Fordeler og ulemper ved å være til av Vigdis Hjorth by Cappelen Damm AS

Fordeler og ulemper ved å være til

VIGDIS HJORTH

Fordeler og ulemper ved å være til Roman

© J.W. Cappelens Forlag a.s, Oslo, 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58334-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD Første gang jeg hørte om Nina Færøvik, tenkte jeg: det kunne vært meg. Siden tenkte jeg: nei, det kunne det ikke. Uten at jeg blir enig med meg selv om jeg er glad for, eller beklager det. Hvorfor kjennes historien så familiær, som om den angår meg? Hvorfor klarer jeg ikke slippe den før jeg vet hvordan det har gått med henne? Får jeg ikke vite det, har historien ingen moral, ingen læresetning. Og det føler jeg at den har og vil at den skal ha, for jeg trenger den.

Himmelen er blå og gresset er grønt Solen skinner og alt er så skjønt Lilleulv

ALT PÅ ETT KORT En sen ettermiddag i juni går to mennesker av toget i en liten vestfoldby ved kysten, sammen med andre reisende. En brunhåret smilende kvinne i midten av tredveårene med blomstret kjole og en pike på ti, elleve år med skjørt i samme stoff og mørke museﬂetter. De løfter ut ﬂere kofferter og kasser og bagger og venter tålmodig ved sin bagasje til toget er gått. Det er tidlig sommer, det er helg og mye folk på perrongen. Men snart er de borte, forsvunnet til bussholdeplassen, drosjeholdeplassen, bilene på parkeringsplassen. Da går kvinnen til den eneste drosjen som er igjen og bestiller en stor bil, mens datteren sitter på en koffert og dingler med beina. Den store bilen kommer, bagasjen løftes inn, bilen kjører ut av stasjonsområdet, gjennom de nesten tomme småbygatene, de helt tomme solfylte villaveiene der hengebjørken henger ut over gjerdene og de gamle epletrærne blomstrer, mellom vidstrakte åpne åkre, små partier med skog, over en bro og videre langs havet til havet plutselig ligger foran dem, hele buen, fra høyre til venstre i synsranden og kommer nærmere og blir veldigere mens de fortsetter, som om bilen kjører i luften, til de tar av i en krapp sving inn en uas-

faltert vei forbi noen store trær og et par hus, veien smalner mellom buskas, greinene slår mot bilvinduene, de synker i svære humper til veien ender ved en gammel institusjonslignende bygning. De bærer alt ut, drosjesjåføren får sine penger, starter bilen og forsvinner. Det er første gang de låser opp døren selv og går inn dit og eier det. Det er første gang de noterer seg lukten og alt de ser. De går fra rom til rom i første etasje, Nina raskt og først, barnet like etter. Skrittene deres lager en underlig melodi gjennom de nesten tomme rommene. De lar dørene stå åpne etter seg og åpner alle vinduer, går opp trappen, åpner alle dører, alle vinduer og kommer inn i leiligheten der de selv skal bo. Åpner dørene, vinduene og løper ned igjen, bærer alt inn, lukker hoveddøren bak seg og begynner forfra. Kjøkkenet med spiskammers, en stor og velbrukt gammel ovn, et arbeidsbord med ﬂate i hel ved og blankslitte jærstoler, smårutede vinduer mot parkeringsplassen og utgang mot søppel- og sykkelstativer. Spisesalen med store vinduer på tre sider ut mot det veldige havet nedenfor. Stabler med bord og stoler som Nina gleder seg til å sette ut på gulvet og legge duker over og sette blomster på, som Agnes kan plukke. En platting for danseband! Og bak garderoben en liten salong med nedsunkne sofaer og lenestoler og ﬂekkede kaffebord, fulle av dunkel historie. I annen etasje tolv like rom med to senger i hvert med nattbord mellom. Tre toaletter med dusj og innerst i gangen leiligheten der de selv skal bo, stue med havutsikt, kjøkken mot skogen, bad med husets eneste badekar og to soverom, ett til hver.

