Hærverk av Tom Kristensen

Han liknet en stille lengsel. – Jeg har prøvd det selv, Jazz. Men man kommer alltid tilbake til Bar des Artistes. Har du hørt om maurløven?

– Er det et vertshus?

– Ha, nei. Det er et zoologisk dyr, flirte Kjær, som graver en grop i sanden sånn at maurene kan gli ned til …

– Jasså, du er dypsindig.

– Nei, jeg er bare klok, og hvis du ikke vil lytte til mesterens ord, så ryk og reis til Berlin … eller Canada, ha. Og Kjær satt i sin ærverdige gudestilling og lo. – Ha, jeg har hørt fra Lille P. Han er jo litt av en oppdagelsesreisende. Han skriver at han har funnet en bar i London. Ha. Jastrau svarte ikke.

– Nå sitter han der og gjetteleker. Akk ja, fortsatte Kjær, nedsunket i minner. – Og nå reiser du – til Berlin. Men dere kommer tilbake, det er sikkert, dere kommer … og når i morgen du kommer tilbake si meg så alt hva du så, nynnet han for seg selv. – Du burde interessere deg litt for maurløvene, burde du.

I det samme tutet en kraftig sirene borte på Rådhusplassen.

Trafikken stanset foran dem, trikkene sto, og en sykebil med et gult flagg blafrende skrått ut fra siden feide forbi, oppskremt av sin egen fart, jagende med samme hastighet som en frysning nedover ryggen.

De fulgte ambulansen med øynene, og da tutingen fortapte seg i retning Nørrevold, reiste Kjær seg stønnende opp fra stolen. – Jeg tror jeg vil gå og slå opp på maurløve i et leksikon, sukket han og humpet blå i hodet av anstrengelse inn til portieren på de podagrabefengte føttene sine.

Men Jastrau hadde lyden fra ambulansen sittende i seg som en stripe. Ulykken. En skrikende fugl i lufta. Når man danset til grammofonmusikk for å døyve ett eller annet og så plutselig måtte skrike … Enn om det var Oluf ambulansen skulle til.

Men den kjørte i retning Nørrevold, så det kunne ikke være ham. Borte. Usynlig. Gutten min! Gutten min! Hvis han for eksempel skadet seg på en eller annen måte, så ville Jastrau ikke få vite det. Det var så mange farer. Strekke hendene fram for å beskytte.

417