Tom Kristensen
Hærverk Oversatt av Johan Fredrik Grøgaard
Tom Kristensen Originalens tittel: Hærværk Oversatt av Johan Fredrik Grøgaard Opprinnelig utgave: © Tom Kristensen & Gyldendal, Copenhagen 1930. Published by agreement with Gyldendal Group Agency Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2001 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44827-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: POLFOTO Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tom Kristensen (1893-1974) debuterte som lyriker i 1920, med Fribytterdrømme. Omtrent samtidig begynte han som litteraturanmelder i Politiken. Reisebeskrivelsen En kavaler i Spanien karakteriserer han slik: «Det er min bedste bog. Det er det mest avslørende af mine selvportrætter.» Men den kom før hans store roman, der Politiken er lett kamuflert som Dagbladet, kolleger og kjente københavnere, deres diskusjoner, stamcaféer og alkoholvaner bare er lett tilslørt, og hovedpersonen Ole Jastrau ikke kan være noen annen enn forfatterens alter ego. Utgivelsen av Hærværk i 1930 skapte voldsom, men forbigående forargelse i Danmark, og entydig beundring blant norske forfattere, som Sigurd Hoel («Den betydeligste bok som har sett lyset her i Norden på år-og-dag.») og Knut Hamsun («En genistrek og et kjempeverk.»). Da protestene fra nøkkelromanens aktører var stilnet, tok også danskene bokens litterære verdier til seg, og den er blitt stående som en av Nordens mektigste. Tom Kristensen ble født i London, men vokste opp i København. Han studerte dansk, engelsk og tysk ved Københavns Universitet. I 1920-årene foretok han lengre reiser i Østen og Spania, og i samme tiår skrev han sine viktigste verk. Hans forfatterskap omfatter ni diktsamlinger, fire romaner, noveller, to monografier, tre reisebøker, to erindringsbøker, en barnebok og tallrike artikler. Tom Kristensen ble tildelt Det Danske Akademis Store Pris i 1968. Fra 1946 til sin død bodde han på den lille øya Thurø, sør for Fyn, Hærværk ble valgt blant Århundrets danske bok både i Berlingske Tidende og Politiken i 1999. AaG
Frykt sjelen og dyrk den ikke for den likner en last
1 Der ringte telefonen igjen. Ole Jastrau som lå på divanen og leste, la boka fra seg oppslått. Av dovenskap Ia han den ikke på bordet, men på en stabel uoppskårne anmeldereksemplarer med glatte rygger som reiste seg som et byggverk opp fra gulvet. Det var vårens bøker som ventet på å bli anmeldt i Dagbladet. De lå aldri på bordet, for der skulle bare den svarte, blanke telefonen og den mørke knudrete negerfetisjen stå. Så la han seg tilbake på divanen, skar noen grimaser for å myke opp mongolerfjeset sitt og bli vennlig og grep endelig etter telefonrøret med en følelse av lede. – Ole Jastrau her! sa han opp i tuten. Han lå makelig på ryggen. Spennende å snakke med en motpart som man kunne tenke seg svevende horisontalt i lufta. – Hvafornoe? – Foreningen for hva? – Å! Om jeg vil holde foredrag? Om hva? – Ja, men jeg har ingen ting på hjertet, ikke det ringeste, det kan jeg forsikre Dem, herr Raben. Han stirret opp i det hvite, firkantete taket. Øde som hans livsanskuelse. Bare en lampeskjerm med utflytende farger rørte seg svakt og med spøkelsesaktige bevegelser i gjennomtrekken – som et menneskesinn. For et stort og øde tak. – Livsanskuelse? Ha ha! – Hva skal De med det? Lebensanchau-ung! Og han svingte henrykt med begge beina i lufta. – Se hva pappa gjør med beina! skingret en guttestemme gjennom stua, og et rundt hode med lyse krøller kom til syne over bordkanten. Ut fra det ene neseboret sto en glassklar 9
boble. – Å, se hva pappa gjør med beina! Og så brast boblen av begeistring. – Hysj, Oluf, vær stille! Kjære herr Raben, for å si det som det er, så har jeg faktisk ikke tid. – Hva sa De? – Om jeg kommer bort til avisen i morgen kveld for å høre valgresultatene? Det måtte da være for å le av oss selv, for Gud skal vite at vi kommer til å få oss en smekk! – Et tupp i rompa! – Radikalismen får det! – Å joda! Det kan De stole på! – Stemme? – Jeg? Nei. Det gidder jeg ikke! I det samme ringte det på entrédøra. – Så, nå ringer det! – Jaja, adjø da! – Adjø! Han la på røret. – Å, kyss meg langsomt! – Langsont, ho, ho, langsont, gjentok Oluf som et ertende ekko og stakk den runde magen sin fram under genseren. – Ho, ho, ho! Det ringte på entrédøra igjen. Prøvende. Forsiktig. – Bli her, Oluf, sa Jastrau og gikk ut i gangen. Gjennom de lange sandblåste rutene i entrédøra ante han en skygge, tilbaketrukket og langt til høyre. Det var vel en tigger. Når hadde forresten Johanne tenkt å komme hjem, så han slapp å fly til døra hver gang det ringte? Og så måtte han huske å passe kakkelovnen. Bare Oluf ikke kom bort i den og brente seg! Men tiggeren! Jastrau åpnet døra med en følelse som om han også var truet fra bakhold – kakkelovnen, varmen gå ut, Oluf falle og slå seg! En mann med hummerrødt hode. Langt borte fra døra sto han og krøp sammen. Ydmyk. Men hva var det med øynene hans? Det så ut som om hvert enkelt hår i øyenvippene var blitt nappet ut, ett for ett. Det såre kjøttet lå like inn på øyeeplet. Et blendende gys! Som når snippen av et lommetørkle stryker langs øyet. – Nei, nei, unnskyld, men her gir vi ikke ved dørene, svarte Jastrau med en plutselig overgang fra forlegenhet til brutalitet og smelte døra hardt igjen så det klirret i rutene. Han hørte skikkelsen subbe ned trappa. Men minnet om det hummerrøde tiggerfjeset klebet seg som en fuktig fornemmelse til ansiktet. Det lure og bedende blikket og de hudløse øyelok10
kene! Det røde fjeset! Skulle han bli nødt til å huske det i årevis framover? Som en solnedgang av vemmelse. Han rotet i vestelomma med en kroket pekefinger. Han fikk tak i noe messing. En tokrone! Det var tåpelig, sentimentalt å gi så mye ved dørene. – Men – og Jastrau rev døra opp, løp ned den trange trappegangen som var trist som en kjøkkentrapp, to etasjer ned. Han måtte kvitte seg med dette synet, denne hallusinasjonen. – Hei! De der! Det hummerrøde fjeset snudde seg opp mot ham. Tiggeren sto noen trinn lengre nede. Øynene blunket. – Her! Værsjegod! Og Jastrau ga ham pengene. Snudde seg øyeblikkelig. Følte at han hadde betalt for å få lov til å vende ryggen til. Og gikk langsomt opp. Men der var det trappevinduet igjen. Han stanset. Ruta var slått ut. I disse bolignødstidene ville huseieren sikkert ikke ofre de få ørene til et nytt glass. Men det var noe mildt i den kalde lufta som trakk inn. En anelse av vår. Var ikke trærne i ferd med å springe ut forresten? Det var ikke til å se nede i denne sjakten av et gårdsrom med sykkelskur og åpne søplekasser. En kjølig og levende luft! Den knuste ruta var som et pustehull. Og man skal tenke på våren mens den er der. Men kakkelovnen! Og så ringte det i telefonen igjen. Inne i leiligheten. Han kunne høre den helt ned i trappa gjennom den åpne entrédøra. Han skulle ikke få lov til å bli stående så mye som et sekund, få lys og luft i sjelen, stå stille og tenke på våren mens den var der. Nei, han ville ikke være slave av den telefonen! Han som skulle ha ro til å lese og anmelde! Han måtte ha ro! Altså, rolig, rolig! Og så tvang han seg til å være rolig og gikk langsomt opp trappa. – Pappa! Tefelonen lingel! Oluf hadde satt seg på gulvet mellom den gule sofaen og rokokkostolen med den gule ovale ryggen. Bare den bøyde nakken med det krøllete håret stakk fram som en krysantemum. Det var en atmosfære av ivrig opptatthet rundt ham. Krøllene dekket over noe forbudt. 11
– Pappa! Tefelonen lingel! gjentok han. Kanskje for å avlede oppmerksomheten. – Ja, det vet jeg vel, for pokker, hvisket Jastrau og smilte. Han likte ikke å banne for høyt når gutten var til stede. Men kakkelovnen! Og med langsomme skritt, som om han ville seigpine telefonen, nærmet han seg den store grønne porselensovnen. Det var fyr i den. Å, gudskjelov! Men når hadde Johanne tenkt å komme hjem? Hun hadde sagt at hun bare skulle ut for å kjøpe seg et par sko. Asken! Og han åpnet og rusket i risten så glørne regnet ned i askeskuffen. Da ringte det i telefonen igjen. Enda sterkere. – Pappa! Tefelonen lingel! kom det triumferende. Man kunne altså ikke unngå sin skjebne. Og der sto stablene av anmeldereksemplarer og ventet og ventet. Og som om han hadde oppgitt alt håp om noen gang å få ro, gikk han bort, grep grettent etter telefonrøret, stilte seg ved vinduet og stirret fortvilet over til gjenboen. Femteetasjesvinduer i forloren rundbuestil. Alltid med hvite fortrekksgardiner trukket for. – Ole Jastrau her! – Nå, er det deg! – Glimrende, og du? – Jo-o takk, det kunne jeg godt tenke meg hvis jeg bare får tid. – Jo! – Jo, la meg se! – Torsdag om en uke. Klokka åtte. Smoking? Nei, kjole og hvitt. Altså full mundur! – Vent litt! Jeg må skrive det ned. Han tok en blokk og skrev: Eyvind Krog. Torsdag 24. april kl. 8. – Ja. – Ja. – Doven? Syns du det? – Ja, men dette anmelderiet tar mye tid. – Man kan bli helt sprø av å lese alle de gale meningene folk går rundt med. – Jo, så fanken, alle meninger er gærne. For en pratmaker han var, denne Krog. Og Jastrau sto åndsfraværende og stirret over mot gjenboen. Bare en gang hadde han sett en dame skyve gardinene til side der over. Et ansikt like hvitt som gardinet, et stramt drag om en stor, mørk munn. En gipsmaske i formiddagslys. Men så hadde hun fått øye på ham og irritert trukket gardinet for. 12
– Nei, du, Eyvind. Det blir søren ikke tid til å dikte. Og så snakket Eyvind Krog igjen. Lenge. Lenge. Jastrau fikk vondt i øret av å trykke luren mot det, han fikk krampe i fingeren av å holde på fjæren. For en pratmaker. Å se ut over hustakene! Og skorsteinspipene, ensomme der oppe under himmelen som varder innover en fjellvidde … hvor det aldri var et menneske å se. – Nei, du. Høh! – Nei. Man må ha plass rundt seg for å skrive dikt. Gå og drive før man skriver dem og vite at man kan gå og drive når de er skrevet. – Dovenskap. Nei. Kosmisk lediggang, det er det man må ha tid til, ellers blir det ingen vers her i gården. – Nei, nå kan jeg bare få denne romfølelsen av den fruktbare sorten ved en whisky. Men når jeg drikker, kan jeg ikke skrive. – Ha ha ha! – Ha! – Ja. – Pjoltere er dikt som ikke kan få form. – King George the Fourth eller en Doctor’s Special. – Jeg blir aldeles tørst av å tenke på det. – Hva? – Ah, John Haig! – Ha ha, takk skal du ha, du kan banne på at jeg skal tømme kosmiske pjaller – der var du god – Einsteinpjallen, hva synes du om den ha ha – visst søren, visst søren – leve den fjerde dimensjon. – Jeg kommer. – Hils din kone. – Morn igjen, he he he. Men da han hadde lagt på røret, falmet det vennskapelige telefon-smilet hans, og et siste he flagret formålsløst som et vissent løv gjennom rommet. Trett støttet han hånden mot vindussprossen. Ettermiddagslyset falt inn på det fetlatne ansiktet hans. Det var ikke herjet ennå, men det var trett, litt utflytende og karakterløst. Underleppa skjøt fram og var ikke til å stole på. Hvorfor hadde Krog spurt ham ut om diktene hans? Ansiktet hans ble uforståelig. Det hadde trekk til å bli ansiktet til en vismann eller en dranker. Det var årsaken til det ubestemmelige mongolske uttrykket. I det samme snublet han i anmeldereksemplarene. Å, han måtte ta vare på hvert minutt! Men han måtte unne seg en pipe først – før han … å, faen, han skulle jo huske å ringe til denne forleggeren også, og så var det det nummeret som Johanne hadde skrevet opp på notatblokken, dette nummeret, hva var nå det? 13
– Mannen! utbrøt Oluf borte bak rokokkostolen, og det hørtes som om han slo med et trestykke mot sofabeinet. Nåda! Jastrau kikket bort på bordet. Negerfetisjen var borte. At guttungen ikke kunne la den være i fred. Alt mulig annet – og det vrimlet med nips borte på det ovale bordet – det rørte han aldri. Men straks han så sitt snitt, bortførte han «mannen». – Oluf, vil du øyeblikkelig sette fra deg «mannen»! Det ble aldeles stille. Han så bare et par øyne som lynte sint under armlenet. – Hører du! Og langsomt snudde Oluf seg om på magen der borte, krøp fram på alle fire med fetisjen mellom forlabbene og reiste seg med besvær. Underleppen hans fortrakk seg. – Det var flink gutt, sa faren hans. Oluf rakte fram negerfetisjen. Men i det samme han hadde gitt den fra seg, stavret han inn i den andre stua, åpnet døra ut til en liten gang som forbandt spisestua med det fjerntliggende kjøkkenet og ble borte. Et opptrinn som ofte hadde gjentatt seg. Faren løp smilende etter ham. Og ganske riktig! Der sto gutten med armen mot kjøkkendøra, leilighetens ytterste grense, og gråt så stille, med ansiktet mot armen, innestengt og voldsomt. Og den lille gutten med det krøllete håret som en parykk nedover nakken og med de korte buksene som satt så stramt oppe omkring de nakne knærne, gråt behersket, men slik at kjøkkendøra dirret i låsen. – Såså, Oluf! – Vikke se deg! Ojuf vi’ gråte ajejne. Faren måtte le. Det var det enkleste. Men enda sto han der så maktesløs, følte seg allerede utmanøvrert av denne lille tre år gamle personligheten. Og han kjente en følelse av angst, ante – å nei! Han måtte le. Da ringte det på den fordømte entrédøra igjen. Var hele livet hans en farse? Skulle han slites mellom de to evig kimende klokkene? Telefonen og entrédøra? En fredløs i sin egen leilighet. Hva var et hjem? Et venteværelse. En telefonsentral. En forgård til helvete. 14
Det var vel en tigger nå igjen. Han gikk ut til entrédøra. Utenfor de matte rutene sto det to skygger, men så tett inntil døra at de var svarte i midten og bare grå og tåkete i omrissene. Han åpnet. – God dag, Ole! Jastrau knep øynene overrasket igjen fordi det var lysere ute på trappeavsatsen enn inne i gangen. Men han kjente ikke de to figurene. – God dag! sa han nølende. Den forreste, som hadde hilst, hadde en flekket sixpence på hodet. Ansiktet hans var skjult bak et par store, mørke solbriller. Og en elegant, lys sommerfrakk med raglanermer skapte fullstendig forvirring i inntrykket. Munnen var stram, som om den var suget inn. Men plutselig løsnet leppene, munnen ble større. Fyren hadde åpenbart spilt komedie. – Kjenner du meg ikke igjen, da? spurte han med en dyp og innsmigrende stemme, meget mørk og vakker i klangen. Jastrau kastet et flyktig blikk på den andre skikkelsen. Han var lang og lut. En sixpence som hadde mistet fasongen ved stadig å bli trukket ned i pannen, røpet kraniets skrånende, spisse form. Han hadde ingen frakk, skjønt det ennå var kaldt i været. Og han hadde hendene i lomma og krummet ryggen som en nyhavnslassis. Nei, ham hadde Jastrau iallfall aldri sett før. Han kunne ikke danne seg noe inntrykk av ham. Han merket bare et emaljeaktig blikk hvile på seg. – Jo, jeg gjør vel det. Hva vil du? sa Jastrau usikkert til figuren med de svarte brillene. Figuren trakk atter leppene sammen og forandret ansiktsuttrykk som om han skiftet maske. Så lo han, og med en høytidelig, skuespilleraktig armbevegelse tok han av seg solbrillene. Et par mørke sigøynerøyne kom til syne. Idet han lo, gled leppene tilbake til sitt naturlige leie igjen. – Nå, er det deg, Sanders? sa Jastrau formelt. Det var ikke spor av hjertelighet i tonen. For hva skulle denne kommunistfyren her? – Jeg visste jo at du ikke ville bli glad for å se meg. Men det 15
spiller ingen rolle. Det er vi som besøker deg, og det må du bare finne deg i, sa Sanders med påtatt freidig kynisme, men den melodiske stemmen gjorde ordene bare behagelige og inntrengende. – Det var det jeg sa, tilføyde han henvendt til den andre, og den andre trakk skuldrene enda høyere opp og utstøtte et fnys som om han godtet seg. – Jeg trodde du satt vel forvart i kasjotten, svarte Jastrau, og for å være på høyde med kynismen til Sanders, fortsatte han: – slik at man kunne få fred for deg en stund. Men nå blir jeg vel nødt til å be dere inn. – Det var ingen kamerat som snakket der, men vi tar imot innbydelsen din. Takk! Det var jo derfor vi kom. Men du skal ikke la deg forstyrre av oss. Du har sikkert mye å gjøre, sa han innsmigrende. – Du må vel henge i på borgerlig fasong! En svak ironi i tonen, og så fortsatte han med virkelig deltagende, medlidende stemme: – Du blir selvfølgelig underbetalt også der borte i løgnorganet ditt? Jastrau følte seg kringsatt av alle toneartene til Sanders, alle skikkelsene hans. Snart gjorde han seg stor og nedlatende, snart skrumpet han sammen og var underdanig, nesten uten overgang. – La oss ikke snakke om det, men kom innenfor, svarte Jastrau. – Men det er visst skikken i småborgerlige hjem – så vidt jeg vet da – å presentere. Det har jeg latt meg fortelle. Og dette er altså Stefan Steffensen, den eneste dikter vi har hatt i Norden siden Sigbjørn Obstfelder, og dette er Ole Jastrau som du vel vet, Stefan – den kompromitterte, anmelder i løgnorganet der borte, overløperen, forræderen. Ja, unnskyld meg, Ole, sånn skal man visst ikke oppføre seg som gjest … Men Jastrau var allerede i ferd med å bukke dypt og ironisk. Han hadde øynene halvt lukket, fordi det ga ham en fornemmelse av at han omga seg med tåke. Og så slo han innbydende ut med hånden. Sanders fulgte innbydelsen og gikk inn i dagligstua med en høflig gestus og et smil som om han ventet å treffe husets frue. 16
Like etter kom Stefan Steffensen med lange karavaneskritt uten hensyn til proporsjonene innendørs. Men mens Sanders var borte ved den åpne fløydøra inn til spisestua for å speide etter leilighetens kvinnelige ånd – det lå et varmt smil på leppene hans – slo Steffensen irritert ut med den ene foten så en lang skolisse sto ut i en bue, plantet skoen hensynsløst på setet til en av rokokkostolene som på en trebukk og ga seg til å knytte skolisse så grundig at den gamle stolen ynket seg. Jastrau skottet nervøst bort på ham og hadde mest lyst til å bli rasende. Stefan Steffensen! Så det var ham. Dikteren i ungkommunistenes lille organ Hammeren. Det var noe ovalt og barnslig over ansiktet. Men leppene var stive og framstående som av en uforklarlig vrede. – Du er en gris å ha med i pene hjem, lød stemmen til Bernhard Sanders. Alt lå i tåke i Jastrau. For hva var dette? Hva var det? Var de kommet for å håne ham, akkurat som de for fjorten dager siden hadde forsøkt å klistre plakater med skjellsord på de store vindusrutene til Dagbladet? Inn i borgerligheten for å skape panikk, var det det? Nei, han var ikke i stand til å se det klart ennå, så nervøs var han, og han sto forlegen og overrumplet i sin egen stue. I mellomtiden var Steffensen i ferd med å gjøre seg det så behagelig som det var mulig for ham. Med en sikker bevegelse kastet han sixpencen så den landet på den ene av rokokkostolene og satte seg deretter voldsomt på den andre og slengte det ene beinet over kneet uten å la seg affisere av at skoene nettopp hadde skitnet til stoltrekket. Håret hans hang uflidd ned i pannen. Men pannen var så høy at det gjorde et ubehagelig inntrykk når man så den i hele dens gulbleke lengde mellom hårtjafsene. Det var noe umenneskelig over den. Da ble det røre og lettelse. Det var Oluf som med ett sto i fløydøra med magen struttende fram og det gule håret strålende om hodet som en glorie. Et lite innlatende smil spilte et sted under den lange overleppa så den krøllet seg. – Hei, menner! skrålte han. To store, skjelvende tårer skinte urolig i øynene hans mens han freidig gikk bort til Sanders som 17
bukket dypt, helt ned til den forgråtte lille herren som bar sine siste tårer med ubekymret verdighet, mer vert enn faren sin. Så snøftet han dypt, som om lungene endelig hadde falt til ro, og smilet åpnet seg til et andpustent ho. Var det for å more gutten at Bernhard Sanders satte seg på divanen og åpnet den elegante raglanfrakken sin? En lang, russisk bluse og et belte kom til syne. Og ved synet av beltespennen ble det tent en nysgjerrig glans i øynene til gutten. Blusen var ikke helt ren, på samme måte som kinnene til Sanders ikke var fri for mørke skjeggstubber, noe som var påfallende hos et menneske som var så opptatt av sitt ytre som han. – Hvordan er det du ser ut, Sanders? spurte Jastrau lett irritert. – Jo, raglan og solbriller. – Nei, det er russerdrakten under jeg sikter til. Sanders sendte ham et hånlig blikk. – Det er da ikke noe rart med den. Den er særdeles praktisk og naturlig. Om ti år kommer alle til å gå med den. Du også. Men raglanfrakken, den er min forkledning. – Ja, paradokser har vi nok av. – Nei, nei, Ole, svarte Sanders bitende. Jeg har den og solbrillene på for at politiet ikke skal kjenne meg igjen. Jeg har en måned til gode etter den siste gateuordenen – eller rettere sagt de siste gateuordnene. – Er det dem med salget av Hammeren på gata? Sanders nikket. – Har du lest Hammeren? – Nei. – Det burde du gjøre. Det er jo hos oss det foregår. Jastrau smilte kryptisk til bemerkningene hans, men Sanders fortsatte: – Jeg har en måned å sone, for vi betaler av prinsipp ikke bøter, og nå vet vi temmelig sikkert – vi har våre forbindelser – at vi øyeblikkelig vil få amnesti dersom sosialdemokratene vinner valget. Det er så godt som et løfte. Sanders snakket med politisk tonefall. Og Jastrau ante, han ante hvor Sanders ville. Det var derfor de var kommet. Men plutselig ble de avbrutt av at Oluf endelig ga etter for nys18
gjerrigheten som var tent i øynene hans. Han ville inn og stå mellom knærne til Sanders. Det var noe med beltespennen. – Det er en kjekk gutt, sa Sanders hjertelig. – Ja, vi kommer godt ut av det med hverandre, smilte Jastrau. – Men hvor er din kone? Sanders dreide hodet som om han atter ville speide inn i spisestua. – Hun skulle være her snart nå, svarte Jastrau kaldt. Det var noe intimt i tonefallet til den andre som støtte ham. Diskusjonsmøter. Lange samtaler i frokostkjelleren på Universitetet. Dus. Fem år siden. Var det å kjenne hverandre? – Men jeg tror jeg vil kaste frakken. Det er så varmt her, bemerket Sanders. Jastrau smilte trett. – Ja, det er nok det beste, svarte han. Dere blir vel her til valget er overstått i morgen. Det ville jo være ergerlig å bli tatt av politiet i kveld. Sanders hadde reist seg og var i ferd med å ta av seg frakken. – Det er godt å treffe forståelsesfulle mennesker en gang imellom, ikke sant, Stefan? – Jo, svarte Stefan som om han plutselig hadde våknet. Stolen knaket under ham. – Drittstol, knurret han. Og Sanders smilte megetsigende til Jastrau og ristet på hodet som om Steffensen var umulig. Men øynene hans gnistret av skadefryd. – Ja, jeg tror nok jeg har forstått hensikten med besøket, sa Jastrau ironisk. Og det vil altså si at dere blir her i natt. – Han er virkelig begavet, sa Sanders til Steffensen. – Har vært, brummet Steffensen, og så kremtet han hesheten ut av strupen og begynte å sitere med et fanatisk og ungdommelig begeistret tonefall som hadde en egen ru skjønnhet over seg:
19
Moder, madonna og krigskamerat, elskede kvinne og lyse soldat, revolusjonens mor. Han sang det rått ut i lufta uten å se på Jastrau som krøp sammen ved å høre «Arbeidersken», et av sine ungdomsdikt, sitert. Sanders smilte ondskapsfullt. Så trakk Jastrau syrlig på leppene. – Å, det! sa han. – Ja, det er din egen ungdom som sparker bakut, og den sparker hardt, sa Sanders. Men vi har ikke den ringeste medlidenhet med deg, det vil jeg bare si deg. «Arbeidersken» er et godt dikt, det har bare den feilen at det er du som har skrevet det. – Det gleder meg at du tross alt anerkjenner noe av meg, svarte Jastrau. Men Oluf hadde spankulert over gulvet bort til Steffensen og stirret interessert på ham. – Syng mer, sa han skingrende. Å, syng mer. Sanders brast i latter. Steffensen derimot så på gutten med et fremmed blikk og flyttet de store føttene sine som om han var redd for å røre ham, og med en instinktsmessig forståelse snudde gutten ryggen til ham og gikk bort til Sanders igjen. Beltespennen, den blinket så fint. Steffensen flyttet urolig på seg, og stolen knaket igjen. – Men dere blir altså her, begynte Jastrau. Gud vet hva Johanne vil si til det. Stolen knaket fremdeles. Det var som om Steffensen ikke kunne falle til ro i den. – Å, det er alltid romantikk i kvinner, svarte Sanders overlegent. Sånne små borgerlige kvinner blir kilne over hele kroppen – han smakte på ordene – når de uten fare kan omgås straffanger. Det gir kvinnetekke å være revolusjonær. Til å begynne med blir hun naturligvis forarget, men så – å, det vet du jo, Ole. Seksualpsykologisk. Og dertil er vi jo helt ufarlige, Stefan og jeg, nesten stuerene. – Men så vil jeg søren meg også sitte i en annen stol, vrins20
ket Steffensen. Kom hit, Bernhard! Du har en rompe som passer bedre til sånne stoler enn min. – Hva skal du da med stoler i den stilen? spurte Sanders og gjorde noen rokokkoaktige dansetrinn idet han byttet plass med Steffensen. Oluf travet trøstig i hælene på Sanders. – Å, de minnet meg om stolene på dukketeatret mitt. Jastrau smilte forlegent. – Du vet, kongeslottet i Fyrtøyet og KlossHans. Jeg tror det var derfor jeg kjøpte dem. Så du forstår … Det hørtes ut som en unnskyldning. Men i øynene til Sanders lynte det. Det kom noe rødt og olmt fram i dem. Rødsprengte sigøynerøyne. – Forstår, hermet han indignert. Ja, og du går i krig fordi du lekte med tinnsoldater. Og du har vel allerede spolert denne sønnen din og gitt ham tinnsoldater, ikke sant? Det er fine so’dater du har, du, hva heter du forresten? sa han henvendt til gutten som sto mellom knærne hans med øynene mot beltespennen. – Ojuf, svarte gutten uten å se opp. Han lot seg ikke distrahere. – Ojuf! Hør her, Oluf! Man skal alltid snakke rent til barn. Hør her, Oluf, det er vel noen fine soldater du har, hva? Oluf så opp på ham uten å svare. Han hadde ingen tinnsoldater, forsto ikke hva den fremmede mannen sa. Og Jastrau smilte ondskapsfullt. Men Sanders lot seg ikke stanse av denne hindringen. Stemmen hans ble bare mørkere og sterkere, skjønn av hellig indignasjon, og med en umotivert stigning i tonefallet, en profetisk vrede, snakket han videre: – For det er ikke noe som er så irrasjonelt som en borgerlig hjerne. For det skal jeg si deg, jeg kunne ta hvert møbel som er her i leiligheten din og avslørt hvor sentimental du i bunn og grunn er – akkurat som alle andre. Og hva er det denne sentimentaliteten skjuler? I beste fall rovdrift og privat initiativ. I verste fall feighet. Nei, det finnes ikke noe annet under forvirringen deres. Og så denne fetisjen, da! Hva har den her å gjøre? – Det er da fint at den er her, brummet Steffensen som hadde tatt den og rullet den mellom hendene som en kittpølse. Han 21
krummet hånden om hodet på den og følte seg fram til dens form. – Ja, men hva skal den her blant rokokkostoler, Kristian den Åttende sofa, Kristian den Niende malerier på veggene … Det hang noen banale bilder på veggen. Jastrau hadde fått dem hjemmefra. – … rasket sammen Gud vet hvorfra. Gave fra tante Bine. Til minne om bestemor. Både det ene og det andre. Funnet i en antikvitetsbutikk. Juks og sentimentalitet. Ikke en gang ærlig fattigdom. Et arbeiderhjem er … I det samme fikk Jastrau øye på gutten sin som hadde trukket seg bort fra den høyrøstede Sanders og nå stod og lente seg til døra og stirret på ham med et hvitt glimt av raseri i øynene. Mer vert enn sin far. Han hadde iallfall vett til å forsvare hjemmet sitt, mens faren … – Dere blir altså her i natt! utbrøt Jastrau brutalt og reiste seg. Sanders tidde overrasket, og Steffensen satte fra seg fetisjen. – Ja, knurret Steffensen. – Akkurat, svarte Sanders melodisk og smilte. – Så er dere med andre ord mine gjester. – Akkurat. – Ja, men da får dere jaggu også ta til takke med tingene som de er. Se og få yttertøyet hengt ut i gangen og la meg få ro til å lese. Jeg skal anmelde bøker. Jeg har mitt arbeid å passe. – Vi skal nok sørge for å være stille, svarte Sanders diplomatisk og reiste seg for å henge yttertøyet ut i entreen. – Men du forstår da vel spøk, Ole? Jastrau svarte ikke. – Selvfølgelig mener jeg det jeg sier, fortsatte Sanders da han kom inn. Men noe av det er jo også fleip, skjønner du, og jeg sier jo heller ikke min mening til alle og enhver. – Så det var altså komplimenter, svarte Jastrau ironisk. Og i det samme lo Steffensen. En grov og uekte latter. Alltid hån, alltid ironi fra de to unge. Jastrau følte seg latterliggjort som en eldre, forsvarsløs mann. De var for sterke for ham, de to. Hele rommet var liksom overfylt av mennesker, så pågående var de. Hvordan skulle han få ro? Han burde iallfall 22
få lest én bok i dag! Den skulle anmeldes! Og så var det alle de andre bøkene? – Å, vent litt, sa han nervøst til de to andre. Sånn var det alltid! Han ble alltid så svak etter sine korte raserianfall. Da ringte telefonen. – Ta den en av dere og si at jeg nettopp er gått ut. Det er jo bokstavelig talt sant, fortsatte han med et trett smil, for nå går jeg ut på kjøkkenet etter noe portvin. – Ingen dum mann, sa Steffensen og strakte seg svært så tjenestevillig etter telefonrøret. Jastrau gikk ut på kjøkkenet og la seg på kne ved spiskammerset. Flaskene sto aller nederst. Inne fra stua hørte han stemmen til Steffensen. Det var feil nummer. Og endelig fant han flasken han lette etter. En flaske mørk Burmester. Der sto den med svart etikett og gult segl nede i hjørnet. Bare synet av etiketten gjorde ham glad. Og han satte flasken varsomt fra seg på kjøkkenbordet. – Mæj bære! Det var det krøllete hodet til Oluf som dukket opp i høyde med jakkelomma. Han ville gjøre nytte for seg. – Nei, dette er ikke noe for små gutter. Den går i stykker. Så fant han fram tre grønne glass, holdt dem opp mot lyset og dreide på dem for å se om de var rene, og så gikk han inn til de andre. Oluf trasket i hælene på ham. Men allerede nå mens han holdt flasken inntil seg, følte han en blank og skinnende ro i sjelen. Det var som om han plutselig ble hjemme, han som var en fremmed overalt, blant sine egne møbler, overfor sin egen gutt, overfor … overfor det han selv skrev. Men nå ble alt klarere rundt ham. Det ble renere. Møblene fikk fastere konturer. Gjestene ble avklaret, mer plastiske, mer objektive. De ble mennesker utenfor ham selv. Han kunne omgås dem. Mens de før hadde vært deler av hans eget jeg, onde ånder i hans eget indre, hallusinasjoner han ikke kunne frigjøre seg fra. Forfølgere. Men vert ble han ikke nå heller. Den verdigheten hadde han ikke anlegg for. Han var snarere kameraten som hadde vært så heldig å gjøre et kupp, og smilet hans var på samme tid durkdrevent og seiersbevisst da han satte flasken og de tre grønne 23
glassene på den svarte bordplata og flyttet telefonen over til vinduskarmen. – Nei takk, jeg drikker ikke, protesterte Sanders. Men han rykket stolen nærmere for selskaps skyld. – Drikker ikke De heller? spurte Jastrau irritert. – Joh! sa Steffensen og smattet med leppene. Øynene hans fikk et flytende, sterkt skinnende skjær over seg. – Jeg drikker, tilføyde han med ettertrykk på ordet drikker som om han la noe fordømmende i det. – Å, Sanders, ta nå et glass iallfall. Jastrau var virkelig lei seg. – Det er en god portvin. – Ja, men når jeg faktisk ikke drikker. Det er sannelig ikke fordi jeg ikke liker det. Men når man nå en gang ser sosialt på verden som jeg gjør, så … – Du har da aldri vært noe fyllesvin, innvendte Jastrau. Men da rettet Sanders seg opp og ble bitende i sin hån: – Ja, der har vi det gamle individualistsludderet igjen, som om man bare skulle slutte å drikke fordi man selv holder på å gå i hundene. Men jeg er kommunist, ser du, jeg er ansvarlig overfor samfunnet, det nye samfunnet, og … – Amen! messet Steffensen som egenrådig hadde tatt flasken og skjenket i glassene, alle tre. Og uten å vente på Jastrau, førte han glasset til munnen og tømte det i ett drag, uten å nyte vinen, uten å smake. Jastrau så et sekund forbauset bort på ham og løftet så glasset forsiktig til leppene. – Skål! Og så nikket han og måtte smile da Steffensen usjenert tok det tredje som var bestemt for Sanders og tømte det også på et øyeblikk. Det er noe stivt, nesten rått over det ansiktet, tenkte Jastrau og drakk. Han lot vinen langsomt fylle munnen og lot den langsomt gli over tungen og ned i halsen så den skulle avleire et lag av velsmak. Men han følte seg skuffet fordi ingen av de andre drakk i samme tempo som ham. – Men han derre kommunist Steffensen, han drikker jo? bemerket Jastrau spørrende og førte hånden med glasset i retning av ham, ironisk og verdig. Nå var han et øyeblikk den fullendte vert. 24
– Han, lo Sanders hånlig, han er da heller ikke kommunist. Han er en marodør. I det samme ble det stukket en nøkkel i entrédøra. Det var Johanne som kom hjem.
2 – Mor! ropte Oluf og sprang mot døra. Sanders hadde allerede reist seg. Stående med hånden på stolryggen så han fantastisk og oppsiktsvekkende ut. Den gulaktige russerblusen med det blanke beltet framhevet den magre, asketiske skikkelsen. Han var russisk kommunist for alle pengene. Steffensen derimot ble sittende og stirret sjenert ned i et av de tomme glassene. Da sto fru Johanne i døra. Forbauset og myndig. Hun var stor og fyldig og gikk med vakker selvfølgelighet i et par langskaftete støvler. En semsket jakke og en jaktveske med cowboyfrynser hang på skuldrene av en kropp som ennå ikke var blitt formløs. – Du har gjester, ser jeg, sa hun hardt, og de blå øynene lynte et kort sekund. Men så ble det skarpe glimtet mildt som det sømmet seg, og et smil på de sanselige leppene la en lysende tåke over ansiktet, en tåke som gikk i ett med glansen fra det blonde håret. Stor og gylden som hun var. – Det er alltid hyggelig å ha fremmede på besøk, tilføyde hun, la fra seg en pakke på en stol og sukket anstrengt. – Men jeg må nok se å få av meg yttertøyet i en fart, fortsatte hun og trakk i de lange hanskene samtidig som hun lukket øynene og pustet – som for å blåse av seg en atmosfære av travelhet. Jastrau kunne se på øynene til Sanders at hun hadde brakt lys inn i stua. – Men jeg ser at du har sørget godt for gjestene dine, Ole. Og ellers har Oluf vært snill? Hvordan går det med ovnen? Ja, en husmor har mye å tenke på! Det siste sa hun til Sanders som galant hadde trådt til for å hjelpe henne av med skinnjakken. Steffensen hadde også reist 25
seg, men med besvær som om beina ikke riktig var i stand til å bære ham, og fru Johanne stivnet da hun fikk øye på ham. Den lette, gyldne tåken forsvant og avslørte de egentlig ganske harde trekkene hennes. – Jo, jeg har husket ovnen, svarte Jastrau fraværende. Men nå var det noe som manglet igjen. Hva da? Jo, han måtte presentere. Og så tømte han glasset sitt og tok seg sammen. – Dette er min kone, og dette er – mine venner, Bernhard Sanders og Steffensen. Fra gamle dager. Fra frokostkjelleren på Universitetet, som du vet. – Bernhard Sanders, gjentok Sanders og bukket. Fru Johanne rakte ham verdig hånden, og Jastrau så med et stikk av smerte hvor naturlig denne verdigheten var for henne. Overfor Steffensen som mumlet ett eller annet mellom tennene, var hun reservert. – Min manns venner er alltid velkomne i vårt hus. Men så mange venner han har! Jeg synes stadig det dukker opp nye. – Ja, det gjør det også, sa Jastrau åndsfraværende. Han tenkte på hvordan han skulle sette henne inn i situasjonen. Da ringte telefonen. – Er det mange som har ringt? spurte Johanne. Hun hadde satt seg og var i ferd med å sparke av seg de lange støvlene. Da de vakre, kraftige leggene hennes kom til syne i lyse strømper, virket de kjødelig nakne. – Det har vært et helvete, svarte Ole Jastrau, og så sa han i telefonluren: – Ja, det er meg. – Næhei! – Nei, den er ikke ombrukket. – Jo, det kan jeg vel. – Uff ja, det står mer enn nok i sats, både bourgeois og petit, men – jo, klisjeer også, jo, det er stoff nok, men – men – det er denne anmeldelsen av boka til Stefani, og den ville jeg gjerne hatt med på litteratursiden, men – kunne den ikke komme på i selve avisen? – Stefani maser stadig på den. – Jeg har ham rennende på redaksjonen hver bidige dag – eller så er han i telefonen. – Ha! – Umulig! – Ja, han er jamen om seg. – Han ville helst skrive anmeldelsen selv. – Nei, men altså hvis … – Ja! – Javel! – Javel! – Må du over i avisen i kveld? spurte Johanne ivrig. – Ja, det er jeg pokka nødt til, svarte Jastrau. Men da han i det samme så på Sanders, fanget han det siste 26
glimt av et ondskapsfullt smil før det forsvant. Hva var det som hadde hendt? Og bak hans rygg? Han så bare skyggen av det idet det gled bort. Og Steffensen? Steffensen hadde et fjernt blikk som om han lyttet. Men etter hva? Telefonsamtalen? – Ja, jeg er dessverre pokka nødt til å gå, gjentok han tankefullt. Her var det en utvei. Redaksjonssekretæren hadde ikke egentlig forlangt det, men … men han kunne ikke la sin kone sitte her med to viltfremmede mennesker. Å, fred, fred! Bare komme seg vekk, ut på gata, bli avkjølt. Man lytter da ikke til andres telefonsamtaler. Gjør man vel? – Jeg forstår ikke hva det skal være til med dette maset, utbrøt Johanne irritert. Man vet snart aldri når man har deg hjemme, og du er jo ikke journalist heller. – Nei, dessverre, sukket Jastrau. – Det er nå en gang slik, frue, bemerket Sanders trøstende. Journalist og hjemmemenneske på samme tid, det er et ideal – nesten uoppnåelig. Ordene fløt så behendig. – Hør her, Johanne, vi har vel mat nok i huset så det kan bli til oss alle fem? spurte Jastrau liksom i forbifarten. Han måtte jo nærme seg det farlige emnet, liste seg inn på det. Sanders så lurende på ham. Et utfordrende glimt i de svarte sigøynerøynene irriterte ham. – Ja, hvis vennene dine tar til takke med det vi har. Jeg tenkte vi skulle ha makaroni og noe mørbrad. Jeg kan jo springe ut etter litt mer. Med tomatpuré til. Hva mener De herr … herr, herr Sanders. Plutselig stanset hun overrasket av navnet og ble strengere, ble hvitere i ansiktet. Et øyeblikk fikk hun ikke til å snakke. Men så brøt ordene gjennom, underlig upersonlige ord, og hun sto og stirret rett ut i lufta med de bleke blå øynene sine som om hun framsa en barneregle: – Ja, vi har øl, vi har kaffe, vi har sukker og fløte – jo, det skal nok gå, men det blir jo ikke overdådig. – Ikke overdådig, frue? bemerket Sanders. Stemmen hans ble syngende, halvt forarget, halvt triumferende. – Som om ikke det er det rene fråtseri. Og det er da heller ikke så viktig med maten. – Nei, det er ikke så ille å sulte, brummet Steffensen saklig. Det må bare ikke vare for lenge. 27
– De kan være sikker på at de fattige ikke mener det samme, svarte Johanne skarpt og nikket belærende. – Oluf, la støvlene mine være i fred! – Jeg er også fattig, kom det rasende fra Steffensen. Men i det samme bøyde han seg med et rykk framover. Han ville ikke forløpe seg. Han stirret ned i vinglassene med et tåpelig blikk. Grønt glass! Grønt glass! I grønne glass ser portvin ut som medisin. – Men, Johanne, tror du vi har sengeklær? innskjøt Jastrau. – Nei, nei … Det var Sanders. – Gjør Dem endelig ikke så mye bry. Jeg kan sove på en stol om så skal være. Og Steffensen på divanen. Det er i alle tilfelle bedre enn på en benk på Søndre Boulevard. – Eller den på rundkjøringa ved Frederiksberg, hva? gliste Steffensen og satte et glass til munnen og tømte det. De blå øynene til Johanne flyttet seg rådvilt fra den ene til den andre og stanset endelig mistenksomt ved mannen. Og plutselig fikk hun utløsning. Oluf dro av sted med en av de lange støvlene, og hun bøyde seg brått ned: – Oluf, hvor ofte skal jeg si deg det. Du skal la de støvlene være i fred! En smekk over fingrene. – Men, frue, De må ikke tro at vi er hjemløse, sa Sanders belevent. Johanne hørte ikke på ham. Jastrau visste at hun var rask til å fatte antipati. Men hvorfor denne plutselige uviljen mot Sanders? Den var kommet så overraskende, som et lyn. – Hva er vi da? gliste Steffensen. – Ja, du, du er det. Men jeg har da min bopel der borte. Han gjorde et kast med hodet i retning Vesterbrogade. – Du tør bare ikke være der. Du er bikkjeredd for purken, svarte Steffensen. Johanne rykket til. – Hør her, Ole, utbrøt hun. Jeg tror jeg blir aldeles tummelumsk. Hva skal dette bety? Og politiet? Og sove her i natt? Ja, men vi har jo ikke plass til det, det vet du godt. Vi kan ikke ha overnattingsgjester. – Politiet? Det er bare bagateller. Og de kan godt overnatte her. Det kan de godt. Det kan de godt. Jastrau trampet i gulvet og følte seg latterlig. – Vi kan godt ha dem. Det kan vi. Det 28
kan vi. For det skal vi. Jeg skal iallfall det. Det skylder jeg meg selv. Han forsøkte å være rasende. – Ja, men så sier vi det da, svarte Johanne fornærmet, og så plutselig at det føltes som et hull i lufta, forsvant hun ut på kjøkkenet. – Nei, dette kan jeg ikke like, svarte Sanders, urolig og raskt. Vi vil da ikke trenge oss på. Hvis det ikke hadde vært for deg, Ole, som jeg kjenner så godt, så ville jeg aldri ha våget … Steffensen så ut som han moret seg lydløst. – Å, ditt dyr, hveste Sanders irritert til ham. Men Jastrau hadde i det samme hørt tallerknene skramle ute fra kjøkkenet. Det klirret som irritasjon. Det smalt i en skapdør. – Å, vent et øyeblikk, unnskyldte Jastrau seg nervøst og gikk ut til henne. – Hør her, Johanne! Hun vendte ryggen til som om hun var ivrig opptatt med beregninger, og hun svarte ikke. – Hør her, Johanne! Han forsøkte å være rolig og inntrengende. Hun puttet lillefingeren på venstre hånd i munnen og tygget på den, for hun tenkte intenst. Så snudde hun ansiktet mot ham. Det var nakent og blekt, altfor nakent, overrumplende. – Og du skal bort på redaksjonen, og så blir jeg alene med dem her, slapp det plutselig ut av henne. – Hysj, hysj, de kan høre deg! – Ja, det gir jeg en god dag i. Det er noen fine venner du har. Og hun snudde seg med et rykk, gikk bort til kjøkkenbordet, tok aldeles meningsløst et glass, sto en stund med det i hånden og satte det så fra seg med et hissig smell: – Nei, det vil jeg ikke! På ryggen hennes og den nakne nakken kunne Jastrau se hvor opphisset hun var. – Nei, det vil jeg ikke. Og fast besluttet snudde hun seg, støttet seg mot kjøkkenbordet for å stive opp om sin myndighet. – Hører du det! Jeg vil ikke! Jeg drar hjem til mine foreldre i kveld. Jeg tar med meg Oluf. 29
Og nå slo stemmen over i en klynkende anklage. – Jo, det gjør jeg. Og det er din skyld. Det er du som jager meg – ut av mitt hjem. Det er snart ikke til å være her heller. – Ja, men Johanne, innvendte Jastrau. Johanne ristet på hodet og glattet håret for å berolige seg selv. – Nei, ikke noe jamen, nå lager jeg mat, og så sier jeg at jeg dessverre må gå. Men … Stemmen hennes ble hard. – Men det er for galt at man ikke kan være i fred i sitt eget hjem en gang, og så skal de attpå til være her i natt. Hvorfor det, om jeg må spørre? Politiet vil vel ha tak i dem for de sjofle artiklene deres. Tror du ikke jeg kjenner denne Sanders. Du tror vel ikke jeg leser noe, men jeg kjenner godt til det de skriver i dette – dette smussbladet. – De er jo ikke sedelighetsforbrytere heller, innskjøt Jastrau. De … – Så, ikke det? Når de skriver sånn som de gjør, er de ikke et hår bedre. Det mener iallfall jeg. Og at … du i det hele tatt ville slippe dem inn … Jastrau hevet trett øyenbrynene. – Sånn har jeg også skrevet … en gang. – Nei, det har du ikke, og det var forresten noe helt annet. – Det kan jeg ikke være enig i, svarte han, og dessuten er de jo folk som slåss for en idé. – Idé! Ja, usedelighet! Det er virkelig en fin idé! Kvinnene skal være statseiendom, ikke sant? Og det synes du er helt i orden … det … – Så, så! – Er ikke det usedelighet, kanskje? – Nå-å! – Ja, men så mye vet jeg at far aldri ville ha tålt sånne mennesker i sitt hus, og ikke Adolf heller. – Din kjære bror Adolf, poff! Men Johanne, du må jo forstå at jeg ikke har noe valg. En kunstner som låser døra for sine venn … sine gamle bekjente fordi politiet er etter dem. Ser du da ikke at hvis noe er latterlig, så er det det. Ja, om de så var rovmordere … – Jaså? 30
– Ja, hva raker politiet meg? Og her dreier det seg bare om å avsone bøter fordi de turte å skrive det som ingen andre turte. Ja, jeg er ikke enig med dem – ikke helt iallfall. Men jeg kan da for pokker ikke stenge døra for dem – være forarget – være borgerlig – jeg kan ikke. Og så er det jo bare for én natt, for hvis sosialdemokratene vinner i morgen – og det gjør de – så får de amnesti. – Ja, det er det samme for meg. Men det er nå en fin bule du har gjort hjemmet ditt til. Men når min familie kommer på visitt, er du alltid sur. Ja, sånn er du. Ja. Men nå får jeg vel komme meg ut etter denne mørbraden. – Du blir altså hos dine foreldre i natt? – Ja. Ole Jastrau bet nervøst i pipemunnstykket og gikk inn til gjestene sine. Men inne i dagligstua var det trivsel. Sanders satt makelig tilbakelenet og leste i en tynn bok som han hadde brettet om i ryggen, og Steffensen banket pipa si mot hælen så asken drysset på gulvteppet. – Pussig at du har de diktene av Sigbjørn Obstfelder, sa Sanders og la boka ombøyd i fanget. Jeg visste ikke at du hadde sans for ham. Brekke ryggen på en bok! Svarte fingeravtrykk på hvite ark! Nei, Jastrau ville ikke svare. Rasende satte han seg på en stol ved vinduet, langt borte fra denne kameratslige koseligheten. Steffensen hadde i mellomtiden fått fyr på en ny pipe og var nå i gang med å skrive. Han skrev på en bunke smørbrødlister som han hadde stjålet på en kafé. – Som du ser finner vi oss til rette, sa Sanders uten ironi, så du kan godt arbeide videre med anmeldelsene dine. Vi skal ikke forstyrre deg. – Takk, svarte Jastrau. – Hva? Er du ironisk, Ole? Jastrau svarte ikke. Men merkelig slavisk gikk han bort til bunken av anmeldereksemplarer og tok H. C. Stefanis Hvorfor har du forlatt meg? Det var det ydmyke ved ham. Så ble det stille i stua. Fra Vesterbrogade som lå et kvartal borte, kunne man høre en sløret larm av trafikk, og inne på 31
Hovedbane-gården pep lokomotivene. Pipa til Steffensen surklet. Det var den høyeste lyden i stua. Og den eneste. Johanne hadde tatt med seg Oluf ut for å kjøpe mørbrad. Men det var likevel noe lunt ved denne atmosfæren. Det var likevel noe godt ved at noen kamerater fant seg til rette i leiligheten hans som om de var hjemme. Og det var så uborgerlig, så grenseløst, at politiet nettopp var ute etter disse to. Tro om det ikke hadde noe med åpenhet og uendelighet å gjøre? Noen mennesker kunne jo være så uendelige. Uendelig! Men var det lunhet? Det var snarere et kaldt, elektrisk lys. I et sånt lys kunne man stå en vinterkveld og plutselig begynne å fryse. Og da la han merke til at emaljeblikket til Steffensen hvilte på ham. I et sånt lykteskinn en vinterkveld. Mange mennesker. Det blåaktige, tåkete lyset fra gatelyktene. Asfalten. Så flyttet Steffensen blikket igjen og stirret ned på papiret sitt. Men Sanders rørte seg ikke, unntatt når han bladde om til en ny side i diktsamlingen til Obstfelder, eller når han tente en ny sigarett med gloen til en gammel. Jo, det var koselig. Jastrau ville iallfall at det skulle være koselig. Disse to hadde jo oppsøkt ham da de var i knipe. Det var ungdommen som kom til ham, dikteren og kritikeren. De hånte ham, javel. Men var ikke det bare for å hevde seg? De slo seg fort til ro, følte seg straks som hjemme. Han hadde altså det rette sinnelaget, dette grenseløse sinnelaget som ungdommen elsker. Ungdommen? Han var fireogtredveår. Ikke ung. Ikke ung. Var det allerede blitt hans tur til å bøye hodet andektig og lytte? Så ble det stukket en nøkkel i entrédøra, og han hørte Oluf ståke og støvlene til Johanne traske nedover gangen. Der var de igjen. Sanders rettet seg opp og lyttet med et selvtilfreds smil. Steffensen virret bare på hodet som om han ble forstyrret, og skrev videre. Men Johanne kom ikke inn. Fra gangen gikk hun gjennom soveværelset og ut på kjøkkenet og tok gutten med seg. Hun skjente på ham. 32
– Så, nå skal det straks bli mat, sa Jastrau. – Å, det er virkelig altfor meget, bemerket Sanders. Det hørtes en rask, dump lyd ute fra kjøkkenet. Gassen ble tent. – Nei, kjære, det er så sjelden vi ses, svarte Jastrau. – Ha! Sanders lo høyt. Atter hån! Jastrau måtte reise seg. Denne sjargongen var ikke til å holde ut. Og nervøst begynte han å trave fram og tilbake i værelset. Han sa ingen ting. Latterlig å ta seg nær av denne tonen deres. Sanders leste uanfektet videre. Steffensen skrev. De følte seg som hjemme. Men han – han … Han strøk seg fortvilet gjennom håret, lot som han tenkte og travet fram og tilbake, fram og tilbake. Endelig kom Johanne brusende, husmor nå, bare husmor, men sånn sett perfekt, myndig og vakker, helt i sin egen virkelighet. – Nå må dere sette dere. Maten er ferdig. Hun var som en makt Jastrau ikke kunne sette seg opp mot. Hun blir nok like tykk som sin mor, tenkte han. – Værsågod og sett dere til bords. Håper maten vil smake, for vi hadde jo ærlig talt ikke ventet gjester i dag. Så riktig hun sa det! Så levende og strålende hun var i denne banale spisestua med møbler i imitert lys eik som hun hadde fått hjemmefra! I det dempete ettermiddagslyset ble legemet hennes, det bleke ansiktet og det gyldne håret fylt med et lysende, sjelelig stoff av samme glans som en aprilkveld. Hun burde kunne bli lykkelig en gang. Og Jastrau sto åndsfraværende i fløydøra. Han sperret veien for gjestene. Alltid sto den store kroppen hans og var til bry. Han var en kropp for mye. Sanders og Steffensen kom inn. Sanders med et analyserende blikk. Synet av en grammofon ved siden av buffeten framkalte likevel et anerkjennende smil. Og så satte de seg til bords. Jastrau ved bordenden. Steffensen med ryggen mot vinduet, og Sanders overfor fru Johanne og gutten. Sanders flyttet straks pilsflasken bort fra tallerkenen sin med en forsiktig bevegelse. – Jeg drikker ikke, sa han med et forlegent smil. Og så begynte de å spise. 33
Til å begynne med var det en trykket taushet som også påvirket gutten. Han snudde urolig på det lyskrøllete hodet sitt og hadde hele tiden lyst til å si noe. Men han hadde en følelse av at det i dag nesten ikke var til å unngå å være uskikkelig, og han tidde. Munnen var i stum bevegelse. Endelig brøt Sanders tausheten. – Frue, De tror vel ikke vi er forbrytere bare fordi politiet er ute etter oss? Den mørke stemmen drev stillheten vekk foran seg. – Nei, men jeg tror dere er noen ordentlige gategutter, svarte Johanne med et selvbevisst kast med hodet, og så stirret hun stivt på Sanders og nikket. – Ja, min kone tar det mer alvorlig enn vi gjør borte i avisen, innskjøt Jastrau leende. – Sånne guttestreker, fortsatte Johanne indignert. Man kan da ikke klistre opp plakater utenfor Dagbladet med beskyldninger om løgnavis og korrupsjon og jeg vet ikke hva. Det kan man da ikke. – Men når det nå er en løgnavis, som alle de andre også for den saks skyld … – Nei, det var virkelig det eneste riktige å ringe etter politiet. Det var pøbelstreker, var det. Og hva slags løgner er det egentlig det dreier seg om? Hun var aldeles varm i ansiktet. Men Jastrau lente seg smilende tilbake og drakk øl, og ved den andre bordenden så han det mørke omrisset av Steffensen, en blå skikkelse mot det svinnende dagslyset. Han satt foroverbøyd med albuene på bordet og stirret på Johanne. – Å, frue, det er så innviklet å forklare, svarte Sanders og fektet med kniven. Men det dreier seg selvfølgelig om dette fordømte bankkrakket – om hvem som ble straffet og hvem som ikke ble det. Det er politikk, frue, og det har verken De eller Deres mann forstand på. Han smilte ondskapsfullt, et forsøk på å være satanisk. – Min mann er ikke interessert, svarte Johanne raskt. Men plutselig begynte Steffensen å vugge fram og tilbake med den store skyggekroppen sin, og syngende siterte han fra «Arbeidersken»: 34
«Men det vil komme en sterkere dag. Kan du håndtere geværet?» – Å, det sludderet, fnyste Johanne. Steffensen og Sanders lo, og med ett skingret den trillende guttelatteren til Oluf. – Å, mor, dette er gøy. Ho, ho, ho! og han hoppet i stolen av begeistring. – Ti stille, hører du! – De skjønner det, frue, fortsatte Sanders, at da de ansvarlige skulle dømmes … Han løftet kniven. – …da dømte man så få som mulig. I stedet for å skjære over mørbraden her, skar man bare av det aller ytterste, her. Han demonstrerte med kniven på mørbraden. – Bare de som allerede var kompromittert, ble ofret. Og alle, hele landet tidde – alle unntatt oss, unntatt Hammeren. Og han la kniven fra seg og rettet seg opp som om han ventet bifall. – De vil ha revolusjon, forstår du, sa Jastrau muntert ironisk til Johanne. – Ja, det har jeg forstått hele tiden, bet hun ham av. – For ikke sant, når man uskadeliggjør en forbryterbande, er det om å gjøre å få tak i alle, alle helerne, og det kalles å rense ut. Men i dette tilfellet – renset man ut her? Indignasjonen ga Sanders reisning. Han grep fatt i halslinningen på russerblusen som om han ville flenge av seg klærne. – Kapitalismens prinsipper er et brudd – på dansk lov, ropte Sanders. Villskapen gjorde ansiktet hans magert. – Det er det som har vist seg å være sannheten. Og derfor må enten lovene lages om, eller så … eller så … Han slo knyttneven i bordet som for å drepe. – Jaja, men det begynner jo å bli en gammel historie. Jastrau trakk på skuldrene. – Ja, der er det journalisten som snakker, svarte Sanders med en sånn voldsomhet at lille Oluf hevet øyenbrynene av forskrekkelse. Det finnes ikke noe så umoralsk for en journalist som en gammel historie. Sannheten kjeder dere. Idealisten er en 35
kverulant. Men man må være kverulant i dette landet. Er det kanskje ikke sant, frue? Jastrau lo. Men Johanne som hadde stirret med større og større øyne på Sanders – styrke, velklang, agitatorisk skjønnhet, mørk lidenskap – nikket nå som hypnotisert. Så våknet hun overrasket, ristet fortryllelsen av seg – håret bruste – og spurte: – Så det er det dere kjemper for? Hun sa ordet kjemper med en liten, begeistret sang så Jastrau kikket forbauset bort på henne. Han kjente henne ikke igjen. Hva var det for en sang som steg fra hjertet hennes? Den hadde han aldri hørt før. Sanders smilte selvtilfreds og nikket. – Ja, blant annet. Det var den gangen da banken brøt sammen at vi startet Hammeren. Og sånn som vi ble sjikanert. Men søren heller, det var vel ikke annet å vente. Han smilte erfarent og bittert, en skjønn tretthet, og Oluf smilte også, et erfarent og bittert gjenskinn i gutteansiktet. Så åpnet han igjen de våte barneleppene og var klar til å herme etter enda flere av de talende munnbevegelsene til Sanders. Etter å ha nytt sin bitterhet i taushet en stund, fortsatte Sanders i syngende fortellerstil: – Ingen avisselgere ville selge avisen vår. Hvis en av dem brøt ut, ble han boikottet av Bladkompaniet. Ja, det er fabelaktig, ikke sant? Da fikk han ikke lov til å selge Aftenbladet, og det er det han tjener mest på. Altså måtte vi ut på gata og selge Hammeren selv. Og så ble vi arrestert – for gateuorden. Fikk bøter. Betalte dem av prinsipp ikke. Vi tok heller fengsel. Og hvorfor fikk vi disse bøtene? Fordi studenterskyttere og fascistgutter stimlet sammen om oss når vi sto der med Hammeren og hylte og skrek og ville slåss – men de ble selvfølgelig ikke tatt. I det samme rakte Steffensen hånden langsomt ut etter den urørte ølflasken til Sanders og skjenket uten et ord glasset sitt fullt. Det gikk så lydløst og selvfølgelig for seg at Jastrau måtte le. Men Johanne som ikke hadde lagt merke til den stillferdige manøvren, misforsto latteren til sin mann. Hun hadde hele tiden følt at hun trengte hjelp, og nå kom denne latteren som en befrielse. 36
– Å, det var jo bare guttestreker, bemerket hun mildt overbærende. – Vi har likevel gått i fengsel for dem, svarte Sanders verdig. – Ja, for å sone bøter. Det martyriet deler dere sannelig med fyllikene og bomsen her nede på Kvajtorvet, lo Jastrau. Sanders ble rød i blikket. – Når de voksne ikke vil gjøre noe, svarte han heftig og trakk etter pusten, så må guttene trå til. Jeg kan ikke se det anderledes. Så man kan kalle meg gutt så mye man vil – eller ung … Stemmen hans ble langsom og bitende. – … den ærlige, begeistrede ungdommen som Dagbladet svært så innsmigrende snakker om. Han vendte seg ironisk mot Jastrau. – Å, dere blir fordundre meg medarbeidere borte hos oss en gang, begge to, svarte Jastrau overlegent. – Nei! kom det skarpt. – Jo, så søren, brummet Steffensen. – Men dere glemmer jo rent å spise, utbrøt Johanne. Hun var mange hakk ivrigere enn hun pleide å være. Jastrau kunne se at pannehuden hennes fortrakk seg i tankefull uro. – Nei, gjentok Sanders og ristet på hodet med et bedrevitende smil. Hvem var det han imiterte med dette permanente smilet? Det var et speilbilde. De spiste en stund i taushet. – Jo, dere gjør nok det, sa Jastrau plutselig med trett vennlighet, resignert, desillusjonert. Det er da heller ikke lenger siden enn i desember, tror jeg, at redaktør Iversen snakket med meg om dere. – Å, i desember. Men da hadde vi jo ennå ikke laget denne balladen utenfor Dagbladet, sa Sanders foraktelig. – Hva så? Da kjenner du oss dårlig, Sanders, svarte Jastrau smilende. Han strammet leppene og viste tenner når han smilte. – Det gjør verken fra eller til. Nei. Men jeg kom altså inn til gubben en dag, det må ha vært mellom jul og nyttår, og han satt nedsunket i nyttårsbetraktninger, eller så sov han, eller begge deler. Han er jo blitt et gammelt dyr nå, en rhinoceros, som hoster og spytter og grynter der inne i hjørneværelset sitt 37
og aldeles ikke er til å bli klok på lenger. «Hør her, Jastrau,» sa han … Jastrau lot hånden gli over den glattbarberte leppen som om han strøk en stor, overhengende mustasje, og han snakket med sløv stemme og en uttale som man godt kunne kalle plebejisk hvis den ikke hadde vært så personlig. Sanders lo. – Det er nå merkelig med dere i Dagbladet, innskjøt han. Dere kan ikke snakke om Iversen uten at dere skyter rygg og snakker sløvt og stryker barten og spytter i papirkurven og sier: «Ære mulig?» eller «Bong!» Det gjør dere alle sammen. Johanne nikket ivrig og lo. – Ja, det er jamen sant, sa hun. – Det er vår form for gudsdyrkelse, svarte Jastrau leende. – Ja, det er en nydelig gud, innskjøt Sanders ironisk. Han er Danmarks farligste mann. Og den skadeligste. – Arrh, det er lett nok å snakke når man ikke kjenner ham, sa Jastrau irritert. – Men så sier altså gubben, antakelig fordi han var i nyttårsstemning: «Si meg en ting, er det egentlig noen av de unge som kan skrive?» Det spør han alle om, og så tar han på seg dette trette, søkende blikket. «Ja, det er jo disse i Ambolten,» sier han så, «eller hva det nå heter. Hy! Hy! De er jo så sinna på oss.» Og så ser han lur ut. «Men sånne som er sinna, dem skal man alltid lese» – spytt i papirkurven. Pfty! – «med meget stor oppmerksomhet, for det har jeg opplevd så ofte at det er nettopp sånne sinna folk som kan skrive: vi har jo både Georg Brandes og Johs. V. Jensen. Hy! Men det var altså Ambolten! Jeg tok et nummer med meg hjem forleden, og vet De hva, jeg ble dypt skuffet, det er jo ingen av de unge som kan skrive – sånn lett og vittig.» Sanders og Steffensen lo høyt og hånlig så det ga et sett i Oluf. Han krøp skremt inn til sin mor og skulte bort på dem. Men Jastrau satt foroverbøyd som om han hadde et sjal over skuldrene – akkurat som redaktør Iversen, og så spyttet han i en usynlig papirkurv og fortsatte: – «Ellers kunne vi godt ha åpnet spaltene våre for en av dem – eller to. Pfty!» 38
– Mor! Far spytter på gulvet. Får han lov til det? skrek Oluf. Han var plutselig blitt dristig igjen. – Hysj, du skal være stille! irettesatte mora ham og rusket ham i armen. Men de andre lo, helt til ansiktet til Sanders plutselig stivnet. – Ja, vi kan le. Men er det ikke forferdelig? Alle meninger er likegyldige. De bare glir inn i Dagbladet og får overflaten til å kruse seg. Alt er komplett revnende likegyldig, bare det er godt skrevet. Øh, skrevet! Skrevet! Nå hadde Jastrau tatt på seg det tåkete smilet sitt. Det lå over det fetlatne, mongolske ansiktet hans som en ironisk sorg. Han trodde at dette smilet kledte ham. – Vi skjemmer bort ungdommen borte hos oss, sa han blidt med en dvelende, vellystig grusomhet, vi syr puter under armen på den. Vi overlater makten til den – tilsynelatende – før den er utvokst, og vi tar også makten fra den før den er utvokst. Dermed er den blitt myk og føyelig, uten å ha blitt herdet, uten linje, uten karakter. Eller den er blitt kverulantisk med et snev av sinnssykdom – med andre ord: man trenger ikke ta den alvorlig lenger. Han hadde tenkt å fortsette, men med ett gadd han ikke. Han slo trett ut med hendene, smilte fjernt og bøyde seg ned etter en Carlsberg ved stolbeinet. Han skjenket opp og drakk glasset ut i ett drag. Da slo Sanders ut med armen som en folketaler og rettet det mørke blikket sitt mot Johanne som var blitt veik om munnen ved å se den utflytende svakheten til sin mann. Hun hadde hatt sine anelser om den. Nå var hun klar over den. Nå følte hun seg forlatt. Om det var sant eller ikke det han hadde sagt om avisen hvor han var litterær redaktør – så likegyldig det var! Sannhet, hva var det? Men en journalist som ikke kan forsvare avisen sin, eller en mann som ikke kan forsvare sin kvinne – det kom ut på ett. Og nå ville denne mørke, vakre, lidenskapelige Sanders slå til. Hun visste det. Hun fryktet det. Denne mørke, lidenskapelige mannen. Og så vakker. – Men skjønner De ikke det da, frue, at det er fortapelsen, begynte Sanders dramatisk. Er det å bli voksen, bli moden, så gud fri og bevare meg for å bli voksen og moden. Jeg kan ta 39
feil. Jeg har kanskje ikke rett i at samfunnet er i krise, i en sånn krise at noen må ofre seg, at de som kan se, må ofre seg – men selvfølgelig har jeg rett. Et samfunn som ikke er i nød, trenger ikke å kvele ungdommen i silkeputer. Men selv om jeg hadde urett og det var de konservative og fascistene som hadde rett, så ville jeg likevel heller være den jeg er, gå til grunne på det jeg mener, enn … å leve ditt liv, Ole. For selv om mine anskuelser er splintrende gale, så har du i alle tilfelle urett. Og Sanders hugget hodet og kroppen fram mot Johanne som vek unna. Det var mørke mot lys. – Ikke sant, frue? – Er det løgn det jeg sier? brølte Steffensen ut over bordet. Han hadde hendene for munnen som en ropert og parodierte vilt Krølle Charles, originalen utenfor d’Angleterre som ropte de sjofle sannhetene sine til det mondene publikumet på fortausrestauranten. – Er det løgn det jeg sier? brølte Steffensen igjen. Sanders snudde rasende på hodet. Jastrau skulle til å le, men stemmen til Steffensen var så grov at han fór nervøst sammen, noen trekninger jaget over ansiktet hans. Og Johanne knep munnen og øynene igjen i forargelse over dette revolusjonære bestet som satt så mørk og lutende ved bordenden. Og i tausheten som oppsto, hendte det meningsløse at Steffensen brølte for tredje gang: – Er det løgn det jeg sier? stupid og brutalt, som en utløsning for uvilje og spente nerver, et rop som ikke hørte hjemme i en stue. – Mor! Mor! skrek Oluf og krøp inn til mora si og så begynte han å gråte. – Du er sannelig vanskelig å omgås som et menneske, snerret Sanders og slengte kniven rasende bortover bordet. Oluf skrek. Johanne reiste seg raskt, løftet gutten ned fra stolen og bar ham ut på kjøkkenet. – Såh, såh, såh, hørte de, og gutten snufset. Men Steffensen lo støyende som et troll som står for seg selv høyt oppe på en fjellknaus og velter kampestein ned for sin egen fornøyelses skyld, en hensynsløs, grovkornet og livsfarlig moro som ingen andre kan forstå. – Det er synd på gutten, sa Sanders innett. 40
– Det er synd på menneskene, messet Steffensen strindbergsk og lo igjen. Men Jastrau lente seg fram over bordet og knep øynene lurt igjen. – Skal det ikke være en Carlsberg til? spurte han og strakte seg etter pilsflaskene som sto på gulvet ved stolbeinet. – Jovisst, gamle menneskevenn, gliste Steffensen, grep flasken begjærlig og skjenket ølet så voldsomt opp i glasset at det skummet over og på duken. – Nå koker jeg kaffe, for nå må jeg gå, ropte Johanne i det samme inn fra kjøkkenet. – Ja, min kone må ut på Frederiksberg til sine foreldre en tur, forklarte Jastrau. Hun blir forresten der i natt, så det passer jo fint. Sanders smilte vantro, og Steffensen hevet glasset og brummet: – Skål! Som alltid var det et merkelig dobbelt og samtidig uartikulert tonefall i utbruddet hans. – Men skal vi ikke ta kaffen i salongen, så kan vi prate og røyke litt før jeg må gå til avisen. Jastrau reiste seg, og Sanders takket høflig. I dagligstua trakk de for gardinene og tente det elektriske lyset. Fru Johanne var inne et øyeblikk med kaffen. Hun var den samme brusende og selvsikre husmoren som før. Hun unnskyldte seg med den største selvfølgelighet for at hun dessverre måtte gå, hun tok farvel med den største og mest intetsigende kjærlighet, og da de litt senere hørte smekket fra entrédøra og skrittene til Johanne og Oluf fortape seg nedover trappa, gikk Jastrau ut og hentet en ny flaske portvin. Han måtte iallfall ha ett glass til før han gikk over til Dagbladet.
3 Det hadde gått tre timer. I denne tiden hadde Jastrau sittet på rommet sitt i Dagbladet, et rom han delte med musikkanmelderen og to av avisens berømte petit journalister. Men i kveld hadde han fått arbeide 41
i fred. Ingen av de andre medarbeiderne hadde kommet opp og forstyrret ham. Rommet lå jo også så avsides, en etasje over redaksjonskontorene hvor de politiske medarbeiderne, reporterne, telegramredaksjonen og sjefredaktøren og redaksjonssekretæren holdt til. Han hadde fritt kunnet skape mørke omkring seg. Han hadde slukket lyset i taket. De tre andre skrivebordene hadde ikke kunnet forstyrre ham med de skinnende, gulbeisete flatene sine. Synet av de tomme lenestolene hadde ikke kunnet forøke denne følelsen av hjemløshet som han alltid måtte kjempe mot. Og så hadde den innfunnet seg, denne intime kontakten mellom gjenskinnet fra den elektriske lampen og gjenskinnet fra det hvite papiret, et strålende kosmos var blitt født som hadde hypnotisert ham med det blendende lyset sitt, og enda en gang hadde han kunnet skrive en av disse kritiske artiklene som tydet på en større begavelse enn den han faktisk var i besittelse av og som særlig røpet en selvdisiplin som han slett ikke hadde, en selvdisiplin som han ene og alene skyldte det pupilløse, allmektige blikket fra papiret. Papirets hvite, blanke himler. Og nå var han omsider ferdig med anmeldelsen av boka til Stefani: Hvorfor har du forlatt meg, og han lente seg tilbake i stolen. Enda en gang tok han papiret opp for å lese gjennom artikkelen og teste de språklige overgangene. Mest av alt hadde han lyst til å lese den høyt. Men å gå her alene og lage lyder med en monolog, nei, det var for flaut. Da heller mumle artikkelen gjennom ord for ord, forsiktig, for å høre om stilen i anmeldelsen var bæredyktig. Og endelig reiste han seg og slukket også lampen på skrivebordet sånn at hele rommet lå i mørke. Men gjennom rutene som kveldsregnet hadde skravert med lange, punkterte linjer, flimret lysene fra det våte torget. De kastet et eget gjenskinn oppunder taket, urolig og bevegelig som et nordlys, blandet med de fargete lyktene til trikkene og de skarpe lyskasterne til bilene. Rutene utstrålte en svart glans av blankt mørke og lysstenk i regndråper, og tvers over den skinnende flaten sto det bakvendt med mørke bokstaver: DAGBLADET. Om dagen hvite, om kvelden svarte. Bare A og 42
T kunne leses. Et gåtefullt navn. Man ble ikke så snart ferdig med å lese det, ikke så snart trett av det. Her kunne han sitte i mørke og tankefullt stoppe seg en pipe. Skulle han gå hjem nå, hjem til disse to? Han fulgte en trikk nede på gata med øynene. Han så det mørke, våte taket gli forbi. Det lignet en pram. Men han ville ikke hjem. Kommunistene hadde okkupert leiligheten hans. Og for å bli gjort narr av! Bli gjort narr av av to guttunger. Det var til å fly i flint av! Men ta det rolig! En pram på en elv. Hva var det egentlig som foregikk i sjelen når båter eller trafikk gled forbi? Et kjærtegn, et beroligende strøk nedover langs ryggen. Såh, såh, rolig nå! Såh, såh! Da banket det på døra inne i mørket, og Jastrau fór bort og skrudde på stålampen. Han ville iallfall ikke overraskes i sentimentale drømmerier. – Kom inn! Døra gikk langsomt opp, og en lang herremann i elegant, lysegrå frakk trådte inn og løftet stivhatten sin til en ironisk hilsen. – God aften, min herre. Det var Arne Vuldum, litterat og underbibliotekar, berømt for ikke å ha åpnet en eneste dansk skjønnlitterær bok på de siste fem årene. I avisen skrev han om utenlandsk litteratur. Som han sto der med sin gjennomførte eleganse, minnet han i overensstemmelse med Dante om det utenkeligste av alt: en lastefull jomfru. Det var munnen som var så tørr og ufruktbar. Men det røde håret hans som lå som en blank, metallisk masse ned over den venstre siden av pannen, hadde en effektfull glans, forvirrende som solskinn på havet, og under denne sære lysvirkningen skinte et par grå, upålitelige øyne. Man husket dem alltid lenge etter at man hadde vært sammen med ham. – God aften, Vuldum! svarte Jastrau med unnvikende høflighet. – Jeg forstyrrer vel ikke? spurte Arne Vuldum og lot seg synke med affektert tretthet ned i en sofa som sperret for fløydøra til Dagbladets foredragssal. – Pengesorger? spurte Jastrau med ondskapsfull deltakelse. – Nei, kjære venn, sukket Vuldum og la forsiktig den stive hatten som journalistene hadde døpt «Peterskuppelen» på 43
grunn av hans interesse for katolisismen, på det mest ryddige av skrivebordene. – Jeg pines av det som verre er – av syntaktiske sorger. Jeg har nettopp vært oppe på setteriet og lest korrektur på kronikken min igjen. – Det er da rart at den ikke er kommet på ennå. Vuldum smilte bittert. – Korrekturleserne skjelver da også av forargelse over denne skjødesløsheten fra avisens side. De er virkelig oppbrakte, excited. Jeg kommer jo også hver kveld og gjør mine rettelser. – Åja, du er nå også så pertentlig. – Nei, Ole, men jeg er blitt sinnssyk, svarte Vuldum gravalvorlig og tok den uunnværlige sigaretten sin ut av munnen. – Og det er jeg blitt av å skrive dansk. Tenk bare hvor vanskelig det er å si noe presist på dette språket. Det består jo utelukkende av barbariske, materielle … brokker. Komplett umulig – akkurat som amerikansk. Han stirret framfor seg, og man ante en nervøs oppløsning, en bunnløshet i det grå blikket. – Men hvordan står det til med deg, kjære Ole? spurte han plutselig og tok seg sammen. Hjerteligheten hans var overdreven. Den kunne tydeligvis like godt forveksles med ironi. – Jo takk, jeg er nettopp ferdig med min anmeldelse av boka til Stefani. Vuldum rettet seg opp med en lur mine. Det grå blikket hans nærmet seg som om han ville lese i ansiktet til Jastrau. Men da Jastrau festet øynene sine på ham, gled det forbi og stoppet ved slipset hans. Og der ble det. Jastrau følte det som om han skulle kveles. – Det ville more meg, bemerket Vuldum langsomt, å høre hvordan du har recensert hans religiøse globoid. – Globoid? – Ja, han har jo denne apotekerbevillingen sin i Århus. – Å, den heldiggrisen, utbrøt Jastrau og dreide seg rundt på stolen. Det er da også noen som alltid klarer å fikse det. – Visste du ikke det? spurte Vuldum overrasket. Du blir da heller aldri noen ordentlig journalist. Ikke har du noe privatliv selv, og du kjenner ikke andres. Men la meg nå få fornøyelsen av å høre din recensjon av Sankt Stefani. 44
– Ålreit, la gå, da. Jastrau grep etter papiret på skrivebordet, snudde ryggen til stålampen og lente seg så langt tilbake at lysskjæret falt ned på anmeldelsen over den ene skulderen hans. Stemmen hans var langsom og mild. Men det skulle bare en liten nyanse til så ville mildheten forvandles til harskhet. Og samtidig var det en nervøs bevegelse over de store, hvite hendene til Vuldum der han satt i halvmørket og ubevisst banket en utent sigarett mot håndflaten, en bevegelse som ble roligere og roligere etterhvert som han ble grepet av tankerytmen i artikkelen til Jastrau. – Når herr H. C. Stefani, leste Jastrau, har våget å mene at Jesus Kristus skulle ha menneskeliggjort seg så dypt at han ikke bare har latt seg besette av menneskenes dødsangst som når han på korset roper: Hvorfor har du forlatt meg? – men også av arvesynden sånn at han i et anfall av nervøst raseri ikke bare har latt seg forlede til å forbanne fikentreet, men også til å piske pengevekslerne ut av templet, hvorfor har herr Stefani da ikke ført tanken videre, hvorfor har han ikke økt den psykologiske spenningen mellom det guddommelige og det menneskelige som er den dypeste gåten ved Jesus-skikkelsen, og antatt at Jesus fra tid til annen kunne tenkes å ha vært betatt av kvinnelig ynde. – Det er da noe besnærende ved kristendommen, avbrøt Vuldum med slepende stemme, og Jastrau løftet hodet og smilte: han hadde gjenkjent tonefallet til redaktør Iversen, – selv om man ikke har noen religion selv. Og jeg kan ikke begripe at Jastrau ikke kan la være å terge prestene. Det er jo ikke moderne lenger. Og Vuldum strøk seg under nesa og spyttet i en papirkurv som til alt hell sto ved sofaen. – Det er forresten mange bra mennesker blant prestene, tilføyde han med den samme stemmen. – Tror du virkelig han vil ta det sånn? spurte Jastrau ivrig. – Det er ikke godt å vite, svarte Vuldum med sin egen stemme og smilte ondskapsfullt. – Men Stefani får det han fortjener. Det er ikke noe som byr meg mer imot enn disse moderne framstillingene av Jesus. Det er et utslag av en demokratisk trang til å ville være dus med det guddommelige, og de 45
har vel heller ikke tenkt å gi seg før de har grepet Guden sin in flagranti. Som du forresten fint antyder. – Tror du jeg får vanskeligheter? Det grå blikket til Vuldum streifet ham. – Du er vel ikke underlagt sensur i denne gamle, frisinnete avisen? bemerket han hånlig. – Nei, ikke på den måten. – På hvilken måte da? – Å, det vet du jo selv. Det er denne stemmen i telefonen. En anonym abonnent ringer til gubben og skjeller ut den vulgære avisen hans, og så blir det tomt rundt meg i flere uker. – Ær’e mulig? spurte Vuldum og imiterte stemmen til Iversen igjen. – Eller det kommer et anonymt brev. Eller enda verre: et par abonnenter sier opp avisen. – De sier ikke det? spurte Vuldum med samme sløvt interesserte stemme. – Og så får jeg glassklokka ned over hodet, lufta pumpes ut, og som du vet – i et lufttomt rom er det ikke lett å bevare sin personlige integritet. – Næmen Jastrau, det ante jeg ikke, fortsatte Vuldum i samme tone. Det er virkelig en stor nyhet. Har vi hatt noe om det i avisen? Jastrau smilte, men fortsatte standhaftig. Han måtte snakke. – Man er så lemfeldig og grusom her hos oss. Man går på gummisåler, og så … – Gummisåler. Ja, hy, hy, det minner meg om en episode i Rangoon … Stadig tonefallet til den vidt bereiste redaktøren. Men Jastrau kjente hvordan det stivnet i hjernen som om han var i ferd med å bli kverulant. Hvorfor skulle han sitte her og utlevere seg? Mens Vuldum bare lekte, hermet etter redaktør Iversen og gjorde narr. Og så avbrøt Jastrau seg selv, og med monoton og høy stemme avsluttet han opplesningen av artikkelen sin: – Ved sin mangel på konsekvens har H. C. Stefani i våre øyne bare oppnådd å forringe Frelserens skikkelse. Psykologisk sett kan boka hans derfor godt stemples som blasfemi. – Der blir nok Stefani glad, jublet Vuldum. Ha, det kommer 46
en dag. Og så har han en sønn som vil bli dikter. Det tør man kalle en Herrens straffedom. Han blir hjemsøkt. Men det har han godt av. – En sønn? Det visste jeg ikke. – Nei, du er jo dårlig orientert – som før sagt. Men som alle gamle radikalere, enten de er religiøse eller ei, har han en sønn som er kommunist – og som hater og avskyr sitt opphav. Jo, det kommer en dag, triumferte Vuldum og hevet knyttneven. – Stefani? – Nei, i kommunistisk protest overfor faren har idioten tatt navnet Steffensen. Stefan! Steffensen! Det er proletariatets oppmarsj, ikke sant? Kan du ikke høre det? – Så er det fordundre meg han som sitter hjemme hos meg og venter – sammen med Sanders, utbrøt Jastrau og lot overrasket papiret synke. Nå skjønte han det. Telefonsamtalen. Ja, han er virkelig om seg. Han ville helst skrive anmeldelsen selv. Og skyggen av et smil som gled bort. – Nå, det må jeg si, sa Vuldum foraktelig. Vanker du sammen med den slags mennesker? Det forbauser meg. – Jeg vanker ikke sammen med dem, svarte Jastrau irritert. Da satt jeg vel ikke her. Det glimtet til i øynene til Vuldum. – Jasså, du er med andre ord hjemløs. Pause. – Får jeg kanskje ha den ære å invitere deg på en drink. Og Vuldum reiste seg og slo gjestfritt og ironisk ut med hånden. – Bare en liten drink. Jeg har ikke råd til mer. Men det er jo så sjelden man ser ektemannen ute om kvelden. Og plutselig la han hånden bekymret på skulderen til Jastrau. – Men din kone? Hun er vel ikke … – Hun er hos sine foreldre. – Gud skje lov for det. Jeg ble virkelig engstelig. For man skal ikke overlate sin kvinne til hvem som helst. Jastrau skottet bort på ham. Var han ironisk? Men det trette og herjete ansiktet var alvorlig, munnen streng. – Det straffer seg, skal jeg si deg. Men hvorfor har du forresten fått besøk av disse herrene? – Å, det er ingen ting av betydning, svarte Jastrau. 47
– Neivel. Jeg er ikke nysgjerrig heller. Men gå nå opp på setteriet med artikkelen din, så går vi ned på Des Artistes etterpå. Jeg skal bare ringe til pater Garhammer og kansellere en avtale, så er jeg klar. Jastrau fikk fatt i fyllepennen i en fart og skrev noen anmerkninger til setterne oppe i hjørnet på de paginerte arkene. «Litteratursiden,» noterte han. «Settes bourgeois». Og ut for overskriften «Mennesket Jesus» skrev han «Cheltenham 24 p». Så samlet han arkene sammen, gikk ut på trappeavsatsen og bort til heisen, mens Vuldum allerede hadde satt telefonrøret for munnen og med forelsket stemme ba sentralborddamen om å slå nummeret til den katolske kirken. Da Jastrau kom ned igjen, var Vuldum ferdig med å ringe. – Så gikk vi da, sa han. – Ja, svarte Jastrau, krøllet kladden sammen og hev den i papirkurven. De gikk sammen ut. Men Vuldum hadde aldri hastverk. Han var en lystvandrer, enten han skulle nå en trikk eller komme for sent til en avtale. Og derfor skred de nå nedover den mørke redaksjonstrappa. – Å, som jeg nyter dette huset, sa Vuldum og trakk pusten dypt. For det er et hus, dette – et virkelig hus. Her bor avisen. Kan du ikke kjenne det? Og i etasjen under måtte han kaste et blikk gjennom speilglassrutene i døra inn til redaksjonen. Han måtte! For han ville nyte det. Og Jastrau lot seg rive med. Bak speilglassrutene det øde forværelset til redaksjonen. Et bord trukket med grønn filt. Og som vanlig på bordet en stor papirrull til å male nyheter på og klistre opp i vinduene mot gata. Til venstre noen fotografier av avdøde medarbeidere. Og i et værelse lengre inne redaksjonssekretæren, som vanlig i grå dress. Han satt i telefonen. Vuldum vendte hodet mot Jastrau. – Så trivelig det er her. Og det er dette som man i romanene kaller det hektiske og pulserende livet på en avisredaksjon – og så er det i virkeligheten et stillferdig interiør av Vermeer. Ikke sant? Døra her som den mørke rammen. Det gule lyset i for48
værelset. Bordet med den grønne filten her i forgrunnen. Og så det neste værelset lengre inne, litt mørkere. Med en perspektivvirkning som hos Velasquez. Det ene værelset innenfor det andre. Og der inne i det innerste, halvmørke rommet lampa med den grønne kuppelen og lysskjæret ned i ansiktet på ham som sitter der. Et moderne, glattbarbert ansikt. Stillingen foroverbøyd. Telefonen til øret. Hvor er det blitt av det hektiske? Ja, jeg bare spør, for jeg kan ikke se det, hvor mye modernistene enn skriker opp om det. Jeg får rett og slett lyst til å gå stille i dørene. – Nå må du ikke la deg rive med sånn at du glemmer at du har bedt meg på en hikkas, sa Jastrau spydig. – Nei, nei, hvordan kan du tro det. Vuldum la hånden kjærlig på skulderen hans. – Tror du jeg glemmer at jeg har den ære å være ute med en familiefar som har fått leiligheten sin beslaglagt av kommunistene? Det gikk et rykk gjennom Jastrau. Hadde Vuldum gjennomskuet den pinlige historien? Det ville være en godbit å servere her i redaksjonen i morgen. Nå måtte han være på vakt så whiskyen ikke fikk ham til å plumpe ut med det hele. – Nå, nå, beslaglagt, protesterte han svakt. – Men la oss ikke forhaste oss. Det er bare en enkel hikkas jeg har bedt deg på. Og de skred videre nedover den mørke trappa. Men da de kom ned i den opplyste telegramhallen, satte svingdøra ut mot gata seg plutselig i bevegelse. Noen var på vei inn. Gjennom de roterende, blinkende rutene hvor lyset ble brutt i uberegnelige vinkler, kunne de ane en høy, duknakket skikkelse. Skalken som satt litt ned i pannen som på en lystig slaktersvenn, tegnet i et glimt sin svarte silhuett. Og det var signalement godt nok. – Gubben, hvisket Vuldum. Et skoleguttaktig smil sprang fram på ansiktene til dem begge – til tross for at det ikke kledde noen av dem. Vuldum var for herjet, og Jastrau for tykkfallen. De var snarere komiske som voksne skuespillere i rollen som skolebarn. Smilene passet ikke til de altfor erfarne øynene og ble hengende under 49
nesa. Og likevel sto de ikke med hatten i hånden, armene langs siden, matrosluer. Merkelig nok. Det var sjefredaktør Iversen. Idet han kom inn, lettet han på hatten så det dyreliknende kraniet med den store nakken så vidt kom til syne. Håret var grått. En stor, overhengende mustasje skjulte munnen, men aldri smilet på den, og den formådde heller ikke å skjule den lange hakelinjen slik at hvis man iakttok redaktør Iversen fra siden, kunne man ikke unngå å følge kjevepartiet bort til øret, den grådige forbindelsen det hadde med nakken. De trette, desillusjonerte øynene hvilte på dem et øyeblikk. Det var som å se ned i en kopp med såpebobler og med uklart mørkt vann på bunnen. Blikket våknet bare langsomt. Men så løftet han spøkefullt pekefingeren, blikket fikk farge og ble tjue år yngre. Og snøvlende sa han: – Javisst, der har vi jo hele litteraturen – på ett brett. Bon. Den har vel ikke skumle hensikter, får vi håpe? Vuldum mente å slå ut med hånden og si ett eller annet, men det ble bare til at det rykket i den høyre armen hans, og så bukket han stilrent. Jastrau plasserte seg ubevisst en fjerdedel i le av ham. – Ja, hva skal man si, fortsatte redaktøren etter en pause og stirret nå framfor seg med et blikk fylt av filosofisk tomhet. I samme øyeblikk kom en mørkhåret mann i svart frakk svingende inn og fór forbi. Men han unnlot likevel ikke å rope et rungende: – God aften, herr redaktør Iversen, så det ljomet i de fjerneste krokene i telegramhallen. Marmorflisene i gulvet forsterket ekkoet av hilsenen hans og av de travle skohælene. Plikt! Plikt! Hælene i gulvet. – Se der gikk jo radioen, sa redaktøren tankefullt og stirret etter den mørkhårete som ble borte i heisen. – Ja, hva skal man si. Radioen, den er jo framtiden. Etter hva folk sier. Og så ristet han plutselig trist på hodet og så medlidende på Vuldum og Jastrau som om han beklaget dypt at de begge snart måtte gå til grunne. – Ja, hva skal man si? Med denne avsluttende replikken hilste han smilende, og den høye, duknakkete skikkelsen ble borte i den mørke trappa. 50
Jastrau følte seg truffet. En stor neve som med en bevegelse hadde feid alt han hadde gjort ned i tidens bunnløse hull, sånn følte han det. Men plutselig stakk Vuldum hånden under armen på ham og trakk ham med seg ut gjennom svingdøra. Det kjølige draget fra det mørke, åpne torget slo mot dem. Vuldum skuttet seg i den store, lysegrå frakken og lo: – Ja, vi to stakkars udødelige. Vi kan nok trenge en hikkas. Bar des Artistes lå bare et par hus nede i gata. Det var et mindre hotell som sto for etablissementet. Utenfor hang et stort, ovalt skilt med navnet Bar des Artistes malt i en bue som en bro, og den rette streken, vannet under broen, besto av ett enkelt ord: Dancing. Inngangen var uanselig. Døra og de to vinduene var skjøvet til siden av en prangende hotellinngang og en større restaurant. Om kvelden strålte også lyset med sterkere glans fra vinduene til restauranten, for der var det gjennomsiktige gardiner, mens baren skjulte seg bak portierer og tunge tekstiler sånn at man bare kunne ane et dempet, privat skjær, en svak glød. Det samme gjaldt musikken. Fra restauranten lød det hver kveld et brus av fioliner. Bak de mørke vinduene og den mørke døra til baren kunne man bare skjelne en svak summing fra en grammofon, en lystig hvisking. Så det var noe ubemerket ved Bar des Artistes. Men så trengte den heller ikke å gjøre høylytt oppmerksom på sin eksistens, for det var ikke den mennesketomme, musiserende og strålende restauranten som var årsaken til at det alltid sto parkert en rad med privatbiler på den andre siden av gata. For syns skyld trakk Vuldum Jastrau med seg forbi baren – det var jo ikke alle som syntes det var helt passende å gå rett inn fra gata – og dreide inn gjennom hotellinngangen som om de hadde tenkt seg på restauranten. Men portieren som nikket fortrolig til Vuldum, tok ikke feil av deres hensikter. Han slo straks opp en dør som førte fra hotellvestibylen inn i baren. De ble øyeblikkelig bedøvet av et sterkt surr av stemmer og av den fjerne klynkingen fra en grammofon: Hawaiigitar. Det rød-gule skjæret fra tapetene og den blå tobakkståka dro dem straks inn i en uvirkelig verden. Mannlige bargjester krøp sammen i trivsel rundt de runde bordene. Men 51
ikke en eneste dame. Jastrau så iallfall ingen med første øyekast. Med Vuldum i spissen skred de opp mot en strålende bakgrunn av flasker i hyllemeter og en bardisk som skinte av messing. Det var herfra alle de urolige gemyttene ble behersket. Dels av en klokke som bestandig gikk fem minutter for fort – ett av de menneskelige arrangementene i baren. Og dels av barkeeperen, en svenske med et stort og godmodig og listig satyransikt som var like fyldig som klokken var rund og like rødt som urskiven var hvit, en trivelig blanding av yppersteprest og kafévert med en tykkelse som innga gjestene tillit sånn at de bløte håndtrykkene hans virket hjertelige, de likegyldige bemerkningene hans fortrolige og de tvetydige smilene varme og omgitt av en kameratslig atmosfære av å ha lagt bort titlarna som er så typisk for hans nasjon. På lang avstand hadde han allerede nikket til Vuldum som om det var en personlig glede for ham å se noen hjemme hos seg, og så hadde han nesten altfor tydelig lagt hodet på skakke for bedre å kunne vurdere Jastrau. Han var Nordens beste cocktail-mixer, og Lundbom var hans navn. Det var tungt å ta seg fram gjennom lokalet. Noen av gjestene strakte armen i været som en slags upolitisk fascisthilsen, andre vinket eller hilste med hevet glass. Vuldum var tydeligvis velkjent her. – Hei på deg, gammern! – Nei, er du der, old fellow! En fyldig herre med rødmusset prelatansikt, smilehuller og kløft i haken slo pompøst ut med hendene og tilbød dem plass ved det runde bordet sitt hvor han satt og spilte terninger med en liten tynnhåret fyr i jackett, tydeligvis en ekspeditør. Men Vuldum nikket verdig og reservert tilbake, mens han bante seg vei med sigaretten i hånden. Han hadde plutselig fått øye på en dame i skinnende svart kjole som satt og balanserte på de høye krakkene ved bardisken i selskap med en bredskuldret mann. Hun var den eneste damen i lokalet. Før de satte seg til rette på krakkene ved siden av paret, lot han blikket gli intimt nedover langs ryggen og over hoftene på henne. Så bestilte han liksom åndsfraværende to whisky, tok 52
en saltmandel fra skålen på disken og prøvde å få et glimt av profilen til damen. Jastrau hadde han aldeles glemt. Da gikk det plutselig et rykk gjennom ham. Det lød et – Nei, gid, god dag, herr Vuldum! Damestemmen var litt hånlig. Men Vuldum ble stiv i ryggen og snudde seg brått og uhøflig mot Jastrau. Og med ett sendte han et rasende og spørrende blikk til Lundbom, kneiste med nakken bakover mot damen, tydeligvis misbilligende. Men Lundbom nøyde seg med å knipe de små, listige øynene igjen og ristet nesten umerkelig på hodet. – Har De sett noe til journalist Eriksen i dag? spurte han Vuldum med et smil for å avlede oppmerksomheten. – Nei! – Ellers var det jo høye bølger i går kveld, hva? Å, huttetu. Og han som er så streng, sa Lundbom med et smil som gikk over i forvirring fordi det så gjerne ville være bekymret. Men Vuldum var likblek. Det røde håret ga ham et dødningaktig utseende. – Nei, men herr ektemann, må jeg ha den ære å skåle med deg, sa han og tok seg sammen. Jastrau skålte og drakk. – Si meg, Vuldum, hvorfor har du egentlig så mye imot ekteskapet mitt? Vuldum så på ham med et uttrykk som om han tenkte på nakken sin. – Jeg har ikke noe imot ekteskapet ditt, svarte han mekanisk. Tvertimot så beundrer jeg deg for det. Jastrau lo høyt og hånlig for å påkalle hans nærvær. – Nei, kjære Ole, innvendte Vuldum og la hånden meget betydningsfullt på armen hans. Men øynene var fjerne og onde – som to lysende grå flekker. – Jeg beundrer virkelig den måten du skjuler din kvinne på. Selv jeg er ikke blitt presentert for henne, og du har aldri tatt henne med på julebord i Dagbladet. Jeg beundrer din mangel på offentlig privatliv. Jastrau hadde bare øre for det mekaniske i ordenes klang, ikke for deres betydning. – Ja, du vil vel ikke tro meg, fortsatte Vuldum. Jeg ser det på deg. Men det sier seg selv at en så konservativ natur som jeg – det heter jo at jeg er konservativ, tilføyde han med en gjenklang av ironi i stemmen, – må beundre deg for at du holder 53
din kone bak lås og slå. Og blir det invasjon av bolsjeviker, sender du henne hjem til sine foreldre. Men si meg, venter ikke disse bolsjevikene dine på deg? Selv i søvne var han i stand til å være ondskapsfull. – Å, la dem vente, svarte Jastrau. Hvorfor skulle han nå bli minnet om dem? Her satt han og Vuldum på bar og snakket med hverandre, men begge to med andre tanker i bakhodet. Det var et maskespill. Skål! Og så brøt det løs en saxofonsolo på grammofonen, og den ville Jastrau vippe i takt med på den høye krakken og glemme, glemme, glemme … – Den er god, hva? Det er Rudy Wiedoeft, verdens beste saxofonist. Vuldum grep med de sterke hendene sine rundt messingstangen og lente krakken tilbake så den balanserte på to bein, tilsynelatende for å lytte, men også for i forbifarten å kaste et blikk på damen, danne seg et inntrykk av hvilken fare som kunne true fra nakken hennes. Damen snudde også litt på hodet. Svarthåret, kunne Jastrau se. Bredt ansikt. Men det var noe slavisk, noe vulgært over det, og hun var vel egentlig ikke pen. Riktignok så han henne bare et øyeblikk. Det var uvilje i blikket hennes. Munnen skulle visst forestille å være hånlig. Den var aldeles skjev. Og med et foraktelig rykk snudde hun nakken til, en naiv forakt så Jastrau uvilkårlig måtte smile. – Joda, den saxofonen er veldig morsom, sa Vuldum som om han ikke skulle ha sett noen verdens ting, – men den er jo ikke akkurat min smak. – Men for å komme tilbake til det vi snakket om, sa Jastrau, så er jeg mildt sagt forbauset over din smiger. Vuldum rettet seg opp. – Når min ærlige overbevisning attpåtil er smigrende, så er det dobbelt gledelig for meg. Det hender nesten aldri, slynget han ut med en taleferdighet som om han siterte ett eller annet. Men plutselig tilføyde han kynisk – uten noen som helst overgang: – Derimot gleder det meg ikke at den fordømte saxofonsoloen din har fått oss til å drikke altfor fort. Nå er glasset mitt tomt. Og han slo det tomme glasset mot linoleumen på disken. 54
– To whisky! bestilte Jastrau. Vuldum pustet lettet ut. – Takk, den trengte jeg virkelig, og jeg har ikke så mange penger på meg i kveld. Men skal vi ikke unne oss en sigar også. De fører en som heter Marsmann her, og den er slett ikke så verst. Jastrau nikket. Men samtidig tok han tankefullt pengene sine opp av vestelommen. – Det er mer enn nok, sa Vuldum med et langt blikk på messingtokronene i hånden til Jastrau. – Vi har råd til en whisky til. – Ja, det har vi, sa Jastrau mekanisk. Han var for trett til å huske om pengene skulle ha vært brukt til noe annet. Men i det samme kom en ydmyk liten fyr i lappet jakke opp gjennom lokalet. Han hadde en kurv med blomster under armen, og i hånden holdt han tre blekrøde roser som han diskret rakte fram mot gjestene. Det var noe hellig og lyserødt over den elskverdige framtoningen, et forlorent blomstersmil som var godt avstemt til rosene. Han liknet en frelsesarmésoldat. Uten et ord nærmet han seg. Bare med en innbydende håndbevegelse. Bare med et høflig beklagende bukk når han ble avvist. En stum blomstersjel. Da Vuldum fikk øye på ham, ble de grå øynene hans lurende og fulgte rovdyraktig med i alle bevegelsene hans. Han hadde snudd seg helt og satt med ryggen mot bardisken. Fra en ny grammofonplate summet den sentimentale Rose Mary gjennom lokalet. Noen av gjestene nynnet med. Kvinnen ved siden av dem vrikket på seg i takt med dansemelodien så det knirket i krakken, og Lundbom gjorde en stor og salig bølgebevegelse med cocktail-shakeren så det knaste i den sprø isen inne i den. Alt var rosenstemning. Men Jastrau var nervøs, mer nervøs enn før, for nå krøket Vuldum seg sammen. Det glatte, røde håret hang ned i pannen på ham, øynene var stive. Og det uunngåelige skjedde. Blomsterselgeren la ikke merke til ham, han hadde bare øye for damen, og da han kom opp til bardisken, rakte han med en bønnfallende bevegelse og ydmykt galanteri rosene fram mot den bredskuldrete mannen som satt sammen med henne. Men i det samme reiste Vuldum seg fra krakken, han støttet føt55
tene mot tverrstengene så han ble en halv gang så lang som alle andre og sa med høy stemme hvor hvert ord skar som metall: – Hvordan kan De finne på å selge blomster her. Som De ser, er det ingen damer til stede. Det ble aldeles stille i hele baren. Bare Rose Mary summet ustoppelig fra grammofonen. Men et øyeblikk senere sto den bredskuldrete kavaleren ute på gulvet. – Kom. La oss gå! sa han til damen med dirrende stemme. Hun hoppet ned fra krakken, han hjalp henne på med pelsen og uten å si adjø til Lundbom som måpte av bekymring for butikken sin, forsvant de ned gjennom lokalet, mens gjestene fulgte dem med øynene. Jastrau hadde vært nervøs for at det skulle brygge opp til skandale. Det var mer enn hodet hans kunne tåle. Folk var så dumme når de kranglet. Og på samme tid følte han en overflødig medlidenhet overfor blomsterselgeren som smilte forvirret og helst ville bukke til to sider på en gang. Hvordan kunne han vite at denne beskjedne mannen var huseier på Nørrebro. – Hallo, la meg få de tre rosene. Hvor mye koster det? Men fra den omfangsrike herren ved det runde bordet kom det formanende: – Fy, fy, fy, Vuldum! og ekspeditøren ristet bebreidende på det lille dukkehodet sitt. Og samtidig innledet Lundbom en stille jeremiade med lett svensk aksent: – Nei, vet De hva, herr Vuldum. Så där gjør man icke. Han uttalte gjør på perfekt dansk. Men Vuldum rettet seg heftig opp. – De vet kanskje hva det var for en dame? – Nei, herr Vuldum, svarte den tykke Lundbom og knakk høflig sammen i et bukk – Men De kjente henne jo. – Jeg! utbrøt Vuldum forarget. Nei, det var hun som kjente meg, og det skal jeg si Dem at hvis De vil at baren Deres skal være en anstendig bar, så kan De ikke ha Svarte Else eller noen av venninnene hennes rekende her. Lundbom senket stemmen til en hvisking. – Det stemmer det, herr Vuldum. Jeg vet det godt. Men hun var sammen med direktør Starup, og jeg hadde til hensikt å si 56
til direktøren ved leilighet at den slags damer … De forstår, direktøren er en gammel venn av meg, et utmerket menneske, og han kommer hit hver ettermiddag og får seg en drink, et utmerket menneske, og jeg hadde til hensikt å si det til ham i morgen … – Men så si det da, svarte Vuldum hensynsløst. – Ja, hvis direktøren kommer, hvis direktøren i det hele tatt setter sine ben her mer, sa Lundbom nedsunket i tvil. – Han hilste ikke da han gikk. Men man bør nå også oppføre seg som et dannet menneske, herr Vuldum. – Nei, på ingen måte. Ikke når denne direktøren har så dårlig smak at han drar Svarte Else med seg hit. Hva har hun her å gjøre? Vi har jo Karl den Tolvte, og hva skal vi da med flere. Og han pekte opp på veggen til høyre. Jastrau snudde seg på krakken og fikk øye på et maleri av en naken kvinne i legemsstørrelse, eller rettere sagt: en dame uten klær som ganske umotivert sto med føttene på et muslingskjell à la Botticelli. Hendene hadde hun fornuftig nok foldet bak nakken ettersom armene var altfor korte til å holde mål i den klassiske holdningen: den ene armen opp foran brystene og den andre nede foran skjødet. For å gjøre damen fullkommen fersk, vokste det bare hår på hodet hennes. – Å, ja! kom det fra den omfangsrike herren. Den deilige, den eneste. – Det er til ære for Lundbom og hans nasjon at vi har døpt henne Karl den Tolvte, forklarte Vuldum til Jastrau og overhørte elskovsutbruddet. Lundbom bukket sjenert og smilte. – En altfor stor ære, en altfor stor ære, herr Vuldum. – Og så må vi få to whisky til, for du har vel ikke kjøpt roser for alle pengene, kjære Ole, sa Vuldum og så inkvisitorisk på ham. – Nei, nei, ta det rolig. Men jeg har aldri sett deg så opphisset. Vuldum knep øynene igjen med et ondt uttrykk. – Så du ikke på henne? – Nei, ikke så veldig. – Neivisst, ellers hadde du skjønt det bedre. En fet, hvit nakke. La du ikke merke til den? Og svart kjole – når man har en sånn nakke. Nei, du … 57
– Du kunne jo latt være å se på henne. Blikket til Vuldum ble mer intenst og munnen en strek. – Og så du ikke merket på armen hennes? Kan du tenke deg noe verre enn et sår som er pudret over? Nei, hun er noe av det frekkeste og verste jeg vet, skal jeg si deg. La oss heller snakke om noe annet. Hvordan går det med bolsjevikene dine? Hvorfor sitter de hjemme i leiligheten din – og venter på far? spurte han ertende. Jastrau hørte ikke etter. Et sår som var pudret over. Han så det for seg. Som et fargebilde i en legebok. Og han følte det som noe fysisk, kjøttfarge, sårfarge, urenhet. Og svarte ikke. – Ja, ja, sa Vuldum og satte glasset for munnen. Men ute i lokalet var noen av gjestene blitt rystet sammen til et støyende selskap. En tykk, eldre mann og en lang, tynn student danset omkring på gulvet til musikken fra grammofonen, og fra tid til annen puffet tykksakken studenten inn mot veggen og brølte: – Hva er det du innbiller deg, din snørrhvalp? Gjør du narr av en gammel mann? Men disse vredesutbruddene falt regelmessig som taktslag. Og så danset de videre, inntil tykksakkens vrede igjen kunne falle inn i rytmen: – Hva er det du innbiller deg, din snørrhvalp? Og så et puff mot veggen. – Nei, det er visst ikke rare greiene her i kveld, utbrøt Vuldum irritert og skuttet seg som om han frøs. – Det er bare dumt alt sammen. Se for eksempel på Kjær og Lille P. der borte. Han nikket syrlig i retning av den omfangsrike herren og diskenspringeren. De fyllesvina, de hadde dristet seg til å komme med noen uttalelser for egen regning. – Der kan vi få børst gratis, hvis vi gidder, la han til. – Hvem er Kjær og Lille P.? spurte Jastrau uinteressert. Men det måtte jages på flukt, dette glorete bildet av et syfilitisk sår. Han hadde sett det i en legebok en gang. Akk, på bardisken lå de tre rosene. – Lettvektere, men de sitter på hver sin pengesekk, svarte Vuldum melankolsk. Den lille heter Peter Krag, sønn av gamle Krag på Kattrupgaard, så det sier seg selv at han er verdt sin vekt i gull. Akk, ja. Jastrau skottet bort på det runde bordet, og der satt Lille P., greven som så ut som en diskenspringer, og stirret framfor seg 58
med skinnende dukkeøyne og et lite fraværende smil som på en utstillingsfigur. Og Kjær lente seg tungt over bordet og studerte et tomt whiskyglass med rynkete bryn som om han var olympisk fylt av en ny beslutning. – Har denne Kjær også penger? Vuldum nikket. – Akk, ja, vi to udødelige, sukket han. Skal vi ikke så å si på åndens vegne gå bort og snylte litt børst – tross alt? Jastrau ristet trett på hodet. – Nei, nei, det ble forresten sent i går også, svarte Vuldum og strakte på seg. – Og jeg som er embetsmann og må stille på biblioteket i morgen for å skrive om amerikansk litteratur, jeg får vel se å komme meg hjem. – Jeg slår følge, sa Jastrau. Jeg skal også ut over Vesterbro et stykke. Han gjorde opp for drinkene og grep rosene sine. Vuldum var allerede på vei mot vestibylen. Gata lå svart og øde da de endelig kom ut. Borte på Dagbladet var det lys i annen etasje og helt på toppen. Men utenfor var det tomt. Bortsett fra en sykkel som lå veltet på fortauet. – Skal vi ikke gå opp i setteriet og få oss en øl, foreslo Jastrau. Hjemme satt vel Sanders og Steffensen og ventet, så hvorfor hjem? – Ellers takk, selv om det kunne være fristende, svarte Vuldum stille. De sto på det motsatte hjørnet og så opp på avisbygningen. – Kommer du i morgen kveld? spurte Jastrau. – På valgvake? Nei, jeg grøsser bare ved tanken. – Samme her. Så snudde de seg og skred med langsomt ganglag på skrå over torget som alltid virket så uendelig stort om natten, med øde strekninger hvor trikkene kjørte om dagen, og med en mørk uklarhet omkring. Muslingskallet foran Raadhuset. På fortauet mellom Strøget og Vesterbrogade kom noen mennesker gående langs en ensom stripe som om de gikk over utrygg is. – Det er ikke mange ute og går i kveld, sa Jastrau og skuttet seg. 59
– De samler krefter til valgdagen. Men de hadde knapt kommet til det brede fortauet utenfor Scala og National før Vuldum stanset og stirret mot et av de store utstillingsvinduene hvor en lyskledt kvinne lente seg opp mot et messingrekkverk. De kjøttfargete strømpene hennes lyste hvitt gjennom det svømmende mørket. Vuldum lente seg fram. – Men er det ikke deg? spurte han mildt. – Nei, god aften, Vuldum, lød en ungdommelig stemme. Den rev i halsen. Vuldum og Jastrau gikk bort til henne. Hun var ikke særlig høy, men ganske fyldig. Kraftige skuldre. Ansiktet lyste som kritt. Men selv så langt borte fra gatelyktene som skinte som is over kjørebanen, kunne man ane de svarte skyggene under øynene hennes. Den malte munnen så ut som en tykk, kullsvart strek. – Hva gjør du her? – Jeg fryser. Og hun la hodet innsmigrende på skakke. –Bare det? –Jeg venter på en fisk. Vuldum lo og stilte enda et par ridderlige spørsmål, tok henne på armen og komplimenterte henne med at den var så god å ta i, og hun lo og vred kokett på seg. Jastrau sto som tilskuer, og nå og da møtte han i et glimt det skinnende, vurderende blikket hennes. – Vel, men jeg må nok hjem, lille mus, sa Vuldum endelig. Men jeg ville ikke gå forbi deg uten å vise deg litt oppmerksomhet. Og i samme øyeblikk tok han rolig de tre rosene ut av hånden til Jastrau og rakte dem til henne med et elegant bukk. – Bare en liten oppmerksomhet fra min venn og meg. Og så god natt, min pike. Jastrau kjente den lille episoden som en innvendig glede, litt rokokko i storbynatten, og det var med en viss hjertelighet i stemmen han sa god natt til Vuldum ved Frihedsstøtten og dreide ned mot Istedgade. Der lå de nå og sov begge to.
60
4 Ole Jastrau våknet av en skramlende lyd. Til å begynne med var han ikke helt klar i hodet. Han våknet med et nervøst rykk. Det gjorde han bestandig når han hadde drukket whisky. Men det skramlet. Det skramlet ute på kjøkkenet. I tallerkner. Og kopper. Det ble vasket opp. – Johanne! ropte han med det vanlige morgenbrølet sitt. Så lød det tunge skritt i gangen ut til kjøkkenet, og døra gikk opp. Men det var ikke Johanne – de tunge skrittene hadde allerede foruroliget ham – det var den svartsmuskete Sanders med et glis over hele hodet, opprullete ermer og en oppvaskklut i hånden. – Hva skal dette bety? utbrøt Jastrau og satte seg opp i sengen. – Ser jeg syner? Og han gned seg i øynene. Sanders skiftet plutselig ansiktsuttrykk, så plutselig at Jastrau kunne se at det var bevisst. – Jeg forstår ikke hva du mener. – Vasker du opp? spurte Jastrau indignert. – Ja, selvfølgelig. Et foraktelig smil strammet overleppa til Sanders, og nå kom det støtvis: – Jasså, så det var det som overrasket deg? Jo, jeg vasker opp. Jastrau la seg ned igjen. Han orket ikke å ta kampen opp mot det skiftende rollespillet til Sanders så tidlig på dagen. Men Sanders fortsatte med den moraliserende stemmen sin: – Når vi har griset til, er det jo ikke mer enn rimelig at vi også gjør rent etter oss. Jeg har både vasket gulv og tørket støv og nå er jeg ferdig med oppvasken … Og med et snev av ironi i stemmen: – Nå skal herskapet straks få kaffe på sengen. – Herskapet! knurret Jastrau irritert ned i dynen. Steffensen sover altså fremdeles? – Ja, dyret nekter å røre på seg. – Gudskjelov for det, sukket Jastrau lettet. Jeg var virkelig redd for at han skulle være like teoretisk som deg. Men nå hadde Sanders tatt på seg det svarte skøyersmilet sitt. 61
– Nei, det kan du ta helt med ro. Det er ingen prinsipper som biter på ham. – Gudskjelov! gjentok Jastrau befridd. Men plutselig reiste han seg opp i sengen igjen. – Han skal jo være sønn av denne H. C. Stefani, fortsatte han. – Ja, smilte Sanders ertende. Det var jo svært delikat da du snakket om Stefani i telefonen i går. Du skulle virkelig sett ansiktet til Steffensen. – Hvordan i helvete kunne jeg vite at sønnen til Stefani heter Steffensen. Men Arne Vuldum visste det. – Så det var altså derfor du aldri kom, sa Sanders spydig. Nå forstår jeg alt. – Hva er det du forstår? – Han er jo en sånn fin mann, denne Arne Vuldum, en riktig pen mann, og det er vel også mer interessant å være i et så kultivert selskap framfor å høre på det ubegavete kommunistsludderet vårt. Ja, ja, men vi klarte oss likevel, Steffensen drakk en flaske portvin som vi fant ute i spiskammerset ditt, vi røkte opp nesten alle sigarene dine, og så leste vi litt og pratet, og Steffensen diktet. Vi hadde en ganske hyggelig kveld for oss selv. Han fant en av skriveblokkene dine, og alt dette papiret gjorde ham forrykende inspirert. Og etterpå sang vi romanser og spilte på grammofonen din. Og i dag er det valg, og så blir du kvitt oss. – Dere kan vel bli til lunsj, svarte Jastrau og stakk beina ut av sengen. Han ville stå opp. – Det hadde vi da også tenkt. Men vil du ikke heller ha kaffe på sengen. Nå går jeg ut og setter over kjelen. Uten et ord fant Jastrau fram buksene sine. Sanders hadde forsvunnet ut på kjøkkenet med et overlegent smil. Var hjemmet hans blitt et herberge for løse eksistenser? Og et øyeblikk ble han sittende trist og fortenkt på sengekanten. Men nei, nei, ikke tenke … I en fart fikk han tak i skjorte, snipp, vest og jakke og skyndte seg inn i spisestua, inn i varmen. Men det var jo sant, Johanne var ikke kommet ennå, så det var vel ikke lagt i ovnen. Ergerlig skjøv han døra opp. Jo, så sannelig, det hadde den utenkelige Sanders også tenkt på. Han hadde lagt i ovnen. 62
Og han hadde tørket støv. Og han hadde vasket gulvene. Om det så var lekene til Oluf, så var de tyddet på plass i mønstergyldig orden. Men det var likevel for kvinneaktig! For tåpelig! Men så godt det stemte med de erotomane skuespillerfaktene til Sanders, ha. Og Jastrau kledde langsomt på seg, mens han gikk fram og tilbake og grublet. Men det var vel egentlig nokså påtrengende? Var det ikke rett og slett ganske uforskammet. Han stilte seg opp foran speilet i buffeten og rusket i slipset. Var det ikke …? Og i speilet la han plutselig merke til hvor onde øynene hans var. Det ga et sett i ham. Et ondt mongolfjes. Men så følte han seg smigret og smilte heslig til seg selv. Så han virkelig så ond ut? Hva var det han hadde tenkt på da han hadde det uttrykket? En psykoanalytisk ondskapsfullhet vedrørende Sanders! Var det ikke halvvoksne gutter som elsket å gå med kvinneklær, som elsket å late som de var kvinner så det kriblet i hele kroppen? Så åpnet han brått døra ut til kjøkkengangen og ropte skarpt: – Du har visst fyrt opp i ovnen også, hva? – Ja, selvfølgelig, lød det uanfektet. Og så smelte Jastrau døra igjen. Men litt for hardt. Han for sammen av braket selv. Det var vel egentlig litt overilet å ta sånn på vei også. Han utleverte seg fullstendig. Og så åpnet han døra igjen og ropte: – Det var da svært til gjennomtrekk. Det smeller jo i dørene. – Det kan jeg ikke skjønne, lød det stadig like uanfektet ute fra kjøkkenet. Det er jo ingen åpne vinduer på denne siden. Da lukket Jastrau døra seigt og langsomt og gikk inn i dagligstua. Han klarte ikke mer. Der inne hadde Sanders også ryddet. Men på divanen lå Steffensen fremdeles og sov, et syn som var som en befrielse. Lå han ikke der med den store nesa i været så man kunne se langt inn i neseborene? Munnen var åpen. Det var akkurat som det var tre huller i det grove hodet som bevisstheten hadde flyktet ut gjennom. Og haken og kinnene var blitt kraftig skjegget i løpet av natten så han strittet som et pinnsvin. Herlig uflidd! Men på bordet lå en skriveblokk og flere avrevne ark og fløt. 63
Ved siden av en ny sigarkasse som de hadde brukket opp. Og uten å tenke over det – han tenkte på alle de gode sigarene sine – tok han et av arkene og kikket på det. Og hva var det? «Som en bikse med blodige hender,» sto det. Og lengre nede: «Som en bikse med blodige never». Og så var det ikke mer på det arket. Han tok et annet ark. Igjen de samme linjene, den samme variasjonen over «hender» og «never». Og ellers var arket overbrodert med profiler av gamle menner, alle med prestekraver, noen lange streker, damebein, de svaie linjene av kvinnerygger, bryster, hofter og så plutselig en stork. Steffensen hadde nok forsøkt å dikte, og Jastrau smilte. Hvor godt han kjente det igjen! Den ledige hånden som tegner profiler, mens tankene kretser over arket som en dueflokk som ikke vil sette seg. Men på det tredje arket sto det endelig noen vers. Først en strofe, skrevet med stor og tydelig håndskrift, men overstrøket: Som en bikse med blodige hender etter slagsmål og brennevinsbrann har jeg reist meg fra tilfeldighetens leie på en seng ved redslenes rand. Og lengre nede, nesten i hjørnet av arket og uten annen forbindelse med den første strofen enn rytmen, var det med forte, små bokstaver klort ned tre andre strofer, bare med enkelte rettelser, tydeligvis skrevet i ett strekk. Og da Jastrau nysgjerrig grep etter det fjerde arket, sto de samme tre strofene der, renskrevet og med dato og navnetrekk under. Så det måtte vel bety at diktet var ferdig. Asiatisk i velde er angsten. Den er modnet med umodne år. Og jeg føler det daglig i hjertet som om verdener daglig forgår.
