Gullbuddhaen av Clive Cussler by Cappelen Damm AS

Gullbuddhaen

Clive Cussler og Craig Dirgo

Gullbuddhaen Oversatt av Carl-Bernhard Kjelstrup jr.

Clive Cussler og Craig Dirgo Originalens tittel: Golden Buddha Oversatt av Carl-Bernhard Kjelstrup jr. Copyright © 2003 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA and Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS, 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36300-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Silvia Kjølstad Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kjære leser! For noen år siden, mens jeg skrev På dypt vann, innså jeg at Dirk Pitt trengte hjelp i et spesielt oppdrag, derfor fant jeg opp Juan Cabrillo. Cabrillo førte et skip som het Oregon, som utvendig virker helt anonymt, men som er proppet med det nyeste nye innen etterretningssamlende utstyr. Det var et helt privat foretak, tilgjengelig for statlige byråer som har råd til å betale dem. Skipet seilte der ingen krigsskip kunne ferdes, transporterte hemmelig last uten mistanke, hentet data ut av løse luften, et perfekt motstykke til NUMA. Faktisk var det så morsomt å skrive om Oregon og skipets flotte, enbeinte leder, at jeg syntes det var synd å se den seile sin vei da oppdraget var utført. Jeg lovet meg selv at jeg skulle finne en måte å bringe den tilbake, og her, er det meg en glede å si, er resultatet. Gullbuddhaen er første bind i en ny serie om Juan Cabrillos muntre menn (og kvinner), og jeg håper dere finner like mye glede i å lese den som jeg hadde da jeg skapte dem. Hvem vet, kanskje deres veier en dag vil krysse Dirk Pitts igjen … Clive Cussler

Tilegnet mine brødre Larry, Steve, Cliff og John. og min søster, Dawn, som aldri lot en travel dag komme i veien for en god lur.

Forord

Bare så dere vet det, denne boken er ikke et eventyr med Dirk Pitt, heller ikke en historie fra NUMA-mappene med Kurt Austin. Denne boken er basert på den gamle stykkgodsbåten Oregon, som jeg omtalte i Pitt-historien På dypt vann. Under den forfalne overbygningen og det rustne skroget er Oregon et mekanisk vidunder av genial teknologi og vitenskap. Besetningen består av en gruppe høyt utdannede og intelligente leiesoldater som opererer under et vidt spekter av selskapsflagg. De påtar seg oppdrag for regjeringer, selskaper og privatpersoner i hele verden for å bekjempe korrupsjon og utfordre lumske trusler fra skurker i de eksotiske havnene på de sju hav. Craig Dirgo og jeg har samarbeidet på en helt ny serie eventyr med en rollebesetning ingen har sett maken til før. Jeg har et oppriktig håp om at dere vil oppleve det som et hyggelig avvik og at det er morsomt lesestoff. Clive Cussler

PERSONGALLERI

AKSJESELSKAPET Juan Cabrillo: Selskapets styreformann Max Hanley: Administrerende direktør Richard Truitt: Viseadministrerende operasjonsdirektør

MANNSKAPET (i alfabetisk rekkefølge) George Adams: Helikopterpilot/operativ medarbeider Rick Barrett: Hjelpekokk/operativ medarbeider Monica Crabtree: Forsynings- og logistikk-koordinator/ operativ medarbeider Carl Gannon: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Chuck «Småen» Gunderson: Førstepilot/operativ medarbeider Michael Halpert: Økonomi og regnskap/operativ medarbeider Cliff Hornsby: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Julia Huxley: Sanitetsoffiser/operativ medarbeider Pete Jones: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Hali Kasim: Kommunikasjonsekspert/operativ medarbeider Larry King: Skarpskytter/operativ medarbeider Franklin Lincoln: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Bob Meadows: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Mark Murphy: Våpenekspert/operativ medarbeider 11

Kevin Nixon: Ekspert i trylleverkstedet/operativ medarbeider Sam Pryor: Aggregattekniker/operativ medarbeider Gunther Reinholt: Aggregatmaskinist/operativ medarbeider Tom Reyes: Generelle operasjoner/operativ medarbeider Linda Ross: Sikkerhets- og overvåkningsanalytiker Eddie Seng: Leder for landgangsoperasjoner/operativ medarbeider Eric Stone: Kontrollromoperasjoner/operativ medarbeider

DE ANDRE Dalai Lama: Tibets åndelige leder Hu Jintao: Kinas president Langston Overholt IV: CIA-offiser som hyrer Aksjeselskapet til å frigjøre Tibet Legchog Zhuren: Formann for den autonome regionen Tibet Sung Rhee: Førstebetjent i Macao-politiet Ling Po: Etterforsker i Macao-politiet Stanley Ho: Milliardær i Macao som vil kjøpe gullbuddhaen Marcus Friday: Amerikansk programvaremilliardær som er villig til å kjøpe den stjålne buddhaen Winston Spenser: Uhederlig kunsthandler som forsøker å stjele gullbuddhaen Michael Talbot: Kunsthandler i San Francisco som arbeider for Friday

PRELUDIUM

31. MARS 1959 Blomstene rundt sommerpalasset til Norbulingka sto i knopp, men ville snart blomstre. De parkliknende omgivelsene rundt bygningene var vakre. Høye steinmurer var reist rundt dem, og innenfor murene var det trær og frodige hager, og i midten var det en mindre, gul vegg der bare Dalai Lama, hans rådgivere og noen utvalgte munker kunne gå gjennom. Her lå det stillestående dammer, Dalai Lamas hjem og et bønnetempel. Det var et hav av orden og substans midt i et land i kaos. Ikke langt unna, oppe i en fjellside, lå det imponerende vinterpalasset Potala. Den bastante bygningen så ut til å være på vei ned fjellsiden. I Potala var det mer enn tusen rom, det var bebodd av flere hundre munker og var bygd for mange hundre år siden. Det var en imponerende ryddighet ved bygningen. Steintrapper førte i sikksakk ned fra midtnivåene i det sju etasjer høye palasset og endte i en gigantisk steinblokk som dannet monsterets fundament. De presist plasserte steinblokkene steg nesten 25 meter opp i luften. Nederst var det en flat slette der titusener av tibetanere hadde samlet seg. Folket, i tillegg til en annen stor gruppe ved Norbulingka, var kommet for å beskytte sin åndelige leder. I motsetning til de forhatte kineserne, som okkuperte landet deres, bar ikke bøndene geværer, men kniver og buer. Istedenfor artilleri hadde de bare kropp og sjel. De var underlegne våpenmessig, men de ville gladelig ofre livet for å beskytte sin leder. Offeret ville skje om Dalai Lama ytret ett ord. 13

