Desperate gjerninger

Desperate gjerninger

Megan Nolan

Desperate gjerninger Oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid

Megan Nolan Originalens tittel: Acts of desperation Oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid © Megan Nolan, 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-69988-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Utgitt med støtte fra Literature Ireland.

Omslagsdesign: © Suzanne Dean Omslagsfoto: © Greta Tuckute/Millennium Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mamma, Sue, og pappa, Jim

Og fikk du det du ønsket deg fra dette livet – likevel?

Det gjorde jeg.

Og hva ønsket du deg? Å kalle meg elsket, å føle meg elsket på jorden.

Raymond Carver, «Late Fragment»

En liten syttenårig jente på et mentalsykehus sa til meg at hun var livredd, fordi hun hadde atombomben inni seg.

R.D. Laing, The Divided Self

april 2012

Dublin

1

Første gang jeg så ham, syntes jeg fryktelig synd på ham.

Jeg så meg rundt for å finne ut hvor drinkene var, jeg var tørst, og det var da det begynte.

Han sto i galleriet ved siden av en skulptur, en grotesk greie. Den var rosa og lignet noe i nærheten av et slags mutert menneskeøre.

Han sto oppslukt i en samtale med noen, og gestikulerte voldsomt mot den mens han snakket. Det gikk opp for meg at dette ikke var den første gangen jeg hadde sett ham.

Jeg hadde sittet like overfor ham en gang på Rathmines Library, og da som nå slo det meg at han var den vakreste mannen jeg noensinne hadde sett. Vi hadde møtt hverandres blikk og sett lenge på hverandre.

På den tiden var jeg sammen med en annen, og om jeg så ikke hadde vært det, var det fortsatt slik at jeg aldri hadde gjort tilnærmelser overfor en mann. Ikke på den måten. Jeg tenkte på ham etterpå og gikk ut fra at han var på gjennomreise. Ingen som var sånn, med et slikt utseende, bodde i Dublin eller Irland, tenkte jeg. Ingen som var så vakker, kunne bo hos oss.

Nå sto han snaue tre meter unna meg, og jeg betraktet ham på nytt.

Ciaran var blond – en type dunete mørkblond som fikk meg til å tenke på et lite barn som nettopp hadde forlatt spedbarnstadiet.

Han hadde store, grå øyne, buet nese og fullkomne, bren11

nende, kjerubiske lepper. Munnen var usannsynlig rosenrød og kruste seg lett, nesten surmulende, eller på nippet til latter. Han var veldig høy og hadde den litt lute holdningen som er så typisk for en som ble høy tidlig og forsøkte å skjule det.

Hendene hans var grasiøse og uforholdsmessig store, selv med tanke på de ellers lange lemmene. Beinbygningen hans virket på et vis mye spedere enn andres. Ansiktstrekkene var også nydelige, men det var særlig måten han var satt sammen på som først fikk en til å miste fatningen. Det at kinnbeina hans var så høye at øynene fikk et anstrøk av noe djevelsk, det at de lange fingrene hans grep målbevisst i luften mens han snakket, som om han ordnet med dekorasjoner.

Det som er viktig å forstå om Ciaran, er at han ikke bare var usedvanlig vakker, men at kroppen hans utstrålte en ufattelig ro. Roen lå under hver eneste gest, hvert øyekast, hver latter. Han ønsket seg ingenting fra omgivelsene.

På et sted som et kunstgalleri, der den du snakker med alltid kikker seg over skulderen på jakt etter en kurator, var det spesielt slående. Selv om han ikke virket spesielt glad, virket han unektelig hel, som om han rommet hele sin verden.

2

Er det mulig å elske noen uten å kjenne dem, bare ved å se dem?

Hvordan kan jeg beskrive det som skjedde med meg uten å bruke ordet elske?

Da jeg sto der i galleriet, følte jeg ikke bare seksuell tiltrekning (som jeg kjente vagt som en slags bakgrunnsstøy), men noe jeg bare kan beskrive som en dyp og urovekkende medynk.

Jeg mener ikke dermed å si at jeg følte meg hevet over ham. I nesten hele vårt liv sammen skulle jeg komme til å anse Ciaran for å være bedre enn meg på både grunnleggende og overfladiske måter.

