Hjemmekontoret

LARS SAABYE CHRISTENSEN (RED.)

SELMAKJARTANCECILIEMEDENGERFLØGSTADVIGDISHJORTHOLAUGNILSSENJANKJÆRSTADLØNNINGAARØTHORVALDSTEENAGNESRAVATNDAGSOLSTAD

Hjemmekontoret

4

5 INNHOLDSFORTEGNELSE LARS SAABYE CHRISTENSEN Åpent hjemmekontorlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 CECILIE ENGER Usett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 KJARTAN FLØGSTAD Sandaker skyline . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 VIGDIS HJORTH Fordeler og ulemper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 OLAUG NILSSEN Eit eige rom med utsikt, mors heimekontor . . . . . . . . . . . . . 87 JAN KJÆRSTAD Kaos og et lite tabernakel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 SELMA LØNNING AARØ Det er i et hus man er alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 THORVALD STEEN Alt annet enn en oppbyggelig historie om hjemmekontor . . 127 AGNES RAVATN Eikholt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 DAG SOLSTAD Plikt og nysgjerrighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Lars ChristensenSaabye HJEMMEKONTORLANDSKAP

ÅPENT

TITTEL 7

FORFATTERNAVN8

9ÅPENT HJEMMEKONTORLANDSKAP DA NORGE BLE STENGT ned i mars 2020 hadde vi sannsynligvis godt av alt vi ikke visste: at dette skulle vare i mer enn to år . Og i skrivende stund er det ennå ikke slutt, smitten stiger igjen i Europa, det er bare glemt, eller skjøvet til side, for det er ikke plass til mer enn én sak av gangen i øyeblikket: 24 . februar 2022 avløste Putin pandemien . Men inntil da hadde vi levd i en unntakstilstand, der myndighetenes topografiske metaforer, gjentatt på direkte sendte pressekonferanser i optimistiske refrenger, som dessverre etter hvert ble søvndyssende, monotone og utroverdige, skulle holde motet oppe: Det er bare én bakketopp til . Det var alper . Eller som statsministeren slo fast da omikron slo til: Nå er det alvor . Først nå? Etter to år? La det være sagt: Norge er sannsynligvis det beste landet å bo i når det blir krise . Vi har så mye å gå på at det nesten ikke kan gå galt . Likevel gikk det galt for mange . Vi var ikke forberedt . Vi var ikke i beredskap . Det moderne mennesket er

10 LARS SAABYE CHRISTENSEN ikke det . Det er et paradoks: Det moderne mennesket lever på gammel vane . Årevis med kortsiktig politikk, en politikk som følger valgkampenes hissige rytme, viste oss et samfunn på vranga, for en slik unntakstilstand er som en fremkallingsveske: strukturer, mangler, forskjeller, motsetninger og allianser som før har ligget i mer eller mindre mørke kommer opp i lyset . Det er sjeldent et vakkert syn: Vi klarer ikke å bygge husene uten hjelp . Vi klarer ikke å drive fiskemottakene uten hjelp . Vi klarer heller ikke å stelle våre gamle uten hjelp . Det er fint å få hjelp . Å bli avhengig er noe annet . Hva gjør vi når grensene stenges? Vi blir hjelpeløse . Ellers manglet vi munnbind, kapasitet og to tanker i hodet samtidig . Det kan skrives slik i ettertid: Det kom som en overraskelse alle visste om på forhånd . Men i begynnelsen hersket det en slags pionerånd . Vi skulle klare brasene . Vi skulle klare det sammen . Lekende lett løp vi opp første bakkene . Det het dugnad . Det kunne også blitt kalt idealtid . Det er slike ord som skal dekke over det ubehagelige . Helst skal det nye språket erstatte virkeligheten . Virkeligheten: Noen måtte betale en høyere pris enn andre . Ungdommen betalte den høyeste prisen . To tanker i hodet ved én av dem:

11ÅPENT HJEMMEKONTORLANDSKAP

Den idealistiske nulltoleransen er til syvende og sist spekulativ og sentimental: udødelighet . Men bort sett fra det skal vi ikke klage, i hvert fall ikke forfatterne; i motsetning til de fleste andre i kulturlivet, som ble rammet hardt allerede fra første stund, f . eks . musikere som måtte pantsette instrumentene sine, skuespillere som stod ansikt til ansikt med tomme benkerader i forlatte teatre og dansere som ikke hadde noen å danse for og snart ingen å danse med heller . Riktignok mistet vi også oppdrag, men bøkene våre holdt fremdeles på med sitt rundt omkring, dessuten fikk vi sjansen til å foredle både våre vaner og uvaner i det store privatlivets fred . Det må presiseres at privatlivets fred ikke er det samme som privatisering, som noen visstnok hevder, privatli vets fred er en dyd, og ikke bare det, denne freden er en dyd av nødvendighet, mens privatisering er politikk . Det er denne sammenhengen som interesserer oss . Det underlige, eller paradoksale, med en unntakstilstand, enten det skyldes krig, uår eller som nå, en pandemi, er at farten senker seg i det dagligdagse, ja, den blir for mange uhyggelig treg, så treg ble den at

Hvor mye medisin tåler vi før den blir verre enn sykdommen?

Altså: helliger målet alle virkemidler?

12 LARS SAABYE CHRISTENSEN mange av oss går i surr når vi ser oss tilbake, tiden flyter, som tåkeflak en ørkesløs ettermiddag i en øde park, mens samfunnets tempo øker på radikalt vis, det vil si at på flere felt tar man voldsomme sprang fremover, eller bakover, alt ettersom, man nærmest hopper over faser som man i normale tider ville gått gjennom, det er altså mulig å snakke om et slags revolusjonært tidsrom der alt blir politikk, til og med privatlivets fred, der jobben gjorde sitt inntog og snudde opp ned på rutinenes velsignelse, og man stod i fare for å blande arbeid og fritid, en skjebnesvanger kjemi som ofte fører til at man har ingen av delene . Vi er kommet til saken: Hjemmekontoret . La det straks være sagt: Hjemmekontorer er ikke for alle . Yrkesutøvere som bruker verktøy kan ikke ha hjemmekontor, heller ikke de som har med mennesker å gjøre . Vi kan kanskje formulere det slik: De som kan sykle med elektrisk sykkel til jobben, kan også gjøre den hjemme . Hjemmekontoret er altså ikke bare et valg, det er klasse . Forfatterne har hatt hjemmekontor siden tidenes morgen . Hvilken klasse tilhører forfatterne? De har selvfølgelig forskjellig bakgrunn, som dessverre i mange tilfeller er ganske lik, men noe har de til felles: De er det selvstendig

næringsdrivende filleproletariatet, i den forstand at de er løsarbeidere, midlertidig ansatt, de får altså sparken først, og er mer eller mindre avhengig av offentlig veldedighet . Men har ikke mange, kanskje de fleste, en romantisk forestilling om forfatteren som bohem, en rotløs figur som bærer sine skriveredskaper med seg og dikter overalt? Thomas Mann tok kontoret med seg da han flyktet fra nazistene: skrivebordet . Kontoret er både et stillestående interiør og en bevegelig tilstand, men alltid knyttet til vesentlige og nødvendige rekvisitter . Nå skal det sies at det ikke er mye romantikk igjen i synet på forfattere; de såkalte bokbadene, altså vennligsinnete og sympatiske samtaler som arrangeres landet rundt til enhver tid har bidratt til å trivialisere både forfatteren og faget, noe som igjen har synliggjort forfatterens to masker: ønsket om å være både alminnelig og enestående . Denne dobbeltheten, som i og for seg ikke er unik, finner man igjen i en annen dialektikk som sannsynligvis stikker dypere: forholdet mellom det skapende kaos og stedets orden . Og limet her, som hindrer at dette skjøre reisverket knaker i sammen føyningene, er den borgerlige lengselen: hjemme kontoret .