Bak den gule muren ba Dalai Lama ved alteret til Mahakala, hans personlige beskytter. Kineserne hadde tilbudt seg å ta ham med til hovedkvarteret for hans egen sikkerhets skyld, men han visste at det ikke var det egentlige motivet. Det var kineserne han trengte beskyttelse mot, og brevet Dalai Lama nettopp hadde mottatt fra Ngabo Ngawang Jigme, guvernøren i Chamdo, viste et sannere bilde. Etter en diskusjon med general Tan, den kinesiske offiseren som hadde kommandoen i området, var Jigme sikker på at kineserne hadde tenkt å bombardere folkemengden for å spre den. Når det skjedde, ville tapet av liv være forferdelig. Dalai Lama reiste seg fra knelende stilling, gikk bort til et bord og ringte med en bjelle. Nesten umiddelbart ble dørene åpnet, og lederen for Kusun Depon, Dalai Lamas personlige livvakt, kom inn. Gjennom den åpne døren kunne han se flere Sing Gha-krigere. Klosterets politimenn utgjorde et skremmende nærvær. Alle var godt over én meter og åtti høye, hadde fryktinngytende barter og var kledd i svarte, vatterte drakter som fikk dem til å virke enda større og mer uovervinnelige. Flere daogkhyier, de aggressive tibetanske mastiffene, satt i giv akt. «Tilkall orakelet, er dere snille,» sa Dalai Lama lavmælt. Fra sitt hus i Lhasa overvåket Langston Overholt III situasjonen, som forverret seg. Han sto ved siden av radiotelegrafisten mens han vred på bryteren. «Situasjonen kritisk, over.» Radiotelegrafisten skrudde på bryteren for å redusere støyen. «Tror rød hane vil ta seg inn i hønsehuset, over.» Telegrafisten fulgte nøye med på viserne. «Trenger øyeblikkelig positiv støtte, over.» Igjen ble det en pause mens telegrafisten justerte bryteren. «Jeg anbefaler ørner og kameler, over.» Mannen ventet taust mens radioen pep og de grønne viserne begynte på en serie bølgende bevegelser. Ordene var 14

ute i eteren nå, fortsettelsen var utenfor deres kontroll. Overholt ville ha fly, og han ville ha dem nå. Orakelet, Dorje Drakden, var i dyp transe. Lyset fra solnedgangen strømmet inn gjennom det lille vinduet høyt oppe på tempelveggen og kastet en sti av lys som endte i en røkelsesholder. Røykstripene danset på lysstrålen og en merkelig lukt, nærmest av kanel, fylte rommet. Dalai Lama satt med korslagte bein på en pute ved veggen et par meter fra Drakden, som satt foroverbøyd med knærne nede og pannen i gulvet. Med ett snakket orakelet med dyp stemme. «Dra i kveld. Det haster.» Med øynene fortsatt lukket og fortsatt i transe reiste han seg, gikk bort til et bord og stoppet nøyaktig 30 centimeter fra det. Han bøyde seg, plukket opp en fjærpenn og tegnet et detaljert kart på et papirark før han falt sammen på gulvet. Dalai Lama løp bort til orakelet, løftet hodet hans og klappet ham på kinnene. Langsomt begynte mannen å våkne. Etter å ha stukket en pute under hodet hans reiste Dalai Lama seg og skjenket i en glasskopp fra en steintøymugge. Han bar koppen tilbake til orakelet og holdt det til munnen hans. «Drikk, Dorje,» sa han dempet. Den gamle mannen kom seg langsomt og trakk seg opp i sittende stilling. Så snart Dalai Lama var sikker på at orakelet var på bedringens vei, gikk han bort til bordet og stirret på tusjtegningen. Det var et detaljert kart over fluktruten fra Lhasa til den indiske grensen. Overholt ble født inn i sin karriere. Minst én Overholt hadde tjent i alle kriger De forente stater hadde utkjempet siden revolusjonskrigen. Bestefaren hadde vært spion under borgerkrigen, faren i første verdenskrig og den aller yngste Overholt hadde vært i OSS i annen verdenskrig før han gikk over til CIA da byrået ble dannet i 1947. Nå var Overholt 33 og hadde 15 år som spion bak seg. I alle de årene hadde Overholt aldri sett en så illevarslende situasjon. Dette var ikke en konge eller dronning som var 15

i fare, ikke en kirkefyrste eller diktator. Det var et religiøst overhode En mann som var en gudekonge, en guddom, en leder som kunne spore sine aner til det herrens år 1351. Hvis det ikke ble gjort noe raskt, ville han bli fengslet under kommunismens svøpe. Da ville sjakkspillet med menneskebrikker være over. I Mandalay i Burma ble Overholts melding mottatt og videresendt til Saigon, der den ble overført til Manila og så, via en sikret undervannskabel, til Long Beach i California og derfra til Washington, D.C. Ettersom situasjonen i Tibet stadig forverret seg, hadde CIA begynt å samle en styrke i Burma. Gruppen var ikke stor nok til å overvinne kineserne, bare stor nok til å bremse dem til større og bedre bevæpnede styrker kunne settes inn. Armadaen var forkledd som et frontkompani som gikk under navnet Himalayan Air Services og besto av fjorten C-47-er som kunne droppe forsyninger, og fire som nettopp var blitt ombygd til førstegenerasjons kampfly med tung bestykning. Denne styrken hadde støtte av seks F-86 jagerfly og et enslig, fabrikknytt Boeing B-52 bombefly. Alan Dulles satt i Det ovale rom, han pattet på pipen sin og påpekte situasjonen for president Eisenhower. Så lente direktøren i CIA seg tilbake og lot presidenten tenke seg om et øyeblikk. Stillheten varte i flere minutter. «Herr president,» sa han omsider, «CIA tok seg den frihet å utplassere en styrke i Burma som kan slå til først. Ett ord fra Dem, så er de på vingene i løpet av en time.» Etter valget i 1952 hadde Eisenhower først måttet håndtere McCarthy-høringene, de første rådgiverne til Vietnam og et hjerteinfarkt. Han hadde vært nødt til å sende 10 000 soldater til Little Rock i Arkansas for å gjennomføre raseintegrering i skolene, hadde vært vitne til at Sovjetunionen tok ledelsen i romkappløpet og opplevd at visepresidenten ble steinet av fiendtlige folkemengder i Latin-Amerika. Nå hadde Cuba en kommunistisk leder bare fjorten mil fra amerikansk jord. Han var trett. 16

