Eivind Buene Oppstandelse

Page 1



Eivind Buene Oppstandelse



Eivind Buene

Oppstandelse roman


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50955-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Første bok


Den som vil vinne sitt liv, skal miste det, men den som mister det, skal bevare det. Luk. 17:33


1



Det piper i jakka som ligger sammenkrøllet i setet ved siden av meg. Jeg finner frem telefonen og åpner meldingen fra Vilde. Alt bra? Alt bra, svarer jeg. Hva med deg? Fint! Snakkes når jeg kommer hjem. I kveld eller i morgen, ok? Ok, skriver jeg og sender et kyssefjes. Jeg setter telefonen på lydløs og trekker på meg jakka mens sjåføren stanser ved fortauskanten. Her? spør han. Tror det, sier jeg og rekker et par tohundrelapper frem mellom setene. Det røde lyset fra baklyktene skinner i den våte asfalten da taxien forsvinner bortover Grønlandsleiret. Jeg begynner å gå østover langs en rotete fasade, passerer frisørsalonger og mobilbutikker og kiosker med sørgelig vareutvalg før jeg finner riktig dør. En fakkel på bakken og et klistremerke på ringeklokka, lyden av stemmer fra bakgården. Jeg blir stående, må samle meg litt før jeg går inn. Et sånt øyeblikk da man tar en sigarett og har all rett i verden til å stå og tenke på ingenting. Jeg røyker ikke, men blir stående likevel. Fremdeles litt svett i håret, jeg speiler meg i et butikkvindu og forsøker å klemme sveisen på plass. Stapper skjorteflakene ned i buksa, glatter 9


på jakka. Kommer på at pusten min antageligvis lukter bever og setter kursen mot nærmeste kiosk for å kjøpe tyggegummi. På vei tilbake passerer jeg en fyr som går og deler ut løpesedler; jeg rekker hånden frem på ren automatikk, og mannen smiler noe jeg øyeblikkelig kjenner igjen som et evangeliserende smil. På den glorete lappen står det JESUS ELSKER DEG med store bokstaver og JOH 3:16 med litt mindre bokstaver, og resten behøver jeg ikke å lese, det kan jeg utenat og jeg kommer aldri til å glemme det så lenge jeg lever. Jeg hører noen rope navnet mitt akkurat idet jeg trykker på ringeklokka. En gang til, litt høyere: David! Jeg snur meg, og ser mannen med Jesus-løpesedlene vinke. Lyden av stemmesurr i dørtelefonen, et klikk, jeg skyver døra åpen mens jeg snur meg mot Jesus-mannen. Han stapper løpesedlene ned i en liten veske og jeg holder meg fast i dørhåndtaket mens bakken synker et par centimeter under meg og tjue år forsvinner. David! Det var lenge siden. Godt å se deg! Han tar hånden min og rister den med begge hender mens han ser på meg med det åpne, blå blikket sitt. Ikke et stenk av grått i det korngule håret. Vebjørn, svarer jeg. Det var litt av en overraskelse. Virkelig. Ja det må jeg si, du verden, her går du og … Ja, her går jeg. Høsten er stor, men arbeiderne få, vet du! Han slår ut med armene i en gest som kanskje er selvironisk. Så legger han hånden på skulderen min. Men hva med deg, David, hvordan har du det? Bra, svarer jeg. Bra, bra. Veldig bra! Det er jo sant. Men det høres bare hult ut her vi står, for jeg vet hva han tenker, hva det er han ser når han ser på meg; han ser en frafallen. Et fortapt individ, et menneske på vei bort fra Gud og inn i evig fortapelse. Og hvor bra kan man egentlig ha det da? Jeg skylder ham ingen forklaringer og 10


åpner døra mens jeg gestikulerer og sier at det var godt å se deg igjen, Vebjørn, men jeg er sent ute, vi får ta opp tråden en annen gang, og jeg lirker meg løs fra grepet og rygger inn mens jeg vinker litt tafatt, og han løfter armen og sier Gud velsigne deg, David! Så er jeg inne i portrommet, og lyden av hjerteslagene mine blir overdøvet av stemmesurret fra den smale bakgården.


