Drama med Hilde av Vigdis Hjorth

Drama med Hilde

VIGDIS HJORTH

Drama med Hilde Roman

© J.W. Cappelens Forlag a.s, Oslo, 1987 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58333-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

D

ramalærer Hilde Bøe kjente at hun hadde fått et rusk på kontaktlinsen. Hun blunket og gned fingrene over øyelokket, men det hjalp ikke, og hadde det ikke vært for at hun var midt i en av sine første dramatimer og elevene akkurat nå sto rundt henne med hver sin stol i hendene, hadde hun gått ut i garderoben og undersøkt øyet i speilet.

– Ta hver deres stol, hadde hun sagt, – og dere skal ikke sitte på dem, men danse med dem når jeg setter på musikken, danse med dem som om de var kjærestene deres.

Hun satte på platen og holdt øyet oppe med fingrene, det var når hun blunket det gjorde vondt, når lokket gled over rusket. Men hun holdt det oppe med fingrene og så at elevene beveget seg usikkert og famlende på gulvet foran henne, som om de ikke skjønte hva hun ville.

Dramalærer Hilde Bøe ville at de skulle vise følelser.

– Lukk øynene, sa hun, og de lukket øynene, lukket nesten øynene, myste på dramalæreren med nestenlukkede øyne.

– Lukk dem ordentlig, sa hun. – Og vis følelser!

Og de danset litt sikrere, de viste etterhvert litt følelse, for musikken var melankolsk, og det var som re5

gel de minst sjenerte gymnasiastene som tok drama som valgfag, de aktive og utadvendte elevene, medlemmer av skoleavisredaksjonen og miljøverngruppa. Og de stolte på dramalærer Hilde Bøe, for hun hadde gått på skoler og kurs for å lære slike øvelser, dans-med-stolene, visfølelsene-øvelser. – Dans heftigere, manet hun med fingrene på det venstre øyet, og da musikken i det samme ble heftigere, mer melankolsk, ble gymnasiastene pirret i sine følelser, og noen av dem danset nå med stolene som om det virkelig var en kjæreste, skjønt kanskje helst de som aldri hadde hatt noen.

– Sett stolene ned, hvisket Hilde Bøe, og nå var det elskovstemning i dramarommet, alle øyne var knepet hardt sammen og munnene hadde åpnet seg. – Sett stolene ned og kjæl med dem, sa Hilde, – som om det var kjærestene deres, pustet hun. Og de kjælte med stolene som om det var kjærester, jentene satte seg ned ved siden av dem og klappet dem over setene, guttene erobret stolene, satte seg overskrevs og foldet seg rundt dem, pakket dem inn i krevende armer og bein.

Hilde Bøe så tilfreds ut over gulvet der kroppene lå tvunnet rundt stolene, der alle par øyne var knepet hardt sammen. Denne stoløvelsen, som hun ikke hadde lært noe sted, men funnet på selv, likte hun best av alle øvelser fordi hun syntes hun fikk elevene til å vise følelser når de gjorde den. Men den ble kanskje for sterk? Og hun visste heller ikke om den var pedagogisk «riktig».

Neste mandag skulle valgfagene presentere seg selv for alle skolens elever, og det ble sett med ekstra forventning fram til hva dramagruppa skulle gjøre. Elevene ville sette opp et skuespill. Hilde visste ikke hva hun ville, eller hva hun burde, og det gjorde henne urolig, for hun følte at denne presentasjonen av faget, av drama, var hennes, ja 6

hennes ilddåp som lærer. Elevene ville sette opp et skuespill, og Hilde hadde brukt mye tid på å forklare hvorfor pusteøvelser er viktige, ikke minst for en skuespiller, og hvorfor drama er viktig, spesielt for de som vil spille skuespill, for alt dette hadde hun jo selv lært. Dessuten hadde de ikke tid til å sette opp et skuespill, det måtte i tilfelle være et kort et, en scene fra et skuespill kanskje.

De var nå i ferd med å våkne på gulvet foran henne, selv om hun ennå ikke hadde slått av musikken. Grepet rundt stolene ble slappere, og de myste ut gjennom øyne de lot som om de fremdeles hadde lukket. De så på henne, og hun likte det ikke, for hun kjente at hun var svært rød på det venstre øyet, og sminken var sikkert borte og lebestiften hadde sikkert gått av mens hun snakket.

Hun lengtet tilbake til garderoben der hun kunne ta kontaktlinsen ut og suge rusket bort, der hun kunne gre håret og ta på lebestift, for de som satt foran henne på gulvet og myste på henne mens de fremdeles lot som om de var forelsket i stolene, var noen av de kjekkeste og peneste gymnasiastene, alle i utvaskede olabukser, jentene med sitt liksom tilfeldig og løst opphengte hår.

