Den lille Bistroen i Bretagne

Nina George

Den lille bistroen i Bretagne Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO

Nina George Originalens tittel: Die Mondspielerin Oversatt av Benedicta Windt-Val Copyright © 2010 by Knaur Verlag. By arrangement with Keil & Keil, Germany, and Ia Atterholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-57323-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Ceara Elliot/LBBG/Mary Kate McDevitt Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jens, kjæreste, ektemann og venn.

Og til Wolfgang George f. 20. mars 1938, d. 4. april 2011 Verdens beste far.

Kapittel 1

Den var den første avgjørelsen hun tok helt på egen hånd.

Den aller første gangen hun selv bestemte hva som skulle skje.

Marianne bestemte seg for å dø. Nå. Her. Der nede i Seinens vann, mot slutten av denne grå dagen. Ingen stjerner var å se. Eiffeltårnet falmet bak den disige smogen. Paris utsondret støy, en jevn støy, motorsykler, biler, rumlingen fra metroen dypt nede i byens buk.

Vannet var kjølig, svart og mykt. Seinen ville ta henne med seg, i en seng av frihet og stillhet, helt ut til havet.

Tårene trillet nedover kinnene hennes, perlekjeder av salt.

Marianne smilte mens hun gråt. Aldri før hadde hun følt seg så lett. Så fri. Så lykkelig.

«Min sak,» hvisket hun. «Min sak.»

Hun tok av seg skoene, som var blitt halvsålet flere ganger etter at hun kjøpte dem for femten år siden. I hemmelighet, og ikke på tilbud. Lothar hadde kjeftet på henne da han oppdaget det. Så hadde han gitt henne kjolen som passet til dem. Annenrangs vare, vevefeil, prisnedslag, en grå kjole med grå blomster. Den hadde hun også på seg i dag.

Den siste «i dag». Den gangen hun ennå hadde alle årene og tiårene foran seg, hadde tiden forekommet henne uendelig. Som en bok som ventet på å bli skrevet, slik sto livet for henne da hun var ungjente. Nå var hun seksti, og sidene var tomme.

Uendeligheten var gått som en eneste, grå dag.

7

Hun plasserte skoene pent side om side på benken ved siden av seg. Så tenkte hun seg om et øyeblikk, og satte dem ned på bakken. Hun ville ikke at benken skulle bli skitten, at en vakker kvinne skulle få en flekk på skjørtet og komme i forlegenhet.

Hun forsøkte å ta av seg gifteringen. Det gikk ikke. Hun stakk fingeren i munnen, og endelig skled ringen av. Huden under den var lys.

På den andre siden av gaten på Pont Neuf sov en mann på en benk. Han hadde på seg en smalstripet skjorte, som en fisker, og Marianne var glad for at han hadde ryggen til henne.

Hun la ringen ved siden av skoene. En eller annen ville nok snart finne den, og kunne leve noen dager av det den innbrakte hvis han solgte den. En bagett, anislikør, et stykke flesk. Noe ferskt. Noe som ikke var søppel. Kanskje til og med en avis som kunne varme ham.

«Slutt med matvarer som er utgått på dato,» sa hun.

Lothar hadde krysset av tilbudene i reklameavisene til henne. Slik andre markerer TV-programmet for uken. Lørdag: ukens episode av Vil du bli millionær? Søndag: Detektimen. Mandag: sjokolademousse utgått på dato. De spiste det som var krysset av.

Marianne lukket øynene.

Lothar. Lotto blant venner. Bataljonsjef i artilleriet, kompaniets mor.

Lothar Messmann, bosatt i Celle, i det innerste huset i en blindvei, i et villaområde som kunne minne om landskapet rundt en modelljernbane, med gjerdet rett ut mot snuplassen. En mann som bar alderen godt.

Lothar. Han elsket yrket sitt. Han elsket bilen sin. Og han elsket fjernsynet. Han satt alltid i sofaen, med et matbrett foran seg på det flislagte kaffebordet, med fjernkontrollen i venstre hånd, gaffelen i høyre, lyden ganske høyt på, slik artillerister vanligvis har.

«Slutt med Lothar,» hvisket Marianne.

Hun slo hånden for munnen. Hadde noen hørt henne?

