Den perfekte spion av John le Carré

Den perfekte spion

John le Carré

Den perfekte spion Oversatt av Kari og Kjell Risvik

John le Carré Originalens tittel: A Perfect Spy Oversatt av Kari og Kjell Risvik Opprinnelig utgave: © 1986 by Authors Workshop Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1986 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34867-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til R som var med på reisen, lånte meg hunden sin og lot meg få del i biter av sitt liv

En mann som har to kvinner, mister sjelen.

Men en mann som har to hus, mister hodet.

Ordtak

1.

I de små timer en stormfull oktobermorgen i en av Sør-Devons kystbyer, som så ut som den var forlatt av innbyggerne, steg Magnus Pym ut av den alderdommelige landsens drosjebilen, betalte sjåføren og ventet til han hadde kjørt, og gikk så med raske skritt over kirkeplassen. Målet var en rekke dårlig opplyste viktorianske pensjonater med navn som Bel-a-Vista, The Commodore og Eureka. Av bygning var han kraftig men verdig, en representant for noe. Gangen var spenstig, kroppen foroverlutende i tråd med de beste tradisjoner i den angelsaksiske forvaltningsklassen. Nettopp i denne holdningen, hva enten den er stivnet eller i bevegelse, er det at engelskmenn har heist flagg over fjerne kolonier, oppdaget store floders kilder, stått på dekket av synkende skip. Han hadde reist på forskjellig vis i seksten timer, men hadde ikke frakk eller hatt. Han bar på en tykk, svart dokumentmappe av den offisielle typen, og i den andre hånden hadde han en grønn bærepose fra Harrods. Havvinden pisket mot den stripete dressen, salt regn sved i øynene, skumballer skjente forbi ham. Pym enset dem ikke. Utenfor vindfanget til et hus med skiltet «Fullt» ringte han på og ventet, først på at utelyset skulle bli tent, så på at lenken skulle hektes løs innenfra. Mens han ventet, begynte en kirkeklokke å slå fem. Liksom for å svare på dens kallen, bråsnudde Pym seg og stirret tilbake på plassen. På det klumpete spiret på baptistkirken som inntok sin positur mot de jagende skyene. På de forvridde skjellgranene, som var prydhagenes stolthet. På den tomme musikkpaviljongen. På leskuret ved bussholdeplassen. På sidegatene som avtegnet seg som mørke flekker. På døråpningene etter tur.

9

– Men Mr. Canterbury, er det Dem? protesterte en gammel kvinnestemme skarpt idet døren gikk opp bak ham. – Så lumpent. De har tatt nattoget igjen, skjønner jeg. At De aldri kan ringe!

– Hallo, Miss Dubber, sa Pym. – Hvordan har De det?

– Det er det samme hvordan jeg har det, Mr. Canterbury.

Kom inn øyeblikkelig. De blir dødssyk av å stå der.

Men det var som om Pym var fjetret av den stygge, forblåste plassen. – Jeg trodde Sea View skulle selges, Miss D, bemerket han idet hun forsøkte å rykke ham inn i huset. – De sa jo at Mr. Cook flyttet da hans kone døde. Ville ikke sette sine ben der, sa De. – Klart han ikke ville. Han var allergisk. Nå kommer De inn, Mr. Canterbury, og tørk av bena før jeg setter over teen.

– Hva betyr det da at det lyser i soveværelset ovenpå? spurte Pym idet han tillot henne å geleide ham opp trappen.

Som så mange andre tyranner var Miss Dubber småvokst.

Hun var også gammel og overpudret og vindskjev, med krum rygg som krøllet morgenkåpen og fikk alt annet omkring henne til også å virke vindskjevt.

– Mr. Cook har leiet ut den øverste etasjen, Celia Venn har tatt den for å male der. Typisk Dem! Hun skjøv for en slå.

– Forsvinne i tre måneder, komme tilbake midt på natten og begynne å lure på at det lyser i vinduet hos noen. Hun skjøv for enda en. – De er og blir Dem selv lik, Mr. Canterbury. Jeg fatter ikke at jeg gidder.

– Hvem i all verden er Celia Venn?

– Doktor Venns datter vel. Hun vil se havet og male det.

Stemmen slo brått om. – Neimen, Mr. Canterbury, det er det verste! Få det av Dem øyeblikkelig!

Da den siste slåen var på plass, hadde Miss Dubber rettet seg opp som best hun kunne og innstilte seg på en motvillig omfavnelse. Men i stedet for det sedvanlige skulende blikket, som ingen trodde det minste på, hadde det knøttende lille ansiktet hennes vrengt seg i gru.

– Det skrekkelige sorte slipset, Mr. Canterbury. Jeg vil ikke ha døden her i huset, De får ikke komme med den. Hvem er det for?

10

Pym var en kjekk mann, gutteaktig men distingvert. Han var nå i begynnelsen av femtiårene, en mann i sin beste alder, full av iver og pågangsmot på et sted hvor slikt var ukjent.

Men det beste ved ham i Miss Dubbers øyne var det deilige smilet som utstrålte slik varme og sannhet og fikk henne til å føle seg så vel.

– Bare en gammel kollega fra Whitehall, Miss D. Ingenting å lage noen ståhei for. Ingen som stod meg nær.

– I min alder står alle nær, Mr. Canterbury. Hva het han?

– Jeg kjente knapt mannen, sa Pym med ettertrykk, løsnet slipset og smatt det i lommen. – Og jeg akter såmenn ikke å si Dem hva han het, slik at De kan tråle igjennom nekrologene, nemlig. Idet han sa dette, falt blikket på gjesteboken, som lå åpen på bordet i vestibylen, under den oransje nattlampen som han hadde montert i taket for henne sist han var der. – Noen tilfeldige gjester, Miss D? spurte han idet han lot blikket fare over listen. – Kjærestepar som har rømt hjemmefra, gåtefulle prinsesser? Hvordan gikk det med de to duttebassene som kom til påske?

– De var ikke slik, refset Miss Dubber ham idet hun stolpret mot kjøkkenet. – De tok hvert sitt værelse, og om kveldene så de på fotball på fjernsynet. Hva sa De, Mr. Canterbury?

Men Pym hadde ikke sagt noe. Det hendte at hans plutselige meddelelser var som telefonsamtaler som ble brutt av en indre sensurinstans før de kunne fullføres. Han bladde en side tilbake, så en til.

– Jeg tror jeg skal slutte å ta inn tilfeldige gjester, sa Miss Dubber gjennom den åpne kjøkkendøren mens hun tente gassen. – Noen ganger når det ringer på og jeg sitter her med Toby, sier jeg: «Du får lukke opp, Toby.» Han gjør selvsagt ikke det. En brandete katt kan ikke åpne for noen. Så blir vi sittende her. Vi sitter og sitter, og hører at fottrinnene går igjen.

Hun kastet et listig blikk på ham. – Si meg en ting, Mr. Canterbury skulle vel aldri være forgapt, Toby? sa hun skjelmsk til katten. – Han er liksom så strålende i dag. Skinner. Ti år yngre, etter jakken å dømme, det er han blitt. Da hun stadig ikke fikk noe svar fra ham, henvendte hun seg til kanarifuglen. – Ikke for det, han ville knapt si det til oss, Dickie, eller 11

hva? Vi ville bli de siste som fikk høre det. Tzuktzuk? Tzuktzuk?

– John og Sylvia Uleselig fra Wimbledon, sa Pym, fremdeles bøyd over gjesteboken.

– John lager datamaskiner, Sylvia programmerer dem, og de drar i morgen, sa hun surt. Det verste Miss Dubber visste, var å innrømme at det var noen annen i hennes verden enn den elskede Mr. Canterbury. – Hva er det De har funnet på nå, da? utbrøt hun ergerlig. – Jeg vil ikke ha det der. Ta det tilbake.

Men Miss Dubber var ikke ergerlig, hun ville ha det, og Pym ville ikke ta det tilbake – et tykt strikket kasjmirsjal i hvitt og gull, fremdeles i esken fra Harrods og pakket i silkepapir fra Harrods, som det så ut til at hun satte enda høyere enn innholdet. Da hun hadde pakket ut sjalet, glattet hun først papiret og foldet det langs brettene før hun la det tilbake i esken, så satte hun esken i skapet hvor hun hadde sine kosteligste skatter. Først da lot hun ham legge sjalet om skuldrene hennes og omfavne henne i det, mens hun skjelte på ham for slik ødselhet.

Pym drakk te med Miss Dubber, Pym blidgjorde henne, Pym spiste et stykke av mørdeigkaken og roste den til skyene enda hun sa den var svidd. Pym lovte å gjøre i stand proppen i utslagsvasken og ordne med det tette avløpsrøret og ta en titt på kummen i annen etasje med det samme. Pym var kjapp og meget forekommende, og det strålende uttrykket hun så listig hadde hentydet til, holdt seg fremdeles. Han løftet Toby opp på fanget og klappet ham, noe han aldri hadde gjort før, og som ikke gav Toby noen merkbar glede. Han hørte siste nytt om Miss Dubbers gamle tante Al, han som ellers gikk og la seg bare han hørte navnet. Han spurte henne ut, som alltid, om de lokale hendelsene siden sist, og lyttet velvillig til Miss Dubbers lange liste med klagemål. Og rett som det var, mens han nikket henne gjennom svarene, smilte han enten for seg selv uten noen åpenbar grunn eller ble døsig og gjespet bak hånden. Så med ett satte han fra seg tekoppen og reiste seg som om han måtte rekke enda et tog.

– Jeg blir boende en god stund hvis ikke De har noe imot det, Miss D. Jeg har noe tungt stoff jeg må få skrevet ned.

12

– Det sier De alltid, det. Sist skulle De slå Dem ned her for godt. Så er det opp i otta og tilbake til Whitehall uten så mye som et egg.

– Kanskje så mye som fjorten dager. Jeg har tatt permisjon, slik at jeg kan arbeide i fred.

Miss Dubber lot som om hun var forferdet. – Hvordan i all verden skal det da gå med landet? Hvordan skal Toby og jeg føle oss trygge, når det ikke er noen Mr. Canterbury som står ved roret og loser oss frem?

– Si meg, hvilke planer har så Miss D? spurte han vinnende og grep etter dokumentmappen, som virket tung som bly, sånn som han anstrengte seg for å løfte den.

– Planer? gjentok Miss Dubber og smilte ganske smukt i sin forfjamselse. – Jeg har ingen planer, ikke i min alder, Mr. Canterbury. Jeg lar Gud legge dem. Han kan det bedre enn jeg, ikke sant, Toby? Er mer til å stole på.

– Enn det cruiset De alltid har snakket om? Er det ikke på tide De gjør alvor av det?

– Ikke tøys, da. Det er mange år siden. Jeg har mistet lysten.

– Jeg betaler fortsatt.

– Jeg vet det, kjære Dem. – Jeg kan gjerne ta de nødvendige telefonene. Vi kan dra til reisebyrået sammen. Faktisk har jeg allerede tenkt meg noe som passer Dem. «Orient Explorer» går fra Southampton om en snau uke. De har en avbestilling. Jeg har spurt.

– Forsøker De å bli kvitt meg, Mr. Canterbury?

Pym kostet på seg en fort latter. – Om så Gud og jeg slo oss sammen, kunne vi ikke drive Dem ut herfra, Miss D, sa han.

Nede fra vestibylen fulgte Miss Dubber ham med blikket da han gikk opp den smale trappen, og beundret de ungdommelig fjærende skrittene tross den tunge dokumentmappen. Han er underveis til en konferanse på høyt plan. Noe vektig. Hun hørte de lette skrittene gjennom gangen til Rom 8, som vendte ut mot plassen, som var det lengste utleieforholdet hun hadde hatt i hele sitt lange liv. Det tapet han har lidd, har ikke gått inn på ham, fastslo hun lettet, da hun hørte ham låse opp døren og lukke den stille etter seg. Bare en gammel kollega fra 13

departementet, ingen som stod ham nær. Hun ville ikke at noe skulle oppskake ham. Han skulle fortsatt være den perfekte gentleman som var kommet inn av døren til henne for tolv år siden, på jakt etter hva han kalte et fristed uten telefon. Og hadde betalt forskudd halvårlig siden, fiks kontant, uten kvitteringer. Og hadde bygd den lille steinmuren langs hagegangen for henne, ferdig på en ettermiddag for å overraske henne på fødselsdagen, sånn hadde han herset med mureren og hjelperen. Og hadde egenhendig lagt skiferhellene tilbake på taket etter uværet i mars. Og hadde sendt blomster og frukt og konfekt og suvenirer fra forbløffende fremmede steder uten noen skikkelig forklaring på hva han hadde der å gjøre. Og hadde hjulpet henne med frokostene når hun hadde for mange tilfeldige gjester, og hørt på alt hun hadde å fortelle om nevøen, som hadde alle mulige planer om innbringende affærer som det aldri ble noe av, nå sist å åpne en bingohall i Exeter, men først måtte han ha kapital for å dekke overtrekket på kontoen. Og fikk aldri post eller gjester og spilte ingenting unntagen radioen på utenlandsk, og brukte aldri telefonen annet enn til stedets kjøpmenn. Og aldri hadde han fortalt henne noe om seg selv annet enn at han bodde i London og arbeidet i Whitehall, men var mye ute og reiste, og at han het Canterbury som byen ved samme navn, men Mister. Barn, koner, foreldre, kjærester – ikke en levende sjel hadde han noensinne kalt sine egne, unntatt sin ene Miss D. – Han kunne ha blitt Sir nå for alt vi vet, sa hun høyt til Toby og holdt sjalet opp til nesen og pustet inn den ulne lukten. – Han kunne være statsminister, og vi ville bare få høre det fra fjernsynet.

Ganske svakt hørte Miss Dubber sang, over vindkastene. En mannsstemme, umelodisk, men behagelig. Først trodde hun det var Greensleeves fra hagen, så trodde hun det var Jerusalem fra plassen, og hun var halvveis bort til vinduet for å skrike opp. Først da gikk det opp for henne at det var Mr. Canterbury ovenpå, og hun ble så paff at da hun åpnet døren for å irettesette ham, stanset hun i stedet for å lytte. Sangen opphørte av seg selv. Miss Dubber smilte. Nå er det han som hører på meg, tenkte hun. Typisk Mr. Canterbury.