– Du kan velge, Agnes! Velg ett! – Det er det samme for meg. – Nei, du velger. Se dette, det er det fineste! Begge har utsikt mot havet, de åpner vinduene og lukter hav. Det de ser, stranden, skjærene, brygga med rustne fortøyningsbolter, eier de. En hvit benk har sunket i jorden. Utenfor spisesalsdørene er det snekret en rampe på fem ganger seks meter mot plenen, der skal de spise frokost imorgen. De går tomten opp i kveldens nest siste lys, fra bolt til bolt i jorden, de fleste er nesten igjengrodd, det tar to og en halv time. Solen er nå så lav og rød at det ser ut som om havet brenner, snart forsvinner den bak det store skjæret. De bærer tre ødelagte kurvstoler ned på stranden for å brenne dem. Agnes kan kante bålplassen med stein og samle rekved. Nina henter mat, vin, brus, glass, en hullete blåstripet duk, de tenner opp og setter seg nær flammene inntil hverandre. Det har vært en lang dag. Sanden er varm etter solen, gresset mørkner, men havegangens syriner blomstrer så hvitt og tett at det ser ut som om det har snedd. Fra der de sitter ser de den gamle fyrlykta på Verdens Ende og et hjørne av den flate bygningen ute på kanten. På den andre siden av skjærene som rammer inn tomten, ligger sommerhus som ikke er åpnet for sommeren, de må klatre for å se dem. Stranden de sitter på, som de eier, er full av råtnende tang og tau og annet som havet skyller opp i løpet av en vinter. Kurvstolene blir svarte og ser en stund ut som de er flettet av jern før de synker sammen og blir pulver, bak de stadig lavere flammene ser de sjøveien til Danmark og Færder fyr i det fjerne, natten er ubegripelig stor.

Senere når Agnes sover, går Nina ned igjen til kjøkkenet, åpner skapene og ser på det hun eier. Middagstallerkner, glass, bunker av duker og vaser, bestikk og vinopptrekkere. Gjennom de åpne vinduene kommer gresshopper og nattsvermere, hun slukker lampen, tenner et stearinlys hun har funnet og satt i en stake av smijern og setter seg ved det store grove bordet med merker etter kniver og ild i ﬂaten. Her skal hun sitte ofte. På egen jord. Ved eget bord. Det rimer. Det er for disse stundenes skyld. Siden går hun over det fuktige gresset mot stranden, det er aldri helt mørkt i juni. Finner mer rekved og får bålet til å ﬂamme opp igjen. Det knitrer svakt, det kommer ingen lyder fra havet, men en båt beveger seg i horisonten, som en tung skygge, et langsomt fjell.

FORBEREDELSE Den første uken gjør hun istand to bad. Rørlegger og elektriker er innom, ﬁre tette vasker åpnes, oppvaskmaskinen på kjøkkenet skiftes, tre varmtvannsberedere. Det er dyrt, men nå står det og garanterer for fremtiden. Hun kjøper en brannslange og tre brannslukningsapparater, seks nye røykvarslere hun monterer selv. Elektrikeren øker kapasiteten på det elektriske anlegget, en omfattende men nødvendig operasjon. Etter halvannen uke kommer brus- og snackautomat hun har bestilt til resepsjonen, det er bare å sette i kontakten. To svære containere kjøres bort fra innkjørselen. Hver kvadratcentimeter av

den store eiendommens bygninger er gjennomgått. Hver skrutrekker er snudd og vendt på. Fra annen etasje har de kastet potteskjulere og madrasser stinkende av urin, ødelagte kleshengere, håndklær, det har vært en svir. – Er det ikke befriende! Vaser med skår og ødelagte brødristere har dundret i bunnen. Hånddrevne rustne gressklippere er løftet i fellesskap og vippet over kanten. Uthusene er gjennomsøkt, gamle malingspann har gått gjennom luften, tomﬂasker knust i møte med malingspann, gardiner så fulle av støv at det har stått som skyer når de har revet dem ned. Noe bevaringsverdig har de funnet. Et gjøkur, et nøkkelskap i tre med utskjæringer og et skrin som ser ut som om det er laget av bein, en ﬂaskeåpner med løvehode, tre håndbroderte duker, gamle sjøkart hun skal ramme inn og henge på veggen i spisesalen, ett maleri, «Bjørkeskog», hun beholder under tvil. Agnes har funnet et Norgesglass fullt av knapper, noen ligner perler, andre er laget av perlemor, noen av messing med våpenskjold og initialer. Hun strør dem utover kjøkkenbordet og nede på bryggen og sorterer dem etter farge. Resten er kjørt bort og det er lettere å puste. De har vært i byen på engrosutsalg og kjøpt gardinstoff og dukstoff og håndklær, maling og såpeholdere til å montere ved alle vasker og i dusjen. Såpe og dopapir og servietter i svære kartonger. Tolv små fjernsynsapparater til å montere høyt oppe på veggen. Det kommer i en varebil to dager etter, regningene ikke før om en uke, hun har planlagt alt og lånt nok penger til å greie det uten problemer, håper hun.