Jeg trekker pusten og forbereder meg på å gli inn i mengden. Den nakne lyspæra i portrommet dusjer meg i et nådeløst lys, jeg benytter anledningen til en rask kikk nedover kroppen og oppdager noen avslørende flekker på buksa. Hvitaktige saltavleiringer av fittesaft, det er det jo bare jeg som vet, men fuktflekker i skrittet er aldri bra. Jeg lukter diskré på fingrene mine og venter på at pulsen skal roe seg. Planen var egentlig helt fin. Jeg traff henne da jeg var innom galleristen min for å undertegne noen papirer, en kurator fra Berlin på snarvisitt i Oslo. Kanskje ikke helt profesjonelt, men det var ikke mine bilder hun var kommet for å se, så hvorfor ikke. Vi avtalte å møtes på hotellet hennes, en drink i toppetasjen mens vi tok inn solnedgangen over Oslo før vi trakk oss tilbake til hotellrommet. Etterpå satte hun seg i vinduskarmen for å røyke. Jeg kontemplerte den nakne kroppen fra sengekanten mens jeg trakk på meg buksa og kneppet skjorta. Så knipset hun den glødende sigarettstumpen ut i mørket, tok et par resolutte skritt over gulvteppet og satte seg overskrevs på fanget mitt. Jeg forsøkte å si at jeg virkelig måtte komme meg av gårde, for jeg hadde et par avtaler, men hun skjøv meg tilbake i det hvite sengetøyet. Da jeg våknet var det begynt å mørkne, og jeg fikk det travelt med å pakke sakene og komme meg av gårde på en minst mulig skuffende måte. 12


Jeg trekker skjorta opp av buksa for å skjule flekkene med de krøllete skjorteflakene og kjenner skammen stige. Håper Vebjørn ikke la merke til det, men det spiller ingen rolle, sier jeg til meg selv. Han har ingen ting med meg å gjøre lenger. Jeg kan ikke bli stående i portrommet hele kvelden, fanget som en møll i det gule lyset, så jeg går inn i bakgården. Den er heldigvis mørklagt, bortsett fra noen halvhjertede girlandere med røde og blå lyspærer og en bålpanne i det ene hjørnet som tegner slikkende flammer oppover de nakne murveggene. Tomme ølflasker og brukte plastkrus ligger omkring på de slitte betonghellene. Talene er talt, blomsterkvaster utdelt og vernissasjen er på vei over i festfasen. De fleste har trukket inn i selve gallerirommet, men noen små grupper står omkring og røyker og prater. Jeg forsøker å sirkulere litt, men den ugne følelsen forsvinner ikke; jeg er rød og varm i hodet og det lette regnet hjelper ikke stort. Jeg var ikke forberedt på Vebjørns klare øyne, de boret seg inn i meg på samme måte som før, den samme kraften i blikket. Varmen, karismaen, den rene idealismen, alt var der fremdeles. Ett blikk, ett håndtrykk, og jeg vet at han er den samme. Han kjemper Herrens sak, han arbeider for sjelers frelse, han forbereder Jesu komme. Nesten skremmende hvor lett disse arkaiske frasene kommer tilbake. Jeg ser ham for meg på vei hjem til en treroms på Carl Berner, eller til en samlingsstund i menigheten, Filadelfia, kanskje, borte ved Blitz; jeg ser ham opplyst av de glorete butikkvinduene i Grønlandsleiret, gulgrønn i skjæret fra neonskiltene på Oslo City, munnen som beveger seg nesten urørlig, armene som beveger seg i takt med bønnene som passerer leppene hans. Han ber for meg, ber om at jeg skal vende meg bort fra min mørke ferd og vende til13


bake til lyset, han går i forbønn for meg for Guds åsyn, for Vebjørn elsker meg og vil ikke at jeg skal gå til helvete, jeg ser ham for meg på vei gjennom gatene, gestikulerende og mumlende slik at forbipasserende former ord som «tourettes» eller «original» i sine egne indre talestrømmer, for de kan jo ikke vite at Vebjørn er helt ved sine fulle fem, men at den verden vi andre lever i bare er en flik av hans virkelighet. Hans univers er så mye større, han lever i en verden av engler og demoner, av Gud og Satan, av godhet og ondskap, og han har aldri trengt å frigjøre seg, for han er allerede fri. Herregud, jeg var sytten år gammel! Jeg må forsøke å puste rolig. Det hjelper litt, men den sure smaken i munnen forsvinner ikke. For det var også meg, den gangen for tjue år siden. Den samme kroppen som nå sirkulerer inne i en bakgård i Oslo, som skal kikke på kunst i et av byens undergrunnsgallerier, drikke billig hvitvin og lunkent øl, utveksle fraser med venner og bekjente, kanskje noen kollegiale betraktninger, det er den samme kroppen som om en stund skal forflytte seg noen kvartaler vestover og treffe broren sin og gjøre en innsats for familiefølelsen. Den samme kroppen som en gang gikk omkring og ventet på Jesu gjenkomst og legemets oppstandelse og det evige liv. Jeg smaker på ordene. Gjenkomst. Legeme. Oppstandelse. De ligger godt i munnen, jeg former dem på leppene, klarer å motstå trangen til å si dem høyt. Forsøker å rekonstruere den forventningen ordene fremkalte, forestillingene de skapte i meg da jeg var liten. Jeg kan fremdeles høre musikken i tonefallet; predikantene som profeterte og prekte, med stemmer som alltid steg og sank, som dramatiserte oppstandelsen med teatral pre14


