Chris Tvedt Den som forvolder en annens død

Den som forvolder en annens død

Chris Tvedt

Den som forvolder en annens død Kriminalroman

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52645-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2016, Litauen 2016 Satt i 10,15/12,6 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til Elisabeth.

Denne boken hadde ikke blitt den samme uten henne.

Kapittel 1

Hun var ikke hjemme. Han følte det i samme øyeblikk han trådte over dørterskelen, at huset var tomt. Likevel gikk han fra rom til rom, ropte navnet hennes, åpnet døren til soverommet for å se om hun lå og sov, kikket ut på badet i tilfelle hun lå i badekaret, lette i kjelleren og på loftet mens uroen vokste seg større og sterkere for hvert minutt som gikk.

Hun skulle ha vært der.

Han gikk utenfor og ringte mobilen hennes. Sto midt på tunet og lyttet til den mekaniske stemmen som sa at han kunne legge igjen en melding.

«Hvor er du?» sa han inn i røret, følte seg dum, la på.

Han skiftet sko og gikk over markene, inn mellom trærne. Det gikk en liten sti innover i skogen, et svakt, men tydelig spor som slynget seg mellom furulegger og rundt knauser. Det var tørt i skogbunnen og umulig å se om noen andre hadde gått der de siste timene eller dagene.

Da han hadde gått i et kvarter, kom han til en myr. Noen hadde lagt ut plank over våtområdet, en sti av tre, men det var mange år siden og mange av plankene hadde sunket i myren. De som var igjen, var svarte av elde og sleipe under skosålene. Han prøvde å se sporene etter henne i sølen der myren begynte, men det lot seg ikke gjøre å skille det ene avtrykket fra det andre.

På andre siden av myren delte stien seg i to. Han gikk til 7

høyre på måfå. Etter femti meter delte den seg igjen. Nok en gang holdt han til høyre, men så ble stien gradvis mer utydelig, og til slutt forsvant den helt.

Han ropte navnet hennes noen ganger, deretter gikk han tilbake til huset.

Etter å ha ventet i to timer ringte han politiet.

Det tok omtrent tretti minutter, så svingte en uniformert bil inn på tunet. En bredskuldret, godt voksen mann steg ut fra førersiden, en mye yngre kvinne fra passasjersiden.

«Var det du som ringte?» spurte den eldste konstabelen.

Han forklarte så godt han kunne, tvang seg til å være rolig, til å legge lokk på den voksende panikken mens politifolkene spurte og grov og møysommelig noterte svarene.

Han hadde vært på reise, og hun var borte da han kom hjem.

Ja, hun visste at han skulle komme. De hadde snakket sammen kvelden før.

Nei, det lå ingen lapp noe sted i huset. Hun hadde heller ikke lagt igjen noen form for melding på telefonen, eller på mail. Ja, han hadde sjekket flere ganger.

Ja, det var svært uvanlig.

Nei, han trodde ikke at hun hadde gått til en venninne.

Hun hadde i grunnen ingen venninner. Heller ikke nær familie.

«Vel,» sa den mannlige politibetjenten, «hun har ikke vært borte så lenge. I nittini komma ni prosent av tilfellene finnes det en helt naturlig forklaring på slike forsvinningsnumre. Misforståelser, dårlig kommunikasjon, en mobil som er blitt forlagt et sted. Vi får gi henne noen timer til før vi trykker på panikk-knappen, tror jeg.»

Han ristet på hodet, kjente hvordan brystet ble trangere.

Det føltes som om lungene ble trykket sammen og var ute 8

av stand til å frakte det nødvendige oksygenet til hjertet.

Han satte seg tungt ned på trappen.

Politimannen var allerede i ferd med å snu seg bort, men ikke den unge politikvinnen. Hun bøyde seg ned på huk, stirret inn i øynene hans.

«Hva er det? Er det noen spesiell grunn til at du er så redd?»

Han nikket. «Hun har hatt … problemer.»

«Hva slags problemer?»

«Du vet, med psyken.»

«Har hun vært deprimert?»

«Ja.» «Innlagt?»

«Et par ganger.»

«Er du redd for at hun …?»

Han svelget og svelget, var med ett så tørr i munnen.

«Ja,» sa han. Det var knapt hørbart.

De hadde spredd seg på en lang rekke utover i terrenget.

Han kunne se gjenskinnet fra lommelyktene danse som ildfluer mellom trærne. Av og til hørte han bjeffingen fra en bikkje, og et og annet rop. Hver gang rykket han til, hver gang la den unge politikvinnen en hånd på skulderen hans.

«Bare slapp av. Jeg får beskjed over radioen hvis de finner noe.»

«Jeg skulle ha vært med dem,» sa han.

Hun ristet på hodet. «Hjelpekorpset vet hva de gjør. De er trent i dette. Du og jeg ville bare gått i veien for dem.»

Han gikk på toalettet, tisset, skyldte ansiktet i kaldt vann. Ansiktet i speilet var blekt, fremmed, med stirrende øyne.

Da han kom ut igjen, hadde noe forandret seg. Elektrisitet i luften, trykkende som før et tordenvær bryter løs.

Han kjente nakkehårene stritte. Betjenten sto med ryg9

gen til ham og snakket i en sprakende radio. Det var ikke mulig å høre hva hun sa, men det var noe med tonefallet og kroppsholdningen hennes som sa ham det han trengte å vite.

Han begynte å løpe.

«Hei, vent,» ropte hun, men han ventet ikke.

Sommernatten var lys nok til at han kunne se hvor han plasserte føttene, i hvert fall så lenge han var ute i åpent lende. Inne mellom trærne ble det vanskeligere. Der snublet han i tuer og steiner, måtte holde hendene løftet for å beskytte ansiktet mot kvister og greiner, kjente hvordan hender og underarmer ble skrapet opp, men brydde seg ikke. Smerten var ikke hans, den tilhørte en fremmed. Den mannen han hadde vært, i fjor, i går, i morges.