– Ok, sa Hilde og skrudde av musikken. – Legg dere ned på ryggen og pust med magen til jeg er tilbake, jeg skal bare ut i garderoben et øyeblikk. Og de gjorde som hun sa, la seg ned og pustet med store mager, bortsett fra de pene jentene, de pustet med bittesmå og flate mager. – Jeg skal bare rette på kontaktlinsen min, sa Hilde Bøe og gikk ut.

Hilde Bøe begynte med kontaktlinser fordi hun så bedre med dem selvfølgelig, men før hun begynte med kontaktlinser (som hun forøvrig nettopp hadde gjort og der7

for ikke var helt fortrolig med) hadde hun brukt briller i flere år, eller hatt briller i flere år.

Hun syntes ikke hun fant noen hun kledde, og derfor hadde hun til stadighet kjøpt nye, og foran hvert brillekjøp hadde hun trodd at de nye brillene ville hun komme til å bruke, at de ville kle henne, at de etterhvert ville bli som en del av henne selv, slik at når hun for en gangs skyld tok dem av seg ville folk si, neimen så underlig du er, Hilde Bøe, uten briller. Hjemme hadde for eksempel Hilde Bøe et par små, runde briller hun hadde kjøpt da hun gikk på universitetet. Hilde så ikke så studentaktig ut at de runde brillene egentlig passet på henne, så «hjemme» ut på henne, slik de kunne gjøre på en med langt, glatt hår og usminket ansikt. Men nettopp derfor hadde hun kjøpt de runde brillene, for å nøytralisere sitt sminkede ansikt, sitt tilrettelagte hår, sine klær som ikke bare var studentaktige, men omhyggelig blandet opp med plagg av mer feminin karakter.

Hilde Bøe kunne være pen. Men det medførte relativt mye arbeid. Dette arbeidet investerte hun i seg selv hver morgen, og hun misunte til vanvidd de som var pene i utgangspunktet, de som hadde denne typen naturlig penhet og som kunne bære den med en slags liketilhet som gjorde dem så enda mye penere. Hilde Bøe hadde ofte tenkt at om hun hadde vært pen på den måten ville hun oppført seg med slik liketilhet, og av og til hadde hun i et slags overmot lagt seg til slik liketilhet. Men når Hilde Bøe gjorde det, mistet hun sin penhet. Hilde Bøes penhet var avhengig av hennes bevissthet. Hvis Hilde Bøe glemte at hun skulle være pen, hvis hun for eksempel var på kino og ble helt oppslukt av filmen når den var på det mest spennende, falt hun sammen og ble alminnelig. Noe som kunne skje når hun var på kino med en 8

mann og som var svært pinlig, men nå var det lenge siden Hilde Bøe hadde vært på kino med «en mann», for hun var gift med Lars Bøe, og de hadde et barn.

Overfor mannen sin tenkte hun ikke på penheten lenger, men i begynnelsen hadde hun gjort det i den grad at hun ikke husket noen av filmene eller teaterstykkene de hadde sett, ingen av stedene de hadde kjørt til eller forbi, hva de hadde snakket med hvem om, når og hvor.

– Synes du jeg er jålete, hadde Hilde Bøe spurt den gangen, over skulderen fra speilet. – Synes du? med en ertende stemme, med et lite øyekast og et lite, skjevt smil.

– Neida, hadde han svart og trukket morgenkåpen hennes til side og kysset henne på skulderen, kysset henne nedover overarmen, den svakt parfymerte overarmen og latt den nyvaskede morgenkåpen gli av henne og der sto hun, naken, nyvasket, nyduftende, pen. Han kysset henne, og hun studerte kyssene i speilet. – Neida, du er ikke jålete, deilig er du.

Hilde Bøe kunne bli litt flau når hun tenkte tilbake på slike scener. For hun var jo, tross alt, dramalærer. Nå sto hun foran speilet i garderoben og fisket kontaktlinsen ut av det venstre øyet. Det var deilig, befriende, hun puttet den i munnen og suget forsiktig på den.

Det var rart å se godt på bare ett øye, så hun nesten ble svimmel. Når hun lukket det høyre øyet var hun mye penere enn når hun lukket det venstre. Hun tok seg bedre ut for et nærsynt øye enn for et normalt, og dette hadde hun forsåvidt visst lenge. Allerede da hun fikk briller på seg første gang oppdaget hun hvor mye styggere verden og især hun selv var når det syntes tydelig alt sammen, fregner, kviser, skygger under øynene, uregelmessigheter.

