Den danske borgerkrig 2018-24 av Kaspar Colling Nielsen

Kaspar Colling Nielsen

Den danske borgerkrig 2018–24 Oversatt av Kyrre Andreassen

Kaspar Colling Nielsen Originalens tittel: Den danske borgerkrig 2018-24 Oversatt av Kyrre Andreassen Copyright © Kaspar Colling Nielsen 2013 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-55627-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Andreas Kjærgaard Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til Kunstrådet og Kunstfonden for støtte til arbeidet med boka.

Takk til min fantastiske lesegruppe for uvurderlige råd og veiledning: Jacob Zeuthen, Morten Holm Andersen, Nicolas Bro, Line Kirkegaard, Ole Fogh Kirkeby, Mik Thobo-Carlsen og Andreas Kjærgaard – takk.

Takk til redaktøren min, Janne Breinholt Bak, for aldri sviktende litterær og moralsk oppbakking.

Innhold

Prolog

9

Før krigen

13

Et plutselig sammenbrudd og den mystiske søramerikaneren

15

To toaletter og pleiehjemmet 35 Finanskrisen og kirkeskipet 47 Den økonomiske krisen og den kinesiske hunden 65 Tydelige frontlinjer og den sinte bonden 77 Et tilfeldig overfall 90 Under krigen

93

Stormen på Christiansborg, Leonora og husbestyrerinnen 95 Leonoras kamp og matoppskrifter som godnattlesing 108 Skyggene og utvidelsen av rommet mellom livet og døden 117 Flukten og kona til veteranen

135

Et levende minne og gefilte fisch mit chrein 143 Det avgjørende slaget

154

Etter krigen 157 Freden og psykisk syke dyr 159 Hunders seksualitet og flådde tomater

182

Mitt liv som hund og den gamle dikteren 199 Trærne i husene 211 7

Prolog

Den unge politikeren var skrekkslagen. Dressen hans var revet i stykker, og fra nesa hans piplet blodet i en tynn stråle ned på den lyseblå skjorta. Tre menn iført de hvite tørklærne til Borgerfronten fikk vridd ham fri fra mengdens slag, spark og spyttklyser. Folk skrek som dyr: «Drep ham!» «Stikk ut øya hans!» Og hva de ellers klarte å finne på. Han var i sjokk og så ut som han rett og slett ikke forsto hva som foregikk. Et lettelsens drag spredte seg over ansiktet hans da de førte ham bort til den lille scenen av tre som var satt opp på plassen, og hvor det sto en bred trestubbe. Da de bandt sammen hendene hans, gjorde han ikke motstand. Han samarbeidet som om imøtekommenhet og god oppførsel ville kunne redde ham. Det var noe komisk over alt sammen. Jeg presset meg fram i mengden til jeg var helt oppe foran scenen. Bøddelen tvang ham ned på kne, og det sleske politikerhodet ble lagt på stubbens ru overflate. Kinnene hans var glattbarberte. Han måtte ha barbert seg samme morgen. En mann i slutten av tjueårene.

Hadde han barn, mon tro, og hadde han laget frokost til dem på morgenen? Hadde denne morgenen begynt som en ganske normal morgen, helt til de hadde hentet ham? En av opprørerne løftet armene og viste fram to åpne håndflater med ti sprikende fingre. Folket telte ned: «TI, NI, ÅTTE, 9

SJU, SEKS, FEM.» Folk skrek av begeistring. «FIRE, TRE.» Ropene ble høyere. «TO.» Bøddelen hevet øksen, «EN», og hugget den med all kraft ned i nakken på politikeren, men det lyktes ikke å dele hodet fra kroppen. Folk buet. Bøddelen satte foten på trestubben og vrikket øksen fri fra politikerens døde legeme. Han hugget igjen, og hodet trillet i ei renne ned fra scenen til de jublende tilskuerne som spontant begynte å trampe på det. Den hodeløse kroppen ble også kastet ned til den frådende massen som straks begynte å skjende den.

