Blodrød himmel av Clive Cussler & Dirk Cussler

Blodrød himmel

Clive Cussler og Dirk Cussler

Blodrød himmel Oversatt av Tore Aurstad

Clive Cussler og Dirk Cussler Originalens tittel: Crescent Dawn Oversatt av Tore Aurstad Copyright © 2010 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55643-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Teri og Dayna, som gjør det moro.

prolog

Fiendtlige horisonter

År 327 Middelhavet Lyden av trommeslag ble kastet tilbake fra treskottene og runget i en fullkomment presis stakkatorytme. Skipets celeusta banket regelmessig på geiteskinnstrommen i en jevn, men mekanisk takt. Han kunne slå i timevis uten å hoppe over et slag – den musikalske utdannelsen hans handlet mer om utholdenhet enn harmonilære. Selv om det ikke var tvil om nytten av den stødige takten han holdt, håpte mange av galeiroerne at den monotone framføringen snart skulle ta slutt.

Lucius Arcelian gned en svett hånd over gamasjene, og så strammet han grepet om den tunge eikeåren. Han dro årebladet gjennom vannet i en jevn bevegelse og rodde snart unisont med mennene rundt ham. Den unge mannen fra Kreta hadde vervet seg i den romerske marinen seks år tidligere, tiltrukket av god lønn og en mulighet til å oppnå romersk statsborgerskap når han dimitterte. Årene siden da hadde vært fysisk anstrengende, men nå hadde han håp om en mindre strevsom post på imperiets galeiskip før armene sviktet fullstendig.

I strid med Hollywoods myter ble det ikke brukt slaver om bord i de gamle romerske galeiene. Roerne var lønnede menige soldater, ofte rekruttert blant sjøfarende folk underlagt rikets overherredømme. I likhet med legionærene i den romerske hæren måtte de menige soldatene gjennom ukevis med tøff opplæring før de ble sendt til havs. Roerne var slanke og sterke, i stand til å ro tolv timer i døgnet om nød9

vendig. Men om bord i det liburnske bireme-fartøyet – et lite, lett krigsskip med bare to rekker med årer på hver side – fungerte roerne som ytterligere drivkraft til et stort seil over dekk.

Arcelian betraktet celeustaen, en bitte liten, skallet mann som slo på trommen og hadde en kjæledyrape bundet ved siden av seg. Det var ikke til å unngå å se en slående likhet mellom mannen og apen. Begge hadde store ører og et rundt, blidt ansikt. Trommeslageren hadde et konstant muntert oppsyn, og han gliste mot mannskapet med klare, slu øyne og gule tenner med skår i. Av en eller annen grunn gjorde synet av ham roingen lettere, og Arcelian innså at galeiskipets kaptein hadde tatt en klok beslutning da han valgte ut mannen.

«Celeusta! » ropte en av roerne, en mørkhudet mann fra Syria. «Vinden er kraftig, og sjøen koker. Hvorfor har vi fått ordre om å ro?»

Trommeslagerens øyne lyste opp. «Det er ikke min oppgave å stille spørsmål ved mine offiserers klokskap, ellers ville jeg også ha måtte ha sittet ved årene,» svarte han og lo hjertelig.

«Jeg er sikker på at apen ville ha kunnet ro fortere,» svarte syreren.

Celeustaen så på apen som lå sammenkrøllet ved siden av ham. «Det er en ganske sterk liten tass,» svarte han og spilte med. «Men for å svare på det du spør om, så vet jeg ikke. Kanskje kapteinen ønsker å gi sitt pratsomme mannskap trening. Eller kanskje han bare ønsker å seile fortere enn vinden.»

Rett over hodene på dem sto skipets kaptein på dekk og skuet akterut mot horisonten. Et par blågrå prikker danset på det opprørte vannet i det fjerne og vokste seg større for hvert minutt som gikk. Han snudde seg og betraktet vinden som fylte seilet, og ønsket at han kunne seile mye, mye fortere enn vinden.

En dyp barytonstemme brøt plutselig konsentrasjonen hans.

10

«Er det havets vrede som svekker knærne dine, Vitellus?»

Kapteinen snudde seg og så en robust mann i rustning og tunika som sto og betraktet ham med et spottende blikk.

Det var en romersk centurion ved navn Plautius som hadde kommandoen over en avdeling på tretti legionærer som var stasjonert om bord.

«To fartøy nærmer seg sørfra,» svarte Vitellus. «Begge er piratskip, det er jeg sikker på.»

Centurionen så avslappet på skipene i det fjerne, før han trakk på skuldrene.

«Små insekter,» sa han uten bekymring.

Vitellus visste bedre. I århundrer hadde sjørøvere vært en nemesis for romersk skipsfart. Riktignok var organisert piratvirksomhet i Middelhavet utslettet av Pompeius den store for hundrevis av år siden, men flokker av uavhengige røvere herjet fortsatt i åpent farvann. Enslige handelsskip var de vanligste målene, men sjørøverne visste godt at bireme-galeier også ofte fraktet verdifull last. Vitellus funderte på sitt eget fartøys last og lurte på om de sjøfarende barbarene var blitt varslet etter at skipet la ut fra havna.

«Plautius, må jeg minne deg på hvor viktig lasten vår er?» spurte han.

«Selvsagt ikke,» svarte centurionen. «Hvorfor tror du jeg befinner meg om bord i denne elendige farkosten? Det er jeg som har fått i oppgave å ivareta sikkerheten og sørge for at lasten trygt overleveres keiseren i Bysants.»

«Og hvis vi mislykkes, innebærer det skjebnesvangre konsekvenser for oss og familiene våre,» sa Vitellus og tenkte på kona og sønnen i Napoli. Han lot blikket sveipe over vannet bortenfor galeiskipets baug, men så bare rullende bølger og skifergrått vann.

«Det er ennå ikke noe tegn til eskortefartøyet vårt.»

For tre dager siden hadde galeiskipet lagt ut fra Judea med et stort trirem-krigsskip som eskorte. Men skipene hadde kommet bort fra hverandre under en kraftig stormbyge kvelden før, og eskorteskipet hadde ikke vært å se siden.

11

«Frykt ikke barbarene,» spyttet Plautius fram. «Vi skal farge havet rødt med blodet deres.»

Centurionens framfusenhet var noe av grunnen til at Vitellus hadde mislikt ham fra første stund. Men det var ingen tvil om hans evner i strid, og derfor var kapteinen glad for å ha ham med.

Plautius og kontingenten hans av legionærer tilhørte Scholae Palatinae, en militær elitestyrke som vanligvis hadde i oppgave å beskytte keiseren. De fleste var kampherdete veteraner som hadde kjempet med Konstantin den store i grenseområdene og i felttoget mot Maxentius, en rivaliserende keiser hvis nederlag hadde medført at riket ble splittet. Selv hadde Plautius et stygt arr over venstre overarm, et minne fra et kraftig sammenstøt med en vestgotisk kriger som nesten hadde kostet ham armen. Han bar stolt arret som et tegn på hardhet, en egenskap ingen rundt ham turte stille spørsmål ved.

Mens de to sjørøverskipene nærmet seg, klargjorde Plautius soldatene sine på det åpne dekket, forsterket av noen av galeiskipets mannskap. Alle var væpnet med romernes stridsutrustning – et kort kampsverd som het gladius, et rundt, laminert skjold og et kastespyd, eller pilum. Centurionen delte kjapt soldatene inn i små grupper for å forsvare begge sider av skipet.

Vitellus holdt blikket rettet mot forfølgerne, som nå var godt innenfor synshold. Det var to mindre seil- og åredrevne fartøyer, seksti fot lange, omtrent halvparten så store som det romerske galeiskipet. Det ene hadde lyseblå seil, det andre grå, og begge skrogene var malt i en matt metallisk farge for å gå i ett med havet, et gammelt kamuflasjeknep mye brukt av sjørøvere fra Kilikia. Begge skipene hadde to seil, noe som forklarte deres overlegne hastighet i sterk vind. Og det blåste kraftig, så romerne hadde liten mulighet til å unnslippe.

Et glimt av håp gjorde seg gjeldende da utkikksmannen ropte at det var land i sikte forut. Vitellus myste mot baugen og skimtet et svakt omriss av en steinete kyst mot nord.

12

Kapteinen kunne bare spekulere på hvilket land det var. De hadde seilt mest etter bestikkregning, og galeiskipet hadde drevet langt fra sin opprinnelige kurs under stormen tidligere. I sitt stille sinn håpte Vitellus at de nærmet seg kysten av Anatolia, der de kanskje kunne finne andre skip fra den romerske flåten.