Han visste hvor han skulle. Ildfluene var ikke lenger strukket ut på en lang rekke, de hadde konvergert mot ett punkt. Bak seg hørte han politikvinnen rope navnet hans, men han brydde seg ikke.

Han vaklet inn i den lille lysningen. Løp ikke lenger, gikk langsomt forbi mørke, tause silhuetter som sto i en halvsirkel.

Lyset fra hodelyktene danset urolig mellom greinene, avslørte, skjulte, avslørte, fikk skyggen av henne til å bevege seg over trærne, det fikk ham til å tenke på en stor fugl som lettet.

«Hold lykten rolig der,» sa en irritert stemme.

Han gikk nærmere. Måtte se, være vitne. Det fortjente hun.

Han så det han visste at han ville få se.

Føttene hennes var ikke mer enn en meter over bakken. Håret, det blonde, tykke håret som han hadde latt gli mellom fingrene sine flere ganger enn han hadde tall på, skjulte mesteparten av ansiktet hennes. Han gikk nærmere.

10

«Hei, du, ikke gå der, dette er et åsted,» sa en stemme bryskt, men han brydde seg ikke.

Det var henne, og allikevel ikke. Ansiktet var forvridd, hovent, med bulende øyne. En blåsvart tunge stakk ut mellom leppene.

En mann, kledd i jaktbukse og rød skalljakke sto med hendene i lommen og stirret på liket som svaiet svakt. Vekten av henne fikk greinen til å knirke.

«Liten tvil om at det er et selvmord,» sa mannen høyt, uten å henvende seg til noen bestemt. «Ikke noe som tyder på at det har skjedd noe kriminelt her.»

Det var som om ordene kom langt borte fra, ført med vinden fra et annet sted.

Det er feil, tenkte han, da betydningen omsider trengte gjennom lammelsen. Det er helt feil.

Dette er ikke et selvmord.

Dette er et drap.

Men han sa det ikke høyt.

Kapittel 2

Mannen ved siden av meg hadde nesten sluttet å puste.

Ti fremmede mennesker var i ferd med å fatte en beslutning som betydde alt for ham. Han het Kenneth Olsen, var gründer og direktør i et selskap som hadde levd høyt på oljeboomen i Nordsjøen i noen år, inntil oljeprisene raste.

En sen og vindfull høstkveld tok det fyr i en lagerhall og hele selskapets bygningsmasse brant ned til grunnen. Kenneth Olsen ble tiltalt for brannstiftelse og forsøk på forsikringsbedrageri. Rettssaken hadde tatt to uker, men juryen hadde bestemt seg på mindre enn to timer.

«Er det et godt eller et dårlig tegn,» hadde han spurt, og jeg hadde ristet på hodet og sagt at det var umulig å vite.

Etter det sa han ikke mer.

Jeg holdt blikket festet på juryens formann, en tykkfallen, middelaldrende mann som virket ukomfortabel med å være gjenstand for alles oppmerksomhet. Han holdt en papirlapp på en armlengdes avstand, myste på den som om han måtte forsikre seg om at han ikke hadde glemt resultatet de hadde kommet frem til.

«Ikke skyldig,» sa han omsider, og jeg kjente et hett støt av triumf jage gjennom kroppen. Kenneth Olsen tømte lungene med en lang, skjelvende lyd. Han grep fatt i bordkanten foran seg, det så et øyeblikk ut som beina skulle svikte, så rettet han seg opp, snudde seg mot meg.

«Tusen takk, Brenne,» sa han. « Tusen, tusen takk. Du har reddet livet mitt.»

12

«Det er jobben min,» sa jeg.

«Kanskje det, men du har gjort den strålende. Nå er det forsikringsselskapet som står for tur. De skal faen meg få betale.»

Salen var i ferd med å tømmes. Kenneth Olsen hadde takket meg enda en gang, hans kone også. Dommerne hadde for lengst marsjert ut, juryen likeså. De siste tilhørerne hadde gått hjem.

Jeg kneppet opp den svarte kappen og tok den av meg.

Pakket ned ringpermer, begynte langsomt å samle sammen virvaret av håndskrevne prosedyrenotater, gule lapper, penner, blyanter, halstabletter, tyggegummi, alle etterlatenskapene etter to ukers hard jobbing.

Statsadvokaten, en ganske ung mann, kom over gulvet, strakte ut en hånd.

«Gratulerer med seieren,» sa han med et stramt lite smil.

«Selv om resultatet var feil.»

Jeg trakk på skuldrene. «Ingen av oss vinner hver gang,» sa jeg bare, på tross av at jeg innerst inne var enig med ham. Kenneth Olsen hadde gjort det han var tiltalt for, det følte jeg meg ganske sikker på.

«Plager det deg ikke?» spurte han. «Å sørge for at forbrytere unnslipper straff, mener jeg?»

Det var en holdning jeg var vant til, hadde blitt møtt med den så mange ganger, både i og utenfor rettssalen.

Vanligvis ville jeg bare ha ignorert det, men ikke i dag.

Kanskje det var uttrykket av selvrettferdighet i det glatte, litt velfødde ansiktet, som irriterte meg. « Ville du heller hatt et system hvor tiltalte var uten forsvarer, sånn at staten og politiet kunne gjøre som de ville uten utidig innblanding fra sånne som meg?»

«Nei, det er ikke det jeg mener,» sa han, uforberedt på den litt aggressive tonen min. «Jeg bare …»

Jeg kjente igjen reaksjonen hans. Skuffelsen over at rett13

ferdigheten ikke seiret. Jeg hadde selv følt det slik da jeg som nyutdannet advokat hadde begynt å gå i retten, men det hadde forandret seg med årene. Noen ville sikkert si at jeg var blitt kynisk, selv kalte jeg det realistisk.

