Page 1


Anders Ravik Jupsk책s

Ekstreme Europa Ideologi, 책rsaker og konsekvenser


© CAPPELEN DAMM AS 2012 Forfatteren har mottatt Aktualitets- og debattstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. ISBN 978-82-02-37618-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,1/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1 Konturene av et ekstremt landskap . . . . . . . . . .

13

2 Høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37

3 Tre bølger av mobilisering på ytre høyre fløy. . .

56

4 Den fjerde bølgen: regjeringsmakt og frykten for islam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

5 Fem forklaringer på fremmedfiendtlig fremgang

113

6 Ekstreme subkulturer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 7 Ekstremismens møteplasser . . . . . . . . . . . . . . . . 183 8 Fra ord til handling: diskriminering, intoleranse og rasistisk vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198


Forord

Høyreekstreme personer og grupper tar liv hvis de mener det er nødvendig. Høyreradikale og høyrepopulistiske partier deltar i demokratiet. Det gjør at høyreekstremismen må bekjempes, mens de to andre ideologiske retningene må tas på alvor som demokratiske politiske aktører. Høyreekstremister er utilslørt rasistiske. Høyreradikalister tar enten helt avstand fra den biologiske rasismen eller pakker den pent inn i kulturelle termer. Selv om virkemidlene og deler av virkelighetsorienteringen er vidt forskjellig, er likevel noen sentrale målsetninger sammenfallende. De handler først og fremst om et uforholdsmessig stort fokus på innvandringsproblematikk og et ønske om en nærmest hermetisk lukking av grensene. Integrasjon anses alltid som en enveisprosess hvor «de» skal tilpasse seg «oss». Dette i den grad det i det hele tatt finnes et ønske om å få «dem» integrert. Noen aktører – til og med blant de mer moderate høyrepopulistiske partiene – mener at asylsøkere, flyktninger og arbeidsinnvandrere kun kan komme på et kortvarig besøk. Tanken på at de kanskje ønsker å etablere seg i det nye samfunnet, er uhørt. Som partileder i Dansk Folkeparti Pia Kjærsgaard uttrykte det i et intervju: «De [det vil si utlendingene] skal være her i en periode og have de bedst mulige betingelser, mens de er her. Men integreres i det danske samfund … nej, absolut ikke.»1 7


Denne boken retter blikket mot tre fenomener: høyreradikalisme og høyrepopulisme på den ene siden og høyreekstremisme på den andre. Geografisk ligger hovedvekten på Vest-Europa, selv om de ideologiske strømningene som omtales også er utbredt og har politisk innflytelse i ØstEuropa og andre steder i verden. Fenomenene som omtales vil være til dels svært ulike og noen blir sikkert provosert av at det norske partiet Fremskrittspartiet eller Dansk Folkeparti omtales i en bok som også beskjeftiger seg med høyreekstrem terror og militante nynazister. Til dem vil jeg si følgende to ting: For det første er det interessant å studere likheter og forskjeller mellom den demokratiske og den udemokratiske høyresiden på samme måte som andre har studert likheter og forskjeller mellom de deler av venstresiden som støttet totalitære stater og despotiske regimer som Pol Pots Kambodsja og de delene av venstresiden som ikke gjorde det. Dessuten – og dette er ikke ment som noen form for subtil skremselspropaganda – er det et historisk faktum at den parlamentariske høyresiden har alliert seg med den voldelige høyresiden i perioder hvor oppslutningen om de demokratiske institusjonene har forvitret. To nærliggende eksempler fra det 20. århundre er Italia på 1920-tallet og i den tyske Weimar-republikken på begynnelsen av 1930-tallet. I slike tilfeller har det ideologiske slektskapet trumfet over et forskjellig syn på hvilke midler som er legitime. For det andre er det nok av eksempler på kontakt mellom høyreekstreme miljøer og høyreradikale partier, selv om sistnevnte enten ikke vedkjenner seg dette eller ønsker at en slik kontakt skal finne sted. På 1990-tallet kom det frem at flere medlemmer av den nynazistiske grupperingen «Viking» hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiets ungdom. I 1995 var den da profilerte stortingsrepresentanten for FrP, Øystein Hedstrøm, på et rasistmøte på Godlia Kino. Til stede var flere representanter fra det høyreekstreme miljøet. I Danmark finnes det kanskje enda klarere eksempler på den overlapp som eksisterer mellom 8


