Halvbroren av Lars Saabye Christensen

kommer som oftest fra distré hoder, jeg er bare den praktiske fantasi som skal gjøre dem synlige, skål for Barnum! Jo, Peder svettet definitivt nå og det hadde han godt av. Jeg lo, jeg lo høyt på kanten av svømmebassenget på Kempinski hotell, mens Cliff Richard syklet om kapp med tre speil og de amerikanske damenes fete blikk, og like brått som angsten og latteren kom, slo en skygge ned i meg. Hva gikk av meg? Hvilken bakvendt ekstase var jeg hensatt i, hva slags svart lykke red meg? Var det den siste latter, før det skulle komme, som jeg ennå ikke visste noe om, men som jeg likevel fryktet mest av alt? Jeg frøs. Et øyeblikk vaklet jeg, på de grønne marmorflisene. Jeg sugde latteren i meg. Jeg kalte den tilbake. Dette var ikke stillheten før stormen. Dette var den stillheten som får kattene til å skake lenge før regnet faller.

Jeg dusjet og lurte en stund på om jeg skulle legge meg i solariumet. En antydning av brunfarge og ansiktsløft før møtet kunne gjort seg. Men jeg var i den tafatte og likeglade fasen. Jeg hentet en øl i stedet. Servitøren smilte såvidt da han ga meg flasken. Det slo meg plutselig hvor ung han var. Han bar hotellets uniform med en keitete verdighet, nesten trass, som et barn som har stjålet farens mørke dress. Jeg antok at han kom fra det gamle Øst-Tyskland, det var noe med den trassen som fikk meg til å tro det. Han hadde begynt den lange klatreturen i svømmehallen på Kempinski. – Mr. Barnum? sa han lavt. Han trodde åpenbart at det var etternavnet mitt.

Han var ikke den eneste. Han var tilgitt. – Ja? Det er meg.

– Det er en beskjed til Dem. Han ga meg en bred konvolutt med hotellets logo på. Peder fant meg uansett. Selv om jeg gjemte meg bak hjellene på Røst, fant han meg. Sov jeg i fyllearresten, var det sannsynligvis Peder som vekket meg. Våknet jeg på Cochs hospits i Bogstadveien, var det Peder som banket på døren. Jeg lente meg mot disken. – Hva heter du? spurte jeg. – Kurt, sir. Jeg nikket mot speilene i hjørnet. – Ser du den fyren der, Kurt. Som sykler og sykler. – Ja, sir. Jeg ser ham.

– Men ser du hvem det er? – Dessverre, sir. Nei. Og jeg forstod, sakte men sikkert, at jeg også var blitt gammel. – Det gjør ikke noe, Kurt. Ta med en cola bort til ham. Light. Og sett regningen på rommet mitt.

Jeg brettet konvolutten sammen fire ganger og la den i lommen på badekåpen. Hvis Peder ville ha meg til å svette også, 19