Lars Saabye Christensen
BYENS SPOR II Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58875-5 ISBN 978-82-525-8901-6 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Ukjent fotograf/Oslo Museum Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
TIDEN
Grisene ser ikke ut til å ta det så tungt. De skal dø om en liten stund. De bare vet det ikke. Men hvordan kan Jesper Kristoffersen vite det? Kanskje grisene er fullstendig klar over at de skal dø og at det ikke er noen vei utenom. Derfor prøver de heller ikke å stikke av. Grisene har altså gitt opp. Det kan også hende at de bare har en viss stil, altså at de later som. Det gjør det bare enda verre. Én etter én går de inn i båsen hvor det står en mann i blå frakk og venter på dem. Han plasserer en elektrisk tang i nakken på grisen. Bedøvelsen, som er dødens røde løper, virker straks. Grisen rekker knapt å knele før den heises opp i en lenke som er festet til venstre bakfot og fraktes videre langs skinnene i taket, selve paternosterverket, forbi en annen mann som i farta snitter over pulsåren med en blank kniv. Jesper blir blendet av alt det lyserøde blodet som velter fram i en stråle som aldri lander. Han orker ikke se mer. Likevel klarer han ikke la være. Nå suges grisen inn i en roterende bustløsner, hvor den virvler rundt mellom valsene i en vill ballett. Grisen er ikke gris lenger. Den ligner ikke grisen. Så venter den siste barberingen, for hvem vil vel ha slike hår i maten, før enda en mann står klar og åpner den rykende skrot5
ten med en større kniv. Han lager et snitt i buken, det er ikke verre enn å trekke ned en myk glidelås, folder ut innvollene like raskt som andre renser neglene, henger det som skal etes på nummererte kroker, som ruller langsomt ned til en eldre herre med runde briller og pinsett. Han er ikke til å komme forbi. Han er Landbruksdepartementets egen prest. Hans arbeid er å dissekere, godkjenne og stemple. Først da kan disse delikatessene, grisens høyhet, sendes videre til kjøtthallen, hvor pakkerne snart skal lempe varene opp på lasteplanene slik at sjåførene endelig kan frakte dem til byens mange slakterbutikker, hvor kundene kan kjøpe koteletter og skinke, ikke bare til søndagsmiddagen, men kanskje til en helt vanlig onsdag også. Det er gode tider. Det er kjøtt. Det er lærlingen Jostein Melsom som tar seg av det som blir til overs. Han lemper tarmer og beingrinder over i svære kummer, spyler veggene og skurer gulvet. Så snur han seg og vinker gjennom dampen. Jesper orker ikke mer. Han finner den nærmeste døren og rett bak Oslo Slaktehus synker han ned på kne og kaster opp. Han kaster opp på skoene og vesken. Han kaster opp på hendene sine og på det nye armbåndsuret som er halv to. Han kaster opp på klokkespillet fra Rådhustårnet. Han dynker den mørke klangen i magesaft, slim og annet snørr. Så er han tom som en paraply, velter rundt og blir liggende på ryggen. Himmelen er i bevegelse selv om den står stille i alt sitt blå. Det blinker skarpt i det sorte vannet ved Akerselvas munning eller hvor det nå er, kanskje det bare er knivene som slipes igjen. Jesper har ikke peil. Han er på feil side av byen, så langt unna Fagerborg som det går an. Det er august, snart september. Høsten napper allerede ute i fjorden. Jostein 6
kommer til syne over ham. Han har fem minutter, tenner en sneip og flirer. – Pyse. – Hysj! – Hva da? – Grisene, sier Jesper. – Hva med dem? – De rauter. Jostein rister bort luggen. – Det er kuer. – Kuer? – Eller okser. – Skal aldri spise kjøtt mer. – Da sulter du i hjel. – Ikke hvis du spiser kake i stedet. – Kake? Har du kake? – Skulle aldri kommet hit. – Hva sa du? – Ingenting. – Hvorfor kom du da? Jesper reiser seg, tørker av vesken med underarmen og napper sneipen ut av munnviken til Jostein. – Du blir enda mer tunghørt når du røyker. Han tar det siste magedraget, spytter ut resten og må gå en runde med seg selv. – Hvorfor kom du da? maser Jostein. Jesper klarer å feste blikket igjen. – For å be deg i bursdag. Hvis du vasker hendene dine først. – Du har ikke bursdag. – Mutter’n har. 7
