Farlige forhold av Viveca Sten

«Jeg har en kopi på arbeidsrommet, og Alice har også fått en. Det spiller ingen rolle hva du gjør. Jeg sender det inn på mandag.»

Til slutt ble stemmen bønnfallende, tiggende. Men det var ikke derfor hun hadde bestemt seg for å fortelle det, det handlet ikke om utpressing eller penger.

Sannheten, hun ville bare ha fram sannheten.

Til slutt sto de i entreen, og det var ikke noe mer å si.

Det var da Jeanette åpnet ytterdøren hun så blikket, så fylt av hat at hun ble skjelven i bena. Det skremte henne mer enn alt annet. Det var bare så vidt hun klarte å lukke og låse før hun sank ned på gulvet, med ryggen mot veggen og dirrende hender.

Så forferdelig dum hun hadde vært som hadde fortalt det.

Men hun hadde følt seg forpliktet til det, av mange forskjellige grunner. Etter alle årene sammen.

Hun strøk seg over pannen. Og hvorfor hadde hun nevnt at Alice hadde fått en kopi? Det bare glapp ut av henne i den opphetede diskusjonen. Hun måtte få hentet minnepinnen så fort hun var tilbake i Stockholm.

Med ett føltes rommet klaustrofobisk. Som om veggene var i ferd med å klemmes sammen, med henne i midten.

Ro deg ned, tenkte hun. Så farlig er det ikke, man sier så mye i kampens hete.

Det kommer til å ordne seg. Det må det gjøre.

En uventet bølge av svimmelhet fikk henne til å famle etter veggen for å finne støtte. Mellomgulvet trakk seg sammen, og det kom et surt oppstøt, en smak av galle i munnen.

Det var lenge siden hun hadde spist noe. Hun burde gå bort til restauranten, selv om hun fortsatt følte seg slapp og uvel. En sigarett ville nok få henne i gang, og etter det litt mat. Hun visste at det ville roe de spente nervene å få tenne en røyk, kjenne nikotinen spre seg i kroppen. Det hadde trøstet henne mange ganger når hun hadde vært på randen av utmattelse, hjulpet henne i farlige situasjoner i land der hun ikke snakket språket, men kommuniserte ved hjelp av en felles sigarett inntatt i smug.

22