«Nei, Alan,» sa han lavmælt etter en pause. «Som general lærte jeg at man med omhu må velge de kamper man vil være med på. Vi må holde oss utenfor situasjonen i Tibet for øyeblikket.» Dulles reiste seg og trykket Eisnhowers hånd. «Jeg skal informere mine menn,» sa han. I Overholts kommandostilling i Lhasa var askebegeret på bordet ved siden av radioen proppet med sneiper av filtersigaretter. Det gikk noen timer med bare en bekreftelse på at radiomeldingen var mottatt. Med en halvtimes mellomrom kom det tibetanske budbringere med etterretningsopplysninger. De visuelle rekognoseringsenhetene meldte at folkemengden utenfor slottet ved Lhasa vokste for hvert minutt som gikk, men budbringerne var ikke i stand til å gi en nøyaktig oversikt over antallet. Tibetanere fortsatte å strømme ned fra fjellene, bevæpnet med stokker, steiner og kniver. Den myldrende mengden ville bli kanonføde for de godt bevæpnede kineserne. Foreløpig hadde ikke kineserne foretatt seg noe, men det ble rapportert om troppekonsentrasjoner på veiene inn til den sagnomsuste byen. Overholt hadde sett det samme scenariet utspille seg i Guatemala fem år tidligere da en menneskemengde som støttet de antikommunistiske opprørerne under Carlos Armas, plutselig hadde eksplodert. Kaos fulgte. Styrker under president Jacobo Arbenz hadde begynt å skyte på menneskene for å gjenopprette orden, og før daggry var både sykehus og likhus fulle. Overholt hadde organisert demonstrasjonen, og tanken på det lå som et slør over sinnet hans. I samme øyeblikk spraket radioen. «Flosshatt negativ, over.» Overholts hjerte hoppet over et slag. Flyene han ønsket, ville ikke komme. «Pappa bjørn kan godkjenne feiing av stien under uthentingen hvis det er helt nødvendig. Ønsker detaljer om avreise og videre ferd, over.» Eisenhower sier de ikke skulle angripe Lhasa, tenkte Overholt, men Dulles hadde på egen hånd godkjent dekning av flukten fra Tibet hvis det skulle gå så langt. Hvis alt gikk 17

som det skulle, tenkte Overholt, ville han slippe å sette sjefens skjebne i fare. «Sir?» sa radiooperatøren. «Overholt ble rystet ut av tankene. «De venter et svar,» sa operatøren lavt. Overholt grep mikrofonen. «Oppfattet og avgjort,» sa Overholt, «og takk Pappa bjørn for tanken. Vi tar kontakt når vi er under veis. Over og ut.» Radiotelegrafisten så opp på Overholt. «Det var vel det.» «Pakk sammen,» sa Overholt dempet. «Vi drar snart.» Bak den gule muren foregikk forberedelsene til Dalai Lamas flukt i eksil i et halsbrekkende tempo. Overholt ble klarert av vaktene og ventet på møtet. Fem minutter etter kom Dalai Lama, iført sine svartinnfattede briller og gule gevanter, inn i kontoret i administrasjonsrommet. Tibets åndelige leder virket sliten og resignert. «Jeg kan se på uttrykket ditt,» sa han lavt, «at det ikke kommer noen hjelp.» «Jeg beklager, Deres høyhet,» svarte Overholt. «Jeg gjorde alt jeg kunne.» «Ja, Langston, det gjorde du sikkert. Imidlertid er situasjonen som den er,» bemerket Dalai Lama, «så jeg har bestemt meg for å gå i eksil. Jeg kan ikke risikere at mitt folk blir slaktet ned.» Overholt hadde kommet til møtet forberedt på å bruke alle sine overtalelseskunster til å overbevise Dalai Lama om å flykte fra landet, men isteden skjønte han at avgjørelsen allerede var tatt. Han burde ha ventet det; i løpet av årene var han blitt kjent med Dalai Lama, og intet han hadde sett, fikk ham til å betvile at lederen følte sterke forpliktelser overfor sitt folk. «Mine menn og jeg vil gjerne følge Dem,» tilbød Overholt seg. «Vi har detaljerte kart, radioer og noen forsyninger.» «Det ville glede oss om dere blir med,» sa Dalai Lama. «Vi drar om noen øyeblikk.» Dalai Lama snudde seg for å gå. «Jeg skulle ønske det var mer jeg kunne gjort,» sa Overholt. 18

«Situasjonen er som den er,» sa Dalai Lama fra døren. «Akkurat nå bør du samle mennene dine og møte oss ved elven.» Høyt over Norbulingka hadde himmelen en trillion stjerner. Månen, bare et par dager før den ble full, lyste opp bakken med et gult, uklart lys. En ro, en stillhet. Nattfuglene, som vanligvis trillet sine spøkelsessanger, var tause. Husdyrene innenfor gjerdet, moskushjort, fjellgeiter, kameler, en enslig, aldrende tiger og påfuglene som løp fritt, rørte seg knapt. En lett vind blåste inn fra de høye Himalaya-fjellene og bar med seg duften av furutrær og forandring. Høyt oppe i en åsside utenfor Lhasa hørtes det skrekkinnjagende skriket til en snøleopard. Dalai Lama studerte bakken, lukket øynene og så for seg tilbakekomsten. Han var kledd i bukser istedenfor kjortel, en svart ulljakke i stedet for kappe. Over venstre skulder hang det et gevær, og en gammel seremonithangka, et brodert silketeppe, var rullet sammen og hang over den høyre. «Jeg er klar,» sa han til sin chikyah kenpo, sin stabssjef. «Har du pakket ikonet?» «Det ligger trygt bevoktet i en kasse. I likhet med Dem vil mennene beskytte det samme hva det koster.» «Som de bør,» sa Dalai Lama dempet. De to mennene gikk mot porten i den gule muren og fortsatte gjennom den. Chikyah kenpoen hans holdt en stor juvelbesatt, buet sabel i hånden. Han stakk den i skjeden på beltet og snudde seg mot sin mester. «Hold Dem like ved meg.» Etterfulgt av en enhet av kusun depon passerte de gjennom yttermuren og blandet seg med menneskemengden. Opptoget fant fort veien langs en sti. To og to kusun deponer bakerst stoppet for å se om noen fulgte etter. Da de ikke så noen, beveget de seg frem til neste par, som ble stående til de var sikre på at kysten var klar. Ved å forflytte seg på denne måten kunne vaktene forvisse seg om at aktertroppen var dekket. I teten vurderte to og to krigere farene foran dem. Når de så at det var klart, fortsatte de videre. En håndkjerre 19

