De glemte av David Baldacci

Page 1


De glemte



David Baldacci

De glemte Oversatt av Roar Sørensen


David Baldacci Originalens tittel: The Forgotten Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2012 by Columbus Rose, Ltd. Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55286-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStockphoto Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til tante Peggy, en engel på jorden om det noen gang har vært en.



1

Han så ut som en mann som var redd for at denne kvelden ville bli hans siste. Og han hadde gode grunner til å tro det. Sjansen for det var minst femti prosent, og den prosenten kunne bli høyere avhengig av det som skjedde den neste timen. Så liten var feilmarginen. Brølet fra den kraftige motorbåten brøt stillheten som lå over den rolige sjøen. Mexicogolfen var som regel ikke så fredelig på denne tiden av året. Ja, det var midt i orkansesongen. Selv om det brygget opp til storm flere steder i det åpne Atlanterhavet, hadde ingen etablert seg og beveget seg inn i Golfen ennå. Alle som bodde langs kysten, krysset fingrene og håpet at det ville fortsette slik. Glassfiberskroget skar gjennom det mørke saltvannet. Båten hadde to motorer, og den hadde kapasitet til rundt tjue passasjerer. Men i kveld var det over tretti personer om bord. De klamret seg desperate til alt de kunne finne for ikke å bli kastet over bord. Selv om sjøen var rolig, skulle det ikke mye til før en så overbelastet båt i høy fart kantret. Kapteinen som førte båten, brydde seg ikke om passasjerenes komfort. Det viktigste for ham var å holde seg i live. Han hadde den ene hånden på rattet og den andre på de to kontrollspakene. Han betraktet speedometeret med et bekymret blikk. 7


Kom igjen. Kom igjen. Dette klarer du. Du kan klare det. Sekstifire kilometer i timen. Han skjøv kontrollspakene forover og så at farten økte til syttito. Nesten toppfart. Selv med de to motorene i hekken kunne han ikke presse båten mer uten å bruke for mye drivstoff. Og det var ingen marinaer i nærheten der han kunne fylle opp tanken. Til tross for at båtens bevegelser ga ham en frisk vind i ansiktet, var det likevel varmt her ute. Man trengte i det minste ikke å bekymre seg for mygg, ikke i denne farten og så langt fra land. Kapteinen lot blikket gli over passasjerene, den ene etter den andre. Det var ikke en likegyldig observasjon. Han telte hoder, selv om han allerede visste svaret. Han hadde et mannskap på fire. Alle var bevæpnet, alle holdt øye med «passasjerene». Om et mytteri skulle oppstå, ville det bli fem mot én. Men passasjerene hadde ikke maskinpistoler. Ett magasin kunne drepe dem alle, uten å gå tomt. Og de fleste var kvinner og barn, for det var dem det var størst etterspørsel etter. Nei, han var ikke bekymret for et mytteri. Det var tiden de hadde brukt som bekymret ham. Kapteinen kikket på det selvlysende armbåndsuret. De hadde gått sent fra land. Så hadde navigatøren mistet oversikten i tretti nervepirrende minutter og sendt dem i fullstendig feil retning. Dette var et stort hav. Det så helt likt ut overalt. Det var ingen landformasjoner å navigere etter. Og ikke befant de seg i godt oppmerkede skipsleder lenger. Uten det elektroniske navigasjonsutstyret ville de ha vært fortapt, som å føre et fly gjennom tett tåke uten instrumenter. Det eneste resultatet ville ha vært en katastrofe. Men de hadde funnet ut av problemet og korrigert kursen. Straks det var gjort, hadde han kjørt påhengsmotorene hardt. Og så enda litt hardere. Han kikket på dashbordet for å sjekke olje, drivstoff og temperatur. Et motorhavari her ute ville bli skjebnesvangert. De kunne ikke akkurat kalle opp Kystvakten og be om assistanse. Iblant kastet han et blikk mot himmelen. Det kunne 8


være øyne der oppe. Ubemannede øyne som overførte elektronisk informasjon om det de så. Han ville ikke høre Kystvaktens båter før det var for sent. De ville stoppe dem uten at han kunne foreta seg noe som helst. Så ville de gå om bord og med en gang forstå hva som foregikk. Og da ville han havne i fengsel og kanskje bli sittende der resten av livet. Men han var ikke like redd for Kystvakten som han var for visse andre folk. Han presset båten opp til syttifem og ba en stille bønn om at ingen viktige motordeler måtte ryke. Han kikket på klokken igjen. Han telte minuttene i hodet mens blikket hans gled over sjøen. «De kommer til å mate haiene med meg,» mumlet han. Det var ikke første gang han angret på at han hadde blitt med på dette forretningsforetagendet. Men betalingen var så god at han ikke kunne avslå, uansett hvor risikabelt det var. Han hadde tatt femten turer nå. Femten til, og så kunne han trekke seg tilbake, kjøpe et pent hus i Florida Keys og leve som en konge. Det var hundre ganger bedre enn å være guide for blekfete turister nordfra som ville ha tunfisk eller sverdfisk på kroken, men som i mange tilfeller i stedet ble liggende og spy ned båten hans i høy sjø. Men først må jeg få disse folkene dit de skal. Han kikket på de røde og grønne posisjonslanternene i baugen. De kastet et dunkelt lys gjennom den måneløse kvelden. Han telte flere minutter i hodet og kikket på dashbordet igjen. Hjertet sank i brystet hans. Han begynte å gå tom for drivstoff. Pilen i måleren beveget seg faretruende nær det røde feltet. De var for tunge. Og problemet med navigasjonsutstyret hadde kostet dem over en time, mange nautiske mil og dyrebart drivstoff. Han sørget alltid for å ha en buffer på ti prosent for å være på den sikre siden, men kanskje ikke engang denne bufferen ville være nok. Han lot blikket gli over passasjerene igjen. De fleste var kvinner og ungdommer, men det 9


var også noen store og kraftige menn på godt over nitti kilo om bord. Og en fyr som var en virkelig kjempe. Men å dumpe passasjerer for å løse drivstoffproblemet var mer enn problematisk. Han kunne like gjerne rette en pistol mot sitt eget hode og trykke på avtrekkeren. Han foretok raskt noen beregninger i hodet, slik piloter gjorde når de hadde fått vite den samlede vekten på passasjerer og last. Det var det samme spørsmålet uansett om man befant seg i en båt på sjøen eller i et fly i luften. Har jeg nok drivstoff til å komme fram dit jeg vil? Han fikk øye på en av mennene sine og vinket ham til seg. Mannen lyttet til kapteinens problem og foretok sine egne beregninger. «Det skal holde hardt,» sa han bekymret. «Og det er ikke akkurat sånn at vi kan begynne å hive folk over bord,» sa kapteinen. «Nei, de har passasjerlisten. De vet hvor mange vi har med. Begynner vi å kaste dem over bord, kan vi like godt hoppe etter.» «Fortell meg en jævla ting jeg ikke vet,» glefset kapteinen. Han tok en beslutning, trakk kontrollspakene litt tilbake og reduserte farten til sekstifire kilometer i timen. De to propellene begynte å spinne langsommere. For det blotte øye var det ikke noen stor forskjell mellom sekstifire og syttifem kilometer i timen, men innsparingen det medførte på drivstofforbruket, kunne bety forskjellen mellom å gå tom for bensin eller komme fram i god behold. Greide de det, var det bare å fylle tanken. Tilbaketuren, med bare fem om bord, ville ikke bli noe problem. «Bedre å komme litt for sent enn ikke å komme fram i det hele tatt,» sa kapteinen. Ordene hans hadde en hul klang, og den andre mannen kunne ikke unngå å høre det. Han strammet grepet om våpenet. Kapteinen så vekk. Det snørte seg i halsen hans. Frykten grep ham. 10