64
Men min angst må forløses i lengsel og i syner av redsel og nød. Jeg har lengtet mot skipskatastrofer og mot hærverk og plutselig død. Jeg har lengtet mot brennende byer og mot menneskeraser på flukt, mot oppbrudd som rammet allverden og et jordskjelv som kaltes Guds tukt. Med et rykk rettet han blikket mot den sovende Steffensen. Han følte seg iakttatt. Og ganske riktig. Øyelokkene til Steffensen dirret. En smal stripe av sterk emaljeglans skinte fram under øyenvippene. Og nå var munnen lukket. Og så slo han øynene opp. – Dette diktet beslaglegger jeg til litteratursiden min, sa Jastrau fort, mens han brettet arket sammen og stakk det til seg. Steffensen reiste seg brått opp. – Jasså, det er godt nok til å bli prostituert, utbrøt han og stirret ondt på Jastrau. – Det er ikke alltid de dårligste pikene som blir det, svarte Jastrau. – Kanskje ikke, sa Steffensen, men la meg iallfall få se over det en gang til. – Du kan se på kladden, for diktet beholder jeg, og det blir her i denne lomma. Jastrau slo seg på brystet. I det samme kom Sanders inn med tre kopper rykende kaffe på et brett og satte dem fra seg på bordet. – Vet du hva, Bernhard? Han har kjøpt dette diktet mitt fra i går, brummet Steffensen. Sanders så et øyeblikk overrasket fra den ene til den andre, og så sa han syrlig: – Det er heller ikke blant de beste du har gjort. – Nææj, knurret Steffensen gravalvorlig, jeg er redd det er for mye tanke i det. Sanders hadde i all stillhet satt seg på en av rokokkostolene og bet seg i underleppen. Han var ikke til stede for øyeblikket. Men Jastrau hadde trukket til seg en stol og satt foroverbøyd 65
med det åpne mørke blikket sitt som hypnotisert av ansiktet til Steffensen. – Hva mener De med for mye tanke? Steffensen gjorde en foraktelig grimase. – Er vi blitt Dis nå da, du? spurte han. – Tøys, hveste Jastrau. – Men hva mente du med det du sa? – Mente og mente. Jeg lider ikke av meningitis sånn som Sanders. – Du kan godt komme med en ny vits en gang iblant, sa Sanders. Men drikk nå kaffen din. Og du, Ole, kan trøste deg med, sa han til Jastrau, at han ikke har ment noe som helst. Steffensen blunket underfundig. – Hvorfor skulle en kunstner mene noe? sa han. Jastrau så overrasket på ham. – Nei, akkurat, utbrøt han hjertelig. Eller snarere: en kunstner skal mene noe. Men det er likegyldig hva han mener. Sanders lente seg foraktelig tilbake mot den ovale ryggen på rokokkostolen som med sin majestetiske form omga hans revolusjonære utseende med en eventyrlig glans, Lenin i Kreml. – La oss heller snakke om lunsjen, sa han med et overlegent, marxistisk smil. Sannheten er alltid konkret. Hva har du i spiskammerset, Ole? – Det mangler iallfall øl. Det vet jeg fra i går kveld, innskjøt Steffensen, og Jastrau lo. Latteren hans var blitt hjertelig. Han var iallfall åpen for enhver replikk fra Steffensen. Men selvfølgelig hadde Jastrau ingen anelse om hva som var i huset, og det hadde selvfølgelig Sanders. Selvfølgelig. Hadde han kanskje ikke gått omkring der ute på kjøkkenet og registrert spekepølse og oksefilet og en gammel rollmops? Det manglet egg og rugbrød og altså øl. Men nå kunne jo Jastrau gå ut og gjøre innkjøp, og Steffensen kunne være med og bære flaskene, det ville han mer enn gjerne. I mellomtiden skulle Sanders dekke bordet. Han visste selvfølgelig hvor han skulle finne en ren duk. – Vet du hvor sølvtøyet ligger også? spurte Jastrau ondskapsfullt. Sanders nikket ertende. Så gikk Jastrau og Steffensen i melkebutikken. De gikk side 66
om side i kameratslig takt nå. Og så skulle de til delikatessebutikken på hjørnet av Colbjørnsensgade. Men her ble Steffenesn stående utenfor og vente med alle ølflaskene i armene og i jakkelommene. – Du, brummet han da Jastrau kom ut fra butikken igjen. Istedgade er i grunnen en praktfull gate. – Hvordan det? – Fordi den er så lang. Jastrau skulle til å le. Men så la han merke til det fjerne, skinnende blikket til Steffensen. Og så måtte han selv se nedover langs den lange gata. Uendelig var den. Formiddagssola lynte i et mylder av åpne vinduer som i vanndråper, og langt borte ved Enghaveplads ble de grå og gule fasadene luftige som fjerne fjell inntil de ble oppløst i en flimrende dis. – Ja, det er dumt av meg at jeg ikke alltid kan se hvor vakker den er, sa Jastrau. – Ja, den likner faktisk en tanke av den sorten som godt kan rommes i et dikt. Og han smilte stivt. – All skitten og støvet her som blir til et himmelsk lys – langt der borte. Og så brast han ut i en hånlig latter. Mens de var ute, hadde Johanne kommet tilbake med gutten, og gutten kom løpende og lå farlig over i svingene som en motorsykkel. Da han fikk øye på Steffensen med alle ølflaskene, stanset han brått og sto fremdeles og svaiet med den keitete, lille kroppen idet han skrek opp: – Å, så mange øll. Ø’en ble pustet fram så det ble dobbelt så mange l’er som ellers. Øll. Og til stor forbauselse for Jastrau bøyde den lange Steffensen seg ned og rakte ham en flaske. – Vil du bære den? brummet han og blunket. Oluf rakte de butte nevene sine ut etter flasken og ga seg interessert til å studere etiketten, mens Steffensen klappet ham på hodet og klødde ham i nakken som når man kjærtegner en hund. – Asse, gasse, asse, gasse, sa han. – Asse gasse! Så rart du snakker! utbrøt Oluf og så forbauset opp på ham. Men Jastrau lo høyt. – Hva skal man ellers si til en sånn en? sa Steffensen ut i lufta, og det kom et veikt uttrykk til syne på leppene hans. – Javel, men altså øl! Og han slentret med lange sjø67
mannsskritt inn i spisestua og plantet ølflaskene på bordet. Men Jastrau gikk videre ut på kjøkkenet. – Nei, det får De ikke lov til. La meg gjøre det, la heller meg gjøre det, hørte han sin kone si. Stemmen hørtes så munter ut. Og da han kom inn, ble han forundret stående. Johanne sto ved kjøkkenbordet og forsøkte å rive en tallerken ut av hånden på Sanders. Men det var ikke det som forundret ham. Nei, det var det gyldne skjæret som omga skikkelsen hennes i ulike voldsomme kjempende stillinger. Og han kjente det igjen med bitterhet. Det var det som i sin tid hadde blendet ham og trengt seg inn i ham som lidenskap, en stråle av lys. Hennes glede hadde alltid virket på ham som et synsbedrag. Han ble stående stille, men med et innvendig nag, og fulgte striden mellom henne og den mørke Sanders med en glans i øynene som fra en spyflue. Og han så at hun svingte den blinkende tallerknen triumferende over hodet som en tamburin. – Johanne, sa han stille. Hun snudde seg, og da hun så sin mann, lettet alle de gyldne tåkene og forsvant. Der sto hun foran ham, og han stirret et øyeblikk på de svømmende øynene hennes og på den måpende andpustne munnen. Hvit kanin, tenkte han plutselig. – Her kommer jeg med brød og egg, sa han hverdagslig. Men hun måtte ha følt seg overrumplet, for nå begynte hun å myldre – med bevegelser, ord og blikk. Hun begynte å bli mangfoldig. – Er det ikke enestående av herr Sanders. Han har vasket opp, han har gjort rent, han har tørket støv, fyrt opp i ovnen, laget kaffe og alt mulig. Først ville han ikke innrømme at det var han som hadde gjort det. Men jeg avslørte ham. Er det ikke enestående. Begeistringen hennes var for lettflytende, for stakkåndet. Den skulle overvelde ham, men ble komisk. Og han sto der med et lite, piplende smil. – Det hadde aldri du gjort, Ole! Han stirret altfor nøkternt på henne. En ivrig kvinnekropp. Hvit kanin! Og smilet hans fortsatte å piple. 68
– Men nå skal jeg overta, herr Sanders. Gå nå inn. Mannfolk har ikke noe her å gjøre. Ut av mitt kjøkken. Og leende skjøv hun Sanders foran seg. Jastrau fikk også et puff. – Ut med dere! Ut med dere! Jastrau gikk godvillig. Men drevet av nag måtte han skotte bort på Sanders. Sånn beseiret man altså et borgerlig fruentimmer? Så lett bytte kunne altså en gift kvinne være? Et skumflak av erotikk! Blendende som i gamle dager, men bare for et øyeblikk. Så plutselig latterlig i hans øyne, hvit kanin. Hvorfor denne forvandlingen? Ekteskapets trivialitet? Tja? Er alt forbi? – En, to, tre, fire! lød det fra spisestua. Steffensen hadde satt seg på sin vante plass ved bordenden og stilt alle flaskene opp foran seg. – En, to, tre, fire, fem, telte han og pekte med en kroket pekefinger på den ene flasken etter den andre, mens Oluf satt med haka mot bordkanten og fulgte fingeren med øynene. – En, to, fire, skingret han og begynte også å peke, liksom med valne fingre. Men Jastrau enset dem ikke. Sløvt slepte han en stol bort til bordet. Det var best å være sløv. Bare det tause og fjerne smilet som Sanders tok på seg da han makelig satte seg til bords, kunne han ikke stenge ute. Det sank ned i ham og lyste som en kondensstripe. I mellomtiden sprang Johanne til og fra og disket opp. – Ja, vi kan visst godt begynne, sa Jastrau. – Skal vi ikke heller vente på din kone … innvendte Sanders. – Nei, kom det hardt. Smilet til Sanders ble uforskammet. – Nei visst, svarte han med overdreven høflighet. Da fru Johanne endelig kunne sette seg til bords med de andre, begynte samtalen igjen å dreie seg om de huslige talentene til Sanders. Hun ga seg ende over. Tenk at ditt og tenk at datt og glade utrop! – Det er likevel ikke mer enn hva man må vente, innvendte Sanders belevent og slo ut med hånden som likevel ikke var velpleid nok til denne veltalenheten. – Iallfall av en kommunist. I et kommunistisk samfunn hvor enhver har rett til sitt 69
eget rom, men heller ikke mer, har han også plikt til å gjøre rent. – Er De nå der med denne kommunismen Deres igjen, lo Johanne og fniste som om hun tjenestepikeaktig ville si: – Å, gid! Jastrau stirret ned i duken. – Ja, alltid, svarte Sanders uanfektet. Det er jo ikke annet enn et ledd i kampen for kvinnenes frigjøring. Her under kapitalismen er jo kvinnenes skjebne stort sett det rene barbari, er De ikke enig i det, da? – Jo, jo, sa hun nølende. Men kommunisme, det er jo … noe annet. Kvinnene er statseiendom. Jastrau turte ikke å se på henne. Nå hadde hun sikkert de anstrengte rynkene i pannen, og øynene var vel aldeles fargeløse og bleke og blanke av å tenke. Han lot langfingeren følge mønsteret i den hvite duken. – Det er løgn, brast det ut av Sanders. – En løgn som avisene mot betaling sprer ut over Europa. Det er propagandaløgn. Ved disse ordene kikket Jastrau bort på Steffensen. Men han satt uinteressert og trakk opp en flaske øl. – Ja, men det har jeg da lest i Hammeren, innvendte Johanne. – Leser De Hammeren? Hun nikket ivrig, og Jastrau rettet endelig blikket mot henne. Jo, nå så hun lavpannet ut. Han måtte smile. – Hva er det du smiler av? sa hun skarpt. – Jo, du er så ivrig. – De vil ikke si at Deres mann aldri snakker med Dem om slike ting? spurte Sanders listig. – Nei, det skal gud vite at han ikke gjør. – Han sier kanskje at det er noe De ikke har forstand på, lød det ondskapsfullt, og uten å vente på at replikken skulle få tid til å ramme, fortsatte han triumferende: – Typisk borgerlige mannfolk. Men Johanne overhørte tonen og svarte troskyldig: – Nææj, han pleier tvertimot å si at det er han som ikke har forstand på det. – Hæ! gliste Steffensen. Det var den eneste lyden som hadde kommet fra ham under hele måltidet. Jastrau lo også. 70
Men Sanders hevet stemmen og fortsatte lidenskapelig: – Forresten fins det ikke noe mer latterlig enn borgerskapets høymoralske forargelse over kommunistenes kvinnefellesskap. Kommunistene trenger ikke å innføre det. Det er innført for lenge siden. Det kom med en presisjon som fra et sitat, og Steffensen så mistroisk bort på ham. Men Johanne pustet tungt. – Å ja, det er visst også sant, svarte hun rolig. – Det skulle være unødvendig å fortsette, sa Sanders seiersbevisst. Det skulle være unødvendig å rippe opp i la cronique scandaleuse de Copenhague som jeg forresten sikkert ikke kjenner så godt som … De og Deres mann. – Nei, man er ikke ustraffet journalist, svarte Jastrau ironisk. Men pannen til Johanne ble kruset av uberegnelige rynker som på et vann hvor vinden går på tvers av strømmen. – Men … sa hun forvirret. – Men … nei, det er jo ikke riktig det kommunistene går inn for. Det føler jeg på meg. Jastrau reiste seg. – Skal vi ikke heller ta kaffen i dagligstua? spurte han. – Som du vil. Steffensen reiste seg straks og hjalp Oluf ned på gulvet. Det var latterlig å se hvordan de to ubudne gjestene hadde skrudd på sjarmen. Sanders begynte også straks å gjøre nytte for seg. Han samlet sammen tallerknene. Og Johanne lo. Men i fløydøra støtte Jastrau og Steffensen sammen skulder mot skulder fordi begge ville gå inn i stua samtidig. – Så mange meninger, du. Hva? sa Steffensen ironisk. Jastrau trakk på skuldrene. – Men det er vel bare et surrogat for visdom, la han til, og som et uttrykk for sin forakt kastet han seg voldsomt ned på divanen. – Bums! skrek Oluf som kom stabbende like bak de to voksne. Ingen la merke til ham. Og så sprang han bort og nappet faren sin i jakkelomma og så opp på ham med store barneøyne. – Yyh, bums! utbrøt han overrasket. – Ja, yh, bums, svarte Jastrau fraværende. – Nei, ikke sånn, utbrøt Oluf sint og trampet i gulvet med 71
den lille støvelen sin. – Nei, far! Og han snudde seg utålmodig og løp ut på kjøkkenet. Men like etter kom han styrtende inn igjen. – Nå, lille mann, du holder ikke ut med dem ute på kjøkkenet du heller, sa Steffensen plumpt og vennlig. – Han snakker høyt, utbrøt Oluf andpusten. Og i det samme kunne de høre stemmen til Sanders ute fra kjøkkenet. – En kvinne er selvstendig selv om hun er gift … ikke noe nytelsesmiddel … vin og kvinner … Luther … storborgerlig synspunkt. – Ja, han snakker sannelig høyt, flirte Steffensen. Men Oluf ble stående ved fotenden av divanen med et hjemløst uttrykk i øynene sine. De bløte leppene sto halvåpne som om det var noe han ville si. Han visste bare ikke hvem, hvem han skulle si det til – han var aldeles rådløs. – Det er nok vanskelig å være en sånn liten mann, trøstet Steffensen med et fnys av latter, usikker i sin barnevennlighet. Og Jastrau smilte vemodig. – Vil du leke med mannen? spurte han og rakte fram fetisjen. Oluf så forbauset på ham. Øynene ble som to uendelig store himmelrom, fulle av lys og forbauselse over de ubegripelige lunene til de voksne. Så ble de til gutteøyne igjen, menneskeøyne med vilje og begjær, og han kom springende med armene i været. – Men forsiktig! Du må være snill mot ham Det var som om han akkurat nå måtte gi gutten sin et stort offer, noe som han virkelig var redd skulle gå i stykker. Gutten var jo så hjemløs. Og Oluf grep fetisjen med begge hender og bar den forsiktig bort i en krok. – Mannen, mumlet han henført. Jastrau sto og så etter ham. Minnet om de blå, uforstående gutteøynene tindret i ham, og så sa han plutselig for seg selv: – Gud vet om det ikke var galt egentlig. Han får jo ikke lov til å leke med den ellers. – Jo, sprøytegalt, flirte Steffensen. Jastrau ristet oppgitt på hodet. 72
Men nå kom kaffen, og med den skulle også diskusjonen inn i stua, iver i lufta omkring Johanne og Sanders. Sanders med et skinnende smil som den drevne debattant han var. Johanne – en vilterhet av brusende hår og blussende kinner og bevegelige, våte, glinsende lepper. Og Jastrau ble skjøvet i bakgrunnen hvor han endelig fant seg en stol. Men derfra kunne han holde øye med fetisjen. Det var iallfall en god ting. Han var litt engstelig for den. – Er det ikke for galt, Ole, lo Johanne og strøk det gyldne håret bort fra pannen, at jeg skal være nødt til å høre på den slags i mitt eget hus … og at jeg til og med finner meg i det, ha, ha. Sanders rettet seg revolusjonært på stolen. Men plutselig brølte Steffensen borte fra divanen: – Ja, ja, leve revolusjonen! – Du mener ødeleggelsen, snerret Sanders. – Jeg mener revolusjonen, knurret Steffensen. – Ja, men herr Sanders, kan De ikke høre hvor latterlig det lyder, alt dette snakket om revolusjon? sa Johanne. – Jo, i munnen på han der, kom det skarpt. – Nei, i Deres også, innvendte Johanne smilende. Kan De ikke innse det? Her går man hver dag på Vesterbrogade og Strøget, og så tenke seg til at det skulle bli revolusjon i disse gatene … – Du har rett, Johanne, sa Jastrau fra bakgrunnen. – Ja, ikke sant, utbrøt hun glad og snudde seg på stolen. – Ja, den har vi hørt om før. Det er bare noe som foregår i Russland, snerret Steffensen. Det kan aldri hende her i det deilige Danmark. Men jaggu kan det så. – Nei, innvendte Jastrau og ristet nedtrykt på hodet. Nei, det kan ikke det. Han visste ikke om han gadd si noe mer. Men han fortsatte likevel: – Jeg har opplevd det. Jeg har sett det selv. En revolusjon i Danmark kommer til å drukne – i latter. – Så? sa Sanders. – Ja, jeg har sett det. Det er knapt noen vits i å snakke om det, så latterlig er det. Men jeg vet det, for jeg var selv med … 73
under røde faner – tralala – i marsdagene den gangen da kongen helte ut det radikale ministeriet. Han ble sittende og se framfor seg en stund. Men de andre hadde øynene sine rettet mot ham, og med ett forekom det ham så komisk, det hele. Gammel mann! Fortelle sine erindringer! Og idet han kopierte Storm Petersen, fortsatte han: – Gammel veteran! Å, jada! Var med i Boerkrigen! Bare tull! – Nei, det var noe du ville si, sa Sanders. – Huff nei, jeg gidder ikke å snakke om det. Men jeg var altså med på å forsere politisperringene omkring plassen foran Amalienborg for å rope leve republikken! foran slottet. Bare tull! Og så var det en fyr som klatret opp i en lyktestolpe for å holde en revolusjons-tale. – Kamerater! skrek han, og så ble han så begeistret at han slo ut med armene og glemte å holde seg fast, og dermed gled han stille ned – under kraftig revolusjonslatter. – Å, det var bare guttestreker den gangen, innvendte Sanders. Kvalm i gata. Jastrau trakk på skuldrene. – Det kan godt være. Jeg hørte forresten det eneste skuddet som ble løsnet. Løst krutt. Høh! Det var en konstabel som ble for ivrig. Jeg var også med på folkemøtene ved Muslingskallet utenfor Raadhuset. Hø! Det var forresten mye moro! Det var en full mann som holdt tale. Meget malerisk! Den mørke mengden. Lyset fra gatelyktene. Det tok seg godt ut med lys og skyggevirkninger. Revolusjonsdrama! – igjen kopierte han Storm Petersen: – Haha, en full mann … Danton … drita full … fått for mye eplemost! Og så brølte han i roperten sin: Ned med valgloven. Ned me’n. Det går faen ta meg tre københavnere på en eneste vest-jyde, skrek han, og dermed holdt han på å gå på trynet ned mellom tilhørerne. De måtte legge ham ned der oppe på forhøyningen, og der lå han med et par mann oppå seg og ropte: Leve revolusjonen – akkurat som Steffensen. De andre lo. Men Jastrau fortsatte i samme bitre tonefall som hvert øyeblikk slo over i raljerende humor. – Jo, det var gatens parlament. Københavnerbilde! Så fikk de endelig kastet ned fylliken. Men folket ville bare høre ham. Vest-jyden! ropte de. Opp med vest-jyden! Han er god nok! 74
Herregud, noe så idiotisk. Og så husker jeg at jeg skiltes fra en venn av meg ytterst på Vesterbro. Det var langt på natt. Ja, og i morgen blir det altså generalstreik, sa vi til hverandre. Og vi så på gatelyktene. I morgen ville altså alle sammen være slukket. Det var ingen dårlig følelse. Men hva var det som skjedde? Ikke det plukk! Jo, folketoget med deputasjonen til kongen i spissen. Til kongen! Goddag, goddag! Og avisene som hadde truet med generalstreik – huff … – Som for eksempel Dagbladet, sa Sanders ondskapsfullt. – Ja, svarte Jastrau trett. I de dagene avgikk radikalismen ved døden. Og likevel spøker den stadig. Men det raker vel ikke dere … Han reiste seg ondt. – Jeg tror ikke på noen revolusjon her i landet, fortsatte han med ettertrykk. Danskene har ikke karakter nok til det. Du verden, jeg kunne ha lyst til å skrive en bok om den danske nasjonalkarakteren, om falsk blåøyethet og blond upålitelighet. – Hør, hør! utbrøt Johanne så Sanders og Steffensen måtte le. – Det er Dem han sikter til, sa Steffensen med et grovkornet koketteri og blunket med øyne som fikk en fet glans av unaturlig velvilje. Men Johanne overhørte ham med vilje. – Hva er det du leker med, Oluf? utbrøt hun. – Mannen! kom det borte fra kroken. – Vet du ikke … – Han har fått lov av meg, sa Jastrau dempet. Johanne så på ham med et stivt blikk og ristet på hodet som om han var idiot. – Ellers trodde jeg … sa hun. – Det trodde jeg også, svarte Jastrau ironisk. Da ringte telefonen. Jastrau gikk bort og tok den: – Jastrau! – Hva er det De sier? – Men hvordan i all verden kan Stefani vite det? – Jeg skrev den i går og sendte den straks opp på setteriet. – Nei, det kan jeg ikke. Han har godt av en omgang. – Blasfemisk? Jasså? – Mener redaktør Iversen det? – Javel! – Javel! – Ja, så la Eriksen i guds navn skrive den, skjønt ikke vet jeg om Eriksen har noe greie på litteratur. – La ham det. – Ja, jeg kommer snart, så kan vi snakke om det. – Ja! – Å, ja! – Adjø så lenge. 75
Ergerlig slengte han røret på og ga seg til å gå fram og tilbake på gulvet, mens de andre fulgte ham med øynene. – Hvordan i helvete kan Stefani vite hva som står i anmeldelsen min? Jeg skrev den borte i avisen i går, og jeg gikk rett opp på setteriet med den. Og nå har Stefani allerede vært hos redaktør Iversen og laget halloj. – Han har fin nese, flirte Steffensen. – Ja, det er et stilig opphav du har, snerret Jastrau. Men da han i det samme kom til å se bort på Steffensen, oppdaget han at Steffensen var aldeles likblek og stiv i ansiktet. Leppene sto truende fram som på en trefigur. Men blikket flakket, hvitt og oppløst. Var det en sinnssyk som satt der borte på divanen? Sanders og Johanne stirret også på ham. Og det spredte seg en uhyggelig taushet. I større og større spøkelsesaktige ringer. Jastrau ble stående aldeles stille. Og så våget han å si, liksom lavt og likegyldig: – Det er vel best jeg går bort og undersøker dette nærmere. Du, Steffensen, kan jo bli med og få honorar for diktet ditt. – Men politiet … innvendte Johanne. – Å, i dag på valgdagen er det ingen fare, sa Sanders. Det er vel best vi går begge to. Enten vinner sosialdemokratene, og da får vi amnesti, eller så – ja, så … Men det hadde vært ergerlig hvis vi ble tatt like før valget. Tillat meg å takke for oss, frue. Vi håper, og så videre og alt det der. Han reiste seg og bukket ridderlig. – Å, det er visst ingen ting å takke for, protesterte Johanne og rakte ham hånden. I det samme rakte Steffensen hånden ut etter sigarkassen og karret til seg fem sigarer. Og så gikk de.
5 Det blåste kaldt, og Jastrau slo kragen opp over ørene. Men han hadde denne spesielle uroen og hastigheten i blodet som kveldsluft og brede fortauer skaper. Ildrøde og gassaktige blå 76
neonrør flammet opp som et navnetrekk skrevet ut i et eneste lysende strøk: Scala. Blå lyspærer skinte mystisk som lampioner i løvverket: Marmorhaven. Navn i gult. En lysavis jaget over et hustak med et glødende tåkeslør hengende etter hver bokstav. Og framme og bak skrek de ulike avisekspedisjonenes megafoner valgresultatene ut over gata og fylte lufta med stemmer. Det gikk noen usynlige kjemper, høye som hus, og ropte til hverandre mellom fasadene, sånn hørtes det ut. På torget var det svart av folk, og bilene som slapp gjennom mengden, skrapte i gearet og satte med et plutselig rykk farten opp utover Vesterbrogade som om de hadde kommet seg over en gjørmete del av veien. Lyskjeglene skjøt fram over kjørebanene som glinset av bensin. Det var en typisk strålende københavneraften. Så hadde Jastrau altså gått ut likevel. Han tråklet seg fram mellom alle menneskene på fortauet, ut på brostein, inn på fliser. Det hadde vært så pinlig hjemme. De var ganske riktig blitt kvitt de to ubudne gjestene. Men ved aftensbordet hadde han og Johanne sittet så ensomme overfor hverandre, han ergerlig over bråket i avisen, anmeldelsen av Stefani og alt det der. Hun fjern og fremmed. Med nervøse, loddrette riss i pannen. Den hvite pannen. Som et egg. Mørke menneskeskikkelser skyndte seg forbi. Aftenen var blank som svart lakk. Han så pannen hennes i det svarte menneskemyldret. Et hvitt egg. Han så sin egen tanke. Men på torget var trengselen så stor at han måtte kante seg fram. Over hodet hans tonte noen uklare lyder fra en megafon, og foran ham strålte den røde hjørnebygningen til Dagbladet med lys fra alle vinduene. Det var mange mennesker oppe i avisen kunne han se. Han skimtet utydelige skygger ved vinduene. De sto nok med albuene støttet mot messingstengene med blondegardiner og stirret ned på menneskemengden. Men hjørneværelset var mørkt. Vinduet var opplyst av en transparent hvor valgresultatene vekslet. Akkurat nå var det et tomt, grått lysfelt. Da hørte han med ett høy latter omkring seg. – Skål! var det 77
noen som ropte. – Vi vil ha øl! Og Jastrau så opp mot hjørnevinduet. Og da så han en stor skyggehånd med en stor skyggeting som beveget seg på høyre side av lysfeltet. Der dvelte den et øyeblikk, tåket i konturene, men ikke til å ta feil av: skyggen av en ølflaske. Bare i et glimt, så forsvant den. Hånden var blitt revet brutalt vekk. Og lysfeltet ble rent igjen. – Å, det var synd! Latter. – De kan trenge noe å skylle sorgen ned med, flirte noen like bak. – Går det helt nedenom med radikalerne? spurte Jastrau en tilfeldig mann idet han langsomt boret seg inn mellom ham og sidemannen. – Ja, jøss, jøss! Sosialistene vinner! Og i det samme flyttet han seg til siden. – Litt av en jobb å ta seg fram her. Endelig nådde Jastrau fortauet utenfor Dagbladet og kunne puste fritt. En bil trengte seg fram samtidig og stanset foran inngangen. En elegant, høy mann i stor, lys frakk og med den lyse kragen slått opp over ørene så man så vidt kunne se den bølgende kronen av hvitt hår sprang ut og forsvant inn gjennom svingdøra. Men man trengte bare et glimt av denne barhodete skikkelsen for å dra kjensel på den. Det var den evig unge H. C. Stefani. Jastrau stoppet opp. Det var denne anmeldelsen! For et spetakkel det hadde vært med den! I ettermiddag da han i følge med Steffensen hadde vært innom avisen! Redaksjonssekretæren hadde skjelt ham huden full! Skjelt ham huden full! Det liknet ellers ikke ham. Men hvordan i all verden hadde Stefani fått snusen i det som sto i anmeldelsen? Den hadde ikke vært ute av huset, den var blitt skrevet på kontoret hans og brakt rett opp i setteriet. Han hadde sine mistanker. Kunne likevel ikke få seg til å tro det. Nei! Det var for smålig! Ingen hensikt! Og grublende gikk han inn gjennom svingdøra. – Nei, er det deg, Jazz? Jastrau så opp, og midt på trappa foran ham sto den lille, firskårne journalist Eriksen og viftet med frakken sin. Han strakte den ene armen bakover for å få den inn i ermet. – Puh, for et liv, stønnet han så en bris av øl og portvin strømmet over Jastrau, 78
og så bakset han med det tomme frakkeermet. – Slipp meg ut! Det er ikke til å holde ut der oppe. Jeg har gjort skandale. Og han fortrakk det værbitte, herjete ansiktet sitt så alle rynker og arr fra en stormfull ungdom gikk i ett. – Var det du som var framme med flasken? spurte Jastrau. – Javisst, hark, og i det samme han ville riste fortvilet på hodet, måtte han hoste. – Ja, så vet hele byen at du drikker. – Pøh, flirte journalisten med tårer i øynene og sprengrød etter hosteanfallet. – Det var da også på tide at jeg sto fram og kunngjorde det selv. Og endelig slapp armen inn i frakkeermet, frakken kom helt på og han rettet seg, skjøt brystet fram, slo ut med hånden: – Nå er det altså gjort! – Ojojoj, hihi! og han knakk sammen av latter igjen og vinket med hånden som om han ville vifte bort skandalen. – Men du, Jazz, fortsatte han i en mer alvorlig tone, det var fint du kom. Jeg har lett etter deg i hele kveld. Uff, det der med flasken! Er du gææern? Men jeg har lett etter deg i hele kveld. Han tok etter hånden til Jastrau. – For du er vel ikke forbanna for at jeg fikk boka til Stefani, vel? – Neida, neida. Og Jastrau lukket begge øynene og alle sanser for de sterke gufsene av øl og portvin. – Ja, for du ble vel ikke lei deg, fortsatte Eriksen og knuget hånden hans. Du forstår? Javisst forstår du. Men du kjenner kanskje ikke Stefani? Et strålende menneske! Og alt i orden! Apoteker i Aarhus. Jo, jeg kan fortelle deg litt av hvert om ham som du sikkert ikke vet, og selv om han har skrevet en dårlig bok nå – hva gjør vel det? Hvis det altså bare ikke hadde vært for … nåja … men jeg kan fortelle deg litt av hvert. – Har du vært ute og stemt? spurte Jastrau ironisk. Det kjennes på lukten. – Hihi, ja. På Bodega. Kelner Sommer har fått min stemme i dag. – Jaja, jeg tenker jeg rusler opp. – Opp dit? spurte Eriksen og pekte mot taket. – Ja, opp i foredragssalen for å høre valgresultatene. Blir du med? 79
– Puh! fnyste Eriksen av latter i hånden. Nei, jeg har laget nok valgstemning. Hihi! Det med flasken! Hva sier du til det. Det er forresten ikke til å holde ut der oppe. Huff, nei! Hver gang det blir valgt en konservativ eller en sosialdemokrat, så er det vill jubel og hurra og voldsomt spetakkel, og er det en radikaler så er det fy! og ned med ham! Og plutselig grep han Jastrau i jakkeslaget, trakk ham helt bort til seg og hvisket en het portvinssky i ansiktet på ham. – Og det skal være en radikal avis! Huttetu, er det annet å gjøre enn å drikke seg full og gjøre skandale. Det går kaldt nedover ryggen på meg. For det er jo en radikal avis, er det ikke det? Han ble mer og mer opphisset. – Ja, det er det samme for meg. Men jeg liker det ikke for det. Gå opp og hør selv. Men du … Han trykket på ny Jastrau i hånden så det knaket i fingrene. – Du er vel ikke sinna, vel? – Neida, neida. – Det er jo ditt stoff, men du skjønner … Han omfavnet ham. – Gamle gutt, du er i grunnen ålreit, selv om du bare er et null. Men du, en flaske på skjermen, hva? Huttetu, det var dagens flaske, hva? Hihi! – Jajaja, sa Jastrau og rev seg løs. Journalist Eriksen fikk et hosteanfall igjen, og Jastrau kunne høre ham hele tiden, mens han diskret fjernet seg opp trappa. Huset til Dagbladet var ikke til å kjenne igjen. Dørene smalt i alle etasjene. Heisen arbeidet uten stans. Det var valgstemningen som hadde besatt huset og forvandlet det. I trappene myldret det av folk som nesten aldri var å se ellers. Gjennom rutene inn til forværelset hvor han hadde stått sammen med Vuldum kvelden før – Arne Vuldum, tenkte han bittert – fikk han øye på den ene berømtheten etter den andre. Det svartsmuskete ansiktet til en kjent skuespiller. Julenisseskjegget til en polarforsker. En kunstkritiker som så ut som han vrinsket. Den veloppdragne profilen til en radikal politiker. En skuespillerinne med et bluferdig madonnasmil. En antikvar som så ut som et franskbrød. De satt rundt omkring på stolene eller lente seg over det store bordet hvor en av tegnerne i avisen var i ferd med å pensle ut valgresultater på den store papirrullen som flere av berømthetene betraktet med betenkte smil. 80
Skulle han våge seg inn til dem? Han følte seg menneskesky når avisen hadde en av sine store dager. Men så gled han likevel inn mellom dem og nikket og hilste, men fant seg ikke helt til rette før han fikk øye på redaksjonssekretæren som sto i døra til kontoret sitt og så ut som om han hadde fått ubudne gjester. Ansiktet hans var som på en bankkasserer. Men rynkene var dypere, øynene forvakte av for mye nattearbeid. En slags fornem tretthet var kjennemerket hans. Jastrau hadde ikke så mye med ham å gjøre. Men i formiddag hadde de trettet, og Jastrau fikk aldri ro på seg før mellomværender med ham var brakt ut av verden. – Nå, Ole Jastrau, har De vært ute og stemt riktig, lød det langsomt og syngende. – Jeg har ikke stemt. – Det er rart med Dem, Ole Jastrau. De har ingen følelser for avisen. Jastrau visste ikke hva det kom av at han aldri så redaksjonssekretæren rett inn i øynene. – De har ikke det, Ole Jastrau, fortsatte han. Ellers hadde De ikke skrevet denne anmeldelsen av Stefani på den måten. – Han fortjente det, svarte Jastrau kort. – Ja, men han er tross alt en medarbeider, han er forresten til stede her i kveld. Og boka er visst ikke fullt så dårlig som De vil ha den til heller. Vuldum sier at skildringene av det syriske landskapet, av fikentreet, sier han, utmerket godt kan måle seg med Johannes Jørgensen. – Jeg visste ikke at Vuldum leste dansk litteratur, sa Jastrau spydig. – Ja, men det er noe helt annet. Bli med inn et øyeblikk, forresten. Redaksjonssekretæren la hånden på skulderen til Jastrau og dro ham med seg inn på kontoret. – Se her, sa han og trakk ut en skuff med manuskripter og korrekturavtrykk. – Ja, det var redaktør Iversen som plutselig forlangte å få se spaltekorrekturen til litteratursiden, og her er da et dikt som De har sendt til setting i dag, og De har anvist honoraret i kassen. Diktet – javel, redaktør Iversen syntes jo ikke at det var så vakkert akkurat. Men hvem er denne Stefan Steffensen? 81
Han tok diktet til Steffensen opp fra skuffen og betraktet det med små hodebevegelser som om han bedømte et fotografi. – Hø! lo Jastrau, han er forresten sønn av Stefani. Redaksjonssekretæren la overrasket diktet fra seg og snudde ansiktet mot ham. – Ja, men det står jo Steffensen. – Å, det er fordi han hater faren sin. Derfor vil han ikke bære navnet hans. Redaksjonssekretæren smilte. – Ja, men det kan jo ikke leserne se. Selvfølgelig heter han Stefani, ellers har vi ingen interesse av å trykke diktet i avisen. – Gud vet om han går med på det, sa Jastrau nølende. – Jovisst. Det sørger De for, og så setter vi diktet på med det første. Jeg kan godt ta det i selve avisen. Bare De sørger for å ordne det med navnet, ikke sant, Ole Jastrau? Og han grep pennen foran seg, streket med en rask bevegelse over navnet Steffensen og skrev Stefani. – Dette vil sikkert interessere redaktør Iversen, la han til og nikket vennlig. Men De er ikke riktig på bølgelengde med avisen, Ole Jastrau – ikke ennå. De skulle selvfølgelig ha stemt i dag, og det på de radikale. – Er Dagbladet radikalt, da? spurte Jastrau ironisk. Redaksjonssekretæren svarte ikke. Han ga seg til å streke over overskriften til en artikkel som lå foran ham på skrivebordet. – Den høres ikke bra ut, sa han til seg selv, og Jastrau skjønte at audiensen var slutt. Men redaktør Iversen hadde bedt om å få spaltekorrekturen til litteratursiden hans til gjennomsyn. Var ikke det en fornærmelse? Var ikke det et uttrykk for mistillit til ham som redaktør? Mer skulle det altså ikke til før stillingen hans som litterær redaktør vaklet? Bare en litterær kvakksalver som denne Stefani kom busende inn på hjørnekontoret til gubben, så raste fundamentet ut. Han ble stående ubesluttsomt ute på forværelset, ute i ståket og bråket fra alle berømthetene. Han syntes de hadde så store frakker på seg. Og han håpet inderlig at han ikke ville bli tilsnakket av noen av dem. Om han ikke hadde slaktet den ene, så hadde han sikkert rispet en nær venn av en annen eller såret en tredje, og de ville fryde seg … ydmykelsen, ydmykelsen, 82
spaltekorrekturen til gjennomsyn. Det hang et bilde av Bjørnstjerne Bjørnson på veggen. Det var visst bare mangel på samtidighet som gjorde at han ikke hadde noe mellomværende med ham. – De ser virkelig overlegen ut i dag, herr Jastrau, lød en stemme like i nærheten. Det var den belevne handelsmedarbeideren Otto Kryger som plutselig sto foran ham. Det var noe indiansk over ørnenesa hans og de lange, følsomme leppene. Det blåsvarte håret og den lave pannen kunne godt ha vært kronet av en fjærhjelm. Men kroppen var for spinkel. – Nei, det gjør jeg ikke, svarte Jastrau som en fornærmet skolegutt. – De er kanskje bare i dårlig humør. Men det har De sannelig også grunn til dersom De nærer radikale anskuelser. Jastrau så tungt inn i de mørke, spillende Øynene og hadde ikke lyst til å parere smilet hans med ironi, skjønt det hørte til god tone i Dagbladet. – Jeg har ikke stemt i det hele tatt, sa han trett. – Javel, det er Deres standpunkt. Da er det jo bare rimelig at De står på det, svarte Otto Kryger. Jastrau forsto ikke helt denne usedvanlige vennligheten. – Jeg stemte med de konservative, la Kryger til, dempet og utfordrende. Jastrau ristet på hodet med et lite smil som godt kunne oppfattes som uttrykk for håpløshet. – Javisst, det er jo for galt. Men bli med meg, fortsatte Kryger. Jeg kunne ha lyst til å snakke litt med Dem. Jeg må bare inn og se om det er noe til meg på kontoret først. Jastrau lot seg overrumplet drive med. I samme øyeblikk hadde han også sett en kjent dr. philos stikke det avlange, nakne hodet sitt fram i døra og skride inn i forværelset – og det var noe med en bisetning i en anmeldelse for et par måneder siden, en flis oppunder neglen – så det kunne være like bra å slå følge med Kryger lengre inn i redaksjonslokalene, inn i søylehallen. Men hva var det Kryger ville? De snakket nesten aldri med hverandre, og forholdet mellom dem hadde alltid vært ytterst korrekt. Søylehallen som i likhet med de andre lokalene i redaksjonen 83
var holdt i gult, hadde det antikke navnet sitt etter en firkantet pillar eller søyle midt i rommet som det var bygget et stort bord rundt hvor det alltid fløt av dagens aviser, både fra hovedstaden og fra provinsen. På denne søylen sto navnene til alle som hadde hatt sin virksomhet i Dagbladet i mer enn femogtjue år. Tradisjonens søyle midt i døgnet. Fra tid til annen ble det spandert en vits på den. – Vent litt, sa Kryger og forsvant inn på kontoret sitt. Jastrau satte seg på kanten av et lite skap og ga seg til å studere de private oppslagene på en svart tavle bak seg. En fyllepenn som var blitt borte, jaja. En takk fra en medarbeider som nettopp var blitt feiret på sin femtiårs dag – å, jeg ber. Og så – ha, ha – et par utklipp fra Dagbladet med kraftige streker under en artikkel som begynte med jeg – streket under med rødt – og hvor det vrimlet av jeg’er – et blodbad i røde blyantstreker, og et utsnitt av en annen artikkel med en filosofisk setningsknute som ikke var til å løse. To utslag av lynsj-justis på arbeidsplassen som straff for den groveste av alle forbrytelser: å skrive dårlig dansk. For øyeblikket var det noenlunde stille her inne. Men ovenpå ble det trampet i gulvet. Oppe i foredragssalen. Og ute fra plassen bruste det i menneskemengden som i et hav. Fra tid til annen sprang en medarbeider forbi. – Har De stemt med de radikale? moret Jastrau seg med å rope. Svaret var en likegyldig mumling. Valget var uinteressant. Bare da riksdagsreferenten kom farende med det bekymrete ansiktet sitt i baugen, skjedde en dempet eksplosjon. – Ja, hva ellers, svarte han irritabelt. – Ha, ha, ha, lo Jastrau. – Vet De hva, herr Kryger, fortsatte han til Kryger som i det samme kom ut fra kontoret sitt. – Nå har jeg endelig funnet en vaskeekte radikaler. Riksdagsreferenten lot seg ikke stanse. Men han kunne likevel ikke unngå å høre den spydige replikken fra Kryger: – Men han representerer jo også hele den radikale ungdommen. Og Kryger satte seg ved siden av Jastrau på det lave skapet. – Jeg trodde forresten De også var like naiv. 84
– Hvorfor det? spurte Jastrau overrasket. – Tja, jeg vet ikke, svarte Kryger og satte seg fortrolig til rette. Vil De ikke ha en sigar, forresten? Værsågod! Men jeg synes for eksempel den litterære kritikken Deres peker litt i den retningen. Han så på ham fra siden. – Radikal? Nei, vet De hva? Jeg har nettopp hatt bråk med en anmeldelse. Den var blasfemisk, ble det sagt. – Ja, men der kan De jo selv se at jeg har rett. Det er jo god, gammel, radikalisme: antireligiøs, antinasjonal. Det var det jeg trodde. – Den radikalismen er død, svarte Jastrau fiendtlig. Kryger klappet ham på skulderen med et smil: – Men da er vi jo enige. – Nei, svarte Jastrau og trakk seg litt vekk, forbløffet over å bli klappet på skulderen. Han ble mistenksom. Etter denne ironiske utløsningen var begge tause en stund. Kryger skar omhyggelig spissen av sigaren sin, tente den med like stor omhu og slukket fyrstikken med et knips. – Tror De forresten at De noen gang får navnet Deres på den søylen der? spurte han og sparket elegant ut med foten i retning av navnesøylen. Han hadde på seg skinnende blanke lakksko. – Nei! Og ikke Deres heller. Har De forresten ikke lagt merke til at de fleste av dem er navn på typografer og andre mer anonyme medarbeidere. Det er bare få journalister – folk som formulerer meninger, la han ondskapsfullt til. – Det kan man ikke unngå å se, svarte Kryger smilende, men De mener altså at navnet Deres ikke vil komme på den. Nei, det tror ikke jeg heller. Og navnet mitt – det kommer iallfall ikke på. – Det ville da også være en hån mot avisen. Jastrau følte at han måtte slå til, for den lille, elegante fyren rykket så tett innpå ham. – Hvorfor det? – Artiklene Deres fra næringslivet, selvfølgelig. De er jo så konservative, så konservative. – Det kan jeg ikke skjønne, svarte Kryger ironisk, og nå var de store leppene ganske nær, og ironien glinset i tennene som 85
om han ville bite, men styrte sine lyster med et smil. – De artiklene er jo bare basert på sunn fornuft, fortsatte han. – Er det ikke den De også baserer kritikken Deres på. – Jo – men på en sunnere fornuft enn Deres. – Ja, men da ender De jo på søylen likevel, mann. – Nei, aldri, svarte Jastrau med forakt. Han lo høyt og hånlig, men samtidig var det som om all kraft rant ut av ham. Kryger derimot la hodet på skakke og så lystent på byttet sitt. – Jeg skjønner ikke helt hva De mener, sa han ertende, for De skriver jo bare om kunst, og på det området er det jo noenlunde fritt spillerom. Det De driver med er i virkeligheten aldeles uforpliktende. – Jasså? sa Jastrau åndsfraværende og så på ham med et fjernt blikk. Denne pene lille mannen som var så bisk og påtrengende! Hva var det som lå bak? Men hadde han ikke det forvridde uttrykket om munnen, dette maskeaktige som så mange hadde her på redaksjonen – og som det var så skremmende å måtte se i øynene? Og Jastrau gned seg med en hul hånd over ansiktet for å viske ut dette inntrykket. Denne sansen for karrikatur som av og til kunne lamme ham. Men han følte det. Nå skulle han ikke så lett komme over denne stemningen. – Ja, jeg mener … Hvor likegyldig det var hva Kryger mente. Igjen lå søylehallen i et uvirkelig skjær som så ofte før. Øynene til Kryger hvilte forskende på ham. De gule veggene! En fortærende farge! Var ikke veggene gjennomsiktige? Ville de ikke blafre til siden som lette slør hvis man bare ventet et sekund, eller et sekund til? Eller var det sigaren som var for sterk? Kryger trodde han var blitt fornærmet – Ja, De må ikke ta meg altfor bokstavelig. Jeg mener, hva raker det offentligheten hva De mener om storfinansen? Lykkelige menneske! Jo, så sannelig kommer De til å ende på navnesøylen. Men Jastrau så ned på vesten sin som var oversådd med sigaraske. Å, nå følte han seg så usikker igjen. Aske på vesten som en mimrende olding. – Ja, tro endelig ikke at jeg er noen kunstforakter. Men jeg 86
har aldri forstått hva den har med pressen å gjøre. Kryger hugget til og hugget til, gikk til angrep fra alle kanter. Hva var det han ville? – Vi må bruke de midler vi har, sa Jastrau og stirret framfor seg med et tomt blikk. – Javisst, og overlate til dere å få det til å se ut som avisene har noe med åndsliv å gjøre. Ja. Men se nå på Dagbladet. Det har jo for lenge siden svingt over fra å være en politisk avis til å bli et upolitisk foretagende. Jeg regner ikke med i kveld. I kveld er vi politiske, alle sammen. Men ellers, ellers er det bare bissniss. – Ja, bissniss i meninger, innskjøt Jastrau bare for å si noe. Meninger! Noe så skyggeaktig som meninger! Men hvorfor ble menneskene også til skygger når de drev forretning med meningene sine? Vi er skygger, vi handler med skygger. – Nei, protesterte skyggen Kryger. Merket han da ikke at det var umulig å få kontakt med Jastrau? – Nei, en forretning hvor folk kan kjøpe de meningene de ikke visste at de hadde fra før. Er det ikke snarere sånn det er? – Å, jeg blir sprø av å tenke på det, utbrøt Jastrau. Nå var det ikke til å holde ut lenger. Var det sentralfyringen som tynnet ut blodet hans sånn at han så syner? Han visste det ikke. Men han visste at når han så alt i dette skjæret hvor alle farger og former truet med å gå i oppløsning, da forekom det ham at alle kameratene her, alle så hadde de glinsende lim i øynene. Å, journalister! Journalister! Skyggekameratene hans! Og var det ikke journalist Bruun som kom spankulerende der i de gule, blonde og oppsiktsvekkende klærne sine og ridestøvler. – Hva har De stemt på da, Bruun? ropte Jastrau. – På framtiden, kjære venner, svarte Bruun med en overlegen mine. Men han fikk et hardt glimt i øyet ved synet av Kryger. – De skulle vel aldri være en av de seksten kommunistene som stemte i Vanløse, sa Kryger fiendtlig. – Det var en gledelig nyhet. Jeg hadde ikke ventet at det skulle være så mange fornuftige i Vanløse. Men uten hensyn til svaret, avfyrte Kryger et nytt spørsmål. 87
– Hvorfor har De ikke Sovjet-stjernen på Dem i kveld? Eller har De gjemt den under frakkeslaget? – Det er ikke stjerneklart i Danmark – ennå, svarte Bruun overlegent for å skjule sin irritasjon og snudde seg og gikk videre. – Men det kommer nok! utbrøt han da han hadde gått et par skritt. Og da han hadde kommet enda lengre ned i hallen, snudde han seg brått og ropte: – Men skulle De ha flere sinnssyke spørsmål på lager, herr Kryger, så kan De heller sende dem i posten. Endelig ble ryggen hans borte der nede. For hvert skritt svaiet den dramatisk bakover. – Å, herregud, det tør man kalle en velassortert butikk, sukket Kryger og lente seg mot veggen. Også den meningen har vi på lager. – Det er lett å høre at næringslivet er spesialområdet Deres, svarte Jastrau spydig. Men Kryger var blitt nesten hissig. De svarte øynene hans lyste intenst. – De slipper ikke unna et økonomisk syn på tingene, herr kunstner, sa han bitende. Enten er De rød, eller så er De svart. Og det finnes ikke andre farger. Den navnesøylen der er en parodi, en minnesøyle over de forente farger. Jastrau gjorde ham den tjenesten å le. Men den indre kamp? Det var valg i kveld. De trampet i gulvet ovenpå. En farse hvor gjestene til en radikal avis jublet når en sosialdemokrat ble valgt. Det var ståhei utenfor. Et valg hvor folk hujet av glede over de vekslende skyggenavnene i hjørnevinduet. Men man kunne like gjerne lekt litt for dem og foldet hendene og krummet fingrene så det ble skyggebilder på skjermen av en hest, en elefant, en ørn, en mann – eller rett og slett en eriksensk ølflaske. – De tror jo på en kunst for kunstens egen skyld? fortsatte Kryger, og Jastrau nikket sløvt ja. – Det er jo også så velsignet ufarlig. Jasså, hva ville han med det? – Det er et glimrende, kapitalistisk standpunkt. Ut fra det standpunktet kan De skape strålende dikt, eventyrlige romaner, reiseskildringer og romantiske skuespill. Hvorfor gjør De da ikke det? Det er et ypperlig uforpliktende standpunkt å stå på. Jastrau vrengte munnen 88
og slo ut med armene. – Ja, misforstå meg ikke, herr Jastrau. Jeg synes kunst for kunstens skyld er et utmerket reaksjonært synspunkt. – Reaksjonært? utbrøt Jastrau overrasket og våknet et øyeblikk. Kryger nikket: – Ja, og ufarlig! Og smilet hans ble nærgående. – Jasså-å? vrinsket Jastrau. – Og det kritiske standpunktet Deres, er det noe annet enn det? Å, bare han kunne holde opp snart. Jastrau hatet å bli satt under debatt. Han kunne gjerne dra til denne glatte, lille konservative fyren som spilte kommunistiske argumenter ut mot ham. – Ja, De må endelig ikke misforstå meg, fortsatte Kryger. Å, ikke misforstå meg her og ikke misforstå meg der. – Nei, gubevars! utbrøt Jastrau. – Disinterestedness! Er det ikke det det heter? Og Kryger smilte enda bredere. – Men det er jo ikke noe standpunkt. Det er et middel. Akkurat som l’art pour l’art. Men en kritiker ved en avis som svinger mellom det politiske og det forretningsmessige, må vel være sånn. Og han fortsatte langsomt som om han omhyggelig satte en kniv i siden på ham: – De er visst ikke så naiv som jeg trodde likevel. Det er jo et godt opportunistisk standpunkt. De har bare ikke utnyttet det godt nok. Jastrau hoppet rasende ned fra det lave skapet. – Hva faen … – De må endelig ikke misforstå meg, svarte Kryger mildt og løftet hånden beroligende. Jeg sitter jo bare og trekker konsekvensene. – De mener jeg er hul. – Jeg mener De er borgerlig … akkurat som jeg og alle andre fornuftige mennesker. De vet det bare ikke selv. – De er sprøytegal, utbrøt Jastrau ergerlig. Borgerlig! Jeg? Jeg vil ikke snakke med Dem mer. Men et kunstverk kan jo godt være kunst, jeg mener – sludder … Et verk kan godt være kunst selv om det er reaksjonært, eller selv om det er kommunistisk. – Ja, faglig sett. Men det er ikke noe standpunkt. 89
– Standpunkter, hva raker de meg? Kryger hoppet også ned fra det lave skapet. – Nei, nettopp. Men De kan heller ikke komme et skritt videre fra det standpunktløse standpunktet. Det er som om De ville gå nordover fra Nordpolen. Jastrau ble stående en stund med lukkede øyne. Det svimlet for ham. Og han smilte trett. – Vel, jeg må visst gå. Jeg holder ikke ut å være her. – Det var hyggelig å snakke med Dem, herr Jastrau. – Å, bare for å finne ut at jeg er mindre begava. – Vel, ikke det akkurat. Og med et vennlig håndtrykk forsvant Kryger inn på telegramredaksjonen, mens Jastrau stillferdig bante seg vei mellom gjestene i forværelset, kjendisene. Noen ropte etter ham. Men han stanset ikke. Han gikk ut på trappa og ville vekk. – Så, der er du. Endelig. Og han støtte rett på Steffensen som sto ute på avsatsen med hendene i lomma og lua bak i nakken. Han så ut som en arbeidsløs der han sto og svaiet. – Jeg tenkte jeg skulle by deg på ett eller annet. Jeg har jo penger, flirte han. Jastrau så på ham, og den gamle uviljen han hadde følt overfor ham, våknet plutselig opp igjen. – Jeg har ikke lyst. – Å, for noe tøys. – Jo, jeg vil hjem. – Tøys. Her har jeg gått og lett etter deg. Jeg var oppe i salen. Han gjorde et kast med hodet. – Og utsatte meg for et møte med opphavet. Huttetu, for et blikk. Han satt der oppe og hørte på valgresultatene. Fy faen. Høy og kjekk, og så satt han og stirret på de rosenrøde neglene sine. Han var sammen med han der rødhårete fyren, du vet … – Vuldum. – Ja, han med kopperhåret. Og så viktige de så ut. Og jeg stilte meg opp, vet du, så opphavet ikke kunne unngå å se meg. Så fikk han den kvelden ødelagt, hehe. Å omtale sin far på den måten, nei, men det var noe annet. Vuldum. Stefani. De snakket med hverandre. Det var altså 90
Vuldum som hadde sladret. Akkurat som han trodde. Sladret, det var det han hadde gjort. Men hvorfor det? Hvorfor? Vuldum hadde jo selv sittet og moret seg over anmeldelsen i går kveld … men likevel … – Skal vi ikke gå ned og få oss en hikkas, sa Steffensen. På Bar des Artistes var valgstemningen mer stormfull enn oppe i Dagbladet. Lokalet lå skjult i en tett, blå tobakkståke, stemmene surret og steg til høye latterbrøl, det knaste uavlatelig fra isen i cocktail-shakeren. – Fire pjoltere her. – Baccardi. – En enkel Dubonnet. – Champagne. Og hele tiden snurret grammofonen i bakgrunnen, hawaii-gitar, saxofon, xylofon og jamrende negerkor, en sakte, men sikker bedøvelse som satte rytme til pjoltere og cocktails. Og når grammofonen tok pause, brøt en ny og uendelig lyd fra en elektrisk vifte igjennom, en lyd som uthulte hjernen. Lokalet var som en lang og festlig korridor, og Jastrau og Steffensen stirret over et ufattelig antall hoder. Røde, blanke isser. Skaller med tjue stk. hvit grisebust og midtskill. Tilbakestrøket hår, distingvert grått ved tinningene. Mannfolk og atter mannfolk. Et enkelt glatt og rundt pasjehode med blondt hår som så ut som det var anbrakt på en kule. Og en enkel blåsvart frisyre, en kvinne med nasal stemme. Ellers bare mannfolk og atter mannfolk. Hese stemmer og skingrende hanekyllingrøster. Og i bakgrunnen den hvite urskiven og det røde, runde, selvtilfredse ansiktet til Lundbom, solen og månen i det samme hjørnet av himmelen. – Å, så godt det er å slippe å tenke, utbrøt Jastrau lettet. Det selvtilfredse ansiktet til Lundbom nikket gjenkjennende. Hva-fornoe? Kjente han ham allerede? – Goddag, herr redaktør Jastrau, nikket Lundbom igjen. Navnet hans også? Og en varm og god følelse steg opp i ham, en følelse av å være hjemme her. Og der ved det runde bordet satt Kjær med de evindelig sløve øynene og Lille P. Så latterlig. Han hadde jo bare vært her en eneste gang. Og allerede så hjemmekoselig. Endelig fant de seg en plass og sank ned i ståket og menneskemengden, en stor og bløt dyne. Steffensen strakte beina ut foran seg og bestilte brutalt whiskypjolter, og snart hadde de 91
to glass foran seg, perlende av kullsyre, syngende med en dempet, klirrende lyd, alfeklokker. – Huff, nei, jeg klarer ikke å tenke i kveld, sa Jastrau og strøk seg over håret. – Det skal du da heller ikke. Nå vil vi ha det hyggelig, utbrøt Steffensen med et flir. – Men så må jeg tenke likevel. – Tror du ikke jeg kjenner til det. Det er grammofonen som tenker i bollen på deg. Og det varte ikke lenge før Jastrau var midt inne i en lengre politisk utredning. – Sosialdemokratene vinner, forstår du. Steffensen flirte og svarte med monotone enstavelsesord som alle ga uttrykk for hans syn på tingene, stygge ord, dritt, og så flirte han igjen. Men øynene hans hadde hele tiden denne kalde, skarpe emaljeglansen som Jastrau kunne kjenne helt bak i nakken. Og han fortsatte: – Du skjønner det, et sånt valg er bare bortkastet tid. Steffensen fortrakk de stive leppene sine til en smilende grimase uten at øynene skiftet uttrykk. – Det er revnende likegyldig. For det er ikke riksdagen som regjerer. Den er bare en sikkerhetsventil for folkets herskertrang. U-uh, u-uh, sang et negerkor på grammofonen. Og tankene fortsatte å komme fra Jastrau som lange, sammenhengende papirremser. U-uh, sang negrene. – Vi får en ny regjering, men vi beholder de gamle departementssjefene. U-uh, u-uh. – Det er faen ikke lett å bli klok på hvem det er som regjerer i Danmark, men riksdagen er det iallfall ikke. – Nei, gudskjelov for det, brummet Steffensen. Han satt med ryggen mot veggen, en røslig skikkelse, nærmest en brande. Lundbom skulte av og til misbilligende bort på ham. Jastrau likte seg egentlig ikke i hans selskap. Det var ikke noe sjarmerende ved ham, alt var uten proporsjoner, pannen for høy, tennene for små og for mange, nesa porøs, den passet ikke til ansiktet, den var forvokst som hos gutter i overgangsalderen. Men så var det jo dette bemerkelsesverdige diktet, en ildspåsettelse begått av en nervøs gutt. Han så ham i lys av det diktet. 92
– Og er det ikke rart, fortsatte han, at alt jeg tenker på, all denne politikken, forekommer meg aldeles uvirkelig, også denne leken dere har gående med politiet – ja, nå får dere jo amnesti også … Jeg synes det er langt mer virkelighet i det diktet du ga meg enn … det er forresten sant, jeg skulle spørre … Da stanset han brått. Ansiktet til Steffensen var blitt likblekt. Han fulgte blikket hans. Og nede ved inngangen hadde en høy skikkelse skjøvet den røde portieren til side og dukket fram, stor i den lyse frakken og med en bølgende krone av hvitt hår, et tåket, lysegrått, noe utflytende blikk og et strålende, glattbarbert smil, den evig unge H. C. Stefani, og bak skulderen hans det lange, kritthvite ansiktet til Vuldum under den svarte peterskuppelen. Jastrau ville ikke bli sett og dukket seg. De kom imidlertid nærmere og stanset like bak ryggen til Jastrau. – Nei, her er det for fullt, hørte han Stefani si. Steffensen derimot satt med ansiktet rett mot dem. De kunne ikke unngå å se ham der han satt med hodet mot veggen så lua lettet seg fra det pjuskete håret. Hvorfor hadde han forresten beholdt sixpencen på her inne? Ansiktet lå skrått bakover, og lyset falt rett ned på det. Den uforklarlige vreden som alltid hvilte på leppene hans, ble framtredende og rå. Og øynene strålte grønne som is. I samme øyeblikk var det en finger som pirket Jastrau på skulderen så han for nervøst sammen og snudde hodet. Det var det kritthvite ansiktet til Vuldum som nikket til ham. – Goddag, Ole, smilte han drepende høflig. – Ja, vi skal straks gå, la han til. Tonen var vennskapelig og overbærende. Og så kastet han et blikk på Steffensen og snurpet munnen syrlig. H. C. Stefani hilste fjernt. Men Jastrau klarte bare å nikke og smile tåket. Var smilet hans høflig nok? Eller var det forvirret? Avslørende? Svetten sprang fram på pannen hans. Og så var de to høyreiste gentlemennene, begge i lys frakk, på vei ut av lokalet igjen, to lange, lyse, verdige rygger. Vuldum så ut som han var høyt hevet over mengden. 93
Og i det samme pustet Steffensen tydelig ut. Men han var likblek i ansiktet, øyelokkene blodløse og hvite. – Kelner, to whisky, bestilte han. – Skal jeg ikke hjelpe herren av med hodeplagget, sa den lille kelneren påtrengende. – Å jo, svarte Steffensen som overhørte tonen og likegyldig rakte ham lua. – Men to whisky. Så lente han seg plutselig alvorlig framover, så Jastrau lurende inn i øynene og sa brutalt: – Så, ikke mer politikk nå. Nå vil jeg slappe av. Og med et sukk: – Jeg kan sannelig trenge det. – Hva skal vi snakke om da? – Du kunne for eksempel fortelle en grov historie. Jeg har virkelig behov for det. Men stemmen lød uekte. Det var noe fordekt ved den. Jastrau ristet på hodet. – Neivel, men så kan jeg en, og den er verdens beste, sa Steffensen lettet. Han ville fortelle historien. Og det straks. Og så vrengte han på munnen. Var han kynisk eller sjenert? Men det kunne ses på øynene hans at det var noe han var ute etter. Han studerte omhyggelig hver trekning i ansiktet til Jastrau. – Jo, det er altså en mann som treffer sin lege på gata. Mannen er litt brydd og ser ned på de rosenrøde neglene sine. – Det er forresten en liten ting, sier han til legen, min sønn er blitt syk. Han har pådratt seg en sykdom. – Ikke noe alvorlig vel, sier legen. – Nei, du, det er bare, ja, du vet – ungdommen er jo så uforsiktig. – Såså, gamle venn, haha, det skal du ikke bekymre deg for. Send ham til meg. Det skal vi lett fikse. Steffensen fortalte historien meget rolig som om den lå i et trygt leie. Han hadde tydeligvis fortalt den mange ganger før. Og han fortsatte: – Men den edle herren ser litt på ham, på denne legen, og så sier han: – Vel, men det er altså hushjelpen vår som … – Javisst, haha, ler legen, bare send henne opp sammen med gutten. Ja, den ungdommen, den ungdommen. Hahaha. Og legen rister på det grå hodet sitt. – Men, sier den fine herren og ser igjen på de rosenrøde neglene sine. – Det er verre enn som så, for jeg … ja, og hushjelpen. Det er jo så vanskelig å la lammene være i fred. Og legen brister ut i en skrallende latter: – Håhå, gamle gris, 94
og en barnesykdom, håhå. Men plutselig blir han betenkt og spør synlig nervøs: – Men din kone, hun er da vel ikke … ? Den andre nikker. – Hva er det du sier? utbryter legen forskrekket. – Ja, men så adjø. Jeg må skynde meg hjem, for nå må nok jeg også … Et kameratslig latterbrøl fra Jastrau. Men Steffensen stirret på ham med alvorlig, spørrende øyne. Han satt og måpte som om han hadde polypper. – Den er morsom, hva? spurte han nesten imbesilt. – Ja, haha, lo Jastrau velvillig. – Nei, Jastrau, jeg mener … Den er altså komisk, denne historien, komisk, ikke sant? – Javisst. Det er en glimrende historie. – Ja, ikke sant. Det var det jeg også syntes. Hahaha, lo Steffensen tonløst. Jastrau så på ham. Det var noe han ikke helt forsto. Blikket til Steffensen var fjernt, det måpende uttrykket var forsvunnet, leppene var blitt brutale. Men det var ingen ting som tydet på at han selv hadde hatt glede av historien. Og plutselig spurte han da også nervøst: – Det er vel ingen som kan misforstå den. Den er komisk, ikke sant? Den … kan … ikke … bli tatt alvorlig? – Går du alltid så grundig til verks når du forteller grove historier? spurte Jastrau ironisk. – Neida, smilte Steffensen stivt. Det var bare noe jeg kom til å tenke på. Men vi må ha to whisky til. Han drakk i store slurker så adamseplet hver gang skjøt fram som en knyttneve. Og så mente Jastrau at det var hans kameratslige plikt å finne fram en historie, han også. Men Steffensen lo bare merkelig deltagende da han hadde hørt den. Ståket omkring dem hadde i mellomtiden øket på. Noen av gjestene skrek opp. En reklameagent og en advokat hadde begynt å krangle, og den lille kelneren svinset rundt dem sammen med en kollega som så like gutteaktig ut. Kelnerne på Bar des Artistes så ut som de bare så vidt hadde vokst ut av piccolouniformen. 95
– To whisky til, brølte Steffensen. – Er det ikke på tide å si stopp, foreslo Jastrau. Men Steffensen stirret på ham med et glitrende ondt og nøkternt blikk. – Er du sammen med meg eller er du ikke? Jastrau følte seg trett. – Drikk nå og ikke vær så kjedelig, knurret Steffensen. – Ja, det er jamen sant. Det var en stor eldre mann som plutselig tumlet inn mellom dem med den kolossale kroppen sin. En hvit stripet selskapsskjorte tøt ut mellom vesten og bukselinningen som om han var i ferd med å gå over på midten. – Man skal ikke være kjedelig. Det er sant, det. Det er det man ikke skal. Man skal ikke være ikke være være. Han siklet ordene fram over de tykke leppene. – Tar dere en pjolter med meg, gutter. Kjedelig. Det er jamen sant. Og han ville dunke Steffensen i brystet, men tok i det samme overhaling. – Hei, gamle bøffel, kan du ikke se deg for, ropte Steffensen flirende. De to kelnerne kom styrtende til. Men den eldre herren hadde gjenvunnet balansen allerede. – Jeg heter Larsen, finere dameundertøy. Han smilte fuktig og underfundig. – En farlig bransje. Ikke noe for guttunger. Ikke noe for lille busemann her. Han omfavnet en av de små kelnerne og klappet ham på hodet. – Vi skal ha noen pjoltere, sa han og feide over bordet med baksiden av hånden så whisky-glassene veltet og whiskyen fløt. – Pjoltere, pjoltere hører du, lille busemann. Endelig fikk han anbrakt det veldige korpuset sitt på en stol hvor han ga seg til å stirre på Jastrau med våte, fargeløse østersøyne. – Du er sjefen. Jeg ser det på deg. Høh. Men du ser meget snill ut. Huff, som du plasker, busemann. Kelneren var i ferd med å tørke av det dyvåte bordet. – Og du … Han henvendte seg til Steffensen. – Nei, du er ikke sjef – haha – det var du som kalte meg en bøffel – joda, men hei, hvor blir det av pjallene? Steffensen lo høyt. – River du i sigarer også, bestefar? – Såså, ta det rolig, ta det rolig, unge mann. Men Jastrau flyttet urolig på seg. – Jeg må vel se å komme meg hjem, sa han. – Tøys, utbrøt Steffensen. 96
– Riktig, det er nettopp noe tøys, filosoferte Larsen i finere dameundertøy. – Hvem er det som snakker om hjem? Vi går aldri hjem. Vi går aldri hjem, nynnet han. Og i det samme fanget Jastrau blikket til Steffensen, svømmende, men edru. – Det er forresten sant. Jeg glemte å få nøkkelen av Bernhard. Jeg kunne vel ikke få ligge på divanen hos deg i natt også? Jastrau nikket.
6 Neste morgen kom Johanne rasende inn på soveværelset. – Vi kan ikke ha ham boende her på ubestemt tid. Nå har sosialdemokratene dessuten vunnet, så nå har han ingen ting å være redd for. Jastrau så seg i speilet mens han barberte seg. Ansiktet hans var oppsvulmet og øynene røde under de tykke lokkene. – Nei, snerret han. – Men vi kan ikke, innvendte Johanne. Hun var hvit av raseri. – Adolf kommer til lunsj, og hva vil ikke han tro? – Au, for satan. Det er jo sant. Og han blir vel hengende her resten av dagen. – Huff, som det likner deg. Sånn er du bestandig når det er min familie som kommer, utbrøt Johanne. – Nei, det er ikke til å holde ut. Og så snudde hun seg plutselig og gikk og smelte døra etter seg. Jastrau skylte av seg såpen og tørket seg, kikket igjen i speilet og ristet på hodet. De var blitt ganske fulle i går. Valgstemning. De hadde kjøpt morgenavisene på veien hjem og sett at sosialdemokratene hadde vunnet. Hurra. – Nå er du fri mann, Stefan, hadde Jastrau lallet. Men nå måtte han inn og se til ham. – Far, mannen snorker, ropte Oluf med oppspilte øyne og løp mot ham da han kom inn i spisestua. – Han sier årrrrrh. Jastrau skjøv gutten lempelig til side og gikk inn i stua. Der lå Steffensen på divanen. I fulle klær. Og forvridd i en 97
stygg stilling så man skulle tro at beina og underlivet var montert skjevt på kroppen. – Hallo, våkn opp, brølte Jastrau og rusket i ham. Det hørtes en ondskapsfull knurring, og øynene gled langsomt opp. De hadde en blank og hatefull glans. – Hør her, du må prøve å se ut som et menneske. Jeg venter min svoger på besøk. Steffensen knep øynene sammen og myste på ham. – Besøk av din svoger? sa han søvnig. – Ja, nemlig. – Hva er han for noe? – Kasserer. – Drikker han? Jastrau lo: – Ja, det mangler ikke på det, kommer han bare i det rette selskap. – Takk, det er nok for meg. – Ja, men du må se å få barbert og vasket deg før han kommer, sa Jastrau fort og nervøst så det hørtes ut som en ordre. – Hei, hei, de små slag som livet gir en, gryntet Steffensen. Men så strakte han på seg og gjespet. – Å, det var skjønt i går. Jeg ble bare ikke full nok, kom det med et hjertesukk. Litt etter litt fikk Jastrau likevel overtalt ham. Han måtte godsnakke med ham og nesten narre ham inn på soveværelset. Og han måtte selv sette over vannet på kjøkkenet, for Johanne var opptatt med lunsjen, og alt hun spurte om var: – Skal han ikke gå snart? – Nei, han blir til lunsj. Og så måtte han inn og rett og slett presse barberkosten og Colgaten i hånden på den lange, sløve, flirende Steffensen. – Tvangsbarbering, flirte Steffensen. Men Jastrau fulgte ivrig opp. – Sånn ja. Og her er det varme vannet. Nå såper du deg inn. Av og til kunne det blinke ondt og lunefullt i blikket til Steffensen så Jastrau måtte se bort. Han hadde likevel en fornemmelse av at det fantes et svakt punkt i den brutale karakteren hans, han ante det. – Her har du en ren snipp, Stefan. Og sånn gikk det til at Steffensen kunne sitte nybarbert og velstelt, men grønn i fjeset på divanen da svogeren Adolf 98
Smith-Jørgensen trådte inn. En elegant herre med gulhvitt, oppbørstet hår og et rødmusset ansikt uten øyenbryn. Litt for hvit og rød som en liten gris. – Goddag, kjære søster. Han omfavnet Johanne så hjertelig at en gullenke klirret mot et gullarmbåndsur og kysset henne på kinnet. – Og goddag, lillegutt. Kan du si god dag til onkel Adolf? fortsatte han og løftet Oluf i været. – Og svoger. Goddag. Goddag. Hvordan står det til? Bare bra, ikke sant? Det var det jeg trodde. Ingen grunn til å klage. Jastrau presenterte svogeren sin for Steffensen. – Gleder meg å gjøre Deres bekjentskap. Jeg synes jeg har hørt navnet Deres før. De er jo dikter, ikke sant? – Nei, brummet Steffensen. – Ikke det, sa svogeren og satte seg og gned seg i de store, bløte hendene sine. – Desto bedre, for jeg skal nemlig si Dem at jeg kan ikke fordra alle de dikterne og berømthetene man støter på her i min søsters hus. Johanne sto lys og truende i bakgrunnen. Og svogeren snudde straks samtalen. – Men lillegutt. Han vendte seg mot Oluf som straks sprang bort til knærne hans. – Men lillegutt, hva tror du onkel har med til deg? Kan du gjette det? – Ja-e ja-e, utbrøt Oluf og gikk opp på tå. – Sokkolade. – Bravo, lillegutt. Du har en fin nese, og den har du søren meg etter din onkel. Men det er mange slags sjokolade. Hva for slags er altså dette? Han holdt en pakke i været som om han ville at Oluf skulle hoppe opp etter den. – Sigar. – Helt riktig, lillegutt. Og han rakte ham med stor verdighet sjokoladesigaren. Så kunne lunsjen begynne. Og onkelen fikk virkelig anledning til å utfolde seg. Han var pompøs med den grønne akevittkaraflen i hånden. Han var elskverdig til alle kanter, oversmurt med en skinnende ferniss av selvtilfredshet. Og søsteren ranket seg også på den andre siden av bordet. Brorens nærvær varmet henne opp. Hun var husets frue. Hun burde kunne bli lykkelig en gang. Men Jastrau krøp sammen på stolen med det trette, 99
utranglete ansiktet sitt, åndsfraværende mellom hver replikk sånn at elskverdighetene hans kom støtvis som damp fra et rør. Steffensen var stum og hensynsløs som om han satt alene ved et kafébord. Han manglet bare en avis å lese i mens han spiste, så liten notis tok han av de andre. – Jeg forstår meg ikke helt på deg, kjære svoger, begynte Smith-Jørgensen. – Hva er det du ikke forstår? spurte Jastrau. Et damputslipp av elskverdighet. Poff. Og han smilte. Poff. – Jo, nemlig … svogeren strakte armene ut med en elegant bevegelse så mansjettene kom mer til syne. – … jeg ga meg til å lese verkene til min berømte svoger forleden, og vet du hva, de er jo riktig gode, disse tingene dine. Men hva hjelper det? – Hvordan hjelper? – Å, det vet du like godt som jeg. Dem får du ingen statue på – sånn som Goethe. Haha. Det er selvfølgelig morsomt å lese tingene dine når man kjenner deg. Men ellers … Gud bevare meg vel. Eller hva sier De, Steffensen? – Jo, nikket Steffensen og gumlet uforstyrrelig videre på en marinert sild. – Om du enda hadde tjent penger på det, fortsatte svogeren og hevet stemmen. Men det gjør du jo heller ikke. Jeg har jo ikke lest og studert så mye som du. Jeg har bare denne knollen her … Han banket seg med fingeren på pannen. – … men den sier meg at du griper det hele galt an. Du er ikke forretningsmann, og er man ikke det, da går det ikke. Man kommer ikke fram i verden hvis man ikke er det. Jastrau smilte. Poff. – Ja, du kan smile, kjære Ole, sa svogeren, la hånden på skulderen til Jastrau og så ham dypt inn i øynene. – Men penger er nå likevel en god ting. Ikke sant? Johanne nikket bekreftende. Og plutselig ble det liv i Steffensen. Han plantet albuene på bordet, støttet haken i hendene og ga seg til å stirre på Smith-Jørgensen som på et fenomen. Smith-Jørgensen ble litt sjenert av det. I pannen kom det til syne en hissig, loddrett fure som rispet med en negl ned mellom øynene. – Jeg har så ofte tenkt på å begynne å skrive selv, begynte han 100
litt senere, aldeles piano. Blikket hans var glitrende lavvann. – Bare man kunne ta seg tid, sukket han. For jeg vet hva folk trenger. De vil vite noe om seg selv. De vil vite noe om den store tiden vi lever i, for det er en stor tid … Stemmen var tydelig crescendo. – Tiden har aldri vært så stor som nå. Tenk på alle oppfinnelsene. Tenk på de store forretningsmennene. For noen hjerner. For en kombinasjonsevne, for en … fantasi disse menneskene er i besittelse av … tenk på Ford, han er filosof også. … det er ikke den ting disse menneskene ikke er i stand til … Øynene lyste. – … men hva, tror du de bryr seg om et dikt, ja, selv en roman. Det er jo mye mer spennende det de selv skaper ut av knollen her … Og han tok seg påny over pannen som om han samlet en idé og deretter trakk den ut. – Men det er disse geniene vi vil ha en bok om. Og her knyttet han neven og slo ettertrykkelig med den i lufta. – Vi vil ha en bok om den kampen de kjemper, den kampen som tusenvis lever av og som tusenvis blir knust under. Skriv den, og pengene vil strømme inn. Johanne hadde sittet og stirret på broren sin. Hun hadde fulgt taleflukten hans snart med sammenknepne, kritiske øyne, snart med et vidt oppspilt blikk som om hun var redd for at han skulle falle ned Nå som han hadde landet med eleganse og verdighet og en stor håndbevegelse: – … og pengene vil strømme inn, kastet hun et blikk på de to andre. Steffensen satt fremdeles med albuene på bordet, og Jastrau hadde på seg det valne smilet, halvt usikkert, halvt hånlig. I motsetning til den rødmussete Adolf så de grumsete ut, syntes hun. – Ja-a, det kan være noe i det du sier, svarte Jastrau med treg velvilje. Men tenk på alt det som en dikter da må sette seg inn i. Det var tilfeldige ord. – Ja, en dikter må selvfølgelig sette seg inn i mange ting, utbrøt Smith-Jørgensen triumferende. Men du er redd for å arbeide akkurat som alle de andre dovenpelsene av noen diktere. Det er der skoen trykker. Dere har pinadø ingen anelse om det livet som omgir dere, og dere fortjener pinadø også den fattigdommen som dere lever i. Hva hjelper det da om dere har talent. Nei, talentet burde settes under administrasjon. Om jeg bare hadde tid til det. Da skulle jeg fortelle deg hva du skulle skrive. Jeg skulle fôre deg med alle opplysninger. Og så kunne 101
du med ditt talent sette deg på halen og skrive det ned på papiret, og så skulle jeg etterpå se gjennom det og rette på alt som var galt. Jeg har ofte tenkt alvorlig på det. Men i det samme reiste Steffensen seg uten et ord og gikk, husvarm som han var, ut gjennom en dør og ut på w.c. Smilet til svogeren ble forvandlet til komisk måping, og plutselig utbrøt han forarget: – Nei, det går da ved Gud ikke an når man sitter til bords og ikke er kommet til kaffen en gang. Johanne ristet også på hodet. – Si meg, hva er det for en fyr egentlig? spurte svogeren. – Ja, du kan så si, fikk Johanne skutt inn med en viss biskhet før Jastrau rakk å svare, – … men han bor her – tydeligvis. – For en type. – Han er en venn av meg, svarte Jastrau langsomt som om han lå på lur. – Nei, han er bolsjevik, er han. Johanne snakket høyt. – Og nå som sosialdemokratene har vunnet, behøver han ikke slå seg til her i det hele tatt. Herr Sanders er da også høflig nok til å holde seg borte. Men han her, han ligger hver morgen inne på divanen og er ikke til å bli kvitt. Jeg kan ikke komme til med rengjøringen der inne en gang før han har stått opp. – Hysj, hysj, han kan høre deg, Johanne. – Det er vel det samme for meg. – Men ikke for meg. – Så, så, kjære søster og svoger, grep Adolf inn og ristet beklagende på hodet. – La oss nå være hyggelige. Og med sin søteste, forsonligste stemme fortsatte han: – Du skulle vel ikke ha en liten D.O.M. Bare til kaffen. Til å skylle ned kaffen med. Bare en aldri så liten en. Han viste med fingrene hvor ytterst liten likøren skulle være. – Nei, de har faktisk drukket opp alt vi har, kom Johanne sin mann i forkjøpet. I det samme kom Steffensen inn igjen og slentret bort på plassen sin. – Det var synd, virkelig synd, sukket svogeren og trakk på skuldrene. Ingen vinkjeller. Da skulle du se hjemme hos meg. Du må gjøre alvor av et besøk en dag, svoger. For der er det spi102
ritus. Og selv om jeg hadde gilde forleden, et lite herreselskap, er det stadig nok å ta av. Jeg skulle forresten hilse deg fra ungdomskjæresten din, lille søster. Joachim. Johanne rettet hodet og ble stiv i blikket. – Takk, sa hun. – Han var der. Og herregud, så fulle vi ble, aldeles døddrukne, og så dro vi ut til Guldaldersalen. Haha, gud vet hvor det ble av dem alle sammen. Jeg har ikke sett dem siden. Men om morgenen tok Joachim og jeg en bil … opp til Helsingør … en deilig søndagsmorgen … litt kaldt. Men når man har sin gode pels, en kvikk liten lunsj på Jernbanehotellet og så hjem igjen og så en kald dusj. Der skulle du vært med, svoger. Jeg tenkte faktisk på det også. Men du og Joachim – ja, haha. Og så … jaja, men du får ha det til gode. – Ja, din heldige gris. Jastrau kilte ham velvillig med disse ordene. – Jeg har ofte misunt deg denne vinkjelleren din. – Det er bare å tjene penger, svoger. Hvor ofte skal jeg være nødt til å si det. Du har jo nok av muligheter. Og i det samme grep han etter Dagbladet. – Visst har du muligheter når du er fast ansatt i et stort foretagende som dette. Han klasket til avisen med flat hånd. – Men hva er det du skriver? Bokanmeldelser. Javel. Men hvordan. La meg nå se. Han åpnet avisen. Men ikke før hadde Steffensen hørt ham slå over i den belærende tonen, før han med et misbilligende rykk flyttet stolen vekk fra bordet og bort til vinduet. Imens skar han åpenlyst grimaser. – Se for eksempel denne anmeldelsen av boka til Stefani. – Den er det ikke jeg som har skrevet. Men la meg forresten få se den, utbrøt Jastrau. Svogeren ga bare motvillig avisen fra seg, og med en lett fornærmet mine trakk han opp bukseknærne. Han følte seg avbrutt midt i en tankerekke, og det såret ham. Steffensen satt med stiv og lyttende profil borte ved vinduet. Aldeles mekanisk rullet han snadden sin mellom fingrene. – Det var da rart, mumlet Jastrau idet han brettet sammen avisen igjen. Steffensen snudde på hodet. – Hva er det som er rart? spurte Johanne. – Jo, den er ikke så vennlig som jeg hadde trodd. Eriksen 103
– det er han som har skrevet den – kaller Stefani «en forkjelet sjarmør». Det må da være en spydighet. Steffensen ga fra seg et latterhikst borte ved vinduet. Men Jastrau stirret framfor seg, og svogeren benyttet anledningen til å sikre seg avisen igjen. – Hva var det jeg ville si, begynte han straks. – Hva er det for bagateller å være opptatt av – om det står forkjelet sjarmør eller ikke? – Nei, det er bagateller. Alt er bagateller. Forkjølet hadde vært bedre, flirte Steffensen høylydt, og de andre måtte le. Oluf bråkte og sparket med støvlene mot stolbeina. – Jeg mener selvfølgelig at det er en bagatell at … at det kan være … Svogeren var irritert. – Jeg mener det er ikke noe folk har bruk for. Bokanmeldelser kan være bra nok, etter min mening … når det står hva boka inneholder … og … om den er god eller dårlig. Men dere skriver så dypsindig og så lærd at ikke en katt bryr seg om å lese det. Hvis det enda hadde vært tanker dere skrev, så kunne man jo ha utbytte av det. Men det er det heller ikke. Jeg vet ikke hva det er, hveste han. Steffensen og Jastrau lo. Men Johanne hadde godt gehør og ble urolig på vegne av sin bror. Hun løftet Oluf ned fra stolen og ga seg til å ta av bordet. Hun klirret vel meget med koppene. – Ja, det er også sant, fortsatte svogeren, rød i hodet av iver. – Tidens puls … jeg mener, tiden er så opprevet, vi har det så travelt – ja, vi har jo det. Tiden er så oppjaget, mener jeg, at vi ikke har tid til å tenke selv, rett og slett tenke … og det er det jeg mener – og mange med meg … Steffensen så på ham med et åpent, uforskammet smil. – … ja, og mange med meg at det er avisenes oppgave å tenke … – Avisene tenke? Nå har jeg hørt det også, flirte Steffensen. – Kan jeg få snakke ut, svarte svogeren rasende. Han så ut som om han skulle sprenges. – Vi har da også tenkende journalister … rene filosofer i det små, som kommer … Og nå ble han igjen mild, nesten øm i stemmen: – … som kommer med en fornuftig tanke hver dag, hver bidige dag, og det er den slags vi har bruk for, det er det jeg mener, Ole, det hadde vært noe 104
for deg, noe nyttig … nyttig for oss som ikke har tid til å tenke selv … og nyttig for deg. Det blir svinaktig godt betalt, det kan du banne på. Og etter dette utbruddet ble han rolig igjen, smilende og overlegen som før. – Penger er nå ikke så verst likevel, gutt, sluttet han og nikket til Jastrau. – Men Adolf, passer du klokka, sa Johanne. Du sa noe om at du absolutt måtte gå ved halv to-tiden. – Ja, det er søren meg sant, utbrøt svogeren og trakk et stort, flatt gullur med blank kapsel opp av lomma. Det skinte som en sol. – Det var sannelig bra du minte meg på det. – Kan du ikke vente litt, sa Johanne da han reiste seg. Oluf og jeg skulle ha gått en liten tur i frisk luft likevel, og da kan vi slå følge. Svogeren rynket brynene. – Ja, hvis det ikke blir for lenge å vente, sutret han. Endelig var Johanne klar til å gå. Jegervesken med cowboyfrynsene dinglet ved hoftene hennes, og øynene hennes hadde en dristig glans som om hun tenkte på et overfall. Oluf sto ved siden av henne i en tykk, brun frakk og skjøt magen fram som en liten hestehandler. Han hadde en brun nisselue ned over ørene. Så ble det sagt adjø. Jastrau smilte nervøst. Han følte seg ikke trygg før de var vel ute av døra. Og da kom det. – Og så adjø, herr Steffensen, sa hun med en vennlig og knivskarp stemme. – Det er vel best å si ordentlig adjø til Dem nå, for De er sikkert ikke her når jeg kommer tilbake. En svak rødme farget kinnbeina til Steffensen idet han slo hælene sammen og bukket for henne som en veloppdragen skolegutt. Men alt han fikk sagt var «Farvel, frue». Og så forsvant de ut gjennom døra. Det ble stille en stund. Jastrau og Steffensen røykte på hver sin pipe. Endelig brummet Steffensen: – Den var ikke til å ta feil av. Jastrau bet i munnstykket og svarte ikke. 105
Så kom det med et sukk fra Steffensen: – Og så den tenkende hest, den rene filosof, herregud! – Ja, det romsterer i skallen ennå, svarte Jastrau. Men man burde vel ta seg sammen og se å få gjort noe. Jeg er helt groggy etter i går kveld. Steffensen flirte: – Og jeg får vel bare pelle meg ut. – Å, du kan da godt bli en stund til. Johanne kommer ikke sånn på røde rappen. Så flyttet de inn i dagligstua. Jastrau tok en bok fra haugen av anmeldereksemplarer og begynte å sprette den opp, og Steffensen satte seg på divanen og tok en av skriveblokkene til Jastrau, og snart var han i gang med å tegne profiler og skrive. Jastrau klarte ikke å konsentrere seg. Tankene hans var løse som støvskyer. Den roen som Steffensen arbeidet med, var ikke til å fatte. Hadde han ikke tømmermenn, han? Han tegnet, tegnet, tegnet i trance og så et rykk hvor han skrev en linje eller kanskje en hel strofe. Men Jastrau måtte se å få noe fra hånden selv. Konsentrere seg om boka han skulle anmelde. Å, den som kunne produsere noe selv en gang! Oppmerksomheten føk. Så altfor lenge siden han hadde skrevet en bok! Nå var det alltid boka til en annen som ventet på å bli lest, anmeldt! Og nå var det alltid en regning i anmarsj! Regninger! Bare anelsen om en regning som i neste øyeblikk kunne seile inn gjennom brevsprekken! Gikk ikke det rett i ryggmargen? Og den måtte betales! Man er ikke borger ustraffet. Men der satt altså Steffensen borte på divanen, den store, knoklete skikkelsen som ikke ante hvor han skulle sove til natten. Han hadde tid og rom rundt seg. Han kunne sette seg til å skrive. Nå. Da ringte telefonen. Ja, var det ikke typisk! Der sto dette apparatet plantet midt i ens egen stue, og når som helst ringte det og kimte det – og ritsj – ble alle drømmer, alle tanker flerret i to. – Hallo, ja. Ole Jastrau her. Og så lød stemmen til svogeren: – Bare en liten ting, gamle gutt. Ja, unnskyld meg, men det er jo min søster du er gift med. Og det ante meg, det ante meg hele tiden mens jeg satt oppe hos dere – man har jo nerver, det er mye man forstår selv 106
om det ikke blir sagt med ord, hvis du skjønner hva jeg mener. – Nei, svarte Jastrau kort. – Å, joda. Og jeg skulle gjerne ha snakket et alvorsord med deg. Men jeg slapp jo ikke til så lenge den fysakken var der. Ja, han sitter vel der fremdeles. Men han har dårlig innflytelse på deg. Det følte jeg. Du var jo ikke deg selv i dag. Og så fikk jeg snakket ut med Johanne, og hun fortalte det som nervene mine forlengst hadde sagt meg. Og det vil jeg bare si, det går ikke i lengden. Et hjem er et hjem. Og du kan ikke ha den slags skadedyr boende hos deg. Du skylder din kone, min søster, visse hensyn. Og meg med. Ikke sant? – Jovisst, jovisst, du har rett, du har rett! Jastrau var aldeles stram i ansiktet. – Ja, det var bare det jeg ville ha sagt. Men jeg syntes jeg måtte si det selv om jeg er den yngste av oss to. Det er det beste mellom svogre, ikke sant? Og så … ja, jeg har kanskje ikke noe med det, men rangler du ikke litt vel mye? Du er jo gift, det er ikke jeg, og det er min sø … Jastrau la på røret. Det ringte igjen. – Bare la den ringe, sa Jastrau til Steffensen. Det er ikke andre enn den tenkende hesten. Og så henga de seg igjen hver til sitt. Men Jastrau klarte ikke å samle seg. Alt flimret på de hvite boksidene han leste. Det måtte være denne whiskyen fra i går. Noe levende lå på lur overalt for plutselig å velte fram i bølger og løse det hele opp i hallusinasjoner. Nei, det var ikke mulig å sitte stille. Det lå også noe nervøst og lurte under beltestedet så han måtte reise seg og gå fram og tilbake. Kjøre bil! Noe måtte gjøres. I dagslyset ble han bare jaget av fredløshet. – Bare sola kunne gå ned snart, sukket han. – Hvorfor det? spurte Steffensen. Han var tydeligvis ferdig med diktet sitt, for han satt der og nynnet på en selvkomponert melodi, en naturlyd som antagelig svarte til rytmen og lengden på strofen. – Ja, du sier noe. Mørket virker beroligende. Skal vi ikke gå et sted forresten. 107
– Jo, la oss komme oss ut. Nå er hun vel her snart, flirte Steffensen, brettet diktet sammen og puttet det i lomma. Et øyeblikk senere slentret de skrått over Vesterbro Passage forbi Frihedsstøtten med obelisken som lyste med en farge som gammel sjokolade. Sola hang i en glødende ettermiddagsdis over hustakene på Vesterbro, og selv om Jastrau og Steffensen hadde ryggen til, ble de blendet av det flimrende lyset for det blinket i bilspeilene og fra sykkelstyrene, en strøm av glitrende glass og nikkel som fosset mot dem i samme øyeblikk som trafikklyset på hjørnet ved Wivel skiftet. Og videre, bortover Vesterbrogade. – Du skal vel ikke opp i avisen? spurte Steffensen. Jastrau så opp og ned langs den røde bygningen til Dagbladet. Og i annen etasje fikk han øye på Vuldum. Sola skinte på det røde håret som på metall. Og det var en fortærende styrke over det bleke nattmennesket, som en flamme i dagslys. – Nei, aldri i verden, svarte Jastrau lidenskapelig. Og de slentret videre mot Bar des Artistes. Da de mørkerøde portierene i baren endelig lukket seg bak dem og halvmørket og den evindelig skurrende grammofonen slo sammen om dem, var det som om de hadde kastet seg på hodet ut i et annet element. Riktignok hang klokka over baren og anga tiden. Men det var en annen tid. Som en klokke på film. Et klokkeslett for menneskene i filmen og ikke for tilskuerne. – Ah, der gikk sola ned, slapp det ut av Jastrau da han satte seg ved et av de nærmeste bordene. – Hva skal vi ha? spurte Steffensen grovkornet. – Fred, fred! sukket Jastrau. La oss bare synke dypere og dypere ned. Her er det alltid aften, og lufta er stinn av grammofon. Man får ikke tid til å føle at det er noe som heter tomhet. Nå skal vi … i all stillhet … og helt langsomt … gå i hundene. Oppe ved baren satt et elegant selskap. Forretningsmenn som alltid stakk innom ved fem-tiden og fikk seg en drink. Lundbom smilte beæret, for det var «pene mennesker». Men det runde bordet hvor Kjær og Lille P. pleide å sitte, var øde og tomt. Steffensen begynte å stoppe pipen. 108
– Hallo, kelner! To cocktails, De vet, fransk og italiensk vermouth, half and half, bestilte Jastrau. Den lille kelneren med gateguttsmilet bukket. – Jøss, brast det ut av Steffensen. Er det det du kaller å gå i hundene? – Jeg sa langsomt. Og så ble de tause begge to. Men Jastrau kjente seg forpint. Hvorfor satt han her sammen med dette tause mennesket? Han så ham i lyset fra et dikt, det var så. Han forsto seg ikke på ham. Støtvis kom det en eller annen replikk. Så lukket Steffensen seg som en stein og ble utilgjengelig. – Kan jeg få se det nye diktet ditt? spurte Jastrau. – Å, ikke vær så nusselig! Nusselig! Det var et foreldet uttrykk. Hvorfor hadde Steffensen sagt det? En sprekk i den grove masken hans. Han ville bruke grove ord. Han ville. Lysene ble tent i lokalet. Det var kveld, kveld, og Jastrau kjente det som en velsignet kjølighet. Nå gikk sola ned. Nei, portieren gled til side, og det blå dagslyset falt inn. Et glimt av hissig trafikk. Klokka var seks. Folk på vei hjem fra arbeid. Men nå. Portieren var trukket for igjen. Jo, nå gikk sola ned. Gudskjelov. Det lesket som en halv øl. Det beroliget. – Har du tenkt å gi ut en diktsamling? – Jeg blir vel nødt til det. Det er jo en ideell form for søplebøtte. Og de tidde igjen. Men tausheten tok på Jastrau. Forretningsmennene hadde forduftet med høye rop: – So long, old chap! De var så anglofile. Og alt var tomt. – Nå, Lundbom, det ser litt tomt ut i kveld, sa Jastrau til den tykke svensken som hadde benyttet anledningen til å gå seg en aftentur helt ned til den røde portieren. – Det er vanligvis det ved seks-tiden. Men i kveld kommer det ikke så mange. I går var det valgaften. Og han la det røde måneansiktet på skakke og plirte underfundig med de vannblå øynene. – Dom hviler seg, sa han. 109
Grammofonen hadde stanset. Og bare viften snurret så lokalet ble suget fritt for tobakksrøyk. Lundbom sto og smilte, faderlig, trivelig. Men så ble det for påfallende at de ikke kunne finne på noe å snakke om. Tomheten kunne høres. Lyden fra viften ble symbolsk. Tomhet! Tomhet! Og plutselig sto den store, keitete skikkelsen, NordEuropas beste barkeeper, så ensom der på gulvet i sitt eget lokale, og han smilte sjenert. – Nei, vi får komme oss over på restauranten og få noe i skrotten, utbrøt Jastrau opprømt og reiste seg brått. Det var noe ved det skjenerte smilet, kanskje angsten hos en syk mann, som det ikke var verdt å oppmuntre videre. – Men vi blir i huset, så vi sier ikke adjø. Lundbom knakk servilt sammen i den tykke kroppen sin. Et øyeblikk hadde Jastrau det for seg at han ville slå ham fortrolig på skulderen. Men man kunne aldri vite med forretningsmenn. Det sjenerte smilet betydde kanskje ikke noe i det hele tatt. Og han gikk over til restauranten sammen med Steffensen. Flygel og strykeinstrumenter. Og i musikken en eggende illusjon. Man fikk følelsen av å oppleve noe. Man fikk følelsen av å opptre som hovedpersoner i en film. Fiolinen var tragisk, uunngåelig skjebne. Og man gikk på en rød løper. Betydningsfull entré. I speilene så man seg selv i helfigur skride ned gjennom lokalet. Betydningsfullt. Og man fikk så ofte øye på sitt eget ansikt at man ble klar over at man var til stede. Da de hadde funnet et bord i nærheten av en palme, måtte Jastrau inn i telefonboksen og ringe hjem. Hvorfor? Men hvorfor måtte han lyve? Det var et intervju. En tysk flyger. Noe om et luftskip over Nordpolen. Glimrende påfunn! Han var på Hotell Cosmopolite for øyeblikket. Genialt! Det var ikke mulig å slippe unna. Han kunne ikke si når han kom hjem. Jo, jo, visst var det i seneste laget å ringe, men … Han kunne ikke, nei, han kunne ikke si når han kom hjem. Han ville karre til seg en matbit ett eller annet sted. Jada. Og endelig røret på. Han var aldeles våt i pannen av å stå i den lumre telefonboksen. Da han kom ut i restaurantlyset, var det akkurat som han hadde en hinne over øynene. Var han trett? En merkelig følelse 110
av fjernhet. Men det måtte være fra i går, de siste tømmermennene, den siste tømmermann. – Vi begynner med to halvlitere, sa han da han tok plass ved bordet. Så drukner den siste tømmermann. – Salem aleikum, brummet Steffensen høytidelig og blunket med de glinsende øynene. Og der satt de over ølet og maten i et par timers tid. Jastrau snakket. Og han fikk hjelp. Fiolinen anslo tonen. Det dempete, det høystemte, det smektende, det melankolske, det lattermilde, pizzicato. Steffensen åt og drakk kraftig og svarte helst med et ekskrementalt enstavelsesord og flirte. Men innerst inne tok denne samtalen på Jastrau, og han måtte bestille likør til kaffen. Og sigarer. For han måtte bli sittende her i selskap med uforståeligheten. Den trakk ham til seg. Han måtte stirre på ansiktet til Steffensen. Men det var nytteløst å ville lokke sjelen ut av en stein. Det forekom ham at den var hvit av fugleskitt i klatter over det hele. Han bet nervøst i sigaren. Før han visste ord av det sto likørglasset tomt foran ham. Nå drakk han fortere enn Steffensen. – Du, la meg få se det diktet som du skrev i dag, utbrøt han plutselig irritert og halvt beruset. – Neigu om du får. Men du skal få lov til å rive i en whisky i baren, skal du. Jeg gidder ikke å sitte her lenger og nippe likør i skyggen av blomsterpotter. – Du er iallfall god til å snylte. De reiste seg og skred ned gjennom restaurantlokalet. Påny blendet av inntrykket av seg selv i de talløse speilene. Steffensen med hendene i lomma og med slingrende sjøbein. I speilene. Her og der. Og Jastrau med den lille journalistmagen og den nervøse ustøheten i ankelen før han satte foten i gulvet. Et underlig par. De skumpet borti hverandre som kjærestefolk som er kommet ut av takt. Inne på Bar des Artistes var det øde. Lundbom hadde spådd rett. Dom hvilte seg. Bare en eneste gjest. Han satt oppe ved bardisken, ved et av bordene der og stir111
ret sløvt ned i et glass Sandemans portvin. Det var journalist Eriksen. – Er det deg, Jazz? snerret han mellom tennene og hevet det bekymrete, rødsprengte ansiktet sitt. – Ja, så sannelig er det ikke deg, Jazz. Ja, ved min sjel og salighet tror jeg ikke det er Jazz. Sitt ned, Jazz. Jeg spanderer. På samtlige. Også på han derre jungmannen der. Sitt ned, for faen. Jeg er bare full – til enhver tid. De satte seg. – Hva heter han? spurte Eriksen med et sløret blikk og pekte på Steffensen. – Steffensen. – Hva, Stefani? – De fór sammen begge to. – Nei, Steffensen. – Å, huttetu, jeg er så sint. Vil ikke dere også ha litt portvin? Hei, skipper Lundbom, hvor er messegutten? Han skal komme med to glass til disse to fremmede herrene. Lundbom sto bak bardisken og bukket smilende. – Skal bli, herr Eriksen, skal bli. – Huff, så vemmelig det høres ut. Skal bli, herr Eriksen, skal bli, hermet Eriksen og bøyde seg fram over bordet. Han krøp som et dyr over det og stakk det furete ansiktet sitt opp i nesa på Jastrau. – Det er vemmelig. Det er vemmelig, sier jeg. Og om en stund heter det: Nå trenger De visst en bil, herr Eriksen. Da er jeg full og har ikke flere penger. Kremmersjel! E-e-en kre-eem-mersjell Og han hevet truende en knyttneve som skalv av raseri. Men plutselig ble han tom for raseri og sank sammen, slunken i klærne. Som når det plutselig går hull på en full sekk. – Jeg er så trist i dag, sukket han. – Han er virkelig for tragisk. Skal vi ikke sette oss et annet sted, utbrøt Steffensen. – Tragisk! Journalist Eriksen rettet seg opp. Sekken ble fylt igjen. Vesten og jakken strammet seg. – Tragisk! Vet du kanskje hva tragisk er. Men du, Jazz, du forstår. Du er journalist med hud og hår. Huh, jeg er så rasende. Jeg kunne fly i flint. De idiotene på setteriet. Hva er det vi har korrekturlesere for? 112
Folk må jo tro jeg er idiot. Forkjelet sjarmør! Leste du det, Jazz? – Javisst, joda. Men Steffensen ble stiv i blikket. Det ble satt portvin foran dem på bordet. – Javel, hva er det altså med dette den forkjelte sjarmør? spurte Jastrau. Eriksen knep øynene mistenksomt igjen. – Ærlig talt, Jazz, hva tenkte du da du leste det? – Tja. Jastrau trakk på skuldrene. – Det er jo sant nok. – Nei, det er nettopp det det ikke er. Han hevet en dirrende pekefinger og svingte den truende fram og tilbake foran nesa til Jastrau. – Stefani er en hedersmann. Og det sto: forkjetret sjarmør, sto det i manuset mitt, skal jeg si deg. Hu, det skal mye portvin til for å skylle ned den trykkfeilen. Hva må ikke leserne tro? Og igjen ble han tømt for kraft og ble slunken. Men Steffensen og Jastrau satte i et brøl av latter. – Ja, dere kan le, dere, fortsatte han sammensunken i stolen, vesten og pannen i utallige rynker og folder. – Men han fortjener det ikke. Han er en hedersmann … – Jasså? brummet Steffensen. Og igjen spente journalist Eriksen brystet ut, blåste seg farlig opp og kneiste med hodet som en feltherre: – Det vet jeg. For jeg har vært til sjøs. Og jeg kjenner mange sjøfolk som har kommet til Århus og som har gitt sprøyter gratis og alt det der. Steffensen satt uanfektet med hendene i lomma og strake bein. – Det visste jeg virkelig ikke, sa han likegyldig. – Nei, det er mye du ikke vet … – Han er nå ellers min far, så … Eriksen sperret øynene opp. – Jasså? sa han. Så fortsatte han med plutselig iver som i et sprang, en fortvilet lidenskap: – Men du må da kunne forstå det, Jazz. Eller hva, for faen. Jeg skriver forkjetret, og de der oppe, de setter forkjelet. Alt spolert. Alt mitt strev. Og han gjemte fortvilet ansiktet i de store nevene og rugget fram og tilbake. – Forkjelet sjarmør, forkjelet sjarmør, for noe sludder, jamret han. 113
Steffensen lente seg tilbake da den gutteaktige kelneren kom forbi: – Hallo, Arnold, vi må ha mer portvin. Eriksen tok nevene vekk fra ansiktet og rettet de sløve øynene mot ham: – Ja, du! I det samme satte grammofonen i med noe voldsom, skingrende jazz, og Jastrau fór sammen. Alle nerver og muskler ble spent i ham. – Ja, Lundbom, sånn skal det være. Vi vil ha fest i det tomme lokalet. Han reiste seg og gikk med keitete dansetrinn bort til bardisken for å spise noen saltmandler. – Det er ikke riktig sving på forretningen i kveld, sa han og svingte fram og tilbake på den høye krakken i takt med musikken. Lundbom ristet sørgmodig på hodet og skjøv en skål med oliven bort til ham Og så satt Jastrau der og fektet med armene, musikk, musikk, han spiste oliven i takt, han bestilte en pjolter for å drikke i takt, til tross for at han hadde et glass Sandeman stående borte hos de andre. Og jazzen bruste som en begivenhet. Det hendte noe. Og med ett var han nede av krakken igjen og danset rundt med krakken i armene. Da stanset han ved bordet hvor Steffensen og Eriksen satt. De stakk hodene sammen. Eriksen hadde et forbindtlig og lyttende uttrykk som dukket opp bak de forvirrete rynkene, forsvant og dukket opp igjen som månen bak forrevne skyer. Det harde ansiktet til Steffensen var intenst. Til tross for at øynene var slimete av alkohol, glimtet det et pinlig lureri bak den glinsende hinnen. – Men, sier den pene mannen da. Han ser på neglene sine igjen. – Men det er verre enn som så, for jeg og tjenestepiken har jo ikke vært uten kontakt med hverandre … – Ha, ha! brølte Jastrau og svingte krakken med de lange beina over hodet på dem. – Det er den eneste morsomme historien Steffensen kan. Men plutselig satte han krakken fra seg og forsvant ut i den lille hotellgården. Den historien orket han ikke høre en gang til. Steffensen var ikke så mangfoldig at det gjorde noe. Ute i det mørke gårdsrommet tonte fiolinen og klaveret inne 114
fra restauranten og grammofonen fra baren sammen med klirringen fra tallerkner og kniver fra kjøkkenet. Betongen og de høye murveggene forsterket lyden, og den forvirrete ljomingen sto opp gjennom sjakten som fra et waldhorn, opp mot den mørke vårhimmelen og de små stjernene. Et stort nu var det. En utvidelse av sjelen. Og alle hotelletasjene, alle vinduene, alle hotellskjebnene som stirret rett framfor seg og over på en brannmur. Et underlig hus. Man behøvde aldri å forlate det. Og så inn igjen. En ny jazzmelodi slo ned i ham. Han måtte ta noen dansetrinn. – Vi vil ha fest her i det tomme lokalet, ropte han igjen. – Hysj, hysj, advarte Lundbom. – Men hvis det ikke hadde vært en lege med i historien, hadde den vært morsom da? spurte Steffensen uforstyrrelig og lente seg mot Eriksen som så ut som han kjedet seg. – Er du bestandig så filosofisk når du er rå? spurte Eriksen ondskapsfullt. – Jeg spør om den ville vært like morsom for det, kom det. – Ja, selvfølgelig. – Men hvis nå kona heller ikke var blitt smittet? – Å, dra til helvete. De kjeder meg, utbrøt Eriksen og ville reise seg. Men Steffensen tvang ham brutalt ned i stolen. – Hvis nå kona heller ikke ble smittet, var den like morsom da også? – Ja, til å le seg i hjel av, og slipp meg nå. Jeg vil danse jazz med Jazz. Og plutselig sto han midt på gulvet med løftet arm. Spansk danserinne. Grammofonen skurret og skrattet. Jazz! Jazz! Og Ole Jastrau sto spenstig i samme positur overfor Eriksen. Brystkassa fram. Muskuløse armer. Gnistrende øyne. Spansk danserinne! Og nå begynte en selvkomponert dans mellom de to mannfolkene i den mennesketomme baren, en jubeldans, en triumf som bare ble avbrutt hver gang det måtte skiftes plate. Men da snek melankolien seg også inn i baren for et øyeblikk. Skikkelsen til Eriksen falt sammen, brystet ble innfallent, vesten hang i folder og han sukket: – Forkjelet sjarmør, liksom. Er det ikke til å bli full av? Og så begynte de på en ny jazzplate. Men det var ingen som la merke til at Steffensen bestilte en 115
hel flaske portvin som han tømte i løpet av fem minutter, og det var heller ingen av dem som husket hvordan dansen sluttet. Lille P. satt der og smilte. Hvor i skinn og bein kom han fra? – Bravo! hadde han applaudert. Og den evindelige Kjær hadde også dukket opp. Den evige fyllik. Og han hadde sittet og slått takten med begge hender og sunget en stille salme: – Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred. Så mye kunne han huske. Eller var det en drøm? Men det var ikke godt å vite og ikke til å huske. Spansk danserinne!