Når jeg sier medynk, mener jeg at bare ved å se på ham, følte jeg en brå ømhet for tilstanden hans: ham som menneskelig vesen. I det øyeblikket var den grunnleggende varmen og sorgen jeg følte for ethvert levende menneske, intensivert så til de grader at jeg ikke fikk puste.

Selv nå – selv etter alt det som skjedde mellom oss – kan jeg fortsatt kjenne hvor beveget jeg blir av ham.

Ciaran var ikke den første vakre mannen jeg lå med eller den første mannen jeg ble besatt av, men han var den første mannen jeg tilba. Kroppen hans skulle komme til å bli et tempel for meg – et sted hvor jeg kunne glemme mitt eget kjøtt og blod og bli ett med hans. Det var fullkommen nytelse, fullkommen skjønnhet.

Tror du ikke jeg er klar over at jeg kaller kroppen hans et 13

sted – en ting? Tror du ikke at jeg er klar over hva det vil si å være en kvinne som snakker slik om kroppen til en mann?

Hva vet vel jeg om kroppen til en mann – og kan en eneste av dem fortjene eller ha behov for enda mer lovprisning?

Hvordan føles det å være vakker, men også usynlig, når du velger å være det? Å være en vakker mann?

3

Ciaran fanget blikket mitt, smilte så vidt, for så å smile bredere – idet han husket vårt forrige møte, håpet jeg. Jeg gikk mot ham, og han rev seg løs fra samtalen sin og snudde seg mot meg.

«Det er jo deg,» sa han, som om vi hadde avtalt å møtes.

«Jepp, det er meg!» sa jeg idiotisk, og rødmet av skam idet jeg forestilte meg hvordan jeg måtte høres ut. Det lød veldig bondsk, og overdrevent jovialt. Ciaran hadde en aksent jeg ikke kunne plassere.

«Hva heter du?» spurte jeg.

«Ciaran,» sa han – og så, som om han hadde lest tankene mine: «Men det er bare faren min som er irsk – selv er jeg dansk.»

Da møtte jeg øynene hans, og flauheten min ble som strøket bort av opprømtheten jeg merket mellom oss.

Vi smilte sjenert til hverandre.

«Hva synes du om utstillingen?»

«Joda,» sa jeg, og prøvde å svare så raskt og kjekt som mulig, «det er bare en haug med ting i et bestemt rom, ikke sant? Det betyr ikke stort for meg. Jeg kommer for alkoholen.»

Han overhørte det siste, som var ment som et forsøk på å lede samtalen i en retning som jeg ville føle meg mer vel med.

«Er det ikke vår oppgave å prøve å forstå: Hvorfor disse gjenstandene – i akkurat dette rommet?» spurte han.

15

Jeg lette etter hån i spørsmålet hans, men det lot til å være oppriktig.

«Det er bare det at når det gjelder kunst, så føler jeg meg aldri helt på trygg grunn. Andre ting vet jeg litt mer om, så jeg har noe å diskutere ut fra. Men når det gjelder sånt som dette, har jeg ingenting å si. Jeg har ingen referanseramme.»

Han smilte til meg igjen. Det var helt klart noe seksuelt i øynene hans nå, noe hoverende.

«Det er akkurat det jeg alltid har likt aller best ved kunst.»

«Skal vi hente noe å drikke?» spurte jeg.

«Jeg er på vei ut, og de har gått tomme nå uansett – her, ta mitt.» Og han ga meg det nesten fulle ølglasset sitt og plukket opp vesken sin. «Vil du gå en tur med meg i morgen?»

Han tolket det idiotiske blikket mitt som samtykke, skrev nummeret sitt på en serviett og ga den til meg.

«Bra,» sa han, og var borte.

4

På den tiden bodde jeg i Ranelagh, i en ettroms på gatenivå, hvor jeg lot vinduet stå åpent om kvelden sånn at jeg kunne klatre inn hvis jeg hadde mistet nøklene, noe jeg ofte hadde. Den første kvelden etter at jeg hadde flyttet inn og pakket ut, satt jeg i sengen og kikket på alt krimskramset og alle pyntegjenstandene. Det var tegninger og lapper fra gamle kjærester og venner, postkort, fotografier, porselensfigurer, antikke askebegre. Jeg trengte disse tingene, fant plasser til dem så fort jeg var fremme på et nytt sted, men nå som jeg var alene, føltes de tåpelige. De så ut som rekvisitter i et dårlig teaterstykke. Det var som om de prøvde å mane frem en personlighet der ingen personlighet fantes.

