En liten by i Tyskland
John le Carré
En liten by i Tyskland
John le Carré Originalens tittel: A small town in Germany Oversatt av Per A. Hartun © 1968 by Le Carrè Productions, Ltd. Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1969 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32498-8 1. utgave, 1. opplag, 2010
Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
PROLOG
Jegeren og viltet Ti minutter før midnatt: en hellig fredag i mai med en fin elvetåke som la seg over torvet. Bonn var en balkansk by, dyster og hemmelighetsfull, med et tak av trikkeledninger. Bonn var et mørkt hus hvor noen var død, et hus drapert i katolsk sørgeflor og bevoktet av politimenn. Lærfrakkene deres skinte i lampelyset; de svarte flaggene hang over dem som fugler. Det var som om alle andre hadde hørt alarmen og flyktet. Iblant ilte en bil og iblant en fotgjenger forbi, og stillheten fulgte dem som en bølge. En trikk skranglet langt borte. I kolonialbutikken stod en håndskrevet plakat på en pyramide av hermetikkbokser og varslet om krisen: «Kjøp inn til helgen nå!» Blant smulene lå marsipangriser som lignet hårløse mus og forkynte den glemte helgenens dag. Bare plakatene talte. Fra trær og gatelykter kjempet de sin håpløse krig, alle i samme høyde som om det var reglementsbestemt. De var trykt i strålende farver, klistret opp på huntonittplater og drapert med smale strimler av svart flaggduk, og de løftet seg livaktig mot ham idet han hastet forbi. «Send de utenlandske arbeiderne hjem!» «Fri oss for skjøgen Bonn!» «Først et samlet Tyskland – så Europa!» Den største av dem hang høyere, en bred transparent som gikk tvers over gaten: «Åpne veien mot øst, veien mot vest har slått feil.» En politimann stampet i bakken, smilte skjevt og kom med en drøy spøk om 5
været; en annen anropte ham uten særlig iver, og en sa «Guten Abend». Men han svarte dem ikke. Han hadde ikke tanke for andre enn den mer lubne skikkelsen hundre skritt foran ham som marsjerte skyndsomt nedover den brede avenyen, kom inn i skyggen av et svart flagg og dukket frem igjen i det gustne gatelyset. Mørket hadde ikke varslet sitt komme og den grå dagen heller ikke sin avskjed, men natteluften var skarp for en gangs skyld og luktet av vinter. I de fleste av årets måneder er Bonn utenfor sesongen; klimaet passer for innendørs sysler. Det er et klima for hodepine, varmt og emment som kokt vann, et klima med venting, med bitter smak fra den dovne elven, med tretthet og motvillig vekst, og luften er en utmattet vind som har falt over slettene. Når skumringen kommer, merkes den bare ved at dagens tåke får en mørkere gråtone og ved at natriumslampene blir tent i de vindpiskede gatene. Men denne vårkvelden var vinteren kommet tilbake på visitt; den hadde sneket seg oppover Rhindalen i ly av det lurende mørket, og den satte fart i de to mennene og plaget dem med sin uventede skarphet. Kulden fikk tårene til å trille fra øynene til den minste mannen, som skyndte seg av sted der fremme. Avenyen gjorde en sving og førte dem forbi universitetets gule murer. «Demokrater! Heng pressebaronen!» «Verden tilhører ungdommen!» «La de engelske lordene tigge!» «Til galgen med Axel Springer!» «Lenge leve Axel Springer!» «Protest er frihet!» Disse plakatene var trykt i tresnitt på en studentpresse. Over dem glitret det nyutsprungne løvet som en forreven kuppel av grønt glass. Lysene var sterkere her, og det var færre politifolk. Mennene gikk videre, hverken fortere eller langsommere; den første beveget seg som en kirketjener som hadde hastverk. Han gikk raskt, men stivt og teatralsk, som om han hadde steget ned fra en pidestal; det var en gangart som formelig struttet av tysk borgerlig verdighet. Armene svingte kort frem og tilbake, og han var rett i ryggen. Visste han at 6
han ble fulgt? Hodet kneiste med stiv autoritet, men autoritet kledde ham lite. Var han en mann som ble trukket frem av det han så? Eller drevet frem av det som lå bak ham? Var det frykt som hindret ham i å snu seg? Rikfolk snur seg ikke når de går. Den andre mannen skrittet lett i fotefarene hans. En ånd, vektløs som mørket, som smøg seg gjennom skyggene som om de var et garn: en klovn som jaget en hoffmann. De kom inn i en smal sidegate; lukten av sur mat fylte luften. Igjen skrek veggene mot dem, men nå var det den tyske forretningsreklamens bombastiske liturgi de messet: «Sterke menn drikker øl!» «Kunnskap er makt – les Molden-bøker!» Her blandet ekkoet av fottrinnene deres seg for første gang i en umiskjennelig utfordring; her lot rikmannen for første gang til å våkne og føle faren bak seg. Det var bare en svak forandring i takten, bare en ørliten ufullkommenhet i den rakryggede, besluttsomme marsjrytmen, men det var nok til at han kom ut mot kanten av fortauet bort fra veggenes mørke, og han lot til å finne trøst i å bevege seg på lysere steder hvor gatelampene og politimennene kunne beskytte ham. Men forfølgeren gav ikke opp. «Møt oss i Hannover!» skrek plakatene. «Karfeld taler i Hannover!» «Møt oss i Hannover på søndag!» En tom trikk rullet forbi; vinduene var beskyttet med et rutemønster av klisterbånd. En enslig kirkeklokke begynte sin enstonige kiming, en gravsalme over kristen dyd i en tom by. De gikk videre; avstanden mellom dem var mindre nå, men den forreste mannen så seg fremdeles ikke tilbake. De rundet et nytt hjørne; foran dem raget domkirkens store spir mot den tomme himmelen som om det var klippet i stålblikk. Nølende fikk de første klokkene svar fra andre; til slutt hevet det seg en langsom kakofoni av saktmodige klokkeklemt over hele byen. En angelusmesse? Et luftangrep? En ung politimann som stod i portrommet til en sportsforretning, blottet hodet. I domkirkens forhall stod et vokslys og brant i en rød glassbolle; på 7
den ene siden var det en religiøs bokhandel. Den tykkfalne mannen stanset opp, lente seg frem som for å se på noe i vinduet, kastet et sideblikk nedover gaten, og i det øyeblikket falt lyset fra vinduet rett på ansiktstrekkene hans. Den minste mannen løp frem, stanset, løp frem igjen, og kom for sent. Bilen hadde stanset, en Opel Rekord kjørt av en blek mann som var skjult bak de røykfarvede vindusrutene. Bakdøren ble åpnet og lukket igjen; med en mektig kraftutfoldelse satte bilen opp farten, fullstendig likesæl med det korte, skarpe skriket. Det var et skrik som rommet raseri og anklage, fullstendig nederlag og total bitterhet, og det lød som om det var presset med makt ut av brystet på den lille mannen: et kort sekund gjallet det brått gjennom den tomme gaten, så døde det like plutselig som det var begynt. Politimannen hvirvlet rundt og tente lommelykten. Lyskjeglen falt på den lille mannen; han stod ubevegelig og stirret etter bilen. Den humpet over brolegningen og skled på de våte trikkeskinnene, og i neste øyeblikk var den – med suveren forakt for trafikklysene – forsvunnet vestover mot de opplyste åsryggene. «Hvem er De?» Lyskjeglen hvilte på frakken av engelsk tweed som var altfor lodden til en så liten mann, de lette, pene skoene som var grå av søle, de mørke øynene som stirret fast på ham. «Hvem er De?» gjentok politimannen, for nå lød koret av kirkeklokker overalt, og ekkoet drønnet spøkelsesaktig. En liten hånd forsvant under frakken og dukket frem igjen med et lærfutteral. Politimannen tok nølende imot det og løsnet klaffen mens han fomlet med lommelykten og den svarte pistolen som han klamret krampaktig i den venstre hånden. «Hva var det?» spurte politimannen idet han rakte futteralet tilbake. «Hvorfor ropte De?» 8