«Det er slik systemet fungerer,» sa jeg forsonlig, «og det vet du. Heller frikjenne en skyldig, enn dømme en uskyldig.»

«Jeg ville uansett ikke hatt jobben din,» sa statsadvokaten.

Jeg var alene igjen i salen. Den berusende følelsen av seier var allerede i ferd med å gå over. Det var alltid slik etter en rettssak. Først var jeg høyt oppe, i neste øyeblikk kom det snikende en følelse av antiklimaks, en slags tomhet.

Og som alltid etter en sak, gjorde jeg opp et mentalt regnskap. Jeg hadde sett hvordan enkelte advokatkolleger hadde mistet grepet. Det som en gang hadde vært entusiasme, ble langsomt, men sikkert erstattet av kynisme. Viljen til å kjempe til siste slutt for klientene, ble avløst av viljen til å sende høyest mulig faktura. Det kunne skje alle, antok jeg, men jeg hadde gitt meg selv et løfte om å slutte før det skjedde.

Jeg var ikke der enda, konkluderte jeg, hadde ennå det som skulle til.

På kontoret var det tomt. De andre hadde for lengst gått hver til sitt. Jeg satte fra meg dokumentmappene, visste etter mange års erfaring at det var nødvendig å avreagere etter to uker i retten. Følelsen av tomhet kunne erstattes av enkle ting, noen øl, litt selskap.

Jeg gikk på Wesselstuen av gammel vane, satte meg i restauranten og bestilte en øl. En gang var dette stedet smekkfullt en fredag ettermiddag, men det var lenge siden.

Jeg drakk metodisk og målrettet, tømte glasset og bestilte en ny. Da jeg hadde drukket den også, reiste jeg meg, 14

var allerede lei av mitt eget selskap. Jeg stakk hodet inn i puben, så to kjente ansikter ved bardisken, men begge så ut til å ha tjuvstartet helgen. Høye stemmer og overdrevne håndbevegelser avslørte at de hadde fått i seg mer enn nok allerede. Jeg gikk ut igjen før de fikk øye på meg. Ute på fortauet ble jeg stående, usikker på hvor jeg skulle gå.

Rundt meg var mennesker på vei til restaurantbesøk, en teaterforestilling, eller hva nå bergenserne valgte å gjøre på fredagskvelden. Ved Den blå steinen hang det som vanlig noen ungdommer. Lyden av en gitar fra en gatemusikant nede på Sundt-hjørnet smøg seg gjennom det begynnende kveldsmørket. En politibil rullet langsomt over plassen.

Jeg hadde virkelig ikke lyst til å gå hjem. Hjemme ventet ingen.

«Hei, Mikael!» En stemme jeg kjente.

Jeg snudde meg.» Helle Mørk! Som sendt av forsynet!» sa jeg.

Hun lo. «Har du savnet meg så mye?»

«Klart jeg har. Hver dag.»

«Helt sikkert,» sa hun og ga meg en klem. «Hvor er du på vei?»

«Jeg sto akkurat og lurte på det da du dukket opp. Det kan umulig være en tilfeldighet. La oss ta en øl sammen.»

«Det kan vi, men bare hvis du først blir med meg på et arrangement, og det var kanskje ikke akkurat det du hadde tenkt deg i kveld.»

«Vis vei. Jeg blir med på hva som helst, bare jeg får deg på kjøpet.»

Hun lo igjen. «Da må du være temmelig desperat, Mikael.»

Jeg hadde truffet Helle Mørk under en rettssak for mange år siden. Hun var nyansatt som journalist i BA, jeg var en relativt ung advokat på vei opp og frem. Vi hadde likt 15

hverandre fra første øyeblikk, hadde funnet en tone. Litt senere hadde vi møtt hverandre tilfeldig på byen, og hadde innledet et hektisk forhold. Det hadde tatt slutt etter noen uker, jeg husket ikke lenger hvorfor. Året etter fikk jeg høre at hun hadde giftet seg med en revisor og fått ny jobb i Bergens Tidende.

Det siste jeg hadde hørt om henne, var at hun jobbet frilans, nok et offer for de evige innskrenkningene i bransjen.

«Det er godt å se deg,» sa jeg mens vi gikk i retning torget. «Det er virkelig lenge siden.»

Hun kikket opp, var et hode lavere enn meg, en liten kvinne med blonde krøller og brune øyne. «Fint å se deg også, Mikael,» sa hun og hektet armen sin i min. «Jeg går ikke så mye ut lenger.»

«Du sitter hjemme i rekkehuset og tar et glass vin til Gullrekken sammen med Knut?»

«Ja, sånn er det blitt. Bortsett fra at det ikke er et rekkehus, og at Knut ikke er der.»

Jeg kikket raskt bort på henne. «Å?»

«Det funket ikke.»

«Jeg trodde dere hadde det bra sammen.»

«Vi hadde det bra helt til jeg våknet opp en morgen og innså at alt som holdt oss sammen, var forsvunnet et sted på veien.»

Det var mer enn en antydning til bitterhet i stemmen hennes. «Var det vanskelig? Bruddet, mener jeg.»

Hun trakk på skuldrene. «Det tok sin tid å komme over det. Vi hadde vært sammen lenge. Men nå går det greit.»

Mens vi snakket hadde vi krysset torget, passert Fløibanen og gått inn i Lille Øvregate.

Hun stanset foran et håndmalt skilt hvor det sto Café Caliber. «Her er det.»

«Hva er det egentlig du drar meg med på?»

«Kanskje du vil finne det interessant. Husker du Josef Mardal?»

16

«Musikeren? Black Metal, eller noe slikt?»

«Det er ham.»

«Jeg trodde han satt inne for vold.»

«Han gjorde det, men i fengselet meldte han seg på et skrivekurs hos Barbara Blomberg.»

