Fordi jeg elsker deg av Helene Uri

Page 1


Helene Uri

Fordi jeg elsker deg


© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48677-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. At jeg har opplevd det jeg har. Og at jeg har overlevd. At jeg er her nå. – Du må fortelle meg alt, sa Berit til meg da jeg kom rullende inn på kontoret hennes. – Alt? gjentok jeg. – Jeg tror det er best. – Men hvor skal jeg begynne? spurte jeg. – Begynn med begynnelsen, sa hun. – Alle historier har en begynnelse. Jeg kjenner bare slutten av din. Jeg vet hvordan det kunne endt.



I

Og det begynte, som så mye ellers, ved en tilfeldighet. Jeg møtte Fredrik en fredag. Han stod utenfor butikken nede på hjørnet. Vi hadde sluttet tidligere fordi naturfaglæreren var syk, og vikaren aldri dukket opp. Til slutt kom rektor inn klasserommet og sa at vi bare kunne begynne helgen. Tina og jeg skulle hjem til henne og drikke te. Vi hadde all verdens tid, og det var varmt til å være september. Tina foreslo at vi skulle kjøpe med oss en liter is. Sjokolade, sa Tina. Jogurtis med cookies! sa jeg. Jeg tror ikke at jeg så Fredrik før vi gikk inn i butikken. Da vi kom ut, så jeg ham iallfall med én gang. Han stod midt i veien for oss og smilte. I hånden holdt han en mobil som han viftet med. Jeg tror jeg må ha smilt tilbake, for Fredriks smil er av den typen man ikke kan motstå. Hele ansiktet hans blir bare smil. Øynene blir smale og enda skråere. Fredrik smilte til meg, og smilet var så stort at jeg plutselig skjønte det uttrykket med «fra øre til øre». – Kjenner du igjen denne? spurte han. – Nei, sa jeg, og jeg fortsatte å smile til ham. Jeg klarte ikke å la det være. – Nei? Se igjen. 7


– Det er jo min mobil! – Jeg regnet med det, sa gutten. – Den falt ut av bagen din da du gikk inn. Og så plukket jeg den opp. – Takk, sa jeg. – Du får den igjen om jeg får … begynte han, men stoppet og så på meg. – Får hva? sa Tina. – Et kyss, sa gutten. – Åtte poeng for mot, ti poeng for frekkhet, sa Tina. – Kødda, sa gutten. Så sluttet han å smile, og ansiktet hans var glatt og alvorlig da han sa: – Men jeg vil ha nummeret ditt, så jeg kan invitere deg på en kopp kaffe. Som takk. – OK, fikk jeg frem. Han gav meg telefonen min, tok opp sin fra bukselommen og så på meg. Det var så vidt jeg husket mitt eget nummer, jeg måtte tenke meg om før det første tallet kom. Jeg dikterte mens han gjentok tall for tall og tastet dem inn. – Ses, sa gutten, snudde seg og begynte å gå. Han var nesten borte ved hjørnet da jeg kom på det. – Som takk? sa jeg etter ham, men stemmen min var altfor lav. Han hørte meg ikke, bare fortsatte å gå. – Som takk? ropte Tina på mine vegne. Han stoppet og snudde seg mot oss. – Som takk for hva? spurte jeg. Stemmen min var fremdeles lav, mye lavere enn Tinas hadde vært, men han hadde hørt meg. Han så på meg da han svarte: – For at dette skjedde. For at vi traff hverandre. Skjebnen som ville at mobilen din skulle falle ut, rett foran føttene mine. 8