Kapteinen snudde seg mot en mann med kroppsbygning som en bulldog og som styrte galeiens kraftige rorpinne.

«Gubernator, før oss mot land og mot ethvert farvann i le vi måtte finne. Hvis vi kan ta vinden ut av seilene deres, klarer vi kanskje å unnslippe disse djevlene med årenes kraft.»

Under dekk fikk skipets celeusta instruks om å gå over i hurtigtakt. Det var ikke noe snakk nå mellom Arcelian og de andre roerne; bare en lav hvesing av tung pust hørtes.

Nyheten om at de ble forfulgt av sjørøverskip, hadde sivet ned, og alle tenkte bare på å ro så fort og effektivt som mulig, vel vitende om at livet deres kanskje sto på spill.

I nærmere en halv time klarte galeiskipet å holde forfølgerne på avstand. Med både seil og årers kraft skar det romerske fartøyet gjennom bølgene i en hastighet av nesten sju knop. Men de mindre og bedre utstyrte piratskipene begynte å ta innpå igjen. Galeiskipets roere ble drevet til randen av utmattelse og fikk til slutt lov til å senke tempoet på takene for å spare på kreftene. Mens den brune, støvete landmassen steg opp framfor dem, nesten forlokkende, tok piratene dem igjen og gikk til angrep.

Mens følgeskipet seilte akterut for galeiskipet, la farkosten med det blå seilet seg i rett vinkel mot kjølen, før det, merkelig nok, la seg foran det romerske skipet. Idet det passerte, sto en broket horde med væpnede barbarer på dekk og hånte romerne høylytt. Vitellus ignorerte ropene og fortsatte å stirre på kystlinjen der framme. De tre fartøyene var bare noen få sjømil fra land, og han så hvordan vinden avtok litt i det kvadratiske seilet. Han fryktet det var for lite og for sent for de utmattede roerne.

Vitellus lot blikket gli over landskapet i håp om å finne 13

et sted å legge til og heller la legionærene kjempe på landjorda, der de var sterkest. Men kystlinjen var en høy, loddrett mur av steinklipper som ikke bød på noe trygt sted å seile galeiskipet på grunna.

Det forreste sjørøverskipet lå nesten en kvart sjømil foran, men nå dreide det plutselig. I en dreven manøver svingte farkosten helt rundt og kom i høy hastighet rett mot galeien. Ved første øyekast kunne det fortone seg som et selvmordstokt. Romernes strategi til havs hadde lenge gått ut på å renne i senk som en grunnleggende kamptaktikk, og selv de små biremene var utstyrt med kraftig bronsebaug.

Kanskje barbarene var mer muskler enn vett, tenkte Vitellus. Han skulle mer enn gjerne ha vedret det første skipet, i visshet om at den andre farkosten da sannsynligvis ville ha trukket seg unna.

«Når skipet vender igjen, om skipet vender, følg etter og spidd det med vedderstevnen for enhver pris,» instruerte han rormannen. En underordnet offiser var utplassert ved leideren for å motta retningsinstrukser for roerne. På dekket holdt legionærene skjoldet i den ene hånden og et kastespyd i den andre, ventet på det første angrepet. Stillheten lå over skipet mens alle ventet.

Barbarene holdt stø kurs mot galeiskipet inntil de var på hundre fots hold. Da vendte motstanderen skarpt til babord side, akkurat som Vitellus hadde forutsagt.

«Til angrep!» ropte romeren mens rormannen skjøv rorpinnen helt til den ene siden. Under dekk reverserte roerne på styrbord side årene i flere tak og dreide skipet hardt mot styrbord. Så gjenopptok de like fort framdriften og rodde av alle krefter, akkurat som roerne på babord side.

Det mindre piratskipet prøvd å legge seg på tvers av galeiskipet, men det romerske skipet svingte med det. Barbarene mistet framdrift da seilene ble slappe mens de stagvendte.

Galeiskipet, derimot, stevnet fram. På et blunk var jegeren blitt til bytte. Da vinden fylte seilet igjen, skjøt det mindre skipet framover, men ikke raskt nok. Galeiens bronsespiss traff sjørøverskipets side akterut og lagde en stor flenge helt 14

til akterspeilet. Farkosten krenget over av sammenstøtet, men rettet seg opp igjen. Akterstavnen lå lavt i vannet.

Jubelen brøt ut blant de romerske legionærene, og Vitellus kostet på seg et smil i troen på at kamplykken plutselig hadde svingt i deres retning. Men da han snudde seg mot det andre skipet, innså han straks at de var blitt lurt.

Under sammenstøtet hadde den andre farkosten langsomt trukket seg nærmere. Mens galeiens vedderstevn fikk inn en fulltrekker, hadde skipet med det grå seilet lagt seg tett opptil babord dekksbjelke på galeien. Lyden av årer som ble smadret, fylte lufta idet piler og entrehaker regnet ned over dekket. I løpet av sekunder var de to skipene trukket og bundet sammen og en masse av sverdsvingende barbarer strømte over kanten.

Den første bølgen av angripere hadde knapt satt sine føtter på dekket, da de ble bombardert med sylskarpe spyd som spiddet dem. De romerske spydkasterne var dødelig presise, og et dusin angripere falt døde om. Men invasjonen ble bare så vidt holdt tilbake, for et dusin nye barbarer tok deres sted. Plautius holdt soldatene tilbake helt til horden veltet over dekket, men så reiste de seg og gikk til angrep.

Lyden av sverdklang runget over pinefulle dødsskrik mens slaktingen pågikk. De romerske legionærene, som var bedre trent og mer disiplinerte, sto lett imot de innledende angrepene. Barbarene var vant til å overfalle lett bevæpnete handelsskip, ikke fullt utrustete romerske soldater, og de vaklet under den sterke motstanden. Plautius sto imot angriperne og samlet halvparten av soldatene til å drive angriperne tilbake og førte selv an da romerne jaget barbarene over på deres eget skip.

Snart brøt barbarenes rekker sammen, men så omgrupperte de da de innså at de var fullstendig i overtall. De angrep i grupper på tre eller fire, valgte ut en enkelt romer og invaderte stillingen hans. Plautius mistet seks menn før han raskt fikk stilt opp soldatene i en kvadratformasjon.

På galeiens akterdekk så Vitellus at den romerske centurionen kløyvde en mann i to med sverdet og meide ned bar15

barene som en ljå. Kapteinen hadde uredd satt kursen mot land i løpet av slaget, med angriperen surret fast inntil skroget. Men sjørøverskipet slapp ut et steinanker, som til slutt nådde bunnen og stanset begge skipenes framdrift.

I mellomtiden hadde farkosten med det blå seilet dreid rundt og forsøkt å slutte seg til kampen. Nå da vannet ikke strømte fullt så raskt inn gjennom det skadde skroget, nærmet det seg klosset galeiens utsatte styrbord side. Farkosten kopierte søsterskipets manøver og la seg inntil mens mannskapet raskt kastet tau med entredregger.

«Roere, til våpen! Opp på dekk!» ropte Vitellus.

Under dekk samlet de utslitte roerne seg til kamp. Roerne var først og fremst utdannet som soldater, og det var forventet av dem og alle andre om bord at de skulle forsvare skipet. Arcelian stilte seg på rekke med brødrene der de helte i seg en slurk kaldt vann fra en leirkrukke før de stormet opp på dekk med sverd i hånden.

«Hold hodet nede!» sa han til celeustaen, som hadde delt ut våpnene og nå fulgte etter bakerst i rekken.

«Jeg vil heller se barbaren i øynene når jeg dreper ham,» svarte trommeslageren med sitt sedvanlige glis.

Det var ikke et øyeblikk for tidlig da roerne sluttet seg til slaget samtidig som en ny bølge med sjørøvere stormet over rekka på styrbord side. Galeiens mannskap tok raskt opp kampen mot angriperne i en masse av stål og kjøtt.

Da Arcelian kom ut på dekket, ble han forferdet av blodbadet. Lik og avhogde lemmer lå strødd overalt i stadig større pøler av blod. Han hadde ikke opplevd kamp før og stivnet et øyeblikk, helt til en offiser løp forbi ham og ropte: «Kutt tauene til entredreggene!»

Han fikk øye på et stramt tau som strakte seg fra galeiens baug, sprang fram og kuttet over repet med sverdet.