«Tror ikke jeg har hørt det navnet,» sa jeg.

«Hun er kanskje ikke så veldig kjent, men hun er faktisk en vel ansett novelleforfatter. Dessuten er Barbara en god venninne av meg, vi har kjent hverandre siden skoledagene. Uansett, hun har holdt skrivekurs for innsatte i mange år, og det var hun som oppdaget Josef Mardal. Nå har han utgitt en bok.»

«Så det er Josef Mardal vi skal høre på?»

Helle smilte. «Du ser litt skeptisk ut, Mikael. Liker du ikke litteratur?»

«Jeg liker ikke Black Metal.»

Helle smilte, møtte blikket mitt. Jeg hadde glemt hvor fascinerende øynene hennes var. Store, klare, cognacfarget med gylne og grønne spetter. I direkte sollys virket de nesten helt grønne, husket jeg.

«Dette er ikke en konsert,» sa hun. «Ifølge Barbara er Mardal et genuint skrivetalent. Du må ikke bli med hvis du ikke vil, Mikael, men jeg må i hvert fall inn. For meg er dette jobb.»

«Hvordan det?»

«Det ligger en god historie der, og den vil jeg skrive.

Voldsdømt Black Metal-artist debuterer som forfatter, ikke sant? Hva sier du, blir du med inn?»

Helle smilte, litt skjevt, avventende. Det blonde håret, kortere enn jeg husket det, var en gylden sky rundt ansiktet, gyllenbrun hud og svake fregner over nesen gjorde at hun fremdeles så ung ut.

Et minne dukket opp fra ingen steder.

Helle og jeg på en benk i parken, på det mørkeste stedet, i skyggen av en gullregn. Helle hadde trukket opp skjør17

tet og satt seg på fanget mitt. Vi hadde ikke brydd oss det minste om at vi var synlige for menneskene som passerte mindre enn tretti meter unna. Villskapen som lå like under den litt prektige, uskyldige overflaten hennes, hadde forbauset og opphisset meg.

Jeg tror hun leste det plutselige begjæret i ansiktet mitt, men hun så ikke bort, holdt øynene mine fast med sine.

«La oss gå inn,» sa jeg, med ett tørr i munnen.

Kapittel 3

Vi gikk ned fire ujevne trappetrinn og kom inn i et ganske mørkt lite lokale med hvitkalkede vegger. Det var fremdeles noen plasser igjen. Publikum var forholdsvis ungt, la jeg merke til, mange av dem åpenbart fra Black Metal – miljøet, med svarte skinnklær, og mye metall i øyenbryn, nesevinger og lepper. Gamle fans av Mardal, tenkte jeg, kom plutselig på at bandet het Dungeon. Kontrasten til det delikate interiøret, med blomster og hvitmalte bord, var påfallende.

På en knøttliten scene var det satt frem to lenestoler.

Vi fant oss et ledig bord, ganske langt bak. Jeg gikk til bardisken og kjøpte øl til oss begge. Da jeg kom tilbake til bordet, hadde Josef Mardal og en høy, rødhåret kvinne, med store, innfattede briller, tatt plass på scenen.

Jeg hadde aldri sett Barbara Blomberg, men husket vagt Josef Mardal fra avisbilder, sannsynligvis i forbindelse med rettssaken mot ham. Da hadde han fremstått som mørk, truende og aggressiv, men kanskje det bare hadde handlet om sminke og klær, for nå ga han et ganske annerledes inntrykk, var konservativt kledd i bukse og skjorte. Bare det svarte håret som var samlet i en hestehale, og tatoveringer som så vidt var synlige rundt halsen og håndleddene, brøt med inntrykket.

Han satt helt stille mens Barbara Blomberg introduserte ham, virket nesten fjern og innadvendt.

19

«Du har skrevet en rå og voldsom bok, Josef Mardal,» sa Barbara Blomberg. «Fortellinger som på samme tid er vanskelig å lese og vanskelig å legge fra seg. Er verden virkelig et så brutalt sted?»

Han nølte litt, som om spørsmålet kom bardus på ham.

«Ja, ofte er den det,» sa han. «I hvert fall har min verden vært det. Andre har kanskje opplevd det helt annerledes, men jeg må skrive virkeligheten slik jeg ser den.»

Stemmen var lav, ordene kom langsomt, som om han tenkte ferdig hele setninger før han sa noe.

Jeg var intenst oppmerksom på at Helle satt ved siden av meg, låret hennes noen centimeter unna mitt. Jeg ønsket bare å strekke ut en hånd, ta på henne, men så at hun var oppslukt av samtalen der fremme. Etter hvert ble oppmerksomheten min vendt mot Josef Mardal.

Det var vanskelig å la være. Stemmen hans snodde seg rundt tilhørerne som en myk arm, blikket som først hadde vært innadvendt, ble mer og mer intenst etter hvert som han snakket seg varm. Med presise håndbevegelser understreket han poengene sine. Det var som om all energien i rommet ble konsentrert rundt ham. Hvis jeg hadde hatt et kompass, ville nålen pekt mot ham, tenkte jeg.

Da det var over følte jeg at jeg hadde vært vitne til noe ekstraordinært. Josef Mardal ga Barbara en klem, takket henne. Publikum klappet, plystret, jublet.

Josef Mardal ble sittende på den knøttlille scenen. En liten kø dannet seg umiddelbart foran ham, fans som ville ha bokeksemplarene sine signert. Barbara kom og satte seg hos oss, så glad ut, fikk en klem av Helle.

«Dette gikk vel bra,» sa hun.

«Det var strålende. Jeg storkoste meg,» sa Helle.

Hun introduserte oss.

«Du var flink,» sa jeg.

20

Hun lo. «Takk for det, men dette var Josef sitt show, ikke mitt. Han er et naturtalent på scenen.»

Et kvarter senere kom Josef Mardal bort til bordet vårt.

