Emeran Mayer Hjernen & tarmen

Emeran Mayer

HJERNEN & TARMEN ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||

Om kroppens skjulte samtale Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Emeran Mayer Originalens tittel: The Mind-Gut Connection – How the Hidden Conversation Within Our Bodies Impacts Our Mood, Our Choices, and Our Overall Health Oversatt av Mette-Cathrine Jahr Boken er i sin helhet gjennomgått av ph.d. Jørgen Valeur, lege og forsker ved Lovisenberg Diakonale Sykehus Copyright opprinnelig utgave © 2016 dr. Emeran Mayer Published by arrangement with HarperWave, an imprint of HarperCollins Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-53146-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsillustrasjon: Barmaleeva/Getty Images Forfatterportrett: Harry Langdon Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken inneholder råd og informasjon om hvordan du tar vare på helsen. Den er ikke ment å erstatte råd fra fastlegen eller annet helsefaglig personell, men bør brukes som et supplement. Hvis du vet – eller har mistanke om – at du har et helseproblem, bør du snakke med fastlegen din før du setter i gang med medisinske programmer eller behandlinger. Vi har gjort hva vi kan for at informasjonen i denne boken skal være korrekt på utgivelsestidspunktet. Forlaget og forfatteren fraskriver seg ethvert erstatningsansvar for medisinske problemer som måtte oppstå som følge av å anvende metodene som blir foreslått i denne boken. Navn og karakteristiske kjennetegn på pasienter som er nevnt i boken, er endret av hensyn til personvernet.

Til Minou og Dylan for at de alltid har oppmuntret meg til å lytte til magefølelsen.

Til min mentor, John H. Walsh, som vekket interessen min for kommunikasjonen mellom tarmen og hjernen.

INNHOLD Del 1 Kroppen vår, den intelligente superdatamaskinen Kapittel 1 Forbindelsen mellom hjernen og kroppen er reell 13 Kapittel 2 Hvordan hjernen kommuniserer med tarmen

40

Kapittel 3 Hvordan tarmen din snakker til hjernen

64

Kapittel 4 Bakteriespråket: En nøkkelkomponent i dialogen mellom tarmen og hjernen 89

Del 2 Intuisjon og magefølelse Kapittel 5 Usunne minner: Hvordan tidlige livserfaringer påvirker dialogen mellom tarmen og hjernen

123

Kapittel 6 En ny forståelse av følelser

155

Kapittel 7 Forstå hvordan vi tar intuitive beslutninger

184

Del 3 Hvordan optimalisere hjerne–tarm-helsen Kapittel 8 Matens rolle: Hva vi kan lære av jegere og samlere

217

Kapittel 9 Det nordamerikanske kostholdets stormangrep: Hva evolusjonen ikke forutså 244 Kapittel 10 Den enkle veien til velvære og optimal helse

284

Takk

313

Litteratur

315

Register

331

Om forfatteren

343

DEL 1 |||||||||||||||||||||||||||||||||

KROPPEN VÅR, DEN INTELLIGENTE SUPERDATAMASKINEN

2

KAPITTEL

Hvordan hjernen kommuniserer med tarmen |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||

F

orestill deg at du kjører på motorveien, og at sjåføren som nærmest har ligget på støtfangeren din bak deg, plutselig smetter ut til venstre, svinger brått inn igjen foran deg og så står på bremsen. Du bremser så hardt du kan for å unngå å treffe ham, og dermed slynges du ut i venstre fil.

Så ser du at han ler. Nakkemusklene dine spenner seg, du biter tennene sammen, strammer leppene og rynker brynene.

Fra passasjersetet merker ektefellen din straks det rasende uttrykket ditt. Og så, tenk på en gang du var nedtrykt. Ansiktet ditt falt sammen, du senket blikket, og folk rundt deg la merke til det.