Den avkuttete taustumpen kom farende tilbake mot skipet med blått seil, som lå et par meter lavere i vannet enn deres eget. Deretter tittet han over galeiens rekke og fikk se enda et halvt dusin tau med entredregger festet til sjørøverskipet.

«Kutt tauene!» ropte han. «Få barbarene unna!»

16

Men han ropte til døve ører, og han innså at nesten alle om bord var midt i en kamp på liv og død med barbarene.

Bare akterut så han til sin oppmuntring at celeustaen hadde kastet seg inn i kampen og gikk løs på et av tauene med en liten øks. Men de hadde knapt med tid. Om bord i det langsomt synkende sjørøverskipet gjorde barbarene en målrettet anstrengelse for å borde galeien i samlet flokk da de innså at skipet hadde kort tid igjen før det sank.

Arcelian trådde over en døende skipskamerat og bort til neste entretau, der han kjapt hevet sverdet. Men før bladet falt, hørte han en plystrelyd i lufta, og så boret en sylskarp pil seg ned i dekk rett ved foten hans. Han ignorerte den, svingte sverdet over tauet og dukket under rekka idet enda en pil suste forbi over ham. Han myste over kanten, fikk øye på angriperen, en kilikisk bueskytter sittende øverst i sjørøverskipets mast. Bueskytteren hadde allerede vendt oppmerksomheten bort fra roeren og hadde siktet neste pil akterut. Til sin skrekk så Arcelian at bueskytteren siktet på celeustaen, som skulle til å kutte tauet til en tredje entredregg.

«Celeusta! » ropte roeren.

Advarselen kom for sent. En pil boret seg gjennom den lille mannens bryst, nesten helt inn til styrefjæren. Trommeslageren gispet etter luft, før han sank ned på kne idet en strøm av blod farget brystet hans rødt. I en siste lojal handling hogde han over tauet med øksen før han falt død om.

Barbarskipet sank stadig i vannet, noe som framkalte et siste jag mot galeien. Bare to tau og dregger holdt de to skipene sammen nå, noe ingen andre av sjørøverne enn bueskytteren fikk med seg. Han satt fortsatt øverst i masten, og igjen skjøt han mot Arcelian, sendte en pil susende over hodet hans.

Arcelian så at de gjenværende entredreggene var midtskips, selv om de to farkostene berørte hverandre lengst akterut og slaget hadde forflyttet seg akterut. Roeren kastet seg ned på alle fire og pilte under rekka mot det første tauet. En halvdød barbar lå rett ved. Midtpartiet hans var 17

en opprevet masse av synlig kjøtt. Den sterke roeren nærmet seg og heiste elegant mannen over skulderen før han snudde seg og gikk bort til tauet. Straks lød det et smell, og en pil boret seg hardt inn i barbarens rygg. Med den ledige hånden svingte Arcelian sverdet og skar tauet i to idet en ny pil boret seg inn i det menneskelige skjoldet hans. Roeren sank sammen på dekk og veltet den nå døde barbaren av skulderen mens han hev etter pusten.

Nesten helt ferdig etter påkjenningen betraktet Arcelian den siste entredreggen, som hadde boret seg inn i rånokken to mannslengder over ham. Han myste over rekka og fikk øye på fiendens bueskytter, som omsider hadde forlatt masten og var på vei ned mot dekk. Arcelian grep sjansen, bykset opp og løp bortover dekket, klatret opp på rekka der tauet til entredreggen skrånet nedover. Han fant balansen og begynte å svinge sverdet, men skipenes drivkraft kom ham i forkjøpet.

Kraften av to skip som drev fra hverandre og bare var forbundet med et enkelt tau ble for voldsom, og jerndreggen mistet grepet i mastetoppen. Den høye spenningen i tauet sendte dreggen av sted som et prosjektil, spinnende i en lav bue mot vannet. De skarpe mothakene suste forbi Arcelian, og det var med nød og neppe han unnslapp et blodig endelikt. Men tauet kveilet seg rundt låret hans og rykket ham av rekka og kastet ham uti vannet rett foran sjørøverskipets baug.

Arcalian kunne ikke svømme, så han plasket vilt rundt seg, prøvde å holde hodet over vannet. Mens han kavet kjente han noe hardt i vannet og klamret seg til det med begge hender. Et stort stykke av piratskipets trerekke var blitt slått av i sammenstøtet tidligere, og vrakgodset var akkurat stort nok til å holde ham flytende. Plutselig ruvet skipet med det blå seilet over ham, og han spente desperat fra for å komme seg unna. I prosessen ble han fraktet lenger bort fra galeien og fanget i en strøm som var for sterk til at han klarte å stå imot, svekket som han var. Han spente matt i fra i et forsøk på å holde seg der han var, mens han 18

storøyd så at piratskipet ble tatt av et vindkast og ført mot land. Dekket lå lavt i vannet nå.

Mens Arcelian hadde løsnet entredreggene fra det romerske skipet på styrbord side, hadde Vitellus og en underordnet offiser fjernet tauene på babord side, bortsett fra én dregg helt akterut. Kapteinen lente seg mot rorpinnen med en pil stikkende ut av skulderen mens han ropte over til centurionen på skipet rett ved.

«Plautius, kom tilbake til fartøyet,» sa han med svekket stemme. «Vi er skåret løs!»

Centurionen og legionæren kjempet fortsatt hardt på det andre skipet, selv om de stridende var redusert i antall nå.

Plautius dro et blodig sverd ut av halsen på en barbar og kastet et fort blikk mot galeiskipet.

«Fortsett videre med lasten, jeg oppholder barbarene!» ropte han og boret sverdet i nok en angriper. Det var bare tre legionærer igjen som sto sammen med ham, og Vitellus skjønte at de ikke hadde mange åndedrag igjen.

«Vi skal minnes motet ditt!» ropte kapteinen og skar over det siste tauet. «Farvel, centurion.»

Nå som galeien var fri fra angripernes skip, skjøt den framover idet vinden fylte det ene seilet. Skipets gubernator var død for lengst, og Vitellus tvang seg med alle krefter til å holde stø kurs mot land, kjente at styreåren ble glatt av hans eget blod. En merkelig stillhet krøp over dekket og drev ham til å vakle fram og myse ned. Synet der nede gjorde ham lamslått.

Strødd over dekket lå en masse av døde og lemlestede lik, romere og barbarer om hverandre, i en rød pøl. Et nesten likt antall sjørøvere og mannskap hadde braket sammen, kjempet til en dødens stillstand. Det var et blodbad som ikke liknet noe han før hadde sett.

Rystet av synet og matt av blodtapet stirret han opp mot himmelen.

«Vern om deg for keiserens skyld,» gispet han.

Han sjanglet akterut, la armene rundt rorpinnen og korrigerte kursen. Rop om hjelp lød fra menn som fløt i vannet, 19

men kapteinens ører ble døve da skipet seilte forbi. Mens øynene stirret tomt mot land der framme, grep han rorpinnen med sine siste krefter og kjempet for de få åndedragene han hadde igjen.

Arcelian lå og drev i den krappe sjøen og så til sin forbauselse at det romerske skipet seilte av sted, brått på vei mot der han selv befant seg. Mens han ropte på hjelp, så han til sin fortvilelse at galeien seilte forbi og taust ignorerte ham.

Like etter så han skipets omriss da det endret kurs og oppdaget til sin skrekk at ikke en sjel var å se på dekk. Bare kaptein Vitellus’ enslige skikkelse syntes, der den hang over rorpinnen på den høye akterstavnen. Så blafret skipets seil i vinden, og tregaleien seilte fort mot land og forsvant snart helt ut av syne.

Juni, 1916 Portsmouth, England På orlogsverftet var det hektisk aktivitet til tross for det kalde yrregnets utmattende virkning. Den britiske marinens sjauere arbeidet travelt under en dampdrevet derrikkran som heiste store mengder mat, forsyninger og ammunisjon om bord i den grå kjempen som lå fortøyd ved kaia. Om bord ble kassene pent stablet i lasterommet forut, mens en hel flokk sjømenn i tunge ullpjekkerter klargjorde skipet for seilas.

HMS Hampshire hadde fortsatt et nypusset preg, tross over et tiår til sjøs og etter nylig å ha vært i strid i slaget om Jylland. Det var en panserkrysser i Devonshireklassen på mer enn ti tusen tonn og dermed et av de største skipene i den britiske marinen. Utrustet med et dusin store dekkskanoner var det også et av de dødeligste.

