Den lille mannen fra Argentina

Page 1



Den lille mannen fra Argentina



Kristian Klausen

Den lille mannen fra Argentina Roman


Tidligere utgitt: Måltidet i Emmaus, noveller 2008 Globus, roman 2009 Akilles, roman 2011 Mitt liv var et hett bibliotek, roman 2013 Veien til Mekka, roman 2015 Lotusspiserne, noveller 2017 Dagbøkene 1996-2018, roman 2018 Døden i arbeid, roman 2020 Anne F., roman 2021

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-73220-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1



Martha Dreyer nærmet seg 50. Bursdagen var ikke før til høsten, på jomfru Marias fødselsdag, den 8. september 1960. Hun hadde en lang sommer å leve før det, sa hun til seg selv. Hun hadde gravlagt ektemannen, den ti år eldre kjøreskolelæreren Ivar Dreyer, på Strømsgodset kirkegård året før, og de første månedene besøkte hun gravsteinen hver dag. Etter hvert oppsøkte hun den to–tre ganger i uka og snakket med gravsteinen, snakket med mannen. Ekteskapet hadde vært barnløst. Savnet og nederlaget hadde snudd noe i henne innover, til dagbøkene. Det var i alle fall én av grunnene, en annen var kanskje sammenbruddet hennes i 1948. Men det var også opplevelsen hennes (som lå dypt som en hemmelighet i kroppens innerste rom) av den mytisk-erotiske reisen hun hadde foretatt, i dette strøket av byen, fra ungdommen til voksenlivet. Dette tenkte hun når hun skulle stille seg selv spørsmålet om hva som gjorde at hun begynte å skrive, først dagbok, senere noveller. Martha Dreyer satt igjen i en liten leilighet i Konnerudgata 10, med utsikt mot Museumsparken. Ja, Konnerudgata 7


10 d het oppgangen, hun bodde i fjerde etasje: to rom, kjøkken og bad, i en seks etasjers blokk. I de lange sykemeldte periodene hennes hadde mannen Ivar vært hovedforsørger med Dreyers kjøreskole. Den ble nå lagt ned. Hun kunne for eksempel selge leiligheten og flytte til et mindre krypinn, da ville hun ha litt penger til overs. Men det var uvanlig bra standard i denne blokka, med sentralfyring, innlagt vann og do, hun som var vant med utedo helt til hun giftet seg. Heis var det også. Hun kunne finne seg arbeid igjen. Tross alt var hun utdannet sykepleier og hadde jobbet ved sykehuset i nesten ti år før hun ikke klarte mer. Men var ikke skrivingen jobb nok? Tre bøker utgitt, til moderate kritikker og sparsommelig oppmerksomhet. Ingen inntekt å skryte av. Ikke i det hele tatt. Hun hadde – av og på – i voksen alder også malt akvareller, stort sett utsikten fra vinduet mot Museumsparken, eller interiører fra leiligheten og blomster i vaser. Hun likte å gå til innkjøp av branngule liljer, hvite liljer, røde tulipaner eller mørkerøde roser, alle disse blomsterslagene var maleriske. Hun stilte dem opp i vaser i vinduet som vendte mot parken, og lagde raske akvareller av det hun observerte. Alltid i lite format. Hun likte ikke å bre seg utover. Likte ikke at akvarellene skulle ta plass. Siden størrelsen var beskjedne 14 ganger 21 centimeter, såkalt A5, kunne hun hele tiden (midlertidig) lagre alle de ferdigklattede akvarellene i en skoeske i klesskapet. Akvarellmalerskrinet var også lite, nærmest som en sminkedåse, og penslene skylte hun og satte med busten opp i et Norgesglass på kjøkkenet. Hun malte andre ting også. Folk nede på gata. Måten de gikk eller sto på, kunne hun fange i noen raske pensel8


