Byens hemmelige liv

Byens hemmelige liv

Hanna Bjørgaas

Byens hemmelige liv Historier fra den urbane villmarka

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Boka er utgitt med finansiell støtte fra Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO), og Forskningsrådet gjennom prosjektet Invisible Infrastructures.

ISBN 978-82-02-65333-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Illustrasjoner: Ragna Misvær Grønstad Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Intro. En gammel kjenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Januar. Byfolkets speilbilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14

Mars. Nattsangeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

April. Maurkrigen. Om sex, samliv og møkkete frontruter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67

Juni. Måkeparadokset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91

Juli. Byens spøkelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

112

August. Historier fra undergrunnen . . . . . . . . . . . . . . .

124

Oktober. Grensesprengerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

November. Byens skrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

188

Desember. De nære ting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

201

Takk til. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

217

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

220

Intro. En gammel kjenning

Det begynte med en guloransje flekk. Jeg stod på en knaus som stakk opp av snøen like overfor pingvinkolonien, et par hundre meter over strandlinja. Jeg så ut som en pingvin selv.

Flerfoldige lag med ull under en tjukk dunjakke gjorde at armene stod rett ut fra kroppen. Jeg jobbet som guide for cruiseturister denne antarktiske sommeren. Akkurat nå var oppgaven min å passe på at turistene ikke gikk utenfor de merkede stiene, og å svare på spørsmål om pingvinene.

Nå hadde en dame med grått hår og cruiseoperatørens røde jakke satt kursen opp til meg. På vei over snøfeltet stoppet hun for å slippe forbi et par travle pingviner i rennafart på vei til sjøen. Hun tok et par ekstra pust mens hun så dem stupe i havet. Da hun kom opp på knausen hvor jeg stod, sa hun på engelsk med tysk brytning at hun ville vise meg et bilde hun hadde tatt.

Jeg løftet på solbrillene og måtte skygge for øynene med hånda for ikke å bli blendet av lyset. Bildet hun viste meg, var ikke av pingviner. Det var et nærbilde av noen runde oransje strukturer. De liknet glaserte skåler, liggende på et guloransje teppe med tekstur som størknet lava. – Er de ikke vakre, sa hun. – Jeg tok det rett der nede. Hun pekte mot pingvinkolonien. – Hva er det?

7

Selv fra lang avstand kunne jeg se at steinene hun pekte på hadde en tone av oransje. Faktisk var hele området rundt pingvinkolonien svakt oransjefarget.

Jeg kikket på bildet igjen. Det var noe ved synet som så merkelig kjent ut. Plutselig skjønte jeg at hun hadde tatt bilde av en messinglav. Messinglavene er en slekt med guloransje laver.

Jeg hadde sett dem mange ganger før, i mer kjente omgivelser, på trær, stein og betong. Jeg mente å huske at det vokste noe liknende på et tre i min egen bakgård. Nå stod vi begge to og beundret den kraftige strukturen som om det var for første gang. Den var vakker.

Min fortelling om bynatur startet en strålende sommerdag i desember 2017, på et så usannsynlig sted som Deception Island utenfor den antarktiske halvøy. Navnet har den fått fordi det i virkeligheten er toppen av en eldgammel vulkan.

Gjennom en smal passasje kan man seile inn i en lagune omkranset av en hesteskoformet fjellrekke. Fjellrekka er restene av vulkanens vegger, og lagunen er vulkanens krater, fylt med iskaldt antarktisk havvann.

Lagunen har vært åsted for et par av menneskehetens mest helhjertede forsøk på å utrydde deler av klodens dyreliv. Først var øya et senter for fangst av pelssel, siden hvalfangst, i en jakt som nær tok knekken på bestandene av begge. I dag er det ikke fangstskuter, men cruiseskip som inntar øyas strender.

På stranda denne dagen lå to enorme seler og viftet søvnig med luffene. Turistene stod i en halvsirkel rundt selene og tok bilder. Der jeg stod, noen hundre meter høyere oppe, lå hundrevis av ringpingviner tett i tett på reirene sine i den svarte vulkanske steinen. Snøfeltet som ledet fra kolonien og ned til sjøen var reine motorveier av pingviner. Fra mitt utkikkspunkt ved kolonien så jeg dem skli på magen ned det bratte snøfel8

tet, der de skulle hoppe uti havet på sitt klumsete pingvin-vis og bli til elegante undersjøiske torpedoer.

