Haikeren av Lee Child

Lee Child

Haikeren Oversatt av Hans Marius Stormoen

Folk tror at skriving er et ensomt yrke, men det stemmer ikke. Det er gruppearbeid, og jeg er heldig nok til å ha talentfulle og sjarmerende mennesker på min side overalt der bøkene mine blir utgitt. Derfor, hvis du noen gang har arbeidet med, eller solgt en av bøkene mine, er denne boken tilegnet deg. Dere er for mange til å nevnes hver for seg, men for viktige til ikke å bli nevnt i det hele tatt.

1

De var tre som holdt oppsyn, to menn og en gutt. De brukte langkikkerter, ikke feltkikkerter. Det kom av avstanden. På grunn av terrenget var de over halvannen kilometer unna. Det fantes ikke dekning nærmere. Landskapet besto av lave, bølgende åser, brunsvidde av solen, gresset så vel som klippene og sanden. Det nærmeste sikre skjulestedet var den brede kløften de befant seg i, skapt for én million år siden av et annerledes klima, den gangen det hadde vært regn, bregner og fossende elver der.

Mennene lå på vakt i støvet med morgenens hete i ryggen og øynene klistret til langkikkertene. Gutten krabbet rundt på knærne, hentet vann fra kjøleren, holdt utkikk etter våknende klapperslanger og skrev opp kommentarer i en notisbok. De hadde kommet før soloppgang i en støvete, liten lastebil, etter å ha kjørt en lang omvei gjennom ødemarken mot vest. Bilen var dekket med en skitten presenning som ble holdt på plass av steiner. De hadde sneket seg opp til randen av kløften og satt opp langkikkertene idet den lave morgensolen steg opp i øst bak det røde huset halvannen kilometer unna. Det var fredag, den femte morgenen på rad, og de hadde omtrent sluppet opp for samtaleemner.

«Hva er klokken?» spurte en av mennene. Stemmen hans var nasal på grunn av at det ene øyet var lukket mens det andre var åpent.

Gutten så på klokken.

«Ti på sju,» sa han.

«Det skjer når som helst nå,» sa mannen med langkikkerten.

Gutten åpnet notisboken og forberedte seg på å ta de samme notatene han hadde tatt fire ganger allerede.

9

«Lyset er tent på kjøkkenet,» sa mannen.

Gutten skrev det opp. 6.50, lyset er tent. Kjøkkenet lå vendt mot dem, i vestlig retning, vekk fra morgensolen, så det var mørkt der inne selv etter soloppgang.

«Er hun alene?» spurte gutten.

«Som vanlig,» sa den andre mannen mens han myste.

Hushjelpen lager frokost, skrev gutten. Objektet ligger fremdeles i sengen. Solen steg, centimeter for centimeter. Den dro seg oppover og gjorde skyggene kortere og kortere. Det røde huset hadde en høy skorstein som hevet seg over kjøkkenfløyen som viseren på et solur. Skyggen av den flyttet seg og ble kortere. Klokken var sju, og det var allerede hett. Klokken åtte ville det bli brennende.

Ved nitiden ville det bli nesten uutholdelig. Og de var der hele dagen, til mørket gjorde det mulig å komme seg usett bort.

«Soveværelsesgardinene trekkes fra,» sa den andre mannen, fremdeles mysende. «Hun har stått opp.»

7.04. Soveromsgardiner fratrukket, skrev gutten.

«Hør etter,» sa den første mannen.

De hørte brønnpumpen starte med et lite, mekanisk klikk før den begynte å dure. Lyden var svært svak siden den var halvannen kilometer unna.

«Hun dusjer,» sa mannen.

Gutten skrev. 7.06, objektet begynner å dusje.

Mennene hvilte øynene. Ingenting kom til å skje mens hun var i dusjen. Hvordan kunne det? De la fra seg langkikkertene og blunket mot sollyset som skar dem i øynene. Etter seks minutter slo brønnpumpen seg av. Stillheten virket høyere enn lyden av brønnpumpen hadde vært. 7.12. Objektet er ute av dusjen, skrev gutten.

Mennene så inn i langkikkertene igjen.

«Hun kler vel på seg,» sa den første mannen.

Gutten fniste. «Kan du se henne naken?»

Den andre mannen lå seks meter lengre mot sør. Derfra hadde han bedre utsyn mot baksiden av huset, der soveværelset hennes lå.

«Du er vemmelig,» sa han. «Er du klar over det?»

7.15, hun kler antagelig på seg, skrev gutten. Så: 7.20, hun er sannsynligvis nede og spiser frokost.

10

«Hun kommer til å gå tilbake og pusse tennene,» sa han.

Mannen til venstre flyttet litt på seg. «Sikkert,» sa han. «Hun er en pertentlig liten pike.»

«Hun trekker for gardinene igjen,» sa mannen til høyre.

Det var vanlig om sommeren i Vest-Texas, spesielt hvis rommet vendte mot sør, slik dette gjorde. Med mindre du hadde lyst til å komme inn i et rom varmere enn en pizzaovn når du la deg om kvelden.

«Vær klar,» sa mannen. «Jeg vedder ti mot én på at hun kommer til å gå inn på låven nå.» Det var ikke noe veddemål noen av dem aksepterte, fordi hun hadde gjort akkurat det fire ganger av fire hittil, og overvåkere blir betalt for å merke seg vaner.

«Kjøkkendøren blir åpnet.»

7.27, kjøkkendøren blir åpnet, skrev gutten.

«Her kommer hun.»

Hun kom ut i en blå, knekort kjole med bare skuldrer. Håret var knyttet i en hestehale. Det var fremdeles fuktig etter dusjen.

«Hva kalles en sånn kjole?»

«Ermeløs,» sa mannen til venstre.

7.28, hun kommer ut i en blå, ermeløs kjole og går mot låven, skrev gutten. Hun gikk over gårdsplassen med små, nølende skritt over de ujevne sprekkene i den solsvidde bakken. Det var kanskje sytti meter dit. Hun åpnet låvedøren og forsvant inn i halvmørket.

Gutten skrev. 7.29, objektet er i låven.

«Hvor varmt er det?» spurte mannen til venstre.

«Kanskje trettisju grader,» svarte gutten.

«Det blir snart storm. Så varmt som det er, må det bli storm,» sa mannen til høyre.

«Her kommer bussen for å hente henne,» sa mannen til høyre.

Flere kilometer mot sør sto det en støvsky fra veien. En bil kjørte langsomt og stødig nordover.

«Hun er på vei tilbake,» sa mannen til høyre.

7.32, objektet kommer ut av låven, skrev gutten.

«Hushjelpen står i døråpningen,» sa mannen.

Objektet stoppet ved kjøkkendøren og tok imot matpakken sin fra hushjelpen. Det var en blå plastboks med en tegneseriefigur på 11

siden. Hun stoppet et øyeblikk. Huden hennes var lyserød og fuktig på grunn av varmen. Hun bøyde seg og trakk opp sokkene før hun småløp til grinden, gjennom den og ut på veikanten. Skolebussen senket farten og stoppet, og døren åpnet seg med en lyd overvåkerne hørte tydelig i tillegg til motoren som gikk på tomgang.

Det glimtet i det forniklede dørhåndtaket, refleksen fra sollyset.

Eksosen fra dieselmotoren hang drivende i den stillestående, hete luften. Objektet la fra seg matpakken på trappetrinnet, tok tak i det blanke håndtaket og gikk inn. Døren lukket seg, og overvåkerne så det korngylne håret hennes bevege seg i høyde med den nederste delen av vinduet. Så ble motorduren dypere, sjåføren skiftet gir og bussen satte seg i bevegelse mens en ny støvsøyle steg til værs bak den. Veien nordover var snorrett, og gutten så på bussen helt til heten i horisonten forvandlet den til en flimrende, gul prikk. Da lukket han notisboken og slo en gummistrikk rundt den. I det røde huset gikk hushjelpen inn igjen og lukket kjøkkendøren bak seg.

Halvannen kilometer unna la overvåkerne fra seg langkikkertene og brettet opp kragene for å beskytte seg mot solen.

Sju over halv åtte, fredag morgen. Åtte over halv.

Klokken ni over halv åtte, mer enn førtifem mil mot nordøst, klatret Jack Reacher ut av vinduet på motellrommet sitt. Ett minutt tidligere hadde han vært på badet og pusset tennene. Enda et minutt før hadde han åpnet døren til rommet sitt for å sjekke utetemperaturen.

Han hadde latt den stå åpen, og skapet i gangen hadde en speildør.

Barberspeilet på badet sto på en bevegelig arm, og ved en optisk tilfeldighet hadde han fått øye på fire menn som kom ut av en bil og gikk mot motellresepsjonen. Ren flaks, men en så observant mann som Jack Reacher har mer flaks enn gjennomsnittet.

Bilen var en politibil. Den hadde et merke på siden, og på grunn av det skarpe sollyset og det doble speilbildet kunne han tydelig lese hva som sto på det. Øverst sto det Lokalpoliti, i midten var det et forseggjort våpenskjold, og under det sto det Lubbock, Texas.

Alle de fire som gikk ut bar uniform. De hadde klumpete belter med våpen, radioer, køller og håndjern festet til dem. Tre av men12

nene hadde han aldri sett før, men den fjerde kjente han igjen. Det var en høy tungvekter med kjøttfullt ansikt og gul crewcut, stiv av hårgelé. Denne morgenen var det kjøttfulle ansiktet delvis dekket av en aluminiums-skinne langs en brukket nese, omhyggelig tapet fast. Den høyre pekefingeren var spjelket og bandasjert.

Kvelden før hadde ikke fyren hatt noen av disse kvestelsene. Og Reacher hadde ikke hatt noen anelse om at han var snut. Han så bare ut som en vanlig idiot i en bar. Reacher hadde gått dit fordi han hadde hørt at de spilte god musikk der, men det stemte ikke, så han hadde gått vekk fra scenen, satt seg på en barkrakk og sett på den spanskspråklige TV-sporten på et apparat med avslått lyd, høyt oppe på veggen. Det var fullt der, så han ble sittende med en kvinne på venstre side og tungvekteren med piggsveisen til høyre for seg. Han ble lei av å glo på sport og snudde seg for å se utover i rommet. Da han snudde seg, la han merke til hvordan fyren spiste.

Fyren hadde på seg en hvit basketballtrøye og spiste kyllingvinger. Vingene var fete, og fyren var en gris. Fettet dryppet fra haken og fingrene, ned på trøyen. Mellom armene dannet det seg en mørk tåre som raskt spredte seg til å bli en imponerende fettflekk.

Men god barskikk tilsier at du ikke lar blikket dvele ved sånt, og fyren oppdaget at Reacher så på ham.

«Hvem er det du glor på?» spurte han.

Han sa det lavt og aggressivt, men Reacher ignorerte ham.

«Hvem er det du glor på,» gjentok fyren.

Reachers erfaring var at hvis de sier det én gang skjer det kanskje ingenting. Men hvis de gjentar det, er det bråk i vente. Det grunnleggende problemet er at hvis du ikke svarer, oppfatter de det som om du er redd. At de vinner. Men de vil ikke høre svaret ditt uansett.

«Er det meg du glor på?» sa fyren.

«Nei,» svarte Reacher.

«Ikke sitt og glo på meg, gutt,» sa fyren.

Måten han sa gutt på, fikk Reacher til å tro at han kanskje var formann på et sagbruk eller bomullsspinneri. Et hvilket som helst kroppsarbeid som var vanlig i traktene rundt Lubbock. Tradisjo13

nelt arbeid som hadde gått i arv gjennom generasjoner. Ordet snut falt ham ikke inn i det hele tatt. Men han hadde ikke vært i Texas særlig lenge.

«Ikke glan på meg,» sa fyren.

Reacher snudde seg og så på ham, uten egentlig å ville hisse ham opp, mer for å ta mål av ham. Livet inneholder en endeløs rekke overraskelser, så han visste at han en dag ville komme til å stå overfor sin likemann, fysisk sett. En eller annen ville komme til å bekymre ham. Men han skjønte at det ikke var i dag det kom til å skje. Så han smilte bare, og så en annen vei.

Så stakk fyren fingeren i siden på ham.

«Jeg ga deg beskjed om ikke å glo på meg,» sa han, og stakk igjen.

Det var en kjøttfull pekefinger, dekket av fett. Den etterlot et tydelig merke på Reachers skjorte.

«Ikke gjør det,» sa Reacher.

Fyren stakk igjen.

«Sier du det?» sa han. «Har du tenkt å gjøre noe med det?»

Reacher så ned. Nå var det to merker der. Fyren stakk igjen. Tre stikk, tre merker. Reacher bet tennene sammen. Hvilken betydning hadde tre flekker på en skjorte? Han begynte å telle langsomt til ti. Før han hadde kommet til åtte, stakk fyren finger i ham igjen.

«Er du døv?» sa Reacher. «Jeg ba deg om å slutte med det.»

«Har du tenkt å gjøre noe med det?»

«Nei,» svarte Reacher. «Jeg vil bare at du skal slutte, det er det hele.»

Fyren smilte. «Da er du bare en hvitlevra feiging.»

«Hvis du sier det,» sa Reacher. «Bare hold fingrene dine unna meg.»

«Og hvis ikke? Hva har du tenkt å gjøre?»

Reacher begynte å telle igjen. Åtte, ni.

«Har du lyst til å bli med utafor?» spurte fyren.

Ti. «Hvis du rører meg én gang til, kommer du til å finne det ut,» sa Reacher. «Jeg har advart deg fire ganger.»

Fyren var stille et øyeblikk, men så begynte han selvfølgelig 14

igjen. Reacher grep fingeren og brakk den ved det første leddet.

Han bøyde den bare oppover som om den skulle ha vært et dørhåndtak. Og så, fordi han var blitt irritert, ga han fyren en springskalle midt i fjeset. Det var en godt utført bevegelse, men med omtrent halvparten av kraften den kunne ha hatt. Det var unødvendig å få en fyr til å havne i koma på grunn av fire fettflekker på en skjorte.

Han flyttet seg litt for å la fyren få plass til å falle, og støtte borti kvinnen til høyre for seg.

«Unnskyld,» sa han.

Kvinnen nikket vagt, forvirret av støyen, og konsentrerte seg om drinken sin igjen uten å være klar over hva som hadde skjedd.