14

I Wien, tre timer tidligere, stod Mary Pym, Magnus’ kone, i soveværelsesvinduet og stirret ut på verden foran henne, og i motsetning til den hennes mann hadde valgt, var det den rene åpenbaring av fred og ro. Hun hadde verken trukket for gardinene eller skrudd på lyset. Hun var kledd for gjester, som moren ville ha sagt, og hun hadde stått i vinduet i det blå cardigansettet i en time og ventet på bilen, ventet på ringeklokken, ventet på at mannens nøkkel skulle vris stille rundt i låsen. Og nå opplevde hun det som et urettferdig kappløp mellom Magnus og Jack Brotherhood om hvem av dem som først skulle bli hennes gjest. Den første snøen lå oppe i høydene, fullmånen svevet over dem og fylte rommet med svarte og hvite striper. I elegante villaer oppover og nedover avenyen sluknet de siste leirbålene etter tur hvor diplomater hadde adspredt seg. Frau Minister Meierhof hadde hatt et firemanns orkester til Styrkereduksjons-dansen. Mary skulle selv ha vært der. Van Leymans hadde hatt stående buffet for gamle Praha-folk, begge kjønn velkomne og ingen bordplassering. Hun skulle vært der, det skulle de begge, og fått med seg etternølerne på whisky og soda etterpå. Og skrudd på musikkanlegget og danset til nå eller enda lenger – det swinget omkring diplomatparet Pym, de var så populære – akkurat som de hadde ført stort hus i Washington da Magnus var nestkommanderende og alt hadde vært storartet. Og Mary skulle ha stekt bacon og egg mens Magnus spøkte og stjal folks ideer og skaffet seg nye venner, som han var så utrettelig flink til.

For nå var det høysesong i Wien, da folk som har holdt kjeft hele året, snakker opprømt om jul og opera og strør om seg med løsmunnethet som gamle klær.

Men alt dette var tusen år siden nå. Alt dette hadde vært inntil forrige onsdag. Det eneste som betydde noe nå, var at Magnus skulle komme kjørende opp avenyen med den Metroen han hadde satt igjen på flyplassen, og komme før Jack Brotherhood til ytterdøren.

Telefonen ringte. Ved sengen. På hans side. Ikke løp, din tosk, du bare faller. Ikke for langsomt, for da legger han bare på. Magnus, elskede, å herregud, la det være deg, du har hatt et lettere anfall av sinnsforvirring og du er bedre, jeg skal aldri 15

spørre deg om hva det var, jeg skal aldri tvile på deg igjen.

Hun grep røret, og av en eller annen grunn dumpet hun bare rett ned på dundynen, plump, trev blokk og blyant med den ledige hånden i tilfelle det skulle være telefonnummer å notere, adresser, tidspunkter, instrukser. Det brast ikke «Magnus?» ut av henne, for det ville bare vise at hun var bekymret for ham. Hun sa ikke «hallo», for hun var redd for at stemmen skulle lyde altfor oppspilt. Hun sa hele nummeret på tysk, så Magnus skulle skjønne det var henne, høre at hun var normal og at det ikke feilte henne noe, og at hun ikke var sint på ham og at det bare ville være hyggelig å komme tilbake. Ikke noe oppstuss, ingen problemer, jeg sitter her og venter på deg som jeg alltid har gjort.

– Det er meg, sa en mannsstemme.

Men det var ikke meg. Det var Jack Brotherhood.

– Du har vel ikke hørt noe om den pakken? spurte Brotherhood med den klangfulle, sikre engelsken som er så typisk for folk fra militærvesenet.

– Ikke fra noen. Hvor er du?

– Skulle være der om en halvtimes tid, mindre så sant det går. Vent på meg da.

Varmen, tenkte hun plutselig. Herregud, varmen. Hun skyndte seg ned trappen, ute av stand til å skjelne mellom små og store katastrofer. Hun hadde sendt hushjelpen ut for natten og glemt å ordne med peisen. Nå var det sikkert sluknet.

Men neida. Der brant det lystig, og det trengtes bare en kubbe til, så virket den grytidlige morgenstunden straks mindre gravdyster. Hun fikk den på plass, så drev hun rundt i rommet og pyntet – rettet litt på blomster, askebegre, Jacks whiskybrett – gjorde alt bortsett fra seg selv fullkomment, ettersom det ikke var noe inne i henne som var det minste fullkomment.

Hun tente en sigarett og blåste røyken ut i iltre kyss, uten å inhalere. Så skjenket hun i en kjempestor whisky til seg, det var jo egentlig derfor hun var gått ned dit. Hvis vi fremdeles hadde vært ute og danset, ville jeg tross alt ha drukket flere.

Marys engelskhet var, i likhet med Pyms, ikke til å ta feil av. Hun var blond, med et kraftig hakeparti og en endefram måte å være på. Den eneste egenhet hun hadde, og den hadde 16

hun arvet etter moren, var den litt komisk lutende holdningen hun møtte verden, og især utlendinger, med. Marys liv var en katalog over fine dødsfall. Hennes bestefar var død i Passchendaele, hennes ene bror, Sam, noe senere i Belfast, og i drøyt en måned hadde Mary følt det som om den bomben som sprengte Sams jeep i filler, hadde drept hennes egen sjel også, men det var hennes far, ikke Mary, som døde av sorgen. Alle hennes menn hadde vært soldater. Til sammen hadde de etterlatt en pen arv, en ubendig patriotisk sjel og et lite gods i Dorset. Mary var både ærgjerrig og intelligent, hun kunne drømme og lengte og begjære. Men de reglene som skulle styre hennes liv, var bestemt før hun trådte inn i det, og hadde grunnfestet seg for hvert nytt dødsfall siden – i Marys slekt rykket mennene ut i felten mens kvinnene kom til unnsetning, sørget og førte livet videre. Hennes tilbedelse, hennes middagsselskaper, hennes samliv med Pym, alt hadde fulgt det samme bunnsolide prinsippet.

Helt til nå i juli. Helt til den ferien vår på Lesbos. Magnus kom hjem. Jeg er lei for at jeg laget sånt oppstyr på flyplassen da du ikke kom. Jeg beklager at jeg brølte til mannen fra British Airways med den hovmestererende stemmen min og viftet med diplomatpasset mitt. Jeg er lei for det – fryktelig lei for det – at jeg ringte til Jack og sa at hvor pokker er det blitt av mannen min. Så vær så snill – bare kom hjem og si hva jeg skal gjøre. Det er ikke så farlig. Bare vær her. Nå.

Hun oppdaget at hun stod foran dobbeltdørene til spisestuen og skjøv dem opp, skrudde på lysekronen, og med whiskyen i hånden mønstret hun det lange tomme bordet som glinset som en innsjø. Mahogni. Stilkopi fra det attende århundre.

Typisk diplomatstandard, fullstendig pregløst. God plass til fjorten, seksten hvis man dekker til to ved de buede endene.

Det forbaskede merket etter en brennende sigarett. Jeg har forsøkt alt. Husk på nå, sa hun til seg selv. Press tankene dine tilbake. Ha alt klart for deg i det dumme hodet ditt før Jack Brotherhood ringer på døren der. Still deg utenfor deg selv og se inn. Nå. Det er en kveld som denne, frisk og spennende.

Det er onsdag, og vår tur til å ha gjester. Og månen er som månen i kveld, bortsett fra at den mangler en bit på den ene 17

siden. I soveværelset står det fjolset Mary Pym som tok studenteksamen og aldri begynte å studere, med føttene for langt fra hverandre og tar på seg slektsperlene, mens hennes glitrende begavede mann, Magnus, med nest beste karakter ved Oxford, og allerede med smokingen på, kysser henne i nakken og spiller gigolo fra Balkan, for å få henne i selskapshumør.

Magnus er naturligvis allerede i det humøret han skal være i.

– Søren ta deg, freser Mary bryskere enn hun hadde tenkt.

– Hold opp å tulle og ordne heller med denne forbaskede låsen for meg.

Det hender at den militære familien min overtar styringen med språket mitt.

Og Magnus er forekommende. Magnus er alltid forekommende. Magnus reparerer og fikser og bærer bedre enn en hovmester. Og etter at han har vært forekommende, legger han hendene over brystene mine og puster hett mot den nakne halsen min: – Så, så, lille dullink, vi ikke har tid til dette guddommelige øyeblikk? – Nei? – Ja? Men Mary er som vanlig så nervøs at hun ikke engang klarer å smile og kommanderer ham nedenunder for å undersøke om Herr Wenzel har hentet isen, og friske på whiskyen hennes med det samme han er der. Og Magnus går. Magnus går alltid. Selv når et rapp midt i fleisen på Mary ville vært det beste, går Magnus.

Mary stanset, løftet hodet og lyttet. En bilmotor. I denne snøen kommer de snikende innpå som vonde minner. Men til forskjell fra vonde minner, så gikk dette over.

Det er middag, det er den diplomatiske «happy hour», det er omtrent som Georgetown den gang Magnus ennå var en oppadstrebende nestleder med sjefsstillingen klart i sikte, og alt er flikket sammen mellom Magnus og Mary bortsett fra den ene svarte skyen som dag og natt henger over Marys hjerte selv når hun ikke tenker på det, og den skyen heter Lesbos, en gresk øy i Egeerhavet som helt og holdent er omringet av uhyrlige minner. Mary Pym, gift med Magnus, rådgiver i visse unevnelige anliggender ved Den britiske ambassaden i Wien, 18

og egentlig den øverste leder her, som alle unevnelige vet, ser stolt på sin mann på den andre siden av Marys sølvlysestaker, mens tjenerne sender rundt Marys dyrestek, en ragu etter morens oppskrift, til tolv unevnelige distingverte medlemmer av stedets etterretningsfolk.

– Så De har en datter også, sier Mary bestemt til en Oberregierungsrat Dinkel fra det østerrikske forsvarsdepartementet, på sitt grundig innterpede tysk. – Navnet var Ursula – ikke sant? Hun studerte piano ved Konservatoriet sist jeg hørte om henne. Fortell mer om henne. Og til tjeneren, i all stillhet idet hun kommer forbi: – Frau Wenzel. Mr. Lederer, to plasser lenger nede, har ingen rød saus. De ordner det.

Det var en fin kveld, hadde Mary konstatert mens hun hørte en detaljert beretning om Oberregierungsratens familiesorger.

Det var en av de kveldene hun arbeidet for, hadde arbeidet for i hele sitt gifte liv, i Praha og Washington, mens de var på vei oppover, og nå stod alt i stampe. Hun var lykkelig, hun hadde heist flagget til topps, den svarte skyen fra Lesbos var så godt som drevet bort. Tom gikk det bra med på kostskolen, og han skulle snart komme hjem på juleferie, Magnus hadde leid en hytte i Lech, hvor de kunne stå på ski, og Lederers hadde sagt at de gjerne ville være med. Magnus var så snarrådig om dagen, så oppmerksom mot henne tross sin fars sykdom. Og før Lech, ville han ta henne med til Parzifal i Salzburg, og hvis hun maste, til Opera-ballet, for det var som de så gjerne sa i Marys familie, litt hurramegrundt må jenter ha. Og det kunne godt hende Lederers ble med på det også – barna kunne være sammen den kvelden og dele barnevakt – og hun visste ikke riktig hvorfor, men det var liksom så betryggende å ha ekstra mennesker rundt seg når hun var sammen med Magnus for tiden. Hun fikk et glimt av Pym mellom de flakkende lysene og sendte ham et fort smil i det samme han vred seg unna for å veksle noen ord med en døvstum på sin venstre side. Unnskyld at jeg var så nærtagende i sted, sa hun. Vi glemmer det, sa han. Og når de har gått, skal vi elske, sa hun, vi holder oss edru og elsker og så blir alt bra. Og det var da hun hørte at telefonen ringte. Akkurat da. Mens hun overførte disse kjærlige tankene til Magnus og koste seg så 19

fantastisk med dem. Hun hørte det ringe to ganger, tre ganger, hun begynte å bli ergerlig, så hørte hun til sin lettelse at tjeneren, Herr Wenzel, tok den. Herr Pym ringer tilbake senere dersom det ikke er svært viktig, repeterte hun inne i seg. Herr Pym skulle ikke forstyrres hvis det ikke var strengt nødvendig.

Herr Pym har det så travelt med å fortelle en morsom historie på sitt perfekte tysk, som ergrer Ambassaden og overrasker østerrikerne. Herr Pym kan også ta den østerrikske aksenten ved behov, eller enda festligere, den sveitsiske, fra skoledagene der. Herr Pym kan stille opp en rad med flasker, og ved å slå på dem med en bordkniv få dem til å klinke som bjellene på den gamle sveitsiske jernbanen, mens han messer opp stasjonene mellom Interlaken og Jungfraujoch med den lokale stasjonsmesterens tonefall, og tilhørerne bryter sammen i tårer av nostalgisk munterhet.

Mary lot blikket gå videre til den bortre enden av det tomme bordet. Og Magnus – hva drev han med akkurat da, bortsett fra å flørte med Mary?

Det gikk strykende, var svaret. På hans høyre side satt den fryktinngytende Frau Oberregierungsrat Dinkel, en kvinne så simpel og plump, selv til tjenestemannsfrue å være, at noen av de barskeste soldater ved ambassaden var brakt til svimeslått taushet av henne. Men Magnus, han hadde trukket henne til seg som en blomst til solen, og hun kunne ikke få nok av ham. Noen ganger når Mary så ham opptre slik, måtte hun uvilkårlig synes synd på ham, så fullt og helt gikk han opp i det. Hun skulle ønske at han kunne opptre mer avslappet, om så bare for et øyeblikk. Hun syntes han burde vite at han fortjente å få fred når han selv måtte ønske det, i stedet for bare å gi og gi hele tiden. Hadde han vært en virkelig diplomat, ville han blitt ambassadør som ingenting, tenkte hun.

I Washington hadde Grant Lederer under fire øyne forsikret henne at Magnus hadde øvet større innflytelse enn lederen for avdelingen eller den aldeles skrekkelige ambassadøren.

