Falmet fløyel i London

Falmet fløyel i London

Øivind Bratberg

Falmet fløyel i London Fotografier ved Bjørn Ståle Bratberg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74560-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Illustrasjoner: Bjørn Ståle Bratberg Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Bjørn Ståle Bratberg Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Forfatter har mottatt støtte fra NFFOs Faglitterære fond. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Kapittel 1: Byen som ikke er England . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 2: Dronning i skumringstimen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 3: Mus og mugg i Westminster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 4: Viktoriatiden på ny . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 5: Sosialdemokrati med soyamelk . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 6: Et kulturelt moderskip . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 7: Etter brexit. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 8: I koronaens tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 9: Falmet fløyel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 27 43 67 89 113 133 151 169

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Fotografier i boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189

«There are, indeed, many things in England that make you glad to get home; bathrooms, armchairs, mint sauce, new potatoes properly cooked, brown bread, marmalade, beer made with veritable hops – they are all splendid if you can pay for them. England is a very good country when you are not poor… The thought of not being poor made me very patriotic.» George Orwell (1933), Down and Out in Paris and London. (se nyutgivelse fra Penguin (2001), s. 134–35).

Forord

Victoria, en togstasjon i London, november 2000. Underlig varmt til sen høst å være – og underlig stille her midt på formiddagen. Det er vanskelig å ikke kjenne en smule forvirring når man kommer til et land og en by for første gang. La oss legge til en dose ærefrykt når denne byen har dannet kjernen i ens forståelse av den store verden siden tidlig barndom. I alle fall gjaldt det den delen av den store verden som jeg ønsket å tre inn i og forstå. London er en by som gjennom bilder er i stand til å formidle hva storhet er, enkelt og effektivt. For generasjonen jeg tilhører – kanskje var det den siste som tenkte slik – kan den fornemmelsen av London fanges i tegningen av Tower Bridge på en kjeksboks, tung og taus og tidløs. Eller i Dagsrevyens bilder av Buckingham Palace i varm dis, med folkemengder utenfor portene og en liten dronning i kåpe som hilser dem. Den fantes i standhaftige Big Ben på et postkort fra en søster som faktisk var der, i London, på skoletur. Og den var gjenkjennelig gjennom TV-klippene fra Royal Albert Hall, med pauker og blåsere under den gedigne kuppelen. Alt sammen overveldende stort, men også besynderlig tilgjengelig, fra et land som ligger nærmest Norge over Nordsjøen. Storbritannias utsyn gikk over alle verdenshav, men i det kulturelle nedslagsfeltet det etablerte, hadde vi da en privilegert posisjon? Om vi følte det slik – jeg gjorde i alle fall det – kan vi takke skolebøkene som norske pedagoger utstyrte alle etterkrigsgenerasjoner med. Og NRKs forkjærlighet for britisk TV-drama! Vi hang i britiske frakkeskjøter, også de av oss som aldri hadde vært 9

