Page 1


Lars Saabye Christensen

Byens spor Skyggeboken


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-58876-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Stian Hole Forsidefoto (bearbeidet): Ukjent fotograf/Oslo Bymuseum Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


VÅREN 1965

Fire gutter sykler ut mot Huk, badestranden på Bygdøy, den fornemme halvøya innerst i Oslofjorden hvor Kong Olav slapper av mellom slagene og millionærene bor bak høye hekker som personlige gartnere fra hageuniversitetet i Versailles holder i stand året rundt. Det er fremdeles for tidlig å bade, men det har disse guttene heller ikke planer om. De har andre planer. Planene er hemmelige. Guttene er snart femten år gamle og heter Kim, Gunnar, Sebastian og Ola, men liker bedre å kalle hverandre Paul, John, George og Ringo. Gunnar, eller John, sykler forrest og har en liten kasse festet på bagga. Kim, eller Paul, ligger på hjul og passer på at denne kassa ikke faller av. Til slutt kommer Sebastian og Ola, det vil si George og Ringo, og sørger for at ingen ser dem. De sykler langs Frognerkilen hvor småbåtene duver i brakkvannet og snart skal på langfart rundt Dyna Fyr og tilbake igjen. De svinger til venstre, bort fra byen, og tråkker opp den slake bakken der ulykker skjer, selv om den fører til Kongsgården, det er en forbannet bakke som har krevd flere liv, særlig de unges liv. Og hvis noe skulle skje dem nå, hvis noe skulle skje med Paul, John, George og Ringo, er de ferdige. Dør de nå i denne bakken, er 5


de avslørt for godt. Men de triller helskinna forbi Norsk Folkemuseum hvor sola alltid er på hell. Skogen kaster det siste lyset over åkrene som et øyeblikk står i flammer, en gressbrann som til og med får ballongdekkene til å gløde. Det er en sånn kveld. Det er en av de sjeldne, som ofte kan oppleves i Oslo og omegn. Så er de endelig der. De setter syklene fra seg ved restauranten, som fremdeles er lukket. Sammen bærer de kassa ned mot svabergene. Det er ingen andre der. De er de eneste i verden. Hadde det bare vært så vel. En hund gjør et stykke unna, sikkert en vakthund, eller puddelen til Kong Olav. Plutselig stanser John. De andre stanser like brått, for det er John som bærer kassa. Foran dem på stien ligger en hyssing. Den forsvinner i gresset på begge sider. De tenker det samme: Granatmannen. Har han ikke gitt seg ennå? Gjenstod det bare å sprenge The Beatles i lufta? Men det kan også være en helt vanlig hyssing som noen bare har mistet eller slengt fra seg der på stien. Det er Paul som gjør det først: Han tar et skritt, så høyt han kan, over hyssingen og lander uskadet på den andre siden. John og George følger etter. De må ikke komme borti noe. Ringo har leamus i begge øyelokkene og vil heller gå utenom. Men hva hjelper det, hvis hyssingen fortsetter jorda rundt? Paul og George må holde Ringo i hånden og hjelpe ham over. Så går de i samlet flokk det siste stykket ned til det ytterste svaberget. Gunnar åpner kassa. Det er ikke en kasse. Det er en skattekiste. Den store rikdommen skinner på bunnen: bilmerker. Det er bilmerker de har stjålet i strøket, Fiat, Mercedes, Opel, Peugeot, Morris, Vauxhall, Renault, Volvo, det er kanskje byens største samling, i hvert fall den største på Skillebekk. Nå har de imidlertid 6


følelsen av at det brenner under føttene, nettet snøres sammen rundt dem, de er redde for å bli tatt. De har dårlig samvittighet, men tenker ikke særlig på bileierne, de tenker mest på seg selv: Hvilke følger det kan få hvis de blir avslørt. Det kan være utvisning, husarrest, trekk i alle ukelønner, evig hårklipp og rulleblad, kanskje de må begynne på spesialskole med de dypeste sinkene i mils omkrets, eller enda verre, de kan bli sendt til Bastøy, fangeøya, og tilbringe nettene sammen med umyndige mordere. Men verst er det å tenke på skuffelsen dette vil påføre foreldrene, for uansett hvor håpløse og akterutseilte de synes opphavet er, vil de ikke skuffe dem, det er det siste de vil, de kan nok tåle alt det andre, men å se akkurat den skuffelsen i foreldrenes blikk, det orker de ikke. Ringo er plutselig i tvil, han er enten dum eller modig: Må de kaste alle? John skjærer gjennom: Alle! Paul er enig: Når de er kvitt merkene, har ikke politiet noe bevis lenger. En tanke slår dem: Kanskje politiet har tatt fingeravtrykk, for eksempel på den siste Volvoen? George ber gutta slappe av litt: Det er vel ikke ulovlig å ta på en bil, er det vel? De går enda et stykke langs svabergene. Hunden har sluttet å gjø. En mudderpram blir slept rundt Nesoddtangen. Mørket er større nå. Det er bra. Mørket er bra for dem. Det taler til deres fordel. De begynner å kaste. Det er Gunnars forslag: De kaster stein også, så virker det ikke så mistenkelig. Det er bare fire gutter som kaster usedvanlig mange stein i vannet for å se om de kan få havet til å stige. Og på bunnen av Oslofjorden er det snart en bilkirkegård, som ligner menneskenes gravlunder: karosseriet er borte, men navnet er igjen. Det er da de får øye på det: Det ligger noen klær på 7


