Den tredje engelen

«Skal vi ikke rusle opp til den bergknausen der oppe og nyte utsikten før vi går ned til hotellet? Jeg har noe å fortelle deg.» Elise blunket og smilte til venninnen, som fulgte etter henne da hun begynte å gå oppover.

De to langrennsstjernene, Elise Dalheim og Ingunn Østhus – begge verdensenere i sin idrett, vinnere av de gjeveste av både OL- og VM-medaljer – hadde utviklet et varmt og fortrolig vennskap i løpet av de siste årene. De lo sammen, feiret sammen, gråt og deppet sammen, delte hemmeligheter, og ikke minst, de var de første til å oppmuntre andre lagkamerater som hadde hatt tunge dager i sporet. De var stjernene i troppen, men oppførte seg aldri slik.

De nådde opp til fjellknausen og fant seg en plass under denne, midt blant edelweiss og alpefioler; utsikten var praktfull og augustsolen varmet.

«Nå er jeg spent,» sa Ingunn, hun luktet på blomsten hun hadde plukket med seg.

«Først skal du fortelle meg hva du har tenkt å gjøre i ferien.»

«Det blir vel å gjøre det både Preben og jeg liker best når vi er så heldige å få noen dager sammen. Sitte i båten og dorge etter storørreten på Mjøsa. Men det var du som hadde noe å fortelle?»

«Jeg vet nesten ikke om jeg tør si det.»

«Nå ble jeg veeeeeldig nysgjerrig,» sa Ingunn.

«Det Jon Axel og jeg har bestemt oss for, kan i verste fall skape noen ubehagelige komplikasjoner.»

«Så fortell, da, Elise. Du vet du kan stole på meg.»

Så fortalte Elise Dalheim at hun og kjæresten hadde bestemt seg for å tilbringe tolv dager borte fra all sivilisasjon, borte fra presse, fra TV, fra internett, instagram og Twitter.

De skulle dra til et sted der ingen ville finne dem, og ingen 10