falmet fløyel i london

der. Vi hang på gjennom smog og regnbyger, tafatte tippekamper og politisk nedgangstid. Det var mange av oss som hadde gjort vårt valg, og som følte oss utvalgte. Midt i dette store, formbare feltet som var britisk kultur, lå London, formidlet gjennom små bilder; vinduer inn i en metropol som var sentrum for stormakten så vel som for imperiet. Nå sto jeg her, og byen var like levende og like lite selvhøytidelig som virkeligheten skal være. Den ene som var fremmed den formiddagen, det var han som la til grunn at byen var hva skolebøkene sa den skulle være. For London representerer en hel engelsktalende verden, den er et lerret bleket med makt og velstand, handel og plyndring, høykultur og slum. Her bør være verdensarv og sjelegnagende syn hvor man enn fester blikket. Kjenner vi dem rett, er de nok ute denne formiddagen, Hercule Poirot og Mrs. Dalloway. David Bowie går gatelangs, sør i byen, nynnende, forbi småbutikker som drives av indiske londonere av tredje generasjon, med fortellinger fra Punjab. I Whitehall blinker en bil inn mot Downing Street, det er statsministeren selv, og sjåføren letter på hatten til statuen av general Montgomery idet de passerer. Alt dette rommer byen, akkurat denne formiddagen, tror en 20-årig besøkende fra lille Norge. For finnes det en kjerne for britisk sivilisasjon, må den vel være her? I de store museene i Kensington for den som vil forstå hva slags globalt maktfelt britene åpnet, forvaltet og plyndret. I de store handlegatene for å forstå hva slags markedsliberal verdensorden byen er del av i dag. Nordover eller østover i byen for å stifte bekjentskap med Storbritannias litterære fotavtrykk. Eller til byens merkelige mangfold av landsbylignende bydeler for å forstå hva det moderne London har blitt bygget på. Alt dette kan man bla seg gjennom hyllemetere med litteratur om før man reiser. Men på det vide stasjonsgulvet i Victoria er historiens tunge bør ingensteds å se. Det er neppe Westminsters symbolske betydning hun tenker på, hun som haster av sted på vei til en kaféjobb i Holborn, på vei fra et forsinket og overfylt formiddagstog fra sør. Ei heller er det Londons rolle i global finans de diskuterer, skoleguttene som har stoppet opp ved en liten kioskvogn med meget usunne lunsjretter. Og det er vel ikke Charles Dickens’ betydning for skolepensum i Kenya de snakker om, de to med stripete dress nær perrongen for Gatwick Express? Livet går sin gang, også i millionbyen og metropolen London, og også 10

forord

her er et dagligliv mer prosaisk enn det en overspent besøkende ser for seg. Jeg gikk ut den nærmeste utgangen til venstre, en portal gjennom rød teglstein under det høyt hvelvede taket i stasjonshallen. Utenfor: en rød dobbeltdekker, som for å holde fast inntrykket av en by som lett ironisk speiler skolebokens bilde av seg selv. Langs tett, men vennlig hverdagstrafikk fulgte jeg Victoria Streets kurvede løp mot sentrum. Platanlønn, sorte taxier, trykkluftsbor og sperringer; litt røyk i luften og duft av storby. Ikke så altfor mange minutter senere sto jeg ved Edvard Bekjennerens mektige Westminster Abbey, en høyreist fasade som dukket opp helt plutselig og som lot blikket smyge forbi seg til det lange, mystiske og mytiske bygget som ligger bak: Westminsterpalasset som huser det britiske Parlamentet. Siden kunne vel ikke livet bli det samme som før. Smil skjevt til alle floskler, men la Samuel Johnsons visdomsord få stå: Er du lei av London, må du være lei av livet selv. Hele hans register av nytelser, kultiverte som sanselige, bør du kanskje ikke følge opp. Men å hengi seg til London er et råd som er enkelt nok å slutte seg til. Å skrive om London er imidlertid ikke noen åpenbart klok ting å gi seg i kast med. Hvorfor skulle byen trenge en bok – enda en bok? En vitebegjærlig norsk turist i London kan holde seg med et håndbibliotek stort nok til å fylle en liten stue om historie, kultur og samtidsutfordringer i Storbritannias metropol. Her er intet mer å skrive om, vil du si. Men dette er ikke enda en «dette er London»-bok. Vi skal i stedet gripe tak i noen få, finurlige tråder å nøste i. Tematisk dreier det seg om spenninger og tvetydigheter som er London av i dag. Kanskje er det vel så mye knuter som tråder – samfunnsmessige knuter man kan nappe litt i og se nærmere på, hjulpet av fotografier som fanger inntrykk man møter underveis. Et startsted for en granskning av London er byens spennvidde mellom det utgamle og det blendende nye. Middelalder og modernitet i samme kvartal er det ikke så uvanlig at man støter på i europeiske byer med brostein og historie. Men spennvidden er større i London. Her tas du enkelt og smidig tilbake til romere, saksere og normannere via tudorkonger og viktorianere til vår tid. Så snur du deg rundt og møter hypermoderne trender i teknologi, arkitektur, livsstil og kultur. I City kan du i samme stund fange rester av den originale bymuren og noen 11