13ÅPENT HJEMMEKONTORLANDSKAP

14 LARS SAABYE CHRISTENSEN Mitt forfatterskap er knyttet til steder, skrivingen er knyttet til adresser . Fiksjonen er sted, arbeidet er adresse . Jeg begynte å skrive på gutterommet i Gabels gate 19, Oslo 2 . Å bruke ordet kontor falt meg selvføl gelig ikke inn, heller ikke arbeid . Det var far som var på kontoret . Kjøkkenet var mors kontor . Jeg vokste opp i et borgerlig hjem . Men noe fornemmet jeg al lerede som en slags drift i meg, nemlig gleden over, lengselen etter og nødvendigheten av å være alene, eller snarere uforstyrret . Det kunne jeg være på gutte rommet . Der var alt jeg trengte innen rekkevidde: platespiller, blader, bøker, ark, blyanter og akustisk gitar . Jeg var tretten år og skrev dikt, små fortellinger, eller kortprosa, og noen ganger sangtekster på engelsk som jeg forsøkte å sette melodi til . Bedre kunne jeg egentlig ikke ha det . Og har man det mye bedre andre steder, blir man sannsynligvis ikke for fatter . Gutterommet var en prøve på hva som skulle komme . Det lå for øvrig ut mot en hage med et gammelt digert trehus, som i sin tid hadde vært land sted for familien Robsahm, en stall var det der også, som et minne midt i byen, noe som passet meg bra, selv om jeg ikke formulerte tanken før langt senere, sannsynligvis tenkte jeg ikke på det engang, jeg bare

15ÅPENT HJEMMEKONTORLANDSKAP likte utsikten . Og utsikten har vist seg å bli viktig for meg . Vinduet er hjemmekontorets viktigste møbel, nest etter døren . Mitt neste hjemmekontor var hybelen på Sogn Studentby, blokk 3, inngang A, andre etasje til høyre . Jeg studerte kunsthistorie, litteraturvitenskap, norsk og idéhistorie . Men egentlig skrev jeg . Jeg hadde dessverre fått ambisjoner . Det betydde en rekke skuffelser . Jeg fortsatte imidlertid å skrive etter hver refusjon . Tanken på ikke å få ut gitt en bok var likevel uutholdelig . Jeg var ganske enkelt ikke i stand til å se meg selv utøve et annet yrke . Jeg ble herdet . Men en studenthybel er ikke bare et kontor . Den er soveværelse, stue, spisestue, studiekammer, festlokale, katakombe, tilfluktsrom, entre og garderobe samtidig . Jeg lærte at hybelen bare måtte være én ting av gangen . Det var vesentlig i min utdannelse som hjemmekontorist . Når jeg skrev, skulle jeg ikke gjøre noe annet . Å være ufor styrret betyr også ikke å la seg forstyrre . Dette er jeg særlig oppmerksom på: å holde distraksjonene fra li vet . Jeg tenker ikke på lyder fra en by, stemmer i bakgrunnen, musikk, men det som truer med å ta din tid . Hvordan var utsikten fra hjemmekontoret i blokk 3 på Sogn Studentby? Jeg så rett over på Puben .