sisjon. De reiste rundt mellom bedehus med navn som Betanien, Salem eller Berøa, navn som var like naturlige for Bror og meg som Hokksund eller Drammen. Vårt eget bedehus het Sion, et navn som Gud hadde gitt menighetens grunnleggere etter at eldsterådet hadde fastet og bedt i tre dager. Ifølge den lokale legenden kom navnet til dem i form av bokstaver av ild som åpenbarte seg på det ennå umalte rupanelet i det nybygde bedehuset en gang på tjuetallet. Hallusinasjoner som følge av søvnmangel og lavt blodsukker er en like sannsynlig forklaring som guddommelig inngripen, men medisinske årsakssammenhenger er ikke stoffet myter er laget av. Sion ble reist på dugnad av menn som brettet opp ermene og la inn ekstra arbeidstimer i helger og på sene kvelder etter at kuene var hentet inn fra beite, dagens siste grøft gravet og samvirkelaget lukket og låst. Du skal ikke kjøre mange mil på en norsk landevei før de dukker opp som gjenglemte pappesker i grøftekantene bortover – stygge, små forsamlingslokaler bygget for å huse gårsdagens vekkelser. Men hvis du en gang har levd på innsiden av et sånt hus, ser du ikke takpapp og flassende husmorvinduer; du ser tilhørighet og hjemlig varme. Du ser ikke linoleumsgulv og billige finerplater, du ser et åndelig fellesskap, et tempel bygget av levende steiner. Bedehuset er ingen ting å skamme seg over. Tvert imot, de beskjedne byggene huset ydmyke mennesker, folk som delte det de hadde og ga tiende til menigheten for å lønne lutfattige og hardtarbeidende predikanter. Jeg har mine tidligste barndomsminner fra vekkelsesmøtene på Sion; varme, dampende affærer som kunne vare i timevis med sang, flammende taler, gråtende vitnesbyrd, bekjennelser og tilgivelse, frelse, åndsdåp, besvimelser. Fra predikantenes høylytte formaninger om renselse og helliggjøring til inderlige lovsangstunder hvor menigheten sang 15


i vakre harmonier over Strengemusikkens klimpring på gitarer, mandoliner og trekkspill. På første rad satt Bror og jeg og dinglet med beina mens vi fulgte det hele med storøyd oppmerksomhet. Vi hadde alt vi trengte. Men Vebjørn og jeg og de andre, vi ble grådige. Vi ville ha mer, vi ville gripe guddommen, bane oss vei inn i det aller helligste. Og jeg kjenner varmen igjen, skammen som brenner et hull i hodet mitt. For var det ikke nok at guddommen fantes i alt omkring oss, i naturen, i kunsten, i musikken, skulle ikke det være nok? Nei, det var ikke nok, for når Gud er i oss er vi alle guder. David? En stemme rykker meg ut av tankestrømmen, det tar litt tid før jeg kjenner igjen ansiktene i det vage lyset. Hei, sier jeg og trykker noen hender, kysser et kinn. Jeg så ikke at det var dere. Latter i den lille gruppa. Så ut som om du var i ferd med å gå deg bort i Oslos minste bakgård, sier en av stemmene, en fyr jeg kjenner fra akkurat sånne kvelder som dette: åpninger, fester, barer. Hva var det han het igjen? Einar? Eirik? Jeg forsøker å ta meg sammen, setter opp et bredt smil og slår ut med armene, leverer en artig frase. Jeg er jo egentlig ganske god på dette. Å være sammen. Fellesskap og varme følelser. Vennene mine ville gitt meg god attest. Jeg er litt mer usikker på hva Bror ville sagt. Han ville kanskje ha protestert, kalt meg en hykler. Bruker han sånne ord? Jeg vet ikke. For ham er jeg antageligvis en litt verdensfjern skikkelse, en som alltid har vært der, som det aldri har vært mulig å komme ordentlig i kontakt med. Da vi var små tenkte jeg aldri noe over det; han var en liten drittunge, fem år yngre, en som sjelden hadde noe å bidra med i min verden. Han fantes der, i bakgrunnen, som et litt irriterende 16