Den digre fyren falt rolig ned på gulvplankene, og Reacher brukte skosålen til å rulle ham over på siden. Så stakk han skotuppen inn under haken på ham og dro hodet tilbake for at han skulle ha åpne luftveier. Gjenopplivningsstillingen kaller førstehjelpere det. Den hindrer deg fra å bli kvalt mens du er bevisstløs.

Så betalte han for drinkene sine og gikk tilbake til motellet uten å ofre ham en tanke, helt til han så ham i speilet på badet iført politiuniform. Da tenkte han så hardt og fort som han klarte.

Det første sekundet brukte han på å kalkulere speilvinklene. Hvis jeg kan se ham, betyr det at han kan se meg? Svaret var ja, selvfølgelig kan han det hvis han ser i den riktige retningen, hvilket han ikke hadde gjort ennå. Det neste sekundet tilbrakte han med å være sur på seg selv. Han burde ha oppfattet signalene. Hvem andre enn en med beskyttet status ville finne på å stikke fingeren inn i siden på en mann med hans kroppsbygning? En som hadde en slags innbilt usårbarhet? Han burde ha skjønt det.

Hva gjør jeg nå? Fyren var en snut på hjemmebane, og Reacher var lett gjenkjennelig. Om ikke annet hadde han fremdeles fire fettflekker på skjorten, og et splitter nytt blåmerke i pannen.

Sannsynligvis hadde de rettsmedisinere som kunne sammenligne det med politimannens brukne neseben.

Så hva gjør jeg nå? En sint snut som var oppsatt på hevn kunne skape vanskeligheter. Masse vanskeligheter. En voldelig arrestasjon i all offentlighet, det var sikkert nok, kanskje med noen skudd som ble avfyrt. I tillegg noen fire mot en-leker i en avsondret celle 15

på politistasjonen der du ikke kunne kjempe imot uten at siktelsen ble enda mer alvorlig. Det ville bli stilt en mengde vanskelige spørsmål fordi Reacher vanligvis ikke gikk med identitetspapirer på seg. Som regel hadde han ikke annet enn tannbørsten sin og et par tusen dollar i bukselommen. Derfor ville han bli ansett som en mistenkelig person. Det var omtrent sikkert at han ville bli anklaget for å ha angrepet en politimann, noe som antagelig var en alvorlig sak i Texas. All slags vitner ville komme for å sverge på at det var ondsinnet, og fullstendig uprovosert. Han kunne bli dømt og havne i fengsel så lett som bare det. Havne med en sju til ti års straff i en røff anstalt. Det sto definitivt ikke øverst på ønskelisten hans.

Så diskresjon gikk foran vågemot. Han stakk tannbørsten i lommen, gikk gjennom rommet, åpnet vinduet, løsnet myggnettingen og slapp den ned på bakken. Så klatret han ut gjennom vinduet, lukket det og satte myggnettingen på plass igjen. Han gikk tvers over en ledig tomt til nærmeste gate, og så seg om etter busser. Det var ingen der. Han prøvde å finne en drosje, men hadde ikke hellet med seg der heller. Derfor strakk han ut tommelen. Han regnet med at han hadde omtrent ti minutter på seg til å få haik før de hadde gjort seg ferdig med motellene og begynte å lete i gatene.

Ti minutter, maksimum ett kvarter.

Det innebar at han ikke kom til å klare det. Det var umulig. Klokken var halv åtte om morgenen, og det var allerede over trettisju varmegrader. Det ville ikke være mulig å få haik i det hele tatt. I en slik hete fantes det ikke én sjåfør i hele verden som var villig til å åpne bildøren lenge nok til å slippe ham inn, for ikke å snakke om å begynne å spørre om hvor han skulle. Det ville bli umulig å unnslippe i tide. Fullstendig umulig. Fordi han var så sikker på det begynte han å tenke på alternative løsninger, men det viste seg at han tok feil. Hele dagen kom til å by på en rekke overraskelser.

Det var tre leiemordere, to menn og én kvinne. De var fagfolk fra en annen delstat, nærmere bestemt fra Los Angeles, som kunne kontaktes via en mellommann i Dallas som så videreformidlet kontakten til en stråmann i Las Vegas. De hadde vært i bransjen i ti 16

år, og var veldig dyktige i faget sitt, som gikk ut på å løse problemer hvor som helst i det sørvestlige USA, overleve, bli betalt og gjøre det igjen så ofte som noen ba dem om det. Ti år, og aldri en antydning til vanskeligheter. De var et godt team. Omhyggelige og oppfinnsomme, kort sagt perfeksjonister. Så gode som det går an å bli i deres merkelige lille verden. Og de passet utmerket til jobben. De var pregløse, lette å glemme, hvite og anonyme. Når man så dem sammen, virket de som om de tilhørte en underavdeling av et eller annet fotokopifirma på vei til en kongress.

Ikke det at de noen gang ble sett sammen, bortsett fra av ofrene sine. De reiste hver for seg. En kjørte, de to andre tok fly, men med forskjellige reiseruter. Den som kjørte var alltid en av mennene, fordi målet deres var å være usynlige, og det var tross alt lettere å legge merke til en enslig kvinne som kjørte lange strekninger enn en mann. Bilen var alltid en leiebil, leid i skranken på flyplassen i Los Angeles, som har verdens travleste bilutleie. Det var alltid en nøytral familiebil som lignet på alle andre. Førerkortet og bankkortet var alltid ekte, utstedt i en annen delstat i navnet til en person som aldri hadde eksistert. Sjåføren ventet utenfor og stilte seg i køen når passasjerene fra et fullt fly kom strømmende ut i bagasjeutleveringen, når han bare ville være et ansikt i mengden.

Han var liten, mørk og lett å glemme, hadde en reiseveske på hjul, en skulderbag og et plaget uttrykk i ansiktet, som alle andre.

Han fylte ut papirene i skranken og tok matebussen bort til bilutleveringen det han fant bilen han var tildelt, la veskene i bagasjerommet, ventet ved utkjørselen og kjørte ut i solskinnet. Der brukte han førti minutter på å kjøre formålsløst rundt i storbyen for å forsikre seg om han ikke ble forfulgt. Så dro han inn i West Hollywood og stoppet ved en låst garasje i et smug bak en undertøyforretning. Han lot motoren gå på tomgang mens han låste opp garasjeporten og byttet ut reiseveskene med to store kofferter av tykk, svart nylon. Den ene av dem var svært tung. Den tunge kofferten var grunnen til at han kjørte istedenfor å fly. Den inneholdt utstyr skannerne på flyplassen helst ikke skulle se.

Han låste garasjen og kjørte ut på Santa Monica Boulevard før han svingte sørover på vei 101, satte seg vel til rette bak rattet for 17

den to dager lange turen helt til Texas, og svingte østover på I-10.

Han røyket ikke, men tente atskillige sigaretter og strødde asken ut over gulvet, dashbordet og rattet før han stumpet dem i askebegeret. På den måten forsikret han seg om at utleieselskapet måtte støvsuge bilen grundig, sprøyte den med luftrenser og vaske vinylen. Det ville fjerne alle spor etter ham, fingeravtrykkene også.

Den andre mannen var også på farten. Han var høyere, kraftigere og lysere, men det var ikke noe minneverdig ved ham. Han stilte seg i køen sammen med ettermiddagsrushet på flyplassen ved arbeidsdagens slutt og kjøpte billett til Atlanta. Da han kom dit, byttet han ut lommeboken sin med en av de fem andre han hadde liggende i reisevesken, og en helt annen mann kjøpte en ny billett til Dallas-Fort Worth.

Kvinnen dro dagen etter. Det var hennes privilegium, fordi hun var gruppelederen. Hun var nesten middelaldrende, middels høy og middels blond. Det var ikke noe spesielt ved henne bortsett fra at levebrødet hennes var å drepe mennesker. Hun satte fra seg bilen sin på langtidsparkeringen ved Los Angeles’ flyplass. Det var ikke farlig, fordi bilen var registrert i navnet til et barn fra Pasadena som hadde dødd av meslinger tretti år tidligere. Hun tok matebussen til flyplassterminalen og brukte et forfalsket Mastercard for å kjøpe billetten, og et ekte førerkort fra New York til fotoidentifikasjonen i gaten. Hun gikk om bord i flyet omtrent samtidig som sjåføren begynte sin andre dag på veien.

Etter at han hadde stoppet for å fylle bensin for andre gang den første dagen, tok han en omvei inn i New Mexicos høydedrag og fant en støvete veikant, der han satte seg på huk i den tynne, kjølige luften og skiftet ut bilens nummerskilt fra California med noen fra Arizona, som han hadde i den tunge kofferten. Han kronglet seg ned til hovedveien igjen og kjørte en time til før han stoppet ved et motell, betalte med kontanter, oppga en adresse i Tucson og lot resepsjonisten fylle ut registreringsskjemaet med Arizonabilnummeret.

Han sov i seks timer med klimaanlegget på lav styrke, var tidlig på veien igjen og kom frem til Dallas-Fort Worth flyplass ved slutten av den andre dagen. Der parkerte han på langtidsparke18

ringsplassen, tok med seg koffertene og tok matebussen til avgangshallen. Så dro han ned til ankomsthallen med rulletrappen og stilte seg i køen ved Hertz-skranken. Han valgte Hertz fordi de leier ut Forder, og han trengte en Crown Victoria. Han fylte ut papirene og brukte legitimasjonspapirer fra Illinois. Det var en fullstendig anonym Crown Victoria, med stålgrå, metallisk lakk, verken lys eller mørk. Det var han fornøyd med. Han la koffertene inn i bagasjerommet og stoppet i nærheten av det nye idrettsanlegget på veien mellom Fort Worth og Dallas, sjekket inn ved hjelp av de samme identitetspapirene fra Illinois, spiste, og sov noen timer.

Han våknet tidlig og møtte de to partnerne sine i morgenens voldsomme hete utenfor motellet, nøyaktig samtidig som Jack Reacher strakk ut tommelfingeren for første gang, i Lubbock, mer enn 60 mil unna.

Morgenens andre overraskelse, etter at snuten hadde dukket opp, var at han fikk haik før det hadde gått tre minutter. Han hadde ikke engang begynt å svette, skjorten hans var fremdeles tørr. Den tredje overraskelsen var at det var en kvinne som stoppet for å ta ham med. Den fjerde og største overraskelsen var den vendingen samtalen deres tok.

Han hadde haiket mesteparten av de siste tjuefem årene, i flere land enn han kom på i farten, og tre minutter var den korteste tiden mellom å strekke ut tommelfingeren og bli plukket opp han kunne huske. Som transportmåte var haiking i ferd med å dø ut. Det var hans konklusjon, basert på masse erfaring. Nyttetrafikantene fikk forsikringsmessige problemer med det, og vanlige mennesker ble nervøse. Hvem visste hva slags gærning du var? For Reacher var det enda verre enn for de fleste, spesielt nå. Han var ikke noen pertentlig liten fyr, velkledd og ufarlig. Han var en kjempe på 198 cm, høy og grovbygd, og veide nærmere 120 kilo. På nært hold så han vanligvis lurvete ut, som regel ubarbert og med ustelt hår.

Folk ble redd ham, og holdt seg unna. Nå hadde han i tillegg dette ferske blåmerket i pannen. Derfor ble han så forbauset over å få haik før det var gått tre minutter.

Det var derfor den kvinnelige sjåføren også overrasket ham. Det 19

er som regel en slags hakkeorden, basert på en underbevisst vurdering av risikoen. Øverst på rangstigen sto en ung pike, som lett ville få haik med en eldre mann, for hvor ligger trusselen der? Men nå, siden noen unge jenter var blitt utpressere og forlangte hundre dollar for ikke å anmelde dem for falske overgrep, var dette også blitt vanskeligere. Uansett, nederst på stigen sto en diger, lurvete manns sjanse for å få haik med en slank, velstelt ung kvinne i en luksusbil. Men det hadde skjedd. Før det var gått tre minutter.

Han hadde fortet seg sørvestover fra motellet, overveldet av varmen, og var vanskelig å få øye på i de skarpe skyggene, med venstre tommel desperat utstrakt, da hun stoppet ved siden av ham med det bløte hvinet fra bildekk mot varm asfalt. Det var en stor, hvit bil, og refleksen fra solskinnet på panseret blendet ham. Han snudde seg, og hun dro ned det elektriske vinduet.

«Hvor skal du?» spurte hun, som om hun var drosjesjåfør, ikke en alminnelig bilist.

«Hvor som helst,» svarte han.

Han angret seg umiddelbart. Det var et tåpelig utsagn, ikke å ha noe fast bestemmelsessted gjorde vanligvis alt vanskeligere. De tror du er en formålsløs omstreifer, noe som gjør dem mistenksomme, og gir dem følelsen av at de aldri kommer til å bli kvitt deg. Det gir dem følelsen av at du kommer til å henge på dem helt hjem.

Men denne kvinnen nikket bare.

«Greit,» sa hun. «Jeg er på vei sørover, forbi Pecos.»

Han nølte et øyeblikk, forbauset. Hun så opp på ham gjennom vinduet fra den lave stillingen i førersetet.

«Flott,» sa han.

Han gikk ned fra fortauskanten, åpnet døren og satte seg inn.

Det var iskaldt der inne. Klimaanlegget sto på for fullt, og skinnsetet føltes som en isklump. Hun lukket vinduet med knappen på sin side, og han slo igjen døren.

«Takk,» sa han. «Du aner ikke hvor stor pris jeg setter på dette.»

Hun svarte ikke, gjorde bare en slags avvergende gest mens hun så bort og bak over skulderen mot trafikken. Folk har sine grunner for å ta med haikere, alle er forskjellige. Kanskje de har vært haikere selv da var yngre, og nå som de har slått seg til ro 20

og lever godt, har de lyst til å betale tilbake. Eller kanskje de har et veldedig sinnelag. Noen føler seg vel ensomme og har lyst til å prate.

Men hvis denne kvinnen hadde lyst til å prate, hadde hun det ikke travelt med å sette i gang. Hun ventet bare til et par trailere hadde kommet seg forbi, og kjørte ut bak dem. Uten et ord. Reacher så seg om inne i bilen. Det var en todørs Cadillac, lang som en båt og overdådig utstyrt. Et par år gammel kanskje, men skinnende ren.