I et tomt lagerbygg noen hundre meter borte på kaia sto en lyshåret mann ved en åpning der noen bordplanker manglet, og fulgte med på lastingen av skipet med en messingkikkert. Han holdt kikkerten mot øynene i nesten tjue minutter, inntil en grønn Rolls-Royce kom til syne, krysset kaia og stanset rett ved hovedlandgangen. Han fulgte intenst med da en gruppe offiserer fra hæren kledd i kakiuniform plutselig dukket opp, omringet bilen og deretter hjalp kjøretøyets passasjerer opp landgangen. Etter klærne å dømme antok han at de to nyankomne var en politiker og en høytstående offiser. Han fikk et glimt av offiserens ansikt 21

og smilte for seg selv da han la merke til at mannen hadde en kraftig mustasje.

«På tide å foreta leveringen, Dolly,» sa han høyt.

Han gikk inn i skyggene, der en værbitt vogn var spent for en hest med sal. Han la kikkerten under setet, steg om bord og slo med tøylene. Dolly, en gammel, gråspraglete hoppe, løftet irritert på hodet, luntet framover og dro vognen ut i regnet.

Havnearbeiderne brydde seg lite om mannen da han stanset vognen ved siden av skipet et par minutter senere.

Han var kledd i slitt ullfrakk og skitten bukse og hadde en flat lue trukket langt ned i pannen. Han så ut som dusinvis av andre lokale fattiglus som overlevde på strøjobber.

I dette tilfellet var det en rolle han spilte, utbrodert med skjeggstubber og rikelige doser billig whisky på klærne.

Da det var tid for opptredenen, gjorde han sin tilstedeværelse kjent ved å føre Dolly til foten av landgangen og dermed blokkere den.

«Få det øket vekk herfra!» bannet en rødfjeset løytnant som holdt oppsyn med lastingen.

«Har levvering til ’Ampshire,» knurret mannen med cockneydialekt.

«Få se papirene dine,» forlangte løytnanten.

Budet stakk hånden i jakken og rakte offiseren et krøllete ark med vannmerke. Løytnanten rynket pannen mens han leste, og så ristet han langsomt på hodet.

«Dette er ikke en ordentlig lasteseddel,» sa han mens han stille gransket budet.

«Det var detta genneralen ga meg,» svarte mannen. «Det og en femmer.» Han blunket.

Løytnanten gikk rundt og gransket kassen, som var omtrent på størrelse med en likkiste. Øverst var det påtrykt en adresse i svart maling: TILHØRER DEN BRITISKE MARINEN SKAL FREMVISES SIR LEIGH HUNT SPESIALUTSENDING TIL DET RUSSISKE IMPERIET 22

C/O STORBRITANNIAS KONSULAT PETROGRAD, RUSSLAND «Hm,» mumlet offiseren og betraktet dokumentet igjen.

«Tja, det er underskrevet av generalen. Godt.» Han rakte dokumentet tilbake. «Du der!» bjeffet han til en sjauer rett ved. «Hjelp til med å få denne kassen om bord. Og få den vognen vekk herfra.»

Tau ble surret rundt kassen, og en kran løftet den til værs, svingte den over rekka og satte den i lasterommet forut. Budet ga løytnanten en spottende honnør, og så styrte han hesten av sted vekk fra havna og ut av orlogsverftet.

Han dreide inn på en grusvei rett ved og luntet forbi et lite område med lagerhus som endte i åpent jordbruksland.

Halvannen kilometer lenger borte svingte han inn i en humpete oppkjørsel og stanset utenfor et forfallent lite hus. En gammel mann som var dårlig til beins, haltet ut av en låve rett ved.

«Fikk du levert den?» spurte han kusken.

«Det gjorde jeg. Takk for lånet av hest og kjerre.» Mannen dro en tipundseddel opp av lommeboka og rakte den til bonden.

«Unnskyld meg, sir, men det er mer enn hesten er verdt,» stammet bonden fram mens han holdt i seddelen som om den var et nyfødt barn.

«Og en bra hest er det også,» svarte mannen og ga Dolly en avskjedsklapp på nakken. «Farvel,» sa han til bonden, lettet på hatten og forsvant ut av oppkjørselen uten et ord.

Han fortsatte bortover veien og spaserte i noen minutter inntil han hørte lyden av en automobil som var på vei mot ham. En blå Vauxhall rundet en sving før den senket farten og stanset ved siden av ham. Da bilens bakdør ble åpnet, gikk budet bort til den og steg inn. En sindig utseende mann antrukket som en anglikansk prest akte seg over i baksetet for å gjøre plass. Han betraktet budet bak et slør av skepsis som maskerte de mattgrå øynene, og så grep han en karaffel med konjakk fra seteryggen. Han skjenket en stiv dram 23

i et krystallglass, som han rakte til budet før han ba sjåføren fortsette bortover veien.

«Er kassen anbrakt om bord?» spurte han rett ut.

«Ja, pastor,» svarte budet i en spydig ærbødig tone. «De godtok den falske seddelen og lastet kassen i lasterommet forut.» Det var ikke lenger spor av dialekt i tonefallet hans.

«Om syttito timer kan du si farvel til den berømte generalen din.»

Ordene lot til å plage presten, til tross for at det var akkurat det han hadde ventet å høre. Uten et ord tok han en konvolutt full av sedler opp av lommen.

«Som avtalt. Halvparten nå, halvparten etter … hendelsen,» sa han og rakte over konvolutten idet ordene stilnet.

Budet smilte da han betraktet den tykke pengebunken.

«Jeg lurer på om tyskerne ville ha betalt så mye for å få skipet senket og generalen drept,» sa han. «Du arbeider vel ikke tilfeldigvis for keiseren?»

Presten ristet bestemt på hodet. «Nei, dette er et teologisk spørsmål. Hadde du klart å lokalisere dokumentet, ville ikke dette ha vært påkrevd.»

«Jeg gjennomsøkte herregården tre ganger. Om det hadde vært der, ville jeg ha funnet det.»

«Ja, du har sagt det.»

«Og du er sikker på at det ble fraktet om bord?»

«Vi har fått kjennskap til at det er planlagt et møte mellom generalen og Den russisk-ortodokse kirkens patriark i Petrograd. Det er neppe noen tvil om hensikten. Dokumentet er nødt til å befinne seg om bord. Det kommer til å bli ødelagt sammen med ham, og så vil hemmeligheten dø.»

Vauxhallens dekk traff våt brostein da de kom til utkanten av Portsmouth. Sjåføren navigerte mot sentrum, og de passerte rad på rad med identiske, høye rekkehus i teglstein. Da de kom til et stort kryss, svingte han inn i den bakre oppkjørselen til en steinkirke fra attenhundretallet skiltet St. Marys. Akkurat da begynte det å regne kraftig.

24

«Jeg ser helst at du slipper meg av utenfor jernbanestasjonen,» sa budet og fulgte med mens den store automobilen passerte kirkegården og stanset bak presteboligen.

«Jeg er blitt bedt om å holde en preken,» svarte presten. «Det tar bare en kort stund. Du har ikke lyst til å bli med?»

Budet undertrykte et gjesp mens han så ut av den regnvåte bilruta. «Nei, jeg blir heller her hvor det er tørt.»

«Ja vel. Vi kommer snart tilbake.»

Presten og sjåføren gikk sin vei, og budet ble sittende igjen og telle blodpengene. Da han forsøkte å regne sammen sedlene fra Bank of England, hadde han vondt for å lese tallene og merket at synet ble uklart. En bølge av utmattelse feide over ham, så han stappet kjapt pengene til side og la seg ned i setet. Selv om det kjentes som timer, var det bare noen minutter senere da han kjente en sprut av kaldt vann og han tvang opp øyelokkene. Prestens alvorlige ansikt så ned på ham i en dusj av regn. Hjernen fortalte ham at kroppen var i bevegelse, men han hadde ingen følelse i beina.

Han fokuserte det uklare blikket nok til å se at sjåføren bar beina mens presten dro ham etter armene. En dempet panikk kimte inne i skallen, og han tvang seg til å dra en Webley Bulldog-pistol opp av lommen. Men lemmene nektet å reagere. Konjakken, tenkte han i et øyeblikks klarhet.

Det var konjakken.