høyreekstremismen og høyreradikalismen. I 2006 ringte noen journalister fra den danske tabloidavisen Ekstrabladet rundt til 13 tilfeldig utvalgte lokallagsledere og spurte dem om de kunne bli medlem av partiet selv om de også var registrert som medlem av enten Dansk Front eller Dansk nationalsocialistisk bevægelse (DNSB).2 Gitt partiets offisielle uttalelser om at slike overlapp ikke kunne godtas, var det kanskje noe overraskende at tre svarte ja til overlappende medlemskap mellom DNSB og Dansk Folkeparti og fire ja til overlappende medlemskap mellom Dansk Front og Dansk Folkeparti. Disse eksemplene må likevel ikke tolkes dithen at jeg mener fenomenene er like – for det er de ikke. Det er også verdt å minne om at selv om konsekvensene av høyreekstrem propaganda, vold og terror er store – ikke minst for individene som rammes direkte, har høyreekstremismen svært liten folkelig støtte. For høyreradikale og høyrepopulistiske partier er situasjonen en litt annen. I flere land har disse partiene oppnådd betydelig folkelig støtte, selv om det også her er verdt å understreke at gjennomsnittlig oppslutning i Vest-Europa ikke er større enn cirka 12 prosent og at disse partiene ikke okkuperer mer enn drøye 50 av totalt 736 seter i Europaparlamentet. Det er også store forskjeller mellom land. I land som Østerrike, Italia, Sveits, Nederland, Danmark, Estland, Kroatia, Serbia, Polen og Slovakia har høyreradikale enten inntatt regjeringskontorene eller fungert som faste støttespillere for sine respektive (stort sett liberalkonservative) regjeringer, mens de i andre land (Irland, Portugal, Spania, England og Tyskland) er enten små eller fullstendig marginaliserte. Dagens politiske situasjon gir altså verken støtte til en virkelighetsfjern alarmisme eller godtroende aksept. Å rope på ulven tjener ingen, men utviklingen i noen bestemte land gir grunn til bekymring. Hva er forskjellen på høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme? Og hva er årsaken til forekomsten eller fraværet av disse fenomenene i ulike europeiske 9


land? I forskningsverdenen har man vært opptatt av disse spørsmålene lenge, selv om det norske forskningsmiljøet på dette feltet ikke er særlig stort. Som professor i sosiologi Mette Andersson nylig kommenterte i Aftenposten: «Hovedfokuset de siste årene [i norsk forskning] har ligget på problemene ved det de fleste ser som ‘manglende integrering’ og ikke på utviklingen av nasjonalisme og rasisme.»3 Vi må faktisk ti år tilbake i tid for å finne originale studier av den norske høyrekstremismen. Særlig på midten og slutten av 90-tallet gjennomførte sosiologen Kathrine Fangen og ikke minst sosialantropologen Tore Bjørgo grundige studier av disse submiljøene: deres ideologi, fiendebilder og rekrutteringsmønstre. Statsviteren Bernt Hagtvet og historikeren Hans Fredrik Dahls kapittel «From Political Mobilisation to Skinhead Terrorism: The Four Phases of Fascism in Norway» i den massive boken Modern Europe After Fascism fra 1998 er et annet vektig og interessant bidrag til den historiske analysen av norsk høyreekstremisme.4 Etter disse bidragene har det imidlertid vært stille på denne forskningsfronten, delvis som et resultat av et uorganisert og relativt usynlig høyreekstremt miljø og delvis fordi det store innvandringskritiske partiet Fremskrittspartiet ikke oppleves så ytterliggående som liknende partier på kontinentet. Til sammenligning har vårt naboland, Sverige, så sent som i 2010 en oppdatert antologi med den talende tittelen Det hvite feltet. Samtidsforskning om høyreekstremisme.5 I tillegg til interessante bidrag fra anerkjente forskere som Heléne Lööw og Jens Rydgren, har antologien flere originale analyser gjennomført av studenter. Forhåpentlig vil det bli flere lignende analyser i Norge i tiden fremover.6 I den samme artikkelen fra Aftenposten hevder frilansjournalist og ekspert på høyreekstreme grupper, Øyvind Strømmen, at norske forskere har vært «naive overfor høyreekstrem tenkning». Det spørs om Strømmen har full dekning for sin påstand, men med tanke på hvor få masteroppgaver og forskningsrapporter som er skrevet om dette 10


temaet i nyere tid, kan det være fristende å gi ham rett. Fraværet av forskning kan imidlertid også skyldes høyreekstremes manglende synlighet, ikke bare forskeres naivitet. Til tross for noen få (mislykkede) demonstrasjoner og noen voldsepisoder, er det nemlig liten tvil om at dagens norske høyreekstremisme først og fremst utfolder seg gjennom såkalte ekstreme «ekkokamre» på internett og sosiale medier. På disse sidene finnes et mylder av ulike konspirasjonsteorier og hatideologier, idéstrømninger som sikkert kan virke forlokkende på personer som er misfornøyde eller frustrerte med egen livssituasjon eller samfunnsutviklingen mer generelt. Høyreekstremismen har gått fra å være «offline» til «online». Tiden er dermed overmoden for å oppfordre journalister, forskere og studenter til å vende blikket mot nettet og den aktiviteten som foregår der. På den måten kan vi følge Strømmens oppfordring om i større grad å rette søkelyset på høyreekstrem tenkning – slik den utspiller seg i ulike diskusjonsfora, blogger og interaktive nettsider. Mange har lest gjennom og kommet med verdifulle kommentarer i utviklingen av denne teksten. I alfabetisk rekkefølge gjelder dette Lars Petter Berg, Sarah Caroline Bergstrøm, Øivind Bratberg, Ingebrigt Waage Hetland, Ole Petter Jupskås og Mai Ravik. En særlig takk går til Bernt Hagtvet og Øyvind Skorge som har lest gjennom hele manus. Anders Ravik Jupskås Blindern, Oslo, 22.08.12