Nå som jeg bodde alene, begynte jeg å splittes på en dypere og langt mer grotesk måte enn før.

På den ene siden hadde jeg det offentlige livet mitt, der jeg jobbet og gikk ut for å danse og drikke og være morsom og energisk sammen med andre. Jeg møtte blikket til menn i baren og gikk noen ganger hjem med dem. Jeg sa til folk at jeg elsket å bo alene, og siden jeg var så glad, trodde de på meg.

Jeg var virkelig glad når jeg virket glad. Jeg greier ikke å lyve om følelsene mine, det er bare det at følelsene ikke har noen indre sammenheng – de følger hverandre ikke fra den ene timen til den neste.

Og på den andre siden hadde jeg livet i leiligheten, der jeg prøvde å pine meg selv til underkastelse og stillhet. Jeg 17

kunne ikke være alene og glad, og siden jeg visste dette var et tegn på svakhet, tvang jeg meg selv til å holde ut så lenge jeg kunne før det brast for meg – selv om jeg noen ganger trodde at jeg skulle gå fra vettet.

Det å være sammen med andre, var for meg det samme som å føle meg levende. Det var derfor jeg ville være forelsket. Når du er forelsket, er du ikke avhengig av det kontinuerlige fysiske nærværet til den elskede for å være levende.

Kjærlighet i seg selv gjør at du kan utholde de elendige øyeblikkene som du vanligvis kaster bort på å øve deg på å være en person, vandre frem og tilbake i drittleiligheten din og vente til klokken blir syv og du kan åpne vinen.

Det å være forelsket er en slags nådefull velsignelse. En venn sa en gang at han forestilte seg at faren eller Gud fulgte med på ham mens han jobbet, slik at produktiviteten skulle tvinge seg frem. Slik var forelskelse for meg. Det var et skjold, en høyere mening, et løfte om noe utenfor meg selv.

Den kvelden jeg møtte Ciaran, ble jeg fullere enn jeg noensinne hadde vært. Jeg hadde to måter å drikke meg full på. Noen ganger drakk jeg på egen hånd, i et forsøk på å få tiden til å gå på en mindre begredelig måte, snarere enn ut fra et ønske om å bli full. Det gikk langsomt, kanskje et glass vin hver halvtime, altså ikke uhorvelige mengder, men det ble aldri mindre enn en flaske. Det hele var preget av en sentimental selvmedlidenhet som noen ganger surnet og ble til noe voldelig.

Den andre måten jeg ble full på, var langt mer overdreven og gjerne preget av sprudlende humør på grensen til mani, ikke bare hos meg, men også hos dem jeg festet med. På disse kveldene brukte jeg haugevis av penger som jeg ikke hadde – enda mer enn vanlig. Fremtiden fremsto helt fullstendig uvirkelig, og øyeblikkets behov var påtrengende.

Utskeielsene disse kveldene var aldri deprimerende der og da – de var en del av det å være ung og uten forpliktelser og stabilitet. Vanligvis var det lett å skjønne på forhånd når kvelden kom til å bli slik – det var en slags følelse av 18

ugagnslyst i rommet når vi begynte å drikke. Vi hev i oss de første glassene i grådig forventning. Snart ville løssluppenheten og latterkrampene komme. Vi hadde forventet å ha kommet lenger i livet enn vi faktisk hadde.

På sånne kvelder hendte det at jeg møtte folk som var annerledes enn meg – folk som hadde penger og bodde i leiligheter som foreldrene hadde gitt dem med den samme selvfølge som vi andre fikk charm-armbånd og gavekort på bøker til bursdagen. Rogers, en liten, spretten fyr med blondt, oppbørstet Brideshead Revisited-hår i en dirrende sky over porselensansiktet, var en av disse. Han hadde droppet ut av universitetet omtrent på samme tid som meg.

Jeg støtte på ham på fest noen måneder senere og spurte hva han drev med. Til min store overraskelse var han blitt mellomleder i et stort PR-firma. Vi var jo bare nitten og manglet kvalifikasjoner, og jeg kavet fortsatt rundt på jakt etter dårlig betalte butikkjobber og barjobber.