en stein nede ved tangen og skjellene. De stanser og ser utover vannet, som ligner svart bølgeblikk. Det er ingen som bader. Ingen bader i svart bølgeblikk. Det kommer et kaldt gufs, som om noen plutselig har åpnet en dør og de står i gjennomtrekk. De samler seg og går nærmere. Det er en dress, en hvit skjorte, et slips, undertøy og et par blankpussa sko. Øverst ligger en lapp, under en stein, så den ikke skal blåse bort. Paul våger seg helt ned dit, tar opp lappen og leser høyt, men stemmen hans er lav: Jeg har tatt livet av meg. Jeg har ingen familie. Det lille jeg etterlater meg skal gå til Frelsesarmeen. Ingen sørger. Jeg har fred nu. Hvilken låt er det som alltid skal minne dem om akkurat dette, om bilmerkene de kvittet seg med og avskjedshilsenen de fant? Den finnes ikke ennå. Den er ennå ikke spilt inn, sannsynligvis er den heller ikke laget. Det er ingen låter som kan romme denne kveldens merkelige og utsatte ensomhet, ikke A hard days night, ikke I should have known better og i hvert fall ikke Tell me why. De fire guttene er plutselig forut for sin tid. De er større enn sin alder. Erfaringen kan ikke festes til noe de er kjent eller fortrolig med. Låten de lengter etter kommer først året etter, på lp-en Revolver. Låten heter Eleanor Rigby og i det historiske refrenget, som inntil nå var uhørt og umulig, og som knyttet disse guttene enda tettere sammen, står det: All the lonely people, where do they all come from?/ All the lonely people, where do they all belong? Det er en telefonkiosk ved parkeringsplassen. Guttene løper dit. De kan også la være, late som om de ikke har sett noe og bare sykle hjem. Men det har de heller ikke 8


samvittighet til. De kan ikke bare la mannen, som til og med har testamentert alt til Frelsesarmeen, ligge i fjorden, død eller levende. Dessuten er de ganske nysgjerrige på hva som vil skje. John legger på penger, Ringo finner nummeret til politiet, George slår det og Paul snakker i røret: En mann har tatt livet av seg på Huk! En halv time senere kommer politiet med to biler og ambulanse. En konstabel forhører seg hos guttene, først og fremst Paul, som ringte inn beskjeden. Så viser de ham hvor klærne ligger og blir bedt om å holde seg på avstand, helst stikke av, det er ikke bruk for dem lenger. Det er urettferdig. Hadde det ikke vært for dem ville konstablene bare spilt kort eller arrestert fotgjengere i Sinsenkrysset. Den andre konstabelen leser lappen og snakker i en walkie talkie. Ambulanse har ikke akkurat særlig mye her å gjøre. Likbil ville vært langt bedre. Snart dukker det opp en politibåt også og en dykker velter på ryggen ut i det sorte, blanke vannet og det skjer lydløst og raskt. Lyset fra kraftige lommelykter krysser hverandre i mørket. Enda en dykker går i vannet. Tiden står ganske stille i mellomtiden i kveld. Så har de funnet ham. Dykkerne sleper en naken, blå kropp opp på svaberget og guttene tenker det samme: Kanskje de har funnet bilmerkene også? Kanskje den ene ugjerningen, for det er vel en ugjerning å ta livet sitt, fører til oppklaring av en annen ugjerning? Er det sånn rettferdigheten til sjuende og sist virker? Enda en gang blir de bedt om å pelle seg unna, det er ikke mer å se, det er ikke mer de kan gjøre. Men han som heter Kim Karlsen klarer ikke la være å snu seg og ser at den døde mannen, som vannet har fratatt alle trekk, og som nå blir skjøvet inn i ambulansen, fremdeles 9