Han smilte det store smilet sitt før han snudde seg igjen og forsvant rundt hjørnet. På det tidspunktet var jeg allerede forelsket i ham. Jeg ante ingenting om ham, hvor gammel han var, hvor han bodde, hvilken skole han gikk på, ikke engang hva han het. Men jeg visste at denne typen måtte jeg se igjen. – Herregud, sa Tina. – Det var akkurat som på film. – Ja, sa jeg. – Han var utrolig kjekk, sa Tina. – Ja, sa jeg. – Tenk om du ikke hadde mistet mobilen! En gang, flere måneder etterpå, spurte jeg Fredrik om mobilen min virkelig hadde falt ut av bagen min, eller om han hadde fisket den opp idet vi passerte. Selvsagt falt den ut, sa han. Hva trodde jeg egentlig om ham? Tvilte jeg på det han hadde fortalt? Og jeg spurte ikke flere ganger. Det spiller ingen rolle. Om det faktisk var skjebnen som hadde brakt oss sammen, eller om det var Fredrik som hadde hjulpet litt til. – Tenk om du aldri hører fra ham igjen, sa Tina. Og hadde jeg ikke kjent henne så godt, kunne jeg trodd at hun var sjalu. Men Tina er ikke sånn. Tina er den beste venninnen man kan forestille seg. Hun er fornuftig hvis jeg oppfører meg dumt. Hun er passe sprø hvis jeg er altfor kjedelig. Hun oppmuntrer meg hvis jeg er lei meg. Og hvis jeg er stressa eller nervøs, er hun roen selv. – Jeg hører fra ham, sa jeg, og jeg var faktisk ikke i tvil. Den gangen var jeg fremdeles ganske selvsikker. Det var før alt skjedde. – Ja vel, sa Tina. I det samme pep det i mobilen, som 9


jeg holdt i hånden. Det var en tekstmelding fra en som het Fredrik. Fredrik? I det samme skjønte jeg at han hadde lagt inn sitt eget nummer i kontaktlisten min. – Hvem er det fra? Er det fra ham? – Han heter Fredrik. – Det kunne vært verre, sa Tina. Der og da kunne jeg ikke tenke meg et vakrere navn enn Fredrik, men jeg sa ikke det. – Hva skriver han? – «I morgen klokken to på En trapp opp,» leste jeg høyt. – Akkurat som på film, sa Tina igjen. – Dere kommer til å ri inn i solnedgangen sammen. – Eller reise til Paris sammen, sa jeg.


II

Jeg sov over hos Tina den fredagen. Tinas foreldre var på hytta. Moren min jobbet som vanlig. Det har vært mye nattevakter og overtid på henne de siste årene. Det handlet nesten bare om Fredrik. For å være helt ærlig handlet det ikke om noe annet enn ham. Vi hadde mobilnummeret hans, og dermed fant vi lett hele navnet. Med både fornavn og etternavn var veien åpen. Tina satt med den bærbare i fanget og skuffet i seg is. Jogurtis med cookies. Jeg hang over skulderen hennes mens isen min smeltet i skålen. Han var nesten to år eldre enn meg. Han hadde kommet på fjerdeplass i en eller annen løpekonkurranse. Han spilte fotball. Vi fniste og så på hverandre for hvert nye funn. Noen spredte bilder. Han hadde spilt i skoleteateret, og på et par av bildene stod han i lang kappe og med hengebart. Han hadde gått på en skole i utkanten av byen, en skikkelig snobbeskole. Vi gransket Facebook-profilen. Han hadde vært kjæreste med en pen jente som het Anna. Han hadde flere venner enn Tina og jeg til sammen. Et par felles hadde vi, men de var begge av mine helt perifere bekjentskaper, ingen jeg kunne ringe til for å forhøre meg om ham. Nå gikk han på en videregående ikke så langt unna vår. Han hadde mange bilder inne på Facebook. Men ingen av dem var altfor kleine. For et par år siden hadde han posert med 11