Da jeg spurte ham uskyldig om hvordan han hadde greid noe sånt, blunket han til meg og sa: «Navnet Rogers har en viss tyngde her i byen!» Det var en smakløs påstand i seg selv, men det hele ble så sprøtt at det ble morsomt da en felles venn kunne avsløre at det faktisk var foreldrene hans som eide firmaet. Navnet Rogers har en viss tyngde her i byen, tenkte jeg for meg selv med frydefull forargelse hver gang jeg så ham siden.

Som de fleste av vennene mine, var jeg god til å drikke.

Da mener jeg å si at jeg tålte mye, likte å drikke og at jeg ikke var utrivelig når jeg var full.

Livet mitt var hjemsøkt av fyllesyke. Jeg var mer eller mindre fyllesyk de fleste morgener, og alvorlig fyllesyk cirka to ganger i uken. Når det var ekstra ille, brukte jeg opp hele dager på å ligge sammenkrøpet i sengen og skrolle på telefonen uten verken glede, mål eller mening. Det gjaldt å holde tankene på avstand. I firetiden kikket jeg ut på ettermiddagssolen gjennom gardinene og tenkte at det var best å holde seg inne til det ble mørkt. Jeg var veldig redd.

En gang fylte jeg ut et spørreskjema for å sjekke hvor 19

alkoholavhengig jeg var. Det siste spørsmålet, i den delen som skulle skille ut «alkoholikere i siste fase nær døden», var: «Våkner du ofte og er forferdelig redd etter en fyllekule?» Og da jeg leste det, tenkte jeg: Forferdelig redd er nøyaktig slik jeg ville beskrevet det.

Forferdelig redd. Det var en god oppsummering av den nærmest alderdommelige følelsen av frykt som jeg kjente når jeg våknet. Jeg tenkte på filmskildringer av gamle kvinner som balanserte på randen av demens, som var blitt enker og ikke riktig kunne huske hvordan det så ut hjemme.

En uklar, men dyp angst og forvirring. Stadig vekk våknet jeg og var forferdelig redd.

Da William Faulkner var i siste fase av sin alkoholisme, reiste han til New York for å besøke venner og gå på teater.

Etter ti dager på fylla forsvant han. En venn dro til hotellet hans for å sjekke hvordan det sto til, og etter å ha dundret på døren og brølt navnet hans til ingen nytte, forlangte han å bli sluppet inn av de ansatte. De braste inn på rommet og fant Faulkner på badegulvet, der han lå halvt bevisstløs og stønnet tungt.

En merkelig, emmen lukt hang i luften. Alle vinduene sto åpne, enda det var minusgrader ute. Midt på natten hadde Faulkner stått opp for å spy og falt mot et radiatorrør. Han besvimte med det samme og merket ikke at røret brente seg gjennom huden på ryggen hans i mange timer. Da han ble oppdaget, hadde han fått en tredjegradsforbrenning.

På sykehuset ble legen hans, doktor Joe, tilkalt. Han spurte: «Hvorfor gjør du dette?»

Da skal Faulkner ha løftet hodet og svart: «Fordi jeg liker det!»

Forleggeren hans, Bennett, kom for å sitte hos ham.

«Bill,» sa han, og jeg ser for meg at han kikket ned på hendene sine og ristet forsiktig på hodet, ute av stand til å møte vennens blikk. «Hvorfor gjorde du dette mens du var på ferie?»

Faulkner reiste bust da han hørte dette. Han halte seg opp i sengen så han kunne sitte ordentlig oppreist.

20

«Bennett,» sa han, «jeg var tross alt på ferie.»

Hvorfor gjør du det? Fordi jeg liker det.

Det betyr ikke akkurat at jeg har glede av det, men at jeg velger det.

For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?

– Romerne 7, 15.24 Den kvelden jeg møtte Ciaran, drakk jeg til jeg spydde.

Blodkarene rundt øynene sprakk. Jeg strøk forsiktig over dem i speilet og visste at de ville komme til å markere en ny start.

5

Hendelser som objektivt sett var verre enn det som skulle skje med Ciaran, hadde skjedd tidligere i mitt unge, voksne liv – skitne sjekkpunkter for Den Sårede Kvinne. Jeg kan ikke snakke om dette ennå, for bare det å nevne det, gjør at den opplyste leser som ved et trylleslag mister interessen.

Kvinnelig lidelse er billig, brukes billig av uærlige kvinner som bare er ute etter oppmerksomhet – og det å søke oppmerksomhet må garantert være blant kardinalsyndene våre.