Skinnsetene hadde samme farge som gammelt ben, og vinduene hadde samme farge som tomme, franske vinflasker. På baksetet lå det henslengt en notisbok og en liten dokumentmappe. Notisboken var pregløs og svart, kanskje innbundet i plast. Dokumentmappen var lagd av værbitt skinn, av den typen som ser antikk ut allerede når du kjøper den. Glidelåsen var åpen, og det lå masse sammenbrettede papirer i den, slike papirer du ser på et advokatkontor.

«Skyv setet bakover hvis du vil,» sa kvinnen. «Så får du bedre plass.»

«Takk,» sa han igjen.

Han tuklet med noen knapper på døren, som var myk som en sofapute. Nesten lydløse motorer skjøv setet bakover og lot seteryggen gli ned. Så senket han setet for å gjøre seg mindre oppsiktsvekkende. Motorene snurret. Det var som å sitte i en tannlegestol.

«Det ser bedre ut,» sa hun. «Mer komfortabelt.»

Hennes eget sete var skjøvet nært rattet, fordi hun var liten. Han vred seg i setet for å kunne se på henne uten å stirre. Hun var kortvokst og slank, mørkhudet, med fine trekk. En liten skikkelse på alle måter. Under femti kilo, kanskje tretti år gammel. Langt, svart og bølgete hår, mørke øyne og små, hvite tenner som syntes bak det anspente halvsmilet. Han tippet at hun var meksikansk, men ikke den typen meksikaner som svømmer over Rio Grande på jakt etter et bedre liv. Denne kvinnens forfedre hadde nytt et bedre liv i hundrevis av år, det var tydelig. Det lå i genene hennes, som om hun stammet fra aztekernes kongeslekt. Hun hadde på seg en enkel bomullskjole med et lyst, trykt mønster. Ikke prangende, men den så dyr ut. Den var ermeløs, og rakk ikke til knærne. Armene og leggen var mørke og glatte som om de var polerte.

21

«Hvor er du på vei?» spurte hun.

Så tok hun seg i det, og smilet ble bredere. «Nei, det har jeg jo spurt om allerede. Du virket ikke som om du var på vei til noe bestemt sted.»

Tonefallet hennes var rent amerikansk, kanskje mer preget av veststatene enn av sørstatene. Hun holdt begge hendene på rattet, og han så ringer på fingrene. En tynn giftering og en platinasak med en svær diamant.

«Hvor som helst,» svarte Reacher. «Der jeg ender opp er bestemmelsesstedet mitt.»

Hun smilte igjen. «Er du på flukt fra noe?» sa hun. «Har jeg plukket opp en farlig rømling?»

Smilet viste at spørsmålet ikke var alvorlig ment, men Reacher grep seg i å tenke at det kanskje burde ha vært det. Forholdene tatt i betraktning var hun ikke så langt fra sannheten. Hun tok en risiko, den typen risiko som var i ferd med å ødelegge haiking som transportmåte.

«Jeg er på oppdagelsesreise,» sa han.

«For å oppdage Texas? Det er allerede oppdaget.»

«Som turist,» svarte han.

«Du ser ikke ut som noen turist. Turistene vi har her har på seg fritidsdresser av polyester og reiser med buss.»

Hun smilte igjen mens hun sa det. Når hun smilte, var hun vakker. Hun så selvsikker og bevisst ut, raffinert og elegant. En meksikansk overklassekvinne, med dyr kjole og tydeligvis velartikulert. Hun kjørte Cadillac. Han ble seg plutselig bevisst de korte svarene, håret, skjeggstubbene, den flekkete skjorten og de krøllete kakibuksene. Og det store blåmerket i pannen.

«Bor du i disse traktene?» spurte han, fordi hun hadde sagt turistene vi har her, og han følte at han måtte si noe.

«Jeg bor sør for Pecos,» sa hun. «Mer enn førtifem mil unna.

Jeg fortalte deg at det var dit jeg skulle.»

«Der har jeg aldri vært,» sa han.

Hun ble taus og ventet på grønt lys, før hun kjørte gjennom et svært kryss og la seg i riktig fil. Han så hvordan låret beveget seg da hun trykket på gasspedalen. Hun bet seg i underleppen og var 22

smal i blikket. Han skjønte at hun var anspent av en eller annen grunn, men hun hadde det under kontroll.

«Så, utforsket du Lubbock?» spurte hun.

«Jeg så statuen av Buddy Holly.»

Han merket at hun så ned på bilradioen, som om hun tenkte: Fyren liker musikk, kanskje jeg skulle sette på noe.

«Liker du Buddy Holly?» spurte hun.

«Egentlig ikke,» svarte Reacher. «Det blir for tamt for meg.»

Hun nikket bak rattet. «Jeg er enig. Jeg synes Ritchie Valens var bedre. Han kom også fra Lubbock.»

Han nikket tilbake. «Jeg så ham i The Walk of Fame.»

«Hvor lenge var du i Lubbock?» «Én dag.»

«Og nå drar du videre.»

«Det er planen.»

«Hvor som helst,» sa hun.

«Det er planen,» sa han igjen.

De passerte bygrensen. Det sto et lite skilt i veikanten. Han smilte for seg selv. Lokalpoliti hadde det stått på siden av politibilen. Han snudde på hodet og så faren forsvinne bak seg.

De to mennene satt foran i Crown Victoriaen. Den høye lyse kjørte for at den lille, mørke mannen skulle få en pause. Kvinnen satt i baksetet. De kjørte ut fra motellets parkeringsplass og økte farten på I-10, vestover, i retning Fort Worth, bort fra Dallas. Tanken på den enorme ødemarken i Texas virket trykkende på dem. Ingen av dem sa noe. Kvinnen hadde lest en turistguide for å forberede seg på oppdraget, og der hadde det stått at delstaten Texas utgjør hele sju prosent av De Forente Staters samlede overflate, og er større enn de fleste europeiske land. Det hadde ikke imponert henne. Alle kjenner til skrytet om at «alt er stort i Texas», og har bestandig gjort det. Men guideboken hadde også påpekt at avstanden mellom Texas’ grenser er større enn den mellom New York og Chicago.

Den opplysningen hadde gjort et visst inntrykk. Den understreket hvorfor de måtte kjøre så langt for å komme seg fra ett ubetydelig sted til et annet innenfor delstatsgrensene.

23

Men bilen var stillegående og bekvem, og det var kjølig der inne. Det var like lett å slappe av der inne som i et hvilket som helst motellrom. Uansett hadde de tid på seg.

Kvinnen senket farten og svingte svakt til høyre, i retning New Mexico, og så, halvannen kilometer senere kjørte hun rett mot sør.

Kjolen hennes var litt krøllete rundt midjen, som om hun hadde den på seg for andre dag på rad. Den diskré parfymen hennes blandet seg med den kalde luften som strømmet ut fra ventilene på dashbordet.

«Er det noe i Pecan som er verdt å se?» spurte Reacher i stillheten.

«Pecos,» sa hun.

«Ja visst, Pecos.»

Hun trakk på skuldrene. «Det minner mest om Mexico, så jeg liker meg der.»

Hånden hennes strammet grepet rundt rattet, og han så senene bevege seg under huden.

«Liker du meksikanere?» spurte hun.

Han trakk på skuldrene. «Like godt som jeg liker alle andre, antar jeg.»

«Misliker du mennesker?»

«Det kommer an på.»

«Liker du søte meloner?»

«Like godt som all annen frukt.»

«Melonene som dyrkes i Pecos er de søteste i hele Texas,» sa hun. «Derfor er de best i hele verden, etter deres mening. I juli har de en rodeo, men i år har du gått glipp av den. Og nord for Pecos ligger Loving County. Har du noen gang hørt om Loving County?»

Han ristet på hodet. «Jeg har aldri vært her før.»

«Det er det mest sparsomt befolkede fylket i hele USA,» sa hun.

«Hvis du ser bort fra noen steder i Alaska, går jeg ut fra. Men det er også det rikeste per innbygger. Befolkningen er på hundre og ti mennesker, men det er fire hundre og tjue produserende oljebrønner der.»

Han nikket. «Så slipp meg av i Pecos. Det høres ut som et festlig sted.»

24

«Det var det ekte ville vesten,» sa hun. «For lenge siden, selvfølgelig. Texas & Pacific-jernbanen anla en stasjon der, så de fikk salooner og alt mulig. Det var et sted for bråkmakere. Det ble et verb så vel som et sted. Å pecosere noen betydde å skyte dem og kaste dem i Pecoselven.»

«Gjør de det fremdeles?»

Hun smilte igjen, men annerledes. Det elegante smilet hadde veket plassen for et mer skøyeraktig. Det gjorde henne mindre anspent, mer tiltrekkende.

«Nei, de gjør det ikke så ofte nå lenger.»

«Kommer familien din fra Pecos?»

«Nei, fra California,» svarte hun. Jeg flyttet til Texas da jeg ble gift.»

«Hvor lenge har du vært gift?» spurte han.

«Litt under sju år.»

«Har din familie bodd lenge i California?»

Hun smilte igjen før hun svarte. «Lenger enn noen kaliforniere, det er sikkert og visst,» sa hun.

Fortsett å snakke, tenkte han. Hun reddet skinnet ditt.

De befant seg i et flatt og øde landskap, og hun lot den stillegående bilen øke farten bortover den snorrette veien. Den fargede frontruten ga den hete himmelen en flaskegrønn farge. Termometeret på dashbordet viste at det var førtito varmegrader utenfor, og femten inne i bilen.

«Er du advokat?» spurte han.

Spørsmålet forundret henne et øyeblikk, men så fattet hun sammenhengen, og så mot baksetet.

«Nei,» sa hun. «Jeg er klient.»

Samtalen stilnet igjen. Hun virket nervøs, og det gjorde ham beklemt.

«Hva er du, da?»

«Mor, og noens kone,» sa hun etter en liten pause. «Og datter og søster av noen, går jeg ut fra. Dessuten har jeg noen hester, det er alt. Hva gjør du?»

«Ikke noe spesielt,» svarte Reacher.

«Du må jo være noe,» sa hun.

25

«Jeg var det før,» sa han. «Jeg var sønnen til noen, en bror, og jeg hadde en kjæreste.»

«Var?» «Mine foreldre døde, min bror også, og kjæresten gikk fra meg.»

Det hørtes ikke noe særlig ut, tenkte han. Hun svarte ikke.

«Og jeg har ingen hester,» tilføyde han.

«Det beklager jeg,» sa hun.

«At jeg ikke har hester?»

«Nei, at du er helt alene i verden.»

«Snøen som falt i fjor,» svarte han. «Det er ikke så ille som det høres ut.»

«Er du ikke ensom?»

Han trakk på skuldrene. «Jeg liker å være for meg selv.»

Hun nølte. «Hvorfor gikk kjæresten din fra deg?»

«Hun fikk seg arbeid i Europa.»

«Kunne du ikke blitt med henne?»

«Hun hadde egentlig ikke lyst til at jeg skulle gjøre det.»

«Jeg forstår,» sa hun. «Hadde du lyst?»

Han tenkte seg om et øyeblikk. «Jeg tror ikke det,» sa han. «Det virket for mye som å slå seg til ro.»

«Du har ikke lyst til å slå deg til ro?»

«To netter på det samme motellrommet er mer enn nok.»

«Derfor var du bare ett døgn i Lubbock.»

«Og dagen etter er jeg i Pecos.»

«Og etterpå?»

Han smilte. «Jeg har ingen anelse. Det er sånn jeg liker å ha det.»

Hun kjørte videre i stillhet.

«Så du er på flukt fra noe,» sa hun etter en stund. «Kanskje du hadde et svært velorganisert liv tidligere, og nå er du på rømmen fra det.»

Han ristet på hodet igjen. «Nei, snarere tvert imot, faktisk. Jeg har tilbrakt hele mitt liv i hæren, noe som er veldig ustabilt. Jeg lærte meg å like den følelsen.»

«Jeg forstår,» sa hun. «Du vennet deg kanskje til å ha det kaotisk.»

26

«Antagelig.»

Hun ventet litt. «Hvordan kan et menneske tilbringe hele livet i hæren?»

«Min far var ansatt i forsvaret. Derfor vokste jeg opp på militærbaser rundt omkring i hele verden, og så gikk jeg også inn i hæren.»

«Men nå er du ute av det.»

Han nikket. «Fullstendig opplært, og ingenting å bruke det til.»

Han så at hun tenkte over svaret hans, at anspentheten vendte tilbake. Hun trykket hardere på gasspedalen, kanskje uten å være klar over det, det var muligens en ufrivillig refleks. Han hadde en følelse av at hennes interesse for ham økte, som farten til bilen.

Ford bygger Crown Victoria i fabrikken sin i St. Thomas, Canada.

De lager ti tusener av biler hvert år, og nesten uten unntak blir alle solgt til politiet, drosjeselskaper og leiebilfirmaer. Omtrent ingen selges til privat bruk. Store privatbiler er ikke lenger på moten, og de svorne tilhengerne av dem, og de som vil ha en Ford, foretrekker Mercury Grand Marquis, som er den samme bilen i lekrere innpakning til omtrent samme pris, så den tar hele salget på det markedet. Det gjør privateide Crown Victoriaer til et sjeldnere syn enn røde Rolls-Roycer, så den underbevisste tanken når du ser en som ikke har drosjeskilt på taket, eller Politi skrevet med store bokstaver langs siden, er at det må være en sivil politibil. Eller at den tilhører myndighetene. Kanskje FBI eller Secret Service, hvis det ikke er tjenestebilen til en overlege eller sjefen for brannvesenet i en stor by. Dette er underbevisste inntrykk, og det finnes metoder for å forsterke dem litt.