– Blir det ikke staselig! Nina borer hull i flisene, monterer såpeholdere, kroker, hyller, skrur ned og skrur opp. Hendene hennes blir røde og rue, mer tykkhudet etter bare noen dager. Hun bruker en blå arbeidsoverall, snart er den flekkete og myk av bruk. Om morgenen når hun tar den på, kjenner hun arbeidstrangen komme, at hun er sterk og dreven. Agnes fisker krabber på brygga. Solen går aldri ned. De brenner det som kan brennes, brødkurver, pappesker, gamle telefonkataloger, koster og sleiver. Når Agnes sovner, går hun ned igjen til bålet, kaster steiner med skarpe kanter på sjøen og drikker vin. Om morgenen den ellevte dagen begynner hun å male gjesterommenes vegger og tak. Lister og karmer og kontakter er dekket med maskeringstape, alt er skrudd ned, vinduene står åpne, kostene er nye, blekblått på dørene utvendig og innvendig, nattbord og knaggrekker i lyst gråblått. Fire rom ferdig på fem dager. Når hun først er igang, kan hun ikke stoppe. Hun trer gardiner på gardinstenger om natten og dusjforheng med lyseblå firkløvere på dusjforhengstenger. Flyttelasset kommer med syklene, skrivebordet, mahogniskapet og et par andre møbler som ikke minner om noe når det står alene som her. Kasser hun setter i bua til en annen gang. Agnes sykler på de uasfalterte veiene og møter en jente ett år yngre enn henne selv, hun heter Ada. Hver morgen tar hun skolebussen fra busskuret ved hovedveien og må gjøre det i to uker til. Det er hanen hennes

som galer tidlig om morgenen mens Nina fremdeles sitter oppe. Spisesalen er ryddet. Møblene står i gresset. Gulvet vaskes og pusses og lakkes. Agnes tar hjørnene, Nina flatene. Gress og små blader blåser inn gjennom vinduene og fester seg til lakken. Vasene går i oppvaskmaskinen. Gulvet pusses og lakkes igjen, og bordene bæres inn om kvelden fire og tyve timer etter, dukene legges på bordene, vasene settes på dukene, annonse rykkes inn i lokalavisen Vestfoldbladet. Fire hundre kroner pr. natt med frokost. Samme dag den står, ringer det på døren. Det er Svanhild Engelsgaard med sønnen Ole på ni som har Downs syndrom som vil hilse på. De bor i det gule huset bak skjæret. Flyttet til kommunen fordi tilbudet til de med Downs er bedre her enn der de kom fra. Det er en lang og besværlig historie. Spisesalsdørene står åpne mot plenen med det høye fete gresset. Det er merker i det etter Agnes’ sykkel. Hun ligger på ryggen på brygga og venter på at Ada skal komme fra skolen. Nina serverer kaffe på terrassen, på skiferplaten hun har lagt over en eikekubbe som fungerer som bord. Tre av kurvstolene kan fremdeles brukes, de vil ikke ha vafler. Ole står på plenen og ser på Agnes, Svanhild Engelsgaard tar solbrillene av seg og på seg igjen. Bak dem er øynene tunge og matte. Hun håper Nina får liv i stedet. Det er stille her ute ved havet. Bortsett fra om sommeren når hyttefolket kommer. Hun underviser i form og farge på den videregående skolen to ganger i uken. Hun har et tegnekurs på biblioteket hver torsdag ettermiddag. Hun har et atelier i annen etasje i huset, men det er for kaldt hele vinteren, mens hun snakker står sønnen i utkanten av

plenen med øynene lukket og stryker på de største hundekjeksene. Nina anlegger urtehage bak sykkelstativet. Åtte av åtte anrop henviser til annonsen, én bestiller et rom.

