Hennes største frykt av Peter Swanson

Hennes største frykt

Peter Swanson

Hennes største frykt Oversatt av Kari Engen, medlem MNO

Peter Swanson Originalens tittel: Her Every Fear Oversatt av Kari Engen Copyright © 2017 by Peter Swanson.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-53621-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Robin Beckham/BEEPstock/Alamy Stock Photo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Susan, Jim, David og Jeremy

Every fear is a desire. Every desire is fear.

The cigarettes are burning under the trees.

Where the Staffordshire murderers wait for their accomplices And victims. Every victim is an accomplice.

– james fenton: «a staffordshire murderer»

DE L I

FARER SOM LURER I NATTEN

KAPITTEL 1

den raskeste måten å ta seg fra logan lufthavn til sentrum av Boston på er via en halvannen kilometer lang tunnel som heter Sumner. Tunnelen er mørk, fuktig og trang, og det føles som om den ble bygget for hundre år siden, noe som ikke er langt fra sannheten. Fredag 24. april, en varm vårkveld, kom en student ved Boston University halvveis gjennom tunnelen da han gikk tom for bensin, noe som tvang rushtrafikken inn i én saktegående fil i stedet for de vanlige to. Kate Priddy, som aldri hadde vært i Boston før, og som ikke ante at hun skulle ende opp i en tunnel under Boston Harbor, satt i baksetet på en stillestående drosje og begynte å få panikk.

Det var ikke det første panikkanfallet hennes, ikke engang det første den dagen. Hun hadde hatt et tidligere, da hun kom ut av leiligheten sin i Belsize Park i London til en kald, grå morgen og plutselig følte at hele ideen med leilighetsbyttet var det dummeste hun noen gang hadde gått med på.

Men hun hadde gjort pusteøvelsene sine og gjentatt mantraet sitt, og sagt til seg selv at det var for sent å trekke seg nå. Tremenningen hennes, som hun aldri hadde truffet, hadde allerede satt seg på et fly fra Boston til London. Han skulle bo i hennes leilighet i seks måneder mens hun skulle bo i hans i Beacon Hill.

Likevel var dette anfallet, i drosjen som sto fast i den mørke tunnelen, mye verre enn noen hun hadde hatt på ganske lenge. De glinsende veggene i den endeløse tunnelen buet seg i overkant. Det var som å befinne seg i buken til en 11

enorm kvelerslange, og Kate kjente det knyte seg i magen og munnen bli tørr.

Drosjen sneglet seg fram. Det luktet kroppsodør av baksetet i tillegg til blomsterparfymen fra et eller annet bilpleiemiddel. Kate hadde lyst til å åpne vinduet, men hun visste ikke hva som var skikk og bruk i amerikanske drosjer. Magen vrengte seg igjen som i krampe. Når var jeg sist på do? tenkte hun, og panikken skrudde seg opp et hakk.

Følelsen var så velkjent: hjertet som slo fortere, hendene og føttene som ble kalde, verden som ble skarpere foran øynene hennes. Men hun visste hva hun skulle gjøre. Stemmen til psykologen dukket opp i hodet hennes. Det er bare et panikkanfall, en tilfeldig frigjøring av adrenalin. Det kan verken skade deg eller ta livet av deg, og ingen legger merke til det. Bare la det skje. Flyt med det. Ri det av.

Men dette er annerledes, sa Kate til seg selv. Faren føltes reell. Og plutselig var hun tilbake i huset i Windermere, der hun krøp sammen inne i det låste kottet i en nattkjole som var våt av urin, mens George Daniels sto utenfor. Hun følte seg nesten som hun hadde følt seg den gangen, med kalde fingre innvendig som vred og vendte på magen hennes som om den var et fuktig kjøkkenhåndkle. Deretter skuddet fra haglgeværet og den etterfølgende skremmende stillheten som varte i time etter time. Da hun omsider ble halt ut av kottet, helt stiv i alle ledd og med stemmebånd som var hudløse av å skrike, skjønte hun ikke hvordan hun fortsatt kunne være i live, at frykten ikke hadde drept henne.

Lyden av et bilhorn brakte henne tilbake til drosjen. Hun skjøv fra seg tankene på Windermere og George, og pustet inn så dypt hun klarte, til tross for at det føltes som om noe tungt presset mot brystet.

Konfronter det. Aksepter det. Flyt med det. La tiden gå.

Ordene virket ikke, og hun kjente strupen lukke seg til et knappenålshull mens lungene desperat forsøkte å hente oksygen. Nå luktet baksetet av drosjen akkurat som kottet hadde luktet, av mugg og forråtnelse, som om noe hadde dødd inni veggene for mange somre siden. Hun tenkte på å 12

flykte, og den tanken fylte henne med bare enda mer panikk.

Hun tenkte på pillene sine, på de reseptbelagte, angstdempende midlene som hun nesten aldri tok lenger, men som hun like fullt hadde tatt med seg, på samme måte som et barn som ikke lenger trenger koseteppet sitt, fortsetter å ha det i nærheten. Men pillene lå i kofferten, som lå i det hersens bagasjerommet på drosjen. Hun åpnet den tørre munnen for å si noe til sjåføren, for å be ham om å åpne bakluken, men det kom ingen ord. Og det var i det øyeblikket – som så mange ganger før – hun ble overbevist om at hun virkelig døde. Panikkanfall tar ikke livet av deg. Selvsagt gjør de ikke det, tenkte hun, men hun knep øynene hardt igjen, som om et tog nærmet seg i høy hastighet. Det var det dummeste hun kunne gjøre. Verden ble til et belgmørkt kott der døden tok kvelertak på henne, og innvollene begynte å gå i oppløsning.

Konfronter det. Aksepter det. Flyt med det. La tiden gå.

Drosjen gjorde et byks framover før den stoppet igjen, og den lille bevegelsen var nok til at hun følte seg litt bedre, som om det å si mantraet hadde fått bilen til å flytte på seg. Hun gjentok det samtidig som hun fortsatte med pusteøvelsene.

Sjåføren ristet på hånden med sprikende fingre og mumlet noe til den skitne frontruten på et språk Kate ikke forsto.

Av en eller annen grunn hadde hun trodd at drosjesjåfører i USA skulle være stereotypisk amerikanske – små, kapskledde menn med sigar og høye stemmer. Men denne drosjesjåføren hadde turban og kraftig skjegg, og bortsett fra at han satt på venstre side i bilen, kunne hun like gjerne ha vært i London.

«Hvor lang er denne tunnelen?» klarte Kate å få spurt om gjennom skilleveggen. Hun syntes selv at stemmen hennes lød sprukken og fryktsom.

«Det er et eller annet lenger framme.»

«Er det alltid som dette?»

«Det hender,» svarte sjåføren og trakk på skuldrene.

Kate ga opp og skjøv seg bakover i setet igjen. Hun gned hendene mot lårene. Bilen fortsatte å rykke fram, én meter 13

om gangen, men da den hadde passert den bensintomme Chevyen, åpnet begge filene seg igjen. Kate pustet inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Hun åpnet den knyttede hånden, og en av knokene ga fra seg en knekkelyd. Hun presset tommelfingeren mot de andre fingertuppene i tur og orden. Knappenålshullet i halsen videt seg litt ut.