Så det ville vært hyggeligere å fortsette det brilleløse livet.

Hvis det ikke var for det at hun nå visste det var falskt, 9

at det ville gi de andre, de med normalt syn, store fordeler. Så om hun ikke bar de ukledelige brillene til daglig, kontrollerte hun seg alltid i brillene før hun gikk noe sted, etter at hun hadde sminket seg. En lett rouge kunne se fin ut uten briller, men med brillene på så hun tydelig hvordan den røde flekken lå utenpå huden og ikke på noen måte kunne tas for en lett rødme.

Hele livet var blitt vanskeligere etter at hun hadde sett verden og seg selv gjennom brillene den første gangen.

Hun torde ikke møte guttene hun var forelsket i i skolegården eller om søndagen, i det klare, avslørende dagslyset. Bare om kvelden, i skumringen, i høstettermiddagene og kanskje i tidlige vintermorgener da de kom til skolen før det var blitt lyst. Men hun hadde oppdaget at også gutter var nærsynte, at de heller ikke brukte briller, at noen av dem også så verden gjennom et lett forskjønnende slør. Og hun foretrakk å være sammen med dem, for vissheten om at de ikke kunne se henne ordentlig gjorde henne trygg, fikk henne rolig.

Hilde Bøe tok kontaktlinsen ut av munnen, satte den forsiktig på øyet og skyndte seg ut. Det var ikke mye igjen av timen. Ute i dramarommet hadde de reist seg opp, de hang borte ved den ene vinduskarmen, og hun skjønte de hadde snakket om noe mens hun var ute. Da hun nærmet seg åpnet den tøffeste av guttene, Harald, munnen og spurte: – Når skal vi egentlig begynne å øve på det stykket vi skal sette opp?

De så på henne, og hun ble urolig, det kjentes som om hun kanskje allikevel ikke hadde fått rusket vekk fra kontaktlinsen.

– Men vi rekker jo ikke å sette opp et stykke, sa hun.

– Men ett eller annet må vi jo vise, alle venter at dra10

ma’n skal gjøre noe spesielt og i og med at vi har fire timer i uka og greier.

– Jada, sa Hilde og blunket, hun hadde bestemt at firetimersgruppa skulle stå for presentasjonen, like etter at rektor hadde informert henne om opplegget hadde hun hatt time med dem, og hun hadde vært glad kunne hun huske, hun hadde følt seg pen den dagen, og syntes det var spennende med en oppgave, en skikkelig oppgave. «Dere kan gjøre det,» hadde hun sagt til firetimersgruppa for en uke siden, men siden hadde hun mest hatt stoløvelser, og hun gledet seg ikke lenger til presentasjonen, hun ble urolig når hun tenkte på den, men nå sto de foran henne, og de var større enn henne og penere, og hun sa: – Jada, jada! og: – Vi kan begynne neste gang.

De så på henne som om de ikke trodde hva hun sa og hun gjentok det tydelig, uten å skjelve i stemmen: – Vi begynner i morgen. Ok? Det var ok.

Dramalærer Hilde Bøe gikk ut i skolegården et kvarter etter elevene. De var forsvunnet inn til neste time eller ned til kiosken, noen var kanskje ferdige for dagen og hadde gått hjem. Hilde Bøe hadde brukt sin sedvanlige nødløsning og tatt en spenne på hver side av håret for å holde det fast, men hun likte det ikke selv, det så så skikkelig ut, damete, det skapte en unødvendig stor avstand mellom henne og elevene. Men de var borte, skolegården var tom, det regnet litt, og kanskje det var derfor hun denne dagen, da hun hadde låst opp sykkelen og skulle til å sykle (for Hilde Bøe hadde ikke sertifikat, men hun holdt på å ta kjøretimer) bestemte seg for å gå inn på lærerværelset der hun bare sjelden var.

Hun bøyde seg over sykkelen for å låse den igjen, men skulderbaggen falt ned av skulderen hennes og innhol11

det ut i skolegården, kammen hennes, lommeboken, hårspenner, den syvende sansen med navnet hennes i små gullbokstaver på det sorte skinnet, julepresangen fra Lars Bøe der hennes få avtaler sto skrevet opp, kjøretimer, at hun skulle presentere valgfaget drama neste mandag, den ble fuktig, men hun tørket den av på buksen og lette etter lebestiften.

Hun fungerte ikke uten lebestift, «levestift» som hun ved skjebnens ironi hadde kalt det da hun var liten, hun følte seg naken uten det beskyttende laget fett på munnen.