All den lidelsen jeg hadde utholdt før jeg møtte Ciaran, hadde jeg utholdt som et barn. Da mener jeg ikke å si at lidelsen ikke var alvorlig, for det var den, eller at jeg ikke forsto den, for det gjorde jeg. Men før Ciaran så jeg fortsatt på lidelse som noe som hadde mening. Selv de mest uforklarlige tragedier så jeg på som fylt av en dypere, om enn fortsatt ukjent, hensikt.

Jeg følte på meg at det fantes heldige personer og uheldige personer, og at jeg var en av de heldige. Selv på mitt mest deprimerte hadde jeg alltid visst dette. Det var nok vissheten om at jeg ikke var god nok til å fortjene det objektivt sett heldige livet jeg hadde fått, som gjorde meg ulykkelig.

Jeg ville aldri ha tenkt så bokstavelig eller så religiøst, som for å si: «Det er en mening i alt som skjer» eller «Gud gir oss ikke mer enn vi kan bære», men følelsen var ikke særlig annerledes. Det var en fornemmelse av at hvert men22

neskeliv har et narrativ og en skjebne. Det var en følelse av at motgang – i stor eller liten skala – før eller siden ville føre hver enkelt av oss til vår egen personlige og uunngåelige konklusjon.

Slik jeg forsto det, ville hver eneste handling til slutt lede meg til den rette tilstanden. Og den rette tilstanden var forelskelse.

Kjærlighet var den store trøsten, som ville sette fyr på mitt livs landskap på et øyeblikk, slik at ingenting ble igjen.

Jeg så på kjærlighet som en stor, utjevnende kraft som kunne rense meg og dermed gjøre meg verdig til den. Det fantes ingen religion i livet mitt etter den første barndommen, og i stedet hadde jeg dyrket en stor tro på kjærligheten. Åh – ikke le av meg for at jeg er en kvinne som sier dette til dere. Jeg hører jo meg selv.

6

Jeg sendte ham en melding neste morgen, og vi avtalte å møtes klokken to utenfor det naturhistoriske museet. Jeg dusjet i skåldhett vann og spyttet blod i vasken mens jeg pusset tennene. Jeg var veldig bakfull, men ikke dårlig – jeg var i det perfekte stadiet like før jeg ble helt edru igjen. Det var jeg glad for. Å vandre bakfull gjennom livet er en prøvelse, men å klare seg uten fyllesyke er heller ingen dans på roser. Den duse nummenheten som kjennetegner fyllesyke, kan bære deg gjennom en dag uten at du merker stort til den – du har nok å gjøre med å pleie vondter og tørster, så du legger ikke særlig merke til hva som ellers måtte plage deg.

Jeg hadde ikke spist siden lunsj dagen i forveien, så jeg var småskjelven der jeg gikk. Jeg prøvde å huske ansiktet hans, men oppdaget at jeg var så intenst forelsket at jeg ikke fikk det til. Jeg kunne huske enkeltkomponenter, men når jeg prøvde å sette dem sammen, gled de over i hverandre i et glitrende kaos. Jeg lo nervøst og ristet på hodet, full av godhet for meg selv. Jeg elsker meg selv når jeg er forelsket.

Følelsene mine blir fascinerende og dypt menneskelige, og for en gangs skyld får jeg sympati med mine egne handlinger.

Da jeg kom frem, slentret han rundt på plenen og kikket på hekker som var klippet i dyrefasonger. Jeg gikk bort og la hånden på albuen hans – den kjentes varm i den slitte, gamle rustrøde strikkejakken. Dette hadde jeg merket meg på vernissasjen også – at han gikk i klær som riktignok var 24

elegante på kroppen hans, men som like fullt så rakneferdige ut. De var ikke bare slitte på en moteriktig måte – de så ut som om de virkelig var nær ved å ikke lenger fungere som klær. Instinktivt fikk jeg respekt for dette: det å få mest mulig ut av ting. En gang sa pappa til meg at det han beundrer mest her i verden, er evnen til å få mest mulig ut av ting.

Siden den gang har jeg lagt merke til slikt.

Vi klemte hverandre, og jeg kjente hvor mager han var under de myke, slitte lagene. Jeg fanget opp noe litt annet ved ham enn jeg hadde kvelden før. Fremdeles var han overveldende rolig, men han hadde noe anspent i ansiktet. Jeg lurte på om han var nervøs. Mine egne nerver hadde først og fremst å gjøre med at vi var edru. Alle mine tidligere romanser hadde oppstått mens jeg var full, og de fleste av dem helt tilfeldig.