De kom ut av tunnelen, og Kate fikk et glimt av himmel med svulmende skyer før drosjen dukket ned i en ny tunnel, men en der trafikken fløt som den skulle. Drosjesjåføren hadde tatt igjen forsinkelsen før han kjørte ut på enda en gjennomfartsvei som slynget seg langs Charles River. Det var nok dagslys igjen til at hun kunne skjelne baksiden av mursteinsgårder som for forbi på venstre hånd. Ute på elven gled en roer i en sculler over den stille overflaten.

Sjåføren svingte brått og uventet til venstre før han kjørte tilbake i samme retning som de var kommet, og inn i en smal gate med kvadratiske mursteinshus på begge sider og blomstrende trær på fortauet.

«Bury Street,» erklærte han.

«Det er nummer 101.»

«Greit.» Sjåføren økte farten igjen, før han bremset ned og bråstoppet med det ene hjulet på fortauet foran en porthvelving der tallet 101 var inngravert i en av steinene.

Kate kunne se inn i et lite gårdsrom med en lav fontene i midten. Selve gården var i tre etasjer og bygget rundt tre sider av den åpne plassen. Kate hadde litt vondt i magen.

Noe skyldtes det tidligere panikkanfallet, men hun fikk litt dårlig samvittighet når hun tenkte på Corbin Dell, som hadde ankommet den høyst ordinære leiligheten hennes i Nord-London tidligere på dagen. Samtidig visste han hva han gikk til. De hadde utvekslet flere e-poster. Ettromsleiligheten hennes var koselig og lå praktisk til rett ved en T-banestasjon, mens stedet til Corbin – hun hadde sett bildene – var som hentet fra en Henry James-roman. Likevel hadde hun ikke vært forberedt på inngangen til gårdsrommet, som var veldig italiensk, og som virket helt annerledes enn det lille hun hittil hadde sett av Boston.

14

Hun ventet på fortauet til sjåføren hadde fått ut bagasjen hennes – en stor trillekoffert og en enda større sportsbag.

Hun hadde tatt ut dollar i banken sin i London uken før, og betalte ham med tynne papirsedler, usikker på hva hun skulle gi i driks, slik at hun antagelig ga altfor mye. Da han hadde kjørt, plasserte hun sportsbagen oppå kofferten og fortsatte inn gjennom porten.

Hun var kommet halvveis over gårdsplassen, som besto dels av brostein og dels av heller, da hoveddøren gikk opp og en pæreformet portner kom vinkende ut.

«Hallo, hallo,» sa han. Han hadde en lang, brun regnfrakk over dressen og skyggelue på hodet. Under luen hadde han briller med mørk innfatning og tjukke glass. Huden hans var helt svart, og den kritthvite barten var litt fyldigere på den ene siden.

«Hei,» sa Kate. «Jeg heter Katherine Priddy. Jeg skal bo i leiligheten til Corbin Dell.»

«Ja visst. Dette er jeg informert om. Mr. Dell har flyttet til London for et halvt år, og du skal flytte hit. Et tap for London og heldig for Boston, aner det meg.» Han blunket, og noe av anspentheten som fortsatt strammet mot brystet, løste seg opp.

«Jeg vet ikke det,» sa Kate.

«Jeg tar sjelden feil,» sa han. Kate hadde lest et sted at Boston-folk var kjent for sin mangel på varme, men portneren gjorde ryktet til skamme.

«Jeg ser du har tatt med deg alt du eier,» fortsatte han og gransket de to bagene hennes. Kate ante, mer enn hun så, en kvinne gå forbi dem og fortsette inn i bygningen. Det virket ikke som om portneren la merke til det.

«Hvis du kan ta kofferten, tar jeg bagen,» sa Kate, og sammen klarte de å komme seg opp de tre slitte marmortrinnene som førte til vestibylen. Han satte fra seg kofferten på det fliselagte gulvet og flyttet seg raskt inn bak resepsjonsdisken. Til å være en så tung mann var han lett på foten.

«Jeg lovet Mrs. Valentine at jeg skulle ringe straks du 15

kom. Hun er leder i leilighetsforeningen og vil gjerne vise deg den nye leiligheten din.» «Å, ok,» sa Kate og så seg omkring. Vestibylen var liten, men pen. I taket hang det en innglasset, firearmet lysekrone, og veggene var malt i en blank kremhvit farge.

«Miss Priddy står nede i vestibylen,» sa portneren i telefonen før han la på røret igjen. «Hun kommer med en gang.

La oss få bagasjen din inn i heisen. Du bor i tredje etasje i nordfløyen. Du har fin utsikt til Charles River. Har du vært i Boston tidligere?»

Mens Kate fortalte ham at hun faktisk aldri hadde vært i USA før, kom en høy, radmager dame i syttiårene ned en av sidetrappene på sko som klapret taktfast mot de fliselagte trinnene. Hun hadde på seg en lang, svart kjole og rundt halsen et blomstrete skjerf. Det sølvgrå håret var satt opp i en sirlig knute. Kate lurte på om hun alltid gikk kledd på den måten, eller om hun kanskje skulle bort senere. Kvinnen presenterte seg som Carol og hilste på Kate. Hånden hennes var som et knippe spisepinner dekket av et tynt lag med kreppapir.

«Jeg er sikker på at du ville ha klart å gjøre deg kjent med Corbins leilighet på egen hånd, Kate, men jeg tenkte at det ikke kunne skade å få en velkomstkomité.» Etter at portneren hadde satt Kates bagasje i heisen, tok Carol fra ham nøkkelen og gikk foran Kate opp den smale trappen. «Du har ikke noe imot å gå, vel? Det er den daglige mosjonen min.»

Kate svarte at hun gjerne tok trappen, og var lettet over at hun slapp å kjøre heis.

I tredje etasje svingte Carol til venstre, og Kate fulgte etter henne bortover en mørk, teppebelagt korridor med én dør til venstre, én til høyre og én i enden. En kvinne på Kates alder sto og banket på døren til venstre. Kate trodde det var den samme kvinnen som hadde hastet forbi henne på gårdsplassen tidligere.

«Kan jeg hjelpe deg?» spurte Carol høyt.

Kvinnen snudde seg. Hun var kledd i jeans og en rund16

halset genser. Det mørke håret var klippet i en bob, og hun var nesten pen, hadde det ikke vært for den manglende haken. Det var så påfallende at Kate et øyeblikk lurte på om hun kanskje hadde vært utsatt for en eller annen forferdelig ulykke som hadde tilintetgjort haken hennes.

«Jobber du her? Går det an å få en nøkkel til denne døren?

Jeg er bekymret for en venninne av meg.» Stemmen hennes var nasal og litt skingrende.

«Hvorfor er du bekymret?» spurte Carol. «Hva har skjedd?»

«Jeg får ikke tak i henne. Vi skulle ha spist lunsj sammen, og jeg ringte henne på jobben, og hun har ikke dukket opp der heller. Og nå er jeg bekymret.»

«Har du snakket med portneren?»