Wien var så avgjort et antiklimaks – selv om han naturligvis ble enormt respektert her og var enormt innflytelsesrik også – og det var da også meningen, men når alt roet seg ned litt, ville Magnus kunne holde frem som før, og her var det bare 20

om å gjøre å være tålmodig. Mary skulle ønske at hun ikke var så ung for ham. Det hender at han prøver å leve ned til meg, tenkte hun. På Magnus’ venstre side, og like trollbundet, satt Frau Oberst Mohr, som var gift med en tysker som var knyttet til sambandskontoret i Wiener Neustadt. Men Magnus’ virkelige erobring var, som alltid, Grant Lederer den 3., «han med det lille svarte skjegget og de små svarte øynene og de små svarte tankene,» som Magnus kalte ham, som for et halvt år siden hadde overtatt den amerikanske ambassadens lovavdeling, som selvsagt ikke hadde mye med lovlige aktiviteter å gjøre, for Grant var CIAs nye mann, selv om han var en gammel venn fra Washington.

– Grant er en mester i møl, kunne Magnus beklage seg, som han hadde det med å beklage seg over alle vennene sine. – Han trommer oss sammen rundt et stort bord en gang i uken og finner på ord for ting som vi har klart utmerket godt i tyve år uten dem.

– Men han er da morsom, måtte Mary påminne ham. – Og Bee er da så lekker.

– Grant er alpinist, sa Magnus en annen gang. – Han stiller oss alle opp på rad og rekke slik at han kan klatre over ryggen på oss. Bare vent og se.

– Men han er da i det minste oppvakt. Han kan da i det minste følge med i det du sier?

For sannheten var naturligvis den at med de begrensninger som alltid påhviler ethvert vennskap mellom diplomater, så var Pyms og Lederers et av de store firspannene, og det var bare Magnus som alltid hadde det med å kritisere folk og rakke ned på dem og sverge på at han aldri ville snakke med dem igjen, som et tegn på at han likte dem. Lederers’ datter Becky var på samme alder som Tom, og de var så å si kjærester alt.

Bee og Mary kom fantastisk godt ut av det med hverandre.

Når det gjaldt Bee og Magnus – tja, oppriktig talt så lurte Mary noen ganger på om de ikke var bitte lite grann for gode venner. Men på den annen side hadde hun lagt merke til at i slike firspann var det alltid ett sterkt diagonalt forhold, selv om det aldri utviklet seg til noe. Og hvis det noensinne skulle bli noe mellom dem, nå ja, for å være helt og absolutt ærlig, 21

så ville det slett ikke være Mary imot å ta hevn med Grant, for hun syntes det ble mer og mer opphissende med hans ulmende intensitet til enhver tid.

– Mary, skål, da! Alle tiders fest. Vi storkoser oss.

Det var Bee, som alltid skålte med alle og enhver. Hun hadde jett-øreringer og en utringning som Mary hadde kikket på hele kvelden. Tre barn og de brystene. Det var blodig urettferdig.

Mary løftet glasset og skålte tilbake. Bee har sekretærfingre, la hun merke til, krokete i tuppene.

– Neimen, Grant, da, nå må du gi deg, sa Magnus med den halvt alvorlige småertende tonen sin. – Nå skal du ikke være helt urimelig. Hvis alt det den kjekke presidenten din sier om kommunistlandene er sant, hvordan i huleste kan vi da ha noe som helst med dem å gjøre?

Fra øyenkroken så Mary at Grants pussige smil strakte seg til det så ut som det kunne revne, i en kriblende beundring for Pyms vidd.

– Magnus, hvis jeg hadde fått det som jeg ville, skulle vi plassert deg på et av ambassadens store tepper med en shaker full av dry martini og et amerikansk pass og tryllet deg rett til Washington, hvor du kunne stille til valg for demokratene.

Jeg har aldri hørt opprørske meninger fremført så godt.

– La Magnus stille til presidentvalget? mol Bee, rettet seg opp og skjøt brystene frem som om noen hadde budt henne en sjokolade. – Du godeste.

Da var det at Herr Wenzel, tjeneren, var kommet bort, hadde bøyd seg over Magnus, hvisket i det venstre øret at det var noen som absolutt måtte snakke med ham – unnskyld, Deres eksellense – i telefonen fra London – Herr rådgiver, unnskyld.

Magnus unnskyldte. Magnus unnskylder alle. Magnus tok seg behendig frem mellom innbilte hindringer til døren, smilte og uttrykte sin medfølelse og unnskyldte, mens Mary pratet desto mer livlig for å dekke retretten. Men idet døren lukket seg bak ham, skjedde det noe uforutsett. Grant Lederer kastet et blikk på Bee, og Bee Lederer kastet et blikk på Grant. Og Mary grep dem i det og kjente at det isnet gjennom blodet.

Hvorfor? Hva var det som var blitt utvekslet mellom dem i det ubevoktede blikket? Hadde Magnus virkelig ligget med 22

Bee – og hadde hun sagt det til Grant? Følte de seg en kort stund forenet, i håndfallen beundring over verten? I alt det oppstyret som var kommet siden, hadde Marys svar på disse spørsmålene ikke rikket seg en millimeter. Det var ikke sex, det var ikke kjærlighet, det var ikke misunnelse og det var ikke vennskap. Det var sammensvergelse. Mary var ikke fantasifull. Men Mary hadde sett, og hun visste. De var to mordere som sa «snart» til hverandre, og dette «snart» gjaldt Magnus.

Snart skal vi ha ham. Snart er det slutt på hans hybris, og vi har gjenvunnet vår tapte ære. Jeg så at de hatet ham, tenkte Mary. Hun hadde tenkt det da, og hun tenkte det nå.

– Grant er en Cassius som ser etter en Cæsar, hadde Magnus sagt. – Finner han ikke snart en rygg å dolke, vil CIA gi kniven hans til en annen.

Men i diplomatiet er det ingenting som varer, ingenting som er absolutt, en sammensvergelse om å myrde er ingen grunn til å hindre samtalens jevne flyt. Mary pludret i vei, snakket om barn og innkjøp – jaktet frenetisk på en forklaring på Lederers onde øyekast – og ventet fremfor alt på at Magnus skulle komme tilbake til selskapet og igjen forhekse sin ende av bordet på to språk samtidig – men hun rakk likevel å spekulere på om denne viktige oppringningen fra London kunne være den telefonen hennes mann hadde ventet på i alle disse ukene. Hun hadde skjønt en god stund at han hadde noe stort i sving, og hun håpet inderlig at det var den bebudede gjeninnsettelsen.

Og det var her, slik Mary husket det, mens hun fremdeles pratet og håpet at mannens lykke hadde snudd seg, at hun kjente fingertuppene hans gli erfarent over de nakne skuldrene hennes idet han vendte tilbake til plassen sin ved enden av bordet. Hun hadde ikke engang hørt døren, enda hun hadde lyttet etter den.

– Alt i orden, kjære? sa hun høyt over lysestakene, åpenhjertet fordi Pyms jo var så forferdelig lykkelig gift.

– Hennes majestet i form, Magnus? hørte hun Grant spørre med den slepende stemmen sin. – Ikke rakitt? Krupp?

Pyms smil var strålende og avslappet, men det betydde ikke alltid noe særlig, det visste Mary godt. – Bare en av Whitehalls små bataljer, Grant, svarte han med praktfull uanstrengthet.

23

– Jeg tror de må ha en spion her som sier dem at jeg holder et middagsselskap. Har vi sluppet opp for rødvin, kjære?

Ordentlig knølne rasjoner, må jeg si. Å, Magnus, hadde hun tenkt, oppspilt: du lyver så du tror det selv.

Det var på tide å skysse kvinnene ovenpå for å tisse før kaffen. Frau Oberregierungsrat, som anså seg selv for å være av det moderne slaget, hadde ikke videre lyst. Et skulende blikk fra ektemannen drev henne ut. Men Bee Lederer, som så langt ut på kvelden gjerne ville fremstå som den store amerikanske kvinnesaksforkjemperen – Bee, hun gikk from som et lam, avlevert med myndig hånd av sin sexy lille ektemann.

– Nå kommer punsjen, sier Jack Brotherhood, i Marys fantasi.

– Det finnes ingen punsj her.

– Jamen, hvorfor skjelver vi sånn da? sier Brotherhood.

– Jeg skjelver slett ikke. Jeg skjenker bare i et glass til meg mens jeg venter på deg.

– Jeg vil ha den bar, som du, takk. La meg få det som det var nå. Ingen is, ikke noe oppblandet skvip, ikke noe krimskrams.

Javel, javel, pokker ta deg, du skal få det.

Kvelden endte like fullkomment som den var begynt. I entreen hjelper Mary og Magnus gjestene på med yttertøyet, og Mary kan ikke unngå å legge merke til hvordan Magnus, som alltid står på pinne for andre mennesker, blir stiv og krummer fingertuppene når han har mestret et nytt erme. Magnus har sagt til Lederers at de gjerne kan bli en stund til, men Mary har gitt en forblommet kontraordre ved å si til Bee, med et megetsigende fnis, at Magnus må tidlig i seng. Entreen tømmes for folk. Diplomatparet Pym enser ikke kulden – de er tross alt engelske – så de står tappert i døren og vinker. Mary har en arm rundt livet på Pym og lirker tommelfingeren inn under bukselinningen på ryggen og nedover langs kløften i baken. Magnus gjør ingen motstand. Magnus kan aldri motstå noe. Jeg lar ham selv si når han er parat, tenker hun, han kan 24

ikke fordra at jeg presser ham. Hodet hviler hengivent mot skulderen hans mens hun hvisker kjælne likegyldigheter inn i det samme øret som Herr Wenzel benyttet da han bad ham komme i telefonen, og håper Bee legger merke til hvor nyforelsket de virker. I utelyset – Mary strålende ungdommelig i den lange blå kjolen, Magnus så distingvert i smoking – må vi ha sett ut som selve innbegrepet av et harmonisk ekteskap.

Lederers går sist og er mest overstrømmende. – Det var som faen, Magnus, jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så moro, sier Grant innett som vanlig. En livvakt følger etter dem i en egen bil. Side om side står de meget engelske Pyms og nyter et øyeblikk sin felles forakt for den amerikanske stilen.

– Bee og Grant er i grunnen kjempegreie, sier Mary. – Men ville du ha en livvakt hvis det var Jack som tilbød deg den?

Det lå noe mer i det spørsmålet enn ren nysgjerrighet. I det siste hadde hun lurt litt på de underlige menneskene som stod og hang utenfor huset.

– Jeg tror ikke det, nei, svarer Pym med et grøss. – Det måtte være om han lovte å beskytte meg mot Grant.

Mary drar opp tommelfingeren, de snur seg og slentrer arm i arm inn. – Er det noe i veien? spør hun og tenker at det kanskje kunne oppildne ham aldri så lite. – Alt er bare bra, svarer han. – Jeg har så lyst, hvisker Mary dristig og lar hånden gli lett over lårene hans. Pym nikker smilende og trekker i slipset, ser ut som han løsner det for å gjøre seg klar. På kjøkkenet venter Wenzels på å få gå. Mary kjenner lukten av røyk, men finner ut at hun ikke vil si noe om det, ettersom de har hatt så mye å gjøre. På sitt dødsleie vil hun huske at hun traff en bevisst beslutning om å overse røyklukten – at hennes liv den gang var så avslappet, Lesbos så langt borte, hennes pliktfølelse så ubeskåret, at hun kunne beskjeftige seg med den slags trivialiteter. Pym har Wenzels penger klar til dem i en konvolutt, pluss rundelig med drikkepenger. Magnus gir gjerne sin siste femmer i tips, tenker Mary overbærende. Denne gavmildheten er noe hun har lært å elske, selv når hennes mer sparsommelige overklassemanerer sier henne at han går for vidt.

Magnus er jo så sjelden vulgær. Selv når hun lurer på om han kanskje bruker for mange penger og hun burde tilby ham litt 25

av sine egne inntekter. Wenzels går. I morgen skal de ta et annet selskap i et annet hus. I nær harmoni begir Pyms seg inn i salongen, mens hendene møtes og trekker seg fri og streifer om i det rituelle forspillet med en siste drink og litt småsnakk om kveldens gang. Pym skjenker i to whisky, men tar ikke av seg jakken som han pleier. Mary kjærtegner ham og legger ikke skjul på hva hun vil. I slike tilfeller hender det at de ikke kommer seg opp trappen.

– Kjempegod ragu, Mabs, sier Pym. Det var det han alltid gjorde først. Gratulerte henne. Magnus gjør ikke annet enn å gratulere alle.

– Alle trodde det var Frau Wenzel som hadde laget den, sier Mary og famler etter toppen av glidelåsen hans.

– Æsj, de kan ryke og reise, sier Pym kjekt og feier vekk hele den tåpelige diplomatverdenen for henne med en flott armbevegelse. Et øyeblikk er Mary redd for at Magnus har fått et glass for mye. Hun håper ikke det, for hun forstiller seg ikke – etter kveldens bekymringer og tåpeligheter har hun sånn lyst på ham. Magnus rekker henne et glass, løfter sitt eget og skåler ordløst med henne: Vel blåst, jenta mi. Han smiler ned til henne, knærne hans er nesten borti hennes, helt stø. Mary merker spenningen i ham og vil ha ham, desperat, her og nå, og tilkjennegir dette ytterligere med hendene sine.

– Hvis Grant Lederer er den tredje, spør hun og tenker et øyeblikk på det morderiske blikket igjen, – hvordan i all verden var da de to første?

– Jeg er fri, sier Pym. Mary skjønner ikke hva han mener. Hun tror kanskje han prøver å komme med en tilføyelse til vitsen hennes.

– Jeg er visst ikke helt med, sier hun litt flau. – Jeg er så treg. Så med ett, en fryktelig tanke. – Du vil ikke si at de har sparket deg? sier hun.

Magnus rister på hodet. – Rick er død, forklarer han.

– Hvem? Hvilken Rick er det han mener? Rick fra Berlin?

Rick fra Langley? Hvilken Rick er død som kan gjøre Magnus fri og, hvem vet, kanskje bane vei for forfremmelsen?

Magnus begynner igjen. Klart og fornuftig. Den stakkars jenta har tydeligvis ikke oppfattet det. Hun er sliten etter den 26

lange kvelden. Hun har litt for mye innabords. – Rick, min far, er død. Han døde av slag klokken seks i kveld, mens vi var i badet. De trodde han var bra etter det siste, men han var altså ikke det. Jack Brotherhood ringte fra London. Hva pokker personalavdelingen mener med å la Jack fortelle meg nyheten i stedet for å gjøre det selv, er en hemmelighet som vi ikke skal få del i, formoder jeg. Men det gjorde de altså.