Turistene som var her denne desemberdagen, hadde betalt i dyre dommer for å se pingviner, seler og spektakulære utsikter. Og de fikk valuta for pengene. Heldige omstendigheter har gjort Sørishavet til ett av verdens mest produktive. Næringsrikt, kaldt vann fra nordlige breddegrader, som havstrømmene presser sørover i lag dypt under overflaten, presses opp når det treffer kontinentalsokkelen. Dette næringsrike vannet gjør at det kan blomstre opp enorme mengder alger når våren, og lyset, treffer det antarktiske kontinentet. Kaloriproduksjonen som algene står for, gir mat til små dyreplankton, og videre opp i næringsnettverket til sel, hval og sjøfugl.

Noen hundre meter fra land lå det enorme cruiseskipet vi bodde på. Det så ut som en legobåt i det storslåtte landskapet.

På vår reise sørover hadde de vakre utsiktene hopet seg opp foran baugen på skipet.

Fra vår lille knaus ved pingvinkolonien kikket den tyske damen og jeg utover breen. Den kalvet med ujevne mellomrom. Søyler av is raste ut der iskappen møtte havet. Små og store isfjell fløt på den svarte havoverflaten, som paljetter strødd utover mørk fløyel. Bølgene fra nye kalvinger fikk teppet av paljetter til å danse. Isblokkene så små ut herfra, men synet var bedragersk. De kunne være på størrelse med hus, eller boligblokker. Løsrivelsen fra moderbreen kunne være voldsom. Bølgene som oppstod, kunne velte småbåtene som fulle av turister vrimlet støyende rundt isfjellene.

Selv om det er normalt at isen kalver om sommeren, var synet av isfjellene i vannet en påminner om at de fleste breene her på den antarktiske halvøy smelter raskere enn normalt.1&2 En kollega på båten, en guide med lang fartstid i Antarktis, 9

hadde fortalt meg at noen av isbreene vi seilte forbi, hadde endret seg dramatisk i løpet av de siste tjue–tredve årene.

For å komme hit hadde de fleste av oss flydd lange avstander. Og for hver time skipet kjørte med marsjfart, svidde det av over tusen liter diesel.3 Mengdene CO2 som hver enkelt av oss slapp ut ved å dra på denne reisen, bidro til nedsmeltingen av de samme isbreene som vi stod og beundret, et paradoks som var så skrikende at ingen tok seg bryet med å nevne det.

For det var en illusjon at landskapet vi hadde liggende foran oss, var uberørt av mennesker. For tjuefem år siden var det sannsynligvis dobbelt så mange pingviner her på Deception Island som det var i dag.4&5 Nedgangen knyttes til blant annet klimaendringer.6 Turoperatøren hadde snakket om at dette fremmede og vakre landskapet skulle røre ved menneskene som ser det. At reisene på denne måten lager ambassadører for natur. At når vi står ved kanten av en gigantisk isbre, skimter det blå dypt nede i sprekkene, besøker pingvinkolonier som har vært på akkurat samme plass i titusener av år, vil det vekke noe i oss. Det vil gjøre det viktigere for oss å ta gode miljøvalg der hjemme. Og jobben vår som guider var nettopp å sørge for at turistene fikk gode naturmøter. At de lot seg berøre. Det burde være en smal sak.

Men det var noe som skurret.

Selv om det fantes de som fikk oppfylt en drøm for livet, virket en del av turistene likegyldige. De kom, tok bildene sine, vandret litt rundt og dro igjen.

Jeg trodde jeg forstod hvorfor. Turistenes turer på land var underlagt streng planlegging. Ingen fikk gå rundt på egen hånd, oppdage eller utforske. For å sørge for effektivitet og sikkerhet i dette fremmede landskapet var det lagt inn minst mulig uforutsigbarhet. Listen over hva turistene skulle se, var bestemt og prissatt. Det antarktiske eventyret hadde et nøye 10

redigert manus. Til gjengjeld manglet det ikke skjønnhet. Turoperatørene som selger turer hit, selger også statusen som ligger i å poste et bilde av Antarktis’ jomfruelige isbreer på Facebook eller Instagram. I stedet for hvalspekk og selskinn var det nå de vakre landskapene som ble konsumert.