med ikonet fulgte opptoget og ble trukket av en stor munk. Med fast grep rundt dragene løp munken lik en rickshawfører som er sent ute. Alle småløp, og lyden av føttene deres hørtes ut som dempet applaus. Lyden av vann fulgte med lukten av våt mose. Det var en bielv til Kyichuelven. Etter at gruppen hadde kommet seg velberget over vadesteinene, fortsatte den raskt videre. På den andre bredden av Kyichuelven stirret Overholt på radiumskiven på armbåndsuret og flyttet på beina. Flere titalls kusun deponer som var sendt ut flere timer forveien, stelte hestene og muldyrene som skulle muliggjøre en rask flukt. De så på den blonde amerikaneren uten verken ondskap eller frykt, de var bare resignerte. Flere store ferger hadde ført dem over elven, og nå var båtene fortøyd på den andre bredden i påvente av Dalai Lama. Overholt så et kort lysglimt fra den andre siden, et signal om at det var trygt å krysse elven. I måneskinnet kunne han se at båtene ble hurtig lastet, og noen minutter etter hørtes lyden av åretak. Lederbåten skurte opp på bredden, og Dalai Lama gikk ut av båten. «Langston,» sa han, «klarte du å slippe ut av byen uten å bli oppdaget?» «Ja, Deres Hellighet.» «Og dine menn med deg?» Overholt pekte på sju menn som utgjorde hans styrke. De sto litt for seg selv ved siden av flere kasser med utstyr. Da de kom frem til den andre siden, hoppet chikyah kenpoene ut av båtene og fikk fortroppene opp på hesteryggen. De fikk lange spyd drapert med silkebannere i hendene. Tidligere hadde hestene vært dekket av seremonitepper og -pynt. Så, ikke ulikt lyden av gjess på vei sørover, fylte lyden av en sordinert trumpet luften. Det var på tide å dra. Overholt og mennene hans ble hjulpet opp på hestene og stilte seg opp bak Dalai Lama. Da solen sto opp neste morgen, var de flere mil fra Lhasa. 20

Da de hadde reist i to dager og krysset Che-La-passet i en høyde på nesten fem tusen meter og over Tsangpoelven, stoppet følget for natten i klosteret ved Ra-Me. Bud på raske hester hadde tatt dem igjen med nyheter om at kineserne hadde bombardert Norbulingka og brukt maskingevær mot den hjelpeløse menneskemengden. Tusener var drept. Nyheten la seg tungt over Dalai Lama. Overholt hadde rapportert om reisen over radio og følte seg lettet over å ha sluppet å tilkalle hjelp. Ruten var valgt med omhu for å unngå konflikt med kineserne. Han og hans menn var utslitt, men de hardføre nepaleserne fortsatte uten opphold. Byen Lhuntse Dzong lå bak dem, det samme gjorde landsbyen Jhora. Grensen til India ved Karpopasset lå mindre enn én dags ritt unna. Da begynte det å snø. En snøstorm med ulende vinder og lave skyer la seg over Mangmang, den siste tibetanske byen før grensen til India. Dalai Lama, som allerede var utmattet av reisen og belastningen ved å vite at så mange av hans landsmenn lå igjen døde eller døende, ble syk. Hans siste natt i hjemlandet ble en pine. For å gjøre reisen lettere ble han plassert på ryggen av et dyr som kaltes en dzomo, en krysning av jak og hest. På vei opp til passet stoppet Dalai Lama for å kaste et siste blikk på sitt elskede Tibet. Overholt red bort til ham. Han ventet til Dalai Lama kikket på ham. «Mitt land glemmer aldri,» sa han «og én dag skal vi føre deg hjem igjen.» Dalai Lama nikket, klappet dzomoen på halsen og styrte den ut i eksil. Baktroppen, munken som trakk kjerra med det uvurderlige ikonet, spente beina idet han passerte toppen og begynte på nedstigningen. De drøyt to hundre kiloene som hadde vært så tunge på vei oppover passet, ville nå trille fritt. Han satte hælene i bakken.

NÅTIDEN Åtte om kvelden. Fra sør tøffet et slitent gammelt lasteskip over de karibiske dønningene, som et mørkt insekt som krabber over en rynkete, blå duk, mot leden inn til Santiago på øya Cuba. Røyken fra den enslige skorsteinen drev som en blå sky under en østlig bris mens sola nærmet seg horisonten i vest og vokste til en stor, oransje kule på grunn av Jordens atmosfære. Det var en av de siste trampdamperne, et lasteskip som krysset havene anonymt mellom eksotiske og fjerntliggende havner. Få var i drift lenger. De fulgte ikke noen vanlige frakteruter. Reiseplanene kom an på lasten og dens eiere, derfor ble destinasjonene endret fra havn til havn. De seilte inn, losset skipet og seilte sin vei som et spøkelse i natten. To nautiske mil fra land nærmet en liten båt seg skipet over dønningene og dreide parallelt med det. Losen gikk inn til det rustne skroget da en leider ble kastet ned fra en åpen luke. Losen, en mann i femtiårene med brun hud og tykt, grått hår, kikket opp på det utgamle skipet. Den svarte malingen var falmet, og den burde vært banket av og malt på nytt. Det rant rust fra alle åpninger i skroget. Det digre ankeret var fullstendig dekket av rust der det hang helt oppe ved klysset. Losen leste bokstavene, som knapt kunne tydes, øverst på baugen. Det slitne gamle skipet het Oregon. Jesus Morales ristet vantro på hodet. Det var et mirakel at skipet ikke var blitt hogd opp tjue år tidligere, tenkte han. Det liknet mer på et vrak enn et frakteskip som fortsatt var i drift. Han lurte på om partibyråkratene i transportdeparte23