Han gikk på en slengete, skjødesløs måte, ga først Barbara en klem, deretter Helle, før han så på meg med et spørrende, nesten utfordrende blikk.

«Hils på Mikael,» sa Helle. «Han er forsvarsadvokat.»

Jeg reiste meg, rakte frem hånden.

Håndtrykket hans var fast. «Jeg kjenner dessverre noen slike fra før,» sa han.

Jeg smilte. «Er vi så ille?»

Han trakk på skuldrene. «Verken verre eller bedre enn andre, kanskje. Det er bare at jeg har vært tvunget til å benytte meg av deres tjenester, men det var min egen feil, ikke advokatenes.»

«La oss håpe vi aldri må treffes i profesjonell sammenheng, da.»

Blikket var direkte. «Ingen fare. Jeg er en ny mann nå.

Takket være Barbara har jeg stått opp fra de døde, om ikke på den tredje dag, så i det tredje år.»

Barbara lo begeistret mot ham. «Ja, jeg utfører mirakler på bestilling,» sa hun.

«Satt du inne i tre år?» Jeg klarte ikke å la være å spørre.

Det var han selv som hadde brakt det på banen.

«To år og seks.»

Jeg kjøpte en runde til alle. Josef Mardal drakk halve glasset i en slurk, tørket seg rundt munnen med håndbaken. Vi skålte for ham og for boken.

Jeg fikk en dult i ryggen og snudde meg, litt irritert. En mann i slutten av tjueårene presset seg forbi stolryggen, ignorerte meg, så bare på Josef Mardal. «Unnskyld meg,» sa han. «T…t… tror du at du kunne … jeg fikk ikke kjøpt boken i sted … hvis du k…k… kunne være så snill å …»

21

Han rakte frem et eksemplar av Jernlunge.

«Klart det,» sa Josef Mardal. «Hva heter du?»

«Richard, men bare skriv til Ragnhild.»

Josef smilte, rablet ned en hilsen og ga boken tilbake.

«Vær så god. Håper kjæresten din vil like den.»

Mannen tok imot, stammet frem et takk.

«Hvordan føles det å være forfatter?» spurte Helle.

«K…k…kult,» sa Josef og lo.

Jeg så uvilkårlig etter den stammende mannen. Han snudde seg ikke, men jeg så at det brant i nakken hans.

Da lokalet var i ferd med å tømmes, gikk vi videre. Helle og jeg gikk side om side, de to andre foran oss på fortauet.

Barbara, som hadde drukket tre glass vin i rask rekkefølge, snublet nesten i brosteinen, grep Josef i armen og lente seg tungt mot ham mens de gikk.

«Angrer du på at du ble med?» spurte Helle.

«Nei. Jeg må innrømme at det er noe med ham,» sa jeg. Så for meg den røde nakken til mannen med boken.

«Ja, det er. Jeg tror det kan bli en bra artikkel. Uansett er jeg glad for at jeg ikke ødela kvelden din.»

«Tvert imot. Det var fint å se deg igjen.»

Hun kikket opp på meg med et uutgrunnelig blikk, nølte litt før hun grep armen min igjen.

Baren var stor og støyende, men beliggenheten var fantastisk. Utenfor vinduene lå Vågen oljeblank og speilet Bergensnatten.

«Hva vil dere ha?» spurte Barbara. «Jeg spanderer.»

Jeg holdt meg til øl, Helle drakk hvitvin, Josef og Barbara drakk brennevin. Vi skålte. Barbara lo høyt hver gang noen prøvde å være morsom. Det kledde henne ikke. Blikket hennes var ikke lenger så klart, bevegelsene hadde mistet sin tidligere kantethet, var løsere, mer utflytende. Hver 22

gang hun sa noe til Josef, rørte hun ved hånden eller underarmen hans.

Jeg studerte Josef i smug, så at han antagelig var attraktiv for mange kvinner, eller for menn for den saks skyld.

Han hadde et skarpskåret ansikt, høye kinnben og dyptliggende øyne. Munnen var ganske fyldig, fint formet, nesten feminin. Den skiftet mellom å se følsom og grusom ut.

Jeg lente meg frem, hvisket i Helles øre. «Jeg tror kanskje venninnen din liker Josef Mardal.»

Helle så irritert ut. «Barbara blir en idiot når hun drikker,» sa hun. «Dummer seg ut hver gang.»

En mann trengte seg frem mellom Josef og meg.

«Hei, ta det med ro,» sa Josef irritert.

Mannen snudde seg mot ham, en rødmusset, kraftig kar, midt i trettiårene, med rosa skjorte og løst slips. «Flytt ræven din så andre kan komme til,» sa han. «Din homo,» la han til, nesten som en ettertanke da han la merke til Josefs hestehale.

Josef skled ned av krakken, stilte seg foran mannen, var omtrent like høy, men mye spinklere i kroppen.

«Liker du ikke homser?» sa Josef lavt, med et hverdagslig tonefall. «Da liker du kanskje ikke at jeg tar på deg, heller?»

Med ett piplet svetten frem på mannens panne.

Det tok et sekund før jeg så at Josef hadde grepet tak i skrittet hans. Josef lente seg frem til de sto nesten kinn mot kinn, hvisket inn i mannens øre. «Hvis du ikke kommer deg vekk, skal jeg rive av deg ballene og tvinge deg til å spise dem, forstår du?»

Det kom en rar lyd fra mannen. Ansiktet hans hadde mistet konturene, var blitt slapt skinn, leppene våte og halvåpne. Han nikket svakt.

Josef slapp ham og snudde ryggen til. Mannen vaklet vekk.

«Hva sa du til ham?» spurte Barbara.

23

«Jeg sa at jeg ville skrive om både ham og den gyselige skjorten hans i min neste bok, hvis han ikke ble høfligere.»