Lebestiften hennes var blåaktig. Moren hennes sa den fikk det til å se ut som hun frøs, selv syntes hun den blå fargen ga ansiktet karakter, det ble skarpere av det, kjøligere. Uten lebestiften så Hilde Bøe rund og ufarlig ut.

Det kunne hende den gangen hun gikk på universitetet, på instituttet for litteraturvitenskap i fjerde etasje på Menighetsfakultetet, at hun kom til heisen iført tykke lag av den blåaktige lebestiften, og at en teologistudent som også skulle ta heisen kastet et blikk på henne og sa, før han trykket på knappen: – Du skal vel opp i fjerde du?

Det var gode dager. Å signalisere riktig. Å ha et utseende som samsvarte med hvordan man var. Hilde Bøe følte at hvis folk bare kunne se på henne hvem hun var, hva hun «sto for», så ville de vise henne langt mer respekt enn de faktisk gjorde, de ville si «Hva mener du, Hilde Bøe? Hva synes du om det siste valget?» Men ingen syntes å tro at Hilde Bøe mente noe om det siste valget, ihvertfall ikke noe interessant. Og det forekom henne derfor at hun så FEIL ut.

Hilde Bøe sto ofte foran speilet og prøvde å lete fram et riktigere utseende. Hele sitt liv hadde hun stått foran 12

speilet, blitt kjent med hver trevl av sitt eget ansikt og sin egen kropp, utprøvd alle sine muligheter foran det, drømt tusen drømmer om forvandling.

Og Hilde Bøe satt på bussholdeplassen eller på bussen eller sto i vinmonopolkø og så på de unge, interessante kvinnene i et forsøk på å avlese dem knepet, men i det øyeblikk hun mente å ha funnet det, at det for eksempel var de store øreringene, og kjøpte seg slike, var det som om deres eventuelle symbolverdi ble nøytralisert idet de ble hengende på Hilde Bøe. Hun så seg forventningsfullt i speilet, men møtte bare sitt eget, håpefulle, plirende blikk.

Men det var hyggelige ting også. Hilde hadde vært lys som liten, hadde hatt lyst hår, og derfor hadde hun, selvfølgelig, ønsket hun var mørk. Og kanskje var dette ønsket om å være det motsatte av hva man var, sterkere hos Hilde enn hos andre, for hun hadde et inntrengende ønske om å være mørk, hun snudde seg etter mørke småpiker på gaten og stirret lengselsfullt inn i de mørke krøllene til piken på pulten foran seg.

I tillegg til å være lys, var Hilde høy, hun var den høyeste i klassen, høyere enn guttene, og var det så lenge at hennes selvbilde kunne sammenfattes i ordene «høy og lys». Senere, skulle det vise seg, ble Hilde mørk. Ikke sånn over natten, selvfølgelig, men langsomt, langsomt skiftet Hildes hår farge og ble mørkt, og på de samme årene vokste guttene og mange av jentene fra henne. Hilde framsto nå som den lille, mørke. Hilde kunne selvfølgelig konstatere denne forandringen i speilet, men hennes eget indre bilde av seg selv var ikke så foranderlig som hennes ytre var, for hun beholdt sitt intense ønske om å være mørk, om å være liten.

Hørte hun derfor seg selv omtalt som «den mørke», 13

smilte hun smigret og protesterte som om hun hadde fått en altfor overdådig kompliment. – Jeg er da ikke mørk!

Og så, kanskje: – Er jeg virkelig mørk?

Og hvis hun var modig: – Hvor mørk da? Som henne?

Omtalt med de to adjektivene samtidig, «den lille, mørke» kunne hun rødme av glede, og da hun engang ble spurt om hun var fra Nord-Italia ble hun glad dypt inne i seg, det var et spørsmål hun kunne ta fram igjen, som stadig varmet.

Denne dagen, da hun lå på alle fire i skolegården og lette etter lebestiften sin mens regnet gjorde håret hennes vått og flatt, hadde hun glemt det. Men hun fant lebestiften til slutt og smurte et tykt lag på leppene, det hjalp, og hun gikk inn på lærerværelset. Det var heldigvis ikke mange der inne, bare et par menn i strikkevester, ingen som ville gjøre de to hårspennene forstyrrende for henne.

Hun tok kaffe i koppen sin, en rød, italiensk kopp, den var fin, det var en riktig kopp, den passet til henne, det var lettere med kopper, møbler, gardiner.