har strømpene på, et par grå strømper, de tok han ikke av før han gikk ned i dypet, og det gjør ham med ett menneskelig, nesten komisk, og nettopp derfor mer menneskelig. I tre dager strever politiet med å finne ut hvem selvmorderen er. Det regner fra morgen til kveld. Meteorologene melder om nedbørsrekorder. Det er oversvømmelser flere steder. At det dreier seg om selvmord har rettsmedisineren slått fast: vann i lungene, ikke tegn til andre skader, alder rundt 30. Men de har ikke funnet noen lommebok eller nøkler blant klærne og ingen som passer er meldt savnet i det siste. Han har ikke noe rulleblad, så fingeravtrykkene er heller ikke til nytte. De må ta tiden til hjelp. Han kan uansett ikke ligge på første klasse nede i likkjelleren resten av livet. Hvis det ikke kommer nye spor må han før eller senere bli lagt i en navnløs grav på Alfaset, en sørgelig avslutning på en kanskje enda sørgeligere tilværelse. Så finner de noe likevel: I fôret på dressjakken ligger en adresse, den er skrevet på en handleliste som har sklidd gjennom en revne i den ene lommen: Plaster, jod, hostesaft, lakris, tobakk. Nederst står det Grønnegate 19. De vet hva det er. Før i tiden var det tilholdssted for kunstnere, skuespillere, forfattere og bohemer. Siden ble det herberge for enslige mødre. Nå er Grønnegate 19 hjem for vanskeligstilte av begge kjønn, for snart har begge kjønn det like vanskelig. Noen kaller det et rottereir. To betjenter tar turen dit en morgen like før syttende mai. Nå har våren endelig kommet til byen. Regnet er alltid godt for noe. Man kan se løvet finne sin form i Uranienborgparken. Syrinene står fargerike langs Oscars gate. Trikken er nyvasket og blå nedover Bogstadveien. 10


Og ikke langt unna kan man alltid høre et korps som øver. Men Grønnegate lyder ikke sitt navn. Den er bare en grå, skyggefull sti inn til nr. 19. De banker på. Ingen åpner. De går inn. Tre menn sitter i oppholdsrommet og spiller whist. De ser straks hvem som kommer, selv om purken er i sivil, legger kortene langsomt fra seg og er på vakt. Betjentene er imidlertid ikke interessert i annet enn dette: Er det noen som er blitt borte herfra i det siste? Mennene ser på hverandre. Nei, det kan de ikke huske. De får se et bilde av den døde mannen. Kjenner de ham? De er tause en stund. Den mest snakkesalige tar ordet: Det er Bjørn. Mer sier han ikke foreløpig. Den eldste betjenten stikker bildet på plass igjen og vet han ikke får vite noe før han spør: Bjørn hvem? Bjørn Stranger. Han var et godt menneske. Den andre betjenten lener seg over bordet: Synd han tok livet av seg, da. Mennene blir tause igjen og skyver kortene ned i en skuff. Det passer seg ikke med spill i dag. Den eldste, som har jobbet på kammeret i 18 år, forbanner verden og bryter stillheten: Bodde Bjørn Stranger her? Å nei, han var doktor eller noe sånt. Han har ikke gjort noe gæli. Når var han her sist? Det er lenge siden. Flere år. Betjentene reiser seg, den eldste først. Han lar en røykpakke ligge igjen på bordet. Ta det med ro, gutter, sier han. På veien ned til Møllergata trekker han kollegaen inn i et portrom og henger ham oppetter veggen i et strupetak som får jyplingen til å sprelle med beina og hive etter pusten. Du skal behandle folk med respekt! Uansett! Skjønner du det? Alltid! Skjønner du det, for faen! Han slipper taket og går mørk til sinns til kontoret som ikke er større enn et bøttekott og fullfører papirarbeidet: Bjørn Stranger, født 12.6.1937, regist11


rert i Nordraaks gate 11, begge foreldrene døde, stefaren, Olaf Hall, bor på samme adresse, sammen med Margrethe Hall, som han giftet seg med i 1951. Betjenten kan for øvrig huske moren, skuespillerinnen Ragnhild Stranger, hun var en stjerne før krigen. Så er det å ta den tunge turen. Denne gangen har han med seg presten. De parkerer nede i Frognerveien, det er bedre å komme til fots. De blir sittende en stund uten å si noe. Slik er det hver gang, men hver gang er heldigvis ikke så ofte. – Ja, ja, sukker betjenten. Presten drar en kam gjennom det glatte håret. – Det kunne vært verre. – Hvordan da? – Han kunne hatt nærmeste pårørende. Hustru. Barn. Betjenten synes verden er full av idioter. – Kanskje det var derfor stakkaren tok livet sitt, sier han. Presten er uenig: – Det er nok sterkere krefter som trekker et menneske i døden. – Jeg tenkte mest på kreftene som trekker den andre veien. Betjenten åpner døren, presten gjør det samme, og de går det siste stykket opp til Nordraaks gate 11. En eldre kvinne raker i hagen. Hun ser dem og flytter seg ikke. De går bort til henne og før de får sagt noe, utbryter hun: – Er det noe med Bjørn? Betjenten viser fram legitimasjonen. – Hvorfor spør De om det? – Det kan vel ikke være noen andre. Vi har ingen … Kvinnen trekker av seg hanskene, men vet plutselig 12


