Hærverk av Tom Kristensen

nakne vegger og med et goldt utseende som et mordsted? Han hadde glemt at Sanders aldri var alene.

Steffensen hadde ikke stanset, og Jastrau fulgte ham. Og nå sto de inne på et lite rom som kunne minne om et krypinn i det overbefolkete Moskva. Her var ingen alene.

Et par divaner hvor unge mennesker snodde og krummet seg som huggorm i redet. Puter på gulvet. Mennesker her også.

Unge studenter og arbeidere med tilbakestrøket hår og byronkraver av en tvilsom renhet. Jenter med pasjehår og en hånlig selvstendighet i holdningen. Sigarettstumper overalt. Tekopper på gulvet, stuet inn mellom bøkene, i hyllene. På veggene noen fotografier av jernkonstruksjoner, moderne estetikk, og et enormt Lenin-portrett, det store, massive, hellige hodet med det sardoniske smilet.

Sanders reiste seg, en enkel oppreist skikkelse i denne myldrende, bevegelige massen som stimet og klumpet seg sammen som yngel. Lyset fra lampen med den grønne skjermen som sto på et lavt bord, kastet skyggen hans kjempemessig oppover veggen så hodet bøyde seg i rett vinkel inn over taket.

– Hva er det dere vil? spurte Sanders myndig. Han sto på en sokkel av mennesker.

– Snakke med deg, svarte Steffensen innett og stakk fram det bleke ansiktet sitt. Alle hodene løftet seg, nådeløst avslørt av det grønne lyset. Nysgjerrighet. Tillært forakt.

– Dette er et redaksjonsmøte. Er det noe som angår Aktion eller er det privat? Men det er vel privat, kan jeg tenke meg, sluttet Sanders sarkastisk, og smilet til Lenin ble fordoblet, det tindret videre, det ble mangedoblet, hele gruppen smilte sardonisk, selv jentene med pasjehåret smilte sardonisk.

– Ja, det er privat, sa Jastrau stille. Denne fornemmelsen av gruppe hadde overveldet ham.

Sanders rettet de mørke, ulmende øynene sine mot ham og viste ut over redaksjonen med hånden. Skyggen på veggen gjorde bevegelsen enda mer verdensomfattende.

– Som du ser, Ole. Vi er ikke alene, sa han. Skjønt … du er jo forresten ikke redd for å diskutere privatlivet ditt i offentlighet, kom det ironisk.

– Og ikke du for å utnytte hva en full mann sier på en bar 274