faktum. Og hans verden var jeg oppriktig uinteressert i. Jeg burde selvsagt tatt ansvar for at vi ble ordentlig kjent igjen, på voksenmåten, som selvstendige individer. Regel nummer én for enhver storebror er å passe på lillebroren sin. Hvis Gud hadde spurt meg nå, David, hvor er broren din, så kunne jeg selvfølgelig svart at han er på korøvelse, jeg skal treffe ham etterpå, slapp av, alt er under kontroll, men jeg hadde ikke hatt noen anelse om hvor han er, egentlig, i livet sitt, i tilværelsen. Jeg måtte svart som Kain, er vel jeg min brors vokter? Jeg har aldri helt forstått det bibelstedet, om det er et retorisk spørsmål fra Kains side, for Gud velger uansett å overhøre på spørsmålet, han har en annen høne å plukke, Kain, hva er det du har gjort, din brors blod roper til meg fra jorden! svarer han, men jeg synes Gud kunne kostet på seg å avgjøre saken en gang for alle med et rungende JA FOR HELVETE, det er klart du skal passe på broren din! Einar eller Eirik kikker på meg med det karakteristiske uttrykket til noen som har stilt et spørsmål og venter på et svar. Vennlig forventning. Jeg gnir hendene over øynene et par ganger og sier sorry, beklager at jeg er så fjern, jeg må ha meg et glass, det har vært en lang dag, og han nikker og peker mot et bord under et tak hvor det står ølkasser og små plastglass og dunker med pappvin. Jeg heller opp et glass som jeg tømmer med én gang, før jeg heller opp igjen og tar en ny runde i den lille bakgården. Denne gangen stanser jeg ikke, jeg smyger meg mellom kroppene og lar skikkelsene flyte forbi i en jevn masse. Så slår jeg meg ned på en ledig campingstol ved bålet og forsøker å fremkalle Brors ansikt inne i flammene. Jeg liker å tro at jeg har et godt blikk, det er tross alt det jeg lever av, min evne til å se, men nå blir jeg plutselig usikker. Hvordan ser han egentlig ut? Han lig17


ner litt på meg, det er klart, men hva er det i ansiktet hans som skiller det fra andre ansikter i mengden? Dersom noen hadde bedt meg beskrive ham, hva skulle jeg ha sagt? Bredt hakeparti? Rett nese? Store øyne? Det er det ansiktet jeg har vokst opp med, det som skal være der når alt begynner å falle, når den uventede telefonen kommer midt på natten, beskjeden om ulykken eller om et helt hverdagslig hjerteattakk, telefonen fra legevakta eller sykehjemmet; det er hans ansikt som skal sitte midt imot meg, lagt i alvorlige folder når eiendeler skal fordeles, ansiktet som skal beholde verdigheten når minner skal minnes og velvalgte ord uttales i seremonielle ordelag. Det er de samme sporene som har satt seg i ansiktet hans som i mitt, spor etter fortellingene som fylte oss da vi var små.


2



Vi vokste opp i en helt vanlig norsk familie, Bror og jeg. Vi bodde i et lite hus på et byggefelt sammen med mamma og pappa. Og Gud og Jesus. Og Den Hellige Ånd. Det var mange å ta hensyn til. Mamma? Ja? Jeg har så lyst til å bli voksen. Klart du skal bli voksen! Du skal bli en stor og sterk voksen mann. Bare ikke riktig ennå. Men Jesus kommer og henter oss snart. Og det er veldig dumt, for da får jeg aldri bli voksen. Han kommer ikke så snart, David. Men Karlsen sa det i går, at Jesus kan komme når som helst. Karlsen er predikant. Det er sånt de sier, vet du. Men det er jo sant, Karlsen lyver vel ikke. Joda, det er sant. Men snart og snart, det kommer jo an på hvordan man ser det. Det som er snart for Gud, kan være veldig lenge for oss. Hvor lenge da? Du skal få bli voksen først, det er jeg helt sikker på. Bror også? Bror også. Spis opp kveldsmaten din, nå. 21


Mamma var til forveksling lik andre mødre i menigheten. Kanskje med det lille unntak at hun var i arbeid. Hun hadde gått handelsgym, og tok seg jobb som sekretær i et regnskapsbyrå i Drammen da Bror begynte på skolen. Pappa kjørte buss, en vennlig brumlebasse som fikk skolebarn til å bryte ut i en bussjåfør en bussjåfør, det er en mann med godt humør en vanlig tirsdag morgen. Da han og mamma møttes på slutten av sekstitallet ble det litt oppstyr i menigheten, for farfar syntes ikke det var det minste bra at hans sønn slo seg sammen med en verdslig jente. Men mamma ble døpt og lagt til menigheten, og de to giftet seg på hennes 20-årsdag. Gleden over et glass vin i ny og ne var en av de få vanene hun hadde beholdt fra sitt tidligere liv. Tante Rut pleide å kommentere det i beske ordelag, men pappa tok henne alltid i forsvar. Det er siste rest av verden i jenta mi, det, sa han. La henne kose seg litt. Av og til fortalte hun små anekdoter om livet sitt før hun traff pappa, livet i «verden». Dette begrepet trengte aldri noen nærmere forklaring; «verden», det var alt det som ikke hadde med Gud, frelse eller menighet å gjøre, og noe man dermed skulle omgås med forsiktighet. Det var rart å høre henne fortelle, jeg klarte ikke å se for meg at det var mamma, det var som om hun snakket om en annen. En gang forsøkte jeg å tenke meg at hun ikke skulle ha møtt pappa og blitt frelst, men den tanken gjorde meg helt svimmel. For hvem ville jeg vært da? Vebjørn hadde nesten samme bakgrunn som meg. Han var også født inn i grunnfjellet av norsk pinsebevegelse, i en sindig og varm arbeiderklassefamilie. Han var et par år eldre, og det var en stor forskjell mellom oss: Ve22