7 Jastrau var plutselig lysvåken. Han stirret opp i taket med et fremmed, forskremt blikk. Men så kjente han det igjen. Det var taket i hans eget soveværelse. Vinduet sto åpent. Noen banket tepper nede i gården. Johanne hadde stått opp. Den svarte jernsengen til Oluf var også tom. Og – der sto jo en stol med klærne hans sirlig opphengt, jakke og vest – nesten pertentlig. Men han hadde ingen pyjamas på seg, bare den korte undertrøya. Å, alltid det samme. Hvorfor måtte det være slik? Han kjente ikke seg selv igjen. Hvorfor hadde han begynt å drikke? Nei, han drakk ikke. Han var bare kommet på skråplanet for en gangs skyld. Men hvorfor var det så stille i leiligheten? Ikke en lyd. Det var som om alle dørene i leiligheten var lukket, alle fjorten dørene i denne leiligheten hvor værelsene lå i et utrivelig forhold til hverandre. Det var ikke til å holde ut med denne stillheten. Teppebankingen nede i gården gjorde soveværelset øde og upersonlig som et hotellværelse. Å, så vondt det gjorde. En hånd hadde grepet ham om hjertet og klemte til. Det var noe uhyggelig som truet ham. Det lå på lur i leiligheten. En gang hadde han laget en planskisse over værelsenes beliggenhet i forhold til hverandre, og det hadde blitt til noe ubehagelig, et klosset dyr som gresset, en flodhest som stakk 116
snuten ned i vannet eller noe liknende, en form som varslet ulykke. Men hvor var det blitt av Johanne? Hadde hun gått sin vei? Hvordan hadde han kommet seg hjem? Hadde han gjort skandale? Hadde han vært i slagsmål? Han så på hendene sine, trakk opp ermene på undertrøya og så etter. Nei, det var ingen merker. Men hva var det som hadde hendt? Han hadde danset med Eriksen. Det husket han. Han husket det linoleumsrøde lokalet med mahogny og messing og flaskene på hylla i mangefarget, gnistrende forvirring. De tre ovale tønnene i veggen. Boal sto det på den ene. Det husket han tydelig. Men så? Jo, Steffensen hadde vært der. Kjær. Lille P. Ikke flere. Men ved elleve-tiden pleide noen av medarbeiderne i Dagbladet å komme innom baren. Hadde de sett ham? Eller var det han som hadde vært oppe i redaksjonen og brisket seg og vist seg i beruset tilstand som Eriksen pleide å gjøre hver eneste kveld. Å, det var så stille her. Hadde Johanne gått ut? Han sprang opp av sengen, spenstig, animalsk. Kroppen hans var unaturlig levende og pigg. I en fart trakk han på seg et par bukser og ville ut på kjøkkenet etter vann. Han var så tørst. Men dette var merkelig. Han måtte åpne døra ut til den lille gangen, og han måtte åpne døra ut til kjøkkenet. Der satt Johanne på en stol. Hun hadde vel lukket dørene, lukket dem langsomt og helt igjen fordi hun ikke ville snakke med ham. Nå hadde hun også lukket munnen helt igjen. Øynene stirret trette og forvåket ut i lufta. Men hendene lå foldet i fanget som på et bilde av «Forlatt pike» eller «Forrådt» i Familie-Journalen. Et sting av smerte jog gjennom ham. Hun spilte også komedie. – Hvor er Oluf? spurte han og så seg rådvill omkring. – Jeg lot kona til vaktmesteren ta ham med seg ut en tur, svarte hun og beveget leppene mekanisk. Ellers var hun som stivnet. Øynene rørte seg ikke. – Så kan han leke med den lille jentungen deres. Ole Jastrau sto bare i undertrøye og bukser. Og med nakne føtter. Og var derfor ydmyk. – Å nei, å nei, Johanne, klynket han plutselig og ristet voldsomt på hodet. Hun ga ham et forbauset og overlegent blikk. 117
Og så løp han med ett bort og kastet seg på kne foran henne, la hodet i fanget hennes og vugget det fram og tilbake. – Å nei, å nei, Johanne. Jeg skjønner ikke hva som går av meg. Jeg skjønner det ikke. Jeg er jo ikke sånn ellers, er jeg vel? Å, men jeg kan bli så redd. Han hadde lyst til å gråte. Jo, han ville gråte, ville. Så ville alt løsne. Og han fortrakk ansiktet og holdt pusten i korte hiv. Men det lød ikke ekte. Det var noe stivt over ham. – Å du, å du, du vet godt hva jeg har å streve med. Det ligger på lur inne i meg. Det vet du jo. Og han sukket. Noen tårer trillet nedover kinnet. Han kunne kjenne de våte stripene. Men det løsnet ikke. Det løsnet bare når han vugget hodet fram og tilbake i fanget hennes sånn at han ble bedøvet. Det lindret å leke barn. – Å du, å du. Å, forstår du det ikke? Jeg tror jeg blir gal. Han reiste seg plutselig, stilte seg opp ved kjøkkendøra med pannen mot dørfyllingen. Det var en ubegripelig smerte. Det var komedie. Han spilte Oluf. Det hørte med til selvpinslene. Det spaltet sorgen og gjorde den om til smerte. Og han slo pannen mot fyllingen og trampet i gulvet som en liten gutt. Oluf. Oluf. – Å, Johanne. Hvorfor skal jeg ha det sånn? Johanne reiste seg. – Ikke gjør deg til, utbrøt hun hånlig. Han kan jo høre det helt inn. – Han. Han. Er Steffensen her? Og Jastrau snudde seg. – Han er det. Det er hans skyld. Johanne smilte svakt. – Jo, det er det. Det er hans skyld. Hun lo kort og hånlig. – Nei, den går ikke. Sjargongen hennes lød underlig kynisk. Ole så forferdet på henne. – Tror du meg ikke, tror du meg ikke, Johanne? – Hnei, kom det spottende. – Ja, da skal jeg vise deg noe annet, utbrøt han voldsomt. Jeg vil ikke ha ham i huset et minutt lenger. Jeg går inn og vekker ham. – Han er våken, bemerket Johanne ironisk, og jeg har gitt ham kaffe på sengen. Hun neide, og plutselig slo hun opp en kort og klar latter. – Han sitter visst der inne og leser morgenavisen. Ha, ha. 118
– Hva er det du sier? utbrøt Jastrau. Ikke et øyeblikk lenger. Og på bare føtter tasset han inn i dagligstua. Der satt Steffensen, blussende i ansiktet og med små, ondskapsfulle øyne. Han hadde tatt plass i rokokkostolen og tent seg en pipe. –Jeg vil ikke ha deg boende her et minutt lenger. Steffensen var fullt påkledd. Rolig tok han pipen ut av munnen og mønstret Jastrau fra topp til tå. Undertrøya, buksene, de nakne føttene. Undertrøya framhevet journalistmagen som en latterlig kul. – Ja, bare glan, du, fortsatte Jastrau brutalt, men nå får det være nok. Det er min leilighet dette, mitt hjem, og jeg vil ikke ha hjemmet mitt ødelagt bare fordi … fordi … Steffensen reiste seg som om han ville gi ham en springskalle. Men Jastrau samlet hele sin nervøse styrke og så ham rett inn i de glinsende øynene, rett inn i den harde, emaljeaktige glansen fra dem. – Nå går du, Steffensen, har du forstått? Steffensen skilte leppene i en lydløs latter som en hest. – Drittsekk, utbrøt han og vendte baksiden av høyre hånd fram som om han ville dra til ham på siden av hodet. – Nå går du. Og Jastrau gikk et skritt nærmere. Steffensen bøyde seg fram og så ham ondskapsfullt inn i øynene. – Du burde passe de sure tærne dine, burde du, ellers tråkker jeg dem flate. Og plutselig rev han morgenavisen opp fra stolen og ropte: – Kan du fortelle meg hvorfor det står Stefani under diktet mitt her i avisen? Jastrau gispet etter luft. – Det er … det er … stammet han. – Ja, det er sjofelt, et simpelt knep, et journalist-trick. Min fars navn. Jo, takk … Dra til helvete. Og han kastet avisen på gulvet, puffet Jastrau til siden og gikk ut i entreen. – Jeg hadde glemt det, ropte Jastrau. Det lød som en unnskyldning, en plutselig, klynkende overgang. – Løgn. Fordømt journalistløgn. Og entrédøra smalt i så rutene klirret. 119
Jastrau satte seg på divanen, støttet hodet i hendene og rugget det fram og tilbake. Slik ble altså seieren. Slik beseiret han Steffensen. Sånn at han skyldte ham en unnskyldning. Sjofelt. Men det var jo en forglemmelse. Det var … det var … Det var ingen tvil om hvem som var taperen. Og Jastrau løftet ansiktet fra hendene igjen og stirret på bordet foran seg, flyttet på fetisjen som om han ville rydde. Det var så rotet her. Og da så han med ett at det var kladdearkene til Steffensen med tegninger av damelegger og elefantsnabler. «Diminuendo» sto det med store bokstaver på et av arkene, og så hadde han tegnet bøkegreiner gjennom slyngningene i D’en. Og der, der lå jo hele diktet renskrevet. Det var det diktet som han hadde vært så ivrig etter å få se i går. Men nå turte han ikke. Nå hadde han ikke lyst til å lese det. For enn om diktet var godt. Det ville bety et nytt nederlag. Nei, for noe tøys. Han virret med hodet. – Det var vel ikke nødvendig å være så brutal, Ole. Johanne sto i fløydøra, og Jastrau så opp på henne. Hun hadde et hardt uttrykk over munnen. – Hva mener du med det? spurte han irritert. – Du kunne vel ha gjort det på en annen måte, for på den måten … nei, det ville ikke far ha gjort, og ikke Adolf heller. Jastrau reiste seg brått. – Tar man opp hatten, er det galt, og lar man den ligge, er det også galt. Du ville ha ham ut, og du har fått ham ut, og så er det ikke riktig det heller. Han gikk fram og tilbake på de nakne føttene og følte seg latterlig i undertrøye og bukser, og hysterisk utbrøt han: – Nei, det er ikke til å holde ut. Jeg blir gal, jeg blir gal. – Så, så, la oss ikke begynne på’n igjen. Pikestemmen hennes slo igjen over i svakt skrattende kynisme. Jastrau så på henne med sammenknepne, lurende øyne. Og sånn ble han stående i ett minutt. Men det fordrukne ansiktet hans måtte ha vært intenst i sin ondskap, for øynene til Johanne ble sperret opp av skrekk, 120
store, blå øyne, lyseblå mot de lyserøde rendene til øyelokkene. Og så sa hun stille: – Nå skal det straks bli formiddagsmat. Jastrau nikket og gikk taus inn på soveværelset for å barbere seg. Han gjorde det uten speil, en elendig barbering. Men han orket ikke å se sitt eget ansikt. Så heslig i sin ondskap. Og der hørte han Johanne springe nedover trappa. Hun skulle vel ut på byen. Og så ga han seg til å plystre. Åja, det var vel best å få humøret opp. Da Johanne kom tilbake, så hun ut som hun grublet på ett eller annet. Jastrau kunne se at hun hadde fått et nytt uttrykk i ansiktet. Noe måtte ha hendt. Først ved formiddagsbordet kom det. – Du, Ole, hvordan henger det sammen at vi skylder for seks Carlsberg i melkebutikken? – Hva for noe? – Ja, melkemadammen sa at en herre med sixpence nettopp hadde vært innom og hentet seks pils til oss. Han hadde uttrykkelig sagt at det var til Jastraus. Jastrau så forbauset på henne. – Når gjorde han det? spurte han nølende. – Nå nettopp, for tjue minutter siden. Jastrau ristet på hodet. Men så la han hendene på bordet og utbrøt: – Nei, nå skal du ha takk. – Du tror vel ikke … – Jo, selvfølgelig. – Men det er jo tyveri. – Akkurat. Og Ole trakk på skuldrene. – Eller hevn, eller hva du vil. – Ja, men Ole, noe slikt, det er det jo bare et menneskedyr som kan … – Så, så. – Ja, men hva ellers? Kunne du tenke deg å gjøre noe slikt? Jastrau smilte: – Nei, jeg tror ikke det. Men … Og han viste tenner, så bredt smilte han. – På en måte kan jeg godt forstå ham. – Æsj, du skal nå bestandig forstå alt mulig. Og hun kneiste med nakken. 121
– Ja. Jeg forsto da også å kaste ham ut. Seiersstoltheten hans var litt usikker. Han følte seg fram med ironi. – Ja, det får’n si. – Hørte du det hele? – Nei, bare begynnelsen. Det var nok for meg. Jeg holdt meg for ørene, for jeg trodde dere skulle begynne å slåss. Man må jo være forberedt på alt når det gjelder slike mennesker. Jastrau ga henne et hjertelig smil. Hun hadde altså ikke hørt det om diktet. Hun hadde altså ingen anelse om nederlaget hans. Og han strakte seg over bordet og trykket hånden hennes vennlig. – Nå forstår jeg alt. Du var ikke for grov, Ole. Og hun hadde det lille spisse smilet på leppene som han elsket. Det ga anelser om en dyp ironi hos henne og en viss farlig sødme. Han hadde aldri funnet den hos henne. Men nå var det der igjen, dette smilet. Og atter en gang fikk det ham til å tro på denne dype, dype ironien. – Du, sa han hjertelig. – Ja, svarte hun og bøyde smilende hodet. Hva er det? – Å, ikke noe, men likevel så mye, så mye, ja, alt mulig, svarte han mildt, og så plutselig: – Jeg er så glad. – Det var da godt, svarte hun. – Og nå er alt bra. Men hvor blir det av Oluf? Kommer han ikke snart? Hun nikket: – Jo, men vi spiser tidligere enn vi pleier. Da hun reiste seg, måtte han følge henne med øynene, skikkelsen hennes som ennå ikke var blitt fyldig. Men under den gule kjolen kunne man ane de faste og milde formene som han aldri våget å se på når hun var naken, former som hendene hans hadde følt og skapt ut av natten. Altfor få netter. For hun var så tilbakeholdende. Eller han for lite dristig. Det var mer enn halvannen måned siden sist nå. Tilbakeholdende. En kvinne som lukket øynene. En kvinne som lot håret gli fram foran ansiktet sitt i de lyse nettene. Alltid skjult når de var hverandre nærmest. Eller hadde han aldri vunnet henne? Og han måtte reise seg og følge etter henne, han måtte legge 122
hendene på skuldrene hennes, stryke henne over kinnet og kysse henne. – Du er så urolig, Ole. – Det er tømmermennene, smilte han ironisk. – Gid du hadde tømmermenn bestandig. Hvis de virker slik, kunne jeg nesten elske deg for dem. Og munnen hennes ble smertelig lang og erotisk. – Du er jo en flott jente, lo han. – Det er ikke ofte du legger merke til det, svarte hun. – Men jeg har visst bomull i hodet. Har jeg stygge øyne? spurte han, og uten overgang ble han trist til sinns. – Det spiller da ingen rolle. Nå er du iallfall til å være i hus med, lo hun. I samme øyeblikk larmet Oluf i entréen. – Hvor er fremmed mann? spurte han og struttet i døra med den brune hestehandlerfrakken sin. – Vekk som en sviske. – Ho, ho, mor. Fremmed mann vekk som en sviske. Å, ho, ho. Og Jastrau tok ham i armene og løftet ham og danset rundt med ham. Idyll. Den rene idyll. Tømmermannsidyll, fór det rått gjennom ham. Nei, denne idyllen kunne ikke vare dersom det ikke hendte noe. Tømmermannsidyll. En snev av selvforakt kruste seg over ansiktet til Jastrau. Men så trykket han gutten inn til seg, gjemte ansiktet mot frakken til gutten, skjulte seg for et øyeblikk. – Johanne, vet du hva, jeg har tømmermenn i dag, sa han festlig idet han satte gutten fra seg. – Ja, jeg vet det, svarte hun og rynket pannen som om hun syntes han var uimotståelig håpløs. – Og da får jeg ikke gjort noe, og da må jeg ha fart og fest og biler. Nå skal du ut å kjøre, og Oluf skal være med. – Ja, men har vi råd til det, da. Skatten og lysregningen … – Å, spar meg for det. Nå ringer jeg etter en bil. – Jeg må iallfall vaske opp først. – Vaske opp. Nei, vet du hva. Men sånn er det bestandig, utbrøt han plutselig irritert. – Oppvask meg her og oppvask meg 123
der, jeg tror det er det som ødelegger livsgleden hos dere kvinner. – Det har sannelig tatt tid for deg å se det. Og Johanne satte opp et komisk-trist ansikt. – Men nå ringer jeg etter en bil. Det er ikke hver dag jeg har så glade tømmermenn som i dag. Vet du hva, Johanne, det er jo vår, for faen! Og han trampet henrykt i gulvet. – Og du vil være med ut å kjøre bil, ikke sant, Oluf? – Å, jo, far! Kjøle bil! Kjøle bil! skrek Oluf, og plutselig ble han smittet av gleden til faren sin og ga seg til å løpe i åttetall rundt foreldrene sine mens han sang i villen sky: – Kjøle bil! Kjøle bil! – Jeg tror dere er spenna gærne begge to, utbrøt Johanne: Men mer fikk hun ikke sagt før Jastrau hadde ringt og bestilt drosje. – Straks. Ja, straks. Det gikk over hals og hode. Og da de endelig satt nede i den lave drosjen, var det med en følelse som om de ikke hadde rukket å få på seg yttertøyet. – Å, det er fælt å gå fra all den oppvasken, lo Johanne. Lille Oluf satt og skubbet seg til rette mellom dem inntil han hadde funnet en stilling hvor han kunne sitte som en teddybjørn med beina rett fram og armene skrått ned mot knærne. – Nå! sa han til slutt med et dypt sukk av velvære. De svingte ut over Vesterbro Passage med Frihedsstøtten og ned gjennom København wild-west, en samling basarer og treskur. De fartet over broer og svingte seg i kurver langs den underjordiske jernbanen, innviklet som en omvei, og halve kvartaler, frittstående husgavler og de håpløse formene til Palassteatret suste forbi. Jastrau rakket ned på alt han så, så munter var han, og København forekom ham akkurat nå påfallende forvridd. – Er det rart at man begynner å drikke i en sånn by, utbrøt han flott. – Eller kanskje byen er sånn fordi alle drikker. Hele danmarkshistorien er forfyllet. «Fedrelanden» har rød nese. Men nedover langs Farimagsgade falt han mer til ro. Trærne i Ørstedparken suste forbi med gyldne glimt i det unge løvet. Grenene strakte seg ut over det høye jerngitteret, og fortauet og menneskene flimret i lys og skygge. 124
– Ja, det er sannelig blitt vår, fortsatte Jastrau. Han kunne ikke ti stille. – Den har sneket seg innpå oss i år igjen. Har du ikke lagt merke til at trærne alltid springer ut bak ryggen på deg, og så snur du deg tilfeldigvis, og så er de grønne. Johanne nikket, og han så forbauset på henne. Hun så ut som en dame. Den blå spaserdrakten og det gyldne håret. Så moden hun så ut! Velværet i bilen – det var jo bare en skarve drosje – ga henne fornemhet og fylde. Hun burde kunne bli lykkelig en gang! Og han smilte bittert. Hun var pen og banal, syntes han. – Så pen du er i dag, utbrøt han. Hun vendte ansiktet mot ham med et lite mett smil. – Jeg er da også i så godt humør i dag, sa hun, og hun rakte ham hånden med overlegen hjertelighet så Oluf ble sittende bak en lenke av hender, en huske, en gynge, ride ride ranke til møllerens hus, kunne den lille jentungen til vaktmesteren synge, hun kunne så mye – og Oluf lente seg fram mot gyngen. – Og du var ikke for voldsom da du kastet ham ut, fortsatte Johanne mildt. Han var jo din onde ånd, Ole. Jeg kjente deg jo ikke igjen. Du! Og hun klemte hånden hans. Det var vår. Og de svingte ut etter Frederiksborggade og over Dronning Louises Bro. Innsjøene lyste så vide og åpne. – Se der, Johanne. Trærne er sprunget ut på den ene siden av sjøene, men ikke på den andre. Ser du det? Er det ikke artig. Hvert år morer det meg å overraske de trærne. Og de så ut over sjøene og den vakre steinsetningen som gikk langs breddene. Og trærne langs det hele. Og gatene og husene bakenfor. Så intim den var, denne virkningen av høye trær og fem etasjes hus! Tenk å bo med en trekrone like utenfor vinduene! Det er som å bo i et rede. Det er som å være en fugl. Å, menneske-fugler! Og langt borte over sjøen lyste en nydelig gul farge i sola, en farge han hadde elsket som gutt, noen hus på det fjerne Østerbro, hjørnegårdene ved Willemoesgade. Fargen var så nydelig, så drømmeaktig. Slik skulle det lyse i horisonten! Over broen kom de inn på den trafikkerte Nørrebrogade, svingte av igjen nedover Fælledvejen. Og her begynte forsta125
den, den lange Nørre Allé med de kraftige trærne. Asfalt under lysegrønne kroner. Når de lente seg fram og kikket over skulderen på sjåføren, var den lange alléen som en kikkert. Lysegrønn på innsiden. Og i det runde hullet langt, langt borte noen hus og en gul trikk som kjørte forbi. – Trikkene våre er de vakreste i verden. Har du tenkt på det noen gang? – Jeg har jo aldri vært ute og reist, sa hun trist. – Men de er det. Trikkene våre, politikonstablene våre, postbudene våre, postkassene våre, de representerer det fine, det fornemme, det gamle København. Jeg elsker dem. – Du er ikke til å kjenne igjen i dag. – Synes du jeg er slitsom? – Nei, nei, nei, svarte hun mildt. Aldeles ikke. Og gjennom jernbanebommene brøt de ut av København. Nå var det lange brede veier med villaer og hager. Plutselig store marker som åpnet for utsikten. En enkelt bondegård med langsiden helt ut mot et fliselagt fortau, skråtak og asfalt. Og så villaer igjen. – Åh, utbrøt Oluf drømmende og stirret rett framfor seg. Ute ved Femvejen svingte de ned gjennom Jægersborg Allé med de høye, klassiske trærne. Ranke stammer med reisning. En gammel slottsallé. Men nå var hus av stasjonsby-typen i ferd med å skyve trærne ut i rennesteinen. Så bar det over en moderne jernbanebro, et monstrum av sementbuer, og inn i Charlottenlund Skov. – Skal vi gå ut og strekke beina litt? spurte Jastrau. Johanne nikket. Jastrau banket på ruta til sjåføren med en femøring. De stanset. Bilen ble beordret ned til Fluepapiret hvor den skulle vente så lenge. Og så la de i vei med Oluf mellom seg. Snart så han opp på den ene, snart på den andre av foreldrene sine, og Jastrau følte seg yr, våryr ved synet av de strålende blå øynene der nede. Skinnende vannpytter som himmelen speiler seg i. Alltid så skarpt blanke og sterke i vårvær. Han gikk som på randen av dem. De lyste hele tiden der nede. Fra det runde og strålende ansiktet til gutten lot Jastrau blik126
ket gli opp langs moren, opp langs armen, den bløte skulderen og den hvite halsen som var så fyldig og blendende. Og over den rosenrøde øreflippen som den skarpe vårluften småbet i, gikk det begeistrede blikket hans seg vill i det gyldne håret under hatten. Hun var som omgitt av en åndeaktig lyståke. Og det skar i øynene å se direkte på henne. Ennå hadde ikke alle trærne sprunget ut. I den rødbrune og grå skymassen av greiner drev det nye løvet som fremmedartede, grønne tåker. Men kunne det ikke virke som skjolder også? Det grønne slo gjennom. Hvorfor skulle nettopp våren bety renhet? En fuktig vegg, en vårskog. Og Jastrau måtte dele strøtanken sin med Johanne. – Det ville more meg å påvise at våren ikke er så pen som man vil ha den til, sa han. – Å, er du blitt i dårlig humør igjen, nå da, Ole, svarte Johanne engstelig. – Nei, nei, slett ikke. Men det er noe muffens med våren som jeg gjerne skulle avsløre. Han lo ertende. Johanne svarte bare med å nikke i retning av trestammene. Hvitveisene lyste i skogbunnen som hvite sommerskyer i drift. Og nettopp fordi løvet ikke hadde lukket seg ennå, nettopp fordi sollyset fritt kunne trenge ned mellom greinene, var det noe friskt og åpent i skogen, ingen undersjøisk belysning, ikke noe hemmelighetsfullt domkirkehalvmørke, men en renhet som over en slette. Og hvitveisene var frie blomster, ikke blomster under tak. Det var ikke noe fordektig over dem De var freidige og likefremme som hvite kjøkkenforklær. – Oluf, ser du de blomstene der. Det er hvitveis, sa Jastrau belærende til sønnen sin og plukket en av dem. – Ja, men far, der, se der, der er en gulsveis, ropte Oluf og pekte. – Ja, riktig, en gulveis, belærte Jastrau igjen med tydelig uttale. – Gul-veis. Oluf snurpet plutselig munnen og rynket brynene sint. Men Jastrau kunne ikke bare seg for å le. Overgangene i sinnsstemninger hos guttungen var så brå at de ble komiske. Han lot seg ikke belære. Og så sprang Jastrau bort og plukket gulveisen også. 127
– Her har du en hvitveis og en gulveis, Oluf. Flere får du ikke. Vi kan ikke ribbe hele skogen … Jeg har forresten aldri sett en blåveis, la han til til Johanne. De gikk stille videre. Skogveien gikk i en bue langs de hvite stallene til Charlottenlunds Slot og svingte så rett ned mot Strandvejen. Med ett kunne de se ut av skogen, ut mot den lille kunstige sandstranden «Fluepapiret» og det blå sundet med Middelgrund festning. Jastrau tørket pannen. Han var svett. Det skyldtes gårsdagens fyll. Og det gode humøret hans? Jo, han visste det. Han kunne ha dårlige tømmermenn. Og gode. Men var de gode, så måtte det også skje noe morsomt slag i slag. – Nå skal vi ha kaffe, sa han utenfor «Over Stallen». Den lå der med tom glassveranda og en musikktribune som var duknakket av ensomhet. De fikk kaffe i friluft. En duk ble gjort fast med metallklemmer så den ikke skulle blåse bort i den friske brisen fra sundet. – Hvorfor er du ikke sånn bestandig, Ole, sånn at man kunne holde ut å være sammen med deg, sa Johanne vennlig og rynket den lave, buete pannen. – Hadde jeg alltid sånne tømmermenn, var det en lykke å drikke seg i hjel. Men i formiddag, for et anfall. – Å, det er godt at han er vekk, sukket hun lettet. – En gul– – – veis, en hvit veis, hørte de plutselig Oluf si med overkorrekt uttale mens han la blomstene på duken. Jastrau skulle til å le. – Nei, ikke le, Ole, sa Johanne bønnfallende, og Jastrau tidde. Men det krøllete barnehodet var bøyd over blomstene. – Hvit– – – veis, gjentok gutten for seg selv. Så følte han seg iakttatt og rettet et lysende blikk mot faren sin. – Det heter hvit– – – veis, sa han skarpt. Og fornærmet tok han de to blomstene til seg selv igjen, en av gangen. Turen innover langs Strandvejen ble like lykkelig. Det var noe ukuelig over humøret til Jastrau. Og Johanne hadde på seg det lille fredssmilet sitt. Selv om det kunne bli borte fra ansiktet hennes et øyeblikk, lå det likevel et lyst gjenskinn av det på leppene hennes. Og Oluf satt og klemte fingrene fast rundt 128
stilkene på de to anemonene som hadde begynt å lukke seg og henge med hodet. Og slik kom de hjem til leiligheten igjen. Men turen hadde kvikket dem opp. De hadde kjølig vårluft i klærne. Og den spredte seg ut gjennom værelsene. Selv de to halvvisne anemonene som lå på lekebordet til Oluf, var vår, vår. Jastrau begynte å synge. Han måtte riktignok ha kuren sin mot tømmermenn, en øl eller tre før middag. Men han leste, han var mottakelig. Han var kanskje en mer takknemlig leser i dag enn han hadde vært på flere måneder. – Det er bra jeg skriver så sjelden når jeg har vært på rangel kvelden før, lo han da Johanne gikk gjennom rommet. – I dag synes jeg det er godt alt sammen, og det kan umulig stemme. Det var som om lykken lå og flimret i selve belysningen i rommene. Den lå innspunnet som gyldne tråder i gardinene. Og da de spiste, lå kveldslyset uvanlig vennlig og mykt over hustaket midt imot. Jastrau måtte stadig vekk se ut gjennom vinduet. Og når han så på Johanne, oppdaget han det samme lykkelige lyset. Han opplevde alt som lys. Og det forekom ham at ansiktet hennes var nytt. Ikke tørt og glansløst som hos mennesker man har sett seg trett på. Hun var en fullkommen skjønnhet, var hun ikke? Når hun gikk forbi, sto det et friskt pust fra kjolen hennes. Nei, lykken kunne ikke avta. Han ble sittende inne hos henne i spisestua. Hun broderte. Og da skjønte han at hun var falt helt til ro. Oluf hadde jo også lagt seg. Det hele var så huslig at han måtte smile ømt og ironisk og flere ganger i løpet av kvelden måtte han gå forbi henne og bøye seg ned og kysse håret hennes. Som alle kvinner ble hun vakker og føyelig under kjærtegn. Jo, hun var hans. De satt lenge oppe. Lyset ble tent. De satt på hver sin side av bordet, og når han så opp fra boka, møtte han hver gang det rolige blikket hennes. Den blå fargen var dypere enn ellers, og det hvilte tydeligvis på ham hele tiden. Så lykkelig det gjorde ham! Det var nesten så han kunne tro at han også var pen. Var klokka elleve? Den var snarere tolv. 129
Da ringte plutselig telefonen. – Å, bare det ikke er fra avisen, sukket hun og lot broderiet, en krans av blå stemorsblomster på gul bunn, synke i fanget. Han gikk inn og tok telefonen. – Jastrau her! – Er det deg, Jastrau? Ja, det er vigilia ratis. Du kunne vel ikke komme bortom en tur. Vi har noe meget interessant å vise deg. Det var stemmen til Vuldum, langsom og trist. Jastrau begynte å skjelve av avmakt. Denne intrigen i forbindelse med anmeldelsen av boka til Stefani! Men nå skulle han kreve ham til regnskap. Men … – Har dere det? spurte han nervøst. Men kan jeg ikke like godt få vite det i telefonen? – Jo-o, men det får du ikke noe ut av. Det er et brev fra Gubben til H. C. Stefani. Han kunne tydelig høre den påtatte medlidenheten i stemmen, en langsom og raffinert medynk som seigpinte sitt offer. – Ja, men kan du ikke bare lese det opp for meg, utbrøt han irritert. Jeg skulle akkurat til å legge meg. – Nei, du skjønner, det er bare fragmenter som Gundersen med lange og smidige fingre har fisket opp av papirkurven til Gubben, og vi har bruk for en ekspert. Jastrau kunne høre rottevakten le i bakgrunnen. – Ja, men Vuldum … – Du er kanskje ikke interessert? kom det hardt. – Jo, jo … Det hørtes et klikk. Vuldum la på røret. Jastrau ble stående et øyeblikk inne i den mørke stua. Nå kjente han hvor slitsomme de siste dagene hadde vært. Underkjeven skalv nervøst. Mørket flimret. Men stemmen til Vuldum satt i øret hans, presset inn som en torne. Og så sa han til Johanne som satt inne i den sterkt opplyste spisestua. – Jeg må visst stikke bortom en tur, du. – Hvem var det? – Rottevakten. – Å, du trenger da vel ikke springe sånn for deres skyld. – Jo, de har funnet et brev inne på kontoret til Gubben, og 130
det må jeg se, skjønner du. Jeg må. Det kan hende at det er noe viktig. Han gikk bort til døra og plutselig slo stemmen hans over i voldsomme klager. – Man kan aldri føle seg trygg på den avisen. Jeg har en følelse i ryggen som om det hele tiden står noen der med en dolk. Det er til å få ryggmargstæring av. Nei, jeg må bort å se hva det kan være for noe med det brevet. Hun så opp. – De gjør narr av deg, sa hun med trist stemme. Men da hun ble klar over hvor nervøs han var, la hun til med et sukk: – Men det er vel best du går dit bort. Og hun reiste seg: – Men du blir vel ikke så sen som du har vært i det siste? Nei. Du trenger å sove ut. Du er jo så nervøs at du skjelver. Kom så snart du kan. Hun hadde tårer i øynene. Jastrau grep hatt og frakk, lovte å komme straks på minuttet og gikk. Gata kvikket ham alltid opp. Den kjølige nattelufta, trafikken og lysene stimulerte ham. Men hjertet banket stadig like voldsomt. Nå skulle han sitte og se på ansiktet til Vuldum, den lukkete, hvite masken. Men trafikken rev ham med seg. En kø, en gåsegang av mennesker strømmet gjennom Istedgade opp til jernbanestasjonen, alltid på det samme fortauet. Det var altså avgangstid for et av midnattstogene. I Reventlowsgade strålte den lange tynne snora av lyspærer i Bræddehytten som en illuminert hage. Han halvt løp, halvt gikk i det latterlige ganglaget som forpinte skolelærere som alltid kommer for sent, har. Vuldum! Nå skulle han snakke ut med Vuldum! Slynge anklagene like i ansiktet på ham! Hva var dette for noe svineri egentlig? Og Vesterbrogade hisset ham opp. Teatergjester som skyndte seg inn i bilene sine. Glimt av aftentoaletter, nakne halser med pelsverk, gnistrende steiner, hvite skjortebryst, flosshatter ved inngangen til Wivel. Klokka måtte være tolv snart. Travle mennesker. Noen unge fyrer som ropte opp. En fillefrans i fortauskanten. Skyggefull og trist. Dvelende kvinner som gikk i sikk-sakk gjennom stimmelen og demmet opp for den på en diskret måte. Et dvelende, vurderende blikk. Hvite silkelegger i stram profil mot de mørke fasadene. Nei, nå eller aldri. Han ville se Vuldum rett inn i øynene. Men til det trengtes det et sterkt hjerte. Men det hadde han. 131
Kjølighet? Lufta var kald. Styrke? Kjørebanen skinte som lakk, så blank var den av bensin, mens gjenskinnet fra billyktene feide over den. Jo, det var stimulerende! Det røde navnetrekket til Scala glødet. Det blå lyset fra Stadil var diskret i forhold. Og høyt oppe mot den svarte midnattshimmelen skjelte de slørete, gule øynene til rådhusklokka. Vesterbrogade ved natt virket alltid som en forfriskende dusj på Jastrau. Men da han skrådde over torget, forsvant alt hans mot og all hans energi. Han styrte opp mot en ubetvingelig makt. Det var hjørnebygningen til Dagbladet med den jagende lysavisen som et flammebånd langs taket, med lysreklamelynet nede i den mørke sidegata hvor det lå en kino som man ellers glemte i samme hus, og på hjørnet «Dagbladet» i røde, latinske bokstaver, rasjonalistisk som bladets ånd når den var på det klareste. Vuldum ville kalt dette huset sitt hjem. Da Jastrau kom opp i forværelset, satt de tre medlemmene av rottevakten sammen med Arne Vuldum ved det grønne bordet. Den grønne filten på bordet og den gule fargen på veggene ga dem et offisielt preg som om de var dommere, og det til tross for at de satt «der i solide, men sjaskete journalistklær, slitte av reiser og stress, med utspilte lommer, bulet av manuskripter i innerlommene, flekket av utette fyllepenner, egentlig en slags uniform. Bare Vuldum var elegant, men det var da også bare på liksom at han var med i vigilia ratis. For de tre andre var det dødsens alvor. Ellers var det tomt i redaksjonen. Lyset sto riktignok på inne på kontoret til redaksjonssekretæren. Men selv var han oppe på setteriet og ville ikke komme ned igjen før avisen var ferdig. Inne på hjørne-værelset til sjefredaktøren var det mørkt. Redaktør Iversen hadde gått. Og bare inne hos sportsmedarbeideren hørtes hosting og forvirret mumling. – Det er Eriksen. Som vanlig, sa Vuldum. – Full? Vuldum nikket og fortsatte spisst: – Du var jo ute med ham i går. Lundbom fortalte at han måtte kaste dere ut. – Vi gjorde vel ikke skandale? spurte Jastrau nervøst. Nå hadde han allerede tapt. Det kom ikke til å bli noe oppgjør. 132
– Nei, ikke noe større. Noen knuste glass, det var visst det hele, trøstet Vuldum overlegent. Jastrau så engstelig på ham. – Men så var det brevet, avbrøt Gundersen med de smale hendene. Han hadde mørke hornbriller og en svart mustasje over et par rødblå negerlepper. – Du kan sikkert tyde det. Navnet ditt er nevnt i det. Og han skjøv forsiktig noen biter av et istykkerrevet brev over den grønne filten. Bitene var lagt sammen. Men brevet var ikke helt. – Du er da også en kløne som ikke kan finne hele brevet, sa Rostrup. Han hadde hår som muggen halm og så ut som en halv djevel fordi han alltid gikk rundt med en kvise som et horn i pannen. Det var oppgaven hans som rottevakt å rote gjennom skuffene til redaktør Iversen og lese alt han fant når redaktøren hadde gått ved tolvtiden. – Det var ikke mer, sa den tredje rottevakten unnskyldende. Han het Høysgaard og var sjuogtyve år og gråhåret. Fordi han var så energisk, hadde han ikke bare fått skrivepulten til redaktøren, men også alt som fløt på gulvet til sitt domene, og det var ikke lite. Brev fra gamle medarbeidere og fra nye, brev fra abonnenter og venner av avisen, kritikk og klager og ros og utskjelling i fleng. Alle brevene ble lest høyt på rottevakten. – Jeg hjalp ham, la han til. – Det kunne du like godt ha spart deg, Høysgaard, sa Vuldum ironisk. Papirkurven krever nemlig visse ferdigheter – og lange, tynne fingre. Som Gundersens. Gundersen ble smigret. I likhet med alle de yngste medarbeiderne, beundret også han den idylliske ondskapsfullheten til Vuldum. Jastrau bøyde seg i mellomtiden over brevfragmentet og leste: ns Stefani! takke Dem for Deres ypperl ftner. Dens dyptpløyende men n meget, og jeg forstår ikke hvordan edre. Men kritikk forstår jeg i Men det er en ann sønn ante jeg ikke. Det 133
kke flere dikt. Jeg var sel t heslig, blottet for idea rau, min litterære reda rett at han er altfor ungd ladets prinsipp å la g mener Det var aldeles stille i redaksjonen. Rottevakten og Vuldum stirret spent på Jastrau og vekslet blikk. Inne på kontoret til sportsmedarbeideren hostet Eriksen og knurret som et dyr. – Nå, får du noe ut av det? spurte Vuldum. Jastrau rettet seg opp, men hadde ikke styrke til å se noen av dem i ansiktet. De så ut som forhørsdommere, eller enda verre: inkvisitorer – som om de satt der ved det grønne bordet og iakttok hvordan han pintes. – Ja, vi finner ikke ut av det, sa Gundersen. Det lød falsk. – Ikke det? spurte Jastrau og prøvde å se ham inn i øynene, til tross for at alt danset og flimret for ham. – Jo, det står at Gubben er glad for boka til Stefani, og at sønnen hans ikke vil få flere dikt trykt i avisen, og at jeg snart er ferdig som anmelder i dette forbannete organet. – Bravo! Glimrende lest! utbrøt Vuldum. Men det siste var nå en vel dristig tolkning. Han la hånden på skulderen hans. – Det står jo bare at du er for ung. Jastrau reiste seg. Det var den letteste måten å bli kvitt skulderklappet på. – Unnskyld meg! sa han og gikk innover i redaksjonen hvor toalettet lå. Men med ett listet han seg videre, åpnet forsiktig en dør og smatt ned baktrappa til redaksjonen og ut på gata. Han klarte ikke å skjule nederlaget sitt på annen måte. Han måtte flykte. Da han satte nøkkelen i entrédøra hjemme, ble den åpnet innenfra av Johanne. – Så kom du likevel, utbrøt hun ømt. – Ja, selvfølgelig. Hun lukket øynene og lot ham kysse seg.
II. Se dette menneske 1 Det var i mai måned et år senere. Ole Jastrau kom gående oppover mot Rådhusplassen i den sterke solgangsvinden. Under armen hadde han en liten pakke, skjødesløst tullet inn i noe krøllet silkepapir. De parisiske boulevardtrærne i Vesterbrogade bølget i lange dønninger av gyldent løv, og korte, kjappe kvinnekjoler ble blåst opp som ballonger for i neste øyeblikk å glatte seg ut over hofter og lår. Da møtte han Arne Vuldum utenfor de ruskende eføyhekkene og laurbærtrærne foran «Paraplyen». Han spankulerte mot ham som en tenksom og elegant dødning, ansiktet var hvitt og knoklet under den korrekte, stive peterskuppelen. – Skal du opp i avisen, Jastrau? spurte han og lettet på kuppelen med stilfull ironi. – Ja, jeg prøver å ta meg sammen til det. – Da kan det vel passe at du river i en øl mens du tar deg sammen. Han nikket et denne veien stig på mot fortausrestauranten til «Paraplyen». Og de gikk inn bak de susende eføyhekkene og satte seg ved et bord med flagrende duk. – Jeg er ellers på vei til pater Garhammer, sa Vuldum og la sirlig en bok på bordet så vinden ikke skulle få tak under duken. – Hvorfor vanker du så mye der ute hos katolikkene? – For å vedlikeholde min sans for det evige. Det kan man trenge når man bor på pensjonat som jeg. Litt intellektuell trening. 135
– Jeg ville ikke tro du savnet det. – Ikke det? Og Vuldum løftet spydig på hodet. – Kan du fortelle meg hvor jeg ellers skulle få den fra? Biblioteket? Nei! Der har vi gått i frø av lærdom alle som en. Det må ærlig talt en virkelig god kriminalroman til for å ruske opp i oss. Du skulle sett oss da Den syngende knokkel kom ut. Gamle folk kunne ikke huske at det hadde vært maken til røre siden Ibsens skuespill. Og oppe i avisen? Ja, jeg vet ikke om du vil kalle det intellektuell gymnastikk? Etter at Kryger gikk over til Danmark, er det jo snart ingen å snakke med. Jo, deg selvfølgelig, men ellers … la Vuldum galant til. – Kryger. Jeg har visst bare snakket med Kryger en eneste gang, svarte Jastrau med et smil. – Javisst, da han fisket. Men vet du hva, det var vel morsomt. Å gå rundt og undersøke hvor mange konservative det var blant oss og prøve å få dem med seg. – Haha, han fant bare Høysgaard og lille Michael … – Ja, og så meg, avbrøt Vuldum, men jeg ble. I det samme ble det satt to kjempestore glass med øl foran dem. Vinden strøk gjennom skummet så det sprutet i ansiktet på Vuldum. –Vi må visst like godt få stanset den bygen, sa han og tok et solid grep rundt glasset. Man skulle være sterk i klypa for å løfte det. – Vi treffer ham forresten på torsdag, fortsatte han og tørket av seg skummet. – Hvem? – Kryger. – På torsdag? – Ja, skal ikke du også til Eyvind Krog? Det sa han. Jastrau så forbauset på Vuldum. – Jo, men … – Joda, både Kryger og jeg kommer. Og så får jeg endelig anledning til å hilse på din yndige kone … endelig. – Bare du ikke blir skuffet. Hun er på biltur med sin bror, og det kan trekke i langdrag. Jeg er enkemann for tiden. – Den rollen synes jeg du spiller temmelig ofte, sa Vuldum spisst. 136
Jastrau førte ølglasset til munnen. Det var stort nok til at man kunne gjemme seg bak det. Og da han satte det fra seg igjen, svarte han: – Nei, der tar du feil. Det forekommer ytterst sjelden. – Ja, dere ektemenn! Vuldum fant fram en sigarett som han banket mot duken før han tente den. Gnistene føk. – Vil du ha? Jastrau ristet på hodet. – Det er bare en feil med sigaretter, og det er at man blir brun på fingertuppene, sa Vuldum og inspiserte fingrene sine. – Hva er det forresten for en bok du har der? spurte Jastrau. – Å, det er bare en gave til pater Garhammer. Povl Helgesens skrifter. Jeg fant den i et antikvariat. Men hva er det du går og bærer på? Jastrau smilte forlegent. – Det er bare et bilde. Men du kan godt få se på det. Og han fjernet forsiktig silkepapiret. Det var et bilde av en ganske ung kvinne med tungt, mørkt hår. Et stripet bluseliv. Meget enkelt. En brosje som holdt det sammen over brystet. Nesten fattigslig. Som klesdrakten forøvrig. Men det var en selsom styrke i de store, mørke øynene og den brede neseryggen, og et bittert drag over den unge munnen. Vuldum knep øynene sakkyndig igjen og strammet leppene. – Det er en slektning, sa han skuffet. – Ja, det er min mor. Jeg har nettopp vært hos min halvbror og erobret det. Vuldum la bildet fra seg med omhu. – Det er et vakkert bilde, sa han med rolig kyndighet og med en nesten umerkelig overgang til det hjertelige: – Hun er død, ikke sant? – Jo, for mange år siden. – Kan du huske henne? – Jeg kan så vidt skimte henne. Jeg var bare tre år da hun døde. Vuldum sa ikke noe på lenge. Han hadde en vane med å sitte stivt i profil og tenke. Da så han ut som et renessanseportrett fra Firenze. – Det er ikke bra, sa han endelig. – Hva er det som ikke er bra? spurte Jastrau som hadde pakket inn bildet igjen. Det måtte ikke ligge ubeskyttet blant ølglass på et kafébord. 137
Vuldum så på ham. Det var medfølende ironi i smilet hans. – Jo, en mor bør helst leve så lenge at man oppdager at hun bare er en kvinne. Ellers får man problemer med det hele livet. – Jeg forstår ikke helt hva du mener. Vuldum lo: – Jeg kan tenke meg at du er en tilbedende erotiker, er du ikke i virkeligheten det, Ole? – Vel … kom det i protest. – Madonnadyrker. Ridder av Den evige tilbedelses orden. Men der kommer din venn bolsjeviken. Han er såvisst ingen madonnadyrker. Det kan man da også se på dama som han er sammen med. Jastrau så opp og fikk øye på den lange, knoklete skikkelsen til Stefan Steffensen. Han gikk som han pleide med hendene i bukselommene, mens jakka og buksene blafret om ham i vinden. Støvlene hadde sprukket i overlæret og hadde visst ikke sett skosmørning på aldri så lenge. Han så hverken til høyre eller venstre. Etter ham fulgte en kvinne. Så likt det var ham ikke å snakke med henne, bare dra henne med seg. Jastrau ble ikke klar over ansiktet hennes for vinden hadde revet noen hårtjafser ned over øynene hennes, og hun kastet med hodet, strøk hånden over pannen og prøvde forgjeves å dytte tjafsene opp innunder hatten. Han syntes det var som hestehår. Men kroppen som vinden svøpte det brune skjørtet og den lyse, noe loslitte overdelen omkring, la han merke til. Det var en kort, noe lubben kropp som i det ene øyeblikket stoppet ubehjelpelig opp for et plutselig vindkast, i det neste satte fram en målbevisst og kraftig legg. Vuldum så på henne med et mysende blikk. – Kan du fatte at kvinnfolk vil ha noe med ham å gjøre, sa han. Men Jastrau så på kvinneskikkelsen med et smil. Hun hadde et belte til overdelen, og det hang langt ned om hoftene sånn at hun virket latterlig bred bakfra. – Ja, men jøss, sa han overbærende. Hun der er da ikke spesielt vakker. 138
– Litt tung kanskje, men leggene er slett ikke verst. Jastrau trakk på skuldrene, og Steffensen hadde forsvunnet inn på kafeen med dama si. – Det blir en kaffe og et stykke kake til henne og en halv pils til ham, filosoferte Vuldum. Men hva sier du forresten til nok et glass. Jeg har én krone i kontanter, og den blir mitt bidrag. Jastrau nikket distré. Han hadde ikke sett Steffensen siden den gangen han kastet ham ut, og nå sto de med ett klart for ham, disse dagene som hadde betydd innledningen til så mye usikkerhet. Han var hovedanmelder i Dagbladet fremdeles, men for hvor lenge? Han hadde aldri vært i så mange polemikker med forurettede forfattere som nå i høst. Det var akkurat som de skjønte at han satt løst i salen. Rottevakten hadde fisket brev opp fra papirkurven, brev fra eldre, betydningsfulle forfattere som i stillferdige vendinger hadde bebreidet redaktør Iversen at han lot en så ung mann anmelde bøker. Å, det hadde vært dager hvor … Og Jastrau vendte sindig ryggen mot vinden. Det ga alltid styrke. Mens Vuldum hadde vinden i ansiktet. – Si meg en ting, Vuldum, sa han lurende og vennlig. – Hvorfor spilte du meg egentlig det pusset med anmeldelsen av boka til Stefani den gangen. Det har gitt meg mye trøbbel siden. Vuldum så overrasket på ham. Men han hadde jo vinden i ansiktet. Det gikk en grimase over det. – Ja, men kjære Ole. Skjønte du ikke det? Du tror vel aldri at jeg ville legge vanskeligheter i veien for deg. Hvorfor skulle jeg det? Hvis jeg ville anmelde dansk litteratur, så … Han slo elegant ut med hånden. Jastrau så ham rett inn i øynene et kort sekund. – Jeg har heller aldri skjønt det. – Men Ole da, sa Vuldum vennlig, hvorfor har du aldri snakket om det? Har du virkelig gått her et helt år og båret nag for det? Du er altfor mistenksom. Men vet du hva, jeg tror ærlig talt at du ikke liker meg. Det var et uttrykk av ironisk forståelse i blikket til Vuldum. – Både ja og nei, svarte Jastrau brydd. – Hør her, Ole, på en måte forstår jeg deg godt. Men det 139
kunne likevel være moro å vite hva det er ved meg som du ikke liker? Jastrau ville helst slippe å svare. Han trakk på skuldrene. – Nå, det … Vuldum ga ham et ertende smil. – Du liker kanskje bolsjeviken som nettopp gikk forbi bedre? Jastrau plirte nervøst med øynene. – Både ja og nei. – Ja, du har alltid hatt en pervers smak, utbrøt Vuldum og la hånden på skulderen hans. – Og nå må du love meg at du ikke blir slagferdig og sier at det er derfor du på en måte liker meg. Men der kommer ølet. Båret av selveste sjefskelneren. Hva mer kan vi forlange? Er det ikke et vidunderlig syn å se en eldre, distingvert herre med to kjempestore ølglass – og det i sånn vind? Se bare på det hvite håret! – Øl! sa Jastrau brutalt og tenkte på Steffensen. Da de hadde skålt og tatt en stor slurk, satt Vuldum lenge og stirret ned i ølet. – Du burde nå likevel være litt mer kresen med hvem du omgås, Ole, sa han til slutt. – Hva er det du skyter på? spurte Jastrau med sjargongaktig effekt. – Unge Stefani! Vuldum nikket inn mot kafeen. – Han! Ja, men ham har jeg jo kastet ut for lenge siden, sa Jastrau, men følte det i det samme som om han sviktet en venn. Hvorfor skulle han bestandig ha denne følelsen av dårlig samvittighet overfor Steffensen? – Du har altså også skjønt at han er en forbryter. – Tja, forbryter, vel ikke mer enn du og jeg. Vuldum slo uskyldig ut med de store, bleke hendene sine. – Ja, jeg har iallfall aldri smittet en kvinne. Jeg vet ikke hva du har. – Hva er det du sier? Har Steffensen … – Ja. Vuldum knep øynene igjen. – Hvordan vet du det? – Jeg har det sant å si fra hans egen far. Jastrau svarte ikke. Noe foresvevet ham. Han hadde en følelse av at dette var noe han egentlig visste. 140
– Det var gamle Stefani selv som fortalte meg det, fortsatte Vuldum Meget overbærende forøvrig. Men det må jo være trist for en far. Han sa det selv: «Ja, når en far selv må innrømme at hans sønn er en kjeltring, da forstår De.» Og en megetsigende pause. – Jeg tror ikke det stemmer, protesterte Jastrau lavt, nesten sørgmodig. – Når faren sier det? Det var en tjenestepike i deres eget hus det gikk ut over. Og så stakk hun sin vei, bunnløs fortvilet, ulykkelig, syk. Hvor det er blitt av henne – ja, se det er det ingen som vet. Hun er vel gått i hundene. Men en tjenestepike i et rikt hus. Det er ikke noe som er lettere for sønnen i huset enn å forføre en slik liten husmus, det er jo noe alle vet. Det er alltid dem som må stå til tjeneste som prøveklut. Men noe så sjofelt. Han var akkurat blitt student. Uff! Han skar en grimase og skylte ubehaget ned med en slurk øl. – Han visste vel ikke … – Æsj, det er ikke bare det. Det var en hel serie med uhumskheter med ham mens han gikk der hjemme i Aarhus. Han er et svin. Vuldum gren på nesa og ristet på hodet. – Jeg visste ikke at du var så moralsk. – Nei, det er jeg ikke heller, men det er likevel noe som bare kan karakteriseres som dyrisk. Det fins likevel visse grenser. Jastrau trakk hånlig på leppene. – Men skal vi ikke drikke ut, Ole. Jeg må bort til pater Garhammer med denne boka. Har du lyst til å bli med forresten? Vi kunne visst trenge å stige opp i renere luft. Jastrau nikket og ropte på kelneren. Vuldum fisket for spøk i vestelomma etter messingkrona si. Men Jastrau smilte og ristet på hodet. – Takk for skjenken. Vuldum reiste seg og bukket galant. Da Jastrau hadde betalt, bega de seg ut på Vesterbro med vinden og sola i øynene. – Men si meg, skulle ikke du innom avisen? spurte Vuldum og lente seg skjevt framover mens han holdt krampaktig fast i den stive hatten. – Jo. Jastrau skar en grimase mot sola. – Men bøkene springer ikke fra meg. Dem kan jeg alltid hente. Og på denne tiden 141
av dagen pleier Gubben å være der, og jeg tåler ikke lenger trynet hans. Hvis han hadde noen å sette inn i mitt sted, så var det takk og farvel på timen. – Tror du det? – Ja, det skal gudene vite at jeg tror. Jeg er ingen nyhet lenger. Avisen må ha variasjon. Å, om jeg bare hadde råd til å slenge gørra midt i synet på ham. – Det ville også unektelig vært det klokeste, sa Vuldum stillferdig og inntrengende som om det var meningen at denne tanken umerkelig skulle sette seg fast i hjernen på Jastrau. – Fire, fem år, er det ikke så lenge du har vært der? Men det er jo også det normale. Var forgjengerne dine lenger der? – Å, denne usikkerheten er til å bli gal av, hveste Jastrau. Og samtidig skal man være en rolig og upartisk kritiker – og ubestikkelig, og fiender skaffer man seg på alle bauger og kanter. Det er verre enn å være alvorlig forelsket i ei merr. De hadde kommet til Stenosgade. – Ser du reklamen for fjærrensning der oppe, sa Vuldum hemmelighetsfullt og pekte opp mot et vindu i annen etasje i hjørnegården. Bak vinduet hvirvlet fjærene ustanselig opp og ned som en slags kosmisk tåke. – Den har større betydning for paterne der borte enn man skulle tro. Det er den vitenskapelige verdensanskuelse, sier de, og så ler de. Du skulle sett dem. De er som gutter når de finner på slike ting. Men du har vel ikke noe kjennskap til katolsk humor, kan jeg tenke. Den er i virkeligheten forferdelig søt. Inntrykket av den korte Stenosgade var forvirrende inntil de sto utenfor Jesu Hjerte Kirke med tårnet og de spissbuete portene. Da var gata plutselig lett å forstå seg på, den røde kirken som lå dyttet inn mellom bolighusene, de røde, klosteraktige husene, presteboligen og skolen til venstre og den private eiendommen til høyre som tydeligvis var blitt smittet av katolisismen og hadde skutt opp et umotivert spir. Det spissbuete uttrykket lå på lur til å bre seg som en from mine over hele den ene siden av gata. De protestantiske privateiendommene på den andre siden var som en skumring. Vuldum gikk husvant opp steintrappa til den røde prestebo142
ligen og ringte på, og gjennom rutene så de at en ydmyk vaktmester med krum nakke og hundeøyne kom traskende mot dem for å lukke opp. Vuldum spurte etter pater Garhammer med et søtlatent smil, og han og Jastrau ble straks sluppet inn i samtaleværelset og Jastrau følte seg straks skuffet. Hva hadde han ventet seg? Alt annet. Nakne kalkvegger. Asketiske møbler. Bare ikke det ovale bordet og den lyserøde visittkortskålen med gullkant. Bare ikke den heslige og uhyggelige stumtjeneren som sto og strittet i en krok som på et vertshus. Det var den banaleste borgerlighet, forslitt og tarvelig, altfor nøkternt for rastløse og tørstende sjeler som drømmer om kirkevinduer og røkelsesduft. Jastrau satte seg ned og følte seg beklemt. Han følte seg på fremmed grunn og stirret nesten med lengsel over mot de mørke husene på den andre siden, de verdslige, hverdagslige husene med butikkene deres, mens Vuldum rotet usjenert i visittkortskålen og tok fram prospektkortene og leste dem. – Det er gyselig her, synes du ikke det? sa han foraktelig til Jastrau. Da gikk døra opp, og inn trådte den lille pater Garhammer i lang, svart jesuitterkjole med bredt, svart belte. Litt skjevt og sjenert inntil han hadde vendt seg en face og funnet seg til rette med et myndig uttrykk og et lite smil. Han hadde et lite hode. Ansiktet var sydlandsk og svartsmusket slik at smilet på de lange leppene ble ytterst påfallende. Han smilte som en pensjonatvertinne, hjertelig og listig, og holdt hodet lavt. Vuldum bukket sønnlig og presenterte sin venn, redaktør Ole Jastrau, og pater Garhammer bemerket straks med tydelig tysk aksent at han meget godt kjente artiklene hans. – Vi er vel uenige om det meste, sa han med et snev av ironi som aksenten forvandlet til koketteri. – Men vil dere ikke sitte ned og si meg hva dere vil meg, utbrøt han så og tok plass i stolen med en bevegelse som en dame på visitt. Det lange smilet hans strålte skriftefaderlig. – I dag vil jeg egentlig bare forære Dem en liten ting som jeg har funnet, det skal forestille en liten gave selv om det høres merkelig ut, Povl Helgensens skrifter, den danske katolikken fra reformasjonstiden som De sikkert vet, 143
svarte Vuldum og la en bok i mørkt, slitt bind på bordet. – Det var meget elskverdig av Dem, svarte pateren og åpnet boka for syns skyld. – Det er virkelig altfor galt, herr Vuldum. De har et godt hjerte. Vuldum bøyde høflig den lange, dødningaktige profilen sin. – Jeg gleder meg til å lese den, fortsatte pateren. Og i biblioteket blir de også glade. Den vil selvfølgelig inngå i vårt bibliotek. Men de mørke øynene hans hevet seg snart fra boka og stirret forbauset på Jastrau. Det var noe spørrende i dem. – Ja, sa Vuldum overlegent og trakk i buksebeina sine. Han hadde lagt merke til blikket. – Jeg tok med meg min venn for at han skulle få se hvor fint De har det. Det kan en framskrittsmann som han ha ganske godt av av og til. Pater Garhammer rettet seg med et rykk. – Tror De på framskrittet? spurte han, alltid beredt. – Nå ja, svarte Jastrau unnvikende og så i det samme hvordan Vuldum liksom ble høyere og nå stirret medlidende ned på ham. Han følte seg sviktet og forrådt på flekken. – De tror med andre ord på en verdensprosess med ett eller annet tidsmessig utspring, kom det fort og klart fra pateren. Han smilte ikke lenger. Han ventet et lynende utfall fra en motstander. – Jeg har aldri beskjeftiget meg med verdens skapelse, lo Jastrau. Vuldum satt taus og udeltagende. – Men det er De jo nødt til, herr Jastrau, hvis De vil tro på framskrittet, lød det intenst, diskusjonsivrig. Jastrau så uforstående på ham. – Jo, De er det, fortsatte pateren raskt, for hvis verdensprosessen hadde vart uendelig, så ville jo alt ha vært utviklet. Da ville vi ha levd i den høyeste fullkommenhet nå – og … det tror jeg nok ikke at vi gjør, sluttet han ironisk, og Vuldum smilte medvitende. Jastrau krøp sammen. – Å, framskrittet er et overflatisk spørsmål, svarte han lett irritert. Det interesserer meg ikke. Jeg tror bare på forandringer. 144
– Ikke på identiteten? spurte Gar hammer og så overrasket ut. – Det er noe med den evige hjemkomst hos Nietzsche, brøt Vuldum inn og skjøv Jastrau lempelig til side som om det var noe han var for liten til å forstå noe av. – Ja, det er helvete, innrømmet pater Garhammer, men så dreide han seg igjen som en dame på stolen og så på Jastrau. – Jasså, De interesserer Dem ikke for framskrittet, herr Jastrau. Hva er det da De interesserer Dem for? Den var så uvirkelig, denne måten å tenke på. Og det var som om denne uvirkeligheten forplantet seg. Husene på den andre siden av gata ble til truende regnskyer, det ovale bordet, visittkortskålen og stumtj eneren fløt ut i det absurde som møbler satt ut på fortauet til tvangsauksjon, og plutselig slo det Jastrau hvor feminine de to andre var, Vuldum lang og nådeløs som bare rødhårete kan være, pateren liten og mørk, grådig etter et nytt blodfattig problem idet han utrettelig tygget på de lange leppene sine. Men hvem er mer grusomme og uforsonlige enn gamle jomfruer? – Jeg interesserer meg egentlig bare for meg selv, svarte Jastrau forsiktig og lot som han ikke så det kalde smilet til Vuldum. – Ja, det vil si, for psykologien, det som er på bunnen av sjelen, og så … ja, det interesserer meg hvordan jeg bygger opp en objektiv verden, en virkelighet. Mens Jastrau langsomt og med besvær prøvde seg fram, skjedde det en forandring med pater Garhammer. Han ble vennligere. Han nikket faderlig som om han ville hjelpe ham på gli. – Ja, det er jo også et vanskelig spørsmål, sa han med en liten pause mellom hvert ord. Aksenten ga alt han sa en underfundig betydning. Men nå smilte han hele tiden, litt for velvillig, litt for nedlatende. – Men De har jo vitenskapen, herr Jastrau. – Jo, jo, smilte Jastrau skeptisk, og dette smilet tente et glimt av forståelse hos pateren som atter nikket oppmuntrende og fortsatte: – Har De ikke det? Jo. Det har De. Og De har logikken. Jastrau smilte igjen. Han kom til å huske sin uovervinnelige 145
lede ved logikken til forberedende prøve i filosofi. Det var kanskje bare etikken han hadde foraktet dypere. – De har jo logikken, ikke sant? – Jo, ellers var man idiot. Vuldum la ikke skjul på en overlegen gjesp. Men pater Garhammer nikket som en lærer og fortsatte langsomt og inntrengende: – De bygger altså på aksiomer som De aksepterer fordi det framgår av sammenhengen at disse aksjonene må være riktige. Ja, det er riktig. Det mener vi også. Det er naturerkjennelse. Jastrau så på ham med et lite lurt smil. – Ja, og så kommer De med dogmene, pater Garhammer, jeg vet det nok, jeg vet det nok. – Ja, men er ikke det einfach det samme. Vi aksepterer dogmene. Vi forstår dem ikke. Ikke mer enn naturlovene. Vi aksepterer dem fordi det framgår av sammenhengen at de må være riktige. Vi vil ikke være idioter, eller rettere sagt, moralske idioter, for det synes jeg godt man kan kalle synderne. Pateren hadde hele tiden det samme overbærende smilet. – Men sett at jeg nå ikke anerkjenner logikken, innvendte Jastrau. – Ja, da blir De idiot. Det siste ble sagt med en så fremmedartet sjarme og pateren holdt hodet skjelmsk på skakke og liknet en snill, gammel tante med den svarte kalotten sin, så både Vuldum og Jastrau måtte le. Ja, morsomme kan de også være, disse spørsmålene, sa pater Garhammer for seg selv og skottet plutselig barnslig fra den ene til den andre. Han var like forbauset over å ha sagt en vittighet, og like lykkelig, som Jastrau ville ha vært hvis han uforvarende hadde kommet med en syllogisme. – Men det er altså logikken det er noe i veien med, sa Jastrau etter en stund. – Ikke med min, herr Jastrau. Jeg er ikke idiot, svarte Garhammer og lo igjen. Han ristet på hodet og gjentok: – Nei, jeg er ikke idiot, ha, ha, ha. – Jeg tror vi er altfor stolte av de sjakkspillreglene som vi kaller logikk, innvendte Jastrau. Han var ikke i stand til – som 146
pateren – å glede seg over hvor morsomme disse spørsmålene også kunne være. Men Garhammer lo fremdeles: – Ja, haha, det sier De. Men da er De jo idiot. Den tyske aksenten hans gjorde ordet idiot tykt og rundt og godmodig. – Hahaha, klukket han. – Men er det ikke rart, fortsatte han og henvendte seg med ett alvorlig til Vuldum, at det er det som er så vanskelig for oss. Katolisismen har vanskelig for å appellere til kvinnene. Den er for logisk. Og logikk vil kvinnene ikke ha noe av. Er det ikke rart? Vuldum smilte. – Og her i Danmark går vi rundt og tror at katolisismen er gull, røkelse og myrrha. – Ja, det er en grov feil, svarte pateren. De snakket sammen som to som visste bedre, og Jastrau følte seg ydmyket. Men da oppfanget han et underfundig glimt i øynene til Vuldum og rettet seg opp. – Si meg en ting, pater Garhammer, det er noe jeg ofte har villet spørre Dem om, spurte Vuldum med et lite trett smil. – Har Jesus noen gang begått en synd? – Nei, nei, nei, svarte pater Garhammer forferdet. Men Jastrau kjente at han ble varm i kinnene. Ville Vuldum pine ham nå igjen? Det var denne boka til Stefani han hentydet til nå igjen. Men hvorfor? Hvorfor? Hvorfor rive beina av fluer? – Jeg tenker på historien om fikentreet, fortsatte Vuldum ubarmhjertig. Var ikke det litt forhastet? Jastrau så på ham, bedrøvet, uten å forstå. – Men det bar jo ikke frukt, svarte pateren. – Det kunne kanskje hvis det var blitt stelt. – Nei, kom det avgjort. – Man kan vel aldri vite, innvendte Vuldum og smilte grusomt. Pater Garhammer så ikke smilet og ville heller ikke ha forstått det. – Jo, det kan man. Dets tid var ute. Da er det også forhastet når Gud på dommedag skiller bukkene fra fårene. – Ja, men denne historien om fikentreet virker som et uttrykk for dårlig lune hos Jesus, fortsatte Vuldum. – Men det var ikke noe lune, svarte Garhammer, det var en 147
lignelse. Jesus fortalte lignelser. Ellers. Men her gjorde han en lignelse – er machte ein Gleichnis. Vuldum smilte fornøyd. – Det er en bok av H. C. Stefani som fikk meg til å tenke på denne historien, sa han unnskyldende. – Å, den, svarte pateren og slo ut med hånden, det er en virkelig, virkelig dårlig bok. Den skulle De ikke ha skrevet så pent om, herr Jastrau, la han plutselig til henvendt til Jastrau. – Det var søren ikke meg, svarte Jastrau impulsivt, men ble plutselig rød i hodet. – Unnskyld, herr pater, unnskyld. – Jaja, daglig tale, ikke sant? svarte Garhammer vennlig. Men nå må jeg be så meget om unnskyldning. Jeg har plikter som kaller. Han reiste seg og rakte en hånd til hver av dem. – Og takk. Og mange takk for boka og mange takk for besøket. Kom snart igjen. Da Jastrau og Vuldum gikk på Vesterbrogade igjen, var de tause begge to. Jastrau så ned på fortausflisene og følte at Vuldum iakttok ham med hemmelig triumf. Ved Frihedsstøtten ville han ta av og gå rett hjem til den tomme leiligheten sin. Han hadde ikke lyst til å gå opp i avisen, han hadde ikke lyst til noe. – Skal du hjem? spurte Vuldum. Jastrau nikket. – Ja, er det noen sak. Du har et hjem, mens en annen må ty inn på et pensjonat, fortsatte Vuldum, dødsens trist, og plutselig sto han og veide enkrona fra tidligere på kvelden i hånden. – Bare jeg hadde mot til å be deg låne meg to kroner så hadde jeg nok til en tallerkenrett og en øl. Han holdt enkrona fram i sollyset med ironisk melankoli og lot den blinke. Ynkelige blink. – Drikkepengene fikk jeg sikkert lov til å skylde. – Jeg har dessverre ikke mindre enn en femmer, svarte Jastrau og trakk på skuldrene. – Jaja, jeg kan godt nøye meg med den. Og da Vuldum hadde fått pengene, forsvant han rank og elastisk innover mot Rådhusplassen, en stiv hatt høyere enn mengden. Peterskuppelen var lenge synlig. 148
2 Jastrau hadde holdt seg inne hele dagen i den tomme leiligheten. Telefonen hadde han ikke tatt, hvor mye den enn ringte. Ingen ting hadde formådd å trenge seg inn på ham og forstyrre ham. Men det var rart. Så lenge han arbeidet med dagskritikk og annen journalistisk virksomhet, hadde han ikke hatt noen fornemmelse av de tomme værelsene. Straks han ryddet det til side derimot og tok fram en bunke beskrevne ark, en roman som han hadde jobbet med i over ett år og ikke hadde sett på seks uker, hadde tomheten sneket seg innpå ham. Det betydde ikke fred og ro at hans kone var på biltur med sin bror på Nordsjælland, at guttungen var plassert hos svigerforeldrene. Det betydde livløshet. Og i stedet for å arbeide hadde han tent seg en pipe og gitt seg til å trave fram og tilbake i de tomme værelsene, befolket dem med seg selv, mens han røykte og nynnet. En selvfortæring av drømmer og tanker, stridbare, lunefulle, seierrike, forsonende. Da han endelig satte seg til skrivebordet, var det begynt å skumre. De triste husveggene utenfor vinduene i arbeidsværelset hans hadde begynt å blåne. Og nå burde han vel ha reist seg og tent lyset i taket. Men han utsatte det ennå i noen minutter, noen lange, skumrende minutter. Ubesluttsomt begynte han å bla i papirene sine. Gulnede papirer. I skumringen fikk de et grønnskjær over seg. Blekket hadde en gammel, mørk farge. Og han satt og undersøkte omhyggelig alle uregelmessighetene i disse bokstavene som han hadde skrevet for måneder siden. Da falt det et ark ut av bunken, et dikt skrevet med en fremmed håndskrift. Det var det diktet Stefan Steffensen hadde glemt etter seg i sin tid. I går hadde han jo sett ham borte på «Paraplyen» med en dame. Og han leste:
149
DIMINUENDO Trett av ditt favntak og utløst og lykkelig lever jeg kun i et kyss mot din munn, leppene dine fortaper seg åndende, kyssene flyter formløst i blund. Trett av ditt kyss må jeg kjærtegne formene, brystene, hoftene, fast med min hånd, skape av mørket en vase så demrende lys som ditt legeme og lett som din ånd. Trett av et kjærtegn som merker hvor følbart elskovens havblikk har mildnet din form ser jeg ditt ansikt i drift mellom putene båret av håret som tang etter storm. Trett av å se og å sanse og elske deg må jeg forlate din seng og din ro, vandre i rommet og famle blant tingene, kjenne deg her i ditt rolige bo. Anna Marie, du lever i tingene, Anna Marie, så hvilende varm Anna Marie, nå søker jeg kjølighet, Anna Marie, ved vinduets karm. I skumringen fløt ordene ut på det grønnskimrende papiret så Jastrau kjente at øynene ble fortinnet. Han gned dem og skjøv diktet til side med en trett bevegelse. Han ville ikke tenke på Stefan Steffensen mer. Så blå himmelen var over hustakene og de skyggefulle skorsteinspipene, en intens og sjelfull farge! Men nei, han klarte ikke å kvitte seg med dette diktet. Tro hvordan Steffensen ville lese det? Hvordan ville den grove og hånlige stemmen hans gli inn i disse ordene? Det fantes diktere som aldri leste sine egne ting høyt, men bare stakk fram et stykke papir med skrifttegn på, noen underlige, stumme typer med opprørsk hvitt blikk og 150
grå ansikter. Jastrau kjente godt typen. Men var Stefan Steffensen sånn? I kveld var det nok helt umulig å fortrenge bildet av denne lange, knoklete fyren med jakkeskjøtene strammet til siden så hendene kunne sitte plantet i bukselommene. Og så sto det plutselig trykt ét ord. Det sto på trykk. Hvor? I lufta, i erindringen? Han kunne lese det. Smittebærer! Han kunne tydelig se hver eneste bokstav. De oste av råskap og skrekk. Og kanskje det var derfor Jastrau hele tiden kunne se ham så tydelig for seg, tydelig som tatt ut av et forbryter-album, profil og en face, avslørende like inn til kraniet. Da ringte det på entrédøra. Jastrau fór sammen. Det virket så skremmende her i skumringen. Han fikk hjerteklapp. Langsomt reiste han seg og gikk ut i gangen hvor det var helt mørkt. Bare et tåket, hvitt lys gjennom de sandblåste rutene og en skygge utenfor. Han lukket opp og gispet i det samme etter luft. Det var en høy, lutende skikkelse med hendene i bukselommene. – Det var da pussig, utbrøt Jastrau med den hese stemmen man gjerne får i skumringen. – Er det deg, Steffensen? – Ja, din kone er jo ikke hjemme, derfor har jeg våget meg hit, sa Steffensen underlig hviskende. – Væsjegod og kom inn. Jastrau glemte at han i sin tid hadde kastet ham ut. Men de lange, listende skrittene Steffensen gikk inn i leiligheten med, vakte uklare minner. – Trodde du jeg ville kaste deg ut? – Man kan jo aldri vite, svarte Steffensen langsomt. Han oppførte seg nærmest som en uteligger i en fornem leilighet, dempet og en smule fordektig. – Kan jeg sette meg her? spurte han og stilte seg forsiktig ved en av rokokkostolene. – Javisst, javisst, lo Jastrau. – Puh, sukket Steffensen og satte seg. – Du skulle vel ikke ha en sigarett? – Jeg har det som er bedre, en sigar. – Det går nok ikke så bra, sånn på fastende hjerte, mum151
let Steffensen. Det gled et skyggefullt smil over det grå ansiktet. – Har du ikke spist i dag? – Nei, ikke på lenge. – Men jeg så deg jo i går på «Paraplyen». – Ja, det var litt av en utskeielse, flirte Steffensen lavmælt. Jeg kan ennå kjenne smaken av kaffe og wienerbrød. Jeg holder meg i live på oppstøtene. Jastrau hadde satt seg på divanen og bøyde seg vaktsomt framover og betraktet ham nøye. En skikkelse hvor ansiktet liksom var delt i to, en mørk halvdel inn mot rommet og en lys ut mot det svinnende dagslyset fra vinduene. – Du tåler sikkert en sigar, sa Jastrau ufølsomt og skjøv sigarkassen og en eske fyrstikker bort til ham. – Ja, la gå da, flirte Steffensen. Det var noe imbesilt over latteren hans, og da han tente sigaren, falt det røde skjæret fra flammen opp i et klovneaktig fjes som ristet av meningsløs latter. Et øyeblikk etter var ansiktet innhyllet i en hvit røyksky. Men Jastrau satt fremdeles og stirret i halvmørket. Så forkommen Steffensen så ut! Klærne hans var krøllet som om han alltid hadde sovet i dem, og de hadde trukket seg opp i nakken på ham så brystet truet med å synke sammen under en lutende vekt. – Å, som den sigaren river, stønnet Steffensen og krummet seg, mens han lo fjollet. – Jeg har virkelig sultet i vinter, og dessuten har jeg hatt denne Anna Marie å trekkes med. Han hostet. – Anna Marie, hvem er det? spurte Jastrau uten å røre seg. – Å, det er en stakkars tjenestejente hjemmefra, svarte Steffensen med en geip. – Vi bor sammen … hehe … på en måte. Men helt platonisk … Han flirte. – Ingen kjærlighet og ingen mat. Hun er syk, nemlig, så jeg kan styre meg. Jastrau rykket til og med ett reiste han seg og gikk bort til ham. – Du ser ikke bra ut selv heller, sa han vennlig konverserende. – Å, hold kjeft, svarte Steffensen, men mindre brutalt enn man skulle vente, og så flirte han igjen, halvt forlegen. – Ja, jeg er skral, du. Og jeg er sulten. Og i morgen blir vi satt på gata. Ikke en skilling. Nei, nå er jeg virkelig på felgen, gitt. I hele 152
vinter har jeg skrevet hjem og fått penger og moderlige formaninger, bare for å få det til å gli. Men nå går det ikke lenger, gitt. Nå har det skjært seg. Ikke en skilling hjemmefra! Bare et brev … fra far … over-moralsk … nå burde jeg ta meg sammen … og bla, bla, bla. Det fikset jeg ikke, gitt … ikke fra ham. Han ristet flirende på hodet. – Men hva er det du står og glaner etter? – Jeg står og tenker på at jeg har noe smørbrød stående på kjøkkenet, sa Jastrau med et skinnende blikk. – Hva er det du sier? Å, kjære vene … Steffensen løftet bønnfallende armene. – Jeg var en tur bortom smørbrødsentralen på Vesterbrogade i ettermiddag, du vet den der borte ved Frihedsstøtten, fortsatte Jastrau. – Javisst, javisst. Men si meg? Kunne ikke jeg … – Men det smaker det samme, enten det er et stykke med pølse eller med ål, så jeg gadd ikke å spise dem. – Forsøker du å pine meg! skrek Steffensen og rettet seg opp. Jastrau svarte ikke, ble bare stående og stirre på ham med det samme skinnende uttrykket i øynene. – Ja, det er kanskje det jeg gjør, utbrøt han plutselig og fór sammen. – Men nå går jeg ut etter smørbrødene. Steffensen så uforstående etter ham. Litt etter kom Jastrau inn igjen med noen skiver på en tallerken og satte den og en pils på bordet. – Jeg gidder ikke å tenne lyset, sa han. Steffensen svarte ikke. I en fart trakk han med seg stolen, la den brennende sigaren skjødesløst fra seg på bordkanten og ga seg til å spise. Jastrau kunne høre hvordan han tygget og så hvordan de mørke armene med de matt lysende hendene beveget seg. Men ansiktet hans skimtet han bare som en oval, lysende flekk og med øyne som glimmer. For nå var det blitt helt mørkt. Mellom de to vinduene reiste veggen seg som en bred, svart søyle mot det blafrende himmelrommet som åpnet seg utenfor rutene. Det var riktignok lys bak et nedrullet gardin borte hos naboen, koselig og innbydende. Men oppe over hustakene sto det et brannskjær over himmelen, og med en innvendig, pulserende bevegelse som i et nordlys, steg og sank det, ble sterkere 153
og svakere, sterkere og svakere, ettersom lysreklamene over Vesterbro ble tent og slukket. – Jeg ber så meget om unnskyldning, lød det skumringsmildt fra Jastrau. Han satt med albuene på bordet og fulgte Steffensen med øynene. – For hva da? svarte Steffensen med mat i munnen. Det var noe avventende, noe lurende over holdningen hans. – Fordi jeg … pinte deg. – Å, ikke annet, lo Steffensen og tygget videre. Jeg trodde det var en unnskyldning fordi du antok diktet mitt den gangen og satte Stefani under, for da var du virkelig en dritt. – Det var ikke min skyld, kom det stillferdig fra Jastrau. – Ikke din skyld, geipet Steffensen og drakk av flasken. – Det var en skurkestrek, var det, og det skal du nok få igjen. – Jeg kan høre du begynner å bli mett, svarte Jastrau i et plutselig anfall av ondsinnethet. Steffensen klukket. – Men ettersom du har så helvetes mye å be om unnskyldning for, kan du jo låne meg noen penger, flirte han. – Jasså? Har du glemt at du ble kastet ut sist du var her? De satt overfor hverandre i mørket og kunne ikke skjelne ansiktsuttrykkene hos hverandre. Det var akkurat som om de sloss med masker for ansiktet. – Selvfølgelig husker jeg det. Men i kveld er ikke din kone hjemme. – Hvordan vet du det? – Jeg hørte det borte på «Paraplyen». Høh. Jeg hadde tatt med meg Anna Marie for å lese spisekartet for henne. Så kunne hun tenke seg mett, den merra. Og så hørte jeg stemmen din bak buskene. Du satt der sammen med han der rødhårete fyren. Han har forresten bommet fattern for to hundre spenn, høh. – Hva er det du sier? – Det jeg sa. Det er godt gjort. Men da hørte jeg altså at din kone ikke er hjemme. Tror du jeg hadde kommet ellers? Nei, du. Langt ifra. – Hvor mye vil du ha? 154
– Fireti kråner. – Er du gal? – Ja. Jastrau famlet etter sigarkassen, fant seg en sigar og tente den. – Du er jo en rimelig mann, du? sa Steffensen liksom med et spørsmål. – Nææj, kom det tregt. – Så gi meg en sigar til, for nå kan jeg godt røyke. Jastrau stakk en sigar ut i mørket helt til den traff hånden til Steffensen. Så ble det tent en fyrstikk, og Jastrau så at tallerkenen var tom. – Javel, sa Steffensen. Den røde gloen fra sigaren og et gjenskinn fra munnen og nesa var det eneste som var synlig av ham. – Så blir vi altså kastet ut i morgen. Jaja. For meg er det revnende likegyldig. Men det er leitt for Anna Marie. Jastrau tidde og la seg tilbake på divanen. Smittebærer! Han så ordet for seg med trykte bokstaver. Og Steffensen pattet hørbart på sigaren sin. – Du kan forresten godt få de førti kronene, sa Jastrau plutselig og blåste en røyksky til værs. Den bølget i skinnet fra den glødende sigaren. Tilbudet lød som en opplagt fornærmelse. – Takk. Bare kom med dem. Så skal jeg straks gå, svarte Steffensen hånlig. Men Jastrau la seg giddesløst på siden. – Nææj, nå kan du godt bli. Nå har du ødelagt kvelden for meg likevel. – Tror du jeg gidder å sitte her og skumre, sa Steffensen. – Og snakke sjel. – Du får førti kroner for det. – Får? Ha, ha! Nei, jeg låner. – Det kommer vel ut på ett. – Ålreit, utbrøt Steffensen og lente seg demonstrativt tilbake i stolen. – Hva slags sjel skal vi snakke om? Jastrau ble liggende uten å røre seg. Men han var anspent og sammenkrøket nå med alle muskler spent uten at han skiftet stilling, mens han stirret på denne kantete blokken av mørke som utstrålte fiendtlighet. – Du glemte et dikt sist du var her, sa han mildt som om han 155
ville snike seg innpå ham og slynge noe sjelelig i fjeset på ham som en våt oppvaskklut. – Vil du ha det også til avisen, svarte Steffensen ondt. Jastrau lo. – Nei, ellers takk. Men skriver du mange av den sorten? Du gjør vel det? kom det finurlig. – Vil du kanskje hjelpe meg med å få utgitt en diktsamling? – Ja, det kunne vel hende. – Hehe, så søt du er, flirte Steffensen. Tror du jeg vil være lyriker og leve av å skrive prologer og festsanger som dere andre? Hva? Tror du jeg vil inn i litteraturhistorien? – Man kan jo aldri vite, svarte Jastrau. Steffensen grøsset. – Nei, du. Jeg vil ikke ha noe med åndslivet å gjøre. Det er ikke noe for meg. Kuttet helt ut! Se bare på fattern! Jastrau lo kort. Men Steffensen fortsatte. Var det angrep eller forsvar? Ordene hans falt fra ham i grove klumper. Det var en fiendtlig hete i stemmen hans, hes og fanatisk, så ordene gikk i skred. – Ja, du kjenner jo litt til ham, du også. Han er søt, hva? Fytterakkern, alt hva det svinet har ødelagt. Alle de vakre ordene har ligget i den møkkete munnen hans som i en septiktank, og jeg kan faen ikke få vasket dem rene. Språket er en uren materie å arbeide med, skal jeg si deg, tilsølt av våre fedre. Har du noen gang hørt fattern sitere et dikt? Fytte helvete! Han sutter på det. Man må lage et helt nytt språk for seg selv, skal jeg si deg. – Det er jo også det man gjør, innvendte Jastrau. – Jasså? geipet Steffensen. – Gjør dere det? Næhæi, dere overtar det hele, nedsøkt av de gamle. Det er det dere gjør. Men ikke jeg. Jeg hater hele denne svindelen som heter ord. Språket er et ludder, er det. Menneskene skulle aldri ha innlatt seg med henne. De skulle aldri ha lært å snakke, aldri. Det er det som har ødelagt livet. Jastrau stirret ondt på denne mørke massen uten ansikt, men med noe flyvende svart, en arm i bevegelse. – Hva er det du vil, da? spurte han. – Leve. Ikke noe annet enn å leve. Som et dyr … uten ord. – Gjør du det? kom det spottende. – Neivisst, det er jo det som er så gæærnt, svarte Steffensen. 156
Det var en underlig form for fortrolighet, en fiendtlig form. – Jeg er jo bundet til en lenke av ord, jeg som alle dere andre. Men jeg skal faen ta meg sprenge denne lenken om jeg så må begå en forbrytelse. Forbrytelse! Æsj, enda et ord. Men de stenger for uendeligheten, gjør de, disse dumme ordene. Når man vil leve. For leve, er det å tenke? Hva? Eller si ett eller annet? Ord? Er det ikke snarere å kjøre bil – 120 kilometer i timen – hva skal man tenke etter? eller slåss … eller voldta ei jente. – Er det det du vil? spurte Jastrau med en stille latter. Han ville ikke gi Steffensen rett. Aldri! Han følte seg snarere ond og smilte spottende. – Ja. Steffensen lo med. – Da må du passe deg, så du ikke ryker i kasjotten eller med hodet først inn i en eller annen religion, kom det listig smygende. – Religion – aldri i verden, svarte Steffensen brutalt og rørte voldsomt på seg som en stein som er i ferd med å rive seg løs fra en mørk skrent i natten. – Det er ikke særlig lystelig heller, skal jeg si deg, svarte Jastrau plutselig overlegen. Jeg var nemlig ute i Stenosgade i går, og der så jeg en jesuitt sitte med evigheten i bakhånden som trumf i bridge. Men neimen om han tenkte på evigheten. Han bare satt og håpet på å få spille med en dyktig motstander, et riktig fint slag kort. Jeg skuffet ham heldigvis. Jeg har ikke sans for kortspill. – Jeg synes i grunnen det er ålreit, protesterte Steffensen. – Kan du virkelig ta trumf-ess alvorlig? – Selvfølgelig. Hvis det passer meg, vel å merke. På samme måte som med et dikt. Jastrau reiste seg irritert. – Arrh, nå gidder jeg ikke sitte her og høre på deg lenger, utbrøt han grovkornet og hensynsløst som Steffensen kunne ha gjort det. – Det var da godt. Da kan jeg kanskje få de fireti krånene, sa Steffensen og reiste seg, han også. Men da de ble stående rett overfor hverandre i mørket, følte de begge den merkelige, umotiverte fiendtligheten som et destillat inne i seg. De følte seg som to bøller som tilfeldigvis er kommet til å gå side om side på 157
samme fortau. Ingen av dem ville bli forbauset hvis den andre hadde gitt ham en dult med skulderen. Men da tente Jastrau lyset. Det skar dem plutselig i øynene så de måtte gni seg i dem. De gned også noe av forlegenheten bort. Og nå var det vanskelig å forstå den elektrifiserte stemningen som hadde hersket i mørket, den formålsløse, uformelige fiendtligheten som hadde strebet etter å ta form. – Værsågod, sa Jastrau og tok fire tikronesedler fram fra lommeboka. Steffensen tok imot dem uten et ord, brettet dem likegyldig sammen og stakk dem i vestelomma. – Så gikk vi da, fortsatte Jastrau. De hadde overhodet ikke sett på hverandre så lenge lyset hadde vært på. Nå slukket Jastrau lyset, og så gikk de. Men nede på gata maktet de ikke å bli kvitt hverandre. Jastrau klarte ikke å finne på noe påskudd, han måtte i tilfelle også ha gått nedover den kjedelige Istedgade for å slippe fri fra sin gjest. Nå drev han av gammel vane innover mot Rådhusplassen. Og Steffensen drev med uten å tenke over det. Opp trappene til plassen foran jernbanestasjonen. Bort til brystvernet langs den åpne, underjordiske jernbanen. Og videre ned mot Vesterbrogade. Ingen av dem sa et ord. Det var en mild vårkveld. Himmelen hvelvet seg svart og stjerneklar over Vesterbros Passage og den gamle jernbanetomten med alle de lave, forvirrete basarene. Den var en stor og vid kuppel som en himmel på landet, flankert av Panoptikonbygningen og komplekset i Reventlowsgade som av to mørke forberg. Og konfrontert med dette dype rommet pustet de begge uvilkårlig inn et dypt drag av sval himmelluft, krydret med bensin og parfyme og den syrlige stanken av mange mennesker, tilsatt en atmosfære av jern og røyk og den avsvidde lukten fra jernbanen, en lett rus av giftig likør, vår i storbyen. Plutselig stanset Steffensen foran en hemmelighetsfull inngang skjult bak et forheng. En forgylt Buddha glimtet mystisk i et lite vindu, og Steffensen sa med stemmen full av visdom: – Vi kan vel trenge en dram. 158
Og Jastrau svingte med ham inn i et ganske lite lokale i forvridd orientalsk stil. Bak en halvrund bardisk sto et høyalter av flasker og noen heslige Buddhaer som blunket vellystig med kulørte lyspærer i øynene, og i denne plumpe gudeverdenen dannet en liten figur av en naken, lyserød kvinne med bryster og alt som hørte til et lekkert sentrum. Og bak den selvsamme bardisken sto en bartender med rundt, lyserødt hode og et utflytende buddhistisk smil og konverserte noen spraglete prestinner med bryster som hang over disken og med yndigheter forøvrig veltende ut over kanten på barkrakken. En diskret grammofon mjauet borte i en krok. Det luktet av støvete møbler. Og man følte seg hensatt til en eske med gamle filler og kasserte similismykker. Straks oppsto det en viss uro blant prestinnene. Noen mørke, ildfulle blikk! Et tomt whiskyglass som til tegn på en uslokkelig tørst ble ført opp til en rød kvinnemunn, en forførende pantomime! Et skjørt som gled opp over kneet og over det kritiske punktet hvor den kjøttfargete strømpen slutter, mens vesnet dreide seg yndefullt på den høye krakken! Enda en forførende pantomime! Men uten å la seg affisere satte Jastrau og Steffensen seg opp på en forhøyning ved et åttekantet bord. Orientalsk. Da whiskyen var bestilt, var det viktigste overstått. De hadde markert at de hadde kommet for å drikke og ingenting mer. Og prestinnene vendte raskt ryggen til. Ringen ble sluttet. En rad myke kvinnerygger, svaiende i hoftene eller svulmende over lårene stengte for utsikten til det lyserøde bartendersmilet. Men likevel følte Jastrau og Steffensen ingen trang til å snakke. I taushet lot de seg sløve ned av grammofonen og den innestengte atmosfæren. De dobbelte whiskypjolterne dulmet. Omgivelsene begynte å anta form. – For et liv! lød en beruset stemme. Vi kan jamen trenge en ny verdenskrig. En skingrende, men sjenert latter fra damene. Et dypt «Hørt!» fra en mann i bakgrunnen. – Da var det fart på jentene. Brennevinet flommet! Noe skranglet. Den fulle mannen holdt på å falle ned fra krakken. Så druknet enetalen fullstendig i spetakkel. Stemmer fra de orientalske båsene langs veggen. Klirring. Skåling. Små hvin. 159
Damer og herrer tett sammenslynget, nesten arabeskaktig sånn at stillingene deres falt sammen med stilen i lokalet. Og med ett dro Jastrau kjensel på en glissen frisyre som ga et grafisk riss av en sirlig skill langs et dukkeaktig kranium og en liten høflig strek av et smil i et barnslig ansikt. Det var jo Lille P. Men hva var det Lille P. satt og viftet med? Det liknet et billetthefte. Han bladde i det, lo forvirret og ristet på hodet. En omfangsrik herre med tung, blå nese rakte en hånd ut etter det. – Tre hundre er budt! Tre hundre! Og den omfangsrike herren stakk tre fingre i været som om han ville avlegge ed. Så ble den lille auksjonen borte bak den svarte snibelryggen til en kelner. – Pjolteren står og blir varm, utbrøt Steffensen. Jastrau tok seg sammen og nikket til ham. – Det gjorde jamen godt å komme ut av kåken din der borte, fortsatte Steffensen og løftet glasset til munnen. – Du kunne jo bare ha holdt deg unna, sa Jastrau med et smil og skålte. – Men du synes altså dette er bedre enn sjel. – Nei, la oss ikke begynne på den igjen, da blir vi bare så ampre, brummet Steffensen. Jastrau lente seg bakover og stirret på det harde, grå ansiktet og det ugredde, blonde håret. Jo, han så ut som en lassis. Han var sikkert ikke blitt servert hvis ikke Jastrau hadde vært med. – Si meg en ting, sa han med ett. Men så stanset han. Det var merkelig. I går hadde Vuldum stilt ham det samme spørsmålet. Merkelig! – Ja, hva er det? spurte Steffensen. – Hvorfor … ja, hvorfor liker du ikke meg? Det var latterlig. Sentimentalt. Trang til sympati? Og han så for seg ansiktet til Vuldum. Denne ufruktbare munnen. – Ja, hvorfor gjør du ikke det? gjentok Jastrau. Men plutselig ble øynene til Steffensen hvite og emaljeaktige igjen, og leppene hans stivnet i en uforklarlig vrede. De ble skutt fram i trass. – Fordi jeg trodde du representerte det rene opprør … Men 160
la oss ikke snakke om det, la han bedende til og sank sammen. – Jo, la oss snakke om det nå, sa Jastrau vennlig. Han ville vinne ham for seg. – Du trodde jeg representerte det rene opprør. – Ja, gitt. Steffensen rettet seg opp igjen. – Det kunne vi trenge. Det har vi aldri hatt for alvor. Og så møtte jeg en småfet besteborger med familieliv og det hele. – Men jeg var god nok når du trengte penger, fortsatte Jastrau, stadig vennlig. – Ja, hvorfor ikke. Når besteborgerne ligger under for en sentimental trang til å støtte kunsten, så la dem bare punge ut … Men … la oss ikke snakke om det nå. Igjen var han bedende og hevet glasset og skålte for å avlede oppmerksomheten. – Du drikker ikke, la han kameratslig til. Jastrau drakk. – Tre hundre og femogtjue er budt! lød det. – Og ikke ett øre mer. – Slå til, Lille P.! lød en kvinnestemme. – Å, gjør det, for min skyld. Du må ikke reise. For min skyld. Å, Lille P. – Hva er det de driver med? spurte Steffensen og nikket i retning av Lille P. – Aner ikke. – Neivel, men vi må ha en pjalle til. Jeg spanderer. – Du? spurte Jastrau overrasket. – Du har jo ingen penger. – Ikke det? sa Steffensen med et flir og halte de fire sammenkrøllete tikronesedlene opp av lomma og slengte dem på bordet. – Dem har jeg bommet en borgerlig idiot for, haha. – Ja, men Anna Marie … – Det raker meg ikke. – Ja, men du blir jo kastet ut i morgen. – Da flytter jeg bare bort til Sanders. Jastrau rynket pannen. Men Steffensen fortsatte: – Sanders er god nok. Når han har penger, har andre også penger. Ham kan man bo hos. Hans dør er aldri lukket. Jeg har vært med på at vi har ligget fem mann høy på kammerset hans, bodd der, holdt det gående der en hel uke. Han er den eneste virkelige 161
kommunisten i hele landet. Skål for ham! Kelner, vi må få mer whisky! Sånn skulle du ha vært. Som Sanders. – Og Anna Marie? Tar du henne med til ham? – Det vet jeg virkelig ikke. Hva angår det meg? Men i det samme brøt det løs en jubel i hele baren. Jentene hoppet ned fra krakkene så de veltet ut over gulvet. Og bartenderen i den hvite jakken klemte seg fram bak disken og sluttet seg til jubelen. Damer og herrer reiste seg. – Tre hundre og femti. Tre hundre og femti. Lille P. blir. Hurra. Og over hodene til gjestene kom ansiktet til Lille P. til syne. Han bukket smilende til høyre og venstre, mens alle jublet. – Å, Lille P.! skingret en damestemme. Så reiser du ikke likevel, åh. Og Lille P. gjorde en taus bevegelse med armen og lot det knitre i noen pengesedler i lufta. – Jeg river i en runde på samtlige, ropte han med spe røst. Det var vanskelig for en så komplett likegyldig person å være på høyde med denne begeistringen og populariteten som han var gjenstand for. – Jeg spanderer, pep han, på samtlige! – Der var du sløj! var det noen som ropte til grossereren med den blå nesa. – En handel er en handel, gryntet grossereren. Jeg har også en sønn som kunne trenge å komme til Canada. – Hva er det som har hendt? spurte Jastrau bartenderen. Og bartenderen smilte buddhistisk og fuktig. – Nei, det er bare det at Lille P. har solgt billetten sin til Canada. Han skulle ha reist med toget for en time siden. Så ble det etterhvert ro i lokalet. Gjestene fant tilbake til plassene sine. Grossereren hadde straks brutt opp. Men Lille P. derimot gikk æresrunde i lokalet med et lite urokkelig smil på de blodfattige leppene. Herrene slo ham på skulderen, og kvinnen kysset ham på begge kinnene og midt på munnen inntil han sto foran bordet til Jastrau, stadig smilende, men krøllet og fortumlet som en mannequin på heisatur. – Hva ser jeg? Du her, sjef? 162
Jastrau omfavnet ham hjertelig, smittet av den alminnelige begeistring. – Du blir, Lille P.! Tenk det, Steffensen, han blir. Han reiser ikke. Han blir. – Ja, jeg blir, svarte Lille P. uten helt å forstå dette gledesutbruddet fra Jastrau. – Det er jo ingen klokke i denne baren, så toget gikk fra meg, for søren. Men hør her, sjef, jeg sitter der borte sammen med en fortryllende ung dame. Dere ville gjøre meg en glede hvis dere flyttet over til mitt bord. Jastrau lot seg lett overtale. Og Steffensen fulgte tungt med. Ansiktet hans var aldeles stivt. En liten frøken Caja med hjerteformet munn. Hun ble rett og slett skremt ved synet av de skitne og tarvelige klærne til Steffensen. Men det var en oval herr Dieterding med sonor røst til stede, og hun søkte beskyttelse hos ham. En blussende frøken Bubi med tunge bryster. Hun lente seg enten over Lille P. eller over en cocktail med en nifs eggeplomme svømmende omkring i den tåkete væsken. – Det minner om abortus provocatus, fikk Steffensen sagt … Og han fikk lov til å drikke i fred uten å bli sjenert av kvinnelig selskap. Glassene skiftet ustanselig. De våte bongene dynget seg opp. Lille P. smilte til alle og flyttet de tre hundre og femti kronene over i venstre hånd hver gang han skulle ta seg en slurk og tilbake til høyre igjen når han skulle svelge. Han så ut som om han hadde tenkt å ha pengene med seg i sengen. – Det er godt å være hjemme, pep han fra tid til annen. Og så tillot den ovale herr Dieterding seg å mene noe om litteratur. Og Jastrau drakk noen glass på disse meningenes velbefinnende. Steffensen tømte de glassene som ble satt framfor ham og gjorde seg bare bemerket ved å være til stede. Men selskapet var ellers i uopphørlig bevegelse. Snart dukket det opp noen herrer, noen riktig joviale fyrer som sang: «For he is a jolly good fellow», og snart dukket det opp noen damer som lente seg inn over Lille P. som satt der med et mer og mer hjemløst barnesmil i det utflytende ansiktet. Tettere og tettere strømmet det med mennesker. Men Jastrau trakk denne duften av menneskelig nærhet inn i 163
fulle drag og syntes han var lykkelig. Noen kvinnefingre spilte piano oppover lårene hans. Nei, det var ingen tomhet! Liv! Liv! Et kvinnebryst av silke smøg seg langs nesa og inn i øyet på ham og lukket det. Å, fylde. Fylde. Evig er bare det fylte. Og menneskelig nærhet! Og menneskelig nærhet! Det eneste som gjorde livet verdt å leve. Men Steffensen satt ensom midt i selskapet og drakk. Svettdråpene perlet nedover den unaturlig høye og bleke pannen hans. – Hvorfor hater du meg? utbrøt Jastrau og støtte glasset sitt mot hans. Steffensen slo overlegent ut med hånden. – Ja, men hvorfor? Hvorfor? gjentok Jastrau. – Her er det ingen som hater hverandre, messet Lille P. allfaderlig. – Hvorfor skulle man hate? sa den ovale herr Dieterding. Og så ble den menneskelige nærheten til bølger, til hav, til et element hvor det var naturlig å falle om halsen på hverandre. Vennskap. O, dyrebare følelse! Whisky. Whisky. Dypp deg i whisky og tro på vennene dine – ubegrenset tillit. Og der satt Jastrau med armen om skulderen til Lille P. De satt på de høye krakkene med ryggen til bardisken og stirret fascinert på kvinner som danset med hverandre – å, Sappho! – på kjøttfargete legger og yndige sko som rørte seg med bestemte dansetrinn bortover teppet, hælene inn, hælene ut, spisse vinkler, stumpe vinkler og talløse figurer på tåspissene, uten stans. Og de to pikebarna lekte med en rød, liten tungespiss over de malte leppene og signaliserte til hverandre. – Det er godt å være hjemme, pep Lille P. Men nå var det ikke den høflige Lille P. som klynget seg vennskapelig til ham. Nå var det to myke, urolige jenter. Ikke de som danset. To andre. Og de beveget seg med kvinnelige hofter, kvinnelige bryster, hender og knær. – Å, man blir som et nytt menneske av å være sammen med dere, utbrøt Jastrau og omfavnet dem begge. – Man blir mer enn et menneske. Men hvorfor knelte hun ikke, hun der, hun der Gaja og salvet hans føtter? Med salve fra en alabasterkrukke. Nardus eller 164
noe annet velluktende! Hva nølte hun etter? Og tørket dem med det lange håret sitt. Høh, lange hår. Haha. Nei! Den korte, den stive, den strittende pasjefrisyren, naturligvis. Kvinnelig varme. Menneskevarme. Man er god mot menneskene når man trykker en kvinne tett inntil seg. Eller hva? Menneske … sønnen. Jenter. Kvinner. Skal meget tilgis. Har elsket meget. O, whisky i all evighet! Og så sto han der i halvmørke. Dårlig opplyst. På et toalett nede i kjelleren. Og han vasket hendene. Hvorfor var hendene bestandig som om han hadde krøpet langs bakken? Og da fikk han øye på seg selv i speilet. Småfet. Blek. Svulmende, karmosinrøde lepper i det gule ansiktet. Det mørke håret klistret seg til pannen. – Et menneske! Se dette menneske! Ditt fordømte mongolerfjes! Ecce homo! Egge … homo, geipet han.
3 – Høh, det er en finslig per son, der inne ved sia ta vårs. En teolog. Stemmen var grovere enn alle de andre forvirrete røstene som hevet seg. Skyene av drømmer og uklare erindringer drev bort. Og så lå Jastrau våken i mørket. Han hadde vondt i skulderen. Det ene beinet hans lå skjevt som om han hadde falt forkjært og blitt liggende. Og han hadde en underlig flat og hard følelse over øret og kinnet. Han rettet på seg for å ligge litt bedre og oppdaget at han lå i fulle klær. De satt riktignok løst over ryggen, det sto liksom en kald trekk inn der. Og … hvor var han? En trebrisk. Hodeputa en skrånende trekloss trukket med voksduk. Han hadde noe over seg. Det kjentes som et hestedekken å ta på. – Erru våken, teolog? lød stemmen igjen. Den kom fra den andre siden av en vegg. 165
Jastrau brummet og famlet seg for med hendene. Han kunne lett nå ned til gulvet. Det var av stein. – Et dejli losji, hva? Men inni hælvete dyrt. Å erre du har gjort for no? Jastrau snerret. – La bli å værra så fin på det. Du har vært full, harm, og det har jeg åsså. Men faen heller, så lenge du ikke har slåss med polti, ere samma faen. – Å-å-å! stønnet en annen der inne. – Ja, du, ja. Du ække vært to sure sill, men åffer i hælvete kunne dukke passe deg? – Å, nesa mi, jamret det. – Hæhæ, kan dukke finne’n igjen? spurte den pratsomme. – Jo-o, jo-o, men jeg kan faen ikke kjenne’n igjen. Bare jeg kunne se ommen blør. – Hæhæ! – Ja, du kan le, du. Au, å, ryggen min! Au! De har slått meg fordærva, stønnet det. – Du kunne da åsså for faen ha latt vær, fniste den første. Tenk åsså slå polti. Det blir dyrt forræ. Bare spør han derre kappelan der inne ved sia ta vårs. – Jeg er ikke prest, ropte Jastrau irritert og reiste seg opp. Han hadde ingen anelse om hvor han var. Det kom en smal stripe lys inn gjennom et tilgitret vindu ved hodegjerdet hans. – Hva faen kan du værra da da når som atte du ligger sånn i søvne og snakker om Jesus. Det trudde jeg forbanne meg at det bare var prester som gjorde. Og her lå jeg andekti og lytta og tenkte for meg sjæl at sånn sover allså en prest. Men da veit da faen hva du er for no, for helli erru. Jastrau kjente at han rødmet i mørket, en ekkel lummerhet over kinnene. Her hadde han ligget i fyllearresten og snakket om Jesus i søvne. Han krøp sammen igjen. Han ville ikke tenke. Men hva skulle dette bety? Hvor var … hvem? Jesus. Nei. Men hva? Å Steffensen! I går! Lille P.! Og han hadde snakket om Jesus i søvne. Det var som slimete vann. På en bar med to kvinnfolk klint opp til seg, og så denne lumre, sengevarme følelsen av å være menneskevennlig overfor de to kvinnemenneskene. En følelse som oppvaskvann! Jesus blant horene. Javel, det var 166
på den måten barnetroen skulle gjenoppvekkes i ham! En søledam hvor det fløt av pjolter og lidderlighet, og så kom attpåtil disse lunkne strømmene drivende, sentimentalitet, menneske kjærlighet, kristendom. Ecce homo! Men han fikk ikke sove. Hele kroppen var uren. Klærne lå i skrukker rundt ham, og det smertet, det smertet så deilig. Skulle han spørre? – Hei, du der inne! ropte han mot veggen. – Hvor kan man late vannet? – Hæhæ, det er en danna person, du hører vel det. Jo, nå skal du høre, det er et høl i gølve, og det kan du pisse i. Jastrau reiste seg og følte seg fram med føttene i mørket. Hvor? Hvor? Men i det samme kjente han en trekk, buksene begynte stille å gli ned. Han grep tak i dem og halte dem opp så skjorta krøp opp under vesten. Hva var det? Vesten. Galt knappet! Og bukseselene! Hvor var det blitt av bukseselene? Det slo ham som noe skjebnesvangert, en ulykke. Hvor var bukseselene? Han måtte ha sunket dypt, for der sto han og mistet buksene. De tok selene fra en for at man ikke skulle henge seg i cella. Jo, det hadde han hørt. Men aldri tenkt over hva det innebar. Snippen var også borte. Lommene tomme. Ingen kniv. Ingen skarpe gjenstander. Pulsåren! Man hadde jo hørt om den slags. Jastrau krøp sammen, han grøsset mens han utrettet ærendet sitt. Her sto han. Skjorta krøp opp bak, buksene ville hele tiden gli ned. Det var ikke mulig å få motet tilbake. Krøllet sammen! Kastet på fyllinga! – Nå, hjælper’e? Jastrau svarte ikke. – Du kan vel si takk, mister? Men Jastrau svarte ikke. Han tenkte på bukseselene. At noen hadde våget å ta fra ham bukseselene og legge hånd på ham – og så overlate ham til seg selv med løse bukser. Det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Skam. Harme. Avmektig raseri. Buksene ville hele tiden gli ned. Han følte seg forsiktig fram med føttene. Nå, der var brisken, bare et trinn opp. Ned på den. Det var vanskelig å få lagt seg til rette på den harde trebunnen. Det var umulig å gjemme 167
seg på voksduken, under det korte hestedekkenet. Skulle han ta av seg skoene? Men ligge ville han, så holdt iallfall buksene seg på plass! Å, forsvinne, sovne for godt! Ved siden av snakket de fremdeles. Skulle han gjøre seg til kamerat med dem? Rope med grov røst? Jo, det måtte være noe for ham. Kjenne kristendommen stige opp i seg når han satt klemt mellom to barpiker og kjenne kameratskapets hellige følelse i fyllearresten. Oppvaskvann! I det samme kom det et rødlig lys, og det raslet i nøkler. Han løftet hodet. Jo, lyset kom ned gjennom en trapp. Han kunne se det gjennom gitteret. En gitterdør. Som i et bur. Man kunne gå utenfor og se på dyrene. – Å, jeg kunne vel ikke få en skvett vann, stønnet det inne i nabocella. – Jo, vent litt, brummet det. I mellomtiden var en nøkkel blitt stukket i låsen, gitterdøra ble åpnet og mannen med lykten nærmet seg. Det var et blendende lys, så Jastrau måtte knipe øynene igjen. Han skjelnet bare noen store, skyggefulle omriss. – Nå, har De fått sovet det av Dem? – Uuuh. Jastrau hevet seg opp på albuen som en av de fordømte i helvete. Han kom til å tenke på et bilde. Jesus i dødsriket. Å, Jesus! Hvorfor var alt så grumset? – Ja, det var litt av en sjau. Vi kunne ikke få ut av Dem hva De het. Ikke et ord. Men vi må jo ha navnet Deres. Vi må ringe til Folkeregistret, forstår De, før De kan gå. Jastrau ga de nødvendige opplysningene. – Men si meg, hva har jeg gjort? spurte han. – Vet ikke. Ikke noe særlig. Men han der inne … Skyggen med lykten nikket mot veggen. – Ham ser det stygt ut for. Men det er denne alkoholen igjen. At ikke folk kan passe måten. Han trampet forarget i steingulvet så lykten dinglet og det firkantete, halvt opplyste rommet kom i gyngende bevegelse. – Narrestreker, freste han. Så lusket han ut igjen, skramlet med et blikkar og gikk inn i cella ved siden av. – Ja, De ser nydelig ut, hørte Jastrau ham brumme med tyde168
lig forargelse i stemmen. – Hva tror De Deres mor ville ha sagt hvis hun hadde sett Dem nå? – Hæhæ. Med det snyteskaftet! Hun hadde faen ikke kjent’n igjen. – Hva behager! Tror De at De har noe De skulle ha sagt her. – Nei, fri og bevars. Neida, neida, neida. Så ble gitterdøra smelt igjen, og den røde lykten beveget seg opp trappa igjen. Men låsen som smekket i og det raslende nøkkelknippet som fjernet seg, gjorde Jastrau desperat. Det virket som fengsel. Og i det samme kjente han en uforklarlig vrede stige opp i seg. Han var i fengsel. Han alene. Alle hadde sviktet ham. Steffensen. Og alle de andre. Kelnerne. Bartenderen. Sviktet ham. Ellers hadde han ikke ligget her. De var noen feiginger. Javel, han hadde kanskje gått fra dem. De visste kanskje ingenting. Det var feigt likevel. Han skulle hevne seg. Og plutselig var han helt sikker på – han visste det – at konstablene hadde opptrådt uforskammet overfor ham. Ikke sant? Hvorfor skulle han ellers føle dette raseriet som steg opp fra underbevisstheten. De hadde oppført seg som bøfler. Han kjente dem nok, disse tjukke svina. Hvor ofte hadde han ikke ergret seg over den lettkjøpte overlegenheten deres overfor en full mann! Og så dette plutselige grepet i armen på fylliken. Bli med her! Jo, han kjente til det. Han hadde sett det så ofte. Og sånn hadde de selvfølgelig vært overfor ham også. Om han bare kunne huske det. Nøyaktig! Hvordan de hadde oppført seg. Å, det var til å sprekke av. Mørke! Mørke! Umulig å huske. Men sånn hadde de vært. Og de skulle avsløres, skulle de. Han ville ikke forlate fyllearresten, han ville nekte, nekte, nekte å la seg sette på frifot, så lett skulle de ikke slippe unna. Han ville bli her hvor han var. Standhaftig. Og skandale. Undersøkelser. Bråk i avisene. Det var riktignok ikke særlig trivelig her. Eller hva? Det var helt o.k. å ligge på en trebrisk. Det var sunt. Man ble herdet av det. Han satt i fengsel. Han kjente det som en stramming i hjernen. Det ble spent ringer fast omkring den. Skulle han stå opp og begynne å vandre fram og tilbake i cella. Cellevandringen! Var det ikke det det het? Da så han den grå veggen. Var det blitt så lyst? Det sto en 169
munter liten inskripsjon med blyant der: Peter Boyesen hilser alle glade gutter. Og lengre nede et dypt følt hjertesukk: Aldri et edru gløtt. Aldri et edru gløtt. Det virket som en solstråle her på de nakne veggene. Det var som et smil i ansiktet på en fet mann. Å, rolig nå! Bare rolig! Det er jo bare spøk alt sammen. Peter Boyesen hilser alle glade gutter! Jastrau stirret kjærlig på inskripsjonen. Peter Boyesen hilser alle glade gutter! Som det nynnet i de ordene. En stille, stille klang. Et lite beruset rop kanskje. Aldri et edru gløtt, aldri et edru gløtt! Nei, det var ikke så lett å forstå. Det kunne være et uttrykk for desperat jubel. Eller bondeanger. Men det sang likevel. En mild og syngende vegg var det. Da raslet det ved gitterdøra igjen. Men ingen lykt denne gangen. Akk, dagen gryr. Hvorfor tenkte han så poetisk? Gryr! – De kan gå nå! lød det. Og fra nabocella: – Å, for en heldig gris! Jastrau reiste seg frimodig. Men straks begynte buksene å gli ned. Dem hadde han glemt. Han stakk hendene i lomma for å holde dem oppe. Men holdningen hadde gått fløyten. Han subbet som en arrestant. Opp den halvmørke steintrappa. Inn i et stort og øde lokale. Noen vinduer vendte ut mot en grågul murvegg. Morgentristhet. Bak en skranke satt en skjegget herre i politiuniform og leste fra et maskinskrevet ark. – Redaktør Ole Jastrau. Jastrau sto foran skranken og sank sammen. Det var buksene som hele tiden ville gli ned. Han følte seg skyldig fordi de hadde tatt bukseselene fra ham. Og han var moden for å bli fotografert, profil, en face, forbryteralbum, signalement, fordi han var uten snipp. – Sakene Deres ligger der bak skjermbrettet. De kan gå. – Men … men … Jastrau fikk seg ikke til å spørre. – Nei, det er ingenting, sa den skjeggete overkonstabelen. Det er ingenting. Litt gateuorden. Det er ingenting. De tolv kronene kan De betale på bøteforeleggkontoret mandag. Neida, det er ingen ting. 170
Om det lå skuffelse eller trøst i det stadig gjentatte: «Det er ingenting», var ikke godt å tyde. Skjegget så jovialt ut. Men blikket var like tomt som lokalet med skranker, skrivebord og politioppslag på veggene. Nøktern morgentristhet. Og så gikk Jastrau bak skjermbrettet og fant selene sine og den bløte hatten sin. I hatten lå uret, fyllepennen, lommeboka, noen brev, noen ungarske mynter han hadde gjemt på som lykkeskillinger og alle pengene hans i en forseglet konvolutt. Tre kroner og sytten øre sto det skrevet med blekk utenpå. Var det virkelig alt han hadde igjen? Hvor mange penger hadde han hatt på seg da han gikk ut sammen med Steffensen? Tre kroner og sytten øre hadde politiet funnet på ham. Ja, men … Det var underlig å se lommeinnholdet ligge der. Noe ubluferdig. Det var som om sjelen eller svært intime betroelser var blitt ristet ut i en hatt. Og i en fart fikk han de ungarske myntene i venstre vestelomme, pengene i høyre, fyllepennen i venstre brystlomme, uret i høyre, sjelen i orden, det indre fordelt som det skulle, og idet han lettet på hatten for overbetjenten, gikk han gjennom lokalet, ned noen trapper, følte seg svimmel og desorientert, sto i en stor port med gjennomtrekk, visste ikke om han skulle gå til høyre eller venstre, oppdaget noen hus til høyre, innrammet av portåpningen, kjente dem igjen til tross for den fremmedartete innrammingen og gled ut i den tidlige morgenen med en selvfølgelig mine som om han hver morgen kom ut fra det monumentale tinghuset i København. Sollyset var gyldent. Men husene var likevel grå. Et øyeblikk senere befant han seg på Strøger. Men nå så tidlig på morgenen lå alle husene litt galt, syntes han. De hadde ikke riktig kommet på plass. Og det til tross for at han ellers kjente dem godt nok til alle døgnets tider, klokka seks om morgenen når Rådhusplassen strålte med sitt hvite skjær i enden av den mørke Frederiksberggade, klokka tolv når sola sto midt over gata og barhodete kontorister gikk på kafé i lunsjpausen og barhodete ekspeditriser løp sine ærend, klokka fire når fotgjengerne på Vesterbro hadde solskinnet skjærende i ansiktet eller behagelig som vind i ryggen, klokka seks når lyset var blitt blekere og stimen av syklister var på det høyeste, alle på vei hjem til forstedene, og så kvelden og natten når Jastrau lik171
som kunne lese klokkeslettet av menneskenes tempo og glansen fra gatelyktene. Men klokka åtte, som nå, var et fremmed tidspunkt for ham. Han kjente ikke formiddagslyset, og skyggene falt anderledes. Kontoristene kom syklende innover. Det var morgenrusjet han hadde dumpet inn i. Han så på disse utsovete ansiktene som ennå var lukket. Den ene syklisten etter den andre suste forbi. De så ut som trefigurer eller grå skikkelser på film, ennå ikke revet med av virkeligheten, ennå ikke fylt med blod. Men så grå verden var. Tross de gyldne strålene fra morgensola og de sølvblå glimtene fra sykkelstyrene som krysset klinger i lufta. Men det sterke lyset var spøkelsesaktig. Det kan godt være grått i det gyldne når man har vært på rangel hele natten. Lyset virket sykelig. Han hilste på en yngre riksdagsmann som kjørte forbi, en energisk, grå syklist med treansikt. Han hilste høflig og fjernt. En maske som hilste på en annen. Men kanskje det var inntrykkene fra den utrivelig fyllearresten, følelsen av nedverdigelse som lurte på bunnen, som fikk Jastrau til å føle det morgengyldne Strøget som noe uvirkelig, et tomrom. Visste de noe om ham? Visste de hvor han kom fra? Og hva visste han om dem? Det var masker overalt, et forheng var blitt trukket for virkeligheten med bilder av hus, butikker, utstillingsmontre, fortauer, fotgjengere og syklister på. Da han kom hjem til den tomme leiligheten, kjente han det til å begynne med som en befrielse. Dørene var lukket. Ingen kunne komme inn. Værelsene var en stor maske som han plasserte foran sin tilværelse. Og Johanne kom ikke før i morgen. Det var enda godt. Så fikk han sove ut. Ansikt skulle ikke møte ansikt ennå. Men bildet av hans mor i mahognirammen, den ganske unge kvinnen, og bildet av guttungen i gullrammen, det latterlig vannkjemmete håret som en sleik ned over guttepannen. De sto borte på bokhylla begge to og stirret på ham. De var jo også ansikter, og det var ikke godt å vite hva de kunne se. Han måtte snu dem. For øyeblikket var de mer virkelige enn hans fraværende kone. Hans kone! Han skulle greie å sove ut til hun kom. Han ville få det hele på avstand. Riktignok kunne han stadig merke trebrisken i kroppen. Den var til stede i all sin hardhet. Riktignok 172
hadde han stadig den underlige fornemmelsen over ryggen som om han ikke hadde bukseseler på. Han vandret formålsløst omkring. Så sterke lydene kan bli i en tom leilighet: en dør som går igjen. I spiskammerset var det ingenting å spise. Det var riktignok noe kaffe på en boks. Men hvordan var det nå man laget kaffe? Å, først måtte han skylle ut av filteret – og alt det der. Nei, det orket han ikke. Og der var det noe smør i et papir, karakterløst, smeltet fordi det hadde stått i sola, og noen skiver rugbrød lå krumme og tørre på en tallerken. En kniv som han hadde smurt brød med i går, lå stadig og fløt på kjøkkenbordet, og et par skitne tallerkener med eggeskall og silderester … nei, disse døde gjenstandene var altfor påtrengende! Utrettelig rykket de fram med uorden, med kaos, og utrettelig måtte de bekjempes, utrettelig holdes nede, og han klarte ikke, han klarte ikke å ta seg sammen til å bli klar over om det var umaken verdt å kaste seg ut i denne kampen. Han tok en skive tørt brød og ga seg til å gumle på den. Det var latterlig. I en fire værelses leilighet gnager mannen på en brødskorpe. Var det giddesløshet? Nei, verden var så uovervinnelig! Til sengs! På soveværelset var det blendende lyst. Formiddagssol! Ingen forsonende skyggenyanser over den uoppredde sengen, det krøllete lakenet, hodeputen med to døgn gamle avtrykk etter hodet hans. Ingen forsoning der. Ikke nede i gården heller. Der ble det banket tepper, og lyden av hvert slag pendlet fram og tilbake mellom husveggene idet den steg til værs. Denne formiddagsvirkeligheten var altfor hard og klar, så klar at det ville være skjebnesvangert å se seg i speilet. Skulle han barbere seg? Nei, speilet! Ecce homo! Nei! Derimot kunne han kaste klærne og la en våt badesvamp gli kjølende over kroppen. Da følte han seg straks litt lengre borte fra fyllearresten. Han vasket den av seg. Og naken krøp han til sengs. Selv om den var uoppredd, føltes det deilig. Og ned under dyna. Stenge den blendende sola som pinte ham sånn langt inn i sjelen, ute. Grell sykehusbelysning! Og så forsvinne helt. Men nede i mørket begynte det straks å flimre som om han 173
hadde nervøse trekninger i øyelokkene. Lå han i en lugar og kikket på lysrefleksene som bølgene kastet opp i taket gjennom koøyet? Ja, akkurat sånn var det bak de lukkede øynene. Men de bølgende linjene som hele tiden skyllet over ham var ikke hvite, de var gyldenbrune. Og det fløt ukjente blomster på vannet over ham. Hele tiden. Han ble så urolig at han måtte gni seg over nakken. Hånden ble våt av svette. Nå kjente han det. Og han kunne tørke svetten av pannen så det dryppet. Det var som å dyppe pekefingeren i klebrig vann. Og det ble stadig verre. Svette! Svette! Men den pinefulle uroen i ryggen som gjorde at han måtte kaste seg fram og tilbake, var verre. Lå han på en pinebenk? Det var jo umulig å ligge stille. Og i bakhodet lurte en besvimelse. Det var noe som holdt ham med et grep i nakken. Det var umulig å bli liggende her. I neste nå sto han splitternaken ute på gulvet. Selvfølgelig hadde han glemt å trekke for gardinene, og selvfølgelig hang det en ung frue i kjøkkenvinduet midt imot. Henne om det! Peter Boyesen hilser alle glade gutter. Peter Boyesen hilser alle glade gutter. Et strålende smil fra en fet mann. Det var livet! På med klærne! Skulle han barbere seg? Nei, det ville han overlate til en barber. Tre kroner og sytten øre! Han var nødt til å ta opp forskudd. Håndkleet ble vått når han tørket seg i pannen med det. Men øl! Litt etter satt han nede på en sjappe hvor han ellers ikke pleide å vanke. Han satt ved et lite firkantet bord borte ved vinduet så han kunne speide ut på gata gjennom de tynne gardinene. Men hver gang en kvinne gikk forbi i solskinnet, følte han en heftig nervøsitet. Han måtte se etter henne. Og hadde hun en pen figur og rette legger, så var det nesten til å bli gal av, han kjente hvordan leppene fløt ut. Men vrikket hun stygt på baken når hun gikk, bare til å le av, så virket det som en lettelse. Og så måtte han drikke. Det beroliget også. Kanskje var det bare innbilning fordi svetten tørket bort på pannen hans når han drakk øl. Borte ved disken beroliget sikkert kelneren i den hvite jakken seg på samme måte. 174
Men det var en tom verden. Et biljardbord, en tavle med noen tall skrevet med kritt, diverse køer, en spyttebakke, sand på gulvet, alt liksom kulisser etter en forestilling, livløse og meningsløse. Plutselig fikk kelneren øye på tallene og gikk bort og hvisket dem ut. – Å, den grisepurka, mumlet han. Det var det eneste som hendte. Men plutselig ville ikke Jastrau være i selskap med ham lenger, for han var fiolett i ansiktet og en trekning over den tykke underleppa kunne tyde på at han ville uttale seg nærmere om hundyret. Jastrau reiste seg, betalte og gikk. Ute på gata var det som et slør var blitt revet vekk i mellomtiden. Nå så han ikke lenger på kvinnene gjennom et gardin. Men likevel, likevel måtte han se på leggene deres, gjennomgå hurtige fantasier, snu og vende seg. Det var en sykelighet som han ikke klarte å skjule. Bak gardinet hadde han speidet urolig, og nå, nå var han like ubehersket, selv om alle kunne se det. Han oppdaget kvinnelegger på lang, lang avstand, langt nede i en sidegate, og så ble han stående aldeles stille. Og med ett kunne han forandre retning og følge etter. Midt på lyse dagen. Og på kryss og tvers gjennom gatene. Det var uutholdelig som et mareritt, og uten å ha det grå, formildende halvlyset fra en drøm over seg. Hvor lenge han streifet omkring i denne delen av Vesterbro ante han ikke. Han kunne liksom ikke komme ut av det. Det kom så mange kvinner springende over gata, og de var ikke til å ta feil av. Men de hadde en fløtemugge i hånden eller en pose wienerbrød. Og det var andre kvinner. Jo, han kunne ta feil. Unge fruer. Tjenestepiker. Med en kurv. Eller en fløtemugge. En sammensatt verden med mange forskjellige formål. Mens han ennå hadde natten i seg og midt i det grelle dagslyset følte seg besatt av en eneste nattlig lengsel. Men noe i denne virkeligheten var vel drøm. Hvorfor skulle ellers de høye, grå husene virke så betydningsfulle på ham? Murveggene fikk et porøst utseende, de ble fylt av det samme grå stoffet som bakgrunnen i en drøm. Han måtte se på dem fra 175
kjeller til loft. Hotel garni. Og hotel garni. Det hadde en magisk kraft det ordet, som bokstaver man husker fra en drøm idet man våkner. Og gardiner. Majolikapotter. Hver ting var symbolsk. Han klarte ikke å rive seg løs fra dette kvartalet med de beryktede pensjonatene. Nei, mot denne uroen hjalp det ikke med øl. Ble man kanskje en annen av den fordømte whiskyen? Han kjente en pirrende hete i hele kroppen. Et par lyse kvinnelegger i en port! Han måtte stanse. Nei, gå forbi! Dette var for galt. Han gikk forbi. Han gikk forbi. En varulv sluppet ut i dagens lys. Borte på Vesterbrogade gled trikkene forbi, stille og summende, gule og prosaiske, med solreflekser i de store rutene, med stive og nøkterne mennesker rygg mot rygg. Men det var en verden han ikke kunne nå. Den var klar som speilbilder i vann. Han kunne ikke komme inn i den. Menneskene hastet av sted. Og når han gled tilbake til den andre verdenen, den han syntes han nettopp hadde kommet fra, oppdaget han at den allerede var blitt besatt av tomhet. Gikk han inn på et serveringssted, var det tomt der. Det ble gjort rent. Slentret han innom en bar, «Orient» eller hva den nå het, så var det en misforståelse. Flitterstasen, de kulørte lyktene og forhengene virket forlorne og støvete. Kelnerne gned søvnen ut av øynene og gjespet åpenlyst. Alt var så overflødig. Da ville han heller holde seg på Vesterbrogade. Riktignok måtte han gå i et annet tempo enn dagmenneskene. Føttene var ømme av denne rastløsheten. Men bare han ikke lot seg trekke ned i neste sidegate igjen fordi han enda en gang syntes å skimte en silkelegg langt, langt der nede, på et fortau eller skrånende over gata, et kjøttfarget håp som vinket helt nede ved Halmtorvet. Om han bare … Når sola omsider gikk ned, ville han falle til ro. Det visste han. Kvelden ville gi helsebot. Natten ville virke kjølig. Men ennå var det mange timer igjen, mange timer med sol, og han måtte traske gjennom dem, drevet av en rastløs uro. Var det slik det føltes å ha begått en forbrytelse? Liknet det dårlig samvittighet? Men han hadde jo ikke dårlig samvittighet. Det var noe fysisk, det var whisky i kroppen. Men fy søren som det minnet om sjel. 176
Jastrau lot seg barbere i en tilfeldig salong, akte seg opp i en stol, men så seg ikke i speilet. Ecce homo! Da han la hodet tilbake under kniven, fikk han igjen denne følelsen av tomhet og svimmelhet i bakhodet, og likevel måtte han sitte stille. Det var nesten umulig. Hjertet ga seg til å dunke. Og så kom den uhyggelige fantasien som så mange moderne mennesker kjenner til, en neurastenisk redsel. Det var synet av den lange, farlige barberkniven og skyggen av et lystent smil som kruste seg på de bløte leppene til barbereren, som satte denne skrekken i ham. Det var heldigvis fort overstått. Deretter var Jastrau oppe i Dagbladet og tok ut 150 kroner i forskudd. En mørk, ung mann slo opp i protokollen og kikket mistroisk på kontoen. – Begynner De også, nå? sa han med mutt og sørgmodig sang i stemmen. Og Jastrau hevet tonen en klynkende oktav så han selv kunne høre hvor fremmedartet det klang og i virkeligheten skammet seg over den. Men pengene fikk han. Og igjen var han hjemme i den tomme leiligheten. Det var kommet premievarsel på brannforsikringen. Han kunne like godt gå bort og betale den med det samme. Så var det gjort. Et øyeblikk sto han med seddelbunken i hånden. Han bladde tankefullt i den som i en bok, og plutselig la han hundre kroner ned i en skuff, smekket den hardt igjen, snudde seg på hælen og gikk ut av døra, ned trappa, ut med resten av tierne daskende likegyldig i hånden. Og så kontorene til forsikringsselskapet. Det skarpe sollyset gjennom de store vinduene. Glass. Glass. Glass. Glimt fra skrivemaskiner. Kontordamenes frisyrer som strålte som glorier i solskinnet. De skinnende hvite arkene i protokollene som lysskjæret danset over liksom en blålig, flytende flamme. Og den skarpe glansen fra de bonete gulvene. Blanke og grelle flater. En innviklet romfølelse som i et speilkabinett. Og i det hele en seilende bevegelse som bare kunne anes, ikke føles, ikke ses. Og med en følelse av at en del av hans jeg raket inn i en ny dimensjon, betalte han brannpolisen. Som det svimlet i hjernen! Skulle han stikke innom Bar des Artistes eller et annet sted hvor det var velgjørende halvmørkt klokka fire om ettermidda177
gen? Forhengene glir sammen bak ham. Sola er borte. Den trivielle hverdagen var like fjern og uvirkelig som kulisser bak et nedrullet teppe. Et annet tempo. En grammofon med en langsom, snøvlende foxtrot. Klirringen av glass. Knasende is i den skinnende blanke shakeren. Kjøligheten. Summingen fra viften. Mennesker som tok det med ro. Men da visste han at han ville bli der i ti timer. Nei, han var fornuftig og gikk på en avholdsrestaurant for å få seg noe å spise. Selvfølgelig lå restauranten en trapp opp og liknet et landsens butikklokale med søyler og balkong. Og her konverserte man ikke. Her leste man aviser. Menneskene så snusfornuftige ut. Strevsomme unge mennesker med enkle hjerner, klare edruelighetsblikk, bleke neser og blå dress som trakk seg opp ved håndleddene. Unge piker med frisyre og folkehøyskolenål. Eller midtskill. Flittige piker. Med meninger. Og med tungt fottøy. Damer med lange klokkekjeder og et krumt skjegghår på haken. Lorgnetter. Streng moral i lufta. Og ingen sol. Ingen reflekser i speil. Ingen forgyldning. Bare rent, grått lys. Skulle han bli her til sola gikk ned? Han leste alle avisene. Han drakk lovlig mye av det alkoholfrie ølet, mer enn det passet seg i dette lokalet. Han bæljet. Og da han bestilte en flaske til til maten, smilte han til serveringsdamen som om det var en ubetalelig vits å sitte på avholdsrestaurant, men hun skjønte ikke hva han mente. Likevel klarte han å bli sittende lenge, og det var bra, for hvis han gikk på gata, traff han altfor lett kjente, og traff han kjente, traff han altfor lett gratis pjoltere. De gikk omkring på gata og bød seg fram. Da han endelig gikk, blånte husene i Vesterbrogade vekk i skumringen. Nå var det vel på tide å gå hjem, trekke for gardinene og legge seg til å sove. Han var så trett i beina. Matt i hele kroppen. Det var som om han slepte føttene etter seg med krumme knær. Men det var skumringslys i kvinnenes øyne. Lyden av trafikken lå så lenge i lufta. Det var rom og klang. En liten latter perlet så befriende i menneskevrimmelen foran ham. Da kom han forbi en kvinne i brun spaserdrakt. Hun sto 178
stille ved fortauskanten. Med leggene pent sammen i de lyse strømpene. Parallelle sko. Hun hadde holdning. Var det en utfordring? Han snudde og gikk tilbake, strøk tett forbi henne. De hadde knapt sett hverandre i øynene. Men han hadde en følelse av noe uunngåelig. Han måtte. Og det måtte bli henne. Nå ville han ikke traske mer. Ellers … Å, han visste det. Da gikk han sårbeint og stirret etter jentene, ville, ville ikke, men gikk og gikk og gikk helt til han nesten brøt sammen. Henne måtte det bli. Han nikket. Og så gikk han langsomt bortover gata og rundt et hjørne. Ved hjørnet kom hun opp på siden av ham. Han så ned på henne. Hun hadde holdning. Ansiktet var bredt og vulgært. Men det var dyp i de mørke øynene. – Javel, sa hun dempet. – Hvor mye? spurte han og så rett fram. De fortsatte videre, side om side som om de kjente hverandre. Hun gjorde et hinkeskritt så de kom til å gå i takt. – Ti, sa hun like dempet. Han nikket, og de satte farten opp. Nå var det for sent å trekke seg. Det ville være for komisk. Hun gikk jo der ved siden av ham i en bestemt takt. Alt var avgjort. Det var noe med tempoet som var skjebnesvangert, syntes han. Med samme tilbakeholdte åndedrett som når man ser på en sekundviser og blir klar over hva hvert rykk egentlig innebærer. De vekslet noen ord om været. Men ellers var det merkelig stille og tørt mellom dem. – Er det langt å gå? – Nei, det er like borti her. Jeg bor hos min søster. Hvorfor måtte de alltid omgi seg med et streif av familieliv, disse kvinnene? Dette var en av disse borgerlige replikkene som var så typiske. Kanskje det var idealet deres. Han måtte smile. Men så skottet han plutselig bort på henne. Man måtte jo finne ut hvordan hun så ut. Hun var mørk. Utstående kinnben under øynene. Munnen var lang og sterk, men nesa plebejisk. Han syntes han hadde sett henne før. – Jeg synes jeg har sett Dem før, sa han med det samme. – Meg? Nei. Jeg er ikke her fra byen, svarte hun likegyldig. 179
De stanset utenfor et gammelt hus med steintrapper og kjellerhals. I den høye førsteetasjen var det en frimerkehandel, og som gutt hadde han ofte stått på tærne med fare for å falle ned i kjelleren bare for å få et glimt av nydelige frimerker fra Bosnia og Herzegovina. Man vasser i minner i denne byen! Irriterende! – Kom da. Og hun sprang i forveien. Han så på ryggen hennes der hun gikk oppover trappa. Han burde jo interessere seg for utseendet hennes. En tørr varmebølge gled ned over ansiktet på ham. Jo, han var opphisset, men samtidig så likegyldig at det nærmet seg tristesse. Hun hadde en fyldig, hvit hals. Den, jo, den hadde han sett før. Hun bodde i en av disse gammeldagse københavnske leilighetene med små, firkantete værelser og lavt under taket. På dørskiltet sto det E. Kopf, cand. pharm. Det gjorde et gåtefullt inntrykk. Men ellers var det ingen gåter ved denne leiligheten. En divan sto på skrå ut fra en krok. Alt var småmønstret, gardiner og tapeter, og det var en gjennomsiktig fortrekksgardin foran vinduene. På veggen hang et bilde av en dame i empirekjole og en herre som hvilte under et tre, så lykkelige i naturens skjød. Det var selvfølgelig i oval, forgylt ramme. Oval! – Ja, her bor altså jeg, sa pikebarnet og strakte seg i hoftene. – Her var det sannelig fint, svarte Jastrau og så seg omkring. Det ovale bildet gjorde inntrykk på ham. Men han ble avbrutt. – Å, vi sier femten, så kaster jeg alle fillene. Han visste at det var en stående replikk i faget. Han nikket. Men da hun hadde kledt av seg, oppdaget han et kjede av ravperler rundt halsen på henne. Mot den matte huden som hadde et drømmeskjær av gyldent i skumringslyset gjennom fortrekksgardinene virket den kjølige gule fargen deres så ren. Hun ville absolutt beholde det på. Og Jastrau ble myk, for med denne pynten var det lettere å oppfatte henne som vakker, og han ville jo ha litt skjønnhet, om bare ganske lite, for femten kroner. Han syntes kroppen hennes var vakker og smilte begeistret og bedrøvet. 180
– Men herregud, du er jo sjenert. Det hadde jeg aldri trodd, lo hun og trakk ham skøyeraktig i øreflippen.