«Nei, jeg gikk bare rett opp. Det ligner ikke henne, skjønner du. Jeg har tekstet henne sikkert tusen ganger.»

«Beklager,» sa Carol. «Jeg har ikke nøkkel, men du bør nok høre med portneren vår, Bob. Han vet sikkert beskjed.

Hva heter venninnen din?» Carol hadde begynt å gå videre, og det samme gjorde Kate.

«Audrey Marshall. Kjenner du henne?»

«Jeg har truffet henne, men jeg vet ikke så mye om henne.

Ta en prat med Bob. Han hjelper deg. Han burde ha hjulpet deg da du kom.»

Kate oppdaget at hun gikk helt i ytterkanten av korridoren så skulderen hennes nesten kom borti panelet på veggen. Den opprørte venninnen med den skjærende, paniske stemmen hadde fått brystet hennes til å snevre seg inn igjen, og panikken innvendig var som en voksende ballong. Hun tenkte på pillene som lå i toalettvesken i kofferten, og som foreløpig var utenfor rekkevidde.

«Det er høyst uvanlig,» sa Carol idet hun stakk en nøkkel i døren i enden av gangen, «at noen er her inne uten å ha snakket med portneren først. Jeg er sikker på at det ikke er noe som helst galt.» Hun sa dette som om det aldri hadde skjedd fæle ting med noen noe sted. Det var en sånn tåpelig, men velmenende kommentar som faren til Kate kunne 17

komme med. Kate hadde derimot visst fra det øyeblikket hun så den bekymrende kvinnen banke iherdig på naboens dør, at en eller annen var død. Det var sånn hjernen hennes var skrudd sammen. Og vissheten om at hjernen hennes var skrudd sammen på den måten – at den alltid tøyde logikken til dens verst tenkelige konklusjon – gjorde henne ikke mindre sikker. Bare i løpet av den dagen hadde Kate visst at den unge gutten med den svette pannen og pistrete barten i avgangshallen på flyplassen hadde en hjemmelaget bombe i sekken sin. Og hun hadde visst at området med turbulens over Atlanterhavet ville øke i styrke helt til det rev en vinge av flyet like lett som et sadistisk barn river vingene av en sommerfugl. Ingen av delene hadde skjedd, men det betydde ikke at det ikke lå en død eller døende kvinne innenfor døren i samme oppgang som henne. For det gjorde det selvsagt.

Kate vendte oppmerksomheten mot Carol, som fortsatt drev og fiklet med nøkkelen. Hun lurte på om bolten i låsen ble for hard for Carols fuglelignende knokler, men så hørte hun til sin store lettelse det oljete klikket idet låsen gikk opp.

Selv om hun aldri hadde vært inne i Corbins leilighet før, hadde hun mentalt tatt den i besittelse. Hun følte et stort behov for å komme inn og kjenne tryggheten av et hjem.

Det føltes som om det var flere år siden hun hadde forlatt sin egen leilighet og dobbeltsjekket låsen på ytterdøren mens en drosje ventet ved fortauskanten. Akkurat idet Carol dyttet døren innover, hørte Kate stemmer i gangen igjen. Hun snudde seg og fikk se Bob komme bærende med bagen hennes, mens den hakeløse kvinnen gikk ved siden av ham og forklarte ærendet sitt. «La meg få ta meg av denne unge damen først, så skal vi se hvordan det er med venninnen din,» sa han.

Carol viste Kate inn i det nye hjemmet hennes, og det første Kate gjorde, var å spørre etter toalettet. «Selvsagt, kjære deg, du finner et i tilknytning til soverommet,» sa Carol. Kate skyndte seg videre i den retningen hun pekte, nesten uten å legge merke til de ekstravagante omgivelsene, og inn på et enormt bad med svarte og hvite fliser. Hun satte 18

seg på toalettsetet, og selv om hun visste at pillene ikke var der, åpnet hun likevel vesken. Der, i en av sidelommene, lå plastboksen med de angstdempende tablettene. Straks hun så den, husket hun at hun hadde flyttet medisinene over fra kofferten til vesken tidligere på dagen. Hvordan hadde hun klart å glemme det allerede nå? Med skjelvende hender skrudde hun av lokket og tørrsvelget en tablett. En følelse av uhygge – nesten verre enn panikken – kom over henne.

Hun skulle aldri ha reist til USA.

KAPITTEL 2

selv om leiligheten var enorm, burde ikke Carol Valentine brukt en halvtime på omvisningen, men dette var tydeligvis en oppgave hun hadde stor glede av. Hun framhevet eikegulvene beiset i valnøttfarge, nisjetakene, den fungerende peisen, og det hun kalte Julie-balkongen, som i virkeligheten bare var franske dører ut til et hoftehøyt rekkverk som stakk en halvmeter ut fra fasaden, og som Kate visste hun aldri kom til å åpne. Leiligheten lå ikke så veldig høyt over bakken, men det var høyt nok.

«Liker du den?» spurte Carol da hun var ferdig, og til tross for at Kate hadde gitt uttrykk for beundringen sin minst tretti ganger allerede.

«Det gjør jeg. Virkelig. Koselig.»

«Den er nydelig innredet, synes du ikke? Man skulle tro at en ung mann som Corbin …» Carol lot setningen henge i luften og smilte med bare munnen. Den pergamenttynne huden i ansiktet strammet seg på en måte som gjorde at Kate syntes hun kunne se alle konturene av kraniet hennes.

«Hvordan er din bolig – leilighet – i London?»

«Hele den ville fått plass i stuen her,» sa Kate. «Jeg har litt dårlig samvittighet. Det er jeg som kommer best ut av dette byttet.»

«Ja, men London …»

Kate gjespet og skyndte seg å legge hånden over munnen.

«Kjære deg, du må jo være helt utslitt. Jeg hadde helt glemt tidsforskjellen.»

«Jeg er trøtt,» sa Kate. «Det ville vært leggetid for meg hvis jeg var hjemme.»

20

«Du får prøve å holde deg våken litt lenger enn du vanligvis gjør, så du blir vant til tiden her. Og så fort du har bodd deg inn, må du komme på en drink. Jeg bor på den andre siden, rett overfor deg. Leiligheten vår har samme planløsning som din. Disse endeleilighetene er de absolutt fineste i gården. Din spesielt, ettersom du har utsikt til byen og til elven.» Hun senket stemmen som om de andre leilighetene kunne høre hva hun sa.

«Den er nydelig,» sa Kate.

«Bygningen her ble oppført etter mønster av en venetiansk bygård, skjønner du.»

«Jeg syntes nok det så italiensk ut. Gårdsrommet.»

«Arkitekten var fra Boston, men han besøkte Italia og kom tilbake hit igjen. Dette er mange år siden selvsagt. Mannen min vil mer enn gjerne fortelle deg mer om dette når du kommer på besøk til oss.»

Carol gikk, og Kate lukket døren etter henne. Et øyeblikk ble hun bare stående, fortsatt forvirret av det som hadde skjedd inne på badet – at hun fant pillene i vesken etter å ha glemt at hun hadde lagt dem der. Likevel hadde hun klart å snakke seg litt gjennom det, og hun hadde roet seg ned. Eller kanskje det ganske enkelt var tabletten som gjorde jobben sin, og spredte sine beroligende fingre over huden hennes.