mentet hadde noen anelse om tilstanden til skipet de hadde kontrahert til å frakte inn en last kunstgjødsel til sukker- og tobakkåkrene. Han kunne ikke fatte at skipet hadde passert den maritime forsikringsinspeksjonen. Mens skipet sakket farten til det nesten sto stille, sto Morales ved relingen og losbåtens fendere dunket mot frakteskipets side. Morales ventet på en bølge som løftet båten og hoppet smidig fra det våte dekket til leideren og klatret opp til luken. Det var en manøver han gjorde opptil ti ganger om dagen. To av mannskapet ventet ved luken og hjalp ham opp på dekk. Det var to røslige karer, og de brydde seg ikke om å smile som velkomst. Den ene bare pekte mot trappen opp til brua. Etter det snudde de seg og forlot Morales alene på dekket. Da han så dem gå sin vei, håpet Morales at han aldri skulle møte dem i en mørk bakgate. Han ventet litt før han entret brua og spanderte et par minutter på å studere overbygningen. På bakgrunn av sin lange erfaring og med store kunnskaper om skip tippet han at det var 560 fot langt med en dekksbredde på 75 fot. Trolig en bruttotonnasje på 11 000 tonn. Fem kraner, to bak skorsteinen og overbygget og tre på dekket forut, sto og ventet på å losse skipet. Han talte seks lasterom med tolv luker. I sine velmaktsdager ville det vært klassifisert som et ekspresskip i linjefart. Han mente det var bygd og sjøsatt på begynnelsen av 60-tallet. Flagget akter var iransk. Ikke et registreringsland Morales hadde sett mange ganger. Om Oregon virket shabby fra vannflaten, virket det direkte snuskete fra hoveddekket. Alt dekksmaskineriet var dekket av rust fra vinsjene til kjettingene, men det så i hvert fall ut til å være i brukbar stand. Til sammenlikning ga lastekranene inntrykk av ikke å ha vært i bruk på årevis. Som for å øke fornærmelsen, lå bulkete fat, verktøy og ting som bare kunne beskrives som kassert utstyr, spredt over dekket. I alle sine år som los hadde Morales aldri sett et skip i en så elendig og forsøplet forfatning. Han fulgte leideren som førte opp til brua, forbi skott som flasset maling og ventiler med sprukne og gulnede glass. Så 24

stoppet han før han slo opp døren. Innvendig var skipet like ille, om ikke verre. Styrhuset var skittent med merker etter sigarettglør på hyller og på det som en gang hadde vært et polert teakdekk. Døde fluer lå i vinduskarmene og lukten stakk i nesen. Og så var det kapteinen. Morales ble møtt av en stor slask av en mann med en enorm mage som hang over beltet. Ansiktet var arret, og nesen så stygt brukket at den skrånet mot venstre kinn. Det tykke, svarte håret var sleiket bakover med en slags fet krem, og skjegget var pistrete og tynt. Kapteinen var en kakofoni av farger. Øynene var røde, tennene gulbrune og armene var dekket av blå tatoveringer. En skitten sjømannslue satt bakerst på hodet, og han var iført en skitten kjeledress. Den tropiske varmen og luftfuktigheten som mangelen på klimaanlegg førte med seg, gjorde det tydelig for Morales at mannen ikke hadde badet på minst én måned. Enhver hund med selvrespekt ville forsøkt å begrave ham. Han strakte frem en svett neve til Morales og snakket engelsk. «Godt å se deg. Jeg er kaptein Jed Smith.» «Jesus Morales. Los for havnekontoret i Santiago.» Morales følte seg utilpass. Smith snakket engelsk med amerikansk aksent, ikke det han hadde ventet på et iranskregistrert skip. Smith ga ham en bunke med papirer. «Her er registreringsdokumentene og fraktlisten.» Morales kastet bare et kort blikk på dokumentene. Tjenestemennene i land ville granske dem mer inngående. Hans oppgave var bare å sjekke at skipet hadde tillatelse til å seile inn i havnen. Han leverte bunken tilbake og sa: «Skal vi sette i gang?» Smith veivet med en hånd mot treroret som på en måte virket forferdelig gammeldags for et skip som var bygd på sekstitallet. «Du har kommandoen nå, Señor Morales. Hvilken kai vil du at vi skal legge til ved?» «Det er ikke ledig kaiplass før torsdag. Til da må du kaste anker midt i havnen.» «Det er fire dager til. Vi har en kontrakt å holde. Vi kan ikke sitte og vente i fire dager på å losse.» Morales trakk på skuldrene. «Jeg har ingen innflytelse på 25

havnefogden. Dessuten er havnen fylt med skip som ligger ved kai for å losse nye landsbruksmaskiner og biler nå som handelsblokaden er hevet. De prioriteres foran dere.» Smith slo ut med hendene. «Ja vel, det er jo ikke første gang vi må tvinne tommeltotter mens vi venter på å losse.» Han smilte bredt med råtne tenner. «Mannskapet og jeg får bare gå i land og gjøre oss til venns med de kubanske kvinnene deres.» Tanken ga Morales gåsehud. Uten å si mer gikk han bort til roret idet Smith ropte til maskinrommet og ga ordre om halv fart. Losen merket vibrasjonene fra maskinen gjennom dekket da det slitne gamle skipet satte seg i bevegelse igjen, og han dreide skipet i retning av det smale sundet inn til havnen i Santiago, omkranset av høye åser som steg opp av havet. Fra sjøen var kanalen som førte inn til den blåsebelgformede havnen, umulig å se før man nesten var der. På toppen av klippene til høyre reiste den gamle kolonifestningen, kjent som Morrofestningen, seg seksti meter i været. Morales la merke til at Smith og resten av det skabbete mannskapet som sto på brua, virket interessert i forsvarsverkene som var gravd inn i åssiden på den tiden Fidel Castro fryktet at USA ville angripe Cuba. Gjennom dyre kikkerter gransket de kanonene og rakettene som var utplassert. Morales smilte for seg selv. La dem se så mye de ville; mesteparten av forsvarsverkene var forlatt. Bare to små festninger opprettholdt små avdelinger som bemannet de utplasserte rakettene i tilfelle det usannsynlige skulle skje at et uønsket skip forsøkte å ta seg inn i havnen. Morales manøvrerte mellom bøyene og styrte Oregon behendig gjennom svingene i kanalen som snart åpnet seg i den brede, runde havnen som lå rundt byen Santiago. Roret virket likevel merkelig på ham. Den merkelige følelsen var omrent umulig å registrere, men den var der likevel. Når han dreide på roret, ble det et kort opphold før rorspillet reagerte. Han gjorde en rask, men liten, sving mot styrbord før han rettet det opp igjen. Det var avgjort der, nærmest som et ekko, et opphold på to sekunder. Han kunne ikke merke 26