Både Barbara og Helle lo begeistret. Latteren til Helle innbød vanligvis til å le sammen med henne, men nå følte jeg ingen trang til å le.

«Pennens makt,» sa Barbara. «Mektigere enn sverdet.»

Det gikk opp for meg at jeg var den eneste som hadde fått med meg hva som virkelig skjedde.

Jeg møtte Josefs øyne, så at han moret seg. Barbara lente seg mot ham, la hånden på låret hans.

Helle reiste seg brått. «Jeg tror jeg har fått nok å drikke.» Hun så på Barbara. «Kanskje du også skulle tenke på å komme deg hjem.»

Barbara fniste. «Jeg tror jeg vil ha en drink til.»

«Du gjør som du vil,» sa Helle med en uventet skarphet i stemmen.

Jeg reiste meg også. «Jeg følger deg til drosjen.»

Natteluften var kjølig og frisk. Jeg kjente at jeg var beruset, men ikke for mye. Utenfor Kjøttbasaren sto taxiene på rad og rekke og ventet på hordene som ville komme litt senere. Vi stanset foran den første drosjen. Helle lente seg mot meg, vi klemte hverandre.

«Takk for i kveld,» sa jeg. Hun var vever og skjør i armene mine, og nå hadde jeg ikke lyst til å slippe henne.

«Kanskje vi kan treffes igjen en dag?»

«Det vil jeg gjerne,» sa hun.

Jeg åpnet bildøren for henne, og hun satte seg inn i baksetet, smilte, vinket.

Drosjen rullet en meter, så stanset den med et rykk.

Hun åpnet bakdøren. Jeg gikk frem, bøyde meg ned for å høre hva hun ville, kunne ikke helt lese uttrykket i øynene hennes.

«Sett deg inn, Mikael.»

24

Kapittel 4

En eller annen gang i løpet av natten sto hun opp fra sengen min og kledde på seg. Jeg registrerte det gjennom et slør av søvn, hadde lyst til å be henne bli, men klarte bare å mumle frem noe utydelig da hun bøyde seg over meg og kysset meg lett på munnen.

«Jeg liker å elske med deg,» sa hun.

Så var hun borte.

Jeg lukket øynene og gled inn i søvnen igjen.

Da jeg våknet, var det lyst ute. Lukten av kjønn, av Helle, hang igjen i sengen som et uhåndgripelig minne. På tross av alkoholen jeg hadde inntatt kvelden i forveien, følte jeg meg lett og opplagt, mer enn det, jeg følte meg lykkelig. Vi hadde tatt taxi hjem til meg og gått rett opp på soverommet. Helle hadde kledd av seg med en gang. Jeg så henne for meg slik hun hadde vært da jeg kom ut fra badet. Hun hadde sittet i sengen med knærne løftet og beina fra hverandre. Åpen og utålmodig. Da det gikk for henne, hadde hun klamret seg til meg som om hun var redd for å forsvinne.

Jeg dusjet og spiste frokost i ro og mak. Etterpå sendte jeg en tekstmelding til Helle.

«Takk for i går,» skrev jeg. «Og for i natt.»

Det tok noen timer før svaret kom.

«Du er deilig,» var alt hun skrev, men det var mer enn nok.

25

Helle var i bevisstheten min hele tiden. Et par ganger holdt jeg på å ringe henne, men lot det være, tenkte at jeg for en gangs skyld ikke skulle gå for fort frem, bli for ivrig. Mandag morgen var hun fremdeles i tankene mine da jeg gikk nedover Kalfaret på vei til kontoret. Det var en varm sensommermorgen, nesten litt trykkende.

De første regndråpene traff meg i ansiktet da jeg passerte politihuset. Jeg gikk fortere, hadde et håp om å komme meg under tak før uværet brøt løs, men det var fåfengt. Et voldsomt vindkast fikk frakkeskjøtene til å blafre, så kom regnet for alvor. Etter noen minutter rant små kalde bekker nedover nakken, skoene var gjennomtrukne og de klissvåte dressbuksene klasket rundt leggene. På Torgalmenningen slo regndråpene så hardt mot bakken at plassen så ut som den var dekket av melkehvitt skum. En håndfull mennesker løp krumbøyde i dekning, men jeg var allerede så våt at det ikke hadde noen hensikt.

Da jeg kom på kontoret, så fru Sørensen misbilligende på meg.

«Jeg har sagt at du skal ta med paraply, Mikael,» sa hun spisst.

«Og du hadde rett som alltid,» sa jeg og smilte, gikk forbi henne og inn på mitt eget lille kontor.

Jeg hengte fra meg frakken og jakken, deretter tok jeg på meg en tørr skjorte. Jeg har alltid en liggende på kontoret, i tilfelle jeg må møte i retten på kort varsel. Det var verre med buksen. Jeg nølte litt før jeg tok den av meg og la den over en stolrygg foran radiatoren. Sokkene la jeg til tørk i vinduskarmen.

Akkurat da gikk døren opp og Synne kom inn.

«Det må jeg si, Mikael Brenne,» sa hun med hevede øyenbryn, målte meg opp og ned. «Ny stil?»

«Ja, jeg tenkte det kunne trekke litt flere klienter til kontoret,» sa jeg og tok plass bak skrivebordet med så mye verdighet jeg kunne oppby.

26

Synne Bergstrøm var en god del yngre enn meg. En gang hadde hun vært min advokatfullmektig. Nå var hun den ene av to partnere i Advokatfirmaet Bergstrøm & Brenne. Jeg var den andre.

Hun satte seg i klientstolen, strakte beina ut foran seg og la anklene over kors. Hun hadde de lengste beina i verden. «Gratulerer,» sa hun. «Jeg hørte du vant på fredag.»

«Jepp,» sa jeg. «Nok en seier for systemet.»

«Gikk du på byen etterpå?»

«Ja, men jeg så ikke deg der.»