EVENSEN Det hender hun våkner for tidlig og ikke får sove, går til vinduet og ser ut. Det sykler en mann på den gjengrodde veien mot havna. På sykkelstyret dingler en hvit bøtte. Han setter sykkelen fra seg ved den røde løa, så blir han borte, så dukker han opp igjen i en åpen snekke på vei bort fra bryggene, tøffer ut til skjærene som ligner bryster og blir sittende mellom dem og duppe. Av og til, når hun står opp senere, ser hun ham sykle tilbake, langsomt og skjenende som om den hvite bøtta er full. En formiddag står han utenfor. Det ligger tre torsk i bøtta. Hun takker og spør om han vil ha kaffe og han går inn i spisesalen og setter seg ved hjørnebordet. Han sier han heter Evensen. Hun blir stående ved bordet hans noen minutter, men han er taus, så sier han at hun må legge ﬁsken i fryseren om hun ikke skal bruke den samme dag. Hun gjør det. Hun tar tallerkner ut av skapene, oppvaskmaskinen går uopphørlig, hun vasker hyllene og klistrer hvitt vokspapir i bunnen av dem. Hun gir Evensen påfyll, han sitter med ansiktet vendt mot vinduet og utsikten.

Neste dag kommer han på samme tid med tre ﬁsk i bøtta. Hun sløyer dem og legger dem i fryseren sammen med de andre. Han sitter ved det samme bordet i hjørnet og drikker kaffe. Nina vasker den gamle komfyren. Han blir sittende en time, han gjør ikke annet enn å se ut, så kikker han inn i kjøkkenet, sier morna og sykler sin vei.

Å MISTE TING Nina savner solbrillene sine. Hun har ikke sett dem siden hun pakket dem ned i den broderte reisevesken hun la i hattehyllen på toget. Den har hun ikke sett siden. Hun spør Agnes, hun har heller ikke sett den siden. I den lå det andre ting hun ikke har sett og tenkt på siden. Ravkjedet fra Ribe, broderte lommetørklær, en aprikosfarget silkepyjamas fra Shanghai, parfyme, nå når hun husker det, savner hun det. Hun tenker på morgenen hun pakket det ned, rommet hun sto i, i hvilken rekkefølge hun tømte skuffene, de sjokoladefargede skinnhanskene, perleportemonéen, perlemorshårspennene hun la i innerlommen på reisevesken med håndtak av bein som har fulgt henne så lenge. Nå lengter hun etter den. Hittegodskontorene har ikke sett den, drosjesentralen har ikke sett den, den er borte for godt og ikke forsikret, det må hun leve med. Den er tapt og det tapte har en makt over oss, som vi må fri oss fra. Oppspilt drar hun til byen og kjøper en perleportemoné, hårspenner i perlemor og en silkepyjamas, solbriller og parfyme. Vel hjemme ringer mannen fra dro-

sjesentralen og har funnet en brodert reisebag med håndtak av bein, en time senere står den i entreen. Der ligger silkepyjamasen med rødvinsﬂekker som minner om episoder hun ikke vil huske, uten knapper og strikk i livet, ravkjedet uten lås, perleportemonéen uten perler, de skjeve solbrillene, alt hennes utslitte pikkpakk som hadde slik glans så lenge det var mistet. Evig eies kun det tapte som det står skrevet, han hadde vel også mistet sin veske. Og hun forstår at når hun ikke forsikrer tingene er det fordi hun har et ubevisst ønske om at de skal forsvinne så hun kan skaffe seg nye og begynne på nytt, bli kvitt det gamle det hefter ubehag ved, som minner henne om det hun ikke vil huske, så hun kan begynne fra begynnelsen i ny pyjamas med ny lukt, slik hun har gjort nå, slik hun gjør nå. Takk for at hun mistet sin veske, og for at hun fant den igjen så hun kan kaste den!

EN GJEST De venter sin første gjest. Johan Antonsen, som i sin tid, sier han i telefonen, da advokatpraksisen førte ham til Tjøme eller områdene omkring, bodde mye på Grepan. Mens han de siste årene har vært henvist til det dyrere, ikke så godt beliggende Havna. Han ønsker et rom fra torsdag ettermiddag til fredag morgen. Nina skriver det ned og går til Agnes som ligger på brygga og stirrer i vannet. Det er så klart og stille at de ser alle bevegelser på

