9
En fullblods norsk patriot
Ved siden av Gunnar Sønsteby er Max Manus den mest kjente av de norske motstandsfolkene fra krigen. De to bøkene hvor han skildret sine opplevelser som SOE-mann og medlem av «Oslogjengen» − Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946) − solgte over 300 000 eksemplarer og ga Manus nærmest legendarisk status. Maximo Guillermo Manus (1914−1996) hadde imidlertid rukket å bli en legende alt før han kom til STS 26 i mars 1942. Han hadde deltatt som frivillig i Vinterkrigen etter det sovjetiske overfallet på Finland, og nådde hjem tidsnok til å delta i forsvarskampen om Norge i 1940. Sammen med andre finlandsfrivillige sloss han mot en tysk bataljon ved Kongsvinger. Samme høst var han med på å utgi den illegale avisen Vi vil oss et land. Manus ble overrasket av seks statspolitibetjenter i sin leilighet i Oslo, og prøvde å flykte ved å kaste seg ut av et vindu i andre etasje. Han ble sendt til Ullevål sykehus med brukket rygg, men etter 27 dager klarte han å flykte og kom seg over til Sverige. En av instruktørene ved standardskolene til SOE mente at de tøffe opplevelsene i Oslo hadde gitt Max Manus nervøse anfall. For øvrig fikk den 26 år gamle nordmannen gode skussmål av sjefene ved Stodham og Meoble Lodge. Han var hardtarbeidende og entusiastisk og viste stor oppfinnsomhet når det gjaldt å komme seg ut av vanskelige situasjoner. Likevel var man usikker på om Manus burde spille en ledende rolle under operasjoner i felten. Som offiser manglet han kontroll over sine menn og var mer opptatt av å få dem med på narrestreker. Mest bekymringsverdig var det imidlertid at han hadde mangelfull utdannelse. I oppveksten hadde Manus vært litt av en 51