bjørn hadde ingen pappa. Faren hans døde da han var liten, og han vokste opp med moren og to søstre noen steinkast fra bedehuset. Begravelsen er blant noe av det første jeg husker. Stillheten og alvoret i menighetssalen, alle blomstene og kisten som sto i midtgangen mellom rekkene av pent antrukne damer og menn med slips og mørke jakker. Mamma hadde vannkjemmet håret mitt, det pleide hun alltid å gjøre før søndagsmøtene, men i dag hadde jeg i tillegg fått på meg en stiv, hvit skjorte som klødde i nakken. Stillheten var overveldende fordi den var så annerledes enn den vanlige kakofonien av predikantstemmer, korsang og hallelujarop. At en mann i sin beste alder skulle bli kalt hjem til Gud, det var et av de store mysteriene de voksne diskuterte lavmælt over kaffekoppene etter jordfestelsen. Hvilken mening kunne Gud ha med dette? Var det rett og slett Satan som hadde satt sine onde krefter i spill for å felle denne gudfryktige mannen? Det var summing av samtaler, hoderysting, tårer når meningsløsheten ble overveldende. Jeg snakket aldri med Vebjørn om det. Jeg visste at pappaen hans var hos Gud i himmelen, og det var godt nok for meg. Det var antageligvis ikke godt nok for Vebjørn, men han hadde ikke noe annet valg enn å leve med det. Var Martin der, i begravelsen? Det kan han ikke ha vært, det var før han begynte på skolen og ble klassekamerat med Vebjørn. Martin bodde sammen med moren sin i det jeg innbiller meg må ha vært et av de første tyrolerhusene på norsk jord; det var definitivt det første tyrolerhuset på Hurum-halvøya. Foreldrene var skilt, og faren så vi aldri noe til. Men han var antageligvis godt bemidlet, ettersom Martin og moren kunne bli boende i det store huset. Moren var flyvertinne, og Martin var ene23


barn og tilbragte mye tid alene. Foreldrene var ufrelste, de gikk ikke i menigheten og var dermed per definisjon av en annen rase enn oss andre. Jeg aner fremdeles ikke hvordan det gikk til at Martin begynte å vanke på Sion, men jeg gjetter på at det hadde med vennskapet – og kanskje identifikasjonen – med Vebjørn å gjøre. Ikke at det var mange fritidstilbud å velge mellom i bygdene mellom Oslo- og Drammensfjorden tidlig på åttitallet, men å oppsøke bedehuset på egen hånd i en alder av 7–8 år vitner om selvstendig tenkning hos en guttunge. Kanskje jeg gjør det for komplisert, kanskje han bare likte å henge med Vebjørn og ville være der han var. Spørsmålet om frelse eller ikke var bare én av de tingene som skapte en avgrunn mellom Martins foreldre og våre. Klassespørsmålet var like viktig. Vi tenkte selvsagt ikke på den måten, men jeg gjetter at foreldrene våre må ha gjort det, selv om de var prinsipielt apolitiske og oppdelingen av menneskeheten skjedde etter dikotomien «frelste» vs. «verden». Like fullt var Martin middelklasse, den eneste jeg kjente. Alle andre var arbeiderklasse, på den ene eller andre måten; jobbet på fabrikk, bygget hus og reparerte biler, solgte saker og ting i alskens små forretninger eller fikk bygg og havre til å spire på jordene. Bønder og arbeidere, det var oss. Jeg kan si med ganske stor sikkerhet at jeg vokste opp uten å kjenne ett menneske med høyere utdannelse. Det inkluderer Martins mor, flyvertinnen. Men hjemme hos dem kjente jeg, bokstavelig talt, lukten av middelklasse. Det luktet ikke kjøttkaker, stuinger og seibiff. Det luktet krydder, olivenolje og fremfor alt hvitløk. Dufter jeg ikke kunne navngi, men som skapte en helt særegen aura rundt Martin, også når han beveget seg utenfor den sfæ24


