Etterlyst av Lee Child

høyre fil, og de ga ikke bilførerne noe annet valg enn å legge seg i høyre fil. To politibiler sto parkert i midtfilen, på linje med trafikkstrømmen, rett overfor to andre som sto parkert på rekke og rad på veiskulderen. Deretter fulgte to til, også de på skrå, stilt opp på en måte som tvang folk til å ta en krapp og klossete sving over hele motorveiens bredde, helt bort til venstre fil, og deretter kunne de spre seg utover, akselerere og fortsette turen.

En velorganisert operasjon, tenkte Reacher. Køen gjorde at bilene nærmet seg langsomt, og den brå venstresvingen i enden av sperringen gjorde at de måtte kjøre sakte gjennom den. Den lange og smale spissrotgangen mellom de to bilene i midtfilen og de to på veiskulderen gjorde at politiet fikk god tid til å studere de som satt i bilene. Denne sperringen var ikke satt opp av nybegynnere.

Men hvorfor var den satt opp? Åtte biler var store greier.

Og Reacher kunne se hagler. Dette var ingen rutinekontroll. Dette dreide seg ikke om sikkerhetsbelter eller oblater. Han spurte: «Har dere hørt på radioen? Har det skjedd noe alvorlig?»

«Slapp av,» sa King. «Sånt skjer innimellom. Mest sannsynlig er det en innsatt som har flyktet. Det ligger et par store fengsler litt lenger vest. De mister alltid folk. Og det er sprøtt, ikke sant? Jeg mener, det er ikke akkurat hjernekirurgi. De har liksom lås på dørene.»

McQueen etablerte blikkontakt med ham i speilet, og sa: «Det er vel ikke deg, håper jeg.»

«Ikke meg?» spurte Reacher.

«Som nettopp har rømt fra fengselet?»

Han hadde et smil i stemmen.

«Nei,» sa Reacher. «Det er definitivt ikke meg.»

«Det er bra,» sa McQueen. «For da ville vi være i trøbbel alle sammen.»

De krabbet videre i den utålmodige køen. Gjennom en lang, glasskledd tunnel av frontruter og bakruter kunne Reacher se politifolkene i arbeid. De hadde på seg uniformsluene. De holdt haglene lavt og kraftige lommelykter høyt.

22