Men Mary har ennå ikke oppfattet det.

– Hvorfor sier du det? Fri? skriker hun idet hemningene slipper taket. – Fri fra hva? Så begynner hun rimelig nok å gråte. Høyt nok for dem begge. Høyt nok til å overdøve de fryktelige spørsmålene som har forfulgt henne fra Lesbos og helt hit.

Og hun har mest lyst til å gråte igjen nå, for Jack Brotherhood, idet dørklokken lyder gjennom huset som et hornsignal, tre korte klemt som vanlig.

Pym trakk for gardinene med brå og bestemte bevegelser og skrudde på lyset. Han hadde sluttet å synge. Han kjente seg lett til bens. Idet han satte fra seg dokumentmappen med et lite grynt, så han seg takknemlig omkring og lot alt hilse ham velkommen i tur og orden. Messingsengen. God morgen. Det broderte bildet over den som formante ham å elske Jesus.

Jeg forsøkte, men Rick stod alltid i veien. Sjalusiskrivebordet.

Bakelittradioen som hadde hørt gode gamle Winston Churchill. Pym hadde ikke prakket noe av seg selv på dette værelset.

Han var dets gjest, ikke kolonisator. Hva var det som hadde trukket ham hit, langt tilbake i de mørke tidsaldrene, for så mange liv siden? Selv nå, som så mye annet stod klart for ham, ble han overveldet av søvnighet når han prøvde å tvinge seg selv til å huske. Så mange ensomme reiser og formålsløse vandringer i fremmede byer førte meg hit, så mye gold, enslig tid. Han hadde tatt tog, sett etter et sted, flyktet fra et annet.

Mary var i Berlin – nei, hun var i Praha – de var blitt forflyttet et par måneder tidligere, og man hadde gjort det klart for ham allerede den gang at om han skikket seg vel i Praha, stod utnevnelsen i Washington for tur. Tom var – du godeste, Tom var ikke født ennå. Og Pym var i London på en konferanse 27

– nei, det var han ikke, han var på et tredagers kurs om de siste metoder for hemmelig samband i et ufyselig lite hus like ved Smith Square. Kurset var over, han hadde tatt drosje til Paddington. Tankeløst, bare ledet av instinktet. Hodet var ennå stuvende fullt av unyttig viten om anoder og kodemeldinger.

Han hoppet på et tog som akkurat rullet ut fra stasjonen, og i Exeter skrådde han over perrongen og tok et annet. Kan det tenkes noen større frihet enn ikke å vite hvor man skal eller hvorfor? Der stod han langt ute i otaheiti, fikk øye på en buss med et bestemmelsessted han syntes han drog kjensel på, og steg på.

Dette var den gode gamle landsbygda. Det var søndag, da tanter kjørte til kirke med mynter til kollekten i vantene sine.

Fra sitt romskip i øverste etasje stirret Pym hengivent ned på skorsteinspiper, kirker, sanddyner og skifertak som så ut som om de bare ventet på å bli løftet til himmels etter luggen. Bussen stanset, sjåføren sa «lenger skal vi ikke», og Pym steg av med en høyst besynderlig følelse av å ha utrettet noe. Jeg er fremme, tenkte han. Jeg har funnet det, endelig, og jeg lette ikke engang etter det. Nettopp denne byen, nettopp denne stranden, nøyaktig som da han drog sin vei for førti år siden.

Dagen var solblank og verden tom. Antagelig var det lunsjtid. Han var kommet ut av tellingen. Sikkert var det at Miss Dubbers trapp var så hvitskurt at det nesten var synd å trå på den, og en salme lød inne fra huset, fulgt av lukten av stekt kylling, poseblått, karbolsåpe og gudelighet.

– Bare gå! ropte en tynn stemme. – Jeg er på øverste trinn og rekker ikke sikringen og strekker jeg meg mer, knekker jeg.

Fem minutter senere var dette rommet hans. Hans fristed.

Hans trygge hus, langt borte fra alle andre trygge hus. – Canterbury. Navnet er Canterbury, hørte han seg selv si da han godt og vel hadde skiftet sikring og prakket på henne et forskudd. En by hadde funnet et hjem.

Pym gikk bort til skrivebordet, løftet opp toppen og begynte å tømme innholdet i lommene ut på kunstlærplaten. En vareopptelling som opptak til skiftet i personlighet og lokalitet. Som et tilbakeblikk over dagens begivenheter til nå. Ett pass utstedt til Mr. Magnus Richard Pym, øyenfarge grønn, 28

hår lysebrunt, medarbeider i Hennes Majestets utenrikstjeneste, født for så altfor lenge siden. Det var alltid nokså rystende, etter et helt liv med symboler og kodenavn, å se sitt eget navn nakent og utilslørt, stort oppslått på et slikt dokument. En kalveskinnspung, julegave fra Mary. På den venstre siden kredittkort, på den høyre to tusen østerrikske schilling og tre hundre engelske pund i forskjellige og eldre sedler, fluktpengene som han møysommelig hadde lagt seg opp, og mer var det i skrivebordet. Nøklene til Metro-bilen. Det er hun som har det andre settet. Foto av familien på Lesbos, alt i den skjønneste orden. En nedkrafset adresse til en pike han hadde møtt et sted og glemt. Han la pungen fra seg, fortsatte med vareopptellingen og trakk et grønt boarding-kort opp av den samme lommen, fremdeles gyldig for gårsdagens kveldsfly, British Airways, til Wien. Han snudde og vendte på det.

Det var da Pym fant ut at han hadde fått nok og drog sin kos, tenkte han. Dette var kanskje den første helt egoistiske handling han hadde foretatt i sitt liv, med det rommet hvor han nå satt som en herlig unntagelse. Dette var første gang han hadde sagt «jeg vil» istedenfor «jeg bør».

Ved kremeringen i en stille forstad hadde han hatt en mistanke om at den bitte lille flokken av sørgende fikk tilskudd av noen som holdt øye med noen. Han kunne ikke bevise det.

Som den fremste blant de sørgende kunne han ikke godt stå i døren til kapellet og be hver av de ni gjestene oppgi sitt egentlige ærend. Og Ricks vinglende vei gjennom livet hadde tross alt trukket til seg en hærskare av folk som Pym aldri hadde sett for sine øyne og aldri hadde næret noe ønske om å se. Likevel ble mistanken hengende igjen og grep om seg på veien til Londons lufthavn, og den nærmet seg full visshet da han leverte bilen tilbake til utleiefirmaet, hvor to grå menn brukte altfor lang tid på å fylle ut skjemaene. Han lot seg ikke avskrekke av det, men sjekket inn kofferten til Wien, og med dette boardingkortet i hånden passerte han passkontrollen og satte seg i den utrivelige ventehallen, gjemt bak The Times. Da det ble meldt at flyet var forsinket, holdt han nesten på å skjule sin ergrelse, men greide likevel å vise den. Da flyet ble meldt, skyndte han seg lydig frem og sluttet seg til dem som drev av sted i retning 29

av utgangen, som den mest pliktskyldige reisende. I det samme kunne han nesten føle, om han ikke kunne se, de to mennene som ruslet bort for å ta en kopp te og spille bordtennis i forlegningen. La de gutta i Wien ta ham, og lykke på reisa, sa de til hverandre. Han svingte rundt et hjørne og skrittet mot et transportbånd, men han gikk ikke inn på det. I stedet slentret han omkring, kastet et blikk tilbake som for å se etter en forsinket reisefelle og lot seg umerkelig fange opp av passasjerene som kom den motsatte veien. Om litt viste han frem passet ved ankomstskranken og fikk det stillferdige «velkommen hjem, sir» som var forbeholdt dem med visse løpenummer i passet. Som en siste og spontan forholdsregel hadde han styrt mot innenriksflyenes skranke og spurt løselig og omtrentlig, beregnet på å ergre de travle funksjonærene, om når det gikk fly til Skottland. Nei takk, ikke Glasgow, bare Edinburgh. Jo, forresten, kanskje jeg skulle få Glasgow også. Nei, tenk, en trykt ruteplan, fantastisk. Mange takk. Og De kan utstede billett til meg hvis jeg kjøper en? Javel. Der borte. Bra. Pym rev boarding-kortet i småbiter og la dem i askebegeret. Hvor mye hadde jeg planlagt, hvor mye var spontant? Det betydde ikke stort. Jeg er her for å handle, ikke gruble. En plassbillett Heathrow-Reading. Det hadde regnet på turen. En sovevognsbillett Reading-Exeter, utstedt på toget. Han hadde hatt alpelue på seg og vendte ansiktet bort mens han kjøpte den av den påseilte konduktøren. Pym rev også den i småbiter og la dem i haugen i askebegeret, og om det nå var av gammel vane eller av mer aggressive grunner, stakk en fyrstikk borttil og stirret inn i flammene med stivt blikk, uten å blunke, men full av respekt. Han hadde mest lyst til å brenne passet også, men en siste rest av snerpethet holdt ham tilbake, og han syntes det var pussig til ham å være og i grunnen ganske vinnende. Jeg hadde planlagt det til den minste detalj – jeg som aldri har truffet en bevisst avgjørelse i hele mitt liv. Jeg planla det den dagen jeg gikk inn i Firmaet, i en del av hodet som jeg aldri har visst om før Rick døde. Jeg hadde planlagt alt, unntatt Miss Dubbers cruise.

Flammene svant bort, han knuste asken, tok av seg jakken og hengte den over stolryggen. Fra en kommode trakk han 30

frem en gammel genser som Miss Dubber egenhendig hadde strikket, og tok den på seg.

Jeg får nevne det for henne igjen, tenkte han. Jeg skal finne på noe hun har mer lyst til. Jeg skal velge et mer beleilig øyeblikk. Hovedsaken for henne er å få litt forandring, tenkte han. Et sted hun slipper å bekymre seg.

Plutselig følte han trang til å gjøre noe, skrudde av lysene, skyndte seg bort til vinduet, trakk til side gardinene og gav seg til å kontrollere den lille plassen, liv for liv og vindu for vindu, mens han speidet etter avslørende tegn på at noen holdt vakt.

I prestegårdskjøkkenet var sogneprestens kone enten allerede oppe eller ennå ikke i seng. Hun hadde på seg morgenkåpe og hengte opp sønnens fotballutstyr for å tørke det til dagens kamp. Han rygget fort tilbake. Han hadde fått et glimt av stål i mørket i prestegårdens portrom, men det var bare prestens sykkel som stod lenket til stammen på skjellgranen, som en forholdsregel mot ukristelig havesyke. I det stiplede badevinduet på «Sea View» stod en kvinne i grått underskjørt bøyd over en servant og såpet inn håret. Celia Venn, legedatteren som vil male havet, venter tydeligvis besøk i dag. Vegg i vegg med henne, på nummer 8, hos byggmester Barlow, sitter ekteparet og ser på frokost-tv. Pyms blikk gled metodisk videre.

En parkert varebil fanget hans oppmerksomhet, ettersom en sigarettglo ulmet rødt bak frontruten. Der var det enda en glo.

To som holdt vakt? – eller et kjærestepar som tar en styrkende røyk etter nattens dont? Døren på passasjersiden gikk opp, en jenteaktig skikkelse pilte gjennom parkanlegget til prestegården og forsvant. Ella, begravelsesagentens datter, begynner å bli voksen.

Han trakk gardinene for og skrudde på lyset igjen. Dokumentmappen stod der han hadde satt den, underlig stiv på grunn av stålfôret. Alle mennesker gikk rundt med små vesker, tenkte han. Ricks hadde vært av svinelær, Lippsies av papp, Poppys var en sjuskete grå plastgreie med påtrykte ringer som skulle få den til å se ut som skinn. Det var visst ikke grenser for hvor mange han hadde av dem heller. Og Jack – kjære Jack – du har den fantastiske gamle mappen din, like trofast som den hunden du måtte skyte.

31

Det finnes nemlig noen, Tom, som testamenterer legemet sitt til undervisningsformål. Hendene går til denne klassen, hjertet til denne, øynene til en annen, alle får noe, alle er takknemlige. Din far derimot har bare hemmelighetene sine. De er hans egentlige opphav og hans forbannelse.

Pym dumpet tungt ned ved skrivebordet.

Si det som det er, gjentok han for seg selv. Sannheten, ord for ord. Ingen utflukter, ingen oppdiktede historier, ingen påfunn. Bare mitt eget jeg, som det er stilt så altfor store forventninger til, som slippes fri.

Ikke fortell det til noen bestemt, men til alle og enhver. Til alle dere som eier meg, som jeg har gitt meg selv til, med så kritikkløs gavmildhet. Til dem som gav meg oppdrag og stod for utbetalingene – til Mary og alle andre Maryer. Til hver og en som fikk en bit av meg, ble lovet mer og aldri fikk det – og til det som måtte være igjen av meg selv etter det store Pymoppgjøret.

Til alle kreditorer og medeiere A/S, herved følger en gang for alle det oppgjøret for alle restanser som Rick så ofte drømte om, og som nå skal fullføres av den eneste sønnen han vedkjente seg. Hvem enn Pym var for deg, hvem enn du er eller var, her er den siste av mange versjoner av den Pym du trodde du kjente.

Pym trakk pusten dypt, blåste den ut igjen. Du gjør det en gang. En eneste gang i livet, så er det slutt. Ingen bearbeidelser, ingen finpussing, ingen utflukter. Ingen ville-det-vært-bedresånn. Du er hannbien. Du gjør det én gang, så dør du.

Han grep en penn, deretter et ark. Han krasset ned noen linjer, det som falt ham inn. Bare ta for deg, far. Alltid arbeid, ingen lek, som spion han var ei sprek. Lille Poppy er så pen.

Miss Dubber gikk på frierfot. Hånden beveget seg jevnt, ingen overstrykninger. Noen ganger må vi gjøre ting for å finne ut hva som er grunnen til dem. Noen ganger er våre handlinger spørsmål, ikke svar.

2.