ren som tyrolerhuset i skråninga bak hovedveien utgjorde. Gutterommet hans var tapetsert av plakater med Björn Borg, John McEnroe og Ivan Lendl i alle mulige og umulige positurer, med og uten racket. Ved siden av en knelende Björn Borg i ekstatisk seiersrus hang også en plakat av et F-16, som skulle minne Martin om at det var jagerflyger han skulle bli dersom tenniskarrieren slo feil. Det var en naturlig sak for ham å gå i ørsmå FILA-shortser og pikéskjorter om sommeren, som om han hvert øyeblikk skulle gjøre seg klar til å serve inn første game i Wimbledon. Resten av oss spilte fotball, og det er klart at tennisinteressen ikke akkurat hjalp hans sosiale status blant bøller og fremtidige utskudd som fylte skolehverdagen vår. Fotballen var en av de få arenaene utenfor skolen hvor Vi og Dem hadde noen form for konstruktivt fellesskap. Ikke uten omkostninger, riktignok. Jeg husker fortvilelsen over at foreldrene mine, trofaste sidelinjeslitere under høstmørke småguttekamper, måtte høre på kampropet der vi sto i en sirkel og skrek inn i ansiktene på hverandre: Skarruværra virruværra Hurumsgutt? JA! FOR! FAEN! Det var et ukentlig ritual hvor jeg måtte delta med tilsynelatende overbevisning mens jeg byttet ut det unevnelige ordet med diverse homonymer. JA! FOR! FANEN! for eksempel. Eller JA! FOR! FAREN! Ikke at de andre guttene brød seg, det som bekymret meg var om foreldrene mine skulle tro at jeg sto der og bannet i vilden sky. Det hendte jeg skulle ønske at alt var annerledes. At vi gikk i kirken på julaften og ellers levde som alle andre, uten vekkelsesmøter og tungetale. At jeg var en helt vanlig gutt som bannet og smugrøykte og stjal sprit fra bar25


skapet til faren sin, sånn som de andre i klassen. At vi dro på ferie til Danmark, og ikke til Sarons Dal. Av og til ønsket jeg at Gud faktisk var død, sånn som noen trodde. Da hadde vi ikke behøvd å ta så mye hensyn til ham. Det var en komplisert følelse. For jeg visste jo at uten Gud ville vi være fullstendig alene i universet, fortapt i alle tenkelige betydninger av ordet. Og at å ønske at Gud ikke fantes på en måte var å ønske at man selv ikke fantes, og jeg ville jo finnes. Jeg ville leve i den verden som Gud hadde skapt. Og for oss som var blitt Guds barn var det bare én måte å leve på – gjennom menigheten. Selv de gangene jeg var som mest misunnelig på klassekameratene som snakket om en eller annen fest de skulle på i helgen, var jeg sjeleglad for at jeg ikke var som dem. Alene i en verden uten Gud. Fortapt.

26


Hva er det du tenker på, vennen min? Jeg tenker på mormor. Er det noe å være trist for, da? Jeg vil ikke at hun skal komme til helvete, mamma. Men mormor skal ikke til helvete, David. Jo, for hun går ikke på Sion, og hun tror ikke på Gud. Da er hun ikke frelst. Hun tror på Gud inni seg. Det er det som teller, vet du. Er du sikker? Ja. Men hun sier at hun ikke tror på Gud. Det står i Bibelen at Gud kjenner hjertene. Se her, skal jeg vise deg. Gud kjenner menneskets hjerte, står det. Ser du? Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hva betyr det? Det betyr at han vet alt om oss. … … Vet Gud alt om meg også? Ja, vennen. Alt? Alt. Mamma slukket lyset og kysset meg på pannen. Hun lot døra stå på gløtt, sånn at en smal lysstripe laget en 27


betryggende sti over gulvteppet på rommet mitt og helt bort til senga. Ikke lenge etter hørte jeg klirringen av kopper og lyden av musikk, og jeg visste at mamma og pappa satt i hver sin lenestol med en rykende tekanne på salongbordet mellom seg. De mumlende stemmene snakket om dagen som hadde gått, og jeg kunne sovne til tonene som smøg seg inn til meg: klimprende gitarer og stemmer som sang i vakre harmonier om Jesus. Platene sto på rekke og rad i stereobenken; grønne og blå og røde plater med bilder av damer med brede smil og foldeskjørt og menn med gitar og dress og flotte frisyrer. Jeg elsket å sovne mens jeg hørte på musikken og tenkte på Jesus som stilnet stormen eller helbredet den lamme mannen. Men hvis jeg begynte å tenke på Jesus på korset fikk jeg ikke sove. Jeg tenkte ofte på at Jesus ble spikret fast til et kors for å dø. Av og til hørte jeg lyden av metall da soldatene slo naglene gjennom hendene hans. Jeg så for meg svære, rustne nagler og måtte synge en sang eller si navnet mitt høyt til meg selv for å få lyden til å stoppe. Det må ha vært fryktelig vondt. Selv om han var Guds sønn var han jo bare en vanlig snekker fra Nasaret. Akkurat det syntes jeg var vanskelig å forstå. Men jeg skjønte at han gjorde det for min skyld. Han gjorde det frivillig, sånn at jeg skulle slippe. Han kunne jo slått soldatene ned med superkreftene sine, men det gjorde han ikke. Han bare lå der og hadde sikkert forferdelig vondt i hendene. Og føttene! Det var kanskje enda verre, det er jo så lett å få vondt i føttene. Jeg var med da pappa og noen andre pappaer satte opp panel i kjellerstua på Sion. Det luktet godt av nytt treverk, og pappa sa at jeg kunne leke med haugene av sagflis og plankebitene som de kappet av. Men da de begynte å hamre og spikre, begynte jeg å gråte. Det var dumt, for jeg ville ikke si hvorfor, og mamma kom og hentet meg og pappa sa at jeg 28


