Page 1


Adrian Pracon i samarbeid med Erik Møller Solheim

Hjertet mot steinen En overlevendes beretning fra Utøya


© CAPPELEN DAMM AS 2012 Erik Møller Solheim har fått støtte fra Fritt Ord og Faglitterært fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-37248-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 11,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold Vannet

7

Fellesskapet

11

Angrepet

51

Sykehuset

103

Det andre døgnet Presten

131

Minneseremonien Fengslingsmøtet Etterord Takk

123

165 169

139 155


Vannet De første skuddene fra skogen lyder bare minutter etter at jeg har satt meg. Alle sanser skjerpes. Foran meg ligger vannet. Bak meg forsvinner skogen. Rundt meg sitter venner, noen ved bordet, noen rett på gresset, andre i solsenger eller campingstoler. De prater og ler. Ingen ser ut til å reagere på lydene. Er jeg den eneste som skjønner at noe er galt? Hjertet begynner å banke raskere. Det knyter seg i brystet. Når den neste salven med skudd går av, en tett serie med smell i det fjerne, klarer jeg endelig å koble. Christian advarte meg jo. «Du vet det er en skytebane i nærheten?» spurte han. «Jada», sa jeg. «Det går bra». Jeg har skutt på banen mange ganger selv. Så lenge jeg var forberedt, tenkte jeg det ville gå greit, men når den andre skuddserien stanser, kjennes det som jeg har fylt sekken for full, som om dette er 7


mer enn jeg vil tåle. Er det nå sammenbruddet skal komme? Det er bare noen dager siden jeg ble utskrevet og jeg har ikke sovet siden. Gjensynet med huset, med det gamle gutterommet gjorde bare vondt verre. En ting var sykehuset, med nye følelser, nye inntrykk. Men å trekke en sånn opplevelse inn i kjellerstua hjemme hos mamma for så å prøve å lukke øynene for å sove, det nytta ikke. Jeg tok en dobbel dose med sovepiller, men det hjalp ingenting. Hver gang jeg lukka øynene kom det nye bilder på netthinna. Etter to dager var jeg utslitt. Jeg kan jo ikke nekte meg selv å være med vennene mine? Christian, som ville samle alle i klassen på hytta si for å vise meg at de var der for meg. Det var et uvanlig initiativ til ham å være. Han er bajasen som kjører snowboard hele vinteren. Nå ville han vise omsorg og det gjorde invitasjonen ekstra rørende. De fleste var kommet da jeg åpnet grinda til hytta. De ga meg klemmer og varmende ord. I starten famlet de litt, visste ikke helt hvordan de skulle oppføre seg, men allerede etter den første spøken løsnet det. Det var så deilig å kunne le igjen. Så befriende å kunne være seg selv. Jeg satt på gresset, i skyggen fra trærne og nøt synet av vennene mine samlet. Av hunden min Mike, en langhåret australsk gjeterhund, som lå bundet til treet der nede ved van8


net. Jeg tenkte at jeg skulle klare dette, at jeg skulle kunne legge dette bak meg, men da skuddene kom, dro de meg rett tilbake. De lød på samme måten som de gjorde den dagen. Når den tredje serien begynner, klarer jeg å tvinge tankene over på noe annet. Noen vil ned til vannet for å bade. Såret på skulderen har ikke grodd og er dessuten dekket til med en stor kompress, så jeg kan ikke bli våt. Mike, derimot, tasser etter dem. Han vil uti. Nede ved vannet har de lagt en pall som de bruker til brygge. Et par hundre meter ut ligger det en liten øy overgrodd med grantrær. En mann, som den siste timen har svømt i skyttel mellom øya og campingplassen, er nå på vei tilbake til land. Vennene mine lar klærne falle. T-skjorter, bukser og sko blir liggende på steinene. I hodet mitt spilles det av scener. De er så klare at de er vanskelig å skille fra det jeg ser foran meg. Det er bilder av kameratene som kledde av seg på odden den dagen. De var så rolige. Allerede da burde jeg ha skjønt det, hva som var i ferd med å skje. De tar noen prøvende skritt ut i vannet. Da jeg var liten mista jeg en ring her i Heivannet utenfor Skien. Det var en sånn humørring som mamma hadde kjøpt til meg da vi var og besøkte slektninger i Polen. Den hadde en stor rund stein som skulle forandre farge etter hvordan jeg hadde det, og den forsvant en dag jeg hadde vært og bada på stranda ved 9