Det å gjenkjenne følelser i ansiktet til andre mennesker er noe vi gjør helt naturlig. Denne evnen overskrider barrierer som språk, rase, kultur, nasjonalitet og til og med artsgrenser, siden vi også kan se når en hund er sint eller en katt er redd. Naturen programmerte oss mennesker slik at vi lett kan gjenkjenne forskjellige følelser og tilpasse reaksjonene våre deretter. Følelsene dine er så tydelige fordi hjernen 40

Figur 3. Magen er et speilbilde av emosjonelle ansiktsuttrykk Emosjoner gjenspeiler seg nøyaktig i ansiktsuttrykket til et menneske. Et tilsvarende uttrykk for emosjonene våre opptrer i de forskjellige områdene av mage-tarmkanalen som påvirkes av nervesignaler som oppstår i det limbiske systemet. Signaler til den øvre og nedre delen av mage-tarmkanalen kan være synkrone eller gå i hver sin retning. De tykke hvite pilene viser at sammentrekningene i mage-tarmkanalen øker eller avtar i forbindelse med en bestemt emosjon.

sender ut et bestemt signalmønster til alle de små ansiktsmusklene (den mimiske muskulaturen), og det betyr at enhver følelse har et matchende ansiktsuttrykk. Folk rundt deg oppfatter ansiktsuttrykket ditt på brøkdelen av et sekund. Vi kan alle leses som en åpen bok.

Men vi er nærmest blinde når det gjelder måten disse emosjonene manifesterer seg på i mage-tarmsystemet. Når du irriterer deg i trafikken, sender hjernen din ut et karakteristisk 41

signalmønster til fordøyelsessystemet, akkurat som til ansiktsmusklene; og fordøyelsessystemet reagerer også kraftig.

Da du satt og freste over sjåføren som svingte brått inn foran deg og bremset ned, begynte magen å få kraftige sammentrekninger som økte produksjonen av magesyre og forsinket tømmingen av den eggerøren du spiste til frokost, mens tarmene dine vred seg og spyttet ut slim og andre fordøyelsessafter. Et lignende, men særskilt mønster opptrer når du er engstelig eller opprørt. Når du er nedtrykt, beveger tarmene seg nesten ikke i det hele tatt. Faktisk vet vi nå at fordøyelsessystemet speiler enhver emosjon som oppstår i hjernen.

Aktiviteten i disse hjernekretsene virker inn på andre organer også og skaper en samordnet reaksjon på enhver emosjon du måtte føle. Når du for eksempel er stresset, øker pulsen, og nakke- og skuldermusklene strammer seg, mens det motsatte skjer når du er avslappet. Men hjernen er tettere knyttet til tarmen enn til noe annet organ, med langt flere omfattende, fastkoblede forbindelser. At mennesker alltid har kjent følelser i magen, gjenspeiler seg i mange uttrykk i språket vårt. Hver gang du sa at det knyttet seg i magen, eller at magen vrengte seg ved synet, eller at du hadde sommerfugler i magen, var det på grunn av følelsesgenererende kretser i hjernen. Følelsene dine, hjernen og tarmsystemet er forbundet på en helt unik måte.

Hvis en pasient med unormale mage-tarmreaksjoner søker hjelp fra legehold, og en endoskopi ikke avdekker noe alvorlig, som en tarmbetennelse eller en svulst, blir pasientens symptomer ofte avfeid som uvesentlige. Fordi legene blir frustrert over at de ikke klarer å gi effektiv hjelp, anbefaler de gjerne spesielle dietter, probiotika eller piller for å normalisere et unormalt avføringsmønster, uten å ta tak i den egentlige årsaken til at tarmen reagerer som den gjør.

Hvis flere leger og pasienter kunne innse at tarmen fak42

tisk er et teater der et drama av følelser utspiller seg, ville det sannsynligvis være mindre risiko for at dette dramaet blir et smertefullt melodrama for pasientene. Nesten 15 prosent av USAs befolkning lider av en rekke unormale reaksjonsmønstre i fordøyelsessystemet, blant annet irritabel tarm-syndrom (IBS), kronisk forstoppelse, dårlig fordøyelse og sure oppstøt og halsbrann, som alle faller inn under kategorien hjerne-tarm-lidelser. De har symptomer som spenner fra kvalme, rumling og oppblåsthet til uutholdelige smerter.

