Halvparten meg, halvparten deg

F°400 Flamme Forlag . Oslo . 2019

av samme forfatter En del av historien (roman, Tiden 2009) Det bestandige (roman, Tiden 2013) Tre Jo Nesbø og et båtsportkart (fortellinger, Tiden 2014) Ingen ting her (boksingel, 2016) Bernard banker på (roman, 2018)

Ellen Mari Thelle Halvparten meg, halvparten deg

© 2019 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2019 Design og ombrekk: Aslak Gurholt (Yokoland) Satt i H&FJ Mercury 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print Sia, Latvia ISBN 978-82-8288-363-4 Halvparten meg, halvparten deg har fått Flammenummer Fº400. Det er like mange minutter som det er på DVD-boksen med sesong 11 av TV-serien Two & A Half Men. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til mamma og pappa

2030

Det er vann i såpeskålen. Så er de kommet hjem, tenker jeg og smiler mens jeg løfter opp Lanoflasken og heller vannet ut. Deretter vasker jeg hendene og går inn på kjøkkenet. Glass og tallerkener, to kniver og en ostehøvel står midt på benken. Jeg åpner oppvaskmaskinen, ser at det er masse ledig plass, setter det inn, går over benken og bordet med kluten, skyller den, kikker på klokken, 01.37, er egentlig sulten, men orker ikke lage noe, spiser en tomat stående ved benken. Lyset i fontenen midt i rundkjøringen får oksen til å skinne i mørket. Jeg åpner vinduet, hører vannet sildre.

Før jeg legger meg, går jeg inn på soverommene. Hanne ligger på en madrass på sitt gamle rom, som nå er kontor og gjesterom.

Silje har lagt seg ved siden av Ingeborg i sengen hennes. Nora sover på rommet sitt. I morgen skal de være med på sykehjemmet. Vi skal bare spise en god frokost først. Rundstykker, brie, pesto, salami, bringebærsyltetøy. Jeg pusser tennene, går på do, kler av meg og legger meg ved siden av Tore. I halvsøvne ruller han over på siden, legger armen over brystet mitt. Jeg holder meg fast, lar tårene renne.

9

– Det er én ting jeg alltid har lurt på, sier jeg.

– Hva da? spør Silje.

– Rart spørsmål, men. Hvordan er det dere vasker hender, egentlig?

– Hvem?

– Du og Hanne.

– Vasker hender?

Silje legger rundstykket fra seg på tallerkenen, løfter opp tekoppen, holder den med to hender.

– Det har alltid vært sånn, fortsetter jeg. – At det ligger igjen masse vann i såpeskålen etter dere.

– Hva mener du, vann?

Hanne drar ostehøvelen over gulosten, legger skivene oppå rundstykket.

– Bare vann. Helt siden vi kjøpte den. For sikkert ti år siden.

Minst.

– Hvorfor er det vann der, da? spør hun, ser ikke på meg, bare lener seg frem over bordet, tar noen agurkskiver, legger dem oppå osten.

– Det renner vel, da, svarer jeg. – Jeg vet ikke.

– Renner?

– Når dere har skylt hendene i vannet først, eller noe sånt.

Dere tar det sikkert med dere mot såpedispenseren. Jeg vet ikke.

Bruker dere mye vann?

– Aner ikke.

Silje tar noen prøvende slurker av den varme teen.

– Hvorfor har vi egentlig såpeskål? spør hun. – Vi bruker jo ikke såpestykker.

– Fordi det ble så vått oppå vasken da dere var mindre.

Tore deler et nytt rundstykke i to, legger det ene halve tilbake i brødkurven.

– Husker dere da vi flyttet inn her?

Han ser på Silje.

– Hva da?

10

– Vasken var ikke festet til veggen. Den var løs.

– Stemmer det, sier Hanne. – Noen ganger skled den ut.

– Og fordi dere sølte sånn med vannet da dere vasket hendene, den bevegelsen, ikke sant, fra vannstrålen og bort til såpedispenseren, tror jeg. Vi var redde for at det skulle renne vann inn bak vasken, at det skulle danne seg fukt der. Det tok flere år før vi rakk å lime den fast og fuge igjen sprekken.