En svart og blåsende dag, Tom, som sabbatene gjerne er på disse kanter, jeg har sett atskillige av dem som barn og kan ikke huske at solen skinte en eneste gang. Jeg husker knapt hva det ville si å være ute, annet enn når jeg ble skysset til kirken som en annen ungdomsforbryter. Men jeg går for fort frem, for på denne selsomme dag var ikke Pym født ennå.

Dette ligger hele din fars liv tilbake i tiden pluss fem-seks måneder, stedet er en kystby ikke så langt fra denne, men gatene er brattere og kirketårnet kraftigere – men dette stedet gjør samme nytten. En føykende, sjaskevåt, undergangsmørk formiddag, tro du meg, og jeg selv er ufødt gjenferd, ikke bestilt, ikke avlevert og iallfall ikke betalt – ja, jeg var en døv mikrofon, kunne man kanskje si, plantet, men sjaltet ut, ikke virksom i noe annet enn biologisk forstand. Vissent løv, gamle barnåler og konfetti kleber til den våte kirketrappen idet vår saktmodige strøm av kristelige kommer tuslende inn for å få sin ukentlige dose av fortapelse eller frelse, enda jeg aldri har innsett at det ene er noe bedre enn det andre. Og jeg er en stum og ufødt spion, som var ute på sitt første oppdrag, et sted hvor det normalt ikke finnes stort å spionere på.

Det er bare det at det ligger noe i luften i dag. Noe som summer overalt, og som heter Rick. Vår fromhet har i dag en gnist av skadefryd som de ikke kan holde nede, den kommer inne fra den ulmende midten av deres mørke, lille sfære, og den som har den i sin makt, som står bak og puster til den, det er Rick. Man kan se den overalt – i den gravitetiske, vaggende gangen til de brunkledde kirkevergene, i de flagrende og kjasende geberdene til de hattekledde kvinnene som kommer 33

ilende i den tro at de er sent ute, og som så sitter og rødmer tvers gjennom det hvite pudderet fordi de er tidlig ute. Alle er i spent forventning, alle er på tå hev, og et prima fremmøte, som Rick stolt ville ha bemerket, og sannsynligvis gjorde han det også, for han elsket fullsatt hus de gangene det forekom, og da fikk det ikke hjelpe om det var hans egen hengning.

Enkelte av oss er kommet med bil – slike mirakuløse skapninger i tiden som Lanchesters og Singers – andre med trolleybuss, og noen har gått, og Guds havregn har gitt oss gåsehud av frost innenfor de billige revestolaene våre, og Guds havvind skjærer seg gjennom det loslitte stoffet i vår fineste stas.

Likevel er det ikke en av oss, hvordan han enn har tatt seg frem, som ikke trosser været et sekund lenger for å stanse og glo på oppslagstavlen og konstatere med egne øyne det som jungeltelegrafen har sagt ham de siste dagene. To oppslag er festet til den, begge er klint utover av regnet, og for den som kommer forbi, er begge like nitriste som kopper med kald te.

Men for dem som kjenner koden, formidler de et gnistrende signal. Det første, som er oransje, kunngjør appellen om fem tusen pund til å pusse opp Brinkley Moderforenings Lokale og skaffe en lesesal – enda vi godt vet at det aldri vil bli lest en bok der, at det vil bli et sted hvor man legger frem hjemmebakte kaker og fotografier av spedalske barn i Kongo. En gradestokk av kryssfinér er festet til stakitten og avslører at man allerede har fått inn de første tusen. Det andre oppslaget, som er grønt, erklærer at dagens preken vil bli holdt av sognepresten, alle velkommen. Men denne kunngjøringen er blitt rettet. En stiv melding er blitt stiftet over den, maskinskrevet i sin helhet som en rettslig kunngjøring, med de komisk malplasserte store bokstavene som på disse kanter varsler ting av særlig betydning.

På grunn av uforutsette Omstendigheter vil Sir Makepeace Watermaster, Fredsdommer og Liberalt Medlem av Parlamentet for denne Valgkretsen, holde Dagens preken. Appellkomité bedes Vente etterpå til det Ekstraordinære møte.

Makepeace Watermaster i egen høye person. Og de vet hvorfor.

Annetsteds i verden ligger Hitler på spranget for å tenne 34

verden i brann, i Amerika og Europa sprer lavkonjunkturenes elendighet seg som en uhelbredelig pest, og Jack Brotherhoods forfedre står dem bi eller ikke, alt etter hvilke forlorne doktriner som til enhver tid råder grunnen i de tvilsomme korridorene omkring Whitehall. Men vår menighet fordrister seg ikke til å ha noen meninger om disse uutgrunnelige sider ved Guds forehavender. Det som er beskåret oss, er dissenterkirken, og vår timelige herre er Sir Makepeace Watermaster, den største predikant og liberaler som noensinne har levet, og en av de Største i Landet, som gav oss denne selvsamme bygningen av sine egne midler. Det gjorde han naturligvis ikke. Det var hans far Goodman som hadde gitt dem den, men Makepeace, som er arvtageren til lenet, har det med å glemme at hans far har vært til. Gamle Goodman var waliser, en forkynnende, syngende, fattigslig enkemann og pottemaker med to barn med femogtyve års mellomrom, hvorav Makepeace er den eldste. Goodman kom hit, tok en prøve av leiren, snuste inn havluften og bygde et pottemaken. Et par år senere bygde han to til og importerte billig omreisende arbeidskraft til å drive dem, først lav-walisere som ham selv og siden og enda billigere, og lavere, de forfulgte irerne. Goodman lokket dem med husmannsstuene sine, utsultet dem med de lusne lønnene og hamret frykten for dødsriket inn i dem fra prekestolen før han selv ble hentet til paradiset, og det prunkløse minnesmerket over ham taler sitt tydelige språk om det, to tusen meter høyt, der det raget opp i gården foran pottemakerverkstedet helt til for noen år siden, da det hele ble revet ned for å skaffe plass til en bungalow og ingen ville savne det.

Og i dag, på grunn av uforutsette Omstendigheter, kommer den samme Makepeace, Goodmans eneste sønn, ned fra berget – skjønt omstendighetene har vært forutsett av alle andre enn ham selv, omstendighetene er like påtagelige som de kirkebenkene vi venter i, like urokkelige som de Watermaster teglstein som kirkebenkene er boltet fast til, like skjebnetunge som den tunge klokken som kraser og hvisler i klokketårnet mellom hver klang, lik en døende purke som slåss for nok en time. Kan noen forestille seg noe så dystert – hvordan alt dette sløvet de unge og trakk dem ned, hvordan det forbød 35

alt det spennende som de var opptatt av, alt fra søndagsaviser til papismen, fra psykologi til kunst, fra florlett undertøy til godt humør til dårlig humør, fra kjærlighet til latter og tilbake, jeg tror knapt det var en krik av den menneskelige tilværelse hvor deres misbilligelse ikke rammet. For om du ikke fatter hvor dystert dette var, vil du ikke kunne forstå den verden som Rick rømte fra eller den verden han rømte mot, eller den sprellende fryd som summer og krisler som en loppe i hvert saktmodig bryst denne mørke sabbaten idet de siste klokkeklanger glir i ett med regnets tromming, og den første store prøvelse i unge Ricks liv begynner. «Endelig skal Rick Pym få seg en trøkk,» forlyder det. Og kunne det tenkes noen mer fryktinngytende bøddel enn Makepeace selv, Den høyeste i landet, Fredsdommer og Liberalt parlamentsmedlem, til å stramme renneløkken om halsen på ham?

Med klokkeklangen dør også orgeltonene hen. Menigheten holder pusten og begynner å telle til hundre mens den speider etter sine kjære ansikter og lederskikkelser. De to Watermaster-fruene er kommet tidlig. De sitter skulder ved skulder i benken for de fremste gjester, rett under prekestolen. Nesten en hvilken som helst annen søndag ville Makepeace ha vaglet seg der mellom dem, med sine drøye hundreogåtti centimeter, og det lange hodet litt på skakke mens han lyttet til orgelet med sine fuktige små rosenknoppører. Men ikke i dag, for denne dagen skiller seg ut, i dag er Makepeace i kulissene og rådfører seg med vår forstander, og visse bekymrede betrodde menn fra Appellkomitéen.

Makepeaces kone, som kalles Lady Neil, er ennå ikke femti, men er allerede krumbøyd og innskrumpet som en heks, og har det med å kaste på det grånende hodet, som om hun ristet av seg fluer. Og ved hennes side – som en ørende liten, alvorsfull statue mot Neils vrikk og dumhet – kneler Dorothy, med rette kalt Dott, et uklanderlig støvgrann av en dame, ung nok til å ha vært Neils datter i stedet for Makepeaces søster – og hun ber, ber til sin Skaper, hun klemmer de små knortete nevene mot øynene mens hun lover sitt liv og sin død til Ham om Han bare vil bønnhøre henne og gjøre alt bra igjen. Papister kneler ikke for Herren, Tom. De setter seg på huk. Men 36

Dorothy, hun ville gjerne kastet seg flat på gulvet og kysset pavens stortå den dagen, hvis Gud bare ville sette henne fri.

Jeg har ett bilde av henne og det har hendt – om enn ikke nå lenger, det sverger jeg på, hun er død for meg – at jeg ville ha gitt min sjel for bare ett til. Jeg fant det i en gammel medtatt Bibel da jeg var på Toms alder, i en forstadvilla som vi i all hast måtte flytte fra. «Til Dorothy med all min spesielle kjærlighet, Makepeace,» lyder tilegnelsen på den første siden.

Ett eneste i hele verden. Ett sepiabrunt, skjoldet fotografi er alt, tatt som en pause i flukten idet hun stiger ut av taxien, bilnummeret faller utenfor rammen, med et knugende grep om en hjemmelaget bukett av små blomster som kan ha vært markblomster, og de store øynene hennes har mer bakenfor seg enn godt er for vår sjelefred. Er hun på vei til et bryllup?

Sitt eget? Skal hun på besøk til en syk slektning – til Neil?

Hvor er hun? Hvor har hun tenkt å flykte hen denne gangen?

Hun holder blomstene opp mot haken og albuene presset mot hverandre. Underarmene danner en loddrett linje fra midjen til halsen. Lange ermer som er skåret tvert av ved håndleddet. Musselinsvanter, følgelig ingen ringer synlig, skjønt jeg syns jeg kan ane noe som buler på det tredje leddet på den tredje fingeren på venstre hånd. En klokkehatt dekker håret og kaster en skygge som en maske over de skremmende øynene. Skuldrene skrå, som om hun holder på å miste balansen, og den ene lille foten litt ut til siden for å hindre det. De bleke strømpene har den sikksakkmønstrede glansen som er så typisk for silke, skoene er lakksko, spisse, knappet. Og av en eller annen grunn vet jeg at de klemmer, at de ble kjøpt i et kappløp med tiden, som resten av antrekket, i en forretning hvor hun ikke er kjent og heller ikke har noe ønske om å være det. Den nedre delen av ansiktet er så blekt som en plante som har vokst i mørket – tenk på The Glades, huset hun var vokst opp i. Enebarn, som jeg var, det ser man ved første øyekast – glem at hun har en bror femogtyve år foran seg.

Skal jeg fortelle deg hva jeg fant en gang, i sommerboligen i Watermasters store mørke frukthage, hvor jeg drev omkring, 37

et lite barn som henne? Den fargeboken hun hadde vunnet på søndagsskolen, Vår Frelsers liv i bilder. Og vet du hva min kjæreste Dott hadde gjort med den? Rablet ut hvert eneste hellig ansikt med arrig kritt. Først var jeg forskrekket, men så forstod jeg henne. De ansiktene var dem hun fryktet, i den virkelige verden hun ikke ville vite noe av. De hadde alt det kameratskap og de vennlige smil som hun aldri hadde fått.

Derfor farget hun dem vekk. Ikke i raseri. Ikke i hat. Ikke engang i misunnelse. Men fordi det var over hennes begripelse at noen kunne ta livet så lett. Se på bildet igjen. Hakepartiet.

Det strenge ansiktet uten spor av smil. Den lille munnen knepet igjen og liksom vendt innad, for å hegne om hemmelighetene. Det ansiktet kan ikke avfeie ubehagelige minner eller opplevelser, for det har ingen det kan dele noe med. Det er dømt til å oppbevare alle til den dagen da det knekker sammen av overbelastningen.

Det får holde. Jeg foregriper. Dott, også kalt Dorothy, etternavn Watermaster. Ingen tilknytning til noe annet firma.

En abstraksjon. Min. En uvirkelig, tom kvinne i permanent flukt. Hadde hun hatt ryggen til meg og ikke ansiktet, kunne jeg ikke ha kjent henne mindre og elsket henne mer.

Og bak Watermaster-kvinnene, langt bak, faktisk så langt som kirkeskipet tillater det, helt bakerst i kirken, på den benken de selv har valgt, rett ved siden av de lukkede dørene, sitter kremen av våre unge menn, med slipsene trukket opp og frem fra de stive snippene, med det glattslikkede håret skilt i en knivskarp linje. Det er Nattskoleguttene, som kjælenavnet deres lyder, vårt tabernakels apostler for morgendagen, våre stolte håp, våre fremtidige forkynnere, våre leger, misjonærer og filantroper, våre blivende Høyeste i Landet, som en dag skal gå ut i verden og Frelse den som den aldri før var frelst.

Det er de som med sin nidkjærhet har overtatt de pliktene som vanligvis påhviler eldre menn – å dele ut salmebøker og kneleputer, ta opp kollekten og henge opp frakker og kåper, og ringe i den store klokken. Det er de som en gang i uken, med sykkel, motorsykkel og snille foreldres biler, deler ut menighetsbladet vårt ved alle gudfryktige dører, innbefattet Sir 38

Makepeace Watermasters, hvor kokken har stående ordre om at en kake og et glass sitrondrikk alltid skal stå klart til budet, og det er de som krever inn de få skillingenes husleie for kirkens fattighus, som styrer lystbåtene i Poole Harbour på barneutfluktene og reiser furuen på kirkebakken til jul. Og det er de som har påtatt seg, som et direkte oppdrag fra Jesus, å innfri Moderforeningens Appell, mål fem tusen pund, i en tid da to hundre var nok til å forsørge en familie i et år. Det var ikke en dør hvor de ikke hadde ringt på under sine valfarter.

