Page 1



Jaget



Eystein Hanssen

Jaget


© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-51014-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 10,3/12,6 pkt. og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Ellis voksne liv hadde handlet om drap. Drapet på søsteren da Elli var 19, drapene hun hadde etterforsket i jobben ved Voldsavsnittet i Oslo, til slutt livene hun selv hadde tatt. Så da datteren kom i september året før, hadde en av de første tankene hos Elli vært at hun endelig var med på å gi, og ikke bare miste. For en buddhist, selv en tvilende som Elli, var det viktig å bidra til vår kollektive eksistens. Det er nemlig ikke noe jeg. Kun oss. Denne tidlige dagen i juni 2016 var det fortsatt en stor tanke for Elli. Hun hadde vært mor i åtte måneder, medlem av en barselgruppe i sju og nærmet seg førti. Umiddelbart etter fødselen hadde Elli tenkt at datteren måtte få navnet Anne, etter søsteren. Men det kjentes feil, for ikke å snakke om moren Dees bekymring for hvor dårlig karma det ville medføre å gi barnebarnet samme navn som datteren hun hadde mistet tjue år tidligere. For en gangs skyld var Elli enig med moren. Så det ble Mali. Et av få navn som benyttes både i Thailand og Norge, dessuten navnet til en sterk kvinne Elli og moren hadde møtt i Bangkok. At hun hadde vært bordellmamma, bekymret verken Elli eller moren. En sterk kvinne var en sterk kvinne. Elli satt på gresset med beina i kors. Rundt henne på den lille gressflekken i Tåsen hageby halvt satt, halvt lå de øvrige medlemmene av barselgruppen: fire kvinner og én mann, spredt utover diverse babytepper, med avkommet bablende, rullende, krabbende og gulpende rundt. Vennlige, velmenende foreldre som alltid smilte, alltid ville 5


hjelpe. Elli slet likevel med forventningene, kutymene, rollen hun plutselig fikk i samfunnet som nybakt mor. Etter det første barseltreffet hadde hun tenkt aldri mer. Fikser ikke pludringen. «Det er som en skrekkfilm der alle smiler og ikke kan vente med å spise opp ungen sin,» fortalte hun kjæresten Brage, Malis far. «Vis fram skuddsårene dine, fortell litt om jobben,» sa han. «Da blir det nok slutt på pludringen.» Det hadde Elli gjort. Pludringen hadde avtatt. En dyp gryntelyd fikk de øvrige til å stirre ut over den lille hageflekken. Elli hadde hunden sin, Zenith, med seg. Han var blitt ti nå, og lå mer enn gjerne og dro seg i sola. Mali, som for lengst krabbet, hadde kommet bort til ham og strøk den store hunden på magen. «Er du ikke redd for at han skal gjøre noe?» spurte dagens vertinne, en syltynn blondine. «Han er jo stor nok til å … huff, nei, det kan jeg ikke si.» Zenith løftet hodet en tanke, stakk snuten bort til Mali og slikket henne på hodet. Jentungen klukket. «Hun syns det kiler,» forklarte Elli om hunden, en rhodesian ridgeback. Vertinnen slo ut med armene. «Hva er det jeg bekymrer meg for?» Alle lo. Også Elli, av høflighet, mens hun tenkte at hun befant seg i yttergrensene for den kollektive eksistens. Mobilen dirret i lomma på shortsen. Hun visste det var jobben, lot den ringe ut. De ville ringe igjen. Klokka var litt over ett da Elli trillet Mali hjem over Voldsløkka. En gjeng gutter i tolvårsalderen hadde inntatt en av fotballbanene med en selvorganisert, ikke desto mindre viktig fotballkamp. Sju på hvert lag, telte Elli. Hun gjorde slikt. Registrerte situasjoner, telte ting, memorerte ansikter, i bygater sjekket hun refleksjonen i butikkvinduer etter bevegelser bak seg. Det hadde vært slik siden Mali kom til verden, 4317 6


gram stor, med morens brune øyne, håret på hodet en blanding av Ellis tykke og Brages rufsete krøller; nøyaktig da ble verden et farligere sted. Med en viss selvironi måtte Elli til og med erkjenne at hennes mor Dees slitsomme omsorg for datteren nå kom i et forståelig lys. Mobilen dirret igjen. Kurt Fjeld, lederen ved Voldsavsnittet. «Kan du begynne i dag?» spurte han. «Krimvakta har ringt, de har et lik nede i Bispevika.» Elli hørte på tonefallet at han holdt litt tilbake. «Ja, jeg vil helst ikke sende Brenner alene,» fortsatte han, «og det er helt sprengt her med andre saker. Ingen flere folk å ta av.» «Jeg trenger en drøy time,» sa Elli med øynene på Mali. «Takk,» sa Fjeld og la på. Takk? Han måtte være stresset. Brage var fortsatt ikke kommet hjem da Elli låste seg inn i leiligheten. Han hadde vært ti dager i Rwanda, på et nytt gorillaprosjekt. Flyet skulle ha landet rundt tolv. Hun tekstet ham. Ikke noe svar. Sannsynligvis var det forsinkelser. Elli sendte en ny tekst til moren, som svarte i løpet av sekunder. «Kunne de ikke vente til i morgen?» sa moren strengt en halvtime senere. Hun hadde kommet i taxi og insisterte på å betale den selv. Elli lot være å forklare at det ikke lot seg gjøre å la et lik vente til dagen etter. «Hadde du blitt advokat, kunne du ha bestemt selv når du ville jobbe,» fortsatte moren. «Og hvor mye.» Hun svinset bort til Mali, som fortsatt sov i vognkrybben. «Godt du har en bestemor.» Elli installerte moren og datteren under parasollen på balkongen. I sommerstillheten bar radioen på kjøkkenet godt gjennom den åpne døra, og bød på bruddstykker 7


av en nyhetssak om en norsk diplomat som hadde vært innblandet i en bombeaksjon i Amman i januar. Først nå hadde attentatet blitt offentlig kjent. Elli fikk plutselig et av sine uanmeldte anfall av ansvarsfølelse. Ville hun og Brage klare å se Mali trygt av gårde i livet? Hun tok en siste kikk i kurven og så at Mali fortsatt sov. «Brage kommer hjem i løpet av ettermiddagen, jeg vet ikke hvor lenge jeg blir,» sa hun. Moren viftet henne i vei med hånda, øynene fortsatt på barnebarnet. Før hun gikk, kastet Elli et blikk på Zenith. Han gjespet og hevet det ene øyebrynet tilbake, som for å si «noe spes?». Elli dro, i trygg forvissning om at datteren var i de beste hender.