Jeg reiser meg, lager en ny kopp kaffe, spør om noen skal ha mer te?

Hanne og Tore rister på hodet.

– Silje?

– Nei, jeg har.

– Jeg drikker ikke te, svarer Nora. – Heller ikke Ingeborg.

– Men nå er det jo fuget igjen og alt.

Hanne ser på Tore.

– Så hvorfor har vi såpeskål da?

– Den er pen, da, er den ikke? svarer jeg. – Jeg liker den i hvert fall.

– Jeg òg, sier Nora.

– Husker du da vi kjøpte den?

Jeg setter meg, kikker bort på Tore.

– I Alta?

– Ja, i påskeferien samme året som vi hadde flyttet inn her.

– På Skeidar.

– Bohus.

– Skeidar.

– Var det?

Tore nikker.

– Vi så også den blå sofaen der, husker du, som vi begge likte, som vi hadde så lyst på.

– Stemmer det.

– Å. Blå sofa, sier Ingeborg. – Hvorfor har vi grå?

– Den var billigere, svarer jeg.

– Kan vi ikke bytte?

11

Hun er ferdig å spise, har trukket bena oppunder seg og lener seg inn mot veggen. Bildene henger bare noen centimeter over hodet hennes, ser jeg nå.

– Du har vokst, Ingeborg, sier jeg.

– Vokst?

Hun gjør alltid noe med haken når hun er overrasket. Skyter den ned. Trekker leppene også nedover, hever øyebrynene. Det er faktene til Silje, tror jeg. Eller Hanne?

– Se på bildene.

Jeg peker.

Hun bøyer hodet bakover, titter opp.

– Hva med dem?

– De er jo rett over hodet ditt.

– Hva så?

– Ser dere ikke at hun vokser? spør jeg og ser på Silje og Hanne.

Hanne heiser på skuldrene.

– Jooo.

Hun drar litt på det.

– Reis deg, sier Silje og skyver stolen bakover, går ut til midten av gulvet, stiller seg opp.

Ingeborg aker seg bortetter benken, kommer seg ut, runder kjøkkenbordet og stiller seg opp med ryggen mot storesøsteren sin. Tore reiser seg, måler med hendene.

– Tolv centimeter, kanskje, sier han.

– Mer, sier jeg.

– Fjorten, da, svarer han.

Ingeborg tar et skritt frem, snur seg, smiler.

– Hvor høy er du? spør Silje.

– Vet ikke. Én femtiåtte, kanskje. Du? – Én syttitre.

Det finnes så mye tid i de centimeterne, tenker jeg. Tjueto år. Det er rart. Snart er jeg den minste i familien.

– Nei, sier jeg og reiser meg. – Nora, hjelper du å sette inn i kjøleskapet?

12

Jeg begynner å bære pålegget bort til benken.

– Må jeg?

– Ja. Hun reiser seg, litt motvillig først, men så tar hun seg sammen, som om hun husker hva slags dager vi har, tenker at jeg sikkert er sliten, at hun må gjøre det jeg sier uten protester.

Hun tar hånden min og klemmer den. Jeg kjenner plutselig at jeg ikke har bunn, at alt flyter. Noe renner gjennom meg, en varm bølge. Jeg stryker en hånd over ryggen hennes, klarer ikke å si noe, hvisker bare du er så god, du. Hun smiler, går forbi. Hanne har alt satt tallerkener i en stabel, samlet bestikk, jeg tar imot alt sammen, setter det inn i oppvaskmaskinen. Tore reiser seg, tar tekoppen med inn på stuen, Ingeborg og Silje følger etter. Jeg hører at de begynner å snakke sammen. Om en uke er det 17. mai.

Kanskje det er det de prater om. Eller så er det om mamma. Hva som kan vente dem når vi kommer.

– Det kan jo hende at Kaia eller Norunn og de er der allerede, roper jeg inn til dem.

– Hæ? svarer Silje.

Jeg går bort til døråpningen inn til stuen.

– Noen av mine søsken med barn kan også være hos mormor.

– Tante Kaia? spør Ingeborg.

– Ja. Eller Ståle og Eivor.

– Da er jo kanskje Henrik og Ebba der, da.

– Kan tenkes. Vi får se.

13