– Hvor gammel da? – Det spør man ikke damer om. – Men jeg spør jo deg, jo. – Og da må jo jeg ha spurt mutter’n først. – Veit du det ikke? – Halv seks. Jostein kaster hodet bakover og ler. – Er’u helt døv, eller? – Snart førti. Så er klangen der igjen. Klokken er allerede to. Er det ikke lenger siden den var halv to? Jesper fortviler. Han har dårlig tid. Han er snart femten år og har dårlig tid. Det burde ikke være slik. Man burde ha god tid når man snart er femten i august. Man skal ha livet foran seg. Man skal ha resten av dagen og i morgen. Man skal i det minste ha neste øyeblikk foran seg. Men det mest fortvilte er likevel at uansett hvor man står i denne byen, havner man før eller senere i Rådhustårnenes akustiske skygge. Den er ikke til å komme forbi. Det er det samme om man står øverst på Blåsen, graver seg ned i Slottsparken, sovner på Huk, svømmer under Sukkenes bro eller blir kjørt bort i Sorgens Trille, man slipper ikke unna. De to vennene, Jesper og Jostein, like forskjellige som to dråper vann, går hver til sitt, bortsett fra at Jostein må tilbake til grisene, eller snarere grisenes søppel, mens Jesper løper avsted med vesken under armen, som et skakkjørt sykkelbud uten hjul. Han krysser Youngstorget hvor den ene bonden etter den andre roper den laveste prisen høyest og koner med skaut pruter og pirker i grønnsakene som bugner i bodene og fyller plassen med et lett, gult lys som lukter regn og jord. Det er gresskar, dill, tomater, kål8
hoder og agurker, det er sommerens avkastning, det som ble til overs da solen gikk ned, men ikke som med grisen, som er et avsluttet kapittel, for sommeren står opp fra de døde igjen. Hos sommeren er det alltid mer å hente. Jo, Jesper skal slutte å spise kjøtt og heller melde seg inn i kålrabigjengen som eter luftmadrasser og potetskall. Da kan han bli enda magrere og kanskje få litt farge på kroppen også. Det behøver han ikke. Han kan godt være blek, så lenge han er mager, for bleikfeit vil han i hvert fall ikke være. På Sentrum går Blackboard Jungle. Tre jenter studerer bildene av Glenn Ford som henger i monteren utenfor og legger ikke merke til Jesper, som legger ganske godt merke til dem. De har stramme skjørt, tynne nakker og er mo i knærne. Oppe i Grensen løfter to konstabler en uteligger inn i Svartemarja. Jesper stanser et øyeblikk. Det er noe kjent med ham, den ustelte, falleferdige mannen. Jesper har sett ham før. Men alle uteliggere har kjempet i samme krig og derfor ligner de hverandre. Nå vet han det. Det er han som gikk på vannet på Vestkanttorget for lenge siden. Jesper spurter det siste stykket ned til Karl Johan, som på visse tidspunkt kalles Strøket eller Stripa, alt ettersom man bor på vestkanten eller øst for Akerselva. I dag, en tirsdag, er det bare Karl Johan. Der går han inn på Musikkforlaget, sniker seg forbi den åletrange gjengen som deler to høretelefoner hvor Rock around the Clock kan høres herfra til Færder Fyr, finner den klassiske avdelingen og det er dette han egentlig har kommet ens ærend til byen for: – Satie. Ekspeditøren, som ligner en sørgmodig hund med for store ører, lener seg over disken og gjentar: 9