De satte hodet på en påle. Alle ville holde trofeet. Til slutt ble det satt opp på barrikaden mellom opprørerne og selve slottsplassen. Først da gikk det opp for meg at jeg hadde sett politikeren på tv kvelden i forveien, hvor han overlegen og løgnaktig, med dårlige rådgivere, hadde forsøkt å ta lett på den katastrofale situasjonen landet befant seg i, folk befant seg i. Jeg følte en dyp tilfredsstillelse av å se den selvgode politikeren bli henrettet, men det var ikke en forløsende glede. Det var slett ikke en avslutning. Det var begynnelsen. Andre måtte ha hatt det som meg, for i neste øyeblikk ble det avfyrt bombekastere mot Christiansborgs fasade. En av dem røk gjennom et vindu og startet en brann.

Folk skrek som opphissede aper. Av frykt for den sannsynlige motoffensiven begynte de deretter å trekke tilbake mot Strøget og Kongens Nytorv. Porten til slottet ble åpnet, og som frådende kamphunder skjøt fire tanks ut og begynte å skyte i alle retninger. De modigste som hadde forsonet seg med martyrdøden, ble igjen og angrep stridsvognene med molotovcocktails, maskingevær og bazookaer. Stridsvognene kom raskt fram til Storkespringvandet, hvor jeg og 10

tusenvis av mennesker forsøkte å slippe unna, og de begynte å skyte mot menneskemassen. Hundrevis ble truffet av de første salvene. Jeg løp opp mot Nikolaj Plads. Jeg kunne se enkelte gjenværende politikere som små silhuetter i vinduene på Christiansborg. Før eller siden ville de alle dø en brutal og voldelig død.

Bak Nikolaj Kirke var opprørerne i ferd med å utstyre folk med våpen, hovedsakelig kalashnikover. Jeg fikk en RPG-7 bazooka og to raketter. Jeg løp tilbake mot Storkespringvandet og satte meg på huk på hjørnet ved Café Norden.

En stridsvogn stanset foran Café Europa og skjøt nedover Købmagergade. Jeg siktet og avfyrte raketten som vislet gjennom lufta og traff tanksen bakfra med et øredøvende brak. Porten til slottet ble åpnet på nytt, og flere hundre soldater løp ut. De inntok raskt området rundt Absalonstatuen. Jeg satte en ny rakett i bazookaen og avfyrte den i retning soldatene. Missilet traff steinfundamentet til statuen og eksploderte. Steinfragmenter sto i en sky rundt soldatene og såret flere av dem. Sakte, men sikkert veltet statuen mot bakken. Jeg løp tilbake mot Nikolaj Kirke og Magasin. Det var kaos overalt. Tanks kom kjørende i stor fart opp Bremerholm mens de skjøt framfor seg. Sammen med noen andre gjemte jeg meg i den smale søylegangen foran BR. Vi kunne høre soldatene komme nærmere. En borger avfyrte tre skudd inn gjennom et vindu i leketøysforretningen. Vi hoppet inn alle sammen og fant lageret, der var det en utgang til en liten bakgård. I bakgården sparket vi inn døra til en trapp og løp opp på taket. Vi satte oss der oppe, tause. Vi var ti stykker til sammen. Tre kvinner og sju menn. Ingen sa noe.

11

Vi tilbrakte natta på taket. Selv om det var i mai, var det en kald natt. Neste morgen var det stille i byen. Vi snek oss ned til bakgården og videre ut på Bremerholm. Påpasselige.

Uten at noen sa noe, spredte vi oss. Bortsett fra en gruppe villhunder som løp rundt midt i veien, var det helt øde.

Det var kulehull i parkeringshuset til Magasin, og enkelte hus på Strøget hadde kollapset av skudd fra stridsvognenes kanoner. Jeg løp mot Gammel Mønt. Hjertet mitt hamret.

før krigen

Et plutselig sammenbrudd og den mystiske søramerikaneren

Slik var det den gang, jeg husker det tydelig, selv om det er over 450 år siden. Det var i min naturlige ungdom, før jeg ble en del av stamcelleprogrammet, mens jeg fortsatt var et vanlig, dødelig menneske. Når man har levd så lenge som meg, er det vanskelig å huske alt. Man glemmer det meste, men de store tingene, dem husker man, og borgerkrigen, den glemmer jeg aldri.

