Gjesten av Lee Child by Cappelen Damm AS

Lee Child

GJESTEN

Oversatt av Carl Bernhard Kjelstrup

Lee Child Originalens tittel: The visitor Oversatt av Carl Bernhard Kjelstrup Opprinnelig utgave: Copyright © Lee Child, 2000 Norsk utgave: © N.W. Damm & Sønn AS, 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41196-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: Corbis / NTB Scanpix Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Ingen er så blind som den som nekter å se.» John Heywood 1497-1580 Engelsk dikter, dramatiker og musiker, redaktør av Proverbs in the English Tongue (1546). Sir Thomas Moores, Henrik VIIIs og Maria Is yndling, bestefar til John Donne.

1 Folk sier at kunnskap er makt. Jo mer kunnskap, desto større makt. Tenk deg at du visste alle vinnertallene i Lotto. Ikke gjettet dem eller drømte dem, men virkelig visste hvilke tall som ville vinne. Hva ville du gjort da? Du ville løpe til kommisjonæren og fylle ut lottokupongen. Og du ville vunnet. Det samme på børsen. Tenk deg at du visste hvilke aksjer som ville gå rett opp? Her er det ikke snakk om en mistanke eller en magefølelse. Det er ikke snakk om en tendens eller et prosentspill, ikke om et rykte eller et tips. Det er viten. Virkelig ekte viten. Tenk deg at du hadde det? Hva ville du gjøre da? Jo, du ville ringe megleren din. Du ville kjøpt. Senere ville du selge, og du ville vært rik. Det samme gjelder for fotball, hesteveddeløp, hva som helst. Fotball, hockey, neste års baseballfinale. En hvilken som helst idrett, så lenge du kunne forutse resultatet. Og du ville vinne, ikke snakk om annet. Det samme med Oscar- og Nobelprisutdelingen, eller vinterens første snøfall. Det samme gjelder alt. Det samme gjelder drap. Anta at du ville drepe noen. På forhånd måtte du vite hvordan du skulle gjøre det. Den delen er ikke så vanskelig. Det er mange måter å gjøre det på. Noen er bedre enn andre. De fleste har ulemper. Derfor bruker du den kunnskapen du har, og finner opp en ny måte. Du tenker og tenker 9

og tenker, og du kommer frem til den perfekte fremgangsmåten. Du legger stor vekt på situasjonen, for den perfekte fremgangsmåten er ikke enkel, og grundige forberedelser er meget viktig. Men disse tingene er bare blåbær for deg. Du har ingen problemer med grundig planlegging. Ingen problemer i det hele tatt. Hvordan kunne du ha det, med din intelligens? Etter all treningen du har gjennomgått? Du vet at de store problemene kommer etterpå. Hvordan sikrer du deg mot å bli tatt? Jo, du bruker kunnskapen du har. Hvordan politiet arbeider, vet du bedre enn de fleste. Du har sett dem i aksjon mange ganger, noen ganger på nært hold. Du vet hva de ser etter. Derfor etterlater du ikke noe de kan finne. Du går gjennom alt i hodet, meget nøyaktig og meget grundig. Like nøye som du ville skrive ned lottotallene som ville gjøre deg rik. Folk sier at kunnskap er makt. Jo mer kunnskap, desto større makt. Det gjør deg til omtrent den mektigste i verden. Når det gjelder å drepe folk. Og slippe ustraffet unna. Livet er fullt av beslutninger, vurderinger og antagelser, og man blir så vant til å gjøre dem at man fortsetter selv når det strengt tatt ikke er nødvendig. Man begynner å forestille seg ulike scenarier og lure på hva man ville gjøre med en annens problemer hvis de var ens egne. Det blir en vane. Det var en vane Jack Reacher hadde i rikt monn, og det var derfor han satt alene ved bordet i en restaurant og stirret på ryggen til to karer som satt sju meter unna. Han lurte på om det ville være nok å advare dem, eller om han ville bli nødt til å brekke armene deres. Det var et spørsmål om dynamikk. I utgangspunktet betydde byens dynamikk at en helt ny italiensk restaurant i Tribeca, lik den Reacher satt i nå, ville være ganske tom helt til mateksperten i New York Times skrev om den, eller en spaltist fra Observer så en eller annen kjendis der inne to kvelder på rad. 10

Men ingen av delene hadde hendt ennå, stedet var fortsatt lite besøkt, og det gjorde det til en perfekt plass for en ensom fyr som ville spise i nærheten av leiligheten til kjæresten mens hun jobbet overtid på kontoret. Byens dynamikk. Den gjorde det nødvendig for Reacher å være der inne. Den gjorde det også nødvendig for de to karene han holdt øye med å være der. For byens dynamikk betydde at et hvilket som helst nytt og lovende forretningsforetak før eller senere ville få besøk av noen som representerte en som ville ha sine 300 dollar i uken for ikke å sende karene sine inn og rasere stedet. De to fyrene Reacher holdt øye med, sto borte ved baren og snakket rolig med innehaveren. Baren var en unnselig disk på et par meter, som sto skrått over hjørnet av rommet. Det var egentlig ikke en bar noen skulle sitte og drikke ved. Den var bare noe å se på, et sted å ha brennevinsflaskene. De sto tre i dybden på glasshyller foran et sandblåst speil. Kassaapparatet og kredittkortmaskinen sto på den nederste hyllen. Eieren var en liten, nervøs fyr. Han hadde rygget inn i kroken og sto med ryggen presset opp mot kassaapparatet. Han holdt armene foldet hardt og defensivt over brystet. Reacher kunne se øynene hans. De utstrålte noe midt mellom vantro og panikk og flakket rundt omkring i rommet. Det var et kvadratisk rom på litt over 300 kvadratmeter, høyloftet med et tak som sikkert var seks eller sju meter over gulvet. Det var laget av presset tinn som var sandblåst til en matt glød. Bygningen var mer enn 100 år gammel, og rommet var antagelig blitt brukt til ulike formål gjennom årene. Det hadde kanskje vært en fabrikk i utgangspunktet. Vinduene var iallfall store nok og mange nok til å gi lys til en slags industribedrift den gangen byen bare var fem etasjer høy. Etter det hadde det kanskje vært en forretning. Kanskje til og med et utstillingslokale for biler. Det var stort nok til det. Nå var det en italiensk restaurant. Ikke en med rødrutete bordduker og mors hjemmelagde sauser, men et sted der det var investert 300 000 dollar i lys avantgardeinnredning, der et måltid 11

besto av sju–åtte håndlagde ravioliputer på en stor tallerken. Reacher hadde spist der ti ganger på de fire ukene restauranten hadde vært åpen, og han hadde alltid vært sulten når gikk derfra. Men kvaliteten var så god at han fortalte folk om stedet, og det sa virkelig noe, for Reacher var ingen gourmet. Stedet ble kalt Mostros, som betydde monstre på italiensk, så vidt han visste. Han var usikker på hva navnet refererte til. Iallfall ikke størrelsen på måltidene. Men det hadde en slags klang, og hele stedet, med lyse lønnetremøbler, hvite vegger og matte aluminiumslister, var ganske tiltalende. De som jobbet der, opptrådte elskverdig og selvsikkert. Hele operaer ble spilt gjennom høytalere plassert høyt oppe på veggene. Etter Reachers ukyndige skjønn satt han nå og så begynnelsen på noe som ville bli stort. Men renommeet spredde seg tydeligvis ganske langsomt. Den ekstra avantgardedekoren gjorde at det var greit å ha bare tjue bord i det store rommet, men de gangene han hadde spist der, hadde aldri mer enn tre av dem vært opptatt. En gang hadde han vært den eneste gjesten i de nitti minuttene han hadde sittet der. I kveld var det bare ett par der til middag, fem bord unna ham. De satt tvers overfor hverandre ved bordet, med profilene vendt mot ham. Mannen var middels høy og blond. Han hadde lys bart, lysebrun dress og brune sko. Kvinnen var tynn og mørk, kledd i skjørt og jakke. En attachékoffert sto lent opp mot bordbenet ved siden av den høyre foten hennes. De var begge midt i trettiårene og så trette, slitne og litt sjuskete ut. De slappet av sammen uten å være avhengig av å snakke hele tiden. Men de to fyrene ved baren snakket. Det var sikkert. De lente overkroppene frem og snakket fort og overbevisende hardt. Innehaveren sto ved kassaapparatet og lente seg like godt bakover som de forover. Det var som om alle tre befant seg i en storm som blåste gjennom rommet. De to fyrene var langt større enn mellomstore. De var kledd i helt like mørke ulljakker, som ga dem bredde og fylde. Reacher kunne se ansiktene 12

deres i det matte speilet bak brennevinsflaskene. Olivenfarget hud og mørke øyne. Ikke italienere. Syrere eller libanesere, kanskje; den arabiske aggressiviteten luket ut av dem etter en generasjons levetid i Amerika. De var opptatt med å fremheve det ene poenget etter det andre. Fyren til høyre gjorde en feiende bevegelse med hånden. Det var lett å se at den skulle forestille en flaggermus som pløyde seg gjennom flaskene på hyllen. Så begynte hånden å hugge opp og ned. Fyren demonstrerte hvordan hyllene kunne knuses. Ett slag kunne knuse dem alle, fra toppen og ned, forklarte han. Innehaveren begynte å bli blek. Han kikket sidelengs på hyllene sine. Fyren til venstre trakk opp jakkeermet, prikket på klokken og snudde seg for å gå. Kompisen hans rettet seg opp og fulgte etter. Han lot hånden subbe over det nærmeste bordet og rev ned en tallerken. Den knustes mot det flislagte gulvet, høyt og grelt mot operaen som fløt i luften. Den lyse mannen og den mørke kvinnen satt stille og så bort. De to fyrene gikk langsomt frem til døren, med hodene selvsikkert hevet. Reacher så etter dem helt til de var ute på fortauet. Eieren kom frem fra baren, knelte ned og feide sammen glasskårene med fingertuppene. «Er alt i orden?» ropte Reacher til ham. Straks han hadde sagt det, visste han hvor dumt det lød. Eieren trakk bare på skuldrene og la ansiktet i generelt bedrøvede folder og samlet glasskårene i en haug på gulvet. Reacher akte seg ut av stolen og gikk bort til ham. Han la servietten sin på gulvet ved siden av ham og begynte å legge glasskårene på den. Paret fem bord unna holdt øye med ham. «Når kommer de tilbake?» spurte Reacher. «Om en time,» svarte mannen. «Hvor mye vil de ha?» Mannen trakk på skuldrene og smilte bittert. «Jeg får et åpningstilbud,» sa han. «To hundre i uken, som øker til fire når det begynner å gå bra.» «Kommer du til å betale?» Eieren la nok en gang ansiktet i triste folder. «Hvis jeg vil 13

