Therese Bohman
Den andre kvinnen Oversatt av Monica Aasprong
Therese Bohman Originalens tittel: Den andra kvinnan Oversatt av Monica Aasprong © 2015 Therese Bohman First published by Norstedts, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-52814-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Design: Tina Blomqvist Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Plebeierblodet mitt reddet meg. Jeg har ikke så lett for å dø. Det er verre for gudene som må ha kjærlighet. /…/ Jeg sitter på kjøkkenet og hjertet mitt er rett og slett en svamp. Det har vært på bunnen, og kan suge opp hva som helst. Åsa Nelvin
November har lagt seg til ro over Norrköping, det har vært tåke hele høsten. Lindetrærne står flammende gule i alleene, luften er mild, men morgenene er rå og kalde når jeg går til bussholdeplassen nede ved stasjonen, skrår over plassen foran Östgötateatern, leser inskripsjonen over inngangen: Forkynn århundrers sorg, forkynn århundrers glede. Det er blitt kaldt på gulvene hjemme hos meg, det er kaldt i hele leiligheten siden husverten tydeligvis ikke har satt på varmen ordentlig ennå, radiatorene er bare litt lunkne og det trekker nede ved gulvet. Jeg bor på gateplan og har ikke persienner i det som er både stua og soverommet, og som vender ut mot gata. Kanskje de gikk i stykker for noen som bodde her før meg. Jeg har i stedet teipet opp bakepapir nederst langs innsiden av vinduene, for å slippe gjennom lys, men samtidig hindre innsyn fra folk som går forbi. Før jeg fikk gjort det sto det en mann og stirret inn da jeg våknet en formiddag, ansiktet hans svevde utenfor vinduet som en griserosa ballong. Han gikk i samme øyeblikk som han forsto at jeg hadde sett ham, men han hadde kanskje stått der lenge, kikket på meg mens jeg sov. Etterpå kunne jeg ikke få tanken ut av hodet, den var både ubehagelig og pirrende: Kanskje han ikke er den eneste, tenkte jeg. Kanskje han har hørt snakk om meg gjennom en han kjenner, 7
kanskje de står her på skift, mennene som kikker på meg mens jeg sover, kommer så fort det lysner og håper at jeg skal sparke av meg dynen et lite stykke til. Men så fikk ubehaget overtak og jeg gikk ut og kjøpte bakepapir, teipet det nøye fast så høyt oppe at ingen kunne se inn, gikk selv ut på gata for å sjekke at det ikke var noen gliper. De dagene jeg skal på jobb ringer vekkerklokka halv sju. Asfalten utenfor vinduene er beksvart, det er en fuktig høst, det er tåke i luften om morgenen, en ange av væte, den kommer fra havna eller helt ute fra havet. Morgenrutinene mine er bedøvende ensformige, nesten drømmeaktige: Bussen som alltid er forsinket og sakte leter seg gjennom forsteder som ennå ligger i morgendis, jeg har reist gjennom mange nok ganger nå til å begynne å gjenkjenne bilskiltene på parkeringsplassene, de feilstavede skiltene med tilbud om billig snus på nærbutikkene. Damen fra Røde Kors som står i sykehusfoajeen med en innsamlingsbøsse, er alltid på plass før meg om morgenen, jeg nikker til henne, tenker at jeg bør gi henne noe neste gang jeg har småpenger, slik jeg tenker hver morgen. Jeg skrur av alarmen til den tomme restauranten, låser opp de tomme omkledningsrommene, skifter. Vi som jobber på kjøkkenet og i restauranten har samme type skjorte som hjelpepleierne: firkantet, Vutringet, posete og helt uten passform, de henger seg liksom opp over brystene og gjør at man ser stor ut om man så bare har antydning til bryster. De hvite buksene som er til mannlige sykehusansatte, sitter bra på meg hvis jeg tar en liten størrelse, så det gjør jeg, de er rettlinjede i modellen og sitter stramt over hoftene. De stygge 8
