Friluftsfersking

e f s r s f k u i l ng i r F

–2–

UNE CECILIE OKSVOLD

e f s r s f k u i l ng i r F FULL AV INSPIRASJON OG TIPS TIL ET LAVTERSKEL FRILUFTSLIV

@unececilie

–3–

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72436-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Illustrasjoner: Trine + Kim designstudio Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagsfoto: Harald Wanvik Foto: Harald Wanvik og Une Cecilie Oksvold, s. 184, 185: Stine Mette Fjerdingstad og Halvdan Jarl Sats: Trine + Kim designstudio Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022, Latvia Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord ...............................................................................................................................................................9

Hvordan jeg ble en friluftsfersking .........................................................................................13 Den første turen ...................................................................................................................................18

Naturen er for alle ..................................................................................................................................21 Å ta vare på naturen.............................................................................................................................. 29 Min første telttur ................................................................................................................................48

Utstyr......................................................................................................................................................................59 Min første solotur.............................................................................................................................108

Verktøykassa .................................................................................................................................................. 117 Mat på tur ...................................................................................................................................................... 123 Ett steg av gangen; en guide til å sove ute alene for første gang....... 139 Øvelse gjør mester.......................................................................................................................... 150

Vær og vind................................................................................................................................................... 155 Dørstokkmila ................................................................................................................................................ 163 En høstdag i 2017 ............................................................................................................................. 169

Firbeint kompis på tur ........................................................................................................................176 Barn på tur ................................................................................................................................................... 189 En vinternatt ute..................................................................................................................................... 199 Min første vintertur ....................................................................................................................... 207

Sikkerhet på tur ....................................................................................................................................... 215 Når ting blir vanskelig; tre dager på vinterfjellet ..............................................233

Mental trening ..........................................................................................................................................239 The End ............................................................................................................................................................ 245 Takk ............................................................................................................................................................. 247 Kilder ........................................................................................................................................................... 248

–6–

–7–

–8–

Forord Som veldig mange andre har jeg hatt mine utfordringer med angst og depresjon i løpet av livet. Jeg har brukt mange år på å prøve å forstå meg selv; hvorfor jeg så ofte mister fargene i hverdagen og alt står igjen i gråtoner. Jeg har vært forbannet over hvor mye energi jeg bruker på å være redd for så mye. Ikke minst har jeg skammet meg over hvordan jeg har hatt det, hvordan jeg har holdt mye på innsiden der det har fått vokse og gro. Det har ført til at de tunge periodene kanskje har blitt tyngre enn nødvendig. Etter mange år med tilbakevendende depresjoner, en bekymringsangst som har fått styre hvordan livet mitt skulle være, og utallige ulike behandlinger som ikke fungerte, ga jeg nesten opp.

Det var da jeg var på mitt mørkeste at jeg allikevel skulle finne lyset. Det lyset var naturen. En bit av verden jeg aldri hadde utforsket før.

I denne boken vil jeg dele min lidenskap for friluftsliv og fortelle om hvordan den har hjulpet meg i mitt mørke, slik at jeg forhåpentligvis kan inspirere andre til å komme seg ut og finne lysglimtet i hverdagen. Ikke minst vil jeg dele mine erfaringer som friluftsfersking og gi de tipsene jeg skulle ønske jeg visste før jeg bega meg ut på mitt livs eventyr – ut fra mørket og inn i lyset.

–9–

For ikke så lenge siden ble jeg spurt om ikke jeg skulle slutte å kalle meg selv for friluftsfersking. Jeg har jo tross alt vært i friluftslivs-gamet siden 2016 og opplevd mye som har gjort meg mange erfaringer rikere.

Jeg svarte nei, det skal jeg ikke, fordi jeg fortsatt har mye å lære! Noen kan kanskje si at jeg gjemmer meg bak fersking-tittelen, men jeg mener det motsatte; jeg omfavner den med hele meg og søker stadig etter nye mestringsopplevelser, utfordringer og grenser som kan pushes. Alle har vi noe nytt å lære ute på tur, så på sett og vis er vi alle egentlig litt friluftsferskinger!

– 10 –

– 11 –

– 12 –

Hvordan jeg ble en friluftsfersking Jeg kunne godt ha skrevet denne boken uten å fortelle om hvorfor jeg begynte å gå i naturen. Kanskje hadde det til og med vært lettere. Jeg kunne delt mine erfaringer, tips og triks med deg, og gitt inspirasjon så du forhåpentligvis ville blitt fristet til å dra ut på tur. Men for meg ligger det noe mer bak det å pakke sekken og traske ut mellom trær og blåbærlyng.

Noe det sikkert gjør for deg som leser denne boken også. Så kanskje er ikke den letteste veien den beste allikevel? Skal jeg være brutalt ærlig, så likte jeg slett ikke å gå på tur de første 24 årene av livet mitt. Nei, tvert imot, jeg mislikte det sterkt. Tur var noe jeg forbandt med det å være kald og sliten, kjede meg og ikke mestre de oppgavene jeg ble satt til. Slik som å gå på ski, bære tung sekk, padle kano eller tenne bål for å holde varmen. Det gikk så langt at jeg som barn pleide å skulke skolen når vi hadde turdag. Det var rett og slett ikke min greie.

