Farlige forhold av Viveca Sten

Viveca Sten

Farlige forhold Oversatt av Kari Engen

Viveca Sten Originalens tittel: I farans riktning Oversatt av Kari Engen Opprinnelig utgave: © 2013 Viveca Sten First published by Forum Bokförlag, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49141-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Mats Lindfors / http:/www.webbkusten.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Sascha Birkhahn 1911–2012

Onsdag 24. desember 2008

Kapittel 1

Bare hun kom seg ut til Sandhamn ville alt bli bra. Det var ingen steder hun kjente seg så trygg som der.

Jeanette Thiels gjentok ordene som et mantra mens hun kjørte i snø og slaps på motorveien. Flere ganger måtte hun blunke bort tårene for å klare å se ordentlig, og ved Skurubron fikk hun nesten sladd på bilen.

Hun passerte golfbanen ved Fågelbro og Strömma kanal.

Båten gikk om noen minutter, klokka kvart på tre. Den måtte hun rekke, det var dagens siste avgang.

Etter en evighet åpnet havnen i Stavsnäs seg foran henne, og hun svingte inn på den halvfulle parkeringsplassen. Hun fomlet med nøkkelen, men klarte omsider å få satt på alarmen og låst Forden.

Vinden bet i kinnene. Temperaturen hadde falt kraftig, og det måtte være minst ti minusgrader, hvis ikke mer. Et stykke unna slo linene mot en tom flaggstang, og utenfor bukta gikk bølgene hvite.

En begynnende kvalme steg i halsen, men hun hadde ikke tid til å tenke på det.

Med bøyd hode skyndte hun seg mot kaien der den store båten ventet i tussmørket. Hun var sistemann om bord, bak henne ble landgangen trukket inn, og få sekunder senere la båten fra kai. Likevel klarte hun ikke å la være å snu seg for å se om det var noen der.

Jeanette krøp sammen i et hjørne i akterenden av fergen og trakk hetten over håret så ansiktet nesten ikke var synlig.

9

Hun visste at hun burde spise noe, men var for sliten til å gå opp i kafeteriaen. I stedet gled hun inn i en slags halvdøs med motoren dunkende i bakgrunnen. Den rytmiske lyden hadde en beroligende virkning.

Mobilen vibrerte i lommen, og hun stakk automatisk ned hånden før hun trakk den til seg igjen. Ville ikke vite hvem det var som skulle ha tak i henne.

«Neste stopp er Sandhamn,» sa det i en sprakende høyttaler. «Kapteinen og besetningen benytter anledningen til å ønske alle en riktig god jul.»

Jeanette så for seg ansiktet til Alice og prøvde å la være å gråte. Nå var hun og Michael sikkert i gang med de siste forberedelsene. Julegavene lå pakket inn under treet, og det luktet juleskinke og kjøttboller på kjøkkenet. Snart ville Michaels foreldre komme, nedlesset med gaver.

Alice hadde bedt henne om å feire jul sammen med dem.

Det var det siste hun hadde spurt om før hun gikk.

«Vær så snill, mamma. Bare en liten stund, et par timer i det minste?»

Jeanette hadde ristet på hodet og prøvd å trykke et kyss mot pannen hennes. Men Alice vred seg unna, og munnen streifet bare håret.

Den dårlige samvittigheten meldte seg. Hvorfor ble det alltid så feil?

De skulle være framme om noen minutter, og hun reiste seg for å finne toalettene.

Da hun åpnet døren, skvatt hun litt ved synet av den likbleke kvinnen i speilet. Det tok et øyeblikk før hun skjønte at det var sitt eget ansikt hun hadde foran seg. Hun hadde mørke ringer under øynene og var grå i huden. Dype linjer strakte seg fra nese til munn.

Jeg ser gammel ut, tenkte hun. Hvor ble det av tiden?

Da hun vasket hendene, unngikk hun å se seg i speilet.

Motorduren ble svakere, noe som måtte bety at kapteinen hadde senket farten for å gå inn sundet til Sandhamn.

Hun tok bagen sin fra det skitne gulvet og hektet bære10

remmen over skulderen. Det var ikke mange om bord, likevel drøyde hun så hun ble sist i køen.

«God jul,» sa matrosen da hun ga fra seg billetten.

Jeanette prøvde å gi ham et smil.

De andre passasjerene hadde allerede forsvunnet fra brygga. Det var for kaldt til å bli stående unødig. Likevel satte Jeanette fra seg bagen og betraktet de velkjente omgivelsene.

Snøen lå i fonner langs strandpromenaden som førte fra dampbåtbrygga til Seglarhotellet. På den brede stranden lå dusinvis av båter i opplag for vinteren under snødekte presenninger.

I den vestlige delen av havnen kunne hun skimte vertshusets gule bygning med lysslynger på fasaden. De tindrende lysene fikk henne nesten til å gråte igjen. Hun tok bagen og begynte å gå.

Det luktet sterkt av hyasinter inne på Seglarhotellet. Bak den høye skranken sto en blond resepsjonist med nisselue på. Jeanette presenterte seg.

«Jeg ringte og bestilte rom i formiddag.»

Jenta smilte blidt, og Jeanette kunne ikke unngå å legge merke til hvor dårlig den rosa leppestiften passet til nisseluens rødfarge.

«Det stemmer,» sa hun. «Velkommen. Du skal bo i en av leilighetene bak bassenget. Du er ikke mørkeredd, vel?»

Hun smilte igjen, som om hun hadde sagt noe morsomt.

«Det er dessverre fullt på selve hotellet, vi har bare leilighetene igjen.»

Før Jeanette rakk å si noe, sa hun: «Middagen serveres fra klokka sju, og du må bestille bord.

Passer det med åtte?»

Jeanette nikket.

«Vi har en kjempeflott julebuffé,» fortsatte jenta. «Alt du kan ønske deg, femten sorter sild. Og så kommer selvsagt nissen til alle snille barn.»

Hun blunket til Jeanette. Det virket ikke som om hun 11

reflekterte over hvorvidt en enslig middelaldrende kvinne hadde noen interesse av besøk fra nissen.

«Trenger du hjelp med bagasjen?» spurte hun så. «Det er ikke veldig langt, mindre enn hundre og femti meter. Du går ned yttertrappen og tar til høyre. Følg den måkte stien forbi minigolfbanen og ta til høyre igjen der bassengområdet begynner. Du bor to hus etter inngangen.»

