Hvem snakker for oss? av Bushra Ishaq

Bushra Ishaq

Hvem snakker for oss?

Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de?

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Forfatter har mottatt støtte fra Fritt Ords stiftelse, Bergesens stiftelse, Helle Bennetts allmennyttige stiftelse, Scheiblers stiftelse og NFFO. ISBN 978-82-02-55908-3 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mor og far – for kjærligheten og tilliten som alltid er min styrke.

Innhold

En taus majoritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Hvem er muslimer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor mange er de? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alle er ikke like . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva betyr religion for norske muslimer? . . . . . . . . . . . .

Islam – en abrahamittisk tradisjon . . . . . . . . . . . . . . . .

De fem søylene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jihad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra trosgrunnlag til livsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2 Ønsker muslimer sharia eller demokrati? . . . . . . . . . .

Håpet i den arabiske våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Moralfilosofisk determinisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den blinde flekken i historieforståelsen . . . . . . . . . . . . .

Tidsgapet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arven etter kolonimaktene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Muslimske land som ikke er islamske . . . . . . . . . . . . . .

En religiøs legitimering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vestens medansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Islam er ikke problemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Muslimers ønske om sharia. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dannelsen av loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sharia består ikke av politiske lover . . . . . . . . . . . . . . .

7

11

17 19 21 24 25 28 35 43

45 48 50 53 56 57 58 62 65 68 70 71 74

Ganske lik den kristne tradisjonen . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan vil demokrati omfavnes av norske muslimer? .

Hudud-lover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frirommet innen islamsk teologi . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Problemet med sharia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Realiseringen av muslimsk demokrati . . . . . . . . . . . . . .

Islam som en del av demokratisering. . . . . . . . . . . . . . .

En sannferdig støtte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3 Terror i islams navn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oss mot dem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innsikt fremfor frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Koblingen mellom islam og terror . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor mange er radikaliserte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem er de radikaliserte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er drivkraften i radikaliseringsprosessen?. . . . . . . .

Muslimsk innvandring og radikalisering i Vesten . . . . .

Hvordan mener muslimer at radikalisering kan bekjempes?

Hva gjør muslimer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4 Ønsker muslimske kvinner å bli reddet? . . . . . . . . . . . Ønsker muslimske kvinner og menn like rettigheter? . .

Er islam problemet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Islam i en dobbeltrolle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mannen som formynder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Muslimske kvinners plagg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan støtte muslimske kvinners kamp? . . . . . . . . . .

Hvor går vi? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 En felles fremtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvorfor hater de oss? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Synet på muslimer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan skal vi gå videre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8

78 80 84 87 89 93 96 105

109 110 118 124 131 132 134 141 144 146

151 153 154 165 169 174 183 196

199 200 207 212

Trekk frem det positive . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

217 220

Oppsummering – sammendrag . . . . . . . . . . . . . . . . . .

224 224 225 227 227 229 230 233

Muslimers forhold til egen tro. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiske verdier og muslimer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Holdninger til terrorisme og radikalismen . . . . . . . . . . .

Muslimske kvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Holdninger til det norske samfunnet . . . . . . . . . . . . . . .

Om undersøkelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mange skjær i sjøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Metode, design og datainnsamling . . . . . . . . . . . . . . .

Utvalget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Datainnsamling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Panel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

235 235 238 240

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

241

Appendiks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spørreskjema. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

245 247

Noter og referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

265

En taus majoritet

«Du trenger ikke å si hva islam ikke er, du kan bare si noe om hva islam er.»

Kommentaren kom fra min kristne venninne under arbeidet med en tekst om verdien av religion vi skulle skrive i fellesskap. Jeg var midt i presentasjonen av det jeg mente burde være innholdet i teksten, da kommentaren hennes tvang meg til å stoppe opp. Så raskt hadde jeg altså havnet i forsvarsposisjon for islam. Før et eneste ord var skrevet, hadde jeg frivillig tatt på meg rollen som vakthavende muslim, klar til forsvar i religionens tjeneste.