noen treghet i styremekanismen, snarere var det en pause. Det måtte ha sin opprinnelse et annet sted. Men når reaksjonen først kom, var den rask og bestemt. Men hvorfor oppholdet? «Roret virker litt underlig.» «Ja,» gryntet Smith. «Det har vært sånn i noen dager. I den neste havnen med verft som vi kommer til, skal jeg få undersøkt spillstammen.» Det ga fortsatt ikke Morales noen mening, men skipet var nå på vei inn i den åpne delen av bukten utenfor byen og han skjøv mysteriet ut av tankene. Han anropte havnefogden over skipets radio for å holde dem informert om fremdriften og fikk ordre om hvor de skulle kaste anker. Morales pekte ut bøyene som merket fortøyningsområdet for Smith og ga ordre om sakte fart. Deretter dreide han hekken rundt til baugen var rettet mot tidevannet på vei inn før han ga ordre om full stopp. Oregon saknet farten til det stoppet mellom et kanadisk containerskip og en libysk oljetanker. «Du kan kaste anker,» sa han til Smith, som svarte med et nikk mens han holdt høyttaleren foran ansiktet. «La ankeret gå!» ropte han til mannskapet. Etter et par sekunder ble kommandoen besvart med raslingen av kjettinger mot klysset etterfulgt av et kjempeplask da ankeret møtte vannet. Baugen ble uklar på grunn av skyen av støv og rust som sto ut av kjettingkassen. Morales slapp de slitte knaggene på roret og snudde seg mot Smith. «Du må selvfølgelig betale losavgiften når du overleverer dokumentene på havnefogdens kontor.» «Hvorfor vente?» snøftet Smith. Han stakk hånden i lommen på kjeledressen og tok frem en bunke krøllete amerikanske 100-dollarsedler. Han talte opp femten sedler, nølte, og da han så på Morales’ sjokkerte uttrykk, sa han: «Helvete heller, kanskje vi heller burde si to tusen jevnt.» Uten å nøle tok Morales pengene og stakk dem i sin egen lomme. «Du er svært raus, kaptein Smith. Jeg skal varsle havnefogden om at salæret er betalt fullt ut.» 27

Smith undertegnet de nødvendige dokumentene og logget inn fortøyningen. Han la en kraftig arm rundt kubanerens skulder. «Så var det jentene. Hvor i Santiago er det lett å møte dem?» «Dere vil finne både billig underholdning og drikkevarer på kabaretene langs vannkanten.» «Det skal jeg fortelle mannskapet.» «Far vel, kaptein.» Morales strakte ikke frem hånden. Han følte seg allerede besudlet bare etter å ha besøkt skipet; han kunne ikke få seg til å gripe den fettede hånden til den ekle kapteinen. Den avslappede kubanske varmen til Morales var kjølnet av omgivelsene, og han hadde ikke lyst til å tilbringe ett sekund til om bord på Oregon. Han forlot styrhuset og klatret ned leideren til den ventende losbåten, fortsatt sjokkert over det mest møkkete skipet han noen gang hadde lost inn i havnen, akkurat som eierne av Oregon ville ha ham til å tro. Hvis Morales hadde undersøkt skipet grundigere, ville han kanskje oppdaget at det var en fasade. Oregon lå dypt i vannet på grunn av spesialutstyrte ballasttanker som, når de ble fylt, senket skroget slik at det så ut til å bære tung last. Selv ristingen fra maskinene var mekanisk. Skipets maskiner var nesten lydløse og uten vibrasjoner. Og rusten som dekket nesten hele skipet? Det var maling påført med kunstnerhånd. Da han var overbevist om at losen og båten hans hadde satt kursen bort fra Oregon, gikk kaptein Smith bort til et rekkverk på dekk som ikke så ut til å ha noen praktisk nytte. Han grep tak i det og trykket på en knapp på undersiden. Den firkantede delen av dekket som Smith sto på, begynte med ett å senkes ned til den stoppet i et svært, klart opplyst rom fylt med datamaskiner, automatiske instrumenter og flere store konsoller som rommet kommunikasjons- og våpensystemer. Dekket i kommandosenteret hadde tykke tepper, veggene hadde eksotisk trepanel, og møblene så ut til å komme rett fra utstillingsrommet til en møbeldesigner. Dette rommet var det egentlige hjertet i Oregon. 28

Seks mennesker, fire menn og to kvinner pent kledd i shorts, blomstrete skjorter og hvite bluser var travelt opptatt med de forskjellige systemene. Én kvinne overvåket en rad TV-skjermer som viste alle deler av Santiago havn mens en mann zoomet inn på losbåten idet den dreide rundt og satte kursen inn i hovedkanalen. Ingen brydde seg om å skjenke den feite kapteinen så mye som et øyekast. Bare en mann kledd i kakishorts og grønn golfskjorte kom bort til ham. «Alt gikk vel med losen?» spurte Max Hanley, skipets konserndirektør, som styrte alle driftssystemene, også skipets motorer. «Han merket tregheten i roret.» Hanley flirte. «Hadde han bare visst at han brukte et dødt ror. Men vi må foreta noen justeringer. Snakket du spansk med ham?» Smith smilte. «Mitt beste yankeeengelsk. Hvorfor skulle jeg la ham vite at jeg snakker hans språk? På den måten kunne jeg oppdage om han forsøkte seg med noen triks da han snakket med havnefogdens kontor mens vi kastet anker.» Smith skjøv opp ermet på den skitne kjeledressen og så på en Timex med stygt oppskrapet glass. «En halv time til det blir mørkt.» «Utstyret under senterbrønnen står klart.» «Og landgangsmennene?» «De står parat.» «Jeg må bare kvitte meg med de illeluktende klærne og bli anstendig igjen,» sa Cabrillo og gikk mot lugaren, som lå i en korridor der det hang malerier av moderne kunstnere. Mannskapslugarene var skjult i to av lasterommene og var luksuriøse som på et femstjerners hotell. Det var ikke noe skille mellom offiserer og mannskap om bord på Oregon. Alle var folk med utdannelse, eksperter innen sine respektive fagområder, en elite av kvinner og menn som hadde tjenestegjort i militæret. Skipet var et aksjeselskap eid av staben. De hadde ingen militær rang. Cabrillo var styreformann, Hanley direktør, de andre hadde ulike titler. De var leiesoldater ute etter å tjene penger, selv om det ikke nødvendigvis utelukket gode gjerninger, og ble hyret av regjeringer eller store 29