bunnen, tangen som bølger, skinnende steiner, en krabbe som gjemmer seg, en ﬁsk forbi og sjøstjernene som ligger i svære klynger som om de varmer hverandre. – Vi har fått en bestilling. – Har vi? – Han skal få rom nummer én. Agnes skal plukke blomster. Kaffemaskinen er renset. Melk, juice, ost og egg står i kjøleskapet, om morgenen torsdag setter hun en brøddeig, når Johan Antonsen parkerer sin burgunderrøde volvo øverst på parkeringsplassen og kommer ned med dokumentmappe under armen, lukter det hjemmebakt i resepsjonen. Han står et øyeblikk på terskelen og ser seg om. Han er lang og brun og rusten med milde bekymrede rynker mellom øynene, Nina går foran og viser ham opp og inn, på nattbordet står nyperoser Agnes har funnet bak busskuret, på gulvet ligger en håndvevet rye, mørkere blå enn teppet på sengen og gardinene som er lett gjennomsiktige himmelblå, bak dem persienner som kan trekkes ned og holde lyset ute om natten. Vaskeservanten skinner, blåstripete håndklær i to størrelser ligger på stolen. De lukker døren bak ham og lister seg ned. En gjest. Hva gjør de nå? Hva gjør han nå. Ligger på sengen. Ser ut av vinduet. Setter på fjernsynet. Leser saksdokumenter. De hører ham i trappen og står bak resepsjonsdisken når han kommer. Slik er det å drive pensjonat. Han har skiftet fra dress og mørke sko til jeans og kortermet hvit skjorte og ser brunere ut som om han har vært lenge på havet eller fjellet, han skal ut og gå. De nikker og smiler og venter til de ikke lenger hører skrittene hans på grusen. En gjest.

Hvor er han nå? Hva vil han ha når han kommer tilbake? Karbonadesmørbrød, håper de. Han vil ha øl. Han får en på huset, hun har sendt inn søknad om skjenkebevilling, det er en formalitet. Han vil gjerne ha karbonadesmørbrød. Hun krydrer med chili og hvitløk, steker fersk løk i pannen, bruker det hjemmebakte brødet, salat fra hagen, en sur agurk på toppen. Han drikker ut og vil straks ha en øl til. Det får han, en kald øl fra det svære lageret i det svære kjøleskapet, den er på huset. Han bruker det toalettet som ligger vis-à-vis garderoben, det er også nymalt, der står det også en nyperose. Etter øl nummer to går han til sengs. De rydder så stille de kan, setter ikke oppvaskmaskinen i gang, ikke fjernsynet, de leser. Flere ganger i løpet av natten våkner hun og blir liggende og lytte. Et fremmed menneske pustende, sovende i tillit til huset og dets eiere. Ytterdørene er låst, vinduene i første etasje er lukket, men hva vet hun, kanskje ligger han likevel engstelig våken. Kanskje hjertet hans banker hamrende. Et stakkars forgjengelig vesen, alene i verden. Hun står opp og går ut i korridoren. Den er lang og mørk og mennesketom. Det slipper ikke lys ut i glipen mellom terskelen og døren hans eller gjennom nøkkelhullet. Hun lister seg ned trappen og ut og går rundt huset i det kalde gresset og stiller seg under det åpne vinduet hans for å høre den rolige pusten, men det er stille, som om han sover. Hun setter seg ved kjøkkenet og skriver. Evensen er ute med båten, den stiger og faller som fuglenes sang i trærne. Er det ﬁskene som springer opp av det sorte vannet i raske buer? Snart er det mer sol enn skygge i skyggen, og ikke lenger uvirkelig, ikke nesten-drøm, som om

verden kommer og viser seg frem, øyeblikk etter øyeblikk, små mirakler etter hverandre, det ligner ikke søvn. Hun bærer ut ost og egg, hjemmebakt brød under et håndkle, kaffen koker, den krydrede lukten av den blander seg med lukten av kløver når hun åpner dørene. Vannet risler i rørene, han dusjer. Syv kommer han ned, drikker to kopper svart kaffe, spiser to bløtkokte egg og to skiver brød med smør, betaler regningen kontant og forsvinner. Hun hører den burgunderrøde volvoen starte på grusen og puster ut. Hun studerer tallerkenen han har spist av. Koppen han har drukket av. På duken er en eggeﬂekk. Hun rører ikke servietten som ligger i en krøll. Hun rydder maten inn, alt ligger som hun la det, bare i smøret ser hun merker etter kniven. Hun går opp til rommet han har sovet på og holder pusten til hun har trukket persiennene opp og åpnet vinduet på vidt gap. Dynen ligger i fotenden, det lille håndkleet ligger urørt på stolen, det store henger på badet og er fremdeles vått. I vasken ligger klumper av barberskum med svarte skjeggstubber. Hun river sengetøyet av og bærer det ned i vaskekjelleren og setter i gang den store vaskemaskinen for første gang i embets medfør. Evensen kommer med ﬁsk i bøtta. Han får kaffe ved bordet i spisesalens hjørne. Advokat Antonsen ringer og bestiller rom til torsdag uken etter, for to netter, det er ikke mer enn halvannen time siden han dro. To bestillinger til kommer på e-post, for dobbeltrom for to netter