holde åpent, må jeg vel det, men det blir vanskelig om jeg skal betale dem to hundre i uken.» Den lyse fyren og den mørke kvinnen stirret inn i den motsatte veggen, men de lyttet. Operaen gikk over i en mollstemt arie, og divaen begynte på den med lav og vemodig stemme. «Hvem var de?» spurte Reacher lavt. «Ikke italienere,» sa eieren. «Bare noen rasshøl.» «Kan jeg låne telefonen din?» Mannen nikket. «Vet du om en forretning for kontorartikler som er åpen sent?» spurte Reacher. «På Broadway, to kvartaler unna,» svarte innehaveren. «Hvordan det? Har du forretninger du må ta deg av?» Reacher nikket. «Ja, forretninger,» sa han. Han reiste seg og gikk inn bak baren. Det sto en ny telefon ved siden av boken for bordbestillinger. Boken så ut som om den aldri hadde vært åpnet. Han løftet av røret og tastet et nummer, ventet to ring til den ble besvart halvannen kilometer unna og førti etasjer over ham. «Hallo?» sa hun. «Hei, Jodie,» sa han. «Hei, Reacher, står til?» «Er du snart ferdig?» Han hørte at hun sukket. «Nei, dette tar hele natten,» sa hun. «Komplisert juss, og de vil helst ha en vurdering i går. Beklager.» «Det gjør ingenting,» sa han. «Jeg har noe å gjøre. Etter det regner jeg med å dra tilbake til Garrison.» «Ja vel, ta vare på deg selv,» sa hun. «Jeg elsker deg.» Han hørte raslingen av dokumenter, og så ble forbindelsen brutt. Han la på røret og gikk tilbake til bordet sitt, la igjen førti dollar under kaffeskålen og satte kurs for døren. «Lykke til,» ropte han. Fyren på gulvet nikket, og paret ved bordet så etter ham da 14

han gikk. Han brettet opp kragen og gikk ut på fortauet. Det var mørkt, og kvelden var hustrig. Det dannet seg små tåkeringer rundt gatelysene. Han gikk østover til Broadway og lot blikket vandre over neonlysene på jakt etter forretningen med kontorartikler. Butikken var trang, og det sto ting priset med store, stjerneformede, selvlysende kort. Alt var på tilbud, og det passet Reacher godt. Han kjøpte en liten etiketteringsmaskin og en tube superlim. Deretter trakk han jakken beskyttende rundt seg og satte kursen nordover mot Jodies leilighet. Den firehjulsdrevne bilen hans sto parkert under bygningen hun bodde i. Han kjørte opp rampen, svingte sørover på Broadway og deretter vestover for å komme tilbake til restauranten. Han saktnet farten og kikket inn gjennom de store vinduene. Lysene skinte på hvite vegger og lyst tre. Ingen gjester. Alle bordene var tomme, og innehaveren satt på en stol bak baren. Reacher kjørte rundt kvartalet og parkerte ulovlig i utkanten av smuget som førte ned til kjøkkendørene. Han slo av motoren og lysene, og satte seg til å vente. Byens dynamikk. De sterke terroriserer de svake. De fortsetter på samme måte som de alltid har gjort, helt til de støter på noen som er sterkere og har en vilkårlig personlig grunn til å stoppe dem. En som Reacher. Han hadde ingen reell grunn til å hjelpe en fyr han nesten ikke kjente. Det var ingen logikk involvert. Ingen agenda. Akkurat nå, i en by med sju millioner sjeler, var det sikkert hundrevis av sterke mennesker som skadet svake; kanskje til og med tusenvis. Han hadde ikke tenkt å lete seg frem til alle og hadde heller ikke tenkt å starte noe felttog, men han hadde heller ikke til hensikt å la noe skje rett under nesen hans. Han kunne ikke bare snu ryggen til. Det hadde han aldri gjort. Han tok etiketteringsmaskinen opp av lommen. Å skremme de to fyrene var bare halve jobben. Det som betydde noe, var hvem de trodde sto for skremmingen. En bekymret borger som alene forsvarte en restauranteiers rettigheter, ville de ikke bry seg om, uansett hvor effektiv den bekymrede borgeren var i 15

utgangspunktet. Ingen er redd for et enslig individ, for et enslig individ kan overvinnes med overmakt. Uansett vil et slikt individ før eller senere enten dø, flytte eller miste interessen. En organisasjon, derimot, gjør et langt større inntrykk. Han smilte, så ned på maskinen og begynte å finne ut hvordan den virket. Han testet den ved å skrive sitt eget navn, kløp av teipen og studerte resultatet. Reacher. Sju bokstaver stemplet gjennom en tre centimeter lang, hvit og blå plastremse. Det ville gjøre den første fyrens etikett omtrent femten centimeter lang, og tolv, kanskje tretten på den andre. Ideelt. Han smilte igjen, klikket og stemplet og la de ferdige remsene på setet ved siden av seg. De hadde lim under et papir på baksiden, men han trengte noe bedre enn det, og det var derfor han hadde kjøpt superlimet. Han skrudde av korken på den lille tuben og stakk hull på aluminiumsspissen med nålen som fulgte med. Han skrudde på korken igjen og la tuben og remsene i lommen. Deretter steg han ut av bilen og stilte seg i skyggen for å vente. Byens dynamikk. Moren hans hadde vært redd for byer. Det hadde vært en del av utdanningen hans. Hun hadde sagt at byer er farlige steder. De er fulle av tøffe og skremmende typer. Som gutt var han ganske tøff selv, men som tenåring hadde han gått rundt og trodd at hun kanskje hadde rett. Folk i bygatene var redde, hemmelighetsfulle og defensive. De holdt seg på avstand, krysset gaten for å slippe og komme i nærheten av ham. De gjorde det så iøynefallende at han ble overbevist om at han hadde slike skremmende typer rett bak seg eller ved siden av seg. Men plutselig gikk det opp for ham: Det er jeg som er den skremmende typen. Det er meg de er redde for. Det var en åpenbarelse. Han så speilbildet sitt i butikkvinduer og forsto hvordan det kunne ha seg. Da han var femten, hadde han sluttet å vokse, da var han allerede nesten to meter høy og veide hundre kilo. En kjempe. Som de fleste tenåringer på den tiden, gikk han kledd som en boms. Advarselen moren hadde prentet inn i ham, hadde gitt ham et tomt blikk og uttrykks16

løst ansikt. De er redde for meg. Det moret ham, men når han smilte holdt folk seg enda lenger unna. Fra den gangen og videre fremover, visste han at byene var akkurat som alle andre steder, og for hvert eneste bymenneske han måtte være redd for, var det 999 andre som var mye reddere for ham. Denne erkjennelsen brukte han taktisk, og den rolige selvsikkerheten han la i gangen og blikket, tredoblet den effekten han hadde på folk. Byens dynamikk. Da klokken nærmet seg hel time, gikk han ut av skyggene og stilte seg på hjørnet, lente seg opp mot restaurantens mursteinsvegg og ventet. Han kunne så vidt høre operaen gjennom vinduet ved siden av seg. Bilene hoppet og spratt over hull i gaten. Det lå en bar på motsatt hjørne, og luftrenseren spydde ut røyk som la seg som et teppe rundt neonskiltet. Det var kaldt, og folk skyndte seg forbi med kragene trukket godt opp rundt ansiktet. Han holdt hendene i lommen, lente seg på den ene skulderen og holdt øye med trafikken som kom imot ham. De to fyrene kom tilbake nøyaktig på klokkeslettet de hadde sagt, i en svart Mercedes sedan, som de parkerte et kvartal unna, med motor og lys slått av, og steg ut av bilen. Mens de lange frakkene deres blafret i vinden, åpnet de bakdørene og tok ut hvert sitt balltre. De stakk dem under frakkene, smelte igjen dørene og så seg rundt før de begynte å gå. De beveget seg lett. Store, selvsikre typer. Reacher skjøv seg ut fra veggen og gikk dem i møte idet de kom opp på fortauet. «Inn i smuget, gutter,» sa han. På nært hold var de imponerende nok. Sammen fylte de rollen. De var unge, antagelig i slutten av tjueårene. De hadde det tette polsteret som ikke er bare muskler, men som virker nesten like godt. Tyrenakker, silkeslips, skjorter og dresser som ikke var kjøpt på postordre. Balltrærne holdt de opp ned på venstre side under frakkene, med et fast grep gjennom fôret i lommene. «Hvem i helvete er du?» sa fyren til høyre. 17

Reacher så på ham. Den første som snakker, er gjerne den dominerende delen av et partnerskap, og når det er to, angriper du lederen først. «Hvem i helvete er du?» gjentok fyren. Reacher tok et skritt til venstre og snudde seg en tanke, blokkerte fortauet og tvang dem mot smuget. «Forretningsføreren,» sa han. «Hvis dere vil ha betalt, så er det jeg som kan ordne det for dere.» Fyren nølte. Så nikket han. «Greit, men glem smuget. Vi gjør det innendørs.» Reacher ristet på hodet. «Det er ulogisk, min venn. Vi betaler dere for å holde dere ute av restauranten, og det fra og med nå. Forstått?» «Har du pengene?» «Selvfølgelig,» sa Reacher. «200 dollar.» Han gikk foran dem inn i smuget. Dampen strømmet ut mot ham gjennom luftelukene fra kjøkkenet. Det luktet italiensk mat. Knasingen av søppel og grus under føttene ga gjenlyd i smuget. Han stanset og snudde seg, som utålmodig og uforstående til at de nølte med å følge ham. De sto i silhuett mot det røde trafikklyset i gaten og kikket på ham og hverandre, og til slutt gikk de fremover skulder ved skulder. Inn i smuget. De virket trygge nok. Store, selvsikre fyrer med køller under frakkene, to mot én. Reacher ventet et øyeblikk før han gikk inn i den diagonale stripen mellom lys og skygge. Der stanset han igjen. Gikk litt tilbake som om han ville at de skulle gå forbi ham. Som en høflighet. De subbet fremover. Kom nærmere. Han slo albuen i tinningen til fyren på høyre side. Det var nok av biologiske grunner til å gjøre det. Et menneskes hode er som regel hardere enn en persons hånd. Hvis du slår en mann i hodet med neven, er det som regel neven det går verst utover. Albuen er bedre. Og siden av hodet er bedre enn pannen eller bakhodet. En menneskehjerne tåler et ti ganger så hardt trykk i pannen eller bakhodet som den gjør i tinningen. En slags komplisert, evolusjonær grunn. Derfor ble det albuen 18