«Det klarer jeg nok,» mumlet Jeanette.

Det suste i ørene da hun strakte seg etter bagen.

«Håper du får en hyggelig julehelg her hos oss. Det er gudstjeneste i Sandhamn kapell i morgen klokka sju, hvis du vil gå dit. Det pleier å være veldig stemningsfullt.»

Omsider ga hun fra seg nøkkelkortet, og Jeanette tok bagen for å gå. Så nølte hun.

«Er det bare jeg som bor der borte?» sa hun lavt.

«Vent, så skal jeg se etter.»

Resepsjonisten snudde seg så fort mot skjermen at nisseluen vippet. Hun rynket pannen før hun løftet blikket igjen.

«Ja, du er der helt alene.»

Kapittel 2

Kriminalbetjent Thomas Andreasson smilte da han så datteren pirke nysgjerrig på pakken under det drøyt meterhøye grantreet.

Nesten alle gavene var til Elin, enda så liten hun var. Hun fylte ikke ett år før i mars. Pernilla og han var blitt enige om å begrense julegavene med tanke på hva det hadde kostet å bygge på sommerhuset samme høst, men etter pakkehaugen å dømme var det ingen av dem som hadde klart å holde seg til avtalen. Dessuten hadde de fått med en stor pose fra farmor og farfar som feiret jul sammen med Thomas’ bror og familie. Moren til Pernilla var hos søsteren i USA, så de var alene i huset på Harö.

Ikke at Thomas hadde noe imot det. En grov voldssak i begynnelsen av desember hadde lagt beslag på tiden hans fram til juleferien, og nå gledet han seg til å slappe av sammen med familien. Det skulle bli deilig å få stenge ute en virkelighet som av og til var en større påkjenning enn han ville innrømme.

Thomas kikket ut gjennom vinduet. Nede på brygga skinte to lykter som han hadde satt ut samme ettermiddag.

Et kraftig snøfall de siste dagene hadde lagt et mykt hvitt teppe over holmer og skjær. Da de kom ut til øya, var de nakne trærne forvandlet til skimrende stammer med kroner som glitret av rimfrost.

Isen hadde lagt seg helt innerst i vika. Hvis kulda vedvarte, kom det til å bli som før i tiden, da isen lå tjukk i skjærgår13

den i flere måneder og man kunne ta seg fram mellom øyene med sparkstøtting.

Hvor var forresten den gamle sparken? Med litt flaks sto den fortsatt hos foreldrene hans. Den stappfulle vedboden deres rommet alt mulig, tiår med oppsamlede ting som kunne komme til nytte en gang.

Elin avbrøt tankene hans. Hun svaiet der hun satt og strakte armene mot ham. Han løftet henne opp på fanget, og hun satte seg fornøyd til rette med pannen lent mot brystkassen hans.

Pernilla drev og ryddet bort restene etter det lille julebordet deres. Skinken, pølsene og silden sto allerede i kjøleskapet. Nå varmet hun gløgg og laget kaffe før pakkeutdelingen.

Dette året blir nok det siste uten nisse, tenkte Thomas, til neste år hadde farfar en viktig rolle å spille.

«Trenger du hjelp?» spurte han og slapp Elin med blikket.

«Det går bra.» Pernilla bøyde seg ned for å finne et brett i et av underskapene. «Du laget jo maten, da kan jeg rydde opp.»

De hadde hogget det lille juletreet på øya og pyntet det kvelden før. Om morgenen hadde Elin ramlet borti det, og granen hadde veltet med kuler, glitter og det hele. Tårene hadde flommet. Men det var ikke verre enn at det lot seg gjøre å få treet like fint igjen. Hun hadde fått sitt eget glitter som hun lekte med til det gikk i stykker.

Thomas løftet datteren ned på gulvet og satte seg på knærne ved siden av henne. Han lot leppene streife det myke kinnet.

Duften av småbarn.

Til ære for dagen var det lyse håret pyntet med en liten sløyfe i pannen, som vippet forventningsfullt opp og ned.

«Hva sier du?» sa han. «Skal vi åpne en liten pakke, bare du og jeg, mens mamma gjør seg ferdig på kjøkkenet?»

Kapittel 3

Da Jeanette åpnet øynene, tok det noen sekunder før hun skjønte at hun var på hotellrommet. Kvalmen hadde ikke gitt seg, og hun hadde vondt rundt navlen, korte kramper som kom og gikk. Sengen hun hadde sunket ned i var myk og bred, likevel var det vanskelig å finne en behagelig stilling. Hun var uggen og frossen, til tross for den tjukke genseren.

Hvor lenge hadde hun sovet?

Hun så på klokka. Den var snart fem på åtte. Hvis hun skulle få i seg noe mat, måtte hun gå bort til restauranten.

Det verket i kroppen av trøtthet, og hun skjønte ikke hvordan hun skulle orke å stå opp.

I bakgrunnen sto tv-en på. Det hadde skjedd automatisk.

Som gammel journalist var nyhetene det første hun skrudde på når hun kom inn på et hotellrom. Men det var ingen vits i å høre etter, alt de hadde å by på, var pludring om julefeiringer forskjellige steder i landet. Som om ingenting av betydning hadde skjedd i verden akkurat denne dagen.

Før i tiden ville det ha gjort henne opprørt, nå kunne det være det samme.

Hun så seg om og merket seg at noen hadde prøvd å skape skjærgårdsfølelse ved hjelp av bildene på veggene: Svarthvitt-fotografier fra Sandhamn tatt på begynnelsen av nittenhundretallet. Smekre seilbåter, strandpromenaden med kvinner i bredbremmede hatter og herrer i mørkeblå frakk.

Jeanette blunket og kom seg på bena. Igjen var krampen der. Hun prøvde å ignorere den og heller hente fram den 15

gamle følelsen av at Sandhamn var det tryggeste stedet på jord.

Mormor, tenkte hun og fikk en klump i halsen ved minnet om barndommens somre i huset på den andre siden av øya. Hun hadde vært der altfor sjelden de siste årene, men det skulle det bli en forandring på nå. Til våren skulle hun ta med seg Alice dit og bli hele sommeren.

Hun fikk ta turen bort dit i morgen. Der ville hun sikkert klare å tenke, fatte en beslutning. Som før. Det var alltid mormor hun hadde tydd til, mormor som kom med varm kakao og gode råd når hun trengte det som mest.