Etter ti år med offentlig engasjement virker det som om den rollen fremdeles inntrer på autopilot. Den vakthavende muslimen, slik kollegaene mine spøkefullt har omtalt meg, er en karakteristikk som har irritert meg over tid. For selv om jeg har vært blant brannslukkerne i de hete debattene om islam, har mitt forsett også vært å forsøke å sette dagsorden i det offentlige ordskiftet, heller enn utelukkende å følge de forhåndsbestemte premissene om angrep og forsvar. Dette forsettet ligger i ånden til min generasjon unge, norske muslimer, som ikke ønsker å bli betraktet som ofre, men snarere vil være en aktiv del av samfunnet og bidra til å definere den norske identiteten.

Jeg tror fremdeles på dette forsettet, og vi bør være takknemlige for å få en påminnelse når vi sitter fast i forsvarsposisjon. Men jeg tror ikke lenger det må være et mål i seg selv at muslimer kommer seg ut av en defensiv rolle når det gjelder trosidentitet. Det er et behov for å forsvare den 11

muslimske identiteten i samfunnet, da det er en svært polarisert tilnærming til islam i den vestlige verden. Og denne erkjennelsen er avgjørende ikke bare for å dempe muslimers personlige avmaktsfølelse, men også for at muslimer skal kunne fullføre sitt oppdrag som ansvarlige samfunnsborgere. Det samfunnet trenger, er muslimer som aktivt bidrar til et mer nyansert blikk på islam.

Dette medfører et akutt behov for mer innsikt om muslimer. Samtidig er det et reelt behov for å se hvor samfunnet vårt står i møte med den muslimske identiteten.

Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ble muslimer og islam omtalt i norske medier 77 000 ganger i 2009, noe som overgikk omtalen av svineinfluensa samme år. Omtrent 70 prosent av omtalene hadde et negativt fokus.1 Europarådet har fanget opp denne tendensen, og har siden 2009 kritisert den norske offentligheten for generaliserende og rasistiske undertoner ved flere anledninger.

I 2011 ba Europarådet om strakstiltak for respekt og toleranse på bakgrunn av det de karakteriserer som hatefulle ytringer i norsk offentlighet.2 Norske forskningsmiljøer har gitt Europarådet sterk støtte i denne kritikken. Forskerne Monica Five Aarset ved NOVA og Julia Orupabo ved Institutt for samfunnsforskning har blant annet karakterisert den ensidig negative omtalen av muslimsk identitet som et demokratisk problem. Hver tredje utfordring om integrering reduseres i mediene til å handle om religionen islam, som om islam i seg selv er årsaken til de største problemene i samfunnet vårt3. Men er det en virkelighetsoppfatning som ikke har grunnlag i foreliggende forskning på feltet?

En rask analyse i medieovervåkningsselskapet Retrievers søkemotor viser at antall treff om muslimer i norske medier fortsetter å stige. I 2014 overgikk norske mediers omtale av muslimer og islam omtalen av statsminister Erna Solberg.

Av noen grupper blir det hevdet at denne voldsomme oppmerksomheten indikerer en medieskapt islamfrykt. Andre 12

ser det som et uttrykk for en kamp mellom sivilisasjoner og at islam grunnleggende sett er uforenlig med norske verdier.

Det er vanskelig å stå midt i et spenningsforhold mellom så ulike virkelighetsforståelser. Mange muslimer er preget av avmakt, mens en unnvikende tilnærming ofte er til stede blant majoritetsbefolkningen i Norge. Begge ståstedene er like farlige. Det verste vi kan gjøre i en tid preget av terror og spenninger, er å ikke ta et tydelig standpunkt. Som mennesker blir våre holdninger formet i samspill med våre omgivelser, uansett om vi ønsker det eller ei. Det er derfor svært naivt å tro at en polariserende samfunnsutvikling ikke vil ha betydning for vår identitet eller vår fremtid som et mangfoldig samfunn.

En undersøkelse publisert i Aftenposten (morgenutgaven 2.12.09, utført av ukeavisen Mandag Morgen) viste at det nordmenn fryktet mest, var muslimer og islam. Selv klimaendringer og økonomisk krise ble rangert under frykten for muslimer. Ifølge en undersøkelse fra NOVA i 2016 mener 58 prosent av ungdom i Oslo at det foregår en krig mellom islam og Vesten.4 Dette er svært urovekkende funn. Vår forståelse av verden og egen og andres identitet definerer oss, og har stor innvirkning på hvordan vi betrakter hverandre som medmennesker i et samfunn. En oppfatning av muslimsk identitet basert på frykt og krig indikerer at mange tror det eksisterer en splittelse eller sterke brytningspunkt mellom muslimer og majoritetsbefolkningen i Norge. Før vi ser nærmere på disse eventuelle brytningspunktene, er det viktig å spørre: Hvor mye vet vi egentlig om muslimer? Hva tenker muslimer i Norge? Hva er våre muslimske medborgeres verdier og mål?