Forbløffende nok har de fleste pasienter som lider av unormale mage- og tarmreaksjoner, ingen anelse om at disse problemene gjenspeiler deres emosjonelle tilstand.

Enda mer forbløffende er det at legene deres som oftest heller ikke har noen anelse om det.

Mannen som ikke kunne slutte å kaste opp Av de mange pasientene jeg har hatt i min lange karriere som gastroenterolog, er Bill en av dem jeg husker best. Bill var 25 år gammel og ellers frisk da han kom til meg sammen med sin 52 år gamle mor. Merkelig nok var det hun som begynte å snakke: «Jeg håper virkelig at du kan hjelpe Bill. Du er vår siste utvei. Vi er helt desperate.»

De siste åtte årene hadde Bill tilbrakt uendelig mange timer på legevakten forskjellige steder på grunn av uutholdelige magesmerter og kronisk oppkast. I særlig vanskelige perioder måtte han på legevakten flere ganger i uken. Vanligvis skrev legene ut smertestillende og beroligende midler for å behandle plagene hans, men ingen av dem så ut til å ha noen anelse om hva som faktisk var i veien med ham. Og hva verre var, noen stemplet ham som en pasient som bare var ute etter narkotika, fordi ingen av de diagnostiske testene de 43

tok, viste noe som kunne forklare de voldsomme symptomene hans.

Bill hadde også vært hos flere spesialister på mage-tarmsykdommer, som utførte omfattende diagnostiske tester uten å finne noen årsak til de plagsomme symptomene. De stadige smertene og brekningene gjorde at han ble nødt til å slutte på college og flytte hjem til de bekymrede foreldrene sine.

Moren var forretningskvinne og var frustrert over at Bills leger ikke hadde klart å gi ham en klar diagnose, så hun begynte å lete etter svar på Internett. «Jeg tror han har alle symptomene på syklisk oppkastsyndrom», sa hun.

Som Bills lege ville jeg undersøke dette selv.

Slik tilfellet ofte er med hjerne-tarm-lidelser, er det blitt fremsatt mange uvanlige teorier for å forklare den unike sammensetningen av symptomer i syklisk oppkastsyndrom. Men basert på tiår med forskning som teamet mitt har drevet sammen med flere andre forskningsteam ved UCLA, mente jeg at den mest sannsynlige forklaringen måtte være en overdreven reaksjon fra tarmen utløst av en overaktiv stressreaksjon i hjernen.

Hos pasienter med syklisk oppkastsyndrom er det vanligvis stressende livshendelser om setter i gang anfallene.

En hel rekke tilsynelatende ubeslektede stimuli, som tung trening, menstruasjon, store høyder eller lettere, langvarig psykologisk stress, kan forårsake tilstrekkelig ubalanse i kroppen til å utløse et anfall. Når hjernen (ikke nødvendigvis bevisst) fornemmer en slik trussel, signaliserer den til hypothalamus, et viktig hjerneområde som koordinerer alle de vitale funksjonene våre, at den skal øke utsondringen av et kritisk stressmolekyl kalt kortikotropinfrigjørende faktor (CRF), som fungerer som en hovedbryter 44

Figur 4. Tarmreaksjoner ved stress Som svar på en hvilken som helst forstyrrelse av den normale, balanserte tilstanden hos et menneske, for eksempel i form av stress, iverksetter hjernen en samordnet reaksjon som skal optimalisere organismens velvære og overlevelse. Den kjemiske hovedbryteren som setter denne stressreaksjonen i sving, er signalhormonet kortikotropinfrigjørende faktor (CRF). Dette hormonet utskilles av hypothalamus og innvirker på nærliggende områder i hjernen. Stressfremkalt CRF i hjernen er forbundet med at stresshormoner som kortisol og noradrenalin øker i kroppen. Denne prosessen stimulerer også en stressfremkalt tarmreaksjon som innvirker på sammensetningen og aktiviteten i tarmfloraen.

som sender hjernen (og kroppen) inn i en stressreaksjonstilstand. Pasienter med denne lidelsen kan være fullstendig symptomfrie i flere måneder – eller til og med år – selv om CRF-systemet deres hele tiden er i alarmberedskap.