Jeanette gikk inn på badet og skylte ansiktet i kaldt vann.

Men ubehaget lot seg ikke fordrive, og hendene skalv da hun tørket dem. Året før hadde hun vært i Midtøsten på denne tiden, på reportasjereise. Innhyllet i mørk, fotsid burka hadde hun intervjuet sinte og redde kvinner i Iran. Det hadde resultert i flere lange artikler om kvinnesituasjonen i landet. En av dem var blitt fanget opp av kveldsnyhetene, og redaksjonssjefen var blitt like fornøyd som om det var han som hadde smøget seg rundt i de trange smugene under varme, støvete lag med stoff.

Hun hadde utgjort en forskjell, tenkte hun den gangen, da hun kom tilbake til hotellet. Da hadde det vært for sent å ringe Alice og ønske henne god jul.

Dette var første gang på mange år at hun var i Sverige i juleferien.

Hun hadde vært nødt.

Igjen var bildene der, og pulsen gikk fortere. Jeanette gikk ut i stuen for å finne mac-en. Måtte tenkte på noe annet, få bort alt som surret rundt i hodet.

Men da fingrene lette gjennom bagen, fant hun ikke maskinen. Stresset åpnet hun vesken på vid gap og rotet gjennom den igjen. Til slutt tømte hun innholdet i lenestolen. Ut falt truser, jeans og medisinglass hulter til bulter i en eneste røre.

Med noe som lignet panikk stirret hun på rotet foran seg.

16

Hun var sikker på at hun hadde pakket mac-en før hun reiste. Det måtte hun ha gjort, likevel var den ikke der.

For sikkerhets skyld undersøkte hun bagen en siste gang, men det eneste som lå igjen, var en gammel fyrstikkeske fra Frankfurt som hadde kilt seg fast i et hjørne for lenge siden.

Hadde hun glemt datamaskinen i leiligheten? Det var ikke mulig, hun tok den jo alltid med seg. Jeanette strøk håret bort fra pannen som var blitt fuktig av svette. Hvor kunne den være?

Ikke på båten, hun hadde ikke åpnet bagen mens hun var om bord. Og hvis den hadde falt ut i bilen, burde hun ha merket det.

Eller kanskje ikke?

Hun hadde vært så ute av seg da hun reiste, så rystet og forvirret at hun bare hadde kastet nedi det mest nødvendige og løpt av sted. Det var bare så vidt hun hadde husket å låse døren etter seg.

Hun hulket. Hvordan kunne hun klare å glemme datamaskinen sin etter alt som var skjedd?

Plutselig kjente hun suget etter en røyk, enda hun hadde vært så fast bestemt på å slutte. Det lå sikkert igjen et par i pakken nederst i håndvesken. Hun fikk holde løftet sitt en annen dag.

Et lite skilt på veggen opplyste om at hun bodde i en røykfri leilighet. Da måtte hun uansett ut. Orket hun det?

En lyd fra den andre siden av veggen fikk henne til å rykke til. Det hørtes nesten ut som en dør som smalt igjen. Eller var det bare snø som raste fra taket? Hadde ikke resepsjonisten sagt at hun var alene her?

Jeanette snudde seg. Alt var stille. Det måtte være noe hun hadde innbilt seg.

Nå kom kvalmen igjen, smaken av metall i munnen.

Gardinene var trukket for. Da hun skjøv den ene av dem til siden, så hun at det var helt svart ute, ikke engang det tjukke laget med snø lyste opp mørket.

Langsomt løsnet hun vindushaspen, nesten som om noen hadde bedt henne om å åpne. En meter lenger ned begynte 17

taket til neste etasje som var dekket av et like tykt hvitt lag som bakken.

Jeanette skjøv vinduet en anelse opp og grøsset da iskald vind strømmet inn. Hun prøvde å late som ingenting mens hun lyttet etter bruset fra havet. Vannet lå bare rundt tretti meter unna, akkurat som ved huset til bestemoren. Hun husket lyden av bølgene, drønnet når de slo innover stranden.

Hun hadde elsket følelsen av å være helt ute i havgapet, se utover havet som aldri var helt stille. Av og til drømte hun om vannmassene, at hun sank sakte mot bunnen, sovnet blant vaiende sjøgress, omgitt av fisker som pilte fram og tilbake.

Men hun var aldri redd, ikke hos mormor.

Kulda gjorde seg gjeldende, og Jeanette hutret. Hun vred på hodet og kikket ut gjennom det andre vinduet som vendte mot inngangen. Det var mørkt i naboleilighetene, og lampen over ytterdøren klarte ikke å lyse opp omgivelsene. Utenfor den runde lyskjeglen fantes det bare mørke og skygge.

Kapittel 4

Nora Linde slo seg ned på glassverandaen i Brand-villaen med en kopp kaffe i hånden. Hun hadde som vanlig spist for mye. Da hun først hadde fylt opp tallerkenen, var det for sent å angre seg. Og alt smakte jo så godt.

Radioen spilte «Glade jul», og fra kjøkkenet kom lyden av skramlende oppvask. Guttene kranglet om hvem som skulle ta det siste. Nora lot dem holde på, de fikk finne ut av det på egen hånd. I stedet rettet hun blikket ut gjennom det store verandavinduet. Vinden som hadde begynt å blåse opp om ettermiddagen ulte rundt hushjørnene.

De hadde tent opp i alle de gamle kakkelovnene som fungerte utmerket til tross for at de stammet fra attenhundretallet. Det tok bare noen timer, så var varmen der, jevn og pålitelig så lenge man regelmessig matet ovnene med ved.

Nora tok en slurk av kaffen. Hittil hadde alt gått bedre enn forventet. Hun hadde klart å legge vekk alle tanker på jobb, uroen som hang over henne. I løpet av dagen hadde spenningen langsomt sluppet taket. Med et sukk satte hun fra seg koppen, hun ville ikke tenke på banken nå.

I morgen skulle de være med på den tidlige gudstjenesten.

Det gledet hun seg til, selv om Adam og Simon nok kom til å protestere. Spesielt Adam, som i likhet med alle andre tenåringer, var ekstremt morgentrøtt. Men hun visste at de ville like det når de først kom dit, det lille kapellet der det blafret i levende lys, og naboer og kjente ønsket hverandre god jul.

«Og her sitter du.»

Nora så opp.

19

I døråpningen sto Henrik med to konjakkglass i hendene.