klærne var noe av det jeg hadde størst problemer med i begynnelsen, men jeg har funnet en måte å løse det på: brun-uten-sol-krem på armene slik at jeg ikke ser så bleik ut, noen dråper parfyme på halsen så jeg kan bøye ned ansiktet og dra inn duften av den når lukten av mat og oppvaskrom blir for påtrengende, og fint undertøy, som jeg av og til lar få skinne igjennom den hvite, uformelige skjorten, som et blondenett rundt brystene mine. Jeg synes det ser sexy ut, ikke vulgært, for det kan bare anes så vidt, en påminnelse om at jeg er noe mer enn situasjonen jeg befinner meg i når jeg har på meg den stygge skjorten. Jeg stempler inn og tenner alle lamper, låser opp dører og heiser, slår av det store varmeskapet som har stått på hele natten, jeg kaster alle matporsjoner med ovnsstekt middagspølse og potetstappe som er blitt til overs. Det er egentlig ikke noe i veien med ovnsstekt middagspølse og potetstappe, de gangene mamma laget det da jeg bodde hjemme, ble det alltid godt, men på storkjøkken er det ingenting som blir virkelig godt, ingenting får nok krydder. Alt smaker som barnemat, og pølseskivene er for tykke, potetstappen seig. Magdalena kommer inn i kantina idet jeg slipper matporsjonene ned i den store svarte søppelsekken. «Hva er det der?» sier hun. «Matporsjoner fra i går.» «Faen så ekkelt. Så slurvete de er. Var du på jobb i går?» «Nei.» «Jeg har ikke jobbet på en uke. De ringer meg aldri. Ringer de deg?» «Jeg fikk noen vakter denne uka her.» «De ringte meg i morges, Siv er syk igjen.» 9
Hun knyter et forkle rundt midjen, begynner å tappe vann i varmebadene. Når Magdalena jobber, er det hun som bestemmer, selv om hun også bare er timevikar, jeg lar henne få holde på. Hun har jobbet her lenge på samme dårlige vilkår, ingen er interessert i å ansette henne, hun er en intrigemaker, vil alltid sladre. En av kokkene nede på kjøkkenet har stjålet penger fra kassen, forteller hun i dag, det er egentlig hemmelig, Magdalena hadde selv lovet ikke å si det videre, hun ser formanende på meg. Vi drikker kaffe når alt som skal settes fram er satt fram, og jeg har vasket opp noen brett med vinglass og en lang rekke tallerkener – en feit hinne av majones, dillkvaster som er fastklistret i den – fra et arrangement restauranten har lånt ut servise til. Vi sitter alltid ved det samme bordet når vi har pause, nærmest vinduene, med utsikt over den store parkeringsplassen som brer seg ut foran inngangen til sykehuset i Norrköping. Jeg tenker at det burde vært en vakker park der, som de innlagte som vil slippe korridorene en stund kunne rusle stille i, eller noe grønt å hvile øynene på, men det fins bare bussholdeplasser, taxilommer, en stadig strøm av mennesker som kommer og går og hentes og bringes mens regnet henger i luften. Magdalena tar ut en bagett med reker fra kjøledisken. «Vil du dele med meg?» Jeg rister på hodet, tar heller overdelen av et osterundstykke, slurvete innpakket i plastfolie. «Det er kyllinggryte i dag, den med ananas i», sier Magdalena entusiastisk, jeg misunner henne at hun kan føle entusiasme i denne jobben. «Jeg skal ta med en porsjon hjem til Anders, han elsker den.» Så ankommer vognene med dagens rett, med kylling10
gryten i store bakker, og en fantasiløs gryte for vegetarianere. Jeg koker ris i den store dampkjelen, og så lager vi matporsjoner, øser opp kylling i sursøt saus over en sleiv ris, setter på lokk, stabler dem i varmeskapet. Spisegjestene kommer når klokka nærmer seg tolv; sykehusansatte og noen få pårørende, kyllinggryten er i ferd med å ta slutt. Jeg ringer ned til storkjøkkenet etter mer. «Er det peanøtter i gryten?» spør en hjelpepleier. «Jeg tror ikke det», sier jeg. «Jeg kan ringe og spørre for sikkerhets skyld.» «Det hadde kanskje vært bra om ingrediensene sto et eller annet sted», sier hjelpepleieren og ser på kollegaen sin, som nikker og himler med øynene på en måte som sier at sånt kan man nok ikke forvente seg her. «Det er sikkert flere enn jeg som lurer.» Det er et strengt hierarki på sykehuset, det forsto jeg allerede den første dagen, en næringskjede hvor hjelpepleierne for alt i verden vil slippe å være nederst, så de har behov for å hevde seg overfor oss på kjøkkenet som har samme klær, men bare øser opp mat. Legene har en helt annen holdning, de er trygge i sin posisjon, alltid hyggelige