Den mørke hemmeligheten i Tysfjord

Anne-Britt Harsem

Den mørke hemmeligheten i Tysfjord

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Forfatter har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-66178-6 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Arcangel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Impliserte parter, utenom bistandsadvokater, etterforskere og personer som har stått fram offentlig, er anonymisert med andre navn.

Kilder til bokens sitater er tatt fra ulike medier, domspremisser fra tingretten og lagmannsretten, rettssakkyndiges rapport, skolejournaler, barnevernsdokumenter og «Livs» egne notater. Historiske kilder: Den læstadianske vekkelsen i Tysfjord av Kurt Tore Andersen og Velferd og mangfold – Tysfjord av Bjørg Evjen.

Hei mamma, Jeg holder ikke ut nå mer. Pappa er så slem mot meg, deg og Robin. Han er dum. Er han min rette far, eller ikke? Han er bestandig sur og sint. Pappa pleier å pule med Ingeborg.

Jeg er glad i deg, mamma. Hvis jeg dør, altså tar selvmord, må du ikke bli redd. Jeg skal være i nærheten av deg hele tiden, det lover jeg. Hvis jeg ser at du lider nød nede på jorden, henter jeg deg opp til meg, Gud og riket hans. I love you mamma.

Hilsen Liv, 13 år

Forord Tysfjord kommune i Nordland er delt i to av Tysfjorden med sine til sammen åtte fjordarmer. Administrasjonssenteret til kommunen ligger i Kjøpsvik på nordsiden av fjorden. I motsatt ende ligger Drag. En båtferge pendler mellom de to stedene som eneste forbindelse. Fergeturen tar femti minutter.

Kommunen har i underkant av to tusen innbyggere, de fleste er etterkommere av nomader som i sin tid vandret med reinsdyrflokker mellom skoger og fjell i Sverige og Tysfjorden i Norge. De er lulesamer, et navn som kommer fra elven Lule i Lappland, Sverige.

Hellmofjorden er den lengste av Tysfjordens åtte armer.

Den strekker seg i sørlig retning, mot grensen til Sverige, som en forlengelse av Tysfjorden. Halvveis inn i fjorden ligger det lille stedet Bygda, som gjennom generasjoner har vært bebodd av lulesamer. De kom over fjellet fra Sverige, slo seg ned og levde av fiske og gårdsdrift. Sett med noen nordmenns øyne bodde de særdeles kummerlig og fattigslig. De ble stigmatisert, hadde lav status, og ble kalt fattiglapper. Under fornorskningstiden vokste ideene om at nordmenn sto over samene og var av bedre sort. Den vesle bygda ble selve symbolet på Tysfjords holdning til samene.

9

I dag bor det lulesamer i et belte fra Tysfjord i Nordland til Jokkmokk i Sverige. Lulesamene er en av Nord-Skandinavias minste folkegrupper. Det er anslagsvis to tusen lulesamer, hvorav fem hundre er bosatt i Norge. De utgjør om lag ti prosent av norske samer. De fleste lulesamene på norsk side bor i Tysfjord kommune.

Mange av samene er læstadianere, en trosretning som startet i Sverige tidlig på attenhundretallet og spredte seg til Tysfjord i midten av århundret. Grunnleggeren het Lars Levi Læstadius, sønn av en fattig familie i Lappland.

Læstadianerne tror mennesket er fortapt hvis det ikke er frelst. Frelse oppnås kun ved å bekjenne sine synder og få syndenes forlatelse fra et kristent menneske. Forsamlingen er som en mor for sine medlemmer, en man kan lette sin samvittighet for. Og få tilgivelse av.

Også i nyere tid har det vært mulig å gå til lederne i menigheten og be om tilgivelse. Ved å bekjenne sin synd har man utvist den nødvendige anger som trengs for tilgivelse.

Det kan ha vært mindre synder, men det har også forekommet tilfeller hvor medlemmer har bekjent mer alvorlige synder, som overgrep, og fått tilgivelse i menigheten.

Etter syndsforlatelsen har vedkommende vært ferdig med saken. Offeret har sittet alene igjen med skammen i tillegg til å måtte omgås overgriperen på samlinger i menigheten, i offentlig rom, hos naboer, til og med hjemme hos seg selv.

Overgriperen har kunnet komme innom under påskudd av å besøke en annen kristen bror eller søster. En fortvilet situasjon for mange unge.