Hun tok en ny runde gjennom leiligheten mens hun merket seg alle detaljene – de innebygde bokhyllene, maleriene på veggene. Hvert rom var nydelig, om enn litt upersonlig, innredet, som om alle gjenstandene var valgt ut av en interiørarkitekt, noe de antageligvis var. Inne på soverommet, rett overfor den brede dobbeltsengen med stofftrukket hodegjerde, sto en lav kommode med femten innrammede fotografier på. Det var familiebilder, stort sett i svart-hvitt og stort sett fra ferier. Båter og strender. Kate studerte dem.

Hun kjente igjen Corbins far, morens fetter, men bare fra andre fotografier hun hadde sett. Han var med på mesteparten av bildene, som regel sammen med Corbin og Kates andre tremenning, Philip. Hun undret seg over at Corbin ikke hadde noen bilder av moren der, men så husket hun at 21

det var Corbins fraskilte far som hadde eid leiligheten fram til han døde, og at dette måtte være farens bilder, ikke sønnens.

Hun lurte på hvor mye av resten av leiligheten som var i farens stil. Hun gjettet på mesteparten. Etter hva hun hadde fått vite av moren sin, hadde Richard Dell flyttet til Boston en gang på 1970-tallet for å være sammen med sin amerikanske kone. Jobben hans hadde noe med finans å gjøre («flytte rundt på veldig mye penger,» hadde Lucy Priddy fortalt datteren), og i løpet av åttiårene hadde han tjent en formue. Richard og hans kone Amanda hadde bodd i North Shore, i et herskapshus i kystbyen New Essex. De skilte seg da barna deres var i tenårene; Amanda beholdt huset i New Essex, mens Richard kjøpte leiligheten i Bury Street i Boston. Da Richard døde etter en badeulykke mens han ferierte på Bermuda, hadde Corbin arvet leiligheten.

Alt dette hadde Kate fått vite to måneder tidligere, da hun spiste søndagsmiddag hos foreldrene sine.

«Tremenningen din Corbin har kontaktet meg,» hadde moren Lucy sagt. De satt i vinterhagen og var ferdige med å spise, men drakk fortsatt vin. Faren til Kate, Patrick, var ute og luftet borderterrieren Alice. «Å,» sa Kate.

«Jeg tror aldri du har møtt ham. Har du møtt ham?»

«Han er sønnen til din fetter Richard, ikke sant? Han som døde for noen år siden?»

«Han druknet, ja. Du har faktisk hilst på Richard, i bryllupet til Charlotte. Jeg vet ikke om du husker det. Jeg traff Corbin første gang i farens begravelse.» Kates foreldre hadde reist hele den lange veien til Massachusetts for å delta i begravelsen, selv om de hadde kombinert det med en kjøretur langs kysten av Maine, noe begge alltid hadde hatt lyst til.

«Han virket veldig snill. Og han var veldig kjekk. Han lignet nesten litt på ham – hva heter den skuespilleren du liker i Spooks? Rupert et eller annet.»

«Rupert Penry-Jones. Hvorfor forteller du meg dette? Det 22

føles som om du er på nippet til å si at du har fått i stand et arrangert ekteskap for meg med tremenningen min. Har vi reist tilbake i tid?»

Lucy lo – den spontane varianten, ikke den tilgjorte, klokkeklirrende latteren som noen ganger dukket opp i sosiale sammenhenger. «Ja, vennen min. Alt er i boks. Nei, men det er en grunn til at jeg forteller deg dette. Jeg har ikke blitt helt senil ennå. Corbin Dell skal flytte til London – det er noe i forbindelse med jobben – i seks måneder, og han sendte meg en e-post fordi han visste at du bodde der.»

«Han spurte ikke om å få bo hos meg, vel?»

«Nei, nei. Selvsagt ikke. Men han sa at han ville høre om du kunne være interessert i å bytte leilighet. Han sa han gjerne ville ha noen boende i hans leilighet i Boston, så kunne han bodd i din. På den måten sparer han penger, og du får muligheten til å tilbringe et halvt år i USA.» Kate tok en slurk av vinen. Den var hvit og altfor søt.

«Hva skulle jeg gjort i Boston?»

«Du kunne jo ha gått på skole, sånn som du har snakket om. De må da ha utdanninger innenfor grafisk design der.

Og du fortsetter selvsagt å tegne.»

«Hva med jobben min?» Kate hadde akkurat gått opp fra deltid til heltid i en butikk som solgte kunstnermateriell i Hampstead.

«Det er vel ikke akkurat noen karriere, er det vel?»

Selv om Kate var enig med moren i det, ble hun irritert, og hun sa ingenting. En del av henne visste at dette var en mulighet det ville være tåpelig å takke nei til. Seks måneder i et annet land. Hun hadde aldri vært i USA, og Boston gikk for å være en hyggelig by. En overkommelig by, etter hva hun hadde hørt, ikke som New York eller Chicago, eller London, for den sakens skyld. Hun ville ha et sted å bo.

Antagelig et veldig pent sted å bo. Og jo flere av disse argumentene som dukket opp i hodet hennes, desto mer urolig ble hun, klar over at hun sannsynligvis kom til å si nei. Det var for tidlig. Hun var bedre, men hun var ikke helt frisk ennå.

23

«Det føles som om jeg akkurat begynner å finne meg til rette i London, og alt går så fint. Jeg vet ikke om jeg bør gjør noe som forstyrrer det.»

«For all del, Kate. Han spurte, så jeg syntes jeg måtte høre med deg. Jeg forstår deg veldig godt.» Mens hun snakket, gikk det opp for Kate at moren aldri hadde trodd at Kate faktisk ville gripe muligheten til å bo i Boston i et halvt år.

Det var denne tanken som fortsatte å plage henne resten av ettermiddagen. Faren kom tilbake fra lufteturen med Alice, og de bestemte seg for å ta et siste glass på White Swan inne i Braintree sentrum, før Kate måtte ta toget tilbake til London. Under togturen hjem var Kate litt full, og hun så for seg alt som kunne gå hennes vei i Boston, og deretter alt som kunne gå galt. Og hun fortsatte å tenke på morens tonefall, på måten hun så tydelig hadde visst at Kate kom til å si nei.

Det var det, mer enn noe annet, som fikk henne til å ringe dem da hun kom hjem til seg selv, for å si at hun hadde ombestemt seg. «Å,» sa moren.

«Jeg tror det vil være tåpelig av meg ikke å slå til. Det er ingenting som holder meg her akkurat nå. Bortsett fra deg og pappa, selvsagt.»

«Vi kan komme på besøk.»

«Si til Corbin at jeg gjerne vil. Eller enda bedre, send meg e-postadressen hans, så sier jeg fra selv.»