8

Hun knappet opp kåpen. Kanskje den fortsatt kunne varme noen, selv om hun hadde reparert fôret så ofte at det hadde fått et urolig, mangefarget mønster. Lothar hadde alltid tatt med seg de små flaskene med sjampo og det lille sysettet fra hotellene tilbake til henne når han hadde vært på besøk i hovedadministrasjonen i Bonn og Berlin. Små mapper av papp. Grått garn, svart, hvitt, rødt.

Hvem har vel bruk for rødt? tenkte Marianne og begynte å brette sammen den lysebrune kåpen, kant mot kant. Slik hun hadde brettet sammen lommetørklærne til Lothar, de nystrøkne håndklærne, kant mot kant.

Ikke en eneste gang i livet hadde hun hatt på seg noe rødt.

«Det er horenes farge,» hadde moren hvest og gitt henne en ørefik da Marianne som elleveåring kom hjem med et rødt skjerf. Hun hadde funnet det, og det duftet av en blomsterlignende parfyme.

På Montmartre hadde en kvinne satt seg på huk i rennesteinen. Skjørtet hennes hadde sklidd opp, hun hadde røde sko. De forgråtte øynene var tilklint med øyenskygge. «Enda en full hore,» hadde en i reiseselskapet sagt. Marianne ville gå bort til henne, men Lothar hadde holdt henne tilbake.

«Ikke dum deg ut, Annilein. Som man reder, så ligger man.»

Han hadde hindret Marianne i å hjelpe den fremmede og dro henne med seg inn i restauranten i stedet, der bussreiseselskapet hadde bestilt bord. Marianne hadde kikket seg over skulderen helt til den franske reiselederen hoderystende sa til henne: «Je connais la chanson – det er alltid den samme gamle visa, og det er deres egen skyld.»

Lothar hadde nikket, og Marianne hadde sett seg selv der i rennesteinen. Det var begynnelsen, og nå sto hun her.

Hun hadde gått sin vei allerede før forretten, for hun orket ikke å sitte der og tie lenger. Lothar hadde ikke lagt merke til det, han var oppslukt av en samtale som hadde pågått i tolv timer alt. Med en kvinne fra Burgdorf, en glad enke. Kvinnen hvinte hele tiden: «Forbløffende! – Utrolig!», uansett hva Lothar sa. Hun hadde på seg en rød BH under den hvite blusen.

9

Marianne var ikke engang sjalu. Bare trett. Hun hadde forlatt lokalet og latt seg drive videre, stadig videre, helt til hun ble stående midt på Pont Neuf.

Lothar. Det ville vært så enkelt å gi ham skylden.

Men så enkelt var det ikke.

«Som man reder, så ligger man, Annilein,» hvisket Marianne.

Hun tenkte på bryllupet deres i mai for enogførti år siden.

Støttet til stokken sin hadde faren hennes sett hvordan hun hadde ventet forgjeves i time etter time på at mannen hennes skulle by henne opp til dans. «Den ukuelige jenta mi,» hadde faren hennes sagt med en stemme som var svekket av kreft. Hun hadde frosset i den tynne, hvite kjolen, men våget ikke å røre seg. Som om alt bare var en drøm som ville ta slutt hvis hun gjorde en gal bevegelse.

«Lover du meg at du blir lykkelig?» hadde faren spurt henne, og Marianne hadde svart ja. Hun var nitten år.

Til syvende og sist hadde dette bare vært en stor løgn.

To dager etter bryllupet døde faren.

Marianne ristet ut den pent sammenfoldete kåpen igjen, slengte den på bakken og trampet motvillig rundt på den.

«Slutt! Slutt nå! Slutt med meg!» Hun tråkket en siste gang på kåpen og følte seg dristig. Følelsen forsvant igjen like fort som den hadde oppstått. Hun løftet opp kåpen og la den over rygglenet på benken.

Som man reder, så ligger man.

Nå hadde hun ikke mer hun kunne ta av seg. Hun eide ingen smykker. Ingen hatt. Hun eide ingenting. Den blankslitte håndvesken, som inneholdt en guidebok over Paris, et par små poser med salt og sukker, en hårspenne, legitimasjonen hennes, og pungen, satte hun ved siden av skoene og ringen.