En hvelving av grønt løvverk fylte synsfeltet mens han ble båret gjennom et skogholt med ruvende eiketrær. Prestens ansikt svaiet fortsatt over ham, en dyster maske av likegyldighet med to lysende, iskalde øyne. Så falt ansiktet bort, eller snarere var det han selv som gjorde det. Han hørte mer enn han merket at kroppen ramlet ned i en grop, plasket hardt nedi en sølepytt. Liggende utstrakt på ryggen stirret han opp på presten, som sto over ham omgitt av en svak aura av samvittighetskvaler.

«Tilgi oss våre synder i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn,» hørte han presten si alvorlig. «Vi tar dem med oss i graven.»

25

Baksiden av en spade kom til syne, etterfulgt av en klump fuktig jord som traff og rullet ned fra brystet hans. Nok en skuffefull med jord rullet ned og så enda en.

Kroppen var lammet og stemmen sviktet, men han klarte fortsatt å tenke rasjonelt. Med knusende skrekk innså han at han var i ferd med å bli begravd levende. Igjen kjempet han for å røre på kroppen, men det var ingen reaksjon å få.

Etter som jorda fylte i graven, runget redselsskrikene bare inni hodet hans, inntil siste smertefulle åndedrag ble blåst ut.

Periskopet skar en slak bue gjennom det kokende, svarte vannet, nesten usynlig under nattehimmelen. Ti meter under overflaten roterte en oberleutnant ved navn Voss i den tyske marinen periskopet tre hundre og seksti grader.

Han dvelte ved noen få lysprikker høyt oppe i det fjerne.

Disse var lysene fra en klynge gårdshus som lå strødd ut over Cape Marwick, en iskald, forblåst del av Orknøyene.

Voss hadde nesten fullført et trehundre og seksti graders sveip da han fikk øye på et svakt lysskinn i horisonten mot øst. Han justerte linsen til han fikk et klarere fokus og fulgte tålmodig lysets stødige bevegelse.

«Mulig mål ved null-fire-åtte grader,» kunngjorde han mens han anstrengte seg for å dempe opphisselsen i stemmen.

Flere andre marinesoldater som var stasjonert i ubåtens trange kontrollrom, rettet seg opp da de hørte hva han sa.

Voss fulgte objektet i flere minutter, og i løpet av den tiden brøt en kvartmåne så vidt fram gjennom en banke med tette uværsskyer. Et kort øyeblikk skinte månen på objektet og avslørte størrelsen i silhuett mot åsene på øya bak. Voss kjente hjertet blafre og at håndflatene brått var blitt svette mot periskophåndtakene. Han blunket kraftig, fikk bekreftet synet og trakk seg bort fra linsen. Uten et ord sprang han ut av kontrollrommet, skyndte seg bort den smale passasjen som gikk gjennom hele ubåtens lengde. Da 26

han kom til kapteinens lugar, banket han kraftig på og dro til side et tynt forheng.

Kaptein Kurt Beitzen lå i køya og sov, men våknet straks og tente en lampe over seg.

«Kapitän, jeg har observert et stort skip som nærmer seg fra sørøst, omtrent ti kilometer unna,» rapporterte Voss oppglødd. «Jeg fikk et kort glimt av silhuetten. Et britisk krigsskip, muligens et slagskip.»

Beitzen nikket idet han satte seg opp og hev teppet til side. Han hadde sovet påkledd og dro i all hast på seg et par støvler, før han fulgte sin nestkommanderende til kontrollrommet. Beitzen var en erfaren ubåtmann og tok en lang titt i angrepsperiskopet, og så bjeffet han fram rekkevidde og kurskoordinater.

«Det er et krigsskip,» bekreftet han selvsikkert. «Er denne kvadranten fri for miner?»

«Ja,» svarte Voss. «Vår nærmeste slipp var tretti kilometer lenger nord.»

«Gjør klar for angrep,» beordret Beitzen.

Beitzen og Voss gikk bort til et kartbord i tre, der de peilet ut en nøyaktig avskjæringskurs og formidlet ordren til roret. Selv om båten var nedsunket, gynget og rullet den av det turbulente havet over dem, noe som gjorde de presserende oppgavene mer stressende.

U-75-en var en ubåt i UE-1-klassen, konstruert på et verft i Hamburg og beregnet først og fremst på minelegging av sjøbunnen. Foruten et stort arsenal av miner, hadde den fire torpedoer og en kraftig 105 mm dekkskanon. Mineleggingstoktet var nesten fullført, og ingen av mannskapet hadde regnet med å støte på et fiendtlig krigsskip.

Under Beitzens kommando var U-75-en bare på sitt andre oppdrag siden den ble sjøsatt et halvt år tidligere. Det nåværende toktet var allerede å regne som en liten suksess, ettersom ubåtens miner hadde senket et lite handelsskip og to trålere. Men dette var deres første sjanse til å innkassere en større gevinst. Ryktet spredte seg fort blant mannskapet om at de var ute etter et britisk krigsskip, og konsentrasjo27

nen og spenningen nådde nye høyder. Beitzen selv var klar over at en slik senkning garantert ville skaffe ham Jernkorset.

Den tyske ubåtkapteinen la raskt ubåten i en stilling i rett vinkel mot Marwick Cape. Hvis krigsskipet fortsatte å holde samme kurs, ville det passere en kvart sjømil fra ubåten som lå på lur. Torpedoene hadde en presis rekkevidde på under en halv sjømil, noe som gjorde det påkrevd med en ubehagelig nær skuddposisjon. I den første verdenskrig ble de fleste handelsskipene faktisk senket av ubåtenes dekkskanoner. U-75-en hadde ikke den muligheten mot den tungt utrustete krysseren, særlig ikke i så opprørt hav.

Da båten var i skuddstilling, holdt kapteinen hardt i periskopet mens han ventet på byttet. Et nytt glimt av månelys røpte at der Oberleutnant hadde anslått rett. Farkosten lot til å være en panserkrysser, noe mindre enn de fryktede dreadnoughtene.

«Rør én og to, gjør klar til avfyring,» kommanderte Beitzen.

Krysseren var nå under en sjømil unna, et imponerende skue som nesten skjulte horisonten. Beitzen dobbeltsjekket fort torpedoenes skuddprofil, og så betraktet han målet igjen. Farkosten nærmet seg fort skuddhold. «Åpne bauglukene,» beordret han.

Noen sekunder senere runget svaret i kontrollrommet.

«Lukene åpne.»

«Rør én og to klare.»

«Klare,» lød svaret.

Beitzen fulgte krysseren i periskopet, ventet tålmodig mens mannskapet rundt ham holdt pusten. Han fulgte med helt til det store overflateskipet var rett foran dem. Beitzen skilte leppene for å gi skuddordre idet et sterkt lysglimt plutselig fylte linsen. Et sekund senere forplantet en dempet eksplosjon seg gjennom ubåtens stålskott.

Beitzen stirret målløst i periskopet, mens flammer og røyk sto ut av krysseren og lyste opp nattehimmelen i et rødt flammehav. Det store krigsskipet dirret og ristet, og så 28

boret baugen seg ned i bølgene. Akterenden steg hurtig opp, hang i lufta i noen sekunder, før den fulgte baugen ned mot havbunnen. I løpet av mindre enn ti minutter forsvant den veldige krysseren fullstendig ut av syne.

«Voss … er du sikker på at det ikke er noen miner i denne kvadranten?» spurte han hest.

«Ja, kaptein,» svarte offiseren og dobbeltsjekket et kart over utlagte miner.

«Hun er borte,» mumlet han til slutt til det nervøse mannskapet som ventet på ordre. «Steng lukene og avvent.»

Mens det skuffede mannskapet gjenopptok pliktene, klamret kapteinen seg til periskopet og stirret tomt inn i linsen. En håndfull overlevende hadde unnsluppet i livbåter, men det var ingenting han kunne gjøre for å hjelpe dem i det opprørte havet. Mens han betraktet det tomme, svarte havet, strevde han med å finne et svar. Men det var ingen som ga noen mening. Krigsskip gikk ikke i lufta av seg selv.

Det varte lenge før Beitzen rev seg vekk fra periskopet og vaklet stille tilbake til lugaren. Det skulle bli hans skjebne å dø senere i krigen, og han fikk aldri vite den virkelige grunnen til at Hampshire hadde eksplodert. Men i løpet av sine siste dager klarte ikke den unge kapteinen å riste av seg synet av krysserens siste minutter, da det enorme krigsskipet tilsynelatende bukket under uten grunn.

del 1

Den osmanske drømmen

1

Juli, 2012 Kairo, Egypt Middagssola brente seg gjennom et tett lag av støv og forurensning som hang over den gamle byen lik et skittent teppe. Med en temperatur godt over trettifem grader var det få mennesker ute på de varme steinhellene i al-Azhar-moskeens indre gårdsrom.