Hun tok dagens aviser fra avishyllen og satte seg ned ved det store salongbordet, nikket bare et «hei» til de andre. De satt der med koppene sine, de avslørende, stygge koppene sine, og en, en av de ekleste som satt og drakk kaffe, løftet akkurat nå koppen til munnen for å drikke, en kopp som måtte være en gave fra konen, en kopp der det sto, med store og tydelige bokstaver DU ER DET BESTE SOM HAR HENDT MEG. Hilde Bøe fikk ubehagelige følelser av å se på den koppen, på hvordan matematikklæreren, for det måtte være en matematikklærer, passet på å sette koppen fra seg slik at hele det beklemmende budskapet skulle bli tydelig 14

for Hilde Bøe DU ER DET BESTE SOM HAR HENDT MEG. Denne koppen, med disse ordene tydelig skrevet utenpå, hadde matematikklærerens kone gått inn i en butikk og valgt ut, blant hundrevis av andre kopper i hyllene, noen med VERDENS BESTE FAR og MIN SUSSEBASS på, kopper med ihvertfall en snev av ironi.

Om ikke, og nå kom det en ganske forferdelig tanke inn i Hilde Bøes hode, om ikke matematikklæreren ganske alene hadde gått inn i en butikk full av kopper fordi han trengte en å ha på lærerværelset og så, og så hadde valgt denne.

Dramalærer Hilde Bøe ble ikke lenge på lærerværelset. Hun satt med avisene foran seg og fiklet med nøkkelknippet sitt. Det var et nøkkelknippe hun ikke likte, hun syntes det var stygt, hun hadde fått det av Lars og ikke tenkt noe særlig på det. Men idag, mens hun satt på lærerværelset og drakk kaffe av den røde koppen og fiklet med nøklene sine, kom hun til å se nøyere på det. Og mens hun gjorde det, så på hendene sine som holdt i knippet, fór bilder av andre nøkkelknipper gjennom hodet hennes, nøkkelknipper hun hadde sett i forretninger og nøkkelknipper hun hadde sett mennesker, tøffe og typete jenter, ha. Det sto plutselig for henne at et nøkkelknippe er en viktig ting, en gjenstand med stor symbolverdi, at det er viktig å ha et riktig nøkkelknippe. Og kanskje det faktisk var viktigere med et riktig nøkkelknippe enn med mange andre ting. Hadde hun noen gang sett en virkelig flott kvinne, en skuespillerinne for eksempel, ta opp et nøkkelknippe av gjennomsiktig plast med reklame for en bensinstasjon inni?

Og i hvilke situasjoner går en ikke omkring og vifter med sitt nøkkelknippe! Ikke bare når man låser opp post15

kassen sin, døren sin, men hvordan man går og slenger med det hver gang man har låst sykkelen og skal inn i en butikk, eller som nå, på lærerværelset, mens man leser aviser, fikler med det så alle kan se det.

Bildet av disse andre nøkkelknippene fór gjennom Hilde Bøes hode, og spesielt ett festet seg. Så gjentok hun i tankene alle viktige nøkkelknippesituasjoner, men nå med det «nye» nøkkelknippet, låse opp postkassen, inn døren hjemme, låse sykkelen med nøkkelknippet og gå inn i butikken med det, fikle med det på lærerværelset.

Det var noe helt annet. Det nye nøkkelknippet kunne forandre disse kjedelige og hverdagslige hendelsene til fine og viktige hendelser som bekreftet hvem Hilde Bøe var. Et nytt nøkkelknippe ville gjøre en lang rekke trivielle situasjoner enklere og tryggere for Hilde Bøe.

Med det nye nøkkelknippet i hendene, kunne hun, i et øyeblikk av tvil eller angst kikke ned i hendene sine og forvisse seg om hvem hun var.

Tanken på det nye nøkkelknippet tok all hennes energi, og hun stakk det gamle fort i lommen og så at det var tre kvarter til hun skulle hente Hanne i barnehagen. Hun ville akkurat rekke, hun måtte rekke, å sykle innom den butikken der de hadde slike nøkkelknipper hun hadde tenkt på, små nøkkelposer i mørkt, brunt lær. Ikke jålete. Det fantes mange jålete nøkkelknipper, men dem ville ikke Hilde Bøe ha.

Hilde Bøe var besatt av tanken på sitt nye nøkkelknippe, og på veien til forretningen, i regnværet, stanset hun ved banken for å hente penger. Hun ville ikke risikere ikke å ha penger nok når hun endelig kom frem, å utsette kjøpet til dagen etter, da hun bare hadde et par dramatimer og mye bedre tid, var en utenkelighet. Hun 16

ville ikke kunne leve med sitt gamle nøkkelknippe, den gamle Hilde Bøe en eneste dag til.