Til tross for at jeg er 475 år gammel, våkner jeg hver dag og føler meg som ny. Jeg har faktisk aldri hatt det bedre enn jeg har det nå. De ukentlige innsprøytningene holder meg ung.

Det verste med å være gammel er at tida går så fort. For å illustrere hva jeg mener, skal jeg fortelle om en drøm jeg har fra tid til annen. Jeg drømmer at det er en eller annen folkefest på Kongens Nytorv. Jeg vet ikke hva det er for noe, men alle er der, unge og gamle, barn med ballonger. Det grilles pølser, spilles musikk, og sola skinner. I drømmen befinner jeg meg bak en stor, hvit mursteinsmur med svart teglstein på toppen. Meg bekjent finnes ikke muren i virkeligheten, men i drømmen er den for høy til at jeg kan klatre over den.

Jeg klarer så vidt å få hodet over og stjele et glimt av festlighetene. Jeg går i en labyrint av trange smug mellom gamle hus for å finne veien til festen som jeg hører hele tida. Da 15

jeg endelig finner et smug som leder ut til torget, begynner tida plutselig å gå raskt. År passerer som sekunder. Først forsvinner de gamle og hundene, så foreldrene og deretter barna, til slutt er det ingen igjen. Da jeg ankommer, er torget fullstendig øde, og det er helt stille. Sommerlufta er fylt med hvite hår som har falt av de døde. Jeg løper rundt og leter etter noen som kanskje gjemmer seg, men det er ingen mennesker noe sted, for tida har tatt dem, og tida glemmer ingen. Så våkner jeg.

Hele tida blir det jo født nye generasjoner av mennesker som avløser de gamle, men likevel er det sånn jeg har det.

Jeg var selv en del av en generasjon i min ungdom. Vi var barn av hippiene, derfor ble vi mer interessert i punk og hiphop. Vi ville noe annet. Vi var i opposisjon. Enkelte fra vår generasjon utmerket seg og tegnet et bilde av oss alle sammen. Vi identifiserte oss med hverandre. Nå følger jeg ikke med lenger. Hvis jeg følger for mye med, får jeg den følelsen jeg har i drømmen. Jeg ønsker ikke å involvere meg for mye. Det gjør meg bare trist, og hvorfor skulle jeg gjøre noe som ødelegger humøret? Jeg og vennene mine som også er gamle og veldig rike, følger ikke med på tendensene i tida, uansett hva det skulle være: tv-serier, klær, holdninger, musikk, politikk, den slags forgjengeligheter. Vi ønsker ikke å se generasjonene forsvinne. Det er en brutal massakre som er skjult for vanlige mennesker, men tydelig for oss. Derfor holder vi oss for oss selv. Det er hyggeligere å være sammen med folk som er på samme alder, og som ikke dør for raskt. Folk som har et langt liv og som opplever at tida passerer med samme hastighet. Hva vi gjør?

Vi besøker hverandre og spiser lunsj. Vi leser dikt, hvis det 16

kommer ut noe interessant, men selv dikt handler ofte om hverdagen, om innkjøp, parforhold og politikk, selv poesien har blitt flyktig og dermed likegyldig og deprimerende.

Så vi foretrekker å fortelle hverandre historier som passer til våre behov. Det er et trekk ved oss gamle, at vi forteller hverandre historier. Kanskje er det fordi mange hundre års erfaring får bedre plass i en fiktiv fortelling, eller kanskje er det bare fordi det passer til det vi gjør: middager, turer i skogen og sånt noe, og så er det underholdende og hyggelig. Vi har som regel sexorgier, det blir man aldri lei av.