16 LARS SAABYE CHRISTENSEN

Det var ikke en gunstig utsikt . Jeg fikk likevel gjort ferdig min første bok, Historien om Gly, som kom høs ten 1976 . Den fikk jeg debutantprisen for, kr . 3000 .–, som straks ble vekslet inn i en dannelsesreise til Frankrike sammen med min venn forfatteren Jan Jacob Tønseth . Vi reiste og dannet oss i fem måneder . Det var da jeg lærte å skrive på hotellrom, den gangen for hånd i store, medbrakte kladdebøker . Tønseth skrev dikt, jeg skrev romanen Amatøren, som for øvrig Puben på Sogn Studentby ble omdøpt til i 2003, i og med at jeg – fortelleren bor i blokk 3, andre etasje til høyre . Mesteparten skrev jeg på Ho tel R i Rue de la Reine Blanche . Men hotellrommene i Avignon, Cannes og Cadaqués i Spania, som vi var innom, dugde også . Mange forfattere har skre vet sine bøker, i det minste deler av dem, på hotellrom, noen har til og med dødd der, som Oscar Wilde på L´Hotel i Paris og Stein Riverton på Høyers Hotell i Skien . Jeg fant meg til rette på hotellrommet, det var en god arbeidsplass, vel å merke når man hadde lagt forholdene til rette . I og med at vi bodde på hoteller uten room service, for å si det mildt, måtte vi skaffe til veie det vi trengte av mat og drikke, dess uten lage faste regler slik at arbeid og fritid heller

17

ÅPENT HJEMMEKONTORLANDSKAP ikke skulle kollidere her, hvor sjansene for et slikt sammenstøt var større enn ellers, og ikke minst et meget fast klokkeslett for når den første vinflasken skulle åpnes, og det skulle skje hverken før eller se nere . Jeg lærte med andre ord at rutinen er disiplinens armering, men disiplinen var også nært forbundet med ambisjonene . Å komme hjem uten manuskript ville vært et nederlag . Dette var jeg helt på det rene med . Dessuten var det, for første gang i mitt liv, knyttet forventninger til meg, noe jeg fant både smigrende, men også dypt ubehagelig, fordi det begrenset min frihet, noe som kan karakteriseres som en pompøs fornemmelse . Jeg ville uansett ha forventningene for meg selv . Vi skrev . Siden har de fleste av romanene mine bodd på hotell en stund, fortrinnsvis i Nice, København, Milano og New York, men jeg reiser aldri bort for å skrive, jeg reiser av andre grunner og skriver imens . Og hotel let skaper med sin veksling mellom fremmedhet og gjenkjennelse en slags bevegelig tilstand som er sunn for skrivingen . Det som blir skrevet på hotellrom er imidlertid ikke ferdig . Det må jeg gjøre på hjemmekontoret . Og slik var det også den gangen jeg kom tilbake til Oslo i mai 1977, med en roman i

18 LARS SAABYE CHRISTENSEN skuldervesken . Jeg flyttet inn på gutterommet mitt i Gabels gate 19 igjen, bearbeidet og renskrev manuskriptet på en Remington skrivemaskin, sendte det til Per Glad i Cappelen, og samme høst kom Amatøren ut . Da hadde jeg i mine øyne bestått prøven . Jeg var endelig forfatter . Jeg kjøpte meg lang frakk og ble opptatt som medlem av Den norske Forfatterforening . Mitt neste hjemmekontor lå i Bolteløkka allé 7, inngang Johannes Bruns gate, andre etasje . Leiligheten bestod av stue, kjøkken uten sitteplass, veranda og bad . Det var mer enn stort nok for meg, men min livssituasjon var radikalt forandret: Jeg bodde ikke alene lenger . Jeg bodde sammen med hun som fremdeles er min kone, 45 år senere . Vi var altså to . Det hadde jeg aldri vært før . Hun tok norsk hovedfag på Blindern . Når hun var der ble stuen, som også var soveværelse, til hjemmekontor . Alt jeg trengte var innen rekkevidde: kaffe, rettetape, notatblokk, kladdebok, penn, oppslagsverk, brødskiver . Det skal nevnes at jeg fremdeles skrev alt for hånd først, i samme slags kladdebøker, linjerte, A­4 . Så førte jeg dem inn på maskin, og det var som å skrive det på nytt . Det var også meningen . Jeg skrev for harde livet . Jeg hadde aldri skrevet så hardt for livet før .