Hun hadde skrevet til Corbin samme kveld, før hun rakk å miste motet. Han var blitt strålende glad. De avtalte å bytte fra slutten av april til begynnelsen av oktober. Kate hadde sagt opp jobben sin og funnet en skole i grafisk design som tilbød kurs i InDesign og Illustrator. Og nå var hun her, og første kursdag var mandag ettermiddag. Kate gikk tilbake gjennom gangen som førte til stuen, der portneren Bob hadde satt fra seg bagasjen hennes. Hun visste at hun burde pakke ut, men trøttheten spredte seg gjennom kroppen. Dessuten var hun sulten. Hun fortsatte ut på kjøkkenet med dets benkeplater i granitt og hvitevarer i rustfritt stål.

Det så ut som om det aldri var blitt brukt. Hun åpnet kjø24

leskapet. Helt alene på den midterste hyllen lå det en flaske sjampanje med en gul Post-it-lapp på der det sto skrevet med knudrete skrift: Velkommen, Kate – kos deg! Med et stikk av skyldfølelse tenkte Kate på at hun ikke hadde satt igjen noe til Corbin i leiligheten sin, selv om hun hadde skrevet en mye lengre beskjed, der hun ønsket ham velkommen og fortalte litt om nabolaget sitt.

Bortsett fra sjampanjen og et utvalg av sauser og syltetøy var kjøleskapet omtrent tomt. Hun åpnet fryseren og oppdaget en stabel med frossenmiddager fra et sted som het Trader Joe’s. Etter å ha lest anvisningen bak på en boeuf bourguignon bestemte hun seg for det var noe hun kunne klare. Emballasjen var kjent og likevel fremmedartet med en innholdsdeklarasjon som brukte unser i stedet for gram og kalorier i stedet for energi. Hun fant ut av mikrobølgeovnen og begynte å varme opp middagen. Deretter fylte hun og drakk et glass vann fra springen, før hun spurte seg selv om det gikk an å drikke vannet. Det smakte helt greit, men annerledes enn det vannet hun var vant til å drikke.

Mer mineraler. Etter å ha skjenket seg et glass sjampanje gikk hun bort til ytterdøren, presset øyet mot kikkhullet og lurte på hva som var skjedd med den savnede jenta lenger borte i gangen. Hadde Bob sluppet inn venninnen? Antagelig ikke, tenkte hun, og lurte på hva venninnen kom til å gjøre da. Hos politiet var det neppe noe særlig hjelp å få.

Kate hadde sett nok amerikanske politiprosedyrer på film til å vite at man ikke kunne melde noen savnet hvis vedkommende hadde vært borte i mindre enn et døgn. Gangen var tom. Kanskje Kate hadde overreagert, og at ingenting hadde skjedd. Kanskje naboen hennes var blitt lei av den pågående, hakeløse venninnen sin.

Kate satte seg på en av krakkene som sto rundt den L-formede granittøya på kjøkkenet, og spiste middagen, som var overraskende god. Hun skjenket i enda et glass med sjampanje, tok en liten slurk og kjente igjen hvor sliten hun var. Hodet føltes tungt på nakken, og hun var litt kvalm.

Hun hadde tenkt å pakke ut og sette opp laptopen så hun 25

kunne sende e-poster, og hun hadde håpet å se på litt amerikansk tv. Men i stedet trillet hun kofferten inn på soverommet, rotet rundt til hun fant toalettmappen, boksershortsen og T-skjorten hun likte å sove i, klarte å få pusset tenner og vaske seg i ansiktet, før hun la seg mellom de kjølige, glatte lakenene. Enda så trøtt hun var, lå hun våken en god stund og lyttet til de knapt hørbare lydene i leiligheten: det fjerne drønnet fra trafikken, de lave klikkelydene fra et varmeanlegg, noe annet – en lav hvesing – hun ikke klarte å identifisere. Sengen, tenkte hun før hun sovnet, var den behageligste hun noen gang hadde ligget i. Hun lot seg synke.

Hun våknet én gang. Uregelmessige blålys beveget seg blinkende over et diagonalt felt i taket høyt over henne. Hvor er sirenene? tenkte Kate. Deretter: Hvor er jeg? Og så, endelig, etter to forvirrede sekunder, husket hun det. Hun var tørr i munnen og vanvittig tørst. I det fjerne hørte hun noe hun trodde var et tog. Hun snudde seg begge veier for å se etter de glødende tallene på et vekkerur som kunne fortelle henne hvor mye klokka var, men bortsett fra politilysene som trengte inn gjennom de fortrukne gardinene, var rommet bekmørkt.

Hun satte seg opp og la seg ned igjen. Hun var altfor trøtt til å lete seg fram til badet for å drikke vann. Hva var navnet på den naboen igjen? Hun som var forsvunnet? Så husket hun det. Audrey Marshall. Kate var flink med navn.

George hadde sagt at det var superkraften hennes. Han hadde kalt henne Jenta-som-aldri-glemmer-et-navn. Kate lukket øynene, hørte noen hviske til henne i en drøm og bråvåknet igjen. Stemmene forsvant, og rommet var mørkt igjen. Hadde hun drømt politilysene? Jeg finner ut av det i morgen, tenkte hun og falt i dyp søvn igjen.

KAPITTEL 3

hun fant ut av det, men ikke før sent neste dag.

Hun våknet tidlig, mens rommet fortsatt var mørkt. Hun visste at hun burde forsøke å sove litt lenger og venne seg til Boston-tid, men hun var lysvåken og veldig kaffetørst.

Det tok en stund, men hun fant kaffetrakteren og litt kaffe og klarte å finne ut av hvordan alt virket. Mens kaffen ble traktet, gikk hun rundt i den store leiligheten igjen. Det sparsomme morgenlyset hadde begynt å finne veien til vinduene.

Det største rommet i leiligheten, stuen, hadde utsikt mot Charles River, som fløt stille i grålysningen med tåkedotter hengende over den rolige vannflaten. En gangbro førte over både elven og veien ved siden av.

Stuen så ut som den var klar for et cocktailparty. Flere stoler sto spredt utover, i tillegg til to store sofaer med et lavt salongbord i glass mellom seg. Kate kunne ikke fordra glassbord. Når noen satte ting på et glassbord, var hun sikker på at glasset kom til å knuses eller i det minste sprekke. Hun levde alltid i det neste øyeblikket, i det tragiske øyeblikket.

Av samme grunn mislikte hun lave rekkverk, å krysse trafikkerte gater og kelnere som bar flere tallerkener på samme tid. Alt dette hadde vært besværlige, irriterende fobier, men så, fem år tidligere, inntraff episoden med George, og dermed var livet hennes ugjenkallelig forandret. I over et år hadde hun ikke vært i stand til å forlate huset. Eller enda verre: Hun klarte ikke engang å forestille seg at hun noen gang skulle klare det, fordi frykten og sorgen hadde gjort henne handlingslammet. Sakte, men sikkert hadde foreldrene og psykologen hjulpet henne ut av det mørke hullet, og 27

livet var blitt bedre. Det var egentlig ufattelig at hun hadde klart å komme seg helt til USA, til denne enorme leiligheten med dets glassbord. Hun likte ikke glassbordet, men hun kunne leve med det.

Det var ingen tv i stuen, og hun lurte forskrekket på om leiligheten var tv-fri. Så kom hun i tanker om det Carol Valentine hadde kalt «kontoret», et mørkpanelt rom med en skinnsofa. Et øyeblikk husket hun ikke hvor kontoret var, men det lå i den andre enden av gangen som førte til de to gjesterommene. Det viste seg å stemme; der inne var tv-en – en gigantisk skjerm skjult bak to skapdører i en bokhylle.