– Satie? Erik Satie? – Ja. – Hva skal du med ham? Høre, kjøpe eller spille? – Spille. – La meg gjette. Gymnopédies? Jesper nikker. – En, to og tre. – Unge mann. Nå venter du pent her og blander deg for all del ikke med den gemene hopen. Ekspeditøren blir borte en stund. Jesper venter. Han har ingen planer om å blande seg, og særlig ikke med denne bøgen. Han vender dem heller ryggen. Men han kan dessverre ikke unngå å høre den taktfaste rytmen i gulvet. Det er bare den slagne landeveien. Den er fristende og overflatisk. Den er til dans. Den er forbigående. Men det er noe annet som slår Jesper. Klokken er seksten minutter over to og han har gått glipp av mellomspillet i Rådhuset. Er det her inne, på Musikkforlaget, redningen er? Er det her stillheten, eller rettere sagt fraværet, finnes? Ekspeditøren kommer tilbake, legger notene på disken og blåser støvet forsiktig av dem. De er vakre og skjøre: 1. Lent et doloureux. D major/D minor. 2. Lent et troste. C major. 3. Lent et greve. A minor. Støvet legger seg igjen, et annet sted. Støvet forsvinner ikke. Jesper finner pengene i den ene baklomma, to sedler og en mynt. Det er akkurat nok. Ekspeditøren ruller forsiktig sammen arkene og slår en strikk rundt. Jesper stikker dem i vesken, som ikke blir særlig tyngre. Han kjenner ingen forskjell. Musikken veier ikke noe. – Takk. Ekspeditøren rekker fram hånden. 10
– Åge. Det er jeg som skal takke. Jesper tar hånden som er tørr og flisete. – Jesper, sier Jesper. – Du er Norges håp, Jesper. Så må Jesper rygge forbi gjengen som ikke kan stå i ro og er døvere enn Jostein. På Karl Johan faller lyset i matte flak langs fortauet. Ibsen og Bjørnson vokter dørene til Nationaltheatret, den ene med frakken på vidt gap, den andre innesluttet som en bitter skilpadde. Borte ved Nille er det snart siste runde for i år. Når det første bladet faller, stenges også kranene, og parasollene foldes sammen og limes inn i det store herbariet. Men ennå bærer serveringsdamene brett med skummende, høyhalsete glass mellom bordene, hvor unge menn i brune tweedjakker alltid venter på noen. Utenfor Myhres Tobakk kolliderer Jesper med en mann som er mer opptatt av å åpne den blå sigarettpakken sin enn å se seg for. Mannen begynner straks å kjefte, men skifter heldigvis gir før han gir helt gass. – Jesper? Jesper nikker. – Jesper Kristoffersen? Jesper nikker enda en gang. Han føler seg utilpass, nesten forlegen. Det er som å bli tatt på fersken. Mannen tenner en kort sigarett og tåken som stiger fra skorsteinen er omtrent sort. – Du kjenner vel ikke igjen meg, sier han. – Morn, Rudjord. – Ikke dårlig! Hvordan går det med deg, Jesper? – Bra. – Du har vel ikke sluttet på skolen? 11
– Nei. Hvorfor det? – Siden du reker her med en kontormappe under armen. Jeg trodde nesten du var blitt en skreddersjel. – Så langt har jeg ikke kommet. – Men tiden står ikke akkurat stille, gjør den vel? – Tiden går, Gjensidige består, sier Jesper. Rudjord ler og hele Karl Johan inhalerer. – Hvordan har din mor det? – Hun er førti i dag. – Førti? Da skal dere vel ha stort selskap da? Jesper trekker på skuldrene. – Bare oss. Rudjord slipper sigaretten ned på fortauet og vrir den langsomt under skoen. – Har du ikke ransel? spør han. – Jo. – Du skulker ikke? – Fikk fri siste time. – Du må hilse din mor så mye. Fra meg og alle hos DekRek. – Absolutt. – Og forresten, kan du be henne ringe meg en av dagene? Jesper hører ikke resten og løper i stedet gjennom Studenterlunden, som Ewald, faren hans, kalte Luddenterstunden, rekker Briskebytrikken og hopper av i svingen. Snart er det ikke mer tid. Snart er tiden ute. Det er alt som venter på ham. Det venter overalt. Han setter personlig rekord bort til Jørgen Moes gate og kunne han sklidd på gelenderet opp til tredje etasje, skulle han gjort det også. Ranselen hans ligger for øvrig under trappen. 12