Man skal ikke legge for mye i det, herregud, det er jo bare sex mellom gamle mennesker med unge kropper. I en overgang fikk jeg sprøytet ekstra stamceller inn i kølla, så den ble superstor, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg gikk veldig opp i sånne ting i begynnelsen av mitt nye liv, da jeg fikk de første innsprøytningene. Kanskje var det usikkerheten fra min naturlige ungdom som jeg kompenserte for. Jeg har alltid vært litt tynn og fikk derfor innsprøytninger som gjorde meg større. I en periode så jeg ut som en kroppsbygger, og jeg gjorde meg høyere. På et tidspunkt hadde jeg lyst til å være lyshåret, senere gjorde jeg meg mindre med mørke krøller. Det med å forandre seg er en lyst som forsvinner med tida. Etter hvert har vi gamle blitt så godt kjent med hverandre. Vi besøker hverandre og hygger oss. Vi er rike alle sammen, og kroppene våre er unge, så vi eksperimenterer en del med sex. Det er bare deilig å knulle helt vilt en gang iblant. Det er kun for enkelhets skyld at vi skiller mellom kjønnene, fordi det noen ganger er praktisk, men vi har like ofte sex med noen av vårt eget kjønn som det motsatte.

Det er så visst ikke så forskjellig. Og så er vi jo på noen herlige steder sammen: private strender, klassiske hager, slott i 17

Frankrike og Skottland, landsteder i Mexico, Kina, ja, faktisk i hele verden. Vi mangler ingenting. I begynnelsen, da programmet ble en realitet, skulle alle være så unge som mulig. Kvinnene gjorde seg nærmest om til barn. Horebarna, kalte vi dem, eller kalte de seg selv. Det var noe seksuelt over å gjøre seg så ung. De sa det var fett å bli knullet av en stor mann når du selv var ei lita jente. Jeg tror også det var noe romantisk over det, at de ville gjenopplive noe, at de ville oppleve hvordan det var å være helt ung igjen, fordi de søkte etter noen svar i livet, men det er ikke det samme når man er gammel inni seg. Man kan ikke gjøre seg om på den måten. Hormonnivået er jo tross alt heller ikke det samme, og mye av det som skjer har man opplevd før. Man kan ikke gjenoppleve sin første forelskelse, det er umulig.

Senere kom det på mote å bli litt eldre, rundt førti, kanskje.

Det går litt opp og ned, men nå er vi unge alle sammen. Det er som ung man har det best, rent fysisk, og det er viktig.

Mange var lei seg for at man med tida ikke kan få barn lenger, men det er ikke jeg. Jeg har fått barnet mitt, og han er akkurat som meg. Jeg er 475, og sønnen min er tjueåtte år yngre, men hvem holder tellingen? Vi er helt like. Likevel, lenge betydde det faktisk noe at jeg hadde skiftet bleier på ham da han var liten, men nå er vi helt like. Det er ingen forskjell på oss, og vi har en relasjon som to gode venner.

Det er vanskelig å forstå disse tingene for vanlig dødelige, men herregud, det betyr ikke så mye hvem som i tidenes morgen har født hvem. Og når vi nå ikke kan få barn, er det ikke noe i veien for at man kan ha et seksuelt forhold, hvorfor skulle det det? Det er friske greier og veldig kraftig kost for vanlige mennesker. De forstår ikke den slags, men det er nå sånn i miljøet vårt, og det er fullt lovlig. I tillegg 18

spiller vi spill og drar på utflukter. Vi flyr rundt og møter hverandre. Noen få lar seg stadig bli gamle bare for moro skyld, for så å gjøre seg unge igjen. Liksom for å få litt avveksling i livet. Jeg tror det handler om hvordan man blir betraktet av andre mennesker. Noen kvinner liker f.eks. å være unge i perioder, så vanlige menn flørter mye med dem.

I andre perioder har man kanskje mer lyst til å være for seg selv og gjør seg litt eldre. Men man skal være forsiktig med den slags. Kroppen kan bli uopprettelig forandret på noen områder, spesielt i hjernen. Det er sikrere å holde seg ung hele tida.

Det eneste problemet vi har, er at det er så vanskelig å huske ting. Vanlige mennesker husker ting fra barndommen, men det gjør ikke vi noe særlig. Jeg pleier å si at det tar 200 år å slippe løs fra barndommen sin. Når man er som oss, spiller ikke barndommen noen spesiell rolle. Jeg tror det skyldes at vi i prinsippet ikke dør, eller snarere at vanlige dødeliges liv er en slags kurve, og at barndommen og alderdommen på visse måter minner om hverandre, og alderdommen derfor naturlig nok vekker visse minner om barndommen. Hvem vet, hvis jeg en dag blir gammel, om jeg husker min fjerne barndom, min mor og sånt? Kanskje.