Jeg innså at jeg i grunnen syntes de var litt latterlige, turistene i de røde jakkene, der de gikk rundt i flokk med klumpete utlånsstøvler og prøvde å ta selfies med pingvinene uten å få med de andre turistene. Jeg var ikke stolt over det, men det var sant.

Hva med meg selv?

Jeg hadde også tatt skrytebilder og lagt ut på sosiale medier, til en overveldende og berusende bølge av likes. Men min grad i biologi gjorde ikke reisen hit mer høyverdig eller mindre skadelig for den sårbare antarktiske naturen. Det var lysten til å se noe som de færreste andre har sett, som hadde fristet også meg til å komme hit.7 Foran isbreene og ringpingvinene i Antarktis, med et iPhonebilde av en messinglav i hånda, gikk det opp for meg at jeg visste mer om Antarktis’ laver, enn om lavene i min egen bakgård.

Det ga meg litt å tenke på. Jeg har tilbrakt betydelig mer tid innenfor bykjernen enn i villmarka. Jeg har alltid bodd i by. Jeg vokste opp i et boligområde i Trondheim, nært bysentrum. Tilfeldigheter, samt en vag interesse for natur, førte meg til biologi- og botanikkstudier. Jeg var ikke blant dem som hadde lett for det på studiet. Latinske navn klistret seg ikke fast i hukommelsen, slik det kunne virke som om de gjorde for noen av mine medstudenter som hadde vokst opp med biologi som hobby. Jeg ble overveldet over de hundrevis av artene som utgjorde et økosystem, og syntes alt så likt ut.

11

Det som reddet meg gjennom studiet, var at jeg oppdaget at jeg kunne forelske meg i detaljene. Å trene opp blikket til å trekke ut en og annen tråd av det sammenfiltrede teppet av arter, føltes godt. Det var som å lære et håndverk. Men det var noe annet der, i tillegg til mestringsfølelsen. Å saumfare planter med lupe, på leiting etter gaffelhår og slirehinner, hemmelige detaljer som skilte dem fra andre arter, ga meg en ro og et fokus jeg ikke fant andre steder. I skogen, på fjellet eller i fjæra kunne jeg gå rundt i dagevis og prøve å finne ut hvem som levde der, kanskje drevet av undertrykt samlerglede. Å kjenne igjen en art jeg hadde sett tidligere, var som å møte på en gammel venn.

Biologifaget åpnet for feltkurs, ekskursjoner og jobber. Etter hvert førte biologien meg også til et par av verdens mest uberørte steder. Der gikk jeg rundt, klar med kikkert og lupe, for å ta inn, lære og forstå.

Men når turen var over, tok jeg av kikkerten og lupa, pakket dem ned i sekken og dro hjem til byen, som nå var Oslo, til messinglav og kråker og løvetanner.

Da jeg kom tilbake fra Antarktis, hadde det blitt januar. Snøen hadde smeltet bort, og byen var grå. Et eventyr var over, og jeg hadde ingen nye i sikte. Tvert imot var jeg av ulike årsaker tvunget til å bli i byen en god stund. Det plaget meg. Bylivet er fint når jeg har det bra. Når ting er vanskelig, hjelper det meg ofte å være i en natur som ikke krever noe annet enn tilstedeværelse. Og når ting er skikkelig ille, er det å rusle rundt uten mål eller mening, et sted hvor det finnes trær og lav og fugler å kikke på, det eneste jeg har lyst til å gjøre. Nå fortalte rastløsheten i kroppen meg at jeg trengte å reise ut av byen.

Men slik tingene var, måtte jeg finne meg i å være her, i en trang blokkleilighet med utsikt til en av Oslos mest trafikkerte gater.

12

Den første dagen i Oslo hadde jeg ingen planer ut over å komme over jetlagen. Jeg gikk rundt i gatene og prøvde å lande. Duene utenfor T-banestasjonen hakket løs på noe som så ut som en flattrampet Narvesen-bolle. Gråspurvene laget leven inne i prydbuskene. Det virket som om alt jeg så rundt meg var formet av mennesker. Den vidunderlig sammensatte naturen jeg nettopp hadde kommet fra, var forenklet til dette: Gråspurv og byduer, harde overflater og rette vinkler. Et fattig landskap. Jeg snudde og gikk hjemover.