var tullete, men mamma klemte meg inntil seg og sa at jeg var et følsomt barn og ikke likte høye lyder. Det var litt sant, men mest sant var det at jeg tenkte på blod når jeg hørte de lydene, at det må ha vært masse blod og at det gjør vondt å blø. Jeg visste at det blodet på en måte hadde med meg å gjøre, at det var helt spesielt blod, men når jeg tenkte på det var det bare masse rødt blod som rant og rant fra hendene hans. De voksne var så glade i det blodet. De var så takknemlige for at Jesus blødde alt det blodet så vi skulle bli frelst og komme til himmelen. For i helvete skjedde det enda verre ting, og Jesus reddet oss fra alt sammen da han ble spikret på korset. Jeg forstod ikke sammenhengen helt, men av og til var det nesten som jeg forstod. Og jeg forstod at det var viktig, for mamma og pappa takket Jesus nesten hver dag. Og på søndagsmøtene takket de ekstra mye. Derfor var det ikke farlig når mamma gråt, når hun løftet armene mot taket og sang og ropte eller hvisket helt stille. Takk Jesus. Takk for korset. Takk for blodet. Hun hadde på seg den pene kjolen og jeg syntes ikke synd på henne, for jeg visste at hun var glad selv om hun gråt. Det hendte at den store kroppen til pappa ristet når han talte i tunger, og jeg skjønte ikke hva han sa, men jeg visste at han takket Jesus på et hemmelig språk som bare Gud forstod. Jeg lurte på hvordan det ville bli når jeg ble voksen, hvordan jeg skulle takke Jesus. Om jeg kom til å gråte, eller riste, eller kanskje begge deler. Eller kanskje jeg ble en av dem som falt når predikanten la hendene sine på dem, som ble liggende på gulvet resten av møtet med et salig uttrykk i ansiktet. Jeg gruet meg litt, men jeg gledet meg mest. Gledet meg til å bli stor nok til å kjenne det som de kjente, forstå det som de voksne forstod. Til å tale i tunger. Be for de syke. Og kjøre bil. Og snekre, uten å tenke på hendene til Jesus. Og så visste jeg én ting, og 29


det var at jeg skulle ha bart, sånn som onkel Reidar. Han hadde en skikkelig tynn og fin bart, som gikk over hele overleppa og ned på hver side av munnen. Jeg likte å se på hvordan barten beveget seg når han tullet og lo, eller plystret, eller røykte. Onkel Reidar var ikke frelst, så jeg kunne ikke si til noen at jeg egentlig ville bli som ham. Bli sånn som ham, men frelst, selvfølgelig. Jeg visste ikke helt hvordan, men jeg tenkte at jeg skulle få det til. Jeg likte meg på søndagsmøtene. Likte musikken og den opphissede stemningen. Jeg likte hvordan de voksne ble i ettermøtene, nesten som barn igjen, uten å være flaue for det. Jeg syntes det var fint å tenke på, at man kunne bli voksen men også være litt barn samtidig. Vi var jo Guds barn. Det var kanskje derfor. Jeg likte søndagsmøtene, og ble litt skuffet da kjellerstua sto ferdig og barna ble sendt ned til egne barnemøter. Vi hørte lydene oppe fra salen mens vi satt benket foran flanellografen. Over oss kunne vi høre sang og tungetale og hallelujarop og takk, kjære Jesus, mens en av mødrene fortalte bibelhistorier og flyttet rundt på de små figurene. Jeg glemte fort skuffelsen, for jeg elsket flanellografen. På den grønne filten kunne jeg oppleve alle mulige slags historier, for av og til fikk jeg lov til å leke med den etter at bibelfortellingen var ferdig og vi begynte med andre aktiviteter. Da ble de andre barnestemmene rundt meg borte og jeg gikk inn i en verden av disipler, dyr, krybber og gjetere. Og Jesus var alltid superhelten. Jeg forsvant inn i den grønne filtduken, for her kommer Jesus, han har hatt en lang dag og helbredet mange syke og kastet ut en hel del onde ånder, og han går inn i huset sitt og er veldig trøtt og skal ta seg en lur på sofaen, men så kommer Maria Magdalena løpende, Jesus, Jesus, du må komme, hjelp! hjelp! Og Jesus er litt lei, men han svarer med vennlig stemme, 30


