Kapittel 4
Som varslet fortsatte formiddagens undervisning på engelsk. Benny merket at alle de nye ordene og uttrykkene fikk koblingene i hjernen til å frese. Matematikk gikk ut på å løse problemer med å bruke pund, shilling og pence. «En shilling og seks pence,» sa han på nølende engelsk som svar på et spørsmål om totalsummen som skulle betales for en kurv med dagligvarer. «En og seks.» Doktor Dawes nikket anerkjennende. Benjamin Goldman, som hadde vært kjent for å være lynrask med å summere hjemme i Tyskland, syntes alt dette var vanskelig, men han visste at han hadde et rykte å forsvare. I forbifarten tenkte han på Rudi, hvordan Rudi pleide å dagdrømme i mattetimene, han fulgte bare med når læreren sto bøyd over pulten hans med pekestokken i hånden. Det samme hylet som hadde vekket dem, hørtes gjennom vinduet. Guttene så urolig på hverandre. Doktor Dawes smilte. «En påfugl. Ein pfau. » Han skrev påfugl på tavlen, med en liten tegning av en fugl med en vifte av fjær på halen. I friminuttet tok Benny med seg fotballen ut på den store plenen og sparket ball med de andre guttene. Han fikk til et bra skudd, et skudd som selv Rudi ville hatt vansker med å ta. Det var gøy å spille her på Fairfleet med disse guttene. Men han kjente fortsatt et stikk i brystet når han tenkte på hvordan han hadde spilt fotball med kameraten sin i Tyskland. Påfuglen sto på terrassen og observerte dem. Den hadde i det minste sluttet å skrike så fælt. Halen manglet de 20