Moskeen lå i den østre delen av Kairo, rundt tre kilometer fra Nilen, og var en av byens mest historiske bygninger. Opprinnelig var den reist i år 970 av fatimidene, men moskeen var blitt ombygd og utvidet gjennom århundrene og hadde etter hvert fått status som islams femte viktigste moské. Sirlige steinutskjæringer, ruvende minareter og løkformete kupler kjempet om betrakterens oppmerksomhet og framviste tusen års kunsthåndverk. Blant de festningslikende steinveggene var anleggets midtpunkt en stor, rektangulær plass omgitt av ruvende arkader på alle kanter.

I skyggen av en buegang var en mann i posete bukse og løstsittende skjorte i ferd med å pusse et par solbriller mens han lot blikket gli over plassen. I middagsvarmen var det bare noen få ungdommer ute og gikk, der de beundret arkitekturen eller ruslet i taus kontemplasjon. De var studenter ved det nærliggende al-Azhar-universitetet, en av Midtøstens mest framtredende institusjoner for islamsk viten.

Mannen strøk hånden over et tykt skjegg som dekket det ungdommelige ansiktet hans, og heiste en slitt ryggsekk opp på skulderen. Med et hvitt bomullsskjerf surret rundt hodet kunne han lett tas for å være bare nok en teologistudent.

33

Han steg ut i solskinnet og spaserte over plassen mot den sørøstre arkaden. Fasaden over de kjølformete buene hadde en rekke sirlige sirkler og nisjer skåret inn i stukken og var blitt noe av et yndlingssted for duene i området. Han gikk bort til en utstikkende midtre bue kronet med et høyt, rektangulært panel som markerte inngangen til bønnesalen.

Ropet til dagens salah, eller bønn, hadde funnet sted for nærmere en time siden, og den store bønnehallen var nesten tom nå. Utenfor inngangshallen satt en gruppe studenter på bakken med beina i kors mens de hørte en universitetslærer forelese om Koranen. Der møtte han en skjegget mann i hvit kappe som betraktet ham strengt. Gjesten tok av seg skoene og sa fram en velsignelse til Muhammed, og så fortsatte han inn og fikk et nikk fra dørvakten.

Bønnesalen var en åpen gulvflate belagt med rødt teppe brutt av flere titalls alabastsøyler som steg opp til et bjelketak. Som i de fleste moskeer var det ingen benker eller utsmykkede altere som gjorde det lettere å orientere seg.

Et kuppelmønster i teppet markerte individuelle bønneposisjoner og pekte fremover i salen. Nå som den skjeggete dørvakten ikke lenger fulgte med, gikk mannen fort av sted langsmed søylene.

Han nærmet seg flere menn som knelte i bønn. Innerst i salen fikk han øye på mihraben, den ofte beskjedne nisjen i moskéveggen som viser retningen mot Mekka. Al-Azhars mihrab var en bue skåret ut av glatt stein og hadde et bølgete svart og elfenbeinshvitt steinmønster med en nesten moderne utforming.

Mannen gikk bort til søylen nærmest mihraben og tok av seg ryggsekken. Så la han seg flatt på teppet i bønn. Etter flere minutter skjøv han forsiktig sekken sidelengs inntil den lå inntil foten av søylen. Han fikk øye på et par studenter som gikk mot utgangen, og han reiste seg og fulgte etter dem til inngangshallen, der han tok på seg skoene igjen. Idet han passerte den skjeggete vakten, mumlet han «Allahu Akbar » og smatt fort ut på plassen.

Han lot som om han beundret en rosett i fasaden, og 34

så skyndte han seg mot Barbererporten, som førte ut av moskékomplekset. Noen steinkast unna satte han seg inn i en liten leiebil som sto parkert i gaten, og kjørte i retning av Nilen. Han passerte gjennom et lurvete industriområde, svingte inn på plassen utenfor et falleferdig, gammelt teglverk og stanset bak en forlatt lasterampe. Der tok han av den posete buksa. Under var han kledd i jeans og silkeskjorte. Han fjernet solbrillene sammen med en parykk og deretter et løsskjegg. Nå var den mannlige muslimske studenten blitt til en tiltrekkende kvinne med olivenfarget hud, harde, mørke øyne og svart hår i en kort, elegant, lagdelt frisyre. Hun kastet forkledningen i en rusten søppelbøtte, steg inn i bilen igjen og kjørte ut i Kairos saktegående trafikk, sneglet seg fra Nilen og mot Kairo internasjonale lufthavn nordøst for byen.

Hun sto i innsjekkingskøen da ryggsekken eksploderte.

En liten, hvit sky steg opp over al-Azhar-moskeen idet bønnesalens tak gikk i lufta og mihraben raste sammen i en haug med vrakrester. Selv om eksplosjonen var innstilt på å gå av mellom de daglige bønnene, var flere studenter og moskeens personale til stede og ble drept. Flere titalls ble skadet.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg, ble hele det muslimske samfunnet i Kairo rasende. Først var det Israel som fikk skylden, deretter andre vestlige land, men ingen tok ansvar for bombeattentatet. I løpet av noen uker ble bønnesalen restaurert, og en ny mihrab kom fort på plass.

Men for muslimer i Egypt og verden over var raseriet over et angrep på et så hellig sted mye mer langvarig. Skjønt få kunne ha forstått at angrepet bare var den første skuddsalven i en strategisk plan for å forskyve maktbalansen i hele regionen.

2

«Grip kniven og skjær den løs.»

En sint grimase dekket den greske fiskerens ansikt da han rakte sønnen en rusten, sagtakket kniv. Tenåringsgutten, kun kledd i shorts, stupte over kanten av båten med et fast grep om kniven.

Det hadde gått nesten to timer siden trålerens garn hadde hektet seg fast i bunnen, til stor overraskelse for den gamle grekeren, som uten problemer hadde trukket not i disse farvannene mange ganger før. Han førte båten i alle retninger i håp om å få garnet løs og bannet høyt etter som frustrasjonen bygde seg opp. Uansett hva han gjorde, ville ikke garnet løsne. Det ville bli et stort tap å kutte vekk deler av garnet, men fiskeren måtte motvillig akseptere det som en yrkesrisiko, og hadde derfor sendt gutten uti vannet.

Riktignok var vannet vindblåst på overflaten, men her i det østre Egeerhavet var det også varmt og klart, og ti meter nede kunne gutten så vidt skimte bunnen. Men det var fortsatt lenger ned enn han var i stand til å fridykke, så han stanset nedstigningen og gikk løs på det løsthengende garnet med kniven. Det måtte flere dykk til før den siste tråden var skåret løs, og gutten spente fra mot overflaten med det skadde garnet, utmattet og andpusten. Fiskeren, som fortsatt bannet over tapet, satte kursen vestover, mot Chios, en gresk øy nær det tyrkiske fastlandet, som steg opp av det asurblå vannet et kort stykke unna.

Noen hundre meter lenger ute til havs betraktet en mann fiskerens strev med nysgjerrighet. Skikkelsen var høy og slank, men robust, og huden var mørkebrun etter årevis i sola. Han senket en gammeldags messingkikkert og åpen36

barte et par sjøgrønne øyne som lyste av intelligens. Det var ettertenksomme øyne, herdet av motgang og utallige sammenstøt med døden, men samtidig mildnet av humor. Han gned en hånd gjennom det tykke, ibenholtsvarte håret spettet med grått, og så steg han ut på broa til forskningsfartøyet Aegean Explorer.

«Rudi, vi har kartlagt en god del av havbunnen mellom her og Chios, ikke sant?» spurte han.

En liten mann med hornbriller så opp fra en dataskjerm og nikket.

«Ja, vårt forrige søkeområde gikk så nær som halvannen kilometer fra østkysten. Siden den greske øya ligger under åtte kilometer fra Tyrkia, aner jeg ikke engang hvilket lands farvann vi er i. Vi hadde fullført omtrent nitti prosent av søket da undervannsfartøyets bakre sensor mistet en forsegling og saltvann flommet inn. Vi kommer til å være nede i minst to timer til mens teknikerne reparerer skadene.»