Noe nøttefarget skvulpet i de slepne krystallglassene som hadde stått i det store vitrineskapet i spisestuen så lenge hun kunne huske.

«Armagnac, som du liker,» sa han med et smil.

Han rakte henne det ene glasset og satte seg i kurvstolen rett overfor henne. La det ene benet over det andre og lente seg tilbake.

Det luktet sterkt og godt fra glasset. Nora tok en slurk og kjente hvordan det pitret i gommen, så kom ettersmaken.

«Det var godt,» sa hun. «Takk.»

Blikket hennes gled mot havet, ble hengende ved det svarte utenfor vinduet.

«Mamma.»

Simon nærmest spurtet inn og pekte ivrig på juletreet som sto i hjørnet av spisestuen. Det lille sidebordet i mahogni som pleide å stå der, var ryddet unna for at det skulle få plass.

«Nå kan vi vel åpne gavene!»

Nora trakk ham inntil seg og rusket ham i håret.

«Hva sier du til at vi venter en stund til?»

I et kort øyeblikk så han usikker ut, så skjønte han at hun bare ertet ham.

«Hvordan ser det ut på kjøkkenet?» spurte Nora. «Går det an å gå inn dit, eller ser det ut som et bombenedslag?»

Han ristet så energisk på hodet at det lyse håret falt ned i pannen. Det var på tide å få klippet det.

«Det ser kjempefint ut, helt sant. Pappa har også ryddet.

Masse.»

«Da så.»

Nora slapp ham. Straks skyndte han seg bort til faren og ga ham også en klem.

«Hent Adam, så setter vi i gang,» sa Henrik.

Han strakte ut hånden som for å gi Nora et klapp på kinnet, men tok seg i det da guttene kom tilbake i neste øyeblikk.

«Ok,» sa han. «Hvem skal få den første gaven i år?»

Kapittel 5

Jeanette tvang seg til å puste roligere. Hun tok på seg jakke og lue, men ble stående og nøle med hånden på dørhåndtaket, lyttet etter lyder utenfor igjen. Ingenting. Likevel grøsset hun.

Det hadde sikkert bare vært innbilning. Hun var alene i leilighetene, det hadde jo resepsjonisten sagt. Og på denne tiden av døgnet nøt de andre hotellgjestene av den bugnende buffeten hun hadde fortalt så entusiastisk om.

Mot bedre vitende kastet hun et siste blikk i bagen der datamaskinen burde ha vært. Så prøvde hun å hente fram bildet av den siste gangen hun hadde brukt den. Samme morgen ved frokostbordet, da hun leste Financial Times på nettet.

Før det ringte på døren.

Etter det hadde alt gått så fort. Hun hadde ikke hatt tid til å tenke. Måtte bort, ikke bli. Komme seg ut, nå med en gang.

Som om leiligheten var blitt besudlet av besøket.

Sjokket satt fortsatt i, de skiftevis harde og bedende ordene gjenlød i ørene.

«Jeg kommer ikke til å tillate dette.»

Jeanette visste ikke helt hva hun hadde ventet seg. Men aldri de hatske setningene som veltet fram, som rødglødende lava som brente og fortærte sannheten.

«Du kommer til å angre hvis du ikke lar det være. Skjønner du det? Jeg kommer til å knuse deg.»

På en aller annen måte hadde hun klart å ikke gi etter for trusselen. Tatt sint til motmæle, til tross for at hun gråt innvendig.

21

«Jeg har en kopi på arbeidsrommet, og Alice har også fått en. Det spiller ingen rolle hva du gjør. Jeg sender det inn på mandag.»

Til slutt ble stemmen bønnfallende, tiggende. Men det var ikke derfor hun hadde bestemt seg for å fortelle det, det handlet ikke om utpressing eller penger.

Sannheten, hun ville bare ha fram sannheten.

Til slutt sto de i entreen, og det var ikke noe mer å si.

Det var da Jeanette åpnet ytterdøren hun så blikket, så fylt av hat at hun ble skjelven i bena. Det skremte henne mer enn alt annet. Det var bare så vidt hun klarte å lukke og låse før hun sank ned på gulvet, med ryggen mot veggen og dirrende hender.

Så forferdelig dum hun hadde vært som hadde fortalt det.

Men hun hadde følt seg forpliktet til det, av mange forskjellige grunner. Etter alle årene sammen.

Hun strøk seg over pannen. Og hvorfor hadde hun nevnt at Alice hadde fått en kopi? Det bare glapp ut av henne i den opphetede diskusjonen. Hun måtte få hentet minnepinnen så fort hun var tilbake i Stockholm.

Med ett føltes rommet klaustrofobisk. Som om veggene var i ferd med å klemmes sammen, med henne i midten.

Ro deg ned, tenkte hun. Så farlig er det ikke, man sier så mye i kampens hete.

Det kommer til å ordne seg. Det må det gjøre.

En uventet bølge av svimmelhet fikk henne til å famle etter veggen for å finne støtte. Mellomgulvet trakk seg sammen, og det kom et surt oppstøt, en smak av galle i munnen.

Det var lenge siden hun hadde spist noe. Hun burde gå bort til restauranten, selv om hun fortsatt følte seg slapp og uvel. En sigarett ville nok få henne i gang, og etter det litt mat. Hun visste at det ville roe de spente nervene å få tenne en røyk, kjenne nikotinen spre seg i kroppen. Det hadde trøstet henne mange ganger når hun hadde vært på randen av utmattelse, hjulpet henne i farlige situasjoner i land der hun ikke snakket språket, men kommuniserte ved hjelp av en felles sigarett inntatt i smug.

22

Med dirrende hender stakk hun sigarettpakken i lommen.

Håndvesken kunne ligge igjen på rommet, den trengte hun ikke.

Uten å vente lenger slukket hun taklyset og gikk ut i mørket.

Kapittel 6

«Mamma, denne julegaven er til deg,» ropte Simon.

Han lå på knærne på det slitte persiske teppet der fargene knapt lot seg skjelne lenger. Det var et arvestykke etter tante Signe, husets forrige eier og Noras avdøde nabo. Signe pleide å sitte på verandaen, akkurat som Nora gjorde nå, med hunden Kajsa ved føttene. Hun kunne fortsatt høre lyden fra halen som slo mot det slitte tregulvet.

Fornøyd dro Simon ut en liten pakke som så ut som om den hadde vært skjøvet helt innunder treet, nesten som om noen hadde prøvd å gjemme den.