den obligatoriske pilsflasken i den ene hånden og en røyk i den andre. Han kroppet seg i badebukse. Han stod midt i en guttegjeng der alle gav fingeren til fotografen. Jo da. Litt barnslig. Men han hadde postet få bilder selv, de fleste hadde andre lagt ut og tagget ham i. Vi leste kommentarer: «Gratulerer med dagen, Freddie!» «Du er en genuin drittsekk.» «God tur til France!» Vi gikk helt tilbake til det første året han hadde vært på Facebook. Ingenting som bidro til at jeg ble mindre forelsket, snarere tvert imot. Vi lagde middag, som endte opp som en slags omelett med enorme mengder ost. Det hadde gått omtrent tre minutter uten at noen av oss hadde nevnt Fredrik, og jeg tenkte at nå var Tina lei, og at det ikke var noe rart. – Godt med så mye ost, sa jeg for å snakke om noe annet. – Drit i osten, sa Tina. – Hva skal du ha på deg? Vi planla alt. Sminke, hår, klær. Alle detaljer. Det måtte ikke se ut som om jeg prøvde for hardt, men jeg ville jo ta meg best mulig ut. Det aller første vi ble enige om, var at jeg skulle ha håret løst. Jeg vet at håret mitt er pent, det er tykt og langt, det er glatt og lyst som marengs. Jeg skulle låne Tinas grønne genser, og så dra innom meg selv for å hente yndlingsbuksen. Øredobber, farge på lipgloss, sko – alt var i boks i samme sekund som vi ble ferdige med å rydde og trykket på startknappen på oppvaskmaskinen. Hva skal du gjøre hvis han prøver å kysse deg? spurte Tina da. Og så snakket vi om det. Med skrekkblandet fryd, må man vel kunne si: – Tror du han kysser meg? – Nja, jeg vet ikke. – Men hva tror du? 12


– Nei, jeg vet ikke, svarte Tina. – Kanskje ikke første gangen. – Og tenk om han ikke kommer, sa jeg. – Klart han kommer, sa Tina. – Tenk om jeg snubler på vei inn på kafeen. – Det gjør du jo ikke. – Tenk om han ikke liker genseren. – Du er kjempepen uansett, sa Tina og gjespet. Hun knep sammen øynene og åpnet munnen på vidt gap: – Det kommer til å gå kjempefint. – Men tenk om vi ikke har noe å snakke om, sa jeg. – Den var verre, sa Tina, for hun visste like godt som meg at når jeg blir sjenert, agerer jeg østers. Jeg snurper igjen munnen, lukker meg inne i meg selv, tier. Eller enda verre: sier de mest idiotiske ting. – Men da var det vel bare ikke meant to be, sa hun etter noen sekunder. Vi lå i Tinas seng, lyset var slukket, og bare PC-skjermen på nattbordet flimret mot oss. Vi så egentlig på en episode av en amerikansk serie som vi hadde sett så mange ganger at vi ikke gadd å følge med. Vi lå tett inntil hverandre. Det ble langt mellom ordene. Til slutt sovnet vi.


III

Ikke komme for tidlig, ikke virke for ivrig. Men ikke komme presis på slaget to heller, da ville jeg virke som en overordentlig kontrolldust. Og i hvert fall ikke komme for sent – tenk om han bare gikk! Mobilen viste 1403. Armene mine var svake som ananasgelé, og døren inn til kafeen var påfallende tung å åpne. Jeg fikk øye på ham med én gang. Jeg ble stående noen sekunder før jeg husket at jeg måtte bevege bena, sette den ene foten foran den andre. Han var enda kjekkere enn jeg husket. Han smilte da han så meg. Og jeg måtte smile tilbake. Han gav meg en kort klem, som jeg ikke oppfattet før den var over og vi satt på hver vår stol rett overfor hverandre. – Hva vil du ha? – Eh, ja, svarte jeg. – Eplemost? De har en kjempegod en, laget på gammeldags vis, kortreist, økologisk. Han ventet ikke på svar, men skjenket i glasset foran meg fra flasken som allerede stod på bordet. Jeg nikket flere ganger. Kortreist eplemost. Jaha. Han konverserte uanstrengt som en voksen. Og jeg likte det. Jeg likte eplemosten også forresten. Jeg tok en bitte liten slurk til, svelget ned væsken sammen med cirka en desiliter nervøs luft. Jeg ble sittende og klamre meg til glasset, og det ble små bølger i eplemosten. 14


