LUSEKOFTA FRA SETESDAL
Det er noen mønstre som alltid er med i setesdalskofta og som gir den det karakteristiske særpreget: Ei lusekofte skal ha «kross og kringle» (eller kors og kringle, som vi sier) og dette er blitt koftas varemerke. Korset har fått navn etter Andreas, en av Jesu disipler. Han ble dømt til døden gjennom korsfestning, men valgte et kors formet som en X, fordi han mente at han ikke var verdig å dø på samme måte som Jesus. Kringlen symboliserer livshjulet, solsymbolet, den evige, livgivende energikilden. Neste mønster som er å finne på setesdalskofta er sikksakkbordene som ofte blir kalt krokborder. Disse bordene er eldre enn kors- og kringlemønsteret. Krokbordene symboliserer vann som renser, livets vann eller evangeliet. Lusene er også karakteristisk for koftene, de pyntet opp kofta, samtidig som de gjorde den varmere. Tradisjonelt sett, ble kofta alltid strikket i sort, som ble ansett som den staseligste fargen, og lusene og alle de andre mønstrene ble strikket i hvitt. I tillegg ble kofta pyntet med «løyesaum». I dag er det veldig få som kan kunsten å sy løyesaum, siden mønstrene aldri ble tegnet på forhånd, men ble sydd på frihånd. Det var altså mulig å improvisere, og lage sin egen vri når det gjaldt farger og pyntesting underveis i arbeidet, men dette ble likevel gjort under veldig strenge former og regler. Kofta kunne også kantes med grønt klede.
Nederst var kofta alltid hvit. Den hvite ulla var billigst og kofta skulle likevel stappes ned i buksa, slik at denne kanten ikke syntes, og da gjorde det ikke noe hvis det var en annen, billigere farge der. Mange eldre i bygda mente at det var uanstendig å vise frem det hvite feltet i kofta, siden dette ble betraktet som undertøy. Når strikkekofta kom til Setesdalen hadde de begynt å farge garnet. Før denne tid ble det brukt ei kort vadmelstrøye med litt løyesaum. I «Gamalt or Setesdal» er austmannakofta nevnt som strikketrøya som ble mote i Setesdalen. Austmennene er telemarkinger, og er også nevnt flere andre steder, så strikkemoten kom sannsynligvis over fjellet fra Telemark. Setesdøler tok tidlig i bruk strikkemaskiner, noe som forklarer hvorfor bruken av kofter nærmest eksploderte på slutten av 1800-tallet. De som fikk strikkemaskiner strikket gjerne mye for andre som byttearbeid eller for betaling. Annichen Sibbern Bøhn skrev boka «Norske Strikkemønster» i 1929 og der ble den første oppskriften på setesdalskofte publisert. Boka bidrog til setesdalskoftas popularitet, noe som har holdt frem til i dag. Dette er et kort innblikk i historikken til Lusekofta fra Setesdalen, hvis du ønsker å fordype deg i denne fascinerende historia, anbefaler vi deg å lese Annemor Sundbøs suverene bok «Lusekofte fra Setesdal» utgitt av Høyskoleforlaget i 1998, som vi har brukt som kilde for dette kapitlet.
10
94675_strikk fra setesdal_cs5_r2.indd 10
13/07/13 11.10