AUV-en, eller Autonomous Underwater Vehicle, var en torpedoformet miniubåt utstyrt med sensorer. Den var blitt slippet over kanten på forskningsskipet. AUV-en, som var selvdrevet og hadde en forhåndsprogrammert angitt inspeksjonsrute, skulle gli rett over havbunnen og samle inn data, som med jevne mellomrom ble overført til skipet på overflaten.

Rudi Gunn begynte å knotte på tastaturet igjen. Kledd som han var i slitt T-trøye og rutete shorts, ville ingen ha tatt ham for å være assisterende direktør for NUMA, eller National Underwater and Marine Agency, en fremstående offentlig organisasjon som hadde ansvar for vitenskapelige studier av verdens hav. Gunn var som regel å finne i NUMAs hovedkvarter i Washington, og ikke om bord på et av de turkise forskningsfartøyene byrået brukte til å samle inn informasjon om livet i havet, strømmer og miljøforurensning. Han var en dreven administrator, men satte pris på å unnslippe hovedstadens selvtilfredshet og heller få møkk under neglene ute i felten, særlig når sjefen hadde stukket av på samme måte.

37

«Hva slags bunnkontur har vi sett i det grunne vannet her?»

«Typisk for øyene i området. En skrånende hylle som strekker seg et stykke ut til havs før den brått stuper til seks hundre meters dybde. Vannet er omtrent førti meter dypt her. Så vidt jeg husker er det en ganske sandete bunn, med få hindringer.»

«Det var det jeg trodde,» svarte mannen. Det glimtet i øynene hans.

Gunn oppfattet blikket og sa: «Jeg synes å ane en utspekulert plan i sjefens hode.»

Dirk Pitt lo. Som direktør for NUMA hadde han ledet flere titalls undervannsekspedisjoner med bemerkelsesverdige resultater. Fra å heve Titanic til å oppdage skip som gikk tapt under Franklin-ekspedisjonen i Arktis, uansett hadde Pitt utvist en mystisk evne til å oppklare dypets mysterier. Han var en stillferdig, selvsikker mann med uslokkelig nysgjerrighet, og helt fra ung alder hadde han hatt en sterk dragning mot havet. Dragningen hadde aldri avtatt, men lokket ham fortsatt jevnlig ut av NUMAs hovedkvarter i Washington.

«Det er et velkjent faktum,» sa han muntert, «at de fleste skipsvrak tett ved land blir funnet når garnene til lokale fiskere hekter seg fast i dem.»

«Skipsvrak?» svarte Gunn. «Så vidt jeg husker, handlet invitasjonen fra tyrkiske myndigheter om å lokalisere og studere virkningen av algeoppblomstringer langs kysten.

Det ble ikke sagt noe om søk etter skipsvrak.»

«Jeg tar det bare som det kommer,» smilte Pitt.

«Tja, for øyeblikket er vi ute av drift. Vil du slippe ROV-en over kanten?»

«Nei, garnet til fiskeren i strøket har hektet seg godt innenfor en dykkers rekkevidde.»

Gunn så på klokka. «Jeg trodde du skulle dra om to timer på en helgetur til Istanbul med kona?»

«Mer enn nok tid,» sa Pitt med et glis, «for et kjapt dykk underveis til flyplassen.»

38

«Så da betyr vel det,» svarte Gunn og ristet oppgitt på hodet, «at jeg må vekke Al.» Tjue minutter senere hev Pitt en bag ned i en Zodiac som lå og duppet ved siden av Aegean Explorer, før han klatret ned en flyttbar leider og ned i båten. Idet han satte seg, vred en liten mann med tønnebryst, som befant seg akterut, om på gassen på en liten påhengsmotor, og gummibåten spratt bort fra skipet.

«Hvilken vei til bunnen?» ropte Al Giordino. Restene av en ettermiddagssiesta var langsomt i ferd med å forsvinne fra de mørkebrune øynene hans.

Pitt hadde peilet seg ut visuelt ved hjelp av flere landemerker på øya rett ved. Han holdt stø kurs mot land, og det var bare en kort tur med motoren i gang før Pitt beordret ham til å skru den av. Han hev et lite anker over baugen og sikret det da linen ble slakk.

«Bare litt over tretti meter,» bemerket han og betraktet en rød stripe på tauet som syntes nede i vannet.

«Og hva hadde du tenkt å finne der nede?»

«Alt mulig, fra en haug med steiner til Britannic,» svarte Pitt. Det var en henvisning til Titanics søsterskip som var blitt senket av en mine i Middelhavet under den første verdenskrig.

«Jeg satser nok helst på at det er steiner,» svarte Giordino. Han dro på seg en blå våtdrakt der sømmene ble satt på prøve av de kraftige skuldrene og overarmene hans.

Innerst inne visste Giordino at det ville være noe mer interessant enn noen frembrytende steiner på bunnen. Han hadde altfor lang erfaring med Pitt til å stille spørsmål ved kameratens sjette sans når det gjaldt undersjøiske mysterier.

De to hadde vært barndomsvenner i Sør-California, der de sammen hadde lært å dykke i Laguna Beach. Da de tjenestegjorde i luftforsvaret, hadde begge påtatt seg et midlertidig oppdrag ved et helt ferskt føderalt departement med ansvaret for å studere havene. Mengder av prosjekter og eventyr senere ledet Pitt nå det langt større byrået som het NUMA, 39

mens Giordino arbeidet sammen med ham som direktør for undervannsteknologi.

«La oss forsøke en vid sirkel fra ankertauet,» foreslo Pitt mens de iførte seg lufttankene. «Ifølge beregningene har garnet hektet seg fast litt nærmere land fra vår nåværende posisjon.»

Giordino nikket, og så puttet han regulatoren i munnen og slapp seg baklengs uti vannet fra Zodiacen. Et øyeblikk senere kom Pitt plaskende etter, og så fulgte de to ankertauet til bunnen.

Det blå vannet i Egeerhavet var bemerkelsesverdig klart, og Pitt hadde ingen vansker med å se femten meter eller lenger. Etter hvert som de nærmet seg den mørkere bunnen, la han med en viss tilfredshet merke til at havbunnen besto av en blanding av grus og sand. Gunns vurdering hadde vært korrekt. Området lot til å være naturlig fritt for hindringer.

Fire meter over sjøbunnen skilte de to mennene lag og svømte i en slak bue rundt ankertauet. En liten stim med havabbor drev forbi og betraktet dykkerne skeptisk før de smatt ned mot dypere vann. Mens de nærmet seg Chios, la Pitt merke til at Giordino signaliserte til ham. Pitt spente fra med kraftige saksespark, og da han kom nærmere så han at kameraten pekte på en stor silhuett foran dem.

Det var en ruvende brun skygge som syntes å dirre i det svake lyset. Det minte Pitt om et vindblåst tre, med løvrike greiner som strakte seg mot himmelen. Han svømte nærmere og så at det ikke var noe tre, men restene av et fiskegarn som drev dovent med strømmen.

Påpasselige med ikke å vikle seg inn i garnet bevegde de to dykkerne seg langsomt og la seg oppstrøms da de nærmet seg. Garnet hadde hektet seg fast i noe som stakk rett opp av havbunnen. Pitt skimtet en grunn grop i bunnen av grus og sand og som endte i en stående stang der garnet hadde viklet seg fast. Han svømte nærmere hinderet og så at det var et rustent T-formet jernanker som var omtrent halvannen meter langt. Ankeret lå på skrå på siden, med en flik 40

pekende mot overflaten. Det var rundt denne garnet hadde viklet seg håpløst rundt, mens den andre ankerfliken hadde gravd seg ned i havbunnen. Pitt strakte seg ned og børstet rundt nedre del av stangen og avdekket at den begravde fliken var klemt mellom en tykk trebjelke og en mindre tverramme. Pitt hadde utforsket nok skipsvrak til å kjenne igjen den tykke bjelken som en skipskjøl.

Han vendte seg bort fra garnet og betraktet den store, grunne gropa som nylig var blitt skrapt over bunnen. Giordino kretset allerede over den, forsøkte å finne startpunktet. I likhet med Pitt hadde han resonnert seg fram til hva som hadde skjedd. Garnet hadde hektet seg fast i ankeret i den ene enden av vraket og slept det bortover langs kjølen helt til det hektet seg fast i en tverramme og ble sittende fast.

Den hendelsen hadde uforvarende avdekket en stor del av et gammelt skipsvrak.