I det øde landskapet, halvveis til Abilene, tok den høye lyse av fra hovedveien og kjørte forbi endeløse åkre og tett skogbevokste områder til han fant en støvete avkjørsel, sannsynligvis halvannen mil unna noen som helst. Der stoppet han, slo av tenningen, og åpnet lokket til bagasjerommet. Den lille, mørke mannen løftet ut den tunge kofferten og la den på bakken. Kvinnen åpnet den, og ga den høye lyse et par nummerskilter fra Virginia. Han fant en skrutrekker, fjernet Texas-skiltene foran og bak og erstattet dem med de 27

fra Virginia. Den lille, mørke mannen fjernet hjulkapslene av plast fra alle fire hjul, så de svarte felgene kom til syne. Han la skiltene og kapslene i bagasjerommet, og kvinnen tok fire radioantenner ut av kofferten, walkietalkie-antenner og mobiltelefonantenner som de hadde kjøpt billig i Los Angeles. Mobiltelefonantennene festet hun til bakvinduet med selvklebende tape. Hun ventet til koffertlokket ble lukket før hun satte walkietalkie-antennene på lokket.

De hadde magnetiske fester, men var ikke forbundet med noe som helst. De var bare til pynt.

Den lille, mørke mannen tok sin rettmessige plass bak rattet, tok en U-sving i støvet og kjørte tilbake mot hovedveien, østover. En Crown Victoria med svarte felger, en skog av antenner og Virginiaskilter. Det kunne være tre agenter fra FBI som var ute på viktig oppdrag.

«Hva jobbet du med i forsvaret?» spurte kvinnen med en tilsynelatende svært likegyldig stemme.

«Jeg var snut,» svarte Reacher.

«Har de det i militæret?»

«Ja visst,» svarte han. «Militærpolitiet. De holder orden på sine egne rekker.»

«Det visste jeg ikke,» sa hun.

Hun ble taus igjen. Hun tenkte seg grundig om, og virket oppglødd.

«Har du noe imot at jeg spør deg om et par ting?»

Han trakk på skuldrene. «Det er du som har gitt meg haik.»

Hun nikket. «Jeg har ikke lyst til å støte deg fra meg.»

«Det ville være vanskelig, forholdene tatt i betraktning. Ute er det førtito grader, her inne er det femten.»

«Det blir snart storm. Det er det nødt til, med denne varmen.»

Han så på himmelen, som var blendende flaskegrønn og klar sett gjennom de fargede vinduene.

«Jeg ser ikke noen tegn til det,» sa han.

Hun ga ham et kort smil igjen. «Kan jeg få spørre hvor du bor?»

«Jeg bor ingen steder. Jeg streifer omkring.»

«Har du ikke et hjem noe sted?»

28

Han ristet på hodet. «Alt jeg har, er det du ser.»

«Du har ikke mye med deg.»

«Så lite jeg kan.»

De kjørte videre i stillhet.

«Er du arbeidsløs?» spurte hun.

Han nikket. «Som regel.»

«Var du en dyktig politimann? I hæren?»

«God nok, regner jeg med. De gjorde meg til major, og ga meg noen medaljer.»

Hun nølte. «Hvorfor sluttet du?»

Det virket som et jobbintervju, eller som noe i forbindelse med en forespørsel om et banklån.

«Jeg ble overflødig,» sa han. «Da den kalde krigen tok slutt, ville de gjøre hæren mindre, med færre folk, og de trengte ikke så mange politimenn til å passe på soldatene.»

Hun nikket. «Akkurat som i en by. Hvis befolkningen minsker, blir politistyrken også mindre. Det har vel noe med bevilgninger og skatteinntekter å gjøre.»

Han svarte ikke.

«Jeg bor i en svært liten by,» sa hun. «Den heter Echo, og ligger sør for Pecos, som jeg fortalte deg. Det er veldig øde der. Derfor kalte de den Echo, ikke fordi det er noe ekko der, som i et stort, tomt rom, det henspiller på den greske mytologien. Ekko var en ung pike som var forelsket i Narcissus, men han elsket seg selv, ikke henne. Derfor svant hun til bare stemmen hennes var igjen.

Derfor heter byen Echo. Det er ikke mange innbyggere der. Men det er navnet på fylket også. Et fylke og en småby. Det er ikke så øde som Loving County, men det er ikke noen politistasjon der.

Vi har bare den lokale sheriffen, uten betjenter.

Stemmen hennes hadde en spesiell klang.

«Er det et problem?» spurte han.

«Det er et veldig hvitt fylke,» sa hun. «Ikke som Pecos i det hele tatt.»

«Og så?»

«Man får følelsen av at det kunne oppstå problemer hvis forholdene tilspisset seg.»

29

«Har de tilspisset seg?»

Hun smilte ubehjelpelig. «Det er tydelig at du har vært politimann,» sa hun. «Du stiller så mange spørsmål. Det var jeg som skulle stille deg spørsmål.»

De kjørte videre i stillhet en stund til. De slanke, små hendene hennes lå lett på rattet, hun kjørte fort, men uten hastverk. Han brukte knappene på siden av døren igjen for å legge seteryggen enda litt lenger bakover, og så på henne fra øyekroken. Hun var vakker, men hun hadde det vanskelig. Om ti år kom hun til å ha dype rynker på grunn av det.

«Hvordan var livet i hæren?» spurte hun.

«Annerledes,» svarte han. «Annerledes enn livet utenfor.»

«På hvilken måte?»

«Andre regler, annerledes situasjoner. Det var svært velorganisert, men på en måte utenfor loven. Tøft og usivilisert.»

«Som det ville vesten,» sa hun.

«Jeg antar det,» svarte han. «En million mennesker som er opplært til å gjøre det som trengs. Reglene blir lagd etterpå.»

«Som i det ville vesten,» sa hun igjen. «Jeg tror du likte det.»

Han nikket. «En del av det.»

Hun ventet litt. «Kan jeg få stille deg et personlig spørsmål?»

«Ja visst. Spør i vei,» sa han.

«Hva heter du?»

«Reacher,» svarte han.

«Er det fornavnet eller etternavnet ditt?»

«Folk kaller meg bare Reacher,» sa han.

«Kan jeg få stille et personlig spørsmål til?»

Han nikket.

«Har du drept mennesker, Reacher? Da du var i forsvaret?»

Han nikket igjen. «Noen.»

«Der er hele poenget med militærvesenet, er det ikke?» spurte hun.

«Jeg antar det,» svarte han. «I bunn og grunn.»

Hun ble taus igjen. Som om hun hadde vanskelig for å ta en avgjørelse.

«Det er et museum i Pecos,» sa hun. «Et vill vest-museum. En 30

del av det er en gammel saloon, den andre delen ligger i et gammelt hotell ved siden av. Bak det er Clay Allisons grav. Har du noen gang hørt om Clay Allison?»

Reacher ristet på hodet.

«Han ble kalt Gentleman-revolvermannen,» sa hun. «Han trakk seg til slutt tilbake, men så falt han under hjulet på en høyvogn og døde av skadene han pådro seg. Det er en gravstøtte hvor det står: Robert Clay Allison 1840–1887. Det er en annen inskripsjon også. Han drepte aldri noen som ikke fortjente å dø. Hva synes du om det?»

«Jeg syns det er en god inskripsjon,» sa Reacher.

«Det er et utklipp fra en gammel avis også,» sa hun. «I en glassmonter. Fra Kansas City, ettermælet hans. Der står det: Mange av hans harde gjerninger var rettferdige, slik han tolket rettferdigheten.»

Cadillacen fortsatte sin ferd sørover.

«Et godt ettermæle,» sa Reacher.

«Synes du det?»

Han nikket. «Sannsynligvis så bra som det går an å få det.»

«Har du lyst til å få et slikt ettermæle?»

«Ikke ennå,» svarte Reacher.

Hun smilte igjen, unnskyldende. «Nei, antagelig ikke. Men ville du like å ha gjort deg fortjent til et slikt ettermæle når tiden er inne?»

«Jeg kan tenke meg verre ting.»

Hun svarte ikke.

«Har du lyst til å fortelle meg hvor du vil?» spurte han.

«På denne veien?» spurte hun nervøst.

«Nei, med denne samtalen.»

Hun fortsatte å kjøre en stund, så løftet hun foten fra gasspedalen og lot bilen gå saktere til den stoppet i veikanten. De sto var ved siden av en tørr vanningskanal, så den ble stående svært skjevt, med hans side nederst. Hun satte giret i fri med en elegant liten håndbevegelse, og lot motoren gå på tomgang mens klimaanlegget fremdeles gikk for fullt.

«Jeg heter Carmen Greer,» sa hun, «og jeg trenger din hjelp.»

31

2

«Det var ikke noen tilfeldighet at jeg plukket deg opp,» sa Carmen Greer.

Reacher satt med ryggen presset mot døren. Cadillacen helte som et synkende skip på den sterkt skrånende veikanten. Det glatte skinnsetet ga ham ingen mulighet til å rette seg opp. Kvinnen satt høyere enn ham, med en hånd på rattet mens hun støttet seg mot seteryggen hans med den andre. Ansiktet hennes var tretti centimeter fra hans, fullstendig uttrykksløst. Hun så forbi ham, på støvet i grøften.

«Kommer du til å klare å kjøre opp fra denne skråningen?» spurte han.

Hun så opp mot asfalten. Heten fikk den ujevne overflaten til å skimre, den var omtrent på høyde med vinduet hennes.

«Jeg tror det,» sa hun. «Jeg håper og tror det.»

«Det håper jeg også,» sa han.

Hun stirret bare på ham.

«Så hvorfor plukket du meg opp?»

«Hva tror du?»

«Jeg vet ikke,» svarte han. «Jeg regnet bare med at jeg hadde flaks, at du var et godhjertet menneske som ville gjøre en vilt fremmed en tjeneste.»

Hun ristet på hodet. «Nei. Jeg var på utkikk etter en sånn som deg.»

«Hvorfor?»

«Jeg må ha tatt med titalls fyrer,» sa hun, «Og jeg har sett hundrevis. Det er det jeg har gjort den siste måneden, kjørt rundt i VestTexas og sett etter haikere.»

32

«Hvorfor?»

Hun trakk på skuldrene. En avfeiende liten bevegelse.

«Det er utrolig hvor mange mil jeg har kjørt i denne bilen,» sa hun. «Og hvor mange penger jeg har brukt på bensin.»

«Hvorfor?» spurte han igjen.

Hun ble taus, ville ikke svare, ble bare sittende lenge i stillhet.

Armlenet på bildøren presset mot nyren hans. Han rettet ryggen og lente skuldrene bakover for å skifte stilling. Han grep seg i å ønske at det var en annen som hadde plukket ham opp. Noen som bare hadde villet kjøre fra A til B. Han så opp på henne.

«Kan jeg kalle deg Carmen?»

Hun nikket. «Selvfølgelig.»

«OK, Carmen. Kan du fortelle meg hva det er som foregår?»

Munnen hennes åpnet seg og lukket seg igjen. Åpnet og lukket seg.

«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,» sa hun. «Nå som vi er kommet til saken.»

«Hvilken sak?»

Hun svarte ikke.

«Du bør heller fortelle meg nøyaktig hva du vil,» sa han. «Hvis ikke går jeg ut av bilen her og nå.»

«Det er førtito varmegrader der ute.»

«Det vet jeg.»

«Man kan dø av sånn varme.»

«Den risikoen kan jeg ta.»

«Du kommer ikke til å klare å åpne døren. Bilen heller for mye.»

«Da må jeg slå ut frontruten.»

Hun ble taus et øyeblikk. «Jeg trenger hjelp av deg,» sa hun igjen.

«Du har aldri sett meg før.»

«Nei,» sa hun. «Men du passer til beskrivelsen.»

«Hvilken beskrivelse?»

Hun ble taus igjen. Så ga hun ham et lite, ironisk smil. «Det er så vanskelig,» sa hun. «Jeg har øvd på denne talen én million ganger, men når det kommer til stykket vet jeg ikke om jeg klarer å si det rette.»

33

Reacher sa ingenting. Han ventet bare.

«Har du noen gang hatt noe med advokater å gjøre?» spurte hun.

«De gjør ingenting for deg. De vil bare ha masse penger og bruke mye tid. Så forteller de deg at det ikke er noe å gjøre.»

«Så skaff deg en ny advokat.»

«Jeg har hatt fire,» sa hun. «Fire, på én måned. De er like alle sammen. Og alle er for dyre. Jeg har ikke råd.»

«Du kjører Cadillac.»

«Den tilhører min svigermor. Jeg låner den bare.»

«Du har en svær diamantring.»

Hun ble taus igjen, og blikket hennes ble slørete. «Det var en gave fra min mann,» sa hun.

Han så på henne. «Kan ikke han hjelpe deg?»

«Nei, det kan han ikke. Har du noen gang vært på utkikk etter en privatetterforsker?»

«Har aldri hatt bruk for det. Jeg var etterforsker selv.»

«De har aldri eksistert,» sa hun. «Ikke sånne som du ser på film.

De vil bare sitte på kontoret og bruke telefonen. Eller sitte med datamaskinene sine og slå opp i databaser. De vil ikke gå ut og faktisk gjøre noe for deg. Jeg dro helt til Austin. Det var en fyr der som sa at han kunne hjelpe, men han ville hyre inn seks andre, og forlangte nesten ti tusen dollar per uke.»

«For å gjøre hva?»

«Jeg ble fortvilet, fikk nesten panikk. Så fikk jeg denne ideen.

Jeg tenkte at hvis jeg kjørte rundt og plukket opp haikere ville jeg kanskje finne en. En av dem kunne være den rette, villig til å hjelpe meg. Jeg prøvde å være kritisk, og stoppet bare for å ta med menn som så røffe ut.»

«Tusen takk, Carmen.»

«Det var ikke stygt ment,» sa hun. «Det var faktisk en kompliment.»

«Men det kunne vært farlig.»

Hun nikket. «Et par ganger var det faktisk nesten det. Men jeg måtte ta sjansen. Jeg måtte finne en eller annen. Jeg tenkte at jeg kanskje fant en rodeorytter eller en oljearbeider. Tøffe typer, hvis du skjønner hva jeg mener. Arbeidsløse kanskje, med tid til rådig34

het. De ville kanskje være i pengeknipe, men jeg har ikke råd til å betale så mye. Er det noe problem?»

«Hittil, Carmen, har alt vært problematisk.»

Hun tidde igjen. «Jeg snakket med alle sammen,» sa hun etter en liten stund. «Du vet, småpratet og diskuterte ting, slik vi gjorde.

Jeg prøvde å gjøre meg opp en mening om karakteren deres, hvordan de tenkte og hvilke kvaliteter de hadde i seg. Kanskje tolv forskjellige, men ingen av dem var noe tess når det kom til stykket.