campingen. «Nå har du gitt ringen din til vannet», sa pappa etterpå. «Det er mulig det er kommunen som eier dette vannet, men det er bare du som er gift med det.» Siden hadde jeg ofte tenkt på ringen når jeg kjørte forbi. Nå tenker jeg på den igjen. På steinen som ligger der nede i dypet et sted og skifter farge. Vennene mine legger på svøm. Det mørke vannet omslutter de nakne ryggene og jeg husker jenta som vasset ut fra odden. Hun rakk aldri å komme seg unna. Det er ikke det første minnet fra den 22. juli som uten forvarsel har steget til overflaten. Jeg tenker på begravelsene. I morgen skal jeg i den første og jeg må få ringt blomsterbutikken i dag før den stenger. I vannet bakser de med armer og bein. De spruter på hverandre. De dytter hverandre under. De hyler. Mike hopper uti og svømmer mot dem med tunge pust. Instinktet hans tilsier at de må reddes. Han skjønner ikke at de er trygge.


Fellesskapet Sett fra lufta likner Utøya et lite stykke Norge. Omtrent 120 mål, overgrodd av vegetasjon, møysommelig skåret ut av landskapet og plassert i Tyrifjorden 550 meter fra land. På nord- og vestsiden av øya blir et teppe av gran- og furutrær brått avskåret av klippene som stuper ned mot fjorden. På den langstrakte sørsiden står rekker med løvtrær helt ute i vannet som om de ikke har fått plass noen andre steder. Midt i dette villniset ligger fire åpne felt, noen av dem delvis sammensluttet. Et av dem ligger på vestsiden av øya, og vender inn mot land. Nede ved vannet finner du kaia, en gammel sprukken mur som strekker seg skrått opp fra vannet før den fortsetter et stykke opp på land. Alle besøk på Utøya starter på dette stedet. Herfra går stien opp forbi fotballbanen, som brer seg ut bak eiketrærne på høyre hånd, og videre opp mot øyas høyeste punkt. Før 11


den kommer så langt, krysser den et platå der tre gamle bygninger ligger rundt et lite tun. De ligger der med den største selvfølge. Som om de, i likhet med trærne rundt har vokst opp fra det rike jordsmonnet. Det er stabburet, den store røde låven og kanskje det første man legger merke til: Hovedhuset, en hvitmalt sveitservilla. På avstand ser huset prangende og herskapelig ut. Den ti meter lange trappa som går i rett linje opp til plenen. Flaggstanga med det røde AUF-flagget. Inngangspartiet med skoddene utslått på den romslige trappeterrassen. På nært hold kan man se hvor værbarkede bygningene er. Ikke bare Hovedhuset, men også bygningene rundt. Hvordan malingen flasser på plankene og kittet har løsnet fra vinduskarmene. Hvordan steinhellene har slått sprekker og jordslag har farget markisene brune. Ikke at det gjør husene noe mindre vakre. Det skaper heller et inntrykk av noe skjørt og bevaringsverdig. Noe som har utstått flere titalls år med intensiv bruk og som skal holde ut i mange år til. Hovedhuset er operasjonssentralen når AUF holder sommerleir på Utøya. Fra dette huset blir all informasjon spredt videre til deltakerne. Noen ganger via oppslagstavlene som henger rundt omkring på øya. Andre ganger gjennom speakeranlegget. Fra en 12