på en distansert måte, tålmodige, vennlige. Noen av dem er stilige, respektinngytende med de hvite frakkene og med skilt som opplyser om hvilken stilling de har, jeg morer meg med å være litt flørtete med noen av dem, litt ekstra hjelpsom og glad. Av og til har jeg lekt med tanken på hvordan det ville vært å være elskerinnen til en av dem, særlig den høye, pene som kommer altfor sjelden til lunsjkantina. Jeg har tenkt på hvor vi kunne treffes, sett ham for meg hjemme hos meg, selv om det føles litt for utrolig at han skulle befinne seg i min lille ettroms, blant tingene mine. Jeg ser ham for meg i sofaen min, at vi drikker et glass vin, 11
prater. Kanskje om litteratur, som vi ville oppdaget var en felles interesse. Jeg tenker meg at han er en dannet mann, interessert i kunst og litteratur og politikk, at han er bereist, belest, beleven og ville stått foran bokhyllen min og studert den, imponert. Jeg lurer på hva han tenker om meg, hvis han da tenker noe i det hele tatt. Om han tror at jeg er som de andre timevikarene på kjøkkenet og i restauranten, kanskje en ung mor, som har gått ernæringslinjen på videregående, med løse korttidsvikariater i sykehusrestauranten som inngang til et helt liv på storkjøkken og i skolekantiner, med verkende rygg og skuldre. Jeg forteller Emelie om det når vi er på kafé om kveldene. Jeg er trøtt i hele kroppen, men hvis jeg ikke gjør noe om kveldene, blir jeg nedfor av at den dårlige jobben tar helt over livet mitt, så jeg takker som oftest ja når Emelie foreslår noe. «Men kom igjen», sier hun. «Hvor gammel er han? Femti?» «Ja, sånn cirka.» «Kunne du ha gjort noe slikt? Seriøst?» Jeg trekker på skuldrene, selv om jeg vet at jeg kunne ha gjort noe slikt. Det er akkurat noe slikt man må gjøre hvis man vil skrive, særlig hvis man bor i en by som Norrköping: Hvis det ikke skjer noe, må man sørge for at det gjør det, slik at man har noe å skrive om. Jeg tør ikke å si det, siden jeg tenker at det høres pompøst ut, og jeg er redd Emelie skal se på meg med et blikk som sier «Hvem tror du at du er?». Skjønt jeg aldri har trodd at jeg er noe spesielt, velger jeg å være taus. «Er han gift?» spør hun. «Vet ikke, jeg har ikke tenkt å prøve å finne det ut.» Emelie drikker en slags beige kaffeblanding med suge12
rør fra et stort glass, det blåser ute, det blir mørkt tidlig nå. Kafeen er full av studenter, akkurat som byen, hele Norrköping er nå blitt full av studenter, vindusrutene ut mot torget dogger igjen av varmen fra dem, av gruppearbeidene og sladderen deres over kopp etter kopp av den ekle kaffen man får overalt her. Jeg går hjem gjennom Kungsgatan, stopper i matbutikken hvor det er spesialtilbud på appelsiner. Kanskje jeg har vitaminmangel, kanskje det er derfor jeg er så trøtt. Eller skjørbuk, tennene mine kommer snart til å dette ut av munnen. Jeg fører tungen langs innsiden av tennene, kanskje de sitter litt løst. Kanskje de løsner snart. Jeg kjøper tre appelsiner. De er absurd store, de største appelsinene jeg noen gang har sett. Fortauene er mørke av fukt, jeg er trøtt i beina. Leggene mine blir stive og ømme av at jeg står på det harde betonggulvet hele dagen, jeg legger meg på sengen så fort jeg kommer hjem, baller sammen dynen og putene til en stor haug i fotenden av sengen og legger meg på rygg med føttene på haugen. Jeg kan føle hvordan blodet blir frigjort fra føttene mine og strømmer gjennom beina, det stikker i leggene, iler. I samme øyeblikk som jeg strekker meg etter boken øverst i stabelen på nattbordet, vibrerer telefonen av en melding fra Emelie: «Har akkurat bestemt meg for å gå til puben i kveld, blir du med?» Jeg svarer at jeg ikke orker, men føler meg samtidig litt skamfull for at jeg ikke takker ja når jeg har tilbud om selskap en kveld. Det er alltid det samme: Takker jeg ja, tenker jeg at jeg heller ville ha vært hjemme siden det er sjelden jeg har det morsomt sammen med vennene til Emelie, og takker jeg nei, føler jeg skam over at jeg er kjedelig. Baudelaire skriver om ensomheten, jeg streker under nesten hver eneste linje. En følelse av å være dømt til evig 13