Men det tror jeg du er.»

«Hva tror du jeg er?»

«Jeg tror du er min beste mulighet så langt,» sa hun. «Det tror jeg virkelig. Forhenværende militærpolitimann, uten tilknytning noe sted. Det kunne ikke vært bedre.»

«Jeg er ikke på utkikk etter jobb, Carmen.»

Hun nikket, glad. «Jeg vet det. Såpass har jeg skjønt allerede.

Det gjør det bare enda bedre, synes jeg. Da er det rent, forstår du ikke det? Å hjelpe for hjelpens egen skyld, uten profitthensyn.

Bakgrunnen din er perfekt. Den gjør at du er nødt til å hjelpe meg.»

Han stirret på henne. «Nei, det gjør den ikke.»

«Du har vært soldat,» sa hun. «Og politimann. Det er perfekt.

Det er meningen at du skal hjelpe mennesker. Det er det politiet er til for.»

«Vi tilbrakte mesteparten av tiden med å slå ned folk. Det var det ikke særlig mye hjelp i.»

«Det må det ha vært. Det er det politiet er til for, det er deres fundamentale plikt. Og at du var militærpolitimann gjør det bare enda bedre. Du sa det selv, du gjør det som må til.»

«Hvis du trenger politi, gå til sheriffen i Pecos, eller hvor det nå måtte være.»

«Echo,» sa hun. «Jeg bor i Echo, sør for Pecos.»

«Uansett hvor,» sa han. «Gå til sheriffen.»

Hun ristet på hodet. «Nei, jeg kan ikke gjøre det.»

Reacher sa ikke mer. Han lå bare tilbakelent, presset mot bildøren på grunn av bilens spisse vinkel. Motoren gikk tålmodig på tomgang mens klimaanlegget sto på for fullt. Kvinnen satt frem35

deles høyere enn ham, og hun var også blitt taus. Hun stirret forbi ham og blunket, som om hun var på gråten. Som om hun gjorde seg klar til en tåreflom. Som om hun var dypt skuffet, kanskje over ham, kanskje over seg selv.

«Du må tro at jeg er gal,» sa hun.

Han snudde hodet og stirret på henne fra topp til tå. Slanke, sterke ben, slanke, sterke armer, dyr kjole. Den hadde glidd opp langs lårene, og han så den ene BH-stroppen på skulderen hennes.

Den virket snøhvit mot huden hennes. Håret hennes var velkjemmet, og hun hadde velstelte, lakkerte negler. Et intelligent ansikt, men øynene var triste.

«Jeg er ikke sinnssyk,» sa hun.

Hun så rett på ham. Ansiktet hennes hadde et spesielt uttrykk, kanskje bedende. Eller kanskje et uttrykk uten håp, motløst.

«Det er bare det at jeg har håpet på dette en hel måned,» sa hun. «Mitt siste håp. Det var antagelig en latterlig plan, men det var alt jeg hadde. Sjansen for at det kunne gå var alltid til stede, og sammen med deg tror jeg det kunne fungert. Men nå, siden jeg virker sinnssyk, har jeg antagelig ødelagt alt.»

Han satt taus lenge, i flere minutter. Han tenkte på en pannekakerestaurant han hadde sett i Lubbock, tvers over gaten fra motellet. Den hadde sett bra ut. Han kunne ha krysset gaten, gått inn og bestilt en høy stabel med bacon og sirup i tillegg. Kanskje et egg også. Da ville han ha kommet ut en halv time etter at hun hadde kjørt gjennom byen. Han kunne sittet ved siden av en munter trailersjåfør nå, og lyttet til rock’n'roll på bilradioen. På den andre siden kunne han ha ligget mørbanket og blødende i en celle på politistasjonen, med en ventende siktelse.

«La oss ta det fra begynnelsen igjen,» sa han. «Bare fortell hva du har på hjertet. Men la oss komme oss opp fra denne fordømte grøften først, jeg sitter veldig ubehagelig. Dessuten kunne jeg tenkt meg en kopp kaffe. Er det noe sted i nærheten de serverer kaffe?»

«Jeg tror det,» sa hun. «Ja, det er et sted, omtrent én times kjøring videre.»

«Så la oss dra dit og ta en kopp kaffe.»

«Du kommer til å svikte meg og stikke av,» sa hun.

36

Det var en fristende mulighet. Hun stirret på ham i fem lange sekunder, og så nikket hun som om hun hadde tatt en avgjørelse, satte bilen i gir og ga gass. Bilen var forhjulsdrevet, og all vekten lå bakerst, så hjulene fikk ikke feste, men spant bare. Småsteiner slo mot undersiden av karosseriet, og støvskyen sto til værs. Så fikk hjulene feste, og bilen dro seg opp fra grøften og spratt opp på asfalten. Hun styrte den inn i riktig kjørebane, ga full gass og fortsatte sørover.

«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,» sa hun.

«Begynn med begynnelsen,» svarte han. «Det er alltid det beste.

Tenk gjennom det, og fortell det mens vi tar en kaffekopp. Vi har tid nok.»

Hun ristet på hodet, med blikket festet på den øde, skimrende veien foran dem. De kjørte halvannen kilometer i stillhet, bilen var allerede oppe i 120 kilometer i timen. «Nei, vi har ikke det,» sa hun. «Dette haster virkelig.» Åtte mil sør for Abilene, på en øde landevei femten kilometer unna hovedveien som går fra øst mot vest, sto Crown Victoriaen i veikanten med motoren på tomgang. Panseret sto vidt åpent for at den skulle få bedre avkjøling. Landskapet omkring var så ekstremt flatt at de kunne se jordklodens krumming, det tørre buskaset hellet svakt i begge retninger. Det var overhodet ingen trafikk, alt de hørte var lyden fra motoren på tomgang og jorden som tørket og sprakk på grunn av solens ulidelige varme.

Sjåføren hadde innstilt det elektriske sladrespeilet sånn at han kunne se hele veien bak dem. Støvet Crown Victoriaen hadde virvlet opp hadde lagt seg, og de hadde klar utsikt bakover i over halvannen kilometer, helt dit hvor asfalten og himmelen møttes og ble til et sølvgrått, skimrende punkt. Sjåførens blikk var festet på det punktet, i påvente av at den utydelige formen av en bil skulle komme til syne.

Han visste hva slags bil det ville være, teamet hadde fått gode opplysninger. Det var en hvit Mercedes-Benz, kjørt av en mann som var alene, på vei til et møte han ikke kunne gå glipp av. Han kom til å kjøre fort, fordi han var sent ute. Det var vanlig for ham 37

å være ute i siste liten til alt. De visste når møtet skulle finne sted, og at bestemmelsesstedet hans lå nesten fem mil unna, så de kunne nesten ha stilt klokken etter tidspunktet et enkelt regnestykke ville gitt dem. Et tidspunkt som nærmet seg raskt.

«La oss sette i gang,» sa sjåføren.

Han gikk ut av bilen, inn i heten, og lukket panseret. Satte seg inn i førersetet igjen og fikk en baseball-lue av kvinnen. Den var en av tre de hadde kjøpt i en suvenirbutikk på Hollywood Boulevard, tretten dollar og nittifem cent for hver. Den var mørkeblå, og merket FBI var brodert med hvitt bomullsgarn foran på den.

Sjåføren tok den på seg og dro skyggen langt ned i pannen. Han gjorde seg klar til å kjøre, og stirret stivt inn i speilet.

«Helt presis,» sa han.

Det skimrende speilbildet ble forandret av at en hvit flekk kom til syne og kom mot dem, som en vakende fisk. Den ble tydeligere, og viste seg å være en hvit Mercedes med brede dekk og sotete vinduer, i full fart på vei mot dem.

Sjåføren satte bilen i gir, og Crown Victoriaen krøp fremover gjennom støvet. Han ga gass da Mercedesen suste forbi dem, og bilen ble dratt inn i den hete luftstrømmen bak den. Sjåføren styrte mens han smilte med sammenknepne lepper. Leiemorderne var tilbake på jobb.

Føreren av Mercedesen så de blinkende frontlysene i sladrespeilet, så en gang til og fikk øye på bilen der bak, med to høye skyggeluer i forsetet. Blikket hans falt automatisk på speedometeret, som viste mer enn 140 kilometer i timen, og kjente den kalde «faen òg»-følelsen i hjertet. Han lettet trykket på gasspedalen mens han regnet ut hvor sent ute han allerede var, hvor langt han hadde igjen å kjøre, og hva slags holdning han skulle ha overfor disse fyrene.

Skulle han være ydmyk, eller skulle han innta en holdning som sa: Jeg er en for viktig person til at dere skal bry meg? Eller hva med et kameratslig: Ta det rolig, jeg er også på jobb?

Mens han saktnet farten, så han den andre bilen kjøre opp på siden av seg, og han så tre personer, hvorav den ene var en kvinne.

Det stakk radioantenner opp over hele bilen, men den hadde verken 38

blålys eller sirener. Det var ikke en vanlig politibil, og de var ikke alminnelige politifolk. Sjåføren viftet ham inn mot veikanten, og kvinnen trykket et identitetskort mot vinduet. Det sto skrevet FBI med fem centimeter høye bokstaver på det. Det sto FBI på luene deres også. Alvorlige mennesker med en slags kampuniformer på seg. Bilen så også ut som en slags utrykningsbil. Han slappet litt av.

FBI stopper deg ikke for å kjøre for fort, det måtte være noe annet.

Kanskje en slags sikkerhetssjekk, noe som ikke var usannsynlig tatt i betraktning hva som ventet nesten fem mil lenger borte. Han nikket til kvinnen, bremset og kjørte inn til veikanten. Der stoppet han så hjulene sendte en voldsom støvsky til værs. FBI-bilen stanset rett bak, det kraftige lyset fra frontlyktene ble dempet av støvet.

Måten å gjøre det på er å holde dem i live og rolige så lenge som mulig. Unngå enhver kamp. Kamp fører til mulig bevismateriale, blod, fibere og fingeravtrykk over alt. Derfor gikk alle tre rolig ut av bilen, som om de var plagede yrkesutøvere som utførte en viktig jobb, men ikke noe som sto øverst på prioriteringslisten deres.

«Herr Eugene?» spurte kvinnen. «Al Eugene, stemmer det?»

Sjåføren i Mercedesen åpnet døren og gikk ut i heten og det skarpe solskinnet. Han var rundt tretti, ikke særlig høy, blek, myk og tykkfallen. Han vendte seg mot kvinnen, som så at en viss nedarvet sørstatshøflighet overfor kvinner gjorde ham sårbar.

«Hva kan jeg hjelpe deg med, frue?» spurte han.

«Virker ikke mobiltelefonen din?» sa hun.

Eugene klappet på lommen sin. «Den burde gjøre det.»

«Kan jeg få lov til å se på den?»

Eugene tok den ut av lommen og ga den til henne. Kvinnen slo et nummer, og fikk et forbauset uttrykk i ansiktet.

«Det virker som om den er i orden,» sa hun. «Kan du spandere fem minutters tid på oss?»

«Kanskje,» sa Eugene. «Hvis dere forteller meg hva det dreier seg om.»

«Det er en underdirektør fra FBI som venter et stykke borte i 39

veien, og han vil snakke med deg. Det er viktig og presserende går jeg ut fra, hvis ikke ville vi visst hva det gikk ut på.»

Eugene trakk opp jakkeermet og så på klokken. «Jeg er på vei til et møte,» sa han.

Kvinnen nikket. «Vi vet det, og vi har tatt oss friheten å ringe for å utsette det. Fem minutter av din tid er alt vi trenger.»

Eugene trakk på skuldrene. «Kan jeg få se et legitimasjonskort?» spurte han.

Kvinnen ga ham lommeboken sin. Den var slitt, lagd av svart lær, og hadde et melkehvitt plastvindu på utsiden. Inne i det lå det et identitetskort med bilde, laminert, stemplet, og utfylt med den slags litt gammeldagse bokstaver myndighetene har for vane å bruke. Som de fleste av De Forente Staters innbyggere hadde han aldri før sett et identitetskort fra FBI. Han antok at han så sitt første.

«Et stykke lenger borte? Det er vel greit, jeg følger etter dere.»

«Vi kjører deg. Vi har en kontrollpost der, og de blir lett nervøse hvis det kommer privatbiler. Du blir kjørt tilbake med en gang.

Fem minutter er alt det kommer til å ta.»

Eugene trakk på skuldrene igjen. «OK,» sa han.

De gikk samlet til Crown Victoriaen. Føreren åpnet fordøren på passasjersiden. «Sett deg her,» sa han. «Du har status som en viktig person, og hvis vi plasserer en viktig person i baksetet får vi skikkelig kjeft, det er sikkert og visst.»

De så at Eugene følte seg smigret. Han nikket og satte seg inn i forsetet. Enten hadde han ikke bitt seg merke i at de fremdeles hadde telefonen hans, eller så brydde han seg ikke om det. Sjåføren lukket døren hans, gikk rundt bilen og satte seg i førersetet.

Den høye lyse og kvinnen satte seg i baksetet. Crown Victoriaen kjørte langsomt forbi den parkerte Mercedesen og ut på asfalten, og akselererte til de kom opp i åtti.

«Der borte,» sa kvinnen.

«Jeg ser det,» sa sjåføren og nikket. «Vi er der snart.»

Det lå en støvsky over veien, tre-fire kilometer unna. Den reiste seg og drev langsomt mot venstre i den lette brisen. Sjåføren senket farten og lette etter avkjørselen han hadde funnet en halv time før.

40

Han fant den, krysset veien og kjørte ned i en dump. Så svingte han til høyre og kjørte inn bak noen busker som var høye nok til å skjule bilen. Mannen og kvinnen i baksetet tok frem pistoler, lente seg forover og stakk dem mot Eugenes nakke, rett bak ørene, der menneskets hodeskalle har to fordypninger som passer fint til pistolmunninger.

«Sitt helt stille,» sa kvinnen.

Eugene ble sittende helt stille. To minutter senere kjørte en stor, mørk bil forbi på veien over dem, en buss eller en lastebil. Støvet føk, og buskene beveget seg på grunn av luftstrømmen. Sjåføren gikk ut og kom bort til Eugenes dør med en pistol i hånden. Han åpnet døren og stakk pistolmunningen mot Eugenes strupe, der kragebena møtes og lager enda en passende fordypning.