«Den er fra pappa,» strålte han, rød i ansiktet av både varme og opphisselse.

Nora la fra seg nøtteknekkeren og skallet fra en valnøtt hun akkurat hadde knekt.

Simon hadde virkelig gledet seg til julaften og nesten ikke snakket om annet de siste dagene. Det var lenge siden han hadde vært i så godt humør. Om morgenen, da de satte seg ved kjøkkenbordet for å spise risengrynsgrøt med kanel og sukker, hadde munnen hans gått i ett.

Nå kom han bort og rakte henne gaven. Han pekte på merkelappen.

«Til Nora. God jul fra Henrik,» leste han høytidelig.

Så krøp han opp i kurvsofaen ved siden av henne, så nær at bena hans lå inntil morens.

Nora betraktet gaven. Den var flat og firkantet, pent pakket inn i sølvpapir. Hun kjente igjen logoen på det lille klistremerket. Den tilhørte en kjent gullsmed som hadde butikk 24

i en av Stockholms finere handlegater. Hun gikk av og til forbi, men hadde aldri vært inne.

«Skal du ikke åpne?» spurte Simon oppspilt. «Den ser veldig fin ut.»

Det kom en sprakende lyd fra kakkelovnen der flammene glødet innenfor messinglukene. Adam, som satt i den andre kurvstolen, lente seg interessert fram.

I profil så han ut som en yngre kopi av Henrik. Han hadde også begynt å høres ut som ham, måten han vektla ordene på, en antydning til slepende tonefall.

Nora kikket spørrende på eksmannen sin. Hun hadde bare kjøpt en bok til ham, en roman om en kvinne i Afghanistan.

Bokvalget hadde moret henne med tanke på hvor ujevn arbeidsfordelingen i ekteskapet deres hadde vært. Det satt fortsatt i henne som et lite agg.

«Pakk opp, da,» sa Simon og pirket på gaven.

Henrik fulgte bevegelsene hennes. Han begynte å bli grå i tinningene så hun da han satte fra seg konjakkglasset.

Nora veide pakken i hendene, lot tankene vandre. De var blitt enige om å feire jul sammen for barnas skyld, ikke noe mer. Men det var tydelig at han anstrengte seg, og helt siden de kom ut til Sandhamn, hadde hun nesten ikke rørt en finger. Henrik hadde til og med handlet inn mesteparten av maten.

Et helt nytt menneske, i hvert fall sammenlignet med den han hadde vært de siste årene deres sammen. Kanskje det hadde en sammenheng med at han nettopp hadde gått fra Marie, som han hadde truffet mens de fortsatt var gift og flyttet sammen med rett etter skilsmissen.

Hun kjente agget igjen.

De første tonene av «I’ll be home for Christmas» strømmet ut fra platespilleren. Flammen i parafinlampen i taket blafret.

Forsiktig løsnet Nora båndet, et vakkert silkebånd med innvevde gulltråder. Hun la det til side og viklet av det elegante gavepapiret. En eske i mørkerødt skinn kom til syne.

Nå hang Simon over skulderen hennes.

25

«Hva er det?» sa han. «Åpne, da.»

Nora løftet på lokket.

På en grønn fløyelsbunn hvilte et halssmykke i hvitt gull med en liten diamant i midten. Et tynt, smalt kjede skinte ved siden av.

«Oi,» hvisket hun uten å våge å se på Henrik. Det var altfor mye, så dyrt.

«Det er kjempefint,» hvisket Simon i øret hennes.

Henrik smilte varmt.

«To new beginnings,» sa han og løftet konjakkglasset i en skål.

Kapittel 7

Det var underlig ødslig da Jeanette kom ut i kulda, et månelandskap uten innbyggere. Hun trakk opp hetten på jakken og boret haken ned i skjerfet samtidig som hun prøvde å se hvor hun satte føttene. Leilighetsområdet lå i en helling med halvtrapper og hun ville ikke skli på veien ned. Men det var vanskelig å se noe særlig i halvmørket. Hvorfor var det ikke bedre belysning her?

Da hun rundet hushjørnet, slo vinden til med full kraft.

Det gikk nesten ikke an å gå oppreist i kastene. Snøen pisket i ansiktet, og det ulte rundt ørene. Jeanette hadde ikke vært klar over hvor mye det hadde blåst opp mens hun lå og hvilte, nå mistet hun nesten pusten i den sterke stormen.

Den måkte stien hun hadde fulgt tidligere på dagen, var forsvunnet i det hvite.

Med den ene hånden beskyttende foran munnen begynte hun å kjempe seg fram. Snøen stakk som nåler i de ubeskyttede kinnene, og selv om hun pustet gjennom nesen, sved den kalde luften når hun trakk den inn. Hver gang hun tok et skritt, sank føttene dypt ned i snøen. Den fant veien inn i støvlene, og hun kjente at fuktigheten trakk gjennom strømpene.

Alt så så annerledes ut i uværet. Skygger og avstander ble forvrengt, ingenting stemte lenger.

Hun var så sliten at kroppen føltes tung og klossete, og etter bare noen skritt var hun andpusten.

Gjennom snødrevet så hun hvordan pongtongene ved bensinstasjonen slet i fortøyningene, hun kunne nesten høre 27

kjettingen jamre under tyngden. Kraftige bølger slo inn over bryggene og skummet som besatt.

Lenger borte, mindre enn femti meter unna, fikk hun øye på en enslig lyktestolpe som lyste opp et nedsnødd furuholt.

Jeg går dit først, tenkte hun. Der kan jeg stoppe og hvile litt.

Til tross for den korte avstanden var det et slit å komme seg dit. Utmattet la hun hodet mot det kalde metallet i stolpen samtidig som hun prøvde å få igjen pusten.

Gi meg bare noen minutter.

Hun stakk hånden i lommen der hun hadde sigarettpakken, men det var vanskelig å få den opp med vottene på. Med ryggen mot vinden klarte hun å få av seg den ene og fikk fram pakken og lighteren.

Fingrene skalv da hun prøvde å få fyr. Til tross for at hun skjermet flammen med hånden, blåste den ut gang på gang.

Allerede etter en kort stund var fingrene stivfrosne. Det nyttet ikke. Hun tok på seg votten igjen og så seg om.

Buskaset var så tett at det skjulte Seglarrestaurangen. Hun måtte flytte seg litt nærmere vannet for å kunne se de opplyste vinduene.