Vi pleide å gå ut sammen etter store rettssaker, enten for å feire eller for å trøste hverandre, det var blitt en slags tradisjon. Hun laget en litt unnskyldende grimase. «Nei, sorry. Jeg kunne ikke. Hadde gjort en avtale jeg ikke kunne bryte.»

«Med Didrik?»

Didrik Sørlund var den nye kjæresten hennes. Ifølge fru Sørensen var det alvor denne gangen. Kanskje hadde hun rett. Jeg håpet det. Synnes forrige kjæreste hadde slått opp da han fikk ny jobb utenbys og hun ikke ville flyttet med.

Etter det hadde hun så vidt jeg visste, knapt sett på en mann. Ikke før nå.

«Ja. Med Didrik.» Hun nølte litt. «Men du klarte deg sikkert fint uten meg. Du ser fornøyd ut i dag. Traff du noen kjente, eller?»

«Ingen du kjenner.»

Synne så litt undersøkende på meg, men forfulgte ikke temaet. «Har du sendt regning til lagmannsretten?» spurte hun isteden.

«Jeg har så vidt kommet innenfor dørene, Synne.»

«Bare få den av sted med en gang. De har vært litt trege med å betale i det siste.»

«Har vi lite penger?» spurte jeg.

«Det renner ikke akkurat over på driftskontoen.»

27

«Jeg trodde … vi har da brukbar sakstilgang, har vi ikke?»

«Ikke rett type saker. Mye fri rettshjelp og små straffesaker. På grunn av stykkprissatsene blir det ikke så mye penger av det. Trenden er ikke positiv. Dessuten …» hun nølte litt før hun fortsatte. «Dessuten kunne du vært flinkere til å skrive timer og sende regninger, Mikael.»

Det var en diskusjon vi hadde hatt før. Det var Synnes jobb å holde orden på økonomien, og hun syntes aldri vi hadde nok på konto. Jeg pleide å beskylde henne for å være trygghetssøkende inntil det nevrotiske, hun mente at jeg var uansvarlig.

«Vi klarer oss,» sa jeg. «Det gjør vi alltid. » Hun dro en hånd gjennom håret, en bevegelse som jeg kjente godt og som betydde at hun var stresset. «Jeg hører du sier det,» sa hun. «Men sist måned var jeg fire dager for sen med lønnen til fru Sørensen.

Det rystet meg. Jeg hadde ingen anelse om at det sto så dårlig til.

«Jeg skal få sendt fakturaen i dag,» sa jeg. «Og Kenneth Olsen er ivrig etter å saksøke forsikringsselskapet. Jeg skal ringe til ham og komme i gang med den saken.»

Etter at Synne hadde gått ble jeg sittende og se meg rundt.

Kontoret var kanskje ikke så mye å skryte av, men det var mitt eget. Jeg hadde opplevd en gang før å stå på bar bakke, uten praksis og uten inntekter, og ville for alt i verden ikke oppleve det en gang til.

Jeg ble revet ut av de dystre tankene ved at telefonen ringte.

Jeg grep den. «Ja, det er Mikael Brenne.»

En kort pause. «Hei, og takk for sist,» sa en kvinnestemme. «Det var en veldig hyggelig kveld.»

Et sekund trodde jeg det var Helle og følte et støt i nervesystemet, men så kjente jeg skuffet igjen stemmen.

28

«Barbara?»

«Ja, sa jeg ikke det?» Hun lo litt nervøst. «Beklager.

Men du sa at jeg kunne ta kontakt.»

Det skjedde ofte at folk jeg traff på byen hadde ett eller annet juridisk problem som de tok opp. Jeg ba dem alltid om å ta kontakt i kontortiden. Oftest ble det ikke til noe, men dette var tydeligvis unntaket.

«Absolutt,» sa jeg, hadde en vag erindring av at hun hadde nevnt noe. «Hva er det du trenger hjelp til, egentlig?»

«Jeg trenger et testamente. Jeg skal selvsagt betale det det koster, bare så det er sagt.»

«Det går bra,» sa jeg. «Vi får ta et møte og gå gjennom saken.»

Vi fant et tidspunkt uken etter som passet begge to.

«Forresten,» sa jeg før hun la på, «kan du ta med deg en oversikt over økonomien din? Jeg trenger ikke alle detaljer, bare de store linjene, aktiva og passiva, fast eiendom, andre formuesgoder av noe omfang hvis du har slikt. Sånn at jeg vet hva vi snakker om.»

Kapittel 5

Jeg holdt ut til tirsdag kveld før jeg ringte til Helle.

«Hei, det er Mikael,» sa jeg.

«Mikael,» sa hun. «Takk for sist.»

Det lød litt formelt, nesten likegyldig, som om vi sist gang vi så hverandre hadde vært gjester i et middagsselskap eller en mottagelse, ikke ligget hud mot hud på et svett laken.

Jeg kastet meg ut i det. «Jeg har tenkt på deg.»

En umerkelig pause, som om hun ikke helt visste hva hun skulle svare. «Har du?»

«Mm. En god del, faktisk.»

«Gode eller dårlige tanker?»

«Deilige tanker.»

«Det var bra,» sa hun med en stemme som hørtes annerledes ut, dypere, hesere enn før.

«Så … skal vi møtes en dag.»

«Ja,» sa hun, «det er bare … jeg er veldig opptatt med Josef akkurat disse dagene.»

«Så det blir noe av den artikkelen?»

«Ja visst. Josef syntes det var en kjempeidé.»

«Jeg har det uansett travelt selv,» sa jeg. «Hva med fredag? Vi kan gå ut, spise middag eller noe. » «Jeg har en bedre idé,» sa Helle.

Adressen hun hadde oppgitt viste seg å være en enebolig på Søreide, litt pregløs, antagelig bygget på åttitallet, men 30

med en stor tomt og god avstand til naboene. I samme øyeblikk jeg gikk ut av bilen, kom hun ut av inngangsdøren, måtte ha sett meg gjennom vinduet. Jeg tenkte at det var et godt tegn, at hun hadde ventet på meg.