Den lille mannen svarte ikke. Han hadde gått noen skritt bortover fortauet. «Har De aldri sett ham før?» spurte han og så fremdeles etter bilen. «De vet ikke hvem han var?» Han snakket lavt som om det lå barn og sov ovenpå; det var en sårbar stemme, fylt av respekt for stillheten. «Nei.» Det bredte seg et forsonlig smil over det skarpe, furede ansiktet. «De må unnskylde meg. Det var tåpelig av meg; jeg trodde jeg kjente ham igjen.» Aksenten var hverken helt ut engelsk eller helt ut tysk; den hørte hjemme i et selvvalgt ingenmannsland midt i mellom de to. Det var som om han ville si at han godt kunne forandre den i den ene eller annen retning, om den som hørte på ham skulle foretrekke det. «Det er årstiden,» sa den lille mannen i en konverserende tone. «Den plutselige kulden; man ser nøyere på folk.» Han hadde åpnet en eske med små hollandske sigarer og bød politimannen. Denne sa nei takk, så han tente en selv. «Det er opptøyene,» svarte politimannen langsomt. «Flaggene, slagordene. Vi er oppskaket alle sammen nå om dagen. Denne uken Hannover, forrige uke Frankfurt. Det forstyrrer naturens orden.» Han var en ung mann og hadde studert for å komme seg frem. «De skulle stanse dem med forbud,» sa han som et ekko av den vanlige talemåten. «Akkurat som kommunistene.» Han hilste gemyttlig. Den fremmede smilte igjen, et siste elskverdig smil som rommet forbindtlighet og vennskap, og som svant langsomt. Og så var han borte. Politimannen ble stående og lytte oppmerksomt etter fottrinnene som tapte seg. Nå stanset de; så fortsatte de, raskere nå og – var det bare innbilning? – med større besluttsomhet enn før. Han ble stående og gruble et øyeblikk. «I Bonn,» sa han til seg selv og sukket ved tanken på den fremmedes vektløse fottrinn, «er selv fluene offisielle.» Han fant frem notisboken og noterte omhyggelig tid og sted og episodens art. Han var ikke rask i tankegangen, 9
men han ble beundret for sin grundighet. Da dette var gjort føyde han til nummeret på bilen, som av en eller annen grunn hadde festet seg i hukommelsen. Plutselig stanset han og stirret på det han hadde skrevet, på navnet og bilnummeret; han tenkte på den tykkfalne mannen og de raske, besluttsomme skrittene, og hjertet begynte å banke voldsomt i brystet på ham. Han tenkte på den hemmelige instruksen han hadde lest på oppslagstavlen i hvilerommet, og det lille uklare fotografiet som var tatt for lenge siden. Fremdeles med notisboken i hånden løp han mot telefonkiosken så fort bena kunne bære ham. * Way over there in a Small town in Germany There lived a shoemaker Schumann was his name Ich bin ein Musikant Ich bin für das Vaterland I have a big bass drum And this is how I play! En drikkevise som ble sunget i de britiske militærmessene i det okkuperte Tyskland – med obskøne variasjoner – til melodien av Marche Militaire. *
10
I
Meadowes og Cork «Jeg skjønner ikke at du ikke heller går ut av bilen og bruker bena. Det hadde jeg gjort om jeg var på din alder. Mye fortere enn å sitte inneklemt i dette rasket.» «Det gjør ikke meg noe,» sa chiffermannen Cork som var albino. Han så bekymret på den eldre mannen i førersetet ved siden av ham. «Vi blir nødt til å skynde oss langsomt,» la han til i sitt mest forsonlige tonefall. Cork var cockney, kjapp i oppfattelsen, og det bekymret ham å se Meadowes så opphisset. «Det er jo ikke noe vi kan gjøre med det, Arthur.» «Jeg skulle gjerne hive den jævla gjengen på Rhinen.» «Å nei, det ville du vel ikke for alvor.» Det var lørdag morgen; klokken var ni. Veien fra Friesdorf til ambassaden var tettpakket av protesterende biler, fortauene var flankert av fotografier av Bevegelsens leder, og transparentene var strukket tvers over gaten som reklameplakater på et motorstevne. «Vesten har bedratt oss; tyskerne kan se østover uten skam.» «Gjør slutt på cocacola-kulturen nå!» Midt i den lange kolonnen satt Cork og Meadowes uten sjanse til å påskynde ferden, mens låten fra bilhornene løftet seg omkring dem i en uopphørlig konsert. Noen ganger kom tutingen i serier som begynte i spissen av kolonnen og arbeidet seg langsomt bakover så lyden passerte over hodet på dem som et fly, noen ganger unisont: da-di-da, morsetegnet K for Karfeld vår 11
valgte leder, og noen ganger tutet alle som de lystet, en oppstemming til symfonien. «Hva i helsike er det de vil? Med all denne skrikingen? En skikkelig hårklipp er det halvparten av dem trenger, en dugelig omgang romperis og så tilbake til skolebenken.» «Det er bøndene,» sa Cork, «jeg fortalte deg jo at de demonstrerer ved Forbundsdagen.» «Bønder? Denne banden her? Halvparten av dem kom til å stryke med hvis de ble våte på bena. Unger. Se på den buketten der. Usmakelig, det er nå min mening.» Til høyre for dem i en rød folkevogn satt tre studenter, to gutter og en pike. Føreren hadde lærjakke og meget langt hår; han stirret intenst gjennom frontruten mot bilen foran og holdt en smal hånd klar over rattet mens han ventet på signalet til å tute. De to andre viklet seg sammen som slyngplanter og kysset ivrig. «De er bare støttetropper,» sa Cork. «For dem er det gøy. Du har vel hørt studentenes slagord: «Friheten er bare virkelig når du kjemper for den.» Det er vel egentlig ikke stort annet enn det som foregår hjemme. Har du hørt hva de gjorde på Grosvenor Square i går kveld?» spurte Cork og forsøkte igjen å skifte tema. «Hvis det er utdannelse, så foretrekker jeg uvitenhet.» Men Meadowes ville ikke skifte emne. «De burde sende soldater mot dem,» sa han og glodde olmt på folkevognen. «Da ville de kanskje sette dem på plass.» «Det har de jo prøvd. De har hatt tropper i tyve år eller mer.» Cork hadde en fornemmelse av at Meadowes var villig til å la seg formilde, og han valgte et samtaleemne som mest sannsynlig ville oppmuntre ham. «Hvordan var fødselsdagsselskapet til Myra? Hyggelig, vel? Jeg tenker hun koste seg godt.» Men av en eller annen grunn gjorde spørsmålet bare Meadowes enda dystrere til sinns, og Cork fant ut at det klokeste han kunne gjøre var å tie stille. Han hadde forsøkt alt uten resultat. Meadowes var en skikkelig og hederlig 12
kar, en type som ble mer og mer sjelden nå til dags, og hvem som helst kunne gjerne spandere litt tid på ham. Men det fantes grenser selv for Corks oppofrelse. Han hadde forsøkt å snakke om den nye Roveren som Meadowes hadde kjøpt til han skulle gå av med pensjon, skattefritt og med ti prosent rabatt. Han hadde lovprist fasongen, komforten og alt det fine utstyret til han var blå i fjeset, og alt han hadde igjen for umaken var en brumming. Han hadde forsøkt å snakke om motorklubben for utlendinger som Meadowes var et ivrig medlem av; han hadde forsøkt barnesportsstevnet for samveldelandene som skulle holdes i ambassadens have samme ettermiddag. Og nå hadde han altså også forsøkt gårsdagens store fødselsdagsselskap, som Corks ikke hadde vært med i fordi Janet ventet barn med det aller første. Noe mer kunne ikke Cork finne på i farten, og var ikke det bra nok fikk Meadowes gjøre hva han ville. Nei, tenkte Cork, bare en ferie, en lang, solrik ferie langt borte fra Karfeld og Brussel-forhandlingene og datteren Myra, kunne redde Arthur Meadowes fra å gå fullstendig i spinn. «Har du hørt,» sa Cork og gjorde enda et forsøk, «at hollandsk Shell er gått opp en shilling?» «Og Guest Keen er gått tre ned.» Cork hadde besluttsomt investert i ikke-britiske aksjer, men Meadowes foretrakk å betale prisen for patriotisme. «Du kan være rolig – de går opp igjen etter Brussel.» «Hvem tror du du kan lure? Forhandlingene er praktisk talt gått i stå, ikke sant? Det kan være jeg ikke har de samme opplysninger som deg, men jeg kan i det minste lese.» Cork var den første til å medgi at Meadowes hadde skjellig grunn til å være nedtrykt, rent bortsett fra at han hadde investert i britiske stålaksjer. Han var kommet til Bonn nesten uten noen pause etter en fireårig tjeneste i Warszawa, og det kunne gjøre noen og hver nervøs. Dessuten var dette hans siste tjenestestilling; han skulle gå av med pensjon til høsten, og Cork hadde erfaring for at det 13
pleide å bli verre og ikke bedre ettersom den dagen nærmet seg. For ikke å snakke om at han hadde et nervevrak til datter. Sant nok var Myra Meadowes på bedringens vei, men hvis bare halvparten av det de sa om henne var sant, så hadde hun ennå en lang vei å gå. Legg så til det ansvaret Meadowes hadde som arkivar i kanselliavdelingen – ansvaret for å håndtere et politisk arkiv i den verste krise noen av dem kunne huske – så ble det, tenkte Cork, sannelig mer enn noen kunne bære. Selv Cork som satt trygt i chifferavdelingen hadde merket presset en smule; det var ekstra trafikk og overtidsarbeide og uavlatelige krav fra kanselliet om at «dette må være gjort til i går!», og attpå til tankene på barnet som Janet ventet. Og Cork visste godt at det han selv måtte tåle, ikke var noe sammenlignet med hva gamle Arthur hadde å hanskes med. Det som tok så på i denne tiden, hadde Cork funnet ut, var at det uavlatelig kom saker og ting ramlende inn på en fra alle kanter. Man visste aldri hva det neste ville bli. I det ene øyeblikk skulle man ha av sted et Svar Øyeblikkelig om Bremen-opptøyene eller massemøtet i Hannover i morgen; i neste øyeblikk kom de farende med noe om gullrushet eller Brussel eller noen hundre millioner til som måtte reises i Frankfurt og Zürich. Og om det var harde tider i chifferavdelingen, så var det verre for dem som skulle holde styr på arkivene, sette inn løse papirer, journalføre nye dokumenter og få dem tilbake i sirkulasjon igjen hvilket av en eller annen grunn minte ham om at han måtte ringe til aksjemegleren. Hvis arbeidssituasjonen hos Krupp kom til å fortsette slik, var det kanskje like godt han snuste litt nærmere på svenske stålaksjer, bare for å ha en attpåklatt til ungens bankbok … «Heisan,» sa Cork og lysnet opp. «Her blir det visst bråk.» To politimenn hadde steget ned fra fortauet for å irettesette en diger bonde i en Mercedes diesel. Først sveivet han ned vinduet og brølte til dem, så åpnet han døren 14