Ikke et vindu de ikke hadde tilbudt seg å pusse, et blomsterbed de ikke hadde tilbudt seg å luke og hyppe for Jesus. Dag ut og dag inn har de unge troppene marsjert ut, og kommet tilbake dunstende av peppermynte, lenge etter at foreldrene er sovnet. Sir Makepeace har sunget deres pris, det samme har forstanderen vår. Ingen sabbat er fullendt uten en påminnelse til Vår Fader om deres store hengivenhet. Og tappert har den røde stripen på gradestokken av kryssfinér ved kirkeporten kløvet opp gjennom femtitall og hundretall til det første tusen, hvor det nå en stund synes å ha satt seg fast, tross alle deres bestrebelser. Ikke så at de har mistet fremdriften. Langt derifra. At de skulle komme til kort, streifer dem ikke. Makepeace Watermaster behøver slett ikke å minne dem om Bruces edderkopp, selv om han ofte gjør det. Nattskoleguttene er framifrå, som vi gjerne kaller det. Nattskoleguttene er Kristi egen fortropp, og de skal bli De høyeste i landet.

Det er fem av dem, og i midten sitter Rick, grunnleggeren, bestyreren, den bærende kraft, kassereren. Han drømmer fremdeles om sin første Bentley. Hans fulle navn er Richard Thomas, etter hans kjære far, den høyt elskede TP, som kjempet i skyttergravene før han ble borgermesteren vår, og gikk bort for syv år siden nå, enda det er som det var i går, og for en forkynner han var før hans Skaper hentet ham tilbake!

Rick, din bestefar uten portefølje, Tom, for jeg ville aldri la deg treffe ham.

Jeg har to versjoner av Makepeaces preken, begge ufullstendige, begge beskåret tid eller sted eller opprinnelse: gulnede avisutklipp, tydeligvis hakket ut med neglesaks fra kirkespal39

tene i lokalavisen, som den gang gjengav våre forkynneres gjøren og laten like trofast som om de var våre fotballspillere.

Jeg fant dem i Dorothys Bibel, den samme som hadde fotografiet. Makepeace anklaget ingen åpent, Makepeace utformet ingen beskyldning. Dette er noe som ligger i de vage hentydningers land. Bare syndere snakker rett ut. «Parlamentsmedlem fremsetter Streng Advarsel mot Ungdommelig Havesyke og Griskhet,» synger den første. «Farer ved unge Menneskers ærgjerrighet glimrende belyst.» I Makepeaces mektige skikkelse erklærer den anonyme artikkelforfatteren, «møtes dikterens keltiske eleganse, statsmannens veltalenhet, lovgiverens jernharde rettferdighetssans.» Menigheten var «trollbundet like ned til den saktmodigste av medlemmene» – og aller mest Rick selv, som sitter der i henført trance, og nikker med det brede hodet i takt med Makepeaces talefigurer, selv om hver eneste walisisk klang i den – slik det oppfattes av de opphissede ørene og øynene omkring ham – slynges ut mot Rick personlig nedover langs hele midtgangen, og dundres inn med Watermasters mørkt hyttende pekefinger.

Den andre versjonen anslår en mindre apokalyptisk tone.

Den høyeste i landet talte ikke svulstig mot ungdommens syndighet, langt derifra. Han tilbød hjelp og støtte til den ungdommelige sjel som var usikker på hvor han satte sin fot. Han forherliget ungdommens idealer, sammenlignet dem med stjernene. Skulle man feste lit til denne andre versjonen, måtte man faktisk tro at Makepeace var blitt stjernegal. Han kunne ikke rykke seg løs fra de greiene, og ikke artikkelforfatteren heller.

Stjerner er vår bestemmelse. Stjerner ledet de vise menn gjennom ørkenen til sannhetens krybbe. Stjerner lyser opp i fortvilelsens mørke, ja, om så var i syndens svelgende avgrunn.

Stjerner av alle fasonger, til enhver anledning. De skinte over oss som selve Guds lys. Forfatteren må ha vært kjøpt og betalt av Makepeace Watermaster, med kropp og sjel, hvis det da ikke var Makepeace selv – ingen andre kunne ha mildnet det ærefryktinngytende, skrekkinnjagende bildet i prekestolen. Selv om mine øyne ennå ikke var opplatt den dagen, ser jeg ham like klart som jeg så ham senere i kjøtt og blod, og slik jeg for alltid skal se ham – like høy som en av sine egne 40

fabrikkpiper og like smal. Gummiaktig, med veke, sammentrukne skuldre og bred, smidig midje. Den ene leddløse armen vippet ut mot oss som et signalskilt ved jernbanen, den ene posete hånden dasket i enden av den. Og den våte, elastiske lille munnen som skulle ha vært en kvinnes, for liten selv til å ernære ham, der den tøyer seg og strammer seg for å krenge frem de forargede vokalene. Og når han langt om lenge har ytret tilstrekkelig mange grufulle advarsler, og syndens sold er risset opp i behørige detaljer – «Og dere skal erfare slike pinsler som aldri tilforn» – ser jeg ham samle all sin kraft og lene seg tilbake og fukte leppene til avskjedskysset, som vi barn har tryglet om de siste førti minuttene, mens vi korsla bena og holdt på å tisse på oss samme hvor ofte vi hadde tisset før vi drog hjemmefra. Det ene utklippet gjengir dette avsluttende, komplett meningsløse avsnittet i sin helhet, og jeg skal gjenta det nå – deres tekst, ikke min – selv om ingen Watermasterpreken som jeg har hørt siden, var komplett uten det, om enn ordene ble en uatskillelig del av Ricks natur og ledsaget ham hele livet, og følgelig også meg – og det skulle forundre meg meget om de ikke klang for ørene hans da han døde, og følger ham på hans vandring mot Skaperen, hvor de to kompisene endelig kunne gjenforenes: «Idealer, mine unge brødre» – jeg kan se Makepeace ta en pause her, avfyre nok et skulende blikk mot Rick og begynne på nytt – «Idealer, mine kjære brødre her, er å ligne med de funklende stjernene over oss» – jeg ser ham heve det bedrøvede, stjerneløse blikket mot furutaket – «vi kan ikke nå dem – millioner av mil skiller oss fra dem» – Jeg ser ham slå ut med de dinglende armene liksom for å fange opp en fallende synder – «Men akk, mine brødre, hvor gavnlig er ikke deres tilstedeværelse for oss.»

Husk dem, Tom. Jack, du vil tro jeg er gal, men de stjernene, hvor tåpelige de enn måtte være, er et avgjørende innslag i den taktiske etterretning, ettersom det var de som utgjorde det første bildet som inngikk i Ricks uslukkelige overbevisning om sin egen bestemmelse, og det stanset ikke med Rick heller, hvordan skulle det kunne det, for hva er en profets sønn annet enn en profeti, selv om ingen på Guds grønne jord noen41

sinne oppdager hva noen av dem profeterer? Makepeace må, som alle store forkynnere, klare seg uten teppefall eller bifall.

Ikke desto mindre kan man, ganske hørbart i stillheten – jeg har vitner som sverger på det – høre Rick hviske «herlig» to ganger. Makepeace Watermaster hører det også – subber med de store føttene sine og stanser i trappen ned fra prekestolen og blunker rundt seg som om noen har ropt grove skjellsord til ham. Makepeace slår seg ned, orgelet setter i å spille «Glede, glede, glede – et jubelbrus i hjertet», Makepeace står igjen, usikker på hvor han skal gjøre av den latterlig lille baken sin. Nattskoleguttene, med Rick stjerne-slått i midten, toger nedover midtgangen og sprer seg vifteformet, i en inneksersert manøvre, til de anviste plassene. Rick, som er fin og flott i dag som alle andre søndager, holder kollektfatet frem mot Watermaster-kvinnene, og de blå øynene hans glitrer av guddommelig forstand. Først Lady Neil, som hefter ham mens hun krafser i vesken og mumler ergerlig, men Rick er full av overbærenhet, kjærlighet, stjerner, og alle damene, uansett alder eller skjønnhet, får nyte gleden av hans henførte og kristelige smil. Men mens den tossete Neil smiler søtladent til ham og prøver å rufse i det glattslikkede håret hans og dra det frem over den brede, fromme pannen, stirrer min lille Dot ned i gulvet, uten egentlig å se på noe, og hun ber fremdeles, ber mens hun står der, og Rick må faktisk nappe henne i underarmen for å gjøre henne oppmerksom på sitt gudelignende nærvær. Jeg syns jeg kjenner den berøringen på min egen arm, og den sender en håndspåleggers ilinger gjennom meg, en knematt følelse av vemmelse og fromhet. Guttene stiller seg i rekke foran Herrens Bord, og forstanderen tar imot offergavene, fremfører en mekanisk velsignelse og befaler alle unntagen Appellkomitéen å forlate stedet straks og i all stillhet, det vil ikke bli noen nattverd i dag. De uforutsette omstendighetene skal straks begynne, og med dem Richard T. Pyms første store prøvelse – den første av mange, det er så, men like fullt den som egentlig skjerpet hans appetitt for Dommen.

Jeg har sett ham hundre ganger som han stod den formiddagen. Rick alene, grublende på dørterskelen til et fullsatt rom.

42

Rick med den kristelig rynkede pannen, sin fars sønn, med den store arvens herlighet risset inn i pannen. Rick venter som Napoleon før slaget på at Skjebnen skal blåse i trompetene som tegn på at han skal gå til angrep. Han gjorde aldri en slapp entré i sitt liv, snublet aldri i valget av tid og effekter. Hva man enn satt i tanker om tidligere, kunne man bare glemme – dagens samtaleemne var nettopp kommet anstigende. Så også i Tabernakelet denne regnværssøndagen, mens Guds vind dundrer mot furubjelkene høyt der oppe og dommens store klokke rister på seg i sitt tårn og den forhutlede klynge av menneskebarn foran kirkebenkene venter beklemt på Rick. Men stjerner er, som vi vet, lik idealer og like vanskelige å gripe. Hoder begynner å strekke seg, stoler knirker.

Ingen Rick. Nattskoleguttene, som allerede er på plass, slikker seg over leppene, fingrer nervøst med slipset. Rickie har stukket. Rickie tør ikke ta følgene. Kirkevergen i den brune dressen stavrer med en håndverkers gåtefulle gebrekkelighet mot sakristiet, hvor Rick kan ha gjemt seg. Så et dunk. Hvert et hode bråsnur etter lyden, stirrer rett bakover langs midtgangen mot den store vestvendte døren, som er blitt åpnet utenfra av en mystisk hånd. I silhuett mot de grå motgangens havskyer, Rick T. Pym, som inntil nå hadde vært David Livingstones fødte arving så vidt vi kunne forstå, bukker høytidelig for sine dommere og sin Skaper, lukker den store døren etter seg og er nær forsvunnet på nytt mot den svarte flaten.

– En beskjed fra gamle Mrs. Harmann til Dem, Mr. Philpott. Philpott, det er forstanderens navn. Stemmen er Ricks, og alle stusser som vanlig over hvor vakker den er, fylker seg om den, elsker den, avskrekket og lokket av dens usvikelige selvsikkerhet.

– Jaha? sier Philpott og stusser over å bli tilsnakket så rolig på så langt hold. Philpott er selv waliser.

– Hun vil gjerne få skyss med noen til Exeter sykehus og hilse på sin mann før operasjonen i morgen, Mr. Philpott, sier Rick med en aldri så liten snev av bebreidelse. – Hun tror visst at han ikke kan stå det over. Dersom det er til bry for Dem, kan sikkert en av oss ta oss av henne, ikke sant, Syd? Syd Lemon er cockney, og hans far flyttet hit sørpå for ikke 43

så lenge siden på grunn av leddgikten, og så vidt Syd kan forstå, vil han straks dø av kjedsomhet i stedet. Syd er Ricks kjæreste støttespiller, en småvokst, arrig slagsbror med byboerens kjappe bevegelser og glimt i øyet, og Syd er og blir Syd for meg, selv nå, og det nærmeste jeg noensinne kan komme en skriftefar, om jeg da ser bort fra Poppy.

– Sitter gjerne hos henne hele natten vi, om det trengs, bekrefter Syd med energisk rettskaffenhet. – Dagen etter også for den saks skyld, ikke sant, Rickie?

– Stille, freser Makepeace Watermaster. Men ikke til Rick, som holder på å bolte kirkedøren på innsiden. Vi kan bare så vidt skjelne ham i den ytre gangens lys og skygge. Klakk, sier det i den første bolten, høyt oppe, han må tøye seg etter den.

Klakk i den andre, lavt nede så han må krøke seg. Endelig, til synbar lettelse for ømtålige sjeler, kan han aller nådigst legge ut på ferden mot skafottet. Nå er de svakeste av oss allerede avhengige av ham. Nå tigger vi allerede innerst inne om et smil fra ham, gamle TPs sønn, og sender ham hilsener og bedyrer at det ikke er personlig ment, spør hvorledes det står til med hans elskelige gamle mor – den brave damen er, som alle vet, ikke helt til pass i dag, og ingen kan rikke henne. Hun sitter med en enkes tyranni hjemme i Airdale Road bak fortrukne gardiner under det fargelagte kjempefotografiet av TP i fullt borgermesterlig utstyr, og gråter og ber det ene minuttet om å få sin salig mann tilbake, det neste om at han må holde seg akkurat der han er og bli skånet for skjenselen, og det neste heier hun på Rick som den gamle spiller på travbaner hun i all hemmelighet er – «Gi dem inn, gutt. Slå dem ned før de gjør det samme mot deg, akkurat som pappaen din gjorde og mer til.» De mindre verdslige bisittere ved vår improviserte domstol er nå allerede omvendt for ikke å si korrumpert til Ricks side. Og liksom for å undergrave deres myndighet ytterligere har walisiske Philpott i sin troskyldighet begått den tabben å plassere Rick ved siden av korpulten, nettopp der hvor han før i tiden har lest opp dagens budskap med slik fynd og overbevisning. Hva verre er, walisiske Philpott geleider Rick på plass og rykker frem stolen som Rick kan få sitte på. Men Rick er ikke så føyelig. Han blir stående, med den 44

ene hånden trøstende på stolryggen, som om han har bestemt seg for å adoptere den. Imens småprater han igjen litt med Mr. Philpott.

– Jeg så at Arsenal kom galt av sted på lørdag, sier Rick.