strøk. Eller seg selv i speilet. Det måtte vel, tenkte hun, være ganske mange ansiktsportretter av henne i de skoeskene som hun etter hvert lagret i kjellerboden under blokka, i en langstrakt felles kjeller, der alle beboerne i Konnerudgata 10 a, b, c og d, e, f, g, h og i hadde hver sin bod. Bodene var smale og høye gitterbur. Folk satte ski der, skøyter, sparkstøttinger, sykler for vinteren, eller hermetikk, klær og sko. En gang hadde noen i blokka (de fant aldri ut hvem) lekt Robin Hood i denne kjelleren, det var under krigen, de hadde brutt opp to boder der det sto mengder av syltetøyglass, og fordelt disse utover, slik at det sto ett syltetøyglass utenfor alle bodene. Sosialisme i praksis. Selv hadde hun akvarellskoeskene der nede, plassert inne i en større trekasse, Gilhus Lunte, sto det på den. Oppi hadde det en gang ligget lunter til sprengstoff, for at de ikke skulle bli fuktige. Men hun hadde alltid et utvalg av 25–30 favorittakvareller i en spesiell skoeske i klesskapet på soverommet, som hun noen ganger tok fram og gledet seg over: Har jeg malt den? Og den der? Akvarellmalingen var en av de syslene som hadde fått henne på beina etter kollapsen i 1948. Hun var da 38 år og hadde bak seg flere påbegynte graviditeter, det andre barnet bar hun helt fram, men fødte et dødfødt barn. Hun fortsatte i sykepleierjobben ved Drammen sykehus, og søkte seg til barneavdelingen, det fant hun en viss mening i, en kompensasjon; en daglig omgang med jenter og gutter som virkelig trengte hennes omsorg, menneskelighet og forståelse. Hun og mannen prøvde å legge tanken på barn bak seg, de brukte lang tid på å komme over det dødfødte barnet. En angst oppsto i henne for å bli gravid, hun orket ikke å bære nok et barn fram mot et mulig 9


fatalt utfall. Og angsten for å bli gravid førte til en tilbakeholdenhet, hun sluttet å ta initiativ til å være nær mannen. Og så begynte Ivar å holde seg unna henne. Det gikk noen år, Martha jobbet ved barneavdelingen, hun meldte seg på et akvarellkurs, hun begynte å pusle litt med å skrive dagbok, for å forstå seg selv og dette livet bedre, og en vakker vårdag under krigen var noe igjen helet mellom henne og mannen, og de begynte å elske igjen, uten forbehold. De gjennomlevde årene med krig, og etter krigen ble hun heller ikke gravid, ikke før i 1948, da hun var 38, og det gikk en måned og det gikk to, og da det nærmet seg tre måneder, tenkte hun at denne gangen går det, jeg kan kjenne det, det er nå eller aldri, og hun gikk omkring våren 1948 og kjente at nå skal det endelig skje, hun gikk til barneavdelingen og tenkte, til høsten jobber jeg ikke her lenger, da er jeg blitt mor, og da skal jeg være hjemme med barnet mitt. Og hun gikk hjem fra jobben, og gikk inn på badet i Konnerudgata 10 d fjerde etasje, og oppdaget til sin fortvilelse at hun blødde. Hun ble sykemeldt og var hjemme. Først en uke, men så ble det en uke til, og før hun visste ordet av det, hadde hun falt gjennom dagliglivets overflate som om den var av porøs is, og ned i et kaldt vann av lammelse, uvilje mot å gå ut, angst for jobbens krav om sosialt overskudd, og det var i løpet av denne lange perioden, da hun dag etter dag i et halvt år bare ble værende alene hjemme, mens mannen ruslet bort til kjøreskolen og hun ikke orket å møte mennesker – hun holdt også venninnene på avstand, disse hadde barn, alt minnet henne om nederlaget – at hun begynte å skrive. Først dagbok, hver morgen, der hun stadig passet på å 10


minne seg selv på hvor takknemlig hun var for livet og alt hun hadde opplevd. Deretter tok hun fram akvarellsakene, gjerne i 12-tida, og klinte ned noen inntrykk av utsikten eller av blomster hun ga mannen i oppdrag å kjøpe, for hun fornemmet at det var viktig å ha blomster i leiligheten, stelle med dem og observere dem. Puste dem inn og gi dem liv tilbake. Så en dag begynte noe i dagbokskrivingen å få form av en fortelling. Enkelte dagboksnotater hadde tørre og klare beskrivelser som minnet henne om anslaget i gode noveller. Ivar sa stadig vekk: skulle du ikke prøve å jobbe litt igjen, komme deg litt mer ut? Men det hadde skjedd noe. Hun så fram til at mannen skulle forlate leiligheten og la henne være i fred, fordi hun da kunne undersøke hva det var i disse dagbøkene hennes, som kunne bli til noe mer. En mørk morgen i november 1948, da mannen hadde gått de tre kvartalene bort til lokalene der kjøreskolen lå (en kiosklignende fasade i Danvikgata med et stort vindu og innenfor et lite undervisningsrom med tavle, og ved siden av en garasje med plass til to biler), var hun igjen alene hjemme i leiligheten, og hun la dagbøkene hun hadde skrevet de siste årene utover stuebordet. Det var fem dagbøker skrevet fra krigsårene og like etter. Totalt fem. Mye interessant stoff fra selve krigen, hendelser og stemninger. Rykter. Sikkert historisk spennende dokumentasjon på sikt. Men det siste året, kriseåret, 1948, var det blitt hele 43 bøker. Det var ikke til å tro. Hva hadde hun fylt 43 bøker med? Hun fant fram en nylig innkjøpt fyllepenn og begynte å nærlese disse 43 dagbøkene og stryke under gode setninger – som senere ble nedskrevet på baksiden av en tilfeldig 11