og ropte igjen. Plutselig trakk politimennene seg tilbake. Cork gjespet skuffet. Det var en gang, tenkte han vemodig, da krisene kom enkeltvis. Det var rabalder om Berlin-korridoren, russiske helikoptere som drev ertelek langs sonegrensen, en tautrekking med firemaktskomitéen i Washington. Eller det var intriger: et mistenkt tysk diplomatisk initiativ i Moskva som måtte kveles i fødselen, en mistenkt omgåelse av Rhodesia-blokaden, et mytteri blant okkupasjonstroppene i Minden som måtte dysses ned. Og det var det. Man slukte maten i en fei, kom seg til kontoret og ble der til jobben var gjort, og så gikk man hjem som fri mann. Det var det; slik var livet, slik var Bonn. Enten man var diplomat som de Lisle eller ikke-diplomat bak den grønne boidøren, så var scenen den samme: en smule drama, en smule oppstyr, så stokket man om sine aksjer og obligasjoner en smule og vendte tilbake til kjedsommeligheten for å gå videre til sin neste tjenestestilling. Helt til Karfeld kom. Cork stirret mistrøstig på plakatene. Helt til Karfeld kom. Ni måneder, tenkte han – de store ansiktstrekkene var grove og livløse, uttrykket røbet bare en intetsigende oppriktighet – ni måneder siden Arthur Meadowes var kommet farende gjennom sidedøren fra arkivet med nyheten om Kiel-demonstrasjonene, den overraskende nominasjonen, studentenes sit-in-streik og den smule voldshandlinger som de etter hvert hadde lært å regne med. Hvem gikk det ut over den gangen? Noen sosialistiske motdemonstranter. En slått i hjel, en steinet … i gamle dager pleide slikt å sjokkere dem. De var grønne da. Jøss, tenkte han, det føltes nesten som om det var ti år siden, men Cork kunne si nesten på timen når det var. Kiel var den morgenen ambassadelegen konstaterte at Janet var gravid. Siden da hadde ingenting vært som før. Bilhornene stemte igjen i med sin ville sang; konvoyen beveget seg fremover i rykk og stanset brått, med hvining og dunking i alle tonearter. «Har du hatt noe hell med de papirene?» spurte Cork; 15
tankene hans streifet den sannsynlige årsaken til Meadowes’ melankoli. «Nei.» «Arkivtrallen har ikke dukket opp?» «Nei, den har ikke dukket opp.» Kulelagre, tenkte Cork plutselig: et kjekt lite svensk firma med pågangsmot og virkelig evne til å gjøre store ting på kort tid … en verdiøkning på to hundre spenn, så pakker vi koffertene … «Ikke ta deg så nær av det, Arthur. Dette er ikke Warszawa, vet du, det er Bonn. Hvor mange kopper tror du de har mistet i kantinen bare på de siste seks ukene? Ikke knust, vel å merke, men mistet? Fireogtyve stykker.» Det gjorde ikke inntrykk på Meadowes. «Men hvem tror du er interessert i å knabbe en ambassadekopp? Ingen. Folk er bare åndsfraværende. De er opptatt av det som skjer. Det er krisen som gjør det. Det hender overalt. Det er akkurat det samme med arkivsaker.» «Bare med den forskjell at kopper ikke er hemmelige.» «Det er vel ikke arkivtraller heller,» argumenterte Cork, «hvis det er det om å gjøre. Og heller ikke den elektriske ovnen fra konferanserommet som adm.-avdelingen har bråket så fælt om, og ikke den langvalsede skrivemaskinen fra poolen. Hør her, Arthur, du kan vel ikke bebreides når det skjer så mange ting. Du vet hvordan diplomater er når de setter i gang med å skrive telegrammer. Se på de Lisle, se på Gaveston – drømmere. Jeg sier ikke at de ikke er genier, men halve tiden vet de ikke hvor de er, de har hodet høyt oppe i skyene. Du kan ikke bebreides for det.» «Jeg kan bebreides. Det er jeg som er ansvarlig.» «Javel, så fortsett å plage deg selv da,» glefset Cork; tålmodigheten hans var oppbrukt. «Forresten er det Bradfields ansvar, ikke ditt. Han er sjef for kanselliavdelingen; han er ansvarlig for sikkerheten.» Med denne siste kommentaren gav Cork seg igjen til å beskue den utiltalende scenen rundt dem. Sannelig, tenkte han, hadde Karfeld mye å svare for på mer enn en måte. 16
Det synet som utfoldet seg for Cork ville ikke ha virket oppløftende for noe menneske, uansett hvilke tanker han gikk i. Været var ufyselig. En sleip Rhin-tåke, som pust på et speil, lå over hele det byråkratiske Bonns bebodde villnis. Kjempebygninger, ennå uferdige, ruvet dystert fra de udyrkede markene. Foran ham lå den britiske ambassaden, med lys i alle vinduer, på sin brune hedetomt som et provisorisk sykehus i kampens demring. Ved innkjørselen hang Union Jack – merkverdig nok på halv stang – sørgmodig over en gruppe tyske politimenn. Selve valget av Bonn som venteværelse for Berlin har lenge vært en anomali; nå er det en fornærmelse. Det er vel kanskje bare tyskerne som, etter å ha valgt en kansler, ville ha funnet på å bringe hovedstaden til hans dørstokk. For å innkvartere flommen av diplomater, politikere og offentlige tjenestemenn som denne uønskede æren førte med seg – og også for å holde dem på avstand – har byens folk bygd en komplett forstad utenfor sine bymurer. Det var gjennom den sydlige delen av denne forstaden trafikken nå forsøkte å passere: et virvar av klumpete tårn og lave, provisoriske brakker som strakte seg langs den dobbelte hovedveien nesten like til den vakre sanatoriebebyggelsen i Bad Godesberg, hvis hovednæringsvei, som en gang var vann på flasker, nå er diplomati. Riktignok er noen departementer forlagt til selve Bonn, hvor de har fornyet bybildet av brolagte gårdsplasser med sitt glorete murverk, og riktignok ligger noen av ambassadene i Bad Godesberg. Men setet for forbundsregjeringen og de ca. nitti utenlandske representasjoner som er akkreditert til den, for ikke å snakke om korridorpolitikerne, pressen, de politiske partiene, de offisielle residensene til forbundsrepublikkens dignitærer, kuratoriet for et samlet Tyskland pluss hele den byråkratiske overbygningen i Vest-Tysklands provisoriske hovedstad, finner man på begge sider av denne hovedåren mellom det tidligere setet for biskopen i Köln og de viktorianske villaene i et kursted i Rhindalen. Den britiske ambassade er en uadskillelig del av denne 17
hovedstads-landsbyen, av denne øystaten som mangler både politisk identitet og sosial bakgrunn og som på ubestemt tid er påtvunget provisoriske tilstander. Tenk Dem en langstrakt fabrikkbygning uten noen merkverdigheter, en bygning av den typen man kan se dusinvis av langs omkjøringsveien vest for London, vanligvis med et varemerke eller firmasymbol på taket. Mal en dyster rhinlandsk himmel over den, legg til et udefinerbart anstrøk av nazi-arkitektur – bare en anelse, ikke mer – og sett et par avskallede målstenger på den ubearbeidede tomten bak bygningen til adspredelse for atleter. Da har De et ganske godt bilde av Englands ansikt i Forbundsrepublikken. Med en langstrakt arm holder den fortiden nede, med en annen glatter den over nåtiden, mens den tredje graver i den fuktige rhinlandske jorden for å finne ut hva fremtiden skjuler. Bygningen ble reist da okkupasjonen nærmet seg sin altfor tidlige avslutning, og den gir et presist stemningsbilde av denne æreløse oppgivelsen: et steinansikt vendt mot en tidligere fiende, et grått smil mot en nåværende alliert. Til venstre for Cork da de omsider kjørte gjennom porten, lå hovedkvarteret for Røde Kors, til høyre en Mercedes-fabrikk og bak ham, på den andre siden av veien, sosialdemokratenes bygning og et coca-cola-lager. Ambassaden er skilt fra disse malplaserte naboene av en brakkmark som – overstrødd med rødbrun jord og blåleire – strekker seg like ned til den vanskjøttede Rhinen. Denne marken kalles Bonns grønne belte, og byplanleggerne er meget stolte av den. En dag kommer de kanskje til å flytte til Berlin; den muligheten nevnes iblant selv i Bonn. En dag vil kanskje hele det grå fjellet gli nedover autobahnen og stille ta sin plass på den våte parkeringsplassen ved den brannherjede riksdagen. Men til det skjer vil disse betongteltene bli stående – diskret midlertidige av hensyn til drømmen, og diskret permanente av hensyn til realitetene. De vil bli der, og de vil formere seg og vokse. For i Bonn har bevegelse erstattet fremskritt, og alt som ikke vil vokse må dø. Meadowes parkerte bilen på den vanlige plassen bak 18
