Fredrik Backman
Folk med angst Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Fredrik Backman Originalens tittel: Folk med ångest Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Fredrik Backman 2019 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-54930-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Nils Olsson/ Katslosa Design Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boka tilegnes stemmene i hodet mitt, mine mest spesielle venner. Og kona mi, som lever med oss.
Kapittel 1
Et bankran. Et gisseldrama. Et pistolskudd. En trappeoppgang full av politifolk i ferd med å storme en leilighet. Det var enkelt å havne her, mye enklere enn man kanskje tror. Det eneste som skulle til, var en eneste veldig, veldig dårlig idé. Dette er en historie om mange ting, men mest av alt om idioter. Derfor skal det nå med én gang sies at det er veldig enkelt å erklære andre mennesker for å være idioter, men bare hvis man glemmer at det nesten alltid er idiotisk vanskelig å være menneske. Særlig hvis man har andre mennesker som man prøver å være et noenlunde godt menneske for. For det finnes så ubegripelig mye hvert eneste menneske forventes å takle nå for tiden. Man skal ha en jobb og et sted å bo og en familie, og man skal betale skatt og ha rent undertøy og huske passordet til det fordømte trådløse nettet. Noen av oss klarer aldri å få kontroll over kaoset, så livene våre bare går videre, jorden raser av sted i to millioner kilometer i timen gjennom verdensrommet, og vi skjelver panikkslagne omkring på overflaten som henslengte sokker. Våre hjerter er såpestykker som glipper ut av hendene våre så snart vi slapper av et sekund, da flakser de av gårde og blir forelsket og knust, bare sånn helt uten videre. Vi har ingen oversikt. Så vi lærer oss å late som, hele tiden, med jobbene våre og ekteskapene våre og 7
barna våre og alt annet. Late som om vi er normale, at vi har en allmenndannelse, at vi skjønner hva «amortisering» og «inflasjonstakt» betyr. Sannheten er at vi vet like mye om sex som vi vet om USB-ledninger, og de små jævlene må vi ha fire forsøk med hver eneste gang. (Feil vei, feil vei, feil vei, NÅ gikk den inn!) Vi later som om vi er gode foreldre når det eneste vi egentlig gjør, er å gi ungene mat og klær og litt kjeft hvis de tygger en tyggegummi de har funnet på bakken. Vi hadde akvariefisker en gang, og de døde alle sammen, og vi vet liksom ikke en døyt mer om barn enn om akvariefisker, så dette ansvaret skremmer livet av oss hver morgen. Vi har ingen plan, vi prøver bare å komme oss gjennom dagen, for i morgen kommer det en ny. Noen ganger har vi vondt, så forferdelig vondt, og grunnen er ikke noe annet enn at huden vår ikke føles som vår egen. Noen ganger får vi panikk, fordi regningene skal betales og vi må være voksne og vi vet ikke hvordan, for det er så forferdelig fortvilet enkelt å mislykkes med å være voksen. For alle elsker noen, og alle som elsker noen, har hatt noen desperate netter der vi har ligget våkne og prøvd å regne ut hvordan vi skal ha råd til å fortsette å være mennesker. Noen ganger får det oss til å gjøre ting som i ettertid virker ubegripelige, men som akkurat da føltes som den eneste utveien. En eneste skikkelig, skikkelig dårlig idé. Det er alt som skal til. En morgen gikk for eksempel en 39-åring hjemmefra med en pistol i hånden, og det var jo, når man ser det sånn i ettertid, virkelig forbløffende idiotisk. For dette er altså en historie om et gisseldrama, men det var ikke meningen. Eller, det vil si, det var meningen at det skulle bli en historie, men det var ikke meningen at det skulle bli et gisseldrama. Det var meningen at det skulle bli et bankran. Men så hadde 8
det seg slik at alt gikk lite grann til helvete, for noen ganger gjør bankran det. Så den 39 år gamle raneren flyktet, men hadde ingen fluktplan, og det er med fluktplaner akkurat som ranerens mor alltid sa da raneren som liten glemte isbitene og sitronskivene på kjøkkenet og måtte løpe tilbake: «Det man ikke har i hodet, får man ha i beina!» (Det bør vel nevnes at ranerens mor, da hun døde, besto av så mye gin og tonic at man på grunn av eksplosjonsfaren ikke våget å kremere henne, men hun kunne jo ha gode råd å gi for det.) Så etter bankranet som ikke ble et bankran kom selvfølgelig politiet, og da løp raneren så fort bena bar, ut på fortauet og over gaten og rett inn gjennom første og beste dør. Det er kanskje litt drøyt å kalle raneren «idiot» bare for det, men … ja, du vet. Forbanna smart var det vel iallfall ikke. Døren førte nemlig til en trappeoppgang, uten andre utganger, så raneren hadde ikke noe annet valg enn å løpe oppover. Det hører med til saken at denne raneren hadde en helt normal 39-årings kondisjon. Raneren var altså ikke en av disse storby-39-åringene som håndterer sine førtiårskriser ved å kjøpe svindyre sykkelbukser og badehetter fordi de har et svart hull i sjelen som spiser Instagram-bilder, men snarere den typen 39-åring som daglig konsumerer ost og hvetemel på en måte som rent medisinsk må kategoriseres mer som et rop om hjelp enn et kosthold. Raneren nådde altså øverste etasje med alle slags kjertler vidåpne og et åndedrett man normalt bare forbinder med den typen selskapsklubber som krever et hemmelig passord gjennom en luke i døren før man får komme inn. Sjansene for å slippe vekk fra politiet var på dette tidspunktet altså, mildt sagt, ikke-eksisterende. Men ved en ren tilfeldighet snudde raneren seg akkurat da og oppdaget at døren inn til en leilighet sto åpen. Den leiligheten var tilfeldigvis til salgs, nemlig, så der inne var det åpen visning, full av interessenter. Der snublet altså raneren inn, pesende og gjennomsvett med pistolen parat, og det var slik det ble et gisseldrama. 9
Og, ja, siden ble det som det ble: Politiet omringet gården, journalister dukket opp, det kom på TV. Alt sammen varte i noen timer. Så ga raneren selvfølgelig opp. Det fantes jo ikke noe annet valg. Så alle åtte personer som var holdt som gisler, sju interessenter og en eiendomsmegler, ble sluppet fri. Et par minutter senere stormet politiet leiligheten. Men da var den tom. Ingen vet hvor det ble av raneren. Det er vel egentlig alt du trenger å vite sånn på forhånd. Nå begynner historien.