selskaper til å utføre hemmelige oppdrag verden rundt, ofte med store farer. Mannen som forlot lugaren tjue minutter etter, så ikke ut som den mannen som hadde gått inn. Den fettete parykken, det ustelte skjegget og den skitne kjeledressen var borte; det samme var den ubehagelige lukten. Timexen var også borte og var erstattet av en Concord-kronograf i rustfritt stål. Dessuten hadde mannen gått ned minst femti kilo. Juan Rodriguez Cabrillo hadde gjenskapt seg selv fra den skitne sjøulken Smith til sitt sanne jeg. En høy mann i førtiårene med et markert, tiltrekkende fjes og alveblå øyne. Det blonde håret hadde crewcut, og en cowboybart prydet overleppen. Han skyndte seg mot en dør i enden av korridoren og gikk inn i et kontrollrom som satt høyt oppe på skroget midt på skipet innvendig. Kjellerdekket, som det ble kalt, var stedet der Oregons undervannsutstyr var lagret: dykkerutstyr, miniubåter, både bemannede og ubemannede, og et mangfold av elektroniske sensorer til bruk under vann. Et par hypermoderne undervannsbåter levert av U.S. Submarines, en 60 fots Nomad 1000 og en 32-fots Discovery 1000, hang i reimer. Dørene i bunnen av skroget gled opp, og vannet strømmet inn til det var på samme nivå som på utsiden. Det bemerkelsesverdige skipet var ikke som det kunne synes fra utsiden. Ytterdekkene og skroget var malt slik at det så ut som en rusten holk. Styrehuset og de ubrukte mannskaps- og offiserslugarene under dekk var også i sjuskete stand for å unngå mistanke fra havnefogder og loser på besøk. Cabrillo gikk inn i det undersjøiske operasjonsrommet og stilte seg ved et stort bord med tredimensjonale holografiske bilder av hver eneste gate i Santiago. Linda Ross, sikkerhets- og overvåkningsanalytiker om bord på Oregon, sto ved bordet og ga en orientering til en gruppe menn kledd i kubanske kamuflasjeuniformer. Linda hadde vært kapteinløytnant i marinen da Cabrillo overtalte henne til å forlate militæret og slutte seg til Oregon. I marinen hadde hun vært 30

etteretningsoffiser om bord på en Aegis-krysser med styrte raketter før hun tilbrakte fire år i marinens etterretningsavdeling i Washington. Linda kastet et blikk på Cabrillo, som sto taus uten å avbryte. Hun var en tiltrekkende kvinne, ikke smellvakker akkurat, men de fleste menn syntes hun var pen. Hun holdt den 175 centimeter høye, 60 kilo tunge kroppen i god form ved å trene, men hun brukte sjelden tid på sminke eller frisyre. Hun var en intelligent dame, lavmælt og beundret av hele mannskapet på Oregon. De fem mennene og to kvinnene sto rundt et detaljert bilde av byen og lyttet oppmerksomt på at Linda gikk gjennom de siste instruksene med en liten metallstav med lys i den ene enden for å peke ut målet deres. «Santa Ursulas festning. Den ble bygd under den spansk-amerikanske krig, og fra begynnelsen av 1900-tallet ble den brukt som lager til Castro og hans revolusjonære tok over landet. Da ble den gjort om til fengsel.» «Hva er den nøyaktige avstanden fra landgangspunktet til fengselet?» spurte Eddie Seng, Oregons påskuddmester og sjef for landgangsoperasjoner. «Fjorten hundre meter,» svarte Linda. Seng la armene i kors og så tankefull ut. «Vi vil nok klare å lure det lokale politiet med uniformene våre på vei inn, men hvis vi må kjempe oss halvannen kilometer tilbake til kaiene mens vi passer på atten fanger, kan jeg ikke garantere at vi greier det.» «I hvert fall ikke i den forfatningen de stakkars menneskene vil være i,» sa Julia Huxley, sanitetsoffiser om bord. Hun skulle følge med på angrepet for å ta seg av fangene. Julia var en kortvokst kvinne med stor byste og en kropp som var egnet for bryting. Hun var skipets hyggelige dame. I fire år hadde hun tjenestegjort som militæroverlege ved marinebasen i San Diego og var høyt respektert av alle. «Våre agenter i byen har ordnet med tyveri av en lastebil tjue minutter før dere forlater fengselet. Den blir brukt til å frakte matvarer til hotellene. Lastebilen ville være parkert med sjåføren et kvartal fra arbeidernes verkstedskur, som 31

ligger på kaia dere legger til ved. Han kjører dere til fengselet, venter og kjører dere tilbake til kaia. Etter det kvitter han seg med lastebilen og sykler hjem.» «Har han et navn? Trenger vi et passord?» Linda smilte svakt. «Passordet er dos.» Seng så tvilende ut. «To? Er det alt?» «Ja, han svarer med uno, én. Så enkelt er det.» «Det er i hvert fall presist.» Linda stoppet et øyeblikk for å slå over en rekke brytere på en liten fjernkontroll. Bildene av byen gikk over i et tredimensjonalt diorama av Santa Ursula-fengselet uten tak som avdekket de indre rommene, cellene og gangene mellom dem. «Våre kilder forteller oss at det bare er ti voktere i hele fengselet. Seks på dagskiftet, to om kvelden og to fra midnatt til seks om morgenen. Dere burde ikke ha noen problemer med å overmanne de to på vaktrommet. De vil tro dere er en militær enhet som er kommet for å kjøre fangene til en annen sikrere institusjon. Etter planen skal dere komme dere inn klokken ti. Dere setter de to vokterne som har vakt, ut av spill og slipper fangene løs, deretter vender dere tilbake til ubåten og er fremme ved skipet klokken elleve. Blir dere forsinket, så setter dere vår flukt ut av havnen i fare.» «Hvordan da?» spurte en av Sengs menn. «Vi ble fortalt at funksjonene i havnens forsvarssystemer blir testet ved midnatt hver kveld. Vi må være et godt stykke unna før det.» «Hvorfor ikke heller vente og gå i land etter midnatt når hele byen sover?» spurte et annet medlem av landgangsstyrken. «Klokken ti vil lokalbefolkningen fortsatt være i aktivitet.» «Dere vekker mindre mistanke hvis dere ikke lusker rundt i gatene så veldig sent,» svarte hun. «I tillegg er de åtte andre vokterne ute på de lokale barene til langt på natt.» «Du er sikker på det?» spurte Seng. Linda nikket. «Deres bevegelser i byen har vært overvåket og klokket inn av våre agenter i byen i to uker.» «Med mindre Murphys lov løfter det stygge hodet sitt,» sa Cabrillo, «burde frigjøringen av fangene og flukten gå greit. 32