Så fikk jeg øye på noe. Ved siden av sykkelstativet i bakgården stod det en svensk asal hvor jeg dagen i forveien hadde hengt opp et par meiseboller. Nå flagret to tomme, grønne plastnett sørgmodig i hver sin hvite bomullssnor.

Januar. Byfolkets speilbilde

Hvor mange ganger studerer du ei kråke i løpet av en dag?

Hvor mange ganger studerer ei kråke DEG?

Det måtte et ran til før jeg forstod potensialet i de svarte kråkeøynene.

Det startet med meisebollene i asalen i bakgården. De akrobatiske meisene hadde stort sett monopol på fettbollene. Gråspurven holdt seg inne i buskene. Skjærene prøvde seg, men er ikke konstruert for å henge opp ned, og fløy forlegne bort etter noen pinlige forsøk.

Dagen etter at jeg hadde hengt dem opp, var altså meisebollene borte. Bare to grønne nett viftet i hver sin hvite bomullssnor. Ingen meiser var å se.

Litt overrasket gikk jeg inn i leiligheten, hentet ei saks og et par nye meiseboller og gikk ut til asalen. De gamle nettingposene var revnet tvers over, som om noen hadde sprettet dem opp med kniv. Det kunne ikke være meisenes verk. Jeg hengte opp de nye meisebollene, og begynte å følge med på asalen gjennom kjøkkenvinduet.

Neste morgen satt det ei kråke på greina som holdt meisebollene. Jeg trakk meg bak kjøkkengardina for at den ikke skulle legge merke til meg. Den plirte ned mot bollen som 14

dinglet ti–femten centimeter nedenfor greina. Kråka bøyde seg ned, tok tak i snora med nebbet, og dro opp meisebollen. Den stod i noen sekunder og vaklet. Meisebollen dinglet fortsatt godt nedenfor greina. Kråka famlet litt, prøvde å tråkke på den hvite bomullssnora som den nå holdt meisebollen i. Når den traff snora med foten, slapp den med nebbet. Kråka ristet på hodet for å få den tørre bomullssnora ut av nebbet. Nå var meisebollen heist fire–fem centimeter lenger opp. Med foten på tråden bøyde kråka seg fram, og tok på ny tak i tråden med nebbet. Den løftet på foten, som nå var fri for vekt, og tråkket på snora noen centimeter lenger oppe.

Kråka vaklet et par steg på greina, ukomfortabel med den tunge lasten i nebbet, før den på ny tråkket på snora og slapp med nebbet. Meisebollen var nå rett under greina. Kråka bøyde seg forsiktig ned, og fikk tak i toppen av nettingen. Med et kast med hodet dro den opp meisebollen, som en fisker som vipper en rugg om bord i en båt. Kråka mistet balansen og falt bakover. Med et par kavete vingeslag fikk den rettet opp kroppen.

Og der stod den, med meisebollen min i trygg forvaring.

Det slo meg at hvis jeg skulle dratt opp et tau med bare én ledig arm, ville jeg gjort det på nøyaktig samme måte.

Til de som har sett ei kråke forgripe seg på søppelposer, trenger jeg ikke forklare hvor raskt kråka fikk revet opp et hull i den grønne plastnettingen som omsluttet meisebollen. Bollen, nå uten nett, falt ned på bakken. Og mens jeg så kråka fly av gårde, tungt lastet, tenkte jeg på hvor målrettet den hadde vært. Det var ingenting tilfeldig over det den gjorde. Den hadde hatt en plan. Hadde den lært trikset av noen, eller funnet på det selv?

Jeg kjente meg egentlig frastøtt av kråker. En gang hadde jeg sett dem snappe til seg ærfuglunger som lå som små dunnøster på rad og duppet i havet. Ærfuglmora svømte forrest i rekka, 15

og var sjanseløs. Det var noe nesten pervertert over hvor godt de ville dyrene hadde tilpasset seg livet på våre søppelhauger.

I mitt stille sinn betraktet jeg kråkene som uønskede, uverdige byboere, i motsetning til andre bydyr, som de nevnte meisene.