Kapittel 1

Konturene av et ekstremt landskap

Høyreekstreme har stått for 12 prosent av terrorangrepene i Vest-Europa i perioden 1950–2004.1 Til sammen har 340 menneskeliv gått tapt. 22. juli 2011 var det Norge som ble rammet av den høyreekstreme terroren. En grå fredags ettermiddag ble forvandlet til et bekmørkt helvete. Klokken 15.26 gikk en bombe av i regjeringskvartalet i Oslo sentrum, og noen timer senere begynte en grusom massakre av politisk engasjerte ungdommer på Arbeidernes Ungdomsfylkings (AUF) sommerleir på Utøya. I Oslo mistet 8 personer livet, på Utøya ble 69 personer brutalt skutt og drept. Mange flere ble såret. En hel nasjon sørget. Så mange som én av fire nordmenn svarte i en spørreundersøkelse at de kjente noen som var rammet av terrorhendelsene enten i Oslo eller på Utøya.2 Tre dager etter angrepet møtte over 200 000 mennesker opp Rådhusplassen i Oslo for å delta i rosetoget til minne om ofrene etter Utøya-massakren og Oslo-bomben, og tilsvarende minnemarkeringer ble også holdt andre steder i landet. I byene Trondheim, Bergen og Stavanger møtte mellom 20 000 og 75 000 mennesker opp for å vise medfølelse med ofrene og deres pårørende og ta avstand fra det tankegodset gjerningsmannen ga uttrykk for i sine tekster. Kronprins Haakon satte ord på det mange tenkte: «Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap, som savner og alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette trygghet. Og på le13


derne våre, som er blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene. De som oppholdt seg på Utøya og i Oslo var mål for terroren, men den rammer oss alle.»3 Også fra utlandet strømmet kondolansene inn. Sammenlignet med tidligere tilfeller av høyreekstrem terror var dimensjonene på hendelsene 22. juli enorme. Svært sjelden har høyreekstrem terror krevd så mange liv. Den mest dødelige høyreekstreme aksjonen vi kjenner til i Europa etter 2. verdenskrig er bombingen av togstasjonen i Bologna, Italia, i 1980. Angrepet som senere er kalt Strage di Bologna resulterte i at 85 menneskeliv gikk tapt og over 200 ble såret. Ansvarlig for angrepet var den høyreekstreme gruppen Nuclei Armati Rivoluzionari (Bevæpnede revlusjonære celler, NAR), en gruppe som tok livet av en rekke personer i Italia i perioden 1977–81. Tragedien på togstasjonen en varm og folksom dag i august måned, har brent seg fast i den kollektive hukommelsen i Italia. En forklaring, som også til en viss grad kan brukes for å forstå reaksjonen etter 22. juli, er den avpersonifisering av ofrene som fant sted fordi så mange tenkte «det kunne vært meg».4 Rettssaken som fulgte i Italia etter Bolognabomben var imidlertid svært annerledes enn hva vi var vitne til i Norge. Den var alt annet enn en moderne rettsstat verdig. Bevisforfalskning og etterretningsagenter dømt for å ha hindret etterforskningen var bare noen av ingrediensene. Det kom også frem at NAR hadde gjemt deler av sitt våpenlager i kjelleren til Helsedepartementet. Dessuten avslørte den påfølgende etterforskningen koblinger mellom høyreekstreme, sikkerhetspolitiet og den hemmelige Masonic lodge P2 ledet av den tidligere fascisten Licio Gelli.5 Han forsvarte, som så mange andre høyreekstreme, sin lysskye edderkoppvirksomhet med at den var nødvendig for å holde kommunistene borte fra makten. Et slikt nettverk av maktpolitikere og høyreekstreme er ganske utenkelig i de fleste andre land i Vest-Europa. Den sterke anti-kommunismen har alltid fungert som en samlende kraft på den italienske høyresiden. I rettssaken ble det også fremmet på14