mot tinningen. Det var et kort, hardt slag, dyktig utført, men fyren ble stående på skjelvende ben et langt sekund. Så slapp han balltreet. Det skled ned på innsiden av frakken hans og traff bakken med et dunk. Reacher slo til igjen. Med den samme albuen. På samme siden av hodet. Med den samme snerten. Fyren gikk ned som om en fallem skulle ha åpnet seg under føttene hans. Den andre fyren var nesten med på notene. Først fikk han den høyre hånden på balltreet, deretter den venstre. Han fikk det klar av frakken og begynte å svinge det, men han gjorde den feilen nesten alle gjør. Han svingte det altfor langt tilbake, og i altfor lav høyde. Han hadde tydeligvis tenkt seg et solid slag mot Reachers mellomgulv. Det var to feil ved denne fremgangsmåten. For det første tar det tid å hente et slag helt bakfra, for det andre er det lett å forsvare seg mot et slag mot mellomgulvet. Det er bedre å sikte etter hodet eller knærne. Den beste måten å forsvare seg mot et kølleslag på, er ved å gå nært inn på motstanderen, og det så raskt som mulig. Kraften i slaget kommer fra vekten av balltreet og farten slaget er utført med. En matematisk beregning. Tyngde ganger hastighet gir moment. Du kan ikke gjøre noe med tyngden. Det kommer til å veie nøyaktig det samme hvor det enn befinner seg. Trikset er med andre ord å gjøre noe med hastigheten. Du må komme deg nær innpå motstanderen når balltreet nærmer seg, mens det ennå er i den første fasen av fartsøkningen. Det er derfor et langt svingslag ikke er særlig lurt. Jo lengre slaget er, desto lengre tid tar det å få det fremover igjen. Desto mer tid gir du bort. Reacher var ikke mer enn en snau halvmeter unna da slaget kom. Han holdt blikket på buen og grep balltreet med begge hender; lavt nede foran magen. Det er ingen kraft i et kølleslag fra en avstand på bare halv meter; ikke annet enn en harmløs smekk i håndflatene. Momentet fyren legger i slaget blir til et våpen som kan brukes mot ham. Reacher svingte balltreet videre og fikk fyren ut av balanse. Han sparket ut mot 19

mannens ankler, rev balltreet løs og støtte til ham med enden. Et støt er den beste måten. Ikke svingslag. Fyren gikk rett i kne og skallet hodet i restaurantveggen. Reacher sparket ham rundt på ryggen, bøyde seg ned og presset kølla mot halsen hans. Mens han holdt kølla på plass med venstre fot, gikk han gjennom mannens lommer. Han fant en automatpistol, en tykk lommebok og en mobiltelefon. «Hvem kommer du fra?» spurte han. «Petrosian,» gispet fyren. Navnet sa ikke Reacher noe. Han hadde hørt om en russisk sjakkspiller ved navn Petrosian. Og en nazigeneral med samme navn. Men ingen av dem drev med pengeutpressing i New York City. Han smilte vantro. «Petrosian?» sa han. «Det må være en spøk.» Han lot stemmen dryppe av hån som om Petrosian befant seg så langt nede på listen over brysomme rivaler Reacher var satt til å ta seg av at han nærmest var usynlig. «Du fleiper med oss, ikke sant?» sa han. «Petrosian? Er han helt gal?» Den første fyren rørte på seg. Armene og bena hans kjempet for å få feste. Reacher tråkket hardt på balltreet et øyeblikk, før han rykket det vekk fra den andre fyrens hals og dunket til den første midt i skallen. Han hadde kølla tilbake på plass innen halvannet sekund. Fyr nummer to begynte å hive etter pusten under vekten mot halsen hans. Den første lå nå helt slapp på bakken. Ikke som på film. Etter et slag i skallen er det ingen som fortsetter å kjempe. De er isteden syke, svimle og kvalme i en uke. Kan så vidt stå oppreist. «Vi har en beskjed til Petrosian,» sa Reacher lavt. «Hva er beskjeden?» gispet fyr nummer to. Reacher smilte igjen. «Du er,» sa han. Han stakk hånden i lommen etter plastremser og lim. «Ligg helt stille,» sa han. Fyren lå helt stille. Han flyttet hånden opp og tok seg til 20

halsen, men det var også alt. Reacher rev papiret av baksiden på en av remsene, la på godt med superlim og presset den hard mot fyrens panne. Deretter strøk han fingeren over den et par ganger. På remsen sto det: Mostros har allerede beskyttelse. «Ligg stille,» sa han igjen. Han tok med seg balltreet og vendte seg mot den første fyren, grep ham i håret og fikk ansiktet hans opp mot seg. Av med beskyttelseshinnen, på med limet og ned på pannen. På denne remsen sto det: Prøv dere ikke på vårt territorium. Han gikk gjennom mannens lommer og fant nøyaktig det samme som i den andres: En pistol, en lommebok og en mobil. I tillegg fant han nøklene til Mercedesen. Han ventet til fyren begynte å røre på seg igjen før han kastet et blikk på den andre fyren. Han var i ferd med å komme seg opp på knærne, mens han klorte løs på remsen i pannen. «Den lar seg ikke fjerne,» ropte Reacher. «Ikke uten at du får med deg halvparten av huden. Gå nå og gi våre varmeste hilsener til Petrosian, og deretter til sykehuset.» Han vendte hodet igjen, klemte ut resten av limet i den første fyrens håndflater, presset hendene hans sammen og telte til ti. Kjemiske håndjern. Han halte fyren på bena etter kragen, og holdt ham oppreist til han hadde lært seg å stå igjen. Deretter kastet han bilnøklene bort til den andre fyren. «Du er visst utpekt til sjåfør,» sa han. «Og nå kan dere forsvinne.» Fyren bare sto der, med øynene flakkende til høyre og venstre. Reacher ristet på hodet. «Ikke tenk på det engang,» sa han. «Ellers river jeg ørene av deg og tvinger deg til å ete dem. Og kom ikke tilbake hit heller. Aldri. For da kommer de til å sende noen som er mye verre enn meg. Akkurat nå er jeg den beste kompisen du har, skjønner du det?» Fyren stirret, men til slutt nikket han forsiktig. «Kom dere av gårde,» sa Reacher. Fyren med de sammenlimte hendene hadde vanskeligheter 21

med å røre seg. Han var helt utenfor. Den andre hadde problemer med å hjelpe ham. Det var ingen ledig arm å holde i. Han vurderte problemet et øyeblikk, før han dukket under de sammenlimte hendene og la fyren over ryggen. Han ravet av sted og stanset i utgangen av smuget; en silhuett mot lyset fra gaten. Han bøyde seg fremover, heiste vekten høyere opp på skuldrene og forsvant av syne. Pistolene var M9 Berettaer, standardvåpen i det militære. Reacher hadde båret et identisk våpen i tretten lange år. Serienummeret på en Beretta befinner seg på aluminiumsrammen, rett under der navnet Pietro Beretta er inngravert. Nummeret på begge våpnene var filt bort. Noen hadde brukt en rundfil og filt fra løpet og mot avtrekkerbøylen. Ingen dyktig utført jobb. Begge magasinene var fylt med blanke parabellumpatroner. Reacher tok pistolene fra hverandre og kastet løpene, sluttstykkene og patronene i containeren. Deretter la han rammene på bakken og sparket sand og skitt over dem, før han trakk i avtrekkeren flere ganger, helt til mekanismen ikke lenger virket. Så kastet han også dem i containeren. Telefonene knuste han med et av balltrærne og lot bitene ligge der de lå. I lommebøkene lå det kredittkort, førerkort og kontanter. Kanskje 200 dollar totalt. Han rullet kontantene sammen og stakk dem i lommen. Resten sparket han bort i en krok. Deretter rettet han seg opp og gikk ut på fortauet. Han smilte mens han kikket bortover gaten. Ingen tegn til den svarte Mercedesen. Den var borte. Han gikk inn i den tomme restauranten igjen. Orkesteret spilte og en tenor forberedte seg på en heroisk høy tone. Eieren satt i dype tanker bak baren. Han så opp. Tenoren traff tonen, og fiolinene, celloene og bratsjene fulgte opp bak ham. Reacher skrelte en tier av den stjålne seddelrullen og la den på baren. «For tallerkenen de knuste,» sa han. «De ombestemte seg.» Innehaveren så på tieren uten å si noe. Reacher vendte om på hælen og gikk ut på fortauet igjen. På den andre siden av gaten så han paret fra restauranten. De sto på fortauet og iakt22

tok ham. Den lyse typen med barten og den mørke kvinnen med attachékofferten. De sto bare der, hutrende i frakkene sine og iakttok ham. Han gikk til firehjulstrekkeren sin og åpnet døren. Kløv inn og startet. Han kastet et blikk over skulderen for å beregne trafikken. De to sto fortsatt og så etter ham. Han svingte ut i trafikken og ga gass. Da han var kommet et kvartal unna, kikket han i speilet og så den mørke kvinnen gå ned fra fortauet. Hun strakte hals og så etter ham. Så flommet neonlyset over henne, og han kunne ikke lenger se henne.

2 Garrison ligger ved østbredden av Hudsonelven i Putnam fylke, omtrent ni mil langs landeveien fra Tribeca. På sene høstkvelder var ikke trafikken noe problem. Med én bompengestopp og øde motorveier kan gjennomsnittshastigheten være så høy en våger, men Reacher kjørte forsiktig. Han var uvant med å kjøre faste turer fra A til B. Han var til og med uvant med å ha A eller B. Han følte seg som en fremmed i etablerte omgivelser, og i likhet med enhver fremmed var han opptatt av å holde seg unna bråk. Derfor kjørte han langsomt nok til ikke å bli lagt merke til og lot de sene pendlerne i deres raske sedaner kjøre forbi ham både på høyre og venstre side. De ni milene tok ham én time og sytten minutter. Gaten han kjørte på, lå i et sparsomt bebodd område og var derfor ikke opplyst. Det var en voldsom kontrast til de sterkt belyste bygatene. Han svingte inn i innkjørselen sin. Lyset fra frontlyktene feide over plantene på begge sider av asfaltdekket. Løvet begynte å bli tørt og gult, og så uvirkelig ut i det skarpe lyset. Han kjørte rundt den siste svingen, og frontlyset svingte mot garasjedøren og de to bilene utenfor, som sto med fronten mot ham. Han bråstoppet idet lysene deres ble tent og totalt blendet ham. Samtidig kastet speilet hans et skarpt gjenskinn fra lys bak ham. Han dukket unna lyset og så at det kom noen løpende mot ham fra siden. De kraftige lommelyktene spjæret mørket. Han vred på hodet og så to biler med fulle lys 24