Når jeg tok med brødrester for å mate endene ved elvebredden, la jeg inn en innsats for å kaste maten slik at kråkene ikke fikk.

Men det hadde vært fascinerende å se kråka løse problemet med meisebollen. Jeg hadde sett utallige kråker i mitt liv, men det var som om de alltid opererte i utkanten av synsfeltet.

Hadde jeg noen gang virkelig sett en? Hvordan så den egentlig ut? Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og prøvde å tegne kråka jeg nettopp hadde spionert på. Men jeg klarte ikke å hoste opp noe godt bilde. Blyanten min risset fram et mørkt og formløst vesen. Bare nebbet ble gjenkjennelig; et ljåliknende, skarpt våpen. Tegningen bar en viss likhet med Theodor Kittelsens tegninger av Pesta, folketroens personifikasjon av svartedauden, en bærer av død og fordervelse.

Men dette glimtet i de svarte kråkeøynene idet den heiste opp meisebollen, en nebblengde om gangen. Det var noe der.

Januar viste seg å være en god tid for å snike på kråker.

Når høsten kommer og mørket dominerer ettermiddagen, samler kråkene seg. De forlater territoriene sine, oppløser parforholdet, og blir en del av den store kråkeflokken. Slike vinterflokker kan bli enorme.8 16

En av disse flokkene regjerte over Slottsparken i Oslo. Jeg kom dit en ettermiddag. Det hadde snødd tidligere på dagen, og den gamle, hardpakkede snøen var dekket av et lag av lett bomull. Det var vindstille. Trærne stod som svarte søyler mot den blekblå himmelen. De store bakkene oppover mot Slottet, hvor det om sommeren strømmer turister, var nesten tomme.

Noen få mennesker gikk eller syklet målrettet gjennom parken.

Også kråkene så ut som om de hadde noe viktig å gjøre. De rotet rundt i snøen eller flakset mellom greinene. Ei kråke satte seg i ei stor bjørk. Vekta fikk nysnøen til å falle av greinene, den dalte i lette flak og landet uten en lyd. Jeg satte meg på en benk noen meter unna bjørka og tok fram kikkerten.

Jeg hadde oppdaget at det var vanskelig å spionere på kråker. Ikke fordi det var noen teknisk utfordring; tvertimot. Kråkene var overalt når jeg først hadde begynt å legge merke til dem, og de kom så nært at det nesten var unødvendig å ha med kikkert. Problemet var meg selv. Jeg var så vant med å gå forbi dem, at det krevde en kraftanstrengelse å stoppe. Selv nå, når jeg hadde bestemt meg for å kikke på kråkene, var første innskytelse å heller strekke på beina og spionere på menneskene nede på Karl Johan, eller sjekke mail på mobilen.

Men nå hadde jeg bestemt meg for å spandere en halvtime på kråkene. Jeg vendte kikkerten opp i bjørketreet. Kråka myste mot meg, men ga meg tid til å studere den. Panna var lav og hang morskt ned over øynene. Det brede nebbet gjorde at kråka fikk en stor og bred nebbrot, med nedoverpekende munnviker. Kråkemunnen liknet på munnen til en aldrende Mick Jagger. Det virket som om den ikke likte å bli beglodd, den ble vaktsom når jeg løftet kikkerten. Som om den visste at jeg kom helt nært den, om enn bare med øynene.

Det store hodet var bøyd framover, som en forlengelse av 17

den kraftige nakken. Kråka virket framtung. Hodet, brystet og vingene var svarte, med fjær som på en merkelig måte var både matte og blanke. Resten av kroppen var dekket av matt, skifergrå fjærdrakt. På nært hold la jeg merke til at fjærene gikk lenger ut på undersiden av nebbet, slik at kråka fikk en slags dunete hake. Blikket var rettet mot meg. Skjønt – både pupillene, irisen og fjærene rundt kråkeøynene var svarte. På samme måte som hos et menneske med mørke solbriller var det vanskelig å si akkurat hvor kråka kikket.

Kråka lettet med et lite hopp, og seilte under trærne med utbredte vinger. Snøen drysset ned fra greina den hadde sittet på.