Pitt svømte mot Giordino, som børstet sand fra noe som stakk rett fram. Giordino var i ferd med å fjerne laget med sediment og avdekket mer av tverrammen under kjølen.

Giordino så mot Pitts dykkermaske med klare øyne og ristet på hodet. Pitts dykkersans hadde snust fram et skipsvrak, og attpå til et gammelt et.

De avdekket stadig mer av skipet mens de kartla ytterkantene og hadde snart funnet ut at det var omtrent femten meter langt og at det øvre dekket for lengst var erodert bort.

Mye av fartøyet var faktisk borte, og det var bare noen få deler av skroget som var intakt. Men akterut syntes deler av flere små skott under den myke sanden. Keramikkskåler, fliser og fragmenter av uglasert keramikk var å se overalt, selv om skipets egentlige last ikke var å se.

Nå som dykktiden begynte å løpe ut, vendte de to tilbake til akterstavnen og skuffet vekk grus og sand, lette etter noe som kunne bidra til å få identifisert vraket. Da Giordino rotet i et område med løse trebjelker, strøk fingrene hans over en flat gjenstand i sanden, og han gravde til han fant et lite metallskrin. Han holdt det opp mot masken og så en låsmekanisme med stift. Låsen var fastgrodd til framsiden, 41

selv om lenken stort sett var tæret bort. Han pakket den omhyggelig i en dykkerpose, så på klokka, svømte bort til Pitt og signaliserte at han skulle opp til overflaten.

Pitt hadde avdekket en liten rekke med leirkrukker, som han lot ligge da Giordino nærmet seg. Han var i ferd med å snu seg for å følge etter Giordino opp da han fikk øye på noe som glimtet i sanden. Det var på den andre siden av krukkene, der svømmeføttene hans hadde feid opp noe sediment fra bunnen. Pitt svømte rundt og børstet bort mer sand og avdekket et flatt stykke keramikk. Selv om det var igjengrodd med størknet masse så han at det hadde et sirlig blomstermotiv. Han gravde fingrene ned i sanden, grep tak rundt kantene av et rektangulært skrin og dro det løs.

Keramikkbeholderen var omtrent dobbelt så stor som et sigarskrin, og de flate kantene var utsmykket med et blått og hvitt mønster som liknet det på lokket. Skrinet kjentes tungt i forhold til størrelsen, og Pitt la det forsiktig under en arm før han sparket fra mot overflaten.

En jevn ettermiddagsvind sto fra nordvest og lagde hvite skumtopper på vannet. Giordino var allerede om bord i Zodiacen, i ferd med å trekke opp ankeret, da Pitt kom opp. Han spente fra mot gummibåten og rakte Giordino skrinet før han klatret om bord og dro av seg dykkerutstyret.

«Jeg vil nok si du skylder den fiskeren en flaske ouzo,» sa Giordino mens han startet opp påhengsmotoren.

«Han gjorde oss i alle fall oppmerksom på et interessant vrak,» svarte Pitt og tørket ansiktet med et håndkle.

«Ikke et vrak fra bronsealderen med amforaer om bord, men det så allikevel ganske gammelt ut.»

«Kanskje fra middelalderen,» gjettet Pitt. «Rene barnet til å være et vrak i Middelhavet. La oss ta oss inn til land og se hva vi har funnet.»

Giordino ga gass og førte Zodiacen opp på kjølen og satte kurs mot øya rett ved. Selve Chios lå tre kilometer unna, men det var enda fem kilometer langs kysten før de kom til en liten bukt med en fiskerlandsby som het Vokaria.

42

De fortøyde ved en værbitt brygge som så ut som om den var bygd under seilskutetiden. Giordino slengte håndkleet ned på brygga, og Pitt la fram de to gjenstandene.

Begge var dekket av et lag med størknet sand som hadde samlet seg i løpet av århundrer i vannet. Pitt fant en slange med ferskvann rett ved og gned forsiktig vekk noe skitt fra keramikkskrinet. Da det var fritt for smuss og han holdt det opp i solskinnet, var det et blendende syn. Et intrikat blomstermønster i mørkeblått, purpur og turkis sto fram mot en klar, hvit bakgrunn.

«Ser nesten marokkansk ut,» sa Giordino. «Får du av lokket?»

Pitt lirket varsomt fingrene under lokket som stakk fram.

Da han møtte lett motstand, tvang han det forsiktig opp.

Innvendig var skrinet fylt med skittent vann i tillegg til en avlang gjenstand som skinte svakt i mudderet. Pitt la forsiktig skrinet på siden og tømte ut vannet.

Han stakk hånden inn i og tok fram en halvrund gjenstand som var kraftig gjengrodd. Til sin forbauselse oppdaget han at det var en krone. Pitt holdt den varsomt fram, kjente tyngden av materialet, som var rent gull, og så metallet skinne der det ikke var overgrodd med sedimenter.

«Har du sett på maken?» spurte Giordino beundrende.

«Ser ut som noe rett fra kong Arthur.»

«Eller kanskje Ali Baba,» svarte Pitt og så på keramikkskrinet.

«Det vraket kan ikke ha vært noe vanlig handelsskip.

Tror du at det kan ha vært et kongelig fartøy av et slag?»

«Alt er mulig,» svarte Pitt. «Det kan virke som om en betydningsfull person var på utenlandsreise.»

Giordino grep kronen og satte den kjekt på snei på hodet.

«Kong Al, til tjeneste,» sa han og viftet med armen. «Jeg vedder på at jeg kunne ha fått draget på en pen dame her i traktene iført den her.»

«Pluss noen mannfolk i hvit frakk,» fleipet Pitt. «La oss ta en titt på dette skrinet.»

Giordino la kronen tilbake i keramikkbeholderen og 43

grep det mindre jernskrinet. Idet han gjorde det, gled den rustne hengelåsen av og falt ned på håndkleet.

«Sikkerhetsopplegget er visst ikke helt som det var,» mumlet han og satte skrinet fra seg igjen. Så gjorde han som Pitt og løsnet kantene på lokket med fingrene og åpnet lokket med et knepp. Bare litt sjøvann skvalpet nedi, for beholderen var fylt nesten til randen med mynter.

«Snakk om jackpot,» gliste han. «Ser ut til at vi kan pensjonere oss tidlig.»

«Ellers takk, jeg vil helst ikke tilbringe pensjonsalderen i et tyrkisk fengsel,» svarte Pitt.

Myntene var av sølv og var stygt tæret, og flere av dem var sammenklistret. Pitt stakk hånden nederst i haugen og dro fram en som glitret, en enslig gullmynt som hadde unnsluppet tæringens herjinger. Han holdt den opp mot øyet, la merke til en ujevn pregning, et tegn på at mynten var slått for hånd med hammer. Slyngende arabiske bokstaver syntes delvis på begge sider, omgitt av en takket sirkel. Pitt kunne bare gjette når det gjaldt myntens alder og opprinnelse. Nysgjerrig undersøkte de to mennene de andre myntene, men disse var i en tilstand hvor få merker syntes.

«Ut fra det lille vi har av spor, vil jeg tippe at vi har å gjøre med et osmansk vrak av et slag,» kunngjorde Pitt. «Myntene ser ikke bysantinske ut, noe som vil si fjortenhundretallet eller senere.»

«Noen burde klare å datere dem presist.»

«Myntene var et heldig funn,» istemte Pitt.

«Jeg foreslår at vi finansierer prosjektet en måned til, så slipper vi å dra tilbake til Washington.»

En medtatt Toyota pickup nærmet seg brygga og stanset med en skrens rett foran mennene. En smilende ungdom med store ører kløv ut av bilen.

«Skyss til flyplassen?» spurte han nølende.

«Ja, det var meg,» sa Pitt og grep bagen fra Zodiacen.

«Hva med godsakene våre?» spurte Giordino. Han pakket omhyggelig gjenstandene inn i håndkleet før sjåføren rakk å se nærmere på dem.

44

«Jeg må til Istanbul, dessverre. Jeg kjenner direktøren for maritime studier ved Istanbuls arkeologiske museum. Han finner nok et godt hjem til gjenstandene og kan forhåpentlig fortelle oss hva vi har funnet.»

«Det betyr vel at det ikke blir noen ellevill natt i Chios for kong Al,» sa Giordino og rakte håndkleet til Pitt.

Pitt betraktet den søvnige landsbyen ved havna og steg inn i den ventende bilen. «Ærlig talt,» sa han idet sjåføren svingte ut, «så er jeg i tvil om Chios er klar for kong Al.»