Kapittel 2
For ti år siden sto en mann på en bro. Denne historien handler ikke om den mannen. Du behøver altså ikke å tenke på ham akkurat nå. Ja, nå kan du selvsagt ikke slutte å tenke på ham, det er som å si «Ikke tenk på sjokolade», nå tenker du på sjokolade. Ikke tenk på sjokolade! Du behøver bare å vite at for ti år siden sto en mann på en bro. Øverst på rekkverket, langt over vannet, på slutten av sitt liv. Tenk ikke mer på det nå. Tenk på noe hyggeligere. Tenk på sjokolade.
Kapittel 3
Det er lille nyttårsaften i en ikke spesielt stor by. I et avhørsrom på politistasjonen sitter en politimann og en eiendomsmegler. Politimannen ser ut til å være knapt tjue år, men er sannsynligvis eldre. Eiendomsmegleren ser ut til å være litt over førti, men er sannsynligvis yngre. Politimannen har en litt for liten uniform, megleren har en litt for stor jakke. Megleren ser ut til å ønske at hun var et annet sted, og etter det siste kvarterets samtale ser politimannen også ut til å ønske at megleren var et annet sted. Da megleren smiler nervøst og åpner munnen for å si noe, puster politimannen inn og ut slik at det ikke er helt enkelt å avgjøre om han sukker eller snyter seg. «Bare svar på spørsmålet,» ber han. Megleren nikker fort og utbryter: «Attraktiv?» «Bare svar på spørsmålet, sa jeg!» gjentar politimannen med et ansiktsuttrykk som er vanlig hos voksne menn som en gang i løpet av barndommen ble skuffet over livet og deretter aldri helt har kunnet slutte å være det. «Du spurte hva meglerfirmaet mitt heter!» insisterer megleren og trommer forventningsfullt med fingrene på bordplaten på en måte som får politimannen til å ville kaste ting med spisse hjørner på henne. «Nei, det gjorde jeg ikke, jeg spurte om gjerningsmannen som holdt deg som gissel sammen med …» «Det heter ATTRAKTIV! Skjønner du? For når du kjøper leilighet, vil du jo ha en ATTRAKTIV bolig, ikke sant? 12
Så når jeg svarer i telefonen, sier jeg: Hei, du har kommet til eiendomsmegleren Attraktiv! Hva slags ATTRAKTIV bolig vil du ha?» Megleren har selvfølgelig nettopp vært med på en traumatisk hendelse, hun er blitt truet med pistol og har vært holdt som gissel, det kan få hvem som helst til å bable litt. Politimannen prøver å være tålmodig. Han presser tomlene hardt mot øyebrynene som om han håper at de er to knapper og at hvis han holder dem trykket inn samtidig i ti sekunder, vil dette tilbakestille virkeligheten til fabrikkinnstillingene. «O…k. Men nå må jeg få stille noen spørsmål om leiligheten og gjerningsmannen,» stønner han. Det har vært en slitsom dag for ham også. Politistasjonen er liten, ressursene små, men det er ingenting i veien med kompetansen her. Han prøvde å forklare det da han snakket i telefonen med sjefen til en sjef til en sjef rett etter gisseldramaet, men det var selvsagt nytteløst. De skal sende en spesiell etterforskningsgruppe fra Stockholm for å overta hele jobben nå. Sjefen la ikke vekt på «etterforskningsgruppe», men på «Stockholm» da han sa det, som om det var en superkraft å komme fra hovedstaden. Det er for faen heller en diagnose, tenker politimannen. Tomlene hans blir værende på øyebrynene, dette er hans siste sjanse til å vise sjefene at han kan håndtere dette selv, men hvordan skal det skje hvis man bare har sånne vitner som dette mennesket? «Okidok!» kvitrer megleren som om det var et ord. Politimannen myser ned i notatene sine. «Er ikke dette en merkelig dag å ha visning på? Lille nyttårsaften?» Megleren rister på hodet, og anlegger et smil. «Det fins ingen dårlige dager for eiendomsmegleren ATTRAKTIV!» Politimannen puster dypt, flere ganger. «Ok. Vi går videre: Da du så gjerningsmannen, hva var den første reaksjonen di…» «Sa du ikke at du skulle stille spørsmål om leiligheten først? Du sa ‘leiligheten og gjerningsmannen’, så jeg tenkte at leiligheten skulle være førs…» 13