Det var stille i parken. Lyden av trafikken ved Nationaltheatret ble dempet av snøen og nådde meg som et fjernt brus. Et par dempede – kra! brøt stillheten innimellom, som deler av en dagligdags samtale. Noen byduer rotet kurrende i snøen ved en søppelkasse. En syklist med hvit pust kom opp den brede bakken, passerte duene, det knirket i snøen da hun svingte inn på stien og ble borte mellom trærne.

Ei kråke satt i et lerketre, på en av de laveste greinene, godt synlig mot himmelen som hadde begynt å blåne. Jeg løftet kikkerten opp til øynene. Også denne kråka virket som om den allerede hadde meg under oppsyn. Vingeskuldrene var trukket opp mot hodet, som om den frøs. Så skjedde det.

En ung mann i dress og ytterjakke hadde kommet opp den brede bakken foran Slottet. Nå gikk han under lerketreet der kråka satt. I hånda bar han på noe, pakket inn i hvitt papir med påskrifta SUBWAY. Dresskoene så glatte ut. Kråka i treet bikket på hodet. Det blinket under den svarte hetta.

Mannen skled på den nedtrampede snøen på stien, og i ubalansen som oppstod slapp han det han hadde i hånda. Han gjenfant balansen, og nølte i et sekund før han gikk videre uten 18

å plukke opp den halve baguetten som nå hadde falt ut av det hvite papiret og lå i snøen.

Kråka slapp meg med blikket. Da mannen var ute av syne, lettet den fra lerketreet og landet på bakken ved siden av baguetten. Kråka pirket i baguetten fra ulike vinkler, det så ut som om den prøvde å få tak med nebbet. De to halvdelene gled fra hverandre og blottla pålegget i midten. Kråka kikket seg rundt. Så løftet den opp den ene halvdelen, den som var dekket av ost og skinke, og hoppet raskt mot en tett busk et par meter bortenfor. Den presset seg inn under de stive greinene, og la fra seg den halve baguetten innerst ved rota. Så skyflet den snø over med nebbet. Baguetten ble borte i snøen.

Kråka rygget ut fra busken. Den så seg rundt, som for å sjekke at ingen hadde sett det som hadde skjedd, og spaserte raskt tilbake til den siste halvdelen av baguetten. Deretter tok den resten av maten i nebbet og lettet tungt.

Kråkespaneren – Jeg har vært oppe siden klokka fem, sa Geir Sonerud og strakk ansiktet i en gjesp. Geir snakket med en rolig hedmarksdialekt som fikk meg til å ønske at jeg lagde radio i stedet for å skrive. – Før var det fuglekikkinga som dro meg opp av senga, nå for tida er det alderen.

Vi satt med hver vår kopp te ved forskerens kjøkkenbord i huset på Bygdøy. Geir så mistenkelig sprek ut til å være snart sytti år. Jeg mistenkte at han drev og koketterte med de påståtte gammelmannsvanene. Om det var antioksidantene i den grønne teen, eller i skåla med nøtter og mørk sjokolade som stod på bordet, som var ansvarlig for springen i beina når 19

han langet over stuegulvet, vites ikke. Jeg spiste en god del av sjokoladen, for sikkerhets skyld.

Geir er biolog og kråkeforsker, kanskje det nærmeste man kommer å være profesjonell kråkespaner. Han fortalte at den gang han begynte å studere biologi, hadde ikke bynaturen status som NATUR blant hans samtidige kolleger. Natur var noe som foregikk utenfor bygrensene, og det var bare den mest mulig uberørte naturen som var verd å studere. I tråd med tidsånden var det egentlig ikke kråkene, men de elegante rovfuglene som hadde fanget oppmerksomheten hans da han var unggutt.

– Jeg er helt flau over hvor blind jeg var for bynaturen, lo han.

Jeg hadde fortalt Geir om opplevelsen min i Slottsparken, og om hendelsen med meisebollen. Han hadde blitt oppglødd.

Han fortalte at han og kollegaene hadde satt opp et eksperiment, egentlig myntet på hønsehauken. De hadde lagt ut tre brune hønseegg i kunstige reir i et skogholt.9 Geir hadde satt seg til rette, med kamuflasje og teleskop, i utkanten av skogholtet. Men hauken kom ikke. Geir kjedet seg. Helt til oppmerksomheten hans ble fanget av ei kråke. Den hadde oppdaget reiret med eggene. Kråker elsker egg.