Den kan han hente på vei ut. Han tar i stedet trinnene i tre sprang og ringer på. Han ringer på én gang til. Om et par år, det vil si ti over halv tre, åpner Enzo Zanetti døren og da er han fremdeles kledd i slåbrok og man kan se skjegget gro i ansiktet hans. Han barberer seg sannsynligvis med gressklipper oftere enn Rådhusklokkene slår. – Har vi time? spør Enzo. – Ikke før mandag. – Hvorfor kommer du? – Jeg har kjøpt Satie. – Gå hjem og øv deg. Og ta det med ro. Den pianisten som bruker lengst tid på Satie uten å slippe taket, har vunnet. Forstår du? De blir avbrutt av en stemme fra dypet av leiligheten, det er alltid en kvinne som roper, det høres ut som om hun har munnen full av drops: – Hvor blir det av deg, Tutti? Enzo blir rastløs i begge øynene og haler slåbroken strammere rundt seg. Tåneglene hans er krumme, nesten gule. – Moren min har bursdag, sier Jesper. – Har hun? Da må du gå og gratulere. – Hvis du vil, kan du komme halv seks. – Og en ting til, Jesper. Ingen kaller meg Tutti. Absolutt ingen. Heller ikke du. Er det også forstått? Enzo Zanetti lukker døren lenge før Jesper får sagt at han sannsynligvis har skjønt det og hvis han ikke har skjønt det skal han uansett ikke kalle ham for Tutti, heller ikke fyllik. Han sklir på gelenderet i stedet, det er like før det lukter svidd på innsiden av begge lårene og brann13
bilene rykker ut fra Briskeby med stiger, vannslanger og fallskjermer. Så slenger han ranselen over skulderen og da er det omsider strake veien til Majorstua skole. Hun står i porten. Ranselen er større enn hans, den er like stor som et hus på ryggen hennes. Håret er kort og mørkt, men den lange sommeren, den lengste i manns minne, har gitt det en annen glød. Noe av lyset har blitt igjen. Og dette lyset, eller gjenskinnet, er festet med en spenne på høyre side så det ikke faller ned i øynene. Hun har grå sko, grønne knestrømper og en blå kjole som rekker til knærne. Jesper vet øyeblikkelig hva han skulle kjøpt til moren: kjolen hun prøvde på Steen & Strøm. Men kanskje den ikke passer mer. Kanskje hun har forandret smak, siden så mye har hendt siden den gangen, det er hundre år, minst. Eller liker man de samme tingene resten av livet? Skal Jesper våkne en morgen og ikke synes om Satie? Det er en svimlende tanke. Det er en avgrunn. Den nærmer seg døden. Ellers er skolegården forlatt. Bare en due sitter på kanten av drikkefontenen. Han stanser andpusten foran Stine. – Har du ventet lenge? – Bare til du kom. Jesper ler og tar hånden hennes. Men idet de skal gå kommer en vindskjev mann forbi flaggstangen. Han ligner en ensom krabbe på bunnen av et tomt basseng. Det er lærer Løkke, den gamle klasseforstanderen, som red inn i solnedgangen og bare halvveis kom tilbake igjen. Nå dekker lærer Løkke bordet i Bessa hver morgen, serverer Oslofrokosten til elevene og har privatundervisning i kjærlighetssorg. Det er for sent. Han har dessverre sett dem. 14
– Hoppla, sier lærer Løkke. Jesper tror de er kvitt ham, men lærer Løkke har alltid mer på hjertet. – Hvilken skole har du begynt på? spør han. – Fagerborg. – Det er vel ikke like god bespisning der? – Bare medbrakt. Lærer Løkke står i tanker en stund og sjansene til å slippe unna er små. Han sperrer liksom veien med all sin uro og visdom. Han er en mur. Han kunne gjort seg på et håndballag. Han ser på Jesper igjen. – Matpakker? Som dere må smøre selv? – Ja. Eller gamla gjør det. – Gamla? – Mor. – Hva har du på brødskivene? – Ost. Og kaviar, kanskje. – Og tran? – Ikke på blingsene. – Blingsene? – Skivene. – Nei, selvfølgelig ikke. Man tar da tranen ved siden av. Med en spiseskje. – Jeg tar den før jeg går. – Det er også fullt mulig å blande den i melken. – Melk og tran? – Er det kjæresten din? – Hvem? – Hun du holder i hånden. – Det er schwester’n. – Hvem? 15