falmet fløyel i london

av byens høyeste og mest prangende glassfasader. I Bloomsbury kan du snuse inn det stille kultiverte, for så å vandre gjennom Oxford Street i møte med turbokapitalismens vilkår. I luften ligger et snev av imperial nostalgi og en erkjennelse av at alt dette ærefulle er tapt, eller langt på vei til å bli det. Men samtidig rommer London unge, nye subkulturer. Byen tar tak i nye trender først, også nå. Hvis du trodde du var i front med en kaffe med havremelkeskum på Oslos borgerliggjorte østkant, var det ikke helt slik likevel. En europeisk storby? Nei – snarere en idé om England som ikke egentlig er engelsk, som vanskelig kan være det. I dette er London som hovedsteder flest: et vindu mot utlandet; et sete for overdimensjonerte nasjonale institusjoner; en hektisk storby som folk i andre deler av landet tenker på med angst eller forakt vel så mye som med respekt. Men noe er annerledes med London. Byen bærer så mange av verdens forestillinger om det engelske at det grenser til det komiske. Hvem skulle kunne leve opp til det, annet enn ved å spille ut ritualer og forestillinger med et smil? Her i Storbritannias hovedstad flyter livet i to retninger, langs to ulike spor: Byen slik den er forestilt står imot byen slik den er. Og de siste par tiårene har kontrasten blitt sterkere mellom London og byens engelske omland. London er kosmopolitisk, rød politisk, frittstående, frittalende, selvbevisst og med store pengemaskiner i sin midte. Omlandet er et annet univers: blått, tradisjonsbærende og bærer av en særegen nasjonalfølelse som kom kraftfullt til uttrykk i brexit-avstemningen sommeren 2016. I vår bevissthet har vi landet i hjertet – men hjertet av hva? Av England? Storbritannia? Imperiet? Eller er alt dette forestillinger som ikke speiler annet enn vår felles bevissthet om Storbritannia som sivilisasjon? De er i så fall vanskelige å komme unna. Den formiddagen i november var det vanskelig å vende seg bort fra sandstein og ornamenter i Westminster på jakt etter en vanlig storby. Ingen kan påstå å ha funnet det virkelige London mens man har blikket festet på Big Ben. Men man har heller ikke misset målet fullstendig. For denne byen er så sterkt bundet til sjablongene av den, til boksen med tørre kjeks med selvsamme tårn som motiv, til fantasien om det britiske, at man ikke kan gå utenom. I en by med raske omdreininger, store utskiftninger og et flyktig forhold til egen lokalbefolkning fanges man jo likevel av en felles tro, et 12

forord

sett erfaringer og verdier man deler. Det handler om storbypuls, produktivitet, forbruk og trengsel på undergrunnen, men det dreier seg også om symboler man har et avslappet, men kontinuerlig forhold til. Du kan styre direkte i retning dine egne personlige bekjentskaper øst, vest, nord eller sør i byen. Ikke desto mindre stråler det en energi ut fra sentrum som dreier seg om hva London er som globalt fenomen. I skoleboken i Biri, på et slitt dokument i Lagos eller på en mobiltelefon i Sofia. Alle har sine grunner til å komme til London. Og mange av grunnene er knyttet til bildene av byen.

Kapittel 1

Byen som ikke er England

«Hvis du tror du er en verdensborger, hører du ikke hjemme noe sted.» You are a citizen of nowhere. Slik formulerte daværende statsminister Theresa May seg i landsmøtetalen til sitt eget konservative parti i oktober 2016. Knappe fire måneder var gått siden folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i Den europeiske union. Avstemningen la grunnlaget for Mays eget virke som statsminister etter at han som kom før henne hadde satset alt på et avklarende oppgjør om EU-medlemskapet. Den lettlivede Cameron hadde spilt høyt og tapt. Og hun som erstattet ham, skulle nå ta britene på pulsen, forstå hvorfor et flertall ville bryte med EU og så handle. Talen høsten 2016 ble stående som en krokete milepæl på veien ut av EU. Det var en tale som spilte på noen antagelser om at tilhørighet er ensbetydende med å hegne om seg og sitt – om å ta eierskap over land og velstand. Statsministeren strakte ut hånden til en fløy av partiet sterkt farget av EU-skepsis og nostalgi for et Storbritannia som fantes en gang. Og skulle det først danses, ville hun åpenbart gjøre det skikkelig. Henvisningen til rotløse verdensborgere var rettet mot en antatt liberal elite i Storbritannia som har tjent, både materielt og emosjonelt, på åpne grenser og frislipp av livsstil, legning og kapital. Rotløshet og verdiløshet syntes å kjennetegne denne eliten – og altså et ønske om at Storbritannia skulle forbli EU-medlem. Verdensborgere, men uten røtter. Snart fredløse attpåtil? Den britiske forfatteren David Goodhart er blant de mest sentrale bidragsyterne til den politiske debatten om britisk tilhørighet i senere 15

