50
en sfære i nni en sfære
andre ville uttrykke seg litt mindre i gåter og litt mer uttømmende. Han hadde et kultivert vesen (han fikk Thomas Balfour til å virke like bardus som en dørstopper), men det var en kultiverthet som på en eller annen måte var å beklage. Han lød som en skuffet mann, en for hvem det fullkomne bare var noe som ble erindret – og deretter sørget over, fordi det var borte. «Hun ble siktet for å ha tatt sikte på å ta sitt eget liv,» sa Gascoigne. «Det ligger en symmetri der, synes De ikke? Siktet for å ta sikte på.» Moody syntes det ville være upassende å si seg enig, og dessuten hadde han ikke lyst til å forfølge en slik tankerekke. For å bringe samtalen over på noe annet sa han: «Og kapteinen på fartøyet mitt – Mr. Carver? Han har en eller annen forbindelse med denne kvinnen, formoder jeg?» «Å ja, Carver har en forbindelse,» sa Gascoigne. Han stirret på sigaretten han satt med, lot plutselig til å finne den motbydelig og slengte den i flammene. «Han drepte sitt eget barn.» Moody rykket forferdet bakover. «Hva er det De sier?» «Det lar seg jo ikke bevise, da,» sa Gascoigne mørkt. «Men mannen er et udyr. De gjør helt rett i å unngå ham.» Moody stirret på ham igjen, enda en gang uten å vite hva han skulle svare. «Enhver mann har sin valuta,» la Gascoigne til etter et lite opphold. «Det kan være gull; det kan være kvinner. Anna Wetherell, ser De, var begge deler.» Nå kom den tykke mannen tilbake med fylt glass; han satte seg og så først på Gascoigne og deretter på Moody, og lot nå til å komme til en uklar erkjennelse av at han hadde en sosial forpliktelse til å presentere seg. Han bøyde seg frem og rakte Moody hånden. «Dick Mannering her.» «Gleder meg,» sa Moody nokså automatisk. Han var desorientert. Han skulle ønske at Gascoigne ikke var blitt avbrutt akkurat i det øyeblikket, for da ville han ha forhørt seg mer om denne horen. Det var taktløst å prøve å vende tilbake til emnet nå; uansett hadde Gascoigne trukket seg tilbake i sin lenestol, og ansiktet hans hadde lukket seg. Han gav seg til å snu og vende på sigarettetuiet igjen. «Prince of Wales Operahus, det er meg,» la Mannering til idet han lente seg tilbake. «Strålende,» sa Moody. «Ingen konkurrenter.» Mannering banket i armlenet med knokene mens han lette etter en måte å fortsette på. Moody så bort på Gascoigne,