kantinen og gikk langsomt rundt den som han alltid pleide å gjøre etter en kjøretur, kjente på dørhandtakene og kikket på lakken etter eventuelle merker etter steinsprut. Fremdeles i dype tanker krysset han forgården til inngangen hvor to britiske militærpolitimenn, en sersjant og en korporal, kontrollerte legitimasjonspapirer. Cork, som ennå var litt mutt, fulgte et stykke bak ham, så da han nådde frem til inngangsdøren var Meadowes allerede fordypet i samtale med vaktene. «Og hvem er De da?» ville sersjanten vite. «Meadowes i arkivet. Han arbeider for meg.» Meadowes forsøkte å kikke over skulderen til sersjanten, men sersjanten trakk listen inn mot uniformsjakken. «Han har nemlig vært sykmeldt. Jeg ville bare forhøre meg.» «Men hvorfor står han da oppført under første etasje?» «Han har et rom der. Han har to funksjoner. To forskjellige jobber. En hos meg og en i første etasje.» «Null», sa sersjanten og så på listen igjen. En flokk skrivemaskindamer med skjørtekanten så langt fra bakken som ambassadørfruen tillot, kom flagrende oppover trappene bak dem. Meadowes nølte, han var ennå ikke overbevist. «Mener De at han ikke er kommet inn?» spurte han i den varsomme tonen som rommer en bønn om motsigelse. «Akkurat det er det jeg mener ja. Null. Han er ikke kommet inn. Han er ikke her. Skjønner?» De fulgte etter pikene inn i lobbyen. Cork grep ham i armen og trakk ham til side i skyggen av gitterverket i underetasjen. «Hva er det som foregår, Arthur? Hva er det som plager deg? Det er ikke bare de savnede papirene, er det?» «Det er ingenting som plager meg.» «Men hvorfor sa du at Leo har vært syk, da? Han har ikke vært syk en dag i sitt liv.» Meadowes svarte ikke. «Hva er det Leo har gjort?» spurte Cork med dyp mistenksomhet. 19
«Ingenting.» «Hvorfor spurte du etter ham da? Du kan da vel ikke ha mistet ham også! Jøssenam, de har jo prøvd uten hell å miste Leo i tyve år.» Cork følte at Meadowes nølte av ren sømmelighet, følte at han holdt på å åpne seg, og så at han lukket seg til igjen. Motvillig. «Du kan ikke være ansvarlig for Leo. Ingen kan det. Du kan ikke være en far for alle, Arthur. Han er sannsynligvis ute og børser med bensinmerker.» Ordene var knapt sluppet ut av munnen på ham før Meadowes bråsnudde seg mot ham. Han var meget sint. «Du våger ikke å snakke på den måten, hører du! Du våger ikke! Leo er ikke slik; det er en forferdelig ting å si om hvem som helst – børser med bensinmerker! Bare fordi han er … midlertidig.» Corks ansiktsuttrykk idet han på trygg avstand fulgte etter Meadowes oppover den åpne spiraltrappen til annen etasje, talte for seg selv. Hvis det var slik man ble med alderen, var det ikke en dag for tidlig å gå av med pensjon når man fylte seksti. Cork hadde tenkt å trekke seg tilbake på en ganske annen måte. Han hadde en drøm – hvem hadde ikke det? – om å slippe vekk fra det hele til en gresk øy. Kreta, tenkte han; Spetsai. Hvis disse kulelagrene går som de skal kan jeg klare det til jeg fyller førr. I hvert fall femogførr. Et stykke bortenfor arkivet langs korridoren lå chifferrommet, og et stykke bortenfor det lå det lille, lyse kontoret til Peter de Lisle. Kanselliavdeling betyr ikke annet enn politisk seksjon; dens unge menn er eliten. Det er her, om i det hele tatt noe sted, at den populære drømmen om den strålende engelske diplomaten kan gå i oppfyllelse; og ikke hos noen var den til de grader oppfylt som hos Peter de Lisle. Han var en elegant, grasiøs, nesten vakker person hvis ungdom hadde holdt seg hardnakket inn i begynnelsen av førtiårene, og han førte seg på en måte 20
som var blasert nesten til sløvhet. Denne sløvheten var ikke tilsiktet, men ganske enkelt bedragerisk. De Lisles familietre var blitt katastrofalt beskåret av to kriger, og ytterligere medfart av en serie små, men voldsomme katastrofer. En bror var død i en bilulykke, en onkel hadde begått selvmord, en annen bror var druknet under en ferie i Penzance. Slik hadde de Lisle gradvis tilegnet seg både energien og pliktene til en usannsynlig overlevende. Han ville mye heller ha sluppet å bli kalt til tjeneste, syntes hans adferd å si, men siden det nå engang var slik hadde han ikke annet valg enn å bære kappen. Mens Meadowes og Cork begav seg hver til sitt domene, var de Lisle i ferd med å samle sammen en del blå konseptark som lå spredt utover skrivebordet hans i artistisk forvirring. Etter å ha skuffet dem sammen i en bunke knappet han vesten, strakte seg, kastet et tankefullt blikk på bildet av Windermere-sjøen, utsendt av arbeidsdepartementet med vennlig tillatelse fra London, Midland and Scottish Railway, og slentret tilfreds ut på trappeavsatsen for å hilse den nye dagen. Ved det lange vinduet ble han stående et øyeblikk og kikke ned på bøndenes svarte biler og de små øyene av blått der politilyktene blaffet. «De har denne lidenskapen for stål,» bemerket han til Mickie Crabbe, en litt forhutlet, vassøyet mann som konstant gikk i bakrus. Crabbe gikk langsomt oppover trappen med den ene hånden hvilende på rekkverket og de tynne skuldrene trukket beskyttende opp. «Det hadde jeg glemt. Jeg husket blodet, men jeg hadde glemt stålet.» «Javisst.» mumlet Crabbe, «javisst», og stemmen slepte etter ham som trevlene av hans eget liv. Det var bare håret som ikke var eldet; det vokste mørkt og frodig på det lille hodet, som om det hentet næring fra alkoholen. «Sportsstevnet,» utbrøt Crabbe med ett og stanset opp. «Det fordømte teltet er ikke kommet opp.» «Det kommer,» forsikret de Lisle ham vennlig. «Det er bonderevolten som har forsinket det.» «Bakveien var tom som en kirke på den andre veien; 21
fordømte hunnere,» la Crabbe nølende til som om det var en hilsen, så fortsatte han møysommelig bortover korridoren. De Lisle fulgte langsomt etter, skjøv opp den ene døren etter den andre, kikket inn og hilste eller ropte et navn, inntil han omsider nådde frem til kansellisjefens kontor. Her banket han hardt på og lente seg inn. «Alle til stede, Rawley,» sa han. «Vi kan begynne når du er klar.» «Jeg er klar nå.» «Du skulle ikke tilfeldigvis ha knabbet den elektriske viften min? Den er sporløst forsvunnet.» «Heldigvis er jeg ikke kleptoman.» «Ludwig Siebkron ber om et møte klokken fire,» tilføyet de Lisle lavt, «i innenriksdepartementet. Han vil ikke si hvorfor. Jeg presset ham, og han ble ergerlig. Han sa bare at han ønsket å drøfte våre sikkerhetsarrangementer.» «Våre arrangementer er helt tilstrekkelige slik de er. Vi drøftet dem med ham i forrige uke; han spiser middag med meg på tirsdag. Jeg kan ikke tenke meg at vi behøver å gjøre noe mer. Det kryr jo av politi her allerede. Jeg nekter å la ham gjøre oss til en festning.» Stemmen var fylt av alvor og autoritet, en akademikers stemme, men likevel militær; en stemme som hadde mye i reserve, en stemme som voktet sine hemmeligheter og sin suverenitet, langsom, men samtidig kortfattet. De Lisle tok et skritt inn i rommet, lukket døren og slapp sikkerhetsklinken ned. «Hvordan gikk det i går kveld?» «Tilfredsstillende. Du kan få lese rapporten hvis du vil. Meadowes bringer den til ambassadøren.» «Jeg gjettet på at det var det Siebkron ringte om.» «Jeg er ikke forpliktet til å rapportere til Siebkron, og jeg akter heller ikke å gjøre det. Og jeg har ingen formening om hvorfor han skulle ringe på denne tiden og heller ikke hvorfor han skulle sammenkalle et møte. Din fantasi har et forsprang på min.» 22
«Jeg aksepterte allikevel på dine vegne. Jeg mente det var klokt.» «Når er det vi er bedt om å komme?» «Klokken fire. Han sender transport.» Bradfield rynket pannen misbilligende. «Han er bekymret for trafikken. Han mener det vil gå lettere med eskorte,» forklarte de Lisle. «Javisst. Jeg trodde et øyeblikk at det var utgiftene han ville spare oss for.» Det var en spøk de delte i taushet.