Men så lenge man er ung, er det mest andre ting man husker. Det er de store begivenhetene. De som har formet deg.

Da det var krig for eksempel, hvordan reagerte folk, hvordan reagerte jeg? Det er sånne ting jeg tenker på. Hittil har jeg opplevd to kriger i livet mitt. Den første er den jeg husker best, sikkert fordi det var den første, og kanskje også fordi det var før programmet, mens jeg var en ganske vanlig ung mann. En krig endrer alt ekstremt raskt. I det ene øyeblikket er man på Fakta for å kjøpe melk, et par dager 19

senere er man i ferd med å henrette noen. Det er vanskelig å forklare, men alt sammen går fort. Jeg angrer på noen bestemte hendelser fra den første krigen, og jeg skulle ønske at jeg hadde handlet annerledes, men samtidig klarer jeg ikke glemme alle de sterke følelsene som veltet rundt i meg.

Det var som å være forelsket. Det var så intenst og fylt av farger og lukter. Sånn husker jeg krigen. Å delta i en krig er som å tre inn i livet for første gang, og når den slutter igjen, er det som om du dør en stille død. Når man kjøpte rugbrød og yoghurt på butikken, når man støvsugde og så ut av vinduet på den grå himmelen. Det var ingen følelser lenger, ingen farger.

En av de mest pussige tingene som jeg vil nevne, er at flere av oss har valgt å bruke stamcelleprogrammet på kjæledyra våre. Geoff, hunden min, er en border collie på 350 år. Jeg valgte nettopp denne rasen fordi den er den klokeste av alle hunderaser. Han har lært seg å snakke og lese. Men fremmedspråk kan han ikke noe særlig av, selv om jeg har forsøkt å lære ham både fransk, engelsk, italiensk og spansk.

Han forstår temmelig mye, og han kan mange flere ord enn han aner. Det er morsomt, altså. En av vennene mine har en ape på nesten 400 år som programmerer pc-spill på fritida. Geoff er min beste venn. Selv om intelligensen hans er forbløffende for en hund, har han ikke mistet lojaliteten sin til meg. Han er fullstendig hengiven, og så kan man diskutere ting med ham, og selv om alt han sier ikke er supersmart, så er det hyggelig. Ofte gjør han seg noen trivielle tanker om meningen med livet. For litt siden spurte han meg om vi synes det er ekkelt at de snuser hverandre i rumpa. Noe vi til en viss grad synes, men likevel liker 20

vi selv godt å snuse andre i rumpa. Jeg har da i hvert fall gjort det eller noe lignende ved flere anledninger, men alltid i en seksuell sammenheng. Hunder gjør det jo hele tida.

Det er en måte å hilse på. Hunder som har blitt bevisst på at de er hunder, er ofte flaue over det. De føler seg skitne, i hvert fall gjør Geoff det. En annen ting som er interessant å iaktta, er at selvrefleksjonen virkelig oppstår med språket. Når man først har blitt selvrefleksiv, er det ingen vei tilbake. Jeg kan se det på Geoff: Han spekulerer, han er redd, han tenker over hvorfor han gjør som han gjør, det er ikke lenger sånn at han bare gjør det. I en periode gjennomgikk Geoff en depresjon. Jeg tror det skyldtes at han merket en grense for hva han kunne bli. At kroppen hans og driftene, hans natur eller sjel, eller hva man kaller det, er å være hund, og at han aldri kan unnslippe det. Vennen min hadde en undulat på 241 som hengte seg. Det er ikke alle dyr som tåler å bli selvrefleksive. Jeg har forsøkt å forklare det for Geoff, men jeg er ikke sikker på om han forstår det.