– Lillesøstra mi. Jesper slipper Stine som holder hånden over munnen i stedet og stanser latteren der. Duen letter fra drikkefontenen. Skyggen farer i alle retninger. – Hoppla, gjentar lærer Løkke. Denne gangen er de kvitt ham. På vei hjem går de innom Samson på Majorstua. Jesper har bestilt kake. Det er ikke plass til førti lys på den, men større hadde han ikke råd til. For øvrig er det tvilsomt om førti lys ville gjort seg i det hele tatt. Når man tenner det siste har det første etter all sannsynlighet brent ned. Jesper betaler med pengene han har i den andre baklomma. Det er også akkurat nok. Så bærer han kaken langs Kirkeveien, på venstre side, mens Stine holder utkikk så færrest mulig skal se dem. Ryktene går fort på Fagerborg og dette skal helst være en overraskelse. Men er det mulig å bære en bløtkake langs Kirkeveien uten å bli lagt merke til? Og det er heller ikke særlig lurt å skynde seg med krem i hendene. Tryner man da blir det i hvert fall lagt merke til, men har man først tryna kan det jo i grunnen være det samme, for da er kaka gåen uansett. Det er klar bane. Jesper tenker noe snålt mens han ser Stine foran seg: En dag kommer hun til å ta ham igjen. Hun begynte på skolen et halvt år for tidlig. Han begynte et helt år for seint. Er det hun som skal passe på ham da? Det er lenge til, minst like mange år som det er mellom dem, men alt som er lenge til nærmer seg likevel. Det er ikke klar bane. Dr. Lund runder hjørnet ved Ole Vigs gate og han er heller ikke til å komme forbi. – Sjelden mann, sier dr. Lund. Jesper svarer ikke. Han er heller ikke sikker på om det 16
var et spørsmål i det hele tatt. I så fall er dr. Lund like sjelden. Dr. Lund henvender seg til Stine i stedet: – Og hvem skal spise den herlige kaken? – Jesper. – Har han bursdag? – Mor har. – Da må du hilse fra meg og si gratulerer. – Hun vil ikke ha bursdag. Dr. Lund snur seg mot Jesper igjen. – Ett stykke av den kaken betyr to og en halv runde på Frogner Stadion. Hvor langt må du løpe hvis du spiser to? – Fem runder. – Og fem runder er 2000 meter. Da tar vi like gjerne to og en halv til og løper en 3000. Blir du med? Jesper trekker på skuldrene. – E’kke sulten, sier han. – Nei, du ser litt blek og molefonken ut. Dr. Lund legger hånden på Jespers panne og arbeider litt overtid, men finner ikke feber, bare forventning og tidsnød. Så er de endelig kvitt ham også. De går det siste stykket, forbi Marienlyst, og kommer seg i sikkerhet inn i bakgården. Det er best å bruke kjøkkentrappen når noe skal holdes hemmelig, selv om ingen kan holde på en hemmelighet på Fagerborg, særlig ikke de som holder den. Det er Jesper som har planlagt dette, flere uker i forveien. Men så skifter han mening. Hvor er som oftest moren? Det er på kjøkkenet. Da kan de ikke brase rett inn dit. De går gjennom kjelleren og tar hovedtrappen likevel. Ny plan: Stine ringer på mens Jesper venter med kaken nede i første. Banen er klar igjen. Moren er ikke hjemme. Stine 17
har nøkkelen rundt halsen, står på tærne og låser opp. Mor? De roper på henne for sikkerhets skyld. Hun svarer ikke. De skynder seg ut på kjøkkenet og setter kaken i kjøleskapet. Så begynner de å vente. Moren kommer ikke den første halvtimen. Hun kommer heller ikke den neste. De dekker på i spisestuen. Der finner de lappen: Hei. Måtte på møte i Røde Kors. Det kan bli sent. Bare varm restene fra i går. Ring 22 18 76 hvis det er noe. Du husket vel å kjøpe notene, Jesper? Hilsen mor. Klokken halv seks ringer det på døren. Jesper åpner. Det er Jostein. Han har vasket seg. Han stinker i hvert fall ikke gris. Han stinker Old Spice. Dessuten har han på seg en sort dress som er åtte nummer for stor. De går inn i spisestuen og setter seg. Jostein legger presangen på bordet, en rund kølle i grått papir, sikkert spekepølse, kaster et blikk på Stine, ser straks en annen vei og rødmer. Det kler i grunnen Jostein å rødme. Da ser man ikke filipensene like godt. – Er ikke mora di hjemme engang? spør han. – Kommer sikkert snart, sier Jesper. – Hvorfor har hun bursdag da? Stine holder hånden over munnen, som hun har for vane, og prøver å spare på latteren, men den renner mellom fingrene. Jostein rødmer enda mer. Jesper ser strengt på lillesøsteren sin. Det er bare én som kan le av Jostein, og det er Jesper. – Har du snubla i bustløsneren, eller? – En av grisene rømte, sier Jostein. – Rømte? Jostein ser ned: – Hun ville vel ikke dø. – Hun? 18