Lulesamene i Tysfjord tilhører De førstefødte, den retningen av læstadianismen som i stor grad tar avstand fra mange av verdiene til deler av det verdslige storsamfunnet. Forsamlingen har et menighetshus på Drag. For mange 10

medlemmer har troslivet vært preget av å holde avstand til verden. De har måttet ordne opp selv fordi det ikke var hjelp utenfra, ofte fordi norske myndigheter og domstoler ikke beskyttet deres interesser. * Lørdag 11. juni 2016 sto til sammen elleve kvinner og menn fram i VG Helg og fortalte om omfattende seksuelle overgrep begått mot barn og unge i Tysfjord kommune, alle fra det lulesamiske miljøet. Noen sto fram med navn, andre anonymt. Disse elleve trosset frykten for å bli utstøtt av egne familier, fordømmelse fra det lulesamiske samfunnet og Den læstadianske forsamling som noen av dem tilhørte.

Noen mottok også trusler fordi de fortalte omverdenen om en ukultur som har pågått i generasjoner. Det lulesamiske miljøet er lite, familiebåndene sterke og lojaliteten stor.

Mange av de involverte er i slekt. De har forsøkt å beskytte sine egne, noe som førte til splid i enkelte familier.

Det samiske miljøet er lukket og har i stor grad manglet tillit til storsamfunnet og offentlige myndigheter. Deres lojalitet er først og fremst rettet mot egne familier og etniske gruppe. I Tysfjord kommune har utdanningsnivået vært lavt, arbeidsledigheten høy, folkehelsen lav og alkoholforbruket høyt. Da politiet startet etterforskning av de påståtte overgrepene, fant de dokumentasjon på barn som har vært utsatt for en sjelden grov omsorgssvikt.

Samenes skepsis til selv å be om hjelp har flere årsaker. En grunn er mange år med undertrykkelse og diskriminering.

Terskelen har vært høy for å si fra, å be om hjelp fra det norske hjelpeapparatet. Deres tradisjon har vært å ordne opp selv, noe som også er en av grunnpilarene i den læstadianske tro. Kanskje har redselen for å bringe skam over det samiske folket også vært til hinder for å si fra. Nettopp 11

derfor står det enorm respekt av de elleve som trådte fram i lyset med sine mørke hemmeligheter og delte dem med omverdenen. Tre av dem sto fram med eget navn. Så rett inn i kameraet og plasserte skylden der den hørte hjemme, hos overgriperne. De gjorde det for nye generasjoners skyld. At ikke egne barn skal måtte oppleve det samme som dem selv.

De ville ha en endring, et oppgjør.

På bakgrunn av medieoppslagene som fulgte etter artikkelen i VG Helg besluttet politimesteren i Nordland å etablere en prosjektorganisasjon som skulle følge opp saken videre. Allerede da skjønte politiet at dette var en omfattende og kompleks sak og at de ville trenge hjelp.

Lensmannen i Hamarøy kommune ble valgt til å lede prosjektet, som besto av mannskap fra hele Nordland politidistrikt. Det ble også bedt om bistand fra Kripos. Prosjektteamet med lensmannen i spissen skulle kartlegge hva som hadde skjedd i Tysfjord, forebygge nye overgrep, etterforske og påtalebehandle de anmeldte straffesakene samt styrke befolkningens tillit til politiet.

Etterforskningen avdekket totalt 151 straffesaker som omhandlet seksuelle overgrep. De fleste overgrepssakene lå tilbake i tid, den eldste fra 1953. De var hovedsakelig begått mot jenter i alderen sju til seksten år. Den nyeste saken var fra august 2017. I mange av sakene var det en nær relasjon mellom gjerningsperson og offer. Om lag sytti prosent av de fornærmede og siktede tilhørte det lulesamiske miljøet i Tysfjord. Tretti prosent av overgripere og ofre tilhørte den norske befolkningen, hovedsakelig fra Kjøpsvik-området.

Politiet mottok anmeldelse både mot Den læstadianske forsamling og sentrale medlemmer av denne for brudd på varslingsplikten og således avvergingsplikten. De har også mottatt tilsvarende anmeldelser mot Tysfjord kommune 12

samt en tidligere lensmann. Sistnevnte sak ble oversendt Spesialenheten for politisaker.

Politiet har fått kritikk for at de ikke hadde fulgt opp tidligere anmeldelser godt nok, med den følge at over åtti prosent av overgrepssakene fra 1997–2014 er henlagt.

«Liv» er en av de elleve som sto fram og fortalte sin historie. Fem måneder senere avga hun sin vitneforklaring på lensmannskontoret i Karasjok. Forklaringen hennes var omfattende og gikk over flere dager. Det var en tung historie om vold og overgrep som hun tidligere kun hadde fortalt til sine behandlere i helsevesenet. Først nå klarte hun å forklare seg for politiet, til tross for den enorme påkjenningen det medførte og det faktum at de fleste hendelsene var foreldet. Hun valgte å fortelle historien sin for å være til hjelp og støtte for de som har vært utsatt for noe lignende, og kanskje hindre at flere utsettes for det samme.