Debatten om muslimer og islam har pågått lenge i Norge, og den har særlig tilspisset seg de siste årene. Debatten bærer preg av steile fronter og gjentagende symboldebatter kombinert med stor grad av synsing rundt hva muslimer mener – uten et saklig fundament i det faktiske verdigrunnlaget til norske muslimer. De fleste som mener noe om islam 13

har minimalt med empirisk grunnlag for sine påstander.

Slike stemmer skal også få sin plass i debatten, men vi må samtidig spørre: Er problemstillingene som blir presentert representative for de holdningene og verdiene som eksisterer blant muslimer i dag?

Religionskritikk er både viktig og nødvendig. Ikke bare for demokratiets skyld, men også fordi religionskritikk har en egenverdi for den troende. En bred diskurs er nødvendig for et kritisk søk etter sannhet til gode for samfunnet. En stagnert debatt med ensidig fokus og mangel på presisjon vil derimot hindre en nøktern samtale og stå i strid med våre demokratiske prinsipper.

Denne bokens ambisiøse mål er å demokratisere den offentlige samtalen om islam og muslimer ved å inkludere stemmer som vanligvis uteblir. Jeg har ønsket å gå bak de store overskriftene, og gjennom to befolkningsundersøkelser gi ordet til den tause majoriteten av muslimer og nordmenn som vanligvis ikke kommer til orde i en samfunnsdebatt som er dominert av ytterpunkter. Målet er å skape dialog om det som oppfattes som brytningspunkter mellom muslimer og majoritetssamfunnet. Hva går den påståtte verdikonflikten så mange snakker om egentlig ut på? Hva er omfanget av den, og hvordan kan vi møte den? Er muslimer virkelig slik de blir fremstilt? Hvor forskjellige er muslimske og ikke-muslimske borgere i Norge? Har vi noe til felles? Er det i så fall nok? Nok til å bygge den tilliten som skal til for et bærekraftig, flerkulturelt samfunn?

Boken er delt i inn i følgende problemstillinger basert på det mange i majoritetssamfunnet betrakter som problematisk ved muslimer ifølge foreliggende forskning på feltet og det som kommer frem i den norske samfunnsdebatten: Hvem er muslimer? Ønsker muslimer demokrati eller sharia?

Gir islam grobunn for terror?

Hva mener muslimske kvinner?

14

Hvordan kan vi leve i fredelig sameksistens med islamsk identitet?

Som en introduksjon til tematikken islam og muslimer gir det første kapitlet en kort oversikt over islamsk teologi og verdigrunnlaget til muslimer i Norge. De øvrige kapitlene går mer inn i kjernen av de såkalte brytningspunktene mange tror eksisterer mellom muslimer og majoritetssamfunnet. Brytningspunktene er formulert som spørsmål, og det er dem som driver frem innholdet i boken. Med en slik struktur håper jeg å gi svar på de aller viktigste verdispørsmål om muslimer i samfunnet vårt – basert på vitenskapelige analyser og saklighet.

Kapittel 1

Hvem er muslimer?

«Hun er den farligste blant dem alle. Verre enn kvinnene bak burka og de mørke mennene med lange skjegg. Tilsynelatende ser hun helt normal ut, hun går med vestlige klær, snakker godt norsk og argumenterer ut fra en viss logikk om frihet. Men det er bare for å avlede oss! For hun er en forkledd islamist som ønsker å innføre sharia-lover, og ta over Norge. Hun er som alle de andre! De har alle (muslimene) sverget til taqiyya …»

Dette var en av de første omtalene som ble skrevet om meg på nettet da jeg debuterte i norsk offentlighet i 2007.

Det var også mitt aller første møte med begrepet taqiyya.

Jeg måtte faktisk søke det opp. Dette begrepet, som noen altså mente jeg hadde sverget til, hadde jeg aldri tidligere hørt om. Det er slett ikke uvanlig, mange unge muslimer møter dypere islamsk teologi for første gang på denne måten. En direkte ansvarliggjøring fra storsamfunnet, slengt ut som en anklage, gjør at vi søker inn i religionen på en måte vi kanskje ellers ikke ville ha gjort. Når så enkelte roper varsku om økende religiøsitet blant unge muslimer, kan det være betimelig å spørre om den sterke opptattheten av islam i det norske samfunnet kan være noe av årsaken. I så fall snakker vi om en religionifisering av en hel generasjon unge i samfunnet vårt.