2

Varsomt gikk Elli ned leideren fra byggeplassen i Bispevika, innerst i Bjørvika, og ut på lekteren foran det som skulle bli nok et bygg med dyre leiligheter i Oslos nye prestisjebydel. Leilighetene lenger ut på anlegget var for lengst solgt til dem med de dypeste lommene. Sola glitret i de små krusningene i sjøen, Elli skjermet øynene med et par pilotbriller. «Rathke,» sa en rusten stemme bak henne. Elli snudde seg og så rett på Sverre Brenner. Han hadde begynt på avdelingen trekvart år før Elli gikk ut i fødselspermisjon. Brenners rufsete framtoning og hipsterskjegg knyttet seg til fortiden som skarpskytter for de norske styrkene i Afghanistan. «Muja,» sa hun blidt og reiste seg. Brenner lignet mer på en mujahedinkriger enn en etterforsker. «Du er tilbake?» sa han ivrig. Elli hadde ikke hatt mye med Brenner å gjøre, men nok til at hun visste han var i en slags konstant ADHD-transe, med et ustoppelig behov for noe å holde på med. «Ser slik ut,» sa hun. Trykket i Brenners hode datt et par bar. «Bra,» sa han og nikket tydelig. «Vi trenger noen litt operative her … litt daft etter at Nereng forsvant.» Muja vippet venstre pekefinger opp. «Han sa jeg kunne stole på deg.» Elli smilte, vendte blikket utover lekteren, der det sto to yngre uniformerte betjenter. Det måtte være patruljen fra Sentrum som hadde ankommet først. Ved siden av 9


dem hang to karer i sivil, Åkre og Glomstad fra Krimvakta. Åkre var slank, med brede skuldre og gelé i det mørke håret. Glomstad framsto ubarbert og mer gatesmart. Begge struttende av har-sett-det-meste-holdning, i en alder av knapt tretti. Vel, gutter, tenkte Elli, det har dere ikke. Hun nikket til de to uniformerte betjentene, en mann og en kvinne. De sto med hver sin båtshake ned i sjøen bak lekteren. Elli så på Åkre, hvis ranke holdning indikerte at han var senioren på åstedet. «Hva er historien her, Åkre?» «Historien er,» startet han, den lyse stemmen sto ikke helt til de brede skuldrene, «at to bygningsarbeidere som jobbet innunder anlegget», han pekte under byggeplassen, mellom pælene som bygget sto på, med sjøen skvalpende mellom, «kjørte rett på liket med en liten båt», Åkre snudde seg halvt mot høyre og pekte på en liten aluminiumsbåt fortøyd til lekteren, «mens de holdt på med en eller annen inspeksjon.» Elli nikket, lot blikket sveipe inn på land, la merke til to andre uniformerte kolleger ved en grå brakkerigg til venstre, lenger inn i vika. «De to betjentene der borte holder vitnene?» Åkre nikket. «Bra. Vi snakker med dem etterpå.» Hun nikket spørrende i retning av betjentene ute på enden av lekteren. «Jepp,» sa Åkre. «Han ligger der og flyter.» Det var en yngre mann, i tjueårene etter klærne å dømme. Jeans, mørk grønn T-skjorte med artistisk mønster av sølv på ermer og skuldre, Converse på føttene. Han lå med ansiktet ned. Den litt hengslete, mannlige betjenten hadde båtshaken hektet i beltestroppen bak på buksene til den døde, mens makkeren hans, en ung, mørk kvinne, hadde fått tak under armhulen. 10


«Ikke helt ideelt tak,» sa hun tørt til Elli, «men vi er redd han skal synke.» Elli så på Åkre, deretter Brenner. «Kan vi få ham opp på lekteren?» Åkre nikket. «Jeg har ringt OBRE.» Dykkerne fra Oslo brann- og redningsetat brukte bare noen minutter på å få liket opp av sjøen. Dødsårsaken var åpenbar: Høyre side av ansiktet, fra nesevingen og mot kinnet, inkludert øyehulen, var borte. Bakhodet på motsatt side hadde et inngangssår. «Kraftig skyts,» sa Brenner. «Førtifem eller noe slikt. Hollow point.» Elli snudde seg mot ham. Brenner huket seg ned, fisket fram en kulepenn fra en lomme på olajakka og pekte mot inngangssåret bak på venstre side av skallen. «Har sett mange slike hull i Afghanistan. Typisk måte å knerte noen på, sånn der og da, i felt.» Han så opp på Elli. «Ser veldig ut som en Colt 45 til hodet bakfra … ingen overlever det.» Elli tok et par skritt til siden, slik at hun tydeligere kunne se den uskadde delen av ansiktet. Huden var intakt, uten at det indikerte hvor lenge han hadde ligget i sjøvannet. En kropp holdt seg faktisk intakt ganske lenge i sjøvann. Fluer, larver og andre insekter fins i liten grad på det åpne hav, og hvis sjøvannet ikke var for varmt, dannet vevet en såpeaktig, fet syre som hindret bakterieveksten man kalte gravvoks. Elli noterte seg ellers at den avdødes klær var uten synlige rifter eller hull. Neppe noen kamp på liv og død før skuddet gjorde ende på ham. Det stemte med Brenners korte analyse om en kjapp avretting. «Alder?» spurte Brenner. Elli så opp på ham, deretter Åkre, som vippet den ene hånda og antok «snaut tretti?». «Tipper litt yngre,» sa Brenner. 11


Elli var enig. Han kunne godt være ned mot tjue. Skjeggstubbene var kraftige, slik de ofte var på menn fra Midtøsten, Åkre ble nok lurt litt av det. «Vi får svaret når Bergmann har sett på ham,» sa Elli med referanse til den mest erfarne av obdusentene på rettsmedisinsk. Samtidig slo det henne at for alt hun visste, kunne Lise Bergmann ha byttet jobb, eller rett og slett gått av med førtidspensjon. «Har dere funnet noe annet i nærheten av liket?» spurte Elli henvendt til Åkre. Han ristet på hodet til svar. «Ok,» sa Elli. «Vi tar en prat med dem som fant liket.»


3

Ti på seks manøvrerte Elli den sivile Passaten ut i Kong Håkon Vs gate. Hun hadde savnet jobben, kjente hun. Det var dette hun kunne. De umiddelbare undersøkelsene hadde ikke gitt dem noe. To polske bygningsarbeidere hadde funnet liket, men ingen av dem hadde opplysninger av verdi for etterforskningen. Og ikke så mye som en flik av nyttig informasjon hadde kommet ut av at Brenner og de øvrige kollegene ved Voldsavsnittet hadde gått fra dør til dør på Sørenga. Hun kastet et blikk til venstre, mot sjøen mellom stålskjelettene som snart skulle bli bygninger, på det grønnaktige sjøvannet. Alger, hadde bygningsarbeiderne fortalt. Lite sirkulasjon. Altså var sannsynligheten for at liket hadde drevet inn i vika, lik null. Drept på stedet. Eller dumpet. Elli svingte til venstre bort Dronning Eufemias gate. Bygningene på høyre side, i Barcode, minte henne på at det også var leiligheter her, med utsikt mot området hvor liket ble funnet. De fikk banke på dørene her neste dag. Før hun dro hjem til Mali, måtte hun innom Politihuset og Kurt Fjelds kontor. Hun visste han ventet. Da hun parkerte i garasjen, sjekket hun mobilen. Fortsatt hadde ikke Brage gitt lyd fra seg. Det måtte være en alvorlig forsinkelse. Han hadde blitt eldre siden sist, tenkte Elli da hun kom inn på Kurt Fjelds kontor. Linjene i ansiktet til Voldsav13