23
II
«Jeg kunne høre hylene deres i telefonen …» Det daglige møtet i kanselliavdelingen i Bonn finner sted klokken ti – et tidspunkt som gjør det mulig for alle å åpne posten, kaste et blikk på telegrammene og de tyske avisene og kanskje komme en smule til hektene etter anstrengende selskapelige sysler kvelden i forveien. Som ritual hadde de Lisle ofte sammenlignet møtet med morgenbønnen i et agnostisk samfunn: det gav ikke nevneverdig inspirasjon eller instruksjon, men det anslo dagens tone, tjente som navneopprop og gav alle en følelse av at de arbeidet sammen. En gang i tiden hadde lørdagene vært ulne, frivillige halvarbeidsdager som rundet av arbeidsuken og gav en velsignet følelse av kommende helg og fritid. Alt det var borte nå. Lørdagene var blitt oppslukt i den alminnelige alarmtilstanden og underkastet samme disiplin som de øvrige arbeidsdagene. De gikk inn en og en; de Lisle kom først. De som hadde for vane å hilse god morgen gjorde det; de øvrige fant sin plass i taushet i halvkretsen av stoler, og gav seg enten til å bla igjennom sine bunker av kulørte telegrammer eller til å stirre tomt ut gjennom det store vinduet på restene av sin weekend. Morgentåken lettet; svarte skyer hadde trukket sammen over den bakerste betongfløyen i ambassaden. Antennene på det flate taket hang som surrealistiske trær mot det nye mørket. «Det ser ikke lyst ut for sportsstevnet, må jeg si,» bemer24
ket Mickie Crabbe høyrøstet. Ingen umaket seg med å svare; Crabbe hadde ingen posisjon i kanselliet. Bradfield satt alene bak stålskrivebordet; han lot ikke til å ense at de kom inn. Han tilhørte den skolen av embetsmenn som leser med pennen, for den gled raskt sammen med blikket fra linje til linje, parat til når som helst å korrigere eller notere. «Kan noen si meg,» spurte han uten å løfte hodet, «hvordan jeg skal oversette Geltungsbedürfnis?» «Selvhevdelsesbehov,» foreslo de Lisle. Han så pennen slå ned og drepe og løfte seg igjen. «Utmerket. Skal vi begynne?» Jenny Pargiter, hvis fagområde var informasjon, var den eneste kvinne i forsamlingen. Hun leste med tvilrådighet i røsten som om hun motsa en alminnelig oppfatning, og hun leste uten håp fordi hun innerst inne visste at det var enhver kvinnes lodd å bli mistrodd når hun meddelte nyheter. «Bortsett fra bøndene, Rawley, er den viktigste nyheten gårsdagens episode i Köln hvor studentdemonstranter assistert av arbeidere fra Krupp veltet den amerikanske ambassadørs bil.» «Den amerikanske ambassadørs tomme bil. Det er en viss forskjell.» Han noterte noe i margen på et telegram. Mickie Crabbe som satt borte ved døren, trodde avbrytelsen var humoristisk ment, og lo nervøst. «De gikk også løs på en gammel mann og lenket ham til rekkverket på torvet ved stasjonen med hodet glattbarbert og en plakat rundt halsen med teksten: «Jeg rev ned Bevegelsens plakater.» Man antar ikke at han er alvorlig skadet.» «Antar?» «Anser.» «Peter, du skrev et telegram i løpet av natten. Vi får se en kopi, går jeg ut fra?» «Det trekker opp de viktigste slutningene.» «Og hva går de ut på?» 25
De Lisle var vant til dette. «At alliansen mellom utbryterstudentene og Karfelds Bevegelse utvikler seg hurtig. At den onde sirkelen fortsetter: uro skaper arbeidsledighet, arbeidsledighet skaper uro. Studentlederen Halbach tilbrakte mesteparten av gårsdagen på tomannshånd med Karfeld i Köln. De kokte opp saken sammen.» «Det var Halbach, ikke sant, som stod i spissen for den antibritiske studentdelegasjonen i Brussel i januar? De som kastet søle på Haliday-Pride?» «Jeg har nevnt det i telegrammet.» «Fortsett, Jenny.» «De fleste større aviser har kommentarer.» «Bare smakebiter, takk.» «Neue Ruhrzeitung og dens allierte aviser legger hovedvekten på demonstrantenes ungdom. De understreker at de ikke er brunskjorter eller pøbel, men unge tyskere som er dypt skuffet over Bonns institusjoner.» «Tja, hvem er ikke det?» mumlet de Lisle. «Ja takk, Peter,» sa Bradfield uten snev av takknemlighet, og Jenny Pargiter rødmet helt uten grunn. «Både Welt og Frankfurter Allgemeine trekker paralleller med de siste begivenheter i England; de peker særlig på anti-Vietnam-protestene i London, raseopptøyene i Birmingham og leieboerforbundets protester mot utleie til farvede. Begge nevner den store avgrunnen mellom velgerne og deres regjeringer både i England og Tyskland. Ifølge Frankfurter ligger bakgrunnen for det hele i skattleggingen – når skattebetaleren tror at hans penger ikke blir fornuftig anvendt, hevder han at hans stemme også er bortkastet. De kaller det den nye treghet.» «Aha. Et nytt slagord er fabrikert.» Trett etter våkenatten og av temaets velkjente tone lyttet de Lisle adspredt til referatet; han hørte de velkjente setningene som i en radio som ikke var skikkelig innstilt: … stadig mer bekymret over de antidemokratiske strømninger både på høyre og venstre fløy … Forbundsregjeringen bør forstå at bare en virkelig sterk ledelse, selv på bekost26
ning av visse ekstravagante minoritetsgrupper, kan bidra til europeisk enhet … Tyskerne må gjenvinne tilliten, de må betrakte politikken som løsningsmidlet mellom tanke og handling … Hva var det, tenkte han dovent, med den tyske politiske terminologien som selv i oversettelse gjorde den aldeles uvirkelig? Metafysisk bomull, det var uttrykket han hadde brukt i sitt telegram i går kveld, og han var ganske fornøyd med det. En tysker behøvde bare å berøre et politisk tema for å bli revet med av en strøm av latterlige abstraksjoner … Men var det bare abstraksjonene som var så flyktige? Selv det mest åpenbare faktum virket underlig utrolig; selv den mest grufulle begivenhet lot til å ha tapt sin atmosfære innen den nådde frem til Bonn. Han forsøkte å tenke seg hvordan det ville føles å bli skamslått av Halbachs studenter, å bli slått i ansiktet til kinnene blødde, å bli lenket og sparket … det virket så fjernt. Men hvor var Köln? Var det syvogtyve kilometer dit? Eller syvogtyve tusen? Han burde farte mer omkring, sa han til seg selv, burde overvære møtene og se begivenhetene på stedet. Men hvordan kunne han det, all den stund det bare var ham og Bradfield til å utarbeide enhver politisk depesje av betydning? Og all den stund det var så mange ømtålelige og politisk brennbare saker som måtte tas hånd om her? Jenny Pargiter var blitt varm i trøyen. Neue Züricher spekulerte over våre muligheter i Brussel, sa hun; hun anså det viktig at samtlige i kanselliavdelingen leste artikkelen meget nøye. De Lisle sukket hørbart. Ville Bradfield aldri skru henne av? «Kommentatoren hevder at vi har absolutt, intet forhandlingsgrunnlag igjen, Rawley. Intet. Den britiske regjering er like utspilt som Bonn; ingen støtte i velgermassen og svært lite i parlamentet. Den britiske regjering betrakter Brussel som en tryllemedisin for alle britenes sykdommer, men ironisk nok kan man bare lykkes dersom en annen sviktende regjering vil tillate det.» 27
«Javisst.» «Og enda mer ironisk: fellesmarkedet har praktisk talt opphørt å eksistere.» «Javisst.» «Artikkelen har tittelen Tiggeroperaen. De påpeker også at Karfeld undergraver våre sjanser til å få effektiv tysk støtte for vår søknad.» «Spådommen virker ikke særlig oppsiktsvekkende,» bemerket Bradfield. «Og at Karfelds initiativ for en handelsakse Bonn– Moskva på bekostning av franskmennene og angelsakserne har vakt alvorlig interesse i visse kretser.» «Jeg gad vite hvilke kretser?» mumlet Bradfield, og pennen senket seg igjen. «Betegnelsen angelsakser er bannlyst,» tilføyet han. «Jeg nekter å få min herkomst diktert av de Gaulle.» Dette var et stikkord til de eldre medarbeiderne, som oppløftet en anerkjennende intellektuell latter. «Hva mener russerne om Bonn–Moskva-aksen?» var det en i midten av forsamlingen som spurte. Kanskje var det Jackson, en tidligere kolonitjenestemann som likte å presentere sunn fornuft som motvekt mot høytflyvende intellektuelle talemåter. «Jeg mener, det må jo være halve poenget, ikke sant? Er det noen som har foreslått det for dem?» «Se vår siste melding,» sa de Lisle. Han syntes ennå han kunne høre det klagende koret av bøndenes bilhorn gjennom det åpne vinduet. Det er Bonn, tenkte han plutselig. Den veien er vår verden; hvor mange navn hadde den på de åtte kilometrene mellom Mehlem og Bonn? Seks? Syv? Slik er vi: en verbal krig om noe som ingen vil ha. En konstant, steril kakofoni av krav og protester. Uansett hvor nye modellene er, hvor fort trafikken går, hvor voldsom kollisjonen blir, hvor høye bygningene er, så er ruten den samme og bestemmelsesstedet uvesentlig. «Vi tar resten ganske kort, ikke sant? Mickie?» «Ja, for all del.» 28