Tre hønseegg er for mye for ei kråke å spise. Men hva skulle kråka gjøre med eggene den ikke kunne fortære med en gang?

Kråka kastet ikke bort tid med å spise noen av eggene. Den kikket seg rundt. Så tok den ett av eggene i nebbet og skyndte seg et lite stykke unna. Der la den egget på bakken, og dekket det hurtig til med mose og lav. Så hastet kråka tilbake til reiret, tok med seg det andre egget, og fløy et stykke unna, lenger denne gangen.

Med to egg godt gjemt hadde kråka god tid på seg til å fortære det tredje og siste egget i ro og mak.

20

– Kråke kaster ikke bort tida på å spise et egg først, men sørger for å få flest mulig egg i sikkerhet.

Geir brukte konsekvent egennavn, Kråke, når han snakket om kråkene. På den måten virket det som om alle kråkene han snakket om, representerte det samme individet, at de alle var personifiseringer av selve ur-kråka.

Han forklarte at det var en stringent matematisk logikk i måten kråka gjemte eggene på. Hvert sekund teller for kråka, som er omgitt av rivaler på matfronten. Den må finne det beste kompromisset mellom å beskytte resten av eggene i reiret, og å gjemme hvert enkelt egg godt. Når det første egget gjemmes, er det fortsatt store verdier i reiret, og kråka vil tilbake raskest mulig for å beskytte dem mot konkurrenter. Jo flere egg den allerede har gjemt, jo mindre verdier er det i reiret. Da er det lurere å heller bruke tid på å gjemme de resterende eggene godt, enn å haste tilbake til reiret.

Det siste egget kunne kråka spise, i trygg forvissning om at resten var gjemt til en seinere anledning.

Geir gjentok forsøket flere ganger, og resultatet var alltid det samme.

– Selv om den er sulten, tenker Kråke langsiktig. Kråke har selvdisiplin.

Jeg tenkte på en studie jeg nylig hadde lest, om oss mennesker og vår evne til å undertrykke umiddelbare lyster. Førti forsøkspersoner ble gitt valget mellom å få to biter av noe de likte, la oss si sjokoladekuler, med en gang, eller seks om ett minutt. Alle ville ha seks sjokoladekuler om ett minutt. Så ble de to sjokoladekulene lagt foran dem, og de ble stilt overfor det samme valget igjen. Bare én av fem testpersoner klarte å vente i de to minuttene som skulle til for å tredoble premien.10 Det kan se ut som at kråka slår mennesket i greinen selvkontroll.

21

En gang, fortalte Geir, hadde han sittet i skogbrynet med kollegaene og spanet på ei kråke som hadde oppdaget reiret med hønseegg. Den var i full gang med å gjemme et egg.

– Kråke så seg rundt, som for å sjekke at ingen andre hadde sett hvor den hadde gjemt egget. Geir lo.

– Det var akkurat som om den plystra liksom-uskyldig, jeg har ikke gjort noe!

Plutselig bråstoppet den. Forskerne skjønte ikke hva som skjedde, før de så i retningen kråka hadde kikket. I et tre et stykke bortenfor satt det ei nøtteskrike, en annen fugl i kråkefamilien. Den holdt oppsyn med kråka.

Det neste som skjedde var at kråka hakket hull i eggeskallet og slukte innholdet.

– Dersom Kråke hadde gjemt egget, slik planen var, og deretter snudd ryggen til, ville den spionerende nøtteskrika kommet og tatt egget. Når nøtteskrika hadde sett gjemmestedet, var det … hva heter det i dag… blåst! Da kunne Kråke like godt spise egget selv.

– Tror du kråka hadde reagert dersom det for eksempel hadde vært en due som så den gjemme egget?

– Jeg tror ikke den ville reagert på samme måte. Jeg tror Kråke har full kontroll på hvem av de andre fuglene som er smarte og hvem som er dumme.