snittets leder virket dypere, de blå øynene klokere. Håret var det samme stålgrå. «Godt å ha deg tilbake,» sa han og ga henne en bamseklem. «Sett deg,» bød han og gestikulerte vennlig mot en av stolene i den lille sittegruppen på kontoret. Selv satte han seg rett overfor henne. «Ja … det ble en brå start, dette … men, ja, du vet hvordan det er … Hvordan så det ut der nede?» Elli satte seg, ga ham hovedtrekkene og indikerte hva hun ville foreta seg videre. «Ideelt sett burde jeg fortsatt utover kvelden, men jeg må hjem,» sa hun. «Et eller annet har forsinket Brage.» «Selvsagt. Hvordan er det med Mali?» spurte han. Elli smilte. «Takk, bare bra. Hun har god fart på krabbingen. Brage får litt å bryne seg på.» Fjeld lo. Elli tvang fram en latter, sånn passe hjertelig, raskt etterfulgt av et tvetydig smil fra hennes rikholdige repertoar. «Eh …,» begynte Fjeld. Elli så forventningsfullt på ham. Fjeld lot øynene hvile på henne et par sekunder. «Ja, du vet … jeg har jo personalansvar, så jeg må jo for syns skyld snakke med deg før jeg kaster deg til ulvene. Om du vil ha det litt roligere og oversiktlig nå i starten, skal vi kunne legge til rette for det.» Blikket hans falt ned på bordet. «Og så er det jo en egen mammagruppe her … det er visst noen nede på Orgkrim som holder i det.» Elli fanget blikket hans da han så opp igjen. «Det hørtes interessant ut,» sa hun, «men du har jo sendt meg i krigen allerede før permisjonen var over?» Anger og skyldfølelse sloss om plassen i Fjelds ansikt, det endte med et lettere forvirret uttrykk. Elli nøt situasjonen, strakk ut øyeblikket og pinte ham litt mer før hun slapp latteren løs. 14


Fjeld pekte anklagende på henne. «Du vet jeg er dårlig til disse tingene, Elli … bare fortell meg hva du vil ha, kom og gå som du vil, men faen heller, jeg har savnet deg, og vi trenger deg.» Elli reiste seg, gikk bort til vinduet og stirret gjennom stålpersiennene ut på parken foran Politihuset. Ti–femten personer lå hist og pist på gresset. Oslo var en fredelig flekk i verden, alt tatt i betraktning, når folk brukte plenen foran Politihuset til piknik. «Jeg vil ikke ha noen særbehandling,» sa hun. «Men Brenner, han er en ganske aktiv type?» Hun snudde seg mot ham. Fjeld kremtet. «Jo, det kan man vel si.»


4

Jan Nereng låste seg inn i portrommet i bygården der han bodde. I samme øyeblikk var en eldre kvinne fra oppgangen ved siden av også på vei inn. «Nereng, De må gå til frisøren,» sa hun og fokuserte et par strenge øyne på Nerengs røde, krøllete hår. Det hadde en tendens til å leve sitt eget liv. «Takk for påminnelsen, fru Arnesen,» sa han og smilte. Han kjente henne kun som fru Arnesen. Noen herr Arnesen hadde Nereng aldri sett. Hun returnerte et avmålt smil, som raskt dro over i en grimase. «Huff, det arret, Nereng, det er ikke for smågutter å være i politiet, det skal være sikkert.» Arret hun siktet til, var et minne i Nerengs fregnete ansikt fra en tidligere sak, fra en situasjon i en trang kjeller da han og Elli jobbet sammen på Voldsavsnittet. De hadde jobbet sammen i fem år inntil Elli ble gravid. Uten henne var ikke jobben på Voldsavsnittet den samme. Nå var Nereng, til sin egen overraskelse, i Delta. «Alle yrker har sine sider,» sa han diplomatisk og holdt døra opp for fru Arnesen. «Forresten,» sa hun idet hun passerte, «jeg tror ikke alt er helt greit for han Khalid-gutten. Ja, du vet, de pakistanske på toppen hos deg.» Nereng nikket bekreftende. «Så ham nettopp … nei huff, som jeg snakker. Vel, du vet, det er vel ikke så lett nå om dagen.» «Nei, du sier noe,» jattet Nereng med og lot døra lukke bak henne med et lite klikk. 16


Hun gikk opp trappa til venstre, mens Nereng tok trinnene til høyre i doble steg. Idet han nådde avsatsen foran sin egen leilighet, gikk det opp for ham at fru Arnesen hadde helt rett. Khalid, sønnen til en pakistansk mann et par etasjer over ham, halvt satt, halvt lå på avsatsen foran Nerengs leilighet. Ansiktet var blodig, høyre øye blått og hovent, en dunst av sprit lå som en sky rundt ham. Nereng bøyde seg ned og forsøkte å få kontakt. Først nå så han at genseren også hadde blodflekker. Nereng dro den til side, så ingen stikkskader. Han fant bare et tre centimeters kutt på venstre kjake. Mest sannsynlig fra en gammeldags nevekamp. Han hadde vært i noen slike selv, under oppveksten på Dokka. Ble ofte mye neseblod. «Khalid,» sa Nereng og ristet forsiktig i unggutten. Ingen reaksjon. «Khalid!» Fortsatt uten respons. Nereng tok tak i huden på magen hans og vred om som en nøkkel, et triks han hadde lært i Røde Kors. Det er så vondt at kun bevisstløse mennesker ikke reagerer. Khalid stønnet så vidt. «Jeg henter faren din, så kan vi få deg opp sammen,» sa Nereng. «Ikke hjemme,» snøvlet Khalid før hodet falt til siden. Nereng dro ham inn på sofaen og lot ham ligge der. Så sendte han en tekstmelding til Khalids far om at sønnen var hos ham. Han fikk ikke noe svar. Klokka var halv elleve. Nereng kom til at det enkleste var å la Khalid sove rusen ut inne hos ham. Han sjekket at luftveiene ikke var blokkert. Med øynene på den snorksovende Khalid forsøkte Nereng å forestille seg Khalids tenåringsliv. Neppe det 17


enkleste. Faren var absolutt til stede for at Nereng kunne treffe på ham igjen i jobbsammenheng. Halv tolv la Nereng seg. Han våknet igjen klokka fire av et solid rabalder. I lyset fra den ene lampa han hadde latt stå på, så han Khalid kave rundt på gulvet ved siden av en veltet lenestol. «Er det deg?» snøvlet Khalid da han fikk øye på Nereng. «Hvorfor …» «Du sovnet i gangen utenfor,» sa Nereng. «Jeg la deg på sofaen.» Han trakk på skuldrene. «Ja, jeg vet ikke hvordan faren din tar dette med alkohol.» Khalid fnøs. «Jeg gjør hva faen jeg vil i livet.» Nereng nikket megetsigende. «Ja da. Men jeg tror kanskje, tidspunktet tatt i betraktning, at jeg vil anbefale deg å sove ut rusen på sofaen hos meg. Hvis ikke du vil jeg skal hjelpe deg opp til faren din?» Khalid ristet på hodet. Med en viss anstrengelse kom han seg på beina. Han var atletisk bygget, klær og hårsveis av den dyre sorten. Han brekte seg og spurte: «Hvor er dassen?» Nereng pekte, Khalid stabbet seg bort og urinerte med åpen dør. «Tørk av deg neseblodet mens du er der inne,» sa Nereng. Han hørte Khalid plaske med vann inne på badet noen sekunder. Så kom han svaiende tilbake. Litt bestemt pekte Nereng på sofaen. «Kvalm?» Khalid kjente litt på det. «Tørscht.» Nereng hentet en halvliter mineralvann i kjøleskapet. Khalid supte ned i én slurk, deretter sank han ned på sofaen. «Kommer du til å melde meg?» snøvlet han. Nereng smilte. «For hva? Du er gammel nok til å drikke.» «Ikke sprit.» Nereng lo. «Jeg melder deg uansett ikke.» 18


Khalid så på ham. «Må ikke politifolk melde når de ser noe ulovlig?» Nereng vippet lenestolen opp igjen og satte seg. «Vi kan bruke skjønn. Fortell meg – har du vært i slåsskamp?» Khalid nikket. «Med hvem?» «En kødd.» «En du kjenner?» Khalid fnøs. «Ja, samme miljøet, kan du vel si. Ikke så lett alltid …» «Nå må du sove, kamerat. Egg og bacon klokka sju, så får du kare deg hjem.» «Spiser ikke svin,» sa Khalid og lukket øynene. Nereng funderte på om han tross alt burde ha gått de to etasjene opp og banket på hos faren. Det var ikke mye kontakt Nereng hadde med de andre i gården, men Khalids far, Farid, hilste alltid. En omgjengelig fyr, drev eget firma litt utenfor sentrum. Moren og søsteren var også hyggelige, de få gangene han så dem. Til slutt falt han ned på at han ville la Khalid ordne opp selv. Han var tross alt voksen nå, i det minste på papiret.