bremse opp bak seg. Folk hoppet ut og løp mot ham. Bilen hans var innestengt i en ring av kraftig lys. De hadde skytevåpen og mørke vester utenpå jakkene. De omringet bilen hans. Han så at noen av lommelyktene var surret fast til løpene på haglgevær. Tåken kom drivende opp fra elven, men lyset fra lommelyktene skar gjennom den i horisontale mønstre. En skikkelse nærmet seg bilen hans. En hevet hånd banket på ruten ved siden av hodet hans. Hånden åpnet seg. Det var en liten hånd, blek og slank, en kvinnehånd. En lommelykt ble rettet mot den, og han kunne se den holdt et skilt. Skiltet var formet som et skjold. Det var gyllent. En gullørn var preget inn øverst. Lommelykten kom nærmere, og Reacher kunne lese hva som sto på skiltet: Federal Bureau of Investigation. US Department of Justice. Kvinnen presset skiltet mot vinduet. Det berørte glasset med et kaldt, metallisk klikk. Hun ropte inn til ham. Han hørte stemmen hennes fra mørket utenfor. «Slå av motoren,» ropte hun. Reacher kunne ikke se noe annet enn lyset som var rettet mot ham. Han slo av motoren og hørte ikke annet enn knasing av rastløse støvler i innkjørselen. «Legg begge hendene på rattet,» ropte kvinnen. Han gjorde som hun sa og ble sittende stille, vendte bare på hodet for å holde øye med døren. Den ble åpnet fra utsiden, og da lyset kom på, gjenkjente han den mørke kvinnen fra restauranten. Den blonde fyren med barten sto rett bak henne. Hun hadde FBI-skiltet i den ene hånden og pistol i den andre. Pistolen var rettet mot hodet hans. «Ut av bilen,» sa hun. «Pent og rolig.» Hun trakk seg tilbake, men pistolen fulgte hodebevegelsene hans. Han vred seg rundt og svingte bena ut. Han nølte et øyeblikk, med den ene hånden på rattet og den andre på seteryggen. Han kunne se et halvt dusin menn foran seg i lyset fra frontlykter. Det ville være andre bak ham. Kanskje enda flere nærmere huset. Kanskje også ved utgangen av innkjørselen. Kvinnen tok et skritt tilbake. Han steg ut foran henne. 25

«Snu deg,» sa hun. «Legg begge hendene på biltaket.» Han gjorde som han fikk beskjed om. Metallet var kaldt under hendene hans, sleipt og fuktig av rim og tåke. Han kjente hender på alle deler av kroppen. De tok lommeboken i jakken hans og de stjålne pengene fra bukselommen. Noen bøyde seg inn i førerhuset og tok ut bilnøklene. «Gå til bilen,» sa kvinnen. Hun pekte med skiltet. Han snudde seg og så frontlykter gjennom tåken. En av bilene utenfor garasjen. Han gikk mot den. Han hørte en stemme bak seg som ropte: «Gå gjennom bilen.» En fyr i mørkeblå skuddsikker vest ventet ved bilen utenfor garasjen. Han åpnet bakdøren og trakk seg tilbake. Kvinnens attachékoffert sto i baksetet. Han satte seg inn ved siden av den. Fyren i vesten smelte igjen døren etter ham, samtidig som den motsatte døren gikk opp og kvinnen satte seg inn. Jakken hennes var åpen, og han kunne se blusen og drakten under den. Skjørtet var svart og kort. Han kunne høre raslingen av nylon og se pistolen som fortsatt var rettet mot hodet hans. Frontdøren gikk opp og den blonde fyren satte et kne i setet, lente seg over og grep kofferten. Reacher kunne se de lyse hårene på håndleddet hans, reimen til en klokke. Fyren åpnet kofferten og tok ut en bunke papirer. Han lyste på dem med en lommelykt. Reacher så tett skrift, og sitt eget navn i store bokstaver øverst på den første siden. «Ransakingsordre,» sa kvinnen til ham. «For huset ditt.» Den blonde fyren trakk seg ut og smelte døren igjen. Det ble stille i bilen. Reacher hørte fottrinn gjennom tåken. De ble svakere. Et kort øyeblikk ble kvinnen opplyst av lysskinnet utenfra. Hun løftet hånden og slo på taklyset. Det var varmt og gult. Hun satt sidelengs med ryggen til døren, med knærne mot ham og pistolhånden hvilende på seteryggen. Pistolen lå støtt i hånden hennes, rettet mot ham. Det var en SIG-Sauer, stor, effektiv og dyr. «Hold plattføttene dine på gulvet,» sa hun. Reacher nikket, visste hva hun ville. Han lente ryggen mot 26

sin egen dør og stakk føttene under forsetet. Det gjorde at han ble sittende i en ubekvem stilling, og ikke ville få tid nok til å foreta seg noe før hun blåste hodet av ham. «Hold hendene der jeg kan se dem,» sa hun. Han rettet ut armene, la hendene rundt nakkestøtten på setet foran seg og hvilte haken mot skulderen. Han kikket sidelengs på SIG-Saueren. Den lå fortsatt støtt som fjell. Fingeren hennes var krummet rundt avtrekkeren. Bakenfor var ansiktet hennes. «Nå skal du bare sitte stille,» sa hun. Ansiktet hennes var uttrykksløst. «Du spør ikke om hva dette gjelder,» sa hun. Det gjelder ikke det som skjedde for én time og sytten minutter siden, sa han til seg selv. Aldri i verden om de hadde kunnet organisere alt dette på så kort tid. Han holdt kjeft og satt helt stille. Den hvite knoken på kvinnens avtrekkerfinger bekymret ham. Uhell kan skje. «Vil du ikke vite hva dette gjelder?» spurte hun. Han så på henne med uttrykksløst ansikt. Ingen håndjern, tenkte han. Hvorfor ikke? Kvinnen trakk på skuldrene. Gjør som du vil, mente hun å uttrykke. Ansiktet hennes var blitt en stirrende maske. Det var ikke noe vakkert ansikt, men det var interessant. En del karakter å lese i det. Hun var midt i trettiårene, som ikke er mye, men hun hadde rynker i huden, som om hun drev med animerte uttrykk. Sikkert flere grimaser enn smil, tenkte han. Håret hennes var kullsvart, men tynt. Han kunne se hodebunnen hennes. Den var hvit. Det ga henne et trett, sykelig utseende. Men øynene hennes var klare. Hun kikket forbi ham, gjennom bilvinduet og ut i mørket, der mennene hennes holdt på i huset hans. Hun smilte. Fortennene var skjeve. Den høyre var skråstilt og overlappet den venstre litt. En interessant munn. Det innebar en slags avgjørelse. Foreldrene hennes hadde ikke fått rettet på feilen, heller ikke hun selv senere, selv om hun sikkert hadde hatt muligheten, men hun hadde bestemt seg for ikke 27

å gjøre noe med naturen. Sikkert det rette valget. Det gjorde ansiktet hennes særegent. Ga det karakter. Hun var slank under den tunge jakken. Det var en svart jakke som matchet skjørtet med en løs, fløtefarget bluse over små bryster. Blusen så ut til å være av polyester og hadde vært vasket mange ganger. Den var stukket ned i skjørtet. Hun satt sidelengs, og skjørtet lå halvveis oppe rundt lårene hennes. Leggene var tynne og harde under svart nylon. Knærne hennes var presset sammen, men det var en åpning mellom lårene. «Vil du vennligst slutte med det?» sa hun. Stemmen hennes var blitt kald, og pistolen beveget seg. «Slutte med hva?» spurte Reacher. «Med å glo på bena mine.» Han flyttet blikket opp til ansiktet hennes. «Når noen retter en pistol mot meg, har jeg rett til å sjekke dem fra hode til fot, synes du ikke det?» «Du liker å gjøre det.» «Liker hva?» «Å glo på kvinner.» Han trakk på skuldrene. «Bedre enn å se på mange andre ting, synes jeg.» Pistolen flyttet seg nærmere. «Dette er ikke morsomt, rasshøl. Jeg liker ikke at du glor på meg på den måten.» Han stirret på henne. «På hvilken måte ser jeg på deg?» spurte han. «Det vet du godt selv.» Han ristet på hodet. «Nei, det gjør jeg ikke,» sa han. «Som om du gjør tilnærmelser,» sa hun. «Du er avskyelig, vet du det?» Han hørte forakten i stemmen hennes og stirret på det tynne håret, rynkene, fortennene og den harde, uttørkede kroppen i den latterlig billige forretningskvinneuniformen. «Tror du jeg gjør tilnærmelser til deg?» «Gjør du ikke? Ville du ikke likt det?» 28

Han ristet på hodet igjen. «Ikke så lenge det er nok bikkjer i gatene,» sa han. De satt i fiendtlig stillhet i nesten tjue minutter. Så kom den sandfargede fyren med barten tilbake og ålte seg inn i passasjersetet foran. Døren på førersiden gikk opp, og en annen mann steg inn. Han hadde nøkler i hånden. Han kikket i speilet til kvinnen nikket, så startet han opp og kjørte forbi Reachers bil og ut mot veien. «Får jeg ta en telefon?» spurte Reacher. «Eller er det noe FBI ikke tillater?» Den sandfargede fyren stirret rett fremfor seg. «En eller annen gang i løpet av 24 timer,» sa han. «Vi skal sørge for at du ikke blir nektet dine rettigheter.» Kvinnen holdt SIG-Sauerløpet nær Reachers hode hele veien tilbake til Manhattan, ni raske mil gjennom tåken og mørket.

3 De parkerte i en kjeller et sted midt på Manhattan, tvang ham ut av bilen i en hvitmalt garasje med skarpt lys og mørke personbiler. Kvinnen snudde helt rundt på betonggulvet med sko som skrapte i stillheten. Hun gransket hele det overfylte rommet. En forsiktig holdning. Etter det pekte hun på en svart heisedør i et av hjørnene lengst unna. Der sto to karer til og ventet. Mørke dresser, hvite skjorter, diskré slips. De holdt øye med kvinnen og den sandfargede mannen hele veien skrått over gulvet. Det var respekt i ansiktene deres. De var nykomlinger, junioragenter, men de var likevel avslappede og litt stolte. Som om de var et slags vertskap. Det gikk brått opp for Reacher at kvinnen og den sandfargede mannen ikke var agenter fra New York. De var tilreisende fra et annet sted. De var på fremmed revir. Kvinnen hadde ikke studert hele garasjen for å være forsiktig, hun hadde rett og slett gjort det fordi hun ikke ante hvor heisen var. De plasserte Reacher midt i heisekabinen og trengte seg rundt ham. Kvinnen, den sandfargede karen, sjåføren og to lokale gutter. De fire mennene tok stilling i hvert sitt hjørne og i midten, ved siden av Reacher, sto kvinnen, som om hun gjorde krav på ham. En av de lokale guttene trykket på en knapp, døren gikk igjen, og heisen begynte å gå. Den fortsatte oppover en lang stund og stoppet brått da 21 vistes på etasjeindikatoren. Døren gikk til side med et dunk, og de lokale guttene gikk først ut i en naken korridor. Den 30