Nå følte hun seg enda dårligere, og det brant og sved i mellomgulvet. Hun presset hendene mot magen, prøvde å holde tilbake kvalmen som presset på. Svelget hardt flere ganger.

Jeg burde heller ha holdt meg i leiligheten, tenkte hun. Hva skulle jeg ut i dette været å gjøre?

Det kom noen tårer, men de frøs til is med en gang. Dråpene la seg på den kalde huden, og det ene øyet klistret seg sammen. Da hun prøvde å gni med den isete votten, ble det bare verre.

Så kom svimmelheten igjen, i likhet med kvalmen. Jeanette famlet etter lyktestolpen for å støtte seg, prøvde å gripe med hender som nektet å lystre ordentlig.

Hva er det med meg? Hvorfor er jeg så kraftløs?

Det var som om kroppen manglet styrefart, det prikket i bena og stakk i armene, huden klødde.

Alt var blitt tåkete, og det var ikke mulig å orientere seg.

28

Resepsjonen lå ikke langt unna, det gikk ikke an å gå seg bort. Likevel føltes avstanden uendelig, nærmest uoverkommelig. Hun hadde gått den samme strekningen bare noen timer tidligere, så hvordan kunne hun gå seg vill nå?

Snøføyken rundt henne virvlet like mye i hodet som utenfor. Hun prøvde å feste blikket, låse det til den store røde bygningen som hun visste lå rett foran øynene hennes. Men hvor mye hun enn blunket, forble synsfeltet uklart. Alt var bare en grøtete masse.

Hun hadde nesten ingen følelse i føttene lenger, og fingrene hang som stive klumper i vottene. Hun måtte inn i varmen, ingenting annet betydde noe.

Men var det kortere å ta seg tilbake til leilighetene enn å fortsette rett fram?

En ny kvalmebølge veltet opp.

Hva er det som skjer med meg? rakk hun å tenke før voldsomme brekninger fikk hele kroppen til å riste. Sur magevæske, svart mot det hvite, dampet idet den sprutet utover snøen. Hun kjente noe varmt i trusene.

«Hjelp meg,» prøvde hun å få fram, men det ble bare et hest kvekk nederst i strupen.

Var det ikke en skygge hun skimtet lenger unna i mørket?

Noen lo av henne, skjult i all snøen.

Jeanette sank ned på knærne, det var ikke lenger mulig å holde seg oppreist.

«Vær så snill,» hvisket hun til den utydelige skikkelsen.

Vinden førte med seg enda en hånlatter.

Ute av stand til å reise seg begynte hun å krype framover i snøen.

Så ble alt svart.

Kapittel 8

Nora vred om nøkkelen og låste ytterdøren for natten. Ulingen fra stormen kunne høres i hele huset. Innimellom knaket det i de gamle bjelkene under mønet.

Hun var glad hun var innendørs, dette var ikke vær for verken dyr eller mennesker. Fortsatte det å snø på denne måten, kunne det bli vanskelig å komme seg til kapellet neste morgen.

Et siste blikk inn på kjøkkenet avslørte en gjenglemt melkekartong på benken. Antagelig var det Adam som hadde tatt seg en slurk før han gikk og la seg. Hun håpet han ikke hadde drukket rett av kartongen.

Akkurat idet hun nådde det øverste trappetrinnet, gikk døren til badet opp. En sky av fuktig damp slo mot henne.

Henrik sto på terskelen. Da han oppdaget Nora, stoppet han. Han kom antagelig rett fra dusjen, for han hadde et hvitt frottéhåndkle rundt livet og var fortsatt fuktig på skuldrene. Håret krøllet seg en anelse.

«Oi,» sa Nora.

Synet av Henrik overrumplet henne. Enda hun hadde sett ham uten klær mange ganger før.

Det var bare en drøy meter mellom dem.

Han har trent.

Tanken kom fra ingensteds. Og så neste: Han ser virkelig godt ut.

Henrik lyste opp.

«Jeg trodde du hadde lagt deg,» sa han.

30

Smilet var åpent, tonen oppriktig. Trodde hun i hvert fall.

Han tok et skritt nærmere.

«Takk for i kveld,» sa han. «Det er nok den beste julaften vi har hatt sammen på mange år.»

«Du mener sammenlignet med alle de gangene vi var på Ingarö hos foreldrene dine?»

Det var ikke meningen å være skarp, men Henrik visste at hun aldri hadde vært begeistret for de stive julemiddagene som den tidligere svigermoren hennes elsket å arrangere. De hadde kranglet mange ganger om hvordan og hvor de skulle feire jul. Men alt det tilhørte fortiden.

«Det kan man kanskje si.» Han skakket på hodet, så smilte han. «Jeg vet at min kjære mor ikke er så enkel, du trenger ikke å minne meg på det. Enda godt at pappa er der, han vet hvordan man skal håndtere henne.»

Nora husket alle gangene Henrik hadde forsvart Monica Linde uansett hva hun hadde sagt eller gjort. Dette var noe nytt.

En vanndråpe rant fra den nakne skulderen hans og ned på den stripete filleryen. Nora fulgte den med blikket. De sto så nær hverandre.

«Takk for den fine gaven,» sa hun etter en litt for lang pause. «Du skulle ikke ha kjøpt noe så dyrt. Det var altfor mye.»

«Likte du det?»

Han hørtes sjenert ut, som Simon når han ikke torde å stille et spørsmål og prøvde å finne en måte å få ordene ut på.

«Så klart jeg gjorde det,» sa hun fort. «Jeg har aldri fått noe så fint i julegave.»

«Da var det jo bra at du fikk det denne gangen.»

Han tidde, fingret litt med håndkleet.

«Du skulle ha fått det mye før.»

Nora visste ikke helt hva hun skulle si. Stemningen var blitt så ladet, og hun følte seg susete etter rødvinen og armagnacen til kaffen.

«Går det an å få en godnattklem før det er på tide å ta kvelden?» sa Henrik lavt.

31

Nølende vred Nora hodet mot dørene inn til Adam og Simon. Begge var lukket. Guttene hadde for lengst sovnet.

«Det kan da ikke være så farlig å gi sin tidligere mann en klem,» sa han. «Jeg lover at jeg ikke kommer til å bite.»

Nora smilte brydd.

«Jeg tror heller ikke det,» sa hun og hørte selv at stemmen var blitt en anelse hes.

«Da så.»

Hun kjente at hun stivnet da han trakk henne inntil seg.