5

Kurt Fjeld stirret på Elli da hun kom inn i rommet som var satt av til drapsetterforskningen. Han sto med mobilen til øret, den så ut til å suge tålmodighet så vel som høflighet ut av den ellers så balanserte sjefen. «Så det du sier,» sa Fjeld kjølig, «er at liket som er funnet i Bispevika, jager kundene vekk fra visninger på de nye leilighetene, er det korrekt oppfattet?» Elli hørte en nasal stemme pipe «i prinsippet så er det slik» i Fjelds telefon. Et hissig lyn føk over Fjelds ansikt. «Da noterer vi oss at neste gang noen kverker noen i Bjørvika, så ber vi dem gjøre det slik at det ikke går ut over boligsalget til Solmegleren.» Han la på, fyrte av en serie besvergelser og avsluttet: «Og han var faen meg frekk nok til å si til sentralbordet at han hadde tips i saken.» «Sympatisk miljø der nede,» sa Elli. Samtidig for døra opp. Brenner presenterte seg i god fart. Elli ble minnet om karakteren Kramer i Seinfeld. «Har lest meg opp på Bjørvika,» fortalte han ivrig. Elli stirret på ham. Hun lurte seriøst på hvor lenge hun ville holde ut. Fjeld gjespet bak en knyttet neve, pekte på stolene rundt det lille møtebordet. Alle tre satte seg. «Mye som har skjedd der nede opp gjennom årene,» fortsatte Brenner, «bare i år har vi jo hun prostituerte fra Bulgaria, han fyren som ble funnet inni et rør, før det en aksjon Delta hadde i Barcode i fjor høst, og enda før det 20


igjen de falske basestasjonene. Ellers har det vært et likfunn eller to i området, sånn i snitt, hvert år siden 80-tallet.» «Hmm,» sa Elli og tenkte at dette ikke hadde annen relevans enn at det bekreftet hva de allerede visste, at all aktiviteten i Bjørvika tiltrakk seg elementer av alle slag. Døra gikk opp igjen, Sigurdssønn kom inn. Han var avsnittets senior, i svingen før pensjon. Som alltid antrukket i sliten blazer, T-skjorte og jeans. «God morgen,» sa han med sin etter hvert ganske rustne stemme, «og velkommen tilbake.» «Takk,» sa Elli og gikk rett på: «Saken er et døgn gammel, selv om dødsfallet nok inntraff for flere dager siden.» Hun så på Fjeld. «Hvor mange kan vi få?» «Seks etterforskere,» sa han. Elli kunne trengt flere, men fikk ta ressursdiskusjonene senere. «Dere tar tre hver,» sa hun til Brenner og Sigurdssønn. «Brenner fortsetter med dør til dør på Sørenga og husene ved Middelalderparken. Siggen tar alt det sporbare. Internett-trafikk, mobil, korttransaksjoner hos taxi, buss, NSB. Begynn med mobilene. Jeg tar meg en tur i Barcode.» Før hun rakk å spørre om det var innsigelser, var Brenner på beina. Mens hun gikk over Akrobaten, ringte Elli moren, nå dagmamma i full stilling for Mali. Kvelden før hadde Brage endelig gitt lyd fra seg, med en kort SMS om uforutsette hendelser og at mye sto på spill for prosjektet i Rwanda, men at han ville være tilbake i løpet av dagen. Moren forsikret at alt var bra både med Mali og henne. Elli la på idet hun nådde Dronning Eufemias gate og Barcode. Nærmere ti tusen mennesker jobbet i den nye rekken av bygninger. Profilerte konsulentselskaper, banker og advokatkontorer med velstående kunder dominerte blant selskapene med adresse her. 21


Elli tenkte at Brenner og hans fotsoldater kunne avlegge de kommersielle virksomhetene en visitt senere på dagen, eller neste dag. Selv var hun mest interessert i leilighetene. Hun startet i vest og jobbet seg systematisk gjennom Dronning Eufemias gate 10, 12, 14 og 16. I hovedsak var det kontorer i alle bygningene, men med eksklusive leiligheter på toppen av et par av byggene. Det var få beboere hjemme, ingen hadde gjort noen observasjoner av interesse. Elli fortsatte til nummer 18, et prisbelønt, smalt leilighetskompleks med aluminiumsfasade. Et bud kom ut av inngangsdøra idet Elli nådde fram. Hun grep døra før den slo igjen, viste ham politiskiltet og gikk inn. Innenfor jobbet hun seg oppover i etasjene. I tiende etasje slo det henne at folk i denne delen av byen neppe var hjemme på dagtid. Med unntak av en mor som var på besøk hos en velstående datter, hun hadde ankommet kvelden før. En nydusjet mann i trettiårene åpnet dør nummer to, hvor dørskiltet lød Robertsen. Han gjorde et nysgjerrig, lite kast med hodet ved synet av Elli. Et par vanndråper dryppet fra håret ned på skulderen. «Jeg er fra politiet,» sa Elli. «Ok …,» sa han, spørrende tonefall, mens blikket tok inn Ellis former. Menn. «Vi går dør til dør i forbindelse med at det ble funnet en død person inne i Bispevika i går,» sa hun kaldt. «I den forbindelse lurer vi på om du kan ha lagt merke til noe?» Han ristet på hodet. «Jeg kom hjem i morges. Har vært i London på jobb. Men jeg må si dere begynner å komme innom ofte.» «Hm?» «Det var jo full rulle her i fjor høst. Kommandopoliti, maskinpistoler, granater og greier. Jeez, det var som å være med i en James Bond-film.» Elli følte seg et øyeblikk dum. Det måtte være her Delta 22


hadde aksjonert. Hendelsen hadde vært fyldig dekket i mediene. PST hadde anholdt en person på anmodning fra USA, mistenkt for terrorfinansiering. «Nettopp,» sa hun. «Fire etasjer opp,» sa han og understreket med en pekefinger i været. «Tror det fortsatt er avstengt.» Elli takket for hjelpen. De fire neste etasjene tok hun i raskt trav, to og to trinn. Det kjentes annerledes å bevege seg etter fødselen, men heldigvis var hun ikke blitt stivere. Umiddelbart ble det klart at Robertsens antagelser stemte. Døra inn til Jonathan Smith var fortsatt forseglet. Smith, tenkte Elli, med blikket på dørskiltet. Selv hun kunne fortalt PST at en person med et så anonymt etternavn burde sjekkes. Elli slo nummeret til Jan Nereng, sin tidligere kollega. Han hadde overrasket alle med å søke seg til Delta.