Arsenal var, i bedre tider, Mr. Philpotts nest største kjærlighet, som det var TPs. – La nå det være, sier Mr. Philpott forfjamset. – Vi har viktige saker å drøfte, som du vet.

Forstanderen tar slukkøret plass ved siden av Makepeace Watermaster. Men Rick har oppnådd sin hensikt. Han har opprettet et bånd mens Philpott ville vært det foruten, han har presentert oss for en følsom mann, ikke en skurk. Rick innser det også og smiler. Til oss alle på én gang – snilt av dere å møte frem i dag. Smilet feier over oss, det er ikke uforskammet, det gjør inntrykk, med all sin medfølelse med den menneskelige feilbarlighet som har brakt oss i denne ulykkelige situasjonen. Bare Sir Makepeace selv og Perce Loft, den store sakføreren fra Dawlish, kjent som Perce Skriver, som sitter ved siden av ham med papirene sine, ser like forstenet misbilligende ut. Men Rick blir ikke slått med ærefrykt. Ikke av Makepeace, og slett ikke av Perce, som Rick har kommet godt ut av det med de siste månedene, i et forhold som sies å hvile på gjensidig respekt og forståelse. Perce vil gjerne at Rick skal studere jus og bli advokat. Rick er fast besluttet på det, men vil imens ha Perces råd i visse forretningsanliggender han har under overveielse. Perce tilbyr sine tjenester gratis, som den altruist han alltid har vært.

– Det var en herlig preken De holdt, Sir Makepeace, sier Rick. – Jeg har aldri hørt noe bedre. Ordene Deres vil gjenlyde i meg som himmelens klokker så lenge jeg får være blant dere. Å, morn, Mr. Loft.

Perce Loft er for juridisk skolert til å svare. Sir Makepeace har vært gjenstand for smiger før og oppfatter det bare som noe som med rette tilkommer ham.

– Sitt, sier vårt Liberale parlamentsmedlem for denne valgkretsen og Fredsdommeren.

Rick adlyder straks. Rick er ingen fiende av autoritet. Tvert imot, han er en mann med stor autoritet selv, som vi vankel45

modige allerede vet, makt og rettferdighet i én og samme person.

– Hvor er det blitt av appell-pengene? spør Makepeace Watermaster rett på sak. – Det ble skjenket nær innpå fire hundre pund i forrige måned alene. Tre hundre måneden før, tre hundre i august. Ditt regnskap for samme periode viser at det er kommet inn hundre og tolv pund. Ingenting lagt til side og ingen kontanter. Hva har du gjort med dem, gutt?

– Kjøpt en rutebil, sier Rick, og Syd – som sitter på tiltalebenken sammen med alle de andre – holder nesten på å himle, for å bruke hans eget uttrykk.

Rick talte i tolv minutter etter Syds klokke, og da det var gjort, var det bare Makepeace Watermaster som stod mellom ham og seieren, det er Syd sikker på: – Forstanderen hadde faren din på sin side allerede før han åpnet munnen, Titch.

Det måtte han ha, det var tross alt han som gav TP det første kallet. Gamle Perce Loft – nå ja, Perce hadde annet å tenke på da, ikke sant. Rick hadde lappet ham sammen. Og de andre, de gikk opp og ned som underbuksa til ei hore, så spent var de på hvilken vei Herrens kårede Makewater skulle velge.

Aller først påtar Rick seg storsinnet ansvaret for alt sammen. Skylden, sier Rick, om det da finnes noen skyld, er hans og hans alene. Stjerner og idealer er ingenting sammenlignet med de metaforene han slynger mot oss: «Hvis det skal rettes noen anklagende finger mot noen, så rett den hit.» Fingeren bores inn i hans eget bryst. – Skal det betales noen pris, så er dette adressen. Her er jeg. Send meg regningen. Og la dem få lære av hans feil, som fikk dem opp i dette, om noen slike finnes, sier han utfordrende og hamrer det engelske språket til underdanighet med den trinne håndens knivblad, som et eksempel til etterfølgelse. Kvinner beundret de hendene til Ricks dagers ende. De trakk konklusjoner av spennvidden på fingrene hans, som aldri skiltes når han gjorde en geberde.

– Hvor fikk han de talegavene fra? spurte jeg en gang Syd full av ærbødighet, og nøt det han og Meg kalte en liten sup foran peisen i Surbiton. – Hvem var forbildene hans, bortsett fra Makepeace?

46

– Lloyd George, Hartley Shawcross, Avory, Marshall Hall, Norman Birkett og andre av tidens store advokater, svarte Syd kjapt, som om de var løpere og startere for 2.30 i Newmarket.

– Din far hadde mer respekt for loven enn noen annen mann jeg har kjent, Titch. Gransket talene deres, fulgte bedre med i det enn han gjorde med gampene. Han ville blitt en av våre fremste dommere om TP hadde gitt ham mulighetene, ikke sant, Meg? – Han ville blitt statsminister, fastslår Meg andektig.

– Hvem andre var det enn han og Winston?

Rick går dernest over til sin Eiendomsrettens Teori, som jeg siden har hørt ham gjøre rede for på mange forskjellige måter, men jeg tror det var denne gangen han avduket den.

Hovedpunktet er at de penger som går gjennom Ricks hender underkastes en omdefinering av eiendomslovene, ettersom det han gjør med dem, vil føre menneskeheten fremover, og dens fremste talsmann var i dette tilfellet han. Rick er kort sagt ikke en som tar, men en som gir, og de som kaller ham noe annet, er skrøpelige i troen. Den endelige utfordring kommer i et økende bombardement av lidenskapelige, grammatisk rystende psevdo-bibelske talemåter. – Og om noen av dere som er til stede her i dag – kan finne bevis for en eneste fordel – et eneste gode – det være seg i fortiden, eller hvilende i fremtidens skjød – direkte eller indirekte av dette foretagendet – som er blitt meg til del – hvor ærgjerrig det enn må ha vært, la det være aldeles klart – la ham komme frem nå, med et rent hjerte – og rette den anklagende fingeren dit hvor den hører hjemme.

Derfra er det bare et kort skritt til de sublime drømmesynene om Pym & Menighetens Rutebilselskap A/S, som vil bringe utbytte til fromheten og flere gudfryktige til vårt elskede tabernakel.

Trylleskrinet er åpent. Rick slår lokket tilbake og kan vise frem et blendende virvar av løfter og statistikk. Den nåværende billettprisen fra Farleigh Abbott til vårt tabernakel er to pence. Trolleybussen fra Tambercombe koster tre pence, fire personer i en drosje fra begge disse stedene koster seks pence, en Granville Hastings rutebil koster ni hundre og åtte pund 47

mot kontant betaling og har sitteplass til toogtredve, og åtte ståplasser. På sabbaten alene – og mine medhjelpere her har foretatt et meget grundig overslag, mine herrer – er det over seks hundre mennesker som tilbakelegger i alt over seks tusen kilometer for å tilbe Herren i dette vakre tabernakelet. Fordi de elsker dette stedet. Som Rick gjør. Som vi alle gjør, hver mann og kvinne som er til stede her – la oss ikke legge skjul på det. For de vil så gjerne føle seg draget fra ytterkantene til midten, i troens ånd. Det siste var et av Makepeace Watermasters egne uttrykk, og Syd hevder at det var litt freidig av Rick å slynge det tilbake til ham. Tre andre dager i uken, mine herrer – Moderforeningen, Unge Kristne, Bibelstudier – tilbakelegges det atter tusen kilometer, hvilket lar det gjenstå tre dager til normal forretningsmessig drift, og dersom dere ikke tror meg, så la blikket følge min arm idet den feier tvilerne ut av min vei med en rekke krampaktige albueslag og hendene formet som en skål. Av disse tallene fremgår det med ett klart at det bare kan tenkes én konklusjon: – Mine herrer – hvis vi tar halvparten av vanlig billettpris – og gir gratis billett til alle vanføre og eldre, til alle barn under åtte år – med full forsikring – og iakttar alle de fine bestemmelsene som med rette gjelder for driften av kommersielle transportforetagender i vår stadig mer hektiske tidsalder – med yrkesmessige sjåfører som er seg sitt ansvar fullt bevisst, gudfryktige menn hentet fra vår egen krets – under hensynstagen til avskrivninger, garasjeplass, vedlikehold, brensel, billettsalg og diverse – og under forutsetning av at vi oppnår femti prosents kapasitet de tre dagene med forretningsmessig drift – vil det bli førti prosent ren netto som går til Appellen og penger til overs til å gi alle en håndsrekning.

Makepeace Watermaster stiller spørsmål. De andre er enten for fulle eller tomme til å si noe som helst.

– Og dere har kjøpt den? sier Makepeace.

– Ja, det har vi.

– Men halvparten av dere er jo ikke myndige engang.

– Vi har benyttet en mellommann. En dyktig advokat her fra distriktet som i sin store beskjedenhet gjerne vil få være anonym, sier han.

48

Perce Loft skuler olmt rett i veggen.

– Og hvor er den nå? fortsetter Sir Makepeace.

– Hva da?

– Rutebilen, gutt.

– De holder på å male den, sier Rick. – Grønn med gullbokstaver.

– Hvem har til enhver tid gitt dere tillatelse til å innlate dere på dette forehavendet? spør Watermaster.

– Vi har tenkt å be Miss Dorothy om å klippe over snoren, Sir Makepeace. Vi har allerede skrevet et utkast til invitasjonen.

– Hvem har gitt dere tillatelse? Var det Mr. Philpott? Var det de eldste? Var det komiteen? Var det jeg? Til å bruke ni hundre og åtte pund av appell-midlene, enkers skjerv, på en rutebil?

– Vi ville gjerne utnytte overraskelsesmomentet, Sir Makepeace. Vi ville feie alle over ende. Siver det ut på forhånd, blir det folkesnakk om det, går all luften ut av det. Rutebilselskapet skal presenteres for en intetanende verden.

Makepeace går nå inn i det som Syd kalte den risikable fasen.

– Hvor er bøkene?

– Hvilke bøker?

– Arkivet. Regnskapet. Jeg har hørt at det var du som førte bokholderiet.

– La meg få en uke på meg, Sir Makepeace. Jeg skal gjøre rede for hver penny.

– Det er ikke å føre regnskap. Det er å tukle med dem. Har du ikke lært noe som helst av din far, gutt?

– Rettskaffenhet.

– Hvor mye har du brukt?

– Ikke brukt. Investert.

– Hvor mye?

– Femten hundre. Rundt regnet.

– Hvor er bilen for øyeblikket?

– Som sagt, den lakkeres.

– Hvor?

– Hos Balhams i Brinkley. Bussfabrikanter. Noen av de fineste liberalerne på våre kanter.

49

– Jeg kjenner Balhams. TP har solgt tømmer til dem i ti år.

– De gjør det til selvkostende.

– Du har tenkt å drive kommersiell rutetrafikk, sier du?

– Tre dager i uken.

– Og bruke de offentlige holdeplassene?

– Javisst.

– Kjenner du til hvordan Dawlish & Tambercombe Transportselskap i Devon etter all sannsynlighet vil stille seg til dette foretagende?

– Et folkekrav som dette – de folkene kan ikke stoppe det, Sir Makepeace. Det er Gud som kjører for oss. Når de først ser underdønningene, føler pulsslagene, bakker de ut og gir oss frie tøyler like til topps. De kan ikke stoppe fremskrittet, Sir Makepeace, og de kan ikke stanse kristenfolket når det toger frem.

– Ikke det nå, sier Sir Makepeace og rabler ned tall på en lapp foran seg. – Det mangler åtte hundre og femti pund i leieinntekter også, bemerker han mens han skriver.

– Vi har investert leieinntektene også.

– Det blir i så fall mer enn femten hundre.

– La oss si to tusen, da. Rundt regnet. Jeg trodde De bare mente appell-pengene.

– Hva med kollekten?

– En del av den.

– Når du regner sammen alle midlene fra enhver kilde, hva blir det i alt? Rundt regnet.

– Innbefattet private investorer, Sir Makepeace … Watermaster satte seg opp med et rykk. – Nei, jaså, så vi har private investorer også? Du godeste, dette er ikke småtterier. Hvem er de, da?

– Private klienter.

– Hos hvem?

Perce Loft ser ut som om han holder på å sovne av ren og skjær kjedsomhet. Øyenlokkene er to tommer lange, det geitaktige hodet er tippet forover på halsen.

– Sir Makepeace, jeg kan dessverre ikke røpe det. Når rutebilselskapet lover konfidensiell behandling, så holder de det.

Vårt motto er hederlighet.

– Er selskapet registrert?

50

– Nei. – Hvorfor ikke?

– Et sikkerhetsspørsmål. Holde det mørklagt. Som sagt. Makepeace begynner å krasse ned tall igjen. Alle venter på flere spørsmål. Ingen kommer. Noe ubehagelig avgjort og endelig kommer over Makepeace, og Rick fornemmer det raskere enn noen annen. – Det var som hos gamledoktern, Titch, sa Syd til meg, – når han har bestemt seg for hva det er du holder på å dø av, det er bare det at han må skrive ut resepten før han gir deg den gode nyheten.

Rick griper ordet igjen. Uoppfordret. Syd skulle aldri glemme den stemmen så lenge han levde, og det gjør ikke jeg heller. Det var den stemmen han brukte når han var trengt opp i et hjørne. Syd hørte det da, jeg hørte det senere bare to ganger. Vakker var den ikke.

– Jeg kunne komme oppom med det regnskapet i kveld om så skulle være, Sir Makepeace. Det er levert inn til oppbevaring, nemlig. Jeg må bare få det ut.

– Gi det til politiet, sier Makepeace, som fremdeles skriver.

– Vi er ikke etterforskere her, vi er kirkens menn.

– Miss Dorothy ville kanskje se litt annerledes på det, tror De ikke, Sir Makepeace?

– Miss Dorothy har ingenting med dette å gjøre.

– Spør henne.

Da er det at Makepeace slutter å skrive og hodet hans løftes temmelig tvert, sier Syd, og de ser på hverandre, Makepeace med et usikkert glimt i babyøynene sine. Og Rickie, som glimtet i en springkniv, ikke noe fagert uttrykk, Titch. Syd går ikke så langt som jeg vil i beskrivelsen av det, for Syd vil ikke komme inn på skyggesiden hans. Men det vil jeg. Den kikker ut av ham lik et barn gjennom øyenhullene i en maske. Den fornekter alt hva den stod for, knapt et halvt sekund tidligere.