mikrofon i et lite rom bak resepsjonen går lydsignalene gjennom flere kabler. En av dem leder ned til et gammeldags høyttalerhorn som henger i eiketreet nede ved fotballbanen. En annen går sørover på øya til et tre ved den lille klaringen i skogen der Skolestua ligger. En tredje går over tunet, forbi låven, og videre opp den bratte bakken til et tre som ligger ved Kafébygget. Dette brunbeisede og brakkeliknende huset – som rommer en kiosk, en spisesal, noen soverom, og to forsamlingslokaler – danner hjørnesteinen i den største, åpne plassen på Utøya. Det ligger øverst på en utstrakt gresslette omkranset av gylne furustammer. Denne fredelige pletten, som heller slakt mot øyas sørside, er Teltplassen. Det er her de aller fleste av de rundt 700 som deltar på AUFs årlige politiske sommerleir bor. Hvis Hovedhuset er Utøyas hjerne, er Teltplassen øyas hjerte. I løpet av et døgn sirkulerer en jevn strøm av deltakere inn og ut av området. Det er her opplevelsen av å være på Utøya kanskje kommer tydeligst til uttrykk. På Teltplassen kan man kjenne pulsen i sommerleiren stige og falle. Fra kjenningsmelodien til «Bompibjørnene» gjaller ut av høyttaleranlegget klokka ni om morgenen og de første, trøtte trynene titter ut fra teltåpningene til mørket faller og lysene tennes bak dukene, og plassen ser ut som en samling av kinesiske lykter i grønt og gult og rødt og blått. 13


Her stod jeg tirsdag den 19. juli 2011, med et telt, en sovepose og en ryggsekk. Enogtjue år gammel skulle jeg delta på min første leir på Utøya. Jeg visste lite om hva som ventet. AUF-ledelsen hadde gitt en grundig innføring i programmet og reglementet for leiren. Venner i organisasjonen hadde med stor begeistring snakket om alle statsrådene som pleide å tale på øya, at leiren var det perfekte startstedet for unge folk som ville inn i politikken. Et Utøya-opphold ville kunne åpne nye dører og muligheter, sa de. Likevel var forventningene mine lave. Antakelig fordi jeg var helt fersk i gamet. En kompis vervet meg til AUF i februar. Jeg meldte meg på til Utøyaleiren i mai. Så glemte jeg hele greia. Det var ikke før jeg ble ansatt som fylkessekretær, så seint som to uker før leirstart, at jeg begynte å innstille meg på å dra. Alle forberedelser og innkjøp hadde blitt utsatt til siste liten. Først var det å kvitte seg med flest mulig av vaktene på Bar i Skien, der jeg jobbet helger og kvelder. Så var det å skaffe noen som kunne passe Mike. Og så kom alle gjøremålene i organisasjonen. Som fylkessekretær var jeg AUFs eneste administrativt ansatte i Telemark. Oppgavene spente fra å rekruttere medlemmer til å lese lokalaviser og bistå fylkets mange ungdomspolitikere. I tillegg var det forventet at man skulle gjøre forarbeidet for Tele14


marks delegasjon, og være med og jobbe mens leiren pågikk. Den siste uka før leirstart handlet alt om Utøya. På mandagen hadde ledelsen innkalt fylkessekretærene landet over til seminar og sosial samling på hovedkontoret i Oslo. Det endte med fest og nachspiel. På tirsdagen hadde jeg subbet i halvsvime gjennom handlegatene på jakt etter telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg hadde gitt et telefonintervju med en Varden-journalist om høyskoledebatten i Skien, før jeg satte meg i mitt knøttlille tyttebær av en Peugeot 106 og kjørte mot Tyrifjorden. Det hadde altså ikke blitt så fryktelig mye tid til å kjenne på forventninger. Da vi begynte å sette opp teltene den tirsdagen, da folk snakket begeistret om været som ble så mye bedre enn fryktet, da de erfarne deltakerne mimret tilbake til tidligere leirer og snakket om dagene som skulle komme, begynte det å gå opp for meg at vi skulle få være med på noe helt spesielt. Uka i forveien hadde folk fra hovedkontoret jobbet hardt for å gjøre klar øya. Generalsekretær Tonje Brenna hadde klippet gresset på både fotballbanen og Teltplassen. Nå stod det nitten små skilt stukket i jorda rundt på området. Ett for hvert fylke. Det var ikke mange telt som var blitt slått opp ennå, men i løpet av dagen skulle plassen fylles opp og i løpet av de neste fem døgnene skulle nærmere 700 15