Det kom liv i Crabbe; han gikk i gang med å referere en lang og uforståelig historie som han hadde hørt i den amerikanske klubben av korrespondenten for New York Times, som igjen hadde hørt den av Karl-Heinz Saab, som igjen hadde hørt den av en eller annen på Siebkrons kontor. Det ble påstått at Karfeld faktisk hadde vært i Bonn i går kveld, at han etter å ha vært sammen med studentene i Köln ikke hadde vendt tilbake til Hannover for å forberede morgendagens massemøte – som alle trodde – men at han hadde kjørt en sidevei til Bonn og deltatt i et hemmelig møte i byen. «De påstår at han snakket med Ludwig Siebkron, Rawley,» sa Crabbe, men den overbevisning stemmen hans kanskje engang hadde hatt, var nå utspedd av utallige cocktails. Men Bradfield ble irritert over denne meldingen og slo tilbake temmelig hardt. «De sier alltid at han snakket med Ludwig Siebkron. Hvorfor i helsike skulle de ikke snakke med hverandre? Siebkron har ansvaret for offentlig ro og orden; Karfeld har en bråte fiender. Gi melding til London,» tilføyet han trett og noterte igjen. «Send dem et telegram og rapporter ryktet. Det kan ikke skade.» Et plutselig regnskyll slo opp mot det stålinnrammede vinduet, og alle rykket til ved den hissige trommingen. «Det er synd for sportsstevnet,» hvisket Crabbe, men heller ikke denne gang var noen parat til å kommentere hans bekymring. «Til orden,» fortsatte Bradfield. «Massemøtet i Hannover i morgen begynner klokken halv elleve. Det er et merkverdig tidspunkt å demonstrere på, men såvidt jeg skjønner skal de ha en fotballkamp om ettermiddagen. De spiller fotball på søndager her i landet. Jeg kan ikke tenke meg at det vil ha noen virkning for oss, men ambassadøren ber likevel samtlige om å holde seg hjemme etter kirketid medmindre de har noe å utrette i ambassaden. Etter Siebkrons anmodning vil det være forsterket 29
tysk politibevoktning ved hoved- og bakportene hele søndagen igjennom, og av en eller annen merkverdig grunn som bare han selv kjenner vil det være sivilkledde folk til stede ved sportsstevnet i ettermiddag.» «Og mer sivile klær,» hvisket de Lisle og mintes en privat spøk, «har jeg aldri sett.» «Ti stille. Sikkerheten. Vi har mottatt de trykte ambassadepassene fra London, og de vil bli distribuert mandag og skal fremvises til enhver tid deretter. Brannøvelse. Jeg kan opplyse at det vil bli holdt en øvelsesmønstring klokken tolv mandag. Jeg tror dere alle bør sørge for å være til stede; det er et godt eksempel for de yngre medarbeiderne. Velferd. Samveldesportsstevnet i ettermiddag i ambassadens have. Igjen vil jeg foreslå at dere alle møter frem. Med fruer naturligvis,» la han til, som om det la en enda tyngre byrde på dem. «Mickie, den ghanesiske chargé d’affaires trenger noen til å underholde seg. Hold ham borte fra ambassadørfruen.» «Får jeg komme med en liten bemerkning der, Rawley?» Crabbe vred seg nervøst; musklene på halsen hans var som kyllingben, strevere som holdt det hensyknende kjøttet oppe. «Ambassadørfruen skal dele ut premiene klokken fire. Kunne alle samle seg omkring hovedteltet kvart på? Omforladelse,» la han til. «Kvart på fire, Rawley. Omforladelse.» Det ble sagt at han hadde vært en av Montgomerys adjutanter under krigen, og at dette var alt som var igjen. «Notert. Jenny?» Nei, hun hadde ingenting som de gad å høre på, sa skuldertrekningen hennes. De Lisle henvendte seg til dem alle; han slo an den spesielle mellomtonen som er den britiske herskende klasses eget territorium. «Tør jeg spørre om noen her arbeider med personoversikten? Meadowes maser på meg for å få den, og jeg kan sverge på at jeg ikke har rørt den på månedsvis.» «Hvem er den notert ut til?» 30
«Til meg, tydeligvis.» «I så fall,» sa Bradfield kort, «har du sannsynligvis fått den.» «Jeg tror ikke det – det er det som er poenget. Jeg er fullstendig villig til å ta smekken, jeg kan bare ikke begripe hva jeg skulle med den.» «Vel, er det noen her som har den?» Alt Crabbe hadde å komme med var tilståelser. «Den er notert ut til meg også,» hvisket han fra den halvmørke plassen sin ved døren. «Du skjønner, Rawley.» De ventet. «Før Peter fikk den skal angivelig jeg ha hatt den og lagt den tilbake. Ifølge Meadowes, Rawley.» Fremdeles var det ingen som hjalp ham. «To uker, Rawley. Men jeg har aldri rørt den. Beklager. Arthur Meadowes har mast som en gal på meg. Det hjalp ikke, jeg hadde den ikke. En masse skitt om tyske industrifolk. Det er ikke mitt område. Jeg sa til Meadowes at det beste er å spørre Leo. Han steller med personoversikt. Det er Leos domene.» Han smilte blekt langs rekken av kolleger helt til han kom til vinduet hvor den tomme stolen var. Plutselig stirret de alle i samme retning, på den tomme stolen – ikke med bestyrtelse eller overraskelse, men nysgjerrig; de merket seg for første gang at en var fraværende. Det var en enkel stol av lakkert furu, forskjellig fra de andre og en tanke lyserød i farven, som en fjern påminnelse om et budoar. Det lå en liten, brodert pute på setet. «Hvor er han?» spurte Bradfield kort. Bare han hadde ikke fulgt Crabbes blikk. «Hvor er Harting?» Ingen svarte. Ingen så på Bradfield. Jenny Pargiter var blodrød i ansiktet og stirret på de mannhaftige, praktiske hendene sine som hvilte på det brede fanget. De Lisle skyndte seg å komme til unnsetning. «Han er vel ombord i fergen, og den er sikkert forsinket skulle jeg tro. Gud vet hva bøndene gjør på den siden av elven.» «Vil noen være så vennlig å finne det ut,» sa Bradfield 31
i sitt mest uinteresserte tonefall. «Ring hjem til ham eller et eller annet.» Det er et faktum at ingen som var til stede oppfattet denne instruksen som rettet til seg, og at de forlot rommet i en underlig uorden. De så hverken på Bradfield eller på hverandre, og slett ikke på Jenny Pargiter, som var mer forvirret enn noen annen. * Det siste sekkeløpet var over. Den sterke vinden som feide over det åpne lendet, pisket regnbygene mot den flagrende teltduken. De våte tauene knaket faretruende. Inne i teltet hadde barna som var tilbake, de fleste farvede, samlet seg rundt den store teltstangen. De små samveldeflaggene, rynket av lagring og minsket i antall av løsrivelser, flagret i sørgelig uorden. Under dem var Mickie Crabbe, assistert av chiffermannen Cork, i ferd med å mønstre vinnerne til premieutdelingen. «M’butu, Alistair,» hvisket Cork. «Hvor i helsike er han blitt av?» Crabbe satte roperten for munnen: «Vil herr Alistair M’butu være så vennlig å komme frem. Alistair M’butu … Jøsses,» hvisket han. «Jeg ser ikke engang forskjell på dem.» «Og Kitty Delassus. Hun er hvit.» «Og frøken Kitty Delassus,» la Crabbe til; han lespet nervøst på den siste s’en, for bitter erfaring hadde lært ham at uttalen av navn kunne være kilde til stor indignasjon. Ambassadørfruen i medtatt mink ventet velvillig ved siden av et bord på bukker hvor det var stablet opp en haug pakker i gavepapir fra Naafi. Vinden slo voldsomt til igjen; den ghanesiske chargé d’affaires som stod fortapt ved siden av Crabbe, skuttet seg og brettet opp pelskraven på frakken. «Diskvalifiser dem,» sa Cork inntrengende. «La nestemann få premiene.» 32
«Jeg skal vri halsen om på ham,» erklærte Crabbe og glippet voldsomt med øynene. «Jeg skal vri den fordømte halsen om på ham. Tenk å sitte der og trykke på den andre siden av elven. Heisan.» Janet Cork, høyst velgående, hadde lokalisert de savnede barna. «Bare vent til mandag,» hvisket Crabbe og løftet roperten mot munnen, «jeg skal si ham en sannhet eller to.» Men det ville han ikke, når det kom til stykket. Han ville ikke si noen verdens ting til Leo. Han ville bare holde seg helt klar av Leo, holde seg på betryggende avstand til det hele blåste over. «Mine damer og herrer, ambassadørfruen vil nå overrekke premiene.» De klappet, men ikke for Crabbe. Med en perfekt insouciance som passet like godt for en stabelavløpning som for et ja-svar til et høytidelig frieri, skred ambassadørfruen frem for å holde sin tale. Crabbe lyttet adspredt: … en familiebegivenhet … likestilte nasjoner innenfor samveldet … om bare verdens store stridigheter kunne ha blitt løst på en så vennskapelig måte … en hjertelig takk til sportskomitéen, herrene Jackson, Crabbe, Harting, Meadowes … Beklagelig uberørt tok en sivilkledd politimann, som stod postert inne ved teltveggen, et par hansker opp av lommen på lærfrakken og stirret tomt på en kollega. Hazel Bradfield, kansellisjefens frue, fanget blikket til Crabbe og smilte vakkert. Dette er kjedelig, sa blikket hennes, men snart er det over og da får vi kanskje endatil en drink. Han skyndte seg å se bort. Det det gjelder, sa han febrilsk til seg selv, er ikke å se noe og ikke å vite noe. Hold deg i dekning. Han så på armbåndsuret. Akkurat en time til solen stod over rånokken. I hvert fall i London om ikke i Bonn. Han ville ta seg en øl først, bare for å ha noe å sysle med, og etterpå ville han ha seg litt av de harde sakene. Hold deg i dekning, det er tingen. Se ingenting og ta bakveien ut. «Hør her,» sa Cork inn i øret på ham. «Kan du huske at du gav meg et tip?» 33