var grå. Tynt, grått teppe, gråmaling på tak og vegger, grått lys. Det var stille, som om alle andre enn den harde kjerne av entusiaster hadde gått hjem flere timer i forveien. Langs korridoren var det stengte dører. Fyren som hadde kjørt bilen fra Garrison, stoppet foran dør nummer tre og åpnet den. Reacher ble hjulpet bort til døren og så inn i et tomt rom på kanskje fem ganger fire meter, med betonggulv og slaggbetongvegger, alt dekket av et tykt malinglag i samme farge som et slagskip. Taket var ikke ferdig, kanalene var synlige, firkanter lagd av tynt, flekket metall. Fluorescerende lys hang i kjeder og kastet et grelt lys over det grå. I hjørnet sto det en enkel hagestol i plast. Det var alt som fantes i rommet. «Sett deg,» sa kvinnen. Reacher gikk bort fra stolen og over i motsatt hjørne, og satte seg på gulvet helt inni kroken. Veggen var kald, og malingen glatt. Han la armene i kors over brystet, rettet ut bena og la den ene ankelen over den andre. Med hodet hvilende mot veggen i en førtifemgraders vinkel til skuldrene kunne han se rett på menneskene ved døren. De rygget ut i korridoren og lukket døren etter seg. Han kunne ikke høre noen lås bli vridd rundt, men det var ikke nødvendig, det var ikke noe dørhåndtak på innsiden. Han kjente vibrasjoner av føtter på vei over betonggulvet. Så satt han alene igjen i stillheten som svevde på en hviskende vind fra luftekanalen over hodet hans. Reacher satt i stillheten i kanskje fem minutter før han igjen merket skritt utenfor; døren ble åpnet igjen, en mann stakk fjeset inn i rommet og stirret rett på ham. Det var et eldre ansikt, stort, rødsprengt og oppsvulmet av stress, og pløsete av høyt blodtrykk; det var fiendtlig, og det åpne blikket sa tydelig så, det er deg, hva? Blikket ble holdt i tre eller fire lange sekunder før ansiktet forsvant, døren ble slamret igjen og stillheten overtok. Det samme skjedde om igjen fem minutter senere. Skritt i korridoren, et hode rundt dørbladet, det samme åpne blikket. Så, det er deg, hva? Denne gangen var ansiktet magrere og 31

mørkere. Yngre. Skjorte og slips nedenfor, men ikke jakke. Reacher gjengjeldte blikket i tre eller fire sekunder. Ansiktet forsvant, og døren gikk igjen med et smell. Denne gangen varte stillheten lenger, omtrent tjue minutter. Da kom et tredje ansikt for å se på ham. Skritt, klirring med klinken, døren som åpnet seg, blikket. Dette er synderen, hva? Det tredje ansiktet var eldre igjen, en mann i 50-årene med profesjonelt uttrykk og halmfarget hår. Han hadde tykke briller, og øynene bak dem var rolige. Alvorlige tanker i begge to. Han så ut som en mann med ansvar. Kanskje en av sjefene i byrået. Reacher gjengjeldte blikket trett. Det ble ikke sagt et ord. De hadde ingen form for kommunikasjon. Fyren bare stirret på ham en stund, før ansiktet forsvant og døren ble lukket. Uansett hva det var som skjedde utenfor rommet, foregikk det i nesten en time. Reacher ble etterlatt alene i rommet, han satt makelig på gulvet og ventet. Så var ventetiden over. Et helt kobbel mennesker kom sammen bortover korridoren og bråkte som en engstelig bøling. Reacher kjente tramping og subbende skritt. Døren gikk opp, og den gråhårede karen med brillene kom inn i rommet. Han hadde den bakerste foten ved terskelen og lente seg skrått inn. «På tide å prate,» sa han. De to underordnede agentene trengte seg inn bak ham og stilte seg opp som en eskorte. Reacher ventet et øyeblikk før han stablet seg på bena og tok et skritt frem. «Jeg vil ta en telefon,» sa han. Den gråhårede karen ristet på hodet. «Telefoner kommer senere,» sa han. «Først skal vi prate sammen. Greit?» Reacher trakk på skuldrene. Problemet med å få krenket ens rettigheter er at man må ha et vitne til det for at det skal bety noe. Noen må iaktta det. Og de to unge agentene så ikke noe som helst. Eller kanskje de så selve Moses komme ned og lese hele Konstitusjonen fra store steintavler. Det var kanskje det de ville sverge på senere. 32

«Da får vi sette i gang,» sa den gråhårede mannen. Reacher ble trengt ut i korridoren i en stor knute av mennesker. Kvinnen var der og den sandfargede mannen med barten, den eldre karen med blodtrykket og den unge mannen i skjorteermene og med magert ansikt. De sitret. Det var sent på kvelden, men de var høyt oppe på adrenalin. De var på tå hev, vektløse på berusende fremgang. Det var en følelse Reacher kjente. Det var en følelse han hadde opplevd flere ganger enn han likte å tenke på. Men de var splittet. De var to helt adskilte lag, og det var spent mellom dem. Det var tydelig når de beveget seg. Kvinnen holdt seg kloss inntil hans venstre skuldre, og den sandfargede karen og fyren med blodtrykket gikk tett inntil henne. De utgjorde ett lag. Ved høyre skulder hadde han mannen med det magre ansiktet. Han var det andre laget; ensom og tallmessig underlegen, og han likte det ikke. Reacher kjente hånden hans ved albuen, som om han var parat til å nappe til seg premien. De gikk bortover en trang, grå korridor som innvollene på et slagskip, og inn på et grått rom der et langbord fylte mesteparten av gulvplassen. Langsidene på bordet var buet, men kortsidene var kuttet tvert av. På den ene langsiden som vendte mot døren, sto det sju plaststoler på rekke og rad med god plass mellom. Buen sørget for at alle stolene var vendt mot én identisk stol som var plassert nøyaktig midt på den andre siden. Reacher stoppet i døråpningen. Det var ikke vanskelig å tenke seg hvilken stol som var hans. Han svingte rundt kortsiden på bordet og satte seg. Den var spinkel. Bena knaket under vekten, og ryggstøet gnagde inn i muskelen under skulderbladene. Vegger og gulv besto av slaggbetongblokker, gråmalte som i det første rommet, men her var taket ferdig. Flekkete lydplater hvilte på vindskjeve lister. Lysskinner var boltet fast i dem med store boksskjermer som var rettet mot ham. Bordplaten var i billig mahogni med tykke lag blank lakk. Lyset ble reflektert av platen og fant veien til øynene hans. De to junioragentene hadde tatt stilling ved veggen på hver 33

kortside av bordet, som skiltvakter. Jakkene var åpne og skulderhylstrene synlige. De hadde hendene foldet avslappet ved midjen. Hodene var snudd mot ham, og de iakttok ham. På den andre siden av bordet var de to gruppene i ferd med å finne seter. Sju stoler, fem mennesker. Den gråhårede karen tok stolen i midten. Lyset ble fanget av brillene hans og gjorde dem til blanke speil. På høyre hånd hadde han fyren med blodtrykket, kvinnen og ytterst den sandfargede mannen. Mannen i skjortermene med magert ansikt satt alene på den midterste av de tre gjenværende stolene. En umake inkvisisjon som krøp sammen mot ham, uklar i det sterke lyset. Den gråhårede mannen lente seg frem, la underarmene på det blanke treverket og påberopte seg myndighet. Samtidig skilte han, uten å tenke over det, de to fraksjonene på venstre og høyre hånd. «Vi har kranglet om deg,» sa han. «Er jeg i varetekt?» spurte Reacher. Mannen ristet på hodet. «Nei, ikke foreløpig.» «Det vil si at det står meg fritt å gå?» Fyren så over brillene. «Vi vil helst at du blir her, da kan vi holde hele denne saken sivilisert en stund.» Det ble en lang stillhet. «Sett i gang, og vær sivilisert,» sa Reacher. «Jeg er Jack Reacher. Hvem faen er du?» «Hva?» «La oss få noen presentasjoner. Det er det siviliserte folk gjør, ikke sant? De presenterer seg. Etter det snakker de høflig om fotball, aksjemarkedet eller noe sånt.» Mer stillhet. Så nikket fyren. «Jeg er Alan Deerfield,» sa han. «Visedirektør i FBI. Jeg styrer feltkontoret i New York.» Han snudde hodet mot høyre, stirret på den sandfargede mannen helt ytterst og ventet. «Spesialagent Tony Poulton,» sa den sandfargede mannen og så seg til venstre. 34

«Spesialagent Julia Lamarr,» sa kvinnen og så seg til venstre. «Ansvarlig agent Nelson Blake,» sa mannen med blodtrykket. «Vi tre er på besøk fra Quantico. Jeg leder seriekriminalitetsenheten. Agent Lamarr og agent Poulton arbeider under meg. Vi kom hit for å snakke med deg.» Det oppsto en pause, og mannen som het Deerfield snudde seg den andre veien. «Ansvarlig agent James Cozo,» sa mannen. «Organisert kriminalitet her i New York City. Jeg arbeider med beskyttelseskriminalitet.» Mer taushet. «Er det greit?» spurte Deerfield. Reacher myste mot lyset. De så på ham alle sammen. Den sandfargede Poulton. Kvinnen Lamarr. Blake med blodtrykkproblemer. Alle tre var fra seriekriminalitetsenheten i Quantico. De var her for å snakke med ham. Og så var det sjefen for avdelingen i New York, en tungvekter. Den magre fyren, Cozo, var fra enheten for organisert kriminalitet, som arbeidet med beskyttelseskriminalitet. Han studerte alle sammen etter tur og sluttet ved Deerfield før han nikket. «Greit,» sa han. «Hyggelig å møte dere. Så da var det Yankees, da? Tror dere de bør kjøpe inn nye spillere?» Fem ulike mennesker så på ham med fem forskjellige, irriterte utrykk. Poulton vred på hodet som hadde han fått en ørefik. Lamarr snøftet hånlig gjennom nesen. Blakes munn ble strammere, og han ble rødere. Deerfield stirret og sukket. Cozo så bort på Deerfield i håp om at han skulle blande seg inn. «Vi skal ikke snakke fotball,» sa Deerfield. «Hva med Dow Jones? Tror dere vi kommer til å få et nytt krakk snart?» Deerfield ristet på hodet. «Ikke kødd med meg, Reacher. Akkurat nå er jeg den beste vennen du har.» «Nei, det er Ernesto A. Miranda,» sa Reacher. «Miranda 35