I butikken hadde de ikke akkurat det knippet Hilde Bøe hadde tenkt seg og Hilde følte seg dratt mellom forskjellige ønsker. På den ene siden ville hun, måtte hun ha et nytt nøkkelknippe. På den annen side var det jo slett ikke likegyldig hva slags nøkkelknippe det var, da det jo nettopp var TYPEN nøkkelknippe og ikke dets funksjon som gjorde kjøpet nødvendig.

Men tiden begynte å løpe fra henne, det var bare ti minutter til hun skulle hente datteren i barnehagen, og hun kjøpte et nytt nøkkelknippe, et helt allright nøkkelknippe, et slags tau knyttet sammen til en liten kule, en slags fotball. Ganske ok. Og tilbake ved sykkelen tok hun alle nøklene fra det gamle knippet over på det nye, holdt det i hånden, holdt rundt den lille kulen, kjælte med det i lommen hele veien til barnehagen. Hun planla å rydde i vesken når hun kom hjem, ta ut alt rotet og legge bare det som var ordentlig ned igjen, lommeboken, nøkkelknippet, kammen, den syvende sansen, lebestiften.

Det gamle nøkkelknippet stappet hun ned i nærmeste kum og kjente en enorm lettelse ved det.

Hilde Bøes datter var en søt og tykk liten pike på to år.

Hun hadde pistrete, men ganske langt hår som en venn av Hilde hadde sagt så ut som håret på en langtkommen psoriasispasient, og uten at noen av dem visste hvordan en slik pasient så ut, hørtes det umiddelbart riktig ut.

Dramalærer Hilde Bøe hadde hørt mye om barneoppdragelse og psykologi og den slags, for på en måte henger det sammen med faget drama, og ihvertfall hadde interessen for barneoppdragelse og psykologi blomstret i alle de dramamiljøer Hilde hadde vært innom.

17

Hun visste derfor at foreldre, spesielt mødre, ikke skal pådytte sine barn, spesielt en datter, sin egen mening om henne og slik antyde at hun skulle være en type framfor en annen. Dette gjorde at hun syntes det var vanskelig å velge klær til Hanne, klær som ikke skulle se «utvalgte» ut, men liksom tilfeldige, som ramlet ned i Hildes handlekurv av seg selv, klær som ikke kunne avsløre Hilde som en dominerende mor.

Det var tilsvarende vanskelig med Hannes hår. Skulle det klippes eller ikke? Når Hilde hadde besluttet ikke å klippe, en beslutning som hadde vært svært vanskelig å ta, var det fordi hun aldri selv, i hele sitt liv hadde hatt langt hår, men alltid ønsket seg det.

Da hun var yngre bebreidet hun sin mor for at hun ikke hadde latt håret hennes vokse fra hun ble født, noe pikene med de lengste flettene hevdet at mødrene deres hadde gjort. I det hele tatt ble moren trukket til ansvar for Hildes korte hår, selv om hun ikke kunne huske å ha blitt tvangsklippet, og heller ikke at moren ytret ønske om at håret hennes skulle være kort, eller i det hele tatt hadde lagt seg opp i dets utvikling og fasong. Og i ettertid kunne det virke ganske utrolig at Hilde i så mange år hadde hatt et så sterkt ønske om langt hår uten noensinne å få det. Da det ikke innebærer annet enn å la være å klippe det.

Men Hilde hadde aldri hatt langt hår, og misunte til vanvidd jentene med hestehaler, lange fletter, topper og tusenvis av små, fargede spenner og strikker som åpenbart måtte til for å holde flommene på plass.

Og hun hadde tenkt, at om hun hadde hatt langt hår ville hun gått med det oppsatt hele dagen, for om kvelden, når hun satt på sengekanten i en lang, hvit blondebesatt nattkjole, å ta et par hårnåler ut slik at hele det 18

tunge, gyldne håret falt ned, like til dynen. Så ville hun børste det.

Dette bildet, av seg selv på sengen, med utslått hår, som var et fast innslag i Hildes drømmeverden i mange år, stammet fra to filmer hun hadde sett og som hadde gjort et uutslettelig inntrykk på henne.

Den ene var «Prinsesse på vift» med Audrey Hepburn, en scene der prinsessen sitter i sengen om morgenen med utslått hår. Senere i denne filmen klippet riktignok prinsessen håret (noe som medførte at «guttesveisen» ble moderne i hele Europa) og etter frisørscenen var filmen uinteressant for Hilde, det eneste hun senere kunne huske var dette bildet av den langhårede prinsessen i sengen.