«Nei, om hva?» «Sydafrikanske diamanter. Consol. De er gått ned seks shilling.» «Hold bare fast ved dem,» sa Crabbe med total uoppriktighet og trakk seg tilbake mot kanten av teltet. Han hadde såvidt funnet et mørkt og beskyttende sted som tiltalte hans undertrykte natur, da en hånd grep ham i skulderen og dreide ham ublidt rundt på hælen. Da han kom seg av forbløffelsen befant han seg ansikt til ansikt med en sivilkledd politimann. «Hva i helvete,» utbrøt han rasende, for han var en liten mann og tålte ikke å bli tatt i, «hva i helvete …» Men politimannen rystet allerede på hodet og mumlet en unnskyldning. Han beklaget, sa han; han hadde tatt feil av herren og en annen person. Urban eller ikke – de Lisle var i mellomtiden i ferd med å bli meget sint. Turen fra ambassaden hadde irritert ham betraktelig. Han avskydde motorsykler og han avskydde å bli eskortert, og en larmende kombinasjon av de to tingene var nesten mer enn han kunne bære. Og han avskydde overlagt uhøflighet, uansett om han selv eller en annen ble utsatt for det. Og overlagt uhøflighet, tenkte han, var presis det de var gjenstand for nå. Ikke før hadde bilen kjørt opp i gårdsplassen til innenriksdepartementet, før dørene ble vrengt opp av en gjeng unge menn i lærfrakker som skrek i munnen på hverandre. «Herr Siebkron vil ta imot Dem øyeblikkelig! Nå, vær så snill! Ja! Øyeblikkelig, vær så snill!» «Jeg velger mitt eget tempo,» hadde Bradfield glefset idet de ble geleidet inn i den umalte stålheisen. «Begynn endelig ikke å gi meg ordre!» Og til de Lisle: «Jeg skal snakke med Siebkron. Dette er jo som en togladning med aper.» De øvre etasjene virket som en trøst. Dette var det Bonn de kjente: de bleke, funksjonelle interiørene, de bleke, funksjonelle reproduksjonene på veggene, den bleke, upolerte teaken; de hvite skjortene, de grå slipsene og ansik34
ter så bleke som månen. Det var syv stykker. De to som satt på hver sin side av Siebkron hadde ikke noe navn, og de Lisle undret seg ondskapsfullt på om de var kontorister som var kalt inn for å gjøre forsamlingen fulltallig. Lieff, en tomskallet paradehest fra protokollavdelingen, satt til venstre for ham; tvers overfor ham på Bradfields høyre side satt en gammel Polizeidirektor fra Bonn som de Lisle instinktivt likte, et kamparret monument av en mann, med hvite flekker som lignet overklistrede kulehull i den læraktige huden. Det lå noen sigarettpakker på en skål. En stram og alvorlig pike bød på kaffe uten koffein, og de ventet til hun hadde trukket seg tilbake. Hva er det Siebkron vil? tenkte han for hundrede gang siden den knappe innkallelsen klokken ni om morgenen. Konferansen begynte, som alle konferanser, med et resymé av hva som var sagt ved en foregående anledning. Lieff leste referatet i en tone som var stinn av pompøs smiger, som en mann som tildeler en medalje. Det var en velsignet anledning, lot han til å mene. Polizeidirektoren knappet opp sin grønne jakke og tente en påbegynt hollandsk sigar til den brant som en tyriflis. Siebkron hostet irritert, men den gamle politimannen ignorerte ham. «De har ingen innvendinger mot dette referatet, herr Bradfield?» Siebkron pleide å smile når han kom med dette spørsmålet, og selv om smilet hans var kaldt som nordenvinden kunne de Lisle ha ønsket at han hadde smilt i dag. «På stående fot har jeg ingen,» svarte Bradfield rolig, «men jeg må selvsagt se det skriftlig før jeg kan undertegne det.» «Ingen ber Dem om å undertegne.» De Lisle så opp med et skarpt blikk. «La meg få lov til,» erklærte Siebkron, «å lese følgende erklæring. Kopier vil bli distribuert.» Den var meget kortfattet. Doyen i det diplomatiske korps, sa han, hadde allerede med herr Lieff i protokollavdelingen og med den ameri35
kanske ambassadør drøftet spørsmålet om de diplomatiske misjoners fysiske sikkerhet under eventuelle opptøyer som følge av minoritetsdemonstrasjoner i Forbundsrepublikken. Siebkron beklaget at det var nødvendig å treffe ytterligere tiltak, men man fant det mer ønskelig å komme ulykksalige eventualiteter i forkjøpet enn å forsøke å korrigere dem når det var for sent. Siebkron hadde mottatt doyens forsikring om at alle diplomatiske misjonssjefer ville samarbeide til det ytterste med forbundsmyndighetene. Den britiske ambassadør hadde allerede gitt uttrykk for at han var enig i tiltaket. Siebkron var usedvanlig hard i stemmen; tonen nærmet seg sinne. Lieff og den gamle politimannen hadde vendt seg mot Bradfield og betraktet ham med et uttrykk som røbet utilslørt fiendtlighet. «Jeg er sikker på at De vil være enig i dette,» sa Siebkron på engelsk og sendte en kopi av erklæringen nedover langs bordet. Bradfield hadde ikke merket noe. Han tok fyllepennen frem fra innerlommen, skrudde av hetten og klemte den på plass på enden av pennen, og begynte å lese mens han lot pennesplitten sveve over linjene. «Jeg kan ikke se noe her som behøver å foreligge skriftlig i det hele tatt,» sa Bradfield lett. «De vet jo godt, Ludwig, at vi alltid kommer til enighet i slike saker. Vi har de samme interesser.» Siebkron ignorerte denne vennskapelige appellen: «Men De må også forstå at doktor Karfeld ikke er vennlig stemt mot britene. Det setter ambassaden i en spesiell kategori.» Bradfields smil lot seg ikke rokke. «Vi har ikke unngått å merke oss det. Vi stoler på at de vil sørge for at herr Karfelds følelser ikke gir seg fysiske uttrykk. Vi har all mulig tillit til Deres evne til å klare det.» «Nettopp. Da vil De også verdsette min omtanke for sikkerheten til alt personell i den britiske ambassade.» Bradfields stemme fikk en nesten ertende tone. «Hva er dette, Ludwig? En kjærlighetserklæring?» 36
Resten kom fort; det ble slengt frem som et ultimatum: «Jeg må følgelig be Dem om at alt britisk ambassadepersonell under ambassaderåds rang inntil videre oppholder seg innenfor Bonns område. De vil være så vennlig å instruere dem om at de i sin egen sikkerhets interesse vennligst vil oppholde seg i sine boliger» – han leste fra folderen på bordet – «etter klokken elleve om kvelden lokal tid, fra nå av og inntil videre.» De hvite ansiktene stirret på dem gjennom skyer av tobakksrøyk, som operasjonslamper gjennom en anestesitåke. I øyeblikkets forvirring var det bare Bradfields stemme, flytende og besluttsom som stemmen til en hærfører i slag, som ikke vaklet. Det var et prinsipp for offentlig ro og orden som britene hadde lært gjennom smertelige erfaringer i mange deler av verden, sa han, at ubehagelige episoder faktisk ble provosert av overdrevne sikkerhetstiltak. Siebkron kommenterte ikke det. Samtidig som han verdsatte Siebkrons profesjonelle og personlige omtanke, følte Bradfield seg forpliktet til å advare ham på det mest bestemte mot enhver gest som kunne bli misoppfattet av utenverdenen. Siebkron ventet. I likhet med Siebkron, understreket Bradfield, var han selv ansvarlig for å bevare ambassadens moral og dermed styrke den yngre stab mot de påkjenninger som måtte komme. Han kunne på dette tidspunkt ikke støtte noe tiltak som ville ha skinn av en retrett for en fiende som ennå knapt hadde begynt å rykke frem … ville Siebkron virkelig at det skulle bli sagt at han ikke var i stand til å kontrollere en håndfull bråkmakere? Siebkron reiste seg, og de andre med ham. En stiv kneising med hodet erstattet det obligatoriske håndtrykket. Døren ble åpnet og lærfrakkene eskorterte dem raskt til heisen. De stod i den våte gårdsplassen. Brølet fra motorsyklene lød overdøvende. Mercedes’en rullet mot porten. Hva i all verden har vi gjort? tenkte de Lisle. Hva i all 37