4 Johanne måtte komme i dag, for i kveld skulle de jo i selskap til Eyvind Krog. I kjole og hvitt. Så sent på året. Nesten forsommer. Men Ole Jastrau var ikke i stand til å tenke så langt. Johanne kommer! Bare så langt. Det var umulig å tenke lenger enn til klokka halv elleve. Da satt han hos dr. E. Rambusch. Ja, og så … Han gikk raskt nedover langs Strøget, gjorde seg rank, rettet seg, men var het i hodet. Det var da også merkelig at han skulle komme til å tenke på denne episoden med Vuldum inne på Bar des Artistes. De slaviske trekkene hennes, brede og vulgære. Det var de som fikk ham til å minnes. Hvordan var det nå? Jo, og så kom en ydmyk liten mannsling i altfor kort jakke opp gjennom lokalet. Han hadde en kurv med blomster under armen og tre bleke røde roser i hånden. – Hvordan kan De finne på å selge blomster her. Som De ser er det ingen damer til stede. Det var som om han hørte den skarpe stemmen til Vuldum her i fortausmyldret nedenfor «Bernina», Hvert ord runget som metall, enda det var over et år siden. Svart kjole. En fet, hvit nakke. Iallfall fyldig. Jo, det var henne. Hva var det nå Vuldum hadde kalt henne? Svarte … Svarte … Og Jastrau satte uvilkårlig opp farten, over gata, under lindetrærne ved Hellig Gejst. – Kan du tenke deg noe verre enn et sår som er pudret over? Et sår dekket med pudder. Var det ikke slik ordene falt? Han syntes han hørte dem, klangen i dem, han husket sitt eget fysiske ubehag. Å, bare nå dr. Rambusch var på kontoret i dag. For det måtte være henne, det var henne. Svarte … ? Svarte Eva, Ellen eller … ? Det var henne. Og plutselig ble han overfalt av angst igjen så han nesten 181
mistet pusten. Han gispet etter luft i sola. Å, det deilige været! Solflekkene på fortausflisene. De hvite fugleklattene som så ut som kalkskvetter. Solskinn! Men det smertet. Og i kveld måtte han trekke i kjole og hvitt, han måtte konversere. Fyll og avrusning, kvinnfolk og doktor og bot, det hele skjult bak et hvitt skjortebryst. Ecce homo! Utenfor huset hvor dr. Rambusch bodde – det var i en diskret sidegate – så han seg forsiktig omkring før han gikk inn gjennom gatedøra. Men merkelig nok var det som om alle husene på den andre siden av gata hadde matte vinduer. Det var baksiden av imponerende københavnske kontorbygninger. De snudde høflig ryggen til, og ingen så at han smatt innenfor. Han hadde flaks. Det var kontortid med «Døren er åpen». Inne på venteværelset som var brunt og trist, satt bare en solbrent mann og bladde med åndsfraværende blikk i en av de store årgangene av Familie Journalen. Han hadde et blått anker tatovert på den ene hånden. Jastrau forsøkte å se så uinteressert på ham som mulig. Et «goddag» ble hengende hest i halsen på dem begge. Det lød som et grynt. Og Jastrau gikk bort og hengte hatten sin på en mangearmet stumtjener. En stygg og utrivelig stumtjener som sto og strittet i en krok som på et serveringssted – som sto og strittet i en krok som i samtaleværelset i Stenosgade. Å, overalt hvor mennesker søkte hjelp sto det og viste seg fram, dette monstret, dette uhyret. Det liknet et gammeldags torturinstrument, hjul og steile. Det var alltid en dom som truet, og det med en middelaldersk, barbarisk strenghet. Til hvilken nytte var da den moderne humanismen? Ingen. Ingen. Overalt satt det folk ved heslige bord og ventet på en dom eller en åpenbaring, og bare visittkort eller gamle årganger av Familie Journalen trøstet øyet mens de ventet, ventet. En dør gikk opp, og en lege i hvit kittel kom til syne. Bak ham strålte solen i konsultasjonsværelset, og et øyeblikk nådde et streif av lys ut til de som ventet i halvmørket. Så reiste sjømannen seg og gikk inn … inn til hva? Det ble mørkt igjen. Og Jastrau selv? Hva skulle han inn til – om en liten stund? 182
Ingenting kunne konstateres ennå, visste han. Men forebygges, forebygges kunne det heldigvis. Så mye penger det kostet, en eneste dumhet! Den ene tieren rev den andre med seg, meningsløst. Og så gikk døra opp igjen. Sjømannen var fuktig i øynene da han gikk forbi. Og så var det turen til Jastrau. Han var en blomstrende mann, denne dr. Rambusch. I den hvite kittelen så han renvasket og rødkinhet ut. De lyse øyenbrynene ga ham et skjelmsk utseende. – Jaha? spurte han og holdt de nyvaskete hendene sine bort i sola som falt inn gjennom vinduet. – Hva kan jeg stå til tjeneste med? Men det var som om dette forretningsmessige spørsmålet beroliget Jastrau på flekken. Det hele ble redusert til en upersonlig, saklig affære som det bare var om å gjøre å få ut av verden. – Å, det er bare en liten dumhet. – Den vanlige, javisst, javisst. Er det lenge siden? – Å, i går. – Ja, men da er De ute i god tid. De bolsjevikene skal vi nok få vekk. Men jeg må be Dem være så vennlig å ta plass der inne på gledens leie. Og med en innbydende håndbevegelse viste han inn til et lite rom hvor det sto en glassbenk. – Ja, det er dumme greier, sa Jastrau ut i lufta og la seg. – Javisst, svarte doktoren konverserende og rullet bomull på en tynn pinne. Så kjente Jastrau en fort, sviende smerte. – Alltid lurt å ta svien med en gang, sa doktoren med et smil. Det har aldri hendt meg at folk har kommet igjen og klaget etter den behandlingen. Alt var bare solskinn, så selvfølgelig. Av en solstråle og en doktor i lysende hvit kittel, så hvit at den skar i nyanser av gult og blått, ble Jastrau fulgt ut i det mørke venteværelset, han seilte vekk på lysbølge, syntes han, han glemte helt at stumtjeneren liknet et torturredskap, og tok hatten sin og gikk, nesten med en latter. Peter Boyesen hilser alle glade gutter! Sola flommet i løvet over almene på Kongens Nytorv, og hu183
sene var fjerne og luftige med klare farger. Ennå var det formiddag. En frisk duft fra fortauene. En klarhet over de blinkende vindusrutene. Og så lettet som han følte seg! En gang imellom fór en liten sviende smerte gjennom ham, og han rettet seg opp og smilte. Det var bare til å le av. Peter Boyesen hilser …! Og var det ikke sånn man skulle ta livet. Det glinsende smilet til en fet mann. Rart å tenke på at han hadde ligget der i fyllearresten og snakket i søvne om Jesus. Det føltes så lenge siden. Her i solskinnet føltes det meget lenge siden, et mørkt punkt i hans fortid. Men hvorfor hadde Jesus begynt å spøke i tankene hans? Var det på grunn av besøket i Stenosgade? Å nei, en liten mørk fyr som jonglerte med tanker som med kniver, et skolastisk sirkusnummer. Hadde det gjort så sterkt inntrykk på ham? Nei! Og atter nei! Og kanskje likevel. Lå den mørke pateren som en skygge innover tankene hans? Merkelig hvordan alt satte seg fast i sjelen uten at man visste om det. Ingenting ble glemt, ingenting. Men Peter Boyesen hilser … Fortapt i en egen smilende stemning gled Jastrau nedover langs Strøget, tok så en snarvei gjennom noen sidegater og kom opp i avisen, inn en port og opp en baktrapp. Og plutselig slo det ham med hvilken ulyst han gikk hit. Åndelig sett følte han seg av et annet slag, både tregere og voldsommere. Det nåværende, aktualitetene, virkeligheten var så flyktig. Det var mørkt i søylehallen og i forværelset Etter den sollyse dagen utenfor virket det som skumring. Bare døra inn til kontoret til sjefredaktøren sto på gløtt, en lang stripe gult lys. Noen hostet der inne. Jastrau gikk inn bak skranken og bøyde seg akkurat etter noen anmeldereksemplarer som var lagt til side til ham, da døra ble åpnet helt og den høye, foroverbøyde skikkelsen til redaktør Iversen gled forbi. – Nei, er det ikke Jastrau, utbrøt han med ett og stirret åndsfraværende på litteraturanmelderen sin. – Jeg trodde De var i utlandet … i Marokko. Jastrau lente seg forlegen mot skranken. Det ante ham noe tvetydig. 184
– Nei, herr redaktør, det har det aldri vært snakk om, svarte han høflig. – Nei, det var vel bare noe jeg trodde, sa redaktøren og så tomt framfor seg. Han minnet om et gjenferd i dette gravkammermørket, og utenfor var det solskinn. – Nede hos negrene et sted, tenkte jeg. Man ser jo aldri noe av Dem i avisen. Nå skjønte han det. Han skulle gjøres usynlig. Det var det aller sikreste tegn på unåde. – Det er ikke mulig å få på litteratursiden, innvendte han irritert. – Den har ligget oppe i setteriet i mer enn tre uker. Stoffet blir støvet av det. Han ble stanset av en kort, stikkende smerte. – I mer enn tre uker, ær’e mulig? spurte redaktøren sløvt uinteressert og strøk seg over mustasjen. – Ja, det er lenge. Og nå som vi skal begynne med radiobilag hver uke … hver uke, gjentok han drømmende. – Det er noe som interesserer folk. Og plutselig lyste det opp et glimt av et smil bak den slappe mustasjen og øynene ble tent som en lommelykt med svakt batteri. – Selv forretningsføreren vår er interessert. Han er lytter, øhøh, bare det er bølger i lufta faller han aldeles i staver. Han ble stående og se ned i gulvet. Den lange, krumbøyde kroppen hans ristet av latter. – Øhøh, han tror det er annonser som strømmer inn – fra englene. Så så han på Jastrau med et naivt filosofisk uttrykk i de gamle grå øynene. – Men det er framtid i det. Og han rettet seg opp med et rykk. – De burde likevel se til å få på den litteratursiden – og så … god reise til Marokko. Langsomt forsvant han inn på hjørneværelset sitt igjen. Men lenge etterpå var atmosfæren i halvmørket preget av at han hadde vært der. Liksom et rovdyr etterlot han seg et spor i lufta, noe harskt, noe farlig. Det lot seg ikke utslette. Og forbitret skubbet Jastrau bøkene opp under armen. Hans tid ved avisen var snart ute. Det var det det betydde! Men det hadde han jo vært klar over i et år. Hvorfor skulle det bare ebbe så langsomt ut, sive, seigpine? Han gikk ut gjennom svingdøra. 185
Fikk man aldri avskjed ved denne avisen? Og nå hadde det stått sånn på stedet marsj i et helt år. I fjor høst gikk det på et vis, det var midt i den travle boksesongen, og han hadde så smått håpet å få fast grunn under føttene. Men etter nyttår hadde det vært den samme håpløsheten igjen – artikler som fløt i månedsvis uten å komme på – «hang på spikeren», som det het – ideer som smuldret opp, avtaler som dunstet bort. Han tenkte så smått på å stikke innom «Bræddehytten» og få seg en lunsj med et duggende glass dram til. Men så kom han til å tenke på at han burde spare. Han kjøpte et par egg, noen skiver rugbrød og en kvart kilo smør i melkebutikken hjemme og gikk opp til en tarvelig lunsj. Så satt han da her. Forunderlig hvordan tallerken og kniv og gaffel fløt på bordet når det ikke var en kvinne som hadde lagt dem der. Han kunne legge duken på så omhyggelig som det overhodet var mulig, det så likevel provisorisk ut. Et av vinduene sto åpent. Sola skinte på vinduene i leiligheten med de evindelige fortrekksgardinene rett overfor. Fortrekksgardiner. En naken kvinne med ravhalsbånd! Nå burde Johanne være her snart. Alt ville bli som før så snart han fikk se ansiktet hennes og følte at han ikke røpet seg. Men han var ikke sikker på om han var sterk nok. Og i morgen kom Oluf, og det var bra, for borte ved vinduet sto lekebordet hans og var meningsløst overlesset med et par mekaniske dukker, en and på hjul og en eske med klyper så det kunne bli farlig i lengden. Sånne døde gjenstander med et levende uttrykk! Det kunne lett bli religion av det – hvis de ble liggende for lenge sånn at de gikk bort og ble til symboler og maskoter. I kroken sto et stort og farlig fastelavensris med et glansbilde av en julenisse i toppen. Jastrau følte seg stundom aldeles unnselig overfor det. Godt at Oluf kom i morgen og hev hele møkka på gulvet. Da hørte han en spesifikk lyd gjennom det åpne vinduet. Det smalt i en bildør. Og i den tomme gata lød en klar stemme: – Jaja, adjø da, lille søster. Det var svogeren, tenkte Jastrau hånlig, uten å røre seg fra bordet. Men så lød en annen stemme, dvelende og øm. – Adjø, frue, og takk for nå. Blodet gikk til 186
hodet på Jastrau. Det var … jo, han kjente denne innsmigrende stemmen som snodde seg så kjælent inn i øret. Joachim Michelsen! Ungdomskjæresten hennes. Hun hadde ikke sagt noe om at han skulle være med på denne utflukten til landstedet ved Tisvilde, det hadde hun ikke. Stille la han fra seg kniv og gaffel og stirret, stirret på de hvite fortrekksgardinene midt imot. De ble som flammer i dagslys, og uten at han visste det brant de i tankene hans. De var tankene hans. – Jaså, sitter du der, utbrøt Johanne. Hun sto frisk og rødmusset foran ham. En hatt som liknet en hette, satt stramt over håret hennes og ned over ørene på henne så ansiktet ble aldeles nakent. Øynene hennes hadde grått i vinden under bilturen. Det rødlige, kaninaktige ved dem var meget påfallende. Jastrau pustet inn det friske været som sto fra klærne hennes. Det virket avkjølende i forbifarten. – Hvordan har du hatt det? fortsatte hun og trakk opp hetta så håret ble stående i en stri, gylden tåke. – Å, det har jo gått på et vis. Hun snakket så kjølig, så fjernt. Uttrykket i øynene hennes var ennå ikke hjemme i disse værelsene. – Så støvet og trist det ser ut her. Hun så seg fremmed omkring mens Jastrau satt foroverbøyd og lurte på henne. – Her trengs det sannelig litt opprydding. Huff, ja! Og så gjespet hun og strakte armene i været. – Og så er det tilbake i tredemøllen igjen. – Har du begynt å kjede deg alt? spurte Jastrau bittert. Hun snudde seg brått mot ham. Den tettsittende jakken og det viltre håret, jo en amazone. – Begynner du nå å gjøre deg til med en gang! En svakt vulgær klang i stemmen hennes. Det kom et kynisk drag over den fyldige haken. – Ble det ikke litt ensomt der oppe? spurte han listig. – Nei, vet du hva, vi hadde grammofonen med oss når vi var nede ved sjøen. Da kjeder man seg aldri. – Nei, det er vakkert i naturen, sa Jastrau ironisk. En skarp, liten smerte fór gjennom ham. – Å, du er ikke til å holde ut. Du gjør det ikke særlig lettere, 187
synes jeg, utbrøt hun. Men nå går jeg inn og ringer til Oluf. Man er vel ingen ravnemor heller. Spilte hun komedie? Gikk de nå begge to rundt med innstuderte ansikter, rundt i de samme værelsene tett innpå hverandre? Med masker? Og uten å bli fri for hverandre? Hun – hadde – ikke – nevnt – Michelsen – med – ett – ord. – Oluf vil snakke med far også, ropte hun inne fra telefonen. Han reiste seg trett og gikk inn. – Hei, Oluf! sa han vennlig inn i luren. Og da lød den lyse, klare stemmen til guttungen der inne i røret så Jastrau fikk gåsehud. – Hei, far! Hvor har dere vært hele tiden? – Vi … vi er her … hjemme, svarte han. Det var som en spinkel solstråle i en mørk og fuktig kjeller. – Vent litt, nå vil jeg snakke, utbrøt Johanne energisk og grep røret. Det boblet noen muntre lyder inn i det, men Jastrau oppfattet ikke hva det var. Så gikk han inn i spisestua igjen og satte seg på den gamle plassen sin. Og der midt imot lurte de hvite fortrekksgardinene. De kastet et lyst gjenskinn inn i den mørke, nordvendte stua. Fortrekksgardiner. En naken kvinne med ravhalsbånd. Men ingenting var virkelighet lenger. Stemmen til guttungen i telefonen. Uvirkelig den også. Men det var en liten, sviende smerte, et sting. Johanne snakket videre der inne i dagligstua. Nå var det vel svigermor som var i telefonen. Hva snakket de om? Husholdet i sommerhuset til broren. Utsikten over sjøen. For kaldt til å bade. Men hun nevnte ingenting om Joachim Michelsen. Han ble mer og mer dyster. Endelig ble hun ferdig og kom inn og la fra seg jakken på lekebordet. – Jeg har forresten hatt uventet besøk, sa Jastrau. – Jasså, det var da hyggelig. Av hvem da? – Steffensen. – Hvem, sa du? – Steffensen, han derre kommunisten. 188
– Han som du kastet ut, utbrøt Johanne skarpt. Du slapp vel ikke inn ham. – Jo. – Du er da også noe av det slappeste … Men plutselig slo hun om. – Du har altså vært på rangel. – Nå-åh. – Ja, du drar på det. Men tror du ikke jeg vet det. Den fyren har en uheldig innflytelse på deg. Det skjønte jeg så godt den gangen. Og du, en voksen mann. Å la seg friste av en guttehvalp. Hun ga seg til å gå fram og tilbake på gulvet av harme. – Du har vært på rangel nå igjen, Ole. Du kan like godt tilstå. – Nei, det kan jeg virkelig ikke, svarte han brutalt. – Han er din onde ånd. – Tøys. Og plutselig reiste han seg og utbrøt: – I stedet for å komme med urimelige beskyldninger mot meg skulle du heller tenke på at vi skal i selskap til Krogs i kveld. Hvorfor slynget han ikke ut navnet til Michelsen? Hvorfor vek han unna og ble mer og mer ondsinnet? En lunefull ondskap. – Forøvrig kan jeg betro deg en ting, fortsatte han hissig, og det er at vi snart må innskrenke oss. Jeg har hatt et sammenstøt med redaktør Iversen. Jo, jeg har virkelig hatt det festlig her, mens du har kost deg på badestranden. Hører du hva jeg sier? Men hun gikk fortere og fortere, fram og tilbake, fram og tilbake. Hvert ord han sa bidro bare til å sette farten opp, eller de utløste en heftig bevegelse hos henne, hun nappet servietten som fløt på bordet, hun dasket den i vrede mot døra, mot veggen, mot stolene, mens hun hele tiden gikk fram og tilbake, hele tiden fortere og fortere, uten å si ett ord. – Jeg får snart sparken der borte. Hører du hva jeg sier? skrek han. – Ja, det får vi virkelig håpe, svarte hun hensynsløst, kastet på nakken og gikk ut på kjøkkenet. Jastrau satte seg derimot i dagligstua og ga seg til å sprette opp noen anmeldereksemplarer så hvite papirfnugg snødde ned over buksene hans. Han hadde mest lyst til å gå sin vei, men skjønte at det var umulig. Da måtte han bare tilbake. For 189
de var nødt til å stille opp hos Krogs. De kunne ikke svikte denne gangen. De var nødt til å gå, nødt til å gå. Og han i kjole og hvitt, enda så lurvet han følte seg. Var det bondeanger? Det var en følelse av å være uvasket, var det. Ganske enkelt. Det var ikke bondeanger, men redsel for å røre seg fritt, være seg selv, rope det ut for allverden. Det var det som plaget ham mest. Og så denne lille urene smerten. Og han skulle iføre seg kjole og hvitt! Men timene gikk. Johanne kom inn og kikket i pengeskuffen. – Brannforsikringen er betalt forresten, sa han. – Det hastet vel ikke sånn med den? Han svarte ikke. Men ved sekstiden begynte nervøsiteten å gjøre seg gjeldende. Nå måtte de begynne å kle seg. Tausheten mellom dem ble brutt på mange måter. – Hvor er det blitt av krageknappen min? – Synes du jeg kan ha champagnefargete sko til denne kjolen? – Hvilken kjole? Spørsmålene falt raskt og svarene ikke alltid like vennlig, mens de fór fra rom til rom, speilte seg, kjemmet seg, børstet klær. Men alt sammen var så uvirkelig i dette skjæret fra et kraftig solskinn over taket til beboerne midt imot. Det var noe maskeradeaktig ved å gå omkring i kjole og hvitt i dagslys. Han følte seg som en kelner. Det var det rene karneval å se Johanne i den svarte kjolen med de store gullglitrende feltene, slangeskinnet som Jastrau hadde kalt den. – Hvordan ser jeg ut i den, Ole? – Glimrende. Som lyn og torden. Men han sa ikke at hun var litt for utfordrende i den. Eller var hun det? Var det ikke hennes sinn som ble utfordrende i en sånn kjole? Spente former. Brystene svulmet. Leggene ble så stramme. Alt var så farlig i henne. Så forunderlig utemmet. – Glimrende, gjentok han og følte seg plutselig forlegen. Det var krefter her som han ikke var herre over, en kvinnelighet, en sanselighet som ikke var temmet. Hvorfor måtte alt være så grått mellom dem? Han var fremdeles uerfaren, syntes han, og hun var moden. 190
Et øyelikk senere satt de i en drosje og kjørte utover langs Vesterbrogade. Jastrau kjente at han allerede var begynt å svette i pannen. – Det er da også noe tull å holde selskap på denne tiden av året, sa han og så ut på solskinnet som blinket i et mylder av sykkelstyrer. – Det er jo din skyld, sa Johanne. Han har jo utsatt det og utsatt det bare for din skyld. – Kan så være, men jeg kan ikke fordra kjole og hvitt i solskinn og dagslys. – Du har nå også dine idiosynkrasier. – Ja, jeg svetter. Drosjen kjørte opp foran en villa på Frederiksberg, eller rettere sagt et stort, stygt hus som var altfor digert i forhold til tomten. Noen kastanjetrær skygget for den sparsomme vegetasjonen så gresset vantrivdes i den mugne jorda. En liten fyr i kjole og hvitt sto ved grinden og plirte nærsynt bak lorgnettene sine. – Nei, er det dere. Endelig. Endelig. Så har det endelig lyktes å rive ham ut av hjemmets lune krok. Men med Dem som frue blir selv en sjørøver et hjemmemenneske, ikke sant. Ja, hvem skulle ha trodd det om deg, gamle revolusjonære idiot. Men velkommen skal dere være. Einsteinspjolterne er ikke skjenket opp ennå. Men det står noen cocktails og fryser – aldeles iskalde – små eskimoer, hehe. Men der har vi en drosje til. Flere gjester. Gud vet hvem det kan være. Han knep øynene igjen og bøyde seg forover. Den spisse ulvenesen hans været. – God aften, Krog, og takk for innbydelsen. En mann av middels høyde i selskapsantrekk og åpen sommerfrakk kom mot dem fra en annen drosje. Blikket hans var sløvt og arrogant. Sløvheten gled over i det hvite. Bak ham fulgte en liten dame med aftenkåpe som satt høyt opp i nakken. Hun grøsset og så ut som hun hele tiden ville skjule den spisse nesa si. De ble presentert for hverandre. Det var dommer Asmussen og frue. – La oss like godt gå inn, utbrøt Krog. Dette ser jo ut som et 191
oppløp, og blir vi stående her, kan vi vel risikere bot for gateuorden, ikke sant, dommer? Jastrau fór sammen og skottet nervøst bort på dommeren. Visste han noe? Men dommeren tørket seg rundt munnen med et lommetørkle. – Jeg må ha litt whisky, kjære Krog. Jeg har ikke smakt en dråpe siden i går, sa han. – Å, du skal nå alltid skryte av alkoholismen din, Asmus, protesterte hans kone. Så hevet hun nesa i retning Johanne. – Vi har sant å si ikke en dråpe i huset. Bare til selskaps, selvfølgelig. – Det er løgn, Strik, lo dommeren hest. Jeg elsker fyll og Krog har nok tatt hensyn til min last, kjenner jeg ham rett. De gikk inn gjennom grinden sammen. – Jeg elsker alkohol, skal jeg si Dem, fortsatte han til Jastrau. Overrettssakfører Krog bodde i annen etasje. Hans kone, et dovent vesen med mørk madonnafrisyre, tok hjertelig imot dem med slappe håndtrykk. Et speil i gangen. Man var jo nødt til å se seg i det. Ecce homo! Og Jastrau rettet på skjortebrystet og kastet et blikk på det altfor velkjente ansiktet sitt. Han visste hva som skjulte seg bak det. Omkring ham myldret alle de andre. Kammer, pudderkvaster og leppestifter trengte seg sammen på speilhylla. Og endelig bestemte de seg for å gå inn. Aftensola strålte blendende i øynene på dem idet de åpnet døra fra den mørke gangen. De lave mahognireolene langs veggene lyste. Et piano sto i skygge, og opp langs det lente Vuldum seg, kritthvit i selskapsantrekket og med lett svai rygg. Han konverserte en liten dame med madonnafrisyre, fruens søster med andre ord, som satt på pianokrakken. En slank herre med et mørkt, truende blikk og et rødt arr over kinnet spratt opp fra en lenestol hvor han hadde sittet og grublet over den ene lakkskoen sin. Vuldum knep øynene vurderende igjen, fikk til sin engstelse øye på Jastrau og mønstret Johanne saklig før han hilste. – Nå er vi snart fulltallige, utbrøt Krog og gned seg i hendene. – Vi mangler bare Kryger. Men vi har godt av å vente, da blir sulten bare desto mer … formidabel. Kom hit, Jastrau, 192
så skal du få se denne Platon-utgaven som jeg nettopp har fått fatt i. – Som den mannen skryter, sa Vuldum høyt. Krog smilte forlegent. – Han er misunnelig, sa han fortrolig. – Nei, Krog, hvordan kan du tro det. Jeg leser bøker, jeg samler ikke på dem. Og han vendte seg galant mot damen igjen. – Det er i virkeligheten en uvane. Men jeg er nå engang så luta lat, frøken, jeg leser mye. Ordene gikk over hodet på damen, og han ga henne et blikk fullt av forakt ned i frisyren. – De minner meg om Helena, sa han uten overgang som om han lot ordene falle ned i skillen hennes. – Hvem? spurte hun forbauset og rødmet. Jastrau hørte ikke mer av samtalen. Han sto tung og sjenert og bladde i et bind av den tyske Platon-utgaven, hvit, skinnende og uberørt som det var. – Jeg leser ham i Recklam, sa Krog ivrig. Men i det samme ble han avbrutt. – Hør her, Krog, det er like før jeg får mat-hallusinasjoner, utbrøt den slanke fyren med arret. Det var sekretær i by-retten, Agner Raben. – Ja, samme her, svarte Krog. Men nå skal det bli aperitif. Kryger burde forresten være her hvert øyeblikk nå. Og han forsvant inn i spisestua. – Ja, fram med brennevinet, lo dommeren hest. Vi jurister er bestandig tørste. Men borte ved vinduet hadde damene samlet seg i en klynge. Aftensola tegnet blinkende omriss om selskapstoalettene deres og tåkete glorier om frisyrene og nedover langs de nakne armene. Fruene så ut som ungpiker etter motens krav. Kjolene satt stramt på og rakk bare fra bryst til kne. De var bøyelige, smidige rør, trukket ned over legemene, enkle i snittet som dukkekjoler av papir, firkantete med åpninger for armer og hode. – Om vi bare kunne splitte det smukke kjønn, sa Krog som hadde kommet inn igjen – Hvem melder seg frivillig? Du, Jastrau? Du er jo en damenes Jens. 193
Jastrau smilte trett. – Nei, for jeg tåler ikke at kvinnene rotter seg sammen. Vuldum, gjør du? Nei, men se, der har vi mannen. Døra hadde gått opp i det samme. En yngre dame med rastløse, grå øyne trådte inn. Hun var kledt i grå silke. Urolig og gnistrende grått. Og hun plirte mot sola. Hun kom først inn. Men med en ydmykhet som var blitt til resignert vane, vek hun til side for sin mann, lille Kryger med det blåsvarte, gnistrende håret, skinnende mørk og med et blendende smil fra de hvite tennene. – Guds fred i huset. Alt livnet opp. En mørk, lysende energi strålte ut fra skikkelsen hans. – Og så kan cocktailene komme! ropte Krog. Alle reiste seg. Det ble alminnelig uro. Man sirkulerte blant gjestene. En tjenestepike i svart kjole med hvit kappe og et lite hvitt forkle kom inn med de grågyldne aperitifene på et brett. – Hvordan står det til? spurte Vuldum som tilfeldigvis sto like ved siden av Jastrau. Et sviende sting av smerte! Jastrau smilte fåret. – Lapis! hvisket han plutselig. Vuldum så på ham et øyeblikk. Så spilte han neseborene ut, bukket og lo tyst. Cocktailen ristet i hånden på ham. Men i neste sekund angret Jastrau på den umotiverte åpenhjertig-heten sin, for Vuldum så på Johanne med et grått og bunnløst blikk. – Og så går vi til bords, ropte Krog.
5 Det var blitt sent på kveld. Det var blitt ryddet i spisestua, og på gulvet borte i en krok sto en grammofon midt i en bunke plater og snøvlet sentimen194
tal jazz. Men bare et enkelt par gled stille og intimt forbi. Det var den dystre Raben og lillesøster til fru Krog. Alle de andre hadde samlet seg i stua hvor det stumme pianoet sto. Bordet var tett besatt med flasker og glass, store sifonger, firkantete whiskyflasker, portvin og madeira til damene. Dommer Asmussen satt rødmusset i sofaen med armen rundt Krog og lo. – Det er jo ingen som drikker her. Skål! støyet han. Og fru Asmussen, fru Kryger og fru Krog hadde rykket sammen til en fortrolig trekant og snakket ivrig om Skotterup badehotell. De var for anledningen fri for den elegante, vevre Kryger som hadde slått seg på Jastrau. – Jasså, gammern, sa han med et smil og klasket Jastrau på kneet. – Stadig like radikal? – Jeg er ikke interessert i politikk. – Altså stadig like ufarlig. Jastrau var ikke i humør til å gjenoppta en diskusjon som var mer enn ett år gammel. Erindringen om den hadde hele tiden sittet som en flis i ham og verket. Men stundom skottet han bort til en dunkel krok hvor Vuldum satt og konverserte Johanne. Hun moret seg etter alt å dømme. En gang imellom bøyde hun seg forover av latter og ristet på den lyse frisyren. Vuldum var tydeligvis både vittig og intim. Han satt tilbakelenet med armen fortrolig langs ryggen på stolen til Johanne. Jastrau flyttet urolig på seg. Hvorfor i helvete hadde han vært så åpenhjertig overfor Vuldum? – Mitt standpunkt er ærlig nok, sa han til Kryger. Med harme i stemmen. Men var det ikke fordi Vuldum i samme øyeblikk kikket sakkyndig ned over brystet til Johanne? Og i halvmørket der borte var det som om han fløt ut, som om konturene av Joachim Michelsen lå urovekkende og bølgende i de myke omrissene av Vuldums skikkelse, til tross for at de to overhodet ikke liknet på hverandre. – Misforstå meg ikke, svarte Kryger med et sterkt smil. Det er ikke uærlighet jeg beskylder Dem for, men blindhet. – Selv om jeg ikke var knyttet til Dagbladet ville jeg ment det samme. 195
– Men De er knyttet til Dagbladet, og det vil med andre ord si at De hører til den borgerlige front, akkurat som jeg. – Herregud, De argumenterer som en kommunist, svarte Jastrau heftig og drakk en stor slurk av whiskyen. Men i det samme fanget han et urolig glimt i øynene til Johanne borte i en mørk krok. Vuldum hadde lagt hånden på skulderen hennes. Jo, Jastrau så det godt. Og Johanne? Hun hadde merket at han så på henne og flyttet seg så brått på stolen at hånden til Vuldum falt slapt ned. – Hvorfor kommer dere ikke inn og danser? lød en stemme i døra. Det var fruens entusiastiske søster med madonnafrisyren. Bak henne kunne man ane skikkelsen til Raben i det mørke værelset som lå mellom dagligstua hvor selskapet satt og den opplyste spisestua. Johanne hadde flyttet seg bort fra Vuldum. Men hadde hun gjort det hvis … hvis … – Å, svarte fru Kryger. De drikker og snakker politikk. – Det er løgn, utbrøt dommeren og lo så jovialt han kunne. – Vi drikker nok, men – vi drikker ikke nok. – Det høres ut som filosofi, svarte Vuldum. – Haha, javisst. – Ja, men så skål da, alle sammen, ropte den lille verten så høyt at man skulle tro han var bred over skuldrene. Alle hevet glassene sine. Men Jastrau kjente en sviende påminnelse. Nå igjen. Nå igjen. Han skulle visst aldri få lov til å glemme. – Men dommer, det er sant. Igjen var det fruens søster som snakket. – Jeg har jo aldeles glemt å takke for sist. – Ja, det er sant, strammet fru Krog seg opp til å si. – Haha, ja, lo Asmussen. Har vi det ikke koselig der nede på Tinghuset? – På Tinghuset? Kan man bli vist rundt der? spurte fru Kryger og de grå øynene lyste. – Det høres spennende ut. – Javisst. Og dommeren lo så den lille kulemagen hoppet bak den perlegrå vesten. – Vet De hva jeg viste damene, herr Kryger? Det gikk kaldt nedover ryggen på Jastrau. 196
– Nei, hva da? spurte Kryger og rettet seg høflig opp. – Fyllearresten. Det ble stille et øyeblikk Da brast Vuldum ut i en høy latter som virket forbløffende på de andre. Jastrau knuget glasset sitt i hånden og lo støtvis. – Fyllearresten, gjentok dommeren langsomt og gottet seg. – Men dessverre var det ingen der, kom det som en matt og kvinnelig klage. Det var fru Krog med madonnafrisyren. – De er sannelig glupsk, lille frue, sa Vuldum innsmigrende og flyttet seg nærmere. – Et lite sørgmodig rovdyr! Og de velsmurte ordene druknet i alminnelig latter. Men Jastrau fulgte ikke med, så het og nervøs var han blitt av den vending som samtalen hadde tatt. Han kamuflerte seg med å drikke. – Rovdyr, svarte fru Krog med blasert forargelse, men også litt smigret. – Men det er jo heller ikke noe å se på hvis det ikke ligger fengslet en døddrukken lassis der. – Fengslet er vel ikke akkurat ordet, innvendte Krog. – Ja, så arrestert, da. De tre juristene i selskapet brast i latter. Vuldum smilte medvitende. – Men hvordan kan du si det, Anna, utbrøt søsteren som ikke lot seg forvirre av nyansene i dansk rettsspråk. – Det var da sannelig uhyggelig nok som det var, det lille, mørke rommet og de to briskene og de uhyggelige, nakne veggene. Hun fikk fire rynker i pannen av medlidenhet. – De må virkelig unnskylde, men vi har ikke rukket å henge opp maleriene ennå, svarte Raben kynisk og stakk hodet flirende fram fra det mørke værelset. Stor latter. Jastrau lirket forsiktig stolen sin bort fra de andre. – Men de kommer nok, brølte dommeren, aldeles rød i hodet. – De kommer nok. Med vår humane rettspleie. Vær sikker! – Og senger med springmadrass, sekunderte Vuldum. – Og quindelig betjening, fniste Krog og så seg rundt til alle kanter med de nærsynte øynene sine. – Ja, vi behandler dem faktisk altfor godt, tok dommeren 197
fatt igjen. Han var saklig i stemmen. – Det er jo det rene rekreasjonsoppholdet. Det var altså slik de tenkte. Og her satt han, redaktør Ole Jastrau, i kjole og hvitt. – Men likevel skulle jeg nå gjerne komme igjen en gang det var noen der – hu, ja, lød den syngende stemmen til fru Krog, og hun heiste vellystig på skuldrene. – Akk, ja, sukket dommeren for spøk, og Raben lo. – Det er vel ikke annen råd enn at jeg inviterer hele selskapet til en runde i fyllearresten – når det er dyr i buret, vel å merke. Jastrau reiste seg stille. Han følte seg plutselig som forkledd blant dem, trist som en edru klovn på karneval. Hadde han trodd at han hørte hjemme her? Hvorfor ble minnet om de to lassisene som hadde ligget i cella ved siden av så varmt og fortrolig? Var det der han hørte hjemme, på bunnen? Ønsket han å gå i hundene? Ja, han ønsket det, han ville, han måtte … og han følte seg styrket ved tanken. Lettet. Da kunne han vise seg som den han var, være bekjent av seg selv. – Vi tar Dem på ordet, skrek fru Kryger lystig og hysterisk. – Ja, ja, skulle bare mangle. Men da må jeg få selskapets adresser eller telefonnummer, lo Asmussen. Raben, min kjære sekretær. De kan skrive dem opp. Under alminnelig latter satte Raben seg ved bordet og begynte å notere i sin 7. sans. Alle var opprømte og flokket seg rundt ham. Johanne stakk hodet fram over skulderen hans og kontrollerte at han skrev adressene riktig. Jastrau så på henne, og langsomt følte han sinnet velte opp i seg. Hun var også maskert. Jo, det var hun! Men hun bar sin maske så mye bedre enn han. Han, han, i kjole og hvitt og kanskje med sykdomsbakterier i seg, giftige tråder som formerte seg på et blunk som et helt folk på tusen år. Men likevel var han like god som de andre til tross for angsten, den plutselige bleke angsten, og det var det urettferdige at i hele selskapet var det bare han som på alle måter følte seg lurvet, bare han. I selvrettferdig vrede brygget han seg en ny kraftig pjolter. – Tredobbelt nakkeskudd, lo Kryger. 198
Jastrau nikket makabert og satte glasset for munnen. I samme øyeblikk skar den hese røsten til Asmussen gjennom surret av stemmer: – Men, mine damer og herrer, hva skal vi gjøre hvis det viser seg å være et høyerestående dyr i cella, åh, hå, hå. – Skikkelig folk havner vel aldri der, utbrøt søsteren til fru Krog naivt. Det sto til madonnafrisyren hennes. – Ikke det? svarte dommeren. En ny bølge av underfundig latter, og så ga de seg til å rope i munnen på hverandre. – Hva mener De om dr. Harren? spurte Raben ironisk. – Ingeniør Ivan Cramer, triumferte Krog. – Overrettssakfører Tingslev, overtrumfet Vuldum, stillferdig og skarpt. Var det virkelig sant? Jastrau drakk og smilte med ett. Peter Boyesen hilser alle glade gutter! – Professor Geberhardt, skrek Krog med oppspilte, bleke øyne bak lorgnettene. – Nei, nå må jeg protestere, utbrøt Kryger ivrig og reiste seg. – Det er ikke den last … Han så seg omkring på damene som jublet. – Au, det er sant, han er jo medarbeider i Danmark. Det hadde jeg helt glemt. Og Krog lo overdådig. – Det er ikke derfor, ropte Kryger og slo overlegent ut med armen. – Han har sluttet hos oss og reist til Berlin. – Hva har han? utbrøt Vuldum nysgjerrig. Det lyste intenst i de grå øynene hans. Kryger nikket. – Men universitetet? Hva med det? Hva med det? stammet Krog forfjamset. – Han vil ikke forelese i sosialøkonomi lenger. – Det var da endelig en sensasjon, utbrøt Asmussen. Alle så på Kryger som smilende bet seg i leppen. – Ja, det skulle egentlig ikke vært ute ennå, sa han forsiktig og trakk en klokke opp av lomma. – Men herregud, nå kan det jo ikke rekke å komme med i de andre avisene likevel, så da spiller det vel ingen rolle. Vi bringer det i morgen. Og han smilte lettet. 199
– Det var da også en skandale å ha den bolsjeviken sittende her ved landets høyeste lærestol, utbrøt Krog forarget. «Landets høyeste lærestol» ble uttalt med stor verdighet. – Han er jo konservativ, innvendte Kryger. – Han er helvete heller, lo Asmussen. – Men hvorfor vil han ikke … Krog rakk ikke å fullføre. – Det er sånt som kan skje til alle tider, avbrøt Kryger ham med et lite smil, – … at folk plutselig kaster alt overbord og ikke vil mer. I det samme satte Jastrau whiskyglasset fra seg på bordet med et kraftig smell så flere av gjestene stirret på ham. Øynene hans var blanke av alkohol. – Ja, sa han rustent. – Jastrau er full, hvisket Vuldum til Raben, og Raben nikket sakkyndig. Johanne rynket brynene. Men Jastrau bet spissen av en sigar så voldsomt at den smuldret. Øynene hans var onde og fjerne. Og plutselig forlot han selskapet og trakk seg tilbake til det mørklagte værelset. Jo, han hadde drukket for mye. Mørket flimret for øynene hans. Og han måtte prøve å falle til ro. Han stilte seg ved vinduet og stirret ned på den tomme gata med de nattlige lyktene. Professor Julius Geberhardt! Han kjente ham fra bilder i avisene, det på samme tid knudrete og intelligente ansiktet med det uflidde håret, tjafser bak ørene, skjev snipp og falske mansjetter. Professor. Styremedlem. Sakkyndig i aksjelovgivningen. En høyst besværlig herre som storfinansen forgjeves hadde prøvd å få stemplet som sinnssyk. Og nå hadde han endelig gått trett og kastet fra seg alt, stilling og tittel. Var ikke det å gå i hundene? – Står du her og drømmer, utbrøt Krog og dukket flirende opp i mørket. – En herlig kveld, ikke sant – om jeg så skal si det selv. Og han gned seg fornøyd i hendene. – Og nå blir det straks smørbrød og øl og dram, åjåj. – Det der med professor Geberhardt … Jastrau kunne ikke komme bort fra det. Mørket flimret urolig. – Geberhardt, gjentok han. 200
– Ja, herregud for en lettelse. Men kjøkkenet kaller. En vert har sitt å stri med. For en lettelse! Sånn ble det altså oppfattet. Og Jastrau knep øynene igjen. For en lettelse! En av de få som hadde kjempet imot forfallet i kapitalismen og i politikken. Bare besværlig. Så gikk han, og herregud for en lettelse! En liten smertefull erindring gjorde seg atter svakt gjeldende som en djevel som hvisker i øret. Men nå innebar den ikke lenger noe latterlig. Den innebar noe revolusjonært. Han var av en annen støpning enn de andre i selskapet. Og ut av kaos formet tankene seg i ham som et opprør mot alt hykleri. Han rettet seg opp. Den lille desinfiserende lidelsen var en utmerkelse. Han var ærligere enn … Selskapet gikk inn til smørbrødene, pratende og skravlende. Men øynene til Jastrau var smale og onde. Tausheten hans var påfallende. Johanne skottet stadig vekk urolig bort på ham. Det var smørbrød med sild, og det var dram. Kanskje det ville hjelpe. Samtalen var urolig. En viss mangel på likevekt. Da gjestene hadde drukket en dram, bare én, ble ansiktene plutselig slappe. Jo, det hjalp med en dram oppå whiskyen. Hengende underlepper, blanke øyne, stridbare meninger. Hva var det de snakket om? Professor Geberhardt. De la ikke fingrene imellom. Og likevel virket det ubehersket da Jastrau innskjøt noen heftige ord. – Det er ingen ytringsfrihet i dette landet. Det var tonen og ikke meningen som var uselskapelig. Tonen røpet en uberegnelig fanatisme, en fremmedartet følelse. Og nå satt Vuldum igjen intimt ved siden av Johanne. – Nei, det er det virkelig ikke, gjentok Jastrau sint som om noen hadde protestert. Men det var ingen som protesterte. De bare trakk seg unna. Kryger flyttet stolen sin litt ut og så forskende på ham fra siden. – Nei, la oss ikke snakke politikk igjen, utbrøt fru Kryger klagende. – Neida, vi skal hjem til bysselallen, skal vi. Det kan jeg se 201
på øynene Deres, frue, sa dommer Asmussen. Han hadde ikke rørt sitt glass med dram. – Alt nå! kom det spontant fra Kryger. – Du er da også utrettelig, Otto, protesterte hans kone med et oppgitt smil i de grå øynene. – Det er ikke alle som har Deres fysikk, herr redaktør, sukket dommeren. – Og du har jo også en viktig sak i morgen, glem ikke det, sa hans kone advarende og satte nesa i været. – Ja, kom det sløvt. Men da gjestene omsider hadde sagt adjø og sto nede på det øde fortauet i det blålige gjenskinnet fra gatelyktene og skulle til å stige inn i drosjene, var det som om Kryger spilte opp for alvor. Øynene hans lyste. – Vi drar til Guldaldersalen, foreslo han ivrig. Vert og vertinne sto i gatedøra. – Du er utrettelig, ropte verten og undertrykte en gjesp. Men dere må ikke regne med meg. En annen gang – en annen gang, da skal jeg være klar. Jastrau lente seg til en av drosjene. Han nikket matt. – De blir vel med, frue, sa Vuldum innsmigrende til Johanne. Men hun sendte et stjålent sideblikk på sin mann, den trette skikkelsen støttet til bilen. – Nei, Ole skal hjem. Det ble utvekslet håndtrykk. Ole Jastrau satt plutselig inne i en av drosjene. Han lettet på hatten til farvel. Johanne satt ved siden av ham og nikket til de mørke skikkelsene utenfor. – Ole skal hjem, gjentok Jastrau lurende. Ole skal hjem. Så kjørte de. – Hva mente du egentlig med det? spurte han ondskapsfullt. – At du skal hjem og sove, svarte hun trett og sank sammen i aftenkåpen sin. – Jeg? Sove? Du tror kanskje at jeg er full, kom det snikende. – Så, så. Sjåføren kan høre oss, svarte hun lavt, nesten hvesende. – Svært så generøs du er. – Hva mener du med det? spurte hun og rettet seg opp med et rykk. 202
– Som gir avkall på Vuldums selskap for å få din fordrukne mann i seng. Setningen var perfekt avbalansert i sin hån, så skarp og edruelig og ondskapsfull at ingen ville ha mistenkt Jastrau for å være pussa. Øynene hans var smale og mongolske i det gule, herjete ansiktet. Johanne så forskrekket på ham. – Du må være gal, utbrøt hun. – Jeg så det jeg så … Han bøyde det glødende ansiktet sitt over mot henne. – Og jeg hørte … det jeg hørte. – Du snakker i gåter. Uff, ikke pust sånn på meg. – Jeg hørte det jeg hørte, svarte Jastrau og trakk hodet tilbake. Men plutselig ble han grepet av villskap. – Jeg hørte det jeg hørte – ja, jeg hørte godt stemmen til Joachim Michelsen i dag. Det nytter ikke å lure meg. Jeg hørte det, jeg … jeg … Han gispet etter luft. Hjertet trakk seg sammen i smerte. – Nei, jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke. Men Johanne trakk aftenkåpen tettere sammen så den ikke berørte ham. Det ble rom mellom dem, og han merket at hun stivnet. Han så ikke på henne. Men da kom det. – Hvorfor har du snudd fotografiene hjemme? spurte hun hardt. Og han så det for seg, hvordan han rastløs av forsoffenhet og whisky i kroppen hadde gått fram og tilbake i leiligheten og plutselig hadde følt seg iakttatt av de to ansiktene, fotografiene av sin mor og lille sønn, og var blitt redd for at de kunne gjennomskue ham og så hadde snudd dem. Det hadde altså Johanne lagt merke til. Og der satt hun i kroken, likblek og uovervinnelig, og han kjente sin avmakt, det gjorde ham desperat. Noe måtte skje. Men han kunne ikke snakke. Da lente han seg brått forover, banket på ruta til sjåføren og gjorde rasende tegn til at han skulle stanse. – Hva er det du vil? Er du aldeles gal? utbrøt Johanne forvirret. Bilen rullet et lite stykke og stanset. Jastrau hadde allerede åpnet døra så kald luft strømmet inn. Og så sto han i ett sprang på fortauet. 203
Desorientert slo sjåføren på lyset inne i bilen. Johanne satt hvit og stum i den svarte aftenkåpen. Hun gjorde ikke en eneste bevegelse, vaklet bare som en byste fordi vognen bråstoppet og gjenvant så likevekten. Men Jastrau skalv om munnen. Han ønsket denne overiletheten sin ugjort. Han ville helst av alt sette seg inn i bilen igjen. Men denne seierrike tausheten måtte overvinnes. Han måtte, han ville seire. En tåpelig seier. Hva måtte ikke sjåføren tro? Og så grep han ned i lomma, fikk tak i nøkkelknippet, kastet det inn i vogna, trakk fram lommeboka, inn i vogna med den. Uforklarlig. En stum og heftig scene. Men Johanne satt der inne i det matte lyset. Hun stirret framfor seg som en døende. Og uten et ord snudde Jastrau ryggen til og gikk ut på den nattlige Vesterbrogade. Lyset fra gatelyktene, den brede, blinkende kjørebanen, de mørke skikkelsene på gatehjørnene, de skinnende hvite leggene, kvinner, og oppe over hustakene den blåsvarte nattehimmelen og noen stjerner. Han opplevde gata som en utvidelse av sjelen, som en bekreftelse på at det hadde hendt noe avgjørende, som en merkelig, ufattelig ro. Og bak seg hørte han bilen brumme og starte. Det måtte være den. Det var ingen andre biler på gata akkurat da. Han ville ikke snu seg. Han ville gå – rett fram. Så kunne bilen komme etter, kjøre opp på siden av ham, stanse. Så kunne de snakke, for den måtte komme. Men den durende lyden ble fjernere og fjernere, og da kunne han ikke la være å snu seg, snu seg for å se. En bil med ryggen til. Det røde kattøyet som en prikk. Og der svingte bilen nede ved Vesterbros Torv og forsvant. Og svant. Og nå var det natt rundt ham, og igjen kom denne uforklarlige roen over ham, en bølge av sjelelig lavtemperatur som om han hadde visst det hele sitt liv at sånn måtte det gå. Alt som hendte heretter var bare detaljer. Alt som hadde hendt de siste dagene var bare detaljer, utvendige bilder som ikke hadde noen betydning hver for seg, men som til sammen antydet en … en hva? Hadde han vært utro? Utro! Han hadde vanskelig for å 204
huske det. Var det en opplevelse? Eller bare ét bilde? Og fyllearresten. Bare et bilde. Peter Boyesen hilser … En tone. Men Oluf? Hvor har dere vært hele tiden? En lys guttestemme i telefonen, en uvirkelig form for virkelighet, hans levende sønn oppløst i lyder som svant. En tone. For nå fikk han vel aldri se Oluf mer. – Hvor har dere vært hele tiden? Et fast mål, Guldaldersalen, det virket beroligende. Nå var han helt kald igjen. En bølge av natteluft strøk forbi. Og med åpen frakk så det hvite skjortebrystet blinket og lokket gikk han utover mot den mørke Frederiksberg Allé. Han ante den som en dunkel natt bak det sterke lyset rundt kiosken ved Værnedamskrysset. En kvinne stanset. Men han gikk uanfektet videre med frakken flagrende rundt seg som om han gikk etter en opptrukket kurs, utover, ut over Frederiksberg Allé med nye tynne trær som strittet latterlig som kvister, utover, utover. Så flott kjørebanen var, vakker som en lys nattehimmel når lyset fra billyktene høvlet mørket av den. Lang. Uendelig. Og forut var det masse verdensrom, ute over den mørke Frederiksberg Have og de demrende, gule portnerboligene, masse himmel med stjerner og et pust av natur og åpenhet. Bak trærne i parken ved Lorry lyste en dør, liten og uanselig, i den lave forstadsbygningen, og bare den lange rekken med biler langs fortauskanten røpet nattklubben. En dørvakt kikket mistenksomt ut gjennom ruta da Jastrau rusket i håndtaket. Men synet av det kjente journalistansiktet beroliget ham. Etter å ha vist fram medlemskortet sitt, gled han inn forbi en rekke vennlige og skeptiske blikk. Var han beruset? Var det hans tilstand de høflig vurderte? Han hilste broderlig. Og i det samme hørte han en klagende saxofon inne fra dansesalen. Nå kunne han stanse sin oppjagete flukt, og den beklemte følelsen han hele tiden hadde hatt i hjertet, var som blåst vekk En naturlyd, et skrik og en gråt, kanskje et klagende rop i det fjerne, kanskje et dyr eller en kvinne like ved. Nå kunne han gi seg hen til sorgen og likevel føle ro, for ingen smerte var så sterk som saxofonen. 205
Styrket av jazzen stilte han seg opp i døra inn til dansesalen. En banjo delte alle sorger opp i faste rytmer. Et gitter. Virtuositetens melankoli dirret i rommet. Et klaver uten pedal. Han speidet inn mellom de dansende i salen hvor guldalderdikterne hang mørke på de lyse veggene som i kjempestore, ovale medaljonger. Men akkurat idet han fikk øye på den lange og dystre Raben som her fortsatte sin intime, langstrakte glidende dans med søsteren til fru Krog som lente det kjelne madonnahåret sitt mot det hvite skjortebrystet hans høre han et rop: – Hallo, svoger! Han så nervøst til siden, og der satt hans kjære svoger, Adolf Smith-Jørgensen, rødmusset og utflytende, et eneste stort gap, og ved siden av ham den blonde, kjekke arkitekt Joachim Michelsen med de blå, melankolske pikeøynene og den myke, krumme munnen. De blå øynene stirret på ham med en illusjonistisk dybdevirkning, og i det samme tok han armen vekk fra en kvinne i lyserødt og reiste seg utpreget hjertelig. – Hyggelig å se Dem, sa han sløret med en stemme som fløt liksom til musikkledsagelse. Jastrau følte straks sin egen tyngde overfor dette slanke mennesket. Han smilte mildt og fjernt til ham som han gjorde til alt som var vakkert. – Her flommer champagnen, skrålte svogeren. – Å, så søt han er, denne svogeren din, mjauet en pike i brunt og la hodet ømt mot skulderen til Adolf, mens hun så på Jastrau med store, fortinnete babyøyne og hektiske vinflekker på de lubne dukkekinnene. – Så søt han er! Hvorfor har du aldri fortalt at du har en svoger? – Én svoger, liksom, flirte Adolf. Her vrimler det jo av svogere. Et flyktig smil gled over leppene til Michelsen, noe klebrig syntes Jastrau, og begge pikebarna lo hysterisk. – Men denne her er jo så søt, fortsatte den brune. – Sett deg her hos oss, å, gjør det. Og Jastrau satte seg med en keitet følelse av å være alt annet enn søt. – Jeg er på utkikk etter noen venner av meg, sa han. – Hvor er Johanne? spurte svogeren. Å, det kan forresten 206
være det samme. Det er ikke ofte vi er ute på livet sammen. Er hun ikke søt, den vesle tulla her? Gunhild heter hun. Jastrau syntes han måtte forklare at Johanne var trett og hadde gått hjem. – Å, til helvete med henne, sa svogeren avfeiende. Nå har jeg sannelig sett nok av henne i flere dager. Forandring fryder, ikke sant, Joachim? Og han lente seg flirende mot Gunhild. – Er ikke han også en søt svoger? De er svogere alle sammen. Øynene hans var nesten gjenklistret. Kinnene blusset. Jastrau som var blitt klar i hodet av spaserturen, oppdaget det straks. Joachim var derimot edru, la han merke til, og bare opptatt av den lyserøde. – Vi er svogere alle sammen. I det samme fikk Jastrau et kraftig spark over leggen så han ikke kunne la være å si au. – Hva er det i veien med deg, svoger? spurte Adolf og stirret tungt og uforstående på Jastrau. – Det var noen som sparket. – Hva? Er det noen som sparker her? Er det du som sparker, lille troløse Gunhild? Ikke sparke! Rolig, rolig. Gunhild protesterte. – Du er sannelig ei fin lita snelle, kom det lavt fra Michelsen. Han snakket med den lyserøde. – Du lukker øynene når du kysser. Du er visst ikke klar over at det kan gjøre meg aldeles gal. Lukker øynene? Lukker øynene? Var det et mareritt? Johanne! Johanne! Hun lukket bestandig øynene. Det var det bluferdige og sterke ved hennes vesen, det var hennes hemmelighet som kvinne, og her ble den slynget ut til en tilfeldig pike. To saxofoner gråt og bar seg. Alle instrumentene stemte i. En tuba blåste vekk enhver romfølelse, fylte salen med en tett, sterk tone. Vekk med alt! Et glass champagne ble satt fram foran Jastrau, og han famlet etter det som en bedøvet. Alle ord hadde dobbelt betydning i natt. Han følte seg omgitt av djevelske replikker. Det var til å bli gal av. Forfølgelsesvanvidd. Sånn måtte det føles å lide av forfølgelsesvanvidd. Alt 207
fikk en lumsk bibetydning. Hvert lite ord var pønsket ut av en djevel. Lukke øynene! Lukke øynene! En dyp erotisk hemmelighet utlevert! – Er det her du sitter? Og en skikkelse i kjole og hvitt lente seg med en hjertelig vekt på skulderen hans, tynget ham ned, stanset ham. Det var Kryger. – Jeg så etter deg. Johanne dro hjem. – Fint at du kom. Fint at du kom, sang Kryger gjennom nesa og sjanglet litt. Blikket hans var blodskutt. – Men for en yndig kvinne du er sammen med. – De … De bryter Dem inn i et sluttet selskap. Adolf brysket seg og kneiste tåpelig med nakken. – Men for en yndig herre du er sammen med. Jastrau presenterte, og høyrøstetheten til Adolf raste ut i et servilt smil. Det virket klamt. – Men da kan dere vel bli med alle sammen, sang Kryger videre. Vi er så mange, et storartet selskap, kvinner i massevis. Bli med alle sammen. Og Jastrau, du sørger for at de kommer bort til oss, ellers glemmer jeg det bare, for jeg er full og herregud som jeg elsker alle kvinner. – Med største fornøyelse, herr reda … Adolf kom ikke lengre, for Kryger hadde allerede tatt den brunkledte under armen. – Du verden, så vakker du er, lød det. Selskapet satt inne i det lille lokalet ved bardisken, blandet opp med fremmede og tvilsomme elementer. Fru Kryger ble ikke bare konversert av Vuldum, blek under det skinnende røde håret, men også av en aldeles ukjent herre som så ut som en oppblåst rød papirpose, snørt igjen ved den lille rynkete sugemunnen. Men så hektisk og nervøs hun var – i det ene øyeblikket mer utfordrende enn noen av pikebarna som satt ved messingstanga langs bardisken som en rad kanarifugler, i det neste dameaktig og streng som det sømmet seg for en frue. Hun lot til å være aldeles uvitende om sin manns oppførsel. Arret til Raben flammet rødt som et faresignal på kinnet, og den lille madonnaen lente seg inntil ham. Ellers vrimlet det av journalister, skuespillere, forretningsmenn og velkledde eksistenser og kvinnfolk. Jastrau oppfattet 208
ikke navnet på noen av dem. Det var en herre med glatt hår som var hvitt ved tinningene. – Vi er mange, jublet Kryger og dro avsted med Jastrau under armen. – Hvor er det blitt av dommeren? spurte Jastrau. Raben smilte spydig. – Jeg trodde han var en elsker av spiritus, fortsatte Jastrau. – Skryt, svarte Raben. Det er bare noe han sier. – Akk ja, eia var det meg, nynnet Kryger. Også når det gjelder kvinnfolk. Akk ja, kjære hustru, om man bare kunne nøye seg med å snakke om det. Fru Kryger svarte med en altfor høy latter. Og så trakk han Jastrau med bort til bardisken: – Her kommer to tørste kameler, sann. De stakk hodene inn mellom raden av kanarifugler. Jastrau følte seg ombølget av skuldre og frisyrer. Han svømte i kvinnelig ynde, kjente den som en fjærende mykhet på alle kanter, strakte armene ut etter whiskyglasset som sto perlende og sydende på disken og møtte det sterke, ville smilet til Kryger. Det utstrålte en mørk varme. Var det Kryger? Den lille elegante, overlegne journalisten! – Skål. Den vanlige selvkontrollen var satt ut av funksjon. Det som blinket var altså styrken under den offisielle masken. Men blikket var blodskutt som på et dyr. – Sitter dere her og drikker brus, småpiker, godsnakket han. La dem få blå måner og røde djevler og hvite damer, hører du det, barkeeper. Kjære kone! Pass på så jeg ikke bruker for mange penger, ropte han bakover. – Han er en knupp, denne redaktøren. Det var Adolf som åpnet det store gapet sitt like opp i synet på Jastrau. En jeksel med gullkrone flammet opp et sted langt inne i halvmørket. Jastrau nikket. En kvinnehals. Den lyse huden under et rødmende øre. Jazzen bruste altomfavnende. Han fikk så vidt hodet opp av dette havet av overstrømmende følelser og beruselse til å få sagt: – Javisst, svoger. Så hørte han en fjollet latter. – Her er vi svogere alle sammen. 209
Og i samme øyeblikk kom han til å se mot døra. Der sto den vakre arkitekt Michelsen og hjalp sin dame på med yttertøyet. Selv hadde han frakken over armen. – Han er en storforbruker, hvisket Adolf med de våte leppene helt opp i ansiktet på Jastrau. – Men – skitt la gå, vi er svogere alle sammen. Alt var så tett. Det fantes ikke noe tomrom. Parfymen la seg over ansiktet som en hånd. – Om man bare kunne nøye seg med å snakke om det, lo Kryger og ble borte mellom to kvinner. Den ene hadde et blått og dydsiret blikk. Jastrau husket å ha sett henne hver gang han var her. Så ble det rop og jubel. En jazzmelodi ble gjentatt på oppfordring. Jastrau var ute for å danse, et nesten umulig foretagende. Han kolliderte gjentatte ganger, følte det som et oppløp og trakk seg sidelengs ut. Damen han hadde danset med lo. Det var hun med babyøynene. Men ved et bord satt to enslige damer med tomme smil. En beruset herre snakket med dem. Han ravet fram og tilbake. – Dere har visst en dårlig kveld i kveld. Det var stemmen til Kryger. Gjennom nesa. – Er det deg, Jastrau? – Ja, er det her du har havnet? – Ja, du, jeg orker ikke synet av alle de ensomme kvinnene langs veggen. Der sitter de og tjener ikke en skilling. Og jeg må sørge for å få handelen i gang, få omsetningen i været. Så jentene skal sannelig ha whisky. Jeg kan jo ikke elske alle sammen – i kveld. Men whisky skal de ha, alle sammen. Og de skal være glade, skal de. Menneskene … Jastrau avbrøt ham og omfavnet ham: – Har du det også sånn. – Ja, jeg har det også sånn, svarte Kryger med et sluknet blikk. Men i det samme fikk han øye på en ensom dame ved et annet bord. Duken med den enslige kaffen så latterlig fattigslig ut. – Deflasjon, mumlet han og staket ut kursen. Jastrau etter, trofast til døden i overstrømmende uklarhet. 210
– Og her skal det vel også være litt whisky, ikke sant, frøken? spurte Kryger. De satte seg hos henne. Hun var stolt og barmfager, men nedlot seg til å smile. – Har du det også sånn, Kryger? Er det Jesus blant skjøgene du tenker på, brast det ut av Jastrau. – Ingen blasfemi. – Det er ikke blasfemi. Og Jastrau slo i bordet så glassene klirret. Han hadde helt glemt den barmfagre damen. – Men sånn har jeg det. Jeg kan ikke glemme Jesus blant skjøgene. Jo mer jeg syrer og drikker, jo nærmere kommer jeg ham. Han gjenoppstår inne i meg midt oppi alt dette hærverket, her, inne i meg. – De skulle virkelig skamme Dem, utbrøt damen forarget. – Om man bare kunne nøye seg med å snakke om det, sang Kryger med et varmt og uforstående smil. Det svarte håret hang ned i øynene på ham. Et sluknet blikk.
6 En brutal kelner kjørte hjørnet av et metallbrett inn i tinningen på Jastrau. En fornemmelse av rød grotte dukket opp. Papirguirlandere skapte forvirring i rommet og truet med å senke seg som en bugnende sky. Og i det samme gikk det en pause gjennom rommet, stemmene ble svakere og druknet og en trist og evindelig plasking fylte tomheten. Det regnet utenfor i det grå morgenlyset. Et hus på den andre siden av gata mørknet av fuktighet. Og så bæljet Jastrau i seg et glass beskt øl. To ansikter ble plutselig nærværende. Han satt sammen med dem. En blond fyr med cowboyhatt og et firkantet kjeveparti og en mørk herremann med blå kinner og et glatt smil. Den mørke tegnet på duken med en blyant. – Det er faen så lite det monner med øl, sa cowboyen og kikket ned i det tomme glasset sitt. 211
Jastrau så seg desorientert rundt, trett og beruset og med døgngammel alkohol i seg som stillestående, råttent vann. Men endelig ante han omrisset av noe i tåka. Han var på en morgenkafé. Visst var han det, ja. Og foran ham svømte et speilegg i øl på en flat tallerken. Noen hadde med andre ord veltet et glass. Over det hele. – Du river vel i en halvliter til. – Ja, kjære venner, utbrøt Jastrau. Tåke og hjertelighet fløt i hverandre. – Vi skal ha halvlitere. Mer øl, kelner. Han la hendene sine faderlig på skuldrene deres og tungt som om han holdt på å falle forover. Den mørke nikket anerkjennende. – For jeg liker dere så veldig godt begge to, skal jeg si dere, fortsatte Jastrau. – For noen ansikter dere har. Virkelige menneskeansikter. – Yes, all right, svarte cowboyen. – Jo, dere har det. Jastrau ble varm og hes i stemmen, og litt måpende og påståelig. For her satt han jo mellom to halliker, to halliker. Han syntes han kunne se det hele for seg som et bilde, og han utviklet det videre. Et bord. Han selv, allfaderlig og verdig, utflytende og forfyllet mellom disse hallikene på hver side av seg, nettopp halliker, han kalte dem det, for ellers ble det ikke noe menneskelig bilde, ellers fikk det ikke den dybden, det typisk bibelske han ubevisst ønsket å gi uttrykk for. Og brennende av forvirret menneskekjærlighet utbrøt han: – For dere er mennesker. Dere lever det livet dere skal. I overensstemmelse med deres natur. – Sure, svarte cowboyen. Han snakket amerikansk. – Dere har litt av noen ansikter, dere to, lumske, listige, lastefulle. – Ho, ho! flirte den mørkhårete. – Dere aner ikke hvor høyt jeg elsker dere, dere mennesker, for dere er mennesker. – Ja, du er inne på noe der, sa cowboyen langsomt. – Jesus ville … – Ho, ho, ho, ropte den mørkhårete og lo. Så, der kommer ølet. Hold nå kjeft og bruk munnen på ølet. Jastrau sank sammen. Skjortebrystet hadde slått en knekk og krøp opp som om han hadde fått bryster. 212
– Dere forstår meg ikke, klynket han. – Jo, du er full, flirte den mørkhårete og bet i blyanten. – Så ærlige dere er, mumlet Jastrau framfor seg og stirret ned på det oversvømte speilegget. Cowboyen nikket til kameraten sin. De reiste seg og gikk med et flir. Så lød det en skrallende latter nede i bakgrunnen av lokalet. Jastrau rettet seg opp. – Skal De ikke ha speilegget Deres, sa en kelner. Her er regningen. Jastrau adlød mekanisk. Varsomt forsøkte han å balansere noe vått speilegg til munnen. Plommen dryppet gult ned på kjoleslaget. – Det var regningen, gjentok kelneren. Jastrau tok seg til lommene. De var tomme. Han reiste seg med besvær og undersøkte lommene i frakken. Nei, det var sant. Inn i bilen til Johanne! Kastet den! Lommeboka med alle pengene. Og nå, nå ville han hjem. Hjem til Johanne – og Oluf. Han ville … Kelneren sto stadig og ventet, en fornærmelse bare i kraft av sitt nærvær. – Jeg har ingen penger, nynnet Jastrau, og så rapte han. – Det vil jeg råde Dem til, kom det brutalt. – Men de andre … – De er gått, og det var jo også De som bestilte. – Ja, ja, ja, ja. Så var det jeg som bestilte. Men la meg nå være i fred, klynket Jastrau trett og dumpet ned på stolen til det vanskelige speilegget. – Men det var regningen. – Ja, la meg tenke litt, mumlet han og stappet munnen full av egg. Kelneren forsvant med bred, sprengferdig nakke. En stund ble Jastrau sittende og fomle med kniv og gaffel. Ved siden av ham holdt to selskapskledde herrer og to pikebarn spetakkel, og fra bakgrunnen lød det et virvar av stemmer bak noen spanske vegger, en hes frekkis, et svensk kvinnfolk plapret om fyrstickor, og så en rusten kvinnelatter … Når de tidde et øyeblikk, trengte lyden av plaskende regn langt inn i lokalet. Men det var denne regningen. Jastrau trakk den bort til seg, 213
og i den triste blandingen av dagslys og elektrisitet hvor det var akkurat som om dagen og lyset holdt på å forsvinne inn i en spøkelsesaktig, regnmørk tobakkståke, stavet han seg gjennom den og la den møysommelig sammen. Sjuogtjue kroner og fem øre. For øl og speilegg på en morgenkafé. – Nå, hva blir det til, lød den hovne kelnerstemmen. Jastrau så opp med søvnig listighet. – Kan jeg få låne telefonen? spurte han og tok ut sine siste krefter. Han tenkte å ringe til Kryger. Men … Han tenkte … Men var, var Kryger oppe nå? Så tidlig? Han tok seg sammen med et rykk og sjanglet fram til telefonen. – Ja, det … det er meg, meg … Jastrau. – Hvem? Hva? Jastrau. Herregud, har du ikke kommet deg hjem ennå, lød den morgenfriske stemmen til Kryger. Jeg synes jeg kan høre våpengny i nærheten? – Jeg har ingen … ingen … penger, svarte Jastrau sørgmodig og med komisk besvær og tristesse fikk han satt ham inn i situasjonen. Kryger lo så det skurret i luren og lovte å komme. – Ja, nå kommer pengene, snøvlet Jastrau og lente seg mot kelneren. – En … en … en halvliter til. – Skal bli. Kelneren mønstret ham flyktig og brast plutselig ut i et fnis. Og litt senere kom han svingende med en halvliter som var halvparten vann. Lokalet ble mer og mer tomt etterhvert som det led ut på formiddagen. Utenfor gled trikkene forbi. Paraplyer vugget og dreide seg. Og regnskvettene drev i lange, skrå striper ned over vinduet mot gata. Hver gang døra gikk opp, sto det et drag av fuktighet langt inn i kaféen. Jastrau tenkte et øyeblikk på å stille seg i døra og kjøle seg i regnet. Men da han trakk på seg frakken, kom kelneren mistenksomt springende. – De har vel ikke tenkt å gå. 214
– Nei, jeg ville bare trekke litt frisk luft. – Det burde De ikke gjøre. De blir bare forkjølet. Og Jastrau satte seg oppgitt ned med frakken på som om han hadde falt ned i den. Det var så vanskelig å tenke. Gelé ble det. Og nå var det snart ingen gjester igjen i lokalet. – Jasså, det er her du sitter, haha! Det var Kryger som kom farende inn. – Og du er i kjole og hvitt fremdeles. Fri og bevare meg vel som du ser ut. Kelner, la oss få en halvliter. Kryger var levende og frisk, øynene litt blodskutte etter rangelen i natt. – Du ble jo borte for oss. Puh, jaja. Men jeg har liten tid. Stenografidamen min venter på meg hjemme. Det er denne boka jeg jobber med om dansk industri. La oss få betalt og kom deg hjem. – Jeg vil ikke hjem, snerret Jastrau og krøp innbitt sammen. – Neivel, svarte Kryger med et rykk og et plutselig sterkt smil. – Men så hjem til meg da. Du kan jo ligge på divanen. – Nei, kom det trassig. – Ja, men hva så? Her er jo ikke noe blivende sted. Og du må jo få deg litt søvn, mann. Du kan ikke traske byen rundt ved høylys dag som du ser ut – og i kjole og hvitt. Haha, la meg se. Han slo frakken til Jastrau til side. – Jo, du er meg en fin hertug. Skjortebrystet knekt. Fingeravtrykk. Nok til en hel mordsak. Haha. Det er noen som har skrevet på det med blyant. Men i all verden? Hva er det det står. Haha. Takk for ølet, står det. Nei, vet du hva, ha, ha, nei, du må nok gjemmes bort. Jeg får heller lempe deg inn på et hotell. Jastrau forsøkte å se nedover seg. Men skjortebrystet sto stadig fram i en knekk. Så gned han over det med hånden. – Hva … hva for noe? lallet han. Endelig fikk Kryger ham ut i en drosje. Regnet sprutet øyeblikkelig ned over ørene på dem. – Hvor har du gjort av hatten din? Ikke noe svar. Og inne i bilen falt Jastrau helt sammen. Men hva var det så som hadde hendt? Plaskregn igjen, et for215
tau hvor regndråpene spratt i været som hvite lyktemenn, en blinkende hotelldør, noen ansikter med uniformsluer bak en glassvegg, en surrende heis. Og det var noe om å sitte på sengekanten, falle bakover og dunke bakhodet mot veggen fordi en eller annen idiot trakk av en skoene, og det var noe om et forsøk på å kvele ham, befrielse, av med snippen og en skjorte over hodet, rabalder, så latter og endelig et rullegardin som ble trukket ned med et smell. Hvor lenge? Han opplevde det å våkne som en frysning nedover ryggen. I en seng og i bare undertrøya. Et grått tapet med et mylder av blomster. Et hvitt tak av en besynderlig form. Nærmest et pulterkammer. Og utenfor det mørke rullegardinet pøste det ned fremdeles. Å, denne evindelige lyden! Den hadde fulgt ham så lenge som en slags skjebnetung musikk, uhellsvangre fioliner. Regn. Regn. Men hvorfor var det akkurat som det lå en dypere mening i dette regnet? Det plasket nede i gårdsrommet. Det fosset ut av avløpsrøret, og det sang i kummene. Men denne lyden betydde noe, noe aldeles bestemt. I et sprang fór han ut av sengen for å jage symbolikken som lurte under det hele på flukt og ble stående fortumlet midt utpå gulvet i den korte undertrøya. Det var kaldt. Han frøs på de nakne lårene. Men det var vel like bra å få opp rullegardinet og lukke dette vinduet som hele tiden sto og slo i haspen. Og han rullet opp for en regnsvart himmel, for drivende våt tåke og en fasade med lukkete vinduer med nakne gardiner i alle etasjene som om de var uniformerte. Det var tydeligvis et hotell. Og nå dro han kjensel på gårdsrommet. Nede i første etasje lå Bar des Artistes. Javisst! Han lukket vinduet og vendte tilbake til rommet. Men hvordan hang dette sammen? Der på stolen lå den hvite skjorta med brukket skjortebryst. Skitten. Og hva var det som sto skrevet med blyant? Takk for ølet, sto det. Han klødde seg grublende i hodet og så for seg et uklart bilde, en følelse av noe bibelsk som var så tåpelig at han uvilkårlig måtte vrenge munnen. Han følte at han hadde gjort seg til narr, og det krøp i ham. Takk for ølet! Forvirret og slukøret så han seg omkring. Livkjolen og den hvite vesten hang skjevt over en stolrygg som om de parodierte 216
en krøpling. Skitne og fulle av flekker var de, med en lang stripe gul eggeplomme nedover slaget, med en hvit pudderflekk på skulderen og med noen lange kvinnehår. Han pirket ulykkelig i flekkene. Han følte det som om de hadde flekket ham til i sjelen. Og buksene? De hang på dørhengslene, skamløst åpne og med slappe, tomme bein. Og sko og strømper fløt på det slitte gulvteppet. De var ham, oppløst i sine enkelte faktorer. Og han begynte å fryse. Han følte seg så syk. Festantrekket var blitt til en narredrakt med innskrifter på, akkurat som et plankegjerde. Takk for ølet! Og her hang han strødd rundt som om han skulle vært partert, den ene uhumskheten på stolen, den andre på gulvet. Men plutselig kom han til å tenke på fragmentene som et hele. Og det var enda mer uhyggelig. Sånn hadde han altså sett ut, akkurat sånn. En moderne klovn i kjole og hvitt, tilsølet og forhånet. Og nå måtte han iføre seg dette nedverdigende antrekket igjen, han var nødt til det, for han måtte jo hjem. Og dette antrekket, det sto for ham som den største ydmykelsen av dem alle. Men var det ikke bedre å krype til sengs igjen og sove, utslette seg selv, for det var ikke til å holde ut å tenke. Men i disse klærne måtte han gå hjem. Han krympet seg. Og Johanne. Å, Johanne. Nå hadde hun seiret for godt. Han så for seg hvordan hun rettet seg opp og ble stiv, de blå øynene hvite av forakt. Men det måtte kunne gå an å overvinne henne. Han måtte bare gjennom det. Men i dette antrekket. Med en innskrift på brystet: Takk for ølet! Herregud, Johanne, det er en fyllik til mann du har. Hvorfor gikk han bestandig så aldeles over stag når han drakk? Ellers var han jo så rolig og fornuftig – og pliktoppfyllende. Var han ikke det? Han hadde vanskelige arbeidsforhold. Sant nok. Man kunne ikke alltid være ærlig når det gjaldt å tjene penger. Men var han ikke ærlig, var han ikke ærlig i anmeldelsene sine? Å, joda. De skaffet ham fiender på halsen. Men hvorfor hadde han dårlig samvittighet? For det hadde han. Det var som en straff som rammet ham innenfra. Og den hadde rammet ham fra det øyeblikk han ble bokanmelder i Dagbladet. Å, herregud, om han kunne bli klar over hvor han hadde syndet. Han hadde vært ærlig – ja, ærligheten selv. Men hvorfor hadde han likevel stagnert og blitt steril, hvorfor? 217
Og så var han blitt forfyllet. Jo, han var alkoholiker. Hvorfor ikke si det rett ut. Han var blitt det i sin forvirring. Når han var full, følte han seg jo ikke steril, rusen var damp fra dikt som skulle vært skrevet, og sånn unnvek han straffen, men straffen, straffen for hva? Men samtidig ble han til latter, akkurat. En moderne klovn på de københavnske kafeene, en tilsølet klovn i bedriten kjole og hvitt. Å, han kunne skrike høyt. Han, Jastrau, en seriøs kritiker, høyesterett i det københavnske åndsliv. Han ville jo bare være menneske, og han vår blitt spaltet i to, to masker. Å, Johanne! Bare det var overstått! Han kunne sparke døra inn der hjemme, vill og ustyrlig, det visste han, overrumple henne, få krampegråt. Jo, jo, han var alkoholiker, kunne han si, innrømme, tilstå, angre. Angre! Fy faen! Men jo – han kunne gråte, hyle, ta pusten fra henne! Så bevisst han var! Var han beregnende? Nei, nei, det pinte ham jo. Han ville, han måtte rulle hodet sitt fram og tilbake i fanget hennes, for han var jo så redd, så redd. Sjalusi! Joachim Michelsen og Vuldum. Han hadde altså grunn til å drikke. Tull! Eller var det ikke annet enn et påskudd fordi han hadde begått dette feiltrinnet forleden, denne utroskapen som han knapt kunne huske. Han ville rulle hodet fram og tilbake i fanget hennes, ville han. Falle på kne, kaste seg på gulvet så lang han var – i kjole og hvitt, dette tilsølte kjole og hvitt … Å, takk for ølet! Men sett at Oluf også var hjemme nå. – Hvor har dere vært hele tiden? Sett at han sto der på gulvet med runde, forskrekkete øyne. Ja, hva så … ? Og sett at Johanne satt der med den stive nakken sin. Da ble det vel aldeles håpløst? Men hvorfor måtte han bestandig bli så gal og utilregnelig når han hadde drukket? Han forandret personlighet. Whisky, forandret personligheten. Han ville ikke røre et glass mer. Han ville ikke. Så sant … Og han la seg på ryggen i sengen. Så sant … Men hva skulle han forplikte seg til? Hva slags ed? Ved Gud? Han løftet armen med det korte undertrøyeermet i været, tre fingre opp. Men det betydde jo Faderen, Sønnen og Den Hel218
lige Ånd, og når han nå en gang ikke var en troende. Nei, han kunne ikke sverge på denne måten. Det var da også teaterfakter som han så ofte hadde ledd av. Han kunne ikke sverge på den måten. Men hva skulle han sverge ved? Hvordan skulle eden formuleres? Legg fingeren på øyet og be faen slå til. Han vred urolig på seg. Hvorfor dukket det sånne humoristiske vendinger opp i alvoret hans? Han ville aldri røre whisky mer. Men hva slags ed? Hvis Gud er til, vil jeg, så sant han er til … hvis, hvis! Hvor fantes det en ed som var fryktelig nok? Armen var strakt til værs og svaiet fram og tilbake. Men hånden var flatt utstrakt. Det var jo fascisthilsenen. En ed, en ed, en ed! Ved Johanne? Elsket han henne? Hadde hun ikke rett og slett gått fra ham etter denne scenen i drosjen? Ved Oluf? Han kviet seg. Det var for sentimentalt. Og her lå han i en hotellseng i en altfor kort undertrøye og gjorde høytidelig fascisthilsen, men kunne ikke … ved min sønn, ved min sønn, det var brennevinstårer. Det fantes ingen ed som var fryktelig nok. Alle ord forsvant ut i rommet. Og han knyttet neven. En oppstrakt, naken arm med knyttet neve. Det minnet om et fransk krigsminnesmerke som han hadde sett bildet av i avisen og ledd av. Alle geberder var spolert av dårlig kunst. Men han ville sverge, han ville sverge, han ville. – Så sant hjelpe meg … ropte han og stanset. Ropet lød så malplassert her i hotellværelset. Og sett at stuepiken kom forbi ute på gangen og hørte det. – Så sant … sa han med naturlig stemme, og i det samme formet edsformularet seg ord for ord. – Så sant jeg er redd for syfilis vil jeg aldri drikke whisky mer. Det hørtes som om han snakket med noen, ikke høyt og eksaltert, men rolig. Bare en avsides replikk. Og han sto styrket opp av sengen. Klar for kroppsvask og påkledning. Eden var avlagt. Framtiden servert. Men det var utrivelig å trekke i klovnedrakten igjen. Med vemmelse tok han klesplaggene mellom fingertuppene og 219
snudde og dreide på dem. De var deler av en fortid som ennå klebet ved ham. Og nå skulle han hjem. Han kjente hvor nervøst hjertet banket bare ved tanken. Hjem. Hjem. Da fikk han øye på en papirlapp på bordet: Har ringt til din kone og sagt at du sover på et hotell. Deponert tredve kroner til dekning av værelse, mat og forskjellig hos portieren. Du skylder meg altså femogsytti alt i alt. Kryger. I det samme ga hjerteklappet seg, og Jastrau følte seg som befridd. Johanne visste hvor han var. Hun trodde kanskje at han sov ennå. Så trengte han ikke å ringe straks eller gå hjem med det samme. Han kunne vente, drøye, trekke det ut. Så trodde hun vel at han lå og sov, for han måtte jo ha søvn. Han studerte ansiktet sitt i det lille speilet over servanten. Det var store, skrå furer under øynene, kinnene var oppblåst. Å, bestandig dette. Ecce homo. Dette … dette forbryterfjeset! Men han trengte ikke å barbere seg, for det hadde han gjort i går ettermiddag like før de gikk i selskapet til Krog. Litt kaldt vann i ansiktet, og så på med den fordømte hvite skjorta. Takk for ølet! Han leste det bakvendt i speilet, og da så det slett ikke så galt ut. Men det sto nå der likevel: Takk for ølet. Men så var det frakken. Den måtte han ha over. Over den krøllete, skitne skjorta og innskriften. Hatten? Ingen hatt. Den var borte. Hvor da? Han virret med hodet og kunne ikke huske noe som helst. Men det var en underlig figur som snek seg nedover hotelltrappa, barhodet og med frakken kneppet helt opp i halsen. Portieren smilte bak den korte mustasjen sin og leverte ham de tredve kronene, og der sto Jastrau et øyeblikk nølende i vestibylen og visste ikke om han skulle gå inn i restauranten for å spise lunsj eller inn gjennom døra til venstre til Bar des Artistes. Men det var mørkere i baren. Der kunne han dessuten bli sittende med frakken på som om han hadde det travelt og snart skulle skynde seg videre. Og så kunne han samtidig få sett på klokka der inne, hva tid på dagen det var. 220
Fornuften seiret. Inne i baren var gardinene trukket for og lyset allerede tent for å jage det bedrøvelige dagslyset på flukt. Grammofonen overdøvet regnet som sprutet på fortauet utenfor. Stadig med frakken på gikk Jastrau gjennom lokalet. Det var bare noen ganske få ettermiddagsgjester til stede. – Høh, har du ikke reist ennå, sjef? Det var Lille P. som stakk det tynnhårete fuglehodet sitt innsmigrende opp fra en dyp stol. Han satt som vanlig ved det runde bordet oppe ved kassen. Kjær var også der, bred og rødsprengt og med tungt hode. Men han var tydeligvis fordypet i slørete tanker, for han stirret sløvt ned i et cocktailglass og pustet så de fuktige leppene dirret i et dempet brr. – Reist? Jeg? spurte Jastrau og stanset mistenksomt. Han tenkte straks på fyllearresten. De hadde jo vært sammen den kvelden. Og i det samme lød det fra den andre siden: – Nei, se. Goddag, herr Jastrau. Men har ikke redaktøren reist ennå? Det var den svenske stemmen til Lundbom. Det røde satyransiktet med de fuktige, sørgmodige øynene smilte høflig under den bleke urskiven i baren. Jastrau så seg mistroisk omkring og smilte vennlig. Han ble visst bombardert med mystifikasjoner fra alle kanter. Men på hvilken måte kunne det skjule seg noen hentydninger til det lille oppholdet i fyllearresten bak dem? – Ja, til Canada, fortsatte Lundbom. Vi trodde faktisk det. – Tøys, svarte Jastrau lettet og lo. – Ja, men det var jo deg jeg solgte billetten til, sa Lille P. tvilende og var helt tom i ansiktet av bare målløshet. – Tøys, gjentok Jastrau og slo seg ned ved bordet. Han samlet frakken omhyggelig rundt seg. Men i det samme gikk det et nervøst rykk gjennom den tunge, bevisstløse Kjær. – Hvem er det? spurte han som om han snakket i søvne og stirret på Jastrau med et sløret blikk. – Er det en som er verdig til å sitte ved mitt bord? Men så fløt han straks ut igjen. – Jeg er redd for at det er en uverdig, mumlet han som om han var i ferd med å sovne inn igjen. 221
Bak disken nikket Lundbom en stum ordre til den lille kelneren. – Var det ikke deg jeg solgte Canadabilletten til? spurte Lille P. på ny. Øynene hans skinte uforstående som glass. Jastrau ristet fremdeles på hodet. Men omsider var det som det gikk et lys opp for Lille P. Han smilte lykkelig og prikket Jastrau på ermet med pekefingeren. – Du, utbrøt han stirrende. – Da må det ha vært en annen jeg solgte den til. Han så ut som om han hadde løst en rebus. – Og her har jeg gått og fortalt til kreti og pleti, heh, at du skulle reise, hehe. Marokko, tenkte Jastrau med en plutselig assosiasjon og strøk seg uvilkårlig over en imaginær mustasje under nesa. Marokko, hadde redaktør Iversen sagt. Så raskt kunne altså et rykte spre seg. Men i det samme kom den lille kelneren målbevisst gående sammen med en stor, muskuløs kelner fra resturanten. De styrte rett mot stolen til Kjær. – Så, nå må De opp på rommet Deres, herr Kjær. Kjær løftet det tunge hodet sitt. Det var som hodet til en olding. Og i brøkdelen av et sekund så han ut til å være klar og nikket. De to kelnerne løftet ham opp fra stolen som om han skulle vært en krøpling. Han vaklet i armene deres og stirret omkring seg med et matt, nærsynt blikk. Men brått flammet det opp et hvitt lys i øynene hans, kinnene ble blåst opp som om han var i ferd med å kveles, og den enorme kroppen hans svaiet over mot venstre og truet med å knuse den lille kelneren under seg. Jastrau fór sammen og med sammenknepne øyne var han forberedt på å bli vitne til et dødsfall her og nå. – Stokken min, gispet Kjær halvt bevisstløs. Den lille kelneren støttet ham fremdeles og strakte seg etter en tykk knortekjepp som hang på en knagg. Og så knuget Kjær den i ubevisst desperasjon så den tykke hånden svulmet, plantet kjeppen støtt i gulvet, rettet på det kolossale legemet sitt og ga seg til å stolpre ut på tre bein. Kelnerne fulgte vaktsomt med på hver sin side for å gripe inn hvis det ble nødvendig, og invalideprosesjonen forsvant. 222
– Heh, Kjær er presis, sa Lille P. med et kynisk kvekk. – Klokka er halv fem. Men den tykke Lundbom sukket bak disken sin: – Akk, ja. Det er stor synd, for han er jo ellers et prektig menneske. De bedrøvete torskeøynene holdt nesten på å renne ut av hodet på ham. – Var Kjær full allerede? spurte Jastrau. Han var blitt aldeles blek av hjerteklapp. – Å, han kommer igjen om en stund, svarte Lille P. uanfektet og vinket med en blek hånd. – Slik er han hver dag. Regelmessig som et urverk. Men denne Lundbom-cocktailen er da også ganske sint. Gin og absinth. Vil du ikke prøve en forresten? Jastrau så forlegen bort på ham. – Nei takk, jeg har sluttet å drikke … whisky altså, la han forundret til, for hva var det? Til sin forskrekkelse merket han at det åpnet seg en bunnløs avgrunn foran ham. Eden, edsformularet hadde bare omfattet whisky, den hadde en sprekk, og sprekken åpnet seg lydløst, den ble større og større. Ja, men meningen hadde vært alle former for alkohol. Meningen, meningen, javel. Men meningen måtte ha smuldret opp. En ed var bare ord, magisk ordlyd, og alt som var utenfor disse ordene, ble ikke truffet av forbannelsen. Trolldom er noe ordentlig pedanteri sånn. – Det er ikke whisky, sjef. Det er bare absinth og gin, smilte Lille P. – Nei, ellers takk. Og når man ser hvordan det står til med Kjær … – Ja, han, men han er jo alkoholiker, og det er noe helt annet, svarte Lille P. forarget. – Men skal vi ikke ta en cocktail likevel. Vi kan jo gjetteleke om den, for eksempel. Han tok noen fyrstikker opp av fyrstikkesken og rakte tre til Jastrau. – Ja, men jeg må ha noe å bite i først, innvendte Jastrau. – Det må visst forresten jeg også, sjef. Men kan vi ikke like godt gjetteleke om et stykke med biff tatar? Jastrau protesterte svakt. Den lille kelneren hadde imidlertid overhørt samtalen og dukket straks opp med spisekartet. – Skal jeg ikke hjelpe herr Jastrau av med frakken, spurte han samtidig og bøyde seg fram over skulderen til Jastrau. 223
– Nei, kom det heftig. – Nei, men hvorfor ikke, sjef? sa Lille P. og stusset. Men plutselig brast han ut: – Hehe, stadig i evening-dress, hehe. Jasså, er det på den måten? Men da trenger du jaggu en cocktail Lundbom spesial. Jastrau krøp sammen under det medvitende blikket til Lille P. Her satt han akkurat som med et skilt på brystet. Takk for ølet. Og han skulte med et forvridd uttrykk bort på ham og trakk seg enda lengre inn i frakken. Et øyeblikk etter sto det to glass med grønn cocktail foran dem. – Skål, kamerat. Så feigt, så lett det var å snike seg unna eden! Var det bevisst? Var han beregnende? Men det fikk ham til å sprette så ubesværet over all sin forpinthet og nedverdigelse. Og det krøllete skjortebrystet, det tilsølte kjolesettet, klovnekostymet hadde han aldeles glemt. Det virket befriende, det lysnet. Klinkende edru om en time. Og så ville han ringe hjem. – Men jeg drikker ikke whisky, betrodde han Lille P. Lille P. smilte og rakte fram en knyttet neve. Og i smug skyndte Jastrau seg å gjemme en enkel fyrstikk i hånden sin, og så var han klar. – Hvor mange? spurte Lille P. – Tre. – En. De åpnet hendene på likt. Lille P. hadde to fyrstikker og Jastrau en. – De er dine, lo Lille P. med skadefryd og skjøv bongene over til ham. Så ga de seg til å gjetteleke om smørbrødet. Men det var da også mye lettere å gjetteleke enn å snakke. – Seks. – Fire. – Hehe, der tok jeg deg igjen, sjef. – Men la oss smake på cocktailen. – Se, som den minner om Atlanterhavet, tror jeg da, skjønt nei, huff da, det minner om Canada. Og Lille P. skalv frossen i den svarte sjaketten. Akk, alt var stemning her. Grammofonen surret. Viften surret. Atmosfæren var tjukk av trivsel. Noen stamgjester kom inn og anbrakte seg på de høye krakkene langs bardisken. 224
Brede rygger, tunge romper. – Hur står det til, Lundbom? Det var forsikringsagentene som alltid stakk innom ved femtiden. Prektige mennesker! – Hello, Charley. – Hei, gamle gutt! – Finner du noe mus i loppekassa? – Nei, jeg er dyden personlig. Jeg bare drikker. Og så fulgte en overstadig latter. Jo, her svingte det. Den ene platen avløste den andre på grammofonen. Og der kom smørbrødene, og så måtte det gjettelekes alvorlig om akevitten. Jastrau lente seg tilbake og nøt øredøvet den flytende tilstand han befant seg i. En rislende glans spilte i messing og glass og blankpolert tre. Det minnet om havblikk. Men plutselige uværstrusler kunne fare hen over den speilblanke flaten og like så plutselig forsvinne. Han kunne føle trang til å hvile, til å la alt flyte, og så med ett handle, være fiende, være venn, og så med ett: atter glemsel. Stemninger var uten gjenklang, handlinger uten ekko. Alle konsekvenser var opphevet. Han følte seg løftet opp i en annen verden hvor de amerikanske melodiene på grammofonen var livets strømmende fylde. I’ll sing a little tune. – Det er bedre å være her enn i Canada, sa Lille P. og koste seg. – Tror du det? spurte Jastrau og knep øynene sammen, for nå var han plutselig klinkende klar over at han egentlig foraktet denne blodfattige greven, denne lille myggen. Han satt bare sammen med ham fordi han ikke turte å ringe hjem. Det var det hele. Noen skulle han sitte sammen med. Men han kunne sette seg på ham, kunne han! – Huff ja! Det gikk et grøss gjennom Lille P. – For der borte i Dominion of Canada, der må man arbeide, sier de, og det var det gubben min hadde hørt, og så skulle jeg deporteres. Huff, ja. – Ja, huff, ja. – Men det ble heldigvis løgn. Kan du huske hvordan jeg lengtet hjem den kvelden? Hva? Den kom over meg med det samme drosjen svingte av ved Frihedsstøtten. Men det er så trist, alt det der. Skal vi ikke ta en dram til? – Ok, la gå. –Skal vi gjetteleke om den? 225
– Nei, da vil jeg heller spandere. Men jeg skulle forresten ha ringt til min kone. – Hehe, lo Lille P. – Er det plikten som kaller, som det heter på folkemunne? – Ja, det er det, din lille spirrevipp, utbrøt Jastrau rått og lente seg så voldsomt inn over bordet at Lille P. ble forskrekket. – Det er nemlig det det er, den forbannete plikten. Og du skal ikke le. Vent til du blir gift? Da sitter du ikke lenger her og gjetteleker. Da blir du nok holdt i ørene, gutten min. – Er det det du blir? spurte Lille P. spisst. Han måtte forsvare seg og stikke, men de glassaktige øynene var usikre. – Jeg? Å, nei! Og Jastrau stanset som om han ikke var helt sikker på om han var ulykkelig gift. Han virret med hodet. – Nei! Nei! Men det er nå galt likevel. Ja. Og i det samme følte han et oppkomme av vennlighet inne i seg. Han ble fortrolig som om han ville kjærtegne Lille P. og vinne hans sympati, og det lille fuglehodet fikk atter et tillitsfullt blikk og ga seg tålmodig hen. – Hun er god nok, fortsatte Jastrau i en brennende trang til fortrolighet. – Men ekteskapet, forstår du, det er bare til gagn for barna og til skade for de voksne. Men hun kunne vært god nok, hun der hjemme, hvis hun bare ikke hadde vært gift med meg. Det er det som er saken. Slik er det. Hun vil holde hus, være elegant og fin frue, ikke sant, holde selskaper … og jeg, hva vil jeg? Iallfall ikke det. Nei. Og derfor – ja, det er forresten sant, du … jeg tar meg ofte i det – ofte ønsker jeg at det må gå til helvete med alt sammen, jo før jo heller, før jeg blir sprø. Han snakket seg varm. Fråden sto om munnen på ham. Uten å tenke over det grep han etter drammeflaska og skjenket opp ett glass, to glass, tre glass og drakk dem. – Skal vi ikke heller ta en whisky, sjef, og skylle ned ekteskapet ditt, sa Lille P. med et triumferende glimt. Men i det samme kom han til å se opp og ga seg til å glane. Jastrau fikk en ubehagelig følelse av at det sto noen bak ryggen hans, og han snudde seg brått på stolen. Det var Bernhard Sanders, rank og mørk som en skygge i den elegante raglanfrakken fra i fjor. Den var noe medtatt nå og våt. – Jeg syntes nok jeg kjente deg på stemmen, sa Sanders og 226
et sarkastisk smil, en refleks av det berømte ansiktet til Lenin, lyste opp over de dunkle sigøynertrekkene. Jastrau så uvillig på ham. – Ja, jeg pleier jo ikke å vanke på slike fasjonable steder, unnskyldte Sanders seg med hån i stemmen. – Men Steffensen fikk for lite penger hjemmefra idag, syntes han, og derfor bad han meg i rettferdig vrede inn på en pjolter. Han smilte overlegent. – Er Steffensen her? Jastrau stirret mistenksomt på Sanders. Hva var det han smilte av? Hadde han hørt hva de snakket om? Eller … ja, det måtte være fyllearresten. Steffensen hadde fortalt ham det. For Steffensen måtte vite det. Han hadde jo vært med den kvelden. – Lille P., sa Jastrau. – Du husker kanskje ham som jeg … – Næh, avbrøt Lille P. uvillig og rynket nesa som om han kom til å huske en vond lukt. – Unnskyld meg et øyeblikk. I alle fall. Jeg må snakke med ham. Lille P. slo generøst ut med hånden. Og Jastrau reiste seg, sjanglet litt og fulgte så med Sanders bort i den andre enden av lokalet. Han måtte få rede på hva Steffensen husket, han måtte. Borte i en krok satt Steffensen. Han lente det lange, knoklete ansiktet tilbake og støttet bakhodet mot veggen så sixpencen lettet seg. Jakka hans var mørk av regn. – Puh, stønnet Jastrau og satte seg. – Ja, jeg er ute og går. Steffensen løftet det alvorlige hodet sitt. Det var bare gjenskinnet av et smil i de harde emaljeøynene hans da han mønstret antrekket til Jastrau. – Hæh, slåbrok for anledningen, flirte han. Jastrau stivnet, men samlet frakkeslagene om halsen for at de ikke skulle se det hvite slipset. – Tar du en pjolter sammen med oss? fortsatte Steffensen og la fra seg en avis. Bildet av professor Geberhardt vendte opp. Jastrau så det i et glimt og ble øyeblikkelig besatt av en merkelig uro. – Jasså, Sanders drikker også pjolter, sa han sjenert så det hørtes som en spydighet. 227
– Jeg er ikke slave av alkohol, svarte Sanders verdig, og jeg har ingen grunn til å unngå den – personlig. – Nå, på den måten, kom det i samme tone. – Nei, ikke noe nå på den måten, fortsatte Sanders hissigere. – En annen sak er det at forbud mot alkohol er det eneste riktige samfunnsmessig sett, og når revolusjonen og den nye samfunnsordningen kommer, vil jeg arbeide for totalforbud, foreslå det, selvfølgelig. – S’følgelig, hermet Steffensen. Sanders ble irritert. – Men … men jeg drikker aldri så mye at jeg raver rundt på alle barer i byen og skravler høyt om mitt privatliv, utbrøt han hånlig og melodisk, og det var en rødlig glød i de mørke øynene. Jastrau rettet seg. – Raker det deg? – Nei, det er nettopp det det ikke gjør, svarte Sanders moraliserende. Men jeg kan ikke unngå å bli medviter til det når du sitter og lar skravla gå på en bar. Og hvis jeg skal si nøyaktig hva jeg mener, så synes jeg det er simpelt. – Hva da? Det svimlet for Jastrau. Han var ikke klar nok i hodet til å oppfatte hva som hendte. – Ja, dårlig gjort overfor din kone, kom det forarget. Steffensen satt og grøsset av glede. – Har dere bedt meg bort bare for å sjikanere meg? Jastrau gispet etter luft. – Vi har ikke bedt deg om noen verdens ting, svarte Sanders. – Da vil jeg faen ikke sitte her heller. – Med fornøyelse, svarte Sanders, reiste seg og bukket ironisk. Blek av forbitrelse, sanseløs, men likevel med et punkt av tindrende klarhet i seg sørget Jastrau for å velte stolen med et brak idet han reiste seg og gikk tilbake til Lille P. Den lille kelneren kom forskrekket springende, men ble straks beroliget. Lille P. smilte lykkelig og slo ut med armene. – Vi må ha mer å drikke! stønnet Jastrau. Øynene hans var smale som to streker. – Skal vi gjetteleke om det? 228
Og de begynte straks å gjetteleke videre. Men Jastrau tapte hele tiden. Han var for ukonsentrert. Raseriet steg til hodet på ham som hetetokter. Noe så uforskammet! Forskrudde moralist! Hva hadde Sanders med ham å gjøre? – Ingen. – To. Hehe, ingen. Hvem kan gjetteleke her? Men han burde vel ringe hjem. Tro hva Johanne tenkte nå? Hadde hun sittet og ventet på ham i hele dag? Han burde ringe. Han burde ringe. Men han var visst altfor rusten i målet. Johanne ville øyeblikkelig høre at han var pussa. Det var sikkert ikke bra å ringe akkurat nå. Og fornuften seiret. – En. – Ingen. – Endelig, der vant du, sjef. Det var da godt. Og fornuften seiret. Timene gikk, og omsider flyttet de over i restauranten hvor de spiste en bedre middag som de også gjettelekte om. Men belysningen var for grell. Det var for mange hvite duker som skar i øynene, og for mange lyse, edruelige ansikter med klare blikk, et altfor skarpt lys som snø og is i solskinn. Til tross for at de satt diskret i en krok for seg selv, stirret alle på Jastrau som ikke ville ta av seg frakken. Først da de satt i baren igjen, baren med de halvmørke brune og røde fargene, med de lave bordene og den ensformige grammofonen midt blant de støyende menneskene, begynte det å lindre. Meningen var at de skulle drikke kveldens siste whisky sammen. Jastrau var imidlertid blitt styrket av middagen. Han følte seg klar og modig. Nå eller aldri, og da han hadde drukket ut, reiste han seg, fikk stoppet grammofonen og gikk til telefonen. Hjertet dunket voldsomt. Og plutselig slo det ham hva han var i ferd med å gjøre. Helt klar var han altså ikke. Men nå hadde han ringt. Nå fikk det stå til. Ellers ble det aldri noe av. Så var hun der. – Er det deg, Ole? Det lød som trett hån. – Ja, svarte han hest. – Hvordan kan du oppføre deg sånn? Han kunne høre hvordan hun kneiste med nakken. – Hva, hva er det du … – Jeg vet det jeg vet. 229
– Ja, men hva i all verden! Jastrau begynte å bli opphisset. Men han satt jo her i baren hvor alle kunne høre ham. – Nei, hold nå opp, lød det overlegent og trist i telefonen. – Det kan vi snakke om en annen dag. Nå drar jeg hjem til mor og far – i kveld. – Mener du at … Han stanset. Bak i lokalet hørtes et høyt vræl. – Jeg hører du er på en bar … men ja, jeg vil skilles, svarte det i telefonen. Og Oluf, gutten, gutten. Jastrau ville spørre. Stemmen ble sittende fast i halsen. Og han stirret ut i det røykfylte rommet med alle de støyende skikkelsene. Men ned etter midten av lokalet, hilset og tiljublet fra alle kanter, kom i det samme den evindelige Kjær skridende, ti år yngre etter søvnen. Han gned seg over den glattbarberte haken og smilte. Og gjestene strakte armene i været som i hyllest. Og Lundbom nikket av gjensynsglede mens han ristet den blinkende shakeren så det knaste i sprø is. Og alt var stas. – Ja, adjø da, sa Jastrau. Han fikk ikke spurt etter Oluf, for det var som om stemmen i det samme rustet fast av beruselse og sorg. – Adjø! Og han reiste seg og nikket til den lille kelneren. Grammofonen kunne godt settes på igjen.