ensomhet, men likevel en brennende livsappetitt. Hadde han blitt med til studentpuben i Norrköping? Ingen som har en brennende livsappetitt kan nøye seg med det, men kanskje han hadde tenkt at det var bedre enn ingenting. Jeg har begynt å gå ned mot havna om kveldene, jeg følger Motala ström som stryker rett forbi leiligheten min, jeg går langs kaikanten mot havet. Det er sjelden jeg møter folk, kanskje noen som er ute med hunden, kanskje noen som skynder seg til siste buss nede på Centralen. Inne i havna står lyskasterne høyt oppe på de trekantede tårnene sine, kaster et skarpt, spøkelsesaktig lys over skur og kaier, over bølgeblikk, lastepaller, de store tresnellene som det har vært viklet kabler rundt. Man kan sitte på dem når de ikke er våte av regnet, betrakte byen fra utsiden, slik sjømennene ser den når de kommer inn, ikke noe imponerende syn, men likevel et varmt lys av sivilisasjon, av løfter om folk og fast grunn og åpne barer. Pampushavna ligger lenger ut. Jeg vet ikke hvorfor den heter det, men jeg har alltid tenkt at det er fordi fartøyene fra Pampas legger til der, skipene fra den andre siden av jorda, nesten på randen av den blå Atlanteren, jeg forestiller meg Argentina, vidstrakte sletter, blånende fjell. Der er havna på sitt dypeste, bygd for transoseane fartøy, og jeg elsker dette ordet, transoseane, jeg ser for meg hvite skip over blått, åpent hav, solglitter, fiskemåker lengst inntil, og så en albatross lenger ute til havs. For slike fartøy framstår denne viken av en vik av en vik akkurat som den avkroken den er, en bortgjemt by som spytter ut paller med papir lastet i dype rom i fartøyenes indre for å bli aviser over hele verden, Financial Times 14
og Die Zeit og El País, det er her det begynner, i en by av fukt og svovellukt som sjømennene som har seilt over alle verdenshav er glade for å slippe så fort som mulig, for å legge fra, begi seg av sted, komme seg bort. Jeg har aldri hatt en plan med livet mitt, og jeg har dels foraktet, dels beundret de som har det. Det eneste jeg er skikkelig god til, er å skrive. Jeg har en drift mot å gjøre det, å formulere alt jeg tenker og føler i ord, og derfor har jeg trodd at det er skrive jeg skal gjøre. Kanskje det er naivt. Jeg kunne trolig gjort noe annet, jeg hadde lett for alle fag på skolen, fordi jeg er intelligent og aldri har trengt å pugge særlig mye, egentlig er jeg lat. Det ble tydelig første semester på universitetet da jeg strøk på første eksamen, jeg hadde ikke forstått at det krevdes mer enn å lære seg fakta. Jeg hadde gått igjennom hele grunnskolen og videregående uten egentlig å forstå hvordan man tenker abstrakt. Det var nesten et sjokk da jeg forsto det, plutselig åpnet en helt ny del av livet seg for meg. Hjemme hadde vi aldri hatt denne typen samtaler, og jeg forsto bare ikke hvordan alle andre kunne være så selvfølgelige i forhold til det, hvordan andre i gruppen min, som også kom direkte fra videregående, kunne beherske det så godt. Fortsatt er jeg usikker på sånt som er altfor abstrakt: filosofi, som både fascinerer meg, og samtidig skremmer meg som et vakkert, eksotisk dyr jeg helst vil betrakte på avstand. Kanskje jeg bare burde bestemme meg for å bli lærer eller bibliotekar, alle som går på disse studiene kan vel knapt nok brenne for dem, de har vel bare valgt noe, og så gjennomført det, det er slik folk lever: De gjør et valg og holder seg til det, enten det gjelder utdannelse eller jobb eller partner. Jeg har aldri kunnet gjøre det. Jeg 15