Min greie var derimot å sitte i sofaen og strikke, spille i korps eller gå på dansetimer. Jeg holdt meg mye hjemme hos mamma og pappa når jeg ikke var på skolen eller på fritidsaktiviteter, for der var det trygt å være.

De var mine to sterkeste støttespillere, og jeg var helt avhengig av dem i min daglige kamp mot den indre plageånden jeg bar med meg fra jeg var seks år gammel. Noen kaller denne plageånden for sin egen djevel, en demon, eller som OnklP synger: styggen på ryggen. Før kalte jeg det ikke for noe, fordi jeg trodde det var en naturlig del å bære med seg som menneske. Men nå som voksen har jeg forstått at min daglige kamp, min djevel og plageånd, var langt ifra noe som skulle være der. Det var i stedet en angstlidelse.

– 13 –

FR I LUFTSFERSKING

Første gang jeg traff den berømte veggen, var jeg 20 og ble lagt inn på et psykiatrisk senter. Lang historie kort så var ikke det stedet for meg på det tidspunktet. Jeg var ikke åpen for verken hjelp eller endring, og da ble resultatet deretter. Jeg opplevde det som jeg var på et samlebånd av pasienter der ingen virkelig så meg og mine behov bak fasaden jeg alltid satte opp.

Dette gjorde meg skeptisk til å ta kontakt med helsevesenet igjen. Vinteren jeg fylte 24 traff jeg den samme veggen nok en gang, med et skikkelig brak.

Utad fremsto jeg sterk og selvstendig, men det var langt ifra sannheten.

Jeg følte ikke noen glede, styrke eller tiltro til min egen verdi. Sjelden var jeg sosial med venner, jeg hadde ingen hobbyer og satte lite pris på livet. I stedet brukte jeg ettermiddagene på å klamre meg fast til baderomsmatten mens kroppen skalv ukontrollert etter nok et panikkanfall.

Jeg var sjanseløs da de sterke følelsene tok tak som to store never rundt kroppen min. Min indre stemme skrek høyt og brutalt om at livet ikke var verdt å leve, at jeg var udugelig, at jeg ikke fortjente å bli elsket og at jeg ikke under noen omstendighet kom til å bli bra nok, for noe eller noen.

Jeg knakk bokstavelig talt sammen; kroppen var ikke i stand til å stå oppreist, og av alle steder var det akkurat på den turkise baderomsmatten bak ei låst baderomsdør jeg kunne tillate meg å la kroppen segne om.

Etter måneder med denne smerten var det ikke lenger noen tvil. Selv om all tidligere erfaring gjorde at kroppen strittet imot, hadde jeg ikke noe valg lenger. Jeg måtte oppsøke legen.

Jeg ga blaffen i hvilken lege som hadde ledig time denne dagen, så lenge det var noen. Jeg trengte bare noen. Noen til å ta imot meg idet jeg falt.

Noen til å se meg, forstå meg, høre meg. Noen til å fortelle at livet var verdt å leve. Lite visste jeg at denne noen skulle endre livet mitt for alltid.

På bussen til legekontoret brukte jeg all energi på å holde gråten tilbake.

Jeg svelget klumpen i halsen, gikk inn på venteværelset, og fant meg en ledig stol. Like før jeg brast ut i gråt igjen, hørte jeg en lun mannsstemme.

En kort mann med briller kom bort til meg. Han håndhilste og viste vei mot kontoret sitt. Jeg forsto med en gang at dette var et menneske jeg kunne stole på.

– 14 –

HVORDAN JEG BLE EN FRILUFSFERSKING

Med en omsorg og varme jeg sjeldent hadde opplevd, stilte han alle de riktige spørsmålene. De som ingen hadde stilt tidligere. Akkurat som om han forsto helt og holdent hvordan jeg hadde det, selv om jeg ikke klarte å forklare det selv. Han leste meg som en åpen bok, og viste meg kapitteloversikten jeg selv manglet. Time ut og time inn tilbrakte vi sammen på kontoret. Meg, i full gråt med snørr på hvert et skjorteerme.

Han, med mange kloke refleksjoner jeg villig lyttet til innimellom hikstene. De faste timene jeg hadde hos legen hver uke, ble lyspunktet i hverdagen min.

Han brukte timene på å prate om kirsebær. Alle de små kirsebærene som hang rundt oss. De vi måtte plukke ned, lukte på og nyte. Han visualiserte det hele med enorm innlevelse. Jeg ble målbundet idet han strakk hånda si i været for å plukke det ene imaginære kirsebæret etter det andre. Han samlet dem i hendene sine og trakk pusten godt inn gjennom neseborene. Et stort smil bredte seg om munnen hans. Som om hele kroppen hans ble fylt med glede. Den gang forsto jeg lite hva han mente med denne visualiseringen. Hvor er disse kirsebærene? Hvor skal jeg plukke dem, og hvordan skal de lukte? Jeg som ikke likte smaken av kirsebær engang.