På bordet – som heldigvis ikke var av glass – foran sofaen lå det en fjernkontroll og under den et laminert ark der det var listet opp minst hundre kanaler.

På et stort skrivebord oppdaget Kate en klistrelapp festet til bordplaten med navnet på det trådløse nettverket («Angel Face») og et passord. Det minnet henne på at hun burde gi lyd fra seg til foreldrene, og også til Corbin, for å forsikre seg om at han var vel framme i leiligheten hennes.

Hun hentet laptopen og adapteren i kofferten, skjenket seg et krus svart kaffe på kjøkkenet og gikk tilbake til kontoret. Igjen forundret hun seg over hvor stor leiligheten var.

Hun satte seg ved skrivebordet i en skinnstol som knirket autentisk. Det var kommet en god del e-poster, mest søppel, men også en fra moren og en fra Corbin. Hun åpnet meldingen fra Corbin først: Kate Sjåføren kjørte feil bare et par ganger, men vi fant omsider den nydelige leiligheten din, og jeg leste den utrolig omtenksomme beskjeden fra deg. Jeg er redd jeg ikke har skrevet noe lignende, og jeg har ingen unnskyldning, men så fort jeg har vent meg til jetlagen, skal jeg sende deg en utførlig liste over gode barer og restauranter i nærheten av leiligheten min. Det lover jeg.

28

Raskt spørsmål: Jeg ser du har vaskemaskin, men jeg ser ingen tørketrommel. Har jeg oversett noe?

Mer senere. Jeg gleder meg til de neste seks månedene.

Corbin

Kate skrev tilbake: Det samme gjør jeg. Da jeg kom inn i leiligheten din, tenkte jeg at jeg måtte ha gått feil. Så fantastisk. Jeg skammer meg dypt over min egen usle bolig med en vaskemaskin som også tror den er tørketrommel. Den er også tørketrommel, det er derfor du ble forvirret. Jeg tror det ligger en bruksanvisning i skuffen til venstre for vasken. Mitt råd er imidlertid at hvis du setter i gang en vaskemaskin, så ikke forvent deg tørre klær før etter minst en dag. Ikke nøl med å kontakte meg hvis du har flere spørsmål. Jeg bare elsker leiligheten din. Alt godt, Kate PS Takk for den nydelige sjampanjen, som selvsagt er drukket opp.

Etter det leste hun e-posten fra moren – «så stolt av deg, vennen» – og svarte på den også. Hun drakk kaffen, som var mye bedre enn pulverkaffen hun var vant til å drikke. Hun kunne høre en politisirene i det fjerne og kom plutselig til å tenke på kvelden før, at hun sovnet, og at hun hadde sett blålys i taket. Hadde det virkelig skjedd, eller var det en del av en drøm? Et øyeblikk var hun i tvil, og uhyggen grep henne igjen, den samme følelsen som da hun fant pillene sine i vesken, enda hun var sikker på at de ikke lå der. Begynner jeg å bli gal? tenkte hun. Før hun sa til seg selv: Nei, det var ingen drøm. Det hadde definitivt vært virkelig. Kanskje det faktisk hadde skjedd noe med jenta ved siden av.

Kate pakket ut toalettsakene og dusjet inne på badet ved siden av soverommet. Dusjen var enorm, og dusjhodet var 29

montert rett i taket der det sendte ut kaskader av vann. Igjen tenkte Kate på leiligheten sin i London, på badekaret som var gjort om til dusj, og som hadde en slange i gummi som alltid ramlet ut av holderen. Etter dusjen tok Kate på seg mørke strømpebukser og kjole og bestemte seg for å gi seg i kast med verden utenfor. Før hun kom til Boston, hadde hun gransket Google Maps-bilder av nabolaget og funnet nærmeste apotek og nærmeste matbutikk. Planen var å gå ut og handle det hun trengte til de nærmeste dagene. Mandag skulle hun begynne på Graphics Institute i Cambridge, som lå fem holdeplasser unna med T-banen. Hun gledet seg ikke til den første turen, men hun visste at hun kom til å klare det – terapeuten hennes i London hadde fått henne til å ta undergrunnsbanen flere ganger for å øve seg.

«Undergrunnen er et valg,» hadde Kate sagt til Theodora.

«Jeg kan ta drosje overalt.»

«Alt er vel et valg, er det ikke?» var terapeutens svar på det. Den milde nordengelske dialekten hadde irritert Kate grenseløst da hun traff Theodora første gang, men hun var blitt vant til den, på samme måte som hun var blitt vant til glorien av krøllete hår og de lilla genserne.

«Men jeg har ikke valgt å drive med fallskjermhopping heller. Du har ikke tenkt å tvinge meg til å gjøre det, vel?»

«Nei, jeg skal ikke tvinge deg til å hoppe i fallskjerm, men jeg kommer til å tvinge deg til å ta undergrunnen, og kjøre heis og fly. Alt det er en del av et liv du ønsker deg, stemmer ikke det, Kate?»

Hun hadde selvsagt rett. Livet var fullt av trange steder og lukkede utganger. Hun måtte lære seg å takle dem.

Kate forlot leiligheten og låste døren etter seg. Hun saktnet skrittene da hun passerte døren til den savnede jenta, mens hun lyttet etter lyder, men det var ingenting å høre.

Hun tok trappene ned til vestibylen, gikk forbi portneren og rett ut på gårdsplassen. Himmelen var grå med makrellskyer, og lyset minnet så mye om skumring at Kate et forskrekket øyeblikk lurte på om hun hadde sovet gjennom hele dagen. En lukt av sigarettrøyk nådde nesen hennes. Selv 30

om hun hadde sluttet å røyke etter universitetet, nøt hun fortsatt lukten. Hun så seg om og fikk øye på en mann som satt på kanten av fontenen midt i gårdsrommet. Han var i ferd med å stumpe sigaretten mot en steinhelle. Kate var på vei forbi idet han reiste seg.

«Beklager,» sa han og viste til den slukkede sigarettstumpen mellom fingrene sine.

«Det gjør ikke meg noe,» sa Kate og stoppet for å se på ham. Han var tynn, på grensen til mager, men med brede skuldre. En stor, krum nese dominerte det smale ansiktet. Øynene var grågrønne og innsunkne, og huden arrete etter tidligere kviser. Han burde ha sett stygg ut, men var det ikke.

Samlet ble de litt for store trekkene til et bedrøvet og pent ansikt.

«Jeg røyker egentlig ikke. Jeg har sluttet. Men så fant jeg én sigarett i skuffen og tenkte jeg fikk røyke den, bare for å minne meg selv på hvor motbydelig det er.»

Stemmen hans var dyp og vennlig, og Kate, som fortsatt var plaget av jetlag og ikke helt visste når på døgnet det var, kjente at hun ble litt skjelven i beina. «Var det motbydelig?» spurte hun.

«Selvsagt ikke. Det var herlig.»