ikke helt hva hun skal gjøre med hendene sine. Betjenten lar det gå noen sekunder. Det er i grunnen ikke noe som haster. – De er Margrethe Hall? – Ja. Tidligere Vik. Det er lenge siden. Det … – Har De falt? – Unnskyld? Falt? Betjenten peker: – De har et blåmerke ved øret. Der. Margrethe Hall løfter hånden. – Ja. Jeg falt. Jeg faller rett som det er. Alderen. – Det må ha gjort vondt. – Hva er det med Bjørn? Presten skal til å si noe, men betjenten kommer ham i forkjøpet: – Er Olaf Hall hjemme? – Han er i butikken. De snur seg mot en dør som blir åpnet i første etasje, eller snarere kjelleren. En mager mann i hvit skjorte står under et skilt: Halls Antikvariat. Margrethe retter på halstørkleet og lener seg til raken mens de to mennene går dit. De håndhilser. Han som hittil har vært taus sier noe. Olaf Hall nikker, blir stående og se mot solen som skinner gjennom bladverket. Så bryter han sammen. Han synker ned på kne og gjemmer ansiktet i hendene. Hulker han? Margrethe kan ikke høre det. Hun synes uansett at Olaf overdriver. Uansett hva Bjørn har gjort, eller hva som har skjedd med ham, er det en overdrivelse å stå på knærne med ansiktet i hendene. Hun vemmes. Hun vemmes av dette spillet hans, disse faktene hun en gang trodde var sanne. Han gjør sorgen for stor. Det er derfor 13


han alltid er tynnkledd, så det skal være plass for sorg og medlidenhet. Det er motbydelig. Det er hun som burde gråte. Hun var på et vis glad i gutten. Hun syntes synd på ham. Det er også å være glad i på et vis. Hun vet plutselig at han er død. Det må han være. Bjørn er død. Ellers hadde det ikke kommet to med beskjeden. Like plutselig tenker hun: Olaf mener det. Han mener det virkelig. Sorgen hans er akkurat så stor. Margrethe skammer seg dypt, legger raken i gresset, retter på halstørkleet igjen og går omsider bort til mannen sin for å trøste ham. Bisettelsen fant sted i stillhet. Slik stod det i hvert fall i dødsannonsen: Bjørn Stranger forlot oss i dag, 7. mai 1965. Bisettelsen har funnet sted i stillhet. Bare Olaf, Margrethe og Maj Kristoffersen var til stede i det vesle kapellet på Rikshospitalet hvor sykehusets prest forrettet. Dette, og resten av Bjørn Strangers liv, var stillheten bisettelsen fant sted i. Ved båren lå det imidlertid også en krans fra beboerne i Grønnegate 19, de hadde samlet sammen penger og ingen lot være å gi. På silkebåndet stod det: Takk for alt. Det var ikke nok til mer, men det var mer enn nok. Etterpå svingte den sorte vognen ut porten for å kjøre kisten gjennom regnet opp til Vestre Gravlund, der Bjørn skulle få navnet sitt på samme stein som moren. – Han kunne vel gitt det lille han hadde til Røde Kors, ikke Frelsesarmeen, hvisket Margrethe. Hun trakk Maj nærmere. Olaf brydde seg ikke om han ble våt og stod et stykke unna. Maj på sin side kjente en slags lettelse og klemte seg inn under Margrethes paraply. Det var ikke riktig, men hun kunne ikke noe for det. Maj var lettet: Nå visste ingen det. Nå var hemmeligheten bare hennes. 14


Og på bunnen av Oslofjorden: bilmerker og minner om ufødte barn.

Arbeidsmøte hos frk. Rognlien. Denne gang laget vi perlekjeder til tombolaen av erter og bønner som vi hadde farget på forhånd. Vi har også kjøpt inn et frokostservise med duk og pen kaffekjele. Det kostet oss kr. 344,35. Fru Endresen skal også sy en vams for damer i sterke farger. Tilstede var fru Kristoffersen, fru Engh, frk. Rognlien, fru Endresen, fru Lund og fru Hall, tidligere Vik.

Profile for Cappelen Damm AS

Byens spor - Skyggeboken  

Hva hører vi når vi lytter til byens lyder? Hvilke spor etterlater den i oss? Hvem er det i andre enden når det ringer? Sentralt i Byens sp...

Byens spor - Skyggeboken  

Hva hører vi når vi lytter til byens lyder? Hvilke spor etterlater den i oss? Hvem er det i andre enden når det ringer? Sentralt i Byens sp...