Den er hedensk. Den er amoralsk. Den beklager din besluttsomhet og dødelighet. Men den har ikke noe valg.

– Du vil ikke si at Miss Dorothy er en av investorene i dette forehavendet? sier Makepeace.

– Man kan investere mer enn penger, Sir Makepeace, sier Rick, langt bortefra, men likevel nær.

51

– Nå er saken den, innskyter Syd kjapt her, at Makepeace aldri skulle ha drevet Rick til å anvende det argumentet. Makepeace var en svak mann som opptrådte som om han var hard, og det er de som er de verste, sier Syd. Hadde Makepeace vært rimelig, hadde han vært en troende som de andre og hatt litt bedre tanker om stakkars TPs gutt i stedet for å være skrøpelig i troen og undergrave alle andres tro attpåtil, ville alt kunne vært ordnet på en vennskapelig, minnelig måte, og alle kunne gått glade og fornøyde hver til sitt, og trodd på Rick og rutebilen hans, slik han ville ha dem til å gjøre. Nå var Makepeace den siste skranken, og han gav ikke Rickie noe annet alternativ enn å slå ham ned. Og det var det Rickie gjorde, ikke sant? Han var jo nødt, Titch.

Jeg strekker og tøyer, jeg spenner fra med hver muskel i min fantasi, så dypt som jeg tør i min egen forhistories tunge skygger. Jeg legger fra meg pennen og stirrer ut på det heslige kirketårnet tvers over plassen, og hører like klart som Miss Dubbers fjernsyn nedenunder de disharmoniske stemmene til Rick og Sir Makepeace Watermaster stilt opp mot hverandre. Jeg ser for meg den mørke salongen i The Glades, hvor jeg så sjelden fikk adgang, og jeg forestiller meg de to i hemmelige rådslagninger der den kvelden, og min stakkars Dorothy skjelvende i et mørkt værelse ovenpå, hvor hun leste de samme håndbroderte andaktsord som nå pryder Miss Dubbers trappeavsatser, mens hun søker trøst i Guds blomster, Guds kjærlighet, Guds vilje. Og jeg kunne si deg, på et par setninger nær, vil jeg tro, hva som foregikk mellom dem da de skulle fortsette den ufullførte praten fra den formiddagen.

Rick er i humør igjen, for springkniven viser seg aldri lenge om gangen, og han har allerede nådd det målet som er viktigere for ham enn noe annet i hans omgang med folk, selv om han ikke vet det selv ennå. Han har beveget Makepeace til å innta to totalt avvikende holdninger til ham og kanskje flere også. Han har vist ham den offisielle og uoffisielle versjonen av sin identitet. Han har lært ham å respektere Rick i hans mange fasetter, og gjøre like mye regning med Ricks hemmelige verden som med hans åpenlyse. Det er som om hver av 52

spillerne, på tomannshånd i det rommet, viste frem alle de kortene de hadde på hånden, falske eller ekte spiller ingen rolle – og Makepeace ble sittende blank igjen. Men saken er jo den at begge er døde nå, begge tok med seg hemmelighetene i graven, Sir Makepeace med tredve års forsprang. Og det ene mennesket som ennå kan vite noe om det, kan ikke si noe, for om hun overhodet skulle være til ennå, er det bare som et gjenferd som hjemsøker sitt eget liv og mitt, drept for lengst av konsekvensene av nettopp denne skjebnesvangre dialogen som de to mennene førte den kvelden.

Historien har registrert to møter mellom Rick og min Dorothy før den sabbaten. Det første, da hun avla en kongelig visitt i De unge liberales klubb, hvor Rick på den tiden var styremedlem, visstnok – Gud hjelpe dem – kasserer. Det andre da Rick var kaptein på Tabernakelets fotballag, og en viss Morris Washington, en Nattskolegutt og en av Ricks mange medhjelpere, var målvakt. Dorothy hadde fått en anmodning om å overrekke pokalen, som søster av det sittende parlamentsmedlem. Morrie husker oppstillingen, den seremonien da Dorothy skrittet langs laget og festet en medalje til hvert seierstolt bryst, og begynte med Rick i egenskap av kaptein.

Hun må ha fomlet med låsen, eller også lot Rick som om hun gjorde det. Nok om det, han satte i et lekent smerteskrik, falt på kne med hendene knuget foran brystet og påstod at hun hadde spiddet hjertet hans. Det var et dristig og temmelig rampete nummer, og det forbauser meg at han drev det så vidt.

Selv når han skulle være burlesk, pleide han å tenke på verdigheten, og ved kostymeball, som var så gjevt helt til krigen kom, gikk han heller som Lloyd George fremfor å ta sjansen på å dumme seg ut. Men ned i knestående gikk han, Morrie husket det som det var i går, og Dorothy lo, og det hadde ingen noensinne sett henne gjøre: le. Hvilke stevnemøter som fulgte, kan vi aldri vite, men Morrie vil ha det til at Rick en gang skrøt av at det var mer enn kake og sitrondrikk som ventet på ham i The Glades når han kom med menighetsbladet.

Syd vet mer enn Morrie, tror jeg nok. Syd så atskillig. Og folk forteller ham ting fordi han holder tann for tunge. Syd 53

kjenner, tror jeg, de mørkeste hemmelighetene som ruget i den trebygningen som Makepeace Watermaster kalte sitt hjem, selv om han på sine gamle dager har gjort sitt beste for å begrave dem på seks fots dyp. Han vet hvorfor Lady Neil drakk og hvorfor Makepeace var så ille til pass med seg selv, og hvorfor de våte små øynene hans var så plagede, og munnen ikke svarte til hans lyster, og hvorfor han kunne få seg til å refse synden med så heftig fortrolighet. Og hvorfor han skrev om en helt spesiell kjærlighet da han satte det usle navnet sitt i min Dorothys Bibel. Og hvorfor Dorothy hadde tydd til den fjerneste krok av huset for å sove, langt fra Lady Neils gemakker og enda lenger fra Makepeaces. Og hvorfor Dorothy var så svak for den rappmunnede oppkomlingen fra fotballaget, som snakket som om han kunne berede veien for henne hvor det skulle være og kjøre henne dit med rutebilen sin. Men Syd er en god mann og frimurer. Han elsket Rick og gav de beste årene av sitt liv til snart å styre og ståke med ham, snart til å henge i frakkeskjøtene hans. Syd kunne få seg en latter, og han kunne fortelle en god historie, så sant den ikke var for sårende for noen. Men Syd vil aldri komme inn på skyggesiden.

Historien har også registrert at Rick ikke hadde med seg noe regnskap til det møtet, enda Mr. Muspole, den store bokholderen, som også var Nattskolegutt, hadde tilbudt seg å hjelpe ham å skrive noe, og sannsynligvis også gjorde det. Muspole kunne dikte opp regnskaper som andre kan skrive kort når de er på ferie eller lire av seg artige historier i en mikrofon.

Og at Rick for å forberede seg tok en spasertur over Brinkley Cliffs, alene, hvilket jeg tror er hans aller første kjente spasertur av dette slaget, selv om Rick, i likhet med meg selv på et senere tidspunkt, alltid var av det slaget som vandrer omkring på jakt etter en avgjørelse eller en røst. Og at han kom tilbake fra The Glades som om han hadde fått et høyt kall, ikke ulik Makepeace Watermasters vante oppsyn, bortsett fra at det hadde mer av den naturlige utstrålingen som kommer, sies det, fra en indre renhet. Spørsmålet om Appellen var blitt behandlet, meddelte han sitt hoff. Spørsmålet om likviditet var løst, sa han. Alle kom til å få sitt. Hvordan? spurte de ivrig.

Hvordan, Rickie? Men Rick foretrakk å forbli deres trollmann 54

og tillot ingen å se ham i kortene. Fordi jeg er i en lykkelig stilling. Fordi jeg kan styre begivenhetene. Fordi jeg skal en dag bli Den høyeste i landet.

Den andre gode nyheten var det ikke dem forunt å høre.

Det var en sjekk trukket på Watermasters personlige konto pålydende fem hundre pund for at han skulle etablere seg – formodentlig, sa Syd, i Australia. Rick skrev bak på den, Syd hevet den, ettersom Ricks egen bankkonto som så ofte før var midlertidig indisponert. Noen dager senere kunne Rick, takket være denne understøttelsen, presidere ved et overdådig om enn noe dystert festmåltid på Brinkley Towers Hotel, med nærvær av hele hoffet slik det da var sammensatt, og flere av stedets deiligheter, som alltid var et uoffisielt innslag.

Syd kan erindre at det lå en historisk forandring i luften ved anledningen, selv om ingen nøyaktig kunne si hva den gikk ut på eller hva som var i ferd med å begynne. Det ble holdt taler, for det meste med temaet å holde sammen, men da det ble utbrakt en skål for Ricks velgående, svarte han med høyst utypisk knapphet, og det ble hvisket om at han var i visse følelsers vold, for man hadde sett ham gråte, hvilket han gjorde ofte, selv i de dager. Perce Loft, den store advokaten, var til stede, til noens overraskelse, og til deres enda større overraskelse hadde han med seg en vakker om enn noe avstikkende ung musikkstudent ved navn Lippschitz, fornavn Annie, som stilte de andre deilighetene i skyggen, enda hun knapt hadde en kåpe å henge på seg. De gav henne tilnavnet Lippsie. Hun var flyktning fra Tyskland, som var kommet til Perce med visse innvandrerspørsmål, og Perce hadde i sin godhet bestemt seg for å rekke henne en hjelpende hånd, omtrent som han hadde rakt en til Rick. Som en avslutning på evenementet sang hoffnarren Morrie Washington en sang, og Lippsie sluttet seg til de andre kvinnene i koret, selv om hun sang altfor bra, og ikke riktig oppfattet de grove poengene, siden hun var utlending.

Det var da allerede begynte å lysne. En elegant taxi kjørte bort med Rick, og han ble ikke sett på de kanter på mange år.

Historien registrerer videre at en viss Richard Theodore Pym, ungkar, og Dorothy Godchild Watermaster, peppermø, begge meget kortvarig medlemmer av denne menigheten, neste 55

dag ble borgerlig viet i nærvær av vitner de selv hadde valgt på et nyåpnet kontor like ved avkjørselen mot vest, akkurat hvor man skulle ta av til venstre om man skulle til Northolt flyplass. Og at en liten gutt som ble døpt Magnus Richard og veide meget få merker, ble født knappe seks måneder senere, måtte Herren bevare ham. Selskapets protokoller, som jeg også har rådført meg med, registrerer begivenheten, om enn i andre vendinger. Før to døgn var gått etter fødselen, hadde Rick avduket Magnus Stjerne-Forsikring Ltd., med en aksjekapital på to tusen pund. Dets angivelige formål var å skaffe livsforsikring til Trengende, Vanføre og Eldre. Regnskapsfører var Mr. Muspole, juridisk rådgiver Perce Loft. Morrie Washington var selskapets sekretær, og salig rådmann Thomas Pym, med kjælenavnet TP, dets skytshelgen.

– Fantes det virkelig noen rutebil, eller var alt sammen bare oppspinn? spør jeg Syd. Syd tenker seg alltid om før han svarer. – Det kan faktisk ha vært en rutebil, Titch. Jeg vil ikke ha sagt at det ikke var det, da ville jeg lyve. Jeg sier bare at jeg aldri hørte om noen rutebil før din far kom til å nevne den i kirken den formiddagen. La oss heller si det slik.

– Hva hadde han gjort med pengene da – hvis det ikke var noen rutebil?

Det vet faktisk ikke Syd. Så mange tusener har rent i havet siden den gang. Så mange store vyer er kommet og gått.

Kanskje han gav den bort, sier han brydd. Din far kunne ikke si nei til noen, især ikke deilighetene våre. Var aldri seg selv hvis han ikke hadde noe å gi. Kanskje kom det en bondefanger og loppet den fra ham, din far hadde alltid så mye til overs for bondefangere. Så, til min store forbløffelse, rødmer Syd. Og jeg hører svakt men tydelig fra munnviken det ratta-tattat han pleide å lage for meg da jeg var liten og ville ha ham til å klapre som hestehover.

– Du mener han brukte appell-pengene til veddemål? spør jeg.

– Titch, jeg sier bare at den vogna hans kunne ha vært trukket av hester. Det er det eneste jeg sier, ikke sant, Meg? 56

Men visst var det en rutebil! Og ikke noen vogn som kunne trekkes av hester. Bilen var den flotteste, kraftigste noen hadde laget. Gullbokstavene med Pym & Menighet Ruteselskap skinte fra de blanke sidene som de selvlysende kapitteloverskriftene i alle bibeler i Ricks ungdom. Grønnfargen var Englands travbanegrønt. Sir Malcolm Campbell selv hadde tenkt å kjøre den. De høyeste i landet skulle kjøre med den.

Når folk i menigheten så den rutebilen ville de falle på kne og folde hendene og takke Gud og Rick i like store deler for den.

De takknemlige skarene ville flokke seg utenfor Ricks hus og kalle ham frem på balkongen til langt på natt. Jeg har sett ham øve på et flott vink, i påvente av at de skulle komme.

Med begge hender, som om han husket meg over hodet på seg, mens han stråler og gråter et stykke unna: «Jeg kan takke gamle TP for alt dette!» Og skulle det så vise seg, hvilket det utvilsomt gjorde, at Balhams i Brinkley, noen av de fineste liberalerne på våre kanter, aldri strengt tatt hadde hørt om Ricks rutebil, enn si lakkert den til selvkostende av sitt hjertes store godhet, så befant de seg i den samme tilstand av provisorisk virkelighet som selve rutebilen. De satt bare og ventet på at Ricks tryllestav skulle vifte dem til live. Det var når geskjeftige vantro som Makepeace Watermaster hadde vondt for å godta tingenes tilstand, at Rick med ett stod midt oppe i en religionskrig, og som andre før ham var han da nødsaget til å forsvare sin tro med utiltalende midler. Det eneste han krevde, var din hele og fulle kjærlighet. Det minste man da kunne gjøre til gjengjeld, var å gi ham den blindt. Og vente på at han, som Guds bankier, skulle fordoble den på et halvt års tid.