mot delstaten Arizona, høyesterettsdom i juni 1966. De sa hans rettigheter var blitt krenket fordi politiet ikke hadde opplyst ham om at han kunne tie og skaffe seg advokat.» «Og?» «Du kan ikke snakke med meg uten å opplyse meg om mine rettigheter. Etter det kan du ikke snakke med meg likevel fordi det kan ta tid før min advokat ankommer, og da vil hun ikke la meg snakke med dere selv når hun er her.» De tre agentene fra seriekriminalitetsenheten smilte bredt. Som om Reacher var travelt opptatt med å bevise noe for dem. «Din advokat heter Jodie Jacob, ikke sant?» spurte Deerfield. «Kjæresten din?» «Hva vet du om kjæresten min?» «Vi vet alt om henne,» sa Deerfield. «Akkurat som vi vet alt om deg.» «Hvorfor må dere snakke med meg da?» «Hun arbeider hos Spencer Gutman, ikke sant?» sa Deerfield. «Godt rykte som medarbeider. De snakker om å gjøre henne til partner, visste du det?» «Jeg har hørt det.» «Snart, visstnok.» «Jeg har hørt det,» gjentok Reacher. «Det kommer ikke til å være noen hjelp å kjenne deg. Du er ikke akkurat noen drømmeprins i den sammenhengen.» «Jeg er ikke noen drømmeprins på noen måte.» Deerfield smilte. «Bare en talemåte. Men Spencer Gutman er et snobbefirma. De tenker på sånt. De driver med finanser, ikke sant? De er svære innen bank, det vet vi alle sammen, men de har ikke særlig ekspertise innen strafferett. Er du sikker på at du vil bruke henne som advokat? I en slik situasjon?» «En hva slags situasjon?» «Den du er i.» «Hvilken situasjon er jeg i?» «Ernesto A. Miranda var en idiot, visste du det?» sa Deerfield. «Han hadde ikke alt på plass. Det var derfor høyesterett 36

var så snille mot ham. Han var en undermåler, han trengte beskyttelse. Er du en idiot, Reacher? Er du en undermåler?» «Sannsynligvis. Siden jeg finner meg i dette.» «Uansett er rettigheter for skyldige mennesker. Mener du allerede nå å si at du er skyldig i noe?» Reacher ristet på hodet. «Jeg sier ikke en døyt. Jeg har ikke noe å si.» «Gode, gamle Ernesto endte i spjellet uansett, visste du det? Folk har lett for å glemme det. De siktet ham på nytt og fikk ham dømt. Han satt i fem år. Vet du hva som skjedde etter det?» Reacher trakk på skuldrene uten å si noe. «På den tiden jobbet jeg i Phoenix,» sa Deerfield. «I Arizona. Mordetterforsker i politiet. Like før jeg klarte å komme meg over i byrået. I januar 1976 ble vi tilkalt til en bar. En jævla dust lå på gulvet med et stort knivskjefte stikkende ut. Ernesto A. Miranda i egen, høye person, blødde som en stukken gris. Ingen hadde bråhast med å tilkalle sykebil. Han døde et par minutter etter at vi nådde frem.» «Og?» «Ikke kast bort tiden min. Jeg har allerede kastet bort en time på å stagge disse folkene som kranglet om deg. Derfor skylder du meg en tjeneste, og derfor skal du svare på spørsmålene deres, så skal jeg si fra når du trenger advokat.» «Hva dreier spørsmålene seg om?» Deerfield smilte. «Hva dreier spørsmål seg vanligvis om? Ting vi trenger å vite.» «Hva trenger dere å vite?» «Vi må vite om vi er interessert i deg.» «Hvorfor skulle dere være interessert i meg?» «Svar på spørsmålene, så finner vi ut av det.» Reacher tenkte over det og la hendene på bordet med håndflatene opp. «Ja vel,» sa han. «Få høre spørsmålene.» «Kjenner du saken Brewer mot Williams også?» spurte 37

Blake. Han var gammel, overvektig og ute av form, men munnen hans var fortsatt kjapp. «Eller Duckworth mot Eagan?» spurte Poulton. Reacher kastet et blikk på ham. Han var kanskje 35, men han virket yngre, som en av dem som ser evig unge ut. Som en avgangstudent som holder seg godt. Dressen hans fikk en forferdelig farge i det oransje lyset, og barten virket falsk, som om den var limt fast. «Kjenner du Illinois og Perkins?» spurte Lamarr. Reacher stirret på dem begge to. «Hva faen er dette for noe? Juridisk embetseksamen?» «Hva med Minck mot delstaten Mississippi?» spurte Blake. Poulton smilte. «McNeil og delstaten Wisconsin.» «Arizona og Fulminante?» spurte Lamarr. «Kjenner du de sakene?» spurte Blake. Reacher forsøkte å finne en felle, men klarte det ikke. «Flere høyesterettsdommer,» sa han, «i kjølvannet av Mirandasaken. Brewer var i 1977, Duckworth i ’89, Perkins i ’90, Minnick samme år, McNeil i ’91, Fulminante også. I alle domsslutningene ble den opprinnelige ordlyden i Mirandadommen endret og forklart.» Blake nikket. «Utmerket.» Lamarr lente seg frem. Lysrefleksene fra bordplaten lyste opp ansiktet hennes fra undersiden, som på en hodeskalle. «Du kjente Amy Callan ganske godt, ikke sant?» spurte hun. «Hvem?» spurte Reacher. «Du hørte meg, din drittsekk.» Reacher glodde på henne. Så kom en kvinne ved navn Amy Callan tilbake fra fortiden og sinket ham akkurat nok til at Lamarrs knoklete ansikt fikk et fornøyd smil om munnen. «Men du likte henne ikke noe særlig, hva?» spurte hun. Stillheten la seg rundt ham og tetnet. «Min tur,» sa Cozo. «Hvem arbeider du for?» Reacher flyttet blikket langsomt mot venstre og lot det hvile på Cozon. 38

«Jeg arbeider ikke for noen,» sa han. «Prøv dere ikke på vårt territorium,» siterte Cozo. «Vårt er flertallform. Mer enn én person. Hvem er de andre, Reacher?» «Det er ingen andre.» «Pisspreik, Reacher. Petrosian forsøker å selge beskyttelse til restauranten, men du var allerede der. Hvem sendte deg?» Reacher sa ikke noe. «Hva med Caroline Cook?» ropte Lamarr. «Du kjente henne også, ikke sant?» Reacher snudde hodet langsomt mot henne. Hun smilte fortsatt. «Men du likte ikke henne heller, hva?» sa hun. «Callan og Cooke,» sa Blake. «Gi oss hele historien fra begynnelsen av.» Reacher så på ham. «Hvilken historie?» Taushet igjen. «Hvem sendte deg til restauranten,» spurte Cozo igjen. «Hvis du sier det nå, kan jeg kanskje gjøre en avtale for deg.» Reacher snudde seg den andre veien. «Ingen har sendt meg noe sted.» Cozo ristet på hodet. «Pisspreik, Reacher. Du bor i et hus til en halv million ved elva i Garrison, og du har en halvt år gammel firehjulstrekker som koster 45 tusen. Så vidt ligningsmyndighetene vet, har du ikke tjent en cent på nesten tre år. Og da noen ville ha Petrosians beste karer på sykehuset, sendte de deg for å gjøre det. Setter du brikkene sammen, betyr det at du arbeider for noen, og jeg vil vite hvem faen det er.» «Jeg arbeider ikke for noen,» gjentok Reacher. «Du er en ensom ulv, ikke sant?» spurte Blake. «Er det din påstand?» Reacher nikket. «Jeg antar det.» Han snudde på hodet. Blake smilte fornøyd. «Jeg tenkte meg det,» sa han. «Når ble du dimittert fra hæren?» Reacher trakk på skuldrene. «For tre år siden omtrent.» 39

«Hvor lenge var du der?» «Hele livet, først som sønn av en offiser, og deretter som offiser selv.» «Militærpolitiet, ikke sant?» «Stemmer.» «Flere forfremmelser, ikke sant?» «Jeg var major.» «Medaljer?» «Noen.» «Sølvstjernen?» «En gang.» «Plettfritt rulleblad?» Reacher svarte ikke. «Ikke vær beskjeden,» sa Blake, «bare si det.» «Ja, jeg hadde et pent rulleblad.» «Hvorfor dimmet du da?» «Det er min sak.» «Noe å skjule?» «Du ville ikke skjønne det.» Blake smilte. «Tre år, altså. Hva har du drevet med?» Reacher trakk på skuldrene igjen. «Ikke stort. Hatt det gøy, antar jeg.» «Arbeidet?» «Ikke ofte.» «Du har bare dasset rundt, hva?» «Har vel det.» «Hva med penger?» «Sparepenger.» «De var brukt opp for tre måneder siden. Vi har sjekket i banken din.» «Det er sånn det går med sparepenger, ikke sant?» «Så nå lever du på miss Jacoby, stemmer det? Kjæresten din, som også er din advokat. Hvordan føles det?» Reacher så gjennom lyskinnet på den slitte gifteringen som hadde strupetak på Blakes lubne lillefinger. 40

«Ikke verre enn for kona di, tror jeg,» sa han. Blake gryntet og stoppet. «Du sluttet i hæren, og etter det har du ikke gjort stort, stemmer det?» «Jepp.» «For det meste for deg selv.» «For det meste.» «Tilfreds med det?» «Tilfreds nok.» «Fordi du er en ensom ulv.» «Pisspreik, han jobber for en eller annen,» sa Cozo. «Mannen sier han er en ensom ulv, for faen,» snerret Blake. Deerfield svingte frem og tilbake på hodet, som en tilskuer på en tenniskamp. Lysskinnet lynte i brillene hans. Han hevet hånden for å få ro og rettet et rolig blikk mot Reacher. «Fortell om Amy Callan og Caroline Cooke,» sa han. «Hva er det å fortelle?» spurte Reacher. «Du kjente dem, ikke sant?» «For lenge siden. I hæren.» «Fortell meg om dem.» «Callan var lita og mørk, Cooke høy og blond. Callan var sersjant, Cooke var løytnant. Callan var kontorassistent i våpenteknisk kompani, Cooke arbeidet ved strategisk avdeling.» «Hvor var det?» «Callan var ved Fort Withe ved Chicago, Cooke var ved Natohovedkvarteret i Belgia.» «Lå du med noen av dem?» spurte Lamarr. Reacher snudde hodet for å se på henne. «Hva er det for slags spørsmål?» «Et ærlig et.» «Nei, jeg gjorde ikke det.» «De var pene begge to, ikke sant?» Reacher nikket. «Penere enn deg, det skal være visst.» Lamarr så bort og ble taus. Blake ble mørkerød og brøt tausheten. «Kjente de hverandre?» 41