neste helg, så vil hun om natten fra fredag til lørdag ha fem betalende gjester. Champagnen ligger i kjøleskapet. Hun murer en benk der solen står lengst, ved det ytterste lave skjæret til venstre med skjærveggen som rygg. Agnes triller og bærer stein. I spisesalen sitter Evensen med kaffe. Hun glemmer ikke at han er der. Han krever ikke noe, han ber ikke om kaffe, det er hun som spør om han vil ha, hun tjener ikke penger på ham. Han er en stamgjest, av dem som skal vernes, av dem man skal ha nok av, som hun har sett når hun har vært gjest på pensjonater i utlandet, på små barer, kaféer der eieren sitter ved sitt bord nær disken og kjøkkenet med et glass pastis eller en øl eller en kaffe med et kjøkkenhåndkle over skulderen, en kortstokk, askebeger og mobiltelefon, og en venn, en stamgjest ved sin side. Hun hadde tenkt det måtte være en god måte å livnære seg på. Et utvidet hjem, administrert på sitt eget vis, et vink med hånden til kelneren, venn og kollega og han kommer med en øl til, en kopp kaffe, mens hun overvåker stedet og står ved ror. Tørker av et bord, griper inn under håndgemeng, gjør opp kassen ved dagens slutt, garanterer med sitt nærvær for skipets langsomme ferd over livets hav. Å stå i resepsjonen, hadde hun tenkt, eller bak disken og tørke av glass, kommentere eller ikke kommentere den politiske diskusjonen i andre enden av lokalet, mildt overbærende med et kranglende ektepar, overhøre planleggingen av et ran, bivåne utroskapsaffærer, det måtte være mulig å tjene til livets opphold på den måten, hadde hun tenkt, å tjene til livets opphold er nødvendig. Et tilﬂuktssted for

skjeve eksistenser, knapt synlige i halvmørket med sin rødvin, umælende og uforpliktet i atmosfæren av ikkearbeid og avkobling, en verden bortenfor verden med dens larm og krav, med andre spilleregler, et langsomt seilende skip i rom sjø mellom kontinentene, med et skjermet hulrom i sitt indre der den beroligende lyden av motorens stempelslag og pusten til andre reisende i samme vugge demper frykten. Lukten av tap og lukten av drømmer om nye ukjente riker og ny start, den lindrende vinen, det skummende ølet. Når alt er mistet kan de ta brillene av og banke på døren, og hun skal åpne og lede dem til et bord og spørre hva de ønsker. Finne dem et fredelig hjørne i passelig avstand til andre menneskers summing, tilby et slags samvær, en slags deltagelse, hadde hun tenkt, så de ikke var utmeldt, men innmeldt i et fellesskap hinsides fellesskapet. Tappe øl, tømme askebeger og følge den siste gjest til grinden, høre de siste ord forsvinne med nattevinden. Lenger enn til den innerste grinden kommer ingen, og det er greit, innenfor den er hver av oss ensomme. Feie gulvet, sette stolene på bordene, telle opp pengene, tenke sine langsomme tanker i mørket, dikte sine setninger, ﬂette dem i hverandre og sove. Sove og selv snu skiltet fra stengt til åpent på inngangsdøren neste dag. Dette hadde hun tenkt, og nå var hun her. Stuene på fjellovergangene utenfor sesongen, drevet av dem som bor i den delen av tømmerhuset der det alltid er lys når alt annet ligger i mørke, som reparerer skigardene og snefangerne og merker stiene skritt for skritt, stein for stein innover i fjellheimen når feriegjestene er fraværende, som hadde gule lys tent når turnébussen kom i