Punktlighet var viktig for dem som betalte ham. Og det å komme for sent, om så bare et par minutter, var aldri bra. Akkurat nå føltes det ikke som om den sinnssyke profittmarginen var verdt det. Man kunne ikke bruke penger når man var død. Men en halvtime senere, da motoren begynte å suge luft i stedet for bensin, fikk kapteinen endelig bestemmelsesstedet i sikte. Det steg ut av havet som en trone for havguden Neptun. De var veldig sent ute, men de hadde i det minste kommet velberget fram. Han så på passasjerene. De stirret også på plattformen. Øynene deres var store av redsel. Han forsto dem. Selv om dette ikke var den første riggen de hadde sett, var den likevel et uhyggelig skue, spesielt i mørket. Pokker, den skremte ham fremdeles, selv etter alle turene han hadde bak seg. Alt han ønsket å gjøre nå, var å dumpe lasten, fylle opp tanken og komme seg tilbake. Så snart de tjuefem passasjerene hadde steget av båten hans, var de en annens problem. Han saktnet farten og brukte god tid på å legge til en flytebrygge som var fortøyd til plattformen. Da trossene var sikret, strakte armer seg over ripa og begynte å hjelpe passasjerene ut av båten. Brygga gynget i bølgene. Han kunne ikke se skipet som vanligvis ventet for å frakte passasjerene videre. Det måtte allerede ha gått med en annen last. Kapteinen signerte på noen dokumenter og fikk betalingen i form av teipede kontantbunter. Han så på passasjerene som ble skysset opp en lang ståltrapp. Alle så vettskremte ut. Det har de grunn til å være, tenkte han. Det ukjente var ikke på langt nær så skremmende som det kjente. Og han skjønte at disse folkene var klar over hva som skulle skje med dem. De visste også at ingen ville bry seg. De var ikke rike. 11


De var ikke mektige. De var i sannhet de glemte. Og det ble bare flere og flere av dem. For verden var raskt i ferd med å bli inndelt i to permanente klasser: de rike og derfor mektige. Og så alle de andre. Og det de rike og mektige ville ha, det greide de som regel å skaffe seg. Han åpnet en av buntene. Hjernen hans registrerte ikke med en gang det han så. Da det gikk opp for ham at det var avispapir, ikke penger, han sto med i hendene, så han opp. Munningen på MP5-en var rettet mot ham. Mannen som holdt våpenet, sto bare tre meter unna, på Neptuns trone. En maskinpistol var et fryktinngytende våpen på kloss hold. Det skulle vise seg å stemme i kveld. Kapteinen rakk å løfte hånden, som om kjøtt og bein kunne stoppe prosjektiler som kom mot ham med høyere hastighet enn en jumbojet kunne fly. Da de traff ham, skjedde det med tusener av fotpund av kinetisk energi. Tjue slike prosjektiler boret seg inn i kroppen hans omtrent samtidig og rev den i stykker. Salven drev ham bakover og over ripa. Før han sank under bølgene, fikk han selskap i vannet av de andre mennene om bord. Alle var gjennomhullet av kuler, alle var døde. De forsvant i dypet. Haiene kunne glede seg til en buffé i kveld. Punktlighet var ikke bare en dyd, virket det som, men også en absolutt nødvendighet.


2

Motorbåten ble straks tømt for drivstoff, olje og andre væsker, og så boret i senk. Olje og bensin ble liggende på overflaten, og dette flaket kunne observeres av Kystvaktens patruljebåter og DEA-fly. Om dagen så den forlatte oljeplattformen, vel, forlatt ut. Ikke en fange i sikte. Alle oppholdt seg i hovedbygningen, der ingen kunne se dem. Forsyninger med fersk mat ble fraktet inn om natten. Om dagen stoppet all virksomhet. Risikoen for å bli oppdaget var for stor. Det var tusener av stengte oljerigger i Golfen som ventet på å bli demolert eller forvandlet til kunstige rev. Selv om loven krevde at dette skulle skje innen et år etter driftsstans, så gikk det som regel mye lengre tid. Imens lå bare disse store riggene der. De var tomme og derfor enkle å utnytte for folk som trengte mellomstasjoner for den dyrebare lasten de fraktet over havet. Mens motorbåten sank i den dype Golfen, ble passasjerene skysset opp ståltrapper. De var blitt tauet til hverandre med tretti centimeters mellomrom. De yngste hadde problemer med å holde tritt med de voksne. Når de falt, ble de straks dratt opp og slått på skuldre og armer. Men ansiktene deres ble ikke rørt. En mann som var mye større enn de andre, gikk opp trappene med nedslåtte øyne. Han var over to meter høy, kraftig bygd, med brede skuldre og smale hofter. Lårene og leggene var like muskuløse som på profesjonelle fot13


ballspillere. Han hadde også den harde, senete kroppen som var typisk for menn som hadde vokst opp uten nok å spise. Han ville skaffe dem en god pris, men ikke så god som kvinnene, av innlysende grunner. Alt var basert på profittmarginer, og kvinner, spesielt veldig unge, hadde den høyeste av alle. I tillegg kunne den strekkes over minst ti år. Innen da ville de ha inntjent millioner av dollar for eierne sine. I sammenlikning ville livet til den kraftige mannen bli relativt kort ettersom han bokstavelig talt ville jobbe seg i hjel. Det var i hvert fall det vokterne hans trodde. Han ville bli kalt en «LMP» eller et «lavmarginprodukt». Jentene, derimot, ville ganske enkelt bli omtalt som «gull». Det virket som om han mumlet for seg selv, men ikke på et språk noen i nærheten kunne forstå. Han snublet i et trinn og falt. Batonger regnet med en gang over skuldrene og lårene hans. En traff ham i ansiktet så han begynte å blø fra nesen. De var tydeligvis ikke så bekymret for utseendet hans. Han reiste seg og fortsatte. Og fortsatte å mumle. Det virket som om slagene bare prellet av på ham. En av de unge kvinnene som gikk foran mannen, snudde seg og kastet et blikk på ham, men han lot som om han ikke merket det. En eldre kvinne bak ham ristet på hodet, ba en bønn på spansk og korset seg. Mannen snublet igjen, og igjen fikk han smake batongene. Vaktene øste forbannelser over ham og slo ham med grove never. Han tok imot straffen, reiste seg og fortsatte. Og fortsatte å mumle. Et glimt av kornmo i øst lyste opp himmelen et sekund. Om mannen tolket dette som et guddommelig tegn eller ikke, var uklart. Men det han foretok seg, var det ikke mye uklart ved. Han stormet mot en av vaktene og traff ham så hardt at mannen tippet over rekkverket. Han falt ti meter før han traff stålbjelker og betongelementer ved foten av riggen. Nakken hans brakk, og han ble liggende stille. 14


Det ingen la merke til, var den skarpe kniven den mumlende mannen hadde tatt fra vaktens belte. Det var den eneste grunnen til at han hadde angrepet ham. Mens de andre vaktene løftet maskinpistolene, skar mannen over tauet, grep en redningsvest som hang på en krok på rekkverket, tok den med seg og stupte fra den andre siden av trappen. Da han landet, var det ikke stål han traff, men det varme vannet i Golfen. Han lot seg synke ned i dypet. Sekunder etter ble overflaten pisket opp av kuler fra maskinpistoler. De laget hundrevis av små skumtopper. Et par minutter senere ble en båt satt ut for å lete etter ham. Men han var sporløst forsvunnet. I mørket kunne han ha svømt i en hvilken som helst retning, og søkeområdet var enormt. Til slutt vendte båten tilbake. Sjøen i Golfen la seg til ro igjen. Han var sannsynligvis død, tenkte de. Hvis ikke ville han snart være det. De gjenværende fangene, tjuefire av dem nå, fortsatte den langsomme oppstigningen til cellene, der de ville bli oppbevart inntil en annen båt kom for å transportere dem videre. Fem i hvert bur, det var det normale. Her fikk de selskap av andre fanger som også ventet på å bli fraktet i land. De var unge, gamle og midt imellom. Alle var utlendinger, alle var fattige eller på en annen måte ikke en del av det vanlige samfunnet. Noen var blitt kidnappet etter grundig planlegging. Andre hadde rett og slett vært uheldige. Men enda så uheldige de syntes de hadde vært, så ville situasjonen deres bare bli verre når de forlot riggen. Vaktene, som også i hovedsak besto av utlendinger, etablerte aldri øyekontakt med fangene. De erkjente knapt deres eksistens, bortsett fra når de skjøv tallerkener med mat og kopper med vann inn i burene deres. Fangene var bare navnløse, ubetydelige personer som oppholdt seg i Mexicogolfen på midlertidig basis. De satt på huk. Noen stirret ut mellom jernstengene i burene sine. 15