stander om at kjente aktivister innenfor det høyreekstreme og nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (Den italienske sosiale bevegelsen, MSI), slik som Pino Rauti og Massimo Abbatangelo, hadde vært involvert i planleggingen av terror mot den italienske staten.6 Men eventuelle fellende bevis uteble. Et annet eksempel på den brutale terroren fra ytre høyre finner vi i USA. Den 19. april 1995 ble den føderale Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City utsatt for et bombeangrep fra Timothy McVeigh. 168 mennesker ble drept og mange flere såret. I ettertid har det blitt understreket at vi ikke kan forklare denne hendelsen bare ved å se på én enkelt faktor. Snarere var det nettopp kombinasjonen av en dyp økonomisk krise i hjertet av USA og de personlighetstrekk vi finner hos gjerningsmannen som resulterte i terrorhandlingen.7 Den økonomiske krisen gikk særlig utover lavskala landbruk, noe som dannet et bakteppe for et voksende hat mot staten og fremveksten av konspirasjonsteorier. McVeigh, med bakgrunn fra militæret og en ustabil yrkeskarriere, var en av de som sakte, men sikkert utviklet et voldsomt sinne mot amerikanske myndigheter. Dessuten ble han etter alt å dømme svært inspirert av den høyreekstreme «bibelen» The Turner Diaries, som beskriver et angrep på FBI og en påfølgende «rasekrig» mot «systemet».8 Kombinasjonen av et voksende hat mot styresmaktene og ustabile personer med autoritære og voldelige tilbøyeligheter er likevel ingen fullgod forklaring på hvorfor McVeigh handlet akkurat når han gjorde. Den «utløsende årsaken» til Oklahoma-bomben skal nemlig ha vært myndighetenes angrep på en sekt i Waco, Texas, og skytingen av en høyreekstrem aktivist som hadde søkt tilflukt fra det liberale og multikulturelle storsamfunnet ved å bosette seg i Ruby Ridge, et avsidesliggende fjellområde i delstaten Idaho i USA.9 McVeigh valgte, i likhet med andre høyreekstreme terrorister, den voldelige metoden for gi uttrykk for sine politiske synspunkter. Hans handlingsmotiv – ønske om hevn – er relativt utbredt blant høyreekstreme terrorister. 15


Terroren i Norge 22. juli 2011 var ifølge gjerningsmannen, den 33-årige Anders Behring Breivik, et «preventivt angrep for å bevare urfolket i Norge», og gjerningsmannens kompendium – 2083. A European Declaration of Independence – ser ut til å være en form for «ny» høyreekstremisme. Mens hovedfiendene for tradisjonell høyreekstremisme har vært «jøder», er dagens fiende «muslimer». Med et begrep som «islamofob høyreekstremisme» gjøres dette tydelig. I kompendiet, beskrives dagens Europa med overskrifter som «Jihad ødelegger den svenske modellen», «islamisering og feighet i Skandinavia», «Vil Nederland overleve det 21. århundre?», «Spanjoler og portugisere … fremtidige Dhimmis?» og «sammensvergelse mellom den britiske regjering og muslimske terrorister». Her er mange velkjente høyreekstreme forestillinger: En ytre fiende tar over Europa, og de europeiske statene slik vi kjenner dem i dag vil snart være historie. Det gjelder å handle raskt ettersom politiske korrekte eliter i mediene og akademia gjør sitt ytterste for dekke over den samfunnsutviklingen som «egentlig» finner sted. «Motstandskampen» krever en ekstra stor innsats og offervilje fordi man kjemper på «to fronter», både mot den ytre og den indre fienden (særlig mediene og politikerne). At Breivik beskriver handlingene som «grusomme, men nødvendige» er også et uttrykk for en klassisk høyreekstrem tankegang. Den nylig avslørte nynazistiske «Zwickau-cellen» i Tyskland hadde etterlatt seg en tilsvarende begrunnelse. Her ble det understreket at «så lenge fundamentale endringer i politikken, pressen og ytringsfriheter ikke finner sted, vil aktivitetene fortsette». I og med at de «fundamentale endringene» ikke fant sted, bestemte denne gruppen seg for å reise rundt og ta livet av flere tyrkiske kebab-eiere. Også en politikvinne ble drept på denne dødelige, rasistiske «roadtrippen». Breiviks resonnement handler i korthet om at dagens europeiske ledere enten nekter å innse, ikke er i stand til å avdekke eller bevisst holder tilbake informasjon om en pågående muslimsk kolonisering – en såkalt «islamise16


ring» – av samfunnet. Muligheten for å drive normal politisk aktivitet er ikke til stede, ifølge Breivik. «Norge og Vest-Europa har ikke hatt et reelt demokrati siden mellomkrigstiden. Ytringsfriheten i Norge og Europa er et begrep uten reelt innhold», sa han i retten.10 Politiske motstandere måtte derfor bøte med livet. Hovedsakelig retter sinnet og aggresjonen seg mot ledende personer innenfor det politiske miljøet, mediene, kultur- og næringslivet, men også vitenskapens foretredere – lærere, universitetsansatte, forskere – blir ansett for å være blant de fremste fiendene. Universitetene er infisert av politisk korrekthet og bedriver derfor en illegitim indoktrinering av studentene. Breiviks manifest er således både en rasistisk beskrivelse av «de andre» (dvs. muslimene) og et uttrykk for dyptgående og intenst hat overfor «elitene» i samfunnet. Denne inndelingen av fiender i en ytre fiende (muslimene) og en indre fiende (de etablerte partiene, og særlig venstresiden) er typisk for alle høyreekstreme. Den anerkjente terrorforskeren Ehud Spinzak har kalt det en «splittet delegitimering».11 Ofte er hatet mot den ytre fienden av en mer intens karakter, men studier fra 1990-tallet i både Norge, Japan og USA påviste at hatet mot myndighetene i økende grad okkuperte en større del av disse gruppenes virkelighetsforståelse.12 I Breiviks tilfelle var det også hatet mot den «indre fienden» som ga retning til hans grusomme handlinger. Slik sett skiller handlingen seg både fra rasistisk vold begått av høyreekstremister (retter seg mot den «ytre fienden») og fra mer tradisjonelle skolemassakre (hvor målet for angrepet ikke er politisk begrunnet).