45

Men når de opplever økt stress, blir symptomene utløst på nytt.

Når CRF-nivået blir høyt nok, setter det alle organene og cellene i kroppen – inklusive tarmsystemet – i stressmodus.

I en rekke elegante dyreforsøk avdekket min UCLA-kollega Yvette Taché, en av verdens fremste eksperter på hjerne– tarm-samspill fremkalt av stress, alle endringene i kroppen som CRF setter i gang.

Når CRF-nivået i hjernen øker, blir folk mer engstelige og mer følsomme for en rekke fornemmelser, blant annet signaler fra tarmen, som blir oppfattet som sterke magesmerter.

Tarmen som sådan trekker seg mer sammen, og innholdet tømmes, noe som fører til diaré. Magen senker tempoet og kan til og med reversere den naturlige prosessen og tømme innholdet oppover. Tarmveggen lekker mer, tykktarmen skiller ut mer vann og slim, og det strømmer mer blod gjennom slimhinnen i magen og tarmene.

I Bills tilfelle ville et par nøkkelspørsmål om symptomene hans hjelpe meg til å stille en diagnose. Jeg spurte Bill om han var fullstendig symptomfri mellom brekningsanfallene, og det svarte han bekreftende på. Jeg spurte ham og moren om de hadde en familiehistorie med migrene, en kronisk smertelidelse som er genetisk forbundet med syklisk oppkastsyndrom. Og det viste seg at både moren og bestemoren led av migrene.

«Hva slags symptomer opplever du i tiden like før et anfall?» spurte jeg. Bill fortalte at før et anfall av full styrke opplevde han vanligvis rundt 15 minutter med intens angst, svetting, kalde hender og hjertebank – alle typiske symptomer på en stresslignende reaksjon i kroppen. Dessuten ble han vekket av disse symptomene veldig tidlig om morgenen – nok et særpreg ved dette syndromet. (Dette særpreget skyldes sannsynligvis den økte aktiviteten i det sentrale stressys46

temet, som følger døgnrytmen.) En varm dusj eller en pille Ativan (lorazepam) kunne forhindre anfallene, men som oftest hjalp det ikke. «Når brekningene først begynner, klarer jeg ikke å stoppe dem, jeg må dra til legevakten med én gang.»

«Hva skjer på legevakten?» spurte jeg. Bill sa at legene motvillig ga ham narkotiske smertestillende medikamenter, som vanligvis gjorde at han sovnet med det samme og våknet symptomfri en time senere. De mange diagnostiske testene Bill hadde gjennomgått tidligere, blant annet endoskopi og CT av buken (også kalt bukhulen, red.anm.), hadde ikke avdekket noen avvik som kunne forklare symptomene hans, og en MR-undersøkelse av hjernen hadde utelukket at det dreide seg om en hjernesvulst.

Internett-diagnosen som Bills mor hadde stilt, var absolutt korrekt – han led av syklisk oppkastsyndrom. Det triste var at selv om legene gjentatte ganger ikke hadde klart å stille en korrekt diagnose, var det faktisk ganske enkelt å gjøre det, og moren hans – som ikke hadde noen medisinsk utdannelse i det hele tatt – gjorde det ved hjelp av Internett.

Man må ikke nødvendigvis lide av de invalidiserende symptomene ved syklisk oppkastsyndrom for å oppdage hvor lite mange leger vet om unormale mage-tarmreaksjoner. Pasienten går av den grunn glipp av effektiv behandling. Nesten 3 av 20 personer i USA lider av symptomer eller syndromer forårsaket av endringer i hjerne–tarm-samspillet, blant annet irritabel tarm-syndrom (IBS), halsbrann og funksjonell dyspepsi (fordøyelsesbesvær). De av dere som ikke er plaget av alvorlige og ubehagelige signaler fra magen og tarmen, bør imidlertid være klar over at det kan forekomme mage-tarmreaksjoner uten at man nødvendigvis har noen av disse lidelsene.