De fleste bare sto der med bøyd nakke og nedslått blikk. De var slagne, resignerte, uten vilje til å kjempe eller prøve å finne en vei tilbake til friheten. Det virket som om de stoisk aksepterte sin skjebne. Den eldre kvinnen som hadde gått bak den store mannen, kikket av og til ned mot havet. Det var ikke mulig for henne å se noe i vannet fra den lille cellen. Men et par ganger innbilte hun seg likevel at hun så et eller annet. Da maten og vannet kom, spiste og drakk hun mens hun tenkte på mannen som hadde prøvd å flykte. Hun var full av beundring for motet hans, selv om det hadde kostet ham livet. Han var i det minste fri, om enn død. Det var mye bedre enn det som ventet henne. Ja, kanskje han var den heldige, tenkte hun. Hun stappet en brødbit i munnen, tok en slurk varmt vann fra plastkoppen og skjøv vekk alle tanker på mannen. Åtte hundre meter fra Neptuns trone svømte mannen gjennom vannet. Han kastet et blikk tilbake mot riggen, som nå hadde forsvunnet i mørket. Det hadde aldri vært hensikten hans å svømme til land fra en oljeplattform. Dette var ren improvisasjon fra hans side. Planen hans hadde vært å ta et fly fra Texas til Florida. Det nåværende problemet hans var et resultat av uforsiktighet fra hans side. Det var derfor han var blitt kidnappet. Men han måtte komme seg i land, og det virket som om han ikke hadde noe annet valg enn å svømme dit. Han justerte redningsvesten – som var for liten for ham, men som likevel ga ham litt kjærkommen oppdrift – og trådde vannet en stund. Så snudde han seg og begynte å flyte på ryggen. Det var i mørket haiene var mest aktive. Men etter hvert ville han bli nødt til å svømme igjen. Det var best å gjøre det om natten, til tross for farene de finnekledde rovdyrene representerte. Dagslyset ville eksponere ham for mange andre farer, noen av dem menneskeskapte. Han orienterte seg etter stjernene og la på svøm i den retningen han trodde ville føre ham mot land. Av og til så han seg tilbake og prøvde å danne seg et bilde av hvor riggen 16


lå i den vidstrakte Golfen. Han visste at det ikke var særlig sannsynlig, men en dag ville han kanskje bli nødt til å finne den igjen. Svømmetakene hans var rolige, tilsynelatende uanstrengte. Ved hjelp av oppdriften fra redningsvesten kunne han holde denne farten i timevis. Og det ville han bli nødt til for å komme fram dit han ville. Han hadde besluttet å vende en mulig katastrofe til en fordel. Han svømte i samme retning som en annen motorbåt ville ha transportert ham på et senere tidspunkt. Kanskje han ville komme fram til det endelige bestemmelsesstedet før kidnapperne, hvis ikke haiene ødela planene hans ved å bite av ham et bein eller to, slik at han ble liggende alene i sjøen og blø i hjel. Etter hvert ble svømmetakene hans automatiske, åndedragene også. Dette gjorde det mulig for tankene hans å vandre og fokusere på det som lå foran ham. Svømmeturen ville bli lang og utmattende, full av farer. Han risikerte å dø på mange måter. Men han hadde overlevd mye for å komme dit han var. Han ville ganske enkelt stole på sin egen vilje til å leve. Han kunne bare håpe at det ville være nok. Det hadde som regel vært det før i et liv som hadde vært mer herjet av tragedier og smerte enn det som på noen måte kunne kalles normalt. Han aksepterte det stoisk som sin lodd i livet. Og svømte videre.


3

Den gamle kvinnen var høy, men foroverlutet. Ryggsøylen hadde krummet seg det siste tiåret, og det hadde gjort henne nesten ti centimeter lavere. Håret hennes var kortklipt, og ansiktet hadde alle de rynkene og solskadene man kunne vente å se på en person som hadde levd i åtti år, tjue av dem langs kysten av Florida. Hun kom seg fram ved hjelp av en rullator. To tennisballer var festet til undersiden av forbeina for bedre stabilitet. De store hendene hennes var lukket rundt den øverste tverrstangen på rullatoren. Over skulderen hang håndvesken. Den var stor og bulkete og dasket mot siden av kroppen hennes. Stegene hennes var lange og målbevisste. Hun så seg verken til høyre eller venstre, ikke kastet hun et blikk over skulderen heller. Hun var en kvinne med et tydelig mål for øye, og de forbipasserende i gaten vek respektfullt til side. Noen smilte av det de åpenbart oppfattet som en forvirret, gammel dame som ikke lenger brydde seg om hva folk syntes om oppførselen hennes. Bestemmelsesstedet hennes lå like i nærheten. En postkasse. Hun kjørte rullatoren helt bort til den, slapp stangen og støttet seg med den ene hånden til den trauste stoltheten til det amerikanske postvesenet. Med den andre hånden tok hun et brev ut av håndvesken. Hun stoppet og kikket på adressen for siste gang. Hun hadde brukt mye tid på å skrive brevet. Den yngre generasjonen, med sine tweets, Facebook-meldinger, ufor18


ståelige SMS-er og e-poster der både et virkelig språk og grammatikk var fullstendig fraværende, ville aldri ha brydd seg med å komponere et håndskrevet brev som dette. Men hun ville at ordene skulle være riktige, for det var noe helt spesielt hun hadde å formidle. Hun mente i hvert fall det selv. Navnet på adressaten var skrevet med store bokstaver for å unngå enhver misforståelse. Hun ville ikke at dette brevet skulle komme på avveier. General John Puller, sr. (pensjonert). Hun sendte det til veteransykehuset der han var innlagt. Hun visste at helsen hans ikke var god, men hun visste også at han var en mann som fikk ting til å skje. Han hadde klatret så høyt i militæret som det nesten var mulig å komme. Han var også broren hennes. Lillebroren. Storesøsteren var alltid spesiell for lillebroren. Under oppveksten hadde han gjort sitt ytterste for å gjøre livet hennes så miserabelt som mulig, funnet på alle mulige skøyerstreker, fått henne til å dø av skam foran venninnene og konkurrert med henne om foreldrenes oppmerksomhet. Men ting hadde endret seg etter at de ble voksne. Da var det som om han hadde gjort sitt ytterste for å gjøre godt igjen for alle problemene han hadde stelt i stand for henne før. Hun visste at han ville rydde opp i dette. Nærmere bestemt så hadde han en sønn, nevøen hennes, som var veldig dyktig til å ordne opp i slike ting. Hun regnet med at brevet hennes ville ende opp i hans kapable hender. Og hun håpet at han kom ned hit. Det var lenge siden hun hadde sett ham. Altfor lenge siden. Hun åpnet lokket på postkassen og så brevet gli ned i sprekken. Hun stengte lokket og åpnet det to ganger til for å forsikre seg om at brevet hadde falt riktig på plass. Hun snudde rullatoren og begynte å gå tilbake til drosjeholdeplassen. Den faste sjåføren hadde hentet henne 19


hjemme. Nå skulle han kjøre henne tilbake. Hun hadde fremdeles gyldig sertifikat, men hun hadde valgt å la bilen stå i kveld. Postkassen sto i enden av en enveiskjørt gate. Det hadde vært enklere for ham å parkere et stykke unna og la henne gå resten av veien. Han hadde tilbudt seg å poste brevet for henne, men hun hadde avslått. Hun måtte gjøre det selv. Dessuten trengte hun trimmen. For henne var han en ungdom, bare i slutten av femtiårene. Han hadde på seg en gammeldags sjåførhatt, men resten av påkledningen var mye mer uformell: kakishorts, blå poloskjorte og semskede seilersko. Brunfargen hans var så jevn og mørk at det så ut som om han hadde skaffet seg den i et solarium eller fra en sprayflaske. «Takk skal du ha, Jerry,» sa hun og klatret inn i baksetet på Priusen uten hjelp. Jerry foldet sammen rullatoren og la den i bagasjerommet før han satte seg bak rattet. «Alt i orden, miss Simon?» spurte han. «Jeg håper det,» svarte hun. For første gang følte hun seg virkelig nervøs. Og det syntes på henne. «Vil du at jeg skal kjøre deg hjem nå?» «Ja takk. Jeg er trøtt.» Jerry snudde seg og så på henne. «Du ser blek ut. Kanskje du skulle ta en tur til legen. Mer enn nok av dem i Florida.» «Kanskje jeg gjør det. Men ikke akkurat nå. Jeg trenger bare å hvile litt.» Han kjørte henne tilbake til det lille området ved stranden. De passerte noen høye palmer og et skilt på en murvegg der det sto: «Sunset by the Sea.» Skiltet hadde alltid irritert henne. Hun bodde ved et hav, ikke en sjø. Hvis man skulle være helt korrekt, så bodde hun ved kysten av Mexicogolfen i skaftet på Floridas stekepanne, som den smale landstripen i nordvest var kjent som. Hun hadde alltid ment at «Sunset Coast» eller «Sunset Gulf» var bedre. Men navnet var offisielt, og det var ikke mulig å endre på det. 20