Frykten for islam og politikerforakt Det todelte fiendebildet eller en «splittet delegitimering» finnes ikke bare hos høyreorienterte terrorister, men også hos mer etablerte partier – om enn i en betydelig mer moderat og mildere utgave. I stadig flere land snakker store 17


partier om at deres samfunn står i fare for å bli «islamisert» og at de andre partiene enten skjuler utviklingen eller aksepterer at den finner sted. I 2001 utga den karismatiske sosiologiprofessoren og senere partistifteren Pim Fortuyn boken Islamiseringen av vår kultur: Nederlandsk identitet som fundament.13 Fortuyn fryktet at en islamisering av den nederlandske staten ville redusere rommet for frie ytringer og individuell autonomi, samt reversere feminismens kamp for likestilling og oppheve tilkjempede rettigheter for homofile.14 En av inspirasjonskildene til påstandene om en fremvoksende sivillisasjonskonflikt mellom de kristne i vesten og den muslimske verden, var den innflytelsesrike akademikeren Samuel P. Huntington. Både i artikkelform og bokformat lanserte Huntington på midten av 90-tallet teorien om at verden i stadig større grad ville se oppblomstringen av konflikter mellom sivilisasjoner. I dag er boken The Clash of Civilization and the Remaking of World Order blant de aller mest siterte verkene i samfunnsvitenskapen. Men i motsetningen til den akademiske mottakelse, hvor nyere forskning15 ikke finner empirisk støtte til Huntingtons påstander, ble Huntingtons ideer omfavnet av aktører på ytre høyre fløy. Fortuyn var blant dem som skjøv Huntington foran seg. I et intervju til australske medier uttalte han at islam er «en underutviklet kultur» og han la til: «Jeg har skrevet en hel bok om det og du kan også lese det på engelsk av Mr. Huntington.» Huntingtons teorier har, uavhengig av hvorvidt det var intensjonen til Huntington selv, rett og slett gitt verdifull «akademisk ammunisjon» til de høyrepopulistiske partiene.16 I hjertet av Europa har frykten for islam bidratt til at det gamle agrare partiet Schweizerische Volkspartei (Det sveitsiske folkepartiet, SVP) har blitt et Europas største høyreradikale partier. SVP ble dannet i 1971 etter en splittelse i det store liberale partiet Freisinnig-demokratische Partei der Schweiz (Det frisinnede demokratiske partiet i Sveits, FDP). Med den Zürich-baserte mangemillionæren Christoph Blocher som partiets frontfigur (dog ikke som parti18


leder), har partiet gjennomgått en «radikaliseringsprosess» de siste tiårene.17 Opprinnelig var ikke partiet noe utpreget høyreradikalt parti, men utover på 1990-tallet har partiet fokusert stadig mer på høyreradikale kjernesaker: forsvare en «sveitsisk identitet», motstand mot EU og en svært restriktiv innvandrings- og asylpolitikk. Den europeiske unionen anses for å være et elitedrevet prosjekt som er tredd nedover hodet på Europas befolkning mot deres vilje. Den politiske eliten og byråkratene i Brussel er bare opptatt av egne posisjoner og av å utviske de nasjonale forskjellene. En slik maktforskyvning og samfunnsutvikling kan ikke SVP akseptere. SVP plasserte seg i sentrum på det islamfiendtlige kartet etter at partiet var en av hovedarkitektene bak den omstridte folkeavstemningen om minareter som fant sted i november 2009. Ved å samle over 100 000 underskrifter i løpet av 18 måneder tilfredsstilte SVP de sveitsiske kravene til en grasrot-initiert folkeavstemning. Den påfølgende kampanjen mot minareter bidro ytterligere til å gjøre partiet til en av yndlingene i deler av det høyreradikale og det høyreekstreme miljøet i Europa. I kampanjen hevdet SVP at minaretene – som det fantes fire av i hele landet på dette tidspunktet – representerte et synlig og tydelig tegn på en aggressiv og farlig «islamisering» av Sveits. Folk ble oppfordret til å si nei til flere minareter både på grunn av minaretenes symbolske makt og fordi de representerer et skritt i retning av økt islamisering. Martin Baltisser, partiets generalsekretær, uttalte til BBC at en «nei-stemme» skulle tolkes som «en stemme mot minareter som symboler på islamsk makt».18 Noen av tilhengerne av forbudet presenterte dessuten et «sklie-resonnement»: Tillater vi minareter, er det bare et tidsspørsmål før vi ser fremveksten av en mer omfattende islamsk ideologi og et rettsvesen basert på sharialover. Det ene vil med stor sannsynlighet føre til det andre. Aller mest oppmerksomhet fikk SVPs valgkampstrategi. I typisk høyrepopulistisk stil tok partiet i bruk kraftige vi19