Syklisk oppkastsyndrom er et av de mest dramatiske ek47

semplene på tarmreaksjoner som har gått galt, men det er ikke det eneste. Vi kan alle oppleve kraftige utslag av endrede samspill mellom hjernen og tarmen.

Den lille hjernen i tarmen Forestill deg at du er ute og spiser middag med en god venn.

Servitøren har nettopp servert deg en medium stekt entrecôte, og du nyter det deilige måltidet i fulle drag. Her er kortversjonen av hva som skjer i det øyeblikket du putter den første kjøttbiten i munnen – men dette trenger du jo ikke akkurat å snakke om ved middagsbordet.

Selv før du begynner å tygge og svelge maten, fyller magen seg med konsentrert saltsyre som kan være like sterk som batterisyre. Når de delvis tygde kjøttbitene kommer ned dit, kverner magen kjøttet så intenst at det blir delt opp i ørsmå partikler.

Imens forbereder galleblæren og bukspyttkjertelen tynntarmen på å gjøre jobben sin, ved å sprøyte inn galle, som skal bidra til å fordøye fettet, og en rekke forskjellige fordøyelsesenzymer. Når magen sender de ørsmå kjøttpartiklene inn i tynntarmen, bryter enzymene og gallen dem ned til næringsstoffer som tarmen kan absorbere og føre videre til resten av kroppen.

Etter hvert som fordøyelsen fortsetter, utfører musklene i tarmveggen rytmiske muskelsammentrekninger i et bestemt mønster – såkalt peristaltikk – som driver maten fremover gjennom fordøyelseskanalen. Hvor lange og kraftige sammentrekningene er, og hvilken retning de går i, avhenger av hva slags mat du har spist. Tarmen bruker for eksempel mer tid på å absorbere fett og komplekse karbohydrater enn på en sukkerholdig drikk.

48

Samtidig trekker deler av tarmveggen seg sammen for å føre maten som blir fordøyd, inn til slimhinnen i tynntarmen der næringsstoffene blir absorbert. I tykktarmen driver kraftige bølger av sammentrekninger innholdet frem og tilbake, slik at tarmen kan trekke ut og absorbere 90 prosent av vannet i tarminnholdet. En annen kraftig sammentrekningsbølge fører så innholdet mot endetarmen og utløser typisk et behov for å bli kvitt avføring.

Mellom måltider er det en annen type trykkbølger – såkalte migrerende myoelektriske komplekser – som tjener som tynntarmens hushjelp og feier ut alt som magen ikke har kunnet løse opp eller bryte ned til små nok biter, slik som uoppløste medikamenter og peanøtter som ikke er tygget ordentlig. Denne bølgen beveger seg langsomt gjennom hele tynntarmen annenhver time og skaper et trykk som er sterkt nok til å knekke en paranøtt og feie uønskede mikrober ut av tynntarmen og inn i tykktarmen. I motsetning til de peristaltiske refleksene opptrer denne hushjelpbølgen bare når det ikke er noe mat igjen å fordøye i fordøyelseskanalen – for eksempel når du sover – og den slår seg av så snart du tar den første frokostbiten.

Tarmen kan samordne alt dette og mer til uten hjelp fra hjernen eller ryggmargen, og det er ikke musklene som utgjør tarmveggen, som vet hvordan det skal gjøres. Fordøyelsen styres snarere for en stor del av hele det enteriske nervesystemet (ENS) – et imponerende nettverk av 50 millioner nerveceller langs hele fordøyelseskanalen, fra spiserøret til endetarmen. Denne «andre hjernen» er riktignok mindre enn sitt motstykke i hodet, men når det dreier seg om fordøyelse, er den helt fantastisk.