verden har vi gjort for å fortjene dette? Hvem har kastet stein gjennom lærerens vindu? «Kan det ha noen forbindelse med det i går kveld?» spurte han omsider Bradfield idet de nærmet seg ambassaden. «Det finnes ingen tenkelig sammenheng,» glefset Bradfield. Han satt rett opp og ned i setet, ansiktet var stivt og sint. «Uansett hva grunnen kan være,» la han til – mer som et memo til seg selv enn som en tillitsbevisning overfor de Lisle, «så er Siebkron den eneste tråden jeg ikke våger å klippe av.» «Jeg skjønner,» sa de Lisle, og de steg ut. Sportsstevnet var nettopp slutt. Bak den engelske kirken på en skogkledd åsrygg langs en villavei et stykke fra sentrum av Bad Godesberg, har ambassaden bygd seg et beskjedent stykke forstads-Surrey. Komfortable aksjemeglerhus med åpen peis og lange korridorer til tjenere som de ikke lenger har, skjuler seg i splendid isolation bak et snaut hegn av liguster og gullregn. Det ligger softmusic fra British Forces Network i luften. Hunder av umiskjennelig engelsk rase løper omkring i de store havene; fortauene er sperret av konebilene til de britiske ambassaderåd-fruene. I denne avenyen skjer det hver søndag morgen i årets varmere måneder et gemyttligere ritual som erstatter kansellimøtet. Noen minutter før klokken elleve blir hundene ropt inn og kattene skysset ut i haven, og fra et dusin entreer kommer et dusin fruer i blomstrete hatter og med matchende håndveske, fulgt av sine ektemenn i søndagspuss. Snart har det samlet seg en liten skare i veien: en eller annen har slått en spøk, noen har ledd, de ser seg om etter etternølere – og opp mot det nærmeste huset. Har Crabbes forsovet seg? Kanskje man burde ringe på? Nei, der kommer de endelig. Sakte begynner de å bevege seg nedover mot kirken, kvinnene først og mennene etter 38
med hendene i lommen. Alle stanser opp idet de når frem til kirketrappen, og smiler innbydende til fruen til eldstemann som er til stede. Med en liten overrasket gestus begir hun seg oppover trappen og forsvinner gjennom det grønne forhenget, og de underordnede følger etter – rent tilfeldigvis i nøyaktig samme orden som om de hadde fulgt protokollen. Denne søndag morgen kom Rawley Bradfield sammen med sin vakre hustru Hazel inn i kirken og satte seg på sin vanlige kirkebenk ved siden av ekteparet Tills, som etter naturens orden hadde gått foran dem i prosesjonen. Bradfield var egentlig katolikk, men han anså det som sin jernharde plikt å være til stede i ambassadekapellet; det var en sak som han bestemt nektet å rådspørre både sin kirke og sin samvittighet om. De var et vakkert par. Det irske blodet var sterkt fremtredende hos Hazel; det kastanjebrune håret hennes skinte i solstrålene som falt inn gjennom det blyinnfattede vinduet; og Bradfield hadde en egen måte å vise henne respekt på når de viste seg offentlig, som på en gang var både galant og bestemt. Rett bak dem satt arkivaren Meadowes ved siden av sin blonde og meget nervøse datter. Hun var en vakker pike, men særlig ambassadefruene hadde vanskelig for å skjønne hvordan en rettskaffen mann som hennes far kunne tolerere makeup i slike mengder. Etter å ha satt seg til rette begynte Bradfield å lete i salmeboken etter salmene som var oppslått på tavlen – det var enkelte av dem som han hadde forbudt av smakelighetsgrunner – så kastet han et blikk omkring i kirken for å se hvem som var fraværende. Det var ingen, og han var i ferd med å rette oppmerksomheten mot salmeboken igjen da fru Vandelung, den nederlandske ambassaderådens frue og for tiden viseformann i den internasjonale dameklubben, lente seg frem og spurte i en noe hysterisk tone hvorfor det ikke var noen organist. Bradfield kikket på den lille opplyste alkoven, på den tomme krakken med den broderte puten på setet. I samme øyeblikk lot han 39
til å bli oppmerksom på den trykkede tausheten omkring ham, en taushet som ble ytterligere understreket da det knirket i vestdøren. Det var Mickie Crabbe, hvis tur det var til å fungere som kirketjener, som hadde lukket den. Bradfield reiste seg raskt og gikk nedover midtgangen. Fra første rad i koret betraktet kansellivakten John Gaunt ham med tilslørt uro. Jenny Pargiter satt rak som en brud og så stivt fremfor seg; hun så ingenting annet enn Herrens lys. Janet Cork stod ved siden av henne og tenkte på det ufødte barnet sitt. Hennes mann var på rutineskift i chifferrommet i ambassaden. «Hvor pokker er Harting?» spurte Bradfield, men et eneste blikk på Crabbes ansiktsuttrykk fortalte ham at spørsmålet var bortkastet. Han gikk ut på veien, skyndte seg et stykke oppover bakken og åpnet en liten jernport som førte til sakristiet. Han gikk inn uten å banke på. «Harting har ikke vist seg,» sa han kort. «Hvem er det ellers som spiller orgel?» Kapellanen, som syntes ambassaden var en hard nøtt men som nå trodde han begynte å gjøre fremgang, var en lavkirkemann med hustru og fire barn i Wales. Ingen visste hvorfor de ikke ville følge etter. «Han har aldri uteblitt før. Aldri.» «Er det ikke andre som kan spille?» «Kanskje fergen ikke går. Det er en masse oppstyr, hører jeg.» «Han kunne jo ha tatt omveien over broen. Han har gjort det ofte før. Kan ingen overta for ham?» «Ikke såvidt jeg vet,» sa kapellanen og fingret åndsfraværende med kanten av messehagelen. «Men det har egentlig aldri vært noen grunn til å spørre om det.» «Hva har De tenkt å gjøre da?» «Kanskje noen kunne synge fore,» mente kapellanen, men blikket hans var festet på et dåpskort som var stukket inn bak en kalender. «Kanskje det er løsningen. Johnny Gaunt har en vakker tenor; han er jo waliser.» 40
«Javel, så får koret føre an. Det er best De gir dem beskjed med det samme.» «Men probemet er, ser De, at de kan ikke salmene, herr Bradfield,» sa kapellanen. «Han var ikke på korøvelsen fredag heller, skjønner De. Han kom ikke. Vi måtte avlyse den.» Bradfield gikk ut i den friske luften igjen og ble stående ansikt til ansikt med Meadowes, som i stillhet hadde forlatt sin plass ved siden av datteren og fulgt etter ham til baksiden av kirken. «Han er forsvunnet,» sa Meadowes med lav og dyster stemme. «Jeg har undersøkt overalt. Sykelisten, legen; jeg har vært hjemme hos ham. Bilen hans står i garasjen og han har ikke tatt melken sin. Ingen har sett eller hørt noe til ham siden fredag. Han kom ikke i utenlandsklubben. Det var en spesiell anledning fordi min datter hadde fødselsdag, men han kom ikke dit heller. Han hadde en avtale, men han ville se innom. Han hadde lovet henne en hårtørrer i fødselsdagspresent. Det ligner ikke ham, herr Bradfield, det ligner ham ikke i det hele tatt.» Et kort øyeblikk virket det som om Bradfield holdt på å miste fatningen. Han stirret rasende på Meadowes og så på kirken som om han ikke var sikker på hva han skulle knuse; som om han i desperasjon eller raseri ville løpe nedover stien og rive døren opp og brøle nyheten ut til alle som ventet så tålmodig der inne. «Bli med meg.» Allerede da de kjørte inn gjennom ambassadeporten og lenge før de var klarert av politikontrollen, kunne de konstatere åpenbare tegn på en krise. To motorsykler fra arméen stod parkert på plenen foran bygningen. Chiffermannen Cork ventet på trappen, han holdt ennå Everyman’s investeringsguide i hånden. En grønn tysk politibil med blaffende blå utrykningslampe på taket stod parkert ved siden av kantinen. De kunne høre sprakingen fra radioen. «Gudskjelov at De er kommet, sir,» sa hovedvakten 41
Macmullen. «Jeg sendte vakthavende sjåfør etter Dem, men han må sikkert ha passert Dem på hovedveien.» Alarmklokker kimte over hele bygningen. «Det er kommet en melding fra Hannover, sir, fra generalkonsulen; det var vanskelig å høre. Massemøtet har gått amok, sir, helvete er løs. De stormer biblioteket og de skal marsjere til konsulatet; jeg skjønner ikke hva det går av verden, sir, dette er verre enn Grosvenor Square. Jeg kunne høre hylene deres i telefonen, sir.» Meadowes fulgte Bradfield hurtig oppover trappen. «Var det hårtørrer De sa? Hadde han tenkt å gi Deres datter en hårtørrer?» Det var et øyeblikks overlagt tankeflukt, en overlagt nøling kanskje, en nervøs gestus før kampen begynte. Meadowes oppfattet det i hvert fall slik. «Ja, han bestilte den spesielt,» sa han. «Javisst,» mumlet Bradfield. Han skulle til å gå inn i chifferrommet da Meadowes snakket til ham igjen. «Mappen er borte,» hvisket han. «Den grønne mappen til de spesielle rapportene. Den har vært borte siden fredag.»
42