7 Formiddagen glitret av solskinn etter regnværet dagen før, og husene i Revendowsgade åndet av frisk kjølighet. Jastrau stanset på hjørnet av Istedgade, falt i tanker og stirret opp mot vinduene sine i femte etasje. Rutene avspeilte drømmeaktig og uskyldig den klare himmelen. Men muren som omga dem hadde ennå det herjete, mørke uttrykket etter regnet i går. Det var en skummel nordvendt fasade med gamle, lastefulle vinduer som blinket himmelblått og upålitelig. Jastrau frøs. 230
Han ville ikke stå her stort lenger i det to døgn gamle festantrekket, det hvite slipset som hang så vissent rundt halsen på ham og det krøllete skjortebrystet med påskrift gjemt under frakken. Han ville ikke vekke oppsikt der han sto barhodet og glante. Men de himmelblå rutene! Hva var det som skjedde bak dem? Hvem var det som hadde vært der og sladret om ham til Johanne? Hvem? Og hva hadde han fortalt? Hun hadde vært så trett, så trist og overlegen i telefonen i går, og det liknet ikke henne. Han hadde knapt kjent stemmen hennes igjen. Så underlig det var å gå inn gjennom porten nå. De gule veggene var med ett blitt så betydningsfulle, så historiske, og trappeoppgangen hadde fått patina av et liv som var levet. Selv hullet i ruten hvor lufta fritt hadde kunnet passere sommer som vinter, var blitt til noe mer enn tilfeldig sommel, det var blitt til et karaktertrekk ved gården, et durkdrevent smilehull. Mens Jastrau gikk langsomt oppover trappa, måtte han hele tiden plystre en av disse jazzmelodiene fra Bar des Artistes som nå hadde fått dybde i rytmen fordi han hadde opplevet så mye på de timene hvor den hadde summet i ørene på ham, en melodi som han nå visste ville bli sittende i hjernen hans for resten av livet og for alltid, for alltid bety skilsmisse, slutt. Han hadde hørt den hele kvelden, helt til han gikk opp og la seg til å sove i hotellsengen, og nå kom han aldri til å glemme den. Da han sto utenfor entrédøra, slo det ham at han ikke hadde nøkler. Dem hadde han kastet inn i drosjen til Johanne en gang i en fjern, fjern fortid. Men han plystret uten å la seg affisere. I wonder, I wonder, I wonder … melodien fortsatte å synge inne i ham. Den var blitt til livets strøm i all sin fylde. Skjebnens elv, I wonder, I wonder … Og liksom i takt med melodien og skjebnen bøyde han seg rolig ned, løftet på dørmatta og fant nøklene under den. Så klarhjernet, så omtenksom hadde Johanne vært. Men gjensynet med leiligheten, med værelsene, med møblene som han hadde tilbrakt noen år av sitt liv med, holdt nesten på å ta pusten fra ham. Der sto de to rokokkostolene med det gule trekket sitt. Og der på bordet den mørke negerfetisjen, den som kanskje hadde brakt ham ulykke. Hvem kunne vite hva som i årenes løp var blitt preget inn i dette trestykket av svart, 231
ekstatisk negersjel og hva slags krefter det kunne være i besittelse av? Og der den blanke telefonen, mer uhyggelig enn noe annet i hele rommet. Gjennom den hadde han for siste gang i sitt liv hørt stemmen til sin sønn. – Hvor har dere vært hele tiden? og så noen boblende lyder som om Oluf hadde druknet og forsvunnet – og han var forsvunnet. Å herregud, disse telefonene. Og i går! Stemmen til Johanne i telefonen, den endelige dom, og så var hun også forsvunnet. Et metallisk ekko av stemmer, uvirkelig, og så var de virkelige menneskene borte, for hva hjalp det om han traff dem igjen, så dem igjen, snakket med dem, nå som de hadde forsvunnet og var blitt ett med alle de menneskene man tilfeldig traff og konverserte. Det var verre enn dødsfall, det var en sorg man ikke uten videre kunne gråte over eller bære sørgeflor for. Det ville jo bli oppfattet som svakhet og hysteri. Det var ikke tillatt å hengi seg til den slags sorg. Og tyngre og tyngre ble vandringen gjennom leiligheten. Han lot hånden gli kjærtegnende over stoler og bord, lekebordet til Oluf borte ved vinduet, det store, glitrende fastelavensriset som var puttet vekk i kroken – det var like stort som Oluf selv, kunne han huske. En gang for lenge siden hadde han moret seg med å måle, for lenge siden. Og han kunne ikke la være, kunne ikke la være å stryke alt sammen med hånden, og gråtkvalt mumlet han ett eller annet. – Farvel, alle kjære ting, ble det til, henåndende og hest, og så gjentok og gjentok han det til han ble tørr i munnen. – Farvel, alle kjære ting. Selv om han kom til å bli boende her blant dem, betydde det likevel farvel for bestandig, for han visste, han følte at ganske snart var han ikke lenger den samme. Tingene ville snart ikke kjennes ved ham lenger. Tro om han noen gang kunne komme til å føle noe for dem igjen? Jordisk gods. Annet var det ikke. Ting som forfalt, ble nedslitt, som gikk i stykker, og som man ikke på noen måte skulle binde seg til. Jordisk gods var det, jordisk gods. Han satte seg ved bordenden, ensom i den fire værelses leiligheten. Ennå hadde han ikke tatt av seg frakken, for beholder man ikke nettopp frakken på når man står ved en ruin eller i et forfallent museum? 232
Over hos naboen midt imot lyste de hvite fortrekksgardinene i sola og trakk ham lengselsfullt til seg, og han følte at han satt i et mørkt, nordvendt værelse, en hule med inngangen vendt mot et gjenskinn. Da støtte hånden hans mot avisene som han hadde med seg i lomma, og han trakk dem fram. Det ga ham noe å beskjeftige tankene med. Dagbladet for i går, litteratursiden hadde endelig kommet på, og det burde jo ha gledet ham, han burde ha følt det som en nåde. Men det var for sent nå. Og Danmark for i går, intervjuet med professor Julius Geberhardt, bildet av ham, de hvite, flakkende øynene, den urene huden, det pjuskete håret som om han ustanselig rev seg i det, og så svaret som han hadde gitt til intervjueren, det bunnløse svaret: – Stundom kan man bli grepet av lede over å være aktiv deltager i utviklingen av verdens skjeve gang, og denne leden har nå grepet meg så sterkt at jeg går min vei. Ordene sank til bunns i denne stunden av blek og gjennomsiktig ro, det lyse gjenskinnet fra fortrekksgardinene midt imot, Jastraus sjel. Nei, nei, hva var det for en beslutning disse tilfeldige ordene fra en vilt fremmed mann var i ferd med å utkrystallisere i sjelen hans? Han skjøv stolen tilbake fra bordet og reiste seg. Nå måtte det bli en forandring. Han kunne ikke fortsette med å sitte her og drømme og la uberegnelige ideer vokse seg fast. Men hvem kunne det være som hadde fortalt det til Johanne? Og fortalt hva? Stemmen hennes hadde ikke vært til å kjenne igjen. Hun var jo ikke slik. Men hadde hun ikke snakket som om det var en annen i nærheten? Det hadde sittet noen der, her i denne leiligheten. Den siste avgjørende samtalen hadde de ført i nærvær av andre, han på en bar og hun, hun … ? Fram og tilbake, fram og tilbake vandret han, travet han. Det var værelser nok, altfor mange. Men tankene gikk i spinn, impulser og plutselige innfall skjøt opp, uten sammenheng. Hvem, hvem? Og hva? Gåtefullt som en mordsak. Det var uhyggelig å forestille seg at det hadde sittet et fremmed menneske her i disse værelsene. For det hadde det. Nå visste han det med sikkerhet. Ellers hadde hun ikke snakket så langsomt 233
lidende. Det gjorde hun bare når hun opptrådte for publikum. Inne på det sollyse soveværelset stanset han med ett foran den tomme jernsengen til Oluf. Dyna og hodeputen var så små, og plutselig var det aldeles ikke til å holde ut at de var så små. Hjertet knøt seg, og han måtte falle på kne, bøye seg over sengen og gjemme ansiktet i barnedyna, han måtte. Og han ville gråte, men det kom bare noen tørre hulk. Hvorfor knelte han her? Det var akkurat som om han iakttok seg selv i en latterlig situasjon. Og så reiste han seg energisk, kastet frakken fra seg på den oppredde dobbeltsengen. Den var oppredd. Gulvet var vasket også. Hun hadde oppfylt sine husmorplikter like til det siste. Og så fikk han av seg livkjolen, snippen, den krøllete hvite skjorta. Det gjorde godt. Der lå den med det utgnidde, hånlige takk for ølet sitt. Endelig var han fri mann. Hverdagsklærne virket beroligende. Kroppen hans falt til ro i sine vante folder, og sjelen rettet seg opp. Klovnekostymet stappet han hensynsløst ned i en skuff. Det hørte fortiden til. Nå ville han arbeide. Det skulle jo skrives anmeldelser til en ny litteraturside. Men da han kom inn i stua igjen, ga han seg atter til å vandre hvileløst omkring. Hvordan skulle han kunne falle til ro på et arbeidsværelse som var trangt og smalt som en korridor og med utsikt til en brannmur som skjøt fram som en bergvegg fra høyre utenfor vinduet og knuget ham, trykket ham ned. Alt var så goldt og ubarmhjertig her. Ingen ro, ingen hvile å finne noe sted. Men inne i dagligstua ga han seg plutselig til å ordne og rydde. Når han trakk det brune forhenget inn til spisestua for og lukket døra til arbeidsværelset, så virket værelset beboelig. Det var noe beroligende over de gule og brune fargene. Taket dannet en rolig firkant. Alt hvilte. Og så ville han med en besluttsom bevegelse flytte på de to fotografiene av sin mor og sin sønn, men stanset med et smertefullt rykk. De sto fremdeles med baksiden ut mot rommet som en anklage fra fortiden da han i et anfall av dårlig samvittighet hadde snudd dem fordi han ikke turte å se dem inn i øynene. 234
Fortiden hang som flekker på alt. Det ble vanskelig å rydde i lengden. Nei, det var ikke til å holde ut. Det var bare grammofonen inne i spisestua. Den kunne kanskje gi ham trøst, den ene skrattende jazzplaten etter den andre, sentimentalitet og kynisme i en uopphørlig dansende rytme. Fantes det en bedre måte å drepe en sorg på, for drepes måtte den, den måtte overvinnes litt kvikt, I wonder, I wonder, I wonder. Grammofonplaten ble satt på, og nå ga han seg hen til en av disse improviserte dansene sine som bare var skapt for enrom, nå danset han av seg sin sorg og sin livsfølelse som truet med å sprenge ham. Trinnene var en blandet forvirring av one-step, black bottom og charleston. Sorg. Sorg. Han følte seg som en sinnssyk som ubehersket hengir seg til sine improviserte bevegelser, kantete og meningsløse. Og så lød en saxofon, dyp og klagende, og utløste alt det innestengte og tilbakeholdte. Og Jastrau skrek. Skriket ga gjenlyd. Han stanset forbauset. Jazzmelodien tonte videre, den svarte platen fortsatte uforstyrret å rotere. Det var noe diabolsk over denne mekaniske bevegelsen, denne mekaniske utløsningen av sorg. I det samme ringte det på døra, og han stoppet grammofonen. Hvem kunne det være? Han hadde hjerteklapp og følte seg flau fordi han hadde skreket. Hadde noen hørt det? Skulle han lukke opp? Det hadde vært så vilt, dette skriket. Han var aldeles utslitt etter det ennå. Da ringte det igjen, og han bestemte seg for å lukke opp. Der sto svogeren, høflig og korrekt, rundpullet hatt og blankpolert spaserstokk, og bak ham en liten mann med skjevt ansikt, selv mustasjen så ut som om den bestandig hadde vært utsatt for høyrevind. – Har du gjester? spurte svogeren. – Jeg syntes jeg hørte grammofonmusikk. Jastrau ristet på hodet. – Javel, så er det vel bare for å jage de tunge tankene på flukt, eller hva? Det er jo også litt av en guffings. Men du. Får jeg 235
komme inn et øyeblikk? Jeg har med meg en flyttemann for å hente sengen til min lille nevø. Jastrau bukket gjestfri, og svogeren skred mønstrende innenfor. Han så seg omkring som om han gjorde et overslag over møblene. Det griserøde ansiktet hans strålte med en overlegen mine. – De kan vente her, sa han til flyttemannen. Bare et øyeblikk. Selv skred han inn i spisestua, la spaserstokken og hanskene på bordet og satte seg i stolen ved bordenden. – Ja, vi bør vel snakke litt praktisk, sa han med et lite sukk. Jastrau trakk på skuldrene og satte seg så han kunne holde øye med flyttemannen inne i dagligstua. – Tja, tja, tja, sukket svogeren og så framfor seg. Han hadde beholdt hatten på. – Slik skulle det altså ende. Men det måtte jo også bære galt av sted. Det kunne jeg jo se med et halvt øye. – Jasså, sa Jastrau irritert. – Ja, det var jo ikke vanskelig. Du tyller jo ganske godt i deg, kjære svoger, og litt lammekjøtt har du vel heller ikke nektet deg i ny og ne, eller hva? Han knep sammen det ene øyet. – Men bevares, jeg burde jo være den siste til å bebreide deg … – Nei, gi deg du da, utbrøt Jastrau. – Hvis jeg skal si nøyaktig hva jeg mener, så aner jeg ikke hvorfor Johanne har gått sin vei. Som et tåkebilde så han i det samme at flyttemannen sto inne i dagligstua og geipet til negerfetisjen. – Ikke det? Du har jo sittet på bar og beklaget deg over ditt ekteskap i høye toner, og det kan hun ikke finne seg i. Som rimelig kan være. Det er jo ute over hele byen. Jastrau fór sammen på stolen. – Hvordan vet hun det? Hvem har fortalt henne det? Hva er det som … Svogeren lente seg smilende tilbake med hendene i lomma. – Hva faen vet jeg om det? svarte han. Hun fikk besøk av en herre i går kveld, en ytterst elskverdig, men fattig ung mann, hvis jeg har forstått min fru moder rett. Men altså, Johanne vil ikke mer, hun vil ikke. Hun sier at hun ikke vil nøye seg med 236
bare å være tjenestepike for deg, og det er det ikke noe å si på. En sigar? Jastrau var blitt blek. Han stirret framfor seg. Flyttemannen var i ferd med å sette seg forsiktig på en av rokokkostolene. Han var spiss i baken av fornemhet. Men dette forvirrete synet preget seg bare i erindringen slik at han kom til å huske det senere, for akkurat nå var alt et eneste rot inne i ham. Det kunne bare være Sanders. Men nei, en kommunist, en kamerat! Da måtte han ha kommet opp direkte fra baren. En kommunist, en kamerat, nei, nei, nei. Og åndsfraværende tok han imot sigaren. – Men for å komme til det praktiske, hvordan skal vi fordele møblementet? spurte svogeren og tok fram en notisbok. – Det er jo dine foreldre som har hjulpet oss med det meste. – Ja, vi må vel si det, du. Altså … Jastrau smilte trett: – Bøkene og bordet jeg skriver ved, en stol og en sofa, mer får jeg vel ikke bruk for i denne verden. – Javel, det var det, sa svogeren og smekket med notisboka mot bordet. – Hva er det der forresten? Har du sittet og lest om professoren? For en tullebukk. Du kan tro vi har ledd av ham på Børsen. Men Jastrau hadde ikke lyst til å diskutere dette emnet. – Skal vi ikke bli ferdig med det praktiske først, sa han og puttet den utente sigaren i munnen. – Du trenger fyr, hva? Værsjegod, sa svogeren belevent og strøk av en fyrstikk. – Vil den ikke trekke? Så, så. Jo, nå har du fått fyr. Men så var det det at du har vel ikke noe imot at min søster blir boende hos mine foreldre? – Neida, svarte Jastrau. – Men du har vel ikke engasjert flyttemannen som vitne? Han knep øynene mistroisk igjen. – Nei, nei, nei, ropte svogeren og ble ildrød i de tykke hengekinnene. – Hvordan kan du tro det? – Du skal få det skriftlig, svarte Jastrau og trakk brannpolisen og noen andre papirer opp av lomma. – Skal ikke jeg ta meg av den polisen? utbrøt svogeren og grep lynraskt etter den. – Nei! 237
Og hånden til Jastrau slo hardt ned på den. – Ja, men møblene … – Ja, men bøkene. Nå får du en skriftlig erklæring om at Johanne ikke har løpt fra sitt hjem, noe hun faktisk har, svarte Jastrau ondskapsfullt. – Hun sa det til deg i telefonen. – Jasså, hvem kan bevitne det? – Det var et vitne. – Med andre ord, med andre ord satt det noen her da jeg ringte til henne, utbrøt Jastrau rasende. – Ja. – Og du vet hvem det var? – Ja. – Hvem var det da? Hvem var det? – Det har ingen interesse, svarte svogeren med et hardt glimt i de utflytende blå øynene. – Javel, la meg bare få skrevet dette skriftlige beviset da, sukket Jastrau og tok fyllepennen. – Og så kommer vi til underholdningsbidraget, sa svogeren hardt. – Skal vi ikke heller overlate det til en jurist. Ellers begynner vi bare å slåss. Svogeren slo elegant ut med hånden så det blinket i armbåndsuret. – Enfin, sa han og sukket lettet. Så ga han ordre til flyttemannen, og Jastrau satt og pattet på sin sigar mens det ble romstert med jernsengen til Oluf. – Det kunne sannelig være interessant å være vitne til sin egen begravelse også en gang, sa han med et smil til svogeren. – Hva sa du? Jastrau gadd ikke å gjenta det og pattet videre. – Javel, jeg tenker jeg stikker, fortsatte svogeren og viste høflig tenner. Men vi ses vel … ute på de evige jaktmarker, haha, og da skal det vel ikke stå på et glass eller fem. Han slo Jastrau på skulderen. Men Jastrau skottet med et sørgmodig smil bort på denne blanke pengevekslerynglingen som var så mange år yngre enn ham. – Skal jeg følge deg ut? De lo selskapelig i kor. Ute i entréen ble de imidlertid plutse238
lig alvorlige, for døra ut til oppgangen sto på vidt gap, og der på dørterskelen sto Stefan Steffensen med hendene i lomma. Bak ham sto et fattigslig kledd pikebarn. – Javel, jeg får vel skynde meg, sa svogeren med et ondskapsfullt smil. Han hilste flyktig som om han ikke hadde gjenkjent Steffensen. – Adjø med deg. Vi ses. Vi ses. Og svogeren forsvant i en fart. – Jasså, det var jo din svoger, sa Steffensen med et flir. – Goddag, kjære venn. Får jeg presentere. Frøken Jensen. Herr Jastrau. Og alt det der. Vi skulle gjerne snakke litt med deg. Jastrau så inn i et par store forskremte pikeøyne. De blå irisringene spilte seg ut så de ble aldeles hvite på bunnen, og blikket hennes var derfor merkelig oppløst. Melkeaktig. – Ja, kom inn. – Jo, du skjønner det, Jastrau, begynte Steffensen med det samme. Frøken Jensen fulgte så ydmykt i hælene på ham. – Du skjønner det, Jastrau, at Anna Marie og jeg, vi kunne godt tenke oss å leie et par rom hos deg. Hva faen skal du, enslige mann, med alt dette her? Han feide med sixpencen gjennom lufta for å vise hvor altfor stor leiligheten var. – Men vet du … Jastrau gikk et skritt tilbake, og nå sto det helt klart for ham alt sammen, som opplyst av lynet. – Ja, selvfølgelig. Men jeg kan vel ikke noe for at Sanders er en sånn patologisk kraftidiot med forkvaklet kommunistmoral. Jeg forsøkte å holde ham igjen. Men han var så edel, det var hans plikt og alt det der, og din frue, han sa frue, var et altfor storartet menneske. Hun skulle ikke leve sitt liv på en løgn og traluldidej … – Stefan, du skulle ikke snakke så stygt om Bernhard, innvendte Anna Marie på syngende østjysk. – Der kan du se, Jastrau. Kvinnene betrakter ham som en helt. – Han har jo hjulpet oss, fortsatte hun ivrig og knyttet de korte hendene. Men Jastrau hørte ikke etter. Han sto og stirret på de to lurvete skikkelsene. Det var jo 239
ungdommen som kom ham i møte, og han følte at nå kunne han møte dem på like fot. Et øyeblikk forekom det ham at dette var et mål han ubevisst hadde kjempet seg fram mot hele tiden. Men så ble han plutselig overmannet av en kuldegysning, en forutanelse om sin desperate skjebne.
240
III. For bestandig 1 Ole Jastrau rev arket langsomt i stykker og lot de hvite papirbitene flagre for vinden. De fløy inn gjennom jerngitteret rundt Tivoli og drysset som konfetti over det grønne buskaset. Men sett nå at noen ble nysgjerrig og forsøkte å sette sammen papirbitene igjen! Nåvel, hva så? At redaktør Ole Jastrau var blitt pågrepet i sterkt beruset tilstand i Frederiksberggade hvor han hadde antastet de forbipasserende, hadde det noen betydning lenger? Var det ikke gammel, borgerlig skamfølelse som hadde fått ham til å tilintetgjøre det strålende dokumentet og overgi det til de støvete buskene i Tivoli? Han skulle ha tatt vare på det, skulle han. Herregud, det var jo bare et bevis på at han betalte det han skyldte. Femten kroner for gateuorden! Han kunne ha oppbevart det sammen med postkvitteringen for at han hadde sendt de femogsytti kronene til Kryger. Fordrukken, men hederlig! Pen redaktør! Nei, temmelig sprø. Stille gikk han opp mot Tietgensbroen. Det var så vidt en slags utsikt her når man bare kom forbi det røde posthuset. Utsikt over et mørkt og myldrende jernbaneterreng. Vognrekker, kontrolltårn, lange stålbroer, alt sammen svertet av sot. Og i det fjerne svarte kraner og vann. Den glitrende solgangsvinden sto rett inn her. Han kunne merke at han ikke var ung lenger. For her hadde han så ofte stått som student og speidet ut over. Det var det som het lengsel. Han hadde også ofte stått på den andre siden av broen og kikket ned på perrongene på Hovedbanegården, på vogntakene rett under seg. Det var et bestemt tidspunkt på kvelden, avgangstid for Berlin-ekspressen. Klokkeslettet hadde 241
han glemt nå. Men den gangen, den gangen hadde det vært en av hans sjels utskeielser å stå her på broen i natteluft og lykteskjær og delta i avreisen. Ungdom. Ungdomsminner, ble det kalt. Og han sto og bet i en lang, tynn strofe som han aldri hadde fått ferdig: Stor ødeleggelse, dådløshet har jeg erfart. Minnene plager meg som brev jeg ikke har besvart. Men nå … I det samme kom en tykkmaget herre med svarte brillegreier halvveis ned på nesa gående forbi, nervøs og urolig med flakkende blikk over brilleglassene. Hans fire år gamle sønn, en røver med hatten trukket så stramt ned over ørene at hodet hans liknet en hardt oppumpet fotball, hadde revet seg løs fra ham, og faren var tydeligvis redd for at gutten skulle springe ut i kjørebanen. – Kom hit, Mogens. – Nei, far. Du har så våte og varme hender. Jastrau måtte plutselig grøsse. Var han allerede blitt smittet av de lassaronaktige skulderbevegelsene til Steffensen? Og han skottet til siden med et skremt blikk. Jo, denne gutten hadde også en merkelig tungnem måte å gå på. Og guttestøvler! I akkurat samme størrelse. Strømpene i åler. Nei, nei. Jastrau måtte se vekk igjen, ut over vognrekkene og kontrolltårnene, ut mot havna i det fjerne. De måtte vel snart ha kommet seg forbi. Han merket det som et streif av kulde over korsryggen. Jo, nå! Men så kunne han ikke dy seg for å se etter gutten igjen. Det var den samme, den samme verdige holdningen av den runde kroppen på de usikre beina. Den struttende magen. Stautheten. Den samme smerten hver gang et lite barn kom forbi. Så mye smerte det var i verden! Barn! De skyndte seg forbi på fortauet og kastet spillende lys inn i sjelen på ham som en rød og disig sol bak tremmene i et stakittgjerde. Da var det bedre å tenke på den tomme fire værelses leiligheten i Istedgade, allerede i forfall. Altfor stor for ham. Og de 242
losjerende som hadde innbudt seg selv. Stefan Steffensen! Likte han ham egentlig, når det kom til stykket? Både ja og nei. Han var et menneske som for øyeblikket skulle samme vei som han selv, ingenting annet, og da kunne de godt slå følge. Og den tvilsomme Anna Marie? Og plutselig gikk Jastrau energisk over kjørebanen og langs et skrått fortau ned til jernbanestasjonen. Det var som om det gikk en sky for sola, slik var kvartalet her i krysset mellom Reventlowsgade og Istedgade, en avkrok midt i sentrum av København med smutthuller og lønnganger og portrom, etasjene i gatehøyde mørke av fuktighet og med borgerlige og anstendige gardiner som kamuflerte bordeller. I dette dype hullet av en gate sto det et grønt tre med røttene klemt ned mellom brosteinene og med støyende gråspurver i den grønne kronen. Det hadde han ellers alltid hatt et vemodig smil til overs for, men i dag streifet det ham bare i underbevisstheten som et grønt blink fra dypet av et grumset vann. For dette var for galt. Her hadde Steffensen sent i går kveld hatt med seg et pikebarn hjem. Var det for å pine Anna Marie? Jastrau hadde hørt det hele. Selv hadde han kommet hjem en halvtime tidligere, i en halvdøs av whisky og tobakk, sjanglende, men likevel klar. Men så hadde det hendt. Og så hadde Anna Marie ligget og grått ganske stille, ganske stille. Steffensen hadde sikkert ikke hørt noe. Eller ville ikke høre. Opptatt med dette pikebarnet sitt som han var. Men en vedvarende kvinnegråt i denne leiligheten hvor værelsene fortonet seg så spøkelsesaktige i gjenskinnet fra den lyse natten utenfor, ekkoet fra en innestengt hulking bak lukkete lepper, var blitt mer og mer hørbar, uthulende i sin enstonighet. Den hadde satt kroppen hennes i slike skjelvinger at divanen hun lå på hadde knirket og knirket, en uutholdelig, pipende lyd, og det hadde endt med at Jastrau kylte en sko mot fløydøra og ba henne holde kjeft. Nei, dette ville han ikke finne seg i. Han ville ikke ha dem boende lenger. Men hvis han jaget dem ut nå, ble jo rommene aldeles uendelige, og så fikk han gå der og spøke alene i alle de fire værelsene og på pikeværelset og i kjøkkenet og de to gangene, i rom etter rom med dører inn til nye rom og tomhet 243
bak tomhet, og da ville han få nervøst sammenbrudd, det var han fullstendig klar over. Det spøkte i tomme rom. Tøys. Men det gjorde det! Dører gikk opp av seg selv. Håndtak ble trykket langsomt ned av en usynlig hånd, og så sprang døra opp. Tomme leiligheter ynglet, de ynglet. Og til slutt så man seg selv i kjøtt og blod sittende der på en stol. Nei, goddag, Jastrau. Det samme sjenerte smilet. Men han ville ikke finne seg i det. Han løp opp trappa. Stadig dette hullet i ruta ut mot gården. Burde han ikke skrive og klage til huseieren? I halvannet år hadde vinden blåst gjennom dette hullet. Han låste seg inn i leiligheten i en fart. Steffensen lå på divanen hans og røykte pipe. De var ellers blitt enige om at dette rommet skulle være Jastraus. Taket var et rolig og velgjørende kvadrat. Farger i brunt og gult, milde og beroligende for nervene som stille regn. – Hvorfor har du slått deg ned inne hos meg? spurte Jastrau irritabel. Steffensen tok pipa ut av munnen og gjespet. Han var blek. – Jasså, er du i det humøret. Forøvrig er jeg sulten. – Skal jeg fø på deg også kanskje? – Nei da. Men Anna Marie, hystaden der inne er også sulten, og jeg tror ikke du kan tenke deg å meske deg alene. Jastrau satte seg tungt på en av stolene, så i gulvet og tok seg kraftig sammen. – Ikke bare tak over hodet, men mat også, sa han lavt og lurende. – Men her fins det ikke en smule, kom det med et smell. – Her i spiskammerset. – Hun kan jo hente noe. – Hvem? – Hun der inne. I stedet for å ligge og være tragisk. Hun får jamen gjøre nytte for seg, svarte Steffensen brutalt. – Du er en skurk. Det kom plutselig. Jastrau rettet seg opp. Nå ville han slå til. Men øynene kom ikke lenger enn til den stive, brutale munnen til Steffensen. Den liknet et rop. De ville ikke løfte seg til det emaljehvite, skinnende blikket som ikke var til å bli klok på. Og da klarte han ikke å gjennomføre noe an244
grep. Stirre sjenert på slipset til en mann og så slå uventet til. Nei. Men en myk trekning gikk over munnen til Steffensen i det samme. – Javel, kanskje det, sa han mildt. Jastrau stirret på støvet som grånet på gulvet og på bordløperen som krøllet seg i uregelmessige folder opp om fetisjen og telefonapparatet. Og påvirket av en plutselig følelse av å sitte på et båthvelv, bøyde han forsonlig av. Det var bare å ta det med godt humør, for så lenge de var offer for det samme forlis, hadde de selvfølgelig det samme behovet for mat. – Nå går jeg og snakker med henne om det, sa han vennlig, og med vennligheten var det liksom det våknet et gjenskinn av lys langt inne i dette forfallet. Tro om ikke Jesus hadde lange, vennlige håndbevegelser. Inne i spisestua lå Anna Marie på en divan som var blitt satt inn til henne. Som følge av dette arrangementet, var de lyse eiketresmøblene, arven fra svigerforeldrene, blitt skjøvet opp mot vinduet, og den tidligere borgerlige symmetri med buffeten som et alter midt på veggen og den elektriske lysekronen midt i taket, var blitt forvandlet til et system av samme forvirrende skjevhet som det einsteinske verdensrommet. Anna Marie vendte den brede ryggen dovent til og blåste sigarettrøyk inn mot tapetet. – Hør her, frøken Jensen, begynte Jastrau. – Frøken Jensen, gjentok hun og lo til tapetet. Den fyldige ryggen skalv. – Ja, jeg vet ikke hva jeg skal kalle Dem ellers, sa Jastrau sjenert. Anna Marie svarte ikke. En hvit sky av sigarettrøyk krøp opp langs veggen. – Men jeg ber Dem om å hjelpe oss med å få tak i litt mat, for vi er så sultne. – Ber De? Hun snudde seg plutselig, og de store øynene var sperret opp. – Ber De? Og så lo stemmen klangfullt og århusisk. I det samme satte hun seg opp, støttet albuene på knærne og grøsset. Øynene hennes var rettet mot Jastrau, litt for stivt. Det var noe vilt over dem. 245
– Ber De virkelig? – Ja, hva ellers? sa Jastrau med et smil som flakket fordi hun så på ham som om hun hadde tenkt å gi ham en springskalle. Og han slo langstrakt og vennlig ut med hånden. – Frøken Jensen! gjentok hun, og nå gikk det et gjenskinn av smilet hans over ansiktet hennes. – Hvis jeg bare hadde hatt et finere etternavn, for De sa det så vakkert. Og så strøk hun håret fra pannen som om hun våknet og reiste seg resolutt. – Å, dere to sulliker. Men nå skal jeg se hva jeg kan gjøre for dere. Men hun var rankere enn ellers da hun gikk ut på kjøkkenet. Men Jastrau satte seg ned og stirret på en stor kam som lå og fløt på bordet. Han forsto seg ikke på henne. Da Anna Marie viste seg igjen, gjorde han en spørrende gestus, langstrakt og vennlig. Hvorfor langstrakt og vennlig? Men i det samme ble kroppen hennes plump og tjenestepikeaktig, den sank sammen så bryst og hofter ble grovere. Av holdningen hennes skjønte han som av et speibilde at Steffensen ubemerket hadde kommet inn i rommet og sto bak ham. – Det er ikke matsmulen på kjøkkenet, sa hun og stirret på Jastrau som om det bare var ham hun ville se. Jastrau stakk hånden i bukselomma etter noen pengesedler, glattet dem omhyggelig mot bordplaten før han rakte dem til henne. – Hvordan klarte du det? spurte Steffensen da de hørte de hurtige trinnene hennes i trappa. – Ellers gidder hun ikke noe som helst … henger bare på – tung som en som nettopp er trukket opp av vannet med våte klær og det hele – tung. – Aner ikke. Men skal vi ikke legge noe på bordet. Det er min kones bord, sa Jastrau. Han hadde hele tiden på seg dette flakkende, meningsløse smilet. Det flakket urolig som i et tjor. – Her er en avis! Steffensen kastet den til ham. Jastrau la den ut over bordet. Men stanset med et rykk. Det var jo det gamle nummeret av Danmark med bildet av professor Julius Geberhardt og intervjuet. Han strøk over det med hånden som om det lå en særlig mening i håndbevegelsen. – Det kan jo være like hyggelig, spesielt fordi jeg ikke har lyst 246
til å bruke noen av dukene, sa han. Duker, det er jordisk gods og tilhører følgelig min kone. – Det er mer hyggelig, brummet Steffensen og satte seg straks med begge albuene plantet på avisen. – Men si meg, hvordan i skinn og bein fikk du Anna Marie til å gjøre venstreom marsj? – Du behandler henne som en bølle. Steffensen strammet leppene om pipemunnstykket. – Men skal vi ikke la emnet falle og sette på en plate i stedet. Ellers blir vi bare uvenner, fortsatte Jastrau. Steffensen nikket stivt. Jastrau sveivet opp grammofonen og satte på en plate med The Revellers. Den skurret til å begynne med. Men snart hevet de nynnende og tutende stemmene seg, hermende, meningsløst mjauende. Snart gled de ut i sentimentale refrenger sunget med store, myke lepper som smeltet i elskov. Snart hvilte de på tonene. Klangen ble overmenneskelig og metallisk. Lungene måtte være sterke som horninstrumenter. Og så falt andre stemmer inn. Toner flagret ut i lufta og ble kuttet over, brått. Alt ble så leende og virtuost utført, det strømmet over av en skjønnhet som man bare kunne ta på alvor for egen risiko. Og rytmene rykket i kroppen til Jastrau. Dessverre var han en dårlig danser, dessverre, dessverre, ellers hadde han vært lykkelig. Men beina rørte seg i klossete charleston-trinn, forsøk på lykke. Steffensen satt med et hånlig smil, og stirret inn i det andre rommet. – Hva er det du smiler av? spurte Jastrau da platen var utspilt. – Å, bare av disse helgenbildene dine der inne. – Hva i all … Jastrau stanset brått. Det var de to fotografiene, av sin mor og sin sønn, som han hadde satt opp på et bord der inne. Og han følte seg gjennomskuet. Hadde Steffensen lurt på ham? Han drev jo en slags kultus med de to bildene når han var for seg selv, gjorde hemmelige tegn når han gikk forbi dem. – Hun må ha vært en pen jente, denne mora di, sa Steffensen. Jastrau rettet seg irritert opp. – For faen, hun er jo et kvinnfolk, utbrøt Steffensen. 247
– Hun er død. – Ja, men så var hun iallfall det, sa han hånlig. – Det er da svært til rot du har i begrepene dine. Jastrau svarte med å sette en skjærende jazzplate på grammofonen. – Den er det undergangsstemning i, sa han for å snakke om noe annet. – Ja, tull og tøys er det nok av. Men den river godt i øret. Og så bar det løs med plate etter plate så blodet steg til hodet på dem begge. Steffensen satt urokkelig og bet i pipeskaftet sitt. Men et lystig flir gled over det stive ansiktet hans, liksom det vrengte seg, hver gang en utspekulert dissonans skingret ut i rommet. – Fantastisk logikk, mumlet han. Jastrau derimot reiste seg og ga seg til å improvisere forskjellige danser. De ble aldri til virkelighet. Han sto og mistet den ene temperamentsfulle armbevegelsen etter den andre. Rytmen gikk i stykker mellom beina på ham. Og han merket det. Han var ganske robust. Men i sin egen fantasi var han snart en altfor grasiøs danser, snart en altfor tykk, cakewalking gentleman, og dansetrinnene hans svingte mellom villskap og sjenerthet, noe høyst ufullbrakt, noe i hans sinn som aldri ville få utløsning. I slike øyeblikk kunne han tro på en lett og dansende sjel i et plumpt og ubehendig legeme, og så ble han overmannet av fortvilelse og dualisme som måtte overdøves, bedøves, beruses. I det samme fikk han øye på fastelavensriset borte i kroken. Det spottet ham fordi han hadde mistet en sønn. Og alt samlet seg til et skrik. Skriket! Men da kom Anna Marie inn med kurven full av pils og pakker, og stadig dansende – grammofonen skrattet fremdeles – gled han fram mot henne, grep et par av ølflaskene og svingte med dem i takt med musikken. – Ah, Bournonville, utbrøt Steffensen. Tablå med Øl. La meg få en straks. Jastrau satte seg pesende ned. – Ja, det er et slit å vente på øl, gitt, trøstet Steffensen. Men i det samme var platen ferdigspilt, og Jastrau måtte straks opp for å sette på en ny. 248
– Vi skulle hatt en fast ansatt plateskifter, fortsatte Steffensen. Da eggene var kokt og den sene lunsjen servert, ble det betrodd Anna Marie å passe grammofonen. Den skulle gå kontinuerlig. De ville ikke bli forstyrret av den tomheten som hersket i leiligheten mens de spiste. Men hun var nervøs nå. Blikket oppløst, huden urolig oppflammet og samtidig sykelig og blek. Hun fumlet med egget. De korte fingrene med de plebeijiske neglene hadde et galt grep om skjeen. Da hørtes en ujevn snurrende, slingrende lyd. Jazzen var utløpt. – Grammofonen, kommanderte Steffensen hardt og knep øynene igjen. – Jaja, svarte hun nervøst og med jysk tonefall og reiste seg. Jastrau måtte redde både egg og eggeglass som hun holdt på å velte, og kom i det samme til å streife den nakne, myke armen hennes, og da ante det ham sterkere enn noensinne at hun var syk, at hun var urørbar. Han kunne ikke la være å se på den kortvokste, solide kroppen hennes i den simple kjolen med lærbeltet hengende altfor lavt ned over hoftene. Sanselig var hun, sexy, helt til de utflytende leppene som hun malte. Ellers brukte hun ikke sminke. Og dette sanselige vesenet var urørbart. Han glattet på avisen. Noe måtte han kjærtegne og være vennlig mot. Og så spilte det opp en ny jazzmelodi. – Ja, jeg får vel se å få gjort noe, sa Jastrau og så på klokka. – Øl først, svarte Steffensen. Det var igjen fire flasker til hver. Steffensen satte en av dem til munnen, til tross for at det sto glass ved tallerkenen hans. – Høh, ja, du skal jo jobbe du. Han tørket seg om munnen. – Men så er du jo også fast ansatt. Borgerlig kritiker – av kunst. Det hadde jeg faen danse meg aldeles glemt. – Ellers fikk vi ikke mat, svarte Jastrau. Anna Marie nikket praktisk. Men Steffensen drakk igjen. – Du, hvor lenge tror du det varer før du får sparken der borte, spurte han idet han satte flasken fra seg med et dunk. 249
Et nervøst blikk fra Anna Marie: Grammofonen skar i med messingblåsere for full styrke. Men Jastrau svarte ikke. Han hadde tatt på seg det trette, tåkete blikket. – Det kan jo ikke fortsette på denne måten, fortsatte Steffensen og stirret på ham med et skinnende blikk. – Nei, jeg er på vei ut av borgerligheten, svarte Jastrau syngende. Jazzen ga bærekraft til ordene hans. – Jeg nærmer meg endelig ungdommen. Vi står snart på like fot. Han nikket til Steffensen. – Jeg nærmer meg dere, det er det jeg gjør, fortsatte han. For jeg vil finne ut hva som bor i dere, hva ungdommen er, hva framtiden er. Jeg vil være på like fot med dere. Jazzen bar ordene hans fram. Han syntes de var sanne. Det var en skjebne, en stor skjebne ved livet hans. Han kjente virkningen av ølet nå. Det var friheten han søkte, sjelens uendelighet. Derfor alt dette. Nå visste han det. Jazzen fortalte ham det. – Hvorfor skal du snakke om det, Stefan? Du ser vel at herr Jastrau ikke liker det, innvendte Anna Marie. – Pass grammofonen, kjerring. Du har glemt å trekke den opp. Den spiller jo falsk. Jastrau fór sammen ved lyden av den brutale stemmen til Steffensen. Og han tenkte i et glimt. Forsvarsløs kvinne! Forsvare! Men hun hadde allerede reist seg. Så lot han liksom til gjengjeld blikket gli over hodeformen hennes. Han følte trang til å klappe henne. Som et sykt dyr man ikke kan hjelpe. Og Steffensen fikk plutselig et hardt blikk fra ham. – Har du lest intervjuet med professor Geberhardt? spurte Jastrau etter en liten pause. – Aldri hørt om ham før. Jastrau smilte overlegent og ga seg så tankefullt til å understreke et par linjer i avisen med neglen. – Jaja, men hva med ham? spurte Steffensen. – Stundom, leste Jastrau høyt, – kan man bli grepet av lede over å være aktiv deltager i utviklingen av verdens skjeve gang, og denne leden har nå grepet meg så sterkt at jeg går min vei. Steffensen hadde løftet hodet med et triumferende smil. 250
– Har du tenkt å gå fra Dagbladet? spurte han direkte. – Neimen om jeg har. Hvem har sagt det? Jeg leste bare noe du kunne ha godt av å høre. Det ristet i skuldrene til Steffensen, og plutselig lo han den uekte latteren sin. – Ja, du går i hundene, gjør du, og alt det andre du sier er noe forbanna sludder. – Neida, utbrøt Anna Marie impulsivt. – Å joda, svarte Jastrau med en sørgmodig og vennlig parodi på stemmen hennes. – Så fint at du er klar over det selv, flirte Steffensen. – Frøken … frøken Anna Marie, sa Jastrau uten å ville svare Steffensen. – Det er visst slutt på platen. Hun nikket. – Frøken Anna Marie, gjentok hun stille og prøvde klangen. Og nå var det ikke noe tregt ved bevegelsene hennes. Hun sveivet opp grammofonen som om det moret henne. – Ellers hadde du ikke funnet deg i at vi trengte oss på, fortsatte Steffensen og holdt stadig vekk det skinnende blikket sitt rettet mot Jastrau. – Men jeg har nese for den slags, skal jeg si deg. Han nappet til seg en pils. – Skål, gamle venn. De krysset flaskehalser og klinket. – Ikke før hadde Sanders … – Jeg vil ikke snakke om ham, utbrøt Jastrau heftig. – Nei, men jøss, det måtte jo skje, brummet Steffensen. Og om det så var han som var skyld i at vogna veltet – ja, hva så? Den måtte jo velte. Det var et tåket og skjærende instrument som hele tiden tutet på den nye jazzplaten, og Jastrau kjente den blåsende tonen som noe kaldt nedover ryggen. Den var skjebne, fatalisme. – Men ikke før hadde han fortalt denne historien som han hadde fått i stand, Sanders altså, så var jeg jo på pletten. Et listig smil fløt ut over de stive leppene til Steffensen. – Jeg så jo at du bare fløt vekk i denne store leiligheten. Skuta forlatt. Herskapelig i drift. Og det kunne jeg ikke stå for. Så ombord med meg og den merra der. Anna Marie knep munnen igjen. Men øynene hennes fulgte ham hele tiden i angst. – Og det gikk jo bra. Du kastet oss iallfall ikke ut. Her sit251
ter vi. Men så har jeg da også nese for når noe går nedenom og hjem, skrøt Steffensen. Og Jastrau kunne plutselig høre hvor ung han var. – Jeg så det hele som et bilde, gitt, en fortelling eller et dikt eller hva faen du vil. Jeg har det med det. Det hjelper på logikken. – Har du det også med logikk? spurte Jastrau ironisk. – Jeg er vel ikke idiot, lød svaret. Jastrau stirret på ham. Dette svaret, denne diskusjonen hadde han opplevet en gang før. Nei, dette mørke, nordvendte værelset, solskinnsfasaden på den andre siden, denne dødningettermiddagen, disse to menneskene, grammofonmusikken, uavbrutt, uavbrutt, og ølflaskene på bordet, ølkapslene som fløt – nei, aldri hadde han opplevd noe liknende. Men plutselig sto omgivelsene for ham i plastisk og uforgjengelig klarhet. Disse to ansiktene. Denne utsultete fanatiske studenten, for Steffensen var student – det og ingenting annet, en sinnssyk student. Og denne tjenestepiken som ikke ante hva hun skulle stille opp med – hverken når det gjaldt sjel eller legeme! Og atter satt Jastrau for bordenden, og han samlet hendene som om han ville bryte brødet. Emmaus! I denne posituren forsto han det hele, syntes han, og stolte på et indre lys i seg selv. Men Steffensen fortsatte: – Et bilde, skal jeg si deg. Jeg har nemlig bestandig følt det akkurat som om denne leiligheten svevde i lufta. Han tok en slurk av flasken. – Straks jeg kom innenfor her … det var akkurat som om alt lettet. Leiligheten, værelsene seilte ut som et romskip, gitt – og det gjør de nå også. Særlig til jazzmusikk, høh. Og nå har jeg fått den ideen at det hele holder seg svevende … høyt der oppe, gitt, høyt over all dritten … så lenge vi er ombord og … hva skal jeg si … bare lar det skje, det som skjer. Altså lar uendeligheten råde. Men … Jastrau bøyde seg framover og stirret på det bleke, herjete ansiktet til Steffensen, den uhyggelig høye pannen, de skinnende øynene og den mekaniske munnen. Jo, han var gal. Den siste vinteren hadde satt sine spor. Men tanken, bildet grep enda sterkere enn dette stive ansiktet. – Jo, jeg forstår, svarte Jastrau da Steffensen skottet uro252
lig bort på ham. – Det er en slags oseanfølelse i alt forfall. – Ja! Og Steffensen ble stum. Han stirret på en ølflaske som om han var falt i trance. Men i det samme var det slutt på jazzen. Et øyeblikk satt de alle tre som stivnet. Jastrau ventet på at noe skulle skje, og Anna Marie rørte seg ikke. Plutselig grep Steffensen ølglasset og slynget det mot henne. Det streifet henne i tinningen, fór videre og ble knust mot buffeten. – Har jeg ikke sagt at du skal passe grammofonen, din merr! Hun hadde store tårer i øynene. Da flimret det for Jastrau. Han så bare gjenskinnet av de hvite fortrekksgardinene over hos gjenboen. – Fordi om du har smittet henne, behøver du vel ikke mishandle henne. Han hørte ordene. De ble sagt klart og tydelig ut i rommet. Det var hans stemme. Men det var som om ordene ble til noen tommer foran munnen hans. Rett ut av lufta. Steffensen hadde stivnet. Huden over kinnbeina var blitt kritthvit som om det nettopp var blitt fjernet en dødsmaske fra ansiktet hans. Men Anna Marie hadde reist seg. Øynene hennes flammet mot Jastrau. Hun hev etter pusten så den grovbygde kroppen fikk en brutal holdning. Beltet skjøv kjolen opp så den poset seg som skjorta på en mann som ikke bruker bukseseler. – Og det skal vi finne oss i. Og det skal vi la oss by av et menneske vi ikke en gang kjenner. Og vi er fattige og tar aller nådigst til takke med smuler fra de rikes bord. Og så skal vi attpåtil bli tråkka på. Nei, nei, nei. Hun gispet. Håret hadde falt ned over det ene øyet. En kraftig rødme hadde flammet opp over halsen og kinnene slik at den døde hudfargen rundt øynene trådte sykelig fram. Men øynene hadde et uforferdet uttrykk nå, store og kvigeaktige. Hennes sjel var et eneste ubendig angrep, et blindt tigersprang med vidåpne søvngjengerøyne. Jastrau reiste seg ulykkelig og ville legge hendene beroligende på skuldrene hennes, men hun rev seg løs. Antydningen 253
til en ukvinnelig muskulatur viste seg under huden på de nakne armene. – Ikke rør meg. Men så hjelp meg da. Forsvar meg, Stefan, skrek hun i et meningsløst vilt utbrudd. – Å, det er bare noe forbanna tull, kom det tregt fra Steffensen. Han hadde fått farge i kinnene igjen. – Sett på en ny plate. Anna Marie kastet et raskt blikk på ham Med et kast på hodet og en håndbevegelse fikk hun håret tilbake på plass. Men nå trådte det urolige ansiktet og den utflytende munnen så kraftig fram at alt hun sa virket nærgående, nesten for intimt. – Å herregud, jeg klarer ikke å tenke, stønnet hun, og ansiktet hennes var tett opptil Jastraus. Det var som om kroppen hennes hvert øyeblikk kunne velte over ham. – Men jeg vet hverken ut eller inn. Hun så ham rett inn i øynene. Men nå var blikket hennes igjen oppløst av angst, irisringen åpnet seg melkeaktig så uttrykket i øynene fløt ut i tåke. – Jeg vet ingenting. Jeg er dum. Jeg er dum. Jeg er dum. Og plutselig grep hun rundt hodet hans med begge hender. – Men De er god, nikket hun alvorlig. De er et godt menneske. Men De må ikke tro at jeg er syk. Sånn syk, mener jeg. Nei, nei, for da måtte jeg jo skamme meg, da kunne jeg jo ikke bli her et sekund lenger. Eller hva? Jeg kunne jo ikke det? – Sett på en plate, da, sa Steffensen irritert. Jastrau dumpet matt ned på stolen igjen. – Hva tenker du på? spurte han, liksom bare for å si noe. Steffensen stoppet pipa. – Jeg tenker logisk. – Ha! Øynene til Steffensen skinte. – Jeg tenker som så at hvis jeg nå hadde vært en sånn … skal vi si banditt – ja, hva så. Vi driver mot uendeligheten. Ikke sant? Vi lar alt skje. Vi har en udødelig sjel, ikke sant? Han stirret tungt framfor seg. – Men da må vi også ta alle slags kriminelle handlinger i betraktning, og da er jo det som jeg har gjort – overfor henne – det blir jo ingenting. – Er det med andre ord sant? Har du virkelig begått en sånn … 254
Jastrau fikk ikke sagt mer, for Anna Marie løp med et skrik bort til divanen og kastet seg på den i krampegråt. – Jeg skal ta meg av henne, sa Steffensen og reiste seg langsomt. Og Jastrau gikk, ut av leiligheten, ned trappa. Barhodet og med hendene i lomma slentret han innover mot Rådhusplassen.
2 Barhodet gikk Jastrau over mot den røde bygningen til Dagbladet. Også den var tom. Han kunne se det på vinduene. Også den var som sunket i havet på en eneste natt og blitt uvirkelig. Og selv drev han viljeløst av sted, oppreist som en druknet. Han hadde fremdeles hendene i lomma og en pipe mellom tennene, mens han drev foran biler og trikker i solskinnet, fram til svingdøra inn til Dagbladet. Og han følte seg avslappet nå og i en stemning hvor alle hendelser ble til skuespill, menneskene til masker. Han følte seg merkelig fri, som om en annen hadde tatt alle avgjørelser for ham. Oppe i redaksjonen nikket han inn til redaksjonssekretæren. Så sa han noen vennlige ord til damen som hadde diktafonvakt. Men plutselig visste han ikke hvorfor han hadde kommet. Han slentret inn i søylehallen. Inne på et kontor satt Eriksen som i en bås og drakk påfallende energisk kaffe, mens han skrev på en artikkel. Hvorfor ikke lene seg til dørkarmen og kikke på ham? – Hæh, er det deg, Jazz, flirte Eriksen og sølte i det samme noen dråper kaffe på manuskriptet sitt. – Huff, for noe griseri. Den slags skjer da også bare med kaffe. Han grep ergerlig etter trekkpapirholderen og suget vekk dråpene. – Sånt griseri på rent papir. Hva faen er det du står og glaner etter. Han kastet trekkpapirholderen på gulvet. – Har du blitt til en stolpe? Men plutselig lo han hostende. – Never mind, Jazz. Vil du lukke døra? Ikke før hadde Jastrau gjort som han ble bedt om, før Erik255
sen smilte hemmelighetsfullt, tok et glass portvin fram fra et skjul bak en stabel telefonkataloger og kremtet. – Du får ingenting. – Ah! Og han tømte glasset og skjulte det omhyggelig igjen. – Men den slags forekommer ellers aldri i arbeidstiden, la han til og i stigende vrede. – Æresord! Forekommer ikke. Og så snudde han seg rasende på stolen. – Tror du meg kanskje ikke? – Joda, joda, svarte Jastrau beroligende og satte seg ned. Men uten overgang ble Eriksen vennlig igjen. Han la hodet på skakke og blunket underfundig med de trekantete øynene sine. I øyenbrynene hans foregikk det noe nervøst som på en hund. – Ja, du må unnskylde at jeg ikke hadde noe å by deg. Men først meg selv, ikke sant? Du kjenner til det, ja, du forstår det, Jazz. Ikke sant? Du er jo også alkoholiker. – Er jeg alkoholiker? utbrøt Jastrau. Ja, kanskje det. – Neineinei, protesterte Eriksen indignert, hevet hendene i været og ristet dem med strittende fingre som en fortvilet jøde. – Du er alkoholiker. Bare vær ærlig, Jazz. Det går man sikrest i hundene på. Ærlighet! Tror du ikke vi vet at du er alkoholiker. Vi vet alt her i avisen. Første klasses nyhetsorgan. Vi vet at du er alkoholiker. Det har vi visst lenge. Vi vet alt. Og det nytter ikke å dementere. Og vi vet at din kone har gått fra deg. Du skal skilles, skal du. Grisegutten. Ja, for du vet jo hvordan dementier serveres her i avisen. Lojalt, bevares. De kommer i petit bakerst i bladet i min spalte: «Her og der», den kjedeligste i hele avisen, som ingen leser og som … heller … ikke … skal leses, forstår du. Det er derfor den er der. Men du er alkoholiker. Trykt med versaler. Alkoholiker. Og han slo knyttneven overbevisende i skrivebordet så det skranglet i kaffekoppen. Vinglasset bak telefonkatalogene røpet seg med en spinkel klang. – Alkoholiker, sier jeg. Så ble han sittende og hive etter pusten, mens Jastrau stirret på ham. Det lød et hest og skurrende rrruuu. – Akkja, sukket han endelig. Men jeg er også merket av livet. Hihi, la han listig til. – Skulle det være en fordel? spurte Jastrau desorientert. 256
– Jøss, er du gæærn, ja, flirte Eriksen. – Ellers var jeg blitt avmønstret for lengst. Men jeg er merket av livet, det sier Gubben i hjørneværelset. Hy hy. Jeg har en sengeliggende kone. Jeg har vært rik – under krigen da man ikke kunne unngå å bli det. Og jeg har vært vagabond – etter krigen da man heller ikke kunne unngå å bli det. Og som vagabond kom jeg opp her med min første artikkel. – Det kan jo hende De er mannen i gata, sa Gubben. Hihi, han sitter bestandig og venter på mannen i gata. Og jeg er den sist ankomne mann fra gata, og det kan han aldri glemme – før neste dukker opp. Er det løgn kanskje? De rødsprengte øynene strålte av lykke i de trekantete rammene sine. – Men du, sa han og slo avfeiende ut med hånden. – Du kommer fra universitetet, og de folkene kan Gubben ikke fordra. Han sier at de ikke kan skrive. Hihi. Ja, du kan altså ikke skrive. Men … men så er det det at du skal skilles – og det kan han ikke begripe. Privatliv – bevares – litt pikanteri kan aldri skade. Men skilsmisse? Det er ikke noe å si på det, han kan bare ikke forstå det. Det er jenter nok, og de er prima alle sammen, hver på sin måte, én er lang og én er tykk, så hvorfor skal folk skilles. Det samme sier jeg. – … Og så drikker du, ditt svin, la han til etter en pause. Jastrau satt aldeles taus og nikket. Men hvorfor var han nødt til å høre på denne maniske ordflommen? Men han lyttet, han lyttet som om et ønske var i ferd med å gå i oppfyllelse. – Men det skal du bare gi faen i, Jazz, fortsatte Eriksen og reiste seg. Han la hånden trøstende på skulderen hans, bøyde seg helt ned til øret hans og hvisket hest. Et skarpt pust av portvin gled som en eim nedover ansiktet til Jastrau. – Men det skal du bare gi faen i, for helvete. Du må bare få mer system i sakene. De prøver å bry seg selvfølgelig, men du skal bare sørge for å være punktlig i arbeidet ditt, møte fram hver dag, skrive tullet ditt og stenge butikken presis klokka seks. Sånn har jeg det. Klokka er seks. En togulykke i Vigerslev. Raker meg ikke, sier jeg. Tredve døde. De har å dø før klokka seks, svarer jeg. Klokka er seks. Jeg sitter hos Sommer og har det fint og koser meg med en flaske portvin. Ikke Bar des Artistes. Med den grammofonen, nei. Da opptrer jeg bare 257
som spansk danserinne. Helvete. Helvete. Da vil jeg ha hæla i taket og drittpreik og småkrangling med folk. Nei, Sommer, der er det bra. Klokka ni pleier jeg å bestille en halv flaske til. Klokka ti – forekommer ikke – borte vekk. Og klokka elleve putter Sommer meg i en drosje. Og så hjem. Og neste morgen arbeidsdyktig. Han rettet seg og hvelvet brystkassen. – Vel er jeg merket av li-i-ivet, sa han i en mer høytidelig tone, – men jeg står på krava mine som en klassebevisst alkis. Beinhardt! Etter klokka seks er jeg full. Men du, du går og pimper hele dagen. Og du vet jo at jeg er glad i deg. Visst faen! Jeg liker deg så jævlig godt. Han grep hånden til Jastrau og klemte den. – Og det vil jeg bare si. Drikk aldri så mye som et beger så lenge sola står over Vesterbro. Han løftet venstre hånd med en dramatisk gestus. – Aldri så … hæ. Han ble rød i hodet. – Aldri så mye som et be-he-he-ger. Og i det samme blånet rødfargen i ansiktet hans. Han slapp taket i hånden til Jastrau, og plutselig trykket han begge hendene mot brystet og knakk sammen i et uhyggelig og skurrende hosteanfall. – Bare gå, bare gå, stønnet han der han krøket seg sammen og vinket med den ene hånden, og så brøt hosten fram igjen, sprengte hvert ord og skaket den lille, brede kroppen. Jastrau reiste seg, ville til å spørre om han skulle hente noe vann. Men Eriksen rettet seg opp, rød og blå med tårene trillende ut av øynene og med en hoste så spyttet rant. – Gå, for faen … Et nytt hosteanfall. – Jeg … har … det … travelt. Jastrau gikk og lukket døra etter seg. Men selv gjennom døra trengte den hule hosten, lyden fra et menneske som var overlatt til seg selv. Ute på forværelset strømmet sola inn fra to tomme kontorer med dørene på vidt gap. Men i kroken inn til hjørneværelset var det mørkt. Redaktør Iversen satt vel der inne. I det samme støtte han på redaksjonssekretæren. – Har De tid et øyeblikk, Ole Jastrau? spurte han og lot det mørke, høflige blikket sitt hvile på ham. 258
– Nei, jeg står dessverre på farten, svarte Jastrau forlegent som en skolegutt. Det var aldeles umulig for disse to menneskene å forstå hverandre. Derfor følte Jastrau seg liten. Han kunne like gjerne ha følt seg overlegen. – Jeg skulle gjerne ha snakket med Dem, for det kan jo ikke fortsette slik, fortsatte redaksjonssekretæren. – Med hva? spurte Jastrau og lot som han ikke forsto. – De forsømmer Deres muligheter her. Det vet De godt selv. Ikke i arbeidet Deres. Men De er så løst knyttet til avisen. De går ikke i spann med oss, Ole Jastrau, og vi kunne jo egentlig gjøre Dem til en stor mann. Men De vil ikke. – Jo-o, svarte Jastrau langtrukkent. Redaksjonssekretæren ristet trist og humoristisk på hodet. – Javel, men jeg skulle altså gjerne snakke litt alvorlig med Dem en av de nærmeste dagene, Ole Jastrau. Og glem det nå ikke, sluttet han kontormessig. Det gled et smil mellom dem. Skjønte de begge i et glimt hvor håpløst det var? – Neida, neida, svarte Jastrau på en syngende måte som ikke lød særlig tillitvekkende, og så var han ute av døra. Stor mann! Som om det var det han ville bli. Hva hadde det med sjelens uendelighet å gjøre, sjelen bak standpunktene, mennesket. Hver dag å skrive en artikkel om åndsliv! Var det å være stor mann? Å være inne i redaksjonsintriger og forlagsinteresser, å kjenne privatlivet til danske åndshøvdinger, venner og fiender, å vite hvor forbindelseslinjene gikk! Stor mann? – Lede ved verdens skjeve gang, sa han idet han gikk nedover trappa. Han snakket høyt med seg selv. Men det lød som et sitat. Og da han barhodet sto på fortauet utenfor Dagbladet og så sola blinke i sykler og biler og trikker, så store, glitrende speilflater gli forbi gjennom den flimrende soldisen, lyse menneskeskikkelser lett foroverbøyd, kvinner, runde legger, kom han plutselig til å tenke på mørket utenfor den lukkete døra inn til redaktør Iversen i hjørneværelset. – Jeg går min vei. Det var også noe fra et sitat. Skulle han gå opp igjen, brase inn i hjørneværelset, inn i det store rommet som mot en foss av solskinn og snakke med den 259
lange, krumbøyde skyggen som satt der og myste sløvt mot de overveldende massene av sol, sol, sol. Snakke med ham og si opp jobben, nå, på flekken. Og bli skyllet vekk. Han stoppet pipa mens han sto der på fortauet. Vinden rusket i håret på ham. En blå bil gled forbi. Han ante en kvinnearm som vinket til ham, og han nikket fraværende, smilte som gjennom et slør. Hvem var det? Umulig å vite. Der løftet en mann en liten gutt inn på en trikk. En liten gutt. Nei, det var visst en liten pike. Det skulle være en liten pike! Ingen smerter her! La alt flyte ut i solskinn. Og en pressefotograf hilste. De spinkle kastanjetrærne langs fortauskanten lyste opp med sitt grønne løv og sine røde blomster. Pipa var stoppet ferdig. Skulle han ikke like godt stikke den i jakkelomma og gå opp og få det overstått? Opp trappa, inn på hjørneværelset! Men man kunne vel ikke … komme farende rett fra gata, barhodet og med flagrende hår, hendene i lomma og be om avskjed. Gubben ville hoste av latter, spytte i papirkurven og pipe av latter. Det var jo en alvorlig affære med kontrakt og tre måneders oppsigelse. Man måtte komme i hatt for å kunne legge den fra seg på skrivebordet før forhandlingene begynte. Han måtte hjem etter en hatt. Den ville også styrke ham i beslutningen som var tatt. Ellers gikk han kanskje bare bort og glemte det hele. Rolig og målbevisst gikk han utover Vesterbrogade og skrådde over forbi Hovedbanegården til Istedgade. Nå sa han opp. Og framtiden? Ingen visste noe om den. Og han beruste seg i sin skjebne og ga seg til å plystre. Men da han kom opp i leiligheten, var det merkelig stille der. Han gikk og plystret i den halvmørke gangen. Skulle han ta sixpence eller bløt hatt? Merkelig stille! Bløt hatt selvfølgelig. Og spaserstokk. Spaserstokk var utmerket. Så hadde man noe å støtte seg til og som ellers så tilforlatelig ut. Men hvorfor var det så stille? Hadde Steffensen og Anna Marie gått ut? Anna Marie. Og han smilte og tok på seg den bløte hatten. Plystrende gikk han inn i dagligstua. Mekanisk gjorde han det hemmelige kultiske tegnet foran de to fotografiene på bordet. Det var noe han hadde tenkt ut selv. Eller rettere sagt – det 260
hadde oppstått som et flyktig innfall. Venstre hånd på skrå over brystet. Det kunne alltids forhindre en ulykke. Men det triste dagslyset fra vinduene som ikke var pusset på en stund, dempet ham straks ned uten at han ante det. Værforandring! Han holdt opp å plystre. Da hørte han Anna Marie utbryte: – Årrrh, den går jo aldri opp! Og så et smell. Han skjøv opp døra inn til spisestua. Og i det samme kjente han en fremmed lukt, noe mykt og bedøvende i denne atmosfæren av forfall og støv. Det sto noen roser på bordet. – I alle dager … ? Han ble stående med åpen munn. Anna Marie satt med en kortstokk foran seg og la kabal, og Steffensen lå på divanen med hendene bak hodet. – Idyll, brummet Steffensen hånlig. – Ja, men hva skal disse rosene bety? Anna Marie ristet på hodet og sa Bi-i-iz! for å antyde akutt sinnsforvirring. – Akkurat, svarte Steffensen. Men du skulle vel ikke ha noe tobakk? Jeg klarer ikke å tenke. – Men blomstene? – Å, herregud, sa Steffensen, jeg ble sentimental. Men straffen kom da også pr. omgående. En på tygga. Jeg så opphavet rett utenfor her. Lurer på hva han går her og lusker etter. – Din far! Din far! Det har du ikke sagt noe om, Stefan, utbrøt Anna Marie opphisset og fór opp fra stolen. – Å, herregud, din far. Kommer han hit? Å, det er ikke til å holde ut. Hvorfor? Hvorfor? Nei, jeg orker ikke å være her mer. Jeg, jeg … Jastrau støttet seg til stokken og stirret uforstående på henne. Hvorfor var øynene hennes oppløst av angst, oppløst i et mudret lysskjær? Det rykket nervøst i munnvikene hennes, hvorfor? – Og nå som alt skulle bli så bra. Litt bra. Men det blir aldri helt bra. Og hun satte seg som om hun knakk på midten, hugget hodet ned mot armene så håret flommet utover og i en bølge ned over issen. – Aldri helt bra, aldri helt bra. Jeg blir gal, gal, gal, stønnet hun. 261
– Hold opp med det der, Anna Marie, sa Steffensen med en trett grimase og reiste seg langsomt. – Han så ikke meg. Han var vel ute etter ett eller annet fruentimmer i strøket her. Det kunne nettopp likne ham. Og i det samme løftet Anna Marie hodet og skrek, skrek, så det måtte kunne høres i hele huset: – Og nå vil du slå meg. Nå vil du slå meg. Ansiktet hennes var vilt og flammende. – Men jeg … jeg skal … hveste hun, de myke leppene sto brutalt fram. Og plutselig fløt de ut og ble slappe, munn og hake en bløt deig, og i tre lange tone: – Nei! Nei! Nei! sank stemmen ned til en ydmyk bønn: – Du må ikke slå meg, Stefan. Ikke slå. Ikke slå. Hva som helst. Bare ikke slå. Jeg kan godt gå min vei, jeg kan godt det. Jastrau ristet sjenert på hodet. Hva var det som gikk for seg her i hans egen stue? Noe vilt og uforståelig, et privatliv så tett innpå ham at han kunne lukte det. Og hans eget liv og bedrøvelige affære var forsvunnet. Det som hadde bodd i disse værelsene, hva var det? Noen ord i telefonen: – Hvor har dere vært hele tiden, og en trett kvinnestemme. Og så borte og alt som var tilbake var disse to fremmede menneskene som skrek. Han måtte ikke glemme … – Han bar forresten sorg. Opphavet. Flosshatt! lo Steffensen. Jastrau hadde fremdeles den bløte hatten på hodet. Han måtte ikke glemme, ikke glemme. Han skulle jo bort for å snakke med redaktør Iversen, og han knuget stokken i hånden. – Dere burde gå en tur, foreslo han flatt, og være snille mot hverandre. Vennlige ord! Som Jesus Kristus! Jastrau ble dum om munnen. Steffensen smilte hånlig, et kort og hardt glimt. Men Anna Marie rettet seg og kastet med hodet. – Jeg går ikke utenfor døra. Jastrau ble redd for øynene hennes. – Nei, selvfølgelig ikke, svarte Steffensen. – Og ikke du heller, ikke du heller. Enn om du traff ham, utbrøt hun og kastet den tunge kroppen sin inn mot bordet. Hun hev hysterisk etter pusten, en lang og farlig tone som om et voldsomt utbrudd var underveis. Det sang i brystet hennes. – Skal … skal … vi ikke prøve å glemme det, sa Jastrau 262
forsonende, Menneskesønnen med bløt hatt og spaserstokk. – Jeg går ut etter litt portvin, og så glemmer vi det hele. Han skulle bort for å si opp jobben. Hvis han nå av glemsomhet fortsatte å være hovedanmelder i Dagbladet … – Ja, glemme, glemme, glemme, sang Anna Marie, og hun satte seg slapt ned på stolen. Jastrau ble forundret over ansiktet hennes. Stemninger og uttrykk av alle slag i en eneste blanding, haken hennes på en uhyggelig måte oppslukt av den fyldige halsen. – Det er jo bare noe tøv, Anna Marie, utbrøt Steffensen. Opphavet kan jo ikke gjøre meg noe, og deg … Han fnyste hånlig. Anna Marie åpnet øynene, sperret dem opp med et rykk og stirret på Steffensen med bunnløs angst lysende ut av dem. – Stefan, Stefan, klynket hun lavt. – Jaja, omforlatelse … Steffensen var forunderlig mild i stemmen. Jastrau skjønte plutselig det med rosene. En duft av forsonlighet i dette nådeløse forfallet. – Da går jeg ut etter portvin, gjentok Jastrau, denne gangen som seg selv i bløt hatt. Han var lykkelig over at han hadde funnet botemidlet. Bedøvelse! Bedøvelse! En tenkende hjerne var en smertefull sykdom. – Ja, gjør det. Jeg klarer ikke å tenke likevel, sa Steffensen. – Tenker du? Igjen det gamle glimtet av hån. – Ja, jeg er på sporet av en nødvendig tanke, på sporet. Og ansiktet hans stivnet igjen, den abnormt høye pannen så ut som om han ville renne den mot en vegg, øynene hadde denne ubarmhjertige emaljeglansen. Jastrau gikk ut, og i tobakksbutikken på den andre siden av gata kjøpte han tre flasker portvin og husket samtidig på at de trengte tobakk. Da han svingte usjenert inn gjennom porten med flaskene og tobakken, sto den rødhårete vaktmesteren der og smilte fåret. Han var litt yngre enn Jastrau. – Det der ser ikke dumt ut, sa han og blunket vått med uskyldige blå øyne. – Kanskje De vil bli med opp? spurte Jastrau og fulgte en plutselig innskytelse. 263
– Takk som byr. Vaktmesteren så nedover seg med et flir. Han hadde på seg en blå overall. – Jeg er ikke den som sier nei. Aldri. Men la meg bære. Jeg er liksom mer født til det. Og et øyeblikk etter futtet vaktmesteren opp trappa i den susende overallen sin, lett og dansende på plattføtter. – Humøret stiger, sa han hver gang de kom til en avsats. – Du verden som det stiger. Men utenfor entrédøra stanset han betenkt. – Hva tror De fruen sier til dette? hvisket han. – Hun er gått, svarte Jastrau, og kommer ikke igjen. Skilt, for pokker. Vaktmesteren måpte. – Jasså … på den måten. Og … guttungen også. Jaja, sånn kan det gå, og hva skal man si til det. Man har ikke annen moro enn den man lager selv. Men De hadde vel ikke tenkt å drikke de tre flaskene alene? Så dårlig står det vel ikke til, herr Jastrau? De har kanskje gjester? – Ja. Men bli nå med inn. Vaktmesteren lusket sjenert inn. Han labbet som en bjørn i den blå overallen. Og sjenert satte han flaskene fra seg. – Mitt navn er Edwin Jacobsen, jeg er vaktmester i denna gården. Anna Marie tørket øynene. Hun hadde grått. Da hun hilste på vaktmesteren, neide hun. Steffensen stakk hånden fram over bordet og brummet navnet sitt. Han holdt nesten på å velte rosene. – Ja, værsjegod og sitt, vaktmester, sa Jastrau. – Haha! Vaktmesteren gjorde et hopp på stolen av glede. – Der står man i porten og tror at drikkevarene er så langt unna at man ikke tør å drømme om dem en gang, og før man vet ord av det kommer de svingende mot en rett inn fra gata, tre flasker i slengen. Tra la la la. Steffensen var ikke med på notene. Da flaskene var trukket opp, tok han den ene bort til seg. Ansiktet hans var lukket. Øynene løp i vann. Men Anna Marie var huslig og satte fram de grønne glassene. – Nei, se der har vi grammofonen, herr Jastrau, utbrøt vaktmesteren og smilte fåret. – Ja, den har jeg virkelig hørt et par 264
ganger midt på natten. Han syntes han måtte snakke ettersom han sto med et glass portvin i hånden. – Neida, det gjør ikke meg noe, herr Jastrau. Skål! Det er bare det at man blir så sprek i sengen av det, og jeg har ikke råd til flere barn akkurat nå, så De må love meg at De bare spiller en gang imellom, en enkelt gang. Au! Unnskyld meg, frøken, jeg glemte at … – Alt i orden, svarte Anna Marie raskt. Han smilte sjenert. – Men skal vi ikke spille en plate? Jastrau gikk bort for å sveive opp grammofonen. – Næmen jøss, hva er dette, utbrøt vaktmesteren forarget. – Tenk å bælme sånn, da gitt. Jastrau snudde seg og så at Steffensen hadde satt den ene portvinsflasken til munnen og drakk i lange drag. Adamseplet sto som en knyttneve over den bløte snippen. – For en børste, flirte vaktmesteren. Mye har jeg sett, ja, det har jeg virkelig. Men maken til børste har jeg bare sett i Riga, han drakk og gikk rett i dørken, og han var ikke noe menneske, han var russer … Steffensen var uanfektet. Med et stort slurp tok han flasken fra munnen og satte den tungt fra seg. – Haha, for en børste, lo vaktmesteren igjen og slo seg på de blå overall-lårene. Steffensen skulte bort på ham med et stivt og listig smil, men sa ingenting. – Stefan, utbrøt Anna Marie. Hun gjorde miner til å bryte inn. Så ristet hun med ett på hodet. – Nei, det nytter ikke, sukket hun og drakk ut glasset sitt. Men Jastrau skubbet hatten bak i nakken av iver og satte grammofonen i gang. Han måtte ikke glemme. Jazzen spilte opp med et par disharmonier. Rytmen gjorde seg gjeldende. Den besatte ham. Ikke glemme. Han måtte endelig huske å si opp kontrakten sin med avisen. O, evening star. Gjenskinnet fra ettermiddagssola kom inn gjennom de støvete rutene. – Kanskje frøkna vil danse? spurte vaktmesteren som hadde reist seg galant og trippet med føttene. Anna Marie strøk håret bort fra pannen. 265
– Å ja, peste hun, men er det ikke forferdelig varmt her, eller kan det være vinen allerede? – Man skulle aldri drikke portvin i solskinn, svarte vaktmesteren erfarent og smilte, og så førte han Anna Marie i raskt bjørnetrav fram og tilbake på gulvet. Myke, huskende knær. – Og jeg som trodde at det bare ville bli kjøttkaker i dag, konverserte han. Klokka seks står nemlig kjøttkakene på bordet oppe hos meg. Men det ble løgn. Jazzen tonte ut i rommet. Jastrau gjorde noen mislykkete steppe-trinn og slo takten med spaserstokken. Han tenkte å gå hvert øyeblikk. Men Steffensen hadde i all stillhet satt flasken for munnen igjen og la hodet kraftig bakover. – Børste, fniste vaktmesteren og stanset labbetravet. – Men man blir tørst av å danse. Blodet glødet under den solbrente huden. Jastrau satte på en ny plate. Han hørte at Anna Marie stønnet. – U-um, jeg merker det. Da sto vaktmesteren ved siden av ham. – De sier vel opp leiligheten da, sa han lavt og blunket. – Ja, jeg har allerede skrevet til huseieren. – Og alle de prektige møblene skal De vel selge, kanskje? De troskyldige øynene hans skinte med en enda sterkere glans. Møblene! Jastrau klarte ikke å tenke. De var så uvirkelige. De sto i en leilighet som fløt inn i himmelen, en Noahs ark med vrakgods fra fortiden og alkohol og dansende mennesker som han ikke kjente. – Mitt rike er ikke av denne verden, svarte Jastrau. – Haha, lo vaktmesteren fortrolig. – Jeg tror ikke på Gud jeg heller. Jastrau svarte ikke. Han hadde en følelse av å sveve. Og der borte på stolen satt Steffensen allerede og lutet. – Skål, utbrøt Jastrau, – jeg synes ikke vi drikker. Anna Marie så opp på ham med sløve øyne og virret med hodet. – Det går altfor fort, sukket hun og knuget glasset med et fortvilet mot. – Det er forresten en flott grammofon, sa vaktmesteren og klappet den. – Og noen flotte plater. Bare synd at det er så lite 266
å få for dem når man selger dem. Nei, det er virkelig ikke stort å få, herr Jastrau, la han sørgmodig til. – Har De helt tenkt å glemme meg vaktmester, hylte Anna Marie. – Aldri, utbrøt vaktmesteren patetisk i overallen sin og åpnet armene. – For en deilig kvinne, flirte han til Jastrau og stilte seg opp i en altfavnende bjørnestilling idet Anna Marie kastet seg i armene hans. Jastrau la fra seg stokken for å kunne drikke bedre. – Hæ, flirte Steffensen umotivert. Det rykket i den lange knoklete kroppen. – Rød vaktmester i blått. Hæ! Og så brummet han og grep imbesilt etter flasken. Mer jazz! Mer saxofon! Underbevisstheten steg opp som skyer til de dype tonene. Et pipende instrument klaret opp, renset musikken til en ren og skjærende rytme uten sjel. – For en flott grammofon! Det var vaktmesteren som sto ved siden av ham igjen. – Jeg har ofte ønsket meg en grammofon for en billig penge, ja, det har jeg virkelig. Et dempet sukk. – Da får De det nok også en gang, Jacobsen, utbrøt Jastrau og slo ham på skulderen. Mer jazz! Negersang! Refreng! Doo – doo – de – doo – doo! wob – li – wob! I love you so dearly! – Å, Ole! Det var Anna Marie som plutselig hang om halsen på ham og presset de store brystene mot ham. Hun la hodet bakover og stirret på ham med svømmende blikk og svømmende munn. – Du tror vel ikke stygt om meg. Du tror vel ikke at jeg er syk. Åh … jeg kunne knuselske deg. Og plutselig skjelte hun med øynene. – Hahaha, er det ikke morsomt? Hvorfor ler du ikke? Jeg kunne elske deg, hylte hun. Så dyttet hun ham vekk med et voldsomt støt, ble stående og vakle litt ute på gulvet. – Vaktmester, hvorfor har De ikke prøvd å forføre meg? – Nei, det er vel best å vente litt, frøken, svarte vaktmesteren og blunket til Jastrau. Anna Marie vaklet. Hun var likblek og famlet etter en stol. I det samme veltet et glass. Steffensen veivet med lange armer over bordet etter en ny flaske. 267
– Nå blir det trivelig her, sa Jastrau. Han ble pinefullt trist til mote og trodde han var edru. Men det var en bevegelse i rommet som om et lysstreif kruste seg bortover møblene. – Å, jeg føler meg så syk, stønnet Anna Marie og støttet seg til stolen. – Å, her, her, like under brystet. – De burde legge Dem på divanen, frøken, svarte vaktmesteren. – Jeg skal ta meg av henne, nikket han til Jastrau. – Hvis De bare kunne finne en bøtte. Jastrau skyndte seg ut på kjøkkenet, stanset plutselig ved vasken og plystret en strofe. Den var skjærende falsk. Så ville han til å gå inn igjen. Men bøtta! Javisst, det var skurebøtta. Han tok etter den under vasken og kastet en tørr klut bort på kjøkkenbordet. Den var stiv som en stokk. Inne i spisestua lå Anna Marie likblek på divanen. Leppene hang. Ansiktet i oppløsning. – Nei, jeg får ikke til å kaste opp, hvinte hun til vaktmesteren som puslet om henne. – Prøv igjen, prøv igjen, lille frøken, sa han vennlig og satte skurebøtta ved hodegjerdet. – Stikk fingeren i halsen, lille frøken, så går det nok, og så skal De kjenne hvor godt det blir etterpå. Men i det samme reiste Steffensen seg, gul i fjeset og med stirrende blikk, tok rosene ut av vasen med begge hender, knuste blomstene mellom fingrene og bar buketten som et kålhode bort til divanen. Vannet rant fra stilkene. – Elskede, lallet han og kastet de våte rosene ned på henne. – El … el … Og han ville til å knele ved divanen, men røk overende i stedet. Det kom et hulk fra leppene hans som om han ville briste i gråt. Og så besvimte han. – For en børste, utbrøt vaktmesteren og dyttet forarget til ham med foten. Så kunne han plutselig ikke la være å le: – Ajaj, nei, man har virkelig ikke annen moro enn den man lager selv. Men, herr Jastrau, skal vi ikke se å få lagt ham inn på den andre divanen. Jastrau vaklet mens de bar Steffensen vekk. Men den bløte hatten hadde han fremdeles på hodet.
268
3 Det skumret nede i gården. Jastrau lå på ryggen oppå sengeklærne og stirret opp i den hvite matte firkanten i taket som svevde så underlig. Alt svevde. Steffensen hadde rett. De var ombord i en skute som seilte inn i uendeligheten, inn i grenseløsheten. Det sto en kjølig luftning inn gjennom det åpne soveværelsevinduet. Inn i uendeligheten? Men var det det samme som å drikke seg bevisstløs? Å jo, det var noe religiøst ved å drikke seg fra sans og samling. Enhver følelse av tomhet forsvant. Man fylte rommet med sitt eget støyende, lallende, berusete jeg, hele rommet. Alt hadde vært vel og bra hvis han bare hadde fått sove. Men nei. Men nei. Inne i spisestua lå Anna Marie, bevisstløs og lykkelig. Og inne i dagligstua lå Steffensen som om han var blitt slått i pannen med en staur. Lykkelig han også. Og ovenpå lød en ustoppelig gitar. Vaktmesteren hadde vel fordøyet kjøttkakene sine, og nå spilte han seg fra hodepine og bondeanger inn i en drøm om en billig grammofon. Jasså, så han var ute etter et lettkjøpt bytte, den røde reven! Jastrau knep øynene ondskapsfullt sammen. Det skulle bli løgn! Han var ikke noe vrak som man kunne plyndre heller, selv om en fire værelsers leilighet drev av sted for vær og vind med prektige møbler ombord. Nei, tull! Det var kanskje falsk mistanke. Han var jo så grei, den røde rabbagasten. Et ideal av en vaktmester. Han tålte så mye spetakkel i gården som det var mulig å få til. Og jo villere, jo bedre. Spilte han ikke gitar? Satt han ikke og trampet takten i gulvet der oppe? En fullbefaren sjømann ombord i denne skuta som seilte ut mot umuligheten. Jaja. Enten musikk eller sørpe full. Livet ble så uendelig. Et eneste landlov. Men denne tilstanden var ikke til å holde ut. Våken. Ikke edru og ikke full. Klebrig innvortes av gammel, stillestående fyll som først måtte fordampe. Og plaget av praktiske tanker. Han måtte huske å si opp i avisen, huske det. Og det var nå blitt utsatt bare fordi han absolutt måtte gjøre det med hatten på. 269
Hatten hang på sengestolpen. Men hvorfor? … jo, selvfølgelig skulle han slutte. Det var som å skrelle av seg et helt lag med meninger og synspunkter. Han ville ikke være fast ansatt produsent av meninger lenger. Uendeligheten, var det ikke den han søkte? Han ville være et uendelig menneske, et kultisk menneske. Å, hold kjeft! Nå fikk denne tindrende musikken i sommernattskumringen ham til å lyve igjen. Himmelen var så blå og vakker der ute over de svarte hustakene – blåfiolett og lokkende. Skorsteinspipene sto med lakksvarte, skarpe konturer. Som et panserskip på Reden … Det skulle bli til et dikt en gang, hvis dikt da kunne bli viktig for ham igjen. For øyeblikket var det løgn. Det var det visst for Steffensen også. Som et panserskip på Reden … Toktet mot umuligheten … Alt var løgn, gjennomsiktig som en mening. Meninger? Den idioten Sanders! Meninger? Hvorfor hadde Sanders gått rett fra baren og opp til Johanne for å sladre? Det var vel meninger som hadde drevet ham til det. Var det det? Ja, men det var simpelt, var det. Gement! Hva er det man sitter og snakker om når man er sånn passe dritings på en bar. Man er vel blant venner, forenet i et slags pjolterbroderskap. De er vel frimurere alle sammen, alle de som sitter ved messingstanga langs bardisken og drikker. Han kunne slutte å gå på bar. Å, hvile, hvile! Det var makelighet og aktivitet på samme tid. Hvorfor kunne han bare slappe av når han satt og lente seg over en bardisk? Hjem! Å, det gikk til helvete! En gutt, en sønn! Borte hadde tatt ham, bare fordi denne sladderaktige kommunisten hadde … Hva angikk det ham? Var han forelsket i Johanne? Å, den mørke sirupen, stemmen til Sanders. Det var som om han kunne høre unnskyldningene til Sanders. Motbydelige. Veltalende. Men han ville høre dem. Nå ville han høre dem. Noe måtte skje. Og sett nå at Sanders ble 270
gråtkvalt i stemmen, en spesiell stigning i tonefallet, sødmefylt, og så et knekk. Yndig. Jastrau grøsset. Han måtte høre det. Han måtte skaffe seg et minne om denne knekken i stemmen, hegne om det, hate det, hate … Steffensen visste hvor Sanders bodde. Jastrau fór opp av sengen og inn i de mørke stuene. Branntåka fra lysreklamene over Vesterbro kastet et svakt og urolig gjenskinn inn gjennom vinduene så han kunne skimte møblene. Anna Marie lå i en mørk dynge borte på divanen. Åndedrettet hennes fylte rommet med en stillhet som bølgeslagene mot en strand. I mørket skranglet det i noen av flaskene som sto på gulvet. Hun våknet ikke. Og han kjente med ett en mild følelse i seg som overfor et sovende barn. Hun måtte ikke vekkes, det lille syke barnet. – Hva er det? Det var Steffensen som hadde våknet inne i dagligstua. – Du vet hvor Sanders bor. Blir du med? hvisket Jastrau heftig. – Hva faen vil du med ham? mumlet Steffensen søvndrukken og gned seg i øynene. Jastrau sto i fløydøra. – Jeg vil ha hevn. – Du sier ikke det, utbrøt Steffensen overrasket og var ute på gulvet i ett sprang hvor han ble stående og sjangle. – Jeg er full ennå, konstaterte han. – Blir du med, Steffensen? – Å ja, du. Fortumlet ramlet de nedover trappa. De hadde glemt å trykke på den automatiske lysbryteren. – Jeg er full ennå, mumlet Steffensen betuttet og ble stående andpusten i porten. Han lente seg inntil veggen og strøk seg over pannen. – Vent litt, stønnet han. Jo, sånn var det. Du vil ut og jule opp Bernhard. Ja, sånn var det. Å, herregud. Men først må jeg ha en øl … – Ja, det ville du nok like, og så blir vi sittende der og glemmer det hele, svarte Jastrau ondskapsfullt og nervøst. – Hnei, jeg glemmer ikke. Vi skal ut og jule opp Bernhard. Å, 271
herregud … Og Steffensen tok av fra veggen med et støt. – Men jeg må bare ha en øl først, ellers husker jeg ikke hvor han bor. Et åndsfraværende smil gled over ansiktet hans. De tumlet inn på en liten bevertning i Istedgade. Noen arbeidere i blåstripete skjorteermer sto spekulative og majestetiske rundt et biljardbord. En kelner med fiolett ansikt og hvit jakke dukket opp. Jastrau husket at denne kelneren en gang hadde skjelt en eller annen ut for grisepurke. Så lenge siden det var! Kelneren mønstret dem skeptisk en stund. Hvorfor det? Endelig bestemte han seg med en overlegen mine til å servere dem. Og i det samme kom Jastrau til å se på Steffensen. Han hadde rødsprengte øyne, og i øyekrokene hadde det samlet seg en dråpe blod. Håret hang i tjafser ned i pannen. – Som du ser ut! sa Jastrau. – Du tror kanskje du ser bedre ut selv, flirte Steffensen. Som en rompudding noen har tråkka i. Jastrau følte ingen trang til å speile seg. Han følte seg overbevist om at Steffensen hadde rett. Svett i ansiktet. Kinnene hang tunge og slaskete. En skvulpende fornemmelse. – Men du, sa Steffensen hest da de hadde satt seg ved et lite bord borte ved vinduet. – Mente du det virkelig for alvor, dette med Bernhard? – Tja … Jastrau dro på det. En solskinnsdag. Kvinnene ute på fortauet. Jo, det var ved dette bordet. – Ja, jeg vil vite … – Jasså, bare vite, hermet Steffensen hånlig og skylte i seg et glass øl. – Ikke annet. Men det kan du like godt få vite av meg. Han gjorde det for å gjøre samfunnet modent for proletariatets revolusjon, skal jeg si deg. Hvert borgerlig ekteskap som går til helvete er et nytt bevis på kommunismens evige sannhet og hei og hå og alt det der. Er det bare det du vil høre? Jastrau knep leppene ondskapsfullt igjen. – Jeg vil se ham, det svinet. – Og så da? – Det vet jeg ikke. Men jeg vil ha ham her foran meg og se ham vri seg. For kommunist, det er han kanskje, men kamerat … – Og så da? Emaljeglansen lurte i de blodskutte øynene. 272
– Ja, så vet jeg ikke hva jeg gjør. Og Jastrau snappet etter luft. – Det eneste logiske er å jule ham opp. – Å, du med din logikk … – For du kan jo ikke være bekjent av å tale med ham, nei, vet du hva? Steffensen vrengte på ordet tale og forbedret det. – Samtale med ham. Hva? Det skulle ta seg ut. – Se heller å få drukket ut så vi kan komme oss av sted, utbrøt Jastrau utålmodig og reiste seg. De skyndte seg nedover den mørke Abel Cathrinesgade, krysset Vesterbrogade med lysende og strømmende trafikk, en ildåre i natten, og forsvant ned den dunkle Stenosgade. Til høyre for dem raket de dunkle murene til den katolske kirken opp i mørket. De spissbuete vinduene i et av samtalerommene var opplyst. – Det de snakker om der inne, det er logikk, det, sa Jastrau ondskapsfullt da de gikk forbi. – Det måtte være noe for deg. Steffensen svarte ikke, men travet i vei med hendene i lomma. – Nå er vi der straks, mumlet han. På hjørnet av Vodroffsvej lå en forvirring av lave hus, et morkent lysthus som så ut som en forfallen musikkpaviljong, noen plankegjerder og et stykke ujevn brolegning som førte bort til en femetasjes bygning som virket meningsløs og uten sammenheng med omgivelsene, bare reist på høykant i en slags forutanelse om at det en gang ville bli høybebyggelse her. Bak huset lå en hage på størrelse med en grøft, klemt ned mellom huset og skråningen opp mot Svineryggen. Det var et av de utallige forvirrete og rotete forstadsområdene man kan finne ikke så langt fra København sentrum. Steffensen løp foran opp trappa, og på kvisten dyttet han opp en dør uten å banke på. Et makabert grønt lys falt ut på den mørke trappeavsatsen, den tette tobakksrøyken som veltet ut minnet om dampen fra et vaskeri, så blek var den i det selsomme lyset. Men den mumlende lyden av stemmer som de hadde kunnet høre svakt nede i første etasje, steg nå til et brus. Det var fullt av folk. Hadde Jastrau ventet å finne Sanders alene? Hadde han drømt om å ha ham foran seg på et øde kvistkammers med 273
nakne vegger og med et goldt utseende som et mordsted? Han hadde glemt at Sanders aldri var alene. Steffensen hadde ikke stanset, og Jastrau fulgte ham. Og nå sto de inne på et lite rom som kunne minne om et krypinn i det overbefolkete Moskva. Her var ingen alene. Et par divaner hvor unge mennesker snodde og krummet seg som huggorm i redet. Puter på gulvet. Mennesker her også. Unge studenter og arbeidere med tilbakestrøket hår og byronkraver av en tvilsom renhet. Jenter med pasjehår og en hånlig selvstendighet i holdningen. Sigarettstumper overalt. Tekopper på gulvet, stuet inn mellom bøkene, i hyllene. På veggene noen fotografier av jernkonstruksjoner, moderne estetikk, og et enormt Lenin-portrett, det store, massive, hellige hodet med det sardoniske smilet. Sanders reiste seg, en enkel oppreist skikkelse i denne myldrende, bevegelige massen som stimet og klumpet seg sammen som yngel. Lyset fra lampen med den grønne skjermen som sto på et lavt bord, kastet skyggen hans kjempemessig oppover veggen så hodet bøyde seg i rett vinkel inn over taket. – Hva er det dere vil? spurte Sanders myndig. Han sto på en sokkel av mennesker. – Snakke med deg, svarte Steffensen innett og stakk fram det bleke ansiktet sitt. Alle hodene løftet seg, nådeløst avslørt av det grønne lyset. Nysgjerrighet. Tillært forakt. – Dette er et redaksjonsmøte. Er det noe som angår Aktion eller er det privat? Men det er vel privat, kan jeg tenke meg, sluttet Sanders sarkastisk, og smilet til Lenin ble fordoblet, det tindret videre, det ble mangedoblet, hele gruppen smilte sardonisk, selv jentene med pasjehåret smilte sardonisk. – Ja, det er privat, sa Jastrau stille. Denne fornemmelsen av gruppe hadde overveldet ham. Sanders rettet de mørke, ulmende øynene sine mot ham og viste ut over redaksjonen med hånden. Skyggen på veggen gjorde bevegelsen enda mer verdensomfattende. – Som du ser, Ole. Vi er ikke alene, sa han. Skjønt … du er jo forresten ikke redd for å diskutere privatlivet ditt i offentlighet, kom det ironisk. – Og ikke du for å utnytte hva en full mann sier på en bar 274
og løpe hjem til kona og sladre. Er det det du kaller vennskap? spurte Jastrau i plutselig raseri. Den grønne sykehuslampen blendet ham langt inn i sjelen. Han følte seg et øyeblikk blindet av vrede, som et veldig, utflytende lysskjær. – Må vi høre på dette, utbrøt en ung arbeider på gulvet og reiste seg opp på albuen. – Hva angår dette kjerringvrøvlet oss? La oss få dem ut. Det var uro i mengden. Jastrau kunne se mørke og stikkende øyne gjennom lyset som ennå flimret for ham. – Nei, nei, utbrøt Sanders og slo avvergende ut med hånden. Skyggen hans var som et monument over en sjøhelt. – Dette er redaktør Jastrau, og han har en gang gjort meg en tjeneste som jeg aldri skal glemme. – Kast dem ut, var det noen som ropte. – Hvem er det som skal kastes ut her? hveste Steffensen, og med en lang arm grep han en student i byronkraven. Studenten vred seg løs med et rykk. Armer vokste opp omkring Steffensen. Mengden kom i bevegelse. – Au! skrek en av jentene og tok seg til hodet. Noen tekopper skranglet. Men Jastrau var blitt rolig. – Hold opp med det, Steffensen, sa han. – Det er visst best vi går utenfor og snakker privat et øyeblikk, ropte Sanders. Bare fortsett dere. Jeg kommer straks tilbake. Han skrevet over et av redaksjonsmedlemmene, tok Jastrau under armen og førte ham ut på gangen. Steffensen kom lutende etter. – Hvorfor i allverden gjorde du det? spurte Jastrau da de gikk nedover den mørke trappa. Han hadde gjort seg forsiktig fri fra armen til Sanders, men kjente den ennå. – Hva da? Å ja, at jeg gikk hjem og fortalte det til din hustru. Sanders lo bedrøvet. – Må jeg virkelig begrunne det? – Du har gjort meg direkte vondt. – Uum, brummet Steffensen bak dem. – Gå heller utafor og gi hverandre et par raske. – Ja, ærlig talt, utbrøt Jastrau plutselig og vendte seg mot Sanders. De kunne så vidt skimte hverandre i den mørke trappa. – Tja, gjerne for meg. Men hva hjelp skulle det være i det? 275
spurte Sanders med en stemme som om han trakk på skuldrene. Og Jastrau innså det. Hva hjelp kunne det være i et slagsmål? – Ut fra mitt standpunkt, fortsatte Sanders, forstår jeg heller ikke det plukk av hva du vil meg, absolutt ingenting, sier jeg. Hva galt har jeg gjort? To mennesker som jeg setter stor pris på sliter hverandre opp i et mislykket ekteskap, og jeg – ja, hva skal jeg si – det er aldeles tåpelig at jeg må stå her og forklare det. Din kone var altfor god til å leve i uvitenhet – slik er det. – Ja, så er vi kommet så langt, brummet Steffensen irritert. – Hva var det jeg sa? Jastrau lente seg til trappegelenderet. Så gikk han ubesluttsomt et trinn ned. Oppe fra kvisten hørtes en mumling. – Ja, men hva angikk det deg, Sanders? spurte han trist. – Ekteskapet … begynte Sanders doserende. – Å, herregud, kom nå ikke med disse teoriene dine, avbrøt Jastrau irritert. Steffensen satte seg ned på trappa med et dypt sukk. – Hva skal jeg da, da? spurte Sanders ironisk. Må vi virkelig ned og gi hverandre et par raske? – Det var ikke teori, utbrøt Jastrau fiendtlig og forsøkte å se ham inn i øynene. Bare glimt av noe svart i den mørke oppgangen. – Det var den forbannete skitne karakteren din som var skyld i det hele. Straks du får færten av et kvinnfolk, blir du aldeles utilregnelig. Steffensen flirte anerkjennende. – Javel, og hva så? spurte Sanders hånlig så det sang. – Hvor vil du med det, Ole? Jeg skal gjerne innrømme at jeg er utilregnelig. Det er nå forresten et sterkt ord. Men hva så, Ole? Jeg innrømmer det. Men da må du også innrømme at du levde i et mislykket ekteskap. – Gjorde jeg det? Jastrau stanset. – Men hva angikk det deg? utbrøt han plutselig. – Nei, og hva angikk det alle de andre i baren, sa Sanders irritert. Men dette går i ring, Ole, og det har verken du eller jeg tid til. Ekteskapet ditt var mislykket, det var det jeg ville si, fordi ekteskapet nå en gang er en dårlig form for samliv. 276
Han bøyde seg mot Jastrau. De sto i trappa og diskuterte som på en moderne scene. Ovenfor dem satt Steffensen i en uskjønn, sammenkrøpet stilling fordi trapper nå en gang ikke er til å sitte på, og han gjespet høylydt. – Og du, Ole, det var det jeg mente. La meg være utilregnelig eller noe annet med fine latinske navn. Hva gjør det? Og la dem der oppe … Han gjorde et kast med hodet. – … være en flokk dumskaller, noe de også er. Men det er jo komplett likegyldig, sånn sett. For det er likevel vi som kommer til å vinne. Vi må vinne. All sunn fornuft tilsier det, og det er noe enhver idiot kan se når han først har fått øynene opp. Lenin betraktet seg bare som et redskap, og jeg, jeg er kanskje et dårlig, et elendig redskap. Men jeg jobber med, løfter i flokk. Da forstår du vel at jeg ikke kan ta deg og denne ekteskapshistorien din alvorlig. Jeg kan ikke det, Ole. Det er bare ett av de millioner av symptomer som viser at vi har rett – ja, vi, dumskallene der oppe og jeg. Og at det har gjort deg vondt, jojo, det med guttungen som du har mistet, det forstår jeg jo. Men nå var jeg en gang denne utilregnelige som kom til å knuse noe som allerede var knust fra før … ja, for du mistenker meg vel ikke for å være forelsket i din kone? – Hadde du enda vært det, svarte Jastrau trett. Han gikk et trinn ned, for nå ville han gå. Steffensen satte seg også et trinn lengre ned. Han fulgte etter sittende. – Så hadde jeg forstått deg bedre, la Jastrau til. Sanders lo hånlig. – Ja, selvfølgelig. Et borgerlig sjalusidrama med en demonisk forfører, det hadde du forstått. Men at noe er forbi, det forstår du ikke. – Nei, jeg forstår ikke noe som helst, svarte Jastrau hardt. – Men hadde jeg visst at det skulle få slike konsekvenser, så forstår du kanskje at … – Nei, det gjør jeg ikke. – Ole, da … Nå klynket han i stemmen. Den steg som musikk som om den nærmet seg gråt, og Jastrau spisset ører, han lyttet, lyttet ut i mørket. Gjennom et vindu kunne han se ned på den mørke brolegningen med lys og skygge i skinnet fra en gatelykt. 277
– Ole, vi er da ikke … Stemmen brast. – … ikke uvenner? – Jo. I det samme snudde Sanders seg og begynte å gå oppover trappa. Trinnene lød tunge og tankefulle. Så ble de hurtigere, raske. Han nærmet seg redaksjonen. Nå tenkte han på den, kunne man høre. Bare på den. Et plutselig brus av stemmer da døra ble åpnet der oppe, og så en svak mumling igjen. – Det kunne vi ha spart oss, sa Steffensen, reiste seg fra sitt harde sete på trappa og strakte beina. – Ble du klokere av det? fortsatte han og stakk det forgremmete ansiktet sitt fram i lyset fra gatelampene da de stanset på hjørnet av Gammel Kongevej. Han var blitt edru. – Nåja. Jo, jeg ble vel det, svarte Jastrau og stirret utover gata. En avgjørelse var blitt tatt i det stille. Ikke rettferdig, ikke urettferdig, men nødvendig og klart. Og det hadde skjedd like stille som når han i sin barndom ivrig satte kryss i katalogen fra et antikvariat ved en bok han ønsket seg særlig sterkt og begjæret forsvant umerkelig i samme øyeblikk. Han hadde satt kryss ved Sanders. Og straks var hevntørsten slukket. Ingen hete tåker. Ingen impulsive, uberegnelige raserianfall. Jastrau følte seg lettet. Men Steffensen travet ved siden av ham med lange, slingrende sjømannsskritt og lua på skrå ned i pannen. – Det var fullstendig ulogisk, brummet han. – Å, du med din logikk. Gå til Stenosgade. Ja, vi kan jo se etter om det er lys i samtaleværelset fremdeles, sa Jastrau spøkefullt. Gleden og befrielsen steg i ham. Sommernatten var lys. Gatelyktene skinte. De svingte nedover Stenosgade og stanset på fortauet overfor den katolske kirken. Jastrau strakte seg og hoppet opp for å få et glimt inn i det opplyste værelset. Enn om det var pater Garhammer som satt der inne? Han fant ikke ut av det. Han syntes han så en jesuitt med ryggen til. Men vinduet satt for høyt. Og dessuten var det en blondegardin som skjermet for nysgjerrige blikk. – Det de snakker der inne, det er logikk det. – Ja, det har du snart sagt en gang for mye, protesterte Stef278
fensen som var i ferd med å stoppe pipa. – Men hva slags logikk er det? – Logikk om evigheten, Steffensen. Tror du på en tidenes begynnelse, hva? spurte Jastrau ertende. Eller er tilværelsen en prosess som har pågått i det uendelige, hva? Du er jo så interessert i logikk, så det må da være noe for deg. Steffensen tente omhyggelig pipa. – Det er vel ikke logikk, snerret han langs pipeskaftet. Det er jo bare dumme spørsmål som ikke angår meg. Jastrau lo. – Ja, det tror du. Men hør nå her. Tror du på en evig verdensutvikling, en prosess som ikke har noen begynnelse, da er du også nødt til å tro på at denne vår verden er fullkommen. – Å, ryk og reis! – Eller på en evig gjentagelse, det samme om og om igjen. Ikke sant, Steffensen? Er det ikke morsomt å tenke på at alt skal gjenta seg i all evighet, at du og Anna Marie bor i min leilighet i Istedgade … Steffensen tok langsomt pipa ut av munnen. – Er du blitt sprø? – Nei da, Steffensen, skravlet Jastrau løs. Men hør videre, hør nå. Hvis tilværelsen er en prosess uten begynnelse, så må den ha gjennomgått alle muligheter for forandring, ikke sant? – Årrh. – Og blant disse uendelige mulighetene har vi også muligheten for gjentagelse, og er det mulighet for én gjentagelse, må det også være mulighet for uendelige gjentagelser, ellers ville ikke verdensprosessen ha vært uendelig. Lirum larum, forstår du. Kall det logikk eller lirekasse – for meg kan du kalle det hva du vil. Jastrau lo henrykt. Men Steffensen var stiv. – Og så? spurte han langsomt. – Tror du at vi lever i en fullkommen verden? – Ha. – Nei, så lett slipper du ikke unna, Steffensen. Enten det eller så må du tro på en evig gjentagelse. – Fy for pokker. 279
– Ja, der kan du se. Og vil du ikke noen av delene, så må du tro på at verdensprosessen har en begynnelse i tiden. – Javel, og så … – Ja, og så er verden altså oppstått av intet, den er skapt, lille venn, og dermed er vi kommet fram til Skaperen. Barnetro, barnetro, til himmelen den er en gylden bro – og lirum. Steffensen svarte ikke. Han stirret tungt over mot samtaleværelset med de opplyste vinduene og den mørke, stengte kirken. Så sendte han en hvit røyksky ut i natteluften som om han tenkte. – Jaja, gamle logiker, skal vi ikke heller gå hjem og sove, flirte Jastrau. Steffensen nikket taus, og de gikk nedover Vesterbrogade. Jastrau så etter jentene. I en sinnsstemning klar og glitrende som vann. – Se på henne, sa han lett når en stille lystseiler drev forbi, dvelende i den milde kveldsluften, omgitt av en atmosfære av kroppslighet og parfyme. Mørket ga jentene store øyne. Ved Vesterbros Passage ble Jastrau og Steffensen stående på hjørnet av det brede fortauet som stikker ut som en landtunge over mot Helgolandsgade. Obelisken til Frihedsstøtten reiste seg svart over den blinkende asfalten hvor gjenskinnet fra lykter og buelamper svømte, og fjernt mot den blå sommernatten sto de to gule urskivene i Rådhustårnet og skjelte, ovale i perspektivet. – Jeg har så lyst til å gå ut over meg selv, til å rangle i det uendelige, sa Jastrau med et sukk. Denne utsikten inn mot Rådhusplassen, med de få høye husene som uregelmessige blokker i natten, med lyset fra billyktene jagende over asfalten og de mørke menneskene myldrende inne på fortauene – det virket på ham som en smertefull lengsel. – Men nei, la oss gå hjem for å sove. Jeg må være utsovet når jeg skal snakke med redaktør Iversen i morgen. – Om hva? spurte Steffensen fraværende. – Om avisen, svarte Jastrau unnvikende. Han ville ikke gjøre seg til latter. Hvis han nå ikke sluttet likevel … Og de gikk nedover Helgolandsgade og hjem. Med en følelse av å være karaktersterke. – Du, utbrøt Steffensen plutselig, det er en automatbar på Strøget. 280
– Jaså, ja, men den er stengt nå. Vi kan ikke komme inn der, selv om vi ville. – Tøys! Den er forresten ikke der lenger nå. Det er blitt skobutikk i stedet, svarte Steffensen irritert. Men der var jeg ofte, gitt, den første tiden da jeg var student. – Aha, ungdomsminner. – Nei, gi deg nå. Men når man satt på et bestemt sted borte ved vinduet, skjønner du, så hadde man ett speil i ryggen og et annet rett overfor seg – det skulle vært forbudt å gjøre sånt – og når man da så seg selv i speilet, var det en uendelighet av speilbilder inne i hverandre, Steffensen forfra og Steffensen bakfra, fytterakkern. Altså i det uendelige, gitt. Og det har jeg ofte grublet over siden. – Jøss, er det jesuitten som plager deg, flirte Jastrau og svingte beinet lekelystent ut over fortauskanten. – Da kan du bare ta det helt med ro, for nå er jo tiden blitt en dimensjon, haha. Nå kan ikke en gang jesuittene holde rede på det. Steffensen gikk og pattet på pipa. – Gjentagelsen dukker nok opp igjen, skal du se. Også i alt dette nye som de har funnet på. Og sendte plutselig rasende en spyttklyse ut over fortauet.
4 De satt overfor hverandre ved frokostbordet, Jastrau og Steffensen. Grammofonen lirte av seg noe jazz. – Det begynner å bli slutt på pengene, sa Jastrau og knuste tankefullt et tomt eggeskall. – Du gidder jo ikke å gjøre noe heller, svarte Steffensen. – Er du blitt moralist? Steffensen satt og stirret på ham med et lite stumt smil. Så kom Anna Marie inn med kaffen. Hun skiftet plate på grammofonen. Hun var hoven i ansiktet som om hun hadde grått. Hun så sammensunken og elendig ut. Jastrau smilte til henne. Men smilet hennes var nervøst og 281
ulykkelig, og så fort hun kunne forsvant hun ut på kjøkkenet igjen som for å gjemme seg. Steffensen slurpet i seg kaffen og sa ikke et ord. Så stoppet de seg hver sin pipe. Men hvor lenge skulle dette vare? Der kunne for eksempel Steffensen sitte urørlig og urokkelig i timesvis uten å gjøre et slag. Han fikk lov til det, for ellers ble værelsene tomme, og i den tomme leiligheten lå galskapen på lur, i tomheten ville forfallet bli til smerte. Så lenge det var mennesker her, murret det bare, det murret som jazzen fra disse slitte og hese grammofonplatene. Men denne skikkelsen med hånden under haka, med pipa dinglende fra munnen, med den skitne snippen, den totale, lurvete forakt, hvis han nå ikke rørte på seg snart, kom i bevegelse, ble menneske, så ville tomheten trenge seg på uansett, da var han bare en ting som ikke kunne demme opp for den, og da … da brøt fiendskapet løs. – Hva er det du sitter og tenker på når du sitter sånn og glaner? spurte Jastrau uforskammet av nervøsitet. – Jeg sitter og er nære på å tenke en tanke. Den omtrentlige tonen irriterte Jastrau. – Nære på, er det noe? – Ja, det skal jeg si deg. Jeg sitter og tenker på en borger med stiv hatt. – Ja, du er morsom, sa Jastrau. Men hvorfor var øynene til Steffensen plutselig blitt så usikre? Den urokkelige skikkelsen begynte å røre på seg. – Jeg tror ikke det, sa Steffensen nølende. Men tenk om man kunne ta topplokket av skallen på et menneske – akkurat som en stiv hatt – og se ned på tankene hans. Ha. For en verden. Det er noen som sier at tanker er virkelighet. Ha! Jastrau lyttet. Det var noe hest i stemmen til Steffensen, som om han ville betro seg. – Ja, hvorfor ikke? – Nei, hvorfor ikke. Steffensen lo klangløst. – Jeg tenker på Opphavet, den aktverdige apotekeren i Århus. Når han ikke får sove, den gamle grisen, så ligger han og tenker ut hvordan man skal begå den perfekte forbrytelse. Det er rørende, hva? Borgerlig åndsliv, ikke sant? 282
Han konverserte. Jastrau satt og stirret på ham. Så kriminelt mange tenner han hadde i munnen. Det var ingen menneskemunn. Men hvorfor hadde han begynt å snakke? Det var noe han ville bagatellisere. Noe han ville unngå. – Hvor vil du med alt det der? spurte Jastrau hardt for å holde ham fast. Skyggen av et smil gled over de stive leppene til Steffensen, og så reiste han seg med de mystiske og lydløse vagabondbevegelsene som Jastrau hadde iakttatt hos ham før og gikk bort til døra for å lytte ut i kjøkkenet. Grammofonen var gått i stå. Anna Marie vasket opp, kunne de høre. Steffensen smilte lurt. Jastrau fulgte ham med øynene, følte ikke særlig sympati for ham, men var helt som trollbundet av de mystiske bevegelsene. Jastrau visste ikke hva det var som hadde drevet denne unge mann av det finere borgerskap i Århus ut i denne snyltertilværelsen, han bare ante det. Men plettfri hadde han ikke kommet fra det. Det var lett å se. Han var ikke noe rent menneske. Steffensen hadde gått bort til divanen hvor Anna Marie pleide å ligge. – Har du sett det der? hvisket han listig og løftet en flik av divanteppet. Det var brent et hull i det. Jastrau trakk på skuldrene: – Ja, hvordan det? – Hun er en gris, ligge sånn og røyke sigaretter og kaste dem fra seg uten å stumpe dem. Hun tror det er fint. Steffensen flirte. Men Jastrau så uforstående på ham. Hvorfor snakket han så springende? Det bleke, benete ansiktet var uhyggelig å se til. Pannen virket naken og abnorm. – Gad vite om det utvider sjelen – er det ikke det du kaller det? – å begå en forbrytelse, fortsatte Steffensen drømmende. Jeg mener virkelig utvider … Eller om det er med mord som med brennevin. Når man har tatt ett glass, vil man ha flere – og så er vi der igjen, ved gjentagelsen nemlig, den helvetes gjentagelsen. At man ikke har spurt en morder om det! – Rabler det for deg, menneske? utbrøt Jastrau engstelig. – Næ-æh, hvisket Steffensen listig og gjorde en hysjende vagabondbevegelse. Men hvis man nå for eksempel kvalte henne 283
og satte fyr på divanen, hele skitten. Hun drikker seg jo sørpe full, hun ligger og røyker, kaster fra seg brennende sigaretter, hva? Hvem kunne bevise noe annet? Og samvittighetskvaler etterpå … Han hevet stemmen og fikk et hvitt glimt i øyet. – … jeg skulle like å vite hvordan samvittighetskvaler ser ut. Om man fortsetter å ha en følelse i hendene … Han holdt de store hendene krummet framfor seg, – … av halsen hennes, sånn, i hendene. Eller om man ser henne for seg – hallusinasjoner, hva – eller om man ikke kan tåle å se åstedet igjen, møblene, de døde gjenstandene … eller … Jastrau fulgte de kantete bevegelsene hans, som var så mye mer uhyggelige som de var lydløse og sto i så sterk kontrast til den sedvanlige ubevegeligheten hans. Men han fikk seg ikke til å tro på denne hviskende stemmen og ristet på hodet. – Jeg har forresten ikke tid til å høre på slike fantasier, sa han og reiste seg som om han ville riste inntrykket av seg. – Fantasier … nei, det er da sannelig ramme alvor, gitt, svarte Steffensen. Jastrau så vantro ut. – Jeg må over i avisen, sa han. – Men det er alvor, utbrøt Steffensen og grep ham hardt i armen. – Forstår du ikke det? Det trodde jeg så sikkert du ville gjøre. Ikke når jeg tenker hardt og fast og logisk, det går over din forstand, det vet jeg, eller det angår deg ikke. Men dette – at jeg tenker hardt, legger hardt på hardt, og så – ja, at jeg så bestandig kommer til et mykt punkt. – Hør her, Stefan … sa Jastrau. Det gikk plutselig opp for ham hvor dårlig det egentlig sto til med Steffensen, og han stirret på ham. Men Steffensen fortsatte: – Et mykt punkt – og da må noe skje – jeg blir drevet fram, skal jeg si deg, nådeløst – du vet ikke hvorfor, men det er en logikk i det, en logikk som har gått amok. Og jeg må, jeg må finne en løsning – en løsning ut i det uendelige. – På hva da? spurte Jastrau engstelig og skottet mot døra ut til kjøkkenet. – Ja, på henne … ja, nettopp, nikket Steffensen. – Ja, jeg er like klok.
284
– Er du ikke litt nysgjerrig, da? kom det uforskammet. Men da ga Jastrau opp: – Hør her, Stefan, jeg har ikke tid til dette. Jeg må bort i avisen. Og du får ikke bli her. Jeg forbyr deg det. – Nei, lød det plutselig hest. – Bli nå med. De sto i gangen, og Jastrau forsøkte å tenke rolig. Den bløte hatten. Nå var det alvor. Og spaserstokken. Han smilte svakt. Nå skulle han bort og snakke med redaktør Iversen. – Du, utbrøt Steffensen nede på en av trappeavsatsene og rusket i ham. – Jeg liker deg … Nei, helvete heller forresten. Men hvis ikke du forstår meg, så er det ikke en kjeft som kan det, det føler jeg. – Men hva er det jeg skal forstå? spurte Jastrau forsiktig. Han ante det. – Nei, du kan ikke. Du er borgerlig akkurat som alle andre, og du kommer bare til å flire – eller bli sentimental. Han sto stille i trappa. – For jeg er til latter, så ynkelig til latter, kom det som et plutselig utbrudd. Og så gikk han trappa uten å bry seg om å vente på Jastrau. – Jeg gidder ikke å gå sammen med deg, sa han uten omsvøp da de kom ut av porten. Jastrau svingte ironisk med spaserstokken. Men Steffensen var allerede på vei utover Istedgade. Bakfra så han ut som en nyhavnslassis. Det var noe irriterende ved disse proletarmanerene hans. De var blitt framelsket i visse kunstnerkretser i etterkrigstiden. Det var blitt en mote. Men fra Steffensens side var det visst noe mer enn en manér. Det var en altomfattende protest. Men det var også fleip. Ja, var det det? Jastrau var blitt engstelig. Hvis det var alvor, lå det jo en forbrytelse og spirte under overflaten. Men det var fleip, det var fleip, og Jastrau slo stokken i fortausflisene mens han gikk opp mot Vesterbrogade. Var det ikke litt påtrengende å mase seg innpå ham med privatlivet sitt og alle dets problemer på den måten som Steffensen gjorde? Om han hadde smittet Anna Marie eller hun ham, for det var jo det som var ulykken – det visste han, … men var ikke det likegyldig? I alle tilfeller var Steffensen til latter, og 285
det hadde han ikke klart å komme over. Et typisk eksempel på amok. Men til latter, hvem var ikke det? Som nå Jastrau selv. Her gikk han og hadde endelig fått seg en stilig bløt hatt på hodet og spaserstokk i hånden. Ellers kunne han ikke ta avskjed. Han tok sin hatt og avskjed. Jastrau begynte å plystre. Benkene var så innbydende under de grønne trærne langs Vestrebrogade. Utenfor Wivel satt bare noen få gjester. Ettermiddagen hadde ennå ikke nådd sin fulle, strålende modenhet. Det var på ingen måte noen ny tanke at han ville ta avskjed. Den hadde oppstått samme dag som han hadde fått stillingen som hovedanmelder i Dagbladet. Kanskje han også hadde sagt det til en av medarbeiderne der. – Jeg undres når jeg får kniven i ryggen? Han syntes å huske at han hadde sagt noe slikt en gang. Var det ikke også noe om at en tredveåring på en utsatt post pleide å sitte i fire år? Hadde han ikke stillferdig og kynisk også sagt noe i den retning? Sikkert! – Det blir altså et spørsmål om hvordan man skal komme seg vekk uten kniven mellom skulderbladene. Jo, det hadde han sagt til Vuldum en eller annen gang. Og Vuldum hadde ikke trøstet ham, langt ifra. – Det er noen gamle menn som sitter og spiller oss ut mot hverandre, hadde han sagt. Disse fire, fem årene! Denne følelsen av usikkerhet! Og plutselig stanset Jastrau. Det så så innbydende ut inne på Tivoli. Der gikk gråspurvene på de asfalterte gangveiene. Men for en tanke! Å vite, å se klart er en styrke. Hvem hadde sagt det vrøvlet? Som om det ikke var denne bevisstheten som hadde gjort ham usikker og ufruktbar som dikter! På fire år hadde han ikke produsert noe som helst. Som om det ikke var bevisstheten om en gang å bli ofret akkurat som sine forgjengere som etter hvert hadde uthult ham. Sett at man kjente sin dødsdag. Han hadde jo hatt kone og barn. Den gangen. Han hadde jo måttet tenke på utkommet. Var det kanskje ikke også denne følelsen av usikkerhet som var årsaken til at alt fløt nå? Var det kanskje ikke det som var årsaken til at han drakk? For han drakk jo, ikke sant? Men så smilte han det samme smilet som når man kjører med berg286
og -dalbanen på Tivoli. Hei og hå. Det var mange grunner, åja, åja. Men det var også den grunnen at det smakte så godt med whisky. Men alt det der var likegyldig. Nå hadde han bestemt seg. Hvordan han hadde kommet fram til denne beslutningen, husket han ikke. Han hadde plutselig brutt seg ut av et villnis og befunnet seg på en høy skrent over havet. Var det falsk romantikk? H. C. Andersen: Klokken? Men han hadde følt det sånn. Han følte det sånn her og nå. Med ord: «Han gikk plystrende over Rådhusplassen i det strålende solskinnet – kom mai, du skjønne, milde – og gikk opp i Dagbladet og begjærte dypt motivert sin avskjed.» Dypt motivert? Han kunne oppgi sneset fullt av gode grunner. Men han kunne også, nå i dette øyeblikk, klokka ti minutter over to, på dette hjørnet utenfor kafé «Paraplyen», ombestemme seg og fortsette som hovedanmelder i Dagbladet. Så fantastisk sola kunne blinke i et forniklet sykkelstyre! I plystrende glede og i vemod, også i vemod, gikk han over Rådhusplassen. Alle husene lå badet i skjønnhet og forklaring. Så vakkert det var. Den mursteinsrøde fargen, Rådhuset, Paladshotellet, Bristol! De røde kastanjene! Han følte seg hjemme på denne plassen som i en stue, sin egen stue. Han følte seg vel til mote i rollen som en kjent skikkelse som daglig skrår over her, en københavner. Der går sannelig Jastrau. Skulle han ta farvel med den også? Nei, ikke i dag. Men snart. Og etter mange år ville han komme igjen og se på den med fremmede øyne. Hjørnebygningen til Dagbladet forekom ham med ett så kjær. Selv bokstavene som hang der på hjørnet. Klare, usentimentale bokstaver. En gang hadde han sett på dem med ærefrykt. Nå var de bare et minne for ham, alt nå. Det kunne han se på dem. Og svingdøra. Og trappa med det blankpolerte gelenderet. Og vinduet med utsikt til den asfalterte gårdsplassen som bestandig var full av sykler. Glitrende minner alt sammen. Han plystret lavt. Med denne melodien ville han prente disse tingene i seg for siste gang. Og stillferdig snek han seg inn i re287
daksjonen. Aldeles dagligdags. Døra inn til det sollyse hjørneværelset til redaktør Iversen sto åpen. Jo, han var der. Og der satt han inne i solskinnet med den sagnomsuste lange ryggen bøyd over skrivebordet som om han ville omfavne det med de mektige armene over manuskripter og dokumenter mens han hvisket hest ned i bordplaten. Sånn så det iallfall ut. For der holdt han telefonrøret i hånden slik at han kunne hvile med overkroppen i en skjev stilling, mens han lyttet eller hostet noen ord i tuten. Det lange, dyreliknende kraniet med den knudrete nakken tegnet seg i skarp silhuett mot lyset. Mustasjen hang og duvet. Jastrau ble stående i døra og kremtet, og armen til redaktøren reiste seg med en stor hånd som et slangehode fra den enorme kroppsbunten og vinket hysjende. Da samtalen var blitt hvisket ferdig, dukket endelig hodet hans helt opp, lemmene trakk seg sammen, han sank ned i stolen og ble normal av vekst. De lange armene og beina ble diskret plassert ett eller annet sted. – Men, hy, hy, det er jo Jastrau, min litterære redaktør, utbrøt han med en forskrekkelse som virket komisk. Øynene hans var matte. – Det er vel ikke noe i veien? De ser så høytidelig ut, hy hy, som om De skulle være en hel deputasjon. Jastrau la den bløte hatten fra seg på skrivebordet, satte seg omstendelig ned og støttet seg til spaserstokken. – Er det noe De er misfornøyd med? spurte redaktør Iversen lett humoristisk. – Nei, langt ifra. Men jeg kommer for å si opp, lød det presist. Redaktøren lente seg litt fram for å ta fenomenet nærmere i ettersyn. Så strøk han seg over den store, hengende mustasjen, og ansiktet fikk et uttrykk som om han nettopp hadde dukket opp av vannet. – Det må jeg si, mumlet han etter en pause. Det overrasker meg. Men kommer det ikke egentlig litt plutselig? Jeg mener for Dem selv? – Egentlig ikke, svarte Jastrau. Nå følte han at det var en 288
gammel beslutning. Han hadde tatt den i samme øyeblikk som han hadde tiltrådt stillingen for fem år siden. – Er det noe De er misfornøyd med? – Nei. – Er det pengene? – Nei. – Det må jeg si. Det var en overraskelse. Redaktøren bøyde det lange kraniet sitt og klødde seg i nakken. – Men nå kommer det jo hele tre lange sommermåneder hvor De ikke har noe å gjøre, la han håpefullt til. – Ja, det er da også dem jeg regner med. Jeg har jo tre måneders oppsigelse. Jastrau var stiv der han satt. Det tindret i ham. Men redaktør Iversen flyttet seg langsomt på stolen. Det plaget ham at han nå var nødt til å tenke på dette også. – Men sommeren er lang, sa han med ett og grep lettet etter denne utveien. – Det kan jo skje så mye. – Det hjelper ikke. – Mener De det? – Ja, for innen september har jeg gått i hundene, og da begynner høstsesongen, og alle disse bøkene, nei … Jastrau ristet forutseende på hodet. – Det var besynderlig, svarte redaktør Iversen sløvt. – Jeg vil heller kutte ut nå og ikke ødelegge det jeg hittil har prestert med noe som ikke holder mål. Det jeg har gjort, det føler jeg at jeg kan stå ved, kom det raskt fra Jastrau. – Ja, det kan De, svarte redaktøren høflig. Han hadde fått mørke flekker under øynene. Det fikk han alltid når han ble rørt av en festtale, og Jastrau nærte den dypeste mistillit til dem. Likevel begynte det å blinke i hans egne øyne. Tårer? – Ja, De har all ære av arbeidet Deres, kom det langsomt og fjernt fra redaktøren med denne slepende stemmen som alle i redaksjonen kunne herme etter. Det lød så ærlig at det blinket enda sterkere i øynene til Jastrau. – Men hvis De nå fikk ett års permisjon, kom det vennlig. Jastrau rettet seg opp. Han hadde hørt rykter om at redaktør Iversen ville trekke seg tilbake i løpet av et halvt års tid, og det ga ham styrke. 289
– Nei, det hjelper ikke. – Det var besynderlig. De vil altså slutte. Men hvem skal jeg da ansette i stedet? – Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke. – De ville gjøre meg en stor tjeneste om De kunne si det, sa redaktøren alvorlig. – Jeg synes virkelig ikke jeg kan bestemme hvem som skal bli min etterfølger, det synes jeg ikke, lød det prinsippfast. – Om De bare ville, kom det trett. De matte øynene til redaktøren hvilte vennlig på ham, og de hadde en mørkere fargetone enn ellers, noe dypt menneskelig. – Om De bare ville bestemme det hele. Mer kan De da ikke forlange av oss. Vi strekker oss så langt vi kan. Og med bedrøvet ironi slo han ut med de store hendene. – Og så ville De til og med gjøre meg en stor tjeneste. Jastrau smilte. – Jeg kan da ikke sette en mann inn i min stilling bare for å komme igjen og kaste ham ut hvis det en gang skulle passe meg å bli normal. Redaktøren strøk seg over underansiktet igjen. – Ja, jeg ville nå ikke bli lei meg hvis De gjorde det, hy, hy. Og en merkelig listighet spilte opp i det gamle ansiktet. – De burde virkelig tenke over det, og så – hy, hy – så kunne det jo hende at De fortsatte likevel. Skal vi ikke si det? Og han så fornøyd ut. En avgjørelse var blitt utsatt på ubestemt tid, og det passet ham best. Men Jastrau tok seg sammen med et rykk: – Nei, innen september har jeg gått helt til bunns. – Går det an å si noe sånt? sa Iversen uforstående. Men det høres jo aldeles forferdelig ut. – Det er noe jeg må igjennom, kom det syngende fra Jastrau. – Og så lenge det varer, duger jeg ikke til noe som helst. Jastrau inntok en lettsindig holdning. Han la det ene beinet over det andre og trengte ikke lenger å støtte seg til stokken. – Ja, i så fall er det meget trist – iallfall for meg, svarte redaktør Iversen tregt. Og jeg som trodde De var på vei oppover nå – og ikke nedover. Jastrau rynket pannen. 290
– Ja, for De er jo så ofte ute i Stenosgade hos katolikkene, har jeg hørt. – Nei, det stemmer ikke, svarte Jastrau avgjort. – Det var da besynderlig, sa Iversen åndsfraværende. Var det ikke Dem? Ja, så må det vel ha vært en annen. Man sitter jo her som en far og hører om både den ene og den andre, og man blir gammel og blander det hele i hop. Men ellers trodde jeg så sant … Og det kunne jeg også ha forstått på et vis – bedre enn når De sier at De skal gå i hundene i september, akkurat som når andre sier at jeg reiser til Kregome på torsdag, hy, hy. Han smilte for seg selv og ristet på hodet. – Vet De forresten at nå vil bøndene at det skal hete Krejme for sånn sier de det, hy, hy, la han til. Jastrau satt stille og stirret på ham. – Krejme, gjentok Iversen, fortapt i et smil. Så reiste han seg og gikk duknakket bort til et skatoll, åpnet en skuff og tok fram et ark skrivepapir. – De vil altså slutte, mumlet han ned i skatollet. Det er jeg virkelig meget lei for. Det gjør meg ondt … oppriktig talt. Og plutselig hadde han glemt skrivepapiret og gikk langsomt bort til det store hjørnevinduet som vendte ut mot det solbelyste, myldrende torget. – Det er så pent i dag. Den lange skikkelsen sto borte ved vinduet, sammensunken og med hendene i lomma. – Det er det forresten bestandig. Kom skal De se, Jastrau! Jastrau reiste seg. Han visste at det var en stor æresbevisning når sjefredaktøren ville dele utsikten sin med en av medarbeiderne. Å stå ved dette vinduet sammen med ham var som å stå på en balkong sammen med landets overhode. – Jeg er så svak for denne utsikten, fortsatte redaktør Iversen langsomt og hjertelig, hensunket i enetale. Jastrau sto ved siden av ham nå. – Jeg kan ikke se meg mett på den. Og så står jeg her så ofte og tenker at en fattig gutt – ja se, der kommer det en nede på hjørnet, han med børen på skulderen, da tenker jeg at han kanskje en gang vil sitte i min stol. Se der, nå ser han opp, hi, hi. Ja, og nå er det jeg som står her. En gang vil han kanskje huske det. Stemmen var beveget, men kunne likevel når som helst redde seg over i ironi. Men på Jastrau virket ordene så vektige og be291
tydningsfulle da redaktøren i det samme la armen om skuldrene hans og lente den store, knoklete kroppen sin mot hans. Var det et menneske som åpnet seg? Det var et forunderlig, flimrende øyeblikk. Jastrau ville bestandig huske torget slik som det lå foran ham nå, en vennlig og hvitaktig flate, skrått som et hav som ses fra en høyde, og han ville huske den mørke tverrstripen av menneskestrømmen fra Vesterbrogade over mot Strøget, den uopphørlige bevegelsen, alle de lyse, lyse kvinnene. Og i det samme smeltet den store, krumbøyde redaktøren med de matte øynene og dette levende torget der nede sammen til ett bilde, journalistikken, det mest levende av alt, men med et trett og desillusjonert blikk. – Ja, en slik gutt har jeg vært. Og nå står jeg her. Men hvor lenge? Det tenker jeg så ofte. Det kom noe naivt i tonefallet til redaktør Iversen når han filosoferte. Den ene folkelige tanken etter den andre i abrupte støt. Når han var rørt, liknet han sitt publikum. – Ja, døden. Man blir gammel, Jastrau. Han så ned på ham. – Men så ung De må være som med vold og makt vil gå i hundene. Hy, hy! Så De tenker vel ikke så meget på døden. En annen blir jo stadig minnet om den. Det kan forresten være ganske pussig av og til … Han fniste, og nå hadde han kommet seg etter dette anfallet av rørelse. – … selv om det kan være sørgelig nok, la han til og garderte seg. – Sånn som i går da jeg fikk besøk av H. C. Stefani – De kjenner jo ham – med sørgeflor og flosshatt – hans kone var norsk, det heter jo flosshatt der oppe. Jastrau stivnet under vekten av armen til redaktør Iversen. Skulle han ikke en gang få ha denne avskjeden med fem år av sitt liv i fred? Kastet Steffensen enda en gang en slagskygge inn over livsveien hans? Han ante hva som hadde hendt. – Jeg kjente henne ganske godt – et stort fruentimmer. Dere er en vakker gutt når Dere har flosshatt på, sa hun en gang vi traff hverandre i en stor begravelse. De sier flosshatt der oppe i Oslo. Men i går kom Stefani oppom … han var aldeles forstyrret, hans kone var død, han hadde henne med seg i en urne – den sto til og med i en handletaske ute i forværelset. Han stirret langt ut mot den blå luften. – Han gråt til og med – over handletasken. 292
Mor til Steffensen var død. Jastrau så henne for seg som en stor, svart skygge med grove omriss. Men hvorfor ble denne skyggen kastet inn i dette klare øyeblikket? Skulle ikke Jastrau få lov til å leve sitt eget liv fullt ut? Nå tok han avskjed og skulle ikke tenke på annet. – Hy. Ja, det er pussig når man har kjent Stefani – på nært hold. Han hadde alltid problemer straks han fikk øye på et skjørt, og hun var sjalu, har jeg hørt. Et stort og norsk fruentimmer som til og med er sjalu … men nå hadde han henne i handletasken, bon. Og så gråt han. Jeg syntes virkelig synd på ham. Jastrau rørte på seg. – Har De tenkt å gå, Jastrau? spurte redaktøren. Javel, men så er vi altså enige om at De overveier saken enda en gang. De er så brå av Dem, Jastrau. Jastrau så på ham. Det gutteaktige smilet spilte opp under mustasjen. – Nei, jeg ber om avskjed i dag. Redaktøren skrumpet litt sammen. Igjen fikk han de mørke flekkene under øynene. – De har alltid vært et anstendig menneske, og jeg synes det er dumt av Dem at De vil gå i hundene. Da skulle De heller reise ut og komme hjem og bli en stor mann. Men det er anstendig av Dem at De heller vil slutte enn fortsette og skrive noe møkk. Hæ. Det har vi nok av fra før. Hæ. Jastrau smilte sjenert. Igjen blinket det i øynene. – Men nå må jeg si adjø, sa han. – Alt nå? Men vi behøver vel ikke være så høytidelige. Vi har hele tre måneder til å trykke hverandre i hånden på. Jaja, adjø. Og han vinket skjelmsk med hånden. Jastrau bukket og gikk rørt ut gjennom døra. – Endelig, utbrøt en journalist som hadde sittet på forværelset og ventet. Det var Gundersen med de mørke brillene og negerleppene. Litt av en faddersladder du har hatt med Rhinoceros. Åssen var humøret? – Glimrende, flirte Jastrau. Vi sto ved hjørnevinduet og hadde tårer i øynene, begge to. – Den er god. Da er det min tur. 293
Og Gundersen banket på den åpne døra. Men Jastrau drev videre. Han ville ikke snakke med noen, så oppfylt var han av en følelse av å være usårlig, og stille plystrende gikk han ut av døra. Et lite smil fløt på leppene hans. Farvel, farvel. En lysende forvissning om at han nå sakte, men sikkert kunne gå i hundene tindret i ham mens han gikk nedover trappa. Han gikk ned til hundene. Farvel, farvel. Mor til Steffensen var død. Skulle han fortelle det til ham? Nei, hvorfor det? Nå gled alt så sakte … hvor da? nedover? Det var sig i det. Og da han sto ute på fortauet kjente han en overveldende trang til å belønne seg selv. Det hadde han fortjent. Sannelig! Og han svingte uten videre til høyre og inn på Bar des Artistes. Det var øde og mørkt der inne. Ikke et menneske. Klokka var da heller ikke mer enn tre. Det røde forhenget gled sammen bak ham og stengte med et dempet sus sola ute. Med ett rykket dagen mange timer framover mot kvelden, og det ble skumring. Langt der borte blinket det i flasker og glass og i messingstanga langs bardisken som fra et hemmelighetsfullt og alkymistisk laboratorium. Den lille kelneren hadde trukket forhenget foran døra ut mot bakgården til side og sto tvekroket av latter. – Kom skal De se, herr Jastrau, fniste han. Herr Kjær holder på å trekke en jeksel. Jastrau la øyet inntil, og ute på den asfalterte gårdsplassen fikk han se en omfangsrik gentleman i elegant grågrønn dress som oppførte en merkelig og ensom dans. Bevegelsene minnet mest av alt om en havarert sprellemann som bare kan slå ut med det ene beinet. – Hvordan gjør han det, Arnold? – Med en knipetang, selvfølgelig. Vi fant en gammel rusten en. Og nå så Jastrau at den evindelige Kjær la hodet langt tilbake der ute som om han desperat forsøkte å få et glimt av blå himmel oppe mellom husveggene, mens han gjorde noen hopp på det ene beinet. Jastrau og kelneren lo. 294
Og plutselig svingte Kjær seg rundt og vinket triumferende med knipetanga. – Heureka, ropte han våt av svette da han kom inn. – Har du sett på maken til tann? Han holdt fram en svart og blodig gjenstand med tre krokete røtter. – Hvorfor går du ikke til tannlegen? – Nææh, utbrøt Kjær og slo forskrekket ut med hånden, jeg hadde aldri klart å finne veien dit, og hvis jeg likevel skulle klare det, så hadde jeg aldri klart å finne veien tilbake hit igjen. Jeg er ikke noen oppdagelsesreisende. Han satte seg ved det runde bordet og holdt tannen filosofisk opp foran seg. – Se på den, Jazz. Den har uttrykk. Og han rakte den fram til Jastrau. – Kan du ikke se det? Den likner min advokat. Jastrau følte seg blind og ristet på hodet. – Det er fordi du ikke har fått noen cocktail å la Lundbom ennå. Arnold, en til hver! Og så sukket han og stirret på Jastrau med de blå, tåkete øynene sine. – Hvorfor ser du så glad og talentløs ut i dag? – Jo, gitt, jeg har kjempet en hard kamp for min rett til å gå i hundene – og i dag har jeg vunnet. Kjær ristet i hele kroppen av lydløs latter. – For noe sludder, fniste han. For det er absolutt umulig å gå i hundene, Jazz. Man dør før man kommer så langt. Det er like vanskelig som å komme til Canada. Nå har Lille P. solgt billetten sin igjen. Han sitter fast i Esbjerg. Og Kjær trakk fram en blå konvolutt. – Nå skal du høre. Han vil låne penger av meg eller av verten her så han kan komme tilbake. Jeg tror vi gjør det. Han lengter jo så forferdelig etter oss, stakkars liten.