Jerry kjørte til huset i Orion Street og hjalp henne inn. Det var et vanlig hus i denne delen av Florida: to etasjer, vegger av beige slaggbetongplater kledd med stukk, rødt terrakottatak og en garasje med plass til to biler. Huset hadde tre soverom, hennes lå til høyre for kjøkkenet. Boligflaten var på rundt tre hundre kvadratmeter, mye mer enn hun trengte, men hun var ikke interessert i å flytte. Dette ville bli det siste hjemmet hennes. Det hadde hun visst lenge. Hun hadde en palme på forsiden og litt gress og noen pene steinformasjoner i hagen. Et gjerde markerte tomtegrensen på baksiden, der hun hadde en fontene og et lite, glitrende basseng. Ved bassenget sto en benk og et bord, der hun pleide å sitte og drikke kaffe og nyte både de kjølige morgenene og de siste solstrålene om kvelden. Nabohusene var bortimot kopier av hennes. Ja, alle husene i Sunset by the Sea var ganske like, som om byggmesteren hadde hatt en svær maskin som hadde spyttet ut husene et annet sted, og så transportert dem og satt dem opp her. Stranden lå bak huset, bare en kort kjøretur eller en lang spasertur til den sukkerhvite sanden langs Floridas smaragdkyst. Selv om det var sommer, falt temperaturen ved sekstiden om morgenen til rundt tjue grader. Det var sju–åtte grader kjøligere enn midt på dagen, altså tjuesju–tjueåtte, som var gjennomsnittet i byen Paradise i Florida på denne tiden av året. Paradise, tenkte hun. Et tullete, innbilsk ord, men hun kunne ikke si at det ikke passet. Det var vakkert her mesteparten av tiden. Hun foretrakk varme framfor kulde uansett. Det var vel derfor delstaten var så populær. Og derfor de hadde funnet på navnet Paradise. Og derfor folk nordfra strømmet til Florida om vinteren. Hun satt i stuen og kikket på alle minnene hun hadde samlet gjennom livet. Veggene og hyllene var fulle av foto21


grafier av venner og familie. Blikket hennes hvilte lengst på bildet av ektemannen, Lloyd, en født selger og skrønemaker. Hun hadde forelsket seg i ham etter krigen. Han hadde fylt henne med masse skrøner også, tenkte hun. Han prøvde alltid å gi inntrykk av at han var mer framgangsrik enn han egentlig var. Han hadde vært en god selger, men litt av en ødeland også. Noe hun hadde funnet ut etter hvert. Men han hadde vært morsom og fått henne til å le, og han hadde aldri krummet et hår på hodet hennes. Han hadde aldri vært utro mot henne, selv om det ikke hadde manglet på anledninger til å bryte ekteskapsløftene når han var ute og reiste i jobben. Ja, hun savnet Lloyden sin. Etter at han døde, hadde hun funnet en betydelig livsforsikring som han hadde tegnet og betalt på i mange år. Med forsikringspengene hadde hun kjøpt aksjer i to firmaer. Apple og Amazon. Dette hadde vært for mange år siden. De to A-ene på karakterkortet hennes, som hun pleide å kalle dem. Aksjeprofitten hadde gjort det mulig for henne å betale ned gjelden på dette huset og leve veldig godt på mye mer penger enn det pensjonen ville ha gitt henne. Hun spiste et lett kveldsmåltid og drakk et glass med iste. Appetitten hennes var ikke på langt nær det den en gang hadde vært. Hun så på tv en stund og falt i søvn foran skjermen. Da hun våknet, følte hun seg desorientert. Hun ristet på hodet for å klarne hjernen og besluttet å gå til sengs. Hun reiste seg ved hjelp av rullatoren og stabbet inn på soverommet. Om et par timer ville solen stige opp, og så var det bare å ta fatt på en ny dag med de samme rutinene. Slik var livet hennes blitt nå. Hun la merke til en skygge bak seg, men fikk ingen mulighet til å bekymre seg om den. Det skulle bli Betsy Puller Simons siste minne. En skygge bak henne. Et par minutter senere hørtes et plask fra hagen på baksiden.


4

Timingen var så god som den noensinne ville bli. Han tok et par svømmetak til før han endelig kjente fast grunn under føttene. Han hadde vært heldig og blitt plukket opp av en liten fiskebåt rundt to timer etter at han flyktet fra plattformen. Mennene hadde ikke stilt noen spørsmål. De hadde gitt ham litt mat og vann. De hadde fortalt ham hvor de var, noe som hadde gitt ham en klarere forestilling om hvor riggen lå i Golfen. Han kunne ikke glemme alle fangene der. De ville være forsvunnet når han kom tilbake. Men andre ville være der i stedet. Fiskerne sa at de ikke kunne gå helt til land for å sette ham av, men de kunne gå nær nok. De tøffet gjennom bølgene i det som virket som en evighet. Han hjalp dem med arbeidet som en måte å betale dem tilbake for tjenesten på. De kunne ikke ta strake veien til land. De var her ute for å jobbe, og jobbe skulle de gjøre. Fiskerne beundret kreftene hans, og de virket lei seg for å miste ham. Da de kom til stedet der de måtte sette ham av, pekte de i retning av kysten. De ga ham en redningsvest som passet bedre. Han tok den med seg over ripa og la på svøm. Han kastet et blikk over skulderen og så at en av fiskerne korset seg. Så konsentrerte han seg fullt og helt om å komme til land. 23


Da han omsider fikk sand og grus under føttene, var musklene stive og ømme. Og igjen var han dehydrert. Han hadde hatt vann rundt seg hele kvelden, og likevel hadde han ikke kunnet drikke en dråpe av det. Fisk hadde bitt ham. Hadde det bare skjedd et par ganger, ville det ikke ha vært noe problem. Men beina og armene var fulle av små kutt og røde merker. Det gjorde også vondt i skuldrene etter slagene vaktene hadde gitt ham, og fra sammenstøtet med vannet da han hadde stupt fra riggen. Sår og skrammer sved i ansiktet. Men han var i live. Og på land. Endelig. Mørket skjulte de sjanglende stegene hans gjennom de siste bølgene før han kom opp til den sukkerhvite sanden i skaftet til stekepannen på Floridas smaragdkyst. Han så seg til høyre og venstre, men det var ingen som var ute og spaserte på stranden. Da han var sikker på at han var alene, sank han ned på knærne, rullet seg over på ryggen og trakk pusten dypt, mens han stirret opp på en himmel som var så klar at det ikke virket som om det var noen avstand mellom alle milliardene av stjerner. Paradise var en liten by med lange strender, men sentrum lå rett ved sanden. Forretningsstrøket lå lenger nede mot vest. Heldigvis var det så sent at ingen var ute og spaserte på promenaden langs stranden heller. Han takket Gud for at han hadde hjulpet ham med å overleve. Så mange timer på svøm, og så var han blitt plukket opp av en båt. Var det virkelig mulig i den enorme Golfen uten Guds inngripen? Mirakuløst nok hadde haiene også latt ham være i fred. Det måtte også tilskrives bønnene hans. Kidnapperne hadde ikke kommet etter ham. Bønnene, det også. Gudskjelov var stranden tom. Vel, ikke helt. Gud måtte ha glemt seg bort litt. 24