Og her ligger det som gjør at jeg aldri kommer til å overse ei kråke igjen. Geirs kråkeforsker-kolleger mener nemlig at kråkefuglene besitter en form for sinnsforståelse, eller theory of mind – evnen til å forstå hva andre kan vite.11 For å finne ut av hva fugler forstår av andre fuglers hensikter, og hvilket innblikk de har i andres sinnstilstand, utførte forskere en rekke eksperimenter med krattskrike Aphelocoma californica, en altetende kråkefugl som holder til i NordAmerika.12 22

Forskerne fant ut at krattskrikene som selv har erfaring som tyver, skjønner at de kan bli utsatt for ran. Dersom andre fugler har sett hvor de gjemmer mat, flytter de tyvaktige krattskrikene derfor den gjemte maten til et nytt gjemmested.

Godtroende krattskriker, derimot, som aldri selv har stjålet mat fra andre fugler, klarer ikke å se for seg at noen andre vil finne på å gjøre det. Selv om de merker at andre fugler har sett hvor de har gjemt mat, gjemmer de ikke maten sin på nytt.

Forskerne forestiller seg at fuglene bruker sin egen erfaring som tyver til å se for seg hvordan det er å være i den andre fuglens sted. På seg selv kjenner man andre.

Når du skjønner at noen har lyst på det du har, er neste steg å forsøke å manipulere dem til å la være å rane deg. I en rekke eksperimenter med ravn har forskere vist at ravnene gjerne prøver å unngå at andre fugler ser hvor de gjemmer mat. De gjemmer den i skjul, for eksempel bak et hinder, eller de flyr akkurat så langt unna at de andre fuglene ikke kan se dem.

Fuglen kan også vente med å gjemme maten til den merker at fuglen som ser på, blir distrahert, omtrent som når man prøver å avlede unger når påskeegg skal gjemmes.

Bedrag er heller ikke ukjent i kråkefuglverdenen. Ravner som er lavt rangert i flokkens hierarki, som oftest de svakere fuglene, vil lett tape kampen om mat hvis det oppstår slåssing.

La oss si at en slik puslingravn er aleine om å vite hvor det er mat. Da vil det lønne seg å lokke andre og sterkere ravner bort fra der maten ligger. Puslingravnen later som om den er på vei til et gjemmested, og de andre ravnene blir interesserte. Ved å lure de sterkere ravnene til å bruke tid på å lete forgjeves etter mat, kan den svakere ravnen snike seg dit hvor det virkelig ligger mat gjemt.13&14 Det er vist at kråkefugler til og med kan lage falske gjemmesteder, uten mat, for å få andre til å bruke verdifull tid på å lete, og dermed få mer tid til å spise selv.15 23

Disse fuglenes evner til å sette seg inn i andres sinnstilstand, hva andre tenker og forstår, er mentale redskaper som få dyr besitter. Menneskebarn er ofte fire–fem år før de utvikler evnen til å forstå hva andre forstår, og slik sinnsforståelse er som regel ikke fullt utviklet før etter at vi har nådd skolealder.16&17 Hva mer skjuler kråkefuglene av hemmeligheter?

Man finner gjerne mye rart ved å grave litt i familiehistorien.

Og kråka overrasket meg allerede i slektstreet. Kråkas røst røper på ingen måte at den er en sangfugl. Men trass i sin tilsynelatende mangel på solistegenskaper, hører kråkefamilien, Corvidae, til blant sangfuglene. Selv om det ikke kommer ofte til uttrykk, har kråkene en godt utviklet syrinx, eller stemmeboks.

Overraskelse nummer to: En av kråkefamiliens nærmeste slektninger er den overdådige paradisfuglfamilien.18 Både kråkefuglene og paradisfuglene stammer fra Papua Ny-Guinea.

Men mens de spektakulært fargerike paradisfuglene kun lever på Papua Ny-Guinea, et av de minst urbaniserte stedene på hele kloden, har den mer diskré antrukne kråkefamilien erobret planeten.

Den store kråkefamilien deles inn i flere mindre slekter. Mer enn en tredel av artene i kråkefamilien hører hjemme i kråkeslekta, Corvus. Alle kråkefuglene som hører hjemme i kråkeslekta, har Corvus som første del av artsnavnet. Denne slekta har lyktes i å spre seg over store deler av jordas landoverflate, og til mange ulike miljø. Det er nesten litt hjemmekoselig å vite at man vil kunne bli holdt under oppsikt av en nær slektning av vår norske kråke, nesten hvor enn i verden man reiser.

Blant kråkefuglene er det enkelte som gjør det skarpere enn andre. Det var med god grunn at den norrøne guden 24