Hvordan jeg ble en friluftsfersking

Hvordan jeg ble en frilufsfersking

Jeg kunne godt ha skrevet denne boken uten å fortelle om hvorfor jeg begynte å gå i naturen. Kanskje hadde det til og med vært lettere. Jeg kunne delt mine erfaringer, tips og triks med deg, og gitt inspirasjon så du forhåpentligvis ville blitt fristet til å dra ut på tur. Men for meg ligger det noe mer bak det å pakke sekken og traske ut mellom trær og blåbærlyng. Noe det sikkert gjør for deg som leser denne boken også. Så kanskje er ikke den letteste veien den beste allikevel? Skal jeg være brutalt ærlig, så likte jeg slett ikke å gå på tur de første 24 årene av livet mitt. Nei, tvert imot, jeg mislikte det sterkt. Tur var noe jeg forbandt med det å være kald og sliten, kjede meg og ikke mestre de oppgavene jeg ble satt til. Slik som å gå på ski, bære tung sekk, padle kano eller tenne bål for å holde varmen. Det gikk så langt at jeg som barn pleide å skulke skolen når vi hadde turdag. Det var rett og slett ikke min greie.

Min greie var derimot å sitte i sofaen og strikke, spille i korps eller gå på dansetimer. Jeg holdt meg mye hjemme hos mamma og pappa når jeg ikke var på skolen eller på fritidsaktiviteter, for der var det trygt å være. De var mine to sterkeste støttespillere, og jeg var helt avhengig av dem i min daglige kamp mot den indre plageånden jeg bar med meg fra jeg var seks år gammel. Noen kaller denne plageånden for sin egen djevel, en demon, eller som OnklP synger: styggen på ryggen. Før kalte jeg det ikke for noe, fordi jeg trodde det var en naturlig del å bære med seg som menneske. Men nå som voksen har jeg forstått at min daglige kamp, min djevel og plageånd, var langt ifra noe som skulle være der. Det var i stedet en angstlidelse.

– 13 –

FRILUFTSFERSKING

Første gang jeg traff den berømte veggen, var jeg 20 og ble lagt inn på et psykiatrisk senter. Lang historie kort så var ikke det stedet for meg på det tidspunktet. Jeg var ikke åpen for verken hjelp eller endring, og da ble resultatet deretter. Jeg opplevde det som jeg var på et samlebånd av pasienter der ingen virkelig så meg og mine behov bak fasaden jeg alltid satte opp. Dette gjorde meg skeptisk til å ta kontakt med helsevesenet igjen. Vinteren jeg fylte 24 traff jeg den samme veggen nok en gang, med et skikkelig brak. Utad fremsto jeg sterk og selvstendig, men det var langt ifra sannheten. Jeg følte ikke noen glede, styrke eller tiltro til min egen verdi. Sjelden var jeg sosial med venner, jeg hadde ingen hobbyer og satte lite pris på livet. I stedet brukte jeg ettermiddagene på å klamre meg fast til baderomsmatten mens kroppen skalv ukontrollert etter nok et panikkanfall.

Jeg var sjanseløs da de sterke følelsene tok tak som to store never rundt kroppen min. Min indre stemme skrek høyt og brutalt om at livet ikke var verdt å leve, at jeg var udugelig, at jeg ikke fortjente å bli elsket og at jeg ikke under noen omstendighet kom til å bli bra nok, for noe eller noen. Jeg knakk bokstavelig talt sammen; kroppen var ikke i stand til å stå oppreist, og av alle steder var det akkurat på den turkise baderomsmatten bak ei låst baderomsdør jeg kunne tillate meg å la kroppen segne om. Etter måneder med denne smerten var det ikke lenger noen tvil. Selv om all tidligere erfaring gjorde at kroppen strittet imot, hadde jeg ikke noe valg lenger. Jeg måtte oppsøke legen.

Jeg ga blaffen i hvilken lege som hadde ledig time denne dagen, så lenge det var noen. Jeg trengte bare noen. Noen til å ta imot meg idet jeg falt. Noen til å se meg, forstå meg, høre meg. Noen til å fortelle at livet var verdt å leve. Lite visste jeg at denne noen skulle endre livet mitt for alltid.

På bussen til legekontoret brukte jeg all energi på å holde gråten tilbake. Jeg svelget klumpen i halsen, gikk inn på venteværelset, og fant meg en ledig stol. Like før jeg brast ut i gråt igjen, hørte jeg en lun mannsstemme. En kort mann med briller kom bort til meg. Han håndhilste og viste vei mot kontoret sitt. Jeg forsto med en gang at dette var et menneske jeg kunne stole på.

– 14 –

HVORDAN JEG BLE EN FRILUFSFERSKING

Med en omsorg og varme jeg sjeldent hadde opplevd, stilte han alle de riktige spørsmålene. De som ingen hadde stilt tidligere. Akkurat som om han forsto helt og holdent hvordan jeg hadde det, selv om jeg ikke klarte å forklare det selv. Han leste meg som en åpen bok, og viste meg kapitteloversikten jeg selv manglet. Time ut og time inn tilbrakte vi sammen på kontoret. Meg, i full gråt med snørr på hvert et skjorteerme. Han, med mange kloke refleksjoner jeg villig lyttet til innimellom hikstene. De faste timene jeg hadde hos legen hver uke, ble lyspunktet i hverdagen min.

Han brukte timene på å prate om kirsebær. Alle de små kirsebærene som hang rundt oss. De vi måtte plukke ned, lukte på og nyte. Han visualiserte det hele med enorm innlevelse. Jeg ble målbundet idet han strakk hånda si i været for å plukke det ene imaginære kirsebæret etter det andre. Han samlet dem i hendene sine og trakk pusten godt inn gjennom neseborene. Et stort smil bredte seg om munnen hans. Som om hele kroppen hans ble fylt med glede. Den gang forsto jeg lite hva han mente med denne visualiseringen. Hvor er disse kirsebærene? Hvor skal jeg plukke dem, og hvordan skal de lukte? Jeg som ikke likte smaken av kirsebær engang.

Så kom det som skulle endre hele livet mitt. Jeg tror det var en tirsdag. Jeg hadde grått meg gjennom uendelige timer disse ukene, og denne dagen var intet unntak. Jeg følte meg tom for liv. Det var ikke jeg som satt på stolen foran legen, men det som var igjen av meg. Så kom de. Ordene jeg aldri glemmer. Ordene som skulle åpne en ny dør i livet mitt:

Det ble stille. Var dette en spøk? Jeg som hatet å være på tur. Hva var dette for et forslag? Jeg fnøs av tanken. Det måtte være det dummeste jeg noen gang hadde hørt.

«Men Une, hvorfor tar du ikke bare med deg hunden din opp i marka, setter opp et telt og tenner et bål, da?»

– 15 –

FRILUFTSFERSKING

Bussturen hjem ga meg tid til å kjenne litt på det. Jeg var så ekstremt lei av å ha det vondt. Så ekstremt lei av å aldri kjenne at noe som helst kunne lette på den tunge klumpen i magen jeg konstant gikk og følte på. Jeg fant ut at et forsøk ikke ville skade. Da jeg kom hjem, gravde jeg frem det jeg hadde som kunne ligne på turklær. Jeg endte opp med et par slitte joggesko fra gymmen på ungdomsskolen, en altfor stor ulltrøye fra samboerens skap og en knapt brukt vinterturbukse jeg hadde fått av pappa, i håp om at jeg en dag skulle bli bitt av turbasillen. Min far skulle få rett.

– 16 –

– 17 –