Taqiyya er primært forankret i teologien til sjia-islam og handler om retten til å skjule sin tro under unntakstilstander som medfører forfølgelse eller henrettelse på grunn av 17

islamsk identitet. I vår undersøkelse angir 97 prosent av respondentene at islam ikke tillater sine troende å lyve. I de islamfiendtlige miljøene derimot, og særlig blant tilhengere av Eurabia-konspirasjonsteorien, blir taqiyya systematisk tillagt en annen definisjon for å bevise at alle verdens muslimer har et felles, skjult mål om å overta Europa. Ifølge konspirasjonsteorien bruker muslimer i denne hensikt den religiøse normen taqqiya, som tillater dem å lyve for ikkemuslimer om sine egentlige mål og hemmelige, organiserte nettverk.

Alt tyder på at det kun er et svært lite mindretall i samfunnet vårt som faktisk tror på en slik konspirasjonsteori. Men muslimer omtales gjennomgående som en enhetlig gruppe også ellers i samfunnet. Det uttrykkes i form av en generaliserende undertone når norske politikere advarer mot islamisering av Norge, eller erklærer krig mot radikal islam ved å oppfordre alle muslimer til å ta kollektivt ansvar for å bekjempe terror. Generaliseringen kommer også til syne i hverdagen, når kandidater ikke innkalles til jobbintervju fordi de har et muslimsk navn. Denne formen for diskriminering av muslimer i norsk samfunnsliv er veldokumentert av Institutt for samfunnsforskning.1 Det er selvsagt viktige forskjeller mellom generaliserende undertoner, både i den offentlige debatten og i samfunnet for øvrig. Det er for eksempel både legitimt og nødvendig at norske politikere oppfordrer muslimer til å ta et særskilt ansvar for å bekjempe terror, fordi terroristene bruker islamske verdier systematisk i sin ideologi. Det skal også være rom for at vi som medborgere kan være kritiske eller skeptiske til mennesker med muslimsk tro. Men en tilnærming og argumentasjon som underbygger forestillingen om at muslimer er en enhetlig størrelse med et kollektivt ansvar for visse elementer i samfunnet, er svært problematisk. Det er en forestilling som kan bygge ned vår felles identitet som et mangfoldig samfunn, og som inndeler samfunnet i et oss og et dem. Når en gruppe mennesker utelukkende defineres inn i en enhetlig, religiøs identitet, ser vi hverandre ikke 18

lenger primært som mennesker, men som fanebærere av en bestemt identitet. Et slikt menneskesyn passer ikke inn i vårt norske, humanistiske verdigrunnlag. Det viktigste fundamentet i menneskeverdet er å erkjenne hvert enkelt individs egenverdi og frihet. I praksis handler det om å møte ethvert menneske med respekt og et åpent sinn. Derfor er det viktig å ta et skritt tilbake og først spørre hvem muslimer egentlig er, før vi stiller de store spørsmålene om islam.

Hva er muslimers trosgrunnlag, mål og fremtidsdrøm?

Hvor mange er de?

I 2005 gjennomførte NRK en undersøkelse blant majoritetsbefolkningen i Norge. Den viste at 25 prosent mener det er for mange muslimer i Norge. En studie utført av Ipsos fra 2016 viste at nordmenn flest overestimerer andelen muslimer i Norge med åtte prosent.2 Det finnes ingen offentlig myndighet som registrerer religionstilhørigheten til Norges borgere. Derfor vet vi ikke nøyaktig hvor mange muslimer som bor i Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå er antall medlemmer i norske, islamske trossamfunn 148 289. Med det utgangspunktet kan vi anslå at muslimer utgjør 2,8 prosent av den totale befolkningen i Norge3. Antallet innvandrere fra overveiende muslimske land er imidlertid rundt 250 000.4 Disse tallene kan tolkes dithen at det er en høy andel muslimer i Norge som ikke er medlem av et muslimsk trossamfunn. Det vil i så fall bety at de islamske trossamfunnene har en oppslutning på litt over femti prosent, altså lavere enn den norske kirken som lå på 71,5 prosent i 2016. Men det vil ikke være i overensstemmelse med at 75 prosent av muslimene i vår undersøkelse angir at islam er en svært viktig del av deres daglige liv. Videre er det problematisk å benytte tall på innvandrere fra muslimske land for å fastsette antallet muslimer i Norge. Mange med bakgrunn fra muslimske land betrakter seg ikke lenger som muslimer. Da vi i vår befolknings19