Han la seg ned. Noen kom. Han begynte å grave seg ned slik at den to meter høye og hundre og tretti kilo tunge kroppen hans langsomt forsvant av syne i den hvite sanden som folk kom fra hele verden for å ligge på. To forskjellige stemmer. To personer. En mann. En kvinne. Han løftet hodet et par centimeter og stirret på dem. De gikk ikke tur med hunden. Bønnene, igjen. En hund ville allerede ha fått ferten av ham. Han ville ikke foreta seg noe med mindre de oppdaget ham. Og selv om de skulle gjøre det, ville de kanskje bare tro at han hadde lagt seg på stranden for å nyte kvelden. Han håpet at de ikke ville se ham, og at de ikke ville få panikk hvis de gjorde det. Han visste at han så skremmende ut etter den lange svømmeturen. Han spente musklene og ventet på at de skulle passere. De var bare tolv–tretten meter unna. Kvinnen kikket i hans retning. Månelyset var ikke spesielt skarpt, men ikke svakt heller. Han hørte henne rope og deretter si noe til mannen. Men så skjønte han at hun egentlig ikke så i hans retning. Fra der han lå, så han en slank skikkelse komme til syne fra bak sanddynene. Et smell lød, og mannen falt. Kvinnen snudde seg for å løpe, men et nytt smell hørtes, og hun gikk også over ende i sanden. Skikkelsen stakk pistolen innenfor bukselinningen, grep hendene til kvinnen og dro henne et stykke ut i vannet. Tidevannet overtok og førte henne vekk. Skikkelsen gjorde det samme med mannen. Morderen ble stående på stranden en halvmeter fra vannet. Han kikket på bølgene, sannsynligvis for å forsikre seg om at likene ikke ville bli skylt i land. Så snudde skikkelsen seg og forsvant den veien han hadde kommet. Han ble liggende gjemt i sanden, selv om han kjente seg 25


skamfull over ikke å ha kommet paret til unnsetning. Men det hadde skjedd så fort at han tvilte på at han kunne ha gjort noe for å hindre at de ble drept. Og iblant var Gud opptatt med andre ting. Det visste han. Gud hadde ofte vært opptatt når han hadde trengt ham. Men det var mange som trengte Gud. Han var bare én av milliarder som ba om hans guddommelige hjelp fra tid til annen. Han ventet til han var sikker på at morderen var borte. Han hadde ingen anelse om hvorfor paret var blitt drept. Han hadde ingen anelse om hvem som hadde drept dem heller. Det var ikke hans sak. Men han kunne ikke bli på stranden nå. Han bega seg opp til promenaden. Her fant han en sykkel som var lenket til en stolpe. Han dro opp stolpen for å få løs kjettingen. Så surret han kjettingen rundt rammen, satte seg på sykkelen og tråkket av sted. Bygatene var prentet inn i hukommelsen hans. Han hadde et sted der han kunne skifte klær, hvile, spise og drikke. Før han tok fatt på jobben, den egentlige grunnen til at han hadde kommet hit. Mens han forsvant inn i natten, begynte han å mumle igjen, be om tilgivelse for ikke å ha hjulpet paret ved å drepe morderen. Han var god til å drepe, kanskje den beste. Men det betydde ikke at han likte det, for det gjorde han ikke. Han var en kjempe, men egentlig en snill og vennlig mann. Men til og med snille kjemper kunne ty til vold av de riktige grunnene. Han hadde slike grunner. Han hadde dem i overflod. Han skulle ikke være snill lenger. Ikke mens han var her. Det var dette som drev ham. Ja, det var det eneste som fikk ham til å holde ut. Han syklet inn mot byen mens de to likene ble ført langsomt til havs.


5

John Puller tok en skarp venstresving og kjørte nedover den smale gaten. I baksetet på bilen lå katten hans, AWOL, som hadde vandret inn i livet hans en dag og sannsynligvis ville vandre ut av det på samme måte. Puller var i hæren, en tidligere Ranger. Nå jobbet han for CID eller Criminal Investigation Division, som spesialagent. Han etterforsket ingen saker for tiden. Nå var han bare på vei tilbake fra en lang biltur sammen med katten. Han hadde unnet seg litt fritid etter noen nervepirrende uker i en liten kullgruveby i Vest-Virginia som hadde endt med at han og mange andre mennesker nesten hadde mistet livet. Han kjørte inn på parkeringsplassen utenfor leilighetskomplekset der han bodde. Det lå i nærheten av Quantico i Virginia, der CIDs hovedkvarter var basert. Selv tilhørte han avdeling 701. Beliggenheten gjorde det enkelt for ham å pendle, selv om han sjelden tilbrakte mye tid i Quantico. Han var som regel ute og reiste mens han etterforsket saker der militært personell var involvert i forbrytelser. Dessverre var det mange slike saker. Han parkerte bilen, en sprek Malibu som hæren hadde gitt ham, tok ryggsekken ut av bagasjerommet, åpnet bakdøren og ventet tålmodig på at AWOL, en tykk, brunstripet katt, skulle komme luntende ut. Katten fulgte etter ham opp til leiligheten. Puller bodde på femtiseks kvadratmeter med ryddige rom og få møbler. Han hadde vært 27


i hæren i mesteparten av sitt voksne liv, og nå, midt i trettiårene, var det umulig for ham å akseptere rot og skrammel. Han ga AWOL mat og vann, hentet en øl i kjøleskapet, satte seg i den myke liggestolen, plasserte føttene på bordet og lukket øynene. Han kunne knapt huske når han sist hadde fått seg en god natts søvn. Det hadde han tenkt å gjøre noe med akkurat nå. De siste ukene hadde vært harde mot Puller, som var nesten en meter og nittifem høy og normalt veide solide hundre og fem kilo. Han var ikke blitt kortere, men han hadde gått ned fem kilo fordi det hadde vært så som så med matlysten i det siste. Fysisk var det ikke noe i veien med ham. Han kunne fremdeles bestå enhver test militæret ba ham ta med hensyn til styrke, utholdenhet eller hurtighet. Men mentalt sto det ikke like bra til. Han var ikke sikker på at han noensinne ville komme på høyden rent mentalt igjen. Noen dager trodde han det, andre dager ikke. Dette var en av de andre dagene. Puller hadde lagt ut på en biltur for å rydde opp i tankene etter alle prøvelsene i Vest-Virginia. Det hadde ikke virket. Ja, han følte seg enda verre. Alle milene han hadde lagt bak seg, hadde bare gitt ham mer tid til å tenke. Det var ikke alltid at det var så bra. Han hadde ikke lyst til å tenke mer. Han hadde mer lyst til å foreta seg noe som ville føre ham inn i framtiden i stedet for bakover til fortiden. Telefonen summet. Han kikket på skjermen. USDB. Forkortelsen sto for United States Disciplinary Barracks i Fort Leavenworth i Kansas. Det var hærens fengsel for de viktigste – det ville si farligste – forbryterne. Puller var godt kjent der. Han hadde besøkt fengselet mange ganger. Storebroren hans, Robert Puller, ville være der resten av livet, og kanskje enda lenger hvis Pentagon fikk det som de ville. 28