«Røyking er herlig,» sa Kate. Hvorfor snakket de sammen som gamle venner? Var det sånn folk snakket med fremmede i Amerika?

«Røyker du?»

«Har røykt. Jeg sluttet. Det var ikke lett.»

«Hvordan klarte du det?»

«Ved ikke å røyke.»

Mannen lo. Tennene hans var urovekkende hvite, rette i overmunnen mens de delvis overlappet hverandre nede.

«Jeg heter Alan Cherney.»

«Jeg heter Kate. Jeg bor her midlertidig.» Hun følte seg plutselig sjenert og sa ikke etternavnet sitt.

«Er du engelsk?» spurte han.

«Det stemmer. Jeg bor i leiligheten til tremenningen min her, og han bor i min leilighet i London.»

31

«Hvilken leilighet er det?» Alan Cherneys øyne gled over bygningen.

Kate vred hodet i retning av fløyen hennes. «Eh, Corbin Dells. Der oppe.» «Å ja. Nordfløyen. Jeg bor i den andre sidefløyen, i tredje etasje. Jeg kjenner Corbin. Litt.»

«Du kjenner ham bedre enn meg. Vi har aldri truffet hverandre.»

«Så underlig,» sa Alan. «Hvordan har det seg?»

Kate fortalte ham historien, men lot være å si noe om at turen for henne i det minste delvis var inspirert av behovet for å komme over tidligere traumaer.

«Da har du gjort en god handel,» sa Alan. «Leilighetene her er ganske fine.»

«Hvor lenge har du bodd her?»

«I litt over et år. Jeg flyttet inn med en kjæreste – en rik kjæreste – og hun flyttet ut. Jeg har egentlig ikke råd til å bo her lenger, så jeg må begynne å se meg om etter noe annet.»

«Beklager det.»

«Beklager hva da?» sa han. «Beklager du at jeg mistet kjæresten min, eller beklager du at jeg blir nødt til å flytte?»

Kate lo. «Jeg vet ikke. Jeg beklager begge deler.»

Han gliste litt og sa: «Beklager at du tidligere hadde en rik kjæreste og en nydelig leilighet, og i neste måned sitter du alene i en eller annen rønne.»

«Noe sånt.»

Et vindkast skrellet et vått, gult blad av brosteinene og festet det på Kates støvel. Hun bøyde seg ned for å fjerne det.

Da hun rettet seg opp igjen, ble de stående der tause, og det gikk opp for henne at hun hadde snakket med denne fremmede mannen i nesten et kvarter.

«Ja ja,» sa hun, men uten å fortsette. Blikket hennes flyttet seg fra hans, og hun kjente rødmen brenne i kinnene. I et kort, skremmende øyeblikk visste hun at hadde han spurt, ville hun blitt med ham opp i leiligheten og rett til sengs.

Han var kjekk, selv med den store, krumme nesen, men hun 32

ville ha blitt med ham fordi det føltes som om de hadde kjent hverandre i årevis.

«Du er nødt til å gå,» sa han og uttalte tanken hennes høyt.

«Ja.» De lo begge to.

«Jeg bor i leilighet 3L,» sa han. «Jeg flytter ikke med det første. Vi kommer til å ses.»

«Ok,» sa Kate.

Hun gjorde mine til å fortsette, men så stoppet hun.

«Kjenner du noen som heter Audrey Marshall? Hun bor her.»

Alans panne rynket seg. «Ja, jeg kjenner Audrey. Det vil si – jeg vet hvem hun er. Jeg kjenner henne egentlig ikke.»

«Da jeg kom i går kveld, var det en venninne av henne her.

Hun spurte etter Audrey og sa at hun var forsvunnet.»

Kate regnet med at han skulle avfeie det siste, men i stedet sa han: «Det høres ikke bra ut. Hun er ikke den typen som forsvinner.»

«Hva mener du med det?» «Å, jeg vet ikke. Jeg mener vel bare at hun alltid er her. Jeg ser henne her. Ofte. Jeg er sikker på at hun dukker opp.»

Kate hadde tatt med et kart over området, men hun hadde studert det så mange ganger de siste ukene at hun ikke trengte å ta det opp av vesken. Hun fulgte Bury Street til Charles Street, der hun kjøpte en frokostsandwich og en kaffe til på en overfylt Starbucks. Den andre kaffen var et feilgrep. Hun var skjelven og anspent i kroppen da hun skulle handle i en delikatessebutikk hvor det var mye folk og trangt mellom hyllene. Hun hadde tenkt å kjøpe ingredienser til en pastarett hun likte å lage med røkelaks, men den begynnende panikken gjorde at hun bare fikk med seg et surdeigsbrød, litt cheddarost, melk og to flasker rødvin.

Da hun sto ute på gaten igjen, hadde vinden fått følge av et varmt, lett regn. Det føltes godt mot huden etter det altfor varme butikklokalet, og hun spaserte langsomt tilbake langs Charles Street mens hun merket seg en bar som var godt 33

opplyst og så hyggelig ut til en senere anledning, i tillegg til en kafé som var mye roligere enn Starbucksen.

Da hun kom til den gassbelyste sidegaten som ville ført henne opp bakken til Bury Street igjen, fortsatte hun videre mot Boston Public Garden. Handleposen var tung, men hun ville i det minste se den berømte byparken. Det hadde begynt å regne kraftigere, og flere foreldre leide barna sine bort fra en rad med bronseender. Skimrende piletrær omga det lille vannet. Hun var på nippet til å fortsette inn i parken, men bestemte seg for å la være. Hun skulle bo her i seks måneder. Det var tid nok.

Kate skjøv opp døren til vestibylen. Hun presenterte seg for portneren, en tynn mann med høye kinnbein og ravnsvart hår som het Sanibel. Han tilbød seg å hjelpe henne med varene, og hun sa: «Nei takk», akkurat idet en hvit katt som hadde sittet på resepsjonsdisken, hoppet ned på gulvet og gned seg mot leggen hennes.

«Dette er Sanders,» sa portneren.

«Er Sanders din katt?»

«Nei, nei. Han tilhører Mrs. Halperin. Over her.» Sanibel nikket nesten umerkelig i retning av Kates leilighet. «Men han liker å vandre omkring. Overalt. I motsetning til Mrs. Halperin.»

Kate fortsatte opp trappene med Sanders etter seg. Carol Valentine hadde nevnt Florence Halperin; hun bodde i den andre leiligheten i Kates oppgang. Idet hun passerte døren, så hun at den sto på gløtt, antagelig på grunn av Sanders, men katten fulgte etter Kate helt bort til hennes egen dør og klarte å smette inn, enda hun forsøkte å sperre veien for ham med foten.

Hun ryddet vekk matvarene og gikk for å finne Sanders.

Han hadde hoppet opp i en av vinduskarmene og satt og kikket ut på regnet. Kate løftet ham opp og ventet seg motstand, men han la bakbeina over underarmen hennes og forbeina mot skulderen og malte stille mot halsen hennes. Kate, som ellers hadde et ambivalent forhold til katter, kjente en bølge av hengivenhet. Hun bar ham ut i entreen og sa: «Feil 34

leilighet, Sanders.» Så slapp hun ham ned på teppet i gangen og skyndte seg å lukke døren.