kulde og mørke og vind orkan styrke, Halne fjellstove på Hardangervidda i mars eller november før veien stenges, gjennom nedsnødde pass fra fiskevær til fiskevær i NordNorge der det lyser i en eneste bygning. Og de stanset og fikk komme inn i varmen og kjøpe kaffe eller reinsdyrgryte med sopp og einebær om de var sultne eller fisk fanget i havet samme morgen, og det ble varmet et rom til dem hvis de skulle overnatte, og hun hadde kjent en stor fred. Og om morgenen når de måtte videre, hadde hun tenkt at hun ville blitt, hvis det var mulig, at det måtte være et godt liv. Å hilse når gjestene går til sengs om kvelden, å spørre når de vil ha frokost om morgenen. Hilse velkommen, si vær så god og god natt og god morgen om morgenen og god reise videre. Hun spør Evensen om han vil skåle med henne for den første overnattende gjesten. Ada og Agnes ropes inn, nye champagneglass står på skiferen, hun skjenker i dem så det renner over og ned på hånden, lunkne dråper faller fra himmelen. Det betyr lykke og fruktbarhet, skål, mine venner, gamle og nye og for at vår første gjest sov godt og har bestilt rom på nytt for to netter. Det borger bra! – Var det han Johan Antonsen? spør Evensen. – Ja, kjenner du ham? – Han Johan Antonsen, ja, sier Evensen. De går inn under lindetreets greiner for ikke å bli våte. Siden, når den lille regnende skyen er borte, går de over gresset til den nymurte benken ved det lave venstreskjæret som svever i kveldens siste gule lys mens champagneboblene følger med blodet i kroppen til hjertet.

Så vakkert allting er. Det siste badet er ferdig. Ute er det varmt. Snart sommer. Løvet synger over dem, veien gir etter når de går, løfter dem opp for hvert skritt. Hun har leid en leiebil og tar bussen inn for å hente den. Den har plass til alt hun trenger, mer champagne og ﬂere champagneglass. Vinduene ruller seg selv ned når hun trykker på en knapp, vinden løser opp hestehalen og håret står ut bak henne som en vinge, det kiler helt ned i hodebunnen. Hun er så lett, så glad. Det er som å være forelsket i det blå, i himmelen over og luften omkring og i henne. Svanhild Engelsgaard står på bussholdeplassen ved kirken, Nina stopper og tilbyr henne skyss. Det vil hun gjerne ha, hun setter seg tungt ved siden av henne og ber henne rulle vinduene opp. Vinden får øynene hennes til å renne. Livet får øynene hennes til å renne, forstår Nina, når hun forteller. Det er Ole og fremtiden. Det er tegnekurset som ikke kan fortsette hvis det ikke er mange nok påmeldte. Det er en gift mann som ikke vil skilles. Huff, huff. Det minner om noe Nina har hørt før. Men hun klarer ikke forlate ham. Hun elsker ham. Det er til å bli gal av. Ja, det forstår Nina godt. Det er økonomien og de kalde vinduene som må skiftes før neste vinter. Å, det skal hun ikke tenke på, det kan Nina hjelpe til med, det er lenge til vinteren ennå. – Se der! På jordet står to hester tett sammen med mulene mot hverandres haler og er bedårende eller nedslående alt ettersom.

Agnes har plukket blomster til alle vaser, nyperoser, prestekrager og hundekjeks; når Johan Antonsen kommer torsdag ettermiddag i den burgunderrøde volvoen og parkerer langt oppe i grusen, sitter Nina i nyinnkjøpt kontorsvingstol i resepsjonen, på veggen bak henne henger nøkkelskapet, nymalt og med nøkler med nummer brent inn i små stykker av rekved de har plukket på stranden og boret hull i, han får nummer én som sist. Han skifter fra dress til jeans og kortermet og går ut som sist og når han kommer tilbake bestiller han et varmt karbonadesmørbrød og en øl han får på huset, som sist. Det er så varmt at hun står i t-skjorte ved komfyren. Antonsen sitter der Evensen pleier å sitte da Evensen dukker uventet opp om kvelden, uten bøtte. Han setter seg ved Antonsens bord og vil ikke ha kaffe, men øl og får en på huset. De drikker mange øl på huset og snakker om den gangen da Johan Antonsen tok Evensens sak mot forsikringsselskapet, angående en sunket sjekte. De tapte dessverre. Noen må tape også, ikke sant Evensen. Snart vil de likevel ha kaffe. Trakteren surkler. De spør, når Nina kommer med kaffen, om hun ikke vil sette seg ned. Øynene deres er merkelig fuktige. Hun skjenker kaffe til seg selv og setter seg, Antonsen tar koppen hennes og holder den frem til Evensen under bordet. – Pass deg nå så ingen ser deg. – Jo, jo. Evensen skjenker fra en blank ﬂaske og de ser på henne mens hun drikker. Det er behagelig sterkt og varmt. Snart setter hun trakteren over på nytt, det begynner å ligne noe nå. Utenfor skumrer det og lyser grått, alt ﬂyter. Evensen