6

Hun fant Nereng sammen med hans nye kolleger i Delta i garasjen de disponerte under Politihusets parkeringsanlegg. På veggene hang rambukker, brekkjern, lykter, spader, stiger. Et arsenal av sekker, bager og annet lå stablet i hyller. «Endelig er vi trygge igjen her i byen,» sa Nereng med et bredt smil og ga henne en solid klem. Elli kjente det gode taket rundt skuldrene. Han luktet det samme, brukte det samme etterbarberingsvannet, men hadde han ikke blitt enda litt fastere? Nereng tok et lite skritt tilbake, slo armene ut. «Back in business.» «Føler meg rusten,» sa Elli. Nereng lo. «Den dagen du er rusten, er vi andre her for lengst resirkulert.» Et lite øyeblikk passerte. Ingen av dem syntes helt å vite hva de skulle si. Nereng fikk et mildt drag i ansiktet. «Hvordan går det med Mali?» «Fint,» svarte hun blidt. Nereng hadde vært på besøk ved flere anledninger i barselperioden. Og når Elli var innom på stasjonen med Mali, var Nereng den første som fikk holde henne. Elli så en aldri så liten bekymring i blikket hans da han spurte: «Blir det ikke annerledes nå?» «Annerledes …,» gjentok Elli, smakte på ordet, «du mener jobben?» «Ja, eller sånn i det hele tatt livet. Er det sant det de sier, at ting endrer seg når man får barn?» 24


Elli tenkte seg om, var ikke helt forberedt på Nerengs filosofiske utspørring. «Jeg trodde ting ville endre seg etter Bangkok,» sa hun omsider, med referanse til den siste saken de hadde jobbet sammen på. «At jeg ville bli kvitt demonene fra fortiden, bli mentalt fristilt og få en ny start når saken med Anne var løst. Men nå kjenner jeg det samme igjen, bare at det ligger i framtiden.» «Forhindre at ting skjer?» Elli smilte forsiktig. «Før var det å gjøre rett for Anne, men nå må jeg forsikre meg om at det ikke skjer noe med Mali.» «Ok,» sa Nereng. «Vi gjør den jobben vi alltid har gjort. For Mali.» Han foreslo at de skulle sette seg og trakk fram to aluminiumskasser. «Du har fått liket nede i Bjørvika,» sa han så snart han hadde satt seg. Ikke et spørsmål. Han visste allerede. Elli nikket. «Jeg kom over leiligheten til Jonathan Smith … du var med på aksjonen?» «Ja, det var en av de første jeg var med på. Skjer litt av hvert der nede … liket er ikke så gammelt, er det?» «Nei. Riktignok kan en kropp holde seg lenge i sjøvann, men dette tror jeg neppe er mer enn en uke gammelt.» «Har vært lite i media om det.» «Kvinnelik får flere klikk,» sa Elli tørt. Nereng lo hjertelig av sarkasmen, og sa: «Du er ikke her fordi du tror det er en forbindelse til Smith?» Hun ga ham et avvæpnende smil tilbake. «Nei, nei, jeg ble bare nysgjerrig.» Hun skakket litt på hodet. «Et påskudd til å stikke innom og høre om aksjonen … se hvor macho du har blitt, Jan.» Lett rødmende startet han å fortelle. 25


«Det var en av de første større aksjonene jeg var med på etter at jeg begynte,» fortalte Nereng. «Husker det var helt jævlig varmt med kjeledress, stridsvest, hjelm, C8 – det er rifla vi bruker – flashbanger, radio … vi drasser rundt på mye.» Han pekte inn mot utstyrslageret bak dem. «Vi hadde tre observasjonspunkter inn mot leiligheten vi skulle inn i: taket på Operaen, et kontor i nabobygningen og så hadde vi tappet inn på kameraene i alarmanlegget. Kun i oppgangen, Smith hadde tapet over de inne i leiligheten. Og vi hadde observert en kvinne gå inn i leiligheten sammen med Smith kvelden før.» «Hvem var hun?» spurte Elli. «En av nattens kvinner.» Elli nikket. Tydelig. En nedarvet ting fra moren. Thaier nikket med utropstegn. «Jeg var på team sammen med Steffen Bjørn,» fortsatte Nereng. «Så var det Atle Lidén og Jens Rasch, teamlederen for aksjonen. Ifølge brifen var Smith en terrorist, ettersøkt av USA. Trent i militær nærkamp, kreativ med både kniver og skytevåpen. Så vi gikk inn tungt. Sprengladninger på dørlåsene. Bjørn og Lidén først, jeg og Rasch etter.» Han gned seg litt på kjaken. «Det går fort. Nesten umiddelbart synker Lidén ned på kne. Så går det kanskje ett sekund, to, før Rasch sier på sambandet: Mann nede, mann nede! Kaldt og rolig. Ikke noe stress. Det er aldri mer stille enn når det skjer noe. Jeg kommer inn, ser Lidén sitte på kne til venstre, han presser hendene mot låret, sola står rett inn vinduene fra gulv til tak. Smith er ikke å se.» Han så på Elli mens han samlet trådene til fortsettelsen. «Hva med kvinnen?» «Det går kanskje tretti sekunder,» fortsatte Nereng, «så ser jeg begge to ute på balkongen. Smith og jenta. Begge to skriker og bærer seg. Smith hyler at han kommer til å drepe henne, og hun skriker bare ukontrollert.» «Det var Smith som skjøt?» Nereng kremtet. «Vi har aldri klart å bevise det. Han 26


hadde kruttslam på høyre underarm, og han holdt våpenet mot hodet til dama. Men hun hadde også kruttslam på sin venstre arm.» «Og hun er selvsagt avhørt?» «Nei.» Øynene hennes smalnet så vidt. Som en katts. «Hun avga forklaring rett etter at vi pågrep Smith, og bekreftet at hun så Smith skyte. Da kunne hun ikke holdes lenger. To dager senere hoppet hun foran Gjøvikbanen, oppe ved Etterstad kolonihager.» «Hendig,» sa Elli. «For Smith.» Nereng skar en grimase. «Tenkte det samme. Men de fant ikke noe tegn på at det ikke var en frivillig handling. Det lå historikk hos henne tilbake til tenårene. Faren hadde forsynt seg fra tolvårsalderen, moren drakk, fosterhjem, hele regla.» «Sånne historier biter mer nå,» sa Elli etter en stund. «Ja, de gjør vel det,» sa Nereng. «Smith er fortsatt i landet?» «Ja. Ringerike fengsel.» Mobilen kilte i lomma. Hun tok den, halvt fraværende, men ga umiddelbart samtalen full oppmerksomhet. «Liket fra Bjørvika har rykket fram i køen,» sa hun da samtalen var over.