Selvrefleksjon er et vilkår, forsøkte jeg å forklare ham, som skaper et mørke i sinnet. Eller en grense til et mørke i sinnet, som vi aldri kan passere, derfor blir vi nødvendigvis fremmede for oss selv. Når jeg forteller Geoff den slags, er det som om dette mørket brer seg og legger seg over øynene hans som en stor misforståelse. Han er rett og slett speilblank. Selv om det er vanskelig for Geoff å tenke abstrakt, er han ikke dum, langt ifra. Han kan noe annet. Noe som ikke mange mennesker makter. Selv om han er en hund som er i stand til å tenke, er det ikke alltid en konfliktfylt del av livet hans. En stor del av tida er han fullstendig opp21

riktig og til stede i egne følelser på en måte som kan virke overrumplende, og det er faktisk grunnen til at jeg skriver dette.

Det skjedde en formiddag for noen år siden. Jeg satt i hagen og leste en diktsamling av Marianne Larsen og drakk en kjølig, søtten år gammel hvitvin fra Château d’Yquem. Sola skinte, og jeg var fullstendig oppslukt av boka. Plutselig hørte jeg stemmen til Geoff rett bak meg.

«Elsker du meg?» spurte han.

Det satte en støkk i meg, så jeg sølte vin over den fine boka mi. Jeg snudde meg. Geoff satt på gresset. Ørene hang ned, og han så trist ut. Han luntet helt bort til meg og la snuta på låret mitt.

«Elsker du meg? For jeg elsker deg,» sa han.

Han sa det på en så ekte og inderlig måte at jeg ble helt overveldet. Jeg klappet ham på hodet, og så skjedde det noe merkelig. Det var som om en ustoppelig kjemisk reaksjon tok over kroppen min. Det nærmeste jeg tidligere hadde vært en lignende opplevelse var den gang jeg hadde spist dårlige reker til frokost i Oslo og kastet opp konstant i tre dager. Uten at jeg forsto hvorfor brøt jeg fullstendig sammen og hulket som et barn. Kanskje hadde jeg ikke tenkt over den slags på lang tid, på en menneskealder, på flere menneskealdre? Jeg gråt og kastet opp, voldsomt og høylytt, som jeg i sin tid hadde kastet opp av de dårlige rekene.

Geoff hadde aldri sett meg sånn før, og jeg kunne se at han ble nervøs. Jeg ville berolige ham og forsøkte uten hell å nikke et «ja» til spørsmålet hans, men i min voldsomme affekt var jeg ikke i stand til det engang. Jeg ville svare bekreftende, selvfølgelig. Jeg ville si: «Ja, Geoff, jeg elsker 22

også deg av hele mitt hjerte», men jeg klarte ikke, og det tok flere timer før jeg var i stand til å svare ham.

Etterpå lå jeg i senga og stirret ut av vinduet. Jeg så ikke på noe, bare greinene på trærne som ble opplyst av lysekrona fra rommet mitt. Jeg følte meg ikke lettet som man kanskje kunne tro, snarere foruroliget. Geoffs spørsmål hadde satt i gang noe i meg, noe som jeg visste ikke kom til å forsvinne med det første. Selvfølgelig elsket jeg Geoff.

Han hadde vært hunden min i 350 år. Selvfølgelig elsket jeg ham, mer enn jeg elsket vennene mine og til og med sønnen min, men likevel hadde spørsmålet truffet noe i meg som jeg hadde glemt eksisterte.

Selv om det var så mange år siden, tenkte jeg jevnlig på Leonora, det gjorde jeg, men ikke som jeg gjorde den dagen.

Hun var den eneste jeg virkelig hadde elsket, og det sto plutselig klart for meg at det aldri ville skje igjen, at hun var den kjærligheten som jeg hadde blitt skjenket i dette, mitt i prinsippet uendelige liv. Den dagen gikk det opp for meg at jeg aldri ville oppleve kjærligheten igjen. Misforstå meg ikke.