– Purka. – Vet de at de skal dø? – Kan ikke jeg vite, vel. – Fant dere den? Jostein ser opp. – Er det ikke kake heller her? Klokken seks kommer Enzo Zanetti også. Han kommer alltid for sent. Han kaller det sin italienske halvtime. Han har i hvert fall slått plenen i ansiktet og klippet hekken. Flere steder i fleisen har han limt fast små papirbiter han har revet løs fra en avis, sannsynligvis Aftenposten. Man kan omtrent lese overskriftene fra de siste tre årene på kjaken hans, den er et helt nyhetsbyrå. James Dean er død. Thomas Mann er død. Albert Einstein er også død. Enzo skjelver på hendene igjen. Han skjelver sånn at han snart kan spille firhendig med seg selv. Han spør med lav stemme: – Er kanskje din mor på kjøkkenet? – Hun kommer snart. Jesper følger Enzo inn i stuen. Han setter en flaske på bordet og legger en blomst ved siden av. Blomsten har han sikkert plukket på veien, kanskje på Valkyrien, der vokser det ville tulipaner. Det er for øvrig første gang han er her. Han hilser på resten av selskapet. Stine neier som en danseskole. Jostein som ikke har glemt at han kalte Enzo Zanetti en fyllik og rappet lighteren hans, glemmer å bukke også og spør i stedet: – Gjett hva som er forskjellen på Jesper og meg? Enzo trekker seg unna, ikke bare stinker gutten som en gammel lakrisstang, han er innpåsliten også. – Jesper spiller piano. Det gjør ikke du. 19
– Hva da? – Du spiller ikke piano. Men det gjør Jesper. Jostein kaster hodet bakover og ler. – Jeg tjener penger og det gjør ikke Jesper! Enzo Zanetti slår seg ned på pianokrakken og fingrer litt med en tangent, en c som dirrer usant i rommet. Det er hans måte å si det på, en tone er usann, ikke falsk. Så sukker han dypt og ser på Stine igjen. – Kan du være så snill og hente et glass til meg? Jostein er frampå igjen: – Hvis han får drikke, kan vi spise kake. Telefonen ringer. Jesper reiser seg og legger fingeren over munnen. Så går han inn i stuen og løfter av luren. – Det er hos Kristoffersen, ja, vær så god. Men det er ikke moren. Det er fru Hall, tidligere enkefru Vik. Hun gisper i den andre enden, som er Nordraaks gate. – Jesper? – Det er meg. – Herregud. Har du vært i stemmeskifte allerede? – Har ikke hørt etter. – Jeg kjente deg nesten ikke igjen. – Det er meg likevel. – Ja, nå hører jeg det. Jeg trodde plutselig det var. Nei, jeg er visst blitt helt tullerusk. – Hvem trodde du det var? – Nei, glem det. Si meg heller hvordan har du det, Jesper? Det er så lenge siden. – Triller tomler. – Unnskyld? Triller tomler? Men du spiller vel fremdeles piano. 20
– Jeg skal begynne med Satie nå. – Du må love meg at jeg får høre deg en gang. Lover du det? – Hvis det er noe å høre på, så. – Det er det helt sikkert. Får jeg snakke med bursdagsbarnet? – Hun er ikke hjemme. – Er hun ikke? På bursdagen sin? – Hun er på Røde Kors-møte. – Det får’n si. – Ja. – Jeg tenkte meg jo det var noe siden jeg ikke ble invitert. – Jeg tror ikke hun liker å bli førti. – Du kan trøste henne med at det blir verre med årene. – Da må du ha det fælt. Fru Hall, tidligere Vik, ler, men det lyder rustent og anstrengt, det er i det hele tatt en ublid latter. Så senker hun stemmen: – Du passer vel på leiligheten for meg, Jesper? – Passer og passer. – Kan du ikke bare se innom. Og se at alt er i orden. Når du får tid. Maj har nøkkel til kjøkkendøren. – Jo. Nå må jeg nesten legge på. Den ublide latteren får en annen lyd og ligner små hulk, eller kanskje hun bare har noe i halsen. – Det var så fint å snakke med deg, Jesper. Og hils til Stine. Har hun det bra? – Hun begynte på skolen i høst. – Å, du og du. På skolen allerede? Hun er vel flink, da? – Flinkere enn jeg. 21