295
5 Den evindelige Kjær var blitt så omtåket og ansiktet hans så oppløst at kløften i haken var det eneste karaktertrekket som det ennå fantes spor igjen av. Nå og da puffet han til tanna som lå på det runde bordet og mumlet noe om sin advokat. Og Jastrau var taus. Lundbom-cocktailene suste i hodet på ham. Men han slappet så godt av i det trivelige skumringslyset her inne. Bare hver gang forhenget gikk til side og et glimt fra den solblå, travle gata feide som en lyskaster langt inn i det halvmørke lokalet, gikk det et edru rykk gjennom ham. – Huh, brummet den sammensunkne Kjær og ristet på hodet. Blikket hans var forvirret. Pupillene holdt ikke følge med hverandre. Og med den egoismen som er så typisk for folk som har drukket, så Jastrau seg plutselig lei på denne uregelmessigheten, reiste seg med en gryende ergrelse innabords og gikk langsomt ned gjennom lokalet for å se om det skulle ha kommet andre kjente. – Hello, herr Jastrau, lød en mannsstemme. – Nei, gid, goddag, herr Jastrau, ringlet en kvinnestemme, og han møtte et lysende grått blikk, de på samme tid trette og nysgjerrige øynene til en erfaren kvinne. Det var fru Kryger som i selskap med den dystre herr Raben hadde kommet innom for en ettermiddagsåpen riff. – Vil De ikke gjøre oss den glede å ta en drink sammen med oss, spurte Raben elskverdig og reiste seg. Arret på kinnet var meget kledelig til ham, slo det Jastrau. – Jo takk, sa Jastrau med et lite spøkefullt sukk og støttet seg belevent til en stolrygg. – Men den må være svak. Han løftet øyenbrynene. – Ellers er jeg redd det kan få ubehagelige følger. Skikkelsen til fru Kryger med det askeblonde håret, de grå øynene og den blanke, grå modellkjolen, alt i samme farge, virket som et skarpt lysskjær i den halvmørke baren. Så blendende kunne bare en stormfull morgen ved havet være, med bølger som isnende sølv og en gråaktig lysende skymasse som sola hadde oppløst seg i. – De lever visst sterkt, herr Jastrau, sa hun og bøyde seg interessert fram mot ham. 296
– Litt uregelmessig kanskje, svarte han og satte seg. Han syntes ikke hun så helt ung ut. Og hvorfor spilte det sånn i de dype frueøynene? – Jeg har hørt at De drikker så meget, fortsatte hun pågående. – Jeg har også hørt at jeg er katolikk, lød svaret. Hvorfor hang øynene hennes sånn på ham hele tiden? – Det har jeg nå vanskelig for å tro, lo hun. – Men jeg fatter ikke hvordan De får tid til å sette så mange rykter i omløp som De gjør. De må jo være det rene renessansemennesket. De skal jo også rekke å lese alle disse bøkene og anmelde dem. Jeg leser forresten anmeldelsene Deres med stor interesse. – Det er mer enn jeg gjør, innskjøt Raben tørt. Var det allerede en rivalisering ute og gikk? – Sier du det? De er jo så glimrende skrevet. Det er alltid det første jeg ser etter når jeg får Dagbladet inn gjennom døra til morgenkaffen. De er dus, tenkte Jastrau. Da var vel det dype blikket og de ivrige håndbevegelsene bare koketteri for å sette fart i Raben. Men Jastrau kunne likevel ikke la være å se henne inn i de grå øynene. Det ante ham at kneet hennes var spisst under den grå silken. – Det er for subjektivt og svevende, svarte Raben overlegent. – Jus er kanskje mer objektivt? parerte Jastrau og knep øynene sammen. Fru Kryger lo. Men når hun lo, kunne man se på halsen hennes at hun iallfall ikke var så ung som hun gjerne ville se ut. – I min ordliste betyr objektiv det samme som kjedelig, kvitterte hun. Når dere mannfolk først begynner å snakke objektivt, da takker jeg min skaper for at jeg er kvinne. – Når en kvinne har hjerte og skjønnhet, hva skal hun da med mer, svarte Raben ironisk. – Mener De også det, herr Jastrau? spurte hun kjapt. I det samme ble det satt tre glass med Dubonnet på bordet foran dem. – Jeg forstår meg ikke på kvinner, jeg er bare svak for dem, 297
moret det Jastrau å si, og han så henne dypt inn i øynene. Hun visste at han skulle skilles – javisst, det var det som spilte i dem, og han viste tennene i et smil. – Der kan De høre, herr Raben, endelig en klok mann, lo hun. – Men så er De jo også kritiker. Latteren hennes var bevisst ungpikeaktig. – Jeg trodde forresten at kritikere var strengere og mer livsfjerne – sånn av natur, fortsatte hun og vippet flørtende med foten. – Ja, men det et jeg da også. De lo alle tre. – Huff, jeg har i bunn og grunn sånn respekt for kritikere. Jastrau kunne høre at hun gjorde seg til. – Og jeg forstår ikke hvordan de kan være så sikre på at det er Sannheten det de skriver om en bok. Raben lo rått. – Jeg skulle forresten anta at det må være en utmerket stilling, godt betalt, sa han deretter nesten velvillig og rettet de mørke øynene sine mot Jastrau. Men Jastrau hadde lyst til å leke. Det fant sted en forskyvning inne i ham. – Ja, glimrende, svarte han og strakte føttene ut framfor seg. Jeg har ingen økonomiske bekymringer. Tre Dubonnet koster meg ingenting. – Men det koster Dem fiender, innskjøt fru Kryger. – Hvordan skulle jeg ellers holde ut å leve. Jastrau følte seg som en virtuos. Det var det samme hva han spilte, bare han spilte. – Det er ingenting som til de grader får en til å skjerpe seg, fortsatte han. – Jeg skal banne på at det overhodet ikke skrives bedre dansk enn når det er slakt i avisen. Man kan formelig høre hvordan språket suser i sånne artikler. Har De ikke lagt merke til det? – Ja, makt er en god ting, sukket Raben. – Å, det er nydelig, lo Jastrau triumferende. Nå først merket han hvilken stor og ansvarsfull stilling han hadde hatt. Tanken fylte ham med glede. Han følte trang til å prale og stirret fru Kryger inn i øynene, lekende og lurende. – Jeg visste ikke at De var så blodtørstig, innvendte hun. 298
– Blodtørst, frue … Og han trakk på overleppa som en ulv. – … blodtørst stimulerer fantasien, blodtørst skjerper språket, hele stilen. Ta for Dem én og samme kritiker, ta de rosende anmeldelsene hans og nedsablingene hans og legg dem ved siden av hverandre, og De vil oppdage at det er nedsablingene som er gode. Stram syntaks så det riktig gyver. Strøken og fin og med slående bilder, nye og utsøkt motbydelige. Og enda sier man at ondskap ikke er skapende. De rosende artiklene derimot er nesten bestandig sjasket skrevet. Vaskekluter. Og han lo. – Ja, makt må sannelig være en god ting å ha. Og Raben gned seg i hendene. Men fru Kryger lente seg fram og la hånden på armen til Jastrau. – Jeg tror ikke De mener et ord av det De sier. – Hvorfor skulle jeg ikke det? spurte Jastrau ironisk. – Hvorfor tror De ellers jeg sitter der år etter år på en middelmådig gasje? Tror De det er for å bli elsket av dem jeg roser? Haha, det er bare som det skal være, mener forfatterne. Ros er en selvfølge. Men hvis jeg på den annen side roser kollegene deres også, da er jeg en dust. Nei, jeg fortsetter fordi jeg liker å slåss. Når kampens glavin suser, da er jeg i mitt ess. Sånn er det. Og skulle jeg noen gang trekke meg tilbake eller få sparken – Gud gi det må være lenge til – da vil jeg ha navnet mitt på navnesøylen der oppe. De kjenner denne søylen, frue? Men det vet jeg, at da vil jeg lengte etter denne lyden, dette karakteristiske suset i språket: det var kampens glavin som sang. – Idealister er dere iallfall ikke, sa Raben med et lite foraktelig smil. Jastrau lekte videre. – Det finnes kritikere som hele dagen går omkring og plystrer som skolegutter når de ligger i polemikk med en eller annen. Jo, det er nok av solskinn og glede i verden. Han lente seg tilbake og viste tenner igjen, og det tindret i ham. Han kunne ha sunget hvert ord han sa, så lite hadde de med virkeligheten å gjøre. Men fru Kryger satt stadig og lente seg fram og stirret på ham. Han kunne ikke bli kvitt dette blikket. Hva var det hun ville? – Det kan De ikke mene, sa hun med spisse lepper. 299
– Ikke det? Men i det samme lød det noen uregelmessige skritt, skrapingen fra en stokk som skled ut og noen som hvisket: – Har du godt tak? Fru Kryger fór sammen. En bred skikkelse vaklet i den andre enden av lokalet. Det så ut som slagsmål. – Hva … sa hun åndeløst. Da nærmet skikkelsen seg med armene om skuldrene på de to små kjolekledte kelnerne. Det var den evindelige Kjær, blindet av alkohol. Han hadde gått rett i veggen hvis han ikke var blitt støttet. Langsomt og forsiktig skred prosesjonen forbi. – Hvem var den gamle mannen? spurte fru Kryger og krøp frysende sammen. – Gammel? lo Jastrau. Han er ikke mer enn femogførti. Og han kikket smilende bort på klokka over bardisken. Ganske riktig! Klokka var halv fem. – Huff, det kommer jeg aldri til å glemme, sa fru Kryger og skalv over hele kroppen. Jeg ble aldeles frossen. Raben lo. – Nei, du må ikke ta det sånn, utbrøt hun nervøst, og plutselig så hun på Jastrau med et skarpt, nesten fiendtlig blikk. – Kommer De også til å bli slik en gang, herr Jastrau? Jastrau smilte. – Jeg tror ikke det. Jeg er ikke så regelmessig av natur som Kjær. Raben slo seg på låret. – Som Kjær, gjentok fru Kryger, og øynene fikk plutselig et skremt uttrykk, en hurtig veksling av lysende grå farger. – Det vil med andre ord si at De kjenner ham? Og Jastrau bøyde seg mot henne, ertende og fortrolig. – Han er en av mine beste venner, sa han. Da ristet hun på hodet: – Det er merkelig hvordan dere mannfolk ser på den slags. Jeg har ikke kommet over det ennå. La oss heller gå. Jo, vi går, ikke sant? Det er så mørkt her. Ute på det sollyse fortauet tok fru Kryger dem begge under armen og skuttet seg mellom dem. – Når sola skinner, kan man glemme alt, lo hun. Det er rart. Ellers har jeg alltid følt meg så vel tilpass der inne på baren. – Du skulle heller tatt en cocktail, sa Raben overlegent. Jastrau blunket med øynene. Han kjente at han hadde druk300
ket. Trafikken som omga ham var én strømmende masse. Tanker og ord var ett, livet en foss. Han smilte for seg selv. – Det er forresten sant, sa fru Kryger og klemte ham i armen. – De skrev om en moderne irsk bok her forleden, ikke sant? Om Odyssevs? – Det var Vuldum som skrev om den, svarte Jastrau. – Ulysses av James Joyce. – Har De lest den? – Nei, men jeg har den. – Har De? Jeg kunne ikke få lov til å låne den vel? Jastrau så ironisk ned på henne. – Er De sterk? spurte han ertende og så nedover den spinkle skikkelsen henes. – For et spørsmål! brast det ut av henne. – Nei, for den er nemlig tykk og stor og ugjennomtrengelig og berømt. Man må ha muskler for å lese den boka. – Får jeg låne den? – Ja, selvfølgelig. – Så, her er avisen Deres, sa Raben. De sto utenfor Dagbladet. – Og da skilles vel våre veier. Jastrau visste ikke om det var en fin oppfordring til at han burde forsvinne, men han foretrakk å tolke det slik. – Ja, sa han, jeg må nok opp. Han sa adjø. Men påny hvilte de grå øynene til fru Kryger forskende på ham. Hva ville hun med det blikket? Å, herregud! Var han interessant? Og likevel kunne han ikke la være å bli tiltrukket av dette lysende, erfarne blikket, han måtte se henne inn i øynene, smile, bli tåke, men bare et flyktig sekund. Så rev han seg løs og gikk på liksom inn gjennom svingdøra, helt rundt og ut igjen. Fru Kryger og Raben var allerede forsvunnet Hun flimret. Var hun på glid? Raben? Men vekk med det! La det rotere med svingdøra! Vekk med alt! Og lykke på reisen! Her sto han, et par trinn over gata, og kunne fritt gå i hundene. Bevisstheten om det virket overskridende. Så smertefritt alt var akkurat nå bare fordi han ga seg hen til sin skjebne. Nå ville han hjem. Hjem? Et fåret lite smil gled over leppene hans mens han slentret over torget. Var det et hjem? Noen væ301
relser som huset ham – og hvor han huserte. Steffensen! Og Anna Marie! En pen pike lyste opp inne i porten til Scala. Meget pen og med rank holdning. Skulle han ikke snu og snakke til henne? Å, alt det dumme tullet man da ble nødt til å si! Han kunne merke at han levde avholdende for tiden. Jentene flammet for sterkt i gatebildet Som for eksempel nå igjen. Han lo inn i noen pikeøyne og sa: Bi-i-ss! Alt det tullet som ellers hører med. Og her gikk han som hadde fri adgang til å gå i hundene, og så benyttet han seg ikke av det. En fisk i solglitrende vann. Klare konturer av hus og trafikk. Et sted i hjernen hans lyste en cocktail. En svartkledt dame steg ut av en gul trikk. Mor til Steffensen var død. Enda noe sterkt. Det var en egen stivhet over Steffensens skjebne, noe som verken kunne eller skulle mykes opp. Det gikk en trekning over munnen til Jastrau. Hvorfor skulle han bry seg med et annet menneskes skjebne? Det gjorde godt, det var velgjørende å høre et menneske utfolde seg en kveld, puste varmt og fortrolig. Det var berusende. Men Steffensen utfoldet seg ikke. Han var arrogant i sin innestengthet som en gåte. Haha! En gåte? Han? Nei, ikke på annen måte enn som en irriterende kryssordoppgave som nesten var løst. Og hvis nå Steffensen og Anna Marie satt der hjemme, da … enda en scene. Hvorfor hadde de akkurat valgt leiligheten hans til de evindelige scenene? Nei, nå måtte han snart gjøre noe med det. Det var for uutholdelig. Han følte seg ensom her i skyggene i Reventlowsgade, flakket over kjørebanen, gikk i sikk-sakk på fortauet som om han hadde mer lyst til å gå på den andre siden. Han kom jo til å bli så håpløst alene, hvis … Ja, det var nettopp det. Han trengte å ha disse to menneskene gående omkring seg, ellers … ellers hadde han ikke noe liv, ingenting å leve for, hahaha. Du store verden! Kunne han ikke unnvære dem? Det var for komisk. Steffensen? Å, jo, han gikk enda an. Men Anna Marie. Hun var syk, hun var syk. Forelskelse? De myke formene. En kvinne. Noe som går omkring og pusler om en. 302
Noe … det var kanskje det det var – noe med angst i blikket og … Noe som var urørbart. Det var det det var. Mor hans døde ung. Et ukrenkelig kvinneideal. En tanke! Nære på en tanke, en løsning! Den rødhårete vaktmesteren sto i porten. – Jeg har en kjøper til grammofonen Deres. – Ja, men den er ikke til salgs, svarte Jastrau ironisk. – Jeg tro … – Neineinei, sang Jastrau ertende og gikk ubekymret opp trappa. En tanke hadde smettet unna. Anna Marie var alene hjemme. Noe med angst i blikket. Hun satt og sydde på en kjole … Noe urørbart! – Har De to kjoler? spurte Jastrau leende og satte seg rett overfor henne. – Det visste jeg ikke. Hun så engstelig opp på ham. – Hvor er Stefan? spurte hun. – Aner ikke. – Dere er vel ikke uvenner? – Nei, dessverre. Hun la kjolen i fanget og stirret på ham. – De liker visst ikke Stefan? Jastrau svarte ikke straks. Han stirret utfordrende og følsomt inn i de hvitaktige øynene. Hvorfor åpnet irisringen seg så melkeaktig? Et svakt kvinneansikt som liksom ikke hadde fått sin form ennå? Så lett det var å pine henne! Mor til Steffensen var død. Var ikke det en kniv til å kunne vri rundt i såret med? – Liker De ham da? spurte han plutselig. En uregelmessig rødme flammet med ett opp over halsen hennes og nederste del av kinnene – som om hun var blitt skoldet. Det gikk en trekning over munnen som fløt ut. Ingen fasthet. Hun så ut som hun skulle til å gråte. – Hvordan kan jeg vite det? svarte hun. Århusdialekten hadde en så sørgmodig, en så håpløs klang. Jastrau smilte vennlig. Han fikk seg ikke til noe annet. – Nei, det er ikke godt å vite heller. 303
– Jo, det burde være godt å vite. Men jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Det blinket en tåre i øynene hennes. Jastrau så forlegent bort og stirret på bordplaten. Den var støvet. Man kunne tegne på den med fingeren. – Jeg er så glad i dag, sa han uten overgang. Skal vi gå i Tivoli? Og han så på henne igjen. Han syntes selv at han hadde et utvannet smil. – Men jeg har jo ingenting å ha på meg, utbrøt hun fortvilet. – De har jo hele to kjoler. – Nei, De må ikke gjøre narr av meg, sa hun bedende. Men en tjenestepike … og De … i Tivoli? – Det er da for pokker ikke første gang jeg har tatt med meg en tjenestepike i Tivoli, lo han, og hun måtte smile. – Akkurat nå er jeg glad, fortsatte han overtalende, så nå må De gripe sjansen før jeg ombestemmer meg. – Men Stefan … ? Jastrau hevet øyenbrynene ironisk. – Blir han sjalu? – Å, han kan bli hva som helst. Og i det samme lo Jastrau: – Ja, det er visst det eneste man kan beskrive hans sinnstilstand med. Hva som helst! Anna Marie så uforstående på ham. – Men da er det vel best at jeg gjør meg i stand, sa hun. Jastrau smilte av henne da de gikk sammen ned trappa. Jakka og kjolen var falmet og slitt, hælene på skoene hennes var begynt å bli skjeve. Rundt halsen hadde hun et lilla skjerf som var mørkt og medtatt. Men i det samme måtte han ta henne under armen, for han angret på at han hadde smilt. – Bare De nå ikke har hull på strømpen, sa han underlig ekstatisk og lo. Hun trakk armen nervøst til seg. – Å nei. Men han fortsatte å le: – For ellers går jeg bort og blir forelsket i Dem. – Jeg blir ikke med, svarte hun fort og skarpt. – Tøys. – De gjør bare narr av meg, kom det fryktsomt. 304
Da la Jastrau hendene på skuldrene hennes, snurret henne brutalt rundt mot seg og stirret henne inn i øynene. – Ser jeg ut som en mann som vil gjøre narr av noen? spurte han heftig. Øynene hennes vek unna. – Nei, nei, pustet hun varmt. Men i det samme blinket det erfarent i øynene hennes, hodet inntok en kjekk holdning: – De ser snarere ut som om De ville kysse meg. Og da kysset han henne varsomt. Hun gjorde et knekk bakover i ryggen som om hun hadde ventet et sugekyss. Derfor ble det bare et mildt streif på leppene, noe uforpliktende. Noe som var urørbart! – Så, så! sa Anna Marie. Men Jastrau ble stående og se vennlig på henne. Plutselig glattet han det venstre øyenbrynet hennes ut i en jevn bue. – Så gikk vi da, jenta mi, sa han langsomt. Anna Marie hadde fått en rankere holdning da de gikk bortover gata. – Du er bare en stor og tykk gutt, sa hun leende og kikket ned på tåspissene sine. I det sene solskinnet lå Tivoli med masse hvit asfalt mellom de grønne trærne. Stammene var støvete og grå, og bortover gangveiene lå sommervarmen fra byen i en lav dis, en tørr og elektrifiserende luft. – Dette er altså Tivoli, utbrøt Anna Marie og trakk pusten dypt. Overraskelsen fikk den syngende Århus-dialekten til å slå gjennom for fullt. Og det slo Jastrau at hun bare var en liten provinspike. Kanskje hadde hun aldri vært her før. Bare hørt om det som barn. – Har De ikke vært her før? – Nei, det har jeg vel ikke. Og så pludret hun i vei. Jovisst var det en opplevelse for henne. Faren hennes hadde fortalt henne om det, en strålende beskrivelse fra da han hadde vært i det militære. Gud vet hvordan faren hennes så ut? Han fikk seg ikke til å spørre hva han drev med. Arbeider? Og han smilte medlidende igjen. Hull på strømpen! Nå fylte denne farlige og lekende medlidenheten ham igjen med en sødme som så lett kunne slå over i erotikk. 305
Skulle han vise henne Tivoli? Der var Kunstnerplenen i gresk tempelstil. Noen akrobater i svart og rødt og med stramme, runde romper og spillende leggmuskler svingte rundt oppe mot den gyldne blå lufta. Skulle de bli stående stille blant publikum og glane? Han hilste på en ung universitetsprofessor som mønstret Anna Marie med blå øyne bak brillene. Ja, gåtefullt? Jastrau smilte. Og så stilte han seg tett og vennlig inntil Anna Marie som sto og stirret på akrobatene. Det var fullt av tilskuere. Se! Se! Et ansikt vendte nedover, ut fra himmelen. Det var blått og blodrødt som om det holdt på å sprenges. Mellom tennene hadde han et stort apparat som endte i et sølvskinnende hjul med ringer, og i ringene laget fire akrobater, to damer og to herrer, svalereder mens hjulet hvirvlet rundt. Anna Marie var oppspilt og fascinert. Og parken lå også i et nytt lys, syntes Jastrau. Eller i det gamle lyset fra gutteårene. Han og Anna Marie satte seg i bevegelse igjen. Se, der var Pantomimeteatret med påfuglhalen. De gikk den vanlige runden langs de asfalterte gangstiene, ut og inn mellom de spaserende. Der var Konsertsalen i maurisk stil. Man går alltid langsomt i denne parken, en nytende Tivolislentring. Og der Det kinesiske tårnet. Ennå hadde ikke bygningene tonet ut i skumringen mellom trærne. De sto rene og klare, åpenlyst forlorne i det røde gjenskinnet fra solnedgangen, og det var det fine og spennende ved dem at de nettopp ikke var virkelige. Alpelandskapet til berg– og dalbanen var altfor glorete. Det var ikke alper. Og lampettene i blomsterrabattene og langs sjøen sto grelt avslørt med stengler av rustne jernrør, ennå ikke ildblomster. De høye buene til illumineringen som hvelvet seg over gangveiene og sto liksom ribbet for løv blant trekronene, minnet mest av alt om krokketspill for kjempemessige barn. – De har aldri sett min sønn, sa Jastrau. – Nei. – Neivel, men … glem det, utbrøt Jastrau, for øyeblikket oppløst og kynisk. – Han forsvant i en telefon, sa han spøkefullt. – Alt forsvinner. Men jeg er forresten så glad i dag. Det må jeg endelig ikke glemme. 306
– Er De det? sa Anna Marie. Hun syntes him måtte si noe. – Ja, det skal gudene vite. Jeg har begått en av mitt livs store dumheter idag, en av de virkelig store. – Blir man glad av det? – Ja. De var inne i speilkabinettet og så seg selv forvridd i hulspeil. De ble tykke og fete og lo. De ble avlange og skranglete og satte opp noen utmagrete fjes. De fikk lange stylter og kort overkropp, og de fikk lang overkropp og lave grevlingbein, og til slutt var det en ren lettelse å se seg selv i et normalt speil og skylle forvrengningene av seg. Anna Marie ble til og med ganske søt i det speilet, litt lubben kanskje og med den ulykksalige svake haka. Men hadde hun bare ikke vært så sykelig og gusten i huden, hadde hun bare hatt røde kinner som om hun ekspederte i en melkebutikk, bare det, så hadde det nesten vært en lykke å gå der med henne. Og Jastrau la hånden på skulderen hennes og dreide henne bort fra speilet, og han rakk akkurat å få et glimt av seg selv, de lyse smårutete buksene og den svarte jakka, en blanding av jazzneger og skipskokk i land, litt tykkfallen – jo, det rakk han så vidt å se, og det var nok. Sånn så de altså ut. – Men jeg er iallfall i godt humør, sa Jastrau vennlig. I parken var det blitt mørkt. Kveldshimmelen lyste blått mellom de svarte trekronene. Det duftet av fiol. Og på restaurantene og i etablissementene ble lampene tent. Det gikk et sterkt sus gjennom menneskemengden som i en skog ved solnedgang. Blanke sko og blanke øyne glimtet i mørket. Og Anna Marie gikk tett inntil ham. Men hvorfor skulle han nå også bli så allfaderlig og ta henne under armen? Det var den svale dunkelheten i trekronene som var skyld i det. Det var vel også kollisjonen mellom melodier fra de ulike orkestrene slik at det svømte en tåke av insektsurr i kveldslufta, det var vel også mumlingen fra alle menneskene, alt det uklare og levende som spilte i grenselandet mellom lys og mørke – ja, det var vel også menneskene som var skyld i det. Han gjorde det samme som alle andre. Og de forvillet seg inn i et kunstig lite fjellområde som lå i parken, med huler og grotter, et stykke komisk rokokko og 307
landskapsarkitektur. Men det var et dempet lys i rødt og grønt inne i de mørke grottene, store akvarier med glidende fisker, og folk sto som fjetret foran dem med et blekgrønt skjær i ansiktet som obskure fattiglus foran et utstillingsvindu. – Det er fisk, utbrøt Anna Marie barnslig og trakk Jastrau med seg bort til et av akvariene. Noen store røde fisker forfulgte hverandre og nappet i hverandre med bløte muler, og bak dem stimet det av små, stripete abborer, et mylder av fiskehaler og finner i bevegelse mens boblene bruste opp gjennom det opplyste grønne vannet. En ål hang som en plantestengel ned gjennom akvariet med den lange lyse kroppen sin. Og snart var Jastrau like fascinert av de glidende bevegelsene til fiskene som de andre tilskuerne. Da gikk det et støt gjennom ham. Midt i bassenget sto en perlegrå fisk med det nebbaktige hodet i en ubevegelig skrå stilling nede ved sandbunnen. Det utgikk en uhyggelig styrke fra denne ubevegelige stillingen. Denne fisken var seg sin makt bevisst. Og nå var det ikke til å fatte at man ikke hadde fått øye på den med en gang. Den var sentrum, forferdelig, urokkelig. Og da den rørte på øyet, bare i et glimt, var det som et elektrisk støt. Det var en gjedde. – Hvorfor skal jeg nå alltid bli minnet om den? sa Jastrau. Og de gikk. På Divan II var lyktene tent i den lange rekken av løvhytter som fører opp til restauranten. Espalierer og festlig flagrende villvin, en lett og svermerisk rokokko. – Jeg byr på hummer, og så får De ønske meg tillykke med min dumhet i dag, sa Jastrau henrykt og sparket ut med foten. – Det kan man vel ikke ønske til lykke med, svarte hun nøkternt. – Jo, det kan man, for minst én gang i året burde man ofre en dumhet til gudene. Og så satt de ved ett av bordene med en kjempehummer og en flaske hvitvin mellom seg. En kjølig aftenbris satte vinløvet i sakte bevegelse. Og den fjerne musikken sto som en myggesverm i luften, av og til bare som et enkelt insekt like i øret på dem, dirrende og spinkelt, ganske stille, ganske stille. 308
Anna Marie hadde søvngjengerblikket sitt på og stirret stivt og fortapt ut og forbi Jastrau. – Jeg forstår ikke … sa hun hjelpeløst og klarte ikke å komme videre, ble bevisst liksom. Jastrau kjærtegnet den korte hånden som lå på duken. Blikket hennes streifet ham orienterende som om hun var i ferd med å våkne. – Egentlig er jeg meget ulykkelig … men … Øyenbrynene hennes ble urolige. – … men … jeg merker ikke noe til det akkurat nå. Hva kan det komme av? – Det er fordi De er sammen med meg, svarte Jastrau vittig. Anna Marie smilte tvungent og strøk seg over pannen. – Skal vi ikke heller skåle? foreslo Jastrau mildt. – Jo, jo, jeg skulle jo ønske Dem til lykke med noe tull, sa hun og stirret på ham. Øynene hennes var rastløse, snart tilstedeværende, snart langt borte. – Nei, med en dumhet, lo Jastrau. – Ja, en dumhet, det var det også. Men jeg er så dum, jeg … Og i det samme brast hun i en litt for høy latter, så seg plutselig forskrekket rundt og dukket seg. Jastrau løftet glasset med den blanke vinen og smilte. Ved siden av de røde hummerskallene lyste de slitte hendene hennes hvitt. Men sånn burde han vel ikke tenke? Estetikk og overlegenhet! Hun var et levende lite kvinnemenneske, var hun. En synderinne! Hvor kom nå det ordet fra? Vinløv, kjølighet og beruselse! Men det ordet? Han løftet glasset mot henne. Og hun nikket keitet. Hun hadde et så håndfast grep om glasset, ikke noe luftig og lekende lett, ingen blomsterstilk. Og så var hun fraværende igjen. – Nå er jeg sammen med Dem, sa hun plutselig, mens hun fortsatt stirret forbi det ene øret hans og ut i rommet. – Hva kommer det av at jeg hele tiden må minne meg selv på at jeg ikke er forelsket i Dem? – Åj, åj, åj, svarte Jastrau musikalsk, men med et ømt smil. Øynene hennes var oppspilte. – Nei, sa hun. Men … 309
Og hun så ham et sekund inn i øynene, en usikker kontakt av lys og sjel, dirrende og skjelvende som to lyskasterstråler som forsøker å hvile i hverandre. – Jeg hadde en gang en venninne. Hun het Agnes, fortsatte hun og flyttet blikket. – Hun var forlovet med en ung mann. En … musiker. Men … så bedro hun sin forlovede … med hans far. Hun spiste litt hummer. – Når hun var sammen med faren, så elsket hun ham, og når hun var sammen med sønnen, så elsket hun ham, sa hun fort. Men så stanset hun et øyeblikk og prøvde seg langsomt fram: – Og da syntes hun … Nei … hun sa at først nå var hun blitt ordendig glad i sin forlovede. Jastrau så ned i duken for å skjule øynene sine. – Kan det stemme? kom det saklig og spørrende. – Det må vel stemme når hun sier det, svarte Jastrau. Han turte ikke se på henne. Han var fylt av en overstrømmende mildhet. – Nei, det er noe ordentlig tull det jeg sier. Jeg skjønner ikke noe av det heller, sa hun trist. Jastrau grep etter en skive loff. – De er … Mer fikk han ikke sagt, for i det samme merket han at han smuldret brødet opp mellom fingrene sine … at hun brøt brødet. Og han la det straks fra seg som om han hadde brent seg. Han brøt brødet! Han brøt brødet! Alltid disse fromme attitydene når han drakk alkohol og var sammen med kvinner! Denne Jesusen som hadde gått ham i blodet! Nei! Nei! Og han knep øynene igjen og stirret plutselig over på Anna Marie, stirret, stirret, som om det var hennes skyld. Nei! Nei! Hun så på ham. Og øynene hennes ble langsomt lyse og oppløst i angst. Hun kunne ikke ta dem bort fra ham. Hun var hjelpeløs, prisgitt, munnen åpnet seg, haken ble svak. – Vet De at mor til Steffensen er død? Det kom som et hugg. Ingen Jesus her! Ingen søtlatenhet overfor falne kvinner! Maria Magdalena! Han skulle sørge for å rense seg, hevde seg! Et øyeblikk så han hvitt. Blink i et knivblad! Og han hørte klangen av sine egne ord tone ut i rommet og bli virkelighet. Vet De at mor til Steffensen er død? 310
Og i det samme angret han så det gjorde vondt, knep munnen igjen og holdt pusten som om han kunne hindre ordene i å nå fram. Men så innså han det uavvendelige – hun mistet hummergaffelen, og han lot hendene falle mot bordet og stirret oppgitt på henne. – Å, nei, stønnet han. Anna Marie satt aldeles stiv. En kraftig rødme bredte seg opp over det lille halstørkleet. Leppene glinset våte og utflytende i skinnet fra den gule hagelampen. – De vet det altså, hvisket hun. – Ja. – De vet altså at jeg er syk? Hun var på gråten. – Ja. – Tror De jeg kan bli frisk noen gang? Å, De vet det. De vet jo så mye. Men at det skulle gå slik. At Hans Christian skulle få den avskyelige sykdommen! – Hans Christian? sa Jastrau spørrende. Han var ikke nysgjerrig. Han var bare bunnløst ulykkelig. Og så hadde han plumpet ut med dette spørsmålet som om det angikk ham. Hun måtte ikke svare. Han så bedende på henne. Men hun hadde allerede kastet seg ut i en strøm av forvirrete ord og følelser. Som en søvngjenger hadde hun gått ut over avgrunnen: – Ja, herr Stefani … og så jeg … og så Stefan. Å, herregud, hva kunne vel jeg for det. Jeg kom fra et beskjedent hjem og fikk post hos denne fine apotekeren. Fru Stefani … er hun virkelig død? Hun har ikke hatt det lett. Hun var streng – men rettferdig. Hun var rettferdig. Hun trampet alltid rundt i store, tunge snørestøvler. Det var hun som hadde tatt Hans Christian. Hun satte alltid sin vilje igjennom. – Men De behøver ikke fortelle meg noe, sa Jastrau avvergende. – Jo, for hva må De ikke tro om meg, og så er jeg jo ikke noe annet enn et dumt, lite mehe.. Stefan var student. Han så akkurat like hoven ut som han gjør nå, men han var ikke så grå i huden, ikke så uvasket og så rå som han er nå. Nei. Men jeg var ikke forelsket i ham. Men han var student og sønn til den rike apoteker Stefani og kom inn til meg en kveld vi var alene hjemme. Jeg var ikke forelsket i ham, ikke det spor. Jeg hadde 311
vært sammen med en sjåfør før jeg ble sammen med ham. Men hva må De ikke tro om meg? De er så snill … – Tøys. Jastrau satt og dreide på vinglasset. – Jo, De er det. Ellers ville De ikke hatt oss boende hos Dem. Jeg var ikke forelsket i ham, så det var ikke riktig av meg. Jeg var ikke forelsket i Hans Christian heller. Aldri. Men han ga meg likør, så det blir noe helt annet. Men med Stefan, da hadde jeg bare drukket min aftente. Jastrau måtte le: – Ja, det gjør jo saken atskillig verre. – Nei, nei. Hun så engstelig på ham. – De må ikke gjøre narr av meg. Og nå er fru Stefani død. Jeg er så ulykkelig. – Skal vi ikke heller bestille noe kaffe? foreslo Jastrau. – Ja, men hva tror De om meg? utbrøt hun heftigere enn før. Øynene hennes glinset. – Jeg hadde vært sammen med Stefan i en måned … jo, en måned. Så en kveld … ja, så kom herren med likøren. Det var en fin likør, utsøkt. Den der som er grønn. Jeg husker ikke navnet. Den smakte ikke så veldig godt heller, syntes jeg. Men jeg drakk den likevel, for det var så festlig. Og så skjedde det. Men jeg kunne ikke noe for det, og jeg turte ikke si det til Stefan, jeg turte ikke – å, herregud, så vondt jeg hadde det, De aner ikke hvor vondt jeg hadde det … og jeg turte ikke se fruen i øynene, og herren satt der ved middagsbordet og så så merkelig på Stefan og meg, fra den ene til den andre og tilbake til den første. Han visste alt sammen. Og så smilte han på den merkelige måten. Hvorfor gjorde han det? Jastrau trakk unnselig på skuldrene, og Anna Marie stirret ned i duken med et tomt blikk. – Men kan De forstå det, fortsatte hun søvngjengeraktig og sperret øynene opp. Den gulaktige hvitheten i duken speilte seg uhyggelig i dem. – Kan De forstå at det var da jeg ble forelsket i Stefan. Jeg kunne ikke annet. Jeg bedro ham … med hans far … kunne jeg annet enn å bli forelsket i ham da? Hun måpte og la hurtig til: – Det var visst bare noe tull, hva? – Nei, det var det ikke, svarte Jastrau konstaterende. – Og så … nei, nei, nei, jeg kan ikke … Hun vred hendene sine. – De kan ikke vente at en kvinne skal fortelle noe sånt. Hun så gnistrende på ham. 312
Men Jastrau rystet smilende på hodet. – Jeg synes vi skulle betale og gå, sa han stillferdig. – Men så kom sykdommen, utbrøt hun heftig. Denne avskyelige sykdommen. Herren hadde vært en tur her i København. Og da han kom hjem … så … å, herregud, tror De … nei en kvinne kan ikke bli frisk. Med en mann er det en annen sak. For ham er det ingenting. Men for en kvinne? – Har De vært hos lege? – Å, det er ingenting som hjelper. Jeg vet aldri om jeg er syk eller frisk. Jeg vet ingenting. Jeg har ikke lov til å leve som andre mennesker. Og hva galt har jeg gjort? Var det så ille? Var det? Ja, det var … det var galt, men … Og i det samme skjøv hun tallerkner og glass til side, gjemte hodet i armene sine på bordet og ga seg til å hulke. Jastrau reiste seg, gikk bort til henne og strøk henne varsomt over nakken. Hva skulle han si? Da løftet hun hodet med et sett og grep hendene hans. – Men De må ikke si til Stefan at hans mor er død, for da slår han meg igjen og piner meg … Det gikk en trekning over munnen. Hun åpnet og lukket den som en fisk. – Hvorfor holder De stadig ut med ham? – Det er han som … nei, det … men han tror det er hans plikt. De siste ordene skrek hun. – Jeg ble jo oppsagt … øyeblikkelig … til tross for at det var herren … og så meg … og så Stefan. Jeg ble satt på porten. En sånn flyfille … og er jeg noe annet? Hun reiste seg, strøk håret bort fra pannen og vugget hektisk og utfordrende på hoftene. – Er jeg noe annet? Er jeg noe annet? Jeg vil gå på Arena og danse, vil jeg. Jeg vil more meg. Jeg vil drikke meg god og full. Jeg vil … jeg vil … Hun rakte armene fram og kastet seg om halsen på Jastrau. – Og du skal danse med meg hele natten. Du er så snill, så snill. Du skal danse med meg … Men jeg er syk. Og hulkende gjemte hun ansiktet sitt ved brystet hans. Vinløvet flagret så festlig rundt dem.
313
6 Jastrau satt ved enden av spisebordet og stirret ut gjennom de matte vinduene som ikke hadde vært pusset på uminnelige tider. Lange striper etter et regnvær for lenge siden tegnet seg som alger på utsiden av glasset, og av og til blinket et opaliserende lys opp i de skitne figurene på rutene. Som sett gjennom rav, tenkte Jastrau og drømte om formiddagssol gjennom de hvite fortrekksgardinene i leiligheten midt imot. Men i det samme slo det ham at fargen på lyset aldeles ikke var som rav. Som sett gjennom rav? Hvordan kunne han finne på noe sånt? Men han følte seg som befridd. Anna Marie gikk ute på kjøkkenet og kokte egg. Alt var stille i den mørke leiligheten. Steffensen var og ble borte. Så støvet og forfallent det var her! Han reiste seg. Skulle han gi seg til å rydde opp? Det store fastelavensriset med glansbildet av nissen på toppen! Det skulle vekk. Men han kunne ikke ennå. Ikke ennå. Det var smerter som ikke kunne utryddes … ennå. For en gang måtte han kvitte seg med dem. Og han stakk hendene i lomma, svingte rundt på hælen og gikk inn i dagligstua. Oluf! Nei, det fikk stå der borte i kroken enda en stund, dette fastelavensriset, så hadde han iallfall sorgen plassert et sted, borte i kroken, en fast og spraglet gjenstand. En sorg. Et fastelavensris. Han kunne tørke støv. Han tok fram lommetørkleet og gned rammene på de to fotografiene, sin mor og sin sønn, han pustet på glassene og pusset dem blanke, og endelig satte han dem på plass. En mystisk håndbevegelse, et symbolsk tegn. Han måtte gjøre det overfor de to bildene, for kanskje de kunne avverge en ulykke. Så satt han litt i rokokkostolen og kikket på negerfetisjen. Et skip hadde Steffensen kalt leiligheten. Et forfallent kapell kunne også stemme. Et kapell for en religion som var i ferd med å vokse fram av de støvete møblene som omga ham, av de flekkete klærne han gikk med, jazzneger eller skipskokk, av mennesker og hendelser. Men så lettet han følte seg. Steffensen var borte. Og plutselig visste han at han og Steffensen hadde stått 314
overfor et oppgjør av en eller annen art, åndelig eller legemlig. Men hva var hva? Steffensen var iallfall borte. – Værsågod, ropte Anna Marie inne fra spisestua, og Jastrau gikk inn. Det var som om han i all stillhet hadde begynt å bygge noe nytt opp igjen, støvkorn på støvkorn, og han smilte til Anna Marie. – Takk for i går, sa hun som en pen pike. Jastrau satte seg. Og som de satt der med egg og brød og kaffe ble det rett og slett trivelig. – Skulle nesten tro vi var gift, sa Jastrau smilende. Anna Marie svelget og flyttet sjenert blikket. – Nei, la oss ikke snakke om det, sa hun bedende. Jastrau la hånden på den nakne armen hennes. – Ja, det er sant, svarte han ulykkelig. Det fordømte … men jeg kunne ansette Dem som min husholderske. – Ja, det var vel jeg den rette til, utbrøt Anna Marie og slo hånlig med nakken. – Så møkkete som det er her. Hun så bort på vinduene. – Som de rutene ser ut, la hun til. – De overdriver, lo Jastrau. Fuglene har jo ikke benyttet seg av dem. – Nei, for det betyr lykke, sukket Anna Marie. Og lykken, nei, den finnes ikke her. Nei. Stemmen hennes steg faretruende. – Jo, jeg synes jeg kan skimte den, sa Jastrau stille og skjenket kaffe. Og nå skal De bli min husholderske, og så går jeg bort og trekker oppsigelsen min tilbake. – Hva gjør De? spurte Anna Marie overrasket. – Jeg sa opp min stilling i Dagbladet i går, svarte Jastrau med et lite smil. Det var den dumheten vi … – Ja, men hva skal vi leve av da? utbrøt Anna Marie. Vi, ja, jeg mener selvfølgelig De. – Jeg kunne gå bort og trekke oppsigelsen tilbake, sa Jastrau dvelende. Så var jo alle sorger slukket! Han nøt det som en liten, lysende glede, som en lettelse. – Det kan man da ikke. 315
– Jo, jeg så. – Å, herregud, alle mennesker er gale. De og Stefan … Anna Marie ristet på hodet så det tykke håret begynte å gli ned i pannen. – Ja, Stefan har smittet meg med galskapen sin. Men nå er han vekk. – Hvor er han? Vet De det ikke? spurte Anna Marie nervøst. Å, De må endelig ikke fortelle ham at hans mor er død, da går det bare ut over meg. De gjør ikke det, vel? – Neida, neida. Men nå er han iallfall borte, sa Jastrau beroligende. – Men han kommer igjen, han kommer, han kommer, sa hun hektisk. Rødmen begynte igjen å flamme opp over halsen på henne, og hun kastet med en voldsom håndbevegelse håret bort fra pannen. – Neida, hvorfor skulle han det? spurte Jastrau lett irritert. – Han kommer for å hente meg, lød det fortvilet. – Neida, neida. – Å, herregud, da har du ikke forstått ett ord av det hele. Og hun bøyde hodet med et heftig rykk og gjemte det i armene. En stille hulking fikk skuldrene hennes til å skjelve. Jastrau reiste seg og ga seg til å stoppe en pipe. – Ja, selvfølgelig kommer han, sa han langsomt og overveiende. Men nå er vi to mot en. Nå går det nok, skal De se. Han følte seg så stille og bedrøvet mens han tente pipa. – Nå er vi to, ikke sant, Anna Marie. Nå er vi Jastrau og husholdersken hans. Vi er jo dessverre nødt til å være platoniske, la han til med et lite melankolsk smil og kjærtegnet pipa. Noe urørbart … Kanskje det var lykken. Hun hadde en plump figur. Leppene hennes var altfor fuktige. Noe urørbart … ulykkelig … kvinnelig. Anna Marie løftet hodet, men holdt stadig hendene oppe ved tinningene så hun hvert øyeblikk kunne skjule øynene. Det blinket i noen tårer. – Og så går De bort og trekker oppsigelsen Deres tilbake, utbrøt hun med et vått og glinsende smil. – Ikke sant? De lover meg det! De gjør det. Øynene hennes strålte lykkelig. 316
– Tja, svarte Jastrau og sukket dypt. Jeg vet ikke akkurat det men. – Jo, jo. Det gjør De. De lover meg det, ikke sant? Det er et løfte, ikke sant? Og De holder vel alltid det De lover? Jastrau smilte trett. – Jeg skal prøve å gjøre noe fornuftig, skal vi ikke heller si det? – Det høres da merkelig ut. – Ja-a, sa Jastrau nølende. Men det kunne jo hende at jeg … ja, at jeg tok … oppsigelsen tilbake. Det kan godt være … at det var det jeg ville prøve. Men jeg er ikke sikker. Jeg kan ikke love det. Men i denne stemningen gikk Jastrau noe senere bort til Dagbladet. Han kunne jo gå inn til redaktør Iversen og si at han hadde handlet overilet. Han ville bli til latter for hele redaksjonen. Men var han ikke til latter allerede – ved det at han hadde sagt opp? I trappa traff han Bruun, i ridestøvler på vei ned til en imaginær hest. Et nådig «goddag, herr Jastrau», en kongelig håndbevegelse, men ikke noe spørsmål. Det var ellers merkelig, for Bruun var ikke uten hjerte. Han kunne godt finne på å bekymre seg for sin nestes fremtid. Jastrau gikk inn på det skumrende forværelset. Redaksjonsvakten kjeftet i telefonen. Hun var stiv i ansiktet av raseri. Gundersen hang over det store, grønne bordet og spurte om det var noe nytt. – Nei, alt er gammelt, mumlet Jastrau filosofisk og ergret seg i det samme. – Har du drukket? spurte Gundersen saklig. Men ellers ikke et ord. Det var som å sveve i vektløs tilstand. Ikke en gang den nyfikne Gundersen, styremedlem i Vigilia ratis, hadde noe å spørre om. Vandret han mellom skygger? Eller var han selv en skygge? Kriminalreporteren slo ham faderlig beskyttende på skulderen og skyndte seg videre. Døra inn til sjefredaktøren sto på gløtt så en smal solstripe skjøt inn i forværelset. 317
Redaksjonssekretæren satt inne på kontoret sitt og løftet hodet. – Jasså, er det Dem, Jastrau? sa han flyktig og vennlig. Og lengre inne i redaksjonen lød den hule hosten til Eriksen, bak en lukket dør. Alt gikk sin vante gang. Ingen visste at Jastrau hadde sagt opp. Det var borte. Det hadde ikke hendt. Redaktør Iversen hadde glemt det. Og der satt han vel og lutet over skrivebordet sitt som han pleide, med hvalrossbarten hengende ned over munnen, øynene fjerne og svømmende, tankene i Rangoon. Av gammel vane satte Jastrau seg på stolen utenfor døra til sjefredaktøren som om han ventet på å få audiens. Men ville han egentlig inn til ham? Han satte seg makelig, til rette og så seg omkring som en fremmed, med hatten i fanget, og det fylte ham med en vemodig glede. Redaksjonsvakten hadde stilnet. Hun hadde lagt på telefonrøret og satt nå og kjølte seg ned. Litt senere steg det en hvit sky av pudder opp fra hodet hennes. – Det er ingen inne hos redaktør Iversen, ropte hun plutselig gjennom lokalet. De kan bare gå inn, Ole Jastrau. Jastrau reiste seg med et forlegent smil. – Jeg skal faktisk ikke inn, sa han lavt. Jeg satt bare og sov. – Har De nå vært ute i natt igjen? spurte hun med grådig munn. Jastrau nikket og gled lydløst inn på kontoret sitt. Han kunne like så godt skrive denne anmeldelsen. Han hadde lovet Anna Marie å gjøre noe fornuftig. Og det skulle altså bli hans siste anmeldelse. De fire gule skrivebordene lyste i sola. Nå spilte det ingen rolle at det var han som hadde fått det tarveligste. Han hadde ingen ærgjerrighet lenger. Og bokstavene på ruta, DAGBLADET bakvendt, tegnet seg med mørke skygger på det lakkerte gulvet tvers over det skjeve lysfeltet fra vinduet. Med en selsom fornemmelse av oppbrudd formet han setning for setning. Men han kunne fremdeles gå ned og si at det var overilet, han kunne det. Og likevel var det avskjed. Han visste det. Det var umulig å holde den subjektive tonen i artikkelen i sjakk. Språket klang. Hvert ord fikk en dobbelt 318
betydning. Ned med følelsene! Hardhet! Ha, nå likner det objektivitet. Da banket det på døra. Jastrau så raskt på klokka. Den var halv fem. – Kom inn! Jo, det var ganske riktig Vuldum som kom direkte fra biblioteket. Blek som et lik i dette lyshavet av sol og blank lakk. Matt og grå i ansiktet. Med den elegante, stive hatten, med spaserstokk og den uunnværlige sigaretten. – Det ante meg at du satt her. Jeg har slikt behov for en liten prat med deg. Er det noe spennende du anmelder? Han satte seg på den knirkende sofaen. – Tja, en oversettelse av Renan, svarte Jastrau. Jeg behandler ham som fader Renan, i en sønnlig tone, med andre ord. – Det passer jo bra, sa Vuldum, og det er det enkleste. Jastrau snudde seg på stolen for å kunne holde øye med ham. Visste han ikke noe, han heller? Men Vuldum hadde ikke det grå og bunnløse dyreblikket som han pleide å ha når han lå på lur. De smale leppene var ikke klemt fast sammen om sigaretten. Det harde ansiktet var bare trett, meget trett. – Renan var i virkeligheten bare en aldeles grusom intellektualist, sa Jastrau. – Bare? sa Vuldum distré. Jastrau så mistroisk på ham. Ville han låne penger? Men Vuldum oppfanget straks blikket, forsto det og strammet seg opp til et fint smil. – Ja, når det kommer til stykket, gjentok Jastrau i et overlegent, syngende tonefall. Vuldum kunne ikke undergrave hans stilling i avisen lenger. Usårbar! Bare si nei hvis han ville låne. Kanskje lokke ham fram til det, og så … – Ja, egentlig, gjentok Jastrau i et overlegent, syngende tonefall. Idealet hans var jo innerst inne et intellektuelt diktatur, hardt og nådeløst, og på ingen måte oppfattet som noe midlertidig. Øynene til Jastrau lyste utfordrende. – Et åndens og skjønnhetens diktatur, det er da et vakkert ideal, svarte Vuldum og hevet øyenbrynene. – Og litt grusomhet, litt blodtørstighet, hvorfor ikke? … Når jeg nå klokka seks sitter ved det lange bordet hjemme på pensjonatet, vil jeg fråtse 319
i denne tanken, tror jeg. En skjønnhetens tsjeka. Har du bodd på pensjonat noen gang, Jastrau? – Ja, periodevis. – Periodevis, gjentok han langsomt og fiendtlig. Men ikke i femten – femten år. – Nei. Vuldum ble skarp i blikket. – Så vet du ikke hva det vil si. Den duken, skal jeg si deg! De menneskene! Den raden med ansikter bøyd over den duken! Du aner ikke. Man blir gal av det. En skjønnhetens tsjeka ville felle dødsdommer over hele linjen. Han gjorde en flat bevegelse med hånden som om han kappet av en rad med hoder bortover, – … og som det ville lette! – Du er sannelig ikke nådig heller, utbrøt Jastrau leende. – Nei, jeg er blitt gal av det. For der sitter man og konverserer disse hodene på rad og rekke og er elskverdig, og deretter trekker man seg tilbake til sitt værelse, et inferno i Skindergadestil, og så sitter man der – og leser Mallarme, Mallarme i den hesligste av alle verdener, pensjonatverdenen. Huff! Han reiste seg og frøs over hele kroppen. – Og så! – la uten opphør de triste skorsteinspiper … begynte han å sitere for seg selv og stilte seg opp i solskinnet ved vinduet. – Du har visst en dårlig dag i dag, Vuldum, sa Jastrau. Vuldum så bort på ham som om han ventet sympati. – Ja, i dag har jeg hatt besøk av bøddelknekten. Mestermannens lærling som ikke kan faget sitt. En elendig fusker. Han gjorde enda et forsøk på å hugge hodet av meg. Men øksa har heller ikke denne gangen trengt igjennom. Den sitter her i nakkehvirvlene. Han gned seg forpint over nakken. – Og nå driver han på og prøver å få vrikket den løs. – Nikotin, lød den nådeløse diagnosen fra Jastrau. Vuldum smilte trett. – Det er ikke bare nikotin. Det er livet. Ved gud, jeg tror jeg ville vært et helt annet menneske hvis jeg hadde hatt et værelse å bo i – omgitt av vakre ting, og ikke disse heslige pensjonatmøblene. – Å ja, litt lugubert bor vi jo noen hver av oss, sa Jastrau. Av og til blinket det opaliserende i regnstripene nedover ruta. 320
– Ja, vi stakkars udødelige. Og Vuldum slo tragikomisk ut med hendene. – Vi som ofrer livet for en god formulering. Han så melankolsk på Jastrau. Men det lange, harde ansiktet med den kraftige, spisse haken innbød ikke til medlidenhet. Glansen fra det røde håret i sola blendet med en blek og isnende styrke. – Skal vi ikke gå på en kafé og spise middag sammen, så slipper jeg pensjonatet for i dag, foreslo han lavt. Men da knep Jastrau øynene halvveis sammen som om han skar en grimase mot sola. Og han ristet smilende på hodet. – Jeg har ikke tid, gitt. – Neivel, kom det skarpt, og Vuldum knep munnen igjen. Det ble et øyeblikks pinlig taushet. Tidligere ville Jastrau ha følt dette som en tvang, som en klo om hjertet. Men nå gjorde det ham absolutt ingen ting. Han trakk på skuldrene, beklagende, bevares, og han skulle til å legge hodet utfordrende på skakke, da Vuldum i samme øyeblikk trakk fram en tikroneseddel fra vestelomma. – Si meg, du kunne vel ikke veksle denne for meg, Jastrau? Jastrau ristet desorientert på hodet. – Neivel, men så er det vel best jeg går … Du har jo liten tid … Farvel, min herre. Ordene hadde dette svake ekkoet av metall som Jastrau kjente så godt. Døra smalt igjen, diskret og så vidt det var. Men det var et smell, ikke sant? Og Vuldum hadde gått. Jastrau ville løpe etter ham. De kunne jo godt spise middag sammen. Vuldum var trett. Han hadde behov for selskap. Var det ikke det han sa? Var det ikke det? Han hadde behov for noen å snakke med … i denne pensjonatverdenen. Han var trett og nedfor. Han var svak. Et anfall av svakhet. Jastrau reiste seg og ble stående i noen minutter borte ved vinduet. Bøddelknekten! Og han gned seg over nakken, fikk en uhyggelig følelse av at nakken skrumpet inn. Står og vrikker øksa løs! Hvorfor kunne menneskene aldri forstå når de skulle hjelpe hverandre? For Vuldum hadde hatt et anfall av svakhet, han hadde 321
det! Jo! Nei, nei, Vuldum … svak? Ha, nei, det var utenkelig. Men du gode Gud! Og Jastrau gikk fram og tilbake på kontoret sitt. Han kom til å savne Vuldum. – Jeg ender faen hakke meg som menneskevenn snart, gjeipet han halvhøyt. Du storeste! Dette værelset med de blanklakkerte gulvene og de fire lysende skrivebordene, radiatorene med merker etter ølkapsler fra hver gang han og de andre journalistene hadde åpnet en pils, papirkurvene som kunne være fulle av tomflasker – et velkjent trekk ved alle redaksjonsmiljøer – og den tørre lufta av sentraloppvarming! Skulle han si farvel til alt dette? Farvel, du kjære telefon. Avskjedsdikt! Selvfølgelig kunne han gå ned til redaktør Iversen, like nedenunder, og si at det var overilet. Han kunne det. Kanskje redaktør Iversen satt og ventet på det? Og han hadde jo også lovet Anna Marie – husholdersken! – å gjøre noe fornuftig. I det samme grep han telefonen og ringte hjem. – Er det Dem, Anna Marie? Det er Ole Jastrau. Besynderlig at han sa navnet sitt så formelt! – Er det Dem? lød stemmen hennes. Det slo ham hvor påfallende dialekten hennes var. – Ja, Stefan er kommet tilbake. Hun stanset et øyeblikk. Og Jastrau visste i samme nå at han ikke skulle ned til redaktør Iversen. – Han sitter oppe hos vaktmesteren … og drikker øl. – Hvor var han i natt? spurte Jastrau. Nå begynte han å kjenne livet sitt igjen. – Han sov hos Bernhard Sanders. – Ja, naturligvis, dumme meg. At jeg ikke tenkte på det, svarte Jastrau. Alt er uendelig. En skål for sjelens uendelighet! – De behøver ikke gjøre i stand mat til meg, Anna Marie, fortsatte han. Jeg kommer senere. Jeg har noe fornuftig fore. Han lo. Og en skål for sjelens uendelighet! Da er man ikke trofast mot sine venner. Eller hva, Steffensen? For trofasthet er ikke uendelig. – Jeg har noe fornuftig fore, sang han inn i telefonen. – Det tror jeg ikke, lød stemmen hennes, svak, engstelig. – Det skal De ikke heller. 322
– Men, herr Jastrau, De lovte … De sa … at vi var to mot en, og nå blir jeg likevel alene, klynket hun. Jastrau lente seg mot telefontrakten som om han kysset henne på pannen. Så redd og ulykkelig hun var! Han kunne høre det. Han fikk tårer i øynene. – Men jeg kommer jo, lille venn. Men senere, forstår du. Jeg kommer helt sikkert. Lyden av undertrykt gråt kokte i luren. – Vi er to, ikke sant? Vi er to, ikke sant? Jeg stoler på deg. Jeg har ingen andre … herr Jastrau. Men da kommer De altså. – Ja, selvfølgelig. – Jeg stoler … på Dem. Og han la på røret. Men hvorfor hadde han sagt at han kom senere? Han skulle jo bare opp i setteriet med anmeldelsen. Og så … Å, jo. Han måtte samle krefter. Til hva? En middag med øl og dram og helt alene. Bare la ansiktet få hvile. Men han måtte ikke svikte! Da han hadde vært oppe i setteriet og gitt en rask beskjed, forlot han stille Dagbladet. I svingdøra møtte han redaksjonssekretæren. – Hør her, Ole Jastrau, er det ikke litt synd å ta stoff fra Vuldum. – Det har jeg da heller ikke gjort. – Tja, De har visst gjort det. Han var inne hos meg for et øyeblikk siden og snakket om en bok, jeg husker ikke av hvem, og han hadde visst grunn til å føle seg tilsidesatt. Jastrau lo. – Har De i det hele tatt truffet noen som var sterk nok til å sette Vuldum til side? spurte han. Redaksjonssekretæren smilte. – Men husk det iallfall til en annen gang, Ole Jastrau, sa han og hilste. Så stille skulle altså Ole Jastrau forlate Dagbladet, bli borte som en skygge. Ennå var det ingen som visste noen ting. Og han kunne ikke la være å smile av denne lydløsheten. Den satt i ørene på ham. Men nå skulle han ha seg en middag med øl og dram. Og han smilte igjen. Ikke svikte! Ikke svikte! 323
Foran hotellinngangen ved siden av Bar des Artistes var det satt ut to dype kurvstoler. Hotellet lekte sommer. Og i den ene lå tenkeren Lille P. som gjorde en blek håndbevegelse da han fikk øye på Jastrau. – Hva gjør du her ute – i all denne friske lufta? spurte Jastrau. – Jeg sitter … og betrakter livet … som jager forbi, lød det spedt nede fra den dype stolen. – Jeg trodde du var i Canada. – Nei, sjef. Jeg ble så redd da jeg fikk se Vesterhavet. Det er et stygt hav. Og han rettet seg opp. – Men si meg en ting, sjef, skal vi ikke rett og slett skli innenfor og gjetteleke om en gin og tonic. Han glattet omhyggelig på det tynne hårstellet sitt. – Nei, jeg vil ha mat. – Javel, men kanskje senere da, sa Lille P. med en tankestrek av et smil. Men da blir jeg like godt sittende her en stund til … og betrakte livet … som jager forbi. Med de tomme, glassaktige øynene sine fulgte han en trikk som var på vei mot Rådhusplassen. Det var en ganske alminnelig trikk.
7 Tra la la! Ja, sola synker. Jastrau slo ut med det ene beinet. Lyse, rutete bukser. Jazzneger eller skipskokk i land. Istedgade! Uendelighet! Husene lå som en lang, blå slukt. Like inn i den siste røde pytt av solnedgang. Vinduene i femte etasje speilte en fiolblå himmel. Men lufta var full av harpetoner. Lydene fra fjerne trikker dirret i sommerkvelden. Oppe mellom hustakene sang englene for ekkoet var så rent der oppe, så rent. And where have you been, Billy Boy, Billy Boy? And where have you been, charming Billy?
324
Nei, det var ikke han som sang. Det var englene. En hes mannsduett og en snøvlende grammofon, høyt, høyt til værs mellom hustakene. Åpne vinduer. Luft og gjennomtrekk i leiligheten hans. Et gardin hang utenfor. Å, vaktmesteren og Steffensen! De holdt gjestebud. Javisst. Og Jastrau sang oppover alle trappene. Sommernattstemning gjennom alle trappevinduene. Han låste seg nynnende inn. Dører og vegger dirret av tramping og sang og surret søvnløse av grammofon. And where have you been, Billy Boy, Billy Boy? Og da sto Anna Marie i den mørke entreen. – Å, endelig, så godt at du kom, hvisket hun med tilbakeholdt pust og lente seg inntil ham. – Ja ja ja, sang han. – Men … har du også drukket? Jo, jeg kan kjenne det på lukten, utbrøt hun fortvilet og ga ham et puff. – Neida, neida, neida, jeg har spist, nynnet han. – Og jeg som trodde vi skulle holde sammen, klynket hun. Det lovte du. Det lovte du så sikkert. Hun lente seg til veggen, og bare blikket i øynene hennes kunne skimtes i mørket. De lyste som vann i natten. – Lille venn, lille venn, trøstet Jastrau og ville klappe henne på kinnet. And where have you been, Billy Boy, Billy Boy? De skrålte inne i stuene. Stolene skrapte over gulvet. Der var det en som veltet. – Å, herregud, de er så fulle, sukket Anna Marie. Jastrau ga fra seg en dunst av akevitt. – Jeg skal nok passe på deg, sa han med rusten stemme. Det var vanskelig å snakke i utakt med Billy Boy. Og så skjøv han døra opp, sto plutselig inne i den halvmørke stua hvor to mannfolk travet rundt som mørke skygger i en bjørneaktig foxtrot, satte triumferende foten på en veltet stol, løftet begge armene i været og hylte. Steffensen dyttet vaktmesteren fra seg og stemte i, skingrende og uartikulert, og vaktmesteren som så aldeles uformelig ut i den blå overallen og nærmest liknet et troll med elefantføtter, knakk sammen av latter og slo seg på lårene. – Å, for et liv, stønnet han. 325
På bordet sto tre flasker portvin. – Det er din portvin, flirte Steffensen. Jeg ha-ha-har solgt noen av bøkene dine. – Akk ja, de nydelige bøkene, sukket vaktmesteren og slo ut med armene. Steffensen falt igjen inn til overallsbrystet hans, og den klumpfotete foxtroten drønnet videre i mørket. And where have you been, charming Billy? Jastrau kunne bare skimte ansiktene deres som gulaktige ovaler uten minespill. Bare øynene glinset som om de fløt i væte. – De er aldeles gale, hvisket Anna Marie. Hun sto ved siden av Jastrau i fløydøra. – Og hun vil ikke ha noe å drikke. Hun er blitt så fin på det, ropte Steffensen hånlig mens han stampet videre i dansen. En kjølig sommerbris strøk gjennom rommene. – Ja ja ja, sukket Jastrau, helte et glass fullt med portvin og hevet det. – En skål for sjelens uendelighet, ropte han, og i det samme var det slutt på platen så ropet slo ut i rommet med altfor stor voldsomhet. – Åjåj, hvisket vaktmesteren. – Det går ikke. Grammofonstiften slingret fram og tilbake i eksentriske sirkler på platen, og rommet ble fylt av en hakkende lyd som fra en trikk på slitte skinner. Anna Marie stanset den. – Hvorfor drikker hun ikke? Hva har du gjort med henne mens jeg var borte? ropte Steffensen. – Hysj, hysj, ropte vaktmesteren og løftet dempende de store labbene sine. – Vi har vært i Tivoli, nynnet Jastrau og drakk. – Hvor har dere vært? snerret Steffensen. – And where have you been, Billy Boy, Billy Boy? sekunderte vaktmesteren med teaterhvisking og flirte. – Å, for et liv! Skal vi ikke heller lukke vinduene, jævla fyllesvin? – Så faen om vi skal. Da blir det ikke til å puste her, ropte Steffensen. – Hysj, hysj, sa vaktmesteren. – Hysj, hysj, gjentok Jastrau mekanisk. – Det må da være tillatt å åpne kjeften, ropte Steffensen. 326
– Du kan åpne kjeften så skjevt du vil, men da skal du helle noe i den, sa vaktmesteren hviskende og beroligende og la en tung hånd på skulderen hans. Skikkelsene deres smeltet broderlig sammen i mørket. – Skal vi ikke heller tenne lyset, foreslo Anna Marie fra bakgrunnen et sted. – Nei, fy for satan, ropte Steffensen. Det ble alminnelig hysjing og endelig en hviskende skål og taus tømming av glass. Og så hendte det plutselig at de alle tre hadde dannet en døvstum gruppe i det svake lyset ved vinduet og stakk de tre elfenbengule ansiktene sammen. De hysjet og de tysset med hendene, de skjenket og skålte med lydløse spøkelsesfakter og åpnet og lukket munnen som om de sang, mens lyden av fottrinn nede på fortauene i Istedgade lød inn til dem gjennom de åpne vinduene. Da lød det et rustent kvekk fra strupen til Steffensen. – Men hvorfor drikker hun ikke? – Det tar seg best ut når skrepper ikke drikker, forklarte vaktmesteren, og da blir det jo desto mer til de tørste. Hihi! – Men hvorfor drikker hun ikke, gjentok Steffensen stupid. – Du vet det nok, Jastrau. – La oss nå drikke i fred, svarte Jastrau i beruset forsonlighet. – Men det må være en grunn. Hva har du gjort med henne? – Aha, flirte vaktmesteren dempet og gjorde helomvending på hælen så det suste i overallen og portvinen i glasset hans skvulpet over. – Jeg? Jeg har ikke gjort noe som helst, svarte Jastrau, men i det bleke lyset kunne han ane hvordan Steffensen knep øynene ondskapsfullt sammen. Og plutselig nærmet ansiktet hans seg som om han ville gi ham en springskalle. – Du turte ikke, hveste han. – Hihi! fniste vaktmesteren. Han blunket nysgjerrig, mens han sto og slikket portvin av fingrene. – Jeg tør alt, utbrøt Jastrau og kneiste med et svømmende smil. – App … solutt alt. 327
Men i det samme smalt det i en dør. Anna Marie gikk ut på kjøkkenet. – App … so … lutt alt, gjentok Jastrau forvirret. Ikke stå der og flir. I skumringen skimtet han det stivnete smilet til Steffensen. Vaktmesteren så forlegen på den lukkete døra. – Nå får dere slappe av da, gamle svirebrødre. Vi kan vel ikke bli stående her og glane. La oss sette oss litt. Man blir så trøtt av å stå og drikke … Og da han endelig hadde satt seg, sukket han: – Jamen blir man det. De satte seg i taushet ved bordet alle tre. I mørket kunne ingen av dem se hva de andre tenkte. Men de lyttet. Ute fra kjøkkenet kom det ikke en lyd. – Huff, det er til å bli edru av, sa Jastrau hest og grep etter en flaske. Den var tom. Han grep etter en annen. Den var også tom. – Nei, dæven. Det går jo ikke an å se her i dette mørket. Den … Steffensen snappet til seg den tredje flasken. – Fluidum forsvinner altfor lett, sa vaktmesteren filosofisk. – Vi må ha mer, utbrøt Jastrau. De satt i mørket og overanstrengte øynene av å se etter om portvinen ble rettferdig fordelt i glassene. – Det er kanskje ikke verdt, sa vaktmesteren. Det kommer jo til å bli et verre spetakkel, og det er jo jeg som er vaktmester her i gården. Det er jo liksom jeg som har ansvaret. Han slo seg på brystet. – Men … Og han sank atter ned fra sin kortvarige, majestetiske holdning. Overallen poste seg ut som en slunken barm. – Men … hvis du har penger, herr Jastrau, så … kunne jeg saktens skaffe litt mer av det våte … men det er kanskje ikke verdt, la han innsmigrende til. Steffensen satt med albuene på bordet og stirret ut i mørket. Møblene glimtet i konturene. Et uklart lys viste seg oppunder taket. Det var lyktene som ble tent nede på gata. – Man blir trist, brummet han. – Grammofonen! foreslo Jastrau og stirret ned i den blinkende svarte portvinen i glasset sitt. – Jeg har en kjøper til den, sa vaktmesteren fort. – Tøys! 328
– Neivel. Ja, det er da også en flott grammofon. – Tøys! – Ikke sitt der og gjør deg til, Ole, utbrøt vaktmesteren forsorent. – Er det fluidum du mangler, hva, ditt fyllesvin, hihi. Så skal jeg straks gå og hente det. Han la den svære neven sin åpen på bordet. – Men grunker må pappa ha, sa han overbevisende. Jastrau rakte ham med et sukk en tier. – Ikke så tragisk der, avbrøt Steffensen hardt. Jeg er tørst. Og Edwin … – Huff ja, en tørr flekk langt nede i halsen, flirte vaktmesteren og lukket hånden stille om tikroneseddelen så det knitret i den. – Ah, utbrøt han ved lyden og reiste seg. Og Jastrau og Steffensen satt alene igjen i mørket og nippet til hvert sitt glass. Anna Marie åpnet døra og kom stille inn. – Hvorfor drikker du ikke, di merr? begynte Steffensen på ny. – Nå … nå skal du være snill mot henne, avbrøt Jastrau med grøtet stemme. – Jøss, så edel du er blitt, da? Steffensen flyttet albuene på bordet så han vendte seg mot Jastrau. Ansiktet var en svart masse i mørket. – Du turte nok ikke, nei. – Stefan! skrek Anna Marie, og Jastrau fór sammen. Det kunne høres langt ned i gata. – Du må … du må være snill … stammet han. – Det må være f ært, fortsatte Steffensen flirende, å være forelsket og så ikke tørre. Skuldrene ristet på den mørke sfinxaktige skikkelsen som om han gottet seg. Men Jastrau reiste seg plutselig og slo i bordet så glassene danset. Anna Marie grep tak i ham bakfra. – Nei, nei, dere må ikke slåss, skrek hun. Da vil jeg heller gå. – Du skulle heller lage litt kaffe, flirte Steffensen. Jastrau følte seg overrumplet av det rolige forslaget og sank ned på stolen. Han følte seg krigersk og latterlig. – Skal jeg? Skal jeg det, herr Jastrau? 329
Anna Marie famlet som om et slagsmål var blitt borte mellom hendene på henne. – Skal jeg det, herr Jastrau? gjentok hun. – Herr Jastrau, hermet Steffensen gjennom nesa. – Ja, ja, gjør det, svarte Jastrau og prøvde å være rolig. Og slå på lyset med det samme. Det lød et knips fra kontakten, og i det samme ble taklampen tent så det skar i øynene. Jastrau og Steffensen fór sammen. Bare med besvær kunne de orke å se på hverandre. De plirte. De gned seg i øynene. De forsøkte å se. Og ansiktene deres sto tydelig fram. Steffensen stiv og grågul over de kraftige kinnbeina, med håret i tjafser ned over den høye, bleke pannen og leppene framskutte og halvåpne som stivnet i et brutalt raseriutbrudd. Jastrau gulaktig og tykkfallen, pløset nedover haken, øynene sammenknepne og skjeve, lett mongolske. To fiendtlige ansikter, Steffensens klart til angrep, Jastraus lurende og uberegnelig, men på sprang. Anna Marie hadde gått ut på kjøkkenet. – Du turte nok ikke, begynte Steffensen igjen. Jastrau svarte ikke, flyttet bare blikket som om han lette etter et svak punkt hvor han kunne komme innpå ham. – For jeg har beslaglagt henne, snerret Steffensen og flyttet ansiktet nærmere. – Smittet henne, nemlig! la han til med en plutselig brutalitet så Jastrau måtte blunke. Og Jastrau slo blindt tilbake: – Det var jo ikke du, men din far. Hans mor er død, blafret det gjennom hjernen. En urne i en handletaske. Det hørtes en kort gurglende lyd. Jastrau måtte se på ham, og han møtte et vidt oppspilt blikk. Den emaljeaktige glansen var nesten hvit som om han stirret og stirret og ikke klarte å tenke. – Du vet det altså, kom det endelig med en gjeip. Du vet det … og … Han reiste seg brått. – … og nå ler du – akkurat som alle de andre. Hva? Hva? Det er jo så ustyrtelig komisk. – Jeg ler ikke. – Jo, det gjør du. Alle gjør det. – Nei. Steffensen satte seg igjen med et stivt og listig smil på leppene. 330
– Da er det fordi du er forelsket i henne, sa han tværende. Jastrau ristet på hodet. – Jo! svarte Steffensen kort, og så lo han rått. – Men hun er syk og kan aldri bli frisk. – Det er det ingen som vet. Det kan godt hende. Steffensen gjeipet og tidde. I lange, lange minutter satt de der som stivnet. Armene beveget seg, kroppene fungerte mekanisk. Men tankene hadde stoppet opp. Sjelen hadde for et øyeblikk fått fast form og kastet skygge ut i det tomme intet. Steffensen tente seg en pipe. Han satt lenge og lekte med fyrstikken i hånden. Jastrau lot portvinen rotere i glasset som en gammel vinskjønner, og han snuste til den for å kjenne hvordan den luktet, men uten å vurdere, uten å ane hva han gjorde. – Huh, som jeg hater … sa Steffensen plutselig. Ordene fosset ut av ham i rykkvise porsjoner. – Hater … alle gamle … kjeltringer. Han tok henne … fordi han visste … at jeg var hos henne om natten. Det hisset ham opp … denne gamlingen … å sette horn i pannen på sin egen sønn … Da fikk han potensen igjen … ellers hadde han ikke … ikke … ikke kunnet … Smilet hans … når vi satt til bords … og mor! Jastrau rettet seg opp i det samme. Nå måtte han ikke røpe seg. – Og mor! gjentok Steffensen. – Hard og gul og stram – det er henne jeg likner. Å nei, å nei. Han spente brystet mot bordkanten og vred seg av smerte. Og Jastrau strammet seg opp. Han måtte ikke si noe. Urnen i handletasken! Det var som det hadde falt et selsomt lys over ansiktet til Steffensen. Hvert trekk ble betydningsfullt som på mennesker i et dødsværelse. – Å, herregud … jeg er til … til latter i all evighet … Forstår du hva jeg mener. Til evig tid. Til latter. Min sorg er latterlig, komisk. Mine følelser, min … kjærlighet, å helvete. Jeg kommer ikke over det. Jeg må ut i et rom hvor det blir tilintetgjort. Eller hevn! Hevn, forstår du! Og han gned brystet mot bordet og vrikket seg lengre og lengre fram. Og Jastrau oppfattet ham som et syn, en visjon, noe han bestandig hadde en tilbøyelighet til når han ble edru under en rangel. Steffensen hadde trukket leppene opp over de 331
lange, smale tennene, en svak rødme brant over øyenbrynene, han var en grimase, smertelig stivnet i komikk, klart belyst og fortolket i gjenskinnet fra de lyse gule eiketresmøblene. Og møblene sto der spøkelsesaktig tydelige som i en skipssalong om natten når det mørke havet bruser utenfor veggene. – Jeg ga ham det midt i fleisen, fortsatte Steffensen lavt og hest. Jeg gjorde det. Jeg gjorde det! Impotensen hans! Jeg sa det til ham da hun ble kastet ut – for hun ble selvfølgelig kastet ut … og da … da dro jeg også. Men jeg skal hevne meg … Å … de gamle kjeltringene … de har gjort oss til latter … i all evighet! Jastrau skottet urolig bort på døra ut til kjøkkenet. Han hørte Anna Marie romstere der ute og klirre med kaffekopper. Steffensen hadde åndsfraværende åpnet fyrstikkesken og satt og drysset fyrstikker ut på bordet. Da ringte det på døra. – Nå, der kommer han med portvinen, utbrøt Steffensen lettet. Jastrau gikk ut og lukket opp. Men det var ikke vaktmesteren. Det var en liten pike på fire år med rundt hode og store blanke øyne. Hun sto med en portvinsflaske i armene som om den var en dukke, og hånden var klemt sammen om noen penger. – Jeg skal hilse fra far at han kan ikke komme. Hun stanset for å tenke seg om. – Og penger igjen! utbrøt hun ivrig og rakte Jastrau en tokroning som ennå var lunken av barnehånden. Jastrau tok imot flasken. – Du må hilse igjen. Men da den lille hadde gjort seg ferdig med ærendet sitt og ikke hadde mer hun skulle huske, bøyde hun seg nysgjerrig til siden for å kikke bak Jastrau og inn i gangen. – Hvor er den lille gutten? spurte hun og så opp på Jastrau med tindrende blikk. – Han har reist. – Ja, det sier far også, sa hun rolig. Da hun hadde konstatert det, snudde hun seg straks og begynte ved hjelp av gelenderet å hale seg opp over de altfor høye trappetrinnene. For hver anstrengelse ble den lille kjolen løftet helt opp til magen. 332
Jastrau skar en fort grimase for å glemme, glemme. – Her er vinen, sa han da han kom inn i spisestua igjen. Fastelavensriset med de kulørte papirblomstene og nissemannen i toppen lyste så kraftig, syntes han. – Men Edwin kommer ikke selv. Anna Marie sto ved bordet med kaffekannen i hånden. – Ah, det er vel kjerringa som har vært ute med den lange armen sin, flirte Steffensen og grep etter flasken. Anna Marie så et øyeblikk opp på Jastrau. Javisst, det var sant! Og han smilte ømt til henne. De var jo to nå. Han skulle ikke svikte. De var to nå, og Steffensen var ikke farlig. – Hva skal vi med kaffe? knurret Steffensen. – Det var jo du som ba om kaffe, sa Jastrau. Han var forpint. En liten pike hadde bøyd seg nysgjerrig til siden for å kikke bak beinet hans og inn i gangen. Og imens skjenket Anna Marie kaffe og satte seg ved bordet. Munnen hennes var halvåpen. Hun var usikker og søkte Jastrau med øynene hele tiden. Han nikket fraværende til henne. – Ah! sukket Steffensen da han hadde helt opp portvinen. Og nå skal værsågod du også drikke. Anna Marie ristet forvirret på hodet og så igjen spørrende bort på Jastrau. Var det forresten helt klokt av henne? Men i det samme ble hun urolig, for Jastrau grep med ubevisst heftighet etter portvinsflasken. Glemme. Glemme. – Og gudskjelov for det, flirte Steffensen som også hadde fulgt de brå bevegelsene til Jastrau. Han satt sammensunken som en brystsvak i stolen og lurte. – Og nå en skål … skål for hva var det du kalte det … sjelens utérlighet, hæh. Jastrau lo og drakk. – Men hvorfor drikker du ikke, gjentok Steffensen påståelig til Anna Marie. – Hvorfor drikker hun ikke, Ole, hva? Gamle Jas? Hvorfor drikker hun ikke? – La henne være i fred! svarte Jastrau. Han drakk nervøst. – La henne være i fred. – Ja, jeg skal nok la henne være i fred, ha, utbrøt Steffensen så det gikk et rykk gjennom den sammensunkne kroppen. – Men hvorfor drikker hun ikke? Hva har du … Plutselig stanset de blanke øynene hans ved hånden til Jas333
trau som strøk Anna Marie beroligende på den nakne armen. – Ha! Og så drakk han og stirret hypnotisert over glasset. I noen minutter satt de der i taushet. Jastrau drakk febrilsk, vekslende mellom kaffe og portvin. – Vær forsiktig, sa Anna Marie bedende. – Jada, svarte Jastrau. Han ante at hun sendte ham et av disse oppspilte, lyse blikkene som var bunnløs angst, og han nikket. – Jeg kunne kysse deg på pannen, sa han mildt. – Ha! flirte Steffensen. – Ja, jeg kunne det, jeg kunne det, fortsatte Jastrau. Anna Marie ville trekke armen til seg, men han holdt fanatisk igjen. – Jeg kunne det. – Hvorfor drikker hun ikke? gjentok Steffensen og rettet seg opp. – Åh, du! Og Jastrau bøyde seg ned og kysset Anna Marie på håndleddet. – Hva? Steffensen strammet seg opp. – Hva? Men hun er jo … – Nå skal du tie! utbrøt Anna Marie rasende og reiste seg. – Ellers går jeg min vei. Steffensen rotet med fyrstikkene på bordet. – Vil du ha henne? spurte han sløvt. Jastrau hørte ikke etter. Han satt og stirret på Anna Marie. Øynene hans var blitt slørete. Det blåste inn gjennom de åpne vinduene som om de var underveis til ett eller annet sted under fulle seil. Da grep Steffensen en håndfull fyrstikker. – Vi … vi kan jo gjetteleke om henne, sa han. – Stefan! Mer fikk Anna Marie ikke sagt, for i det samme så hun et levende lys i øynene til Jastrau, langt inne bak sløret. Og han hadde bare øye for Steffensen. Han stirret på ham. – Javisst, sa han. – La oss gjetteleke om henne. Anna Marie forstummet. Hun maktet ikke å røre seg. Hun sto ubevegelig og apatisk som en kvinne som skal selges på slavemarkedet, sammensunken, bred over hoftene, slapp. Det 334
kunne ikke være sant! Steffensen lutet framover og famlet med fyrstikkene, og Jastrau var blank i øynene med et farlig glimt langt inne som hun aldri hadde visst om før. – En av oss må jo prøve om hun er syk! Hvem sa det? Det gikk et rykk gjennom Steffensen. Jastrau lå over bordet liksom på sprang etter fyrstikkene. Det var han som hadde sagt det. Og Anna Marie skrek. Hun skrek. Stirret fra den ene til den andre. Jastrau forsøkte å reise seg. Plutselig ble han klar over situasjonen. Men fremdeles lå det et pokersmil på leppene hans, et glimt av grusomhet. Hun så bare det. Hun så bare det svømmende, mongolske ansiktet. Langt ute, i utkanten av det gulaktige lyset ante hun Steffensen, stiv og med rødsprengte øyne og et uttrykk av glinsende fett der hvor sjelen pleide å stråle. Men det var det mongolske ansiktet hun så … Og det hadde hun stolt på! – Å, herregud, utbrøt hun og løftet hendene opp til hjertet. Og så løp hun. Ut i gangen. Entrédøra gikk igjen med et smell. Jastrau sto støttet til stolen. Han ville ha stanset henne, han ville ha angret. Det lød hurtige trinn i trappa. Oppover eller nedover? Det var ikke godt å si. – Det var bra hun gikk. Ellers hadde jeg drept henne, sa Steffensen langsomt. Og Jastrau ga opp alt. Han satte seg rett ned. – Det var bra, gjentok Steffensen med et sjenert lite smil på de stive leppene og strakte armene fram så en haug med fyrstikker ble skjøvet inn over bordet. – Så kan vi drikke i fred, fortsatte han og nikket på hodet. Jastrau reiste seg igjen. – Men … hvor gikk hun? Vi må da få greie på … – Det var bra hun … – Men … men … det var jo … – Det var bra, gitt. – Jajaja! Og Jastrau ristet forvirret på hodet. – Men vi er jo aldeles gale – sprøyte gale! – Ja, hva skulle vi ellers være. Steffensen hevet det sløve blikket. – La oss drikke, da. Og Jastrau satte seg tungt ned på stolen. 335
Da de hadde drukket opp portvinen, helte de kaffe opp i de tomme glassene. – Jeg synes jeg husker at Edwin og jeg hadde med oss noen øl, sa Steffensen. Hæ, Edwin! Og han plirte med øynene. – Dem har dere sikkert drukket opp! – Tja … Steffensen ristet av lydløs latter. – Men det går da vel ikke an å skåle i kaffe … på sjelens utérlighet. – Uendelighet, rettet Jastrau fiendtlig. – Jaså, er det den du er ute i? snerret Steffensen. – Hold opp med den der dumme sjargongen, for det er bare sjargong. Du … er … student! Jastrau samlet all den styrken han kunne mobilisere i denne replikken. Hjernen var klar, men uten kontroll. Ordene formet seg skarpere enn ellers. Og Steffensen måtte dukke seg som for et knivkast. Et hatefullt glimt lyste opp i øynene hans. – Jaså, sa han og lutet på stolen. – Det er bare dumt å te seg slik, hugget Jastrau til igjen. – Sjelens utérlighet, hæ, flirte Steffensen. – Du snobber nedover med disse fordømte proletarfaktene dine! – Skal vi ikke heller avgjøre det ved å te oss på en annen måte, sa Steffensen duvende og seigt og la neven opp på bordet. Han knyttet den langsomt. Slik hadde også en annen neve ligget før i kveld. – Du er nok stolt av musklene dine! Men plutselig lo Steffensen forsonlig: – Jeg hadde aldri trodd at du kunne bli så sur av kaffe. – Det er ikke kaffen. Det er alt sammen. Vi var slemme mot henne. – Du var da kjælen nok. – Kall det hva du vil. – Du så aldeles motbydelig hellig ut. Jastrau satte glasset med kaffe overrasket fra seg og stirret på Steffensen. – Kunne du se det? spurte han langsomt. Det var Jesus. – Ah ha ha! brølte Steffensen. Jøss, for en idiot du er. – Det var det. Når jeg har drukket, eller når … jeg er sammen med kvinner … spesielt en egen sort … da drukker, nei 336
dukker han opp her inne … innenfra. Jesus og de falne kvinnene og alt det du vet som er gått i blodet. Da oppfører jeg meg akkurat som han, jeg … imiterer han. – Har du ikke kommet lengre? lød det hånlig fra Steffensen. Lyset blinket i forvirringen av tømte flasker og glass, og gjenskinnet fortinnet øynene. – Lengre? Det er alvor det jeg sier, utbrøt Jastrau varmt og inntrengende. – Det gjør sannelig jeg også. Jeg må ha meg en pipe av bare alvor. Steffensen fumlet med pipa si. Den glapp ut av hånden på ham og falt i gulvet. Og stønnende fikk han tatt den opp igjen. – Har du ikke kommet lengre? gjentok han andpusten. – Hva mener du med det? spurte Jastrau hissig. – Jeg mener at du er gammel. Steffensen trakk på leppene. – Og det er du som babler om sjelens uendelighet … og så … har du ikke kommet lengre enn til bibelhistorien. Ha, ja. Det er jo bare minnene fra religionstimene på folkeskolen som … drukket opp i deg, ditt elendige kadaver. – Nei, det er det ikke, det er … – Å joda. Nei, du har bare kommet tilbake til bibelhistorien. Tror du det har noe med sjel å gjøre, det å gå i barndommen. Alt det tøvet som de har dynget på oss i skolen, det er bare det som dukker opp når vi … hæ … skåler for sjelens utérlighet … og så blir vi så rørt. Det er sjel, æh, og så er det bare propaganda – fra skolen … alt dette sjelepreiket, alt dette sjelepreiket. Har du ikke kommet lengre? – Jo, jeg har kommet lengre, svarte Jastrau desperat. For det er noe rot, alt det vi lever i, hor og fyll og ingenting annet – og kluss i verdensrommet. Jeg går og besøker en jeg kjenner. – Hva gjør du? – Jeg går! Blir du med? Alt er bare hor og drikk og ikke til å holde ut. Blir du med? Jeg vet om en mann som har orden i sakene. Han har full kontroll. Blir du med? – Hvaforno? spurte Steffensen. Ansiktet hans gjennomgikk en forvandling. De stive trekkene var i ferd med å avklares. Men øyekrokene var blodige. – Ja, inn i katolisismen. Det ligger omvendelse i luften. Rett 337
inn i kirken. De har et stort behov for omvendelser der nede i Stenosgade. Blir du med, Steffensen? Jeg kjenner en mann som kan hele verdensrommet på fingrene. Full kontroll. Og så omvender vi oss på flekken, allerede i natt, vi går inn i kirken for full musikk, hva? Blir du med? – Javel, svarte Steffensen rolig. – Det var det jeg visste, du svikter ikke. Da går vi. Her er ikke noe blivende sted. For et rot. For noe griseri. Og vi sto opp fra gjestebudet og gikk bort og omvendte oss. Og du blir med, ikke sant? Så er det gjort! – Ja, sa Steffensen stillferdig. Han avla et løfte. Det sto en blek glans fra ansiktet hans. Og gjennom rommet sto det en svak trekk, så svak som den lille brisen en båt skaper av sin egen bevegelse. De seilte i det fiolblå himmelrommet. – Ha ha, lo Jastrau henrykt. Og for en ståhei i morgen. Omvendt! Hva vil din kjære far si til det? – Min far! Steffensen dro på ordet, og plutselig slo han med hånden i luften som om han fanget en flue. – Ha, da har jeg jo taket på ham. I all hans religiøse nyorientering. Ha! Da knuser vi ham, gitt! De var krystallklare i hodet da de tumlet ned trappa. Øyeblikket var skarpt. Kroppene deres raske og animalske. Bevegelsene falt inn i samme rytme som tankene, de var ett med den. Og det fantes ikke noe ekko i handlingene deres. Bare to lydløse dyr som jaget gjennom de nattlige gatene på spranget mot uendeligheten, en avgjørelse en gang for alle. – Altså, direkte inn i kirken, sa Jastrau ivrig gestikulerende. Han løp et halvt skritt foran Steffensen med kroppen skjevt vendt mot ham. Steffensen nikket stumt, mens han snek seg hurtig av sted. Forbryterganglaget som var så alminnelig i dette strøket. Fort. Fort. Istedgade lå i et tydelig glitrende mørke med strålende lykter. – Sover de ikke da? brummet han for seg selv. – Nei, katolske kirker er bestandig åpne om natten. Det vet du vel. Og det er jo også det eneste riktige, for sett at man går bort og omvender seg – aldeles plutselig. Jastrau snakket lavt 338
og febrilsk. – Det skal være de som bare har gått inn i en kirke og har opplevd Gud – på stedet. De stakk ikke innom den lille bevertningen. Det skulle ikke overveies, men handles, og det i dette øyeblikk. Abel Cathrinesgade! Mørke, uregelmessige fasader som om husene var satt skjevt opp. Viktoriagade! Dempet musikk fra kafé Fatty. Lysene på Vesterbrogade. Og så var de der. Stenosgade lå mørk og uinnbydende som om den bare var en beryktet sidegate. Utenfor kirken var det et lavt jernstakitt. Men alt var låst. Kirken ruget med store stengte porter, beskyttet av et villahagegjerde. Merkelig nok ikke noe ruvende skilt: Vokt Dem for hunden. Som en rasende rusket Steffensen i jernlåsene. – Hva skal dette bety? knurret han ondt. Når vi vil inn? Er dette en borgerlig institusjon? – Ikke bry deg om det? trøstet Jastrau. Han tenkte i glimt. – Vi snakker med pater Garhammer. Men Steffensen sto med hendene i lomma og stirret ondt opp langs den store, mørke kirken som raget inn i natten og evigheten. Et svart spir seilte mellom stjernene. – Guds rike er redd for tyver og banditter – om natten, knurret han foraktelig til den utilgjengelige, dunkle husmassen. – Vi skal nok få dem til å åpne, hveste Jastrau. Og i en animalsk fart var de på trappa til portnerboligen og ringte på. Det kimte i tomme korridorer og i tomme oppganger, kunne de høre. – En gang til! sa Jastrau og kimte igjen, sterkt og lenge. – Vi skal nok vekke dem! Og han kimte igjen. Hvorfor kom de ikke springende der inne? Straks skulle det myldre av svarte, flagrende munke-skikkelser, engler, djevler og jesuitter. Kunne de ikke høre at noe var på ferde? Som en tyv om natten. Verdens ende. Eller brann. En katastrofe. Det kimte og det kimte. – De er vel mørkredde, brummet Steffensen. Han sto bak og lente seg til gelenderet. Endelig lød det langsomme, slepende skritt, en nøkkel ble satt i låsen på innsiden og døra ble forsiktig åpnet på gløtt. Et 339
blekt og forskrekket ansikt kom til syne og stammet noe uforståelig med fremmed aksent. – Vi skulle gjerne snakke med pater Garhammer, sa Jastrau høflig med hatten i hånden og bøyde seg helt bort til dørsprekken uten å tenke på at han dunstet alkohol. Portneren spilte ut neseborene og det oppsto et sterkt og plutselig glimt av angst i øynene hans. – Hve-ve-m kan jeg hilse fra? – Fra redaktør Ole Jastrau i Dagbladet. Døra ble raskt lukket. Nøkkelen ble dreid omhyggelig rundt. Og de slepende skrittene forsvant innover på flisegulvet i korridoren. – Lukket og låst! knurret Steffensen. Og her står vi. – Ja, vent litt, vent litt, hvisket Jastrau ivrig. Og du svikter ikke. Rett inn. Vi konverterer i natt. Det skulle bare mangle. Her sto de i en alminnelig københavnsk gate og ville springe inn i evigheten. Det var nesten umulig å stå stille. – Kommer han ikke snart? spurte Steffensen utålmodig. Og endelig lød de slepende skrittene igjen, og døra ble åpnet enda forsiktigere enn før. – Pateren sover, ble det hvisket ganske dempet. – Men, men … Jastrau snappet etter luft. Det var som om natten styrtet ned i store, svarte blokker. – Nei dæven, er Guds hus stengt om natten, utbrøt Steffensen innett. Jastrau hørte ikke hvor voldsomme de dempete ordene var, han hadde ingen fornemmelse av blasfemi, bare av døra som lydløst var blitt lukket, av klikket fra nøkkelen, av innestengthet hvor han hadde ventet uendelighet. – Det finner jeg meg ikke i, fortsatte Steffensen og kimte igjen. – Det skal suse om ørene på dem. Og han kimte igjen og igjen. Det var som å slå løs på en stein i vilt raseri. Hva hjalp det om alle patere i verden ble vekket? De ville bli liggende og lytte. Hva hjelper det om en pisket stein har sjel? – Men … men … katolske kirker er åpne om natten. De er åpne. Kom, Steffensen! De løp ned til jernstakittet. Jastrau klatret over med et visst besvær. Han var for tykk og hang et øyeblikk som spiddet på jernpiggene. – Jeg tror jeg rev opp buksene, stønnet han. En 340
nedverdigende følelse! Man river seg opp på evigheten, man får flerret buksene. Det blåser inn. Og man er latterlig, til latter her ved inngangen til det aller høyeste. Men Steffensen var allerede over, han løp rundt som en besatt, som en ape i bur, rusket i porter og sidedører, bannet og truet og dundret. Og omsider var Jastrau også over. Det blåste inn på innsiden av det ene låret. Han måtte også prøve portene. Kanskje det vat Steffensen som ikke klarte å åpne dem. De fordømte murpillarene! De hindret bevegelsesfriheten. Man kunne ikke løpe fram og tilbake. Man måtte sno seg, hoppe. Men dundres måtte det da portene ikke ville gi etter. Med tørre nevene der hvor det burde ha vært en rambukk! Ynkelig! Som barnehender mot en fjellvegg. Og ingen gjenlyd inne i kirken. De hørte ingenting. Alt var uten ekko. Det mislykkete omvendelsesforsøket, det avmektige framstøtet mot uendeligheten ble møtt av den samme, mørke stumhet. Og da slo Jastrau seg på hånden så det gjorde vondt. Latterlig å få vondt i hånden. Men det var smijernsbeslag på portene, harde og kantete beslag. De var bevæpnete, disse portene. – Du, Steffensen, sa Jastrau rått og stanset sitt angrep. Jeg vet om en bar som aldri er stengt om natten. – Ålreit! Og de klatret over stakittet igjen. Det blåste inn gjennom buksene til Jastrau. – Jeg vet om en bar som er åpen om natten, gjentok han langsomt og hånlig. Men Steffensen løp fram og tilbake på fortauet som en besatt. – Kom nå! Kom nå! Og i det samme kom de forbi et lite monter hvor Nordisk Ukeblad for katolske kristne var hengt opp. Steffensen svingte beinet bakover. Et sirkusnummer. En utrolig prestasjon på ett bein. Og hælen singlet treffsikkert gjennom glasset. Jastrau stanset ikke. Han var altfor aktiv. Alle handlinger var uten ekko. Han hørte så vidt glasskårene single mot fortauet, men var bare opptatt av sitt nye, bitre evangelium. – Kom nå, Steffensen. Jeg vet om en bar som aldri er stengt. Og Steffensen fulgte ham lydig.
341
8 – Ikke tenn lyset! stønnet Jastrau og sank ned på en divan. Gjenskinnet fra lysreklamene ute over Vesterbro drev som en gulaktig tåke inn i det mørke rommet. – Alt er gjentagelse, hånte Steffensen. Han satt bisk og stiv på en av rokokkostolene. Men Jastrau lukket øynene forpint og følte hvordan hele den store kroppen dirret under ham som gulvet i en maskinhall, en stor, myk masse i kontinuerlig vibrasjon. Hjertet banket som en dynamo, blodet pulserte gjennom årene fra mørket dypt inne i brystet og ut til den ytterste hinne på øyelokkene som rytmiske, flimrende strømmer av lys som rislet gult- og rødlig, gyldne tapetblomster drev på en solbelyst bekk, mens han selv lå på bunnen og stirret opp gjennom det bølgende vannet med lukkete øyne, og på den måten ble alt forvandlet, og nerver ble bilder. Det var en overnaturlig følsomhet. Selv de kjemiske prosessene i innvollene kunne han fornemme, sarte og delikate, og så plutselig brutale som om funksjonene fra tid til annen måtte ta seg sammen med et rykk. Han lå på en glødende rist. – Gjentagelse, ja! fortsatte Steffensen. – Ikke vær så katolsk, stønnet Jastrau med hånden over øynene. – Det har vi jo forsøkt. – Gjentagelse, ja! Og hurra, hurra! Og ta deg en drink! gjeipet Steffensen. – Og hei på deg, gamle venn! Fin i farta? – Hold opp! utbrøt Jastrau og vred seg på divanen. De hadde holdt det gående i fireogtjue timer. – For en omvendelse, mann! sluttet Steffensen. – Men jeg synes … sa han litt etter. Han fullførte ikke setningen. Han reiste seg opp fra stolen med et visst besvær og bega seg mumlende innover i leiligheten. Jastrau hørte at han romsterte med noe inne på soveværelset og utstøtte små grynt. Det var noe som klirret. – Her er ølet til vaktmesteren, det som vi glemte. Steffensen hadde kommet inn igjen og satte flaskene hardt fra seg på det svarte rokokkobordet. – Nå drikker vi dem, og så går vi og legger oss. 342
Jastrau åpnet øynene og så den lange, mørke skikkelsen til Steffensen lute inn over bordet som skyggen av en ulv på en fjellknaus. Han støttet seg til to halvflasker som til to forbein. Jastrau reiste seg på divanen med et sukk. Et verdensrom med et glimt av stjernetåker suste gjennom hjernen under anstrengelsen. Og så grep han en flaske. Kald og beroligende væske gled ned gjennom ham. Glørne under risten sluknet. Fra rokokkostolen kom det et dypt stønn. – Gjentagelse! knurret Steffensen. Nå satt han akkurat der. – Det er ingenting annet enn gjentagelse. How do you do? Gin and tonic! Og vi som ville rett inn i uendeligheten, far. – Ja, for et hell at vi slapp det, flirte Jastrau. Han kjente etter revnen i buksene sine. – Hell, sier du? spurte Steffensen fiendtlig. Flasken blinket i gjenskinnet fra lysreklamene idet han rettet seg opp. – Ja, tenk om vi hadde vært omvendt nå. Og Jastrau grøsset og drakk. – Bare tanken er ikke til å holde ut. – Nå får det være nok, utbrøt Steffensen truende og ville reise seg. Han sank sammen igjen med et dump. Jastrau svarte ikke. Det var noe han ikke forsto. Steffensen var stiv av gammel fyll. Men det var noe bestemt over ham, noe besluttsomt. – Nå får det være nok, fortsatte Steffensen støtvis og rasende. – Du er akkurat som far. Dere har det med Jesus, og dere har det ikke likevel. – Tøys, freste Jastrau trett og ville avfeie samtalen med hånden. Men Steffensen drev på uanfektet. Han ble mer og mer bitende i stemmen. – Men de gamle, det får så være. De er senile. La dem gremme seg over den verden de selv har skapt. Men dere senile idioter på tredve år. Fyttehælvete! – Hva er det med oss? spurte Jastrau og bøyde seg fram. Mørket seilte rundt ham med et stenk av morild. Han kunne ikke få fred for den utrettelige Steffensen. – Hva er det med oss? gjentok han lumskt og senket pannen til angrep. – Med dere? Hæ, dere tør heller ikke gå til bunns i tingene, snerret Steffensen og svingte med flasken så en ølskvett ble 343
slynget ut på teppet med et bløtt klask. – Hæ! flirte han. Dere vil også slippe så billig som mulig, hæ, litt følsomhet, litt rettferdighet, litt forståelse til alle kanter. Jastrau skulle til å fare opp. Men så falt en replikk som et blink i mørket. – Du har prøvd å forstå meg hele tiden. Du skulle heller ha kastet meg ut – den andre gangen også. Og Steffensen tørket av flaskehalsen med hul hånd og drakk gurglende. Jastrau blunket med et nervøst smil. Så bøyde han seg enda lengre fram som om han ville krype innpå den fiendtlige mørke skikkelsen der borte på stolen. – Du må huske at du er blitt til latter … for evig tid, sa han langsomt og snikende. – Jeg! Jeg! utbrøt Steffensen korthugget. Men … jeg er iallfall ikke … sentimental som du … med de der! Og i det samme grep han en ølkapsel og kastet den mot bordet hvor de to bildene av Jastraus mor og hans sønn kunne skimtes som lysende flekker i mørket. Metallkapselen slo mot glass så det ene bildet gled på bordplaten. Jastrau skrek opp, meningsløst. – Du kan være glad for at bildet ikke gikk i gulvet. – Hva kan jeg være glad for? flirte Steffensen og kastet en metallkapsel til. Den fór inn i kakkelovnskroken. – Sentimentalitet! fortsatte han og reiste seg. – Sin mor og sin sønn! Hæ! Helgenbilder. Et kapell! Jeg skal … Og han strakte en mørk arm ut etter bildene. Men i det samme fór Jastrau opp fra divanen. Stemmen hans skingret: – Du vet jo ikke at din mor er død!! Det ble plutselig stille. Jastrau og Steffensen sto overfor hverandre i mørket og kjente pusten fra hverandre. Øynene blinket. Men ellers var de som to truende skygger som ikke kunne lese ansiktene til hverandre. Hendene sto ut fra kroppen på begge to som om de i neste øyeblikk ville fly i strupen på hverandre og klemme til. – Er mor død? klaget Steffensen spørrende og hendene sank inn til siden. – Det er ikke sant? la han til hastig og vilt. – Det kan ikke være sant! Skjønt Opphavet! Javisst, det var der344
for han bar sorg da jeg så ham utenfor her. Og det har du ikke fortalt meg? Det har du gått og visst og … og … din … din … Så uventet fløy han inn på Jastrau at de begge falt over bordet. Bordet bikket. Telefonen skled ned på gulvet og en metallplate ramlet ut. Steffensen var overlegent den sterkeste, hard og knoklet. Men Jastrau trillet mykt unna med den skarpe bordkanten skjærende inn i kroppen. En neve streifet kinnet hans så det svei. I raseri sparket han ut etter et par bein. Og han sparket en gang til. Fór opp med et brøl. Nå var det et bordbein han hadde truffet. Hvor var Steffensen? Det stønnet nede mellom bordet og divanen. Så var det noen som grep om beina til Jastrau. Det vokste oppover ham. Det var som om han ble trukket gjennom et stramt tønnebånd. Men det skulle bli løgn. En knyttneve ned i mørket. Den traff en skulder. Det gjorde godt å slå løs. Han skulle også våge å komme her og herje i hans hjem? Kapell! Han skulle få kapell der nede i mørket. Visst var det et kapell, ruiner, helgenbilder. Ett helgenbilde! Værsjegod! Midt i trynet! Og ett til! Og ett til! En stikkende smerte i låret! Jastrau skrek og ville rive Steffensen løs fra seg. En stor svart kjempeigle som hadde vokst opp av gulvet, en kropp som var ett med mørket og divanen, et uformelig dyr, men ikke til å riste av seg. Steffensen hadde bitt seg fast. Vill av redsel dyttet Jastrau til det mørke hodet der nede og skrek og skrek og skrek og sparket med føttene. Dyr uten skikkelse! Det dyriske! Et mørke fullt av tenner. Og der sto Steffensen i legemsstørrelse foran ham. – Min mor! Et hest og uartikulert brøl. Stemmen sprengt til det ugjenkjennelige. Det var ikke annet å gjøre enn å hive seg på så han ikke fikk anledning til å bruke de lange, harde armene sine. Og så tumlet de gjennom det mørke rommet. Det knakk i en stol. Det klirret i glass. Nå veltet det store bordet med de to bildene. Helligbrøde! Hva skulle dette bety? Å ødelegge alt, å tråkke på alt. Blind ødeleggelse! Hærverk! 345
De ravet ut i korridoren, sammenslynget og stønnende. Jastrau gjorde seg hard i magen som var bløt og struttende og lot seg falle forover med hele sin tyngde så Steffensen måtte gi etter. Gi etter for denne dynen som kvalte alle hans bevegelser. Og så kjente Jastrau plutselig et fast punkt under hælen. En vegg bak seg. Og det betydde styrke og uovervinnelighet. Det var det arkimediske punktet. Og med rå og altbeseirende styrke grep Jastrau om skuldrene til Steffensen, hele mannen i ett grep og kjørte ham mot en av rutene i entrédøra. Hodet til Steffensen braste igjennom like til nakken. Glasskårene klirret ut i oppgangen. Og i det samme omfavnet Jastrau sin fiende, engstelig og forskrekket, lot hånden gli kjærtegnende ned over nakken hans, følte et berusende vennskap velte opp i seg, blandet med sorg og medlidenhet og frykt for at Steffensen skulle ha kommet til skade. Han ventet at hånden skulle bli våt av blod. – Du er vel ikke såret, kjære venn, utbrøt han stønnende og mildt og trakk ham inn i stua for at han ikke skulle falle for fristelsen igjen og umotivert kjøre hodet hans gjennom den andre ruta i entrédøra. Steffensen var fortumlet og forvirret. Men Jastrau lot atter hånden gli nedover nakken hans, igjen og igjen. – Du blør ikke, kjære venn, jublet han henrykt og kysset ham på begge kinnene. Han tok hodet hans inderlig mellom hendene sine, vennskap og hjertelighet, gammelt, gammelt, ufattelig vennskap, og så var naget plutselig der igjen, og han ga ham en knallende ørefik. Da tettet Steffensen seg så Jastrau måtte rygge bakover. Han fikk armslag. Den svære kroppen til Jastrau, de altomfavnende armene hans, tyngden hans satt ikke lenger som klistret på ham. Han kunne slå til. Og det ble ett eneste slag. Hardt og presist. Rett på haken til Jastrau. Jastrau segnet bakover og falt ned gjennom et mørke. Det regnet med glasskår, et tynt støvregn. En stemme blafret i mørker. Nå var det to stemmer. De kjeftet på hverandre i luften som to fugler som slåss. Og nakne føtter sprang over gulvet. – Fyllesvin! 346
Og i det samme ble lyset tent. Jastrau kom til bevissthet i et øyeblikk og plirte med øynene. Rommet svømte i et rødlig lys, og borte ved lysbryteren sto den rødhårete vaktmesteren i skjorteermene. Han var olm i blikket. – Ta deg sammen! hveste han til Steffensen. Så begynte de å kjefte på hverandre igjen. Det røde lyset svant i en tåke. – La oss flytte liket over på divanen! Jastrau merket at han ble løftet til værs. – Au! Og vaktmesteren flirte. – Det er ikke bare bare å være barfotdanser. Jastrau ga seg hen til søvnen. – En dans på glasskår, om jeg så må si. Hihi, lød det. Og klask fra nakne føtter inntil mørket og stillheten lukket seg om Jastrau.