«Ok!» knurrer politimannen. «Ok!» kvitrer megleren. «Angående leiligheten, da: Kjenner du utformingen godt?» «Selvsagt, jeg er jo megleren!» sier megleren, men klarer å hindre seg selv i å føye til «fra eiendomsmegleren ATTRAKTIV! VIL DU HA EN ATTRAKTIV BOLIG?», for politimannen ser allerede ut som om han skulle ønske at ammunisjonen i tjenestevåpenet hans ikke var så lett å spore. «Kan du beskrive den?» Megleren lyser opp. «Drømmeleilighet! Vi snakker her om en unik mulighet til å kjøpe en eksklusiv bolig i et rolig område, men likevel nær storbyens puls. Åpen planløsning! Flotte lysforhold!» Politimannen avbryter. «Jeg mener om det er boder der, skjulte kott, sånne ting …» «Du liker ikke åpne planløsninger? Du liker vegger? Det er ikke noe galt med vegger!» svarer megleren oppmuntrende, men likevel med en undertone av at folk som liker vegger, etter hennes erfaring er samme type folk som liker murer. «Er det for eksempel noen klesskap som ikke er …» «Nevnte jeg de flotte lysforholdene?» «Ja.» «Det fins vitenskapelige undersøkelser som sier at vi blir lykkelige av lys! Visste du det?» Politimannen ser ikke ut til å ville bli påtvunget lys. En del mennesker vil bestemme selv hvor lykkelige de skal være. «Kan vi holde oss til saken?» «Okidok!» «Fins det noen rom i leiligheten som ikke er merket av på tegningen?» «Og området er utrolig barnevennlig!» «Hva har det med saken å gjøre?» «Jeg ville bare understreke det. ATTRAKTIV, vet du. Utrolig barnevennlig! Eller, ja … du vet, unntatt dette med 14
gisseldramaet i dag, da. Men bortsett fra det: Kjempebarnevennlig område! Og barn, du vet jo det, de elsker politibiler!» Megleren veiver lykkelig med armen i luften og imiterer en politisirene. «Jeg tror at det der er melodien fra isbilen,» påpeker politimannen. «Men du skjønner hva jeg mener,» insisterer megleren. «Jeg må be deg svare på spørsmålene, bare.» «Unnskyld. Hva var spørsmålene nå igjen?» «Nøyaktig hvor stor er leiligheten?» Megleren smiler forvirret. «Skal du ikke spørre noe om raneren? Jeg trodde vi skulle snakke om ranet?» Politimannen biter tennene så hardt sammen at det ser ut som om han prøver å puste gjennom tåneglene. «Akkurat. Ok. Fortell om gjerningsmannen. Hva var den første reaksjonen din da …» Megleren avbryter ivrig: «Raneren? Ja! Raneren løp altså rett inn i leiligheten midt under visningen og siktet på alle sammen med pistolen! Vet du hvorfor?» «Nei.» «Åpen planløsning! Ellers hadde raneren aldri klart å sikte på oss alle sammen samtidig !» Politimannen masserer øyebrynene. «Greit, vi prøver sånn i stedet: Finnes det noen gode gjemmesteder i leiligheten?» Megleren blunker så sakte at hun gir inntrykk av nettopp å ha lært seg å gjøre det. «Gjemmesteder?» Politimannen bøyer hodet bakover, stirrer sammenbitt opp i taket. Moren hans har alltid sagt at politifolk bare er gutter som aldri fikk seg nye drømmer. Alle gutter får spørsmålet «Hva skal du bli når du blir stor?», og nesten alle svarer en eller annen gang: «Politimann!» Men de fleste vokser opp og kommer på bedre tanker. Et øyeblikk skulle han ønske at han også hadde gjort det, da ville dagene hans kanskje ha vært mindre kompliserte, og muligens familieforholdene også. Moren hans har alltid vært stolt av ham, 15
det må sies, det var aldri hun som mislikte yrkesvalget hans. Hun var prest, og det er også en jobb som er mer enn bare en måte å forsørge seg på, så hun forsto. Det var faren hans som aldri ville at han skulle gå med uniformen. Skuffelsen over det hviler kanskje tungt på den unge politimannen ennå, for han ser utmattet ut idet han nå vender blikket mot megleren. «Ja. Det er jo det jeg har prøvd å forklare deg: Vi tror at gjerningsmannen fortsatt er i leiligheten.»