pleier å tenke at jeg har en kompromissløs innstilling til livet når det gjelder dette, som gjør det vanskelig for meg, men ikke er til å komme fra. Jeg har samme innstilling til alt; mennesker, klær, litteratur. Da jeg gikk på skriveskole og vi snakket om litteratur, greide jeg aldri helt å forstå entusiasmen de andre snakket om visse forfattere med. Særlig ikke om unge svenske forfattere, noen ble snakket om som de var genier. Jeg syntes nesten alltid at det var noe poserende ved det de skrev, selv om jeg hadde problemer med å forklare det. Som oftest prøvde jeg heller ikke å forklare det, men var taus, for ikke å framstå som merkelig, en som ikke forsto, eller hadde dårlig smak, selv om jeg mente at det var de andre som ikke forsto og hadde dårlig smak. Jeg hadde nettopp lest Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp og Thomas Manns Døden i Venezia, og så vidt begynt på Trollfjellet, det sa jeg første dagen da vi hadde en runde rundt bordet for å presentere oss, og læreren vår spurte hva vi leste for tiden. Alle de andre leste ting jeg syntes var banale – en jente sa at favorittforfatteren hennes var Astrid Lindgren – og i pausen snakket de om en debatt som pågikk i en av avisene, om kvinnerollens begrensning i både liv og litteratur, og de snakket om den på en måte som gjorde at jeg forsto at de virkelig opplevde seg som begrenset. Jeg forsto ikke helt hva de mente, men jeg våget ikke å si det, for jeg tenkte det ville bevise at jeg var uverdig til å delta i samtalene som ble ført på denne skolen. Jeg forsto ikke hva det var de følte seg begrenset av, og jeg tenkte at de diskuterte et ikke-spørsmål: Bare skriv det dere vil skrive, ellers er det ikke noen vits i å skrive, hadde jeg lyst å si, men jeg fikk inntrykk av at de syntes de skrev på oppdrag for noen andre; kvinnekjønnet, kvinneerfaringen, at det var 16
deres oppgave å følge opp disse spørsmålene i skrivingen sin og at de stolt, av en slags pliktfølelse, tok på seg denne oppgaven, og så ble fornærmet hvis de ikke ble takket for det. Jeg tenkte på kjellermannen til Dostojevskij: Jeg skulle ønske han gikk i gruppen min. Det hadde vært mer gøy å henge med ham. Krevende, selvsagt, men i hvert fall mer interessant enn alle andre. Samtidig følte jeg meg som en forræder siden jeg ikke var interessert i debattene deres. Jeg kunne ikke unnslippe følelsen at alle former for søsterskap ville krevd at jeg senket meg til et lavere nivå: at jeg ville vært nødt til å forminske meg selv på en eller annen måte, å late som, og jeg kan ikke late som. Dette kunne jeg ikke si til noen, ikke til guttene heller, for det ville kanskje oppfattes som en måte å framheve seg selv på overfor andre jenter, som om jeg solgte ut medsøstrene mine for selv å framstå som mer interessant. Men slik var det ikke: Det var en ekte følelse av at jeg ikke hadde noe til felles med dem eller det som opptok dem. «Dypest sett har jeg alltid vært ensom», som kjellermannen sa. Jeg pleide å tenke på vilkårene for det kvinnelige fellesskapet, hva det kom av at jeg opplevde det som klaustrofobisk og kvelende, hvorfor jeg aldri følte meg vel sammen med andre kvinner. På noen måter misunte jeg dem som gjorde det, det virket så behagelig, og trygt: å kunne hvile i et fellesskap, å være sikker på at det alltid fantes noen der for å gi støtte, eller noen å snakke ut med, selv om det samtidig virket som det fantes en mal for hvilke emner man snakket ut om. Og akkurat slik føles det fortsatt med Emelie: irritasjonen hennes hvis jeg sier noe ufordelaktig om andre kvinner, det at hun ikke takler noe som avviker fra det hun synes jeg burde ville – som at jeg kunne tenke meg å ligge med en eldre gift 17
mann. Hvis jeg hadde blitt sveket av en eldre gift mann, hadde det vært maler for det, for strukturene jeg hadde falt offer for, mantraer om maktubalanse og undertrykkelse, om mønster for destruktiv atferd. Søsterskapet krevde at jeg ga avkall på meg selv. Jeg lurte på om andre kvinner følte det slik, om de aksepterte det, som en relasjon man går inn i med en kalkyle i bakhodet som sier at her kommer man til å måtte inngå en del kompromisser, men utbyttet – tryggheten, i hvilken form den enn vil komme – vil gjøre at det likevel er verdt det. Jeg tenkte ofte at det virket enklere å være mann. Ikke fordi jeg noen gang har