I 2018 valgte hun å fortelle historien sin til meg. Jeg har skrevet den ned. Den er ikke lenger en hemmelighet.

Anne-Britt Harsem

Kapittel 1

Bygda Mitt navn er Liv. Jeg ble født på sykehuset i Bodø for snart førti år siden. Like etter tok mamma meg med til stedet der hun kommer fra, heretter kalt Bygda. Der ventet familien, besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner, søskenbarn, mine to eldre brødre, Mikkel og Robin. Og pappa. Vi er alle lulesamer. Våre forfedre har levd i Bygda i generasjoner. Først i selvbyggede gammer, deretter i hus. De har klart seg med lite. Tatt vare på hverandre etter beste evne.

Bygda tilhører fastland, men har ingen veiforbindelse.

Eneste framkomstmiddelet er hurtigbåten som pendler fram og tilbake mellom Kjøpsvik to ganger om dagen. Å bo i Bygda kan sammenlignes med å bo på en øy. Ingen veier. Ingen biler. Man kan ikke gjemme seg, komme seg unna. Man må ha båt. Det tar tid. Syke og fødende blir fraktet til fergeleiet med ATV og tilhenger eller traktor hvis nødvendig, hjulpet om bord i hurtigbåten til Kjøpsvik og deretter kjørt til Narvik sykehus som er det nærmeste. Det ligger ti mil fra Kjøpsvik og tar halvannen time med bil på godt føre. Vinterstid og ved dårlige værforhold tar det enda lenger tid.

Dette er midnattssolas hjemland. Naturen er uberørt.

Om sommeren henger sola som en lysegul kule på himme15

len og gjør natten om til dag. Når vintermørket kommer, maler nordlyset nattehimmelen grønn.

Hver årstid har sin palett. Sommeren er frodig og grønn.

Sola får avlingene til å spire og gro. Hellmofjorden glitrer blått under himmelen. Bakenfor ligger fjellene med gjenglemte snøklatter og minner om de kritthvite vintrene når landskapet er dekket av snø, og elg og villrein spaserer helt ned til de små gårdene og husmannsplassene nederst i dalen.

Om sommeren går sauene fritt og beiter, tråkker opp stier som lulesamer har benyttet seg av i årtier. Ingen trafikk.

Barna kan bevege seg fritt. Løpe. Være i pakt med naturen.

Leke. Ro. Lære å fiske. Fjorden er full av fisk og den biter villig. Den har livnært samefolket her i generasjoner.

Og rundt står fjellene støtt og rammer inn det hele til et perfekt bilde. Det er et paradoks at noe så uberørt og vakkert også kan skjule de mørkeste hemmeligheter.

Det er mamma som er fra Bygda. Pappa er fra et lite sted heretter kalt Bergvik. Mellom Bygda og Bergvik er det ingen vei, men en sti som sauene har tråkket opp på sommerbeite.

Tretti minutter tar det å gå fra Bygda til Bergvik, førti hvis det er barneføtter som skal gå.

På samisk heter bestemor Áhkku og bestefar Áddjá både på mors- og farssiden. Pappas foreldre, Áhkku og Áddjá i Bergvik, hadde til sammen seks barn. De jobbet hardt hele livet fra tidlig morgen til sent på kveld for å fø seg selv og barna. Etter samisk tradisjon utnyttet de det som var av naturressurser rundt dem. De dyrket poteter og gulrøtter, de hadde sauer, høner og et par griser. Áddjá var mye på havet og fisket. Når han var borte, var det Áhkku som hadde ansvaret for barna. Trengte hun hjelp, kunne hun gå til en av naboene. De var alle i familie. Som de andre levde familien for det meste av fisk, poteter og gulrøtter.

16

Under 2. verdenskrig flyktet om lag tre tusen mennesker over fjellene fra Tysfjord til Sverige med hjelp fra lokale grenseloser. Disse grenselosene besto hovedsakelig av folk med samisk bakgrunn. Flere var fra Bygda. Det var de som gjorde grovarbeidet, fraktet flyktningene innover fjordene i små båter, forbi den tyske okkupasjonsmakten, og fulgte dem innover fjellene og over grensen til det nøytrale Sverige. Deretter viste de flyktningene veien videre, mot steder hvor de ville finne svensk bosetting.