undersøkelse spurte muslimer om deres religiøse identitet, svarte om lag 25 prosent at de ikke definerer seg som muslimer. Utvalget i undersøkelsen var tilfeldig trukket fra Folkeregisteret, og besto av individer med bakgrunn fra land med muslimsk majoritet.

Dette er et interessant mønster. Våre tall nyanserer ikke bare forestillingen om at det er for mange muslimer i Norge, men viser også at tilhørighet til islam kan være en dynamisk størrelse på linje med andre religioner. Dette utfordrer den vanlige forestillingen om at muslimer er en religiøs gruppe preget av kollektiv sosial kontroll, med muslimske ledere som kuende aktører eller mørkemenn.

Når en fjerdedel av individene med muslimsk bakgrunn i vår undersøkelse ikke lenger definerer seg som muslimer, problematiseres hele den tradisjonelle forestillingen om muslimer i Norge. Dette betydelige frafallet indikerer at mange har beveget seg bort fra islam, uten at vi ser tegn til at norske muslimer kollektivt utøver noen form for kontrollmyndighet mot denne gruppen. Det vitner om at det eksisterer et frihetsrom i den muslimske minoriteten. Et nærmere blikk på islam i Norge indikerer at støtte til dødsstraff for frafall fra islam, som eksisterer blant ytterliggående grupper som Islam Net, ikke er representativ for norske muslimer.

I 2007 gikk en samlet imamkomité i Islamsk Råd Norge ut med en felleserklæring med Den norske kirke om retten til å bytte religion. Komiteen utgjorde da en samlet autoritet av islamske teologer. Islamsk Råd Norge har fått honnør for dette og er blitt trukket frem som et eksempel til etterfølgelse av flere internasjonale aktører.

I norske medier har denne uttalte retten og friheten til å skifte religion blitt viet lite oppmerksomhet. I stedet benyttes langt oftere en generaliserende innfallsvinkel i gjengivelsen av hvor vanskelig det har vært for enkeltpersoner å bryte med islam. Men selv om dette kan ha vært problematisk for enkelte, er det ikke nødvendigvis representativt for hele det muslimske miljøet. Den anerkjente twitter-legen Wasim Zahid fortalte i et åpenhjertig intervju med A-maga20

sinet i 2016 at han hadde forlatt den islamske troen. I intervjuet ble han portrettert i støttende omgivelser med sine foreldre, kone og barn.5 Den konservative muslimske forfatteren Usman Rana har seinere fulgt opp, og fortalte at hans forhold til Zahid ikke lot seg påvirke av hans frafall fra islam. Rana kunne bekrefte at Zahid fremdeles var en del av ulike nettverk av muslimske akademikere de begge tilhørte.

Vi kommer ikke bort fra at det kan være svært problematisk for noen muslimer å forlate islam. Men våre tall og empirisk kunnskap indikerer at det ikke nødvendigvis er tilfellet for alle.

Alle er ikke like Hvis man prøver å se på muslimers eget selvbilde, med utgangspunkt i fordommen om taqiyya, møter man ofte et ønske om at vi kunne være mer uniforme, ettersom mange utenfra uansett betrakter oss slik.

Et eksempel på dette er den årlige usikkerheten rundt datoen for den muslimske høytiden eid. Muslimske høytider blir beregnet ut fra månekalenderen og er vanskelig å fastsette på forhånd. Tradisjonelt har denne usikkerheten vært en positiv kraft, med spenning knyttet til den gleden høytidsdagene representerer. I mange muslimske land samler folk seg i parker, i gatene og på takterrasser dagen før høytiden, for å kikke etter månen på kveldshimmelen og vente på annonseringen av eid fra den lokale moskeens minaret. Stemningen kan sammenlignes med en nyttårsfeiring, hvor fyrverkeriet og feiringen umiddelbart braker løs når datoen for eid er klar.