ønsket at jeg var det, tvert imot: Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert av kvinnelighet, av det stereotypt kvinnelige, sminke og parfyme, sko med høye hæler. Jeg kunne bruke timevis på å planlegge hvordan garderoben jeg en gang håpet å ha råd til skulle se ut, hvilke plagg den skulle bestå av, hvilke materialer – silke, kasjmir – utenfor min rekkevidde med et budsjett basert på studielån eller vikartimer, men i en framtid med god råd skulle jeg være den mest elegante av alle kvinner, og den kvinneligste. Det var det også vanskelig å snakke om med andre kvinner, kvinneligheten: På en måte følte jeg at det ikke var stuerent å omfavne den på den måten jeg ville, det skulle i så fall kreve en slags meta-måte å forholde seg til det på, der jeg først måtte forstå hva det stereotypt kvinnelige var ladet med samt dets destruktive potensial, noe jeg forsto som at alt menn av gammel vane syntes var sexy var forkastelig, det fikk man liksom ikke gi dem, barberte skritt og stringtruser som mannebladene hadde lært dem at de ville ha. Når man hadde kommet til denne innsikten, kunne man gå videre derfra, begi seg inn i det stereotypt kvinnelige med en teoretisk distanse, 18
siden det hele var en konstruksjon og et skuespill, hvor man etter nøye overveielser hadde valgt å spille kvinnerollen. «Det er en tanke bak», hørte jeg ofte folk si når de skulle definere noe som var bra, om det var kunst eller undertøy, men det var også løgn, for det var nødt til å være rett tanke bak. Å være attraktiv for menn var aldri rett tanke. Emelie tenkte slik, selv om hun aldri hadde formulert det, men jeg forsto det på måten hun kledde seg på: pent og dyrt for å være student, ettersom hun hver måned fikk penger fra foreldrene sine. Hun kjøpte klær av god kvalitet og så alltid velpleid ut, ikke som mange av de andre jentene hun studerte med som alltid var usminket, med klær som liksom bare hang, uformelige jeans, hettegensere, ryggsekker. Men det var likevel noe prektig ved hele hennes framtoning, renskurt, ufarlig, noe jeg hadde forstått gjorde henne ubeskrivelig forlokkende for guttene på studentpuben. Jeg visste at hun aldri ville prøve å framstå sexy for dem. Sexy var forbudt. Studentbyen Norrköping var et kyskt miljø, selv om det virket som om folk lå med hverandre som bare det, og selv om vi var en generasjon som aldri var blitt oppfordret til annet enn å gjøre alt som falt oss inn, men det var likevel sjelden noen snakket om hva som var sexy. Kanskje hele tidsånden var kysk, i hvert fall fikk jeg det inntrykket av Emelie og vennene hennes, de eneste folkene jeg traff ut over arbeidskameratene mine. Bevisste studenter som gjorde alt for å distansere seg fra arbeiderklassejentene de av økonomiske og geografiske grunner var nødt til å handle klær i samme butikker som. På en fest tidligere denne høsten hadde jeg havnet i en samtale om undertøy, hvor to av vennene til Emelie nesten hadde slått knute på seg for å uttrykke avsky overfor det vulgære plagget 19
stringtruse, samtidig som de var nøye med ikke å fordømme dem som brukte det. Til slutt ble de enige om at man bare så morsom ut i stringtruse, ikke sexy. «Morsom!» ropte de i triumf over å ha funnet nøkkelen til å manifestere den opplyste smaken sin uten å fordømme noen andres. Kvinneligheten var et intrikat nett av regler hvor spillerommet var minimalt, og alt dessuten var uuttalt. Ofte tok jeg meg selv i å lure på om de andre hadde fått noen instrukser som jeg hadde gått glipp av, eller om den selvfølgeligheten alle andre så ut til å navigere seg fram med, var et resultat av et helt liv med nære kvinnevennskap, om dette hadde en oppdragende virkning på alle involverte, om det formet dem til perfekte eksemplarer av moderne, bevisste kvinner, i alt fra grunnleggende verdensbilde til preferanser i samtidslitteraturen og forståelse av damemote. Ja, jeg følte det ofte slik: at alle andre var like og at jeg var helt annerledes. Det var en selvopptatt tanke. Det