«Kom ut,» sa han. «Veldig forsiktig.»

«Hva?» var alt Eugene klarte å si.

«Det skal vi fortelle deg,» svarte kvinnen. «Gå ut.»

Eugene gikk ut, med tre pistoler rettet mot hodet.

«Gå vekk fra bilen,» sa kvinnen. «Gå i motsatt retning av veien.»

Dette var det vanskelige øyeblikket. Eugene så seg omkring, så raskt og så langt som han våget å bevege hodet. Blikket hans flakket, og kroppen skalv. Han gikk bort fra bilen, ett, to, tre skritt.

Blikket hans gikk i alle retninger. Kvinnen nikket.

«Al!» ropte hun med høy stemme.

De to medsammensvorne mennene sprang til side med lange steg. Eugene snudde seg mot kvinnen som hadde ropt navnet hans.

Hun skjøt ham i det høyre øyet, og lyden av skuddet tordnet i det hete landskapet. Eugenes bakhode ble blåst ut som en ekkel masse, og han gikk over ende med sammenfiltrede armer og ben.

Kvinnen gikk bort til ham og satte seg på huk for å se nærmere på ham. Så reiste hun seg med spredte ben og hevete armer, som om hun skulle undersøkes i flyplasskontrollen.

«Sjekk,» sa hun.

De to mennene kom bort og undersøkte hver centimeter av huden og klærne hennes. De sjekket hendene og håret.

«Alt i orden,» sa den lille, mørke mannen.

«Samme her,» sa den høye lyse.

41

Hun nikket med et lite smil. Ingen etterlatenskaper, ingen spor.

Ikke noe blod, benrester eller hjernemasse noe sted på kroppen hennes.

«Det er bra,» sa hun.

De to mennene gikk bort til Eugene, grep en arm og et ben og slepte ham tre meter inn i buskaset. Der hadde de funnet en trang sandsteinskløft, kanskje to og en halv meter dyp og en liten halvmeter bred, stor nok til å dumpe et lik sideveis ned i, men for smal for vingespennet til gribber og andre åtselfugler. De slapp den løse armen og benet ned i hullet, og senket ham forsiktig ned for å være sikre på at kroppen hans fikk plass der nede. Fyren var forholdsvis fet, men han gled ned uten å bli hengende fast i klippeveggen. Da de var sikre på det, slapp de ham, og han ble liggende fastklemt to meter under dem.

Blodflekkene tørket og svartnet allerede, og de sparket ørkenstøv over dem og feide stedet med noen tørre kvister for å fjerne fotavtrykkene. Så gikk de tilbake til Crown Victoriaen. Sjåføren rygget og svingte forbi buskaset, opp hellingen og inn på veien.

Den store bilen kjørte tilbake samme vei som den var kommet, og satte gradvis opp farten til åtti kilometer i timen. Litt etter passerte de Eugenes Mercedes som sto parkert på den andre siden av veien, der han hadde satt den fra seg. Den så allerede forlatt og støvete ut.

«Jeg har en datter,» sa Carmen Greer. «Det fortalte jeg deg, ikke sant?»

«Du fortalte meg at du var mor,» svarte Reacher.

Hun nikket bak rattet. «Til en datter. Hun er seks og et halvt år gammel.»

Så ble hun taus en stund.

«De døpte henne Mary Ellen,» sa hun.

«De?» «Min manns familie.»

«De ga barnet ditt navnet hennes?»

«Det bare skjedde sånn. Jeg hadde ikke makt til å hindre det.»

Reacher nølte. «Hva ville du kalt henne?»

42

Hun trakk på skuldrene. «Gloria, kanskje. Jeg syntes hun var strålende.»

Så ble hun taus igjen.

«Men hun heter Mary Ellen,» sa han.

Hun nikket.

«De kaller henne som regel Ellie. Noen ganger frøken Ellie.»

«Og hun er seks og et halvt?»

«Vi har vært gift i mindre enn sju år. Da kan du jo regne ut selv.

Er det noe problem?» «Å regne ut?»

«Hva det innebærer.»

Han så ut gjennom frontglasset og ristet på hodet. «Det er ikke noe problem for meg. Hvorfor skulle det være det?»

«Det er ikke noe problem for meg heller,» sa hun. Men det forklarer hvorfor jeg var i en vanskelig situasjon.»

Han svarte ikke.

«Vi hadde en svært vanskelig startfase,» sa hun. «Jeg og hans familie.»

Hun sa det i et saktmodig tonefall, som et menneske som snakker om en ulykkelig hendelse fra fortiden, en bilulykke, en flystyrt eller en dødelig diagnose. Måten et menneske snakker om noe som forandret hele livet deres på. Hun grep hardere om rattet, og bilen kjørte videre, en stille og kjølig kokong i det brennhete landskapet.

«Hvem er de?» spurte han.

«Familien Greer,» svarte hun. «En familie med lange aner i Echo.

De har bodd der siden Texas ble stjålet. Kanskje de stjal noe av det selv.»

«Hvordan er de?»

«Sånn som du kan vente deg. Gamle, hvite teksanere, masse penger som har gått i arv, mange av dem er borte nå, men det er fremdeles nok igjen. Olje og kvegdrift, elvedøpte protestanter, men de går ikke i kirken eller tenker på hva Herren måtte ha å si dem. De skyter dyr for moro skyld. Faren døde for en stund siden, moren lever ennå og har to sønner. De har slekt i hele fylket. Min mann, Sloop Greer, er den eldste av sønnene.»

43

«Sloop?» sa Reacher.

Hun smilte for første gang siden de hadde kjørt ut av grøften.

«Sloop,» sa hun igjen.

«Hva er det for slags navn?»

«Et navn som har gått i arv i familien. Tilhørte antagelig en eller annen forfader. Sannsynligvis kjempet han mot mitt folk i slaget ved Alamo.»

«Det høres ut som et navn på en båt. Hva heter den andre sønnen? Yacht?»

«Robert,» svarte hun. Folk kaller ham Bobby.»

«Sloop,» gjentok han. «Det er nytt for meg.»

«Det var det for meg også,» sa hun. «Alt sammen var nytt for meg. Men jeg likte navnet. Det gjorde ham annerledes på en måte.»

«Det regner jeg med at det gjorde.»

«Jeg møtte ham i California,» sa hun. «Vi studerte begge to ved universitetet i Los Angeles.»

«På bortebane,» sa Reacher.

Hun sluttet å smile. «Det stemmer. Det var den eneste måten det kunne skjedd på, når jeg ser tilbake på det. Hvis jeg hadde truffet ham her, med hele pakken klart synlig, ville det aldri ha skjedd.

Det ville vært umulig, det kan jeg love deg. Jeg tror ikke engang jeg ville hatt lyst til å komme hit på egen hånd.»

Hun sluttet å snakke og myste mot sollyset. Den svarte asfaltstripen ble brutt av en skimrende, blank gjenstand i det fjerne, skinnende aluminium som ble brutt opp av hetedisen som steg opp fra asfalten.

«Der er veikroen,» sa hun. «Jeg regner med at de serverer kaffe.»

«Det ville være en merkelig veikro hvis de ikke gjorde det,» svarte han.

«Det er mange merkelige ting her,» sa hun.

Veikroen lå for seg selv ved siden av veien, litt over en støvete parkeringsplass. De hadde satt opp et skilt på en høy påle, men det var ikke skyggefullt noe sted. Det sto to pickuper der, tilfeldig parkert langt fra hverandre.

«Vel, vel,» sa hun nølende mens hun bremset. «Nå kommer du 44

til å stikke av. Du regner med at en av de to pickupene kommer til å gi deg haik videre.»

Han svarte ikke.

«Hvis du gjør det, gjør det etterpå, er det i orden? Jeg vil nødig bli etterlatt på et slikt sted.»

Hun saktnet farten ytterligere, svingte inn på den ujevne parkeringsplassen og parkerte rett ved siden av stolpen med skiltet på, som om den var et tre som ga skygge mot den brennende solen.

Den tynne skyggen fra den falt over motorpanseret som en stang.

Hun satte giret i fri og slo av motoren. Klimaanlegget gurglet og hveste i den plutselige stillheten. Reacher åpnet døren, og heten slo mot ham som fra en forbrenningsovn. Den var så intens at han nesten ikke klarte å trekke pusten. Han sto lamslått i ett sekund mens han ventet på henne, og så gikk de sammen bortover det hete jordsmonnet. Det var bakt av solen, hardt som sement.

Bak det var det brunsvidd buskas og en blendende, hvitglødende himmel så langt øyet rakk. Han lot henne gå et skritt foran seg, slik at han kunne se på henne. Øynene hennes var halvt lukket, og hodet hennes hang ned mot bakken, som om hun ikke ønsket å se eller å bli sett. Skjørtekanten på kjolen hennes hadde falt ned til en anstendig knelengde, og hun beveget seg svært grasiøst, som en danser. Overkroppen hennes var oppreist og urørlig mens de bare leggene krysset hverandre elegant.

Det var et lite forværelse i kafeen, med en sigarettautomat og et stativ fullt av reklamebrosjyrer for eiendomsmeglere, oljeaksjer, og småbyrodeoer. Innenfor den andre døren var det kjølig igjen, og de ble stående sammen et øyeblikk for å nyte den deilige kulden. Ved døren var det et kassaapparat, og bak det satt en sliten serveringsdame sidelengs på en stol. Kokken var fullt synlig på kjøkkenet. Ved to forskjellige bord satt hver sin mann og spiste.

Alle fire så opp, som om det var ting de kunne si, men ikke ville.

Reacher så på hver av dem før han snudde seg og førte Carmen mot en bås borterst i lokalet. Han akte seg over den klebrige vinylen og lente hodet bakover mot den kjølige luftstrømmen som kom fra en ventilasjonssjakt i taket. Carmen satte seg på den andre siden, med løftet hode, og for første gang så han henne rett inn i ansiktet.

45

«Min datter ligner ikke på meg i det hele tatt,» sa hun. «Noen ganger tenker jeg at det er den grusomste ironien i det hele. De digre, gamle Greer-genene overdøvet fullstendig mine egne, det er sikkert og visst.»

Hun hadde bemerkelsesverdige, mørke øyne, litt skjeve, med lange vipper. Den rette nesen skapte en åpen Y-form mot dem.

Høye kinnben som var omkranset av skinnende, mørkt hår, som lyste nesten marineblått der inne. Munnen hennes var som en rosenknopp, med spor av rød leppestift. Huden var glatt og smidig, farget som svak te eller mørk honning, og den hadde en gjennomskinnelig glød. Den var faktisk mye lysere enn Reachers solbrune armer, selv om han tilhørte den hvite rasen, mens hun ikke gjorde det.

«Så hvordan ser Ellie ut?» spurte han.

«Som dem.»

Serveringsdamen kom med en mugge isvann, hadde med seg blokk og blyant, men sa ingenting. Carmen bestilte kald kaffe med isbiter, mens Reacher ville ha sin varm og svart.

«Hun ser ikke ut som om hun er min datter i det hele tatt. Hun har lyserød hud, gult hår og hun er litt lubben. Men hun har mine øyne.»

«Heldig for henne,» sa Reacher.

Hun smilte et øyeblikk. «Takk. Jeg håper hun forblir heldig.»

Hun la vannglasset inn mot ansiktet, så tørket hun bort duggen med en serviett. Serveringsdamen kom med drikkevarene til dem.

Iskaffen serverte hun i et høyt glass, og sølte ut litt da hun satte det fra seg. Reachers kom i en termosflaske, og hun dyttet et tomt porselenskrus over bordet sammen med termosen. Hun la fra seg regningen opp ned midt mellom dem og gikk uten et ord.

«Du må forstå at jeg en gang elsket Sloop,» sa Carmen.

Reacher svarte ikke, og hun så rett på ham.

«Plager det deg å høre på dette?» spurte hun.

Han ristet på hodet, selv om sannheten var at det faktisk gjorde det litt. Ensomme ulver har ikke bestandig lyst til å lytte til fremmedes betroelser.

«Du ba meg begynne med begynnelsen,» sa hun.

46

«Ja,» svarte han. «Jeg gjorde det.»

«Derfor vil jeg gjøre det,» sa hun. «Jeg elsket ham en gang, det må du forstå, også at det ikke var vanskelig å gjøre det. Han var stor, kjekk, han smilte mye og var løssluppen. Vi gikk sammen på universitetet, og Los Angeles er en svært spesiell by, der alt virker mulig, og ingenting virker så viktig.»

Hun tok et sugerør fra begeret på bordet og pakket det ut.

«Og prøv å forstå ha slags familie jeg kom fra,» fortsatte hun.

«Sannheten er at jeg ikke forsto noe som helst. Jeg var ikke en liten meksikaner som bekymret meg om hvorvidt den hvite familien hans ville akseptere meg. Jeg var mer bekymret over hvorvidt min familie ville akseptere denne gringo-gutten. Sånn virket det på meg. Min familie eier tusenvis av mål jord i Napa, vi har bestandig bodd der og var de rikeste jeg noensinne har kjent. Og de mest kultiverte. Vi kjente til kunst, historie og musikk. Vi støttet museer økonomisk og ga arbeid til hvite mennesker. Så jeg bekymret meg om hvordan min familie ville reagere på at jeg giftet meg med ham.»

Han nippet til kaffen. Den var syrlig og hadde kokt lenge, men den holdt.

«Hvordan reagerte de?» spurte han.

«Det gikk over styr for dem. Jeg syntes de var tåpelige. Nå skjønner jeg at de ikke var det.»

«Hva skjedde?»

Hun drakk av kaffen sin gjennom sugerøret, tok en serviett fra begeret og tørket leppene. Den fikk merker etter leppestiften hennes.

«Jeg var gravid,» sa hun, «og det gjør tingene en million ganger vanskeligere, selvfølgelig. Min familie er svært troende, tradisjonelle, og i til syvende og sist tok de avstand fra meg. De slettet meg ut. Det var som piken med svovelstikkene, sendt ut i snøen med en bylt filler, bortsett fra at det selvfølgelig ikke snødde, og fillebylten var en Louis Vuitton-koffert.»

«Hva gjorde du så?»