Marianne begynte å klatre opp på brystvernet. Hun rullet seg først opp på magen, trakk det andre benet etter seg, og holdt på å skli tilbake over kanten. Hjertet slo hardt, pulsen raste, den grove sandsteinen skrapte opp knærne hennes.

10

Nå gjaldt det bare å sparke fra og la seg falle, det var ikke mulig å gjøre noen feil der.

Marianne tenkte på munningen av Seinen ved Honfleur, der kroppen hennes ville passere etter alle slusene og strendene, før den nådde ut til havet. Hun forestilte seg hvordan hun kom til å snurre rundt om seg selv på bølgene, som om hun danset til en melodi som bare hun selv og havet kunne høre. Honfleur. Der var Erik Satie født, hun var så glad i musikken hans, var i det hele tatt glad i all slags musikk.

Musikk var som en film som hun så når hun lukket øynene, og når hun lyttet til Saties musikk, var det havet hun så, selv om hun aldri hadde vært ved havet.

«Jeg elsker deg, Erik. Jeg elsker deg,» hvisket Marianne.

Det hadde hun aldri sagt til en annen mann enn Lothar.

Når hadde han sist sagt at han elsket henne?

Hadde han i det hele tatt sagt det noen gang?

Marianne ventet på angsten, men den kom ikke.

Døden er ikke gratis. Den koster livet.

Hva er mitt liv verdt?

Ingenting.

Det er ingen rettferdig handel for djevelen.

Som man reder, så ligger man.

Marianne presset hendene mot steinbrystningen og gled forover, men så nølte hun og tenkte på orkideen hun hadde funnet i avfallet. Hun hadde stelt den og sunget for den i et halvt år, og nå fikk hun likevel ikke oppleve at knoppene åpnet seg.

Så tok hun sats med begge hendene.

Spranget forvandlet seg til et fall, fallet rykket armene hennes oppover. Mens hun falt nedover i vinden, tenkte Marianne på livsforsikringen, som ikke ville bli utbetalt ved selvmord. 124 563 euro tapt. Lothar ville bli ute av seg.

En rettferdig handel tross alt.

Med denne tanken traff Marianne den iskalde Seinen. En følelse av vill glede, som forvandlet seg til dyp skam da den grå blomsterkjolen slo sammen rundt hodet hennes idet hun 11

sank. Hun forsøkte fortvilet å trekke kjolekanten ned, så ingen skulle se de nakne bena hennes.

Men til slutt ga hun opp og slo ut med armene. Hun åpnet munnen og pustet vannet inn, så dypt hun kunne.

Kapittel 2

Å dø var som å sveve.

Marianne lente seg bakover. Det var så deilig.

Denne lykken ville ikke ta slutt, og man kunne svelge den.

Hun drakk alt.

Ser du, pappa – et løfte er et løfte.

Hun så en orkidé, en fiolett blomst, og alt var musikk.

Da en skygge bøyde seg over henne, gjenkjente hun døden.

Han hadde hennes eget ansikt, ansiktet til en aldrende ungjente med lyse øyne og avklippede, brune fletter.

Munnen hans var varm. Barten hans stakk, og om og om igjen la han leppene sine mot hennes. Marianne smakte løksuppe og rødvin, sigaretter og kanel.

Døden sugde på henne, han slikket, han var sulten.

Marianne sprellet.

To kraftige hender la seg på brystet hennes. Matt forsøkte hun å skyve vekk disse kalde fingrene som brakk i stykker brystet hennes, støt for støt. Et kyss. Kulden skjøv seg ned gjennom halsen hennes.

Marianne slo øynene opp, munnen åpnet seg på vidt gap, og hun spydde mørkt, skittent vann, hun satte seg stønnende opp, og da hun gispet etter luft, satte smerten inn som en skarp klinge som skar lungene hennes i filler.

Og så høyt! Alt var så høyt!

Hvor var musikken? Hvor var jenta? Hvor var lykken?

Hadde hun kastet den opp?

Marianne sank tilbake på den harde bakken.

13

Døden slo henne i ansiktet.

Hun hevet blikket og så inn i to himmelfargede øyne, hostet og kjempet for å få luft. Kraftløst løftet hun armen og ga døden en slapp ørefik tilbake.