IV. Og slukkes alle soler 1 Der ringte telefonen igjen. Ole Jastrau åpnet øynene. Jo, telefonen hadde ringt en gang før. Den hadde ringt i drømme. Av gammel vane tok han etter den. Bordet sto der. Men apparatet lå på gulvet. Å herregud, slagsmålet i går! Han husket singlingen i glass, ubehagelig som knasing av sukker mellom tennene. Formiddagslyset avslørte vekete stoler, og døra ut til entréen sto på vidt gap. Han kunne se det store, stjerneformete hullet i den matte, grå ruta, og lyder fra oppgangen trengte helt inn i stua til ham. Han strakte hånden etter telefonrøret på gulvet. Han ville ikke tenke, ikke tenke. – Ole Jastrau! sa han i telefontuten og ble liggende på ryggen. Dagslyset skar ham i øynene. – Det er Vuldum. Jeg ringer fra biblioteket, for det haster. Stemmen var utydelig. Av og til lød det en klirrende lyd i trakten. – Snakk høyere, svarte Jastrau irritert. – Det gjelder din lille tour de force i Stenosgade. – Høyere! – Jeg kan ikke snakke høyere, lød den svake stemmen til Vuldum. Det må være noe i veien med apparatet. Men det går så ville rykter om omvendelsesforsøket ditt at de til og med har nådd meg her. Hele det katolske vepsebolet summer. – Haha, de kunne da også trenge en liten oppstrammer, lo Jastrau. – Du burde ikke ta det på den måten, kjære Ole. Husk at det er jesuitter, og de kommer sikkert til å gjøre noe alvorlig ut av 348
det. Det er derfor jeg skynder … Stemmen ble borte i uklare, klirrende lyder. – Jeg kan nesten ikke høre deg. – Hva søren er det som er i veien med telefonen. Jeg kan høre deg tydelig. Men … du burde prøve å komme dem i forkjøpet. – Hvem? Hva? – Disse folkene i Stenosgade. Det ble jo knust en rute. – Ja, og hva så? – Du burde gå bort og gi pater Garhammer en unnskyldning og betale ruta. – Å, ryk og reis! – Ja, nå har jeg advart deg, sa Vuldum langsomt. Men jeg kan tenke meg at det ville være godt stoff for småavisene. Husk at det er jesuitter du har å gjøre med. Hovedanmelderen i Dagbladet, omvendelsesforsøk, en knust rute, det er ikke så aldeles kjedelig petitstoff. Jastrau lo. Han kjente seg plutselig lettet. Det var jo aldeles revnende likegyldig. Han kunne overhodet ikke rammes av noe som helst. – Det kunne svekke din stilling i avisen, og den er jo ikke altfor god fra før. – Bare svekk vekk, lo Jastrau. – Ja, det er for din egen skyld jeg ringer. Men nå må jeg opp i lesesalen igjen. Du får ha det! Nå er du altså varslet, og jeg synes, ja, jeg vil absolutt råde deg til å be pater Garhammer om unnskyldning. Ja, men vi snakkes. Ha det. – Ha det, og takk for at du ringte, svarte Jastrau ironisk. Han var usårbar nå. Alt som tidligere hadde plaget ham der i avisen, alt som hadde kunnet svekke og undergrave hans stilling, var ikke annet enn en stemme som av og til druknet i klirrende lyder, en svak, svak stemme i et ødelagt telefonrør. Ingenting, ingenting kunne såre ham lenger. Han la røret ned på gulvet igjen og reiste seg. Vuldum hadde altså ingen anelse om at han hadde sagt opp, at han endelig hadde kommet seg hinsides. Det var nesten morsomt! Så avmektige var alle mennesker overfor ham nå. Med sine gode råd, sine advarsler, sin skadefryd, sine intriger. Bare utydelige stemmer i et sprukkent telefonrør. 349
Og virkeligheten som omga ham, de vekete møblene, en brukket stolrygg, de knuste rutene i entrédøra, kunne han i det hele tatt ta den alvorlig? Det kan gå så mye i stykker rundt et menneske at han til slutt bare synes det er komisk. Var det ikke noe i Tivoli som het Det muntre kjøkkenet hvor man for femogtyve øre fikk lov til å knuse tallerkener? Det var akkurat der det rablet for Steffensen. Men der var Jastrau den sterkeste. Hvordan sto det egentlig til med Steffensen? Hadde han gått sin vei akkurat som Anna Marie? Hadde ødeleggelsen kommet til en ende? Jastrau merket at han smilte. Fåret heter det om den slags smil. Og han gikk inn på soveværelset. Der inne var det sterk formiddagssol. Tvers over dobbeltsengen lå Steffensen i fulle klær. Sola skinte på det lyse håret så det ble gyldent som på et barn. Han lå og snorket med åpen munn. Jastrau ble stående et øyeblikk og betraktet det stive ansiktet. Det var gåteløst nå. Den misfornøyde munnen. Alle de smale tennene. Den altfor høye pannen som skjulte en logikk som hadde løpt løpsk. Ubarbert var han også. Snippen strammet over det store adamseplet som en skitten bandasje på en knyttet hånd. Latterliggjort! Til evig tid! Og Jastrau tok barbersakene sine og gikk tilbake til dagligstua igjen. Han såpet seg inn. Han gikk fram og tilbake i undertrøye, bukser og bare føtter. Hvor var det blitt av Anna Marie? Han gikk kraftig til verks med barberkosten. Å, herregud, det stakkars forvillete pikebarnet! Selene dasket rundt leggene på ham. Han var en munter djevel. Nå streifet hun vel om i gater og streder. Han ga seg til å skrape det ene kinnet foran speilet. Og så gikk hun vel i hundene! Og han skar en barbergrimase og merket et smil på de forvridde leppene. Fåret heter det om den slags smil. Han var usårbar. Da ringte det på entrédøra, og han gjorde en irritert bevegelse med beinet. Det blåste inn. Den katolske revnen i buksene! Hvordan skulle han få sydd igjen den? Og han snudde seg. 350
Det var en dame som stirret forskrekket gjennom det store, stjerneformete hullet i ruta i entrédøra. Han kunne se litt av ansiktet. Noen lysende skarpe øyne. Og hun hadde også fått øye på ham. Han var altså nødt til å lukke opp. Men han var skummende hvit av såpe på det ene kinnet, han var i undertrøye og bukser, han hadde en rift i buksene, og hvem kunne se at denne riften var et produkt av åndelig tvekamp? Men han var nødt til å lukke opp? Hvem kunne det være? Han åpnet og slo forbauset ut med den såpedryppende barberhøvelen. – Nei, er det Dem, fru Kryger? Det var henne. Hun sto der ute på gangen i lysende grått. Men øynene var sperret opp av forferdelse, nesten blinde, og kroppen hennes helte forover som om hun i neste øyeblikk ville falle inn mot ham. – Så var det altså her! Hun blunket med øynene og fikk tilbake det grå og dype uttrykket. – Ja, navnet Deres står jo der på dørskiltet, men … Jastrau bukket galant og smilte. Såpen var i ferd med å tørke inn og strammet over kinnet. – Ja, De må unnskylde, frue. Som De ser lever jeg i beleiringstilstand. – Jeg ser det, svarte hun og trakk pusten dypt. – Tør jeg våge å innby Dem til et besøk i ruinene? Det spilte opp i hjernen til Jastrau. Det var sol i oppgangen og lange, blinkende lysreflekser i den grå drakten til fru Kryger. – Jeg vet nesten ikke om jeg tør, sa hun med et smil, og plutselig lo hun. – Var det ikke bedre om De lukket døra og rakte meg boka, den av Joyce, ut gjennom hullet der? – Den er for tykk. Vil De ha den, må De nok våge Dem inn. Langsomt trådte fru Kryger inn. Hun satte foten forsiktig fram som om hun gikk over en hengemyr, og hun så seg om, fortapt, hjelpeløst alene, og da hun stanset midt i stua, sto hun med føttene samlet og kikket nedover seg som om hun var redd for at det ville sprute på henne. De vekete stolene, bildene som fløt på gulvet, glasskårene, flaskene og ølkapslene gjorde henne engstelig. – Som det ser ut her! 351
– Ja, vi har hatt en liten diskusjon, svarte Jastrau og fektet med barberhøvelen i luften. Fåret heter det om et slags smil. Peter Boyesen hilser alle glade gutter! – Er det så vanskelig for en mann å bo alene, utbrøt fru Luise og så forskende på ham. – Er det sånn De er? Jastrau satte seg på divanen, gned seg forlegent over ansiktet og fingrene ble klebrige av den størknede såpen. – Jeg må gjøre meg ferdig med å barbere meg, sa han fort. Tør De være alene et øyeblikk, så skal det være gjort i en fei. – Jo, det tør jeg vel, svarte hun ironisk. Men jeg kan ikke nekte for at jeg føler meg som en dyretemmerske. Hun sto rett opp og ned mens hun smilte. Men Jastrau samlet sammen klærne sine, skjorte, snipp, jakke og vest, rullet dem sammen til en bylt og kastet dem inn i spisestua. – Kommer straks, sa han. Hadde hun sett flengen i buksene hans, den nedverdigende flengen. Det er ingenting som er så ydmykende som å ha hull i buksene. Jo, bukseselene. Være uten bukseseler! Men dem hadde han iallfall på! De hang og slang etter ham som en munter hale, og han grep dem, rødmet dypt og hvisket: – Kommer straks. Og så lukket han fløydøra etter seg og var alene i spisestua. Han barberte seg i en fart, mens han gikk urolig fram og tilbake. Bare nå ikke Steffensen våknet! Han stilte seg opp ved døra til soveværelset og lyttet og barberte seg. Nei, han sov. Jastrau kunne høre det. Men han kunne også høre hvordan hans eget hjerte dunket – av overanstrengelse. Å, herregud, om han bare hadde hatt en øl! Og denne fru Kryger? En stol ble reist på rett kjøl der inne. Det måtte hun ikke! Hun måtte for faen ikke begynne å rydde, være huslig. Men han måtte visst heller se å gjøre seg ferdig. Ut på kjøkkenet for å vaske seg for ikke å vekke Steffensen. På med skjorte og snipp. Vest og jakke. Bare han ikke hadde hatt denne flengen i buksene. Hva skulle han gjøre? Han måtte ut i gangen og ta på seg den lyse vårfrakken. Han måtte be henne med på en spasertur. I sommerfrakk og bløt hatt og med den tykke romanen av James Joyce under armen trådte han inn til fru Luise. Hun satt 352
på en av stolene som nå sto der de skulle stå. Bildene av mor og sønnesønn var blitt stilt opp på bordet, la han merke til, og han smilte takknemlig. Men i det samme følte han et stikk. Han så et glimt over glasset på bildet av sønnen. Det var sprukket. – Det er så ukoselig her, sa han nervøst. Dette glimtet over glasset blinket i ham. – Skal vi ikke heller gå en tur? – Jo, mer enn gjerne, svarte fru Luise og reiste seg. – Så, der er altså boka. Jeg ser det er litt av en murstein. I trappa møtte de vaktmesteren som kom slepende på noen plankestubber. Da han fikk se fru Luise, blunket han til Jastrau med de vannblå øynene sine. – Ja, jeg vil bare si fra at jeg smekker opp et par planker foran hullet i døra, ellers kan jo bare hvem som helst gå ut og inn som de vil, ikke sant? Jastrau nikket. – Og jeg har ringt til glassmesteren. Det var vaktmesteren sin det, tenker jeg. Haha. Men la meg ikke forstyrre. Og med et fnis slepte han plankene videre med seg opp trappa. – Hvor skal vi gå? spurte Jastrau da de sto ute på gata. Han kunne hele tiden merke de grå øynene hennes hvile på seg. – Hvor De vil. Jeg har god tid. Min mann er bortreist som De jo vet. – Er det ikke fint å være enke til en avveksling? – Det er jeg jamen bestandig, kom det bittert, og hun fikk plutselig et tørt og gammelt drag om munnen. Jastrau så alvorlig på henne, men nå flyttet hun blikket. – Kan vi ikke gå i Frederiksberg Have, utbrøt hun med ett. Hun sa Fresber Have, og hun beveget munnen som et spebarn. – Kan vi ikke det? Jo, det kan vi. Jo. Jo. Og hun grep ham ivrig i armen. Men øynene hennes så ikke på ham. – Frederiksberg Have! gjentok Jastrau langsomt. Der lekte kanskje Oluf! Svigerforeldrene bodde i nærheten. Det var en sprekk i glasset på fotografiet! Som et lyn! Det hadde slått ned! – Ja, la oss det, sa han med et sukk og følte det som om han henga seg til sin skjebne. I formiddagstrafikken på Vesterbrogade tro han feil et par ganger. Det var som om flisene på fortauet ville åpne seg under føttene på ham, så han gikk rett ut i tomme lufta. Og han tok 353
av seg hatten og strøk seg nervøst over den våte pannen. Men så fortsatte han å snakke, ustoppelig, for å glemme sin svimmelhet. Å, den som hadde hatt en halvliter pils. – De greier aldri å få lest den boka, ertet han og slo med hånden på Joyce. Den må det bruksanvisning til. Men fru Luise gikk sirlig og rolig ved siden av ham. Hun var svært taus, og Jastrau var redd for at hun plutselig skulle begynne å stille spørsmål. Han visste at de da ville oversvømme ham, intelligente som glitrende vann, og kaste sine lysreflekser så langt inn i hans innerste jeg, denne mørke hulen, at han ble nødt til å røpe seg, utlevere seg. Den grå drakten lyste, de grå øynene streifet ham med et langt lysblink og ble så slukket igjen som om hun lukket seg inne og fortsatte å tenke, tenke, mens hun rolig og med veloverveid nøkternhet holdt følge med ham. Frederiksberg Allé var svimlende bred som utsikten over et hav. Det var ingen trikkeskinner i gata der. Bare en eneste flate av asfalt. Og han hadde aldri tenkt over det før at trikkeskinner gjorde gatene smalere. Men nå følte han det. I dette øyeblikket ble han grepet av lengsel etter trikkeskinner. Og inngangen til Frederiksberg Have! Med gule murer og gule gartnerboliger og gitterporter i 1700-talls stil. Man følte at man befant seg i et lite europeisk kongerike når man gikk inn i denne parken. Man følte at det var skjønt med denne monarkistiske illusjonen som lå som en aura over alt dette gule. Og statuen av den eneveldige fotgjengeren kom dem vennlig i møte som en ganske alminnelig mann. – Danmark, lo Jastrau umotivert. – Ja, jeg synes det er litt fint også, jeg, svarte fru Luise. – Men så er De da også gift med en høyremann. – Gjør De narr av meg fordi De har kommet Dem ut av ekteskapet selv? spurte hun. I en tørr tone, syntes Jastrau. – Har De det da så mye bedre i beleiringstilstanden? Men så la hun fort til som om hun var redd for et svar: – Men det har De kanskje. Jastrau skjønte at han ikke skulle fortsette. De slo inn på gangstien til venstre. De store, grønne trekronene pustet kjølig over hodene på dem, og mellom de ærverdige stammene i parken lokket Jostys lille restaurant i gresk 354
tempelstil, grå og idyllisk og med et preg av hedensk skinnhellighet. Men på den gruslagte plassen foran Josty, mellom de to rekkene med lysthus, vrimlet det av barn. Barnevogner ble ustanselig skjøvet fram og tilbake og vugget mekanisk av barnepikens ene hånd mens hun hevet kaffekoppen til munnen med den andre. Mange barnevogner og hele tiden den samme knirkende bevegelsen. Verden var sannelig full av barn! To smågutter sparket grus inn på steinflisene så det hørtes ut som bølgeskvulp. Bak tremmene til lysthuset lekte de tittern på hjørnet. Et rundt lite pikeansikt med kort pannehår dukket fram mellom løvverket som en japansk dukke. Fra bordplatene lød de små, metalliske smellene fra klørne til gråspurvene der de tamme og hvileløse hoppet rundt etter kakesmuler og sukker. Og alle disse lydene forente seg, og plutselig steg det opp i Jastrau som en flodbølge av sorg. Barn! Merkelig sørgmodig bød han fru Luise tre innenfor på restauranten. – Skal vi ikke heller sitte ute, innvendte hun. Det er så deilig i sola. – Nei, nei, nei, svarte han trist. Han ville ikke begrunne det. Han gikk bare foran inn og fant et bord så langt vekk, så langt vekk fra barna som mulig. – De må unnskylde at jeg bestiller øl til meg selv, frue. Han satt overfor henne og så henne inn i de dype, grå øynene med trett ironi. – Som god alkoholiker må jeg ha morgenpilsen min for å falle til ro. – Alkoholiker! Det er vel skryt? sa hun med et tindrende smil og trakk til seg den tykke boka av Joyce. – Nei, det er visst omtrent det eneste jeg er. – De er vel kritiker også – og det til og med en god kritiker. – Nei, det er visst det jeg ikke er. Jeg er alkoholiker. Fru Luise lo. I det samme kom det kaffe til henne og øl til ham, og hun så ironisk på den grønne flasken. Det gikk mange erfarne trekninger ved munnvikene hennes. – Hva mener De med at De er alkoholiker? Hva er en alkoholiker? spurte hun plutselig i spøkefull irritasjon. Det var 355
som om hun med ett hadde bestemt seg for å trenge innpå ham. Men han hevet glasset med det skummende ølet og drakk, besjelet av sorgfull ro. – Jeg vil hvile i meg selv, sa han, og iaktta hva som måtte dukke fram der nede i meg selv. Langt borte fra hørte han ståket fra de lekende barna, og han følte at nå måtte han åpne seg. Her og nå overfor disse intelligente, grå kvinneøynene. – Fru Kryger, eller får jeg kalle Dem fru Luise? De har vel sett disse grotteakvariene, ikke sant, med grønt, dempet lys og med røde og grønne fisker som glir fram og alger som vil svømme ut. Slik vil jeg være, og sånn har jeg det når jeg drikker. – De behøver da ikke drikke for det. Sånn kan vi alle ha det, svarte hun. Han smilte. – Men når man får øye på noe uventet, en fisk med hode som et nebb og med kropp skarp som en kniv, eller kanskje snarere som en fil og med onde øyne – noe man aldri ville ha trodd at man hadde inne i seg selv. – Så går man ut i dagslyset, og så er dyret borte. – Er det det? – Nei, det er kanskje ikke det. Men man glemmer det. Svaret hennes kom så avgjort. Hun knyttet de nervøse hendene som om hun ville slå i bordet og snakket dobbelt så fort som han. Han snakket meget langsomt, av og til gjennom nesa og med svak københavneraksent. – Synes De ikke det kan være ganske artig å se på det dyret? spurte han. – Nei. – Men det synes altså jeg, og det er det eneste jeg egentlig synes det er noen vits i. – De behøver ikke være alkoholiker for det, og det er De ikke heller, sa hun nesten avfeiende. – Av en eller annen merkelig grunn: Jo! For jeg får øye på et dyr som jeg ellers aldri ville ha sett. Et dyr blunker med øyet, og det går et elektrisk støt gjennom meg. I det siste har jeg opplevd Jesus på den måten. – De sa dyr? bemerket fru Luise ironisk. – Javel, så sier vi skikkelser eller sjelelige tilstander eller hva 356
De vil. Kristus blir forresten ofte symbolisert av en fisk, gjør han ikke det? Men jeg fikk altså øye på ham, skikkelsen hans sto der på bunnen av min sjel, så urørlig, ikke til å rikke – og det er derfor jeg har hull i buksene, la han til som en desperat vits. Han hadde nettopp flyttet på foten og kjente den ydmykende trekken inn på låret. – Er De gal? spurte hun direkte og stirret uforstående på ham. Hun ble engstelig. – Nei, men jeg er ikke kritiker. Skikkelsen Jesus sto altså der og blunket til meg. Han lo. – Men så var det en god venn av meg som gjorde meg oppmerksom på at Jesus måtte være en levning fra skoledagene – og da interesserer han meg ikke. For jeg ville helst vekke til live et dyr eller … en sjelelig tilstand … som kom dypt inne fra akvariet. En fisk med panserhode og markerte ledd og pigger og med øynene på stilk. De vet jo at man kan slå seg selv på øyet og se syner, flammesyner. – De vil tilbake til Deres kunst, svarte hun beroliget. Hun lukket munnen som om hun hadde forstått noe. – Nei! kom det hardt. – Men du store min, hva er det da De vil? – Det er noe jeg vil … og når jeg drikker, er det øyeblikksvis som om jeg har tak i det. Spiritus er det eneste som kan erstatte religionen, skal vi si det sånn – for spøk? – De vil glemme, sa hun kategorisk. – Det er det De vil. Jastrau kunne høre at hun hadde vært student. – Ja, alle meninger, alt som ikke betyr noe. På den annen side vet jeg ikke om ikke alt jeg sitter her og sier rett og slett er dikt … fordi jeg er alkoholiker og tørst. Med andre ord en unnskyldning. Og han hevet glasset og skålte utfordrende. Fru Luise hadde sett så medvitende ut, syntes han. Det måtte vekk! – Jeg vil sitte makelig og drikke, samtidig som jeg innbiller meg at jeg gjør noe. En alge som tror den er en fisk, la han dvelende til da han hadde drukket. – Kelner, en øl til! – De skulle forelske Dem, sa hun erfarent. Jastrau så på henne og lo: – Javisst, jeg holdt forresten på å gjøre det her forleden. Det var da også en merkelig fisk, den følelsen. Den var nesten ikke synlig. Den ville ikke ta form. 357
Og så endte det med at jeg og en venn av meg gjettelekte om henne. – Hva gjorde dere? Jastrau tok noen fyrstikker fra esken på bordet og gjorde saklig rede for spillereglene, mens fru Luise gjorde mer og mer store øyne. Hun ble stiv i ryggen av indignasjon, og Jastrau kunne se hvor spinkel hun var. Det slo ham at hun til tross for den intelligente flimringen sin kanskje var tørr innerst inne. – Og dette om en kvinne som De elsket? utbrøt hun. Jastrau trodde hun ville reise seg fra bordet og gå. – Ja, men det er nettopp spørsmålet. Elsket jeg henne? svarte han langsomt. – De forstår det, fru Luise, ethvert normalt menneske ville ha grepet denne følelsen og gitt den alminnelig form sånn som man har lest og sett andre gjøre det. Han ville ha kalt den forelskelse og oppført seg som en forelsket mann nå en gang gjør. Men jeg vil at en sånn følelse skal få sin egen form. Ikke bli forelskelse. Det er en klisjé. Forstår De hva jeg mener? – Nei. – Men det endte da også komisk, forstår De? Det endte med gjettelek. Og sånn gikk det forresten med min religiøsitet også. Det endte med gateuorden. Det endte komisk. Forstår De? – Nei. – Forstår De ikke at jeg har sluttet i Dagbladet heller? Fru Luise bøyde seg fram over bordet. – Hva er det De sier? Er De ikke kritiker lenger? spurte hun opphisset. Jastrau ristet på hodet. – Men hva har De tenkt å leve av da? – Selvfølgelig måtte De spørre om det. Gud vet hvor ofte jeg skal få høre akkurat det heretter. – Ja, men hvorfor gjorde De det da? utbrøt hun ivrig. – Ja, der har vi det. Kanskje det er Deres mann som må ta skylden for det, fru Luise. Siste valgnatten sa han at jeg var en god konservativ kritiker. Det gikk ut på – det han sa – at estetikk opprettholder illusjonen om at vi har ytringsfrihet her i landet. – Men vi har jo ytringsfrihet. Jastrau ristet på hodet. 358
– Nei, det er en illusjon. Man kan mene hva man vil, om estetikk, om moral og jeg vet ikke hva. Men hvis man mener noe som griper inn i det økonomiske systemet, da er det slutt på friheten. – Ja, men Deres synspunkter griper jo ikke inn i det økonomiske systemet, innvendte fru Luise. De grå øynene hennes flakket urolig som om hun ville trekke seg tilbake. – Nei, ikke foreløpig. Ikke foreløpig. Jeg har som sagt ingen synspunkter. Men hvis … – Hvis, hvis! Hun virret på hodet. – Ja, hvis det nå skulle slå ned i meg at sånn og sånn er riktig og sånn og sånn er galt og det gikk på tvers av det økonomiske systemet, da … – Nei, det er virkelig for abstrakt, sukket fru Luise. Når folk begynner å snakke om økonomi og kapitalisme, blir de kjedelige – øyeblikkelig! Jastrau smilte, men fortsatte uforstyrret: – Jeg tror iallfall at det er dette hvis … jeg tror det er muligheten, anelsen om en mulighet for tvang som har drevet meg ut av det hele. – Og jeg som trodde jeg satt sammen med hovedanmelderen i Dagbladet, den kjente kritikeren, utbrøt hun komisk fortvilet. Nesten syngende. – Ja, og så er jeg bare et vanlig menneske som har forsøkt meg litt med den absolutte sjel og den absolutte frihet. Inntil videre har jeg altså bare drevet det til å bli alkoholiker. Stemmen hans var selvironisk og melankolsk, og fru Luise måtte se opp og smile. Men plutselig rakte hun ham hånden over bordet, freidig og oppspilt. Og han grep den nølende. Hun trykket ham vennlig i hånden, en umotivert fortrolighet. – Jeg holdt nesten på å bli sint på Dem, sa hun. Smilet lå fremdeles så ømt på leppene hennes. – Men jeg får det ikke til. Nei, jeg får det ikke til. Jeg ser denne drankervennen Deres for meg, denne apoplektikeren på Bar des Artistes. Og jeg ser leiligheten Deres. Knuste møbler, glasskår. Og De sier at De og en annen fyr har trukket lodd om en kvinne. Og så blir det til noe annet likevel – når De snakker om det. Det er akkurat som det skulle være en teori. 359
Jastrau gjorde en hånlig grimase. Men hun nappet ham i hånden. – De må bort fra den leiligheten, hører De. De kan ikke gå der oppe i alle disse rommene. Hvor har De tenkt å spise i kveld? Kom hjem til meg! Ja, min mann … Hun lo. – Akk ja, han har det sikkert bedre enn han fortjener. Men De burde komme, De burde. I stedet for å sitte der oppe i leiligheten Deres. Huff, noe så utrivelig. Eller i stedet for å gå på restaurant, uforbederlig alkoholiker som De er. Han lovte å komme. Da de litt senere skiltes ved utgangen, ble han stående lenge og stirre etter skikkelsen hennes, den skinnende grå drakten, de energiske føttene. Han kunne se henne langt nede i alleen. De tynne nyplantete trærne ga god utsikt. Så ville han gjøre helt om og gå inn i parken igjen. Det var en lekeplass til høyre, borte i det nordlige hjørnet, og kanskje Oluf lekte der. Langsomt tente han seg en pipe. Strømmen av mennesker var tettere her ved utgangen. Enn om Oluf dukket opp! Det var så mange barn. Enn om han plutselig dukket opp! Mennesker drev forbi i langsomt parktempo. Det hvinte i en trehjulsykkel. Det kunne være Oluf. Og han så seg plutselig om med friske øyne. Frederiksberg Have! Det var barnas park og de ensomme pensjonistenes park. Og om kvelden var det ungdommens park. Da ble det jaget langs de asfalterte gangstiene i mørket. Det hadde han bestandig visst. Men var det ikke også en park for fraskilte menn? Snek de seg ikke inn her for å få et glimt av barna sine? Sto de ikke ensomme og verdige ved utkanten av lekeplassene? De kom ikke nærmere, de forstyrret ikke barna i leken deres, de holdt seg stive for ikke å røpe seg med en sentimental håndbevegelse. En park for fraskilte menn! Han gransket alle som gikk forbi. Men fraskilte menn skiller seg ikke ut sånn uten videre i en offentlig park. Det er lettere å få øye på dem når de sitter på en bar. Og det satt også folk på de to lange benkeradene som popu360
lært ble kalt saksen. Han så oppover langs dem. Men med ett måtte han ta øynene til seg, for han hadde møtt et svart, nysgjerrig fugleblikk som hang interessert ved hendene hans og den keitete måten han holdt i pipa på. Fugleblikket glitret, og sola blinket i paljettene på en klokkehatt over hvite hår så det myldret av svarte nysgjerrige øyekast. En gammel, svartkledt dame. Og ille berørt dreide Jastrau om på hælen som en rekrutt. Han følte på seg at den gamle damen ville betrakte denne besluttsomme manøveren med forsterket interesse. Men det skulle hun bli blå for! Og han gikk ut av parken. Innover mot byen. Og midt i alléen praiet han plutselig en drosje og ba om å bli kjørt til Bar des Artistes.
2 I halvmørket på Bar des Artistes satt Jastrau og den evindelige Kjær overfor hverandre og sløvet. Viften i taket raslet uten stans og sugde den blå tobakksrøyken til seg. – Hyggelig å ha deg boende blant oss, Jazz. Og Kjær løftet det brede, pløsete prelatansiktet og rettet de svømmende, blå øynene mot ham. – Takk for det, snøvlet Jastrau. Skulle ha vært til middag hos en dame i går, og så gikk det rett og slett i glemmeboka. Det var lummert i det halvmørke lokalet, mens ettermiddagen lå badet i sol utenfor. – Man glemmer alt. Man glemmer alt, peste Kjær profetisk og viftet seg med hånden. Kroppen hans ristet av lydløs latter så den gjorde et enkelt hopp på stolen. – Men det er en ting jeg ikke kan glemme, Jazz, og det er at jeg har sett den første antydning til hvite mus. Det var i morges ute i vestibylen. Den løp rundt beina til portieren. Få den vekk, skrek jeg. Få den vekk. Og så lo han, den uniformerte djevelen. Kjær sprutet ut i plutselig latter. 361
– Den har ikke fått øyne ennå, den lille musen. Men det kommer nok. Bare vent, bare vent, den synger glad – og leer sine ører små, ga han seg til å synge. – Bare vent, bare vent, nynnet han igjen, mens han slo takten med en rykende sigar. – Bare vent, bare vent, stemte Jastrau i. – Men vi må ikke lage kvalm! Og Kjær hevet hånden advarende så ermet trakk seg vekk fra de nystrøkne blå mansjettene. Han var som alltid velkledd. Intet forfall å spore. Verken aske på vesten, skjevt slips eller skitten snipp. Bare det altfor tidlig eldete ansiktet med dype søkk og løs hud og blå og brune fargenyanser røpet ham. – Å bli en stor og stillferdig alkoholiker har alltid vært mitt livs mål, og det har jeg nådd. Han banker omhyggelig asken av sigaren. – Se frem, men ei tilbake, nynnet han sakte og stirret Jastrau sløvt og dypt inn i øynene, mens han sang videre med rusten stemme og atter beveget sigaren som en taktstokk i store og bølgende rytmer: Se frem, men ei tilbake! – Hva hjertet attrår kanskje dog en gang under solen du når. – Ja, jeg har forresten også skrevet dikt en gang, fortsatte han med et fjernt lite smil. For femogtjue år siden. Da var jeg slank. – Det er vi ikke lenger noen av oss, sukket Jastrau ned i whiskyglasset. Det var en dypsindig skumringstale midt på blanke sommerettermiddagen. De hadde drukket tett kvelden i forveien. – Vi, vi! fnyste den evindelige Kjær. Du er jo bare en ung mann som skulle holde den fordømte munnen din og høre godt etter. Da jeg var på din alder, da var jeg sceneinstruktør og redaksjonssekretær og hadde hatt utstilling på Charlottenborg. Men man blir lei av å være så begavet. Hva er vitsen med det? Vanitas – og nå har jeg sett antydningen til hvite mus. Han slo ut med de store, velpleide hendene, selvoppgitt, resignert og ironisk: – Så langt er det ikke alle gitt å nå, om de er aldri så bega362
vet, la han til og sukket. Se frem, men ei tilbake! Hva hjertet attrår … Og den rustne og dvelende sangen til Kjær fylte denne atmosfæren av tusmørke og underfundige glimt fra flasker og messing med en egen stemning som tenoren til en full mann fjernt i en folketom gate – da en pludrende stemme med bilyd fra ganen brøt inn: – Jeg tenkte nok at du satt her, svoger. Haha. Jeg tenkte det nok. Og hvorfor kaste bort tiden! Tenk konsekvent og handle deretter. Skal det drikkes, så skal det drikkes! Og Jastrau fór sammen under et vennskapelig klapp på skulderen som kom altfor brått på. Det var Adolf Smith-Jørgensen. Den evindelige Kjær bøyde seg truende og mørk fram over det store, runde bordet. Ansiktet var utflytende, og øynene svømte med enkelte glimt av illvilje i den blå melankolien. – Jeg forbyr dette mennesket å sette seg ved vårt bord, utbrøt han og pekte med en anklagende bevegelse på svogeren som betuttet trakk seg et par skritt tilbake. – Unnskyld, unnskyld at jeg bryter inn i selskapet. Men får jeg presentere meg. – Nei, kom det tordnende. Plebejere interesserer meg ikke. Og Kjær ga seg stille til å sysle med whiskyen sin som om svogeren hadde gått. Men Jastrau reiste seg sløvt, sjanglet litt og fulgte svogeren over til et annet bord. – Dårlig selskap, dårlig selskap, mumlet den evindelige Kjær og ristet sørgmodig på hodet, mens han stirret ned i bordplaten. – Ytterst dårlig selskap, min kjære Jazz, la han til og nikket til fyrstikkesken. – Det må jeg virkelig si! For en pøbel! freste svogeren forarget. – Er det bare det du ville meg? spurte Jastrau sløvt og løftet hodet. – Det er virkelig for galt, fortsatte svogeren og la fra seg hanskene og stokken og den stive skalken. Men han hisset seg ned etterhvert. – Men la oss ikke tenke mer på den pøbelen. Vi har ganske riktig andre ting å snakke om. Vi skulle jo sørge for, om ikke å bli skilt, så iallfall separert, og det har du visst ikke 363
tenkt på – ikke noe særlig, hva, svoger? Hahaha. Ja, du er meg en fin feier. – Skal det tenkes? spurte Jastrau og sank trett sammen. – Johanne har ikke sett så mye som ett øre fra deg, og det holder jo ikke. Vi må få orden på det hele rent juridisk. Har du ikke fått brev fra advokaten til Johanne? – Advokaten? gjentok Jastrau sløvt. – Ja, hun har selvfølgelig en advokat. Vi må få rene linjer. Det har alltid vært mitt prinsipp. – Rene linjer? sa Jastrau. – Det er kanskje fysisk umulig for deg å se rene linjer i dag, utbrøt svogeren med en nedlatende latter. – Hahaha. Men hør nå her. Johanne må ha firehundre kroner i løpet av de nærmeste dagene. Kan du få det inn i det sløve hodet ditt? – Fire hundre kroner – ja, jeg har visst det til gode i avisen, jo, jeg tror det. Og når jeg har hevet dem … når jeg har hevet dem … da … da … da er det ikke mer. Svogeren ga ham et raskt blikk. – Kan ikke jeg gå opp og heve dem nå? spurte han forretningsmessig. – Heve, heve, heve, brummet Jastrau sammensunken. Men plutselig rettet han seg opp: – Du kan heve i hæl vete heller! – Ja, men … ja, men … Svogeren trommet nervøst på bordet med fingrene. – Du kan jo ikke gå opp i kassen slik som du er nå. Jastrau sank ned i stolen igjen så haken hvilte mot brystet. – Nei, det kan jeg sikkert ikke, mumlet han henvendt til slipset sitt. – Men svoger, utbrøt Adolf og slo i bordplaten med flat hånd så glassene danset. Og så både Jastrau og Kjær skvatt. – Den kjøteren, knurret Kjær og lutet tungt. – Men svoger, vi må, vi må, vi må få klarhet i dette. Jastrau glippet forskremt med øynene: – Jeg ble så redd, gitt. Men … det mener jeg også. Vi må, vi må, vi må få klarhet i dette. Ja, vi må, vi må, vi må … De runde kinnene til Adolf blåste seg farlig opp, og munnen ble liten og stram. – Nå går jeg, sa han truende. Jeg har ikke tid til å tulle. Og 364
da er det vel også i orden at jeg og advokaten til Johanne griper saken an på vår måte. Apropos, hvem er forresten din advokat? Jastrau kikket opp på svogeren med et sløret blikk og ga fra seg et fnis. – Ja, gud vet hvem det kan være? – Å, du er utålelig. Men … du … skal … få … høre … fra … meg. Og forresten, mens vi snakker om det, hva med denne brannpolisen? Men Jastrau fniste og ristet på hodet – Den er forfalt … tjhi. – Du lyver. Jastrau trakk på skuldrene og skuttet seg. – Han sier at jeg lyver. Han sier at jeg lyver, flirte han. Og rask og spenstig som et uttrykk for edel og rettferdig vrede, med stiv hatt høyt på hodet, med stokk og spisse hanskefingre strittende til alle kanter marsjerte Adolf Smith-Jørgensen mot utgangen. Det kom aldeles overrumplende. – Hils Michelsen! rakk Jastrau så vidt å få ropt. Men i det samme spilte grammofonen borte i kroken opp med dempet hawaiimusikk. Det var den lille kelneren med oppstoppernesa som taus og ubevegelig hadde stått bak bardisken, som med en viss sans for å skape trivsel hadde satt den i gang. Og Jastrau sjanglet tilbake til den evindelige Kjær igjen. – Jazz, sa Kjær bebreidende og løftet det store hodet sitt opp av sløvheten. – Ikke gjør det! Ikke gjør det! Jastrau vrinsket. – Han står altfor langt under ditt nivå, Jazz. Man må være kresen. Og det store hodet falt igjen. Men Jastrau stønnet. Med ett var det som om han holdt på å bli sprengt av varme. Tusmørket plaget ham. Han klarte ikke å komme i stemning igjen. – Jeg vil ut, sa han. – Ut vil jeg, ut, nynnet Kjær. – Skal vi ikke ta en drosje og kjøre en tur, foreslo Jastrau. Kjær ristet på hodet. Han fikk bekymrete rynker i pannen. 365
– Nei, jeg holder meg her, sa han og løftet hånden langsomt og avvergende. – Nei, du blir med. – Nei, nei. – Jo. Kjær vred forlegent på den store kroppen sin. – Men jeg vil helst slippe, sa han. – Har du sett skogen i år? spurte Jastrau og sto på. – Jeg vil helst slippe. – Men du skal, ropte Jastrau. – Hva skal jeg med skogen? jamret Kjær. Den er jo bare grønn. – I år er den blå. Kjær sperret øynene forbløffet opp: – Hva er det du sier? – Javisst, javisst, det staar med vinblaa Bøge … – Du er beruset, Jazz. – Jeg vil ha deg med, vil jeg. Jeg vil. – Arnold, sa den evindelige Kjær og snudde seg langsomt på stolen. – Skal jeg bli med den berusete herren der ut i skogen? Han ser blå bøketrær. – Ja, det synes jeg De skulle, herr Kjær. Det er sunt med litt frisk luft. Og kelneren slo belevent ut med hånden. – Vel! utbrøt Kjær og reiste seg stønnende. Så sto han rett opp og ned i all sin høytidelige velde. – Når Arnold sier det, så skal jeg sannelig min hatt på skogtur. Litt senere marsjerte de arm i arm ned gjennom lokalet mens de nynnet lavt. Forhenget ble trukket til side så sollyset eksploderte omkring dem. Ute på fortauet vaklet de et øyeblikk og gned seg i øynene. Menneskene som gikk forbi var merkelig klare i huden. Men ansiktene var stramme. De tok for små skritt, disse menneskene, og gjorde for små bevegelser med armene. Og så vek de til siden. Det var rom, et stort rom med en enorm soleffekt omkring Jastrau og Kjær. Og endelig satt de i drosjen. I døra inn til baren sto Arnold, i inngangen til hotellet sto den uniformerte portieren og bak rutene flere flirende ansikter som ville overvære avreisen til Charlottenlund, og Kjær slo ut med hånden til en altomfattende hilsen. Den bløte hatten satt på skjeve ned i pannen på ham. 366
– Huttetu, sa han da bilen svingte inn i Farimagsgade. – Fremmede hus. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Men parken fór forbi til høyre for dem. Greinene strakte seg ut over det høye jerngitteret, og fortauet og menneskene fikk et urolig preg av lys og skygge under trærne. Og noe begynte å demre for Jastrau. Vinden suste om ørene på ham. De satt i en åpen vogn. Han oppdaget plutselig at han var skitten på hendene. Som om han hadde krabbet på bakken. Men i det samme veltet Kjær over ham. Det var da de svingte i krysset ved Frederiksborggade. Hatten hans trillet ned i bunnen av bilen. Og Kjær bøyde seg stønnende ned etter den. – Å du, å du, sukket han der nede. – Er det da ingen som har medlidenhet med meg. Der, der er den. Og med besvær fikk Jastrau rettet ham opp igjen, og hatten ble atter plassert skjevt ned i pannen. – Skal vi til Canada og besøke Lille P.? spurte Kjær, og så lo han forvirret. Nå kjørte de over Dronning Louises bro. Sjøene lå til begge kanter med vakre steinsettinget langs breddene. Og langt ute lyste det i en vidunderlig gul farge i sola, en farge Jastrau hadde elsket som gutt, noen hus på det fjerntliggende Østerbro, hjørnegårdene ved Willemoesgade. Fargen var så vidunderlig, så drømmeaktig. Sånn skulle det lyse i horisonten. – Hvor er det blitt av Lille P.? spurte Jastrau og rettet seg opp. Dypt nede i erindringen funklet det som et gjenskinn av en fjern glede, og han var åndsfraværende og klar på samme tid. Men han forsto ikke denne tvetydigheten som sprang ut av denne kjøreturen, denne opplevelsen. Der lå for eksempel det virkelige solskinnet over Nørrebro, et solskinn av i dag. Men under det skinte en avglans fra en svunnen sol, blankt og sentimentalt. – Gamle Lille P. hentet unge Lille P. og er nå på vei til New York med ham, haha. Men Lille P. kommer nok tilbake til Bar des Artistes, det er jeg sikker på. Og Kjær nikket så hatten holdt på å falle av ham igjen. – Han kommer nok, skal du se. For hva skal han i det ville, usiviliserte Amerika å gjøre? Blant pjolterdrikkende indianere? 367
Et grønt skjær gikk over ansiktet hans, og han fór sammen. De kjørte utover den lange Nørreallé, de massive trestammene reiste seg som søyler på begge sider, og over dem krysset greinene seg til spisse hvelvinger og buer. Fargen var som solskinn gjennom kulørte ruter. Den evindelige Kjær stønnet tungt. Men i Jastraus verden var den lange alléen som en kikkert, grønn innvendig og i det runde hullet langt, langt der ute noen hus og en trikk som kjørte forbi. – Trikkene våre er de vakreste i verden, sa Jastrau og syntes samtidig at blå spaserdrakt var kledelig til blondt hår. Men den evindelige Kjær hørte ikke etter. Han satt med hendene foldet over den tykke magen og hatten over det høyre øret og sang: Tenk når en gang denne tåken er forsvunnet tenk når en gang denne tåken er når en gang denne tåken er forsvunnet tenk når en gang denne tåken er for-svunn … – Åh, sukket han dypt da de kom ut mellom husene i Lyngbyvej, og han skjøv hatten opp og tørket seg over den våte pannen med et lommetørkle. – Å, du, Jazz. Gudskjelov! Jazz! Jeg trodde nesten vi var i en kirke. Og han la hånden tungt på kneet til Jastrau og trakk pusten dypt og hikstende. – Jeg tåler ikke slike sinnsbevegelser. Hvor … hvor mye er klokka? spurte han plutselig febrilsk. Han var blå i ansiktet som om han var i ferd med å få et apoplektisk anfall. Jastrau trakk klokka opp av vestelomma og så på den. Den var halv fem. Og med ett kunne han se for seg vinkelen på urviserne hjemme på Bar des Artistes, og han så for seg prosesjonen, Kjær med de blinde øynene og den svaiende kolossen av en kropp og de to små kjolekledde kelnerne som lente seg skrått inntil ham for å holde ham i likevekt. – Klokka er tre, svarte Jastrau og pustet lettet ut da han så at den evindelige Kjær ranket seg opp med fornyete krefter. – Jeg trodde nesten vi var i en kirke, gjentok han med halv368
åpen munn, en måpende og smilende forbløffelse. – Men hvor skal vi hen nå, Jazz? Jeg er tørst. Jastrau slo med hånden ut og fram. Og de jaget avsted under jernbanebommer, ut mot åpen mark som straks ble forvandlet til et villakvarter langs en lang og snorrett vei. Stundom bruste det i en trekrone over hodene på dem, stundom suste en trikk tett forbi med en langstrakt syngende lyd i ledningen, og vinden slo ned på dem i den åpne vognen. – Det … det er som å drukne, gispet Kjær som fremdeles satt med hendene foldet over den store magen. Han trakk pusten engstelig. – Det er ikke til å holde ut, stønnet han. Det er motbydelig med all denne friske lufta. Bare jeg var hjemme i baren igjen. Og han la hånden bedende på skulderen til Jastrau: – Hvorfor har du dratt meg ut hit? Jeg vil ikke se skogen. Jeg vil ikke se skogen. Ute ved Femvejen svingte de ned gjennom Jægersborg Allé med høye, majestetiske trær, og da de grønne kronene begynte å tone med en bølgende lyd over dem, dukket Kjær seg uvilkårlig, foldet hendene og nynnet: – Tenk når en gang denne tåken er forsvunnet … Nei, nei, det er sant. Han tok seg med begge hender opp til ansiktet. – Det er trær. Men det … det er akkurat som en kirke. Det er trær. Ved restauranten utenfor Charlottenlund Skov reiste Jastrau seg opp i bilen. – Stans her! En gulsveis! Nei, de var gale begge to. En gulsveis! Den trassige guttestemmen fra en fjern fortid da alt var annerledes. – Javisst, der har vi skogen, stønnet Kjær og reiste seg tungt. Skal vi ikke gå inn og få oss en absinth. På fortauet ble han stående et øyeblikk og lot øynene gli over skogbrynet og de mørkegrønne trekronene. Den brede kjøreveien skar lyst og brutalt inn i Charlottenlund. Så ristet han forvirret på hodet og tok Jastrau smilende under armen. – Allons, enfants de la patrie, brummet han, og de marsjerte inn i den lille restauranten. Den første absinthen ble skyllet ned i taushet. 369
– Jeg har aldri sett en blåveis, sukket Jastrau med ett. Det var en bunnløs sorg, og den kunne aldri gjøres god igjen. Kjær var utflytende og hjemløs i blikket og lot øynene flakke rundt i lokalet. Det var provinsielt i all sin eleganse. – Det har ikke jeg heller, svarte han like melankolsk. Det er det ingen som har. En blåveis. Hva mener du med det? Men hva skulle vi nå også dra hit for? klynket han. – Hva? Jazz? Jeg er jo ingen stor reisende lenger. Jeg er gammel og trett. Og han støttet issen med det tynne håret i begge hender og stirret ned i duken. – Hva har jeg i fremmede land å gjøre? stønnet han. – Jeg har aldri sett en blåveis, gjentok Jastrau og drakk den andre absinthen. – Hva skal jeg gjøre med det? Kjær løftet hodet og så på ham, usigelig trist. – Men nå får det være nok, utbrøt Jastrau med plutselig energi. – Her er ikke noe blivende sted. Og nå vil jeg ut og besøke en dame, vil jeg. Holde en avtale, vil jeg. Og du skal bli med. Du skal. Du trenger litt avveksling. – Nei, ikke kvinner, svarte Kjær lavt. Det må du love meg. Og han sukket dypt. – Det var ille nok med trærne. Jeg trodde nesten jeg var i en kirke. Han sprutet ut i latter. – Men du skal! Armbevegelsene til Jastrau var blitt større og han snakket så høyt at det hørtes uhyggelig ut i det tomme lokalet. – Du skal! Han slo i bordet. – Nå ringer jeg til henne. Jeg må få denne avskyelige blåveisen ut av det fordømte hodet mitt. Og med uberegnelig iver kom han seg opp av stolen og fant fram til telefonen i baktrappa til restauranten. – Hallo, dette er Ole Jastrau. Han holdt nesten på å falle fram over telefonen. – Er det Dem, herr Jastrau? Men jeg trodde De hadde tenkt å svikte meg, lød stemmen til fru Luise. – Aldri! Og Jastrau slo ut med armen med overdreven eleganse så han måtte hoppe sidelengs som en stær på et møne for ikke å miste balansen og hoppe tilbake til telefonen igjen. Fru Luise lo mistenksomt. – Jeg er ute i Charlottenlund med en venn av meg. 370
– Det er vel ikke denne vennen Deres med vindusruta? spurte hun lattermildt forskrekket. – Nei, nei. Han er en gentleman, et av de fineste mennesker jeg kjenner, og nå kommer vi. Han klemte munnen fast igjen. Nå hadde han klart seg fint gjennom denne setningen, uten å snuble og han rettet seg opp, rettet seg så energisk at han måtte gå ett skritt tilbake, så ett til og enda et, så langt telefonledningen rakk. – Ja, men du store min! Hvem er det da? Jastrau nærmet seg inntrengende telefonen igjen. – En gentleman, sa han energisk. Og … og vi kommer. – Jaja, lød det selvutslettende. Men når kommer dere da? – På flyende flekken. – Fra Charlottenlund? Stemmen hennes hørtes reservert ut. – Ja, ja. – Fint, da kommer vi. Og Jastrau ringte straks av. Men så ble han stående og stirre på apparatet. Var det helt lurt å dra inn og besøke Luise? Nei, det var vel ikke det. Hvis han kom sammen med Kjær … Kjær var en gentleman! Visst var han det! Men hadde de ikke drukket litt for mye? Den fordømte blåveisen! Men nå hadde han lovet å komme. Det var uhøflig å utebli. Og i går hadde han glemt det. Uhøflig! Utilgivelig! Så han måtte på sett og vis gjøre det godt igjen. Og komme. Kjær satt med sin tredje absinth. – Skal vi ut i skogen nå? spurte han fjernt. Munnen klistret seg igjen. – Hun venter oss, utbrøt Jastrau og skylte ned den tredje absinthen. Kjær skjønte ingenting. – Hun? Hun? En kvinne? Og så smilte han søvnig. – Ja, Karl den Tolvte venter. Kom, la oss dra. Kung Karl hin unga hjälta, hon stod … Og han stanset den dempete sangen sin og drakk ut. Langsomt stavret de seg ut til bilen. Ettermiddagssola skinte på kjørebanen så det sved i øynene. Et hvitt hotell på den andre siden av veien lyste grelt og forlatt. – Oven Gaden neden Vandet! 371
– Og ingen trær, klynket Kjær. Sjåføren ristet på hodet. Men Kjær lente seg over mot ham. – Ja, ingen alléer, forstår De. De må ikke kjøre i noen alléer. Jeg kan ikke tåle det for hodet mitt. Jastrau kravlet inn i bilen og sank ned i setet. Grønne trekroner i solskinn. En flunkende blå himmel. Hvite hus. Og det trakk opp til storm. En snurrende lyd fylte rommet. Og så la de fra land. Den gode bevegelsen når et skip ga seg til å gynge. Langt, langt av sted. Det er kjølig på havet. – Fader Jakob! Fader Jakob! Sover du? Sover du? Hører du ei klokken? Hører du ei klokken? Bim bam bom! Bim bam bom! Noen grå husfasader. Gammeldagse hus med solide murer. – Fader Jakob! Fader Jakob! Sover du? Sover du? Det var den rustne stemmen til den evindelige Kjær. Rytmisk beveget han de lubne hendene mens han sang, og nå og da kunne Jastrau merke et puff. – Hører du ei klokken? Hører du ei klokken? Bim bam bom! Bim bam bom! Det store, pløsete ansiktet med blodskutte øyne og blå og grønne skygger bøyde seg over ham med et gjenskinn av rød ettermiddagssol over seg, og de våte munnvikene glinset: – Fader Jakob! Jastrau fikk en frysning i sikk sakk nedover ryggen og kjente en smerte i skulderen fordi han hadde ligget skjevt i bilen. Kjær sang stadig oppmuntrende, og bak hodet hans kunne han skimte gamle, brune husgavler på en merkelig, svevende avstand. En frisk bris og lyden av svake skvulp vekket ham. Og han reiste seg. En kanal med grønt vann. Den dype grønne fargen senket seg i ham. – Så er vi her, lespet han og krøp frysende ut av bilen, støttet seg, prøvde seg fram, fortauet snurret, et hus med grove, blågrå murer flimret for ham, han måtte støtte seg til bilen igjen. Og endelig fant han noe bredt og solid å lene seg mot. Den evindelige Kjær vagget av sted, bred og tung og med Jastrau under 372
armen. Gatedøra ga etter for den dobbelte tyngden. To tunge skikkelser som tumlet inn i en oppgang og vasset og famlet til de havnet ved et rekkverk. – Puh, ja, stønnet Kjær. – Jeg må visst tenke for to. – Så faen om du må! hveste Jastrau og halte seg opp langs gelenderet. – Der! Der! Han pekte på en dør med et dørskilt. Otto Kryger, sto det. – Ring på, du. Ellers skal jeg. Han ravet fra gelenderet og bort til døra, fikk foten under dørmatta og sank i kne mens han strakte armen opp til ringeknappen og trykket den inn. I det samme ble døra åpnet, og i den mørke entréen lyste den grå silkekjolen til fru Luise. Ansiktet hennes stivnet og ble med et slag magert og halvgammelt. Bare de grå øynene skinte med en overnaturlig glans som om hun hadde feber. – Det er visst ikke helt riktig dette her, brummet Kjær som hadde lent seg opp til veggen. Han ville på aller høfligste måte føre hånden til hatten, men ga det opp og lot hjelpeløst hånden synke igjen. – Luise, fru Lui-i-se! hvislet Jastrau i knestående og segnet stille forover så det ikke var mulig å lukke døra. Fru Luise tok skrekkslagen et skritt tilbake, presset de smale hendene mot brystene og gispet etter luft. – Men … men … men … Hun hulket i stemmen. – Ja, det er aldeles for galt, frue, lød stemmen til Kjær, og på ny gjorde han et mislykket forsøk på å hilse. Hånden kavet. Men da lød det skritt i trappa høyt oppe i etasjene. Noen var på vei ned. Et glimt av angst fór over ansiktet til fru Luise, det hvite lyste i øynene hennes som om hun ville se langs trappa opp gjennom alle etasjene. – Ja, men så hjelp meg da, mann, sa hun hviskende og hissig til Kjær. – Å, herregud, om noen får se dette! Og hun bøyde seg ned, grep Jastrau i den ene armen og dro i ham. Kjær gjorde et vaklende knekk på seg og fikk beina hans løs fra matta, dyttet dem innenfor og fulgte etter. Og i det samme smalt døra igjen bak ham. De sto i en mørk entré og pustet lettet ut. Fortrinnene passerte utenfor. – Men hva skal jeg gjøre med to sånne … sukket fru Luise. Jastrau forsøkte å komme seg på beina. 373
– Det er aldeles for galt, frue, sa Kjær trøstende. – Vov, vov, vov, vov! gjødde Jastrau fjollet. Han sto på alle fire. – Jeg er en hund. Vov, vov, vov, vov! – Det er aldeles for galt, frue. Og plutselig slo fru Luise over og lo. En merkelig, flakkende latter. – Noe så vilt! utbrøt hun. Og … og … for et hell at jeg har gitt hushjelpen fri. – En hund! Vov. Vov. – Det er virkelig aldeles for galt, frue. Virkelig aldeles for galt. – Neida, det er jo morsomt! Hun sperret øynene stivt opp mens hun lo. – Så morsomt det er – og noe så vilt. Vilt! Men han kan da ikke bli liggende der og gjø. – Vov! – Nei, det kan han ikke. Nei, det kan han ikke, mumlet Kjær. – Vov! Vov! – Haha! Og Kjær løftet barnslig en butt pekefinger. – Og Karo lærte på det gøye show at v. o. v. blir bestandig vov. Men fru Luise hadde bøyd seg ned og grep Jastrau i armene, og nå bøyde Kjær seg også. Med stort besvær fikk de Jastrau på beina og førte ham gjennom en lys spisestue hvor det sto dekket et koldtbord til tre. Kjær stanset uvilkårlig ved synet av den duggkalde drammen. – Nei, vi må videre inn i min manns arbeidsværelse, befalte fru Luise. Så forsøkte hun å le, men stønnet under vekten. – Unnskyld meg! lespet Jastrau klynkende. Det gikk et klart gløtt gjennom ham. Den grønne kanalen. Han husket den. De åpnet en dør og førte ham bort til en divan.
3 Morgenlyset skinte fra et tak av ukjent fasong, og i den hvite gjenglansen skjøt tre svarte menn i været som troll av eske. De hadde ingen armer. Og de svarte jesuitterdraktene de hadde på seg vokste og vokste inntil de tre magre, fordreide ansiktene hang over Jastrau med sammenknepne øyne. 374
Og så spyttet de alle tre så det blinket i lufta. Jastrau kjente at hjertet snørte seg sammen. Det gjorde vondt, og han satte seg opp. Og mennene sto der fremdeles. De lange draktene løp sammen nedentil, forekom det ham, som tre greiner på én stamme. Men det var ikke det som fikk hjertet til å banke så voldsomt. Det var den ondskapen som de tre askegrå ansiktene med rynker og folder og smale øyne utstrålte, en fortærende, asketisk ondskap som var uten grenser, det ondes prinsipp i skikkelse av en trehodet munk, fordervet av fromhet og forakt, den skinnbarlige satan av en jesuittisk hydra. Leppene som hadde spyttet sto stramme og åpne fremdeles, og han var redd de ville spytte en gang til, at de enda en gang skulle spytte så det blinket i lufta. Men han ville ikke gi seg over. Hjertet dunket. Han ville ikke gi seg over. Og han stirret stivt på dem, stirret og skrek, så vondt gjorde det i hjertet. Og da falmet ansiktene, de svarte draktene ble gjennomsiktige, alt fikk fast form. To mørke bokhyller. Den ene så han fra siden. Og mellom dem et bilde av en ung, blek mann med fornem ansiktsoval og svarte, ekstatiske øyne, en reproduksjon etter El Greco. Og Jastrau trakk pusten dypt av lettelse. Brystet steg og sank. Hvor var han? Ny angst! Fyllearresten. Nei, nei. Et ukjent tak. Han var redd for det, turte nesten ikke se opp, fikk hjerteklapp av det. Hvor var han? Hvor? En kanal med grønt vann. Fader Jakob! Fader Jakob! Så pass husket han og begynte å skjelve over hele kroppen. Han lå på en fremmed divan og i fulle klær. Selv skoene hadde han på seg fremdeles. Og igjen lot han blikket gli over det truende hvite taket. Det blinket borte ved vinduet. Lysrefleksene bølget over taket, urolige og glitrende, med den samme slangeaktige smidigheten som vann. En dør ble åpnet, og en blek kvinne i lyserød pyjamas, spinkel, nesten som en gutt, sto i døråpningen med oppspilte grå øyne. – Hvorfor skrek De? spurte hun kortpustet. Han satte seg helt opp og stirret på henne i morgenlyset. Hun hadde poser under øynene og ansiktet var oppsvulmet av nat375
tevåk. Huden hang slapp og gammel over kinnene og ned over halsen. – Skrek jeg? spurte han, og det gle et smil over munnen. Han merket at leppene var tørre og varme, og han fornemmet en kribling i huden av spirende skjeggstubber, gned seg forlegent over dem og smilte igjen, et fåret smil, en desperat ironi. Fru Luise pustet tungt bak den lette pyjamasjakken. – De skremte meg sånn, stønnet hun og gispet etter luft. – Jeg hadde bare en hallusinasjon, svarte Jastrau med det samme urokkelige smilet. Han snakket som om hallusinasjoner var en dagligdags opplevelse. Og i det samme så fru Luise bluferdig ned over pyjamasen sin. – Og her står jeg, lo hun. – Splitternaken – overfor en fremmed mann. Latteren hennes flakket uberegnelig. – Kompromittert! utbrøt hun og samlet føttene i de lyserøde pyjamasbuksene. Han fikk en anelse om magre lår og spisse knær. – Nå-åh! Han dro på det. Men hun hadde gjemt seg bak et forheng og stakk bare hodet med det askeblonde, ugredde guttehåret fram. Og i det samme lo hun skjærende høyt. – Det er jo helt vilt! hylte hun. – Er det det? spurte Jastrau sløvt og hevet brynene mens han så ned på de skitne hendene sine. Sånn var hendene alltid dagen derpå, grumsete i huden, fingrene brunbeiset av nikotin, sørgerender under neglene. Det luktet av dem. Som av gamle støvete klær. – Jeg synes bare det er latterlig, la han til. – Nei, vet De hva? utbrøt hun. – Det er uforskammet. Latterlig! Tenker De ikke på meg og denne situasjonen De har fått meg opp i? Jastrau hevet blikket og stirret henne inn i de grå, lysende øynene, stirret så lenge at en blek rødme spredte seg over det pudrete ansiktet hennes. – Jo, nettopp, sa han og knep munnen ironisk igjen. – For Dem er det latterlig. For meg kan det være ett fett. – Hva mener De med det? spurte hun lidenskapelig og steg halvt fram bak forhenget. Pyjamasjakken var blitt revet opp, og i gjenskinnet fra det lyserøde plagget lyste det lille brystet 376
som var kommet til syne med en frisk og ungdommelig glans, og den mørke brystvorten fanget blikket hans, fascinerte ham som noe dyrisk og uproporsjonert, så stor var den brune areolen omkring den. – Jeg mener at jeg må gå, sa han, reiste seg opp og gikk mot døra. Men hun stilte seg i veien for ham. – Nei, De skal si hva De mente med latterlig. Og med et vilt og lidenskapelig blikk så hun ham like inn i øynene. Blikket var altfor fanatisk. Huden var gammel ned over haken. Og han ville ta henne lempelig i overarmene og med et fast grep flytte henne til siden, men den ene hånden gled inn mot brystet hennes. Var det hun som skjøt brystet fram? Gjennom den tynne pyjamasen kunne han kjenne mykhet og varme, spede, kvinnelige former, og han så brystet hennes, friskt og ungdommelig i morgenlyset silt gjennom rosa stoff. Og det var dette gjenskinnet av ungdom og morgen som steg som en drøm i ham. Han grep henne og kysset henne. Leppene hennes var ubevegelige. De var ikke kyndige. Men ansiktet hennes var besluttsomt. Ansiktet til en gift kvinne. Og han løftet henne opp og bar henne bort til divanen, mens det oppspilte blikket hennes stirret og stirret og var så stort at det liksom fanget inn hele værelset der det lå i morgenlyset og vinduet og husene på den andre siden av kanalen. Hun var vilter og altfor rask, ikke lidenskapelig. Det var ikke blod, bare bevegelser, bare erfaring uten kunnskap, og det ble et møte og ingen sammensmeltning, ingen enhet og rus. Men hun snakket: – Noe så vilt! Det var ikke vilt. – Elsker du meg? Si at du gjør! Hun strøk hånden flagrende over nakken på ham. Det var som vingeslag fra små fugler. – Å, for en barbar du er! Hun gned kinnet sitt mot hans så det knitret i skjeggstubbene. – Og så er du ubarbert, din villmann. Og du vil bare beruse deg. Hun snakket seg opp i ekstase og lo. – Å, du. Barbarisk og ubarberisk, du, du, du. – Nå er det kanskje ikke fullt så latterlig, sa Jastrau og gikk bort til vinduet. Rosenrøde morgenskyer drev over en blek og blå himmel. Skyer som i gjenskinnet fra pyjamasen til fru Luise. Husene med de gammeldagse gavlene på den andre siden 377
av kanalen var liksom forklarete i fargene, brune og gule og myke som hud og røde som gjennomlyst av blod. Brystene til fru Luise. – Hva tenker du på? spurte fru Luise. Hun var i ferd med å pudre seg. – Jeg er bare stille, svarte han. – Jeg er bare dum, lød en tydelig stemme, hvert ord uttalt med en røst som han ikke kjente, så det måtte vel være hans egen. En hørselshallusinasjon. – Akk ja, sukket fru Luise borte fra divanen. Hun malte munnen med en leppestift. – Det er livet, så lidenskapelig. Og hun lo. Det var lett å høre at hun anstrengte seg for å le henrykt. – Livet er så mange slags, drikk til hodet vokser, som vennen Deres sa. Og hun slo hånden voldsomt i divanen. – Hvor ble det av Kjær? spurte Jastrau. Han sto fremdeles og så ut over kanalen. – Han tok en drosje. Men Ole! hun sto plutselig like bak ham og slo armene om halsen på ham og hengte seg sprellende på ryggen hans. – Det var jo den gamle drukkenbolten fra baren. Jeg ble så redd, og nå er jeg så glad, så glad. Han var jo så elskverdig. – Det er han bestandig, fikk Jastrau sagt. Han holdt på å bli kvalt av armene hennes. – Og full, lo hun og hengte seg igjen på ryggen hans med beina opp bak så han holdt på å falle. – Men jeg ble så redd. Du gikk omkring på alle fire og gjødde, og jeg var rasende, og jeg lo, for jeg visste ikke at du var min, min, min Grand Danois. Pleier du alltid å skrike om natten? Og så boret hun hodet inn under armen på ham. – Klem det! Klem det! ropte hun inn i klærne hans. Jeg har alltid hatt for mye hjerne, og det vil jeg ikke ha lenger. Klem det i stykker, hører du. Han klemte det svakt, men i det samme måtte han skjelve. De tre ondskapsfulle ansiktene. Det var den treenige ondskap han hadde sett, det ondes prinsipp. Og nå! Han var en venn av Otto Kryger. Det var umulig å se ham i øynene heretter. – Å, De! sa han trist og lot hånden gli kjærtegnende over hodet hennes som han fremdeles klemte under armen. Hun lo halvkvalt i jakken hans. Det askeblonde pasjehåret strittet 378
fram som en støvekost. – Det var en god dumhet vi gjorde det! Og straks trakk hun hodet til seg igjen. – Hva mener du? spurte hun vilt og sto foran ham. Hun hadde malt leppene så grelt at de virket harde og ubarmhjertige. Tørrheten deres var skjult med rødt. Og han så ned på den spinkle kvinneskikkelsen i lyserød pyjamas, han så ned over henne der han sto i det klare dagslyset og tenkte at hos henne var ingen former runde og milde og lokkende. – Det var en dumhet, gjentok han og stirret henne inn i øynene. De var grå og trette. Men dypt i de grå øynene våknet noe mørkt og forstående. Hun ble seg selv igjen – med de erfarne frueøynene. Og hun så på den store Jastrau, det brede, ubarberte ansiktet, den desillusjonerte matte munnen og øynene som lyste mistenksomt allerede, blodskutte som de var. Hun så på kinnene og kjøttvalken under haken. Hele underansiktet var i ferd med å flyte ut i formløshet, til tross for at haken opprinnelig hadde vært kraftig. Det store ansiktet til en alkoholiker. Drikk til hodet vokser. Og hun lo og nikket: – Ja, det var det. Latteren hennes flakket nervøst, og plutselig snudde hun ryggen til. Nakken med det pjuskete pasjehåret var bøyd som om hun tenkte. – Og nå vil jeg at De skal gå, sa hun framfor seg. – Gå? spurte han hest. Hun sto fremdeles med nakken til og nikket ivrig. – Ja. Jeg vil ikke se Dem mer, sa hun bestemt. Var hun i ferd med å gli fra ham? Allerede! Skulle han gripe til og holde på erobringen sin. Erobring? Når han hadde drukket, erobret han. Erobret? – Ja, det er vel det beste. Ja, adjø da, fru Luise, og … Han stanset, – … og … og takk skal du ha. Hun snudde seg forbauset. Et stort smil gikk opp over ansiktet hennes, og hun brast i latter. – Og så takker De. Ingenting å takke for, min herre. Og hun lot plutselig hendene falle ned langs sidene, det gikk et vemodig 379
drag over munnen mens hun ristet på hodet. – Det var ingenting. Gå heller … og … nei, nei, det var jeg som ville oppleve det vidunderlige. Nei, nei … adjø … si adjø til en liten hustru, oversett og forsømt. Adjø! Gå nå! Si adjø til hustruen til vennen Deres. Gå! har jeg sagt. Og hun løp bort til divanen og kastet seg på den med hodet ned i putene. – Ja, nå går jeg, sa han. Hun hulket ikke. Hun bare gjemte ansiktet. Og Jastrau gikk stille og hensynsfullt i dørene. Han gikk. Nede på hjørnet av Torvegade tente han seg en pipe. Gatene lå tomme og lyse med en mangfoldighet av fargenyanser blomstrende svakt fra fortausfliser og fasader. En gartnervogn fra Amagar rumlet ensomt forbi med hest og kusk svøpt inn i en atmosfære av morgentretthet. Hesteskoene klapret sindig, og ekkoet fra husveggene tok seg god tid. Jastrau gikk langsomt innover mot Knippelsbro. Han la hodet bakover som alle morgenvandrere har for vane og fulgte med øynene hustakenes linjer mot den bleke, blå himmelen og de rødlige skyene, fru Luise, smilte og iakttok hvordan dagslyset speilte seg i de øverste vinduene. Alle femteetasjene var tomme og blanke som såpebobler. Gardiner og potteplanter og spor av mennesker var forsvunnet bak flytende, våte hinner, oppløst i himmelglans. Men han ville ikke tenke. Han gned seg i hendene til han fikk en følelse av å være seg selv og slentret stille videre, tro varsomt på fortausflisene og kjente hvor ømme føttene hans var. En gang iblant tro han til. Han var seg selv. Det irrgrønne, snodde lindormspiret på Børsen! Morgenen hadde mange gleder, rene og liksom hver for seg. Og morgenlufta var så stille at røyken fra pipa hans steg tett og makelig til værs. Han hadde erobret en kvinne. Ga det klarhet? Det ga en klar morgen. Første gang han hadde vært sammen med en kvinne hadde han stått og stirret opp i trekronene i Rahbeks Allé. Også en morgenhimmel, men mørkere. Også fasader, 380
hvite og morgendemrende. Og samme klare tomhet. En vindusrute i femte etasje som speilte sommerhimmelen, skinnende og blank. Højbroplads lå øde og mennesketom, brunaktig og innbydende som et værelse. Hvorfor ville han gå hjemover langs Strøget? Det var lunt og københavnsk. Strøget hørte med til en morgentur. Hustruen til en venn! Men var ikke det hysteri? Otto dyrket fremmede guder. Det var vel ikke mer enn han fortjente? En straff som hadde ventet lenge på seg. Og duene kurret fra hustakene over Strøget. Et glimt fra vinduene til et fotoatelier. En svak skygge over gata, gjennomsiktig og brun. Det blinket i fasader og fliser. Men hele tiden den rullende, trivelige lyden av duer som om det myldret av dem i gårdsrommet innenfor. Nå og da en voldsom basking, et skred av vinger og hvite fjær gjennom lufta. Duene kurret som i øde palasser. I den øde slottsgården. København en tidlig sommermorgen. Men til høyre borte på Nytorv lå Råd- og Tinghuset med kjempesøylene sine, et gulbrunt tempel, og bak disse murene lå fyllearresten. En frysning nedover ryggen. Han hadde bukseseler på. Buksene satt som de skulle. Men det var mange former for ydmykelse. Godt at han hadde latt hotellpiken sy sammen flengen i buksene i går morges, den katolske flengen, et sår etter åndelige basketak. Hvor lenge var det nå siden han hadde vært hjemme i Istedgade? Ikke siden i forgårs da vaktmesteren kom med plankene til entrédøra for å dekke til hullene i rutene. Så lenge siden det var! Nå kjente han fru Luise. – Dagbladet! Dagbladet! lød det i den mørke kløften som munnet ut i Rådhusplassen og hvor husene lå i en hvitaktig dis. Frederiksberggade. Da han møtte avisgutten, kjøpte han ikke avisen. Merkelig! Han ville venne seg av med den febrilske gleden over en fersk avis som ennå duftet av trykksverte. Og så bort over den lyse, svimlende Rådhusplassen. En pike med hvitt ansikt kom seilende rundt hjørnet ved «Paraplyen». 381
Han kjente henne av utseende. Var det ikke hun som de kalte «Fløyten» oppe i redaksjonen? Det var en annen som de kalte «Ansiktet». Henne var det ikke. Og endelig sto han med ømme føtter utenfor porten i Istedgade. Hvorfor tok han ikke inn på et hotell? Hvorfor? Steffensen lå vel og sov som om han eide leiligheten. Hadde Anna Marie kommet tilbake? Idet han åpnet den tunge porten, lukket han øynene, så trett var han, og det var flammer og røyk i mørket. En uro og hete som lå på lur inne i ham. – Hihi! God morgen! Og foran ham sto vaktmesteren med rødkantete øyne og to ølflasker stikkende opp av lommene foran på overallen. – Det er ikke bare bare å gå i krigen. Han sjanglet. Jastrau nikket. – Da kan vi jo få følge et stykke … opp trappa, fortsatte vaktmesteren. For som det heter: godt selskap forkorter reisen. – Jeg er trett. – Ja, jeg skulle også gjerne hatt meg en høneblund – før det blir morgen som altså er i dag. Jeg har sant å si diskutert politikk med bakeren. Det er han som vil kjøpe grammofonen Deres. Men jeg skal ha provisjon, Jastrau. Arr, Jastrau, gamle fyllesvin. De var på vei opp trappa som lå morgenlys og støvet. Vinduene trengte å pusses. – Gamle fyllik, flirte vaktmesteren og slo ham på skulderen. Og jeg som gikk her og trodde De var fin mann og en hoven blei, og så er De i virkeligheten et menneske. Et menneske. Og vi er til og med dus, det er sant. Du kan tro jeg har satt opp noen flotte bord på entrédøra di. Hihi. Det ser ut som rovmord, minst. Jastrau så opp mot døra og stanset brått. De matte rutene med tapetmønster, det store, stjerneformete hullet med de eksplosive takkene, og bak dem de uhøvlete plankene som var slått opp for at ikke uvedkommende skulle stikke armen inn gjennom hullet og åpne fra innsiden, gjorde i all sin nøkternhet så sterkt inntrykk på ham at han gispet etter luft. Det var hærverk til å ta og føle på, og vaktmesteren hadde rett: Det så ak382
kurat ut som om det skulle ha vært begått et rovmord der inne bak den barrikaderte døra. – Nydelig arbeid, om jeg så skal si det selv, utbrøt vaktmesteren fnisende og sjanglet innpå ham. – Sover han der inne? spurte Jastrau åndeløst. Han kunne ikke få øynene vekk fra den ramponerte døra. Det var inngangen til hans hjem! Et hjem! – Han fylliken, ja. Han spiller herremann. Frøken Jensen er livredd for ham. Han er jo litt av en brande, og så er han attpå til av god familie. – Frøken Jensen? spurte Jastrau forvirret og trett og snudde seg sidelengs og støttet seg til gelenderet. – Ja, denne dama som stakk av den kvelden. Men … Vaktmesteren ravet litt, – … jeg fikser visst ikke denne bratte trappa. – Da setter vi oss, svarte Jastrau og satte seg på et trinn med ryggen til den uhyggelige døra. – Javel, da setter vi oss, utbrøt vaktmesteren. Puh, ja, det er ikke bare bare å gå i krigen. Nei, det er det sannelig ikke. Jastrau stirret ned mot trappevinduet med det lille pustehullet og ned i bakgården. – Frøken Jensen. Anna Marie, sa han stille. Sprang hun med andre ord opp til Dem? – Ja, ikke til meg, da. Til kona selvfølgelig, svarte vaktmesteren flirende, støttet seg makelig på albuene bakover mot trappetrinnet og glodde nedover den posete overallmagen. – Men hva er det jeg ser der på magan. To øl – til to mann. Det ante meg altså på forhånd at jeg ville treffe deg i trappa. Værsjegod. Han vippet korkene av og lot dem trille nedover trappa. Så krysset Jastrau og han flaskehalsene, klinket og skålte og drakk. – Du, Jastrau, sa vaktmesteren og stønnet over flasketuten så det ulte nede i flasken. – Da selger du vel den flotte grammofonen … puh? Hva? Han dinglet trett med hodet. – Nei, kom det irritert. Men bor Anna Marie oppe hos deg fremdeles? Er hun der oppe nå? Vaktmesteren klødde seg i det røde håret. 383
– Anna Marie? Å ja, frøken Jensen. Han gliste betenkt. – Jeg lovte visst at jeg ikke skulle si det til noen. Men det er ikke så lett å holde kjeft når man treffes i en trapp – for oppadgående – til hver sin bysselalle. Ah, det var godt med øl, gitt. Det er fært som øl bare blir bedre og bedre. Men Jastrau rynket brynene. – De kan umulig ha råd til det, sa han. – Øl? Næh! svarte vaktmesteren og måpte, og så stakk han plutselig flasken inn i den måpende munnen ettersom den nå en gang var åpen. – Men det man må ha, det må man ha, peste han og så på Jastrau med et underfundig glimt i de utflytende, troskyldige øynene. – Men si meg, skal du ikke like så godt se å få solgt den grammofonen – en gang for alle, utbrøt han plutselig og dyttet skjelmsk til Jastrau. – Jeg mente å si at du ikke har råd til å ha henne boende hos deg, sa Jastrau påståelig som om han på samme tid ville skjære gjennom både sin egen morgensløvhet og den svømmende tankeflukten til vaktmesteren. – Nei, det har jeg ikke heller, å neida! – Hva har du tenkt å gjøre med henne da? – Hihi. Og vaktmesteren slo seg på lårene. – Tror du kona ville finne seg i det? Nei, da kjenner du henne dårlig. Og selv er hun både ung og frisk – ennå. Det må du da ha sett selv, for pokker. Hun kan sannelig gi en mann nok å bestille – og en mann er jo ikke så mye tess heller, hva det angår. Eller hva? Skål! Øl er prima saker. Jastrau drakk uten glede. Han var sløv. – Jeg forstår det ikke, sa han og stirret ned over trappetrinnene. – Det gjør ikke jeg heller, flirte vaktmesteren. Og jeg forstår ikke i det hele tatt hva det er … altså … som du ikke forstår. Er det grammofonen? – Jeg forstår ikke at du kan ha Anna Marie boende hos deg? – Anna Marie? Hvem? Å ja, frøken Jensen. Vaktmesteren løftet flasken forklarende. – Jo, hun hjelper kona, og så hjelper kona henne med å søke jobb – i a-ver-tis-se-men-te-ne – puh – altfor langt ord så tidlig på morrakvisten, og låner henne 384
noen filler da, forstår du, så hun kan se noenlunde ut, for å si det sånn, når hun søker jobb. Hun er nemlig et hjertemenneske, kona altså. Stort hjerte! Store pupper! Store hofter! Stor dåse, stort alt sammen. Hihi. Men man skulle vel ikke snakke sånn om kona si. Jastrau reiste seg og så på ham. – Dere er noen bra folk, sa han. Han visste ikke om han mente det. Men han følte en overveldende trang til vennlighet. – Hva? Er du frekk? spurte vaktmesteren med et mistenksomt rykk. Jastrau var på vei ned trappa. – Hva? Går du? – Ja, jeg vil ikke sove der, svarte Jastrau og nikket bakover. Han var plutselig blitt klar over det. Han ville aldri se denne døra mer. Den var så uhyggelig. Han kom aldri, aldri til å glemme den som den sto der med den knuste ruta og de påspikrete bordbitene. Det var som om han hadde sett ruinene av sitt eget liv. – Du vil ikke være sammen med meg mer, hva! Men hva med regningene? Hva? – Hvilke regninger? – Glassmesteren og planken og hele greia. Du trodde kanskje det var en gave, sa vaktmesteren fiendtlig og stakk fram det fregnete ansiktet sitt. Jastrau var allerede et par trinn lengre nede. Så vendte han forsiktig hodet mot vaktmesteren, så stivt og forsiktig at blikket ikke fanget så mye som et glimt av den knuste ruta i entrédøra. Vaktmesteren satt fremdeles på trappa og skrevet og med kjevene skutt fram i angrepsstilling. – Send dem til mitt hotell, kom det nedlatende. Og vaktmesteren strammet seg uvilkårlig opp. – Javel. Det skal bli. Og så sank han sammen igjen og stengte seg inne i seg selv. Men etter hvert som Jastrau kom nedover i trappa, ble han nådd igjen av bruddstykkene av en mystisk enetale. – … vet aldri hvor man har dem … u hu hu … Best som man sitter … har det hyggelig … besatt av finheten sin igjen … u hu hu … Faen … Bra folk … selv være … u hu hu … fine grammofonen. 385
Og da han nesten var nede, hørte han et stønn og en skrapende lyd. I det samme raslet og skranglet de to ølflaskene nedover trappa trinn for trinn. Det var vaktmesteren som med stort besvær hadde klart å reise seg og nå var på vei opp for å få seg en høneblund før det ble morgen for alvor. Med en følelse av å ha trasket mange mil gikk Jastrau langsomt tilbake til Rådhusplassen. På holdeplassen midt på det øde torget sto en ung jente i skinnende svart som blinket som lakk rundt de yppige formene hennes. Med de kjøttfargete strømpene og den tettsittende kjolen så hun ut som hun var i badedrakt, glitrende våt i morgensola. Jastrau gikk i en bue tett forbi henne. Et øyeblikk ble han kåt, kvinnebetvinger som han var. Men ansiktet hennes var matt av sminke, den røde munnen trett og frekk. Fru Luise hadde grå, intelligente øyne. Det hele var så fjernt og uvirkelig. Enda trettere enn før satte han kursen over mot hotellet. Utenfor hang det store, ovale skiltet. Navnet Bar des Artistes var malt i en bue som når man tegner en bro, og den rette streken, vannet under broen, var det stimulerende ordet: Dancing. Han var hjemme. Og med en følelse av endelig å kunne slappe av, gikk han bort til hotellinngangen og ringte på klokka. – Har De hørt det, herr Jastrau? sa portieren hviskende da han hadde sluppet ham inn. – For en halv times tid siden kom herr Kjær ned, fullt påkledd og nybarbert og ville inn i baren. Han trodde klokka var ett. Portieren skjulte den lille svarte mustasjen bak en flat hånd og lo. – De aner ikke hvor lang tid det tok å få overbevist ham om at det var morgen. Hahaha! Å, herregud, jeg må le bare jeg tenker på det. Og vet De hva han sa da? Ja, De gjetter det aldri. Han sa at han hadde gått i surr i klokkeslettene fordi han hadde vært i kirken, sa han, og han kunne ikke tåle den slags uregelmessig liv. Han var ikke blitt full klokka halv fem. Ha ha ha! Han sa forresten at det var De som hadde dratt ham med i kirken. Kan det virkelig stemme, herr Jastrau? – Nei, vi var i skogen. Da han så trærne, grenene og løvver386
ket, ble han redd og trodde han var i en kirke, svarte Jastrau med et trett smil. – Aha, utbrøt portieren og knakk sammen i et diskret fnis. De sier ikke det. Ja, herr Kjær er ubetalelig. Og så: – God morgen, herr Jastrau! Hvorpå portieren formelt slo opp døra til heisen. I det samme suste en trikk forbi ute på gata. Dagen hadde begynt.
4 To dager senere satt Jastrau nede på hotellrestauranten og spiste lunsj. Gjennom gardinene kunne han se ut i den trange bakgården og ane det strålende solskinnet høyt oppe mellom hustakene. Men det var bare et blekt og sykelig gjenskinn som nådde ned til ham. Utsikten til den evindelige brannmuren gjorde ham deprimert, og han gned hendene nervøst i servietten. Det var nesten umulig å sitte stille. Det var uutholdelig å måtte vente på en ny rett. Et rundstykke ble gjort til smuler av utålmodighet. Så førte han forsiktig drammeglasset til munnen. Men drammen skalv. Det var hendene. Umulig å holde dem i ro. Han holdt den ene hånden ut foran seg og iakttok den lenge, tredve sekunder. Den ristet. Men han måtte ha en dram til. Kjær hadde visst ikke stått opp ennå. Han savnet ham. Det forekom ham at han var det eneste menneske han virkelig kjente. Den eneste. Og de skulle vel samme vei. Men Kjær hadde formue bestyrt av en advokat, den råtne jekselen. Det kostet penger å gå i hundene. I hundene? Tøys! Nå hadde han hevet gasjen for de tre månedene i Dagbladet. Det meste hadde gått til underholdningsbidrag. Og resten? Skulle han telle pengene? Jeg kan ikke drikke meg i hjel, for jeg må være edru for å tjene de pengene jeg skal drikke opp. Jeg har ikke råd til å drikke, for jeg må være edru for å få råd til å drikke. Eller hvor387
dan var det? Det kunne bli til en aforisme, kunne det. Men en aforisme er ikke god før den lange setningen er skjøvet sammen som en langkikkert. Akevitt er medisin. Og han lukket øynene, mens han tømte enda en dram. – Det er telefon til Dem, herr Jastrau. En kelner bukket med et fortrolig smil. Å ja, i går kveld. Jo jo. Han hadde vært en tur i restauranten i går kveld og i den tilstanden. Hvem hadde sett ham? Hva hadde han sagt? Smilet til kelneren var svært vitende. Å, herregud, han levde da også i en atmosfære av kelnersmil. De var altfor tett innpå ham. De kunne ikke jages vekk – sånn uten videre med et slag med servietten. Mygg! Og det var de samme smilene som liksom i en sverm dirret rundt den evindelige Kjær, overbærende, fortrolige, intime, beklagende, advarende. – Telefon? Takk! svarte han og reiste seg. Men hvem var det som kunne finne på å ringe? Han stanset midt i det mennesketomme lokalet. En franskmann med stort, hvitt skjegg var i ferd med å tørke seg rundt munnen med servietten. Han var den eneste gjesten i restauranten, en vinagent fra Bordeaux. De sa: Bon jour, monsieur! til hverandre. Det gjorde de hver lunsj. Og så lo de: Hehe, hehe! Og så ble verden halvmørk og øde igjen, mens sola strålte i gatene utenfor bak gardinene. Alltid bak gardinene! Mennesker, sykler, biler, trikker, jagende glimt. Men hvem var det som kunne finne på å ringe? Det kunne være fru Luise. Han hadde ikke hørt fra henne siden. Merkelig! Blir alt bare borte? Hva er en opplevelse egentlig? Restauranten, baren, den evindelige Kjær gjentok seg, halvmørke, grammofonmusikk, en smak av femøringer på tunga, avsmak for whisky – som likevel fortok seg for hver ny dag. Alt dette kom ustanselig igjen. Det var strømmen, elven. Men det var nok fru Luise som hadde ringt. Og hvis det nå var henne, ja hva så? En stemme inne fra elvebredden, mens man flyter forbi. Flyte! Flyte! Flyte! Men det kom til å si stopp av seg selv. Han måtte skrive en artikkel for å få penger – nå i dag … nei, nei, kanskje ikke før i morgen. Men det kom til å si stopp av seg selv. Og han smilte gåtefullt framfor seg. Fåret heter det om den 388
slags smil. For dette forfallet kom til å opphøre aldeles automatisk. Det visste han med seg selv innerst inne, det var hans gåtefulle hemmelighet. Han grep telefonen. – De profundis clamo, lød det med dyp stemme. – Nei, faen! Jastrau holdt nesten på å legge røret fra seg. – Det er meg som roper fra dypet. Vuldum. – Javel, svarte Jastrau med en trett mine. Skulle de nå til å snakke om denne ruta i Stenosgade igjen. – Det synes jeg var fornuftig av deg, Ole, fortsatte Vuldum … uten innledning. Du hoppet av i tide. – Jasså, synes du virkelig det? Endelig hadde Vuldum fått greie på det. Og nå summet det i redaksjonen. – Men du kunne godt ha sagt det til meg på forhånd, lød stemmen til Vuldum lett indignert. Jeg kunne kanskje ha forhindret at du ble erstattet med et rent null. Nå vet man jo aldri. En Mr. Nobody kanskje. – Ja, du kan vel ha rett i det, Vuldum, svarte Jastrau sløvt. – Du må innrømme at det røper en viss mangel på kollegialitet hos deg? Stemmen var bedrøvet på Jastraus vegne. – Jo, svarte Jastrau. – Selverkjennelse er en god ting, lo Vuldum. Men når du kan innrømme såpass, da kan du kanskje også innrømme at du skylder pater Garhammer en unnskyldning. Jeg vet at han har liggende en regning fra glassmesteren – for et lite stykke glass – den er på en fire, fem kroner, en bagatell. – Skal jeg tvinges til Canossa? spurte Jastrau leende. – Nei, Ole. Du skal bare vise alminnelig høflighet. Det er jo jeg som hadde æren av å presentere dere for hverandre. – Du later til å være spesielt interessert i denne saken. – Eller i deg, Ole. Jeg vet at pater Garhammer har ventet deg hver dag. Han er alltid å treffe ved firetiden. Stemmen til Vuldum var mild og inntrengende. – Så jeg synes du skulle tenke på det, Ole. Som du sikkert forstår, er det ikke om å gjøre for meg. Han vil tvinge meg dit ut, tenkte Jastrau da han la på røret. Tvinge meg! Jeg skal ydmykes. Ut i Stenosgade. Krype sam389
men. Sitte i samtaleværelset og krype ydmykt sammen. En liten treningstime i å skrifte? De profundis clamavi ad te, domine! En angrende synder som betaler for et stykke knust glass. Men tidligere hadde Vuldum kalt det en rute. Og ryktene! Ryktene hadde sikkert forstørret det til et kirkevindu med glassmalerier og blyinnfatning. Men nå var det blitt til et stykke glass igjen. Man kjemper seg langsomt fram til den endelige sannhet. Tilbake i restauranten fikk Jastrau et glimt av seg selv i et speil, i hel figur, den svarte, trange jakken, de lyse, rutete buksene, jazzneger eller kokk på landlov. Det var likevel ikke så dumt om man kunne danne seg et bilde av seg selv sett utenfra. Det kunne kanskje bidra med noen hardt tiltrengte informasjoner. Men så var det disse hulspeilene i Tivoli. Snart ble man tykk og rund, snart ble man lang og mager og satte opp et utmagret ansikt, snart fikk man lange stylter og kort overkropp og snart lang overkropp og korte grevlingbein. Og enn om alt var slike hulspeil? Ja, var det egentlig ikke det? Hvordan speilte han seg i hjernen til damen ved buffeten der borte bak den kunstige palmen? Lysene var tent, så mørkt var det i lokalet, og der satt hun, fet og blek av matos og smilte nådig. Og hvordan speilte han seg i Anna Marie? Hulspeilene i Tivoli! Var hun like redd for ham som for Steffensen? Og fru Luise? Da hørte han raske, energiske skritt gjennom lokalet og snudde seg engstelig. Det var en liten, mørkhåret fyr i elegant lys frakk. Han holdt en bløt hatt i den svingende hånden. – Jasså, så der er du. Og allerede ved drammen. Haha. Jastrau ble blek som et lik og det svimlet for ham da han møtte et følsomt og skinnende smil. – Goddag, Kryger, sa han hest. Men Kryger satte seg ubesværet på en stol overfor ham, beholdt frakken på, men kastet hatten fra seg på et ledig bord. – Jo, jeg har liten tid. En øl, kelner. Ja. Men ingenting å spise. Nei. Og hvordan står det til med deg, Jastrau? Det går vel til helvete, antagelig. Jastrau så på de sterke hendene hans, de kraftige håndleddene og de hvite mansjettene. Med disse hendene hadde han kjærtegnet fru Luise – som så mange andre kvinner, mange. 390
– Vraket lider aldri, svarte han. Det glir. Den minste motstands vei. – Javel, du er i begravelsesstemning? Det passer da også med belysningen her inne. Han lente seg fortrolig over bordet. – Jeg skal forresten hilse fra Luise, hun er svært begeistret for deg. Jastrau måtte se Kryger i øynene. De var svarte og vennlige. Et stort smil strålte opp i dem. – Det er gjensidig, svarte Jastrau. – Men du, du ser ikke god ut, fortsatte Kryger og trakk stolen tettere inn til bordet. – Har du kastet alle fortøyninger loss? – Ja, praktisk talt. Slipset til Kryger var blankt og avrundet i kantene. – Ekteskapet? – Ja. – Og guttungen? – Ja. Kryger knappet visst aldri den øverste vesteknappen. – Dagbladet også, har jeg hørt? – Ja. – Og nå vil du begynne å skrive for deg selv, produsere? – Nei. Kryger hadde en lav panne. Det var underlig å se på den. Det var en liten kul over hvert øye, anlegg til horn. Men Kryger lente seg tilbake, fanget blikket til Jastrau og viste tennene i et stort, ironisk smil. – Hva er det du vil, da? Gå på fylla? Jastrau tok raskt blikket til seg igjen. Han følte seg ille berørt av denne påtrengende hjerteligheten. Kryger virket så tillitsfull at det skar i øynene. Det var merkelig at fru Luise … – Du skulle ikke bli boende her. Du går bare nedenom av det, fortsatte Kryger og tok fram to sigarer. – Værsjegod! Du skulle flytte hjem til meg. Jeg har en divan stående på arbeidsværelset mitt. – Har du en divan? spurte Jastrau langsomt. Tre svarte skikkelser som tre greiner ut fra én stamme. Tre ansikter som spyttet. Det ondes prinsipp. Noe så vilt! Elsker du meg? Si det! Si det! Å du, å du, så barbarisk du er! Ubarberisk. – Det er akkurat som du ikke tror det jeg sier, Jastrau. 391
– Jo, jeg tror det, svarte Jastrau tungt og stirret, stirret på hendene til Kryger. – Du virker aldeles åndsfraværende, for å si det mildt. Eller kanskje du er dagen derpå. Kryger var ikke dum, det visste Jastrau. Men var det mulig? Var det så lett å få overtaket på et menneske? Bare å bedra det! Så hadde man overtaket. Så satt man i bakhånden. Og Jastrau så Kryger rett inn i øynene. – Jøss, for et blikk du har, Jastrau. Du ser jo helt vill ut. – Ja, men så har jeg da også drukket tett i det siste, svarte Jastrau. Og han så ham fremdeles inn i øynene. Så lett det gikk. – Men det kan jo ikke bare fortsette sånn, utbrøt Kryger og skar med omhu, nesten grusomt, spissen av sigaren sin og blåste rusket vekk. Øynene til Jastrau gled på ny over pannen hans og det vakre, glatte, blåsvarte håret. – Ja, men hva er det du vil da? spurte Kryger. – Jeg innbiller meg av og til at jeg har et filosofisk mål. Jeg vil bak ordene, mine egne ord, sa Jastrau. – Jeg vil se hva som er der. – Javisst, og der var det kjønnsdrift og drikkfeldighet, ikke sant? lo Kryger og fikk fyr på sigaren. – Er du forelsket? – Nææi, svarte Jastrau med et smil. Og plutselig våget han det. Det strammet ham opp. Det var som å stemme et instrument. – Det måtte i så fall være i din kone. – Jaja, svarte Kryger med et smil, og øynene åpnet seg. Et glimt. Så smilte han ironisk: – Jeg tror forresten ikke du forstår deg på å elske, Jastrau. Det har jeg aldri trodd. – Tror du ikke det? sa Jastrau lurende og plutselig med en desperat latter. – Du har forresten rett, Kryger. Kryger nikket forståelsesfullt. – For meg er kvinnene delt i to skarpt atskilte grupper: de som man elsker, og de som man tilber, fortsatte Jastrau. Han følte trang til å være nærgående ærlig overfor denne mannen som han hadde bedratt, flå seg selv, bekjenne, være hensynsløs og likevel smette unna. – Det er Maria Magdalena og det er Madonna, og det er aldeles umulig for meg å få de to til å smelte sammen. 392
– Du har jo vært gift? spurte Kryger med ett. Jastrau nikket. – Og hvorfor ble du skilt egentlig? – Ja, det vet jeg faktisk ikke. Var det jeg som var utro, eller var det hun? Jastrau stirret framfor seg med et tomt blikk. – Jeg lengter så fælt etter guttungen, la han til. Men Kryger tok sigaren ut av munnen og plystret. – Og din mor? spurte han. – Skal det være et kryssforhør? svarte Jastrau illvillig. – Neida, neida, svarte Kryger vennlig, nesten ømt. Unnskyld meg, gamle gutt, du må virkelig unnskylde. Det var bare noe jeg kom til å tenke på, og så glapp det ut av meg. Jeg mente ikke å såre deg. Jeg ville nettopp ikke såre deg. Det er ikke derfor jeg har kommet. Kjære, gamle idiot. Og han la hodet hjertelig på skakke og så vennskapelig på Jastrau. De lange, følsomme leppene var myke som hos en kvinne. Men Jastrau støttet pannen i hånden, stirret ned i duken og var nesten på gråten. Det ville ha lettet. Men hadde det blitt noe annet enn spiritustårer og hodepine og bondeanger? I dag måtte han ut i Stenosgade også. De profundis clamavi! De profundis clamavi! Han ville få det overstått, få det fra hånden. Men når hadde han egentlig bestemt seg for det? Han strøk hånden over ansiktet og rettet seg opp med en hånlig grimase. Han skulle gjennom det! – Det var egentlig noe helt annet jeg ville deg, sa Kryger rett på sak. Han var igjen lynangrep og overrumplende manøvrer. – Kunne du tenke deg å bli sekretær for professor Geberhardt i Berlin? – Sekretær? Jastrau rettet seg brått. Men Kryger nikket: – Så vidt jeg vet kan du stenografere. Jeg synes jeg husker jeg har sett stenograftegn i kladdene dine. Jastrau sukket. – Ja, det er vel så. Men dermed er jeg jo ikke cand. polit., og hva skal Geberhardt med meg da? – Jeg vet alt det der, kom det skarpt fra Kryger. Men Geberhardt og jeg skriver regelmessig til hverandre, og sist jeg fikk brev fra ham, ba han meg om å skaffe seg en sekretær. Jeg skal 393
ringe til ham i kveld, og da sier jeg at det er i orden, for du må jo absolutt vekk fra denne fordømte byen her. Det er det som er det springende punkt. Jastrau stirret på ham med et trett smil. Dette var jo en pinlig edelmodighet fra Krygers side. Om han bare kunne si nei! For visste han noe? Om han bare kunne si nei! – Det byr på visse vanskeligheter, innvendte han. – Hvilke? Og Kryger viste tenner. – Min stilling i Dagbladet. De tre månedene er ikke omme ennå. – Det ordner jeg. Du må først og fremst ut av byen. Jeg trenger bare å antyde det overfor redaktør Iversen. Tror du det er noen reklame for avisen at du raver omkring her i din tilstand? – Landsforvisning, med andre ord, sa Jastrau ondskapsfullt og knep øynene mistenksomt sammen. – Andre vanskeligheter? – Ja, massevis. Jeg er ikke kjent i Berlin. – Tøys, utbrøt Kryger. – Har du noe å skrive på, så skal du få adressen til professor Geberhardt. Jastrau lette i lommeboka og i lommene. Der var passet som han alltid hadde på seg, og der var brannpolisen. – Skriv på den, sa han og dyttet polisen over bordet. Du kan godt tegne på den også. Og dekorere den. Han lo. Kryger undersøkte polisen og skrev professorens adresse på en snipp hvit marg: Landauerstrasse, Berlin-Wilmersdorf. – Bruker du den som notisbok kan den komme til å se nydelig ut etter hvert. Men så er det vel ikke flere vanskeligheter? – Jo, massevis. Min separasjon for eksempel? Den er ikke i orden. – Det skal jeg ta meg av, med advokat og det hele. Det viktigste er at du kommer deg vekk fra denne jævla byen. – Når ble du moralist? spurte Jastrau og blunket til den kvinnekjære journalisten. – Det har strengt tatt ikke noe med saken å gjøre, sa Kryger smilende. Han var aldeles uanfektet, selvsikker og pågående. Den lille skikkelsen var rank i den lyse, folderike sommerfrakken. – Og så er det vel ikke flere vanskeligheter? I kveld eller i morgen kveld legger jeg inn en beskjed til deg hos portieren, 394
og så er det bare å sette seg direkte på toget sørover. Du vil ha godt av litt statsvitenskap, en smule kjennskap til kapitalismens struktur. Tror du ikke det er vel så viktig som de metafysiske tendensene innenfor den nyere poesien? – Jo, vel så, men ikke mer, svarte Jastrau. Kryger smilte ironisk. – Så er det altså en avtale, Jastrau, for jeg har det travelt. – Men jeg har ikke råd til å reise til Berlin, svarte Jastrau og satte utfordrende opp en ny hindring. Men Kryger smekket lommeboka på bordet med en rask bevegelse. – Du er jo ganske pålitelig i pengesaker, så her har du hundre kroner. Jastrau tok seddelen, brettet den åndsfraværende sammen og stakk den i vestelomma. – Hvorfor er du blitt så filantropisk? spurte han med et snev av hån i stemmen. – Det irriterer meg å se et vrak, for å bruke dine egne ord, lød det raske svaret. Men nå går jeg, og du kan like godt bli med til Bennett og kjøpe billetten med det samme. De gikk. Men Jastrau klarte ikke å ta Kryger helt alvorlig. Offeret. Dette edle offeret. Han så nedlatende på den elegante lille skikkelsen og måtte smile av den myndige holdningen hans. Og da Kryger et øyeblikk snudde seg og så betatt etter to små lubne kontordamer, måtte han le. Den bløte hatten satt ned i pannen på Kryger. De to små kulene, røttene til geviret, var skjult. – Jeg vil helst slippe å tro at du er et godt menneske, Kryger, sa Jastrau og lo fremdeles. – De femogsytti du lånte i sin tid fikk jeg jo igjen, svarte Kryger. – Hadde du ikke ventet det? – Jeg er ikke bortskjemt med den slags opplevelser. Men der er Bennett. Adjø, og god tur. De sto i den tette menneskevrimmelen på hjørnet av Strøget. – Skal jeg takke deg, Kryger? spurte Jastrau plutselig med desperat hjertelighet. Han turte ikke se på ham, for han kjente at han hadde tårer i øynene. Dette var jo så fortvilet og forløyet. Han måtte skjære gjennom det. I tåreglansen så han den elegante skikkelsen til Kryger med det brede, følsomme smi395
let og de hjertevarme øynene. – Ja, ha det godt da, og hils din kone! sa han. Var det hån? Og i det samme angret han. Det var som et snitt, en blinkende kniv i soldisen som omga alle menneskene. En vinkende hånd. Kryger var forsvunnet. – God tur! Lyden av de to ordene hang ennå i lufta. Og en stor buss durte i samme øyeblikk rundt hjørnet. Alt gikk opp i bevegelse. Jastrau gikk inn på reisebyrået. En ung mann nærmet seg bak disken. Det var denne billetten til Berlin. Men kunne han kjøpe den for disse pengene, penger som han hadde lånt av Kryger. Denne mannen som han hadde sendt av sted med et hånlig spark. – Og hils din kone. For det var et spark, selv om Kryger ikke var klar over det. Hvorfor hadde han da også sagt disse hånlige ordene? – Og hils din kone. Alminnelig høflighet? Kryger var så liten og selvsikker. Han var edel. Dette usynlige sparket bak var akkurat hva han fortjente. Men likevel skulle ingen få Jastrau til å reise til Berlin for denne mannens penger. Kryger skulle få dem tilbake, skulle han. Men nå, nå ville Jastrau gå til Stenosgade, han ville gjennom det, tvers igjennom og ut på den andre siden, og så tilbake til hotellet, skrive et par artikler, få dem anbrakt, få penger, og så … og så … Det var ingen fare for å støte på Kryger. Han var forsvunnet i menneskemengden på fortauene i Strøget. Og Jastrau forlot byrået uten flere dikkedarer, gikk over til drosjeholdeplassen og tok en drosje til hjørnet av Vesterbrogade og Stenosgade. Han lente seg tilbake og plystret. Nå skulle han få det overstått. Det gikk som en kjærtegnende iling gjennom ham da bilen skjøt fart. Kvinner på fortauet. Bestandig kvinner. Sola kalte på de vakre ansiktene og de vakre skikkelsene. De profundis clamavi. Men fra hvilket dyp? Så lenge man kan se et vakkert kvinneansikt, blir dypet streifet av en solstråle. Se for eksempel der, en utrolig vakker pike inne på fortauet, svart pannehår og Asta Nilsen-øyne, et glimt. Men han skulle bort og betale dette elendige stykket knust glass, og alle de katolske stemningene skulle ende i en simpel papirlapp, regning betalt. 396
Bare han hadde denne regningen, hadde den her i lommeboka. Alt betalt! Alt betalt! På hjørnet av Stenosgade sprang han ut og gikk raskt oppover mot den røde bygningen. Men plutselig var det som om sola gikk bak en sky. Og han gikk fort forbi og helt til Gammel Kongevej. Det var en ydmykelse, og de hadde utnyttet den bevisst, tvunget en hedning til å skrifte. Hari kunne ikke. Han ville ikke. Men disse ustanselige telefonoppringningene fra Vuldum som surret i ørene på ham! Han måtte fly fra dem som fra et vepsebol. Hvis han skulle til Berlin, så hadde det vært en annen sak. Han kunne godt ha reist. Men det skulle han ikke. Kryger skulle få igjen de hundre kronene. Kryger skulle iallfall ikke hjelpe ham. Det ville være for simpelt. Han måtte altså til pers og betale dette glasset – til den katolske alminnelige kirke. Og på ny gikk han nedover gata, på den andre siden. Han ble stående og kikke over mot de spissbuete vinduene med blondegardinene, han lot blikket gli over kirken med de stengte portene. Hvorfor hadde han og Steffensen klatret over jernrekkverket og tumlet rundt utenfor portene som djevelskygger? Skygger, stemninger som var blitt knust til skum mot kirkemuren, og nå fløt en liten papirlapp tilbake med bølgen, en regning. Han kjente disse skitne, urene bølgene med papirbiter. Da kom det et blekt ansikt til syne bak ruta i døra. De mørke øynene hvilte et øyeblikk på ham og stirret deretter likegyldig nedover gata. Jastrau følte seg iakttatt. Men ble stående og lot blikket gli oppover langs kirkespiret. Ansiktet var forsvunnet. Og så gikk Jastrau et stykke tilbake, fram og tilbake på fortauet midt imot. Han følte seg stadig iakttatt. Rutene hadde vaktsomme blikk. Og nå skjelnet han ansiktet igjen, bak gardinene i samtaleværelset denne gangen. De svarte øynene fulgte ham. Det var nok portneren. Men portneren hadde visst merket at han var oppdaget, for nå kom han helt fram, ordnet gardinene med nennsom hånd, så opp mot himmelen som om han var interessert i været og lot blikket langsomt dale nedover husveggen inntil det liksom tilfeldig stanset ved Jastrau igjen. 397
Med en blanding av harme og frekkhet stirret Jastrau tilbake, sterkt og uforskammet, og han stirret ham vekk fra vinduet. Men inne i rommet kunne han fremdeles ane et mørkt lys, omgitt av et gjenskinn av asketisk blekhet. Men hvorfor sto han og stirret tilbake på denne måten? Det var guttestreker, irritasjon over å bli iakttatt. Visste portneren i det hele tatt hvem han var? Ja, men i så fall var det jo umulig å trekke seg tilbake, da fantes det bare én ydmykende utvei … til Canossa. Og han gikk over og ringte på. Til Canossa! Uttrykket lå som et bittert og selvironisk lite drag om munnen hans. En liten glassbit som var blitt knust. Et ynkelig Canossa! Ja, han hadde lagt merke til det. Nordisk Ugeblad for katolske Kristne hadde fått nytt glass i monteret. Bare en glassbit, og det skulle han ydmykes for. Det sved i ham. Var det tilfeldig at han var blitt tvunget hit? De tilfeldige oppringningene til Vuldum? Nei, han visste bedre enn som så. Og så var det ikke engang han som hadde knust glasset. Han lutet fiendtlig og tungt framover da portneren lukket opp. Men før han fikk åpnet munnen, hadde portneren sagt: – Et øyeblikk, så skal jeg melde Dem for pater Garhammer. Vil ikke herr redaktøren vente innenfor? Ansiktet til portneren var ugjennomtrengelig, øynene ydmyke, en underdanig lekbroderskikkelse. Og likevel fikk Jastrau en kald fornemmelse av hvor ventet han var. Portneren hadde gjenkjent ham. Og så satt Jastrau nok en gang i samtaleværelset. Visittkortskålen sto på bordet og ved siden av lå en katolsk katekismus. Det kunne ikke være uhøflig å bla i den. Men han glemte den ved synet av den uhyggelige stumtjeneren som sto i kroken – på en kafé – på venteværelset til en lege – et gammeldags torturinstrument, hjul og steile. Og den grå sixpencen som han hadde hengt opp på den, så ut som et maltraktert lik. Ja, på den måten var det alltid en dom som truet, og det med en middelaldersk barbarisk strenghet. Hva hjalp det da med all slags moderne humanisme? Ingenting. Ingenting. Overalt satt menneskene ved heslige bord og ventet på en dom eller 398
en åpenbaring, og bare visittkortskåler eller gamle årganger av Familie Journalen trøstet øyet mens de ventet, ventet. Og ble det ikke så åpnet en dør? Og kom det ikke en lege i hvit frakk til syne? Og strålte ikke sola i konsultasjonsværelset bak ham? Da trådte pater Garhammer inn, liten og spinkel, verdig og sjenert i den svarte jesuitterdrakten, og Jastrau reiste seg og trakk pusten dypt. Det ondes treenighet. De tre svarte skikkelsene i lange, svarte drakter, men uten armer. Det var en trøst å se hendene til pateren. Han gned dem forlegent mot hverandre. Det var en trøst å se ansiktet hans. Det var ingen trekninger rundt munnen som om han ville spytte. Glimtet en spyttklyse gjennom luften? Nei, et glimt ute fra gata! Og Jastrau så urolig på pateren og fanget et smil. Det var ikke noe triumferende over ansiktet, og var det listighet, var den blandet med vennligheten til en gammel tante. Det var kanskje galt å komme for å tilegne seg denne kompromitterende papirlappen, regningen på knust glass, å være ydmyk, spille ydmyk for å få tak i den. – Det var snilt av Dem å ville besøke meg, sa pater Garhammer og satte seg ved bordet. – Bli bare sittende. Jastrau bøyde seg fram over bordet. Han fikk ikke til å snakke. – Hvordan står det til med vår felles venn Vuldum? spurte pateren. Han hadde fremdeles det samme smilet. – Meget sjelden kommer han hit, og det gjør meg urolig. Han la trykket på u så man kunne høre klangen av unruhig gjennom det danske ordet. – Jo takk, han har ringt til meg flere ganger. – Ach so. Og pater Garhammer smilte som om han tenkte på en venn i det fjerne. – Jeg har inntrykk av at han er en meget god og oppriktig venn av Dem. – Nå ja-a! Jastrau dro skeptisk på det. Men pateren nikket: – Jo, jeg har inntrykk av det. Der liebe Vuldum – akk ja, han interesserer seg så altfor meget for reservatio mentalis. Og det gjør meg ofte u-rolig på hans vegne. Denne interessen kan gjøre skade på hans sjel. Og pateren vendte ansiktet mot Jastrau. 399
– De har det også vanskelig, herr Jastrau. Men Jastrau bøyde seg ydmykt sammen. – Ja, ja, ja, sa han og plutselig fant han de forløsende ord. – Det er ikke mulig å bygge en moral på vitenskapelig grunnlag, sa han trist. Pater Garhammer klappet ham på hånden. – Vet De det, herr Jastrau? Jeg trodde ikke De visste det, sa han vennlig. – Jeg har bestandig visst det, svarte Jastrau lavt og lidenskapelig. – Men nå … nå føler jeg det på kroppen, og det er verre. – Ja, det er verre. Men De prøver å være et godt menneske, det er jeg sikker på, herr Jastrau. På ny kjente Jastrau at han hadde tårer i øynene. Det var andre gangen i dag, en dag for ydmykelser. Men det var ikke annet å gjøre enn å smile dem bort. Og han så opp på pateren. – De vet selvfølgelig at jeg var her forleden natt og var voldsom, sa han med ett. – Ja, det vet jeg, svarte pateren med det fjerne smilet sitt. De var en liten smule voldsom, kan vi vel si. – Og jeg kom til å knuse noe. – Ikke så meget, herr Jastrau. Når man har det vanskelig, er det jo så mangt som kan skje. – Jeg vil gjerne få betale det. Det kom nesten brutalt. Pater Garhammer lette i den svarte drakten og trakk fram en liten regning. Han hadde den på seg. Og Jastrau brettet ut den lille papirlappen. Fire kroner for å sette inn et lite stykke glass. En papirbit. Og nå fløt den lille papirlappen tilbake med bølgen. Han stirret på den usikre glassmesterskriften skrevet med blyant. – Ble det bare fire kroner? spurte han bedrøvet. – Ja, De var bare en meget liten smule voldsom, svarte pateren med en ironi som hørtes naiv og vakker ut i det fremmede tonefallet hans. Jastrau syntes det var pinlig å legge en femkroneseddel på bordet. Men pateren tok praktisk og nøkternt seddelen til seg. – Ja, vi går ikke med penger på oss. Men portneren vil straks … være her med denne ene kronen. Det var snilt av Dem å ville besøke meg. De må hilse herr Vuldum så meget fra meg. 400
Ja, De må unnskylde. Jeg har det travelt, så jeg må dessverre gå. Men det var godt å snakke med Dem, og det var elskverdig av Dem å betale for den lille smule glassbiten. Det hadde De ikke behøvd. Vi ville nok ha forstått det. Jastrau reiste seg og bukket sønnlig. – På gjensyn, sa pateren smilende og forsvant. Og igjen satt Jastrau alene i samtaleværelset. Han gned seg i øynene. Han så seg rundt. Så gikk han bort til stumtjeneren og tok sixpencen sin, stilte seg opp ved vinduet og stirret ut på gata, rolig og tanketom som etter et besøk hos tannlegen. Glassmesterregningen lå omhyggelig gjemt i lommeboka. Litt senere banket det på døra. Portneren kom inn, rakte ham en krone og fulgte ham ut med ubevegelig ansikt. Jastrau kom nesten til Rådhusplassen før han husket å tenne seg en pipe.