Fra spisestuen høres en flaske som åpnes, et blaff. – Har dere selskap likevel? spør fru Vik. – Vi bare reparerer. Jesper legger på og går inn til de andre. Enzo Zanetti drikker av korken. Det er ikke plass til mer enn én slurk i den av gangen. Det matte brennevinet lukter stramt og minner om råtne epler. Solen, som synker mellom blokkene på den andre siden av Kirkeveien, samler seg et øyeblikk i en stram bunt og det siste dagslyset treffer flasken som fyller spisestuen med en grønn, urolig skygge. – Var det ikke mor? spør Stine. Jesper rister på hodet. Jostein, som virker forulempet og mutt, det er vel kaken han har i tankene, skal til å si noe, sannsynligvis noe om denne kaken det har gått rykter om. Telefonen ringer igjen. Denne gangen vil Stine ta den, men det tillater ikke Jesper. Det skal være en viss orden. Når Maj ikke er hjemme, rykker Jesper opp som svarer. Stine kan eventuelt ta telefonen hvis han ikke er hjemme, ikke har anledning eller har flyttet ut for godt. Det er moren. Jesper hører det allerede mens han løfter av røret og legger fingeren over munnen. Stine gjør det samme og snur seg mot stuen hvor det sakte men sikkert blir stille. – Det er bare meg, sier moren. – Ja? Er det noe galt? – Nei, nei. Hvorfor skulle det være det? – Jeg vet ikke. – Jeg skulle bare si at jeg kanskje blir litt sen. – Sen? – Så dere behøver ikke vente oppe på meg. – Nei vel. – Det var bare det. 22
Jesper holder røret i den andre hånden i stedet og en bakvendt tanke slår ham plutselig: Han angrer på alt han gleder seg til. – Det var bare det, gjentar Maj. Hun legger på, bekymret, bekymret fordi Jesper alltid virker bekymret, kanskje det er hun som gjør ham bekymret. Så snur hun seg mot de andre fruene som venter i hallen. Møtet er slutt. Hun har fått gave av styret, en vase fra Glassmagasinet. Den er altfor fin, dessuten ønsket hun seg ikke noe. Det var formannen, fru Lund, som overrakte den. Og ikke nok med det. Nå skal de på Dagligstuen. Maj har ikke lyst. Hun liker ikke overraskelser. Men hun har ikke noe valg. Sekretær Else Larsen har allerede bestilt bord. På vei ned trappen møter de dr. Lund. Han virker mørk til sinns og vil helst forbigå damene i stillhet lengst inntil veggen. Styret i Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors er imidlertid oppspilte og lar ham ikke slippe så lett. Fru Lund ler. – Min mann har visst løpt for fort i dag. Dr. Lund må stanse likevel. – Det er dessverre det jeg ikke har. Damene ter seg som skolepiker og vil trøste ham: – Har du tapt? vil sekretæren Else Larsen vite. Dr. Lund går to trinn til og klarer ikke helt bestemme seg for om han skal bli i bedre eller enda dårligere humør. – Å tape er et begrep som menn i min alder har sluttet å bruke. Men jeg ble slått. – Av hvem da? Denne gangen er det varaformannen, fru Vanda Aasland, som spør. Dr. Lund tar det tungt. – Av Putte Dedekam. Den lille sinken. I våre glansda23
ger var han knapt på pallen. Og han har hatt to infarkter siden sist. Hva skal man si til slikt? Fru Lund, hans hustru, sukker dypere, men sukket er lattermildt og overbærende, slik man er gledelig oppgitt over et barn: – At nå kommer du til å løpe mer enn noensinne. Damene skynder seg videre, men dr. Lund rekker fram hånden og stanser Maj. – Gratulerer så mye, sier han. – Jo, takk. – Førti. En stor dag. – Jeg ville helst slippe å feire den. – Men det er det visst ikke alle andre som vil. – Nei, de har allerede bestilt bord, så jeg kan vel ikke akkurat si nei. – Jeg tenkte mest på Jesper og Stine. Maj ser opp: – Hva med dem? – Visste du det ikke? – Hva? Hva vet jeg ikke? Dr. Lund trekker på skuldrene, men vet at det er nytteløst, diagnosen er allerede stilt: – De har kjøpt bløtkake, mumler han. Maj Kristoffersen, enken etter Ewald Kristoffersen, løper ned de siste trinnene og fortsetter i motsatt retning mens damene roper på henne fra bussholdeplassen i Ullevålsveien. Hun må hjem. Hun kan ikke være med dem. Hun må hjem. Hun er ikke bare en dårlig mor. Hun er et dårlig menneske også. Hun unner ikke engang andre å overraske henne. Hun synes bare synd på seg selv. Det har hun gjort i alle disse årene. I alle disse årene har hun syn24