«Vi giftet oss. Ingen kom i bryllupet, bortsett fra noen få skolekamerater. Vi ble værende i Los Angeles noen måneder, tok eksa47

men, og ventet til jeg var i åttende måned. Vi hadde det faktisk gøy. Vi var unge og forelskede.»

Han skjenket seg en ny kaffekopp.

«Men så?» sa han.

«Sloop fikk seg ikke noen jobb, og det gikk opp for meg at han ikke prøvde særlig hardt heller. Å få seg jobb inngikk ikke i hans planer. For ham hadde fire års universitetsstudier vært ren og skjær moro, så skulle han vende tilbake til folden og overta pappas forretningsvirksomhet. Da ville hans far trekke seg tilbake. Jeg likte ikke tanken, jeg trodde vi skulle begynne på nytt, på egen hånd, hvis du forstår, starte vår egen familie. Jeg følte at jeg hadde sagt fra meg ting, derfor syntes jeg han også burde gjøre det. Vi begynte å krangle mye. Jeg kunne ikke jobbe fordi jeg var gravid, og jeg hadde ikke egne penger. Til slutt klarte vi ikke å betale husleien, han vant diskusjonen og vi bega oss hit til Texas. Vi flyttet inn i dette digre, gamle huset til hans foreldre sammen med hans bror, med fettere og kusiner på alle kanter. Der bor jeg fremdeles.»

Det motløse tonefallet hadde kommet tilbake i stemmen hennes.

Den dagen hadde forandret hennes liv for alltid.

«Og?» spurte han.

Hun så rett på ham. «Og så var det som om avgrunnen åpnet seg, og jeg falt rett ned i helvete. Sjokket var så stort at jeg ikke klarte å reagere i det hele tatt. De behandlet meg merkelig, og den andre dagen skjønte jeg plutselig hva som foregikk. Hele mitt liv var jeg blitt behandlet som en prinsesse, hvis du forstår, og da jeg bodde i Los Angeles, var jeg en hipp ungjente blant tusener andre.

Nå ble jeg plutselig en simpel innvandrer, en bønneplukker. De sa det aldri rett ut, men det var fullstendig klart. De hatet meg fordi jeg var den meksikanske horen som hadde stjålet gullgutten deres.

Høfligheten deres var direkte pinlig, jeg går ut fra at strategien deres var å vente til Sloop tok til vettet og forlot meg. Slikt skjer i Texas, skjønner du. Når de gode gamle guttene er unge og tåpelige, liker de litt mørkt kjøtt. Det er noen ganger som et ritual for å bli voksen. Så blir de kloke, og gjør det rette. Jeg vet at det var det de tenkte og håpet på. Og tro meg, det kom som et sjokk. Jeg hadde aldri sett på meg selv på den måten. Aldri. Jeg hadde aldri trengt 48

å gjøre det, å bli konfrontert med noe slikt. Hele min verden ble snudd på hodet på ett øyeblikk. Det var som å falle ned i iskaldt vann. Jeg klarte verken å tenke, puste eller bevege meg.»

«Men øyensynlig gikk han ikke fra deg.»

Hun så ned på bordplaten.

«Nei,» sa hun. «Han gjorde ikke det. Han begynte å slå meg istedenfor. Den første gangen han slo meg i ansiktet var dagen før Ellie ble født.»

Crown Victoriaen ble omgjort til en vanlig leiebil fra Hertz bak en treklynge en mils vei unna hovedveien, halvveis mellom Abilene og Big Springs. Virginia-skiltene ble skrudd av, og Texas-skiltene ble satt på plass. Hjulkapslene i plast ble trykket på plass og antennene ble fjernet og lagt tilbake i kofferten. Luene fra suvenirbutikken ble buntet sammen og fikk plass sammen med pistolene.

Eugenes mobiltelefon ble knust mot en stein, og bitene ble slengt dypt ned i en kløft. De kastet litt grus fra veikanten inn i forsetet på passasjersiden, slik at utleiefirmaet ville måtte støvsuge det ekstra grundig. På den måten ville eventuelle hårstrå eller fibere fra Eugene bli fjernet.

Den store bilen kjørte inn på asfalten og snirklet seg tilbake mot hovedveien. De kjørte rolig vestover, en lite bemerkelsesverdig bil med tre lite bemerkelsesverdige mennesker i. De stoppet en gang til, ved en rasteplass oppkalt etter Colorado-elven, der de drakk brus og ringte fra en anonym telefonautomat. Samtalen gikk til Las Vegas, derfra ble den videresendt til Dallas, for å ende på et kontor i en liten by i Vest-Texas. De sa at hittil hadde alt gått som det skulle, og de ble gratulert.

«Han kløyvet leppen min og løsnet noen tenner,» sa Carmen Greer.

Reacher så henne inn i ansiktet.

«Det var den første gangen,» fortsatte hun. «Han mistet bare besinnelsen. Rett etterpå angret han og kjørte meg til akuttmottaket selv. Det ligger langt fra huset, det tar timevis å kjøre dit, og hele tiden ba han meg om å tilgi ham. Så tigget han meg om ikke å fortelle sannheten om hva som hadde skjedd. Han virket oppriktig 49

skamfull, og jeg gikk med på det. Uansett hadde jeg ikke trengt å si noe, for med en gang vi kom dit, begynte jeg å få veer. De tok meg rett opp på fødestuen. Ellie ble født dagen etter.»

«Hva skjedde så?»

«Alt gikk bra, i hvert fall i en ukes tid. Så begynte han å slå meg igjen. Alt jeg gjorde var galt, jeg brydde meg for mye om barnet og jeg ville ikke ligge med ham på grunn av smertene stingene ga meg. Han sa at graviditeten hadde gjort meg fet og stygg.»

Reacher sa ingenting.

«Han fikk meg til å tro det,» sa hun. «Lenge, lenge. Slike ting skjer, vet du. Du må ha stor selvtillit for å motstå det. Og jeg var ikke i en slik tilstand at jeg hadde det. Han tok fra meg all min tro på meg selv. I to-tre år trodde jeg virkelig at alt var min feil, og prøvde å forbedre meg.»

«Hva gjorde familien hans?»

Hun skjøv glasset sitt vekk. Iskaffen var bare halvveis drukket opp.

«De visste ikke om det,» sa hun. «Så døde hans far, og da ble alt bare verre. Han var den eneste fornuftige av dem. Han var en bra mann. Nå er det bare moren og broren, han er avskyelig og hun er en heks. De vet fremdeles ikke hvordan det står til. Det skjer i hemmelighet. Det er et digert hus, i virkeligheten er det et slags kompleks. Vi bor ikke oppå hverandre, og det hele er veldig komplisert. Han er altfor sta og stolt til å være enig med dem om at han gjorde et feilgrep, så jo mer de ser ned på meg, desto mer later han som om han elsker meg. Han får dem til å tro at han gjør det og kjøper ting til meg, som denne.»

Hun løftet høyre hånd med et elegant bøyd håndledd og viste frem platinaringen med den store diamanten. Den så svært kostbar ut. Reacher hadde aldri kjøpt noen diamantring, han hadde ingen anelse om hva de kostet, men gikk ut fra at de var svært dyre.

«Han kjøpte hester til meg,» sa hun. «De visste at jeg hadde lyst på hester, så han kjøpte dem for å ta seg godt ut i deres øyne.

Men for å bortforklare blåmerkene også. Det var et genialt trekk, en unnskyldning som kunne vare evig. Han får meg til å si at jeg har falt av hesten. De vet at jeg fremdeles er i ferd med å lære å 50

ri. I rodeoverdenen forklarer det blåmerker og brukne ben. Det er en selvfølge.»

«Brakk han ben på deg?»

Hun nikket, og begynte å ta på deler av kroppen sin, vred seg i den trange båsen som om hun i stillhet minnet seg selv om skadene hun var blitt påført, nølende, som om hun ikke husket alle sammen.

«Først og fremst ribbena, går jeg ut fra,» sa hun. «Han sparket meg mens jeg lå på gulvet. Det gjør han ofte når han er sint. Den venstre armen brakk da han vred den. Kragebenet. Jeg har tre kunstige tenner.»

Han stirret på henne.

Hun trakk på skuldrene. «Legene på akuttmottaket tror jeg er vestens verste rytter.»

«Tror de virkelig det?»

«Kanskje de bare har valgt å gjøre det.»

«Og hans mor og bror?»

«De har valgt det samme. Det er opplagt at de ikke har valgt å la tvilen komme meg til gode.»

«Hvorfor faen ble du der? Hvorfor stakk du ikke etter den første gangen?»

Hun sukket, lukket øynene og så bort. Så la hun hendene på bordet, først med håndflatene ned, etterpå snudde hun dem.

«Jeg kan ikke forklare det,» hvisket hun. «Det er uforklarlig. Du må vite hvordan det føles. Selvtilliten min hadde forsvunnet. Jeg var pengelens og hadde et nyfødt barn, uten å eie en cent. Venneløs, og bevoktet hele tiden. Jeg kunne ikke engang ta en telefon uten å bli passet på.»

Han sa ingenting. Hun åpnet øynene og så rett på ham.

«Det verste var at jeg ikke hadde noe sted å dra.»

«Hjem?» spurte han.

Hun ristet på hodet. «Jeg overveide det ikke engang. Å holde ut julingen var bedre enn å forsøke å krype hjem til familien med en hvit, lyshåret baby i armene.»

Han ble taus.

«Og etter første gang du lar det passere, har du latt sjansen gå 51

fra deg,» sa hun. «Sånn er det. Det blir bare verre. Uansett, jeg hadde ingen penger, jeg hadde et barn, og hun ble ett år gammel.

Så fylte hun to, og tre. Tiden er aldri inne. Hvis du holder det ut den første gangen, er du fanget for alltid. Jeg gjorde det. Nå skulle jeg ønske at jeg ikke hadde gjort det, men jeg gjorde det.»

Han sa fremdeles ingenting. Hun så bedende på ham. «Du må tro meg,» sa hun. «Du vet ikke hvordan det føles, du er mann, stor og sterk, hvis noen slår deg, kan du slå tilbake. Du er selvstendig, hvis du ikke liker deg et sted, kan du bare dra. Det er annerledes for meg. Selv om du ikke forstår det, tro meg.»

Han sa fremdeles ingenting.

«Hvis jeg hadde gått fra Ellie, kunne jeg reist,» sa hun. «Sloop sa til meg at hvis jeg lot barnet bli hos ham, ville han betale en billett til et hvilket som helst sted i verden, på første klasse. Han sa at han ville bestille en limousin helt fra Dallas for å kjøre meg rett til flyplassen.»

Reacher forble taus.

«Men det ville jeg ikke gjøre,» sa hun stille. «Hvordan kunne jeg det? Sloop prøver å få det til å være mitt valg. Som om jeg er enig, som om det er jeg som ønsker det. Derfor fortsetter han å slå og sparke meg, fike meg opp og ydmyke meg seksuelt. Hver eneste dag, selv når han ikke er sint på meg. Og når han er sint på meg blir han fullstendig sinnssyk.»

Det ble stille igjen, bortsett fra lyden av luften som strømmet ut fra kafeteriaens klimaanlegg og den svake støyen fra kjøkkenet, Carmen Greers åndedrett og isen som sprakte og sprakk i det halvtømte glasset hennes. Han så mot henne tvers over bordet, lot blikket løpe over hendene, armene og ansiktet hennes. Kjolen hennes hadde glidd litt nedover venstre skulder, og han så en fortykning på kragebenet. Et helbredet brudd, det var utvilsomt. Men hun satt med rak rygg og så på ham med et kneisende blikk og oppreist hode. Holdningen hennes fortalte ham noe.

«Slår han deg hver eneste dag?» spurte han.

Hun lukket øynene. «Nesten. Ikke hver eneste dag, men som regel tre-fire ganger i uken, noen ganger oftere. Det føles som om det skjer daglig.»

52

Han så på henne en lang stund uten å si noe.

Så ristet han på hodet.

«Dette kan ikke være sant,» sa han.

Overvåkerne var fremdeles på post, selv om det ikke var noe å overvåke. Det røde huset sto der og ble bakt av solen, uten at det skjedde noe. Hushjelpen gikk ut, satte seg i en bil og kjørte av gårde i en støvsky, antagelig på vei til butikken. Noen hester beveget seg rundt stallen. Et par stallgutter leide dem, børstet dem og drev dem inn igjen. Bak hovedbygningen var det en sidebygning i samme arkitektoniske stil, med samme blodrøde farge. Den så forholdsvis tom ut, som stallen. De hadde kanskje fem hester der, med pikens ponni inkludert. De fleste sto i stallen på grunn av den forferdelige varmen.

Hushjelpen kom tilbake med bæreposer og bar dem inn på kjøkkenet. Gutten skrev det i notisboken sin. Støvet etter bilen hennes la seg gradvis mens mennene med langkikkertene kikket på det, med skyggeluene bak frem for å beskytte seg mot solen.

«Du lyver,» sa Reacher.

Carmen snudde seg mot vinduet. To store, røde flekker kom til syne i kinnene hennes. Sinne, tenkte Reacher, eller kanskje flauhet.

«Hvorfor sier du det?» spurte hun stille.

«På grunn av fysiske bevis,» svarte han. «Du har ingen synlige blåmerker noe sted, huden din er flekkfri. Du er nesten usminket, sminken er for tynn til å skjule merker. Den er i hvert fall for tynn til å dekke over at du rødmer fullstendig. Du ser ut som om du kommer rett fra skjønnhetssalongen, og bevegelsene dine er fullstendig naturlige. Du gikk over parkeringsplassen som en danserinne, så du har ikke vondt noen steder. Du er ikke stiv og sår. Hvis han slår deg nesten hver dag, må han gjøre det med en fjær.

Hun holdt pusten et øyeblikk. Så nikket hun. «Jeg har mer å fortelle,» sa hun.

Han så bort.

«Den viktigste delen. Hovedpoenget.»

53

«Hvorfor skulle jeg høre på det?»

Hun tok ett nytt sugerør og pakket det ut. Rettet ut plasten som hadde dekket det og vred den til en tett liten krøll mellom fingrene.

«Jeg beklager,» sa hun, «men jeg var nødt til å fange din oppmerksomhet.»