«Det tviler jeg på. Det er omtrent en million mennesker i hæren, og de tjenestegjorde i to forkjellige verdensdeler på forskjellig tidspunkt.» «Det var ingen seksuelle bånd mellom deg og noen av dem?» «Nei, det var det ikke.» «Prøvde du deg? På noen av dem?» «Nei, det gjorde jeg ikke.» «Hvorfor ikke? Var du redd for å bli avvist?» Reacher ristet på hodet. «Jeg var i et annet forhold ved begge anledninger, hvis du vil vite det, og ett av gangen er vanligvis nok for meg.» «Ville du likt å gå til sengs med dem?» Reacher smilte kort. «Jeg kan forestille meg verre ting.» «Ville de sagt ja til det?» «Kanskje, kanskje ikke.» «Hva ville du tro?» «Har du vært i hæren?» Blake ristet på hodet. «Da vet du ikke hvordan det er,» sa Reacher. «De fleste som er i hæren, er villige til å ha sex med alt som rører seg.» «Du tror altså ikke at de ville avvist deg?» Reacher så rett inn i Blakes øyne, og blikket hans vek ikke. «Nei, jeg tror ikke det ville vært noe å bekymre seg for.» Det ble stille lenge. «Aksepterer du kvinner i militæret?» spurte Deerfield. Reacher flyttet blikket til ham. «Hva?» «Svar på spørsmålet, Reacher. Aksepterer du kvinner i militæret?» «Hva skulle man ikke akseptere?» «Tror du de blir gode krigere?» «Teit spørsmål,» sa Reacher. «Det vet du de blir.» «Å?» «Du var i Vietnam, ikke sant?» «Var jeg det?» 42

«Selvfølgelig.» sa Reacher. «Mordetterforsker i Arizona i 1976? Kom deg over i FBI ikke så lenge etter? Ikke mange militærnektere klarte det, ikke der, ikke på den tiden. Det vil si at du tjenestegjorde der, kanskje i ’70 eller ’71. Med ditt syn var du ikke pilot. De brillene førte deg sannsynligvis rett til infanteriet. I så fall ble du sendt hit og dit i jungelen i et år, og en del av de som sendte deg rundt, var kvinner. Gode snikskyttere, ikke sant? Det påstås at de tar pliktene på alvor.» Deerfield nikket langsomt. «Du liker kvinnelige soldater?» Reacher trakk på skuldrene. «Er det behov for soldater, kan kvinner gjøre jobben like godt som menn. Østfronten under annen verdenskrig? De russiske kvinnene klarte seg ganske godt der. Har du vært i Israel? Kvinner i frontlinjen der også, og jeg ville ikke likt å sette for mange amerikanske enheter inn mot det israelske forsvaret, i hvert fall ikke hvis resultatet var viktig.» «Du har altså ingen problemer med det i det hele tatt?» «Personlig, nei.» «Har du andre problemer enn personlige?» «Det finnes vel militære problemer, skulle jeg tro,» sa Reacher. «Undersøkelser fra Israel viser at det er ti ganger større sjanse for at en infanterist stopper i fremrykking for å hjelpe en såret kamerat hvis kameraten er kvinne, ikke mann. Det bremser fremrykking. Det kan bare avhjelpes ved trening.» «Du synes ikke at folk skal hjelpe hverandre?» spurte Lamarr. «Jo da,» sa Reacher. «Men ikke hvis man følger en slagplan.» «Hvis du og jeg rykket sammen fremover, ville du bare etterlatt meg der hvis jeg ble skadet?» Reacher gliste. «I ditt tilfelle ville jeg ikke vært i tvil.» «Hvordan ble du kjent med Amy Callan?» spurte Deerfield. «Det vet du sikkert allerede,» sa Reacher. «Si det likevel. Offisielt.» «Er dette offisielt?» 43

«Selvfølgelig.» «Uten at dere har opplyst meg om mine rettigheter?» «Journalen vil vise at du fikk høre om dem når jeg sier du gjorde det.» Reacher ble taus. «Fortell meg om Amy Callan,» gjentok Deerfield. «Hun kom til meg med et problem hun hadde med sin enhet,» sa Reacher. «Hvilket problem?» «Seksuell trakassering.» «Var du medfølende?» «Ja, det var jeg.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg aldri har blitt plaget på grunn av kjønn. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun skulle bli det.» «Hva gjorde du?» «Jeg arresterte offiseren hun anklaget.» «Hva gjorde du så?» «Ikke noe. Jeg var MP, ikke anklager. Det var ikke lenger mitt ansvar.» «Hva skjedde?» «Offiseren vant saken, Amy Callan dimitterte.» «Men offiserens karriere var ødelagt likevel.» Reacher nikket. «Det var den.» «Hva synes du om det?» Reacher trakk på skuldrene. «Jeg ble forvirret, tror jeg. Så vidt jeg visste, var det ikke noe tull med ham, men når alt kom til alt, trodde jeg Callan, ikke ham. Etter min oppfatning var han skyldig. Derfor ble jeg glad da jeg hørte hun hadde trukket seg. Men ideelt sett burde det ikke funke på den måten. Karrieren burde ikke være ødelagt når han ble frikjent.» «Du syntes synd på ham?» «Nei, jeg syntes synd på Callan, og jeg syntes synd på hæren. Hele affæren var noe drit. To karrierer ble ødelagt, og bare én fortjente det.» 44

«Hva med Caroline Cooke?» «Cooke var annerledes.» «På hvilken måte?» «Et annet sted, en annen tid. Det var i Europa. Hun hadde et forhold til en oberst. Hadde hatt det i et år. Det virket frivillig på meg. Det var først senere, da hun ikke ble forfremmet, at hun begynte å kalle det trakassering.» «Hvordan var det annerledes?» «Fordi sakene ikke hadde tilknytning. Obersten knullet henne fordi hun syntes det var greit, og han lot være å forfremme henne fordi hun ikke var dyktig nok i jobben. De to sakene var adskilt.» «Kanskje hun betraktet året på rygg som en underforstått avtale?» «I så fall var det et avtalebrudd. Akkurat som når et ludder blir snodd. Det er ikke trakassering.» «Du gjorde med andre ord ikke noe?» Reacher ristet på hodet. «Nei, jeg arresterte obersten fordi det var innført nye regler. Sex mellom mennesker av forskjellig rang var i praksis forbudt.» «Og?» «Og han fikk avskjed i vanære, kona ga ham skyven, og han tok sitt eget liv. Og Cooke sluttet uansett.» «Hva skjedde med deg?» «Jeg fikk innvilget forflytning fra Nato-hovedkvarteret.» «Hvorfor det? Oppskaket?» «Nei, det var behov for meg et annet sted.» «Det var behov for deg? Hvorfor deg?» «Fordi jeg er en dyktig etterforsker. Jeg kastet bort tiden i Belgia. Det skjer lite der.» «Så du mange tilfeller av seksuell trakassering etter det?» «Klart det. Det ble blåst opp.» «Mange dyktige menn som fikk ødelagt yrkeskarrieren?» spurte Lamarr. Reacher snudde ansiktet mot henne. «Noen. Det ble en hek45

sejakt. De fleste tilfellene var virkelige, etter min oppfatning, men en del uskyldige ble fanget i mølla. En rekke helt vanlige forhold ble avdekket. Reglene var med ett forandret. Noen av de uskyldige ofrene var menn, men det var kvinner også.» «Et skikkelig søl, ikke sant?» sa Blake. «Og alt sammen ble startet av plagsomme damer som Callan og Cooke?» Reacher tidde. Cozo trommet med fingrene på mahognien. «Jeg vil tilbake til opplegget med Petrosian,» sa han. Reacher flyttet blikket langsomt til den andre siden. «Det er ikke noe opplegg med Petrosian. Jeg kjenner ikke navnet engang.» Deerfield gjespet og så på klokken. Han dyttet brillene opp i pannen og gned seg i øynene med knokene. «Klokken er over midnatt, visste du det?» sa han. «Var du høflig mot Callan og Cooke?» spurte Blake. Reacher myste mot Cozo i det skarpe lyset og snudde seg mot Blake igjen. Det varme, gule lyset fra lampene i taket ble reflektert av den rødlige mahognien og gjorde ansiktet hans blodrødt. «Ja, jeg var høflig mot dem.» «Traff du dem igjen etter at du overlot sakene deres til anklageren?» «Et par ganger, kanskje, i forbifarten.» «Stolte de på deg?» Reacher trakk på skuldrene. «Jeg tror det. Det var jobben min å få dem til å stole på meg. Jeg måtte få dem til å avsløre ganske intime detaljer.» «Måtte du gjøre det med mange kvinner?» «Det var mange hundre tilfeller. Jeg tok vel hånd om drøyt tjue stykker før de opprettet egne enheter til å håndtere dem.» «Gi meg navnet på en annen kvinne du etterforsket.» Reacher trakk på skuldrene igjen og tenkte tilbake på en serie kontorer i varme land, kalde land, med store og små skrivebord, sol utenfor vinduet, eller skyer, sårede og rasende kvinner som stotret frem detaljer om sviket de hadde opplevd. 46

«Rita Scimeca,» sa han. «Hun er et tilfeldig eksempel.» Blake stoppet, og Lamarr bøyde seg og tok opp en tykk mappe fra stresskofferten. Hun skjøv den bort til Blake som åpnet den og bladde i papirene. Han førte en tykk finger ned en lang liste med navn og nikket. «Greit,» sa han. «Hva skjedde med miss Scimeca?» «Hun var løytnant Scimeca,» sa Reacher. «Fort Bragg i Georgia. Karene kalte det moro, hun kalte det massevoldtekt.» «Hva ble resultatet?» «Hun vant saken. De tre karene måtte sitte i kakebu og fikk avskjed i vanære.» «Hva skjedde med løytnant Scimeca?» Reacher trakk på skuldrene igjen. «I begynnelsen var hun fornøyd. Hun mente hun hadde fått oppreisning. Så følte hun at hæren var ødelagt for henne. Derfor dimitterte hun.» «Hvor er hun nå?» «Aner ikke.» «Tenk deg at du treffer henne igjen. Tenk deg at du er på besøk i en tilfeldig by og ser henne i en butikk eller på restaurant. Hva ville hun gjøre?» «Har ikke anelse. Hun ville vel sagt hei, kanskje vi ville snakket en stund, tatt en drink sammen, noe sånt.» «Ville hun vært glad over å se deg?» «Glad nok, ville jeg tro.» «Fordi hun ville minnes deg som en hyggelig fyr?» Reacher nikket. «Det er en jævlig prøvelse. Ikke bare selve hendelsen, men den etterfølgende prosessen. Derfor må etterforskeren forsøke å knytte seg til offeret. Han må være venn og støttespiller.» «Offeret blir med andre ord en venn?» «Hvis man gjør det riktig, så.» «Hva ville skje hvis du banket på løytnant Scimecas dør?» «Jeg vet ikke hvor hun bor.» «Tenk deg at du gjør det. Ville hun sluppet deg inn?» «Jeg vet ikke.» 47