tes synd på seg selv. Hva ville Ewald sagt? Han ville sagt at hun mollet seg. Nå er det Jesper som sier det: Hun moller seg. Hvorfor kan hun ikke dure litt i stedet? Jesper har arvet Ewalds talemåter fra Bristol og hun liker det ikke. De hører hjemme, hvis de overhodet hører hjemme noe sted, i det lysskye tussmørket mellom drinkene. Hun skynder seg forbi Fagerborg skole hvor lyset står på i gymsalen. Hva er det forresten som ligger der borte ved de gamle tyskerbrakkene? Er det et dyr. Maj er like ved å snuble, mister pakken og hører vasen går i stykker inni papiret idet den treffer fortauet. Det er et dyr. Dyret reiser seg. Det er en gris. Det er ikke griser på Fagerborg. Det har aldri vært det. Nå er det. Grisen, bleik og feit, forsvinner i Lyder Sagens gate. Er det bare Maj som har sett den? Hun blir stående litt til og rister liksom av seg dette synet, slik man blir kvitt regnet på skuldrene. Så lar hun den knuste vasen bare være og forter seg det siste stykket langs Gørbitz gate, inn i oppgangen, tar trappen i raske sprang og når hun stanser i andre etasje kan hun høre pianospillet. Det er en langsom og vakker melodi. Maj puster ut. Det står vel ikke så dårlig til hvis Jesper kan spille på den måten. Hun låser seg stille inn, døren glir igjen bak henne og hun kan se dem i spisestuen. Maj blir ikke overrasket. Hun er bare himmelfallen. Er det fremdeles syner? Det er ikke Jesper som spiller. Det er Enzo Zanetti. Hva gjør han her? Har han bare kommet av seg selv? Stine sitter ved bordet med øynene lukket. Jostein har kake fra overleppa ned til bunnen av slipset. Jesper står ved siden av Enzo og følger med. Så bytter de plass og det er Jespers tur til å spille. Han spiller feilfritt, og enda raskere enn sin lærer, som likevel ikke virker fornøyd, tvert imot. Han rister på hodet og tømmer glasset. Drikker de 25
også? Nå er det nok. Maj vil gi seg til kjenne og fortelle hvor skapet skal stå, men hun ordner fort på håret først og nøler idet Enzo begynner å snakke på sitt kantete norsk, det er akkurat som om setningene, og noen ganger ordene, brekker på midten og han må ta sats for å lime sammen det vaklevorne språket i neste åndedrett. – Prøver du å sette rekord, kan du heller løpe om kapp. Maj går inn til dem. Spisestuen er en slagmark, krem på gulvet, solo på duken, brennevin på pianoet. Først nå ser de henne. Stine åpner øynene og smiler. Jostein tørker kake av ansiktet, rødmer igjen og ligner et balkankart. Jesper reiser seg fra krakken, bekymret som vanlig, nei, engstelig er han, og engstelse er bekymring pluss samvittighet, mens Enzo Zanetti finner blomsten, som allerede er i ferd med å visne, og rekker den fram med et dypt bukk. Hun tar imot tulipanen fra Valkyrien og vet ikke hva hun skal si. Skal hun si at det ikke er lov å spille piano etter klokken ni? Skal hun si at det er på tide for gjestene å gå, festen er over, eller at de i det minste skal rydde opp etter seg? – Jeg håper jeg ikke kommer for sent, sier Maj Kristoffersen.
28/8-56. Arbeidsmøte hos fru Skjelkvale. Til stede var fru Lund, fru Kristoffersen, fru Sandaker, frk. Smith, frk. Jacobsen, frk. Schancke og fru Skjelkvale. Det er fremdeles dukker vi syr og stopper. Vi har bestilt et tombolahus som vi skal ha ferdig til basaren, men vår stakkars lille avdeling må punge ut med ca. kr. 1500,- for det. Håper det kommer til å lønne seg. 26