«Hallo?» «Et øyeblikk,» sa en skarp kvinnestemme. Kort etter hørte han en kjent stemme i den andre enden av linjen. Det var storebroren. Han hadde vært major i luftforsvaret før han ble dømt for forræderi av grunner som Puller ikke hadde fått kjennskap til og sannsynligvis aldri ville forstå så lenge han levde. «Hei, Bobby,» sa Puller. Hodet hans begynte å verke. «Hvor er du?» «Kom akkurat hjem,» svarte han irritert. «Akkurat lagt beina på bordet. Hva gjelder det?» «Hadde du en fin tur? Fikk du ryddet opp i hodet ditt?» «Alt står bra til.» «Og det betyr at du ikke fikk ryddet opp i noe som helst, og at du bare snakker meg etter munnen. Det er i orden. Jeg tåler det.» Vanligvis gledet Puller seg til å snakke med broren. Det var ikke så ofte han gjorde det. Men denne gangen var det annerledes. Alt han ville nå, var å lene seg tilbake i liggestolen med ølen og tenke på absolutt ingenting. «Hva gjelder det?» spurte han igjen, litt hardere i stemmen. «Ja vel, jeg forstår. ‘Legg på røret, jeg har ikke lyst til å snakke.’ Jeg ville ikke ha brydd deg hvis det ikke hadde vært for telefonen jeg nettopp fikk.» «Fra hvem? Gammer’n?» Det var bare én «Gammer’n» i Puller-brødrenes liv. Og det var John Puller sr., en pensjonert, trestjerners general. En legende i militæret. Han var av den gamle Patton-skolen: «Skyt først og still spørsmål siden.» Men den tidligere sjefen for hærens legendariske 101. divisjon var for tiden innlagt på et veteransykehus, med demens og perioder med dyp depresjon. Demensen skyldtes sannsynligvis alderen. Depresjonen bunnet i at han ikke lenger bar uniformen og ikke hadde kommandoen over en eneste soldat. Derfor føltes livet for ham helt meningsløst. Det 29


hadde bare vært én grunn til at Puller sr. hadde kommet til verden: for å lede soldater i kamp. Eller hvis man skulle være mer nøyaktig: Han hadde kommet til verden for å lede soldater til seier i kamp. Det var i hvert fall det han trodde selv. Og som oftest var sønnene hans enige i dette. «Folk på vegne av Gammer’n på sykehuset. De fikk ikke tak i deg, så de prøvde meg i stedet. Jeg kan ikke akkurat stikke innom og besøke ham.» «Hva gjaldt det? Har det rablet for ham igjen? Har han falt og brukket hoften?» «Nei på begge spørsmål. Jeg tror ikke det har noe med ham personlig å gjøre. De var ikke helt sikre på hva det dreide seg om, sannsynligvis fordi pappa ikke har greid å forklare det skikkelig. Jeg tror det gjelder et brev han har fått, men helt sikker er jeg ikke. Det virket bare sånn.» «Et brev? Fra hvem?» «Jeg vet ikke. Jeg tenkte at siden du bor i nærheten, så kunne du kanskje stikke bort og finne ut hva som foregår. De sa at han var ganske opphisset.» «Men de vet ikke hva som står i brevet? Hvordan kan det ha seg?» «Du vet hvordan pappa kan være,» svarte Robert. «Glem hvor gammel og åreforkalket han er. Vil han ikke vise deg et brev han har fått, så får du ikke lese det. Han kan fremdeles bite fra seg, alderen til tross. Det er ikke en lege i hele militæret som kan legge ham i bakken. Ikke noen som har lyst til å prøve heller.» «Ja vel, Bobby. Jeg skal stikke bortom nå.» «John, alt vrøvl til side, står det bra til med deg?» «Alt vrøvl til side, nei, Bobby. Det står ikke så bra til med meg.» «Hva har du tenkt å gjøre med det?» «Jeg er i hæren.» «Nøyaktig hva betyr det?» «Det betyr at man holder ut.» «Du kan alltids snakke med noen. Hæren har mange 30


spesialister som står klare. Du gikk gjennom noen helt jævlige greier i Vest-Virginia. Hvem som helst kunne fått problemer av det. Som PTSD.» «Jeg trenger ikke å snakke med noen.» «Jeg ville ikke ha vært for sikker på det hvis jeg hadde vært deg.» «Puller-menn snakker ikke om problemene sine.» Puller så for seg at broren ristet skuffet på hodet. «Er det familieregel nummer tre eller fire?» «For meg akkurat nå så er det regel nummer én,» sa Puller.


6

Da Puller kom inn på veteransykehuset, undret han på om han selv ville ende opp på et sånt sted når han ble eldre. Humøret hans sank enda et par hakk ved synet av alle de gamle, syke og invalide veteranene. Kanskje et skudd i hodet vil være bedre når den tid kommer. Han visste hvor farens rom lå, så han gikk forbi vaktstuen til sykepleierne. Han hørte faren før han så ham. John Puller sr. hadde alltid hatt en kraftig røst. Den lød som en megafon. Og alder og andre skavanker hadde ikke dempet lydstyrken det aller minste. Ja, det virket tvert imot som om stemmen hans bare var blitt kraftigere med årene. Da Puller nærmet seg farens rom, ble døren åpnet. En tydelig utslitt sykepleier kom ut. «Herregud, så glad jeg er for å se deg her,» sa hun og stirret på Puller. Han hadde ikke på seg uniformen, men hun hadde gjenkjent ham med en gang likevel. «Hva er problemet?» spurte han. «Han er problemet,» svarte hun. «Han har spurt etter deg de siste tjuefire timene. Han vil bare ikke gi seg.» Puller la hånden på dørhåndtaket. «Han var en trestjerners general. Det er alltid personlig, og de gir seg aldri. Det ligger i DNA-et deres.» «Lykke til,» sa sykepleieren. 32


«Det vil ikke ha noe med lykke å gjøre,» sa Puller. Han gikk inn i rommet og lukket døren etter seg. Han stilte seg med ryggen mot døren og så seg rundt. Rommet var ikke særlig stort, bare på rundt ti kvadratmeter, som en fengselscelle. Faktisk så var rommet omtrent på samme størrelse som cellen som broren ville tilbringe resten av livet i. Rommet var utstyrt med en seng, et nattbord, et forheng og en stol, som ikke så spesielt komfortabel ut og kjentes akkurat slik den så ut. Så var det et vindu, et lite skap og et badeværelse med støttestenger og panikknapper overalt. Og så faren, John Puller sr., den forhenværende sjefen for «Screaming Eagles», hærens utvilsomt mest berømte divisjon. «Hvor i helvete har du vært, løytnant?» spurte Puller sr. Han stirret på sønnen som om han hadde ham i et riflesikte. «På et oppdrag. Akkurat kommet tilbake. Hører at noe er på gang, sir.» «Ja, det kan du banne på.» Puller tok et steg fram og stilte seg i hvilestilling ved siden av sengen der faren lå. Han hadde på seg en hvit T-skjorte og blå pyjamasbukser. Før hadde faren vært like høy som sønnen, men alderen hadde fått ham til å skrumpe inn. Nå var han godt under en meter og nitti – fremdeles høy, men ikke på langt nær den kjempen han en gang hadde vært. Han hadde en hvit krans av bomullsaktig hår rundt den blanke issen. De isblå øynene kunne i løpet av noen sekunder gå fra å sprute ild til å stirre tomt på en samtalepartner. Legene var ikke helt sikre på hva som feilte Puller sr. De ville ikke kalle det alzheimer. Ikke engang demens. For tiden nøyde de seg med å si at han «begynte å bli gammel». Puller håpet bare at faren hadde nok åndsnærværelse i dag til å fortelle ham om brevet. Eller i det minste la ham få lese det. 33


«Du har fått et brev?» sa han. «Topphemmelige greier? Fra hærministeren, kanskje?» Selv om det snart var tjue år siden faren hadde vært i militæret, virket det ikke som om han forsto dette selv. Puller hadde funnet ut at det var best å jatte med for å få noe fornuftig ut av samtalen. Han følte seg dum når han gjorde det, men legene hadde fortalt ham at det var best, i hvert fall på kort sikt. Og kanskje den korte sikten var alt det faren hadde igjen. Faren nikket og sendte ham et bistert blikk. «Ikke vrøvl. Jeg tror i hvert fall ikke det. Gjorde meg bekymret, løytnant.» «Kan jeg få lese det, sir?» Faren nølte. Han stirret på sønnen som om han ikke var helt sikker på hva eller hvem han så på. «Tror du jeg kan lese det, general?» spurte Puller. Stemmen hans var lavere, men fastere. Faren klappet på puten. «Under her. Gjorde meg bekymret.» «Ja vel, sir. Kan jeg …?» Puller pekte på puten. Faren nikket og satte seg opp. Puller tok et steg fram og løftet opp puten. Under lå en konvolutt som var åpnet. Han grep den. Navnet og adressen var skrevet med store bokstaver. Farens navn. Navnet på veteransykehuset. Poststemplet i Paradise i Florida. Det var noe kjent med det. Han kikket på navnet som var skrevet i det øverste venstre hjørnet av konvolutten. Betsy Puller Simon. Det var derfor stedet virket kjent. Det var tanten hans. Farens søster. Hun var nesten ti år eldre enn broren. Hun hadde vært gift med Lloyd Simon. Han hadde dødd for mange år siden. Puller hadde tjenestegjort i Afghanistan på den tiden. Han husket at faren hadde sendt ham et brev om det. Puller hadde ikke tenkt på tanten særlig ofte siden han fikk nyheten om dødsfallet, og han undret plutselig på hvorfor. Vel, nå tenkte han i hvert fall på henne. Hun hadde skrevet til broren. Broren var bekymret. Pul34