gul konvolutt hun hadde for hånden. Disse enkeltstående setningene på konvolutten ble utgangspunkter for å skrive noen nye påfølgende linjer. Det begynte alltid slik: Den gule konvolutten, der hun hadde skrevet av noen linjer fra dagbøkene, samt kanskje et navn hun hadde sett på en postkasse (hun måtte passe seg!) i nærheten, og en adresse i nabolaget, lå ved siden av skrivemaskinen. Ja, skrivemaskinen: En nett liten sak hun hadde fått i gave av mannen, helt ny og moderne, av merket Olivetti. Alltid den gule konvolutten med notater og navn, og et ark i maskinen, og den første linja skrevet, og så prøvde hun å få maskinen i gang. Noen ganger ville ikke disse nye linjene bli til landeveier som førte noe sted hen, men innimellom tilføyde hun en setning, som avfødte en beskrivelse, og så hadde hun en fortellerstemme, en enkel situasjon, en karakter eller to, i et rom og noen gater. Det var gatene utenfor vinduet, Konnerudgata, Marienlystgata, Danvikgata, eller gater bak blokka, fra de erotiskmytiske områdene, Sehesteds gate, Griffenfelds gate, Selmers gate, det var plasser i byen, bygninger langs elva, men ikke helt de virkelige. Det var gaven. Hun skrev seg inn i uvirkeligheten. Drømmen. Hun oppdaget også noe rart: Det hun trodde kom til å bli ganske tematisk begrensete tekster, navlebeskuende selvterapi, i stor grad omhandlende hennes kriseår 1948, ble til noe annet. Det lå overraskelser på lur i selve språket. Hun kunne i pauser fra arbeidet med tekstene, i leilighetens stillhet, da det ble vår 1949 og mannen definitivt hadde gitt opp å mase på henne om å komme seg tilbake i jobb, 12


reise seg og gå bort til vinduet. Parken, med grønne plener og trær som strakte seg og løftet knoppskytende greiner over de unge parene. Deres hender i hverandres, deres spaserturer, så raskt over. Det gamle hvite museet. Den aktive Konnerudgata rett under vinduet hennes, der gikk folk omkring, mange av dem kjente hun. Noen hadde hun kjent hele livet, fra barneskolen, gjennom ungdommen og voksne år. De ville alle nikke og kanskje slå av en prat. Hun burde. Men hun ble bare værende i leiligheten, med noen få unntak; hun ruslet en tur ut på ettermiddagen, såpass gikk jo bra, eller sent på kvelden. Kanskje gikk hun bare ned trappene til første etasje, for på gateplan, rett utenfor utgangsdøra, lå en tobakkskiosk, der hun noen ganger kjøpte et blad, eller sigaretter til mannen. Hun bommet av og til en sigarett av ham. Eller hun gikk en rask kveldstur inn i gatene som lå bak blokka, mot jernbanelinjene og papirfabrikkene på Grønland, det området der hun i ung voksen alder hadde blitt … hun visste det lød patetisk … men like fullt: erotisk forløst. Ja, inne i et visst hus, i Griffenfelds gate, omgitt av en vakker hage, og nær sagt under beskyttelse av en ragende blodbøk, hadde hun elsket en mann, og følt at han brøt opp alt det som hadde vært stengt i henne, i ungdommen. Slik at hun kunne gå videre i livet, slik at hun kunne elske. Derfor betød også en slik spasertur etter mørkets frembrudd i gatene bak Konnerudgata et gjensyn med det mytisk-erotiske området i hennes sjel, som hun vernet om og kom til å betrakte som en konkret muse. Men dagene tilbrakte hun inne, og i arbeidet med tekstene. Eller hun leste bøker. Hun gikk til innkjøp av bøker som gjorde inntrykk på henne, etter først å ha lest dem på biblioteket. Det var viktig å eie skjønnlitterære verk som 13