ruller Petterøes, Johan Antonsen røyker sigarillos, Nina røyker annen hver. Hun er oppe og sier god natt til Agnes og spør henne: – Tror du ikke det vil gå bra? To stamgjester allerede! Så begynner du på skolen til Ada til høsten, jeg tror det blir bra! Da hun går ned igjen er det som hun svever i trappen, som om hun er usynlig, som om hun går i et fjellys uten fjell, under vann. Evensens kinn er røde, det hvite håret står opp fra hodet hans som på en kost. Johan Antonsen blir brunere ettersom hun drikker, han er redd han taper morgendagens sak, sier han. Det er noen bosniske asylsøkere som synger ulovlig på gaten. De skal jo også forsvares. Ja, ja, noen må tape, hva Evensen, men han forbeholder seg retten til å være mislykket og å ha et bedagelig liv. Det er sent eller tidlig og lysere grått når de bryter opp. Tåken ligger lavt over havet som puster svært fort. Evensens sykkel har laget en ujevn bord i grusen langs grøften som hun glatter ut med raken. Hun børster tobakk fra stolene og bordet og feier gulvet, bærer ut kopper og kanne. Er det ikke mer å gjøre? Hun kan ikke sove, hun er så fylt. Hun går ut i det våte gresset som rekker henne nesten til knærne, det vokser når hun ikke ser på, og legger seg ned i det. Himmelen revner lydløst over henne og det renner et jevnt lys fra sprekken, stadig mer skinnende. Fra jorden strømmer en stillhet så dyp at den ligner en brumming, det er som om naturen lover! Med øynene lukket ser hun solen stå opp. Ikke i øst, ikke i vest, den står opp overalt som små eksplosjoner i hjernen.

– Mor? Det er Agnes som roper. Nina strekker armene opp og viser hvor hun er. Agnes kommer, bøyer gresset vekk på hver side med hendene før hvert skritt, først den høyre, så den venstre, det ser ut som om hun brenner i det sterke lyset, til hun kommer så nær at skyggen hennes faller over Ninas ansikt og hun ser igjen. – Er du syk? – Nei, nei, frisk! – Hvorfor ligger du her? – For å se solen stå opp overalt. For at skyene er borte, for at vi er her, for at dagene ikke bare er en bro fra den forrige til den neste, for at vi har revet oss ut av den tette kalenderen og kan ligge i gresset om morgenen og se solen stå opp, hver morgen hvis vi lyster, for at vinduene våre er vinterisolerte! – Jeg skjønner ikke hva du mener. – Nei, nei. Jeg snakker over meg. Det er det som er så deilig. De lager frokost til sin ene betalende gjest og setter seg ved siden av hverandre i den nedsunkne sofaen i salongen som lukter av hund og venter. Han kommer i dress klokken syv med svart kappe over armen, drikker to kopper kaffe, spiser to bløtkokte egg, to skiver brød, løfter hånden til avskjed og forsvinner i den burgunderrøde volvoen med et brum over grusen. I kveld har de fem gjester til middag. De kjører til byen og handler inn alt på listen som har hengt og blitt lang på oppslagstavlen i kjøkkenet, enda

litt champagne for det tilfellets skyld at Antonsen har tapt eller vunnet. Nyperoser på alle nattbord, sengetøy som har tørket på solsnorene bak huset, hvite duker og prestekrager i spisesalen, vin.

EN MUNTER OG OPPLAGT GJESTEFLOKK Ved sekstiden kommer ekteparet Huseth. Et relativt ungt par i grå kontorklær som skal hvile ut fra barna eller unnfange et barn. Får rom nummer tre og skifter til mørkeblå fritidsklær og mørke solbriller og går ut i lyset. Etter tjue minutter er de tilbake igjen, går opp på rommet, er der i tjue minutter, så kommer kvinnen ned og spør om sigaretter. Det selger hun ikke, dessverre, det må hun huske, hun noterer det på listen, hun har en halv eske sigarillos Antonsen forla i går kveld. – Jeg skal bare ha én. Hun får den og setter seg ute på trappen. Suger intenst og får et hosteanfall så tårene står i øynene på henne. Hun skal egentlig ikke røyke, sier hun. Hun har egentlig sluttet, sier hun, hun prøver å bli gravid, slik Nina hadde gjettet. Mannen blir rasende hvis han ser henne røyke. – Si fra hvis du hører ham i trappen. Joda, det skal hun. Nina står innenfor det åpne kjøkkenvinduet og hakker løk. – Jeg er så trett.