Døden snakket til henne på fort, melodiøst fransk, samtidig som han tvang henne til å sette seg opp.

Marianne ga ham en ørefik til. Øyeblikkelig slo han tilbake, ikke så hardt denne gangen.

Nei. Egentlig hadde han strøket henne over kinnet.

Hun grep seg til ansiktet. Hvorfor merket hun det?

«Hvorfor?» Stemmen hennes bare en klangløs kvekking.

Det var så kaldt. Og disse lydene! Marianne kikket til venstre. Til høyre. På hendene sine, som var grønne av gresset hun krafset i. Pont Neuf var bare noen meter borte. Hun lå ved siden av et telt på rive droite, og Paris larmet. Og hun var ikke død.

Ikke. Død.

Magen hennes verket, lungene, alt gjorde vondt, til og med håret, som falt vått, grått og tungt ned på skuldrene.

Hjertet, hodet, sjelen, buken, kinnene, alt.

«Ikke død?» stønnet hun fortvilet.

Mannen med fiskerskjorten smilte, men så forsvant smilet bak en skygge av harme. Han pekte på elven, banket seg på pannen og pekte på de bare føttene sine.

«Hvorfor?» Hun ville skrike til ham, men stemmen brast og ble til en hes hvisking. «Hvorfor gjorde du det?»

Han strakte armene i været og mimet et stup. Pekte på Marianne, på Seinen og seg selv. Trakk på skuldrene, som om han ville si: «Hva annet kunne jeg gjort?»

«Jeg hadde … en grunn. Mange grunner! Du hadde ingen rett til å ta fra meg døden. Er du Gud? Nei, det er du ikke, for da hadde jeg vært død nå!»

Mannen med de blå øynene under de svarte, tette øyebrynene så på Marianne som om han forsto. Han trakk den våte skjorten over hodet og vred vannet ut av den.

Blikket hans falt på føflekken på Mariannes venstre bryst, som var synlig fordi knappene i kjolen hadde gått 14

opp. Øyebrynene hans løftet seg i forbauselse. Panisk trakk hun det grå kjolestoffet sammen med den ene hånden. Den stygge føflekken – en sjelden pigmentforstyrrelse i form av flammer – den hadde hun hele livet holdt skjult under tilknappede bluser og kjoler som sluttet tett helt opp i halsen. Hun hadde aldri gått på badestranden, bare om kvelden, når ingen kunne se henne. Føflekken, som moren hadde omtalt som en heksefot, og som Lothar kalte et djevelens merke. Han hadde aldri rørt ved det, og han hadde alltid lukket øynene når han kom til henne og skaffet seg utløsning i henne i løpet av fem minutter.

Så registrerte Marianne de nakne bena sine. Fortvilet forsøkte hun å dra ned den dryppende våte skjørtekanten, samtidig som hun strevde med å knappe igjen kjolen i brystet.

Hun slo mannens utstrakte hånd vekk da han ville hjelpe henne, og reiste seg opp. Hun glattet ut kjolen, som hang våt og tung rundt henne. Håret luktet av brakkvann. Hun gikk med usikre skritt bort til muren langs bryggene.

For lav. For lav til at hun kunne styrte seg ut fra den. Hun ville komme til skade, men ikke dø.

«Madame!» ba mannen, en fyldig stemme, og grep etter armen hennes. På nytt slo hun hånden vekk. Slo etter ham med begge hender, etter ansiktet hans, armene hans, med lukkede øyne, men traff bare luft. Så sparket hun etter ham.

Han unnvek henne uten å trekke seg tilbake. For andre måtte det se ut som om de danset en tragisk kjærlighetskomedie.

«Den var min!» fikk hun møysommelig frem. «Det var min død, og den tilhørte meg og ingen andre. Du hadde ingen rett til å ta den fra meg!»

«Madame,» ba han på nytt og la armene rundt Marianne.

Han holdt henne fast til hun sluttet å sparke etter ham og til slutt lente seg utmattet mot den nakne skulderen hans. Han strøk håret vekk fra ansiktet hennes, fingertuppene hans var grove som halm. Han luktet av søvn og av Seinen, og han luktet av epler på en solvarm trehylle.

15