ler antok at han snart ville få vite hvorfor. Han håpet at det ikke bare gjaldt en forsvunnet katt, en ubetalt regning eller at tanten skulle gifte seg igjen og kanskje ville at lillebroren skulle være forlover. Det ville aldri skje. Han tok brevet ut av konvolutten. Det var skrevet på tykt papir og pent brettet sammen. Forsynt med et nydelig vannmerke. Om fem år ville de sannsynligvis ikke produsere papir som dette lenger. Hvem skrev brev for hånd nå for tiden? Han festet blikket på den sirlige håndskriften. Hun hadde valgt blått blekk, som sprang i øynene fra det kremgule papiret. Brevet besto av tre avsnitt. Puller leste alle tre, to ganger. Tanten hadde avsluttet brevet med: «Glad i deg, Johnny. Betsy.» Johnny og Betsy? Det fikk nesten faren til å virke menneskelig. Nesten. Puller forsto nå hvorfor brevet hadde gjort faren bekymret. Det var tydelig at tanten også hadde vært bekymret da hun skrev det. Noe foregikk nede i Paradise i Florida som hun ikke likte. Hun hadde ikke gått i detaljer i brevet, men det hun hadde skrevet, var nok til å gjøre Puller interessert. Mystiske hendelser om natten. Folk som ikke var det de ga seg ut for å være. Et inntrykk av at noe rett og slett var galt. Hun hadde ikke nevnt noen navn. Men hun hadde avsluttet brevet med å be om hjelp. Ikke fra broren. Hun ber meg om hjelp. Tanten måtte vite at han var etterforsker i hæren. Kanskje faren hadde fortalt henne det. Eller kanskje hun hadde funnet det ut på egen hånd. Jobben hans var ingen hemmelighet. Han brettet sammen brevet og stakk det i lommen. Han kikket på faren, som nå satt og stirret på den lille tv-en som var festet til veggen med en hengslet stålarm. Skjer35


men viste gameshowet «The Price Is Right». Det virket som om faren var oppslukt av det som ble sagt. Dette var en mann som, i tillegg til å ha vært øverstkommanderende for 101. divisjon, også hadde ledet et helt korps i kamp. Fem divisjoner, nesten hundre tusen veltrente soldater. Og nå satt han og så på et gameshow der folk gjettet prisen på dagligdagse ting i håp om å vinne flere dagligdagse ting. «Kan jeg få beholde brevet?» spurte han. Nå som Puller hadde kommet og overtatt brevet og saken, virket faren verken interessert eller bekymret lenger. Han gjorde en avvisende håndbevegelse. «Ta vare på det, løytnant. Gi meg beskjed når problemet er løst.» «Takk, sir. Jeg skal gjøre mitt beste, sir.» Selv om faren ikke så på ham, gjorde han honnør og snudde på hælen før han gikk ut av rommet. Han gjorde det fordi han forrige gang hadde forlatt ham i sinne og frustrasjon, noe som hadde fått faren til å skrike etter ham. Det var tydelig at dette minnet var forsvunnet fra hukommelsen hans. Sammen med mange andre ting. Men det var ikke forsvunnet fra Pullers hukommelse. Minnet var fremdeles sterkt og klart. Da han la hånden på dørhåndtaket, sa faren: «Ta deg godt av Betsy, løytnant. Hun er ekte vare.» Puller snudde seg og så på faren. Den gamle mannen hadde tatt blikket fra tv-skjermen og stirret på ham. De isblå øynene var så klare som de noensinne hadde vært. Han var ikke lenger i «The Price Is Right»-land. «Det skal jeg, sir. Du kan stole på meg.» I korridoren på veien ut støtte Puller på farens faste lege. Han var tynn i håret og liten av vekst, en dyktig lege som jobbet på veteransykehuset for mye mindre penger enn han kunne ha tjent andre steder med utdannelsen sin fra Yale. «Hvordan går det med ham?» spurte Puller. «Så bra som man kan forvente. Fysisk er han fremdeles litt av en fyr. Jeg ville ikke ha brutt håndbak med ham. 36


Men i toppen virker det som om det fremdeles glipper ganske mye.» «Noe som kan gjøres?» «Han står på de medisinene som vanligvis skrives ut til pasienter med hans symptomer. Men det finnes ingen kur, selvsagt. Vi kan ikke reversere ting nå, selv om framtiden gir et visst håp for en slik mulighet. Jeg tror bare det kommer til å bli en lang, nedadgående spiral, John. Og den kan gå raskere med tiden. Beklager at jeg ikke har bedre nyheter å gi deg.» Puller takket legen og gikk videre. Han visste alt dette, likevel spurte han hver gang han var på sykehuset. Kanskje en del av ham trodde at han en dag ville få et annet svar. Han gikk ut av sykehuset og ruslet bort til parkeringsplassen. På veien tok han brevet ut av lommen. Tanten hadde heldigvis skrevet telefonnummeret sitt i Paradise. Da han kom til bilen, satte han seg på panseret, tok opp telefonen og tastet nummeret. Puller var ikke den som likte å utsette ting han like godt kunne gjøre med en gang. Telefonen ringte fire ganger, og så ble den automatiske telefonsvareren koblet inn. Puller la igjen en beskjed til tanten, brøt forbindelsen og stakk telefonen tilbake i lommen. Han kikket på brevet igjen mens han satt på panseret til Malibuen sin. Vel, egentlig var det den amerikanske hæren som eide bilen, men Puller var den amerikanske hæren, så kanskje det gikk ut på ett. Et brev som uttrykte alvorlige bekymringer. Men så hadde han bare prøvd å ringe henne én gang. Kanskje hun bare var hos legen. Eldre mennesker tilbrakte mye tid på legekontorer. Faren hadde i hvert fall gjort det, det skulle være sikkert. Puller sukket. På mange sentrale punkter så var ikke dette hans problem. Faren hadde sannsynligvis glemt alt om brevet. Og det var lenge siden Puller hadde besøkt tanten. Hun hadde ikke vært en del av livet hans etter at han 37


ble voksen. Men hun hadde vært det da han var liten. En slags erstatning for en mor som ikke hadde vært der for ham fordi hun ikke kunne være det. Selv etter alle årene som hadde gått, kunne Puller fremdeles huske de mange fine stundene han hadde hatt sammen med Betsy Simon. Hun hadde vært der for ham da han trengte noe som han ganske enkelt ikke hadde i livet. Ting som små gutter trengte. Ting som fedre ikke kunne gi, selv om de var til stede, noe faren ikke hadde vært. Han hadde hatt det for travelt med å få tusenvis av menn til å gjøre ting ikke bare hæren krevde av dem, men som han krevde av dem. Betsy Simon hadde fylt dette tomrommet. Hun hadde betydd mye for ham den gangen. Han hadde snakket med henne om alt, både gleder og sorger. Hun hadde vært veldig flink til å lytte. Og Puller hadde innsett at hun hadde gitt ham råd under oppveksten på en slik måte at han trodde de kom fra ham selv. Han hadde fremdeles litt igjen av permen. Ingen ventet at han skulle komme tilbake så tidlig som dette. Han kunne ikke bare ignorere det som sto i brevet. Eller henne. Og det var ikke bare fordi han ville henne vel. Kanskje tanten enda en gang kunne hjelpe ham. Ikke bare med problemene som faren ga ham. Han hadde aldri snakket med noen om det som hadde skjedd i Vest-Virginia, ikke engang med broren. Ja, til tross for det han hadde sagt i telefonen, så var det ting Puller trengte å snakke om. Det han ikke hadde, var noen han kunne betro seg til. Kanskje tanten kunne være den personen. Igjen. Det virket som om det neste stoppestedet hans ville bli Paradise.