suelle virkemidler for å nå ut med sitt islamfiendtlige budskap. En av plakatene viste en kvinne i heldekkende burka, kun øynene var så vidt synlige. Ingen kunne se hvem hun var. Hun hadde blitt «avindividualisert». Sammen med flere helt svarte minareter dekket hun for det sveitsiske flagget som med sin røde og hvite farge representerte et tydelig motstykke til den svartkledde kvinnen i burka. Foran kvinnen og flagget stod det skrevet «Stopp» med svarte bokstaver. I likhet med minaretene og kvinnen i burka, er fargen på ordet svart. Ordet «Ja» derimot er fargelagt med rødt, slik at det å stemme «ja zum Minarettverbot» (ja til minaretforbud) kan tolkes som ensbetydende med å ta vare på Sveits. Plakatens budskap var såpass kontroversielt at den faktisk ble forbudt i en rekke byer med den begrunnelse at den oppfordrer til hat og diskriminering av muslimer. Hva som var de reelle effektene av plakaten i de delene av landet hvor den ikke ble forbudt, skal være usagt, men resultatet av folkeavstemningen er det ingen tvil om. 57 prosent av velgerene og 22 av 26 kantoner stemte for et forbud.19 Kun i noen av de franskspråklige kantonene ble forslaget forkastet. Valgresultatet kom som et sjokk på mange av de liberale og venstreorienterte partiene og velgerne. Selv den sveitsiske regjeringen var overrasket over resultatet og forsøkte raskt å ufarliggjøre avstemningsresultatet, særlig overfor landets 400 000 muslimer. I en offisiell uttalelse ble det understreket at resultatet ikke måtte tolkes som «en avvisning av det muslimske samfunnet, religionen eller kulturen».20 Likevel kom det kraftige reaksjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner og fra representanter for muslimske trossamfunn. Mange var overrasket over at et land med en stolt tradisjon for religiøs toleranse gikk inn for et slikt forbud. Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker stemmer for å frata deler av befolkningen en grunnleggende menneskerettighet – religionsfriheten?


En ny partifamilie? SVP er ikke det eneste partiet i Europa som er skeptisk til innvandring og som utfordrer grunnleggende rettigheter i det liberale demokratiet. I statsvitenskapen snakkes det om at en ny «partifamilie» har etablert seg i europeisk politikk de siste tiårene, særlig i perioden etter 1985. Hvem som tilhører denne partifamilien har imidlertid vært omstridt helt siden den ble først identifisert. Gjensidig avstandstagen, manglende samarbeid og nasjonalspesifikke trekk ved partiene, er noe av bakgrunnen for påstanden om at det ikke finnes noen enhetlig partifamilie som vi kan kalle høyreradikal eller høyrepopulistisk. Det er ikke vanskelig å se hvorfor mange ender opp med slik pessimistisk konklusjon. «Mine allierte er ikke Le Pen eller Haider. Jeg er veldig redd for å bli koblet sammen med de gale høyrevridde fascistgruppene», har den nederlanske islamkritikeren Geert Wilders uttalt til avisen The Guardian. Carl I. Hagen, tidligere formann i norske Fremskrittspartiet, har på sin side slått fast i Aftenposten i 1997 at Le Pen er «en motbydelig og renspikket rasist, som jeg tar sterk avstand fra. Hans ideologiske holdninger ligger lysår fra det Fremskrittspartiet står for». I 2000 markerte Jörg Haiders FPÖ klar avstand til Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti. En ydmyket delegasjon fra det danske partiet måtte reise hjem uten å ha fått møte noen fra FPÖ. Begrunnelsen fra det nybakte regjeringspartiet i Østerrike var at danskene var for ekstreme. Til den danske avisen Politiken uttalte Haider at han mente tonen i den danske valgkampen hadde vært «for hard, for rå» og han tilføyde at det må være mulig «å føre en diskusjon om innvandring uten å gripe til fremmedfiendtlige argumenter».21 I 2012 var det Front Nationals tur til å ta et (delvis) oppgjør med sine kontakter i Belgia (belgiske Front National) og Ungarn (Jobbik).22 En «partifamilie» kan identifiseres på en rekke måter.23 En vanlig tilnærming lar partiene selv definere sine interna21


