Hei, skam av Helene Flood Aakvaag

via to veier: hovedveien (‘the high road’), som går hele veien opp til cortex, og snarveien (‘the low road’), som bare går opp til amygdala (LeDoux & Phelps, 2008). La oss igjen vende tilbake til eksempelet med bussen som skrenser på isen og nærmer seg min venninne Ine, som vil bli knust om hun ikke foretar seg noe. I denne situasjonen har ikke Ine mye tid på seg. I absolutt forstand tar det ikke lang tid for nerveimpulsene å finne veien opp til hjernebarken, bli prosessert og så bevege seg ned igjen til det perifere nervesystemet, som setter armer og bein i gang. Denne reisen gjør nerveimpulser stadig vekk opp gjennom dagen, for eksempel når jeg ser den rotete pulten min og setter i gang med å rydde. Som regel går det så fort at vi ikke får det med oss. Men når en buss kommer skliende i rasende fart, og total tilintetgjørelse er konsekvensen med mindre vi gjør noe, er ikke hovedveien rask nok. Vi trenger et back-up-system. Heldigvis for oss har vi en snarvei. Når informasjonen fra sansene våre tar snarveien, hopper den av idet den når amygdala (som ligger lavere i hjernen enn hjernebarken, og er mindre avansert). Amygdala utløser en respons på egen hånd og sender signaler tilbake til kroppen. Dermed kaster Ine seg ut av bussens bane uten at hun egentlig bestemmer seg for det (snarveien), samtidig som informasjon går videre opp til hjernebarken og vurderes. Det vil si at hun også får en reaksjon som engasjerer høyere strukturer i hjernen, deriblant tankene («jeg kunne ha blitt drept»), men at denne reaksjonen først kommer da hun allerede ligger i snøfonnen og hiver etter pusten i skrekk, takket være amygdalas kjappe håndtering.

Det er avgjørende for oss at amygdala kan operere på egen hånd; slik overlever vi ved å handle raskt i farlige situasjoner. Men dette parallellsystemet kan få noen pussige konsekvenser. For eksempel: Snarveien via amygdala er grovere og mindre avansert enn hovedveien, og kan derfor slå feil, som når jeg hopper av stien fordi jeg tror jeg ser en slange foran meg, for i neste øyeblikk å se at det bare var en grein.

23