er ikke rart jeg liker Dostojevskijs kjellermann, tenkte jeg iblant med et smil, mens jeg senere likevel lettet tenkte at jeg har sykdomsinnsikt, at jeg ikke er gal, kanskje litt narsissistisk, men det er alle forfattere, det er kanskje bare bra. Han har giftering på fingeren, konstaterer jeg da han endelig kommer en tur i kantina. Carl Malmberg, overlege står det på skiltet på den hvite frakken hans. Han har mørkt kortklipt hår med antydning til grått ved tinningen. Han ser atletisk ut, med brede skuldre og litt farge i ansiktet. Han trener sikkert på fritiden, tenker jeg, kanskje han spiller tennis, det gjør vel menn som ham, kanskje han har vært bortreist for å få denne brunfargen, 20
han og kona har sikkert et hus i utlandet, i Spania, Italia, Frankrike, de drar dit så snart de har sjansen. «Du har ikke litt punsj til dette her?» sier kollegaen til Carl Malmberg og smiler mot meg mens han forsyner seg med en stor tallerken ertesuppe. Pannekakene som hører til, får ikke plass på brettet hans, han må komme tilbake og hente dem senere. Carl Malmberg ler litt, ser på meg, jeg smiler mot ham. Kollegaen hans er ikke den første som har felt kommentaren om punsj til ertesuppen. «Jeg tror aldri ertesuppe vil smake så godt som da man var i militæret», fortsetter kollegaen. Han er litt overvektig og uten navneskilt, kinnene hans er røde, som om han har løpt. Så forstår han at han kanskje har uttrykt seg klumsete. «Denne ertesuppen er også god, selvsagt», skynder han seg å si. «Det er ikke jeg som har laget den», sier jeg, for å markere at jeg forstår at ertesuppen som serveres her ikke er spesielt god, og at jeg vet forskjellen på god og dårlig ertesuppe, akkurat som de gjør, selv om jeg ikke engang liker ertesuppe. «Jeg bare serverer.» De smiler begge to, rekker meg hver sin knallgule lunsjkupong og setter seg så ved et vindusbord der to andre leger allerede har rukket å begynne på pannekakene sine. Jeg blir beordret til oppvaskrommet av Siv, som er frisk igjen og tilbake på jobb og gjerne kommanderer timevikarene rundt, det gjør meg ikke noe. Jeg har alltid likt tydelige instrukser og å ha mye å gjøre, slik at jeg er i gang, jeg har aldri forstått vitsen med å slappe av på jobben hvis man kan gjøre noe meningsfullt i stedet – hvis jeg hadde kunnet trekke meg tilbake for å lese, 21
hadde jeg kanskje gjort det, men å stå og henge og prate med de andre ansatte synes jeg bare er slitsomt, da vasker jeg heller opp. Stablene med brett og tallerkener er høye og svaiende, jeg plasserer ut tomme stativer og begynner å kjøre tallerkener gjennom oppvaskmaskinen. Hvis man lar dem stå ute for lenge, tørker ertesuppen inn og de må vaskes flere ganger. Det er varmt og fuktig i oppvaskrommet, en spesiell lukt fra gulvene som aldri rekker å tørke ordentlig, fra avløp hvor matrestene aldri rekker å spyles bort, damp fra oppvaskmaskinen som får håret mitt til å krølle seg. Jeg tørker opp ertesuppesøl ved siden av søppelsekken da Carl Malberg og kollegaen hans setter fra seg brettene sine til oppvasken, jeg tenker at jeg må framstå som motbydelig, eller i hvert fall totalt uinteressant: en jente som står og tørker opp ertesuppe i oppvasken. Så husker jeg den off-white bh-en som lyser gjennom blusen hvis jeg strekker på meg, så jeg retter ryggen, smiler litt mot dem. «Det smakte godt, dette», sier Carl Malmbergs kollega høflig. «Ja, så hyggelig, det skal jeg hilse å si til kjøkkenet», sier jeg. Jeg prøver å si det med et nøye balansert tonefall, som skal gjøre det tydelig at det egentlig ikke betyr noe for meg, siden denne jobben egentlig ikke betyr noe for meg, men at jeg nå, som jeg likevel er her, setter min ære i å utføre den så bra som mulig, å være høflig og korrekt mot gjestene, hyggeligere enn de eldre mer herdede damene som har gått her og tørket opp ertesuppe i tjue år, kanskje tretti, dessuten med en sexy bh som man kan se konturene av under blusen min. Carl Malmberg ser på meg, men sier ingenting. 22