Det vanskelige blir når dere er om bord igjen alle sammen og vi må seile ut av havnen. I det øyeblikk Castros havnestyrker ser at vi letter anker og sette kursen mot kanalen og det åpne hav, vil de skjønne at noe er galt og da er helvete løs.» Linda så på Cabrillo. «Vi har våpen til å sette dem ut av spill.» «Sant nok,» sa Cabrillo. «Men vi kan ikke skyte først. Hvis de derimot angriper Oregon først, har vi ikke noe annet valg enn å forsvare oss.» «Ingen av oss har fått vite nøyaktig hvem vi skal hente ut fra fengselet,» sa Seng. «De må ha stor betydning, ellers ville vi ikke påtatt oss kontrakten.» Cabrillo så på ham. «Vi ville ikke avsløre det før vi kom frem. Det er kubanske leger, journalister og forretningsmenn som var i opposisjon mot Castros regjering, høyt respekterte menn og kvinner. Castro vet at de blir farlige på frifot. Hvis de når frem til den kubanske kolonien i Miami, kan de bruke den som base for en revolusjonær bevegelse.» «Er kontrakten god?» «Ti millioner dollar hvis vi leverer dem på amerikansk jord.» Seng og de andre rundt det holografiske bildet smilte. «Det burde tilføre sparegrisene våre en pen slant.» «Gjøre gode gjerninger mot betaling,» sa Cabrillo med et bredt flir. «Det er vårt motto.» Presis klokken 20.30 gikk Seng og hans lille styrke om bord på Nomad 1000-ubåten sammen med to av mannskapet som skulle lose ubåten og vokte den under operasjonen. Den liknet mer på en luksusyacht enn en undervannsbåt. Med dieselmotorene kunne den få opp høy hastighet på overflaten, og under vann gikk den på batterier. Med en hastighet på tolv knop under vann kunne Nomaden dykke ned til 300 meters dyp. Den var innredet med romslig plass for tolv personer, men Cabrillo hadde fått den ombygd slik at den rommet tre ganger så mange når de var stuet sammen for slike oppdrag som dette. Døren inn i ubåten ble hermetisk lukket, og farkosten, 33

som hang i en stor slynge, ble løftet med kran ned i midten av senterbrønnen. Kranføreren så inn i kontrollrommet og fikk klarsignal fra Cabrillo. Langsomt ble den store farkosten senket ned i det svarte vannet. Så snart den lå støtt, fjernet dykkere reimene og ble løftet opp til galleriet av kranen. «Radiosjekk,» sa Seng. «Hører dere meg?» «Som om vi var i samme rom,» forsikret Linda ham. «Er farvannet klart?» «Ingen skip i bevegelse, og bare tre fiskebåter er på vei ut mot havet. Hvis dere holder dere på 30 fot, har dere god margin til kjøl og propeller.» «Hold kaffen varm,» sa Seng. «Bon voyage,» fleipet Cabrillo. «Det er lett for deg å si,» var Sengs svar. Like etter ble lysene inne i undervannsbåten slukket og den forsvant inn i det mørke vannet i havnen. Losene på undervannsbåten satte sin lit til GPS, det globale orienteringssystemet, for å finne den nøyaktige kursen til den delen av havnen som var deres mål. De fant pælene med lasersystemet og kunne smette inn mellom akterstavnen og baugen på to containerskip som losset lasten, og manøvrerte mellom de kraftige pælene. Da de var under bryggene og ikke kunne ses fra dem, gikk de opp til overflaten og forserte det siste stykket ved hjelp av et laserkamera til nattbruk som forsterket lyset fra byen som trengte ned under brygga. «Flytedokk rett forut,» kunngjorde sjeflosen. Det var ikke nødvendig med kontroll av våpen og overlevelsesutstyr. Selv om alle bar skjulte håndvåpen, ville de gi inntrykk av å være en liten sikkerhetspatrulje på vei gjennom byen uten å ha skumle planer for innbyggerne. Den eneste inspeksjonen var for å sjekke at uniformene virket rene og presentable. Alle medlemmene av kampstyrken hadde vært i spesialstyrkene. De hadde streng ordre om ikke å lage bråk med mindre det var helt nødvendig for å redde liv. Seng hadde selv vært i marineinfanteriets rekognosseringsteam og aldri mistet en mann. Ikke før hadde Nomaden dunket lett mot flytedokken før 34

Seng, tett fulgt av gruppen, forlot ubåten og satte kursen mot en trapp opp til et lite hus som ga ly til flytedokken og mekanikernes utstyr og verktøy. Døren var lett å åpne fra innsiden, og Seng ga taust beskjed til dem om å følge etter ham etter et kort blikk for å se om det sto noen i nærheten. Lampene på kranene og skipene de losset, lyste opp bryggene som om det var midt på dagen, men heldigvis var utgangsdøren på motsatt side, og laget samlet seg i skyggene. I to kolonner marsjerte de i takt, og Seng førte dem ut til enden av bryggen og rundt pakkhuset. Klokken viste 21.36. Nøyaktig 24 minutter til de måtte være fremme ved fengselsporten. De fant lastebilen ni minutter etter, parkert under en svak bryggelampe ved siden av pakkhuset. Seng så at det var en Ford varebil 1951-modell som så ut som den hadde passert tre millioner kilometer for mange år siden. I tussmørket kunne han tyde bokstavene i elegant, rød skrift på siden av det drøyt fire meter lange lasterommet. Det sto GONZALES MATVARELEVERANDØRER på spansk. Det var bare en glødende sigarett som røpet sjåføren. Seng gikk bort til det åpne vinduet med hånden på sin Ruger P97 automatpistol kaliber .45 med lyddemper og sa: «Dos.» Sjåføren pustet ut en sky av ufiltrert sigarettrøyk i førerhuset og svarte: «Uno.» «Hopp inn bak,» beordret Seng laget sitt. «Jeg sitter foran.» Han åpnet døren på passasjersiden og gled inn på setet. Det ble ikke sagt et ord mens sjåføren satte det utslitte giret i riktig posisjon og kjørte bort fra kaiområdet og inn i bygatene. Annenhver gatelykt var slokt, enten fordi lyspæren var brent ut og aldri erstattet eller for å spare strøm. Etter noen kvartaler svingte sjåføren inn i hovedgaten og opp den svake skråningen mot San Juan Hill. Cubas nest største by, Santiago, lå i Oriente-provinsen og hadde vært øyas hovedstad på 1600-tallet. Byen var omgitt av kaffe- og sukkerrørplantasjer og var en labyrint av smale gater, torg og bygninger i spansk koloniarkitektur med hengende balkonger. 35