falmet fløyel i london

år. The Road to Somewhere, utgitt året etter statsministerens tale, fanger noe av debattens kjerne. I gruppen som Goodhart betegner som anywheres finner vi utvilsomt en porsjon londonere. Gruppen kjennetegnes av høy utdanning, vidt nettverk og identitet i mange ledd. Fellesskapet er ikke definert av oppvekststed, men av livsvalg. Kommunikasjon og nettverk tøyes dit en selv vil; karriere og selvrealisering kan forfølges andre steder enn der man er nå. Slike som hører til hvor det skulle være, har utdanning og kompetanse som kan føre dem dit viljen styrer dem. Interessene er mangslungne, og ironien for klassiske identitetsmarkører og erklærte nasjonale fellesskap ganske merkbar. Man forfølger sine drømmer og er situasjonen voksen. Anywheres finner sin vei blant organiske småbutikker og storkapital. London eller en annen storby – valget er ditt. Fremstillingen over vrir Goodharts klassifisering til en anklage, men det var da også hva May spilte opp til. De som anklagen var rettet mot, var ikke akkurat hennes egne kjernevelgere. Referansen til verdensborgere hadde også en emmen smak av frafalne; de som har trukket det britiske samfunnet ut på et globalt skråplan, der man ikke lenger har et nasjonalt kollektiv eller autoritet å støtte seg på. Og mennesker av denne sorten finner man åpenbart mange av i London. De sitter der på kaffebar med en laptop på bordet, ifølge klisjeen. Men «globaliseringens vinnere» kommer i mange utgaver. I storbysamfunnet blir merkelappen mer forvirrende enn avklarende. Investoren i City som har tjent materielt på åpne finansmarkeder, ja vel – men han kan da være erkebritisk i verdisett og utsyn på verden? Og hva med den unge jenta i sandwichbaren som ikke akkurat har etablert noen formue på handel og migrasjon, men som har digitale ferdigheter i fingertuppene og en skare med venner i Europa? Klasse er ikke bare penger og velstand, det har også en sosial og kulturell komponent, har vi fått høre stadig oftere i senere år. Mennesker på vår samtids solside kan saktens ha generert store penger på en åpnere verden. Men dette med solsiden handler vel så ofte om at man er komfortabel med både mangfold og teknologi. Et åpnere samfunn, der man må navigere mellom alle mulige tilbud og muligheter, lære å stole på mennesker som kommer og går og som har mange forskjellige opphav. Et samfunn i endring. Det er et kjent fenomen i hele den vestlige verden at storbyer er i ferd med å bli egne mikrokosmos sammenlignet med sitt omland. Det 16