hva er det, Maria, og Maria sier at du må komme, for eselet til Johannes har falt i brønnen! Og Jesus sukker og sier nå igjen? Jeg synes dere må passe litt bedre på det eselet, men stemmen er fremdeles mild, for Jesus blir aldri sint selv om disiplene roter det til. Ja, ja, sier han, vi får gå bort til Johannes, da. Og så går de, og sandalene subber gjennom det grønne gresset, og jovisst, der ligger eselet og kaver i bunnen av brønnen og Johannes står og hopper opp og ned og vet ikke hva han skal gjøre mens han kjefter på eselet og kaller det ting, og Jesus sier så, så, Johannes, vær snill med eselet, det gjør så godt det kan, det er jo bare et esel, og da blir Johannes litt flau og sier unnskyld, men Peter sier at Johannes alltid kjefter på eselet, og Johannes roper sladrehank! og så begynner de å slåss og rulle rundt på gresset, og da blir Jesus nesten sint, men bare nesten, og han roper at de skal vende det andre kinnet til, men de vil ikke høre, så da sender han ut en tankestråle som treffer de to og forvandler dem til saltstøtter, og Jesus sukker og sier at han trenger arbeidsro, og alle flokker seg rundt ham, både Maria og sauen og kua og to engler og tre vise menn, og så tar Jesus superkreftene sine og løfter eselet opp fra brønnen, nesten som et helikopter, og den hvite kappen flagrer i lufta og han flyr noen runder med eselet for å muntre det opp, og så setter han det ned i stallen og eselet vrinsker fornøyd og stikker hodet i krybben, for man blir sulten av å falle i brønnen, og alle jubler og er glade, og Jesus blir brydd og sier at det skulle bare mangle, og jeg er jammen litt sulten selv, og så går han hjem for å lage middag, men da kommer Maria løpende etter ham, og hva er det nå, Maria, kanskje Jesus er bitte litt lei av disiplene, og Maria sier at du glemte Peter og Johannes, og Jesus sier ja, så sannelig, og så ler han litt, det skulle tatt seg ut, og så sender han ut en ny tankestråle og de to 31


blir til disipler igjen og fortsetter å slåss, men nå tenker Jesus at dette gidder jeg ikke å forholde meg til, dere får ordne opp selv, sier han og går hjem. Og akkurat da Jesus skal til å lage seg spagetti med rød saus, som er det beste han vet, så kjenner jeg en myk hånd på hodet, og det er mammaen til Vebjørn som sier at nå er det tegnestund, og det vil du sikkert være med på, du som er så glad i å tegne, David, og jeg tar en blyant og setter meg sammen med de andre ved det store bordet og kikker opp på tegningen som henger over pianoet. Den forestiller Daniel i løvehulen, og det er jeg som har laget den. Mammaen til Vebjørn hengte den opp etter forrige barnemøte. Så fin! sa hun. Ja, svarte jeg. Der er Daniel, og der er løven. Og der er den slemme kongen, med stor krone! Løven ser skikkelig skummel ut. Du er flink til å tegne, David. Det var fint å tegne dyr. Men jeg likte aller best å tegne Gud og Jesus. Særlig Gud, med alt skjegget og kanskje et sverd i hånden. Den Hellige Ånd var vanskeligere, for hvordan tegner man en ånd? Jeg klarte aldri å få det til, det så bare ut som et spøkelse. Men dommedag var jeg skikkelig god på, det hadde jeg tegnet mange ganger, og det tok ganske lang tid. Jeg lyttet til lydene fra møtesalen over oss, og stemmen til pastor Johansen kom fremdeles med sterke utrop over musikken, og jeg hørte mange som ropte Jeesuss! Kjææære Jeesuss! det var nesten alltid damene som ropte sånn, og da visste jeg at det ikke var slutt på en god stund. Så da begynte jeg å tegne Gud på en kjempestor trone, og en lang rekke med lam som kom til ham, de skulle liksom komme langt borte fra, det var vanskelig å få til, men på skolen hadde jeg lært at hvis du tegner noen lam litt mindre ser de ut som de er lenger 32


borte, og det stemte, jeg syntes jeg fikk det ganske bra til etter hvert, en lang rekke med lam som kom frem til Gud, og han pekte på dem og delte dem i to grupper, de hvite lammene på den ene siden, de som skulle til himmelen, og de svarte lammene på den andre siden, triste, ufrelste lam som skulle til helvete. Og helvete var lett å tegne, med flammer og ild, og jeg fikk plass til Djevelen også, ganske liten men veldig rød og fin, nede i hjørnet. Se, sa jeg til mammaen til Vebjørn. Jeg har tegnet dommedag! Å, David. Har du det. Javisst, ja. Der er Gud og alle lammene. Ja, og der er djevelen, se på de spisse tennene! Ja, så sannelig. Akkurat, ja. Men hun hengte den ikke opp på veggen, og det syntes jeg var litt rart, for det var det fineste bildet jeg hadde laget.