– Som å drikke et helt eple, sa Fredrik og lød som en eplemostreklame. – Mhm, sa jeg, og jeg tenkte at det var da i overkant poetisk uttrykt. Det var tross alt bare en eplemost. Men jeg fant ikke på noe å snakke om. Så jeg sa mmmh én gang til for å understreke hvor spesielt god den juicen var. Den romsterte rundt i magen min sammen med all luften jeg hadde svelget. Fredrik kikket på meg og smilte. Herregud, så kjekk han var! Jeg dro håret over den ene skulderen, sånn at han ikke skulle gå glipp av det i det minste. Som om håret mitt kunne kompensere for manglende ord. Så sa vi ingenting på en stund. Det var antagelig en ganske kort stund, kanskje bare noen sekunder, men jeg rakk utrolig mye. Jeg rakk å tenke at dette gikk forferdelig dårlig, jeg rakk å kjenne at jeg var kvalm av nervøsitet. Jeg rakk å føle meg dum fordi jeg hadde lagt altfor mye i denne daten på forhånd, fordi jeg hadde snakket så mye om ham til Tina, fordi jeg hadde gledet meg sånn. Fordi jeg hadde vasket håret og lånt Tinas helt nye grønne genser. Fordi Tina og jeg hadde utarbeidet en plan i tilfelle han kanskje ville prøve å kysse meg. Herregud, så pinlig. Og nå måtte jeg tisse også. Jeg husker ikke helt hva som skjedde. Nå, i ettertid, vet jeg jo hvor dyktig Fredrik er til å formulere seg, til å velge de rette ordene, til å legge trykket der det skal være. Til å si ting slik at de virkelig gjør inntrykk. Fredrik er rett og slett en usedvanlig talentfull snakker. Dette visste jeg ingenting om den gangen. Jeg bare oppdaget at Fredrik var lett å prate med. Jeg husker ikke hvordan han gjorde det. Antagelig så han bare på meg og smilte det smittende 15


smilet sitt. Og så var vi i gang. Jeg glemte at jeg skulle tisse, jeg sluttet å skjelve på hendene, jeg klarte å drikke eplemost på normalt vis. Jeg vet jeg fortalte om skolen, om Tina, om mamma, at vi bodde alene, hun og jeg, til og med at jeg nesten aldri så pappa. Vi ble sittende i to timer. Da jeg kikket ned på mobilen min, trodde jeg først at den hadde blitt helt sinnssyk, men klokken var så mye, og jeg hadde fem ubesvarte anrop fra Tina, ett fra mamma og en tekstmelding fra Tina. – På tide å bryte opp, sa Fredrik og vinket verdensvant på kelneren. – Ja, sa jeg. Og med ett var jeg like sjenert som da jeg kom. Skulle vi bare gå nå? Ville han ikke se meg mer? Jeg klarte ikke å spørre. I stedet løftet jeg glasset med eplemost. Det var tomt, men jeg snudde det nærmest opp ned og lot den aller siste dråpen renne inn i munnen min. Jeg skjønte at det så kjempetåpelig ut, at jeg antagelig så ut som et barn på rundt fire og et halvt, og jeg satte glasset altfor fort fra meg. – Tørst ennå? – Mmmhm, svarte jeg, og hadde jeg vært en sånn type som rødmet, hadde jeg vært brannbilrød over hele kroppen. Jeg kjente jeg var sprekkeferdig av tissetrengthet. – Når skal vi møtes neste gang? spurte Fredrik. – Da skal du få så mye eplemost du vil. – Fint. Fint? Det var så mye mer enn fint! Det var fantastisk! – Synes du det? sa Fredrik og så meg inn i ansiktet. – At det er fint? – Ja, svarte jeg. – Jeg liker eplemost, la jeg til, som en 16


forklaring. Og selv om det kanskje er en av de teiteste replikkene jeg har kommet opp med i mitt liv, så brydde jeg meg ikke. Jeg var bare glad. – Når? gjentok Fredrik. – Ja, jeg … – I morgen? – Jeg … – Da sier vi mandag, sa Fredrik. – I overmorgen. Sånn begynte det. Jeg så ham første gang en fredag. Lørdagen var vi på kafé. Mandag kveld oppdaterte Tina og jeg Facebook-profilen min. In a relationship. Jeg har aldri har vært så ubekymret, så lykkelig som i de første ukene med Fredrik. Før alt forandret seg. Før de første meldingene fra Bjørn kom.