sjonale «venner» gjennom å studere deres deltakelse i såkalte transnasjonale organisasjoner og ved å se på hvilke partier de allierer seg med i Europaparlamentet (EP) og – for Nordens del – i Nordisk Råd. Logikken er enkel: Hvis man er medlem av samme organisasjon eller samarbeider i EP er man også en del av den samme partifamilien. Et eksempel kan være Det europeiske sosialdemokratiske partiet som for tiden har litt over 30 sosialdemokratiske medlemmer fra de fleste europeiske land. Fra de skandinaviske landene er norske Arbeiderpartiet og sosialdemokratene i Danmark og Sverige medlemmer her. Det samme er Parti Socialiste (PS) i Frankrike og Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) i Tyskland. Denne gruppen er utgangspunktet for den «progressive alliansen av sosialister og demokrater» i dagens Europaparlament. Den internasjonale demokratiske unionen (IDU) bestående av konservative, kristendemokratiske og kristelige partier er et annet eksempel på en internasjonal sammenslutning av relativt likesinnende partier. Gruppen har så mange som 70 medlemmer fra 56 forskjellige land. I Europaparlamentet har uenigheter knyttet til europeisk integrasjon ført til splittelser innenfor denne kristelig konservative partifamilien. Mens de aller fleste sentrum-høyrepartier befinner seg i gruppen Det europeiske folkepartiet (kristendemokratene), er noen andre – først og fremst de britiske konservative – samlet i gruppen De europeiske konservative og reformister. For partiene som står til høyre for de etablerte kristendemokratiske og konservative partiene er samarbeidsmønstrene enda mer uoversiktlige og skiftende. Det finnes simpelthen ingen «nasjonalistisk internasjonal». Riktignok har Front Nationals Jean Marie Le Pen forsøkt å samle nasjonalistiske partier i hele Europa under paraplyorganisasjonen Euronat, men forsøket var heller mislykket. Svært få av de toneangivende nasjonalistiske partiene ville være med i samarbeidet, hvilket sier noe om hvor ytterliggå22


ende Le Pens parti har blitt ansett for være. Tidlig i 2010 hadde man bare fått med partier som British National Party (BNP), Nationaldemokraterna i Sverige (som ligger til høyre for Sverigedemokraterna), et lite nyfascistisk parti i Italia kjent under kortformen Fiamma Tricolore, i tillegg til en rekke mindre partier i Øst-Europa. Samarbeidsproblemene skyldes ikke bare ulike grader av nasjonalistisk ideologi. Et samarbeid mellom to av de mest suksessfylte partiene – FPÖ i Østerrike og Front National i Frankrike – ble vanskeliggjort ved at både Jörg Haider og Jean Marie Le Pen, partilederne i de to partiene, anså seg selv som den naturlige lederen av en pan-europeisk partisammenslutning. Ingen ville bli nedgradert til nestleder. I Europaparlamentet har det også vært flere forsøk på å forene kreftene på ytre høyre, men det har stort sett blitt med forsøkene. I 2007 ble gruppen Identitet, suverenitet og tradisjon (IST) stablet på beina. Her fantes representanter fra Front National, Det storrumenske partiet, belgiske Vlaams Belang, bulgarske Attaka, FPÖ fra Østerrike (nå som Haider er død har de hatt lettere for å samarbeide med FN), og to mindre nyfascistiske partier fra Italia, inkludert Mussolinis barnebarn, Andrea Mussolini. Men som så mange ganger før, fikk gruppen kort levetid. Mussolinis uttalelser om at alle rumenere er kriminelle førte naturlignok til voldsomme reaksjoner fra representantene i Det storrumenske partiet.24 Alle fem representantene fra dette partiet forlot IST-sammenslutningen i protest og gruppen var dermed ikke lenger stor nok for å bli regnet som en selvstendig partigruppe i Europarlamentet. Nok en gang hadde den nasjonalistiske orienteringen kommet i veien for et bredere samarbeid på tvers av landegrenser. I dagens Europa er høyreradikale partier fordelt på minst tre forskjellige grupper. De mest ytterliggående partiene – inkludert aktører som på ulik måte åpenbart flørter med høyreekstremismen – er med i Alliansen av europeiske nasjonalistbevegelser. Av medlemmene i denne gruppen, er det kun Jobbik fra Ungarn og BNP i England som er 23


representert med noen folkevalgte i Brussel.25 Opprinnelig var Front National også medlem, men etter at Marine Le Pen tok over etter sin far, har partiet trukket seg fra denne gruppen og meldt seg inn i Den europeiske alliansen for frihet – en gruppe som inkluderer blant andre Vlaams Belang, FPÖ og Sverigedemokraterna. På deres hjemmeside blir vi forklart at gruppen er «folkets stemme i Europa». Hovedmålsetningen er å hindre en videre sentralisering av makt og overnasjonalitet i Den europeiske unionen, i tillegg til at innvandringsspørsmålet og aggressiv fremmedfrykt okkuperer en sentral del av deres retorikk. En tredje gruppe, kalt For frihet og demokrati i Europa, er mildere i sin innvandringskepsis, men samtidig mer fokusert på euroskeptisisme. Dette er den eneste av de omtalte gruppene som er stor nok til å bli formelt registrert som en partigruppe i Europaparlamentet. Her finner vi Dansk Folkeparti, Sannfinländarna og United Kingdom Independence Party (UKIP) og de italienske partiene Lega Nord og Alleanza Nationale. Situasjonen i dagens Europa er altså et ytterligere bevis på at de ulike partiene på ytre høyre ikke er i stand til å tale med én stemme. I Nordisk råd har det heller ikke vært noe samarbeid mellom høyrepopulister siden kontakten mellom det norske og danske Fremskrittspartiet brøt sammen på 90-tallet. I dag er det flere av partiene som ønsker å blåse liv i en nordisk gruppe for innvandringsskeptiske partier. Både Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti hilser tettere kontakt med finske Sannfinländarna og norske Fremskrittspartiet velkommen. «[…] vår vurdering er at Dansk Folkeparti, Sannfinländarna, Sverigedemokraterna og Fremskrittspartiet ligger relativt nære hverandre politisk og kan danne en gruppe [i Nordisk råd]», har Peter Skaarup, nestleder i Dansk Folkeparti (DF), uttalt til pressen.26 I Norge og Finland er imidlertid innstillingen en ganske annen. Det finske protestpartiet er delt i spørsmålet om samarbeid – særlig med Sverigedemokraterna, men 24