7

Basma hadde vært på flukt i snart et år. De siste syttifem døgnene i en flyktningleir nordvest i Libya, i kystbyen Misrata. Krigen og terroren i Kurdistan hadde til slutt jaget henne vekk. Nå holdt hun rundt sønnen og datteren, Rahim og Salma, foran teltet i flyktningleiren, slik de gjorde hver ettermiddag. Bare satt der, sammen, kjente at de fortsatt hadde hverandre, mens ettermiddagsvinden kjempet bort varmen som nær kokte dem levende på dagtid. Teltene i leiren var fylt med krigstrøtte mennesker fra Syria, Irak, Jemen, Somalia, Eritrea, og like mange internt fordrevne fra landet leiren lå i. Krig hadde alltid vært en del av Basmas liv. Under oppveksten i Punjab, nordøst i Pakistan, var det stadige kriger med India. Senere kom krigen fra nabolandet Afghanistan over grensen. Våpen, drap, terror, voldtekt. Basma hadde sett alt før hun fylte tolv. Hennes barn skulle ikke vokse opp med krig. Det hadde hun lovt seg selv allerede da hun gikk gravid for første gang, i den kurdiske landsbyen vakkert plassert innerst i en dal nord i Irak, hvor de flittige bøndenes åkerlapper og grønnsakhager lå som små fargebomber i det tørre, golde landskapet. Langt nedenfor den avskjermede oasen skimtet man vannspeilet i Mosuldammen. Basmas femten år eldre ektemann, kurderen Jomerd, hadde ført henne dit, til grensetraktene mot Tyrkia. Ekteskapet med ham hadde kommet i stand da Basmas familie flyttet til Islamabad. Jomerd var der som flyktning under 28


den første Golfkrigen. Han hadde ingen familie, de var alle døde i Saddams kjemiske angrep på åttitallet. Jomerd hadde lagt sin elsk på henne, var en god mann og spurte Basma før han gikk til faren hennes. Flere uker hadde hun tenkt på det. Jomerd maste aldri. Til slutt sa hun ja. Det samme gjorde Basmas far. På det tidspunktet talte familien bare de to. Søsteren hadde reist til Europa med sin ektemann, moren var død av tuberkulose tre år tidligere. Etter at Saddam tapte krigen om Kuwait, dro Basma og Jomerd, med farens velsignelse, til Kurdistan. Faren ville jobbe seg opp penger og reise etter en av søstrene. Som han sa: «Den som har det største huset, vinner bestefar.» Men verken Basma eller søsteren vant, for et par år senere døde også faren. Alene, i en liten hytte langt nord for Islamabad. Basma fikk vite det først noen måneder senere. Med faren død, og en søster i Norge, reflekterte Basma ofte over hvordan livet aldri kunne planlegges. Som ung hadde hun drømt om et behagelig liv i en storby i Vesten. I stedet førte skjebnen henne til Kurdistan, nord i Irak, hvor hun overrasket seg selv med å raskt forlate sine gamle drømmer om velstand og luksus. Basma gledet seg over å ha funnet en god mann, og de to barna de hadde sammen. Sønnen Rahim var elleve, datteren Salma tretten. Jomerd hadde latt Basma velge pakistanske navn. Basmas første år i landsbyen var fredelige, men da borgerkrigen i nabolandet Syria brøt ut, innhentet krigene henne igjen. Strømmen av flyktninger fra både sør og nord fortalte en historie om nød og uroligheter. Krigen i Syria førte også med seg en ny type fiende: Den hellige orden av islam. Selv de verste av Pakistans fundamentalister framsto som moderate i forhold. Flere ganger passerte kolonner med soldater på den dårlige kjerreveien forbi landsbyen. Både kurdiske styrker og soldater fra Den hellige orden av islam. De siste hadde gjerne en større lastebil i følget, full av plyndrede 29


gjenstander fra kulturskattene, utgravingene og museene nord i Irak. I tre år var det slik. Helt til en tidlig morgen høsten 2015. Basma hadde skjønt det med én gang hun så støvskyen. Hun hadde vært ute og fylt vanntrauet til geitene rett over klokka fem, slik hun gjorde hver dag. Men denne dagen så hun vel en kilometer unna, nede i dalen, en kolonne på fem pickuper kjøre mot landsbyen. Kamuflasjemønsteret gjorde at de nesten gikk i ett med terrenget, men omrisset av et maskingevær på stativ på hvert av planene gjorde at kjøretøyene stakk seg ut. De yngre mennene i landsbyen brukte det engelske ordet «technical» om slike pickuper med maskingevær på planet. Basma telte fem–seks mann i hver enhet, rundt tretti geriljasoldater til sammen, alle med AK-47 og solide mengder ammunisjon over skuldrene. Hun gjorde det eneste hun kunne: reddet sin egen familie. Tre minutter senere løp hun, Jomerd, Rahim og Salma innover i dalen, mot fjellene og skjulestedene lenger nord. De banket på alle dørene de passerte. Bak seg hørte de den tørre knatringen fra karabinene nede i landsbyen. Noen prosjektiler slo inn rundt dem, en splint ga Salma en rift i ansiktet. Idet de rundet den første åskammen, bar de første skrikene gjennom dalføret. Basma og Jomerd drev barna videre innover fjellet. Jo lenger innover de nådde, jo sikrere ville de være. Men skrikene bak dem fikk Jomerd og Basma til å stivne i bevegelsen. «Vi må videre,» hvisket Jomerd intenst. Basma stirret ektemannen i øynene. «Vi er kanskje de eneste som kan fortelle.» Basma og familien søkte tilflukt på en fjellhylle like ovenfor landsbyen. Den var umulig å komme til med mindre man kjente klatreruten inngående. La man seg på en 30


bestemt måte, var det heller ikke mulig å bli oppdaget nedefra landsbyen. Gjennom en glipe i steinene så Basma lederen for Den hellige orden av islam, Fahd Nazari, midt på den lille, åpne plassen midt i landsbyen. Rundt ham sto soldatene. Allahs krigere var budskapet. Alt Basma så, var unge, aggressive menn, svettende av amfetaminet de inntok før raidene. Beboerne i landsbyen var plassert i en halvsirkel foran Nazari og hans krigere. Kvinner fra tretten år og oppover på den ene siden, barn litt lenger bak, mennene på motsatt side. Nazari hevet en arm og pekte mot et av hustakene med parabolantenne. De fleste hjemmene i landsbyen hadde parabol. «Hvem eier det huset?» ropte han. Stemmen bar uten problemer opp til fjellhyllen. Basma hørte ikke noe svar. «Dere ser amerikanske serier med kvinner som byr fram sine kjønn som skjøger,» ropte Nazari i samme, energiske toneleie. «Følger de vantros nyheter. CNN. BBC. Al Jazeera.» Basma så hodet hans bevege seg i et langt, kontinuerlig sveip langs halvsirkelen med mennesker. «Hvorfor ikke innrømme det?» tordnet han. «Stå for deres gjerninger?» Han holdt opp en hånd, pekte mot himmelen. «Jeg vet hvorfor!» fortsatte han. «I møtet med Allah svikter motet. Dere vet hvilke moralsk fordervede hunder dere er. Dere vet at timen er kommet, at Allah vil gjøre opp status.» Nazari nikket til en ung soldat til høyre for seg. Basma visste ikke noe om ham, men hun visste at blant krigerne i Den hellige orden av islam fantes unge menn fra mange europeiske land. Ofte hadde de vært på koranskolene i hennes eget fødeland. Å, som hun hatet imamene 31