Den andre filmen var «Sound of Music», en film full av langhårede piker. Lenge håpet Hilde, hver gang hun gikk opp den lille stigen til det skumle loftet deres og åpnet luken, at oppe i mørket skulle Julie Andrews sitte og spørre henne om hun ville spille en av de langhårede pikene i den neste filmatiseringen av «Sound of Music».

Det var et håp som varte i mange år, for enhver filmatisering trengte piker i alle aldre, og det gjeveste ville være å få spille den eldste, hun med langt, mørkt hår og en kjæreste, hun som måtte klatre opp til rommet sitt i regnet og så endelig fikk komme inn, sette seg på sengen og børste dråpene ut av håret sitt.

I mellomtiden øvde Hilde seg ved å gå med svarte strømpebukser på hodet så strømpebuksebeina hang ned på ryggen og kjentes som hår. Hilde løp bortover gaten med strømpebuksene på hodet og kjente hvordan vinden tok tak og dro i beina, og når hun gikk alminnelig, dyttet hun dem bak på ryggen med små håndbevegelser, så de ikke skulle kile henne i ansiktet.

Hilde spurte biologilæreren og moren og venninnene 19

hvor langt håret grodde på en måned, og hun regnet nøye ut og tegnet opp med streker på hals og rygg hvor langt håret hennes ville være om en måned, om to måneder, hvor langt håret hennes ville være til jul. Og Hilde bestemte at om hun fikk en datter skulle hun hjelpe henne fra begynnelsen av, ved aldri å klippe håret hennes, for hun trodde på en eller annen måte at det var denne første svikten som hadde vært avgjørende.

Da Hilde kom til barnehagen sto Hanne allerede ferdig, med ytterjakken på seg og den lille sekken på ryggen.

Hun spurte straks hva de skulle ha til middag, og Hilde begynte å tenke på det. Dagen før hadde de hatt risengrynsgrøt, og det var lettvint, for det var bare en operasjon, en gryte, på den annen side hadde de risengrynsgrøt ofte, og man blir fort sulten igjen etter å ha hatt risengrynsgrøt til middag. Hanne var alltid sulten igjen bare en time etter middag når de hadde hatt risengrynsgrøt. Men hun var et veldig sultent barn. Når hun hadde vært lenge stille på rommet sitt, listet de seg inn for å se hva som engasjerte henne sånn, og som oftest rørte hun da med en lekegaffel i en lekegryte, for innimellom å ta den opp til munnen og gafle i seg den imaginære maten med smatting og nytelyder og halvlukkede øyne. Og Lars gjorde tegn til Hilde om å være stille så de kunne observere henne i hemmelighet i dørsprekken og smile til hverandre. Men noe ved denne spiseleken gjorde Hilde uvel, og hun merket hun besvarte Lars’ betatte smil med et kunstig (uten at han merket det).

Hilde satte Hanne i barnesetet og sa de skulle ha fiskeboller til middag, det var også lettvint, to operasjoner, to gryter, og hun sa de skulle i parken først.

Det var høst, det var en god årstid, den kom med for20

andring. Noe var definitivt over, hele «ifjor» var borte, og det begynte et nytt skoleår, en klasse høyere opp, ny mulighet til å bli noen, en eldre. Om høsten var det nye bøker, nytt bokbind, nye blyanter, nytt nøkkelknippe.

Parken var behageligere å gå i om høsten, alle de kvalmende grønne bladene som det rislet så ubehagelig i om sommeren var blitt skarpt gule eller brune og de fleste lå på bakken. Luften i parken var kjøligere, ikke tung og varm så man følte den var oppbrukt, at alle hadde pustet i den før, at man var for sent ute i parken. Det var nesten bare gamle mennesker i parken om høsten, de gikk sakte og hadde store poser fulle av brødskalker som Hanne løp om kapp med endene for å fa tak i.

Hilde, Hanne og Lars Bøe, som var ingeniør fra NTH og jobbet med mur på Statens Mursenter, spiste fiskeboller med poteter mellom fem og halv seks engang. Denne ettermiddagen snakket de om det selskapet de skulle i på lørdagen, om hva de skulle kjøpe i presang til Espen, en venn av Lars som fylte tredve år, om hvem som skulle sitte barnevakt og om hva Hilde skulle ha på seg. Klokken seks begynte barnetv, og mens Hanne Bøe så på det, drakk Hilde og Lars Bøe kaffe og spiste småkaker i smug.