5 Det var sent på kveld. Bakdøra til Bar des Artistes sto åpen ut til det mørke hotellgårdsrommet så en svak bris kunne lufte ut i det lumre lokalet. Grammofonen gnålte trist. De to små, kjolekledde kelnerne ilte fram og tilbake. Kasseapparatet plinget uten stans. Og Lundbom ristet cocktail-shakeren med store bølgebevegelser i takt med jazzen mens svetten drev på det runde, røde satyransiktet. Med et sursøtt smil behersket han baren. Midt på varme sommeren var det uventet blitt en stor kveld med brusende larm av mennesker. Selv den evindelige Kjær som sin vane tro tronte ved det runde bordet, var oppspilt. Han satt med sløve, blå øyne bak lorgnettene. Men det myke ansiktet blusset hektisk, og rett som det var hevet han hånden faderlig og hilste. Jastrau lå tilbakelenet i en stol overfor ham. Journalist Eriksen som var i det maniske stadiet hvor rynkene i det herjete ansiktet hans løp i surr som på et sammenkrøllet papir, trakk 401
snart Kjær, snart Jastrau i jakkeslaget og betrodde dem skiftesvis sin uforbeholdne mening om alt mellom himmel og jord. – Livet er det verste svineri jeg har vært ute for, og det er for galt at Goethe aldri har omtalt dette faktum med en linje, sa han. – Ja, det er til å bli gal av alt det Goethe ikke har sagt, knurret Jastrau edru og gretten. Og den fjerde ved bordet, kjempen Mogensen med månefjeset, eieren av Københavns største antikvariat og kalt Bogensen fordi han handlet med bøker og var fra Fyn, lo så kinnene disset. – Hva er det du flirer av? spurte lille journalist Eriksen og stakk ansiktet fram. – Du ser jo ut som faen sjæl bare i trynet. – Pass på tonen, mine herrer, advarte den evindelige Kjær og hevet hånden formanende. – Hvorfor skal man gjøre seg så skitten i munnen? Skål, mine herrer! Men antikvaren sprutet i glasset og hele kjempekroppen skalv av latter. Alle knappene i klærne hans dirret lenge etter. Nede i lokalet hadde det imidlertid ulmet lenge mellom en advokat og en reklamemann. De kranglet bestandig. Derfor oppsøkte de hverandre usvikelig som to gale hunder. – Er det dem nå igjen? spurte journalist Eriksen og snudde seg aggressivt på stolen. Riv av dem beina og kast dem ut, Lundbom. – Så, så, ikke så streng, herr Eriksen, sa Lundbom. Han hadde kommet foran bardisken, støttet seg vennskapelig til skulderen til den lille journalisten og stirret langt ned i lokalet, ned mot urosenteret. I det samme veltet en stol. – Nå må de vel lemlestes, utbrøt Eriksen og spjettet på stolen. Men plutselig sto den bredskuldrete kelneren med pluss-kjeven fra restauranten og hotellets uniformerte portier ved siden av de to urolige gjestene. – Nå må det bli rolig her. – Dere forstyrrer de andre gjestene. – Hva er det du innbiller deg, din lakei. Og så ble det åndeløst stille i lokalet, til og med ved det runde bordet. Kelneren med pluss-kjeven og portieren hadde tatt den 402
urolige advokaten under armene og med høflig seighet tvunget ham ut av døra. Alle gjestene dempet seg ned for en stund. Så satte Jastrau lettet whiskyglasset til munnen. Men i det samme slo det ham at det var han aldeles ikke alene om. Det var en innskytelse som hadde grepet alle gjestene i baren samtidig. Kjær, Eriksen, Bogensen, alle. En kollektiv tanke, en ubevisst manifestasjon av å løfte i flokk. Og i denne stemningsmettede fellesfølelsen ble minnet om noe ubehagelig skyllet ned. Grammofonen slapp til med gnålet sitt igjen, og igjen sto Lundbom bak bardisken og gjennomførte det høytidelige, rytmiske ritualet med den blinkende cocktailshakeren. En kortvarig, bølgende lykke – for den evindelige Kjær satt og sang på sin egen melodi. Jastrau syntes det ble mer og mer slitsomt. – Fred hviler over land og by, nynnet Kjær med svake håndbevegelser uten å la seg forstyrre i rytmen av den rasende jazzen fra grammofonen. Han var døv for synkoper. Og dette sammenstøtet av rytmer virket på Jastrau som synet av en skjeløyd mann. – En runde med whisky til, bestilte han. – Nå har jeg det. Nå vet jeg hva du likner, utbrøt journalist Eriksen med et jubelskrik og pekte Bogensen like opp i ansiktet. – Ja, på en prikk. Han slo seg på lårene. – Du likner en blek hval. Kjær rystet oppgitt på hodet. – En blek hval! En blek hval! Å ja, en blekkhval, fniste han. Og Bogensen dirret i hele kroppen som om han var blitt harpunert. Han moret seg kongelig. Men Jastrau trakk syrlig på leppene. Han satt og tygget på en diktstrofe. Det hadde aldri blitt til noe mer enn enkelte løsrevne linjer. Han klarte ikke å konsentrere seg. Det var ikke som i ungdommen da det strømmet ut av ham i lange dikt. Mens jeg den gang trodde synden var et mørkt og bunnløst dyp, vet jeg nå at det er en slette full av trivielle kryp. 403
De fniste og lo fremdeles, disse tre herjete dyreansiktene, våte av svette og spiritus, rødmussete og tunge i sommervarmen. Det var lummert i aften. Og det var ikke noe speil i nærheten så han kunne se seg selv. Det fjerde dyreansiktet. – Ja, du er jamen god, sa den store Bogesen syngende og rakte whiskyglasset mot Eriksen som satt og vred seg på stolen. – Det er dere alle sammen, dere gutta fra Dagbladet. Dere er noen kjekke karer. Jeg kjenner Vuldum også. – Sa du Vuldum? skrek Eriksen ampert. – Hørte du det, Jazz? Han sa Vuldum. Vil han fornærme meg, hva, den fynske blekk-hvalen … fra åpenbaringen? Bogensen dirret av tilbakeholdt fryd. Øynene hans hang beundrende på Eriksen. – Han e’ da slig en grei mann? – Grei! Ooo, dumme suppegjøk. Eriksen steg mot det høye C. – Bokhvetegrøt! Bogensehvetensegrøt! Men plutselig rynket han pannen og stakk knyttneven opp i ansiktet på Bogensen. – Tro du meg, elendige fettklump. Det har vært netter hvor jeg har ligget på mine knær og bedt, bedt, sier jeg, bedt, det likner ellers ikke meg, gang på gang har jeg bedt til Gud om han ikke snart i sin nåde ville la den fordømte Vuldum bli overkjørt av trikken. Den evindelige Kjær lo stille for seg selv. Men Jastrau knep øynene forståelsesfullt sammen og nikket. – Ja, Jazz, du forstår meg. Vi to er i samme båt. Ja, lille Ole, det hjelper ikke at du går utenbords på årene. Du er i båten likevel. Men herregud, som jeg kommer til å savne deg. Jeg gjør det. Jeg liker deg så knakende godt. Du er en kjernekar. Aldri noe tull med deg. De trekantete øynene var rødsprengte og lurende og søkende av uro. – Jazz, Jazz, Jazz. Jeg kunne gjerne gråte, slik savner jeg deg. Jeg savner deg allerede. Jaggu gjør jeg det. Noe så inn i hælvete. Og han knuget Jastrau i hånden og skar en grimase av smerte. – Men denne Vuldum, avbrøt Bogensen den hjertelige scenen. – Er han ikke til å stole på? 404
– Stole på! Å hå! skrek Eriksen og slo dramatisk ut med hånden. – Det er ikke ordet. Stole på! Hva er det du tenker på, din blære? Han er … Og han knyttet neven. – Så, så, Eriksen, advarte Kjær og rettet det trette blikket sitt mot ham. Vuldum har sittet her ved dette bordet – ved mitt bord – i ettermiddag. Han løftet myndig det store, bløte hodet. – Og jeg vil ikke høre et vondt ord om ham. – Vondt ord! Det er sannheten, for satan, skrek Eriksen. – Jeg vil ikke høre sannheten ved mitt bord, ropte den evindelige Kjær og slo i bordet med flat hånd. – Den er ikke stueren. Og så fniste han. – Sannheten er ikke stueren, bare så du vet det, gjentok han. – Men man kan vel stole på ham? spurte Bogensen. Det vil jeg da virkelig håpe. – Har du lånt ham penger, din hvalross? Ah! lo Eriksen og slo med hånden i luften så fingrene smalt mot hverandre. – Nei, jeg låner aldri bort penger. Men jeg har solgt ham en bok på kreditt, Povl Helgesens danske skrifter … Jastrau rettet seg opp. – De pengene får du aldri se, din flodhest, skrek Eriksen. – Aldri, aldri! Han har solgt den til din verste konkurrent. Og han knakk sammen av latter. Den evindelige Kjær hadde overlegent snudd seg halvt vekk og støttet seg med albuen mot bordet mens han betraktet det legemsstore bildet av den ferske, nakne kvinnen, Karl den Tolvte. – Ja, men … stønnet Bogesen og stirret fortapt framfor seg. Ja, men … ja, men … – Han … er … begynte Eriksen med kraftig stemme, men ble avbrutt da den evindelige Kjær brått snudde seg. – Mine herrer, sa han dypt og hest. Han har sittet ved dette bordet, og hvis sannheten skal fram, så skriver han bedre enn dere alle tre til sammen, og dertil har han sittet ved dette bordet. Han lukket munnen mutt og så med herskermine fra den ene til den andre. – Han har sittet ved dette bordet, og det skulle være nok. 405
Skulle jeg menge meg med den første den beste, jeg i dårlig selskap – utenkelig. – Da vil ikke jeg sitte her, svarte Eriksen eksplosivt. – For jeg er dårlig selskap. Du kan banne på at jeg er dårlig selskap, du aner ikke hvor dårlig selskap jeg er! Pillråttent! Og Eriksen reiste seg. – Jeg vil ha en drosje, sa han med sammenkrøllet ansikt. Brynene hang ned over øynene. – Huff! hveste han og skuttet seg. – Jeg er det man kaller dårlig selskap, Lundbom, og det er du også, din gamle svenske giftblander og ungdomsforfører. En drosje, hører du, din jævel. – Så, så, ikke så streng, herr Eriksen. Og Lundbom kom bred og nedlatende fram og fulgte Eriksen ut til portieren. – Ja, han var streng, flirte Bogensen og trakk fram et lommetørkle stort som et laken og tørket seg i ansiktet. – Tror De ikke jeg får pengene for den boka? – Hi! svarte Kjær og slo ut med hånden. Hihi. – Ja, men pengene for denne boka som var min bok i min butikk … – Skål i alle fall, svarte Kjær og klinket. Men Jastrau hadde flyttet seg til bardisken for å strekke beina og satt og knasket salte mandler. – Herr Eriksen er mycket streng, sukket Lundbom som nå var kommet inn igjen. – Han drikker mer enn hva som er bra. Og han la det røde satyrhodet menneskevennlig på skakke. – Ja-a, svarte Jastrau og drakk en ny whisky. – Men ellers er han slikt et prektig menneske, sukket Lundbom. – Ja, det skal gud vite, svarte Jastrau. Men skal vi ikke få en plate på grammofonen. Nede ved det runde bordet snakket den evindelige Kjær og Bogensen med hverandre, og Jastrau satt og iakttok dem. Det var denne strofen. Ja. Men det var også en annen om dyreparken på en bar. Den måtte formes. De oppblåste, tunge hodene som bristeferdige sto under høytrykk. Puh, så lummert det var i natt. En kald whisky til. Så ville han snike seg opp på rommet sitt. Men der var det også lummert. Vinduet mot gata sto åpent. All nattelarmen trengte inn. Det var så lytt i de nattlige gatene. Og så var det taket. Med reflekser fra billykene bort406
over. Det fremmede taket. Når ville han finne et tak som han ikke ble redd for, et fortrolig tak som han ikke fikk hjerteklapp av å se på. Å, herregud, disse takene. Det var etter synet av de tre svarte mennene, den treenig ondskap. Hver morgen fór han opp av sengen med trykk for brystet. Nei, han ville ikke opp på rommet sitt ennå. – En plate til, Lundbom. – Nei, det er for sent nå. Vi skal stenge snart. – En whisky til. – Jaja, selv om det er litt sent det også. Politiet … Og han la hodet på skakke. – Å, De er et hjertemenneske. – Jasså, nikket Lundbom og smilte forlegen. – Synes De det? – De skal få noe til minne om meg, Lundbom, for jeg kommer snart til å dø, fablet Jastrau og lente seg inn over bardisken. Lundbom nikket og skjøv det nye glasset med whisky bort til ham. – De skal sannelig min hatt få en suvenir, mumlet Jastrau og rotet i lommene. Der var det ingenting. Jo, brannpolisen. Nede i kanten sto denne adressen. Med Krygers håndskrift. Ach, Berlin-Wilmersdorf. Og Jastrau grep fyllepennen og skrev tvers over brannpolisen: Tilegnet herr Arvid Lundbom. Skandinavias største cocktailmixer Mesteren med den myke hånden fra Ole Jastrau. – Værsjegod, du velsignete blant røvere, utbrøt han og rakte polisen til Lundbom. – Takk! Takk! Jeg får vel ta vare på den for Dem. – De har fått den, sa Jastrau avfeiende. Og så vil jeg gjerne betale, la han til og trakk den sammenbrettete hundrelappen opp av lomma. Berlin-Wilmersdorf. 407
Og han dinglet med beina og sparket med tåspissene i de mahogniblanke veggene i bardisken. Prof. J. Geberhardt! sparket han i en lettsindig rytme. Landauerstrasse 4, Berlin-Wilmersdorf. Den myke hånden til Lundbom skjøv noen pengesedler over linoleumsdisken. Penger igjen. Jastrau kunne ennå reise. Ennå. Ennå. Og han banket med tåspissen: Wilmersdorf, Berlin. Wilmersdorf, Berlin. – Det kan da ikke være snakk om å gå til sengs ennå, sang det i øret hans, og han ante den kjempemessige skikkelsen til Bogensen bak seg. – Neida, neida, nei langt ifra, sang Jastrau med albuene på disken. – Blir du med til Guldaldersalen? Jastrau pustet lettet ut og nikket. Nå kunne hotellværelset med det gråblå, småblomstrete tapetet og den røde plysjstolen og det uhyggelige, hvite taket bare ligge og lure så mye det ville for ham, lure på ham og vente, vente. – Blir Kjær med? spurte han og snudde seg på den høye krakken. Men den evindelige Kjær satt stiv og full ved bordet sitt. En kelner skjøv i det samme regningen bort til ham. Kjær så på den med et sluknet blikk. – Det … det zdemmer, mumlet han. Seksogsytti, åtteogåtti, tolvognitti. Zdemmer. Han rotet etter fyllepennen i brystlomma, grep feil og grep feil igjen. Kelneren hjalp ham, prøvde om det var blekk i pennen og stakk den i hånden på ham. Og med en hjelpeløs søvngjengerbevegelse skrev Kjær navnet sitt under, la for stor kraft i punktumet, mistet pennen og veltet seg så med all sin vekt inn mot bordet som om han hadde mistet støttestaven sin. Neste dag skulle regningen som vanlig presenteres for advokaten hans. – Vi går, sa Bogensen misbilligende. Og vennskapelig støttet til hverandre vandret Jastrau og Bogensen til en drosje. – Jeg synes Kjær drikker for mye, sa Bogensen med en dempet og syngende indignasjon, mens de kjørte ut i den lumre 408
sommernatten. Det var hvite, svevende skikkelser på de halvmørke fortauene, uro og glede som om København ikke fikk sove, og i nord var det en svak lysning på himmelen som om varmen hadde løftet på en flik av natten på denne siden og åpnet seg en vei ut. – Han har tatt sitt standpunkt, smilte Jastrau sløvt og lente seg tilbake. – Men du er vel ikke full, vel? – Tja, ikke edru akkurat heller. Men natten er svanger av vellukt fin. – Vi går aldri hjem, fortsatte han nynnende idet han pustet dypt inn i den kjølige farten. Bogensen satt taus til de kunne skimte de mørke trekronene i Frederiksberg Have. De hvelvet seg dypt svarte mot den lyse nattehimmelen. Så gikk det et rykk gjennom den svære kroppen. – Tror du jeg får de pengene noen gang? spurte han. – Hvilke penger? – For boka som jeg solgte til Vuldum. – Ha, nei. Og Jastrau ség over mot den tykke, bløte Bogensen idet drosjen svingte inn i parken og opp foran den opplyste inngangen til Guldaldersalen. – Ha, jo. Du får dem nok. Da døra ble åpnet, tonte jazzmusikken dem straks i møte, dempet og festlig, og Jastrau ble spenstig i alle lemmer og lo høyt. – Vi går aldri hjem, gjentok han. Men inne i salen gikk gleden over på et blunk, og de følte seg tappet for krefter, så overveldende var inntrykket av tomhet og ørkesløshet. To ensomme par beveget seg trivielt på dansegulvet, og langs de gule veggene som lyste av kjedsommelighet, satt enslige damer med trette, hengende ansikter. Nå og da flyttet de grettent på seg og glattet på kjolene til ingen nytte. Utstillingsfigurer i et vindu som ingen gikk forbi. Bare musikken forsøkte å klinge ubesværet. Men det virket bare malplassert med de voldsomme tonemassene som uten hvirvler og brusende skum styrtet ned over salen. Og i refrenget hevet et par spake kvinnestemmer seg fryktsomt i det mennesketomme, stillestående lokalet og pep et livsglad: 409
Glem kun sorgen til i morgen … Og de kjolekledde kelnerne sto fornemt oppstilt som lik i dører og nisjer. – Det er visst en dårlig kveld i kveld, sa Bogensen på fynsk til en kelner. Kelneren sukket som bare en kelner kan sukke. Allverdens sorg kom et øyeblikk til uttrykk i det konvensjonelle kelneransiktet. Men Jastrau skrittet energisk ut gjennom salen, for bak ham ventet bare et hotellværelse med småblomstret tapet og ingen ting annet, bare hjerteklapp når han lå på sengen og stirret opp i det fremmede, hvitkalkete taket. De satte seg og bestilte smørbrød, og Bogensen sank stønnende ned i stolen. – Og dette skal være et forlystelsessted, sukket han. De satt og kikket ørkesløst på damene. – Masker som har hengt seg opp, sa Jastrau grettent, og det enorme korpuset til Bogensen dirret av fnis. En dame med halmgult hår og et drag av aldrende fornemhet om munnen nikket. – Er det en du kjenner? spurte Bogensen. – Næh. Men jeg kan tenke meg hva hun vil si. At hun vasker håret i champagne og alt det der. – Men det er da et vakkert hår. – Ja, der kan du se. Og det er det første du ville si til henne, og så hadde vi det gående, sa Jastrau grettent. Han kjente denne stemningen og visste med ett at i natt ville han ikke engang greie å bli full. Og bak ham ventet hotellværelset. – Pateren hadde jaggu rett. Det er på gjentagelsene helvete skal kjennes. – Hvilken pater? – Å, en pater. – Du begynner visst å bli sur, kjære venn, kom det syngende. I det samme holdt musikken opp, og de kunne høre at det tross alt iallfall var ett muntert selskap til stede. Det var noen damer og herrer som satt borte i en krok. 410
– De er kontorister eller lommetyver, sa Jastrau grettent. All den whiskyen han hadde drukket i løpet av de siste døgnene sto stille i ham, gammelt og ufriskt som stillestående vann, og han følte seg pinlig klar, ikke edru, ikke normal, men klar og ondsinnet. Smørbrødet virket oppkvikkende. Da var det en dame som reiste seg fra det lille, støyende selskapet. Med hendene opp til kinnene skrådde hun usikkert over gulvet. Jastrau fulgte henne med øynene. Var det en han kjente? Og midt ute på gulvet lot hun hendene falle, ristet på hodet og pustet ut. Hun hadde på seg en svart kjole, og ned over den hang et kjede med ravperler. – Hun er visst litt på en snurr, sa Bogensen. Er det en du kjenner? Jastrau nikket og fulgte henne atter med øynene idet hun med plutselig besluttsomhet styrtet over mot garderoben. Den livstrette kelneren hjalp henne med å styre. – Hun var nydelig. – Tja. – Kan du ikke få henne til å komme hit? – Nei, la oss ha det fredelig, svarte Jastrau og trakk på skuldrene, og i det samme begynte flygelet å hamre og kort etter falt en klagende saxofon inn i rytmen, et nytt, desperat forsøk på å finne glemsel. Bogensen prøvde forgjeves å skjule en gjesp. – Nei, det nytter ikke, sa Jastrau beklagende. Jeg klarer ikke å bli full i natt. Av og til er jeg så på felgen at jeg ikke kan bli full engang. Det var en stund nede på baren at jeg håpet det … – Da er jeg på felgen bestandig, svarte Bogensen likevektig. Jastrau så spørrende på ham. – For jeg blir aldri full, fortsatte Bogensen og hevet drammeglasset og smilte med de små øynene dypt inne i det fete ansiktet. – Vi kunne dessverre like så godt latt være å gå hit, sukket Jastrau håpløst. – Men akevitten! Du har rett. De skålte og drakk. – Der er hun igjen, utbrøt fynboen. Jastrau så langs veggen og fikk øye på Svarte Else som ma411
nøvrerte varsomt fra bord til bord. Plutselig fanget hun blikket til Jastrau og nikket sløvt, så glemte hun det igjen og uttrykket i øynene forsvant i en dis, hun smilte ut i salen og opp i taket, fanget blikket hans på ny og satte kursen mot ham. – Deg kjenner jeg jo godt, sa hun og løftet en usikker pekefinger. – Sett Dem ned her, frøken, sa Bogensen galant og reiste seg i all sin velde. Svarte Else holdt hånden opp til øret og skar en grimase. – Sa du frøken. Jeg er frue. Fru Kopf, sa hun og vaklet under utførelsen av et livsfarlig kniks. – Fru hode, sa Bogensen og skuldrene hans dirret lydløst. Sett Dem ned. Det er tryggere. – Jeg kjenner godt deg, gjentok hun sløvt til Jastrau og satte seg. – Hvorfor griner du på nesa? fortsatte hun og lente seg fornærmet og stivt tilbake på stolen. – Jeg kjenner godt deg. Men hva er det for en type du er sammen med? Tykk er han iallfall. Er han rik? Jeg er så full. Er han også journalist? Jastrau fór sammen, og Bogensen lo. – Skal det være en whisky, frue? – Sjoh, svarte hun. Men så slo hun ut med hånden så hun nesten holdt på å ramle av stolen. – Men jeg … har også en drink stående … drink stående … der borte. Men … Hun nikket som om hun slukte et hikk. – …jeg … vil gjerne ha en her også. – Hun er nydelig, men kjedelig, sa fynboen. – Hva sa du, tjukken? Hun førte hånden opp til øret. Og så sa hun sløvt til Jastrau: – Er han også journalist, akkurat som du … og Arne? – Arne? – Ja, den røde apekatten. Der kan du se. Jeg kjenner dere, jeg er ikke fullere enn som så. – Hun mener Vuldum, sa Jastrau ondt til Bogensen. – Så De kjenner Vuldum? Han knep øynene tett sammen. Hun hadde et slapt uttrykk over kinnet, og den lange, kraftige munnen var forgremmet. Men hun svarte ikke. Med et skingrende latterhyl grep hun whiskyglasset og tømte det i en slurk 412
– Å nei vel, det går aldri bra, sa Bogensen urolig. – Hva sa-a … – Si meg en ting, frue, sa Jastrau og reiste seg. – Skal vi ikke kjøre Dem hjem, frue? Dette går aldri bra. – Vil du være med meg hjem? spurte hun og rettet nakken, ubevisst forretningsmessig. – Nei, nei, vi skal kjøre Dem hjem, innvendte Bogensen. – Fri og bevare meg vel, la han lavt til. – Tror du du får bli med? Og hun la seg over bordet og lo. En kelner nærmet seg, men Jastrau nikket beroligende til ham. – Tjukken får ikke bli med, huff nei. – Nei, nei, så blir han ikke med, svarte Jastrau irritert og nøkternt, og Bogensen nikket. Men den lille munnen mellom kinnene var syrlig. Jastrau var klar og handlekraftig på en forunderlig årvåken måte. Han oppfattet alt i heslige og skarpe konturer, i en blek og skjærende belysning, desillusjonerende i høyeste potens, og når han hadde det slik, var han ikke i stand til å bli full. Da handlet han raskt og med en irritabel brutalitet, irritabel fordi alt var så verdiløst. Han reiste seg og fulgte henne ut. Og så satt de i en drosje. Hun i grå pels. Parken utenfor lå i et dempet morgenlys. Alle nyanser i barken på trærne, i grusen og i løvet trådte mykt og følsomt fram. – Istedgade, hadde hun mekanisk sagt til sjåføren. – Istedgade? gjentok Jastrau overrasket og snudde seg mot henne. Men i samme øyeblikk skjønte han at fra henne kunne han ikke vente noe fornuftig svar. I det naturlige dagslyset hvor trær og hus ble levende, ble ansiktet hennes som en maske. Ved noen herjete rynker i øyekrokene truet pudderet med å drysse av, og de to flekkene hun hadde smurt på ved tinningene for å gjøre ansiktet smalere, virket tåpelige som om rødmen i kinnene ved en feiltakelse var blitt plassert for høyt oppe. – Istedgade, mumlet hun. Og Jastrau følte seg urolig. Han skulle gjerne spurt om noe. Men han kjørte drosje med en døvhørt. Farten begynte å gi en liten lufming til de varme ansiktene deres mens de kjørte opp mot rundkjøringen på Frederiksberg. Kanskje det kunne vekke henne til bevissthet. Hvorfor dunket 413
hjertet hans så voldsomt? Frederiksberg Kirke hevet seg mot himmelen som et telt. Og han stirret framfor seg. Sett nå … sett nå … sett nå at hun bodde i huset midt imot? Vinduene med fortrekksgardinene. Det hvite gjenskinnet av sola som hadde suget alle tankene hans til seg, som selv var blitt en tanke, lysende, hvit. Sett nå … sett nå … – Da har De flyttet. – Mn. Å jo, det var, jo, det var disse vinduene, denne leiligheten. Men hvorfor fikk han sånn angst i seg? Hjertet? Han røykte for mye, han drakk for mye. Disse fortrekksgardinene som hadde lyst med et hvitt gjenskinn langt inn i hans tilværelse, et blekt prosjektørlys som hadde oppsøkt ham og befølt ham … i hans … i hans sorg … hva er sorg? Men hvis Svarte Else bodde der, da betydde det noe. Til helvete … Det var ikke tilfeldig. Til helvete med all symbolikk! Men plutselig brøt Svarte Else sammen. Hun begynte å hulke. Var det den kjølige morgenlufta som hadde vekket henne til bevissthet? Og Jastrau dyttet irritert på seg. En nervøs gråt som følge av spiritus og mangel på søvn. Han ville ikke kaste bort sin medlidenhet på det. Kunne man kaste bort medlidenhet? Han kjente denne gråten fra før. Den var typisk for den slags kvinner … Han tenkte: Den slags kvinner … Han var fjernt fra Jesus. Og Svarte Else hvisket. – Å, herregud, jeg er så full, og jeg har så mange problemer, og jeg har så mange sorger. Å, jeg kunne klore dere opp, alle sammen. Hva er det egentlig dere vil med meg? – Ja, men jeg vil jo bare kjøre Dem hjem, sa Jastrau tørt trøstende og vendte seg halvveis mot henne. Husene ved enden av den brede Frederiksberg Allé nærmet seg. Det var en myk, blågrå tone over dem, og vinduene så ut som om de hadde forsovet seg. – Tøys! sa hun og ristet på hodet. En blanding av tårer og pudder rant ned i den hule gropen under øynene. Men Jastrau nikket. 414
– Mener du at du ikke vil være med meg hjem? Er du en venn? Og hun la hodet til skulderen hans og ga seg til å klynke igjen. – Jeg har så mange sorger. Det er en hel roman. Du kunne skrive den. Jeg er en hel roman. Det kan jeg fortelle deg. Du aner ikke:.. Å, herregud, jeg skulle så gjerne snakke … snakke … virkelig ha noen å snakke med … Blir du med opp? Deg kan jeg snakke med, det føler jeg … Og jeg trenger det så veldig. Jastrau så forbi det svarte håret som flagret i vinden. Det var vinduet til fjærrenseriet som fanget blikket hans, denne kosmiske tåken av grå fjær som hvirvlet rundt som reklame for butikken. Hjørnet av Stenosgade. Fjernt fra Jesus. Et rødt glimt av den katolske kirken og skolen. Åndelig tannklinikk! Og de svingte ned Viktoriagade. – Du blir ikke med opp? – Nei, nei. – Nei, da blir du altså ikke med opp. Jeg er jo så full også. Men jeg skulle så gjerne ha en å snakke med … Men i morgen. Du kommer i morgen. Det lover du. Jeg trenger det så veldig. Spør etter fru Kopf. Ikke sant? Du kommer? Og hun løftet det malte ansiktet og åpnet øynene. Det lå en tåket hinne over dem. – Uhu, jeg er så ulykkelig, og du gir bare blaffen, utbrøt hun. – Det gjør dere alle sammen. – Jeg lover å komme i morgen, svarte Jastrau så troverdig han kunne. Men i det samme trakk det en mørk sky inn over sjelen hans. Huset han hadde bodd i, nærmet seg, den skumle fasaden ble større og større. Et øyeblikk så han vinduene i sin egen leilighet. De speilte morgenhimmelen. Rutene speilte gud hjelpe meg himmelen. – Her bor jeg, utbrøt Svarte Else mekanisk. De stanset. Else sprang ut og vaklet bort til gatedøra. – Trenger du hjelp? ropte Jastrau fra bilen. Men hun svarte ikke. Med mekaniske bevisstløse bevegelser fikk hun åpnet døra og så ble hun borte. Hun snudde seg ikke. Hun vinket ikke. Hun var hinsides. 415
Altså, vinduene med de hvite fortrekksgardinene. – Videre, Rådhusplassen! ropte Jastrau irritabel til sjåføren. Han vendte ryggen til dette huset som han hadde bodd i.
6 I de to kurvstolene ved hotellinngangen satt Jastrau og den evindelige Kjær og betraktet livet som gled forbi, menneskene som hadde det så merkelig travelt, syklene, lastebilene og trikkene. En pressefotograf fór forbi i den lille, grå bilen sin og hilste. Kjær la hånden verdig på den foldete vesten sin og nikket. – Fred være med ham, sa han. Jastrau tok snadden hilsende ut av munnen. Det ble snart for vanskelig å sitte stille. Jastrau hadde egentlig ikke tid til det. Han skulle ha skrevet en artikkel som han så måtte se å få solgt. Men det kunne vente til i morgen. Der veltet den sykkelen. Det var da også en uskikk å sette den med pedalen mot fortauskanten. Det ene hjulet surret rundt så det blinket i eikene. En fin oppfinnelse. Et insekt! – Herr Jastrau! Det var portieren med den svarte mustasjen. Han sto ved siden av stolen til Jastrau. – Det var nettopp en herre som ringte en beskjed til Dem. Han sa at alt var i orden, og at De godt kunne reise til Berlin allerede i kveld. Kjær dreide langsomt og sløvt på det ironiske ansiktet sitt og plystret. Jastrau takket. Men portieren fortsatte dempet: – Må det være tillatt å presentere Dem regningen? – Ha! lo Kjær borte fra den andre stolen og spjettet i lufta med den ene skoen, mens Jastrau resignert studerte regningen og betalte. – Skal du reise fra oss, Jazz? Har du tenkt å forlate paulunet? spurte Kjær og vrinsket av latter. Jastrau trakk på skuldrene. – Akkurat som Lille P., haha. Du greier det ikke. Kjær lente seg tilbake i kurvstolen og så opp mot hustakene på den andre siden av gata så himmelen speilte seg i det svømmende blikket. 416
Han liknet en stille lengsel. – Jeg har prøvd det selv, Jazz. Men man kommer alltid tilbake til Bar des Artistes. Har du hørt om maurløven? – Er det et vertshus? – Ha, nei. Det er et zoologisk dyr, flirte Kjær, som graver en grop i sanden sånn at maurene kan gli ned til … – Jasså, du er dypsindig. – Nei, jeg er bare klok, og hvis du ikke vil lytte til mesterens ord, så ryk og reis til Berlin … eller Canada, ha. Og Kjær satt i sin ærverdige gudestilling og lo. – Ha, jeg har hørt fra Lille P. Han er jo litt av en oppdagelsesreisende. Han skriver at han har funnet en bar i London. Ha. Jastrau svarte ikke. – Nå sitter han der og gjetteleker. Akk ja, fortsatte Kjær, nedsunket i minner. – Og nå reiser du – til Berlin. Men dere kommer tilbake, det er sikkert, dere kommer … og når i morgen du kommer tilbake si meg så alt hva du så, nynnet han for seg selv. – Du burde interessere deg litt for maurløvene, burde du. I det samme tutet en kraftig sirene borte på Rådhusplassen. Trafikken stanset foran dem, trikkene sto, og en sykebil med et gult flagg blafrende skrått ut fra siden feide forbi, oppskremt av sin egen fart, jagende med samme hastighet som en frysning nedover ryggen. De fulgte ambulansen med øynene, og da tutingen fortapte seg i retning Nørrevold, reiste Kjær seg stønnende opp fra stolen. – Jeg tror jeg vil gå og slå opp på maurløve i et leksikon, sukket han og humpet blå i hodet av anstrengelse inn til portieren på de podagrabefengte føttene sine. Men Jastrau hadde lyden fra ambulansen sittende i seg som en stripe. Ulykken. En skrikende fugl i lufta. Når man danset til grammofonmusikk for å døyve ett eller annet og så plutselig måtte skrike … Enn om det var Oluf ambulansen skulle til. Men den kjørte i retning Nørrevold, så det kunne ikke være ham. Borte. Usynlig. Gutten min! Gutten min! Hvis han for eksempel skadet seg på en eller annen måte, så ville Jastrau ikke få vite det. Det var så mange farer. Strekke hendene fram for å beskytte. 417
Uvilkårlig strakte han armene fram og med gripende hender, og han så plutselig hvor latterlig denne bevegelsen var … som å snakke med seg selv. Bak ham peste den evindelige Kjær, og det smekket i en dør. Han hadde gått inn på baren etter denne kraftanstrengelsen med maurløven og leksikonet. Sånn var det å ha penger nok. Sitt sikre utkomme, som man sier. Sier. Og nå ville alt dette gå i stå av seg selv. Man må ha råd til å gå i hundene. Men denne artikkelen. Det gikk an å skrive en. Hva var det som var aktuelt? Ingenting. Hva var det som var interessant? Han kunne skrive en artikkel om sommer i storbyen, varm og støvet, poetisk støv. For noe tull. Det var bare sjelen som hadde interesse, og sjelen var søren ikke til å påvise. Skål for sjelens uendelighet! Sjelens utérlighet som Steffensen vrengte det til. Hvordan sto det til med ham? Bodde han i leiligheten fremdeles, og bak de hvite fortrekksgardinene midt imot bodde Svarte Else. Hun var ulykkelig. Nei, snørra full. Han skulle ikke være menneskevenn. Den slags sarte følelser hørte fortiden til da Jesus dukket opp i sjelens akvarium og han etterliknet de fromme bevegelsene hans, imiterte, De Imitatione. Men med gripende hender. En gutt står på kanten av et stup, og så kommer de gripende hendene. Det ville være det samme. Kanskje sto hun ved stupet, kanskje, og så kom de gripende hendene hans … og Oluf … ved stupet … så kom … noen gripende hender. Hvorfra? Hvem vet. Men hvorfor? Jo, han visste hvorfor. Fordi han hadde grepet Svarte Else. Hender. Hender. Rommet er fullt av hender. Og de etterlikner, de imiterer. Truer man, så truer alle hendene. Jastrau reiste seg. Han ville gå bort til Svarte Else. Sixpencen hadde han hengende inne i baren. I mørket der inne flimret sollyset fremdeles for øynene på ham og danset mellom glimtene av kulørte flasker på hyllene. Det bleke, nesevise københavneransiktet til kelneren Arnold stakk fram bak bardisken, og ved det runde bordet satt den evindelige Kjær som innhyllet i en regnsky, mørk og bøyd over Lundbom-cocktailen sin. – Nå, hvordan gikk det med maurløven? spurte Jastrau idet han fant sixpencen sin. 418
– Det er et kjedelig dyr, mumlet Kjær og stirret ned i cocktailen. – Og dette er et kjedelig hotell, fortsatte han etter en pause. – Ikke noe leksikon. Og dette er en kjedelig bar. Og dette er en kjedelig cocktail. Alt var bunnløst omkring ham der han satt i tusmørket. Men Jastrau slo forhenget til side og gikk ut på den sollyse gata igjen. En blå og gjennomsiktig dis steg opp fra asfalten, forekom det ham, eller var det tusmørket i baren som fordampet? Et bilde av Kjær som en frosk over Lundbom-cocktailen sin sto med ett klart for ham. Jo, Kjær liknet en frosk, skjult i skygge. Merkelig hvordan mennesker liknet dyr. Idet Jastrau passerte Dagbladet, så han som en fremmed oppetter den røde murveggen. Ville de anta en artikkel av ham? Men nei, den ville gå på regnskapet. Han hadde altså ikke noe valg. Skulle til Berlin. Tvinges til det – som han var blitt tvunget ut i Stenosgade – av Vuldum. Svarte Else kjente Vuldum. Ja, en blomsterselger kom gående opp gjennom baren med tre roser strittende i hånden. Men hvorfor hatet Vuldum henne så sterkt? – Som De ser er det ingen damer til stede. Han kunne ennå høre stemmen hans. – Kan du tenke deg noe verre enn et sår som er pudret over. Også tydelig, ord for ord. Stemmen til Vuldum. Men hadde Svarte Else virkelig et slikt merke på armen. Var hun syk … syk … syk. En kino på hjørnet. «Menneskehetens svøpe» sto det med store bokstaver. «En film alle må se». «Forbudt for barn under 16 år». Og sola skinte på plassen rundt Frihedsstøtten så asfalten seilte i en blank flate, og tilværelsen var så åpen. Solskinnet fosset ned. Svarte bokstaver. Menneskehetens svøpe. Det var ikke for å bli gjengjeldt med gratis kjærlighet at han oppsøkte Svarte Else. Så mye visste han. Var han snill? Gripende hender for å hjelpe … Han hatet Vuldum for denne replikken om såret. 419
Men da var det jo aldeles tåpelig, latterlig. Han gikk opp til et kvinnfolk for å snakke dypt med henne. Hadde han tenkt seg noe annet? En kvinne. En kvinne. En kvinne. Og så sto han i Istedgade. I porten danset datteren til vaktmesteren ringdans med en tøydukke og sang så det ga skingrende gjenlyd av livsglede. Men han snudde ryggen til. Han måtte jo snu ryggen til, for han skulle jo inn gjennom døra i huset på den andre siden av gata. Denne symbolikken med de hvite fortrekksgardinene skulle knuses! Han var ikke glad i den. Det var nerver og spiritus. Hvite tak, fortrekksgardiner, ambulanser, filmtitler og spøkelser alt sammen! Da var de tre svarte mennene i det minste en ærlig hallusinasjon. Tro hvordan den evindelige Kjærs antydning til hvite mus hadde det? Han ringte på, og en eldre dame med avbleket smil og allvitende øyne lukket opp. Hun hadde øyelokkene halvt senket for å skjule sin nysgjerrighet. – Ja, jeg tror fru Kopf er hjemme. Men hvem kan jeg melde? – Redaktør Ole Jastrau, svarte han av gammel vane. – Et øyeblikk skal jeg høre. Og hun var forsvunnet lydløst som et møll. Litt senere ble det åpnet en dør til gangen, og den samme innsmigrende stemmen lød: – De kan godt komme inn. Men det blir en liten stund å vente for fruen har ikke stått opp. Jastrau kom inn i et værelse med mahogniblanke møbler og en banal sans for luksus, meget iøynefallende og meget overlesset. En bred divan med et vell av puter var som en billig orientalsk drøm, en sjøgang av velvære, og et ovalt bilde av en herre og en dame som hvilte under et tre, så lykksalige i naturens skjød, streifet fortrolig hans bevissthet. Men Jastrau ble stående og stirre på fortrekksgardinene. De fanget hele hans oppmerksomhet. Endelig hadde han da kommet seg bak det slørete forhenget. Som i en tåke ante han sine egne vinduer på den andre siden av gata. Så uryddig det så ut der borte! Gardinene skjevt trukket for. Rutene matte av skitt. Og han gispet etter luft. Det hadde jo vært hans egne vinduer en gang. Han kjente gardinene igjen. Bodde Steffensen der fremdeles? Johanne skulle egentlig hatt 420
beskjed om at hun kunne hente møblene. Men brev! Det var umulig å skrive brev. Han orket ikke. Det sto en rød tobakkseske der borte i vinduskarmen. Ja, det var Graven Mixture. Akkurat sånn ville livet ta seg ut hvis sjelen en gang kunne frigjøre seg fra legemet, så uryddig, så avstumpet formålsløst. Det eneste han hadde etterlatt seg til minne om seg selv, var minnet om at han hadde røykt pipe, Graven Mixture i en rød eske. Nå kunne asken fra Vesuv begrave Pompej! Han hadde etterlatt seg en tobakkseske. – Å, er det bare deg, hørte han bak seg. Det var Svarte Else som kikket i dørsprekken fra soveværelset sitt. – Fru Lund sa det var en eller annen direktør, men med skitten snipp, og så er det bare deg. Da går jeg tilbake til bysselallen igjen. Å, herregud, så trett jeg er. Han hørte et gjesp. – Du må bare komme inn. På soveværelset var rullegardinet trukket ned så alt lå badet i et brunlig lys. Men Jastrau skimtet en himmelseng med mye hvitt. Det var fornemt og tåket og frynset og løp sammen i en spiss. På puta i denne himmelsengen hvilte det svarte hodet til Svarte Else, utflytende i trekkene, men ikke desto mindre slik at hun i den brunlige belysningen kunne gå for en ung pike av spennende herkomst. Og Jastrau bukket og smilte. En seng som denne var altså idealet. Akkurat som det ovale bildet. Rokokko og orienten og eventyr – og borgerlighet. Han følte seg som en landstryker. – Du har nok svingt deg kraftig opp siden sist, sa han. Men hun husket vel ikke det, selv om … – Javisst, det var da det, sa hun og rynket på nesa. – Du bryr deg ikke om å bli minnet på det, skjønner jeg, svarte han ironisk. Han ble stadig stående i døra. – Du tror vel ikke at jeg er av den sorten som trekker på gata? Det er jeg virkelig ikke, det vil jeg bare ha sagt. Hun reiste seg ivrig i sengen, nesten oppbrakt. Dyna gled til side og avslørte en mørkerød kimono. Jastrau stirret uforstående på henne. Men hun fortsatte: – Jeg ventet min mann hjem, og så hadde jeg ikke konjakk i huset, og så … Hun slo ut med hendene og lo skingrende. – … så inntraff mitt store fall, jeg gikk ut på gata. Jeg hadde ikke tid 421
til å gå bort på baren for å få en fisk på kroken, og min mann kunne komme hvert øyeblikk, og jeg kunne jo ikke – eller hva? Men jeg vil ha meg frabedt på det sterkeste at du går rundt og sier at jeg trekker på gata, for det vet den levende gud at jeg ikke gjør – ellers, la hun patetisk og opprevet til. – En tilfeldighet, med andre ord … – Men hva er det egentlig du vil meg? Var det i natt – å, herre gud! Og hun gned seg trett over pannen. – For jeg var jo så drivende full, var jeg ikke det? Jeg kan ikke huske et kvekk. Hvordan kom jeg meg hjem? Nei. Var du med meg? Opp? Lå jeg med deg? Nei, jeg gjorde visst ikke det. Men hvor full var jeg? Ta en stol, du, hva du nå heter og sett deg her og vær litt hyggelig. Jeg var visst ganske full, hva? – Ja, det kan du banne på, svarte han leende, fant en stol og satte seg ved sengekanten. Svarte Else skar en forpint grimase. – Vi må ikke banne, sa hun nervøst. Forstår du det? – Unnskyld, da, svarte Jastrau med et smil. – Men kjære vene. Morn, forresten, sa hun plutselig og rakte ham hånden. Hva skylder jeg æren av ditt besøk? Om munnen hennes lå det et kynisk og sterkt drag som kunne tyde på at hun ville le av alle tilløp til sentimentalitet. – Husker du ikke at jeg lovte å komme og besøke deg? svarte Jastrau langsomt. – Hnei, sa hun og ristet på hodet. – Du var veldig ulykkelig. – Gråt jeg? spurte hun hånlig. Javel. Da behøver du ikke si mer. Og du lovte å komme for å trøste meg. Det var snilt av deg. Og hun så på ham med et lite svevende smil som om hun hele tiden tenkte sitt. Så la hun seg tilbake på puten igjen, foldet hendene bak nakken og stirret opp i sengehimmelen. – Du! sa hun for seg selv. – Ja, jeg vet ikke hva du heter, men du er jo journalist. Akkurat som denne Vuldum. Hun nevnte navnet til Vuldum med motvilje. – Ja, du kjenner jo ham. – Huff, nei. Men kan du forstå, han har lagt meg for hat, 422
huh, så stygt, så stygt. Og hun så på Jastrau. – Og det bare fordi jeg kalte ham en rød apekatt en kveld ute i Guldaldersalen. Din røde apekatt, sa jeg, for en rød apekatt, og da skulle du sett ham … Men jeg blåser ham en lang marsj, så lang som herfra og til Hedehusene. – Ja, jeg satt en gang på Bar des Artistes … – Var det deg? Men der kan du selv se, og det var nettopp derfor, men han er jo rødhåret, og det kan jo ikke han noe for. Jastrau tok seg i at han satt og stirret på armen hennes. Kimonoen hadde glidd opp, og der lå armen med grove muskler, for sterk og for kraftig i kjøttet. Men han kunne bare se ett blått merke. Et fingeravtrykk. Det var noen som hadde tatt litt for hardt i henne. – Men hva var det jeg ville si. Hun søkte med øynene oppe i sengehimmelen. – Jo, nå har jeg det. Hvorfor drikker du så mye? Jeg har sett deg full så ofte, og det kler deg ikke. Jastrau trakk på skuldrene. – Jeg vil bare ha sagt at det er dumt av deg, moraliserte hun videre. Den mørkerøde munnen fikk et naivt uttrykk. – Det kan du overlate til de andre. Hun lå fromt og stille som om hun ventet på virkningen. Men Jastrau var ikke i stand til å ta henne alvorlig. Han lo. – Ja, du trenger ikke å le, for Vera sier at du er en riktig koselig fyr når du er edru. – Aldri hørt om henne, svarte Jastrau. – Hun sitter her på baren ved jernbanen hver ettermiddag. Det gjør jeg også. Jeg skulle forresten ha vært der nå. Hvor mange er klokka? Jastrau tok fram bestefarsklokka og stirret i det halvmørke lyset. – Kvart over fire. – Du sier ikke det. For en overhaling jeg kommer til å få, fordi jeg skofter. Ha! Og hun lo henrykt. – Av … kavaleren din? forsøkte Jastrau seg stille. Han var saklig interessert. – Kavaler? Hun lo hånlig. – Nei, du. Og det er ikke moderne lenger heller. Men jeg har ikke noen venninne heller. Ellers er 423
det jo det de har, alle sammen. Kan du fatte at de gidder? Hun rettet de spørrende svarte øynene mot ham. – De bryr seg ikke om mannfolk i det hele tatt. Det er bare for pengenes skyld. Å, de er aldeles sprø, får aldri søvn nok. Hun ristet på hodet. – Nei, det er kelneren som gir meg en overhaling – og det er jo det som er jobben hans. – Det er nok ikke bare bare dette her. – Hva er ikke bare bare? – Det livet som du fører, sa Jastrau vennlig, og han hatet seg selv i det samme for sin vennlighet. Men Svarte Else så utfordrende på ham. Så trakk hun dyna opp til nesa og lo. Jastrau følte seg som en huspredikant. – Du må unnskylde at jeg kom, sa han lavt. – Det var da virkelig meget snilt av deg. Mannfolk holder søren ikke alltid det de lover ellers. Og det bannet jeg på, la hun borgerlig til. – Men vil du ikke ha en kopp kaffe? Nå skal jeg ringe på fru Lund. Synes du ikke hun var søt? – Hun er en engel. Den englelike fru Lund kom lydløst inn, hvisket lavmælt og forsvant. Og i det samme lente Svarte Else seg ut av sengen, trakk Jastrau bort til seg og hvisket: – Hun tror jeg har en rik kavaler. Og hun vet ikke at vi er blitt uvenner, kavaleren min og jeg. Hysj. – Men … da må De … da må du jo ut på gata igjen, sa Jastrau. – Jeg! utbrøt Svarte Else indignert. – Nei, aldri! Måtte jeg aldri synke så dypt. Før ville jeg, jeg vet ikke hva – henge meg. Og hun lot tunga henge langt ut av munnen som om hun var kvalt. – Ja, men … – Du vil si at jeg er en idiot. Og det er jeg også. Jeg er aldeles spenna gæern i hodet. Hun trampet i sengen av raseri. – Og så fikk jeg besøk av mannen min i går, den idioten. Han er sesongselvmorder. Og han laget bråk og kastet seg på gulvet der inne, og jeg slo døra opp så den smokket inn i det bløte hodet hans der han lå så lang han var og akket og åjet seg. Og så gikk jeg ut og drakk og drakk og drakk, og så – ja, det vet du bedre enn jeg. – Så du er fremdeles gift, kom det saklig. Han stirret på 424
henne som på et underlig dyr. Kinnbeina sto kraftig fram under øynene hennes. – Gud ja. – Og din egentlige kavaler. Vet herr Kopf om ham? – Jeg vet ikke hva herr Kopf vet. Kopf er en løk, og det er forresten kavaleren min også, en riktig gammel apotekerløk, og det var det jeg sa til ham, hysj! Fru Lund kom lydløst inn med et serveringsbrett – Om herr redaktøren ville flytte seg litt … Og hun plasserte et lite bord mellom ham og sengen. Jastrau rykket på stolen og foten hans traff noe som klirret. Hadde han mistet noe? Han bøyde seg ned. Det var en rem. Og han tok den opp. Da fru Lund hadde forsvunnet, stille og svevende, satte Svarte Else seg til rette. – Herregud som kelner Jansen kommer til å skjelle meg ut i morgen, sa hun med en latter og skuttet seg i kimonoen, mens hun førte den rykende kaffekoppen til munnen. – For en lettsindighet! sa Jastrau og ristet oppgitt på hodet. Du ender på gata – på den måten. Og for å gi ordene sine moralsk ettertrykk slo han i bordet med remmen. Svarte Else satte koppen raskt fra seg. – Hva er det? La meg få se? Hit med den. Og hun grep etter remmen, kikket på den og kastet seg tilbake i sengen og lo skingrende. – Hva er det? spurte Jastrau engstelig. Plutselig følte han seg uhyggelig til mote. I det brunlige halvmørket lå denne tøsen som så ut som en marokkaner og veltet seg fram og tilbake i sengen. De overdådige lemmene hennes avtegnet seg under dyna. Hun var en kraftig type, egentlig grov, uten noen spesiell appell. Men hun fektet med remmen i luften og fulgte den med skinnende øyne. – Hvor fant du den? – På gulvet. Hun lo igjen og svingte med remmen i det skumrende lyset. Det var som om hun lekte med en snok. Og den klirret svakt, ganske svakt. Jastrau grøsset over denne ufattelige kvinnelige ubendigheten. Hun beveget seg som i krampe og lo. 425
– Vet du hva den blir brukt til? gispet hun. Jastrau svarte ikke. Han ante skygger i det brune tusmørket, dempet angst og motbydelighet. – Jeg binder apotekeren med den, lo hun. – Apotekeren? gjentok Jastrau kortpustet. Han sloss med anelser. – Ja, den rike kavaleren min, vel. Han er gammel og sånn. Han vil ha det … Hun svingte vilt med remmen og pisket om seg i latter og ekstase. Sengehimmelen skalv, og det smalt i dyna under slagene. – … sånn, sånn, sånn. Og så griner han og skriker han og blir ung igjen. Jeg binder hendene på ryggen hans med denne, og jeg har en hundepisk der inne. Han har selv gitt meg den. Å, herregud, han er ikke riktig. Og i villskap og latter slynget hun remmen gjennom luften så den klasket mot veggen og falt på gulvet … – Huh, det er motbydelig. Og kortpustet sank hun sammen i sengen. – Er han apoteker? sa Jastrau lavt. – Ja, og styrtrik. Det er han som har gitt meg alle møblene. Har jeg det ikke fint? Det er nesten herskapelig, synes du ikke det? Har du sett ordentlig på værelset der ute? Hun trakk stønnende pusten. – Jeg blir aldeles sprø av det, å, herregud, sukket hun og presset hånden mot hjertet, mens hun lå med åpen munn og pustet hørbart. Jastrau våget ikke å si noe. Han var redd for å få sine anelser bekreftet, og en mørk skikkelse bøyde seg inn over ham, et menneske han ikke kjente, et menneske fra kaos, forrige generasjon. Blir vi sånn alle sammen? Å, herregud. Og han førte hendene opp til ansiktet og skjulte seg. Er det det som er sjelens forbannete uendelighet? – Kan du forstå at jeg ble aldeles rasende, sa Svarte Else og hev etter pusten. For så døde hans kone … Jastrau bøyde seg framover, fremdeles med ansiktet skjult i hendene. – … han kom hit opp … i svart … flosshatt … Det var skyggen. Det var ham. Livets vrengebilde. Og han skrev om Jesus. Hvorfor har du forlatt meg. 426
– … og da var han – som en nittenåring … Jovisst, Steffensen hadde sett ham. Jovisst. I sorg. Han visste ikke at mora var død. – … fordi han bar sorg, selvfølgelig, den gamle … Urnen i handletasken. – … og etterpå ble han sentimental og gråt over sin døde kone, og da klarte jeg ikke mer, men ga ham grei beskjed. Jeg klarte faktisk ikke mer. Jastrau rettet seg opp. Han ville ikke se på Svarte Else. Han ville ingenting. – Men det var dumt av meg, sa Svarte Else nøkternt. For nå har jeg ikke hørt mer fra ham. Vera ler da også av meg. – Men du! utbrøt hun plutselig og satte seg opp i sengen. Jeg er så sulten. Skal vi ikke gå et sted og spise. – Tja, jeg vet ikke, sa Jastrau nervøst. Pengene mine … og jeg skulle visst egentlig til Berlin … jeg vet ikke, men … Han grep etter lommeboka i innerlomma. Svarte Else tok den av gammel vane, åpnet den, tok sedlene fram og spredde dem ut på dyna. – Det kunne jo vært mer, sa hun og rynket på nesa. – Men skitt, jeg har noen penger selv også, og mat må vi ha. Hun ga ham den tomme lommeboka igjen og samlet sammen sedlene. – Du er jo en venn, sa hun fortrolig og stakk de nakne leggene ut av sengen. – Er det et moderne uttrykk for … Hun så uforstående på ham.
7 Et knall som et pistolskudd – og en klirring av glass. Jastrau våknet fortumlet, pustet inn lukten av et fremmed værelse, et duftende, tett mørke omkring seg, og følte en dyrisk varme i nærheten, et nakent legeme som pustet. Og i mørket larmet og myldret det som om noen løp omkring langt der nede. Stemmer ropte med ekko som i kjellerganger. Og over 427
alle stemmene og spetakkelet var det en fortærende lyd som et kappløp over en tørr skogbunn gjennom kvist og kvas, sterkere og sterkere. Det var ingen drøm. Mørket hvirvlet et øyeblikk. Men så var oppe opp og nede ned. Forvirringen kom fra gata, og lydene trengte helt inn i soveværelset som vendte ut mot bakgården. Svarte Else rørte urolig på seg i søvne. Så hørte han en sirene i natten. Den gikk som en iling gjennom luften og tente morild i blodet hans, mens han stirret ut i det mørke værelset og lyttet. Blodet bruste. Å løpe, å hive seg på sykkelen, en gutt med tunga ut av halsen, løpe, løpe, brannbilene … Med ett satte han seg opp. Det knitret inne i værelset ved siden av, og plutselig fikk han øye på en tynn, ildrød strek i mørket som om han hadde stirret for lenge på en glødende kulltråd. Han flyttet blikket. Den ildrøde streken ble standhaftig stående, fulgte ikke øyets bevegelser, var virkelig. Dørfyllingen måtte ha slått en sprekk. – Det brenner, ropte han og sprang ut av sengen, holdt nesten på å snuble over en tom portvinsflaske som trillet på gulvet – så fint de hadde hatt det, sittet i sengen og drukket! Mørket hvirvlet igjen som en kule sett innvendig! og han slo døra opp inn til stua. Og i det samme ble han stående, blendet av et flanimerødt urolig skjær, av lange slikkende flammetunger utenfor vinduene. Brant det nedenunder? Var de allerede omspent av flammer? I en bolle av ild? Eller var det på den andre siden det brant? – Hva … er det? Å, herregud! Det var Svarte Else. Hun sprang naken ut av sengen. – Det brenner! Det brenner! Hjelp! Men Jastrau sto i døra med åpen munn og stirret og stirret. Fortrekksgardinene viftet, og flammene kunne stundom se sløret og uvirkelige ut bak dem. Men han snuste inn den varme og forbrente lukten som drev inn gjennom et åpent vindu. – Det brenner over hos meg, sa han lavt. Plutselig gikk det et støt gjennom flammene som om de hadde fått fornyet næring, og han så en gnist danse som en ildflue i gardinene. Han løp straks bort og fanget den, knuste den som et insekt. 428
Et stykke forkullet papir bakset som en sommerfugl. – Vi må lukke vinduet! skrek Svarte Else. Og han hev fortrekksgardinet til side, smalt det åpne vinduet igjen. Men glasset singlet ut av rammen. Rutene var sprengt av heten. Og han lo. Hva hjalp det? Da var de jo like langt. Da kunne gnistene likevel komme flyvende inn og sette fyr på tingene hennes. Et hett luftdrag fikk ham til å hive etter pusten. Det sved hett over brystet. Han var naken. Men så glemte han alt for bare ild. Fortapt måtte han stirre på de røde flammene. Det var jo hans leilighet som brant der borte. Først nå gikk det helt opp for ham. Noe åpnet seg inne i ham. Spisestua var et eneste flammehav, en kakkelovnsdør slått opp for en blussende ild. Og i dagligstua steg og sank brannen, flammet i været som et vulkansk utbrudd idet et gardin gikk opp i luer, sank igjen, steg igjen, mens den svarte røyken trengte seg gjennom de sprengte rutene, trykket glassbitene løs så de spratt av som skjell. Og det var rent instinktivt, det var aldeles ubevisst at han grep etter fortrekksgardinet og bluferdig skjulte sin nakenhet i det som om flammene var nysgjerrige. – Det brenner borte hos meg, gjentok han i trance. Svarte Else sto ved siden av ham. – Hos deg? sa hun uforstående. Han så på henne. Heten fikk øynene hans til å løpe i vann, og det danset røde skygger for blikket hans, flammeskygger, blodskygger. Den nakne kvinnekroppen svevde på skrå opp gjennom purpurrøde bølger. Hun strakte armene i været. I de uklare armhulene lurte et grønnaktig mørke. Svarte Else! Brystene ble så brede med røde reflekser flakkende over gulaktig hud. Kvinnelige former. Og i det samme steg en lue til værs der borte, opp langs et nytt gardin, en forlangende kvinnearm, en krevende kvinnekropp, smidig, tiltrekkende, fortærende, en blussende ild. Kvinne. – Hos deg? gjentok hun kortpustet. Han sto svøpt inn i gardinet. Var det henne han var sjenert for? Hun var skremmende rødt kjøtt i flammeskjæret, kjøtt som i en slakterbutikk. Altfor mye bryst. – Ja, jeg bor der borte, gispet han og møtte blikket hennes 429
som strålte av varme. Den røde brannen speilte seg i tårene, uberegnelig og flytende. Alt lyste. Alt var uberegnelig og flytende. – Der brenner det fordundre meg alt sammen, sa han og slo dramatisk ut med en naken arm der han sto i sløret toga. Det brenner, jublet han, og stemmen gled ekstatisk over i litteratur. – Alle broer brenner. Og ørene hans ble hele tiden bedøvet av larmen fra gata, ustanselig, ustanselig som en kiming. Det blinket der nede. Politihjelmer. Brannhjelmer. Brolegning og fortauer lå blanke av vann med en mørkerød tone over seg som mahogni. Lange grå slanger snodde seg over steinene og spydde strie fontener opp gjennom lekkasjene. Og midt i gata sto en stige på hjul loddrett til værs og helte seg med en langsom bevegelse mot murveggen og de brennende vinduskarmene hvor flammene fór fram og tilbake som bleke snoger og klemte seg ut mellom stein og treverk. – Hva skal vi gjøre, frue? Det var den klynkende stemmen til fru Lund. Hun var i friserkappe. Et uglerede av papiljotter i håret. – Gid, splitternaken! Hun forduftet med et dydig skrik. – Nei, slik kan vi ikke bli stående, skrek Svarte Else og løp inn på soveværelset. Men Jastrau snudde seg med en latter. Rommet fløt i rødt og grønt. Møblene hans, hjemmet hans, alt brant. Hei og hå! Brannen speilte seg i ryggen til Else. Kjøttet skalv med røde reflekser, mens hun løp på sin lattervekkende kvinnelige måte. Det disset, løst og urolig. Men han kunne heller ikke bli stående der. Naken blant fremmede møbler. Den lunkne lufta skylte i dønninger over huden hans. Røyklufta begynte å irritere neseborene hans. Og hostende løp han inn på soveværelset. Smekket døra igjen etter seg. Else løp rundt i mørket. Jastrau kunne høre de nakne føttene hennes. Tomflasken rullet på gulvet som i en lugar. Selv famlet han etter klærne sine. – Du må gå dit bort, stønnet hun. – Hvorfor det? flirte han og sto på ett bein for å få på seg buksene. 430
– Møblene dine! – De er ikke mine. – Jeg visste ikke at du bodde der. – Ha ha ha ha. – Å, herregud, hva skal vi gjøre, hva skal vi gjøre? Det var fru Lund som stakk hodet inn. Hun hadde tent lys i gangen, og en smal lysstripe falt inn i det mørke soveværelset. Papiljottene tegnet seg i skarp silhuett som en krans av vinløv om tinningene hennes. – Det brenner godt eller hva, fru Lund? Og Jastrau danset omkring på ett bein. Han kunne kjenne portvinen fremdeles. – Det kan ta fyr i gardinene, stønnet fru Lund. Gnistene flyr rett gjennom vinduet. – Jaja, nå kommer jeg. Det er da som faen også, best som man ligger der og sover. Svarte Else var rusten i stemmen. Så flagret hun av sted i den mørkerøde kimonoen sin. Jastrau så den i et glimt idet hun fór gjennom lysstripen fra gangen. Han bøyde seg ned etter jakka. Døra til dagligstua ble slått opp. Gjenskinnet fra flammene tente himmelen i rosenrødt idet han rettet seg. O, amoriner og englevinger! En kvelende os trengte seg inn. – Dere blir kvalt, ropte han. Dere blir kvalt. Nå hadde han fått på seg bukser og skjorte. Skjebnen hadde overrasket ham naken. Han ga seg til å plystre. – Hvorfor kommer du ikke og hjelper oss, ditt dumme mannfolk, ropte Svarte Else gjennom gatelarmen som hørtes gjennom de sprengte rutene. Hun og fru Lund svevde et øyeblikk som svarte skygger mot den røde, urolige, rykende bakgrunnen. Hans hjem! Det brant, det brant. Ned til grunnen! Som det lettet. Så befriende det virket! Og han ga seg til å plystre, monotont og vilt i takt med flammebølgene, oppover og oppover. Og de to svarte skyggene balanserte på stoler, lange gardinstenger hellet som skipsrær, gardinene blafret. Et øyeblikk lyste et stjernebilde av gnister, fanget inn av det ene gardinet. En liten gul lue stakk fram en liten spiss. Et skrik! Og så var den borte. Og plutselig falt gjenskinnet av de røde flammene grelt inn i rommet, fortrekksgardinene var tatt ned og 431
mahognien skinte i mørket, møblene speilte ilden som om det var blitt sølt vin på dem. En vill og monoton plystring. Det brant, det brant. Alle møblene, hele hjemmet, stoler, bord og bøker. Det brant. Det var et fotografi av hans mor. Det brant. Det var et fotografi av hans sønn. Glasset var revner. Som en gaffel. Den var blitt kjørt inn i hjertet på ham. Men alt brant. Var det blitt satt inn nye, sandblåste ruter i entrédøra? Grammofonen, rokokkostolene, fastelavensriset, opp i flammer. Og eiketresmøblene. Å, haha, det brant, det brant. Han kunne like godt kle helt på seg. Og brannpolisen var tilegnet Lundbom. Han skulle få den! Jaja, lille svoger. Hvor er brannpolisen? Når du leser avisen i morgen, kjære svoger, kommer du til å åpne og lukke truten som en fisk. Han plystret uavlatelig. De to kvinnene flyttet møbler. Jastrau knyttet slipset omhyggelig foran et speil med blodrødt gjenskinn. – Hvorfor kan du ikke komme å hjelpe oss, din tufs, stønnet Else som sto maktesløs ved hodeenden av divanen med de brannfarlige putene. – Nåå … Mer fikk han ikke sagt. Ordene ble borte i hoste. En svart røyk hvirvlet rundt midt i flammene, en sprutende formørkelse, og tett og tung og tykk trengte en boble av sot og os ut gjennom det midterste vinduet, en svart klode som brast ved møtet med lufta fra gata og svertet opp langs fasaden og skjulte taket som en bred fane av fabrikkrøyk. Jastrau kom dem til hjelp. Men han tok så lettsindig på alt. – Det er leiligheten hans som brenner, sa Svarte Else og nikket mot ham, mens hun strevde med bordet. Fru Lund svarte ikke. Hun forsto ikke spøk. Hun satte et spann fullt med vann borte ved vinduet. – Brenner taket? spurte Jastrau. Han bøyde seg fram og kikket opp gjennom den osende røykfanen som flagret mot sommernatthimmelen. Nå og da kom det et pust av hvirvlende gnister, og røde og gule flakket 432
de mellom de rolige og bleke stjernene. Og den rødbrune røyken steg og steg. Og så sydet og kokte det. Vann ble splintret mot vindusrammene der borte, og hvite dampskyer samlet seg langsomt. Han kunne se et hode med brannhjelm, en brannmann på stigen. – Næ, det er nok bare hos meg det brenner, sa Jastrau. Fru Lund svarte ikke. Men plutselig gikk det opp for henne at det virkelig var leiligheten til Jastrau som brant. Det sved som en fornærmelse. Hun kneiste. Og med et rykk snudde hun seg forbitret rundt og kylte en våt klut mot en gnist som forvillet seg over vinduskarmen. – For en tosk! utbrøt hun. I det samme ringte det på døra. Fru Lund ilte ut i gangen. Bevegelsen virket forløsende. Hun stønnet. Men Jastrau og Svarte Else gikk hostende omkring i værelset som var som belyst av et svakt, rødt kullbekken, ganske svakt nå, for det brant bare dypt inne i rommene der borte, ilden var i ferd med å bli slukket og gjennom vinduene med de forkullete trerammene steg bare skyer av damp og røyk, av og til en susende hvirvel av glør. – Å, møblene mine! stønnet Svarte Else og spyttet og kremtet. Jastrau gispet etter luft. Smaken av røyk holdt på å snøre halsen hans igjen. Så flyttet de stolene over mot den fjerneste veggen. – De blir så oppskrapet! klaget hun. – Tenk på møblene mine da, sa Jastrau. – Jeg skjønner meg ikke på deg … ikke det minste, svarte hun irritert. Jastrau hostet. Ute på gangen lød mannsstemmer, og en brannmann kom inn. Røyken var nå så tett at værelset lå i mørke, men brannmannen tente en lommelykt og lot den bleke lyskjeglen spille over gulvet og møblene. Den stanset ved skurebøtta. – Fornuftig arrangement! sa han og peste. – De er frekke som fluer, de faens gnistene. Han skottet over mot røykskyene. 433
– Men nå er det heldigvis bare røyk og vannslabberas som gjenstår. Han ble stående med lommelykten tent. De kunne høre at han pustet som en trett hest. Han ville gjerne bli stående. – Er det noe som er reddet? spurte Jastrau. Stemmen hans var het og rolig. – Ikke så mye som på lillefingeren min. Hånden med en utspilt lillefinger lot seg skimte i nærheten av lyskjeglen. – Det er nemlig … slapp det ut av Svarte Else. Men plutselig fikk hun et spark over skinnebeinet. Og da spurte Jastrau, voldsomt og opprevet og uten overgang. – Er det noen som er innebrent? – Næ-hæi, ikke som jeg vet. Og lyskjeglen svingte. Brannmannen ville til å gå. Svarte Else sto klart belyst i den røde kimonoen sin. Hun gned foten oppover langs det nakne skinnebeinet sitt. – Ja, er De helt sikker på det? Jastrau sprang bort og grep brannmannen i armen. Stemmen hans var bristeferdig som hos en kverulant. – Er De aldeles sikker på at det ikke er noen som er brent inne? – Næh … men det blir undersøkt, kom det overlegent, og brannmannen gjorde seg løs. – For i den leiligheten kan hva som helst skje, fortsatte Jastrau og fulgte etter ham. – Ja, det ser faktisk sånn ut, sa brannmannen og stanset. Han hadde ingenting imot å puste ut. – Men familien der borte er visst bortreist. Det er en eller annen journalist, sier de, en verre nervebunt, sier vaktmesteren iallfall. Haha, vaktmesteren, han har nok fått varmet tærne sine der han bor rett over brannen. Men jeg må se og komme meg videre. Det er visst ikke brent inne så mye som en kanarifugl. – Hvordan har brannen oppstått, da, kom det hektisk. – Kortslutning sannsynligvis. Det har ikke vært noen i leiligheten de siste par dagene. Ikke en gang leieboeren. – Jajaja. Haha. Er De nå helt sikker på det? Jastrau grep brannmannen i armen igjen. – For kortslutning … haha … det 434
er det man alltid sier når man ikke kan finne årsaken. Men hva med en brennende sigarett på et divanteppe, hva? Der ligger den og ulmer, hva? Det kan bli brann av det, hva? Og Jastrau lo vilt og rusket i ham. – Hva … hva … hva? Og enn om det så ligger en myrdet kvinne på divanen – javel, hun er brent inne – og så blir mordet aldri oppklart. – Puh! stønnet brannmannen. – Ja, jeg er også blitt bløt av all denne varmen. Men Jastrau stakk hendene i lomma og lo, og i mørket lød latteren til Svarte Else munter og befriende. – Jaja, tull og tøys, sa Jastrau. – Det mener jeg også, svarte brannmannen ironisk og gikk. – Men du er jo helt sprø, Ole! utbrøt Svarte Else. – Er jeg det? Jastrau virret med hodet. – Er jeg det? Det kan godt være. Men nei – han sa jo at leieboeren ikke hadde vært der på et par dager. Å, herregud, da er det jo løgn. Ja … kanskje. Har du noe å drikke på, Else? De sto i mørke nå. Borte fra vinduene steg bare svarte røykmasser, og dypt inne i dem kunne man ane enkelte urolige flammer, og lysstripene fra lommelyktene til brannmennene krysset hverandre som klinger. Stadig kunne man høre at det sydet i vann. Nede på gata var det blitt roligere. – Åh, noe å drikke på. – Ja, la oss gå ut på kjøkkenet og se etter, sa Svarte Else og tok ham halvt leende, halvt beskyttende under armen. Jeg forstår deg så godt. Men tror du ikke det var best om du gikk over og fikk vite hvor mye som er brent. Det må være grusomt. Tenk på alle møblene dine. Men jeg ante ikke at det var du som bodde der. Hun tente lyset på kjøkkenet, og Jastrau satte seg aldeles utkjørt på en kjøkkenstol. Der ble han sittende, slapp og sammensunken. – Men gud for noe tull du sa til brannmannen. Et kvinnelik på en divan. Vet du egentlig hva det var du sa. Og hun lo og åpnet kjøkkenskapet. – Det må ligge en drept kvinne på divanen, sukket han og stirret i gulvet. Svetten rant av ham. – Å, du aner ikke. Du aner ikke hva jeg har gjennomgått. Det må ligge en drept kvinne 435
på divanen. Og … Stemmen steg. – … det har ligget en drept kvinne på divanen … og sigarettene … jo, det er djevelsk planlagt. Det kommer aldri til å bli oppdaget. Å, herregud, Else, Else. Jeg blir gal av dette. – Så, så, så, trøstet Svarte Else. Ta nå denne konjakken, selv om du drikker for mye. Jastrau tømte glasset. – Ja, jeg vet jo at det er fantasier. Selvfølgelig er det fantasier. Stemmen hans ble roligere, steg nå og da, skjelvende og usikker, men falt til ro igjen. – Å du, å du. Men det er de merkeligste ting som har foregått i den leiligheten. Det var noe med sjelen … haha … som vi forsøkte å finne ut. Steffensen … sønn til Stefani … a haha. – Kjenner du Stefani? spurte hun vilt. – Jada, Jastrau smilte trett og nikket. – Jeg kjenner ham og han har fortjent hvert eneste slag du … å, nei, nei. Men det hele er så håpløst, så meningsløst. – Visste du da jeg fortalte … Jastrau nikket igjen. – Jada, jada, og det er jo revnende likegyldig alt sammen … absolutt alt. Hva angår det meg … alt … alt dette her. Det har ikke mer med virkeligheten å gjøre enn de tre svarte mennene. Dem kunne jeg se tvers igjennom, og da gikk de i oppløsning – og nå kan jeg snart se tvers igjennom det hele – og da løser det seg opp og hele den fordømte hallusinasjonen. Og hva har det da med meg å gjøre om det har ligget en drept kvinne på en divan eller ikke. Jeg bare ser hardt på det, og da, da løser det seg opp og blir til svarte bokhyller og et bilde av El Greco, og da ser jeg enda hardere på det, og da løser det seg opp det også, bokhyllene, El Greco, alt sammen. Else så urolig på ham. Hun trodde han snakket i villelse. – Skal du ikke heller legge deg ned og hvile litt. Hun la hånden på pannen hans. – Så varm du er! Du er overnervøs. Du er syk. – Nei, nei. Han ristet på hodet. – La meg heller sitte her. Da slipper jeg å se brannen. – Men den er jo slukket. Du skulle heller legge deg litt på sengen min, skulle du. 436
– Jeg orker ikke å lukke øynene. Det bare flammer opp. La meg heller få sitte her. Her er det kjølig. Og godt lys. Og lyse farger. Å, herregud, jeg føler meg så sprø av og til. Men la meg bare sitte i fred. Skal du ikke inn og hjelpe fru Lund? Men det er vel ingen fare på ferde lenger. – Jeg synes du skulle legge deg, fortsatte hun uforstyrrelig. Men stemmen til Jastrau sprakk, og han ga seg til å klynke. – Nei, la meg være i fred. Du må ikke mase på meg. Det skjærer i hjernen. La meg få sitte litt … litt … i fred, så … – Ja, da går jeg inn … Og hun trakk på skuldrene, litt skuffet, men meget saktmodig, og gikk inn. Langt borte fra kunne han høre en svak dur. Noen brannbiler tutet. De kjørte hjem. Men i det samme fikk han øye på konjakkflasken, og plutselig som et lyn og overraskende for ham selv var han borte ved flasken og skjenket seg enda et glass. Han var en eneste nervebunt. I ett sprang borte ved døra. Ingen i gangen. Tilbake til kjøkkenbordet. Tømte glasset. Til døra igjen. Hun drev og flyttet møbler sammen med fru Lund. Der hang hatten hans på en knagg. Han listet seg ut etter den. Kom seg tilbake til kjøkkenet igjen. Grep konjakkflasken. Var ute i gangen. Åpnet døra lydløst. Lukket den etter seg uten en lyd. Og var på vei ned trappa i lange klyv. Flasken! Flasken! Han stakk den i innerlomma på jakka og samlet jakka forsiktig omkring seg. Han var nede. Åpnet gatedøra. Det sto mennesker på fortauet og glante opp mot de rykende vinduene. En brannbil var i ferd med å bryte opp. Men det var halvmørkt fremdeles. Han kunne snike seg langs husveggen og rundt hjørnet. Han hadde unnsloppet. Den milde, lyse demringen. Husene var mørke fremdeles. Gatene lå liksom nedsenket i blålig vann, og dører og vinduer tegnet seg undervannsaktige og uklare, men gjennomrislet av usynlig liv. Og over det hele den blanke himmelen. Morgenen hadde våknet der oppe, men ennå hadde den ikke dalt ned på jorden. Steinene duftet. Og Jastrau travet av sted. Han følte seg som en skygge. Han travet. Samme hvor. På et gatehjørne stanset han, satte flasken for munnen og tok en slurk. 437
Han måtte tenke. Være i fred alene med seg selv og tenke. Steffensen … hadde drept henne. Nå var det gjort. Sånn var det. Men det var … å, herregud. Gikk det kaldt nedover ryggen på ham? Det var … å, skrekk og gru. Hadde Steffensen kvalt henne? Kvele henne? Kjenne den myke strupen mellom hendene? Og hele det varme kvinnelegemet som blir slappere og slappere … først kamp … og angst i blikket og munnen sperret opp, tom for skrik, for jeg holder rundt strupen, klemmer den sammen … og hodet velter fram og tilbake … og hvordan? Blir hun blå i ansiktet? Trer øynene fram? Kryper tunga ut av munnen på henne? Hvordan? Jastrau sto stille i den folketomme gata, beskjeftiget med en uhyggelig mimikk som om han hadde sanktveitsdans. Men Steffensen hadde drept henne. Det uhyret! Det uhyret! Øynene hans. Denne farlige glansen av emalje. Den abnorme pannen. Forbrytertennene, altfor mange og altfor smale. Det bleke, svettende, knudrete ansiktet med den brutale, framspringende munnen. Men Anna Marie? Hvordan var det nå hun så ut? Han kunne ikke se ansiktet hennes for seg. Hvordan var det nå? Jastrau lukket øynene, og det flammet rødt. Brann! Ja, hjemmet, møblene. Det var ingenting igjen. Minner! Å, la dem gå opp i røyk eller … strø dem ut som rosenblader. Det er det samme. Flammer og rosenblader. Det er det samme. Og Vesterbros Passage lå åpen og lys. Obelisken til Frihedsstøtten var av rosa granitt. Det var stundom roser i denne steinen, under spesielle lysforhold. Rosenblader og flammer. Det var det samme. Hadde liket røde kinner? Liket? Anna Marie? Nei, hun levde. Steffensen hadde selvfølgelig ikke drept henne. Det var umulig når obelisken til Frihedsstøtten var rosa. Men han ville svinge av. Han ville ikke til Rådhusplassen som tonte i rødbrunt og følsomt og vennlig. Hvorfor hadde ikke den brent? Hele Rådhusplassen. Alle minner skulle gå opp i røyk! Han ville svinge ned langs Tivoli og ut over Langebro til Amager. Landlige omgivelser med grønne trær ville kjøle ham ned, og han hadde behov for å tenke kjølige tanker. Leppene hans var varme og oppsvulmete. Tobakk hadde han ikke. Men konjakk. 438
Han sto stille på fortauet, satte flasken for munnen og la hodet bakover. Alene på et langt, langt fortau. En evighet av fliser. En himmelstige som hadde veltet. Morgenen var hvit som et gjenskinn av kritt. Men Steffensen hadde jo drept Anna Marie. Det var blitt begått en forbrytelse. Han følte det på seg. Det hadde hendt en stor katastrofe. Katastrofe. Kata og strofe. Katastrofen. Endelig, endelig hadde den hendt! Gudskjelov! Men hvorfor det, hvorfor gudskjelov? Jastrau marsjerte av sted som en rasende. Det var uhyggelig. Dyrisk. Å drepe et annet menneske. Bare tanken. Liv, død. Det ene øyeblikket levende, det neste død. Og det hadde hendt i hans leilighet, mellom disse møblene som han kjente. Eiketresmøblene, grammofonen, fastelavnsriset hadde sett det, Oluf hadde sett det. Han hadde sett det, guttungen. Disse skikkelsene som tumlet omkring. Den brutale gulaktige hånden til Steffensen og Anna Marie uten hake. Nå husket han det, hun hadde ingen hake. Hvorfor hadde han aldri kysset henne på den svake haken som røpet hennes hjelpeløshet. Det er blitt begått et mord på et barn. Hjelp! Hjelp! Det burde anmeldes. Det er begått brannmord – nei, mordbrann. Men hadde Steffensen virkelig myrdet henne? Var det ikke bare fantasi? Men … det var blitt begått en forbrytelse. Han kjente denne djevelen til Steffensen. Hadde han kanskje ikke planlagt det hele, gått der og lurt på henne, lagt merke til at hun var fæl til å ligge på divanen og røyke og kaste brennende sigarettstumper fra seg? Og forbrytelsen – den var jo sjelens uendelighet. Steffensen hadde myrdet henne. Ellers var det ingen mening i noe som helst. Og det sto et kjølig drag fra Kalvebodstrand. Men hva var det for en pigget jernkule, en morgenstjerne? En streng, grå bygning smykket med to morgenstjerner. Og et fortau bredt som en hel plass. En granittvegg. Han vek lengre og lengre unna. Denne steinblokken av en bygning, så brutal. Det var Politigården. Og han gispet etter luft. Nå skulle han gå bort til en konstabel og si: – Arrester 439
meg! Nei nei, ikke arrester. Men det er blitt begått en brann … det er … mordbrann i Istedgade … tror jeg. Han skulle … men skulle han det? En politikonstabel med en selvtilfreds mustasje kom imot ham, og nå, nå skulle det, skulle det, skulle det skje. Konstabelen så på ham. – God morgen, sa Jastrau og gikk et usikkert skritt nærmere. Brannmord! Nei, det heter ikke det. Det heter brannmord. – God morgen, lød en morgenhes stemme. Den er nok ikke helt liten. – Flott politistasjon! sa Jastrau plutselig. – Pass bare på at De ikke kommer til å stifte nærmere bekjentskap med den, kom det bryskt og myndig. Og Jastrau rettet seg brått opp og gikk. Ubehagelig! Overlegen! Mustasje! Hes stemme! Nei, da fikk han klare det på egen hånd, konstabelen. Da fikk politiet klare det på egen hånd! Nå kunne de finne denne mordbrannen sin selv. Og hvorfor skulle man også gå og hjelpe dem, det ble de bare høye på pæra av. Og det forelå heller ikke noen grunn til anmeldelse. Hvem var han, Jastrau, at han skulle våge å anmelde en morder? En forbrytelse? Visste han hva en forbrytelse var? Hadde han moralsk rett til å anmelde en forbrytelse? Anmeldte han en forbrytelse? Nei, han anmeldte ikke en forbrytelse. Det var samfunnets oppgave, og da var det ikke hans oppgave, for staten, det er ikke meg. En kjølig morgenbris på Langebro. For staten, det er ikke meg. Og en vollgrav med vann som flytende tinn og en gammel voll med grønne trær. Lengre ute var det en finere voll, inngjerdet, park. Men han ville gå opp på den mer vanskjøttete delen og distansere seg fra resten … under lurvete trær … utenfor samfunnet. Han hørte ikke hjemme i finere selskap. Grønnsværet var slitt av i store kaker. Det var tråkket ut dype groper og stier på vollen så den liknet en slunken hval. Ribbeina trådte tydelig fram. Og nede langs vannet gikk Tyvegangen. Man anmeldte ikke forbrytelser. Man bare la seg ned her og tømte en flaske konjakk. For et friskt pust av himmel og vann. Fuglene hoppet om440
kring i løvet. Han fant en gressflekk og et tre som lente seg ut over vollgraven. Det treet egnet seg utmerket som fotstykke. Og så kunne han ligge og se opp i den bleke, blå himmelen. Der var det noen urolige, mørke skyer. Og skyene trakk med seg en kjølig vind. Og hjemløs og uten tak over hodet. Og herberge for uteliggere. Og sånn kan det gå. Det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Et subjekt med jord og vissent gress på klærne. Et subjekt i naturen, og … en lerke lå på veien, men det var hanses egen. Og ganske riktig. Der begynte fuglene å synge. Han lukket øynene. Ganske riktig. Hørtes det ikke ut som når man svinger en koppertråd i luften? En bestemt fugl begynner. – Så står vi opp! Fuglene har fuglevaner. Og så brer det seg gjennom alt løvverket, og det er nesten ikke til å holde ut. Men konjakk var det heller ikke mer igjen av. Han våknet av at han skalv av kulde, og med hjerteklapp så han en grein over hodet sitt. Det sang i en trikkeledning. Himmel, trær, jord, vann. Trikken gikk på den andre siden av vollgraven. Og han hadde sovet i Tyvegangen på Christianshavns voll. Langsomt gikk han ned til vannet, skylte ansikt og hender og tørket seg med lommetørkleet. Det var ubehagelig å måtte gå med et klamt lommetørkle på seg resten av dagen. Lomma ble fuktig. Og så strakte og tøyde han seg. Hva var det som hadde hendt? Hvorfor var han et annet menneske? Det hadde skjedd en forskyvning av hans gamle jeg. Javisst, det var … nei, Anna Marie. Det stakk i hjertet. Nei, nei. Hjertet lå i en brutal neve, og neven klemte til som når man klemmer en svamp. Nei, ånei, det kunne ikke være sant. Det var han som var blitt sprø. Om han bare hadde hatt litt tobakk eller penger. Nei, ikke et øre. Bare en femogtjueøring til en tipakning! Nei. Og der lå konjakkflasken. Han holdt den opp mot lyset. Jo, det blinket i den. En eneste dråpe konjakk kan dekke hele tunga. For et øyeblikk. Så klemte neven om hjertet igjen. Det kunne ikke være sant. Men han hadde stått bak forhenget, bak for441
trekksgardinene, og han hadde sett at alt var mulig. Hjemmet var brent. Alle de tingene han en gang hadde vært så glad i at han hadde måttet si farvel til dem – brent. Men Steffensen … det var umulig. Jastrau kunne ikke bli her, så opprevet var han. Han kunne ikke gå rolig heller. Hadde han hatt penger, hadde han tatt en drosje. Han måtte jo snakke med vaktmesteren. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det i natt? Men kunne han snakke med ham uten å bli til latter? Hvis det bare var galskap og hjernespinn og fantasteri? Han kunne gå til Istedgade. Men han hadde ikke penger, så han kunne ikke gå inn i butikkene og handle og så spørre, liksom tilfeldig, og … nei, han kunne ikke gjøre seg til latter. Kortpustet gikk han innover langs Vestre Boulevard, over Tietgensbroen og bak Hovedbanegården – ned til Istedgade. Da så han en kvinne i brun kjole som kom ut fra et bakeri med en pakke brød i hånden. Hun hadde et svart belte om de brede hoftene. – Anna Marie! skrek han og løp bort til henne. Hun snudde seg. Og i det samme falt han på kne for henne og omfavnet knærne hennes. – Å gudskjelov! stønnet han. Like ved siden av dem sto en ølvogn. Kusken som slepte på en kasse øl, satte den forbauset fra seg på fortauet og ga seg til å le. – Er De blitt gal, herr Jastrau. Hva må ikke folk tro, utbrøt hun og forsøkte å rive seg løs. Wienerbrødet falt ut av det løse silkepapiret. Jastrau reiste seg raskt, stirret på henne med et vilt blikk som blinket av tårer. – Det spiller ingen rolle, Anna Marie. Jeg går nå. – Men vet De ikke at … Jastrau var allerede langt nede i gata, og Anna Marie stirret etter ham. Klærne hans var krøllet. Snippen skitten. Hattebremmen hadde en skorpe av jord. – Værsjegod, frøken, sa ølkusken og plukket galant opp wienerbrødet for henne. 442
Men hun turte ikke å se på ham. Ante bare at han ristet megetsigende på hodet og hørte et svakt: – Dimmelim! Så løp hun inn i porten og brast i gråt.
8 I flere timer hadde Jastrau ligget og stirret på det småblomstrete tapetet og lyttet til regnet som plasket i bakgården til hotellet. Nå og da hadde han snudd på hodet og sett på dråpene som drev i lange furer nedover glasset med den samme seige tregheten som tankene gjennom hjernen. Han ville ikke stå opp og kle på seg. Hva skulle han si til portieren? Penger hadde han ingen av. Egentlig var det hotellbedrageri å gå inn sånn uten et øre i lomma og bestille et værelse. Det hadde han gjort ved åttetiden i morges. Men alt er bedrageri når man ikke har penger. Ikke en gang dette lille, tarvelige hotellværelset hadde han rett til. Han var sulten. Magen var slunken. Det var så mye å tenke på. Men det lå alt sammen i en ruinhop, alt det han skulle ha tenkt. Han var sulten. Men han klarte ikke å overvinne seg til det. Gå ned og snakke med portieren! Portieren med hånden diskret foran mustasjen. Men hvordan skulle han få bedt portieren om å få en av kelnerne til å komme ut i vestibylen? Han ville ikke forhandle inne i restauranten. Og så innlede forhandlinger med ham – om mat på kreditt. Det var motbydelig. Mistenksomme kelnerblikk var bestandig så klebrige. Nei, han klarte ikke å overvinne seg til det ennå. Det sprutet ned fremdeles, et mørkt, dalende slør utenfor vinduene, og tankene hans senket seg med samme mørke monotoni. Han var alkoholiker. Han burde med andre ord fortvile! Han burde fortvile! Men regnet plasket og plasket, og overfor denne ensformigheten følte han seg så kraftesløs at han ikke kunne løfte hendene engang. Det var gjentagelser og gjentagelser. Det var helvete. Og der han lå på sengen svevet han ned gjennom dette mørke helvetet, og helvetet sank også med en evig og ustoppelig bevegelse som regnet, et vandre443
teppe av grå og skrånende striper og et altgjennomtrengende tusmørke. Hvor mange var klokka? For et øyeblikk siden hadde han hørt rådhusklokkene slå et halvtimeslag. Men hvilket? Skulle han strekke hånden ut etter vesten som hang over en stolrygg og se på lommeuret? Skulle han det? Og så stanset han brått. Noe tungt støtte mot døra hans med et brak, det skrapte og tumlet ute i korridoren, en støy som virket uhyggelig i all sin uformelighet og sendte en enda mørkere tone av redsel inn i dette evindelige regnet og dette evindelig, evindelige tusmørket. Det lød tunge, ravende skritt, en stokk som ble dunket hardt i gulvet, ble for hver gang plantet med et brak som om doppskoen skulle eksplodere, og så kunne man skjelne noen raske, små, trippende trinn som forgjeves forsøkte å holde følge med disse tunge dumpene. Et apoplektisk stønn formørket inntrykket. Det var invalideprosesjonen som dro forbi ute i korridoren. Klokka var med andre ord halv fem. Og Jastrau hørte at døra ble åpnet til værelset ved siden av. Den evindelige Kjær hev etter pusten i en usalig vånde. Så hørte han at det tunge legemet ble veltet langsomt over i sengen og at kelnerne fnisende trakk klærne av ham. Den var halv fem. Regnet var liksom blitt mørkere og mørket mer uhyggelig. Usalige skygger tumlet rundt i korridoren, Eller de lå i heslige værelser under tak som ga hjerteklapp. Og en av dem sultet. Jastrau var sulten. Å, kunne han ikke vente i enda et par timer? Takrenner, lyssjakter og kummer sang der ute. Eller kunne han ikke for eksempel falle i søvn så han ikke våknet før i morgen? Da hadde det kanskje klarnet opp, og under den klare himmelen ville håpet våkne som en sang i en solmettet bakgård. I morgen kunne han kanskje fikse seg en frokost. Det var lettere. Om formiddagen var det ingen i restauranten, og da ville det ikke være fullt så pinlig å forhandle med kelneren. Hjemmet hans var brent. Han rettet seg opp som om tanken på brannen stimulerte ham. Hjemmet hadde brent. Han hadde ikke sagt et ord om 444
det til portieren da han bestilte værelset i morges, og portieren trodde han hadde vært på rangel hele natten. Hjemmet hans var brent! Det kunne han si noe om – og brannpolisen som han hadde dedisert til Lundbom. Men den tilhørte hans kone. Ja, ja, men likevel … det måtte finnes et knep med den så han kunne få en liten utsettelse … noen dager. Han måtte opp. Noen dagers utsettelse Da kunne han skrive en serie artikler … Men da banket det på døra. Skulle han late som han sov? Hvem kunne det være? Og samme hvem det var, så ville det være pinlig. Og plutselig ble døra åpnet. Han hadde glemt å låse den. Og Otto Kryger kom raskt inn. – Fri og bevare meg vel, utbrøt han da han fikk øye på Jastrau i sengen. – Hva er det du vil? spurte Jastrau irritert. – Sende deg til Berlin, kjære venn, og det straks. Og han ristet på hodet, la den våte sommerfrakken fra seg på den lille sofaen og den våte hatten på bordet. – Men jeg ser jo i avisen at leiligheten din har brenr. Hva skal det bety? Har du forsikret? Jastrau satte seg opp i sengen og fulgte ham spydig med øynene. De selvsikre håndbevegelsene til Kryger var latterlige, den strålende og geskjeftige hjelpsomheten hans var ikke til å holde ut. Var Otto Kryger et godt menneske? Godt? Haha. Han var hanrei. Og han var et så godt menneske at man kunne sprekke. – Har du forsikret, spurte jeg? – Jeg har forært polisen til Lundbom, sa Jastrau med et fåret lite smil som hang så meningsløst på det ulykkelige og herjete ansiktet. Det var et snev av galskap i det. – Er den fornyet? fortsatte Kryger. – Selvfølgelig. Tror du jeg gir bort verdiløse gaver? kom det hånlig. Kryger så på ham. Det oppsvulmete ansiktet, de sammenknepne øynene, hele det forsumpete utseende, og samtidig den stive og steile holdningen og det overlegne smilet gjorde ham engstelig. Han hadde satt seg opp i sengen med skjorta i en bylt 445
omkring seg og med tjafset hår, avslørt like til det innerste av sjusketheten sin, mer dyr enn menneske. – Jaja, den polisen skal jeg nok få tak i, sa Kryger. – Jasså? svarte Jastrau spottende og umyndiggjort. – Men hvorfor har du ikke reist, mann? Kryger tok en stol, satte seg og la det ene beinet over det andre. – Det var jo flaks. Ellers hadde du ikke fått greie på hvor jeg har gjort av polisen. Kryger knep øynene sammen og overhørte den utfordrende tonen til Jastrau. Den lød så skjærende disharmonisk at Kryger ikke ville anerkjenne den. Ga han etter for det utfordrende mongolfjeset der borte – det lyste så uhyggelig i regnværstusmørket – ville Jastrau bli til en uflyttelig, urokkelig klump, en sinnssyk profet som satt rett opp og ned i sin egen kvalme sengeluft og med dyna i bulker oppover knærne. – Har du ranglet opp pengene da? Professor Geberhardt venter deg, forstår du, og jeg vil nødig holde ham for narr. Men Jastrau svarte ikke. Han så framfor seg med et hvitt blikk gjennom mørket, og plutselig begynte han med en fjern og syngende stemme: – Da brenner forbrytelsens flamme fortærende blå som gass … – Hva for noe? Og Kryger ristet irritert på hodet. – Ja, det kan godt hende det er banalt. Det kan godt hende at du har rett, kom det uventet og svakt. – Hør her, nå snakker vi om realiteter, utbrøt Kryger hardt. – Skal vi ikke heller holde oss til dem. – Så gjerne! Og Jastrau bøyde seg høflig der han satt i sengen og tok på seg et tåket kelnersmil. – Da holder vi oss til realitetene. Jeg har ikke penger til å betale dette værelset med, så jeg kan når som helst bli arrestert for hotellbedrageri. Nå var stemmen hans hard og nærværende. – Hysteri! utbrøt Kryger. – Kanskje det. Og Jastrau lo. – Men jeg er sulten. – Har du ingen penger? Hvor er det blitt av dem? Men billetten har du vel. Du gikk jo inn til Bennett. 446
– Jeg gikk inn til Bennett, det er riktig, svarte Jastrau og løftet pekefingeren ironisk. – Men av det følger ikke at jeg kjøpte billett. Jeg gikk inn til Bennett, og jeg gikk ut igjen. – Men de hundre kronene da? – Kunne ikke vare evig når man har behov for kvinner og vin og annen luksus. Jastrau svaiet med overkroppen og lukket øynene ekstatisk og utfordrende. – Puh, du er håpløs, stønnet Kryger. Jastrau svarte ikke direkte. Men den svaiende bevegelsen med overkroppen fortsatte, ensformig og ustoppelig som hos en vanvittig pasient, og den ble ytterligere preget av de plaskende rytmene fra regnet mot betongen nede i bakgården. – Nei, dette orker jeg ikke å se på lenger, ropte Kryger ergerlig og sprang opp. Nå kler du på deg, og så går vi ned og spiser, og så kommer du kanskje til fornuft. Her er forresten et brev til deg. Det lå nede hos portieren. Og han kastet et brev opp i sengen til ham. – Nå leser du det brevet som forhåpentligvis ikke driver deg helt fra konseptene, og så kler du på deg og kommer ned i restauranten til meg. I mellomtiden snakker jeg med Lundbom om denne brannpolisen. Kryger ga sine ordre, faste og klare, pirrelig som han var blitt over den desperate vuggingen til Jastrau. Nå hadde han heldigvis stanset den uutholdelige bevegelsen. Brevet hadde virket. Og Kryger tok sommerfrakken over armen, mens Jastrau nikket åndsfraværende og stirret på brevet. Håndskriften utenpå konvolutten var stor og klosset. – Kommer du? spurte Kryger. Jastrau nikket igjen og brøt brevet. Det lød i korthet slik: Kjære Jastrau! Hører at leiligheten din har brent. Har ikke vært der på tre dager. Altså ikke meg som har tent på. Bare så du vet det. Pater Garhammer ber meg hilse Stefan Stefani
447
– Hei, du har vel ikke en sigarett, fikk Jastrau ropt før Kryger hadde kommet ut av døra. En sigaretteske fløy gjennom luften. – Var det et opprivende brev? spurte Kryger. – Nei! Jastrau famlet etter sigarettene. – Gudskjelov! Og døra ble lukket. Men i det samme var Jastrau ute på gulvet, tente sigaretten, sugde til seg nikotinen, gikk tilbake til sengen, bredte brevet fra Steffensen ut over dyna og leste det en gang til. Stefan Stefani? Hvorfor i heite helvete skrev han Stefani, navnet til faren sin? Hva var det som hadde hendt? Nei, man kan ikke stå i bare skjorta og tenke! Men Stefani? Hvorfor hadde han tatt det forhatte navnet tilbake? Jastrau langet ut etter underbukser og sokker. Det var hull på stortåa. Alle klærne hans hjemme i Istedgade hadde brent! Og bøkene! En del av forsikringssummen måtte tilfalle ham. Han var med andre ord ingen svindler og hotellbedrager. Og da kunne han heller ikke reise til Berlin før dette med forsikringen var ordnet. Men Stefani! Brevet var undertegnet Stefan Stefani. Ha! Og denne hilsenen fra pater Garhammer. Pater Garhammer ber meg hilse. Men Steffensen kjente jo ikke pater Garhammer. – Ber meg hilse. Det hørtes ut som om pater Garhammer hadde sittet på den andre siden av bordet mens Steffensen skrev brevet. Hva skulle det bety? Det måtte oppklares. Og skoene var møkkete. Jord fra Christianshavns Vold. Og han måtte ringe på hotellgutten og få pusset dem. Og han måtte ha en klesbørste. Han var ikke hotellbedrager. Det måtte bli en del penger av forsikringssummen. Han ringte og fikk en børste. Men så jævlig som jakka så ut på ryggen! Stefan! Stefan Stefani! Han måtte ha boret albuene ned i jorda, så møkkete var de. Men Stefani! Hvorfor Stefani? Og hatten! Hele bremmen var full av skitt. Og så pater Garhammer … pater … Garhammer! Men plutselig kylte Jastrau hatt og børste i veggen. Det kunne ikke vekke den evindelige Kjær i hans bunnløse søvn. Ja, selvfølgelig. At han ikke hadde tenkt på det før. Steffensen var i ferd med å konvertere. Pi-i-ift! Han skulle jo også finne sin uendelig448
het. Naturnødvendig. Sub specie æterni. Ja, selvfølgelig. Konverteringen hadde ligget på lur i ansiktet til Steffensen den siste vanvittige kvelden de var sammen. Hva skulle den ellers bety, den stive, besluttsomme masken som han hadde satt opp? Selvfølgelig! Konvertitt. Og som det liknet katolikkene. Sønn av den kjente Stefani. De hadde bruk for Steffensen under det navnet. Ja, ja. Under det kjente navnet til faren hans. Propaganda. Leve den hellige reklame. Årrh! Og Jastrau stakk hele hodet ned i vaskevannsfatet og snøftet og prustet. Godt med litt vann! Selvfølgelig hadde Steffensen gjort spranget inn i konvertittenes rekker. Logikken. Gjentakelsene. Og nå kunne han tilfredsstille sin sårete forfengelighet i uendeligheten, kjøle den der, akkurat som Jastrau kjølte hodet sitt i vaskevannsfatet. Ned igjen! Og ned igjen! Åååå! Ned i uendeligheten! Pruu-u-u. Sub specie æterni! Sub specie æterni er ingen til latter, eller så er alle til latter. Der var Steffensen i havn. Og Jastrau flagret med håndkleet, mens han tørket seg. Det var da også en religion som passet for Steffensen! Absolutt og uforsonlig! En religion … og Jastrau satte seg ned og lo himmelhøyt. Alene på det triste hotellværelset sitt. Nå hadde Steffensen et standpunkt. Nå kunne han få bruk for knyttnevene sine og slå. Var det ungdommen? Ytterliggående, ortodoks, usentimental. Var det ungdommen? Og grenseløst forfengelig. Men Jastrau selv. Nei, han var ikke ungdommen. Han var femogtredve år, og han var en gammel mann. Han hadde mage. Den var lett å se når han gikk i skjorte og bukser. Han hadde antydning til måne. Og i denne begynnende uformeligheten satt sjelen. Sjel! Sjel! Sjel! Han så i speilet og oppdaget at kinnene hadde en mørk fargetone av spirende skjegg. Jo, han kjente dette ansiktet. Ecce homo! Se dette menneske! Men var det ikke bare løgn at det var sjelen han hadde vært ute etter? Hva med dette mongolfjeset? Sjelens uendelighet og utérlighet? Og hva var det blitt til? Ødelagt ekteskap og ødelagt jobb. Her sto han. Slagsmål og 449
ødelagte ruter. Ynkelig forførelse og utroskap. Latterlig konvertering og ildebrann. Hallusinasjoner og hærverk. Og Ecce homo! Var det et menneske? Og whisky, whisky, whisky! Jeg har lengtet mot skipskatastrofer og mot hærverk og plutselig død. Diktet til Steffensen en gang i fortiden, for lenge, lenge siden. Og Jastrau kviknet til. Noen ord på vers hadde befridd ham. Nå kunne han endelig gå ned i restauranten. I vestibylen rakte han med en selvfølgelig mine nøkkelen til portieren. – De har visst vært hjemsøkt av brann, herr Jastrau, hehe? – Snakk ikke om det. Men forsikringen … Smilet hans antydet store beroligende summer, og portieren bukket. I restauranten var det mange gjester, til tross for at det var sommer. Regnværet hadde jaget dem inn. Lyset var også blitt tent tidlig for å jage skyggen av regnværer på flukt, og et klaver og en fiolin overdøvet den ustoppelige plaskingen. Kryger hadde tatt plass borte ved vinduet mot bakgården hvor Jastrau pleide å sitte. Han satt og studerte brannpolisen. – Jaså, Lundbom hadde altså tatt vare på den, lo Jastrau. Kryger så opp og rynket på nesa. – Du ser en smule deklassert ut, sa han. – Ja, snippen, snippen, gjentok Jastrau nervøst og satte seg. – Jeg vet godt at den ikke er helt ren. Men det har jo brent for meg alt jeg eier og har, alle klærne mine. Kryger praiet en kelner og ba om spisekartet. – Nå vil vi spise, og så … så får vi se å få orden på denne babelske forvirringen, sa han. – Ja, jeg må vel bli i byen til forsikringen … – Så det tror du. Og Kryger viste tenner. – Nei, du skal til Berlin og være sekretær og høre om nasjonaløkonomi og kapital – kort sagt realiteter. Det er sunt, det. Jastrau ville ikke smile. Det var lett nok å ta en overlegen mine overfor en mann som hadde kuler i pannen, roten til et gevir. Og denne mannen snakket om realiteter. Men hvorfor gi etter for den slags billige overlegenhet? 450
Steken ble servert, drammen skjenket opp, og Jastrau stirret på pannen til Kryger, stirret seg dum for å blokkere en kynisk tanke, og han måtte, han måtte spørre for endelig å få luft: – Hvorfor hjelper du meg egentlig? Kryger rettet de mørke øynene sine mot ham, og med de lange, følsomme leppene smilte han åpenbart ironisk, men likevel hjertelig. – For å være ærlig så er det fordi min kone er begeistret for deg. Jastrau fikk akevitten i vrangstrupen. Den sved og den brant. Og han kjente en rødme flamme opp over ansiktet, mens han hostet. – Så, så, den dyre akevitten, lo Kryger, og da Jastrau endelig falt til ro og fremdeles satt med tårer i øynene, fortsatte han: – For jeg kan betro deg at min kone av en eller annen tåpelig grunn må ha fattet tiltro til deg, og det har selvfølgelig gjort inntrykk på meg. Hva ellers? – Jasså, mumlet Jastrau. Han kunne ikke se Kryger i øynene. – Så jeg vet ikke, fortsatte Kryger. Nå har jeg lånt deg hundre kroner, og nå må jeg vel låne deg hundre til, og du må vel innrømme at du ikke er den sikreste banken jeg kunne sette pengene mine i. Men som sagt, Luise tror på deg, og hva gjør man ikke for den skjønne tillit og den skjønnes tillit. Hun får forresten heller ikke rist eller ro før du sitter trygt i Berlin. Ja, sånn er hun! Han slo elegant ut med hånden for å vise at han for sin del bare måtte gi opp overfor en slik gåte. – Og personlig kunne jeg da altså tenke meg, la han til, at du vil komme til fornuft i Geberhardts sosialøkonomiske varetekt. – … og få øynene opp for realitetene, fortsatte Jastrau ironisk. – Og bli konservativ. – Akk ja, kunne det bare gå så vel, sukket Kryger, da hadde jeg iallfall reddet ett menneske fra undergangen. Leser du artiklene mine forresten? – Nei, jeg kan ikke fordra næringsliv og konservatisme. – Ikke fordra? Å, du milde. Og Kryger løftet hendene patetisk i været. – Og et slikt monstrum vil jeg hjelpe. Akk og akk. Men det er forresten en god smak på dette kjøttet. Den brå overgangen var bevisst ironisk. 451
– Ja, du tror jo på realitetene, svarte Jastrau i samme tone. – Ja. Og Kryger bet over en dram. Men et utfordrende glimt var kommet til syne i blikket til Jastrau, og han bøyde seg fram mot ham. – Jeg sitter og tenker på at du spurte meg om min mor en gang, sa han lumskt. Kryger overhørte tonen og så bekymret på ham. – Javisst. Jeg gjorde det, svarte han unnskyldende. Men det var ved gud ikke min mening å såre deg, det kan jeg forsikre. – Du ville bevise at jeg var en dårlig erotiker, fortsatte Jastrau enda langsommere. – La nå det være glemt, svarte Kryger med en nervøs håndbevegelse. – Og du ville påvise et ødipuskompleks, ikke sant? Kryger sukket. – Ja, ja. Jeg er lei for at jeg sa det, har jeg jo sagt. – Det skal du ikke være. Jastrau dvelte på ordene. – Det skal du ikke være. Men du skal gjette en gåte. – Tror du vi er på folkehøyskolefest, svarte Kryger. Tennene hans blinket. Jastrau lo. – Men hør nå etter, sa han. En mann blir satt til å studere nasjonaløkonomi. – Det eneste riktige, avbrøt Kryger. – Hans mor døde da hun var tjue … Han har altså aldri kjent henne … Men han forguder henne … Og han vet om henne at hun var proletarkvinne i den sanneste og mest fortvilte betydning av ordet. Stemmen til Jastrau hadde stivnet i dirrende alvor og lidenskap. Den utfordrende gnisten var hvirvlet bort og blikket som fjetret av en fjern brann. Men nå glitret det i de svarte øynene til Kryger. Han skjønte hvor det bar. Og Jastrau fortsatte skjærende: – Nå er sosialøkonomi så objektivt som noe kan bli. Ikke sant? Tall og realiteter. Eller tar jeg feil? Er ikke det mer objektivt enn poesi? Men så spør jeg … og Jastrau lo høyt. – … blir en slik mann konservativ eller kommunist? – Han blir forhåpentlig ikke radikal, svarte Kryger og slo ut med hendene. Så tømte han drammeglasset og skjenket seg et nytt. 452
– Det var jo et nydelig kompleks, fortsatte han. – Og likevel tar jeg risken på å sende deg ned til professor Julius Geberhardt. Jeg har nå en gang en slags tro på deg … Og han trakk på skuldrene. – … og hvorfor tror jeg på deg? … fordi min kone tror på deg … og hvorfor tror hun på deg? … antakelig fordi det er himmelropende idiotisk. Du er med andre ord nødt til å reise. – Men jeg har ingen penger. – Ja, men dem låner du jo av meg, og det for annen gang – antagelig fordi det også er så himmelropende idiotisk. – Men jeg gidder ikke å reise i kveld … og forsikringen … kom det tregt. – Forsikringen snakker vi om nå etter kaffen. – Ja, men jeg reiser ikke i kveld for det, svarte Jastrau med sløv påståelighet. – Det vil med andre ord si, sa Kryger med påtatt bekymringsløshet, – at jeg igjen må risikere hundre kroner og det på dette farlige stedet, i nærheten av Bar des Artistes. Han stirret lenge på Jastrau. Men plutselig grep han glasset sitt, kvikk og spenstig. Han så ut som seg selv fra de store selskapene, overlegen og elegant. – Hvis ikke dette er henrivende idiotisk, så er ikke Luise den vidunderlige kvinnen hun er. Altså enfin, skål for henne, skål for Luise. Overrumplet tok Jastrau glasset sitt. Det drev en tåke for øynene hans. De svarte øynene til Kryger lynte. Visste han det hele? Var det ironi? Var denne hjelpsomheten en ironisk hevn, et stille forsøk på å få ham vekk? Det måtte sies noe. Jastrau stirret på kulene i pannen til Kryger. Hvem var den sterkeste av de to, kronhjorten eller mongolen? Men det måtte sis noe. – En skål for den hemmelige drivkraften, sa han. – Og så til arbeid, sa Kryger og la en notisbok på bordet, og i de neste timene satte de opp en liste over eiendelene til Jastrau som hadde brent opp. Kryger skrev det hele ned. Nå og da nippet de til en whisky. Det var en raffinert måte å hevne seg på. Jastrau tente seg en ny sigar. Hvis det da var hevn. Å hjelpe ham og få ham vekk. Det var ingen kamp mellom kronhjort og mongol? 453
Det var ingen kamp. Kryger lempet Jastrau stille og rolig ut av København. Det var hele kampen. Og han husket den valgnatten da de hadde sittet overfor navnesøylen oppe i redaksjonen, og Kryger hadde fisket etter konservative sjeler. Eller hadde han ikke fisket? Hvert menneske var som et prisme. Det måtte være mulig å beregne denne strålende godheten. På samme måte som en lysbrytning. – Død og pine, klokka er blitt elleve, utbrøt Kryger og så på klokka. Da må jeg opp i avisen. Jaja, men nå har jeg jo også fått med meg det hele. Og så overlater jeg polisen og denne listen til advokaten. Og adressen din i Berlin har jeg. Da skulle det vel ikke være mer. Han reiste seg og stakk notisbok og polise pertentlig i innerlomma. – Og så får du ha det. Men det er sant … Og på ny glimtet smilet opp i ansiktet hans. Jastrau så nå at det var et indianeransikt, han så det på den lave pannen, den kraftige nesa, det blåsvarte håret. Smilet var ikke hjertelig. Det var erotisk og grusomt i all sin likefremhet. – Her er det nye lånet! Og han skjøv en hundrelapp over duken. – La for guds skyld være å takke meg. Og hils professor Julius så masse. Jastrau reiste seg tungt og rakte ham hånden. – Ha det, sa han rustent. – Skal jeg ikke hilse Luise – fra deg? Det lyste et sekund i de svarte øynene. – Jo, du må hilse. – Og nå drikker du ikke opp pengene. Jastrau svarte ikke. Han sto og plukket på hundrelappen. Skulle han gi den tilbake? – Når forsikringen blir utbetalt, kan du jo trekke fra de to hundre, sa han. – Ja, det var sant. Da har jeg jo til og med en garanti. Og Kryger lo og vinket og fjernet seg ned gjennom restauranten. Borte ved flygelet svingte han av, vinket enda en gang og ble borte. Jastrau satte seg ned, støttet albuene på bordet og stirret på pengeseddelen. Så brettet han den sammen, stakk den i vestelomma og gikk ut på herretoalettet. 454
Han skrudde på kranen, vannet fosset ned i kummen, og i det strie bruset hørte han noen toner. De ble mer og mer tydelige. Tonene samlet seg og ble til fiolinmusikk, og plutselig danset Frühlingsrauschen av Sinding opp og ned i den brusende vannstrålen. Han måtte steppe på flisene. De hvite porselensservantene, speilene, håndklærne, denne renheten med glasur som hersket på toalettet, lyste som en fest. For nå hadde han penger på lomma. Nå hadde han rett til alt. Fiolinen i vannstrålen, kafémusikken, grammofonen borte i baren. Nå var det hans, hele det trivelige, summende huset. For hvor mange timer? Hva visste han om det? I morges hadde han ligget som en landstryker under åpen himmel, og i kveld var det hans – hele musikken, alle de opplyste vinduene, den halvmørke stemningen i baren, isen som knaste i cocktailshakeren – det var hans, hans, hans. Hvor mye kostet billetten til Berlin? Han hadde ingen anelse. Men det var penger nok til enda en kveld. Snippen var ikke ren. Han var ubarbert. Men han var den han var. Og i en stille, festlig takt – hva var det for en gudbenådet vals de spilte – skred han ned gjennom restauranten, ut i vestibylen og inn gjennom døra til Bar des Artistes. Grammofonen skurret. Det dempete lyset og gjenskinnet fra de rødbrune veggene hilste ham velkommen. Og bak den blinkende bardisken sto Lundbom med det dunkle røde ansiktet sitt og svingte den blanke shakeren med lange, bølgende bevegelser. – Tillykke med brannen! var det en som ropte. Og Jastrau smilte. Lundbom nikket nådig fra avstand. Å, denne trivelige og hjemmekoselige baren. Messingstanga som bestandig minnet om trikker og lange reiser – eller om avsperrete maskiner. De høye krakkene som bare burde benyttes av negre i stars-and-stripes bukser. De salte mandlene som aldeles gratis økte tørsten. De våte bongene. De fargerike cocktailene. Og det legemsstore bildet av den nakne Karl den Tolvte som diskret minnet om at det også fantes andre gleder.
455
– Herrens venner ingensinne møtes skal for siste gang, lød det dempet og hult, og ved det runde bordet satt den evindelige Kjær og sang. Han slo takten muntert. Han jublet fordi det nå var slutt på ensomheten. – Å, Jazz, jeg har ventet på deg. Men jeg visste at du ville komme til slutt. Og Kjær slo altfavnende ut med armene. – Og en av dagene kommer Lille P. også tilbake. Vi samles igjen, vi samles igjen. Herrens venner ingensinne … Jastrau sank ned i en lenestol og pustet overrasket. – Arnold, la meg få en whisky så har jeg noe å holde meg i, stønnet han. Kommer Lille P. tilbake? – Javisst, javisst, for hans mor ligger for døden. Lille P. og Store P. rakk ikke lengre enn til Liverpool, og nå kommer de. Lille P. kommer med fly. Den evindelige Kjær jublet. – Han kommer flyvende, Jazz. Han kommer flyvende. Tilbake, lød trompetens skrall. Han stirret på Jastrau med et svømmende blikk. Et selvtilfreds prelatsmil lå på munnen hans, og kløften i haken hans var full av munterhet. – Det er en gledens dag i dag, Jazz. Og jeg hører du har sluppet heldig fra denne brannstiftelsen din. Skål. Skål. Og gratulerer. Ja, noe måtte gjøres. Det var en glimrende idé å sette fyr på hele stasen, et godt gammelt bondeknep. Gratulerer med brannskaden. Det var bare å heve whiskyglasset og drikke. Lundbom rynket ansiktet til et satyrsmil borte ved baren og nikket. Alt var trivsel og varme. Alle unte ham bare det beste. – Det var bra jeg tok vare på polisen. – Ja, gamle hedersgubbe, svarte Jastrau med et henrykt skrik. – Vi må ha mer whisky, mer whisky, flere kvinner. – Ikke kvinner, stønnet den evindelige Kjær og løftet forferdet en flat hånd. – For all del. Og igjen satt han ved det runde bordet, overfor ham tronte Kjær i all sin majestet. Her, og bare her, fantes en fred som ikke var av denne verden. Viften raslet over hodene på dem, bak456
døra sto åpen ut til mørke hotellbakgården og det plaskende regnet, de røde forhengene viftet svakt i den fuktige brisen, og borte i kroken skurret grammofonen: No more machines for me … – Du, verdens siste gentleman! Skål for deg! utbrøt Jastrau ekstatisk. Men Kjær satte straks fra seg glasset, kneiste med hodet og forsøkte å få de sløve øynene til å gnistre. – Det skurrer i ørene, min gode Jazz, sa han strengt. – Men skål da iallfall. – Ja, det var straks noe annet, svarte Kjær og drakk. Så satt han litt og smattet med leppene. – Noe helt annet, sa han ettertenksomt. – Det blir da min sak, innvendte Jastrau. – Nei, kom det hardt. Det fins bare én gentleman i Danmark, og det er H. C. Stefani. – Det var som … Men Kjær løftet hodet som om han forlangte taushet. – Det er som jeg sier, unge mann. Han … har … en gang … vist … at han er gentleman. Hvis jeg bare kunne huske hva det var. Det var ved en bestemt anledning, og jeg kommer nok på det. Men jeg glemmer så lett, glemmer. Han hadde sunket sammen og slo sørgmodig ut med hendene. Blikket hadde mistet det myndige uttrykket og var plutselig blitt hjelpeløst og flakkende. – Men jeg vet at han er en gentleman, la han bestemt til. Jastrau smilte skeptisk. – Kjenner du ham da? kom det rasende. – Nei, men … – Hvordan kan du da … Kjær stanset og ristet på hodet. – Unge mann, unge mann … med det mistenksomme smilet … Med det kan du drepe ryktet til en god mann, og Stefani er en god mann, for en gang … jeg var ung og slank den gangen … en gang … da jeg var ung … viste han altså at han var en gentleman. Men jeg kan ikke komme på hva det var. Jeg kan ikke … men våger du å tvile på mitt ord, våger du det? Han slo knyttneven i bordet med et brak. – Merk deg mine ord, Jazz! Stefani er en gentleman, for en gang … da jeg var ung … nei … nei … 457
Og med ett tok han seg til hodet, klemte om skallen med hendene og klynket. Hvor kom denne frysningen fra? Jastrau reiste seg. Det måtte være den fuktige brisen fra bakgården. Han lukket døra. – Å, herregud, hvor blir det av alt sammen. Det forsvinner. Borte har tatt det. Jastrau møtte de blå og svømmende øynene hans. Midt i det oppsvulmete ansiktet ba de om hjelp, og et tåpelig smil på leppene prøvde å skjule hvor maktesløs han var. – Men nå kommer Lille P. Har du hørt det? Det er gledens aften i aften. Han kommer flyvende. Jastrau gned seg i hendene. Det var akkurat som han kunne kjenne jord under dem. Christianshavns Vold. Nå var den duggvåte jorda og det slitte gresset nærværende. Tilbake til jorda. Man skal jo begraves en gang. Og baren lå i et uvirkelig lys. Den var en hallusinasjon i rød tåke, mens følelsen av jord og gress var virkelighet. Lå han på Christianshavns Vold i dette øyeblikk, nede i Tyvegangen, og døde? Og grammofonen skurret. Eller vinden i trærne? I det lurvete løvet. En whisky til. Så slående denne bongen liknet en virkelig bong! – Akk ja, livet er så mangt, men skål i alle fall, sukket den evindelige Kjær. Det gjorde godt å drikke. Men hvor hadde Jastrau fått denne fornemmelsen av jord på hendene fra? Kunne han ikke gni den vekk? – Borte tar det hele, ha! Og Kjær rugget trøstesløst på de enorme skuldrene. – Jeg kan ikke huske det. Og han slo desperat ut med hånden. – Hvis Karl den Tolvte ikke hang der, så hadde jeg glemt hvordan kvinner ser ut. Men nå. Jeg kan da iallfall huske det. Han fniste. Men Jastrau hadde sunket ned i fortvilelse som i en hengemyr. Han sank og sank. Bare for å være vennlig sa han ha og ja og drakk av whiskyen sin. Whiskyen smakte som grunnvann. – Og jeg har vært gift, Jazz. – Samme her. 458
– Og så var hun utro. Ester, het hun. Eller så var det jeg som var utro. Jeg kan ikke huske det. Borte har tatt det. Og Kjær så håpløst ut i intetheten. – Haha. Han fniste. – Vi var vel utro begge to. Men det spiller ingen rolle. Borte har tatt det. Borte har tatt alt. – Jeg er også skilt, svarte Jastrau, men han stanset. En uhyggelig følelse av at et ekko våknet i ham, fikk ham til å tie. Og så var hun utro. Eller så var det jeg som var utro. Men det spilte ingen rolle, for nå lå han på Christianshavns Vold og døde. Og den siste hallusinasjonen hans var en rød tåke. Bar des Artistes, det røde ansiktet til Lundbom, sola synker, glimt fra cocktailshakeren, vannet i vollgraven. Men den hallusinasjonen kunne han ikke se tvers igjennom. Nei. Stemmer og brus hjemsøkte stadig ørene hans. En sang tonte. Han lukket øynene. Det var den evindelige Kjær som sang med rusten stemme: Jeg så kun tilbake. Meg livets lyst bortklang, da tonte meg i sjelen så trøstelig en sang: Se frem, men ei tilbake! – Hva hjertet attrår, kanskje dog en gang under solen du når. Hvor livskilden springer, dithen står min hu. Hvor livstreet blomstrer, der blomstrer det endnu. Se frem, men ei tilbake! – Hva hjertet attrår, kanskje dog en gang under solen du når. Stemmen hadde steget i styrke og blitt rungende, og Jastrau hvilte på den nakne jorda. – Hysj, det sjenerer gjestene! – Stille, din svenske hedning. Når grundtvigianeren våkner i meg … da må jeg ha luft, din svenske kannibal. Hallusinasjonen var stadig håndgripelig og tydelig. Lundbom hysjet på den evindelige Kjær som elskverdigst slo over i stumsang og åpnet og lukket munnen uten en lyd. Men jorda på hendene. Var den virkelig? Det lå et virkelig lommetørkle i lomma. Det var fuktig, lomma var klam Det fantes graver med bunnvann. Og på ny steg den rustne stemmen: 459
Men når under solen ei sjelen hva den vil da er det andre soler og andre stjerner til. Og slukkes alle soler og stjerner … – Hysj, nå må De være stille og falle til ro, herr Kjær! Hører De?
Epilog
Jastrau og den evindelige Kjær satt i de to kurvstolene ved hotellinngangen og betraktet livet som gled forbi. Menneskene hadde det så merkelig travelt. Med de rødsprengte, bulende hodene sine så de ut som to dekorative dyr. Jastrau plystret lettsindig. – Hold opp med den stygge melodien, utbrøt Kjær irritert og sølte sigaraske på seg. Jastrau holdt opp med å plystre. Men Kjær romsterte i kurvstolen. Han børstet seg, ristet jakkeskjøtene og prustet og stønnet. – Jeg kan bli så opphisset. Og så den melodien! – Hva for en melodi? spurte Jastrau. – Du gode gud! utbrøt Kjær fortvilet. Og du aner ikke hva du plystrer og sitter ganske rolig og setter meg i affekt. Det var Internasjonalen, Jazz, det var Internasjonalen. Det gikk et støt gjennom Jastrau. Han ante ikke at det var den han hadde plystret. Men hva betydde i så fall det? Var det noe annet enn en sentimental tone fra underbevisstheten? Stemningskommunisme? Han skubbet seg irritabel til rette i stolen. Stemninger endte bestandig med knuste ruter – til fire kroner. – Jeg skal til Berlin, sa han til Kjær. Kjær skuttet seg i stolen og lo: – Og Lille P. kommer i dag. Kommer og går. Kommer og går. Bare Kjær består. – Men jeg har ingen penger. 461
Og i det samme ble Kjær lydløs. Han satt stille, med tungt hode og lukket munn, mens Jastrau vred seg i stolen, urolig, forlegen, desperat. – Jeg har ikke reisepenger. – Ja, jeg hører det. – Kan jeg få låne av deg? Fort! Fort! Der var det sagt. Men tausheten var skjebnesvanger. Larmen fra trafikken i gata fosset inn over dem. – Det hadde jeg ikke ventet av deg, svarte Kjær endelig med et forarget sideblikk. – Du skuffer meg – Jazz. – Jeg er ikke rik, kom det fiendtlig fta Jastrau. Kjær snudde ryggen halvt til ham. – Det er ikke bra, Jazz. Du bare drikker dem opp. Og Kjær flyttet på seg som om han hadde frysninger ned over ryggen. – Portier! ropte han plutselig. Portieren stakk fram den høflige mustasjen sin. – Kan De ikke sende en av piccolene bort til Bennett etter en billett til Berlin? – Skal De reise, herr Kjær? – Nei, så søren om jeg skal. Det var da en forferdelig tanke. Men jeg vil gjerne ha en sånn billett. Jeg samler på dem. Litt senere sto en piccolo foran Kjær og fikk instrukser og penger. Men da piccoloen skulle til å løpe, ropte Jastrau på ham. – Hva er det nå, da? spurte Kjær surt. – Vent litt, jeg vil bare se de tikronesedlene. Bare se. Det kunne jo hende de var falske, utbrøt Jastrau. Piccoloen rakte ham nølende pengene. – Er du gal? utbrøt Kjær og skulle til å reise seg. Men Jastrau satt med de brune tikronesedlene i hånden. Han ville bare se dem. Det var de lusne papirlappene som Kjær ikke turte å betro ham. Skulle han rive dem i stykker? Og han så og så. Et Hermeshode i en oval. Og tre løver med kroner på hodene. – Er du blitt spenna gæern? Og med en trett bevegelse ga Jastrau pengene fra seg igjen. Kjær ristet på hodet. – Begynner du å bli bløt, Jazz? – Jeg ville bare se pengene. Se dem. 462
– Så! Og litt senere: – Kjær! Har du opplevd en dag man er i godt humør, så treffer man en tigger med et heslig ansikt, herjet, et menneske som virkelig lider nød, og så gir man ham penger – for å få lov til å glemme ham, for å slippe å få ødelagt det gode humøret sitt. Kjær rettet seg opp i stolen. – Du … du har nå … en egen fin måte … å si takk på.