«Ville hun gjenkjent deg?» «Sannsynligvis.» «Og hun ville huske deg som en venn?» «Jeg tror det.» «Du banker på, og hun slipper deg inn. Greit? Hun åpner døren og ser en gammel venn, derfor slipper hun deg inn og gir deg en kopp kaffe. Dere prater sammen en stund og minnes gamle dager.» «Mulig,» sa Reacher. «Sannsynligvis.» Blake nikket uten å si mer. Lamarr la hånden på armen hans, og han lente seg mot henne mens hun hvisket i øret hans. Han nikket igjen, snudde seg mot Deerfield og hvisket i øret hans. Deerfield skottet på Cozo. De tre agentene fra Quantico lente seg tilbake da han gjorde det, en umerkelig bevegelse, men kroppsspråket sa tydelig: Ja, vi er interessert i ham. Cozo så urolig på Deerfield, som lente seg frem og stirret på Reacher gjennom brillene. «Dette er en svært forvirrende situasjon,» sa han. Reacher kom ikke med noe svar. Han bare satt og ventet. «Nøyaktig hva var det som skjedde på restauranten?» spurte Deerfield. «Ikke noe,» sa Reacher. Deerfield ristet på hodet. «Du ble overvåket. Mine folk har skygget deg i en uke. Spesialagent Poulton og Lamarr sluttet seg til dem i kveld. De så alt som skjedde.» Reacher stirret på ham. «Dere har skygget meg i en uke?» Deerfield nikket. «Åtte dager faktisk.» «Hvorfor det?» «Det kommer vi til senere.» Lamarr flyttet på seg og stakk hånden ned i dokumentmappen igjen. Da hun løftet den igjen, holdt hun i en annen mappe. Hun åpnet den og tok frem noen dokumenter, fire eller fem ark holdt sammen med en binders. De var dekket med tett skrift. Hun smilte iskaldt til Reacher, snudde arkene mot ham og skjøv dem over bordet. Bevegelsen fikk hjørnene til 48

å blafre, bindersen skrapte mot treverket og stoppet dem rett foran ham. Reacher ble omtalt som overvåkningsobjektet. Det var en liste over alt han hadde gjort og hvor han hadde vært de åtte siste dagene. Det var dokumentert ned til siste sekund og minste detalj. Reacher kikket opp på Lamarrs smilende ansikt og nikket. «FBI er åpenbart flinke til å skygge folk,» sa han. «Jeg har ikke merket noe.» Stillhet. «Hva skjedde i restauranten?» spurte Deerfield en gang til. Reacher stoppet. Ærlighet varer lengst, tenkte han. Han kremtet og svelget. Så nikket han til Blake, Lamarr og Poulton. «Jeg begikk en mindre forbrytelse for å hindre en større.» «Du opptrådte på egen hånd?» spurte Cozo. Reacher nikket. «Ja, det gjorde jeg.» «Hva var da meningen med advarselen om territorium? «Jeg ville virke overbevisende. Jeg ville at Petrosian skulle ta det på alvor, hvem faen han enn er. Som om han hadde med en annen organisasjon å gjøre.» Deerfield lente seg helt frem over bordet og forsynte seg med Lamarrs overvåkningslogg. Han snudde den og bladde raskt gjennom den. «Denne viser at du ikke hadde kontakt med andre enn Jodie Jacob. Hun driver ikke med beskyttelsesvirksomhet. Hva med telefonloggen?» «Avlytter dere telefonen min?» spurte Reacher. «Den er ren,» sa Poulton. «Han har ikke snakket med andre enn kjæresten. Han lever et tilbaketrukket liv.» «Stemmer det, Reacher?» spurte Deerfield. «Lever du et tilbaketrukket liv?» «Vanligvis,» sa Reacher. «Du handlet altså på egen hånd,» sa Deerfield. «Bare en engasjert privatperson. Ingen kontakt med gangstere, ingen instrukser over telefonen.» 49

Han snudde seg mot Cozo med spørrende blikk. «Er det tilfredsstillende for deg, James?» Cozo trakk på skuldrene og nikket. «Det må vel være det.» «Bare en engasjert privatperson, ikke sant, Reacher?» sa Deerfield. Reacher nikket uten å si noe. «Kan du bevise det?» spurte Deerfield. Reacher trakk på skuldrene. «Jeg kunne beholdt pistolene deres. Hadde jeg vært knyttet til en organisasjon, ville jeg gjort det, men det gjorde jeg ikke.» «Nei, du kastet dem i containeren.» «Jeg ødela dem først.» «Med sand i mekanismen. Hvorfor gjorde du det?» «For at ingen skulle finne dem og bruke dem.» Deerfield nikket. «En engasjert privatperson. Du så noe som var urettferdig, og ville gjøre noe med situasjonen.» Reacher nikket til ham. «Det var vel sånn, ja.» «Noen måtte gjøre det, hva?» «Det var vel sånn, ja,» gjentok Reacher. «Du liker ikke urettferdighet?» «Jeg gjør vel ikke det.» «Og du kan skille mellom rett og galt?» «Jeg håper det.» «Du trenger ikke hjelp fra myndighetene. Du fatter dine egne beslutninger.» «Vanligvis.» «Sikker på din egen moralkodeks.» «Tror det.» Det ble stille. Deerfield så på Reacher i det skarpe lyset. «Hvorfor stjal du pengene deres da?» spurte han. Reacher trakk på skuldrene. «En slags krigsbytte, tror jeg. Som en pokal.» Deerfield nikket. «En del av moralen, ikke sant?» «Jeg antar det.» «Du har dine egne spilleregler, ikke sant?» 50

«Stort sett.» «Du ville ikke ranet en gammel dame, men det er greit å rappe penger fra et par tøffinger.» «Jeg antar det.» «Når de krysser grensen for det du mener er akseptabelt, får de som fortjent, ikke sant?» «Stemmer.» «Din personlige moralkodeks.» Reacher trakk på skuldrene igjen. Sa ikke noe. Stillheten ble tettere. «Vet du noe om psykologisk personprofilering?» spurte Deerfield med ett. Reacher stoppet. «Bare det jeg leser i avisen.» «Det er en vitenskap,» sa Blake. «Vi har utviklet den ved Quantico over mange år. Spesialagent Lamarr er for tiden vår ledende ekspert. Spesialagent Poulton er hennes assistent.» «Vi ser på åsteder der forbrytelser har skjedd,» sa Lamarr. «Vi vurderer de underliggende psykologiske indikatorene og finner ut hvilken personlighetstype som kan ha begått forbrytelsen.» «Vi studerer ofrene,» sa Poulton, «og kommer frem til hvem de ville være mest sårbare for.» «Hvilke forbrytelser?» spurte Reacher, «og hvilke åsteder?» «Ditt jævla rasshøl,» sa Lamarr. «Amy Callan og Caroline Cooke,» sa Blake. «Mordofre begge to.» Reacher stirret på ham. «Callan var den første,» sa Blake. «Svært spesiell fremgangsmåte, men ett mord er jo bare ett mord, ikke sant? Så ble Cooke drept. På nøyaktig samme måte. Det gjorde det til seriedrap.» «Vi så etter en forbindelse,» sa Poulton, «mellom ofrene. Ikke særlig vanskelig. Begge hadde anmeldt seksuelle overgrep og senere sluttet.» «Usedvanlig ryddige åsteder,» sa Lamarr. «Kan tyde på militær presisjon. Det ligger en underlig kode i fremgangs51

måten. Ikke noe var etterlatt. Ingen spor i det hele tatt. Gjerningsmannen var tydeligvis en ryddig person med kjennskap til etterforskningsteknikker. Muligens en dyktig etterforsker selv.» «Ingen tegn til innbrudd i noen av boligene,» sa Poulton. «I begge tilfeller slapp ofrene morderen inn uten å kvie seg.» «Morderen var med andre ord en person begge kjente,» sa Blake. «En de begge stolte på,» sa Poulton. «Som en hyggelig gjest,» sa Lamarr. Det ble stille i rommet. «Det var det han var,» sa Blake, «en hyggelig gjest. En de betraktet som en venn. En de følte tilknytning til.» «Et vennlig besøk,» sa Poulton. «Han banker på, de åpner, de sier hei, så hyggelig å se deg igjen.» «Han går inn,» sa Lamarr. «Uten problemer.» Det ble stille i rommet. «Vi gransket forbrytelsene psykologisk,» sa Lamarr. «Hvordan hadde de to kvinnene klart å erte på seg noen som var villig til å drepe dem? Derfor begynte vi å lete etter en fyr fra hæren som hadde noe uoppgjort med dem. Kanskje en som var forbitret ved tanke på at plagsomme kvinnfolk skulle ødelegge fremtidsutsiktene til gode soldater for så å slutte selv. Frivole kvinner som drev dyktige menn til å ta sine egne liv?» «En person med klar oppfatning av hva som er riktig og galt,» sa Poulton. «En som er trygg nok på sin egen moral til selv å rette opp urettferdigheten, en som liker å handle uten at de rette myndighetene kommer i veien. Skjønner?» «En begge kvinnene kjente,» sa Blake. «En de kjente godt nok til å slippe inn i huset uten å stille spørsmål, en gammel venn, for eksempel.» «En person som ikke nøler,» sa Lamarr. «For eksempel en som er ryddig nok til å tenke seg om et øyeblikk før han går ut og kjøper etikettmaskin for å ta seg av et tilfeldig, lite problem.» 52

Mer stillhet. «Hæren matet dem inn i datamaskinene,» sa Lamarr. «Du hadde rett, de kjente ikke hverandre, og de hadde svært få felles kjente. Svært få. Men du var en av dem.» «Vil du høre en interessant kjensgjerning?» sa Blake. «Seriemordere pleide å kjøre Folkevognbobler. Nesten alle sammen. Det var nifst. De lever på andre mennesker, ofte slektninger eller venner, ofte kvinner. De gjør ikke stort som er normalt., snakker ikke mye på telefonen, er rolige og hemmelighetsfulle.» «De er eksperter på rettshåndhevelse,» sa Poulton. «De vet utrolig mye rart, som glemte domsavsigelser som klargjør deres rettigheter.» Mer stillhet. «Personprofilering,» sa Blake. «Det er en nøyaktig vitenskap og betraktes som sikker nok til å berettige arrestordre i de aller fleste delstater.» «Det slår aldri feil,» sa Lamarr. Hun stirret på Reacher og lente seg tilbake med et tilfreds smil som avslørte skjeve tenner. Stillheten la seg i rommet. «Ja vel?» sa Reacher. «En eller annen har drept to kvinner,» sa Deerfield. «Og?» Deerfield nikket til høyre mot Blake, Lamarr og Poulton. «Og disse agentene mener det var en person som minner helt om deg.» «Og?» «Derfor har vi stilt deg alle spørsmålene.» «Og?» «Jeg tror de har helt rett. Det var en person som minner helt om deg. Kanskje det til og med var deg.»