betød noe for henne, for da kunne hun notere i dem, streke under setninger, leve mer i dem. Slik ble hun forfatter. Nå var hun snart femti og enke. I den samme leiligheten. Hennes tre utgitte novellesamlinger sto i bokhylla i stua, men hun opplevde sjelden noen glede ved synet av dem. Snarere ubehag. Hun dro dem aldri ut av hylla for å se på dem. Merkelig nok, siden hun i årevis hadde arbeidet så mye med dem, finpusset hver eneste setning, før de gikk i trykken. Den virkelige gleden fikk hun dersom hun oppsøkte biblioteket i byen. Hvis hun gikk nedover den lange, flate Konnerudgata mot Strømsø torg, og videre derfra over bybrua til Bragernes, og tok inn til høyre etter banken, da kom hun til biblioteket, en kompakt blek steinbygning med inngangsportal som til et tempel, med innfelte søyler på hver side. Hun passerte informasjonsskranken og fant veien inn til voksenavdelingen, skjønnlitteratur, og der gjenså hun bokryggene sine i hyllen for D. Dreyer. Hun klipte ikke ut eller sparte på de få omtalene eller anmeldelsene som bøkene hadde fått. Hadde intet utklippsalbum. Hun eide ikke et narsissistisk bein i kroppen. Det hun håpet på var kanskje en viss kritikeranerkjennelse, en succèss d’estime, og kanskje å få følelsen av at novellene betød noe for enkelte lesere. Hun hadde fått noen brev. Om hvor mye enkelte noveller hadde betydd. Fra en dame i Sandefjord og en mann i Svelvik. Kanskje overdrev de. Mannen i Svelvik hadde blitt i overkant lyrisk i sitt brev: Du har hvelvet en større himmel over mitt liv. Fra en annen mannlig forfatter hadde hun en gang fått et brev der vedkommende hadde sagt: Jeg elsker forfatterskapet ditt. 14


Det brevet betød mer enn noen kritikk eller rosende avis-omtale noensinne kunne gjøre. Noen roman hadde hun aldri skrevet. Hun hadde for stor respekt for sjangeren og følte seg fortapt i et uoversiktlig hav, hun fikk opp et indre bilde av Oseania, og seg selv i en pram uten årer midt utpå der et sted, dersom hun forsøkte. Hun likte å ane slutten tidlig i arbeidet. Hun hadde en viss arbeidsrytme, en viss distanse i seg, og de gangene hun presset seg videre fra side 20 for å se om det var mulig, gikk noe av nødvendigheten og nerven tapt. Hun var ute etter bilder. Skjøre nyanser i en situasjon. Et sted eller en stemning. Hun visste noe om motoren i lange fortellinger som skulle strekke seg. Slike motorer ville hun ikke bygge, mekanisk-logiske som de ofte forekom henne å være, de kunne gjerne reduseres til spørsmål: Hvem er morderen? Blir utroskap oppdaget? Får A sin B, eller kommer C imellom? Vil noen overleve en sykdom? Vil noen tape alt og vinne det tilbake? Vil noen bli feilaktig anklaget, for så å renvaske seg? Eller den vanligste: Vil den småborgerlige helten (kvinne eller mann) overvinne rystelser og motgang og finne tilbake til sitt småborgerlige ekvilibrium? Nei, hun vedble å lage sine korte stemningsvare noveller, og merket også at det passet til hennes temperament. Slik var det med akvarellene også. Hun malte ikke svære oljemalerier, hun drømte ikke om det engang. Hun kjøpte ikke tuber med dyr oljefarge, og anbrakte ikke svære lerreter på staffeli midt i stua. Hun kjøpte skrin, små som pilleesker, med buljongterninger av farge. Selv nå, da mannen var død, og hun hadde leiligheten for seg selv og virkelig kunne gjøre hva hun ville i den, følte hun at det ble feil å breie seg utover med den slags. 15


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.