Michael Gershon, en fremstående spesialist innen anatomi og cellebiologi ved Columbia University Medical Center, foregangsmann på studiet av rollen til tarmens serotoninsys49

tem og forfatter av den populære boken The Second Brain (Den andre hjernen), viser gjerne et videoklipp som demonstrerer det enteriske nervesystemets evne til å operere selvstendig. I dette klippet ligger en del av tarmen til et marsvin i et væskebad, og på egen hånd driver den en liten plastkule fra den ene siden av tarmen til den andre – helt uten noen forbindelse til hjernen. Det er høyst sannsynlig at mennesketarmen kan operere like selvstendig.

Det er forbløffende at alle disse komplekse fordøyelsesfunksjonene blir koordinert selvstendig av forhåndsprogrammerte kretser – anatomiske forbindelser mellom millioner av nerveceller – i det enteriske nervesystemet, og at dette gjøres uten noen særlig hjelp fra hjernen eller resten av sentralnervesystemet – så lenge alt går som det skal.

Men den emosjonelle hjernen din kan forkludre nær sagt hver eneste en av disse tilsynelatende automatiske funksjonene. Hvis samtalen ved middagsbordet går skeis, og du begynner å krangle med vennen din, blir magens fantastiske kvernende aktivitet raskt skrudd av, og går i stedet over i krampaktige sammentrekninger som gjør at magen ikke lenger tømmes på riktig måte. Halvparten av den deilige entrecôten du spiste, blir liggende i magen uten å fordøyes videre.

Lenge etter at du har gått fra restauranten, vil magen fremdeles knytte seg i kramper, mens du blir liggende våken. Siden du fremdeles har mat i magen, inntrer ikke de nattlige migrerende sammentrekningene, og den nattlige rensingen av tarmen blir dermed forhindret. Hos pasienter som Bill, som i utgangspunktet har en hyperaktiv hjerne–tarm-akse, vil stressrelaterte eller emosjonelle triggere som ikke gjør noen særlig skade hos en frisk person, hindre mageperistaltikken kraftig og til og med reversere den, mens de samtidig skaper krampaktige sammentrekninger i tykktarmen. Det er som om terskelverdiene for varslingssystemet i hjernen hans 50

er slått av og stadig setter i gang falske alarmer, med ødeleggende konsekvenser for hans allmenne velvære.

Geværskudd og tarmreaksjoner Mennesker har alltid opplevd følelser via magen, og i årenes løp har mange nysgjerrige mennesker forsøkt å lære mer om dette fenomenet. Da militærkirurgen William Beaumont fikk muligheten til å finne ut mer om forbindelsen mellom tarmen og hjernen i 1822, nølte han ikke et sekund.

Det var tidlig på sommeren, og Beaumont var stasjonert ved Fort Mackinac på Mackinac Island i Michigan, i det øvre området av Lake Huron. En pelsjeger som het Alexis St. Martin var blitt truffet av et vådeskudd på mindre enn en meters avstand. Da doktor Beaumont fikk ham til behandling en halv time etter ulykken, hadde St. Martin et hull på størrelse med en mannsneve i den øvre venstre delen av buken. Når doktor Beaumont så inn i såret, kunne han se mannens magesekk med et hull stort nok til at han kunne stikke pekefingeren inn i det.

Beaumonts utmerkede kirurgiske innsats reddet St. Martins liv, men legen klarte ikke å lukke såret i mannens mage, og St. Martin endte opp med en såkalt gastrisk fistel – et permanent hull fra magesekken til utsiden av kroppen. Etter at St. Martin var blitt frisk, kunne han ikke lenger utføre pelsjegerens harde fysiske arbeid, så da Beaumont flyttet fra Michigan til Fort Niagara i New York State, ansatte han St. Martin til å jobbe for familien som altmuligmann og bo hos dem, og de to ble et usedvanlig team med forsker og forskningsobjekt.