Så kom det som skulle endre hele livet mitt. Jeg tror det var en tirsdag. Jeg hadde grått meg gjennom uendelige timer disse ukene, og denne dagen var intet unntak. Jeg følte meg tom for liv. Det var ikke jeg som satt på stolen foran legen, men det som var igjen av meg. Så kom de. Ordene jeg aldri glemmer. Ordene som skulle åpne en ny dør i livet mitt:

«Men Une, hvorfor tar du ikke bare med deg hunden din opp i marka, setter opp et telt og tenner et bål, da?»

Det ble stille. Var dette en spøk? Jeg som hatet å være på tur. Hva var dette for et forslag? Jeg fnøs av tanken. Det måtte være det dummeste jeg noen gang hadde hørt.

– 15 –

FR I LUFTSFERSKING

Bussturen hjem ga meg tid til å kjenne litt på det. Jeg var så ekstremt lei av å ha det vondt. Så ekstremt lei av å aldri kjenne at noe som helst kunne lette på den tunge klumpen i magen jeg konstant gikk og følte på. Jeg fant ut at et forsøk ikke ville skade. Da jeg kom hjem, gravde jeg frem det jeg hadde som kunne ligne på turklær. Jeg endte opp med et par slitte joggesko fra gymmen på ungdomsskolen, en altfor stor ulltrøye fra samboerens skap og en knapt brukt vinterturbukse jeg hadde fått av pappa, i håp om at jeg en dag skulle bli bitt av turbasillen. Min far skulle få rett.

– 16 –

– 17 –

Den første turen Mai 2016 M

Dagen etter sto jeg opp, klar for å dra ut på tur.

Kvalm og med en tung klump i magen våget jeg meg opp av senga. Det var 4. mai 2016.

En dag som så langt står som den viktigste dagen i livet mitt. Fullt påkledd med et godt og blandet utvalg av tøy, to skiver med leverpostei i sekken og hunden min, Juster, i bånd, trasket jeg ned til sentrum. Tanken på bål slo jeg fort fra meg, enten ville jeg ikke klare å tenne opp, eller så ville det bli full skogbrann. Telt hadde jeg heller ikke. Hvorfor skulle jeg det? Nei, det fikk holde med å møte opp i marka.

Jeg hadde like mye peiling på hva Bymarka var, som jeg hadde på statsbudsjettet. Lik null. Derfor tok jeg den enkleste ruta jeg visste om, som var trikken opp til Lianvatnet. Umulig å ta feil av. Sola skinte, det var vår i lufta og folk virket fornøyde med at vinteren var over. Som om det var en kollektiv oppfatning om at denne tiden på året er en lykkens tid. Med rungende smil overalt rundt meg følte jeg meg som det sorte fåret i mengden.

Etter 20 minutter var vi fremme. Jeg tok med meg både Juster og klumpen i magen av trikken. 50 meter nedenfor trikkestoppen lå Lianvatnet. Jeg hadde ingen ambisjoner om å dra på langtur, og trasket bare ned til vannkanten. Etter at Juster hadde fått tisset noen skvetter, satte vi oss ned ved vannet. Det var fortsatt islagt, selv i mai. Omringet av skog ble det som en egen liten verden. Jeg hørte fuglene som kvitret. En sang om vår. Juster ble helt rolig, noe han sjeldent var. Vi ble begge sittende og stirre på vannet, skogen og den blå himmelen. Jeg lente hodet bakover – 18 –

DEN FØRSTE TUREN

og så opp på de underlige skyene. Ut av intet gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Frysningene bredte seg utover hele kroppen. En følelse av eufori eksploderte på innsiden og fylte meg med en deilig varme. Jeg kjente at pusten endelig fikk komme helt ned i magen. Varmen i kroppen bredte seg utover og rev løs den vonde klumpen som alltid hadde vært der. Pusten dro med seg klumpen opp i brystet, gjennom halsen og ut av kroppen. Jeg var fri. Jeg kunne ikke huske sist jeg følte pusten i kroppen på den måten.

Tvangstrøya som hadde holdt et godt tak på meg ble omsider kneppet opp og ga rom for hele meg igjen. Det kilte i kinnene da smilet mitt, for første gang på lenge, presset seg frem. Jeg kjente tårer av glede i øyekroken, og frisk luft vibrerte i neseborene. Pusten fortsatte å gå helt ned i magen, og jeg ble fylt av naturens kjærlighet. Alt i det øyeblikket føltes så utrolig riktig. Som om jeg endelig var kommet hjem. Hjem til det stedet jeg hadde lett etter hele livet.

Plutselig så jeg det legen hadde prøvd å vise meg. Kirsebærene. De hang overalt. Det var de som var fuglekvitter, blå himmel, og en frisk bris. De var de små øyeblikkene som ingen la merke til. De små øyeblikkene jeg gikk glipp av i hverdagen. De øyeblikkene som overskygges av travle møter, trafikkstøy og rot i hodet. For første gang i livet så jeg dem klart.

Jeg plukket dem ned en etter en, samlet dem i hendene mine og trakk pusten. Guri, så deilig de luktet!

Juster og meg ved vannkanten til Lianvatnet.

– 19 –

– 20 –