Jeg var ikke egentlig ulykkelig. Jeg var fornøyd med livet mitt, men likevel sendte Geoffs spørsmål meg tilbake til min ungdom, min naturlige ungdom, for 450 år siden, før stamcelleprogrammet, da jeg var et vanlig menneske. Jeg kom til å tenke på tida den gangen, på krigen og Leonora. Alt kom så levende tilbake, som om århundrene imellom slett ikke betydde noe. Jeg spiste ingenting og forlot bare rommet for å drikke litt vann og gå på do. Fra tid til annen kom Geoff opp og la seg hos meg. Han forsøkte å muntre meg opp.

«Sola skinner utenfor,» sa han.

«Jeg skal bare ligge litt,» sa jeg. Han nikket forståelses23

fullt. Det var så rørende. Han var så elskelig, Geoff. Han presset meg ikke, men lot meg forstå at han var der og bekymret seg for meg.

Mens jeg lå der, besluttet jeg meg for å skrive om den tida, for meg selv, for Geoff, for vennene mine, for ettertida, men mest for meg selv. Jeg ville skrive om alt sammen.

Krisen, krigen, Leonora, alt, og akkurat idet denne planen formet seg i hodet mitt, dukket det opp fryktelige bilder fra fortida. Døde kropper som stakk halvt opp av jorda, barn som nedverdiget hverandre, og ikke minst mine egne handlinger som var så avskyelige at de ikke burde være mulige å fortrenge. Jeg hadde tenkt på krigen tidligere, men aldri så levende som i det øyeblikket. Enda en gang ble jeg overveldet og fortsatte med å kaste opp, men fordi jeg ikke hadde tatt til meg føde på flere dager, kom det ikke opp noe annet enn slim og galle. Til slutt lå jeg med dyna ved siden av toalettet. Jeg ble liggende, og hver gang jeg fikk et nytt krampeanfall, lot jeg bare det blodige spyttet renne ut på gulvflisene.

En morgen våknet jeg på badegulvet. Sola skinte inn gjennom det lille blyinnfattede mosaikkvinduet og kastet lett fargede ornamenteringer over de hvite flisene. Jeg kjente at magen hungret etter mat. Det luktet et eller annet, det luktet morgen. Jeg satte meg opp og pustet dypt inn. Det gikk greit, det luktet ristet brød og kaffe. Jeg kravlet ned trappene og ut på kjøkkenet. Geoff hadde lagd frokost til meg.

Da han så meg, fortsatte han å dekke bordet som om ingenting hadde skjedd. Som det var en helt vanlig morgen.

«Jeg har laget litt frokost til deg,» sa han.

Vi satt tause og spiste sammen. Ingen av oss sa noe. Jeg 24

kjente at den varme teen spredde seg fra magen og ut i organene. Sånn måtte det føles å bli vekket fra de døde, tenkte jeg. Brødet smakte himmelsk. Geoff så ned i bordet og tygget lydløst på det ristede brødet sitt. Det var tydelig at han ville gi meg tid og rom. Han ville ikke presse meg, men ganske enkelt vise at han ville hjelpe meg hvis jeg ønsket det. Han hadde tydeligvis bestemt seg for å framstå så rolig og ubekymret som mulig for å berolige meg. Jeg kikket på ham der han satt og gumlet med øra ned. Han så opp på meg og logret prøvende med halen. Jeg klarte ikke la være å le. Det var så komisk og så kjærlig på samme tid. Han var virkelig ikke i stand til å skjule følelsene sine i det hele tatt.

Hver gang jeg kikket på ham, begynte halen å vrikke langsomt fra side til side. Til slutt satt vi begge og gapskrattet.

Etter maten tok jeg meg et langt bad, og vi spaserte inn til byen for å kjøpe en notatbok, og samme kveld begynte jeg å skrive dette her. Sånn begynte det. Hvorfor Geoff sa det han sa akkurat den dagen, og hvorfor det påvirket meg så veldig, aner jeg ikke, men det foregikk omtrent sånn som jeg har beskrevet det.

Sånn var det også med krigen. Eller rettere sagt, det samme gjør seg sikkert også gjeldende i et samfunn. Man forstår ikke alt som innvirker på utviklingen. Det er for mange dynamikker, for mange forhold som virker sammen. Et stort virvar av tråder og forbindelser, et rotsystem, hvor alt er filtret inn i hverandre. Økonomi er ikke en eksakt vitenskap, slett ikke, og har aldri vært det. Hvis folk kjente til de premissene som økonomene arbeidet ut fra, ville ingen ha tillagt dem så stor betydning som de gjorde i gamle dager.