Det tok ikke lang tid før Beaumont ble den første i historien til å observere menneskelig fordøyelse i sanntid. Han 51

foretok et eksperiment med St. Martin, der han knyttet små stykker av kokt oksekjøtt, rå kål, tørt brød og andre matvarer til en silkesnor, som han så lot dingle i St. Martins mage, og med ujevne mellomrom trakk han dem ut for å teste hvordan «fordøyelsessaften» i magen fordøyde mat. Eksperimentene var vanskelige og ubehagelige for St. Martin, som av og til ble opprørt og irritabel. Fordi Beaumont straks kunne se hvilke endringer som fant sted i St. Martins mage, kunne han slå fast at når mannen ble sint, senket det farten på fordøyelsen hans. På den måten ble Beaumont den første vitenskapsmannen i historien som kunne rapportere at følelsene våre kan påvirke aktiviteten i magesekken.

Følelsene virker ikke bare inn på magen, men på hele fordøyelseskanalen. I 1946 rapporterte Weeks at en militærkirurg som jobbet i felten under andre verdenskrig, observerte en såret soldat som i kamp hadde fått en omfattende skade i bukveggen, slik at store deler av tynntarmen og tykktarmen var blottlagt. Legene observerte at når sårede landsmenn av den uheldige soldaten etter hvert ble brakt inn til den samme sykehusposten, ble han enda mer fortvilet, og bevegelsen i både tynntarmen og tykktarmen ble mer aktiv.

Det gikk omtrent 20 år fra disse tidlige, slående observasjonene ble gjort i en krigssituasjon til det ble utført mer vitenskapelige laboratoriestudier av forbindelsene mellom hjernen og tarmen. I 1960-årene undersøkte Thomas Almy, en erfaren gastroenterolog ved det medisinske fakultetet på Dartmouth College, et større antall pasienter under mer kontrollerte forhold. Han gjennomførte emosjonelt ladede intervjuer med friske personer og pasienter med irritabel tarm-syndrom (IBS) og overvåket tarmaktiviteten hos begge gruppene. Når forskningsobjektene reagerte med fiendtlighet eller aggresjon, trakk den siste delen av tykktarmen deres seg raskt sammen, mens når de følte håpløshet, utilstrekke52

lighet eller selvbebreidelse, trakk tykktarmen seg langsommere sammen. Senere bekreftet andre forskere disse resultatene og fant at aktiviteten i tykktarmen bare økte når de kom inn på emner som angikk forsøkspersonene personlig.

I dag er forskere enige om at hjernen er forhåndsprogrammert til å forbinde følelsene vi opplever i hverdagen, med bestemte kroppslige reaksjoner. Og når det kommer til stykket, er det denne forhåndsprogrammeringen som styrer tarmreaksjonene våre.

Her er en analogi jeg liker å bruke for å få pasientene mine til å forstå hvordan hjernen, det enteriske nervesystemet og tarmen spiller sammen.

Forestill deg at en orkan nærmer seg. Da sender ikke regjeringen ut nødinstrukser til hver eneste innbygger i landet.

I stedet sender den instrukser til et nettverk av lokale byråer som om nødvendig kan kringkaste og gjennomføre instruksene. Når det ikke foreligger noen omfattende trussel som en naturkatastrofe, kan disse lokale byråene ordne nær sagt alt mulig på egen hånd. Men når det kommer et klart direktiv fra regjeringen i en krisesituasjon, vil det overskygge mange rutineaktiviteter som foregår på det lokale plan. Så snart trusselen er over, går landet raskt tilbake til sine vanlige gjøremål.

På samme måte kan det enteriske nervesystemet håndtere alle rutinemessige utfordringer i forbindelse med fordøyelsen. Men når du aner en trussel og føler deg redd eller sint, sender ikke det emosjonelle hjernesenteret individuelle instrukser til hver enkelt celle i fordøyelsessystemet. I stedet sender hjernens emosjonelle kretser signaler til det enteriske nervesystemet om å avvike fra sine daglige rutiner. Fordøyelsessystemet vender tilbake til lokal kontroll så snart den emosjonelle tilstanden er over.