7

Det virket som om det var mange måter å komme til Paradise på. Puller valgte et Delta-fly som via Atlanta brakte ham til den nordvestlige delen av Florida fire og en halv time etter at han dro fra Washington. Flyplassen lå faktisk på statlig grunn. Eglin flystasjon var en av de største militære flybasene i verden. Puller hadde vært her da han gikk på Ranger School. Det var sommertid i dette området av Florida, så da Puller gikk bort til Hertz-kontoret for å leie en bil, stoppet han et øyeblikk for å stille klokken. Den var halv elleve CDST. Han hadde fått en ekstra time. Temperaturen krøp allerede opp mot tretti grader. «Velkommen til Smaragdkysten,» sa kvinnen bak skranken på Hertz-kontoret. Hun var liten og tykk, med krøllete hår som egentlig var grått, men som var farget brunt. «Jeg trodde det het ‘Velkommen til Paradise’,» sa Puller. Hun så på ham og smilte. «Vel, Paradise ligger rundt førti minutter unna. Og jeg prøver å variere litt. Men jeg sier sannsynligvis ‘Velkommen til Paradise’ tjue prosent av gangene.» «Ja, til og med Paradise kan vel bli litt forslitt i lengden.» «Vil du ha en kabriolet?» spurte hun. «Alle vil ha det når de kommer hit. Har en lekker Corvette som nettopp ble levert inn.» 39


«Jeg vet ikke. Hva er prisen?» Da hun opplyste ham om dagleien, ristet han på hodet. «Hæren betaler meg ikke nok til det.» «Er du i hæren?» «Vært det siden college.» «Samme er sønnen min. Han er en Ranger.» «Jeg var instruktør i Rangers treningsbrigade. Alle krysset gaten til 75. i Fort Brenning. Var i brigaden i to år før jeg ble overført til Midtøsten.» «Rangere viser vei.» «Det er det jeg alltid har sagt til tross for det Marinekorpset og SEALs påstår,» sa Puller. Hun nølte. «Fremdeles lyst på den Corvetten?» «Som sagt, frue, så ligger den utenfor budsjettet mitt.» «Hvor mye har du råd til?» Puller fortalte henne det. «Da ligger den innenfor budsjettet ditt.» Hun begynte å skrive på tastaturet. «Kan du fikse det?» spurte han. «Har akkurat gjort det,» svarte hun. «GPS-en får du med på kjøpet.» «Tusen takk.» «Nei, det er jeg som skal takke deg.» Corvetten var gullfarget. Puller kjørte ut på veien og kjente seg ganske gyllen selv. Han tok Highway 85 sørover og passerte tettstedene Shalimar, Cinco Bayou og Fort Walton Beach. Så kom han inn på Miracle Strip Parkway. Han krysset Okaloosa Island, som også lå innenfor grensene til den enorme Eglin flystasjon, raste over en bro og kjørte gjennom byen Destin. Herfra fortsatte han østover, og en stund senere var han framme i Paradise. Han så seg rundt og skjønte raskt hvorfor byen hadde fått dette navnet. Alt var relativt nytt, tydelig eksklusivt og rent. Utsikten mot havet var fantastisk. Høyblokker lå rett ved stranden. Paradise kunne også skilte med en malerisk havn med fiskebåter som virket som de var hentet rett fra en Hollywood-film. Byen hadde elegante restau40


ranter, motebutikker, lettkledde, vakre kvinner, biler som fikk Corvetten hans til å virke simpel, og en generell atmosfære som oste av «dette er så bra som det kan få blitt, folkens». Han fant en ledig parkeringsplass og greide å komme seg ut av den lave bilen – ingen liten bragd for en mann på hans størrelse. Han hadde på seg jeans, mokasiner uten sokker og en stor, langermet, hvit skjorte som hang utenfor buksen. M11-pistolen lå i et beltehylster bak på ryggen, skjult av skjorten. Som etterforsker i hæren var han forpliktet til å bære våpenet til enhver tid. Og selv om han ikke hadde vært forpliktet til det, så ville han ha gjort det likevel. Mange tjenesteperioder i Midtøsten gjorde bare det med en fyr. Å bevæpne seg der føltes like naturlig som å trekke pusten. For uten våpen var sjansen stor for at noen ville prøve å hindre en i å puste. Solen klatret høyt på himmelen. Det var varmt, men brisen var deilig. Den greide å fordampe mange av svetteperlene på pannen hans. Noen unge, veldreide og knapt påkledde kvinner sendte ham lange, interesserte blikk mens de trippet forbi i elegante sko fra Jimmy Choo og med vesker fra Spade og Hermès over skulderen. Han hilste ikke tilbake. Han hadde fremdeles permisjon, men dette var ingen ferie. Han var her på et oppdrag, selv om det var personlig. Han tok av seg skoene og ruslet ned til stranden, som lå like i nærheten. Det var noe av den hviteste sanden han kunne huske å ha sett, og den var myk. Sanden i Midtøsten var annerledes, grovere. Men det kunne ha vært fordi folk i denne sanden hadde gjort sitt beste for å drepe ham med rifler, bomber, kniver eller bare nevene. Sånt kunne lett endre en persons inntrykk av et sted. Sjøen var også et utrolig skue. Nå forsto han bakgrunnen for navnet «Smaragdkysten». Vannet så faktisk ut som en stor panne med lysende, grønne steiner. Dønningene var rolige i dag. Livreddernes varselskilt viste gult. 41


Det betydde lette bølger og liten fare. Men han var ikke kommet hit for å svømme. Under tredje og fjerde fase på Ranger-skolen hadde opplæringen foregått i Florida. Men ikke i Paradise. Den hadde vært lagt til sumpene, som var fulle av alligatorer, mokasinslanger, klapperslanger og korallslanger. Puller kunne ikke huske å ha sett en bikinikledd snelle på hundre mils avstand. Men det verste hadde vært Rangerinstruktørene, som hadde sparket ham fra den ene enden av Floridas sumphelvete til den andre. Han betraktet soltilbederne, som satt under blå parasoller eller lå på håndklær. Han hadde aldri sett så mange nesten nakne rumper og toppløse kvinner i hele sitt liv. Og ikke alle hadde stelt like godt med kroppen sin. Mange kunne med fordel ha tatt på seg flere klær. Han fikk øye på en solbrun, mannlig livredder som satt høyt oppe i tårnet sitt og observerte det som foregikk i vannet. Nedenfor spant en annen muskuløs og solbrun livredder av sted gjennom sanden på en trehjuling. Flott liv hvis man kunne skaffe seg det. Puller løftet blikket mot solen og sugde til seg noen stråler. Så besluttet han at solingen var over. Hæren likte ikke at man drev dank, enten man var på perm eller ikke. Han gikk tilbake til bilen, gned sand av føttene og tok på seg skoene. En patruljebil merket med «Paradise PD» og palmetrær på dørene rullet forbi. Det satt to politimenn i bilen. Sjåføren var en kraftig fyr med solbriller og glattbarbert hode. Han saktnet farten, kikket på Pullers bil og vendte blikket mot den høye mannen. Han nikket. Puller nikket tilbake. Han hadde ingen anelse om hva politimannen prøvde å formidle, om det i det hele tatt var noe. Men det var alltid lurt å være på god fot med det lokale politiet, selv om de hadde trær malt på bilene sine. Politikvinnen i passasjersetet målte også Puller med blikket bak solbrillene. Hun hadde lyst hår og så ut til 42


å være tidlig i trettiårene. I motsetning til sjåføren nikket hun ikke til ham. Hun så vekk og sa noe til kollegaen. Politibilen økte farten og forsvant nedover gaten. Puller ble stående og stirre etter dem en liten stund. Så satte han seg i Corvetten og kjørte av sted. Han hadde plottet inn tantens adresse i bilens GPS. Ifølge den var han bare fem minutter unna. Fem minutter igjen uten å vite hva han ville bli konfrontert med. Det var omtrent som i strid. Men i strid hadde man som regel kamerater i ryggen. Og man kunne be om forsterkninger hvis man trengte det. Han var her alene. Slik han hadde vært i Vest-Virginia. Han begynte å mislike denne strategien. Men hvis han var heldig, ville Betsy Simon åpne døren og invitere ham inn på iste.