Likevel vil jeg si at mulighetene i et samfunn avhenger av 25

de økonomiske forhold som folk lever under. Altså de helt konkrete hverdagsforholdene. Det er derfor vi rike har det så bra, men det er da heller ikke poenget, snarere det at mulighetsrommet endrer seg i fattige tider. Hvis folk er fattige nok, og hvis synet deres på framtida er dystert nok, kan hva som helst skje. Rett før borgerkrigen var det ingen som trodde på krig som en realistisk mulighet i Europa. Det er egentlig ufattelig når man tenker på hvor raskt og skjebnesvangert alt utviklet seg. Summen av små ting som sammen hoper seg opp. Selv om jeg er, og også den gang var, utrolig rik, kjempet jeg på Borgerfrontens side. Vi demonstrerte mot bankene og realkreditorene, deretter staten og de virksomhetene som støttet staten, men folk var sinte, de var mer rasende enn jeg skjønte. Folk mente at bankene hadde handlet uetisk. Nei, det er feil. Bankene var noen svin, og de grådige prioriteringene deres hadde utarmet folk og hele landet. Det var i hvert fall den historien som folk fortalte hverandre. Det kom fram mer og mer om tida før finanskrisen, nærmest daglig kom det rapporter fra Sannhetskommisjonen hvor medarbeiderne i finanssektoren hadde muligheter til å bekjenne seg. Da finanskrisen brøt ut, var egentlig ikke folk interessert i den, ikke på alvor. Det skjedde først flere år senere da tusenvis av familier mistet boligene sine, da vanlige familier med barn, gamle ektepar med boliger som hadde blitt overtatt av bankene, fordi de ikke kunne betale avdragene på lånene sine. Det var først da folk for alvor begynte å interessere seg for hva som egentlig hadde foregått i årene fram mot finanskrisen.

Da krigen kom, skulle man ikke lenger bruke mange timer i uka på å administrere livet sitt: sette opp skatteregnskapet, 26

betale regninger, gå på jobb, gjøre rent, handle inn og alt det der. Man skulle bare få seg mat og et sted å sove. Det var de enkle behov. Livet handlet ikke lenger om å kjøpe nytt kjøkken eller ny bil, overhodet ikke. Det handlet ikke om hva andre eide, og hva andre hadde oppnådd i livet. Vi var menn og kvinner som kjempet sammen, ikke dumsnille typer som snakket, men folk som gjorde noe, som handlet.

Det var respekt og solidaritet blant folk. Ekte bekymringer, ekte omsorg for søstre og brødre. På et tidspunkt jobbet jeg på et borgerkjøkken på Nørrebro. Et sted som også fungerte som barnehjem for barn som hadde mistet foreldrene i kamp. Vi lagde mat til folk. Vi leste høyt for barna før de skulle sove, og ingen fikk lønn for det, bare tanken i seg selv var en hån mot revolusjonen. Det går an å leve sånn. Det glemmer man i fredstid. Somrene på Nørrebro, når familier med barn, soldater og gamle satt tett ved langbordene, er fortsatt noen av mine beste minner. Det får meg til å tenke på en historie jeg hørte en gang, kanskje under en middag, kanskje fortalte jeg den selv, eller kanskje er den inspirert av noe jeg i tidenes morgen leste i en papiravis. Det var før krigen, rett etter at krisen hadde begynt. Jeg kan huske at jeg fortalte den til Geoff akkurat her i peisestua. Han lå på teppet og slumret. Geoff liker at jeg forteller historier om gamle dager.

Armene hans var for korte. Han skulle ønske at de var lengre. Noe presser seg mot haka. Noe kaldt. Han er i en leilighet. Det er ingen møbler her, bare møkkete klær og flasker. Det er ikke hans sted, men antakelig et av de mange forlatte forstadshusene. I ettermiddagsmørket utenfor ligger det triste, grå hauger med slaps.

27