2. balladen om gustav blom från borås · 1936 Han var av baltisk adelig slekt, men Evert Taube var alltid nøye med å omgås alle likt, høy som lav. Sven-Bertil minnes at faren la vekt på at «adelsvelde og arroganse har aldri blitt sett på med sympati i denne familien». Som 16-åring hadde Evert sminket seg svart til Barnas dag i Göteborg og fått sparebøssa full med hundrelapper av en baron Oscar Dickson som sa: «Du forstår, jeg har egentlig ingenting imot fargede». Reisene jorda rundt skulle gjøre ham selv nærmest fargeblind i rasespørsmålet, som ellers var en het potet både her og der. Å skrive «En skiftning i kulören, det gör väl ingenting. Nej hellre snälla svarta barn, än vita i SingSing», i 1936 var ikke ukontroversielt i det svenske folkhemmet. Som ung sjømann hadde Taube sett hvilken råhet de fargede havnesjauerne ble behandlet med. Hele sitt liv hadde han vondt for å godta virkelig grusomhet. Han var og ble en sann humanist. Gustav Blom skal ha vært «en solid svensk verftsarbeider, grovbygd og sterk», som Taube traff i California. Selv syntes Taube visa var en av hans viktigste: «En av kardinalvisene i min fortløpende skildring av svenske pionérer beyond the seas. Det er en traver av den gamle harde sorten, den ville og den edle, det dreier seg om. Handlingen stemmer nesten fullstendig overens med virkeligheten. Derved utnytter jeg mitt gode syns- og hørselsminne. Jeg kan, etter 20–30 år, huske de aller minste detaljer i et hendelsesforløp - personenes utseende, påkledning, ordvalg og tonefall - og jeg kan gjengi nesten alt ordrett i en beretning som har gjort inntrykk på meg, med de vendinger og den rytme som var typisk for fortelleren».
18