D
ramalærer Hilde Bøe kjente at hun hadde fått et rusk på kontaktlinsen. Hun blunket og gned fingrene over øyelokket, men det hjalp ikke, og hadde det ikke vært for at hun var midt i en av sine første dramatimer og elevene akkurat nå sto rundt henne med hver sin stol i hendene, hadde hun gått ut i garderoben og undersøkt øyet i speilet. – Ta hver deres stol, hadde hun sagt, – og dere skal ikke sitte på dem, men danse med dem når jeg setter på musikken, danse med dem som om de var kjærestene deres. Hun satte på platen og holdt øyet oppe med fingrene, det var når hun blunket det gjorde vondt, når lokket gled over rusket. Men hun holdt det oppe med fingrene og så at elevene beveget seg usikkert og famlende på gulvet foran henne, som om de ikke skjønte hva hun ville. Dramalærer Hilde Bøe ville at de skulle vise følelser. – Lukk øynene, sa hun, og de lukket øynene, lukket nesten øynene, myste på dramalæreren med nestenlukkede øyne. – Lukk dem ordentlig, sa hun. – Og vis følelser! Og de danset litt sikrere, de viste etterhvert litt følelse, for musikken var melankolsk, og det var som re5