der hjemme. De forvrengte hennes religion, gjorde barn til drapsmenn. Noen av koranskolene var som fabrikker for hjernevaskede guttesinn. Soldaten Nazari nikket til, gikk bort til sin leder. «Ghoul,» sa Nazari, «vis oss den sanne vei.» Soldaten tok noen resolutte steg inn blant landsbymennene. Han plukket vilkårlig ut en mann og dro ham ut foran de andre. Basma visste at mannen var trettien, far til to. En kvinne hikstet ukontrollert blant sine landsbysøstre. Basma kjente henne også. Slik hun kjente alle der nede. Uten videre seremoni, i én rask bevegelse, dro soldaten fram en dolk. Skjeftet og bladet var belagt med gull. Ikke at Basma kunne se slike detaljer fra posisjonen hun hadde, men hun hadde hørt ryktet. En ny soldat hadde sluttet seg til opprørerne, en hensynsløs og blodtørstig mann med en slik dolk. Et lite glimt i sola, og soldaten hadde skåret strupen over på mannen. Forfra, slik at offeret ikke døde med én gang, men kunne kjenne smerten, samtidig som han så sitt eget blod sprute støtvis fram foran seg, ute av stand til å skrike fordi stemmebåndet var kuttet. Etter ti sekunder begynte mannen å svaie. Soldaten holdt ham oppe, med sine steroidsvulmende overarmer. Etter tretti sekunder slapp han landsbyboeren i bakken. Selv på denne avstanden hørte Basma lyden av at han falt. Ghoul. Demonen som levde i ørkenen. Den kunne ta formen til et hvilket som helst dyr, helst en hyene, som lurer mennesker ut til øde steder i ørkenen og fortærer dem. «Hva skjer, mamma?» hvisket Salma bak henne. «Bli liggende,» hvisket Basma tilbake. De burde krype vekk og rømme innover fjellet. Samtidig kjente hun et ansvar for å holde ut og se. Nazari pekte hånlig på mannen i blodpølen på bak32


ken: «Dere er alle hunder som lar dere bedekke av Store satan.» Kvinnen som hadde hikstet, stormet fram mot sin mann. Hun knelte ved ham, hulket og ropte «Hvorfor, hvorfor?». Ropene stakk Basma. Hun hadde hørt fra andre at det tok kanskje et minutt før et hjerte stoppet helt. Kanskje var han fortsatt ved bevissthet, med sin elskede over seg, og kjente frykten for at barna ville vokse opp uten foreldre. Ghoul, blodet dryppet fortsatt fra dolken han hadde i hånda, sparket til kvinnen i magen så hardt at hun rullet sidelengs bort fra ektemannen. «Slik,» ropte Nazari, «behandler vi vantro hunder.» Han signaliserte til to andre soldater at de skulle føre kvinnen til bilene. Hun var en vakker kvinne. Sterk, ferm, ravnsvart hår rundt et hjerteformet ansikt. Et hustruemne for en av kommandantene. Før han trakk mennene ut, kommanderte Nazari tre nye henrettelser. Alle unge menn. Ghoul skar strupen over på dem alle. Fra mann til mann, som en dans. Basma hørte lyden av stålet som kuttet, like godt som sukket fra tilhørerne. Nazari plukket ut fire kvinner til, den yngste knapt tretten. En til hver bil. «Vi må vekk herfra,» sa Basma da støvskyen etter geriljaens biler hadde drevet bort.


8

Karl Skarpnes var et sted mellom trettifem og femtifem. En veltrent kropp kunne skimtes under jeans og blå skjorte. Ingen på arbeidsplassen hans, E-tjenesten på Lutvann, hadde sett ham i andre klær. Bortsett fra på oppdrag. Han satt i et besøksrom på Ringerike fengsel, ved siden av seg hadde han Magnus Eikrem, fra PST, iført mørk dress, lyseblå skjorte, og med et legeme av den tettpakkede, firkantete sorten. Det lyse håret viste en tendens mot gult før overgangen til grått ved tinninger og viker. De kikket begge på Jonathan Smith, amerikansk statsborger, oppvokst i Boston, utdannet ved Harvard Business School, senere en vellykket investor med hedgefond som spesiale. I en alder av 35 år var han god for over 200 millioner kroner. Etter åtte måneder bak murene så han fortsatt uforskammet vellykket ut. Symmetriske ansiktsproporsjoner, tett, mørkt hår, velpleid skjegg lå over den markerte haka. Skarpnes hadde trening i kunsten å se forbi fasaden i ethvert menneskes ansikt, men Smith, ja, han hadde så rene trekk at ansiktet virket som om det var datagenerert. Kunne passet til en rolle som finansmann i neste versjon av GTA, Skarpnes’ lille guilty pleasure. Smith hadde sittet på Ringerike siden arrestasjonen i oktober året før. For selv om pengene, selskapene og kontoene i Panama, Dubai og på Caymanøyene var ekte nok, og Smith sikkert kunne straffeforfølges for å ha unndratt betydelige beløp fra beskatning, var det pengenes ende34


lige destinasjon og intenderte bruk som hadde gjort at han havnet her. Siktelsen lød på medvirkning til terrorfinansiering, alvorlig nok til å forsvare varetekt på tilnærmet ubestemt tid i det norske rettssystemet. Smith framsto fattet, uten tegn til å være sliten. Ved siden av ham satt hans faste følgesvenn i disse møtene, advokat Johan Persbråten. Skreddersydd dress, hornbriller, øyne som strålte av selvsikker tålmodighet. «Det er en ukes tid siden vi snakket, Smith,» sa Skarpnes vennlig. «Jeg begynner nesten å sette pris på disse ukentlige samtalene. Noen hver kan jo trenge litt innsikt i aksjer, investeringer og slikt. Usikre tider nå. Oljebransjen sliter, lave renter … hvor skal man putte pengene?» «Når jeg er ute igjen, skal du få råd,» svarte Smith. Et profesjonelt smil kruste over leppene. Skarpnes lo kort. «Spørs om jeg må finne meg en annen rådgiver.» Humøret i ansiktet ble raskt erstattet av hardhet. «Vi håper du snart innser at vi må snakke om hvorfor du sitter her, Smith.» «Å, men det vet jeg jo,» repliserte Smith. «På grunn av en misforståelse. Jeg er en lovlydig investor som skaper verdier gjennom grundige analyser, mulighetsstudier og strategisk markedsforståelse. Mine fondsselskaper har bokføringen i orden og ingen skatterestanser. Dere har forvekslet meg med en annen.» «Å ja,» sa Skarpnes, en liten snert av ironi i stemmen, «det vet vi. Alt er i skjønneste orden.» Smith la armene i kors over brystet. «Så, hvorfor er jeg her?» Skarpnes smilte forstående, kikket bort på sin kollega fra PST, som signaliserte at han tok ballen. «Mr. Smith,» sa Eikrem utålmodig, «som vi fortalte deg i forrige uke, og ukene før der igjen, helt tilbake til oktober i fjor, så vet vi hvem du er.» Han stirret nådeløst på Smith. «Våre venner i USA har fortalt oss det.» Smith svarte ikke. 35