De hjalp flyktninger fra nærliggende områder, folk som kom sørfra og utenlandske krigsfanger som ble tvunget til å arbeide på vei- og jernbaneanleggene i Nord-Salten under elendige forhold.

Flyktningene som kom til Tysfjord var dårlig utstyrt både med klær, sko og mat. Mange var utmagret og de hadde ingen kjennskap til rutene over til Sverige eller hvor de tyske grensepostene var. Fra 1942 ble grenselosingen organisert av sognepresten i Tysfjord. Han sa at samene var de som var best egnet til oppgaven. De hadde en unik kunnskap om terrenget og hvordan å overleve i fjellet, en kunnskap de hadde lært gjennom generasjoner, fra den gangen forfedrene deres levde på vidda.

Både Áhkku og Áddjá i Bergvik ble hedret for sin innsats under krigen. Begge risikerte livet for å hjelpe flyktninger i trygghet. De holdt dem skjult på gården. Áhkku ga dem mat, Áddjá var grenselos og fulgte dem over grensen til Sverige. De laget bjørkestaver, en nødvendighet for å holde balansen i ulendt terreng som for eksempel når man krysset en stri elv. De visste nøyaktig hvor mye mat som trengtes og hva man måtte spise for å overleve flere dager i fjellet. De kunne tenne bål, og de sanket senegress som holdt føttene tørre. Mange menneskeliv ble reddet under krigen, takket være Áhkku og Áddjá i Bergvik.

17

Den syvende mai 1945, dagen før frigjøringsdagen, kom pappas eldste bror hjem med en håndgranat han hadde funnet utenfor huset, lagt igjen av tyske soldater. Han var åtte år. Áddjá og en onkel satt i stua og drakk kaffe og pratet da gutten kom inn med granaten og viste dem hva han hadde funnet. Begge ble skremt.

«Gå ut med en gang, og legge den ifra dæ der du fann den», sa Áddjá med bestemt stemme.

Gutten gjorde som han sa, snudde og gikk. På vei ut må han ha dratt ut splinten. Det smalt før han nådde ytterdøren. Både gutten og bislaget på gården ble sprengt i fillebiter. Deler av taket forsvant. Det var nesten ingenting igjen av gutten. Levningene hans ble plukket opp og lagt i en skoeske som han ble begravet i dagen etter, på frigjøringsdagen.

Noen år senere døde pappas andre bror. De to var på rypejakt i fjellet da broren skled på våt mose og falt ned på en smal fjellhylle. Pappa fortalte senere at han hadde forsøkt å rekke broren geværmunningen for å trekke ham opp.

Han klarte det ikke. Broren skled videre nedover fjellsiden.

Da pappa omsider klarte å komme seg ned til ham, var han død.

Pappa var den eneste gjenlevende av brødrene. Det var ham og tre søstre. Allerede før han fylte atten dro han til sjøs. Áhkku og Áddjá måtte søke kongens tillatelse før han dro fordi han ikke var myndig.

Pappa hadde vært til sjøs i noen år da han og mamma ble kjærester. Hun var yngre enn ham og fortsatt tidlig i tenårene. De kjente hverandre, men at de skulle bli et par, hadde de nok ikke tenkt på før det plutselig skjedde. Pappa var hjemme på perm og dro på fest i Bygda. Slik traff han mamma.

Allerede den gangen hadde pappa et dårlig rykte. Han var kjent for å slåss. Før han dro til sjøs, hadde han banket 18

opp foreldrene sine og slåss med søstrene sine flere ganger.

Jeg tror Áhkku og Áddjá i Bergvik var lettet da han dro.

De var begge læstadianere og personlig kristne.

Læstadianere tilhører den norske kirke med troen forankret i luthersk teologi. Noe som skiller dem fra en vanlig gudstjeneste er rørelse, en tilstand hvor møtedeltakerne blir grepet av den hellige ånd. Ofte skjer det under nattverden og gjerne etter en lengre preken. De som blir grepet, begynner å bevege seg mens de høylytt bekjenner sine synder, ofte etterfulgt av gråt. De sørger over sine ugjerninger samtidig som de gleder seg over syndenes forlatelse. At de skal oppnå tilgivelse fra Gud. Pappa var ikke troende. Ikke mamma heller.