Kate gikk inn på soverommet og fant skisseboken hun hadde tatt med fra London. Den var flunkende ny, en måte å markere begynnelsen av oppholdet i et fremmed land på.

Hun tok ut en kullblyant fra en ny eske og satte seg ned på det myke, flossete teppet med en plan om å tegne Sanders.

I stedet tegnet hun ansiktet til Alan Cherney, og fikk det nesten perfekt til. Det var et eller annet som ikke stemte helt. Øynene satt for tett sammen, og hårfestet var litt for lavt, så hun rettet på det med et mykt viskelær. Hun brukte lengre tid på å rette enn hun hadde brukt på å tegne, men til slutt ble det ham. Hun skrev navnet hans og datoen under og føyde til BOSTON, MASSACHUSETTS. Hun tegnet nesten utelukkende portretter, og skissebøkene hennes var fylt med ansiktene til personer hun nylig hadde truffet. Hun hadde stabler av disse bøkene, og de tidligste stammet fra barneskolen. Å bla gjennom dem – noe hun gjorde ganske ofte, ikke minst i den perioden da hun ikke våget seg ut av huset – var som å lese en dagbok. Hun fant ansikter til nære venner som hun hadde tegnet bare timer etter at hun traff dem første gang, og hun fant ansikter til mennesker hun helt hadde glemt. Mens hun betraktet portrettet av Alan, lurte hun på om hun ti år fra nå av i det hele tatt kom til å huske hvem han var. Eller kanskje det ville vise seg å være tegningen hun hadde laget rett etter at hun møtte sin framtidige ektemann. Antagelig det første.

Hun bladde om til en ny side, lukket øynene og forsøkte å se for seg Carol Valentine, den eldre nabodamen som hadde vist henne leiligheten. Hun husket øynene, pannen, håret og halsen, men klarte ikke helt å se for seg nesen og munnen.

I stedet for å tegne henne tegnet hun seg selv; hun husket hvordan hun hadde sett ut samme morgen i baderomsspeilet. Håret som var nyklippet og strøket bak det ene øret. Øynene som var litt mer hovne enn vanlig etter den lange, dehydrerende flyturen. Men hun ga seg selv et lite smil, som endte med å se ut som det skremte smilet til en nervøs forlo35

ver idet hun skal holde tale. Det ga ikke et helt riktig bilde av sinnsstemningen hennes, men hun lot tegningen være som den var. Hun endret nesten aldri noe i selvportrettene sine.

På det neste arket tegnet hun Sanibel, portneren hun akkurat hadde hilst på. I stedet for bare ansiktet tegnet hun ham stående ved siden av resepsjonsdisken, og hun tegnet inn Sanders ved beina hans. Hun var ikke vant til å tegne katter, og Sanders ble helt feil, ondskapsfull til tross for at han var alt annet enn det.

Hun skjøv skisseboken inn under sengen og reiste seg.

Hun var sulten igjen og gikk ut på kjøkkenet, der hun spiste litt brød og ost; hun vurderte å åpne en flaske vin, men lot det være. Nå pisket regnet mot rutene, og hun tenkte fraværende på en kunstner som skvetter maling utover et lerret. Hun stirret på kjøkkenvinduene en stund, og kom fram til at hun likte den nye leiligheten sin, ikke fordi den var luksuriøs, men på grunn av høyden under taket og de store vinduene. Her kunne hun puste. Hun bestemte seg for å lage te, og innså at hun ikke hadde kjøpt te, men fant en eske med Red Rose i et av overskapene. Hun fylte vann på en kjele, satt den på gassplaten og gikk ut i stuen. En av veggene hadde innebygde bokhyller, og hun kikket gjennom litt av utvalget. Mesteparten var faglitteratur, men det fantes også en hel hylle med pocketbøker av John D. MacDonald. Hun tok ut en. Darker Than Amber. En Travis McGee-historie.

Et smakløst bilde av en sexy jente i magekort topp prydet forsiden. Boksidene var gulnet av elde. Disse måtte ha tilhørt Corbins far, tenkte Kate. Så hvor var Corbins bøker?

Hadde han noen? Under MacDonald-bøkene var det en hylle med annen pocketkrim. Hun tok ut en Dick Francis – Bonecrack – som hun trodde hun ikke hadde lest, og la seg i den lange, beige sofaen under det største vinduet i rommet. Hun leste de første avsnittene, lukket øynene og sovnet umiddelbart.

Hun drømte om parken, om dammen som bølget og kruset seg i det kraftige regnet. Hun sto under et av piletrærne med dets gule blader. George Daniels sto på den andre siden 36

av dammen. Kate var ikke overrasket over at han var i Boston – hun var heller ikke overrasket over at han fortsatt var i live – for i drømmene hennes var han alltid i live, og han fulgte alltid etter henne. Han oppdaget gjemmestedet hennes under treet og begynte å svømme over. Kate hadde med seg et gevær, og da George kom opp av vannet, dryppende og smilende, skjøt hun ham flere ganger, og kulene laget groper i skjorten hans, men ikke stort mer. En av kulene traff haken hans, og han viftet den unna som om det var en hestebrems. Hele tiden kom han mot henne.

Da hun våknet, var halsen og brystet dekket av svette, og hun kjente en sur, bitter lukt. Hun husket kjelen, spratt opp av sofaen så Dick Francis-boken gikk i gulvet, og løp ut på kjøkkenet for å skru av gassen. Kjelen hadde kokt tørr og begynt å ose. Hun åpnet det ene vinduet så mye hun klarte, og la et kjøkkenhåndkle under den ulmende kjelen i karmen. Regnet traff kjelen med skarpe, hvesende lyder. Noe ved nestenkatastrofen fikk tårene til å presse på. Så husket hun drømmen hun hadde hatt. George i parken, kulene som knapt nok trengte gjennom skjorten hans. Hun måtte nesten smile av at han hadde fulgt etter henne helt til USA. Selvsagt hadde han det. Hvis drømmene hennes var et rike, var George konge der på livstid.

Etter at kjelen hadde kjølt seg ned, fjernet hun den fra vinduskarmen. Bunnen var helt svart; hun ble nødt til å kjøpe en ny. Metallet var fortsatt varmt, så hun satte den i oppvaskkummen og la seg i sofaen igjen. Denne gangen leste hun halve boken før hun sovnet.

Hun ble vekket av at det banket på døren. Hun blunket seg våken, usikker på hvor mye klokka var. Det var fortsatt dagslys utenfor, men inne i leiligheten var det tussmørkt. Det banket igjen, høyere og mer iherdig. Knærne hennes ga fra seg et knepp da hun reiste seg. Hvor lenge hadde hun sovet?

Hun gikk bort til døren og tittet gjennom kikkhullet. Hun ventet nesten å se Alan, men fiskeøyelinsen viste fram en kvinne med kortklippet hår, kaffefarget hud og mørkebrune 37

øyne. Det rolige, nøytrale uttrykket i øynene fikk Kate til å tenke politi. Audrey Marshall er død, hvisket en stemme.

Det var George Daniels som snakket i hodet hennes. Kate åpnet døren.