Fordi de holdt på å pusse opp badet, måtte de for tiden bruke en avstengt do i gårdens kjeller (som Hilde ikke likte, og derfor sa hun ofte til Lars: – Jeg tisser i vasken, jeg! men i en spøkefull tone så han kunne ta det som en spøk, noe han alltid gjorde, og så var hun nødt til å gå i kjelleren) og derfor hadde de heller ikke noe helfigurspeil de kunne bruke. Den muligheten Hilde Bøe hadde, var å gå ut på den lille verandaen og speile seg i glassdøren der, men det var bare mulig visse tider av døgnet, ettersom hvordan solen sto på himmelen. Denne 21

kvelden skulle Hilde og Lars Bøe ikke gjøre noe spesielt etter at de hadde lagt Hanne, og det var det heller ikke så ofte de skulle, for Hanne Bøe la seg i halv åtte tiden og etter det måtte de ha barnevakt hvis de skulle ut. De pleide å spørre moren til Hilde, for hun elsket barnebarnet sitt og ville gjerne sitte barnevakt, men de sparte det som regel til helgen.

Denne kvelden prøvde derfor Hilde Bøe sine forskjellige kjoler ute på verandaen, mens Lars Bøe leste tekniske magasiner i stuen. Hilde Bøe visste hvordan hun ville se ut i Espens tredveårsdag. Hun visste hvilket inntrykk hun ville gi av seg selv, men ingen av hennes kjolealternativer ville kunne formidle dette inntrykket, og for hver kjole hun prøvde ble hun i dårligere humør, enda de fleste av kjolene slett ikke var gamle eller umoderne eller «fjorårets modell». En av dem var faktisk ganske ny, og dette faktum gjorde at hun begynte å mislike den, eller mislike den Hilde som hadde vært så idiotisk å kjøpe den, og den Hilde som hadde gått i et selskap med den.

Og hvilket selskap var det? Hilde Bøe sto på verandaen mens selskapene fór gjennom hodet hennes, og hun husket at det var i Christens tredveårsdag hun hadde hatt på denne blå, denne himmelblå kjolen. Og tanken på seg selv, i Christens tredveårsdag, i den himmelblå, idiotiske kjolen, gjorde nå dette selskapet, som hun hadde regnet for ett av de bedre, til en forsinket fiasko. Hun hadde gått omkring i denne forferdelige kjolen og følt seg lekker! Fiks! Idiot, idiot! De måtte ha ledd av henne, og det var ikke rart de ikke spurte henne om hva hun mente om valget når hun gikk i en kjole som formelig skrek at hun var dum, at hun strøk sin manns lommetørklær.

I tillegg til tanken på sin nyoppdagede fiasko, som det selvfølgelig var for sent å gjøre noe med, men som styr22

ket hennes ønske om et nytt antrekk til Espens tredveårsdag, hadde hun dårlig samvittighet fordi hun sto ute på verandaen og prøvde kjoler istedenfor å forberede morgendagens dramatime, og dårlig samvittighet for at hun hadde kastet bort penger og tid (ved å skulle overbevise Lars om nødvendigheten av akkurat dem) på disse teite kjolene.

Hun burde tenke på hva slags lite skuespill eller del av skuespill firetimersgruppa kunne fremføre på presentasjonen.

Hilde Bøes armer hang ned langs siden. Hun stirret inn på det utydelige bildet av seg selv i verandadøren, og når hun fortsatte å gjøre det, lenge, lenge etter at det var noe «mer» å se, for hun sto helt stille og ubevegelig, var det fordi hun likevel ønsket å se noe nytt, noe annet, en plutselig mulighet. Som om hun kanskje ved å stille seg helt åpen og fordomsfri, helt tom overfor seg selv, sitt speilbilde, kunne få et glimt, en anelse eller til og med en slags visjon om hvem dette speilbildet kunne bli, om hva hun kunne gjøre med det for å bli noe annet.

Men så ringte telefonen hos familien Bøe, og Hilde Bøes blikk løsnet fra seg selv og gled inn gjennom stuevinduet til Lars Bøe som løftet hodet fra det tekniske magasinet.

Det rykket i kroppen hans og han reiste seg opp for å gå ut i gangen og ta den.

Hilde Bøe kom nå inn fra verandaen og fulgte etter ham, gjennom stuen og ut i gangen hvor hun ble stående og se forventningsfullt inn i øynene hans for å «se» hvem det var. Hilde Bøe gikk alltid til telefonen eller etter sin mann til telefonen med en spenning og forventning som om hun både håpet og fryktet en stor overraskelse.

23