Reacher snudde seg og så ut gjennom vinduet han også. Solen hadde fått skyggestrimen til å flytte seg over Cadillacens panser som en urviser. Hans oppmerksomhet? Han husket at han hadde åpnet døren til motellrommet sitt samme morgen. En helt ny dag, klar til å fylles med hva det skulle være som ventet ham. Han husket speilbildet av politimannen og den klebrige, hviskende lyden av Cadillacens bildekk da den bremset ved siden av ham.

«Ja vel, du har min oppmerksomhet,» sa han mens han så ut mot bilen.

«Det holdt på i fem samfulle år,» sa hun. «Akkurat som jeg fortalte det, det er sannheten. Nesten hver dag. Men for halvannet år siden holdt det opp. Jeg måtte bare si det på den måten for å få deg til å høre på meg.»

Han forble taus.

«Dette er ikke enkelt,» sa hun. «Å fortelle slike ting til en fremmed.»

Han snudde seg mot henne. «Det er ikke så enkelt å lytte til heller.»

Hun trakk pusten dypt. «Har du tenkt å stikke av fra meg?»

Han trakk på skuldrene. «Jeg gjorde det nesten for litt siden.»

Hun ble stille igjen. «Vær så snill, ikke gjør det. I hvert fall ikke her. Hør bare etter litt til.»

Han så henne rett inn i ansiktet. «Ja vel, jeg lytter.»

«Vil du hjelpe meg?»

«Med hva?»

Hun svarte ikke.

«Hvordan føltes det å bli slått?» spurte han.

«Hvordan det føltes?»

«Fysisk sett.»

Hun så bort og tenkte seg om. «Det kom an på hvor.»

54

Han nikket. Hun visste at det føltes annerledes på forskjellige steder.

«I magen,» sa han.

«Jeg kastet ofte opp,» sa hun. «Det bekymret meg, fordi det var blod i oppkastet.»

Han nikket igjen. Hun visste hvordan det føltes å bli slått i magen.

«Jeg sverger på at det er sannheten,» sa hun. «I fem samfulle år. Hvorfor skulle jeg finne på noe sånt?»

«Hva skjedde?» spurte han. «Hvorfor holdt han opp?»

Hun tidde, som om hun var oppmerksom på at det kunne være mennesker som så på dem. Reacher så opp, og la merke til ansikter som snudde seg bort. Kokken, serveringsdamen og de to kundene som satt ved bordene på den andre siden av rommet. Kokken og serveringsdamen gjorde det raskere enn de to andre, som valgte å stirre lenger, med et fiendtlig uttrykk.

«Kan vi dra nå?» spurte hun. «Vi trenger å komme oss på veien.

Det er langt igjen å kjøre.»

«Vil du at jeg skal bli med deg?»

«Det er alt dette dreier seg om,» svarte hun.

Han så ut gjennom vinduet igjen.

«Vær så snill, Reacher,» sa hun. «Hør i hvert fall på resten av historien, så kan du bestemme deg etterpå. Jeg kan slippe deg av i Pecos hvis du ikke vil bli med hele veien til Echo. Der kan du gå på museet og besøke Clay Allisons grav.»

Han så på skyggestripen som nå hadde lagt seg over Cadillacens frontrute. Inne i den ville det være brennhett nå.

«Du burde dra dit uansett, hvis du vil utforske Texas.»

«Ja vel,» sa han.

«Takk,» svarte hun.

Han sa ingenting.

«Vent på meg. Jeg trenger å gå på toalettet. Det er en lang kjøretur.»

Hun akte seg ut av båsen med en ynde som ikke tydet på at hun var skadet og gikk tvers gjennom rommet med bøyd nakke, uten å se seg om. De to fyrene betraktet henne til hun nesten var 55

kommet forbi dem, så snudde de seg og stirret mot Reacher med uttrykksløse øyne. Han ignorerte dem, snudde regningen og slapp noen mynter han hadde i bukselommen på den, nøyaktig det beløpet som sto, ingen drikkepenger. Han tenkte at en taus serveringsdame ikke var interessert i det. Så akte han seg ut av båsen og gikk mot døren. De to fyrene stirret på ham hele tiden. Han stilte seg ved glassdøren og så ut over det flate, solsvidde landskapet på bortsiden av parkeringsplassen i et par minutter, til han hørte fottrinnene hennes bak seg. Håret hennes var kjemmet, og hun hadde gjort noe med leppestiften.

«Jeg går en tur på toalettet jeg også,» sa han.

Hun så til høyre, midt mellom de to fyrene.

«Vent til jeg er ute i bilen,» sa hun. «Jeg har ikke lyst til å være her inne alene. Jeg burde ikke ha kommet i det hele tatt.»

Hun gikk ut av døren. Han så på henne til hun var ved bilen.

Hun gikk inn i den, og han så at den skalv da hun slo på motoren for å starte klimaanlegget. Så snudde han seg og gikk til herretoalettet. Det var forholdsvis stort, med to porselenspissoarer og ett avlukke, en håndvask med skår i og kaldtvannskran. En tykk rull papirhåndklær som sto på toppen av maskinen de skulle ligget inne i. Det var ikke det reneste toalettet han hadde vært på.

Han åpnet buksesmekken og stilte seg ved det venstre pissoaret, hørte fottrinn utenfor og så opp på den forniklede ventilen som var festet til vannrøret som spylte pissoaret. Den var skitten, men avrundet slik at den viste hva som var bak ham, som et lite lommespeil. Han så døren åpne seg, og en mann kom inn før døren ble lukket igjen. Mannen lente seg mot den. Det var en av kundene, antagelig eieren av en av de to pickupene. Den forniklede ventilen forvrengte bildet, men mannens hode rakk nesten helt opp til toppen av døren. Det var ikke noen liten mann, og han famlet i blinde bak ryggen sin. Reacher hørte klikket da døren ble låst. Så lot fyren hendene henge løst langs sidene. Han hadde på seg svart T-skjorte. Det sto skrevet noe på den, men Reacher klarte ikke å tyde det speilvendt. Et slags varemerke, kanskje for et oljeselskap.

«Er du nykommer i disse traktene?» spurte mannen.

Reacher svarte ikke, så bare på speilbildet.

56

«Jeg stilte deg et spørsmål,» sa fyren.

Reacher ignorerte ham.

«Det er deg jeg snakker til,» sa fyren.

«Da gjør du et stort feilgrep,» svarte Reacher. «For alt du vet kunne jeg være en høflig person som føler seg forpliktet til å snu seg når han blir snakket til, og da ville jeg pisset over skoene dine.»

Fyren skrapte litt med føttene av det uventede svaret. Han hadde tydeligvis forberedt en slags enetale, noe Reacher hadde regnet med. En liten, improvisert avbrytelse ville få alt til å gå litt saktere, kanskje nok til å få lukket buksesmekken og vasket hendene. Fyren skrapte fremdeles med føttene, usikker på hvordan han skulle reagere.

«Da er det vel opp til meg å fortelle det,» sa han. «Noen er nødt til å gjøre det.»

Han hadde ikke reagert på Reachers bemerkning, han hadde tydeligvis ikke noe talent for ordspill.

«Fortelle meg hva?» spurte Reacher.

«Hvordan det er på disse traktene.»

Reacher ventet et øyeblikk. Det eneste problemet med kaffe er at det er vanndrivende.

«Og hvordan er det på disse traktene?»

«Her omkring tar du ikke med deg bønneetere inn til skikkelige folk.»

«Hva?» sa Reacher.

«Hva er det du ikke forstår?»

Reacher pustet ut. Han hadde kanskje ti sekunder på seg.

«Jeg forstår ikke noe av det,» sa han.

«Du tar ikke med deg bønneetere inn på et sånt sted.»

«Hva er en bønneeter?» spurte Reacher.

Fyren tok et skritt frem. Speilbildet hans ble uforholdsmessig mye større.

«Latinoer,» sa han. «De eter bønner hele tiden.»

«Latina,» svarte Reacher. «Med a. Endelsen teller hvis man snakker et flerkjønnet språk. Dessuten drakk hun kaffe med isbiter.

Jeg har ikke sett henne spise én bønne i hele dag.»

57

«Du synes visst du er litt av en gluping?»

Reacher gjorde seg ferdig og trakk opp glidelåsen med et sukk.

Han trakk ikke ned etter seg, det virket ikke som om det var skikk og bruk. Han snudde seg mot håndvasken og skrudde på kranen.

«Jeg er glupere enn deg, det er i hvert fall fordømt sikkert. På den andre siden sier ikke det stort. Denne rullen med papirhåndklær er glupere enn deg. Mye glupere. Hvert eneste ark er praktisk talt genialt i forhold til deg. De kunne kommet inn på Harvard hvert eneste ett, og fått stipender, mens du fremdeles strevde i grunnskolen.»

Det var som å erte en dinosaur. En slags brontosaur, der hjernen sitter svært langt fra alle andre steder. Lyden gikk inn, og så tok det en stund før den nådde frem og ble forstått. Det tok fire-fem sekunder før fyren skiftet ansiktsuttrykk. Fire-fem sekunder etter det igjen slo han ut med høyre hånd, et klossete, langsomt svingslag med en diger knyttneve på enden av en stor, tung arm som siktet mot Reachers ansikt. Det kunne nok ha gjort skade hvis det hadde truffet, men det gjorde det ikke. Reacher grep rundt håndleddet hans med sin venstre hånd midt i slaget, og stoppet det så brått at det ga gjenlyd fra flisene på toalettgulvet.

«Bakteriene på dette gulvet er glupere enn deg,» sa han.

Han vred seg nitti grader så skrittet hans var beskyttet og klemte til rundt fyrens arm. Det var dager da han kunne brekke ben bare ved å klemme til med hånden. Det handlet mer om nådeløs viljestyrke enn om fysisk kraft.

Men der og da hadde han ikke lyst.

«Dette er lykkedagen din,» sa han. «For alt jeg vet, kan du være snut, så jeg skal la deg slippe unna.»

Fyren stirret fortvilt på håndleddet sitt og så det bli klemt sammen. Den svette hånden ble rød og oppsvulmet.

«Etter at du har bedt om unnskyldning,» sa Reacher.

Fyren fortsatte å stirre i fire-fem sekunder til.

«Unnskyld,» sa han. «Jeg beklager.»

«Det er ikke meg du skal be om unnskyldning, drittsekk. Det er damen.»

Fyren sa ingenting, og Reacher økte trykket mens han kjente 58

tommelen bli glatt av svette som rant ned langs pekefingeren. Han både hørte og følte underarmsbena bli presset nærmere hverandre enn naturen hadde ment at de skulle være.

«Nok,» gispet fyren. «Jeg skal gjøre det.»

Reacher slapp håndleddet, og fyren trakk hånden til seg og holdt den inn mot brystet mens han pustet tungt. Han så opp, deretter så han ned igjen.

«Gi meg bilnøklene dine,» sa Reacher.

Fyren vred seg klossete for å få stukket venstre hånd ned i høyre bukselomme. Han rakte frem et stort nøkkelknippe.

«Gå ut på parkeringsplassen og vent på meg der.»

Fyren låste opp toalettdøren og gikk ut med subbende skritt.

Reacher slapp nøkkelknippet ned i det uspylte pissoaret og vasket hendene igjen før han tørket dem grundig med papirhåndklærne fra rullen. Han forlot toalettet og fant fyren ute på parkeringsplassen, halvveis mellom veikroen og Cadillacen.

«Vær riktig høflig nå,» sa Reacher til ham. «Kanskje du skulle tilby damen å vaske bilen for henne eller noe sånt. Hun kommer til å avslå, men det er tanken som teller, ikke sant? Hvis du er oppfinnsom nok skal du få igjen nøklene dine. Hvis ikke får du gå hjem.»

Han så at hun uforstående holdt øye med dem gjennom den fargede bilruten mens de nærmet seg. Reacher ga tegn med hånden til at hun skulle åpne vinduet. En sirkelbevegelse, som om han sveivet. Hun dro ned vinduet litt, kanskje fem centimeter, bare nok til at øynene hennes ble innrammet. De var vidåpne og bekymrede.

«Denne fyren har noe han vil si til deg,» sa Reacher.

Han tok et skritt tilbake, og fyren gikk frem. Han så ned i bakken, og deretter på Reacher, som en pisket hund. Reacher nikket oppmuntrende. Fyren la hånden på brystkassen som en operasanger eller hovmesteren på en snobbete restaurant, og bukket lett fra hoften for å komme nærmere sprekken i vinduet.

«Frue,» sa han. «Vi ville føle oss svært beæret hvis dere kom tilbake snart, og siden du er her, har du lyst til at jeg skal vaske bilen din?»

«Hva?» sa hun.

59

Begge snudde seg mot Reacher, fyren bønnfallende, Carmen forbløffet.

«Stikk,» sa han. «Jeg la igjen bilnøklene dine på toalettet.»

Noen få sekunder etter var fyren på vei tilbake mot veikroen.

Reacher gikk rundt bilen og åpnet døren på sin side.

«Jeg trodde du hadde tenkt å la meg i stikken,» sa Carmen. «Jeg trodde du hadde bedt ham om å få haik.»

«Jeg vil heller sitte på med deg,» svarte han.

Crown Victoriaen kjørte sørover til en avsidesliggende liten landsby ved et veikryss. Den hadde en gammel veikro på høyre side og en ubebygd tomt på venstre side av veien. Det var en smeltet full stopp-linje i krysset. Så var det en falleferdig bensinstasjon og en skole med ett klasserom på den andre siden. Støvet og hetedisen var overalt. Den store bilen senket farten og krøp gjennom krysset i gangfart, kjørte forbi skoleporten, satte plutselig opp farten og forsvant.

Lille Ellie Greer så den forsvinne. Hun satt i en stol ved vinduet i klasserommet, i ferd med å åpne lokket på den store, blå matboksen sin, og hørte hvinet fra dekkene da bilen akselererte. Så snudde hun hodet og stirret etter den. Hun var et alvorlig, oppriktig barn som var opptatt av stille betraktninger. Hun holdt de store, mørke øynene festet på veien til støvet hadde lagt seg, så vendte hun blikket mot det hun holdt på med, så på maten sin og ønsket at det var hennes mor som hadde vært hjemme for å lage den istedenfor hushjelpen, som tilhørte Greer-familien og var ondskapsfull.