«Hvor ofte har du brukt pistolen du hadde i leiligheten?» spurte Eikrem. Smith så forbauset på ham. «Det var jenta som hadde den. Jeg ble sjokkert.» «Men du skjøt med den?» Smith ristet på hodet. «Hun skjøt.» Han hadde holdt på den versjonen siden pågripelsen. Eikrem og Skarpnes vekslet blikk. Problemet var at ingen hadde sett nøyaktig hva som skjedde i leiligheten da skuddet falt. Det eneste vitnet, jenta som hadde vært i leiligheten, var død. Skarpnes lente seg innover bordet. På tide å skifte tema, skru til samtalen. «Fahd Nazari, hvor lenge er det siden du så ham?» «Nazari,» sa Smith, smakte på navnet, «nei, jeg kan ikke erindre å ha truffet en Nazari. Hvor jobber han?» Han uttalte til og med ordet Nazari med tykk, amerikansk aksent. En time senere var de ikke kommet videre i noen retning. Slik det hadde vært hver gang de forsøkte å få noe ut av Smith. Skarpnes tok en pause for å revurdere taktikken, mens Eikrem og et par fengselsbetjenter eskorterte Smith til toalettet. Skarpnes vippet opp skjermen på en bærbar pc som lå nedslått på bordet foran ham. Da de igjen satt overfor hverandre, sa Skarpnes, hardere i tonen nå: «Vi vet du heter Isa Nazari. Broren din er Fahd Nazari.» Det samme hadde han konfrontert Smith med sikkert ti ganger tidligere. Før eller siden ville det glippe. Smiths panne rynket seg, øynene videt seg i forbauselse. «Isa er arabisk for Jesus … er du en frelser?» fortsatte Skarpnes. «Mitt navn er Jonathan Smith,» svarte Smith mekanisk. «Jeg er amerikansk statsborger.» «Men hvorfor, Smith, skriker og maser du ikke om hjelp fra dine påståtte landsmenn? Burde det ikke vært 36


et kobbel av folk her fra den amerikanske ambassaden? Hvor er de?» Smith smilte overbærende, men sa ikke noe. Skarpnes reiste seg. «Vet du,» sa han og så ned på Smith, «jeg ringer ambassaden og ber dem sende noen.» Smith stirret ut i luften foran seg, på et punkt sånn midt imellom alt annet. «Det er ikke nødvendig.» Skarpnes lente seg nærmere. «Pussig, er det ikke, at nasjonen du påstår er ditt hjemland, også har bedt oss om å pågripe og utveksle deg?» «Som sagt: Det hele er en misforståelse.» Skarpnes så irritert på ham, deretter kort på Eikrem, hvis kroppsspråk fortalte at han var utålmodig. Skarpnes nikket ham i gang. «Hva tenker du om de siste bombeaksjonene i Midtøsten?» spurte Eikrem. «Dere har spurt meg om den bomben i Amman, og andre attentater sikkert tjue ganger allerede,» sa Smith oppgitt. «Jeg vet ingenting om noen av disse aksjonene.» Skarpnes snudde pc-en og klikket i gang den første av flere videoer på LiveLeak.com. Alle var tatt opp med mobilkamera. Den første viste situasjonen rett etter at en buss med soldater ble sprengt i filler i den tyrkiske byen Nizip. Sprenglegemet hadde vært plassert rett under gulvet, sannsynligvis i en koffert i bagasjerommet. De døde kroppene hadde alle fått sprengt vekk bein og underliv. En annen portretterte i grusomme detaljer blodbadet i etterkant av en eksplosjon på et marked i Monastir i Tunisia. Ofrene var for det meste kvinner og barn. Nok en rufsete video ga detaljer i form av løse kroppsdeler og skrikende ofre på et kjøpesenter i Bagdad. Smith stirret motvillig på skjermen, så vekk under de mest grusomme detaljene. Hvert av klippene ble avsluttet med at Fahd Nazari proklamerte at Den hellige orden av islam offisielt tok på seg ansvaret. Skarpnes tappet pekefingeren mot skjermen. «Vet du 37


hva som er en annen fellesnevner for disse bombene, Smith, ut over at broren din skryter av å stå bak?» «Jeg vet ingenting om dette.» «Alle er laget med samme type sprengstoff. RDX. Svært potente greier. Hva sier det oss, Smith?» Smith trakk igjen på skuldrene. Skarpnes svarte på sitt eget spørsmål: «At det er en sammenheng. Bombene er laget på samme måte, dere har tilgang på RDX.» Med vennligere stemme: «Det er en dyktig bombemann dere har, Smith.» Smith lukket øynene, lot hodet hvile i hendene. Skarpnes krympet seg av sitt eget, patetiske forsøk på smiger. På dette stadiet burde han visst at Smith ikke bet på. «Hvorfor er du tilhenger av å drepe uskyldige mennesker, Smith, endatil på en så grusom måte?» presset Eikrem. Smith lot seg ikke affisere, holdt posituren, men så opp og sa: «Det er dypt tragisk at mennesker dør i terroraksjoner.» Han virket til og med oppriktig. «Hvorfor viser dere meg dette igjen og igjen? Jeg får ikke sove av all denne volden. Som jeg før har sagt: Dette er psykisk tortur.» «Men hvorfor hjelper du broren din med penger til å finansiere jævelskapen?» skjøt Skarpnes, hard i stemmen. Smith stirret trassig tilbake. «Hvorfor hadde du en IMSI-catcher?» spurte Skarpnes. Stemningen i Smiths ansikt endret seg til forvirring. «En hva?» Skarpnes så tilbake på ham med uendelig tålmodighet. Da Smith ikke gjorde tegn til å svare, sa han: «En falsk basestasjon for GSM-nettet. Den sender ut et sterkt signal slik at mobilene i nærheten kobler seg til, og vips så har den som plasserte ut den falske basestasjonen, fullt innsyn i alle mobilsamtaler i området.» «Jeg trenger ikke slikt utstyr,» presiserte Smith. De jobbet med ham i vel en time til, men Smith holdt 38


fasaden. Til slutt sa Persbråten at det var nok. Under hele seansen hadde han sittet irriterende taus ved enden av bordet og tatt sporadiske notater. Det hadde vært slik ved de siste avhørene. Utenfor rettet Eikrem fjernkontrollen mot bilen. Den hilste tilbake med et par blink. Idet han startet motoren, sa han: «I mine mørkeste øyeblikk tenker jeg at dette hadde vært enklere i USA. Da hadde han snakket for lenge siden.» Skarpnes skulte skjevt på ham. «Waterboarding er ut, Eikrem. Selv i USA.» Eikrem svarte ikke, sjekket i stedet mobilen. Skjermen viste et ubesvart anrop. Vinkelen gjorde at Skarpnes så kun de fire første sifrene, likevel nok til at han så det var i en nummerserie departementene benyttet. Eikrem tastet en kjapp melding. «Hvorfor kommer de falske basestasjonene opp igjen nå?» spurte han etterpå. «Vet dere noe om dette som vi ikke har fått vite?» «Det er vel heller motsatt?» parerte Skarpnes. «Nei, vi vet like lite som dere. Aftenposten kom jo til oss med sine avsløringer, men vi har ikke klart å identifisere hvor basestasjonene sto. Smiths leilighet ble gjennomgått fra tak til gulv, kjellerbod, sikringsskap i korridoren utenfor, til og med heissjakten. Vi fant ingenting.» «Ingen catcher,» sa Skarpnes tankefullt. Eikrem slo ut med hendene. «Skal vi spore hvem som mottar informasjonen den samler inn, må vi finne den. Det er over et år siden. Utstyret, hvis det overhodet var der nede i Bjørvika, er for lengst demontert.» Skarpnes nikket kort. På veien tilbake mot Oslo tenkte Skarpnes at Smith virket selvsikker, som om han visste noe de ikke visste, og at det som nå foregikk, ikke betydde noe. Det var et delikat 39


dilemma: For at Norge skulle akseptere utlevering, måtte begrunnelsen være sterk og så godt begrunnet at den tilfredsstilte de norske kravene for utlevering til USA. Men disse kravene ville samtidig innebære at Smith risikerte dødsstraff i USA. Og på den andre siden: Ble utleveringen avslått, ville det skape en avgrunn mellom Norge og landets viktigste allierte, USA. «Helvete, vi kommer til å jobbe lenge med den mannen,» sa Skarpnes. Eikrem holdt blikket på veien, sa ikke noe. Noe plaget Eikrem dypt og inderlig, tenkte Skarpnes.