Jeg skriver de første ordene i denne boken mens jeg sitter på et fly fra Roma til Mykonos. Jeg har akkurat vært på en fantastisk ferie med herlige venner i Umbria, som ligger et stykke nord for Roma, helt på grensen til Toscana. Det er faktisk tredje gangen vi besøker det samme huset. Grunnen er ganske enkelt at det er helt ubeskrivelig fint der! Bare noen hundre meter unna huset har vi en helt nydelig liten matbutikk med ostedisk, fiskedisk, kjøttdisk og deilige grønnsaker. Ikke minst tomater. Tomater som smaker helt utrolig. Det som kanskje fascinerer meg mest når jeg er i Italia, er at ikke alt trenger å være perfekt hele tiden. Italienerne tillater at grønnsakene ser forskjellige ut, at pastaen serveres med en ragu uten friske urter, og tidvis kanskje litt for lite salt. Men kjærligheten som legges i maten gjør opp for det ene saltkornet som kanskje mangler.
På Bruno, som er stamrestauranten vår i landsbyen Città della Pieve, er det mor i huset på åttifire år som møter opp hver morgen klokka sju og lager den ferske pastaen. Hun jobber bare til elleve, men på de fire timene får hun gjort en hel del. Dette har hun stor glede av. Det er helt naturlig for henne å stå tidlig opp hver morgen og gå på jobb. Sjukt, sant? Eller kanskje ikke sjukt, men i det minste ekstremt imponerende. Jeg tror neppe jeg står opp hver morgen klokka seks for å reise på jobb i en alder av åttifire.
På Bruno serveres rustikk, italiensk mat. For eksempel gnocchi med kaninragu, trøffelpasta og håndskåret prosciutto med et nystekt pizzabrød tilsatt hvitløk og rosmarin. Og cacio e pepe, hvor picien, den håndrullede pastaen, kommer til bordet oppi et stort pecorino-hjul med pastavann og pepper. Servitøren blander det foran oss før han serverer. Den samme mannen har stått ved grillen alle gangene jeg har vært der. Han griller bistecca alla Fiorentina og de herligste kjøttstykker, mens han nistirrer på oss som spiser maten han har tilberedt. Bruno er helt klart et sted å besøke om man først skal til denne lille perlen i Umbria. De har noen skjulte skatter i vinkartet, og serverer akkurat det jeg ønsker at italiensk mat skal være – ekte, ujålete og god. Om du tar turen, anbefaler jeg at du har på deg komfortable klær med litt ekstra plass. Porsjonene er store!
Noe av det jeg elsker ved italiensk mat, er de enkle salatene og de rene smakene. Det skal være hyggelig og avslappende å lage mat, synes jeg. Vi trenger ikke å gjøre det for komplisert!
4 PERSONER
Squashsalat med burrata, gulrot, rød pesto og estragon
1 grønn squash
2 gulrøtter
1 boks burrata på ca. 200 g, ev. en stor mozzarella
4 ss rød pesto
(se oppskrift på s. 33)
Saften av ½ appelsin
Saften av ½ sitron
2 ss balsamicoeddik
2 ss olivenolje
4 ss mandler
Bladene fra en ¼ potte
estragon Salt til smak
4 brødskiver, gjerne surdeig
DETTE GJØR DU:
Skrell gulrøttene (har du norske gulrøtter, trenger de sjelden å skrelles).
Skjær tynne skiver av gulrøttene og squashen med en skreller eller en mandolin. Legg skivene rett i en bolle og ha på appelsinog sitronsaft, balsamico og olivenolje. Dryss over litt flaksalt og la det marinere i 10–15 minutter.
Ha litt olivenolje på brødskivene og stek dem gylne i en stekepanne. De skal være sprø utenpå og myke inni.
Når skivene er ferdigstekt, har du mandlene i pannen og drysser på litt salt.
Smør rød pesto på skivene. Fordel squash og gulrot oppå. Ha over burrata, mandler (hakk dem gjerne først) og noen ferske estragonblader. Om du ønsker, kan du også drysse over litt flaksalt før servering.
Pici er en pastatype som tradisjonelt ble laget av familier med dårlig råd. Egg var rett og slett en luksusvare, så denne typen pasta ble laget når man hadde litt mindre penger, men likevel ønsket å servere pasta. Pastatypen brukes fortsatt i enkle retter som denne. Kun pici, en god saus og revet parmesan. Konsistensen på pici er litt annerledes enn på alle andre pastaer jeg har smakt, det er mer å tygge på. Dermed får man også mer tid til å nyte de gode smakene!
4 PERSONER
Pici med spicy tomatsaus og hvitløk
400–500 g pici – se oppskrift på side 91
8 hvitløkfedd
10 ss olivenolje
3 små sterke chili (kan sløyfes om du vil ha en mild pasta)
4 dl tørr hvitvin
2 bokser hermetiserte tomater
Litt salt til smak
Ca. 50 g revet parmesan
DETTE GJØR DU:
Skrell hvitløkfeddene og ha dem i en høy beholder med 6 ss olivenolje.
Bruk en stavmikser for å lage en litt chunky puré.
Varm en vid kjele eller panne og ha i de resterende fire spiseskjeene med olje. Ha hvitløkpureen i pannen og la den svette ut. Ha så i de små chiliene.
Ha i hvitvin og reduser til det halve før du har i tomatene. La sausen stå og småkoke i en time før du kjører den glatt med stavmikser. Det skal nå se ut som en litt rustikk tomatsaus. Smak til med litt salt om du ønsker det.
Ved servering koker du pici i lettsaltet pastavann til den er al dente. Det tar 3–4 minutter om picien er fersk, litt lenger om den er tørket.
Når den er ferdigkokt, har du pastaen rett i kjelen med sausen og gir alt et raskt oppkok.
Fordel på tallerkener og riv over parmesan. Ferdig. Enkelt og greit.
TIPS! Bruk gjerne hvitløkchips som topping.