også med Dansk Folkeparti og det til tross for at de allerede samarbeider med sistnevnte i Europaparlamentet. «Vi har ikke planlagt å starte en gruppe sammen med DF, og vi utelukker ikke sentrumsgruppen i Nordisk råd. Selv om Sannfinländarna og DF samarbeider på EU-nivå, er det store forskjeller på arbeidet i Europa og i Norden», har Sannfinländarnas Tolppanen sagt i et intervju. Partileder og grunnlegger av partiet, Timo Soini, har også flere ganger uttalt at hans parti ikke har noe til felles med de svenske høyreradikalistene. Siv Jensen, nåværende leder for FrP, har på sin side sagt det enda tydeligere: «Vi har ingenting til felles med Sverigedemokraterna», og Jensen mener at både SD og DF er «noe slags nasjonalistiske sosialister».27 Det er med andre ord vanskelig å bruke samarbeid og kontakt som uttrykk for familietilhørighet. En annen tilnærming som ofte brukes for å klassifisere partier i ulike partifamilier, er å se på deres velgere. Hvem er de? Hva mener de? Partier som mobiliserer de samme velgergruppene, blir regnet som en del av den samme partifamilien. Her er det mange likhetstrekk. Det dreier seg om en kraftig overrepresentasjon blant menn, de med lavere utdanning og ufaglærte arbeidere. Det er blitt sagt at disse partiene først og fremst er et produkt av utdanningsrevolusjonen, og den påfølgende konflikten mellom de med høy og de med lavere eller ingen formell utdanning.28 Med et litt forslitt bilde kan vi si at høyrepopulismens støttespillerne er de som står igjen på perrongen når utdanningstoget har forlatt stasjonen. Men det er grunn til å advare mot altfor stereotypiske fremstillinger av velgermassen, for den er sammensatt – særlig i de store partiene. I Finland, hvor Sannfinländarna fikk nesten 1/5 av stemmene ved siste nasjonale valg, ser det ut som velgermassen består følgende seks grupper29:


1. Arbeidere fra tradisjonelle industriområder. Disse har ofte hatt tilknytning til den sosialdemokratiske fagbevegelsen. 2. Velgerne på landsbygden. Disse føler seg sveket av den finske EU-politikken og av det statsbærende partiet Centern. 3. Tidligere «landsbygdspartister» (det vil si personer som stemte på populistpartiet i Finland, Landsbygdpartiet, på 1970- og 80-tallet). Dette er de finske småbrukerfamiliene, en gruppe som tidligere har blitt mobilisert av Veikki Vennamo og hans agrarpopulisme. 4. Velgere i byenes forsteder – både menn og kvinner. Dette er personer som ikke helt har lykkes i et moderne og teknologisk samfunn, og som i mange tilfeller ikke har stemt ved tidligere valg. 5. Såkalte nynasjonalister som først og fremst er skeptiske mot innvandring generelt og islam spesielt. Sannfinländarnas Helsinki-representant Jussi Halla-Aho er deres mann i Eduskunta, den finske nasjonalforsamlingen. 6. Protestvelgere som hopper fra det ene partiet til det andre, de går i den retning hvor valgvinden blåser. Særlig vil de reagere på politiske skandaler, noe det har vært mye av i Finland i de senere årene. Også i høyrepopulismens «hjemland» Frankrike kan man dele velgermassen til Front National (FN) inn i følgende grupper: fremmedfiendtlige, tradisjonalistiske høyrevelgere, katolske fundamentalister, unge autoritære arbeidere og «Venstresidens tapte sønner».30 Disse gruppene har alle ulike motiver for å stemme på Le Pens parti. Den fremmedfiendtlige gruppen utgjorde hele 2 av 5 FN-velgere da partiet etablerte seg i fransk politikk på 80-tallet. Nesten alle i denne gruppen oppga innvandringsskepsis som årsak for sin egen stemmegivning. De tradisjonelle høyrevelgerne er mer moderate i sin innvandringskritikk og stemte på Le 26

Profile for Cappelen Damm AS

Ekstreme Europa av Anders Ravik Jupskås  

Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av en av de mest dødelig høyreekstreme terroraksjonene i Europa etter 2. verdenskrig. Gjerningsmannen, An...

Ekstreme Europa av Anders Ravik Jupskås  

Den 22. juli 2011 ble Norge rammet av en av de mest dødelig høyreekstreme terroraksjonene i Europa etter 2. verdenskrig. Gjerningsmannen, An...