Det var så forunderlig velkjent og samtidig ikke. Hun visste hvordan han kom til å lukte, hvilken dusjsåpe han likte og hvilket etterbarberingsvann han gjerne kjøpte.

Skuldrene hans var kjølige mot kinnet hennes.

Nora husket hvordan hun pleide å la fingertuppene gli gjennom det mørke håret på magen hans, navlen som gikk ut, ikke inn som hos de fleste andre. Hvordan de pleide å sovne, hans arm i hennes, i søvnig arm-i-arm.

Nora slappet av mot brystkassen hans.

De sto helt stille.

Etter en stund begynte han å stryke henne forsiktig i nakken. To fingre fant veien inn under håret og ble liggende der ryggraden begynte, rett innenfor genserkanten. Det var punktet der hun alltid ble stiv, en gammel knute som hadde holdt stand i mange år.

Han masserte med sirkelformede bevegelser, lett og selvsagt. Fingrene gled ut mot skulderbladet, stoppet ved skulderen og ble værende i noen sekunder.

Nora rørte seg ikke.

Så førte han hånden mykt langs kragebenet, fortsatte inn mot halsgropen, opp halsen, inn under haken.

Hun kjente den lette berøringen av fingertuppene hans mot huden.

«Nora,» mumlet han hest.

Et pip fra mobiltelefonen inne på soverommet fikk Nora til å rykke til.

Hva holdt de på med?

Forvirret tok hun et skritt tilbake, prøvde å samle seg.

32

«Vi må sove,» mumlet hun ned i gulvet. «Hvis vi skal orke å stå opp til gudstjenesten i morgen. Klokka er mye.»

Uten å se på ham, skyndte hun seg inn på soverommet og lukket døren etter seg. Hun presset ryggen mot den, ignorerte den delen av henne som ville ut i gangen igjen.

På nattbordet lå mobilen. Det var kommet en ny melding.

Teksten på displayet lyste mot henne i halvmørket.

«God jul. Savner deg. Klem Jonas.»

Torsdag

Kapittel 9

Nora kikket ut gjennom kjøkkenvinduet. Henrik var ute og måkte foran porten. Utenfor gjerdet hadde snøen lagt seg i store fonner. Det var fortsatt kaldt, men vindværet hadde gitt seg. Havet var ikke lenger opprørt, selv om det fortsatt skummet på bølgetoppene som slo mot brygga.

Det blir nok en fin dag, tenkte hun, himmelen er klar.

Henrik spadde med kraftige tak. Nora la en hånd mot nakken, husket følelsen da fingrene hans kjærtegnet henne der.

Da Henrik oppdaget henne i vinduet, tok hun fort til seg hånden.

«Er dere klare?» ropte han med skjerfet viklet helt opp til haken. «Vi må gå nå.»

«Kom igjen, gutter,» ropte Nora opp trappen. «Vi er sent ute.»

Kapellet lå bare fem minutter fra Brand-villaen, men det måtte mye klær til i denne kulda, og de hadde pakket seg ordentlig inn.

Simon tok faren i hånden da de gikk.

Far og sønn på tur, tenkte Nora som fulgte et par meter bak sammen med Adam. Enda hun hadde minnet ham på det flere ganger, hadde Adam som vanlig latt skjerfet ligge igjen hjemme.

Etter noen minutter var de framme ved Missionshuset og bakken opp til kapellet, som lå på et av øyas høyeste punkter.

«Se!» utbrøt Adam.

37

Langs den smale stien, som var ryddet for snø enda så tidlig det var, var det plassert fakler i høye jernholdere. Flammene som viste vei slynget seg som en slange opp hellingen.

«Ja, så fint det er,» sa Nora.

Hun stakk armen inn under hans, selv om hun visste at han ville bli brydd. Men for en gangs skyld trakk han seg ikke unna.

Foran dem gikk det en familie fra øya. Nora kjente igjen henne, men hun kom ikke på hva de het til etternavn. Det samme kunne det være.

Kirkevergen, en blid kvinne i sekstiårsalderen, sto i døren og ønsket velkommen da de gikk inn og prøvde å børste av snøen så godt det lot seg gjøre. I hånden hadde hun en bunke med ark der det sto hvilke julesanger som skulle synges under andakten. Hun rakte et ark til Nora og et til Henrik.

Det var kommet ganske mye folk allerede, men Henrik pekte på en rad i midten der det var plass til alle fire. Nora sank ned på benken med en sønn på hver side av seg. Henrik satte seg nærmest midtgangen, og Adam lot hodet hvile mot farens skulder.

Klokka nærmet seg sju, og det var nesten fullt. Vokslysene i de vakre messingkronene i taket var tent og spredte et mildt skjær. Forrest ved alteret sto det et pyntet juletre.

Nora lente seg tilbake og kvalte et gjesp. Hun hadde sovet urolig og drømt mye rart. Da hun våknet, følte hun seg nedstemt, uten helt å vite hvorfor.

Henrik la armen rundt Adams skuldre og hånden hans kom borti jakken hennes. Igjen tenkte hun på møtet utenfor badet. Øyeblikket da hun slappet av og lot hodet hvile mot brystet hans. Den trygge følelsen det ga.

Hvordan kunne det føles sånn etter alt som var skjedd mellom dem?

Skyldfølelsen kom krypende. Hva ville ha hendt hvis ikke mobiltelefonen hadde gitt lyd fra seg?

I ettermiddag skulle Henrik reise hjem, mens Nora ble igjen med guttene. Nyttårsaften kom Jonas utover.

38

De hadde ikke sett så mye til hverandre den høsten. Jonas hadde hatt et hektisk reiseprogram. SAS prøvde å spare penger ved å pålegge flyverne mer flytid, og det føltes som om han nesten ikke hadde vært i Stockholm.

De få gangene han ikke var på jobb, måtte han først og fremst ha tid til Wilma, som fortsatt var plaget med mareritt etter sommerens hendelser. Hun lå etter på skolen og hadde vært uopplagt hele høsten.

Jonas hadde til slutt fortalt Nora hva som var skjedd den midtsommerhelgen da Wilma forsvant. Hun husket uroen, frykten for at det verste kunne ha skjedd. Hvordan den idylliske midtsommerstemningen med et slag ble forvandlet til et mareritt.

Det hadde vært en forferdelig helg, kaotisk. Nora skjønte godt at Jonas hadde behov for å være sammen med datteren sin de få dagene han hadde hjemme.