Det var et dårlig sted for en første date. Vi måtte flytte oss rundt og konsentrere oss om ting som ikke hadde med oss to å gjøre. Når ikke tausheten rådet mellom oss, kommenterte vi utstillingene. Med hviskestemmer fikk vi pratet tilstrekkelig til å få utvekslet grunnleggende informasjon. Jeg fikk vite at han hadde flyttet for godt til Dublin for et år siden, for å være sammen med en syk far, som nå hadde blitt bedre. Ciaran var fra et sted utenfor København, hvor han hadde vært kunstkritiker. Her i Dublin prøvde han å skrive sine egne essays, men tjente til livets opphold ved å skrive tekster og anmeldelser for et tidsskrift.

De tause øyeblikkene gjorde meg uutholdelig urolig, og jeg fryktet at jeg uten forvarsel ville briste i latter. Det at vi var på museet hjalp ikke – det var et slitent, mørkt og vakkert gammelt sted hvor utstillingene ofte var utilsiktet komiske. Jeg pleide av og til å gå dit med venner når vi var fyllesyke, og de gamle og ubehjelpelig utstoppede dyrene ga oss herlige latterkramper. Men Ciaran vandret mellom dem og tok dem etter alt å dømme fullstendig på alvor, og jeg følte meg dum som syntes de var morsomme.

Jeg kikket på ham så lenge jeg kunne slippe unna med det mens han inspiserte sommerfuglene. Jeg ville komme nær25

mere. Jeg gikk bort og berørte det slitte jakkeermet hans og spurte om han ville gå og spise noe.

Utenfor, etter at vi hadde gått tause ned trappen, snudde han seg mot meg og sa: «Jaja. Det var et elendig museum.»

Og alvoret hans fikk meg til å le, og han lo sammen med meg.

Vi var sammen hele resten av dagen, og snakket mer om livene våre. Han beskrev byen han var fra, og sa at han ikke hadde hatt noe imot å forlate den. Jeg fortalte ham at jeg hadde droppet ut av universitetet, og snakket om de mange småjobbene jeg hadde hatt siden da. Jeg fortalte at jeg også skrev, på den måten jeg alltid fortalte om det på: Jeg slo blikket ned på en from, helgenaktig måte, før jeg gløttet til siden og uroet meg for oppfølgingsspørsmål, som jeg innerst inne håpet på. Når det gjaldt menn flest, viste den uroen seg som regel å være ubegrunnet, og sånn var det med Ciaran også. Han nikket kort og snakket videre om noe annet.

Utpå kvelden vandret vi langs kaiene, og så måtte han gå for å jobbe på kontoret sitt. Han kysset meg, holdt hodet mitt mellom hendene og gransket ansiktet mitt med et uttrykk av varm tilfredshet, og så sa han at vi ville treffes snart.

Idet vi begynte å gå i hver vår retning, snudde jeg meg for å se på ham over skulderen, og han gjorde det samme med meg. Jeg ble fylt av en brusende letthet. Vi lo begge to, og jeg snudde meg vekk og begynte å løpe – jeg bare måtte, for følelsen var så sterk. Jeg løp og løp og kunne ikke stoppe, og jeg lo forundret og tenkte på kysset han hadde gitt meg.

Det var ingen andre jeg ville kysse nå.

Noe av det som slår meg i ettertid, var hvor neddempet dagen med ham hadde vært. Vi hadde kommet helt fint overens, hadde likt hverandre, var åpenbart tiltrukket av hverandre, men det kom aldri noe virkelig gjennombrudd i samtalen. Det øyeblikket jeg var vant til fra andre forhold, når alle brikkene faller på plass og en rytme etablerer seg, hadde ikke inntruffet.

26

Jeg tror at selv i den første begeistringen, der jeg løp langs kaiene mens aprilsolen gikk ned, så var jeg klar over det.

Det spilte ingen rolle for meg hvor morsom han eventuelt var, hva han syntes om meg, eller hvilke bøker vi begge hadde lest.

Jeg var forelsket i ham fra begynnelsen av, og det var ingenting verken han eller noen andre kunne gjøre for å endre på det.