ungdommer, folk fra alle mulige bakgrunner og religioner, bo her, tett på hverandre. Vi skulle dele dusj, toalett og matsal. Hvis vi klarte det, uten å fly i tottene på hverandre, ville det være den beste måten å illustrere AUFs ideal om et mangfoldig Norge på. På avstand hadde det føltes avskrekkende å skulle tilbringe fem dager i så nær omgang med mennesker jeg ikke kjente fra før. Da vi først var på øya, ville jeg bare at leiren skulle starte med en eneste gang. Tirsdag var mest for en ankomstdag å regne. En slags dagen-før-dagen hvor folk på rituelt vis fant leirstedet og pakket ut sekkene sine. AUF-leder Eskil Pedersen skulle ikke holde åpningsappellen før klokka to dagen etter. Fram til da handlet det mest om å slå i hjel tid. Heldigvis kom resten av Telemarks-delegasjonen ikke lenge etter. Der var det flere kjente. Det var Tim, lederen for AUF Telemark, et sant politikeremne, en damenes mann, alltid pen i tøyet. Det var Ingvild, som var fylkets delegasjonsleder, bare 16 år, men allerede så moden og klok. Det var Silje fra Rjukan, ildsjelen med det fargerike håret og det smittende humøret. Og så var det vennen min Svein Gustaf fra Skien, som mer eller mindre hadde vokst opp i AUF og på Utøya. 16


Området vi hadde fått utdelt lå helt øverst på Teltplassen. Det fine med det var at vi fikk kort vei til kiosken og Kafébygget. Ulempen var at all trafikk gikk rett forbi hodeputene våre. Allerede mens vi satte opp teltene hadde folk begynt å bruke området som gangsti til andre delegasjoner som lå lenger inne på Teltplassen. For å unngå at den lille plassen vi hadde til rådighet skulle bli enda mindre, måtte vi be flere av dem om å gå en annen vei. Utover det var stemningen på topp. Vi priset oss lykkelige over at været fremdeles holdt. Vi lot oss ikke minst underholde av delegasjonen fra Nordland på plassen bak oss som i tre timer forgjeves hadde forsøkt å sette opp en lavvo. Da de omsider lyktes, hadde de satt den opp på feil sted og måtte gjøre alt på nytt. Ingen av dem så imidlertid ut til å ta det særlig tungt. De var, i likhet med oss, altfor opptatt av å glede seg til dagene som skulle komme. Det er sånn jeg husker denne første kvelden på Utøya, da området sakte, men sikkert fylte seg opp med nye fargerike halvkuler. Det var en forventningslykke som satte alt annet i skyggen. Da vi var ferdige med å pakke ut, gikk jeg opp mot Kafébygget for å få et overblikk. Fra toppen av baktrappa til kiosken kunne jeg se hele plassen, fra vår egen delegasjon til Oslo og Akershus, som holdt til helt nederst ved skogbrynet. På grunn av faren for brann hadde vi fått streng beskjed om at det 17


skulle være minst to meter mellom hvert telt, men det lot det ikke til at noen hadde brydd seg om. De stod på kryss og tvers. Barduner stod spent i alle retninger. Jeg fant fram telefonen, tok et bilde og postet det på Facebook-veggen. «Utøya; en plass for ungdom, politikk og vennskap! ♥» Det var sånn det føltes, og ingen kunne ødelegge det. Sommerkveldene føles lange på Utøya, men når natta først kommer, blir det til gjengjeld bekmørkt. Det finnes ikke mer enn et par lyspunkter hele øya. En av dem står nede på kaia til «MS Thorbjørn» og skal fungere som et peilepunkt for skipperen under de siste turene fra fastlandet. En annen står oppe ved Kafébygget og lyser opp inngangspartiet til Storsalen. Når mørket faller på, trekker derfor de fleste inn, i salene eller inn i teltene sine der de tenner lommelykter og fortsetter diskusjonene, kortspillene eller allsangen de hadde startet med før sola forsvant. Selv endte jeg den første kvelden ved et bord i matsalen der jeg spilte «Vriåtter» og «Krig» sammen med Svein Gustaf og noen venner av ham. I motsetning til andre samlinger i regi av AUF går dag og natt sømløst over i hverandre på Utøya. Det er ingen som kunngjør dagens slutt. Ingen som setter strek og sier «Nå sees vi i morgen klokka ni». 18

Profile for Cappelen Damm AS

Hjertet mot steinen av Adrian Pracon  

Den 22. juli 2011 står AUFer og norskpolakk Adrian Pracon (21) ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik på Utøya. Pracon ber for sitt li...

Hjertet mot steinen av Adrian Pracon  

Den 22. juli 2011 står AUFer og norskpolakk Adrian Pracon (21) ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik på Utøya. Pracon ber for sitt li...