Men hun savnet ham.

Orgelet begynte å spille «Gläns över sjö och strand». Det var en av yndlingssalmene hennes.

Simon strakte fram haken og ga henne et kyss på kinnet.

«God jul, mamma,» hvisket han.

Nora slapp tankene på gårsdagen, og på Jonas, og smilte til ham.

«God jul, gutten min.»

Kapittel 10

«Alice, kommer du snart?»

Farens stemme ljomet fra etasjen under. Han hørtes utålmodig ut. Hvorfor kunne han ikke skjønne at hun bare ville være i fred?

Alice Thiels presset øreproppene enda bedre inn, likevel hørte hun skrittene i trappen.

Dagboken lå oppslått på det rosa dynetrekket. Hun slo den igjen og stakk den inn under puten. Så skrudde hun opp musikken på iPoden og lukket øynene, lot som om hun hadde sovnet med musikken på, lot som om hun ikke hørte noe. Hvis han så at hun sov, dro han kanskje alene.

Døren til soverommet smalt opp.

«Hvorfor svarer du ikke når jeg roper på deg?»

Alice visste nøyaktig hvordan han så ut når han snakket på den måten. Pannen var rynket, øynene smale under de tunge øyelokkene. Den glattbarberte issen kruset seg av irritasjon.

Han hadde nok tatt på seg en pen skjorte og svarte bukser, det var farens standardantrekk når de skulle bort. Ikke slips eller dressjakke, sånt gikk han bare med som en nødløsning.

Men det var han som ville dra dit, ikke hun.

Hun fikk gåsehud når hun tenkte på hvordan det kom til å bli. Petra som smisket og benyttet enhver anledning til å prøve å bli venninne med Alice, i stedet for å innse at det aldri kom til å skje. Masse julemat på bordet, lukt av fett som trengte inn i porene og ikke ville la henne være i fred.

40

Øynene hennes forble lukket. Jeg sover, tenkte hun, ser du ikke det?

«Vi skal være hos Petra klokka fire,» sa faren med streng stemme. «Hvorfor er du ikke klar?»

Han ristet lett i henne.

Alice slo opp øynene og håpet hun så nyvåken ut. Uten å forhaste seg, satte hun seg opp i sengen og tok ut en av de hvite øreproppene.

«Hva er det?»

Som om hun ikke ante hva han ville. Eller at klokka var så mye.

Faren sukket og sendte henne et oppgitt blikk som hun lot som om hun ikke så.

«Jeg sa til deg i morges at du måtte være klar til denne tiden,» sa han. «Du vet utmerket godt at det tar tid å kjøre til Sundbyberg, spesielt i dag når det er så mye snø.»

Alice merket at han stirret på de falmede joggebuksene hennes og den svarte collegegenseren som hun hadde sølt tannkrem på.

«Kom igjen, Alice. Vi er nødt til å dra med en gang, og du har ikke engang skiftet.»

«Må jeg virkelig være med?» sa hun og anstrengte seg for å høres grinete ut.

Nå blir han kjempesur, tenkte hun. Og går sin vei, så jeg slipper å dra.

«Foreldrene til Petra kommer også,» sa faren uten å reagere som hun hadde håpet. «Og søsteren hennes. Hun ringte forresten og sa at hun hadde laget yndlingsdesserten din, sjokoladepai.»

En liten pause.

«Hun prøver faktisk, Petra.» Stemmen hans hørtes plutselig liten ut, trist.

Ikke sint som hun hadde håpet.

Alice sa ingenting.

Det virket som om han kjente på seg at hun spilte, for han byttet taktikk. Han satte seg på sengekanten, la armen rundt henne og trakk henne inntil seg.

41

«Vet du hva,» sa han med mykere stemme. «Hvis du ikke vil gå, blir vi hjemme begge to. Jeg har ikke tenkt å la deg sitte alene her på første juledag.»

Han ga skulderen hennes et lett trykk.

«Jeg ringer til Petra og sier at du ikke føler deg bra. Det går greit.»

Ikke gjør dette, tenkte Alice. En klump steg opp i halsen, og hun svelget. Det var enklere når han ble sur eller forbannet.

«Jeg vet at du er lei deg for dette med mamma,» sa han.

«Men vi hadde det da ganske hyggelig i går? Med farmor og farfar? Det var da ikke så ille?»

Overrasket hørte hun seg selv si: «Ok, da. Jeg blir med.»

Hun hadde slett ikke tenkt at det skulle skje, men han virket så nedfor.

«Takk, jenta mi.»

Alice skammet seg da hun hørte lettelsen hans. Han reiste seg, men stoppet i døråpningen. Nå var han mer som vanlig, snakket mer som han pleide.

«Forresten, er du snill og tar på deg noe annet enn joggetøy? Det trenger ikke å være skjørt eller kjole, bare noe annet. Uten tannkrem.»

Det siste sa han med et blunk. Alice klarte ikke å la være å smile tilbake, «Jeg kjører bilen ut av garasjen så lenge,» ropte han fra trappen. «Vær rask, da.»

Alice gikk bort til kommoden for å finne noe å ha på seg.

Hun ventet til hun hørte ytterdøren slå igjen før hun tok av seg genseren.

Lyden av Audien som rygget ut fra garasjen kunne høres gjennom vinduet. Det var allerede mørkt ute enda klokka ikke var mer enn tre om ettermiddagen.

Fort tok hun fram en stor, vid genser fra den nederste skuffen, dro den over hodet og satte opp håret med en strikk. Så tok hun av seg buksene og erstattet dem med et par svarte jeans.

42

De var for store i livet, og hun måtte hente et belte i skapet som hun strammet til det siste hullet. Det føltes godt. Snart var det plass til hele hånden mellom magen og bukselinningen.

Hun prøvde å huske hvor toalettet var i Petras leilighet.

Hun hadde bare vært der én gang, på slutten av sommeren.

Lå det rett fram eller kom man rett inn i stuen? Det var da en gang der før man kom dit?

Hun knep øynene igjen for å hente fram bildet, uten å lykkes. Man kom inn i en stor entré, men så da?

Det beste var om toalettet lå adskilt, utenfor synsvidde for kjøkkenet og stuen. Da var det ingen som hørte noe når hun kastet opp.

Hvis ikke fikk hun bare la vannet renne.

Eller trekke ned i toalettet gang på gang. Det pleide også å gjøre nytten.