Hans Olav Lahlum Sporvekslingsmordet

jobbet som barnelege på ulike steder i Østfold på 1950- og 1960-tallet, men nå bodde her i Oslo.»

Jeg noterte den foreløpig navnløse legen fra Østfold på listen over personer vi måtte forsøke å få tak i snarest mulig. Samtidig måtte jeg åpenbart forsøke å få tak i de gamle papirene om Ingeborgs adopsjon. Adoptivmoren lot ikke til å ha noe mer å fortelle om saken. Derfor spurte jeg henne i stedet om hun hadde registrert noen uventede brev eller telefoner til Ingeborg de siste ukene.

«Brev fikk hun sjelden, og jeg har ikke lagt merke til noen innkommet post til henne de siste ukene. Men hun kom vanligvis hjem før meg, så det ville jeg neppe fått med meg uansett. Det kom tre telefoner til henne mens jeg var hjemme denne uken. Mandag like etter at jeg kom hjem fra jobb var det en samtale jeg undret meg litt over, men bare fordi den var så kort fra hennes side. Hun tok telefonen og hørte på det som ble sagt et halvt minutt eller så, sa: «Nei. Bare glem det!» og la på røret. Jeg burde spurt hvem det var og hva det gjaldt, men gikk bare ut fra at det var enten en av disse irriterende telefonselgerne eller en klassevenninne som spurte henne om noe hun ikke ville være med på.

Begge deler hadde hendt før. Onsdag kveld ringte telefonen uvanlig sent, ved titiden. Ingeborg satt og leste i stuen, så hun var nærmest telefonen. Hun tok den, holdt hånden for røret, sa at det var en venninne hun måtte ha en fortrolig prat med, og gestikulerte at jeg skulle gå ut av rommet. Jeg gikk da like godt og la meg. Hvor lenge hun satt der etterpå vet jeg ikke, men jeg hørte at hun gikk opp for å legge seg kvart over elleve. Jeg tenkte at det var enten ny kjæreste eller en fortrolig venninnesamtale, og ville ikke spørre hva det gjaldt. Torsdag kveld fikk hun en samtale som også var veldig kort, men hvor hun reagerte langt mer positivt enn på mandag. Hun tok telefonen, lyttet til det som ble sagt og svarte: ’Sier du det! Klart jeg kommer. Tusen takk uansett!’. Denne gangen spurte jeg hva det gjaldt, men hun viftet bare bort spørsmålet uten å svare. Vi var dessverre ikke 18