Helle ga meg et raskt kyss på kinnet.

«Stort hus du har,» sa jeg.

«Ja,» sa hun. «Dette er det jeg har igjen etter ti års samliv med idioten Knut. Et hus som jeg ikke har råd til å holde.»

«Du kan alltids selge,» sa jeg.

«Jeg er vant til å bo her,» sa hun og åpnet passasjerdøren. «Skal vi kjøre?»

Lyderhorn er et av de sju fjellene rundt Bergen. Det er langt fra det høyeste, men den karakteristiske silhuetten som vender mot vest, er allikevel det sikreste seilmerket for alle som kommer sjøveien til byen, synlig på mange sjømils avstand.

Helle gikk fortere enn jeg gjorde, var lett i kroppen. Jeg strevde med å holde følge, men lot meg inspirere av den stramme bakenden som spratt oppover knausene foran meg.

«Det er fint her,» sa jeg da jeg nådde toppen et par minutter etter henne, forsøkte å skjule hvor sliten jeg var.

«Ja, det er det. Du kan se helt til Stord på en klar dag.

Jeg elsker dette fjellet.»

«Du er sannsynligvis en heks,» sa jeg. «Var det ikke her de pleide å samles for å ha samkvem med djevelen?»

Helle lo. «Ifølge sagnet, ja, men jeg har aldri truffet ham, enda jeg går her ofte.»

Vi sto en stund i taushet og så utover skjærgården, øyene, fjorden, båtene. Var helt alene der oppe. Et fly tegnet en grå diagonal på den blå himmelen. Jeg la en arm rundt skulderen hennes. Hun snudde seg mot meg, løftet ansiktet.

31

«Det er ingen djevel her, Mikael. Jeg må visst ta til takke med deg.»

Jeg tok henne der på toppen av Lyderhorn, eller kanskje det var hun som tok meg. Etterpå gikk vi hjem til meg, laget middag, drakk et par glass rødvin, pratet og gikk til sengs. Vi elsket en gang til, langsommere den gangen og uten hast.

Hun ble der om natten.

Om morgenen laget jeg i stand frokosten. Jeg kunne høre det suse i rørene mens jeg holdt på.

«Jeg er skrubbsulten,» sa hun da hun kom inn på kjøkkenet med vått hår. «Gi meg mat med en gang, ellers blir jeg voldelig.»

«Ta plass. Her er alt en kvinne med lavt blodsukker kan begjære,» sa jeg. «Eggerøre. Skinke. Marmelade. Ristet brød. Te. Juice.»

«Perfekt.» Hun smurte en brødskive. «Har du ketchup?»

«Ketchup på eggerøre?» Jeg så vantro på henne. «Å, du er en av dem? Betyr det at forholdet vårt ikke har noen fremtid?»

«Nei, det går bra. Jeg har nemlig ikke ketchup.» Jeg så litt granskende på henne. «Men har vi et forhold?»

«Vet ikke,» sa Helle. «I hvert fall ikke før jeg har fått mat.»

Jeg så fascinert på mens hun stappet i seg den ene brødskiven etter den andre.

«Det er uhøflig å stirre, Mikael,» sa hun.

«Det er utrolig at en så liten kvinne kan spise så mye.»

«Jeg får appetitt av å elske.»

Etterpå drakk vi kaffe i karnappet. Hun tok plass i den lenestolen som ser nesten ubrukt ut. Jeg satte meg i den andre, den med slitte fjærer og blanke flekker på trekket.

32

«Det er virkelig et fint hus, dette,» sa hun og så seg rundt.

Jeg fulgte blikket hennes. Dagslyset avslørte at tapetet hadde løsnet litt i et hjørne hvor det hadde vært en gammel fuktskade. Det lå støv i krokene og blader fra en halvdød plante i vinduskarmen.

«Det har vært fint en gang, men det hadde kanskje trengt litt oppussing etter hvert,» sa jeg.

«Tja, det har sjel og sjarm og personlighet, det er det viktigste,» sa Helle. «Som eieren.»

Jeg lo. «Takk for det.»

«Men hagen ser for jævlig ut,» sa hun.

«Jeg er ikke så glad i hagearbeid.»

«Jeg elsker det,» sa Helle.

Et øyeblikk fikk jeg en visjon jeg ikke hadde sett for meg før, en fremtid med velstelte bed. En fremtid hvor jeg ikke var alene. Helle trakk beina oppunder seg i stolen og ga meg et glimt av brun, bar hud.

«Blir du her i helgen?» spurte jeg.

Hun svarte ikke med en gang, så bare på meg med et blikk som jeg ikke kunne tyde. «Vil du at jeg skal bli?»

«Jeg tror det,» sa jeg. «Ja, det vil jeg.»

«Du vet ikke stort om meg, Mikael,» sa hun. «Ikke egentlig.»

«Vi vet aldri stort om andre mennesker,» sa jeg. «Men vi trenger dem allikevel.»

Hun satt uten å si noe.

«Husker du da vi var sammen forrige gang?» sa hun etter en stund. «Jeg var så forelsket i deg, og trodde at du følte det samme. Og så fikk jeg helt tilfeldig øye på deg på byen en kveld. Du satt med armen rundt en annen.»

Det var min tur til å bli stille. «Gjorde jeg? Var det derfor du trakk deg unna? Hvorfor sa du ikke noe?»

Hun trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Det virket ikke som om du ville noe mer enn å treffes av og til, ha sex når 33

det passet deg … Jeg ville noe mer. Så traff jeg Knut og jeg tvilte aldri på hva han ville.»

«Det blir ikke slik denne gangen,» sa jeg. «Garantert ikke. Jeg er en annen nå.»