byen som ikke er england

gjelder åpenbart for økonomiske forhold, der storbyen har sin egen tjenesteøkonomi med et voldsomt spenn mellom den spisse enden i forretningsliv og finans og den butte enden av lavbetalte servicejobber. Det gjelder også for kultur og etnisitet, der storbyen representerer mangfold og porøse grenser, nye innbyggere og evig forandring. Og det gjelder politiske forhold, der storbyen i økende grad er venstreorientert i økonomisk politikk og liberal i verdispørsmål. En friere og mer globalt orientert økonomi gir høyoktan til denne utviklingen. Og London synes å være et av de aller tydeligste eksemplene vår verdensdel kan by på. Mye synes da også å være slik i Storbritannias hovedstad. Politisk er byen både rødere, grønnere og mer komfortabel med en samfunnsorden der grenser betyr mindre, og kreativitet betyr mer. En stor bukett av tjenesteproduksjon dominerer økonomien, og i bybefolkningen står unge mennesker med utdanning sterkt. Mange av dem – veldig mange – er født i en annen by og et annet land enn London og Storbritannia. Ulike livsstiler og legninger leves ut side om side (selv om motreaksjonene også er til stede hos religiøst konservative miljøer). Resultatet er en særegen cocktail av idealisme og store penger, lokale subkulturer og globale forbindelser. Progressivt i verdisett, heter det gjerne, uten at det alltid er tydelig hva det egentlig betyr. En form for salongsosialisme, kanskje, fjernt fra fortidens industrilokaler og mer preget av en innstilling om dyder i eget liv. Den kan trekke mot grønn kost og klimakamp, respekt for minoriteter og skepsis mot alderstegen patriotisme. En klar politisk strategi er den ikke nødvendigvis uttrykk for – men potent som identitetspolitikk er denne pakken av verdier utvilsomt. Brexit – Storbritannias famøse, langdryge og smertefulle utmelding av EU – har forsterket en splittelse som lenge har ligget latent. Ved folkeavstemningen i 2016 var det kun briter, irer og statsborgere fra land i Samveldet som var stemmeberettigede. Ikke desto mindre gikk 60 prosent av stemmene avgitt i byen, i favør av fortsatt EU-medlemskap. Nord, sør, øst og vest for byen var bildet et ganske annet. London var en Remain-øy i et hav av Leave. Siden har brexit-spørsmålet blitt en identitetsmarkør som har gjort gapet mellom by og land større og dypere enn hva det i utgangspunktet var. Men de som ønsket å bruke splittelsen politisk, hadde mye å vise til fra de siste årenes bevegelser blant velgerne. London mot omlandet er 17

falmet fløyel i london

rødt mot blått, liberalt sinnelag mot konservative strømninger, og EUvennlig mot skeptisk. Splittelsen var tydelig nok ved parlamentsvalget året før folkeavstemningen. Labour, det britiske arbeiderpartiet, var gått gjennom en femårsperiode i opposisjon til David Camerons sentrum/høyre-regjering. Partiet hadde forsøkt både venstredreining og fornyelse, men stilte med en uerfaren og tidvis latterliggjort leder – Ed Miliband. For mange velgere fremsto Labour som et virkelighetsfjernt seminar. Når alt kom til alt, ble valget presis hva statsminister Cameron ønsket seg. Det konservative partiet gjorde rent bord ved å knuse koalisjonspartiet Liberaldemokratene. I England ble Labour stående på stedet hvil fra et svakt valg i 2010 – men i London var mønsteret annerledes. En oppslutning på knappe 44 prosent var nesten 14 prosent mer enn hva partiet oppnådde i Storbritannia som helhet. To år senere ble 44 til snaue 55 prosent, og nå var det konservative partiet distansert med 21 prosentpoeng. Over to millioner londonere stemte Labour. Utslaget i områdene som omkranser London var annerledes, for å si det forsiktig. I regionen som strekker seg nordover og østover fra hovedstaden ut mot Nordsjøen av Essex var de konservatives overtak 54 mot 32 prosent; vest og sør mot kanalkysten var forspranget 54/28. To og et halvt år senere, ved valget som satte punktum for Jeremy Corbyns lederskap for et meget rødt Labour, var oppslutningen i London fortsatt 48 prosent, mot de konservatives 32. Og atter to år senere gjenvalgte London sin Labour-borgermester Sadiq Khan. Ser man nøkternt på det og vurderer borgermesteren ut fra vanlige kriterier – om han har brukt posisjonen konstruktivt og klokt, om oppgaver som han råder over har vært skjøttet vel – var det mye å innvende. Khan, hvis far var bussjåfør i Sør-London og innvandret fra Pakistan, har ikke vært den dyktigste i å bekjempe kriminalitet, i å sikre et sømløst transportsystem eller å bygge bedre og billigere boliger. Men han har vært USAs avgåtte president Donald Trumps uttalte erkefiende på britisk jord, og han har vært Londons stemme mot brexit. Slik speiler Khan et London som er åpent og liberalt og selvbevisst i de nye verdispørsmålene. Slik drives kulturkamp. Globalisering er et begrep som fort treffer litt utenfor målskiven når man diskuterer London. Byen er ikke så mye et brohode mot verden som en møteplass for den; en menneskehetens miksmaster, slik Richard 18