53

Hjernen setter i gang disse motoriske programmene i tarmen ved hjelp av en rekke forskjellige mekanismer. Den frigjør stresshormoner som kortisol og adrenalin (også kjent som epinefrin) og sender i vei nervesignaler til det enteriske nervesystemet. Hjernen sender to sett nervesignaler: de som stimulerer tarmfunksjonen (de som blir fraktet av de parasympatiske nervene, inklusive vagusnerven), og de som hindrer tarmfunksjonen (de sympatiske nervene). De to nervebanene aktiveres vanligvis samtidig, men uavhengig av hverandre, og gjør en fantastisk jobb med å tilpasse, finjustere og samordne det enteriske nervesystemets jobb med å skape en tarmaktivitet som speiler en bestemt emosjon.

Når emosjonene opptrer i tarmteateret ditt, er et stort ensemble av spesialiserte celler i sving. Skuespillerne inkluderer forskjellige typer tarmceller, celler i det enteriske nervesystemet og tarmens 100 billioner mikrober – og de emosjonelle overtonene i skuespillet endrer atferden deres og den kjemiske dialogen dem imellom. Handlingen veksler gjennom dagen og inneholder både negative og positive historier. På den ene siden er det bekymringer for barna dine, irritasjon når den fyren brått svinger inn foran deg på motorveien, engstelse når du er sent ute til et møte, frykt for oppsigelser og økonomiske bekymringer.

På den andre siden er det også en klem fra ektefellen, godord fra en venn eller et hyggelig måltid med familien. Mens vi har lært mye om tarmens reaksjoner forbundet med slike negative emosjoner som sinne, sorg og frykt, vet vi nærmest ingenting om tarmreaksjonene på positive emosjoner som kjærlighet, tilknytning og lykke. Lar hjernen være å blande seg inn i aktivitetene til det enteriske nervesystemet når alt er greit? Eller sender den et bestemt sett med nervesignaler som reflekterer lykketilstanden din? Og hvilken virkning ville i så fall slike lykkesignaler ha på tarmbakteriene, på følsomhe54

ten i tarmen og på fordøyelsen av et måltid? Hva skjer i tarmen når du setter deg til bords og familien skal feire at datteren din er ferdig med skolen, eller når du føler deg helt salig på en meditasjonsretreat? Dette er viktige spørsmål som vitenskapen må besvare, hvis vi fullt ut skal forstå hvilken virkning tarmreaksjonene har på trivselen vår.

For noen mennesker er skuespillene som oppføres i tarmen, snarere thrillere og skrekkhistorier enn romantiske komedier. Tarmcellene hos en kronisk sint eller engstelig person som følger et manus fra barndommen, kan spille ut mørke handlinger dag ut og dag inn. Mange tarmceller hos disse menneskene tilpasser seg over tid til sceneanvisningene: Nerveforbindelser i det enteriske nervesystemet endrer seg, sensorene i tarmen blir mer følsomme, tarmens serotoninproduserende maskineri sjalter over i høygir, og selv tarmbakteriene blir mer aggressive. Det er ingen overraskelse at når forskere studerer tarmen hos pasienter med funksjonelle mage-tarmlidelser, angstlidelser, depresjon eller autisme, finner de endringer i sammensetningen og atferden til mange av disse tarmskuespillerne, og den vitenskapelige litteraturen er full av slike observasjoner. Behandlinger rettet mot tarmendringer av denne typen har imidlertid vanligvis ikke gitt noen symptomlindring for pasienter med disse lidelsene. På den andre siden bør man vel kunne forvente at når hjernens teatertekster omskrives til mer positive historier for å endre tarmreaksjonene og dermed reversere celleendringene i tarmen, vil resultatet være mer lovende. Det pågår nå studier for å bestemme om endringer i tarmbakteriene kan knyttes til positive tankebaserte tiltak som hypnose og meditasjon, og om disse endringene fører til at symptomene i slike lidelser som irritabel tarm-syndrom, blir bedre.

55