Mange muslimer i Norge er imidlertid ofte frustrert over denne usikkerheten. Den gjør det umulig å forholde seg til noe sikkert og fast hvert år, og vanskeliggjør forholdet til arbeidsgivere og skoler og muligheten til å søke om fri. Det er heller ikke uvanlig at muslimer i ett og samme land ender 21

opp med ulike datoer for høytiden. Selv om årsaken til en slik fragmentering er saklig forankret i teologisk mangfold, manglende konsensus og geografisk spredning, er det likevel en pinlig affære for mange muslimer. Samtidig reiser dette mangfoldet et grunnleggende spørsmål: Er en enhetsdannelse blant muslimer overhodet mulig?

Vår undersøkelse viser i alle fall ingen enhet blant muslimer, men heller et grunnleggende mangfold og et fargerikt spekter av ulike meninger og verdier, som vil bli presentert i de neste kapitlene. Muslimer i Norge har forskjellig etnisitet, de snakker ulike språk og representerer ulike kulturer – hver med sin egen fortolkning av religionen. Selv om det også finnes en del etnisk norske konvertitter til islam, består den største gruppen muslimer i Norge av mennesker med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Marokko, Iran, Irak, Syria, Afghanistan, Bosnia-Hercegovina og Somalia. I Norge er muslimer organisert i ulike menigheter med basis i forskjeller i etnisk bakgrunn, kultur, språk, geografisk spredning og trosretninger innen islam.

Verdens muslimske befolkning inndeles teologisk ofte etter to hovedgrener, bestående av sunni- og sjiaislam. Om lag 85 prosent av muslimene i verden er i dag sunnier. I Norge utgjør også sunnier majoriteten blant muslimene, men den sjia-muslimske minoriteten har vokst betydelig de siste tiårene på grunn av en økning i antall flyktninger fra Irak og Afghanistan, og utgjør en sterk, meningsbærende del av det muslimske miljøet i Norge i dag.

Forskjellen mellom sunnier og sjiaer utviklet seg historisk i all hovedsak etter profeten Muhammads død, da det oppsto strid om hvem som skulle ta over ledelsen etter profeten. Sunnimuslimene mente den mest kvalifiserte personen skulle velges, mens sjiamuslimene mente at noen fra profetens familie burde utpekes. I dag er imidlertid mangfoldet i islam ikke lenger begrenset til sjia- og sunni. Islam består av en rekke ulike teologier og skoler, noe som kan ses som et uttrykk for et frihetsrom i troen, fundert på 22

toleranse for ulikhet. I tillegg er det store forskjeller i graden av religiøs praksis og overbevisning. Muslimer kan være ortodokse, fundamentalistiske, ekstremistiske, konservative, mainstream, reformistiske, sekulære eller liberale – akkurat som kristne individer. I tillegg finnes det store forskjeller blant muslimer i dag på bakgrunn av kulturelle, økonomiske, sosiale og politiske faktorer.

I Norge i dag kan du møte muslimer som snakker sunnmørsdialekt, med en etnisk blanding av arabisk og japansk arv. Blant de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt finner vi også muslimske rusmisbrukere, voldtektsofre og fosterbarn. Samtidig har vi en gryende muslimsk generasjon som topper samfunnet som leger og advokater, vi har norskpakistanske jenter som frivillig melder seg til førstegangstjeneste for å tjene landet sitt, og vi har muslimske fotballspillere på landslaget som ber fem ganger om dagen og samtidig stolt bærer det norske flagget med kors på brystet sitt.

Mangfoldet blant muslimer i et globalt perspektiv er enda større enn i den norske, muslimske identiteten. Muslimer utgjør en verdensbefolkning på 1,6 milliarder6, med en bosetning fordelt på 49 ulike land.7 De fleste muslimer i verden i dag er ikke arabere, men sørøst- eller sør-asiater.

Muslimske land kan være veldig ulike der de strekker seg utover ulike kontinenter i verden, fra Bosnia til Nigeria, fra Marokko til Indonesia. Muslimske land inngår både blant verdens fattigste og blant verdens rikeste økonomier. De kan være viktige aktører for fred og politisk utvikling, eller brutale krigførere som angriper og bomber andre nasjoner.

At landet som angripes også er muslimsk, som når mektige Saudia Arabia fører krig mot fattige Jemen, har liten betydning. Nyansene blant muslimer er med andre ord store, både på godt og på vondt.

23