På den tiden fantes det ikke noe menighetshus i Bygda, det kom senere. I stedet møttes menigheten til gudstjeneste hjemme hos hverandre. Mammas foreldre, Áhkku og Áddjá, hadde ofte slike møter. Også de var aktive i Den læstadianske forsamling. Søndag var samlingsdag. Stua fyltes opp. Det var trangt, men de som kom klemte seg sammen, i sofaen og på pinnestoler. Alle var velkomne. Som regel var det en predikant som holdt prekenen, den varte ofte i flere timer og avsluttet med rørelse. Flere gråt mens de ropte og ba om tilgivelse. Det kunne være en urett de hadde begått mot en av de andre, for eksempel ektefellen. Predikanten omfavnet og tilga. Etterpå, når alle var rolige igjen, satte Áhkku fram kaffe og kaker. Forsamlingen drakk kaffe og pratet om hverdagslige ting.

Mammas foreldre drev også gårdsbruk. Áddjá var på havet og fisket som så mange andre menn. De hadde sauer og var selvberget med egen vedskog som var vanlig i Bygda.

Kun noen få hadde griser og kuer. En gård hadde hest.

Da mamma var liten, ble hun alvorlig syk med lungetuberkulose. Hadde hun blitt i Bygda, ville hun ha dødd.

19

Fire av hennes søsken døde av samme sykdom. Mamma ble sendt til et behandlingshjem i Saltdal og var der i tre år.

I løpet av den tiden var det ingen som besøkte henne. Det ville tatt for lang tid og kostet for mye penger, noe familien hennes ikke hadde. Den gangen handlet alt om å overleve. Áhkku og Áddjá var nødt til å prioritere de andre barna, de som var hjemme, ta vare på dem. Mamma må ha savnet dem fryktelig, spesielt Áhkku. Savnet de henne? Eller innfant de seg med livets realiteter? Av åtte barn mistet de fire.

To søstre og en bror vokste opp i tillegg til mamma.

Utover at hun var syk vet jeg lite om hvordan mamma hadde det som barn annet enn at også hun var en del av det lukkede miljøet i Bygda. Da hun kom hjem etter tre år, kjente hun ikke familien sin. Alt var nytt, alle var fremmede. Hun hadde ikke fått skolegang i årene hun var borte og klarte heller aldri å ta igjen de andre elevene. Helt bra i lungene ble hun heller ikke. Lungekapasiteten var varig nedsatt. Hun fikk stadige luftveisinfeksjoner og lungebetennelse. Mamma ble uføretrygdet i ung alder og har aldri vært i jobb, aldri klart å ta vare på seg selv. I stedet ble hun avhengig av pappa, livredd for at han skulle bli borte.

Mamma er sårbar. Hun har mye angst. Det har påvirket mange av valgene hun har tatt, også de valgene hun ikke tok. Angsten har preget livet hennes. Det har også preget livet mitt.

Da jeg som nyfødt kom til Bygda sammen med mamma, hadde vi ikke et eget sted å bo. Vi flyttet rundt, mamma, pappa, Mikkel, Robin og jeg, som nomader. Vi bodde hos Áhkku og Áddjá i Bygda, Áhkku og Áddjá i Bergvik, hos tanter og onkler, og tilbake til Áhkku og Áddjá i Bygda.

Huset til Áhkku og Áddjá i Bygda var lite og gammelt.

En stue, kjøkken og to soverom. Foruten Áhkku og Áddjá bodde søstrene og broren til mamma der, søstrene med sine 20

kjærester og den ene med to barn. I tillegg kom vår familie på fem. Jeg har ingen minner fra denne tiden. Det er for tidlig. Men jeg vet vi var ute hele sommerhalvåret. Da var det varmt og godt og vi trengte ikke tak over hodet når det ikke regnet.

Men vintrene var harde. Iskald luft fra fjorden trakk inn gjennom sprukne vinduskarmer og sprekkene i veggene.

Vinteren ble lang med så mange mennesker tett på hverandre. Det var lett at konflikter oppsto. De voksne kranglet.

Spesielt pappa var mye sint. Han var stor og kraftig og ble sort i øynene. Når pappa var sint, ble han voldelig. Mamma fikk mye juling. Det må ha vært tungt for foreldrene hennes, Áhkku og Áddjá, å være vitne til det. Søsknene hennes også. Grep de inn, fikk de også juling. Sånn var pappa.

Jeg forstår ikke hvordan mamma kunne være glad i ham.

Kanskje kjærligheten gikk over til frykt, at hun var redd ham. Jeg tror det.

Eneste minnet jeg har fra mine første leveår i Bygda er tryggheten jeg følte ved å sitte på fanget til Áhkku. Jeg var mest glad i henne. Hun var bestandig snill, alltid varm. To armer som holdt rundt meg når jeg trengte det. På gamle, falmete familiebilder smiler jeg fra fanget hennes. Vi sitter ved kjøkkenbordet i respatex, eller i sofaen i stuen. Tapetet på veggen er gammelt og brunt og stormønstret. Beige bomber av løv.